Stortinget - Møte tirsdag den 2. februar 2021

Dato: 02.02.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 186 S (2020–2021), jf. Dokument 8:151 S (2019–2020))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [12:40:55]

Innstilling fra næringskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Arild Grande, Rigmor Aasrud, Lise Christoffersen, Elise Bjørnebekk-Waagen, Terje Aasland og Åsunn Lyngedal om krav til samfunnshensyn i offentlige anskaffelser (Innst. 186 S (2020–2021), jf. Dokument 8:151 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Tom-Christer Nilsen (H) [] (ordfører for saken): Jeg lover at jeg ikke skal bruke like mye av min saksordførertaletid i denne saken.

Innledningsvis vil jeg takke komiteen for samarbeidet i saken. Representantforslaget dreier seg om å ta inn i § 4 i lov om offentlige anskaffelser en henvisning til prinsippet om ivaretagelse av miljø-, sosial- og arbeidsrettslige forhold, og at dette likestilles med gjeldende prinsipper om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet i offentlige anskaffelser. Dette forslaget løftes fram av et mindretall i komiteen.

På bakgrunn av eksisterende regelverk i lov og forskrift og tilbakemelding fra næringsministeren har komiteens flertall kommet til at dagens regelverk er dekkende på området. Det er bl.a. gjennom forskrifter slått fast at disse hensynene ligger til grunn og er avvisningsgrunn ved offentlige anbud. Dommen det henvises til i forslaget, gjelder også det – hvorvidt et brudd på arbeidsmiljøforpliktelser kan være avvisningsgrunn. Det ble slått fast at det er det innenfor eksisterende rett, og siden dette i hovedsak er et felles europeisk regelverk, vil dommen også ha virkning for norske forhold. Men dette er, som tidligere sagt, dekket i norsk regelverk allerede.

§ 4 ivaretar egentlig plikter oppdragsgiver har overfor tilbydere, og sikrer at de behandles rimelig, rettferdig og i tråd med god forretningsskikk – med andre ord spillereglene for konkurransen for å beskytte tilbyder mot vilkårlighet. Bestemmelsen som her foreslås, gjelder noe annet, nemlig hva tilbudene skal inneholde, altså plikter eller hensyn leverandørene må overholde for å ha et gyldig tilbud eller for ikke å risikere at tilbudet blir avvist før det blir reelt vurdert. Med andre ord endrer forslaget denne paragrafen fra å være en beskyttelse fra leverandørene til å være et krav til leverandørene, og skaper dermed en innbyrdes spenning i bestemmelsen. Slik sett kan vi komme til å se konflikter der en ønsker å sette til side spillereglene for å oppnå hensynene eller motsatt, så lenge disse blandes sammen her, eller det aktivt sies at de skal likestilles.

Det er derfor viktig for meg å si at spillereglene må ligge fast og være like for alle uansett hvilke hensyn man vektlegger i anbudsspesifikasjonen. Forslagsstillerne vil nok mene at disse er komplementære, men siden de er så forskjellige og lett kan trekke i forskjellig retning, er det hensiktsmessig å skille spilleregler og hensyn fra innhold og krav til leverandør. Med andre ord kan det hende at § 4 ikke er stedet dette hører hjemme, hvis det skulle høre hjemme noe sted, men det kan en sikkert komme seg rundt. Mer utfordrende er det derimot at en da vil være i en situasjon hvor dette regelverket ville være delt mellom forskrift og lov, ikke bare på nivå, men også når det gjelder alvorlighetsgrad og betydning. Mange ville f.eks. hevde at alvorlig kriminalitet vil være et like alvorlig hinder for kontrakt, eller at fraværet av det kan være en viktig forutsetning.

I dag er disse bestemmelsene samlet på forskriftsnivå. Det gir en enklere oversikt, større fleksibilitet og kortere responstid når det gjelder utvikling av et treffende regelverk. Det kan også være et hensyn i dette. Men det viktigste er at disse forholdene, hensynene og avvisningsgrunnene allerede er ivaretatt, og det er ikke tvil om det i norsk innkjøpsrett, og da er det heller ikke noe behov for å lage en ny lovbestemmelse.

