Presidenten: Etter
ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne
debatten på følgende måte:
Arbeiderpartiet
25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter,
Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter,
Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet
De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder og ordfører
for saken): I FNs generalforsamling ble det i september 2015 fattet
et forhåpentligvis viktig vedtak for verden. Da ble bærekraftsmålene
vedtatt – 17 bærekraftsmål, 169 delmål, som skulle gjelde fra 1. januar
2016. Det omtales nå som 2030-agendaen.
Det er en forutsetning
for de mange mål på forskjellige områder som vi her snakker om,
at de skal dra sammen når det gjelder både økonomisk bærekraft,
sosial bærekraft og miljømessig balanse. Så det er snakk om en rekke
områder, herunder fattigdom, miljøkrav, et mangfold av tiltak som
skal settes inn.
Det er det enkelte
lands regjering som er ansvarlig for å følge opp, og det skal være
en nasjonal og helhetlig tilnærming. Regjeringa har forpliktet seg
til årlig rapportering til Stortinget, og Stortinget ga sin tilslutning
i forbindelse med Meld. St. 24 for 2016–2017, Felles ansvar for
felles framtid. Der ble det slått fast at resultatrapportering er
viktig, at det skal være etterprøvbar statistikk, og i Innst. 440 S
for 2016–2017 ble det forutsatt at det skulle legges fram en plan
for gjennomføring.
En del av ideen
til FN om oppfølging er at riksrevisjonene i de forskjellige landene
gjennom samarbeidet sitt i INTOSAI skal følge opp og vurdere innsatsen
til hvert enkelt land på hjemmebane. Det er det Riksrevisjonen har
gjort ved å legge fram Dokument 3:3 for 2020–2021. La meg understreke:
Riksrevisjonen har ikke evaluert måloppnåelsen i forbindelse med
17 bærekraftsmål eller 169 delmål. De har vurdert regjeringas organisering
og oppfølging av arbeidet, slik som riksrevisjoner i andre land
har gjort, herunder våre naboland i Norden.
Riksrevisjonen
er kritisk til manglende oppfølging fra regjeringas side. De sier
at den nasjonale oppfølgingen ikke har vært godt nok koordinert,
og de sier det er kritikkverdig. De sier at det har vært mangelfull
involvering av Statistisk sentralbyrå i arbeidet med bærekraftsmålene
og også statistisk oppfølging av dem, og at det er kritikkverdig.
De sier at rapportering ikke gir god nok informasjon til Stortinget
om status og framdrift for den nasjonale oppfølgingen av bærekraftsmålene,
og sier at det er kritikkverdig.
Så bruker de
det begrepet som er enda sterkere, «sterkt kritikkverdig», om det
faktum at Norge mangler en helhetlig plan for gjennomføring av 2030-agendaen. Det
er slik at fra 1. januar 2020 er det kommunalministeren, som nå
sitter i salen, som har hatt ansvaret for koordineringen av arbeidet
med og oppnåelsen av bærekraftsmålene. Fram til 1. januar 2020,
altså fram til 31. desember 2019, var de 17 bærekraftsmålene fordelt
på 12 departementer, og det går fram av Riksrevisjonens rapport.
Det vi ser, det hører med, er at når Riksrevisjonen begynner å stille
spørsmål, begynner det å skje noe, bl.a. at ett departement får
koordineringsansvar, men også at det er i ferd med å bli utviklet
bedre og flere oppdrag til Statistisk sentralbyrå om på hvilke kriterier
de skal følge opp statistikk og utvikling knyttet til bærekraftsmålene.
Det er en av de tingene vi av og til ser, at når Riksrevisjonen
begynner å stille spørsmål, finner noen ut at de må begynne å gjøre
noe, og det er en bra funksjon Riksrevisjonen har.
Det som er veldig
spesielt med denne saken, er at statsminister Erna Solberg, samtidig
som bærekraftsmålene ble vedtatt, ble utpekt til å være leder av
FNs såkalte pådriverkomité. I et kompaniskap med både kjendiser og
øvrige politiske ledere skal hun være verdens fremste leder for
å sørge for at hvert enkelt land følger opp. I den sammenheng var
statsministeren til stede på Nordisk råd i 2016, og da sa hun:
«Ved å følge opp hjemme sikrer
vi troverdighet i vår innsats internasjonalt for å bøte på årsakene
til vedvarende fattigdom, konflikter og ekstremisme, migrasjon og
klimautfordringer.»
De øvrige nordiske
statsministrene hørte på det. Det gjorde at i Sverige, i Danmark
og i Finland la de i 2017 fram forslag til handlingsplan for oppfølging
av bærekraftsmålene for sine parlamenter, sånn som det også var
forutsatt i innstillinga til Stortinget, Innst. 440. S for 2016–2017,
at skulle gjøres i Norge. Men de målene er ikke fulgt opp i Norge,
og det mest alvorlige er – og det er derfor det får den sterkeste
kritikken fra Riksrevisjonen – at det ikke engang er utformet en handlingsplan,
og nå er vi snart fire år etter at våre nordiske naboland greide
å gjøre den jobben, i det landet som har en statsminister som leder
FNs pådriverkomité. Det er dramatisk. Statsministeren har fått mye
oppmerksomhet internasjonalt og ikke minst av norske medier for
å være aktør internasjonalt, men svikter altså på hjemmebane.
Så ser jeg at
kommunalministeren uttaler til Aftenposten i dag at det er naturlig
at han som konstitusjonelt ansvarlig er den som kommer til Stortinget,
for tilfellet er nemlig det at vi fra kontrollkomiteens side har
sagt, som var helt naturlig, at vi synes det var naturlig at statsministeren
møtte. Det er det to grunner til. For det første, selv om kommunalministeren
nå er konstitusjonelt ansvarlig i dag og har vært det siden 1. januar
2020, er dette en overordnet plan som statsministeren selv har vært
engasjert i internasjonalt, og det ville da vært naturlig at hun
sa ja til å diskutere saken i Stortinget, men særlig fordi fram
til 1. januar 2020 var ansvaret fordelt på 12 departementer. I den
perioden, som er en stor del av undersøkelsen til Riksrevisjonen,
er det ingen tvil om at det overordnede ansvaret lå hos statsministeren,
og det ligger fortsatt hos statsministeren.
