Stortinget - Møte torsdag den 11. februar 2021 *

Dato: 11.02.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 199 S (2020–2021), jf. Dokument 3:3 (2020–2021))

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 9 [16:06:51]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av styring av og rapportering på den nasjonale oppfølgingen av bærekraftsmålene (Innst. 199 S (2020–2021), jf. Dokument 3:3 (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne debatten på følgende måte:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder og ordfører for saken): I FNs generalforsamling ble det i september 2015 fattet et forhåpentligvis viktig vedtak for verden. Da ble bærekraftsmålene vedtatt – 17 bærekraftsmål, 169 delmål, som skulle gjelde fra 1. januar 2016. Det omtales nå som 2030-agendaen.

Det er en forutsetning for de mange mål på forskjellige områder som vi her snakker om, at de skal dra sammen når det gjelder både økonomisk bærekraft, sosial bærekraft og miljømessig balanse. Så det er snakk om en rekke områder, herunder fattigdom, miljøkrav, et mangfold av tiltak som skal settes inn.

Det er det enkelte lands regjering som er ansvarlig for å følge opp, og det skal være en nasjonal og helhetlig tilnærming. Regjeringa har forpliktet seg til årlig rapportering til Stortinget, og Stortinget ga sin tilslutning i forbindelse med Meld. St. 24 for 2016–2017, Felles ansvar for felles framtid. Der ble det slått fast at resultatrapportering er viktig, at det skal være etterprøvbar statistikk, og i Innst. 440 S for 2016–2017 ble det forutsatt at det skulle legges fram en plan for gjennomføring.

En del av ideen til FN om oppfølging er at riksrevisjonene i de forskjellige landene gjennom samarbeidet sitt i INTOSAI skal følge opp og vurdere innsatsen til hvert enkelt land på hjemmebane. Det er det Riksrevisjonen har gjort ved å legge fram Dokument 3:3 for 2020–2021. La meg understreke: Riksrevisjonen har ikke evaluert måloppnåelsen i forbindelse med 17 bærekraftsmål eller 169 delmål. De har vurdert regjeringas organisering og oppfølging av arbeidet, slik som riksrevisjoner i andre land har gjort, herunder våre naboland i Norden.

Riksrevisjonen er kritisk til manglende oppfølging fra regjeringas side. De sier at den nasjonale oppfølgingen ikke har vært godt nok koordinert, og de sier det er kritikkverdig. De sier at det har vært mangelfull involvering av Statistisk sentralbyrå i arbeidet med bærekraftsmålene og også statistisk oppfølging av dem, og at det er kritikkverdig. De sier at rapportering ikke gir god nok informasjon til Stortinget om status og framdrift for den nasjonale oppfølgingen av bærekraftsmålene, og sier at det er kritikkverdig.

Så bruker de det begrepet som er enda sterkere, «sterkt kritikkverdig», om det faktum at Norge mangler en helhetlig plan for gjennomføring av 2030-agendaen. Det er slik at fra 1. januar 2020 er det kommunalministeren, som nå sitter i salen, som har hatt ansvaret for koordineringen av arbeidet med og oppnåelsen av bærekraftsmålene. Fram til 1. januar 2020, altså fram til 31. desember 2019, var de 17 bærekraftsmålene fordelt på 12 departementer, og det går fram av Riksrevisjonens rapport. Det vi ser, det hører med, er at når Riksrevisjonen begynner å stille spørsmål, begynner det å skje noe, bl.a. at ett departement får koordineringsansvar, men også at det er i ferd med å bli utviklet bedre og flere oppdrag til Statistisk sentralbyrå om på hvilke kriterier de skal følge opp statistikk og utvikling knyttet til bærekraftsmålene. Det er en av de tingene vi av og til ser, at når Riksrevisjonen begynner å stille spørsmål, finner noen ut at de må begynne å gjøre noe, og det er en bra funksjon Riksrevisjonen har.

Det som er veldig spesielt med denne saken, er at statsminister Erna Solberg, samtidig som bærekraftsmålene ble vedtatt, ble utpekt til å være leder av FNs såkalte pådriverkomité. I et kompaniskap med både kjendiser og øvrige politiske ledere skal hun være verdens fremste leder for å sørge for at hvert enkelt land følger opp. I den sammenheng var statsministeren til stede på Nordisk råd i 2016, og da sa hun:

«Ved å følge opp hjemme sikrer vi troverdighet i vår innsats internasjonalt for å bøte på årsakene til vedvarende fattigdom, konflikter og ekstremisme, migrasjon og klimautfordringer.»

De øvrige nordiske statsministrene hørte på det. Det gjorde at i Sverige, i Danmark og i Finland la de i 2017 fram forslag til handlingsplan for oppfølging av bærekraftsmålene for sine parlamenter, sånn som det også var forutsatt i innstillinga til Stortinget, Innst. 440. S for 2016–2017, at skulle gjøres i Norge. Men de målene er ikke fulgt opp i Norge, og det mest alvorlige er – og det er derfor det får den sterkeste kritikken fra Riksrevisjonen – at det ikke engang er utformet en handlingsplan, og nå er vi snart fire år etter at våre nordiske naboland greide å gjøre den jobben, i det landet som har en statsminister som leder FNs pådriverkomité. Det er dramatisk. Statsministeren har fått mye oppmerksomhet internasjonalt og ikke minst av norske medier for å være aktør internasjonalt, men svikter altså på hjemmebane.

Så ser jeg at kommunalministeren uttaler til Aftenposten i dag at det er naturlig at han som konstitusjonelt ansvarlig er den som kommer til Stortinget, for tilfellet er nemlig det at vi fra kontrollkomiteens side har sagt, som var helt naturlig, at vi synes det var naturlig at statsministeren møtte. Det er det to grunner til. For det første, selv om kommunalministeren nå er konstitusjonelt ansvarlig i dag og har vært det siden 1. januar 2020, er dette en overordnet plan som statsministeren selv har vært engasjert i internasjonalt, og det ville da vært naturlig at hun sa ja til å diskutere saken i Stortinget, men særlig fordi fram til 1. januar 2020 var ansvaret fordelt på 12 departementer. I den perioden, som er en stor del av undersøkelsen til Riksrevisjonen, er det ingen tvil om at det overordnede ansvaret lå hos statsministeren, og det ligger fortsatt hos statsministeren.