Åsunn Lyngedal (A) []: Lovreguleringen av et marked på 600 mrd. kr, og det bare i Norge, er viktig. Derfor ber forslagsstillerne her – og jeg er en av dem – om at regjeringen skal vurdere å endre § 4 i lov om offentlige anskaffelser slik at miljø-, sosial- og arbeidsrettslige hensyn likestilles med grunnleggende prinsipper i loven om konkurranse, likebehandling og forutberegnelighet, fordi det er viktig å være tydelig overfor alle offentlige anbydere om at det å ta hensyn til vårt felles miljø og legge til rette for at bedrifter som ivaretar arbeidsfolks rettigheter og forholdene de jobber under, er viktig for at bedriftene skal få sjanse til å konkurrere om kontrakter for det offentlige.

Jeg hører at det ikke er noen grunn til å lovfeste at anbydere skal ta hensyn til dette når de skal legge ut sine anbud. Da tror jeg det er grunn til å minne om det mangfoldet av offentlige innkjøpere som er i Norge. Én ting er staten og alle statens selskaper. En annen ting er fylkeskommunene. Så har vi alle landets kommuner og de kommunale foretakene, havner og eiendomsselskaper, som alle skal vite at de skal tilrettelegge for at vi ivaretar det felles miljøet og arbeidsrettslige problemstillinger når de legger ut sine anbud.

Jeg vil også hevde at lovfesting av et slikt krav vil kunne styrke konkurransekraften til norske bedrifter der de konkurrerer med utenlandske bedrifter, fordi norske bedrifter er gode på miljøhensyn og gode til å ivareta sine ansatte. Det gjelder om det er et sykehus som skal kjøpe inn noe, eller om det er konkurransekraften til norske verft, norsk bygge- og anleggsnæring og norsk industri. Jeg tenker at norske bedrifter, særlig kanskje i en situasjon der vi har 200 000 arbeidsledige, har rett til å forvente at det offentlige i sine anskaffelser gjør det de kan for å styrke norske bedrifters konkurransekraft.

Så til det samfunnsøkonomiske. Hvis lovfesting av kravene vil kunne tilrettelegge bedre for at norske bedrifter vinner konkurransen, er det sånn at hvis man bruker en offentlig milliard på en norsk bedrift, blir veldig mye mer av de pengene igjen i Norge etterpå, enn hvis man gir den samme milliarden til en utenlandsk bedrift for å levere til det offentlige. Da tenker jeg det er viktig at vi som storting gjør det vi kan, og bruker det handlingsrommet som er, til å lovfeste noe som styrker konkurransekraften til norske bedrifter.

Jeg tar opp det forslaget som Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Da har representanten Åsunn Lyngedal tatt opp det forslaget hun refererte til.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): For Senterpartiet er det eit mål at når ein bruker 600 mrd. kr til offentlege innkjøp, ønskjer ein å bruka det til å styra samfunnet, ein ønskjer å bruka det politisk for å nå nokre mål.

Det er jo sånn at når ein kjøper noko, vert det veldig fort fokus på pris. Ein har knappe budsjett å halda seg til, og då er pris viktig. Det ein gjer i dette forslaget, er at ein ønskjer tyngre å lovfesta omsynet til miljø-, sosial- og arbeidsrettslege forhold og få ei lovmessig forenkling av det. Det som forundrar meg litt i kritikken av forslaget, er at ein på den eine sida seier at dette vil ha negative konsekvensar, og på den andre sida at dette er det ikkje nokon vits i, for det gjeld allereie – så det er litt sånn kva bein ein skal stå på i kritikken.