Det synes jeg
er uheldig for respekten for Stortinget. Det er tydelig at statsministeren
har hatt en pr-strategi og fått mange oppslag for sine uttalelser
på vegne av pådriverkomiteen. Det er for øvrig også tydelig at statsministeren
har hatt en pins-strategi. Det fins jo ikke en statsråd som går
uten en bærekraft-pins. Men vi mangler altså en politisk strategi
og den handlingsplanen som Stortinget har sagt at skal leveres til
Stortinget, og det er ille at den handlingsplanen fremdeles ikke
er framlagt. Det er spesielt ille at statsministeren nekter å delta
i et offentlig ordskifte og debatt om sin mangelfulle innsats på
et område hun er utpekt til å være leder for i verdenssammenheng.
Bente Stein Mathisen (H) []: I denne undersøkelsen
har Riksrevisjonen hatt fokus på implementeringen av FNs bærekraftsmål
og hvordan den nasjonale styringen, rapporteringen og oppfølgingen
har vært. Norge har, som saksordføreren sa, sammen med alle andre
medlemsland i FN, sluttet seg til resolusjonen 2030-agendaen for
en bærekraftig utvikling i verden. 2030-agendaen har 17 bærekraftsmål,
169 delmål og er verdens arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe
ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030 – en virkelig ambisiøs
plan. Resolusjonen ble vedtatt i FN høsten 2015, med virkning fra
1. januar 2016. Arbeidet med å tilrettelegge for styring, implementering
og rapportering på bærekraftsmålene er et nasjonalt ansvar, det
har hvert land ansvar for, og det forutsetter en nasjonal helhetlig
tilnærming.
Å implementere
FNs 17 bærekraftsmål innebærer mye arbeid, en ny måte å jobbe på,
og det er veldig tidkrevende. Det forutsetter god koordinering for
samstemt gjennomføring både innen statlig sektor og mellom statlig
sektor og øvrige deler av samfunnet. Det er også viktig å ha en
god samhandling med de nasjonale statistikkbyråene fordi data og
statistikk er avgjørende for måling av utviklingen og rapporteringen
om status på alle nivåer. Undersøkelsen vi har til behandling, er
fra da implementeringen av bærekraftsmålene startet, nemlig januar
2016, og til 2019. Det er helt fra starten.
I rapporten fra
Riksrevisjonen kommer det frem, som også saksordføreren redegjorde
for, at den nasjonale oppfølgingen av bærekraftsmålene ikke har
vært godt nok koordinert. Riksrevisjonen peker på at Norge også mangler
en helhetlig plan for gjennomføring av bærekraftsmålene, og det
har vært mangelfull involvering av Statistisk sentralbyrå i arbeidet.
Stortinget har heller ikke fått god nok informasjon om status og
fremdrift i arbeidet med oppfølging av bærekraftsmålene. Dette leser
vi at Riksrevisjonen har funnet ut og konkluderer med.
Undersøkelsen
fra Riksrevisjonene er fra perioden fram til årsskiftet 2019–2020,
altså før det overordnede ansvaret for bærekraftsmålene ble lagt
til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Komiteen har merket
seg at Riksrevisjonen har vurdert det som kritikkverdig at den nasjonale
oppfølgingen av bærekraftsmålene ikke har vært organisert helhetlig
og tverrsektorielt, og at Stortinget heller ikke har fått god nok
informasjon om status og fremdrift i arbeidet.
Med virkning
fra 2020 har kommunal- og moderniseringsministeren fått ansvaret
for koordinering av regjeringens arbeid med bærekraftsmålene – dette
for å sikre en sterkere koordinering av den nasjonale oppfølgingen,
at målene følges opp i sterkere grad enn det som er blitt gjort
fram til 2020, og som vi leser har fått kritikk i rapporten.
Under KMDs ledelse
og koordinering arbeides det nå med en nasjonal handlingsplan for
bærekraftsmålene, og planen skal legges fram for Stortinget våren
2021. Mye av kritikken i Riksrevisjonens rapport er allerede fulgt
opp, bl.a. er Statistisk sentralbyrå mye mer involvert i arbeidet.
De fikk i oppdrag å utvikle indikatorer, både i 2017 og i 2019,
som kan følge utviklingen for de nasjonale bærekraftsmålene. Disse
blir løpende publisert i SSBs bærekraftsportal, som er åpen og tilgjengelig for
alle.
Det er regjeringen
som kollegium som har det overordnede koordineringsansvaret for
sin politikk, også når det gjelder hvordan bærekraftsmålene følges
opp. Før det koordinerende ansvaret ble lagt til KMD, ble det gjort
mye godt implementeringsarbeid i de respektive departementer. Disse
har igjen nå gitt fagkunnskap og gode innspill til handlingsplanen
som er under utarbeidelse. Selv om handlingsplanen er noe forsinket
sammenlignet med i våre naboland, som vi hørte forrige taler sa,
er det ikke noe som indikerer at dette har gjort at Norge ligge
Norge dårligere an med hensyn til å nå de fastsatte klimamålene.
Ifølge OECD er Norge blant de land som faktisk ligger best an til
å kunne nå målene innen 2030.
Det er viktig
at overordnede planer blir vurdert og brutt ned til konkrete mål
og tiltak som kan gjennomføres nasjonalt og lokalt. Skal bærekraftsmålene
gjennomsyre samfunnsutviklingen, må de implementeres i alle de planer
vi har, og i livet vi lever.
Jeg har lyst
til å vise til et lokalt eksempel fra min egen hjemkommune, Asker.
I forkant av kommunesammenslåingen av Asker, Røyken og Hurum kommuner
i 2020 besluttet politikerne å bruke FNs bærekraftsmål som rammeverk
i utformingen av kommuneplanen for den nye storkommunen. Det er
et godt eksempel på hvordan en kan konkretisere og omsette internasjonale mål
og visjoner til lokale mål, handlinger og praksis. Jeg vet at både
andre kommuner og også bedrifter har blitt inspirert av Asker og
har gjort det samme i sine kommuner eller i sine organisasjoner.
Eksempelet jeg viser til, synliggjør hvordan FNs bærekraftsmål kan
bli noe vi forholder oss til i alt vi gjør.
Helt avslutningsvis
vil jeg vise til statsrådens kommentarer til undersøkelsen. Han
er enig i Riksrevisjonens påpekning av behovet for et helhetlig
perspektiv i arbeidet med bærekraftsmålene. En statsråd som nå har koordineringsansvar
og et direkte mandat fra statsministeren, vil i større grad kunne
bidra til å få frem kraften som ligger i den ambisiøse målsetningen
som er nedfelt i 2030-agendaen, og det synes jeg lover godt framover.