Det synes jeg er uheldig for respekten for Stortinget. Det er tydelig at statsministeren har hatt en pr-strategi og fått mange oppslag for sine uttalelser på vegne av pådriverkomiteen. Det er for øvrig også tydelig at statsministeren har hatt en pins-strategi. Det fins jo ikke en statsråd som går uten en bærekraft-pins. Men vi mangler altså en politisk strategi og den handlingsplanen som Stortinget har sagt at skal leveres til Stortinget, og det er ille at den handlingsplanen fremdeles ikke er framlagt. Det er spesielt ille at statsministeren nekter å delta i et offentlig ordskifte og debatt om sin mangelfulle innsats på et område hun er utpekt til å være leder for i verdenssammenheng.

Bente Stein Mathisen (H) []: I denne undersøkelsen har Riksrevisjonen hatt fokus på implementeringen av FNs bærekraftsmål og hvordan den nasjonale styringen, rapporteringen og oppfølgingen har vært. Norge har, som saksordføreren sa, sammen med alle andre medlemsland i FN, sluttet seg til resolusjonen 2030-agendaen for en bærekraftig utvikling i verden. 2030-agendaen har 17 bærekraftsmål, 169 delmål og er verdens arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030 – en virkelig ambisiøs plan. Resolusjonen ble vedtatt i FN høsten 2015, med virkning fra 1. januar 2016. Arbeidet med å tilrettelegge for styring, implementering og rapportering på bærekraftsmålene er et nasjonalt ansvar, det har hvert land ansvar for, og det forutsetter en nasjonal helhetlig tilnærming.

Å implementere FNs 17 bærekraftsmål innebærer mye arbeid, en ny måte å jobbe på, og det er veldig tidkrevende. Det forutsetter god koordinering for samstemt gjennomføring både innen statlig sektor og mellom statlig sektor og øvrige deler av samfunnet. Det er også viktig å ha en god samhandling med de nasjonale statistikkbyråene fordi data og statistikk er avgjørende for måling av utviklingen og rapporteringen om status på alle nivåer. Undersøkelsen vi har til behandling, er fra da implementeringen av bærekraftsmålene startet, nemlig januar 2016, og til 2019. Det er helt fra starten.

I rapporten fra Riksrevisjonen kommer det frem, som også saksordføreren redegjorde for, at den nasjonale oppfølgingen av bærekraftsmålene ikke har vært godt nok koordinert. Riksrevisjonen peker på at Norge også mangler en helhetlig plan for gjennomføring av bærekraftsmålene, og det har vært mangelfull involvering av Statistisk sentralbyrå i arbeidet. Stortinget har heller ikke fått god nok informasjon om status og fremdrift i arbeidet med oppfølging av bærekraftsmålene. Dette leser vi at Riksrevisjonen har funnet ut og konkluderer med.

Undersøkelsen fra Riksrevisjonene er fra perioden fram til årsskiftet 2019–2020, altså før det overordnede ansvaret for bærekraftsmålene ble lagt til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen har vurdert det som kritikkverdig at den nasjonale oppfølgingen av bærekraftsmålene ikke har vært organisert helhetlig og tverrsektorielt, og at Stortinget heller ikke har fått god nok informasjon om status og fremdrift i arbeidet.

Med virkning fra 2020 har kommunal- og moderniseringsministeren fått ansvaret for koordinering av regjeringens arbeid med bærekraftsmålene – dette for å sikre en sterkere koordinering av den nasjonale oppfølgingen, at målene følges opp i sterkere grad enn det som er blitt gjort fram til 2020, og som vi leser har fått kritikk i rapporten.

Under KMDs ledelse og koordinering arbeides det nå med en nasjonal handlingsplan for bærekraftsmålene, og planen skal legges fram for Stortinget våren 2021. Mye av kritikken i Riksrevisjonens rapport er allerede fulgt opp, bl.a. er Statistisk sentralbyrå mye mer involvert i arbeidet. De fikk i oppdrag å utvikle indikatorer, både i 2017 og i 2019, som kan følge utviklingen for de nasjonale bærekraftsmålene. Disse blir løpende publisert i SSBs bærekraftsportal, som er åpen og tilgjengelig for alle.

Det er regjeringen som kollegium som har det overordnede koordineringsansvaret for sin politikk, også når det gjelder hvordan bærekraftsmålene følges opp. Før det koordinerende ansvaret ble lagt til KMD, ble det gjort mye godt implementeringsarbeid i de respektive departementer. Disse har igjen nå gitt fagkunnskap og gode innspill til handlingsplanen som er under utarbeidelse. Selv om handlingsplanen er noe forsinket sammenlignet med i våre naboland, som vi hørte forrige taler sa, er det ikke noe som indikerer at dette har gjort at Norge ligge Norge dårligere an med hensyn til å nå de fastsatte klimamålene. Ifølge OECD er Norge blant de land som faktisk ligger best an til å kunne nå målene innen 2030.

Det er viktig at overordnede planer blir vurdert og brutt ned til konkrete mål og tiltak som kan gjennomføres nasjonalt og lokalt. Skal bærekraftsmålene gjennomsyre samfunnsutviklingen, må de implementeres i alle de planer vi har, og i livet vi lever.

Jeg har lyst til å vise til et lokalt eksempel fra min egen hjemkommune, Asker. I forkant av kommunesammenslåingen av Asker, Røyken og Hurum kommuner i 2020 besluttet politikerne å bruke FNs bærekraftsmål som rammeverk i utformingen av kommuneplanen for den nye storkommunen. Det er et godt eksempel på hvordan en kan konkretisere og omsette internasjonale mål og visjoner til lokale mål, handlinger og praksis. Jeg vet at både andre kommuner og også bedrifter har blitt inspirert av Asker og har gjort det samme i sine kommuner eller i sine organisasjoner. Eksempelet jeg viser til, synliggjør hvordan FNs bærekraftsmål kan bli noe vi forholder oss til i alt vi gjør.