Det har òg kome ein dom frå EU-domstolen som går på desse tinga. Me er opptekne av at det vert vurdert om den gjev norske myndigheiter auka handlingsrom til å leggja vekt på eit breiare spekter av omsyn ved offentlege anskaffingar. Sånn sett er eg fornøgd med at Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV står saman om eit klart og tydeleg forslag. Eg ser at det ikkje får fleirtal i dag, men det er definitivt ting ein vil jobba vidare med.

Statsråd Iselin Nybø []: Det er ingen tvil om at det er viktig at offentlige anskaffelser gjennomføres på en bærekraftig måte. Det grønne skiftet er vår tids største utfordring, og regjeringen vil bruke offentlige anskaffelser aktivt for å stimulere til utslippsreduksjon og grønne løsninger. Anskaffelsesregelverket legger godt til rette for at det kan tas viktige samfunnshensyn som klima- og miljøhensyn, sosiale hensyn og bekjempelse av arbeidslivskriminalitet når det offentlige kjøper inn varer og tjenester.

Regelverket ble endret for relativt kort tid siden. I stortingsmeldingen Smartere innkjøp – effektive og profesjonelle offentlige anskaffelser viste regjeringen til at det på flere områder er stilt krav til samfunnshensyn i regelverket. La meg bruke klima- og miljøkrav i offentlige innkjøp som et eksempel. Regjeringen vil at offentlige anskaffelser skal være et effektivt miljøpolitisk virkemiddel. Rammeverket for klima- og miljøvennlige offentlige anskaffelser er på plass. Vi har både lov- og forskriftsbestemmelser i regelverket som stiller krav til at det skal tas klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser.

OECD har gjennomført en evaluering av arbeidet med bærekraftige offentlige anskaffelser i Norge, og deres evaluering viser at Norge har et sterkt grunnlag for bærekraftige anskaffelser, særlig med tanke på det juridiske rammeverket.

Med det regelverket vi har i dag, mener regjeringen derfor at offentlige oppdragsgivere har et godt utgangspunkt for å gjøre gode anskaffelser som bidrar til reduserte klimautslipp, og som fremmer klimavennlige løsninger. Så er det opp til oppdragsgiverne å bruke det handlingsrommet som regelverket gir. Dette krever at alle offentlige oppdragsgivere, over 3 000 i tallet, har den nødvendige kompetansen og kapasiteten til å gjennomføre gode og bærekraftige anskaffelser. Her er det mer å gå på, som også stortingsmeldingen fra 2019 viser.

Det pågår et kontinuerlig arbeid, bl.a. i Direktoratet for forvaltning og økonomistyring, for å legge til rette for at innkjøpere har tilgang til nødvendig kompetanse.

Ivaretakelse av miljøhensyn, sosiale hensyn og arbeidsmarkedshensyn er godt ivaretatt i anskaffelsesregelverket. Jeg mener derfor at de forhold som tas opp i forslaget, er godt dekket i dagens regelverk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsunn Lyngedal (A) []: Den aktuelle saken i EU-domstolen som er bakgrunnen for forslaget, viser et handlingsrom innenfor lov om offentlige anskaffelser til å kunne kreve at offentlige anskaffere skal ivareta miljø-, sosial- og arbeidsrettslige forhold på samme måte som andre grunnleggende prinsipper om likebehandling.

På Innlandet produserer Totenprodukter rullatorer, men i veldig mange år valgte Nav å kjøpe inn rullatorer fra Kina istedenfor fra TOPRO, som de også kalles, fordi de rullatorene var litt billigere.

Mener statsråden at det er sannsynlig at norske bedrifter vil være mer eller mindre konkurransedyktige i forhold til andre lands bedrifter, hvis oppdragsgivere pålegges å vektlegge miljøavtrykk, arbeidsforhold og sosiale forhold i sine anskaffelser?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg mener det er helt grunnleggende at vi er en del av det indre markedet i EU, og at vi konkurrerer på lik linje med bedrifter i resten av det markedet. Det betyr at vi må strekke oss for å være gode både på pris, på miljø og på sosiale forhold. Det er totalen her som oppdragsgiverne kan velge å stille krav om i sine oppdrag.