Solveig Horne (FrP) []: Både saksordføreren og representanten
Mathisen hadde gode innlegg der de gikk gjennom bærekraftsmålene,
og jeg skal prøve ikke å gjenta for mye. Men som flere har vært
inne på, er bærekraftsmålene verdens felles arbeidsplan for å utrydde
fattigdom og bekjempe ulikhet og redusere klimaendringene innen
2030, noe som er en av vår tids store utfordringer.
Statsministeren
har dessuten også, som flere har vært inne på, som medlem av FNs
generalsekretærs pådrivergruppe, påtatt seg en særlig forpliktelse.
Jeg tror vi skal være stolte over at vi har en statsminister som
har fått den oppgaven.
Bærekraftsmålene
er svært ambisiøse mål og er vel, med unntak av klimamålene i seg
selv, kanskje de mest ambisiøse politiske målsettingene som staten
Norge har forpliktet seg til og som det også er bred politisk oppslutning
om.
Det er de nasjonale
regjeringene som har ansvaret for å følge opp og sørge for gjennomføringen,
men jeg har forståelse for at arbeidet med 17 bærekraftsmål og 169
delmål kan være både arbeidskrevende og at det kan ta litt tid å
få dette implementert skikkelig.
Jeg var selv
statsråd i den perioden bærekraftsmålene trådte i kraft og hadde
da som statsråd ansvar for oppfølging av tiltak innenfor flere av
delmålene og for hovedmål 5 om å oppnå likestilling og styrke stillingen til
jenter og kvinner. Likestilling er ikke bare et eget mål, men det
er også integrert i alle de 17 bærekraftsmålene. Jeg kan forsikre
om at dette var et arbeid som regjeringen, den gangen i hvert fall,
tok på alvor, og jeg husker klart og tydelig en engasjert statsminister
som virkelig satte det på dagsordenen overfor statsrådene, og vi
måtte rapportere om hvor langt vi var kommet i det arbeidet jevnlig.
I de to siste
statsbudsjettene, som jeg også som tidligere statsråd leverte Stortinget,
var det også et eget kapittel som omhandlet oppfølgingen av FNs
bærekraftsmål. Og jeg kan ikke erindre at det var et stort tema
i debattene her på Stortinget den gangen.
Så skal ikke
jeg si at vi skal være fornøyd med det som har blitt gjort, men
jeg synes likevel det er greit å ha med seg at det er arbeidskrevende
å ha alt på plass på en gang. I den kritikken som kommer i merknadene
fra de rød-grønne partiene her, høres det ut som at vi ikke har fått
gjort noe.
Selv om våre
naboland vedtok sine handlingsplaner i 2017, må vi ikke glemme at
ifølge OECD er Norge blant de landene som ligger best an til å kunne
nå målene innen 2030. Jeg har også lyst til å si at handlingsplaner ikke
er det som redder verden, det er det selve handlingen som gjør.
Det er likevel
bra at Riksrevisjonen har foretatt en vurdering av regjeringens
styring og rapportering om den nasjonale oppfølgingen av bærekraftsmålene
i perioden 2016–2019, selv om det har, som en har vært inne på,
skjedd mye de siste to årene.
Som flere har
sagt, har de nasjonale oppfølgingene av bærekraftsmålene ikke vært
godt nok koordinert. Norge mangler en helhetlig plan for gjennomføring,
SSB har ikke vært tilfredsstillende involvert i arbeidet, og Stortinget
har ikke fått god nok informasjon om status og framdrift med oppfølgingen
av bærekraftsmålene. Dette viser at det er bra at Kommunal- og moderniseringsdepartementet,
KMD, nå er gitt det overordnede arbeidet med å koordinere bærekraftsmålene.
Vi vet at det
i løpet av våren kommer en handlingsplan. Vi kan være kritiske og
mene at den skulle kommet før, men det viktigste er jo at den kommer
og at flere av de svakhetene som rapporten fra Riksrevisjonen har identifisert,
også vil bli fulgt opp i utarbeidelsen av denne handlingsplanen.
Sommeren 2020
fikk SSB i oppdrag fra KMD å utvikle indikatorer som kan følge utviklingen
for de nasjonale bærekraftsmålene. Det vil bli publisert løpende
i SSBs bærekraftsportal, åpent tilgjengelig for alle.
Som jeg sa innledningsvis
har det blitt gjort mye godt arbeid i de respektive departementene
også fram til årsskiftet 2019/2020 som også har gitt en fagkunnskap
i arbeidet med handlingsplanen. Det er manglende informasjon om
utviklingen har også gjort at Stortinget ikke har kunnet holde seg
orientert om den samlede status for gjennomføringen av bærekraftsmålene.
Riksrevisjonen
viser til at Stortinget ikke har fått god nok informasjon om status
og framdrift, og det mangler rapporteringer med utfordringer, prioriteringer
og sammenheng mellom målene. Manglende informasjon om utviklingen
har gjort at Stortinget ikke har kunnet holde seg orientert om den
samlede statusen for gjennomføringen av bærekraftsmålene. Men –
Stortinget er også en selvstendig institusjon som kan ta tak i disse
sakene. Det pleier ikke være noe problem å få den informasjonen
vi spør etter fra regjeringen. Men jeg ser viktigheten, og jeg ser
fram til at det kommer tydelig fram i handlingsplanen hva målene
innebærer konkret for norsk politikk nasjonalt og ikke minst internasjonalt.
Som representanten
Mathisen var inne på, er det mange gode eksempler der ute, ikke
bare fra regjering, storting og organisasjoner, men det er ganske
mange kommuner og ganske mange bransjer som virkelig har tatt bærekraftsmålene
på alvor og implementerer disse målene i sitt daglige virke og ikke
minst også når de utarbeider handlingsplaner for sine egne bedrifter
på en måte som er imponerende.
Avslutningsvis
vil jeg gjerne dra fram, som jeg har sagt, at bærekraftsmålene er
svært ambisiøse mål. Det er kanskje de mest ambisiøse politiske
målsettingene staten Norge har forpliktet seg til. Jeg ser fram
til den handlingsplanen som kommer og forutsetter også at de anbefalingene
som Riksrevisjonen har kommet med, blir tatt med i planen.