Helt avslutningsvis vil jeg vise til statsrådens kommentarer til undersøkelsen. Han er enig i Riksrevisjonens påpekning av behovet for et helhetlig perspektiv i arbeidet med bærekraftsmålene. En statsråd som nå har koordineringsansvar og et direkte mandat fra statsministeren, vil i større grad kunne bidra til å få frem kraften som ligger i den ambisiøse målsetningen som er nedfelt i 2030-agendaen, og det synes jeg lover godt framover.

Solveig Horne (FrP) []: Både saksordføreren og representanten Mathisen hadde gode innlegg der de gikk gjennom bærekraftsmålene, og jeg skal prøve ikke å gjenta for mye. Men som flere har vært inne på, er bærekraftsmålene verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom og bekjempe ulikhet og redusere klimaendringene innen 2030, noe som er en av vår tids store utfordringer.

Statsministeren har dessuten også, som flere har vært inne på, som medlem av FNs generalsekretærs pådrivergruppe, påtatt seg en særlig forpliktelse. Jeg tror vi skal være stolte over at vi har en statsminister som har fått den oppgaven.

Bærekraftsmålene er svært ambisiøse mål og er vel, med unntak av klimamålene i seg selv, kanskje de mest ambisiøse politiske målsettingene som staten Norge har forpliktet seg til og som det også er bred politisk oppslutning om.

Det er de nasjonale regjeringene som har ansvaret for å følge opp og sørge for gjennomføringen, men jeg har forståelse for at arbeidet med 17 bærekraftsmål og 169 delmål kan være både arbeidskrevende og at det kan ta litt tid å få dette implementert skikkelig.

Jeg var selv statsråd i den perioden bærekraftsmålene trådte i kraft og hadde da som statsråd ansvar for oppfølging av tiltak innenfor flere av delmålene og for hovedmål 5 om å oppnå likestilling og styrke stillingen til jenter og kvinner. Likestilling er ikke bare et eget mål, men det er også integrert i alle de 17 bærekraftsmålene. Jeg kan forsikre om at dette var et arbeid som regjeringen, den gangen i hvert fall, tok på alvor, og jeg husker klart og tydelig en engasjert statsminister som virkelig satte det på dagsordenen overfor statsrådene, og vi måtte rapportere om hvor langt vi var kommet i det arbeidet jevnlig.

I de to siste statsbudsjettene, som jeg også som tidligere statsråd leverte Stortinget, var det også et eget kapittel som omhandlet oppfølgingen av FNs bærekraftsmål. Og jeg kan ikke erindre at det var et stort tema i debattene her på Stortinget den gangen.

Så skal ikke jeg si at vi skal være fornøyd med det som har blitt gjort, men jeg synes likevel det er greit å ha med seg at det er arbeidskrevende å ha alt på plass på en gang. I den kritikken som kommer i merknadene fra de rød-grønne partiene her, høres det ut som at vi ikke har fått gjort noe.

Selv om våre naboland vedtok sine handlingsplaner i 2017, må vi ikke glemme at ifølge OECD er Norge blant de landene som ligger best an til å kunne nå målene innen 2030. Jeg har også lyst til å si at handlingsplaner ikke er det som redder verden, det er det selve handlingen som gjør.

Det er likevel bra at Riksrevisjonen har foretatt en vurdering av regjeringens styring og rapportering om den nasjonale oppfølgingen av bærekraftsmålene i perioden 2016–2019, selv om det har, som en har vært inne på, skjedd mye de siste to årene.

Som flere har sagt, har de nasjonale oppfølgingene av bærekraftsmålene ikke vært godt nok koordinert. Norge mangler en helhetlig plan for gjennomføring, SSB har ikke vært tilfredsstillende involvert i arbeidet, og Stortinget har ikke fått god nok informasjon om status og framdrift med oppfølgingen av bærekraftsmålene. Dette viser at det er bra at Kommunal- og moderniseringsdepartementet, KMD, nå er gitt det overordnede arbeidet med å koordinere bærekraftsmålene.

Vi vet at det i løpet av våren kommer en handlingsplan. Vi kan være kritiske og mene at den skulle kommet før, men det viktigste er jo at den kommer og at flere av de svakhetene som rapporten fra Riksrevisjonen har identifisert, også vil bli fulgt opp i utarbeidelsen av denne handlingsplanen.

Sommeren 2020 fikk SSB i oppdrag fra KMD å utvikle indikatorer som kan følge utviklingen for de nasjonale bærekraftsmålene. Det vil bli publisert løpende i SSBs bærekraftsportal, åpent tilgjengelig for alle.

Som jeg sa innledningsvis har det blitt gjort mye godt arbeid i de respektive departementene også fram til årsskiftet 2019/2020 som også har gitt en fagkunnskap i arbeidet med handlingsplanen. Det er manglende informasjon om utviklingen har også gjort at Stortinget ikke har kunnet holde seg orientert om den samlede status for gjennomføringen av bærekraftsmålene.

Riksrevisjonen viser til at Stortinget ikke har fått god nok informasjon om status og framdrift, og det mangler rapporteringer med utfordringer, prioriteringer og sammenheng mellom målene. Manglende informasjon om utviklingen har gjort at Stortinget ikke har kunnet holde seg orientert om den samlede statusen for gjennomføringen av bærekraftsmålene. Men – Stortinget er også en selvstendig institusjon som kan ta tak i disse sakene. Det pleier ikke være noe problem å få den informasjonen vi spør etter fra regjeringen. Men jeg ser viktigheten, og jeg ser fram til at det kommer tydelig fram i handlingsplanen hva målene innebærer konkret for norsk politikk nasjonalt og ikke minst internasjonalt.

Som representanten Mathisen var inne på, er det mange gode eksempler der ute, ikke bare fra regjering, storting og organisasjoner, men det er ganske mange kommuner og ganske mange bransjer som virkelig har tatt bærekraftsmålene på alvor og implementerer disse målene i sitt daglige virke og ikke minst også når de utarbeider handlingsplaner for sine egne bedrifter på en måte som er imponerende.