Jeg er opptatt av at norske produsenter må konkurrere med europeiske bedrifter, og for så vidt også bedrifter i resten av verden. Det jeg mener at vi har et potensial på, er kompetansen til oppdragsgiver. Her mener vi det er mye å gå på. Jeg er helt enig i at for ofte blir pris satt opp som det viktigste kriteriet, og det mener jeg bestemt ikke skyldes regelverket, men at man ikke har kompetanse til å utnytte det handlingsrommet som er innenfor regelverket.

Åsunn Lyngedal (A) []: Jeg takker for svaret, men jeg vil understreke at ministeren i sitt innlegg på talerstolen sier at innkjøpere kan velge å stille krav til miljø- og arbeidsrettslige forhold. Er det virkelig ønskelig å være i en situasjon der vi er avhengig av at alle de hundrevis av innkjøperne velger det? Jeg er klar over at norske bedrifter må være konkurransedyktige, men jeg gjentar spørsmålet, for jeg synes ikke jeg fikk svar på det: Er statsråden av den oppfatning at norske bedrifter vil være mer eller mindre konkurransedyktige i forhold til andre lands bedrifter hvis oppdragsgivere pålegges å vektlegge miljøavtrykk, arbeidsforhold og sosiale forhold?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg mener fortsatt at norske bedrifter er best tjent med å være konkurransedyktige i et europeisk marked. De må hevde seg sammen med konkurrenter i resten av verden. Men jeg har også tillit til at våre kommunestyrerepresentanter, enten de er fra Venstre eller fra Arbeiderpartiet, er opptatt av klima, miljø og sosiale forhold. Som stat er vi også opptatt av det, vi stiller krav i anbud. Her er mulighetene store, handlingsrommet er stort. Derfor mener jeg den jobben som bl.a. DFØ gjør nå med å sette oppdragsgivere i stand til å utnytte det handlingsrommet som er der, er så viktig. Jeg er helt enig i at det er viktig å stille krav om f.eks. klima og miljø i anskaffelser, for det er med på å dra oss framover. Når norske og utenlandske bedrifter må konkurrere om oppdrag som også stiller krav om klima og miljø, er det ikke bare bra for den norske bedriften, det er bra for verden og Europa at vi blir bedre på klima og miljø.

Åsunn Lyngedal (A) []: Jeg merker meg at ministeren ikke er villig til å bruke sitt handlingsrom, nemlig å bruke lovverket til å pålegge å vektlegge miljø, arbeidsrettslige forhold og sosiale forhold. Det har i flere år vært adgang til å legge vekt på vårt felles miljø i henhold til lov om offentlige anskaffelser, men det gjøres ikke bestandig. Mange kommuner og fylkeskommuner har valgt å legge vekt på skikkelige arbeidsforhold ved anskaffelser, noen ganger kalt Telemarksmodellen, men ikke alle innkjøpere gjør det samme.

Da er mitt spørsmål til statsråden: Antar statsråden at en lovfesting av krav ville ført til at alle landets kommuner, fylkeskommuner, havneforetak og andre anskaffere kanskje i større grad ville lagt vekt på miljøhensyn og hensyn til hvordan de som utfører anskaffelsen, blir ivaretatt, når de skal legge ut sine anbud?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg har nok et litt annet utgangspunkt enn representanten har på dette, for det framgår tydelig av vårt regelverk at dette er hensyn som er mulig å ta inn i et oppdrag når oppdragets natur tilsier at det er naturlig. Så er jeg opptatt av å bruke det handlingsrommet vi har, der jeg mener det vil få størst effekt. Jeg mener at det viktigste vi gjør nå, er å øke kompetansen til dem som faktisk skal bestille.

Jeg er selv jurist. Jeg har selv jobbet med dette regelverket. Jeg vet hvor komplisert det er, og der ute har vi tusenvis av offentlige oppdragsgivere. Det er klart at noen har mer erfaring, og noen har en større kompetansebase å trekke på når det gjelder å lage gode anbud innenfor lov om offentlige anskaffelser. Jeg mener at der vi kan få mest effekt ut av de ressursene vi har, er ved å sette flere i stand til å se hva handlingsrommet er, både når det gjelder innovasjon, når det gjelder klima, og når det gjelder sosiale forhold.