Nils T. Bjørke (Sp) []: Eg vil starta med å takka
saksordføraren for ei god framlegging og eit godt innlegg, og for
at me har hatt ei god handsaming i komiteen.
FNs berekraftsmål
har overordna formuleringar som syner at verda har ei felles semje
om m.a. å sikra vatn og mattryggleik for befolkninga, redusera ulikskapen,
skapa berekraftige lokalsamfunn og kjempa mot klimaendringane. Om
me skal få dette til, må me ha politisk debatt. Me må ha styring
og prioritering mellom mål og verkemiddel. Då er det ikkje sikkert
at alle her i salen er einige, men me må våga å ta debatten, for
at måla skal verta meir enn ord på papir.
Rapporten frå
Riksrevisjonen syner at Noreg har gått høgt på banen og fremja berekraftsmåla
internasjonalt. Men regjeringa har ikkje gjort heimeleksa si og
teke måla i bruk her i landet. Dette gjev oss ikkje internasjonal
truverd. Det syner òg at me ikkje er gode nok til å gjera prioriteringar,
når ulike omsyn på ulike samfunnsområde må vegast opp mot kvarandre.
Eg vil trekkja
fram at Riksrevisjonen konkluderer med at rapporteringa frå regjeringa
ikkje har gjeve Stortinget god nok informasjon om korkje statusen
eller framdrifta i den nasjonale oppfølginga av berekraftsmåla.
Regjeringa har lagt fram ei oversikt over utfordringane nasjonalt
for FN, men ikkje for Stortinget. Slik skal det ikkje vera. Debatten
og prioriteringane skal skje i denne salen, når globale mål skal
verta til nasjonal politikk.
Eg vonar at regjeringa
no les innstillinga frå komiteen og kjem tilbake til Stortinget
med ein god og konkret handlingsplan denne våren. Poenget med planen
må ikkje vera at det skal vera eit fint dokument å syna fram. Planen
må gje oss nok fakta og gode analysar som syner konfliktane mellom
dei ulike måla. Berre slik kan me ta debatten og gjera dei vala
som skal til for at berekraftsmåla vert ein del av kvardagen til
alle her i landet. Me skal gå igjennom 17 ulike mål og 169 delmål.
Då er det viktig at me har eit opplegg som viser korleis me kan
gå fram, og at me får gode diskusjonar.
Eg vil seia at
det er viktig med følgjande: Det er mykje snakk om å få nye indikatorar
og nye måleinstrument. Eg trur kanskje det aller viktigaste er at
me faktisk våger å sjå på alle ulike statistikkar og mål me har,
og korleis me kan nytta dei, utan stadig å utvikla nye. Det kan
faktisk verta eit problem dersom me lagar oss så mange mål og ulike
indikatorar at ein ikkje klarar å følgja dei opp – dersom ein ikkje
kan klara å samordna dette. Me har ufatteleg mykje statistikk i
Noreg i dag, om ymse, og det burde vera mogleg å sy dette saman
til eit felles prosjekt, slik at ein slepp å få altfor mange. Det som
er viktig, er at me klarer å få fram målkonfliktane og få gode debattar
om korleis me kan nå desse måla.
Freddy André Øvstegård (SV) []: 2030-agendaen, som
består av de 17 bærekraftsmålene, er verdens felles arbeidsplan
for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene
innen 2030. Agendaen ble vedtatt i 2015 med virkning fra 1. januar 2016.
Både målene og alle delmålene er universelle, de gjelder i alle
land. Hvert enkelt lands regjering er ansvarlig for å gjennomføre
målene på både nasjonalt, regionalt og globalt nivå. Det betyr at
målene skal tilpasses nasjonale forhold og integreres i både nasjonal
politikk, planer og strategier. Det er en nasjonal helhetlig tilnærming.
Derfor har Stortinget forutsatt at regjeringen skal lage en plan
for hvordan Norge skal gjennomføre målene også her.
Andre har allerede
listet opp Riksrevisjonens funn, kritikk og anbefalinger på en god
måte. Det jeg vil si er at denne undersøkelsen viser helt tydelig
en manglende prioritering av arbeidet med bærekrafsmålene helt fram til
2020. Planen trådte i kraft 1. januar 2016, og Stortinget behandlet
ferdig stortingsmeldingen om saken sommeren 2017, men det var først
i fjor at ett departement fikk lederansvaret for arbeidet. Før det
var det uoversiktlig og lite helhetlig oppfølging. Det var først
i fjor at det ble lagt et grunnlag for mer systematisk helhetlig
og tverrsektoriell oppfølging og rapportering, slik det var forutsatt.
Det var først i fjor at regjeringen ga Statistisk sentralbyrå i
oppdrag å utvikle indikatorer som kan følge utviklingen for de nasjonale
målene. Det var først i år at vi får en plan for nasjonal gjennomføring,
slik som Stortinget forutsatte.
Den nasjonale
oppfølgingen har ikke vært godt nok koordinert, finner Riksrevisjonen
– stykkevis og delt oppfølging fram til i fjor, da kommunal- og
moderniseringsministeren fikk ansvaret for koordinering, og fremdeles
har vi ikke en plan. Norge er det eneste nordiske landet som fortsatt
ikke har vedtatt en handlingsplan for oppfølging, og våre skandinaviske
naboland vedtok alle sine handlingsplaner allerede i 2017 – og det
på tross av at statsministeren selv er med i FNs pådrivergruppe
for bærekraftsmålene.
Statsministeren
er heller ikke til stede i Stortinget i dag. Statsministeren har
helt sikkert andre viktige gjøremål, men likevel. Det er åpenbart
at dette viktige arbeidet ikke har hatt høy nok prioritet. Derfor
mener i hvert fall SV og Arbeiderpartiet i komiteen at regjeringen
med fordel kunne sett på hvordan andre land har valgt å lede arbeidet.
Tyskland holdes fram som et veldig godt eksempel på arbeidet med
målene internasjonalt, og der er det forbundskansleren selv som
leder an. Det hadde nok også vært godt for prioriteringen og ledelsen
av arbeidet her i Norge også.