Avslutningsvis vil jeg gjerne dra fram, som jeg har sagt, at bærekraftsmålene er svært ambisiøse mål. Det er kanskje de mest ambisiøse politiske målsettingene staten Norge har forpliktet seg til. Jeg ser fram til den handlingsplanen som kommer og forutsetter også at de anbefalingene som Riksrevisjonen har kommet med, blir tatt med i planen.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Eg vil starta med å takka saksordføraren for ei god framlegging og eit godt innlegg, og for at me har hatt ei god handsaming i komiteen.

FNs berekraftsmål har overordna formuleringar som syner at verda har ei felles semje om m.a. å sikra vatn og mattryggleik for befolkninga, redusera ulikskapen, skapa berekraftige lokalsamfunn og kjempa mot klimaendringane. Om me skal få dette til, må me ha politisk debatt. Me må ha styring og prioritering mellom mål og verkemiddel. Då er det ikkje sikkert at alle her i salen er einige, men me må våga å ta debatten, for at måla skal verta meir enn ord på papir.

Rapporten frå Riksrevisjonen syner at Noreg har gått høgt på banen og fremja berekraftsmåla internasjonalt. Men regjeringa har ikkje gjort heimeleksa si og teke måla i bruk her i landet. Dette gjev oss ikkje internasjonal truverd. Det syner òg at me ikkje er gode nok til å gjera prioriteringar, når ulike omsyn på ulike samfunnsområde må vegast opp mot kvarandre.

Eg vil trekkja fram at Riksrevisjonen konkluderer med at rapporteringa frå regjeringa ikkje har gjeve Stortinget god nok informasjon om korkje statusen eller framdrifta i den nasjonale oppfølginga av berekraftsmåla. Regjeringa har lagt fram ei oversikt over utfordringane nasjonalt for FN, men ikkje for Stortinget. Slik skal det ikkje vera. Debatten og prioriteringane skal skje i denne salen, når globale mål skal verta til nasjonal politikk.

Eg vonar at regjeringa no les innstillinga frå komiteen og kjem tilbake til Stortinget med ein god og konkret handlingsplan denne våren. Poenget med planen må ikkje vera at det skal vera eit fint dokument å syna fram. Planen må gje oss nok fakta og gode analysar som syner konfliktane mellom dei ulike måla. Berre slik kan me ta debatten og gjera dei vala som skal til for at berekraftsmåla vert ein del av kvardagen til alle her i landet. Me skal gå igjennom 17 ulike mål og 169 delmål. Då er det viktig at me har eit opplegg som viser korleis me kan gå fram, og at me får gode diskusjonar.

Eg vil seia at det er viktig med følgjande: Det er mykje snakk om å få nye indikatorar og nye måleinstrument. Eg trur kanskje det aller viktigaste er at me faktisk våger å sjå på alle ulike statistikkar og mål me har, og korleis me kan nytta dei, utan stadig å utvikla nye. Det kan faktisk verta eit problem dersom me lagar oss så mange mål og ulike indikatorar at ein ikkje klarar å følgja dei opp – dersom ein ikkje kan klara å samordna dette. Me har ufatteleg mykje statistikk i Noreg i dag, om ymse, og det burde vera mogleg å sy dette saman til eit felles prosjekt, slik at ein slepp å få altfor mange. Det som er viktig, er at me klarer å få fram målkonfliktane og få gode debattar om korleis me kan nå desse måla.

Freddy André Øvstegård (SV) []: 2030-agendaen, som består av de 17 bærekraftsmålene, er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Agendaen ble vedtatt i 2015 med virkning fra 1. januar 2016. Både målene og alle delmålene er universelle, de gjelder i alle land. Hvert enkelt lands regjering er ansvarlig for å gjennomføre målene på både nasjonalt, regionalt og globalt nivå. Det betyr at målene skal tilpasses nasjonale forhold og integreres i både nasjonal politikk, planer og strategier. Det er en nasjonal helhetlig tilnærming. Derfor har Stortinget forutsatt at regjeringen skal lage en plan for hvordan Norge skal gjennomføre målene også her.

Andre har allerede listet opp Riksrevisjonens funn, kritikk og anbefalinger på en god måte. Det jeg vil si er at denne undersøkelsen viser helt tydelig en manglende prioritering av arbeidet med bærekrafsmålene helt fram til 2020. Planen trådte i kraft 1. januar 2016, og Stortinget behandlet ferdig stortingsmeldingen om saken sommeren 2017, men det var først i fjor at ett departement fikk lederansvaret for arbeidet. Før det var det uoversiktlig og lite helhetlig oppfølging. Det var først i fjor at det ble lagt et grunnlag for mer systematisk helhetlig og tverrsektoriell oppfølging og rapportering, slik det var forutsatt. Det var først i fjor at regjeringen ga Statistisk sentralbyrå i oppdrag å utvikle indikatorer som kan følge utviklingen for de nasjonale målene. Det var først i år at vi får en plan for nasjonal gjennomføring, slik som Stortinget forutsatte.

Den nasjonale oppfølgingen har ikke vært godt nok koordinert, finner Riksrevisjonen – stykkevis og delt oppfølging fram til i fjor, da kommunal- og moderniseringsministeren fikk ansvaret for koordinering, og fremdeles har vi ikke en plan. Norge er det eneste nordiske landet som fortsatt ikke har vedtatt en handlingsplan for oppfølging, og våre skandinaviske naboland vedtok alle sine handlingsplaner allerede i 2017 – og det på tross av at statsministeren selv er med i FNs pådrivergruppe for bærekraftsmålene.

Statsministeren er heller ikke til stede i Stortinget i dag. Statsministeren har helt sikkert andre viktige gjøremål, men likevel. Det er åpenbart at dette viktige arbeidet ikke har hatt høy nok prioritet. Derfor mener i hvert fall SV og Arbeiderpartiet i komiteen at regjeringen med fordel kunne sett på hvordan andre land har valgt å lede arbeidet. Tyskland holdes fram som et veldig godt eksempel på arbeidet med målene internasjonalt, og der er det forbundskansleren selv som leder an. Det hadde nok også vært godt for prioriteringen og ledelsen av arbeidet her i Norge også.