Åsunn Lyngedal (A) []: Jeg takker for svaret, som jeg vel opplever at jeg egentlig ikke får. I likhet med statsråden er jeg jurist. Jeg har vært kommuneadvokat i Narvik kommune i mange år og jobbet ut fra dette lovverket, og jeg synes det er trist å se, når også partene i arbeidslivet, Virke og LO, gav skriftlig innspill til dette og sa at det er viktig at vi får en lovfesting fordi det er så vanskelig å få lagt vekt på miljøet i tilstrekkelig grad – arbeidsrettslige forhold. Da lurer jeg på om ministeren faktisk mener at en lovfesting av disse grunnleggende viktige hensynene kan skade.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg mener at det som gjør det vanskelig for dem å legge vekt på det, er ikke om dette er nevnt i § 4 eller § 5 i loven, for regelverket vårt åpner opp for å ta disse hensynene, og regelverket vårt legger til rette for at oppdragsgivere kan ta disse hensynene. Så når de ikke gjør det, er det ikke fordi regelverket ikke legger til rette for det, det er fordi en velger ikke å gjøre det – og det er kanskje det representanten ønsker å komme til livs. Det kan også være fordi det ikke passer inn i det aktuelle oppdraget som de skal ha ut – det vil selvfølgelig skje fra tid til annen – eller fordi de ikke vet hvordan de kan gjøre det innenfor regelverket uten å risikere å komme skjevt ut. Jeg tror vi har mange oppdragsgivere der ute som kan nyte godt av økt kompetanse og mer veiledning, og det er det også DFØ bruker tiden sin på, for å sette dem bedre i stand til å utnytte det handlingsrommet som regelverket faktisk legger til rette for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Arild Grande (A) []: Denne saken avslører en politisk latskap på høyresiden – politisk latskap. For hadde det vært sånn som høyresiden påstår at det er, at dette er ivaretatt i loven, at alt er i sin skjønneste orden, hadde det jo ikke vært sånn at mange nå ber oss om å stramme inn loven.

Statsråden tar feil når hun sier at dette er godt ivaretatt, for altfor ofte ser vi at pris blir det som avgjør når det offentlige bestiller. Det forteller lokale entreprenører oss, det forteller håndverkerbedriftene oss, og det forteller fagbevegelsen oss.

Mye av problemet er at spørsmålet om miljø og arbeidsliv ikke er sidestilt med vanlige konkurranseregler. § 4 beskriver de grunnleggende prinsippene for loven, og der er det understreket konkurransevilkår, men vi mener at sosiale vilkår skal sidestilles med disse. Det er de seriøse bedriftene, arbeidstakerne i disse bedriftene, som ber om at Stortinget og politikerne tar affære.

Det er mange folkevalgte rundt omkring som ønsker å ta ansvar, og mange plasser er det vedtatt seriøsitetskrav som bidrar godt, men det er for mye sprik, og en del går ikke langt nok. Derfor vil Arbeiderpartiet, om vi kommer i regjering, jobbe fram en nasjonal seriøsitetsmodell – ikke sveklingen Difi-modellen, men en sterk modell der vi tar det beste fra det beste i de ulike modellene rundt omkring.

Jeg tror likevel at det mange steder ikke eksisterer seriøsitetskrav under terskelverdiene. Der er det mye useriøsitet. Oppdrag som kunne og burde gått til de lokale håndverkerbedriftene, går i dag i altfor stor grad til useriøse. Arbeiderpartiet har derfor tatt til orde for at det også må være seriøsitetskrav under terskelverdiene, og at man kan konkurrere på kvalitet framfor pris.