I tillegg peker
SV i innstillingen på noen viktige overordnede kriterier når planen
først kommer. Det er basert på de forutsetningene som kommer fra
Stortinget og fra 2030-agendaen, og derfor er det relevant å si
noen om det i denne saken. For eksempel må planen prioritere Norges
utfordringer i form av konkrete tiltak og indikatorer, som vi allerede
har snakket om. Handlingsplanen bør skille mellom eksisterende tiltak
og nye eller forsterkede tiltak, så vi faktisk ser hva slags økt
innsats det fører til. Man bør fremme samstemthet ved å se bærekraftsmålene
samt nasjonal og internasjonal måloppnåelse i sammenheng, som også
Riksrevisjonen gjør viktige poenger av i undersøkelsen. Og handlingsplanen må
spesifisere hva som skal oppnås innen hvilket år, med milepæler,
slik at man også kan måle framgangen.
Så vil jeg avslutte
med å si at jeg håper denne rapporten fra Riksrevisjonen vil resultere
i en høyere prioritet og bedre koordinering av arbeidet med 2030-agendaen i
Norge, fordi dette arbeidet er ekstremt viktig, dette er verdens
felles systematiske innsats for å stoppe klimakrisen, hindre ulikhet
og bekjempe fattigdom, og da har vi ingen tid å miste.
Terje Breivik (V) []: Berekraftsmåla til FN, saman
med klimamåla Noreg har sett seg sjølv, er dei mest ambisiøse måla
me skal nå innan 2030. Berekraftsmåla er verdas felles arbeidsplan
for å utrydda fattigdom, kjempa mot og hindra ulikskap og stansa
klimaendringane og tap av biologisk mangfald – ein universell, felles
plan for å sikra komande generasjonar ein planet som er leveleg,
liv frie frå fattigdom og diskriminering og ikkje minst høve til
å få gå på skule. Dei stakar ut kursen for korleis verda skal koma
seg gjennom eit grønt skifte for å stansa klimaendringane og øydelegginga
av miljøet. Det siste er ikkje minst viktig å stressa for oss politikarar.
Sjølv om det
er klimaendringane og ekstremvêr som er mest synleg og handfast
og får mest merksemd, er dessverre tempoet i tap av natur og biologisk
mangfald eit minst like stort problem. Samstundes må òg sosiale
forskjellar reduserast. Skiftet me i fellesskap skal gjennom, skal
vera grønt, men det må òg vera rettferdig. Det er eit felles ansvar
at me tek vare på kvarandre og sikrar det generalsekretæren i FN
har kalla ei rettferdig globalisering. Det er slik me skapar fridom
og moglegheiter for alle.
Berekraftsmåla
er styrande for Noreg og skal integrerast i all politikk me gjennomfører,
både internasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt. Difor er det
nødvendig at organiseringa for å nå berekraftsmåla nasjonalt er slik
at det sikrar ei heilskapleg oppfylling. Det krev styring på eit
overordna nivå med tydeleg ansvar og tilstrekkeleg koordinering.
Regjeringa tok dette på alvor då dei utnemnde kommunalministeren
til òg å vera berekraftsminister, i byrjinga av 2020.
Eg meiner sjølvsagt
at me må ta konklusjonane til Riksrevisjonen på største alvor. Samstundes
er det viktig å påpeika at regjeringa har følgt opp fleire av punkta Riksrevisjonen
føreslo i tilrådingane sine, allereie før rapportan vart lagt fram.
Den nemnde utnemninga av berekraftsminister er ei av desse, og i
2021 kjem det ein heilskapleg plan for gjennomføring av berekraftsmåla.
Me er ikkje i
mål enno, men me er i alle fall på rett veg når det gjeld rapportering
og koordinering i arbeidet med å nå berekraftsmåla. Sjølv om det
står igjen noko arbeid på det reint praktiske, er det gledeleg at
Noreg er eit av dei landa som ligg aller best an til å nå berekraftsmåla
innan 2030. Det skulle berre mangla at ikkje me ligg godt an til
å få det til – eit av dei mest resursrike landa i verda.
Berekraftsmåla
til FN vert berre nådde gjennom omfattande nasjonalt og internasjonalt
samarbeid der kvart land må ta sitt ansvar, men der kvart land òg
må ta eit ansvar for godt samarbeid på tvers av land, for å nå måla
me har sett oss. Noreg som eit rikt, velorganisert land har eit
ekstra stort ansvar for å bidra til at me i fellesskap lukkast i
dette arbeidet. Problema me skal løysa, er globale, og eit sterkt
internasjonalt fellesskap med omfattande internasjonalt samarbeid
er det som må til for at me skal løysa dei store utfordringane me
står overfor.
2030-agendaen
tek omsyn til at dei tre ulike dimensjonane ved berekraftig utvikling
– den økonomiske, den sosiale og den miljømessige – er forbundne
med kvarandre, og forpliktar til ei integrert og balansert tilnærming
for å oppnå berekraftig utvikling. Det er eit omfattande arbeid
med ambisiøse mål, men det skal me klara.
Då er det avgjerande
at me i fellesskap skaper ei grøn framtid med fridom og moglegheiter
for alle, både i Noreg og globalt. For Venstre er dette sjølvsagt.
Me har alltid meint at me må samarbeida på tvers av landegrenser om
me skal løysa dei store utfordringane, og eg tek for gjeve at regjeringa
og våre folk der syter for at Noreg gjer sitt for at me saman lukkast.
Heldigvis er det slik som representanten Horne sa så godt i stad:
Planar er viktige, men det er ikkje planar, men handling som betyr
noko for klimaet, naturen og for å sikra alle like moglegheiter. I
så måte er heldigvis Noreg og den blå-grøne regjeringa svært godt
i gang.
Statsråd Nikolai Astrup []: I 2015 ble alle FNs medlemsland
enige om 17 mål og 169 delmål for bærekraftig utvikling i verden.
Bærekraftsmålene gjelder alle land og alle deler av samfunnet, og
de skal nås innen 2030. Norge var en aktiv pådriver for å få bærekraftsmålene
vedtatt, og vi har derfor et stort ansvar for å bidra til at vi
når målene, både her hjemme og i resten av verden.
Regjeringen har
bestemt at 2030-agendaen med de 17 bærekraftsmålene utgjør det politiske
hovedsporet for å ta tak i vår tids største utfordringer. Vi har
over tid trappet opp innsatsen for å nå målene. Bærekraftsmålene
står helt sentralt i både multilateralt og bilateralt samarbeid
i utviklings- og utenrikspolitikken, og statsminister Erna Solberg
er, som det har vært nevnt av flere, én av to ledere for FNs pådrivergruppe
for bærekraftsmålene, sammen med Ghanas president.