I tillegg peker SV i innstillingen på noen viktige overordnede kriterier når planen først kommer. Det er basert på de forutsetningene som kommer fra Stortinget og fra 2030-agendaen, og derfor er det relevant å si noen om det i denne saken. For eksempel må planen prioritere Norges utfordringer i form av konkrete tiltak og indikatorer, som vi allerede har snakket om. Handlingsplanen bør skille mellom eksisterende tiltak og nye eller forsterkede tiltak, så vi faktisk ser hva slags økt innsats det fører til. Man bør fremme samstemthet ved å se bærekraftsmålene samt nasjonal og internasjonal måloppnåelse i sammenheng, som også Riksrevisjonen gjør viktige poenger av i undersøkelsen. Og handlingsplanen må spesifisere hva som skal oppnås innen hvilket år, med milepæler, slik at man også kan måle framgangen.

Så vil jeg avslutte med å si at jeg håper denne rapporten fra Riksrevisjonen vil resultere i en høyere prioritet og bedre koordinering av arbeidet med 2030-agendaen i Norge, fordi dette arbeidet er ekstremt viktig, dette er verdens felles systematiske innsats for å stoppe klimakrisen, hindre ulikhet og bekjempe fattigdom, og da har vi ingen tid å miste.

Terje Breivik (V) []: Berekraftsmåla til FN, saman med klimamåla Noreg har sett seg sjølv, er dei mest ambisiøse måla me skal nå innan 2030. Berekraftsmåla er verdas felles arbeidsplan for å utrydda fattigdom, kjempa mot og hindra ulikskap og stansa klimaendringane og tap av biologisk mangfald – ein universell, felles plan for å sikra komande generasjonar ein planet som er leveleg, liv frie frå fattigdom og diskriminering og ikkje minst høve til å få gå på skule. Dei stakar ut kursen for korleis verda skal koma seg gjennom eit grønt skifte for å stansa klimaendringane og øydelegginga av miljøet. Det siste er ikkje minst viktig å stressa for oss politikarar.

Sjølv om det er klimaendringane og ekstremvêr som er mest synleg og handfast og får mest merksemd, er dessverre tempoet i tap av natur og biologisk mangfald eit minst like stort problem. Samstundes må òg sosiale forskjellar reduserast. Skiftet me i fellesskap skal gjennom, skal vera grønt, men det må òg vera rettferdig. Det er eit felles ansvar at me tek vare på kvarandre og sikrar det generalsekretæren i FN har kalla ei rettferdig globalisering. Det er slik me skapar fridom og moglegheiter for alle.

Berekraftsmåla er styrande for Noreg og skal integrerast i all politikk me gjennomfører, både internasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt. Difor er det nødvendig at organiseringa for å nå berekraftsmåla nasjonalt er slik at det sikrar ei heilskapleg oppfylling. Det krev styring på eit overordna nivå med tydeleg ansvar og tilstrekkeleg koordinering. Regjeringa tok dette på alvor då dei utnemnde kommunalministeren til òg å vera berekraftsminister, i byrjinga av 2020.

Eg meiner sjølvsagt at me må ta konklusjonane til Riksrevisjonen på største alvor. Samstundes er det viktig å påpeika at regjeringa har følgt opp fleire av punkta Riksrevisjonen føreslo i tilrådingane sine, allereie før rapportan vart lagt fram. Den nemnde utnemninga av berekraftsminister er ei av desse, og i 2021 kjem det ein heilskapleg plan for gjennomføring av berekraftsmåla.

Me er ikkje i mål enno, men me er i alle fall på rett veg når det gjeld rapportering og koordinering i arbeidet med å nå berekraftsmåla. Sjølv om det står igjen noko arbeid på det reint praktiske, er det gledeleg at Noreg er eit av dei landa som ligg aller best an til å nå berekraftsmåla innan 2030. Det skulle berre mangla at ikkje me ligg godt an til å få det til – eit av dei mest resursrike landa i verda.

Berekraftsmåla til FN vert berre nådde gjennom omfattande nasjonalt og internasjonalt samarbeid der kvart land må ta sitt ansvar, men der kvart land òg må ta eit ansvar for godt samarbeid på tvers av land, for å nå måla me har sett oss. Noreg som eit rikt, velorganisert land har eit ekstra stort ansvar for å bidra til at me i fellesskap lukkast i dette arbeidet. Problema me skal løysa, er globale, og eit sterkt internasjonalt fellesskap med omfattande internasjonalt samarbeid er det som må til for at me skal løysa dei store utfordringane me står overfor.

2030-agendaen tek omsyn til at dei tre ulike dimensjonane ved berekraftig utvikling – den økonomiske, den sosiale og den miljømessige – er forbundne med kvarandre, og forpliktar til ei integrert og balansert tilnærming for å oppnå berekraftig utvikling. Det er eit omfattande arbeid med ambisiøse mål, men det skal me klara.

Då er det avgjerande at me i fellesskap skaper ei grøn framtid med fridom og moglegheiter for alle, både i Noreg og globalt. For Venstre er dette sjølvsagt. Me har alltid meint at me må samarbeida på tvers av landegrenser om me skal løysa dei store utfordringane, og eg tek for gjeve at regjeringa og våre folk der syter for at Noreg gjer sitt for at me saman lukkast. Heldigvis er det slik som representanten Horne sa så godt i stad: Planar er viktige, men det er ikkje planar, men handling som betyr noko for klimaet, naturen og for å sikra alle like moglegheiter. I så måte er heldigvis Noreg og den blå-grøne regjeringa svært godt i gang.

Statsråd Nikolai Astrup []: I 2015 ble alle FNs medlemsland enige om 17 mål og 169 delmål for bærekraftig utvikling i verden. Bærekraftsmålene gjelder alle land og alle deler av samfunnet, og de skal nås innen 2030. Norge var en aktiv pådriver for å få bærekraftsmålene vedtatt, og vi har derfor et stort ansvar for å bidra til at vi når målene, både her hjemme og i resten av verden.