Også nasjonalt
jobber vi på bred front for å bidra til å nå bærekraftsmålene. Gjennom
inkluderingsdugnaden gir vi flere med hull i cv-en eller funksjonsnedsettelser
muligheten til å delta i arbeidslivet. Gjennom integreringsløftet
bidrar vi til at flere innvandrere får ta del i sitt lokalsamfunn.
Utdanningsløftet, som er et av regjeringens hovedgrep for å ta Norge
ut av koronakrisen, lærerløftet og yrkesfagløftet handler om å gi
flere den kompetansen de trenger for å bli en del av fremtidens arbeidsliv,
og er forutsetninger for alle bærekraftsmålene. Den nylig fremlagte
klimameldingen skal bidra til miljømessig bærekraft gjennom konkrete
tiltak for utslippskutt.
Arbeidet med
bærekraftsmålene her hjemme gir resultater. I en internasjonal sammenligning
er Norge sjette best på bærekraftsmålene, og vi skårer godt på nesten
alle globale indikatorer.
FN oppfordrer
alle land til å omsette 2030-agendaen og bærekraftsmålene til nasjonal
politikk og sørge for gjennomføring på nasjonalt, regionalt og lokalt
nivå. Riksrevisjonens rapport tar for seg hvordan regjeringen har
fulgt opp dette i perioden 2016–2019 og gir regjeringen kritikk
på flere punkter. Regjeringen tar selvsagt denne kritikken på alvor,
men samtidig vil jeg understreke at flere av kritikkpunktene allerede
var fulgt opp da Riksrevisjonens rapport ble lagt frem, fordi regjeringen
selv så at det var behov for å intensivere innsatsen for bærekraftsmålene
fremover.
I januar 2020
ble ansvar for oppfølging av bærekraftsmålene flyttet til Kommunal-
og moderniseringsdepartementet. I løpet av 2021 kommer vi til å
legge frem en nasjonal handlingsplan for bærekraftsmålene. Som en
del av handlingsplanen vil vi legge frem nasjonale indikatorer for
måloppnåelse. Regjeringen omtaler dessuten bærekraftsmålene i alle
meldinger og strategier hvor det er relevant, og vi stiller krav
til at kommuner og fylkeskommuner skal legge bærekraftsmålene til grunn
for sin planlegging. I år skal også alle statlige virksomheter rapportere
på hvordan de arbeider med bærekraftsmålene. Regjeringen vil også
fortsette å rapportere på bærekraftsmålene til Stortinget i nasjonalbudsjettet og
i departementenes budsjettproposisjoner. Men vi skal jobbe for å
styrke denne rapporteringen, slik at det blir enklere å se helheten.
Bærekraftsmålene
forplikter alle: nasjonale og lokale myndigheter, privat næringsliv,
sivilsamfunnet, akademia og hver enkelt av oss. Vi har alle et ansvar
for å bidra, og regjeringen har ansvar for å legge til rette for
at det kan skje. Det gjør vi både gjennom vårt internasjonale samarbeid
og gjennom nasjonal politikk.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Dag Terje Andersen (A) []: Riksrevisjonens rapport
er ikke først og fremst kritisk til den perioden der kommunalministeren
har hatt koordineringsansvaret. Det er perioden før som først og
fremst blir kritisert. Jeg skal ikke gå inn på oppfølgingen av de
enkelte mål, og det har heller ikke Riksrevisjonens rapport gjort.
Det kommer våre fagkomiteer til å følge opp på en grundig måte,
men jeg takker likevel for redegjørelsen for det.
Jeg har lyst
til å ta utgangspunkt i noe Solveig Horne sa. Hun sa noe om erfaringen
selv fra oppfølgingen i regjeringa – det var veldig interessant.
Og så sa representanten Horne at hun var stolt av at vi har en statsminister
som har fått det oppdraget, og det var snakk pådriverkomiteen. Det
er jeg enig i. Jeg er stolt av norske politikere som får internasjonale
oppgaver, uansett hvilket politisk parti de kommer fra. Men nettopp
derfor blir jeg så flau når de svikter, og særlig synes jeg det
er påfallende – det må jeg ta opp med statsråden – at statsministeren
som i hele den perioden fram til nyttårsskiftet 2020 var ansvarlig,
ikke stiller i Stortinget.
Statsråd Nikolai Astrup []: La meg først si at det
at vi ikke har hatt en helhetlig plan for oppfølging av bærekraftsmålene,
betyr jo ikke at det ikke har vært jobbet godt med bærekraftsmålene
i de ulike departementene, slik representanten Horne også var inne
på. Det aller viktigste er jo at vi leverer resultater i dette arbeidet.
Så har vi sett at nettopp fordi bærekraftsmålene går utover kun
det som går på regjeringens ansvar – det omfatter hele samfunnet
og alle sektorer og alle deler av samfunnet – er det nødvendig med
en handlingsplan for å ha felles verktøy og felles indikatorer på
hva vi skal oppnå sammen frem mot 2030. Derfor kommer det nå en
slik handlingsplan.
Så er det helt
vanlig at det er den statsråden som har det konstitusjonelle ansvarsområdet,
som også møter i Stortinget når Riksrevisjonens rapporter på deres
ansvarsområde blir debattert.
Dag Terje Andersen (A) []: Når det gjelder Riksrevisjonens
rapport, som er utgangspunkt for denne debatten, er det sånn at
de fleste årene rapporten omhandler, har ansvaret vært delt på 12
departementer. Da er det åpenbart at det er statsministeren som
har det overordnede ansvaret, særlig når hun har profilert seg som
særskilt interessert i bærekraftsmålene. Derfor er det arrogant
overfor Stortinget å si nei takk til en invitasjon til å komme hit.
Så er det heller
ikke bare handlingsplanen som mangler. I den perioden som vi nå
snakker om, altså før statsråden overtok, manglet det f.eks. også
oppdrag til Statistisk sentralbyrå, og da vil jeg vise til hva statsministeren
sa i Nordisk råd:
«Ved å følge opp hjemme sikrer
vi troverdighet i vår innsats internasjonalt.»
Er det ikke sånn
at den mangelfulle oppfølgingen ikke bare når det gjelder handlingsplan,
men statistikk og rapportering til Stortinget, nettopp svekker vår
anseelse internasjonalt fordi vi gjør en så dårlig jobb?