Regjeringen har bestemt at 2030-agendaen med de 17 bærekraftsmålene utgjør det politiske hovedsporet for å ta tak i vår tids største utfordringer. Vi har over tid trappet opp innsatsen for å nå målene. Bærekraftsmålene står helt sentralt i både multilateralt og bilateralt samarbeid i utviklings- og utenrikspolitikken, og statsminister Erna Solberg er, som det har vært nevnt av flere, én av to ledere for FNs pådrivergruppe for bærekraftsmålene, sammen med Ghanas president.

Også nasjonalt jobber vi på bred front for å bidra til å nå bærekraftsmålene. Gjennom inkluderingsdugnaden gir vi flere med hull i cv-en eller funksjonsnedsettelser muligheten til å delta i arbeidslivet. Gjennom integreringsløftet bidrar vi til at flere innvandrere får ta del i sitt lokalsamfunn. Utdanningsløftet, som er et av regjeringens hovedgrep for å ta Norge ut av koronakrisen, lærerløftet og yrkesfagløftet handler om å gi flere den kompetansen de trenger for å bli en del av fremtidens arbeidsliv, og er forutsetninger for alle bærekraftsmålene. Den nylig fremlagte klimameldingen skal bidra til miljømessig bærekraft gjennom konkrete tiltak for utslippskutt.

Arbeidet med bærekraftsmålene her hjemme gir resultater. I en internasjonal sammenligning er Norge sjette best på bærekraftsmålene, og vi skårer godt på nesten alle globale indikatorer.

FN oppfordrer alle land til å omsette 2030-agendaen og bærekraftsmålene til nasjonal politikk og sørge for gjennomføring på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Riksrevisjonens rapport tar for seg hvordan regjeringen har fulgt opp dette i perioden 2016–2019 og gir regjeringen kritikk på flere punkter. Regjeringen tar selvsagt denne kritikken på alvor, men samtidig vil jeg understreke at flere av kritikkpunktene allerede var fulgt opp da Riksrevisjonens rapport ble lagt frem, fordi regjeringen selv så at det var behov for å intensivere innsatsen for bærekraftsmålene fremover.

I januar 2020 ble ansvar for oppfølging av bærekraftsmålene flyttet til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. I løpet av 2021 kommer vi til å legge frem en nasjonal handlingsplan for bærekraftsmålene. Som en del av handlingsplanen vil vi legge frem nasjonale indikatorer for måloppnåelse. Regjeringen omtaler dessuten bærekraftsmålene i alle meldinger og strategier hvor det er relevant, og vi stiller krav til at kommuner og fylkeskommuner skal legge bærekraftsmålene til grunn for sin planlegging. I år skal også alle statlige virksomheter rapportere på hvordan de arbeider med bærekraftsmålene. Regjeringen vil også fortsette å rapportere på bærekraftsmålene til Stortinget i nasjonalbudsjettet og i departementenes budsjettproposisjoner. Men vi skal jobbe for å styrke denne rapporteringen, slik at det blir enklere å se helheten.

Bærekraftsmålene forplikter alle: nasjonale og lokale myndigheter, privat næringsliv, sivilsamfunnet, akademia og hver enkelt av oss. Vi har alle et ansvar for å bidra, og regjeringen har ansvar for å legge til rette for at det kan skje. Det gjør vi både gjennom vårt internasjonale samarbeid og gjennom nasjonal politikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A) []: Riksrevisjonens rapport er ikke først og fremst kritisk til den perioden der kommunalministeren har hatt koordineringsansvaret. Det er perioden før som først og fremst blir kritisert. Jeg skal ikke gå inn på oppfølgingen av de enkelte mål, og det har heller ikke Riksrevisjonens rapport gjort. Det kommer våre fagkomiteer til å følge opp på en grundig måte, men jeg takker likevel for redegjørelsen for det.

Jeg har lyst til å ta utgangspunkt i noe Solveig Horne sa. Hun sa noe om erfaringen selv fra oppfølgingen i regjeringa – det var veldig interessant. Og så sa representanten Horne at hun var stolt av at vi har en statsminister som har fått det oppdraget, og det var snakk pådriverkomiteen. Det er jeg enig i. Jeg er stolt av norske politikere som får internasjonale oppgaver, uansett hvilket politisk parti de kommer fra. Men nettopp derfor blir jeg så flau når de svikter, og særlig synes jeg det er påfallende – det må jeg ta opp med statsråden – at statsministeren som i hele den perioden fram til nyttårsskiftet 2020 var ansvarlig, ikke stiller i Stortinget.

Statsråd Nikolai Astrup []: La meg først si at det at vi ikke har hatt en helhetlig plan for oppfølging av bærekraftsmålene, betyr jo ikke at det ikke har vært jobbet godt med bærekraftsmålene i de ulike departementene, slik representanten Horne også var inne på. Det aller viktigste er jo at vi leverer resultater i dette arbeidet. Så har vi sett at nettopp fordi bærekraftsmålene går utover kun det som går på regjeringens ansvar – det omfatter hele samfunnet og alle sektorer og alle deler av samfunnet – er det nødvendig med en handlingsplan for å ha felles verktøy og felles indikatorer på hva vi skal oppnå sammen frem mot 2030. Derfor kommer det nå en slik handlingsplan.

Så er det helt vanlig at det er den statsråden som har det konstitusjonelle ansvarsområdet, som også møter i Stortinget når Riksrevisjonens rapporter på deres ansvarsområde blir debattert.

Dag Terje Andersen (A) []: Når det gjelder Riksrevisjonens rapport, som er utgangspunkt for denne debatten, er det sånn at de fleste årene rapporten omhandler, har ansvaret vært delt på 12 departementer. Da er det åpenbart at det er statsministeren som har det overordnede ansvaret, særlig når hun har profilert seg som særskilt interessert i bærekraftsmålene. Derfor er det arrogant overfor Stortinget å si nei takk til en invitasjon til å komme hit.

Så er det heller ikke bare handlingsplanen som mangler. I den perioden som vi nå snakker om, altså før statsråden overtok, manglet det f.eks. også oppdrag til Statistisk sentralbyrå, og da vil jeg vise til hva statsministeren sa i Nordisk råd:

«Ved å følge opp hjemme sikrer vi troverdighet i vår innsats internasjonalt.»

Er det ikke sånn at den mangelfulle oppfølgingen ikke bare når det gjelder handlingsplan, men statistikk og rapportering til Stortinget, nettopp svekker vår anseelse internasjonalt fordi vi gjør en så dårlig jobb?

Statsråd Nikolai Astrup []: Vår anseelse internasjonalt i bærekraftsarbeidet er veldig høy, og jeg har jo selv vært utviklingsminister og reist så å si verden rundt, snakket med svært mange både statsråder og regjeringssjefer om dette arbeidet, og vår anseelse på dette området er høy. Det kan jeg forsikre representanten om.

Så når det gjelder kritikken av at statsministeren ikke møter i Stortinget for å diskutere denne riksrevisjonsrapporten, er det helt vanlig at det er den statsråden som har det konstitusjonelle ansvarsområdet, som møter, også når det ansvarsområdet har endret seg. Tidligere var det Finansdepartementet som var det koordinerende departementet. Nå er det Kommunal- og moderniseringsdepartementet som er det, og vi har fått et utvidet ansvar sammenliknet med det Finansdepartementet hadde, fordi det var nødvendig. Så om noen skulle møtt for å svare for disse årene, var det tidligere finansminister Siv Jensen som skulle vært her. Men representanten kjenner som tidligere stortingspresident formalia veldig godt og vet at det er helt ordinært at det er jeg som stiller i akkurat denne saken.

Dag Terje Andersen (A) []: Da kan jeg si at det ikke er helt ordinært når vi snakker om et saksområde der det eventuelt skulle vært innkalt 12 statsråder som har vært aktuelle i Riksrevisjonens rapporteringsperiode. Da er det ett svar på det spørsmålet, og det er at det overordnede ansvaret ligger hos statsministeren. Det hadde vært konstitusjonelt riktig, og i hvert fall for å gi uttrykk for respekt for Stortinget at det nettopp var statsministeren med det overordnede ansvaret som hadde møtt i Stortinget.

Statsråd Nikolai Astrup []: Da de rød-grønne styrte landet, hendte det ofte at de som da var i opposisjon, mente at daværende statsminister Stoltenberg i grunnen burde møte i Stortinget og svare for de aller fleste saker. Det ble da svart ut omtrent akkurat slik jeg svarer ut representantens spørsmål, nemlig at det er den statsråden som har det konstitusjonelle ansvaret, som møter i Stortinget for å svare ut denne typen saker.

Så skal det ikke være noen tvil om statsministerens personlige engasjement for bærekraftsmålene, både her hjemme og ute. Det er gjort en rekke store innsatser, jeg nevnte noen av dem i mitt innlegg i stad, for at Norge skal bidra til høyere måloppnåelse også her hjemme. Både klimameldingen, som akkurat har blitt lagt frem, sirkulærøkonomistrategien, som kommer etter hvert, inkluderingsdugnaden og mange andre ting bidrar til høyere måloppnåelse.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Eg vil fylgja opp komitéleiaren litt i forhold til statistikk og registrering. Komiteens fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Riksrevisjonens påpeiking av at det var SSB som konkluderte med at det var hol i indikatorsetta, og at det var dei som måtte varsla om at ein kunne bruka eksisterande indikatorar for dei nasjonale måla. Fleirtalet understrekar veldig at ei målretta og effektiv rapportering er avhengig av at ein prøver å bruka så mykje av dei eksisteranda tala at ein slepp å byggja opp nye og dyre system for å få dette til å verka. Eg vil gjerne høyra statsrådens syn på det.

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg er helt enig med representanten i at vi bør ta utgangspunkt i tilgjengelig statistikk når vi skal lage indikatorer og målepunkter. SSB har også fått et utvidet oppdrag når det gjelder indikatorarbeidet, og vi tar sikte på at i den nasjonale handlingsplanen som skal legges frem i løpet av våren, vil målepunkter som er relevante for norske forhold, bli presentert. Det er en utfordring for oss at de globale indikatorene ikke nødvendigvis passer i norsk kontekst, og skal dette arbeidet være håndfast, håndterbart og praktisk for alle de ulike aktørene som skal bidra, er det viktig at indikatorene slik sett har nasjonal relevans for at vi skal kunne lykkes, og at vi vet hva vi har å forholde oss til. Og i det er Norge heldig, for vi har veldig gode dataserier på ulike områder som kan inngå som en del av disse indikatorsettene.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Ja, difor overraskar det meg litt at ein ikkje tok tak i det med ein gong ein sette i gong dette arbeidet og var så tydeleg internasjonalt på at dette var eit utruleg viktig arbeid. Eg er glad for det statsråden seier om at ein må tilpassa det til lokale forhold, for det er heilt klart at skal ein nå desse måla, nyttar det ikkje å ha heilt like målsetjingar i Brasil og i Noreg, for å seia det forsiktig. Utan å gå for langt inn i det, vil eg seia at me har jo ein avtale med Latin-Amerika om ein del import av bl.a. kjøt og andre ting, som vel går tvers imot desse berekraftsmåla for berekraftig produksjon. Korleis vil ein sjå på og samanlikna desse tinga, som heilt klart klaffar dårleg saman i forhold til utfordringane framover?

Statsråd Nikolai Astrup []: Representanten er inne på noe helt sentralt ved bærekraftsmålene, og det er målkonflikter. Det er veldig mange målkonflikter, og målene henger sammen. Det betyr at det er viktig at vi har, skal vi si, en gjennomtenkt tilnærming til hvordan disse målene skal nås i Norge. Vi vet f.eks. at mange utviklingsland vil, for å kunne innfri mange av sine bærekraftsmål, være avhengige av at de kan eksportere mer mat. For Norge vil det å importere mer mat fra andre land for å bidra til at de når sine bærekraftsmål, stå i kontrast til våre egne mål om at vi skal ha et livskraftig landbruk over hele landet, og der vi heldigvis har sett de siste årene, under denne regjeringen, at det har vært en fantastisk utvikling i nettopp produksjonstallene for norsk landbruk. Det er vel en utvikling som jeg vil tro at representanten er enig i at har vært positiv. Men det er ikke enkelt med disse målkonfiktene, og de må vi også håndtere.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Først i år kommer altså den nevnte nasjonale handlingsplanen for å følge opp målene fra regjeringen, og det etter at Stortinget allerede i 2017 i behandlingen av den saken sa at det er en helt grunnleggende forutsetning. Og først i fjor fikk et departement lederansvaret for arbeidet. Først i fjor ble det lagt et grunnlag for mer systematisk og helhetlig oppfølging og rapportering. Først i fjor ga regjeringen SSB i oppdrag å utvikle indikatorer som kan brukes til å følge opp utviklingen for å nå målene.