Statsråd Nikolai Astrup []: Vår anseelse internasjonalt
i bærekraftsarbeidet er veldig høy, og jeg har jo selv vært utviklingsminister
og reist så å si verden rundt, snakket med svært mange både statsråder
og regjeringssjefer om dette arbeidet, og vår anseelse på dette
området er høy. Det kan jeg forsikre representanten om.
Så når det gjelder
kritikken av at statsministeren ikke møter i Stortinget for å diskutere
denne riksrevisjonsrapporten, er det helt vanlig at det er den statsråden
som har det konstitusjonelle ansvarsområdet, som møter, også når
det ansvarsområdet har endret seg. Tidligere var det Finansdepartementet
som var det koordinerende departementet. Nå er det Kommunal- og moderniseringsdepartementet
som er det, og vi har fått et utvidet ansvar sammenliknet med det
Finansdepartementet hadde, fordi det var nødvendig. Så om noen skulle
møtt for å svare for disse årene, var det tidligere finansminister
Siv Jensen som skulle vært her. Men representanten kjenner som tidligere
stortingspresident formalia veldig godt og vet at det er helt ordinært
at det er jeg som stiller i akkurat denne saken.
Dag Terje Andersen (A) []: Da kan jeg si at det ikke
er helt ordinært når vi snakker om et saksområde der det eventuelt
skulle vært innkalt 12 statsråder som har vært aktuelle i Riksrevisjonens
rapporteringsperiode. Da er det ett svar på det spørsmålet, og det
er at det overordnede ansvaret ligger hos statsministeren. Det hadde
vært konstitusjonelt riktig, og i hvert fall for å gi uttrykk for
respekt for Stortinget at det nettopp var statsministeren med det
overordnede ansvaret som hadde møtt i Stortinget.
Statsråd Nikolai Astrup []: Da de rød-grønne styrte
landet, hendte det ofte at de som da var i opposisjon, mente at
daværende statsminister Stoltenberg i grunnen burde møte i Stortinget
og svare for de aller fleste saker. Det ble da svart ut omtrent
akkurat slik jeg svarer ut representantens spørsmål, nemlig at det
er den statsråden som har det konstitusjonelle ansvaret, som møter
i Stortinget for å svare ut denne typen saker.
Så skal det ikke
være noen tvil om statsministerens personlige engasjement for bærekraftsmålene,
både her hjemme og ute. Det er gjort en rekke store innsatser, jeg nevnte
noen av dem i mitt innlegg i stad, for at Norge skal bidra til høyere
måloppnåelse også her hjemme. Både klimameldingen, som akkurat har
blitt lagt frem, sirkulærøkonomistrategien, som kommer etter hvert, inkluderingsdugnaden
og mange andre ting bidrar til høyere måloppnåelse.
Nils T. Bjørke (Sp) []: Eg vil fylgja opp komitéleiaren
litt i forhold til statistikk og registrering. Komiteens fleirtal,
medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til Riksrevisjonens påpeiking av at det var SSB som konkluderte
med at det var hol i indikatorsetta, og at det var dei som måtte
varsla om at ein kunne bruka eksisterande indikatorar for dei nasjonale
måla. Fleirtalet understrekar veldig at ei målretta og effektiv
rapportering er avhengig av at ein prøver å bruka så mykje av dei
eksisteranda tala at ein slepp å byggja opp nye og dyre system for
å få dette til å verka. Eg vil gjerne høyra statsrådens syn på det.
Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg er helt enig med
representanten i at vi bør ta utgangspunkt i tilgjengelig statistikk
når vi skal lage indikatorer og målepunkter. SSB har også fått et
utvidet oppdrag når det gjelder indikatorarbeidet, og vi tar sikte
på at i den nasjonale handlingsplanen som skal legges frem i løpet
av våren, vil målepunkter som er relevante for norske forhold, bli
presentert. Det er en utfordring for oss at de globale indikatorene
ikke nødvendigvis passer i norsk kontekst, og skal dette arbeidet
være håndfast, håndterbart og praktisk for alle de ulike aktørene
som skal bidra, er det viktig at indikatorene slik sett har nasjonal relevans
for at vi skal kunne lykkes, og at vi vet hva vi har å forholde
oss til. Og i det er Norge heldig, for vi har veldig gode dataserier
på ulike områder som kan inngå som en del av disse indikatorsettene.
Nils T. Bjørke (Sp) []: Ja, difor overraskar det
meg litt at ein ikkje tok tak i det med ein gong ein sette i gong
dette arbeidet og var så tydeleg internasjonalt på at dette var
eit utruleg viktig arbeid. Eg er glad for det statsråden seier om
at ein må tilpassa det til lokale forhold, for det er heilt klart
at skal ein nå desse måla, nyttar det ikkje å ha heilt like målsetjingar
i Brasil og i Noreg, for å seia det forsiktig. Utan å gå for langt
inn i det, vil eg seia at me har jo ein avtale med Latin-Amerika
om ein del import av bl.a. kjøt og andre ting, som vel går tvers
imot desse berekraftsmåla for berekraftig produksjon. Korleis vil
ein sjå på og samanlikna desse tinga, som heilt klart klaffar dårleg
saman i forhold til utfordringane framover?
Statsråd Nikolai Astrup []: Representanten er inne
på noe helt sentralt ved bærekraftsmålene, og det er målkonflikter.
Det er veldig mange målkonflikter, og målene henger sammen. Det
betyr at det er viktig at vi har, skal vi si, en gjennomtenkt tilnærming til
hvordan disse målene skal nås i Norge. Vi vet f.eks. at mange utviklingsland
vil, for å kunne innfri mange av sine bærekraftsmål, være avhengige
av at de kan eksportere mer mat. For Norge vil det å importere mer mat
fra andre land for å bidra til at de når sine bærekraftsmål, stå
i kontrast til våre egne mål om at vi skal ha et livskraftig landbruk
over hele landet, og der vi heldigvis har sett de siste årene, under
denne regjeringen, at det har vært en fantastisk utvikling i nettopp
produksjonstallene for norsk landbruk. Det er vel en utvikling som
jeg vil tro at representanten er enig i at har vært positiv. Men
det er ikke enkelt med disse målkonfiktene, og de må vi også håndtere.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Først i år kommer
altså den nevnte nasjonale handlingsplanen for å følge opp målene
fra regjeringen, og det etter at Stortinget allerede i 2017 i behandlingen
av den saken sa at det er en helt grunnleggende forutsetning. Og
først i fjor fikk et departement lederansvaret for arbeidet. Først
i fjor ble det lagt et grunnlag for mer systematisk og helhetlig
oppfølging og rapportering. Først i fjor ga regjeringen SSB i oppdrag
å utvikle indikatorer som kan brukes til å følge opp utviklingen
for å nå målene.