Det jeg lurer på da, er hva denne sendrektigheten gir uttrykk for. Har prioriteringen av dette arbeidet vært høy nok? Og ikke minst: Mener statsråden at kanskje en årsak til at dette har skjedd først nå i fjor, nemlig er at Riksrevisjonen begynte å stille spørsmål om det?

Statsråd Nikolai Astrup []: For det første må det være positivt at Riksrevisjonen stiller spørsmål om både denne og andre saker. Det er bra at man har noen som følger med og er interessert i nettopp dette. En av tingene som Riksrevisjonen peker på at vi må bli bedre på, er jo rapporteringen til Stortinget, men det er jo noe Stortinget selv aldri har reagert på. Så det er sånn sett positivt at Riksrevisjonen puster oss i nakken og bidrar til at vi må forbedre oss på enkelte punkter.

Jeg vil igjen understreke at det at vi ikke har hatt en helhetlig handlingsplan for å nå bærekraftsmålene før den nå kommer senere i år, ikke betyr at vi ikke har jobbet med å nå bærekraftsmålene på konkrete områder. Det er viktig at bærekraftsmålene omsettes i konkret handling på ulike områder. Det kan ikke være noe man gjør på siden; det må være noe som er integrert i vår daglige virksomhet. Det er en av grunnene til at vi f.eks. har sagt at kommuner og fylkeskommuner må legge bærekraftsmålene til grunn for sin virksomhet. Det må ikke være noe man rapporterer om på siden, men noe man integrerer i måten man jobber på. Det har vi forsøkt å gjøre siden starten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Espen Barth Eide (A) []: FNs bærekraftsmål er et veldig viktig framskritt, for de har altså satt en felles agenda for hele kloden og er bredt politisk akseptert. Både statsråden og jeg går med samme pin fordi vi slutter oss til de samme bærekraftsmålene, og dette er det også enighet om på tvers av landene. Dette er en felles agenda.

Som mange har sagt veldig godt i denne debatten, er jo hovedpoenget med bærekraftsmålene at man skal se viktige ting i sammenheng. Det er egentlig den mentale transformasjonen fra å si at vi trenger mer energi, til å si at ja, vi trenger mer energi, men den må avkarboniseres. Vi trenger mer mat, selvfølgelig, for å føde en voksende befolkning, men på en måte som ikke undergraver naturens evne til å produsere mer mat. Vi må ha bedre helse, men på en måte som løfter vår felles helse på kloden, mellom mennesker og planeten osv.

Det er jo nettopp integrasjonen som er poenget, for mange av disse målene kunne man i og for seg hver for seg ha kommet på selv, men det er altså en metodikk for å se hvordan de henger sammen, som er poenget. Dette er, som det er helt riktig sagt også av statsråden, både for alle departementer, for alle deler av statsapparatet, på alle nivåer og selvfølgelig også for private aktører.

Noe av det flotteste ved å være på nesten en hvilken som helst presentasjon fra en norsk bedrift er at den første plansjen viser hvilke bærekraftsmål de skal oppfylle. Det at man har en felles agenda, er veldig bra. Dette er jeg helt sikker på at vi er enige om i denne salen.

Da er det også viktig at man leverer på nettopp poenget helhet – poenget integrasjon. Jeg har også jobbet mye ute i verden, både i FN og med FN og som både norsk og internasjonalt ansatt, og jeg kan si at Norge har høy anseelse, absolutt, på tvers av regjeringer. Men dette med å vise verdien av helhet og integrasjon må begynne hjemme. Man kan altså ikke bare predike det til andre der ute. Jeg skjønner at statsministeren har vært så vellykket i å predike det til andre at alle andre nordiske land har hørt på henne, men så har hun altså tilsynelatende glemt å sørge for at man klarte å levere fullt ut på det selv. Det mener jeg er en rimelig kritikk fra Riksrevisjonen, og jeg slutter meg til det som har vært sagt av saksordfører Andersen også i denne saken, om at det er et ansvar som påligger statsministeren.

Vi som av og til bestyrer norske departementer, vet at vi har et meget lojalt, skikkelig og profesjonelt embetsverk. Det er mye pent å si om norsk styringsmodell, men helhet og sammenheng er ikke det første jeg ville kommet på. Vi har et relativt fragmentert system, og det kan ofte være frustrerende for dem som sitter i en regjering som prøver å gjennomføre en helhetlig politikk, fordi systemet ikke alltid er bygd for det. Det finnes bare ett svar på det, og det er at denne helhetlige sammenhengen og ledelsen kommer fra toppen. Derfor har jeg lyst til å understreke at når Arbeiderpartiet etterlyser statsministeren i salen, er det ikke til forkleinelse for statsråd Astrup, som er hjertelig velkommen. Vi vil gjerne ha statsråden også, men vi synes at i akkurat denne overordnet viktige saken bør vi høre hva statsministeren har gjort og eventuelt ikke gjort for å få til en helhetlig ledelse av denne integrasjonsprosessen.

Bærekraftsmålene ble vedtatt i 2015; forpliktelsen til å følge dem opp trådte i kraft 1. januar 2016. Dette var som nevnt oppe i Stortinget i 2017. Grunnen til at man skulle gjøre det på 15 år, var jo at det er krevende ting, og de blir altså ikke mindre krevende jo lenger man venter. Det er ikke slik at sannsynligheten for å treffe i 2030 går opp når man utsetter – den går jo ned, eller man må ta enda tøffere grep. Derfor er det et ganske viktig budskap her at det nå gjelder å få dette til å henge sammen, at man også i Norge får dette helhetlige grepet, og at vi understreker at vi forventer at det er et ansvar som ikke minst regjeringens øverste sjef, statsministeren, tar på stort alvor.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.