Det jeg lurer
på da, er hva denne sendrektigheten gir uttrykk for. Har prioriteringen
av dette arbeidet vært høy nok? Og ikke minst: Mener statsråden
at kanskje en årsak til at dette har skjedd først nå i fjor, nemlig
er at Riksrevisjonen begynte å stille spørsmål om det?
Statsråd Nikolai Astrup []: For det første må det
være positivt at Riksrevisjonen stiller spørsmål om både denne og
andre saker. Det er bra at man har noen som følger med og er interessert
i nettopp dette. En av tingene som Riksrevisjonen peker på at vi
må bli bedre på, er jo rapporteringen til Stortinget, men det er jo
noe Stortinget selv aldri har reagert på. Så det er sånn sett positivt
at Riksrevisjonen puster oss i nakken og bidrar til at vi må forbedre
oss på enkelte punkter.
Jeg vil igjen
understreke at det at vi ikke har hatt en helhetlig handlingsplan
for å nå bærekraftsmålene før den nå kommer senere i år, ikke betyr
at vi ikke har jobbet med å nå bærekraftsmålene på konkrete områder. Det
er viktig at bærekraftsmålene omsettes i konkret handling på ulike
områder. Det kan ikke være noe man gjør på siden; det må være noe
som er integrert i vår daglige virksomhet. Det er en av grunnene
til at vi f.eks. har sagt at kommuner og fylkeskommuner må legge
bærekraftsmålene til grunn for sin virksomhet. Det må ikke være
noe man rapporterer om på siden, men noe man integrerer i måten
man jobber på. Det har vi forsøkt å gjøre siden starten.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Espen Barth Eide (A) []: FNs bærekraftsmål er et
veldig viktig framskritt, for de har altså satt en felles agenda
for hele kloden og er bredt politisk akseptert. Både statsråden
og jeg går med samme pin fordi vi slutter oss til de samme bærekraftsmålene,
og dette er det også enighet om på tvers av landene. Dette er en
felles agenda.
Som mange har
sagt veldig godt i denne debatten, er jo hovedpoenget med bærekraftsmålene
at man skal se viktige ting i sammenheng. Det er egentlig den mentale transformasjonen
fra å si at vi trenger mer energi, til å si at ja, vi trenger mer
energi, men den må avkarboniseres. Vi trenger mer mat, selvfølgelig,
for å føde en voksende befolkning, men på en måte som ikke undergraver
naturens evne til å produsere mer mat. Vi må ha bedre helse, men
på en måte som løfter vår felles helse på kloden, mellom mennesker
og planeten osv.
Det er jo nettopp
integrasjonen som er poenget, for mange av disse målene kunne man
i og for seg hver for seg ha kommet på selv, men det er altså en
metodikk for å se hvordan de henger sammen, som er poenget. Dette er,
som det er helt riktig sagt også av statsråden, både for alle departementer,
for alle deler av statsapparatet, på alle nivåer og selvfølgelig
også for private aktører.
Noe av det flotteste
ved å være på nesten en hvilken som helst presentasjon fra en norsk
bedrift er at den første plansjen viser hvilke bærekraftsmål de
skal oppfylle. Det at man har en felles agenda, er veldig bra. Dette
er jeg helt sikker på at vi er enige om i denne salen.
Da er det også
viktig at man leverer på nettopp poenget helhet – poenget integrasjon.
Jeg har også jobbet mye ute i verden, både i FN og med FN og som
både norsk og internasjonalt ansatt, og jeg kan si at Norge har høy
anseelse, absolutt, på tvers av regjeringer. Men dette med å vise
verdien av helhet og integrasjon må begynne hjemme. Man kan altså
ikke bare predike det til andre der ute. Jeg skjønner at statsministeren
har vært så vellykket i å predike det til andre at alle andre nordiske land
har hørt på henne, men så har hun altså tilsynelatende glemt å sørge
for at man klarte å levere fullt ut på det selv. Det mener jeg er
en rimelig kritikk fra Riksrevisjonen, og jeg slutter meg til det
som har vært sagt av saksordfører Andersen også i denne saken, om
at det er et ansvar som påligger statsministeren.
Vi som av og
til bestyrer norske departementer, vet at vi har et meget lojalt,
skikkelig og profesjonelt embetsverk. Det er mye pent å si om norsk
styringsmodell, men helhet og sammenheng er ikke det første jeg
ville kommet på. Vi har et relativt fragmentert system, og det kan
ofte være frustrerende for dem som sitter i en regjering som prøver
å gjennomføre en helhetlig politikk, fordi systemet ikke alltid
er bygd for det. Det finnes bare ett svar på det, og det er at denne
helhetlige sammenhengen og ledelsen kommer fra toppen. Derfor har
jeg lyst til å understreke at når Arbeiderpartiet etterlyser statsministeren
i salen, er det ikke til forkleinelse for statsråd Astrup, som er
hjertelig velkommen. Vi vil gjerne ha statsråden også, men vi synes
at i akkurat denne overordnet viktige saken bør vi høre hva statsministeren
har gjort og eventuelt ikke gjort for å få til en helhetlig ledelse
av denne integrasjonsprosessen.
Bærekraftsmålene
ble vedtatt i 2015; forpliktelsen til å følge dem opp trådte i kraft
1. januar 2016. Dette var som nevnt oppe i Stortinget i 2017. Grunnen
til at man skulle gjøre det på 15 år, var jo at det er krevende
ting, og de blir altså ikke mindre krevende jo lenger man venter. Det
er ikke slik at sannsynligheten for å treffe i 2030 går opp når
man utsetter – den går jo ned, eller man må ta enda tøffere grep.
Derfor er det et ganske viktig budskap her at det nå gjelder å få
dette til å henge sammen, at man også i Norge får dette helhetlige
grepet, og at vi understreker at vi forventer at det er et ansvar
som ikke minst regjeringens øverste sjef, statsministeren, tar på stort
alvor.
Tone Wilhelmsen Trøen hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.