Både LO og Virke støtter forslaget som i dag diskuteres. Høyresiden gjør det ikke. Vi mener det kunne ha bidratt til en ytterligere opprydning. Det får vi ikke gjennomslag for, men nå har vi skrevet forslaget. Det ligger klart og venter på den dagen en rød-grønn arbeidsminister kommer på kontoret og kan iverksette ny politikk fra dag én. Da skal det bli arbeidsfolks tur.

Lise Christoffersen (A) []: I denne saken er jeg skuffet, men dessverre ikke overrasket, verken over Høyres, Fremskrittspartiets, Venstres eller Kristelig Folkepartis avvisning av Arbeiderpartiets forslag om at miljø-, sosial- og arbeidsrettslige forhold skal likestilles med de øvrige grunnleggende prinsippene gjennom en endring i anskaffelsesloven § 4. Høyrepartiene fornekter seg ikke.

Ifølge statsråden er tingenes tilstand såre vel – alt er bra med regelverket for offentlige anskaffelser. Det er mulig, det, men som forslagsstillere mener vi at regelverket i så fall bør gjøres enda tydeligere og brukes bedre. For hvis alt er i orden, hvorfor kan vi da på Anbud 365 lese følgende uttalelse fra NITO, datert 1. februar 2021:

«Det må gjøres en uavhengig juridisk gjennomgang med sikte på mulighet for å plassere offentlige oppdrag ved norske verft, altså en gjennomgang av handlingsrommet i offentlige anskaffelser. Dette er ett av kravene fra NITO for å komme den maritime næringen til unnsetning i en kritisk pandemi-tid.»

Eller hvorfor finner regiondirektør for NHO Viken Oslo samme sted grunn til å uttale at «[p]ris trumfer kvalitet når det offentlige skal gjøre anskaffelser»?

Eller hvorfor framhever Økokrim på sine hjemmesider rapporten fra Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter om arbeidslivskriminalitet fra 2020, der underbetaling av utenlandske arbeidstakere i offentlige prosjekter og offentlige anskaffelser er to av fire områder det er sett nærmere på? Vi kan bl.a. lese at underbetaling av utenlandske arbeidstakere er avdekket i flere offentlige anleggsprosjekter de siste årene.

Førstelinjeforsvaret mot a-krim er et organisert arbeidsliv, understøttet av et godt kontrollapparat og etterforskning av de ulovlige forholdene som avdekkes. Dessverre er regjeringa lunken til begge deler. Antall ansatte i Arbeidstilsynet ligger under nivået for 2016. Anmeldelser henlegges altfor ofte. Andrelinja bør være en bevisst holdning hos offentlige innkjøpere, der det bør legges mye større vekt på arbeidsmarkedslovgivningen enn i dag.

Det offentlige kjøper for 600 mrd. kr i året, og en stor del av dette skjer i fylker og kommuner. Min egen kommune, Drammen, handler f.eks. alene for 3–3,5 mrd. kr i året. I rapporten om a-krim fra 2020 finner vi at 820 virksomheter som har hatt leveranser til kommunene på over 30 mrd. kr over fire år, kan knyttes til lovbrudd. Hva så med det som ikke er avdekket?

Tilbake til NITO: Det trengs en uavhengig vurdering av muligheten for å plassere offentlige oppdrag hos norske seriøse bedrifter. En endring i anskaffelsesloven § 4 kunne være et godt sted å begynne.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Jeg stusser litt over deler av debatten. Jeg opplevde at det ble framstilt som at det bare er mulig å stille slike krav som her er skissert, i anbud, og at det ikke er pålagt. Men det er faktisk pålagt, bl.a. gjennom § 5 i samme lov, altså paragrafen rett under den vi diskuterer nå, der alle statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter, offentligrettslige organer osv. er pålagt å ta hensyn til klima og fremme klimavennlige løsninger. I henhold til § 6 i samme lov er det anledning til å gi forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, bl.a. i bygge- og anleggskontrakter. Dette er gjort, den forskriften er der, og man er pålagt et visst nivå og en standard knyttet til dette.

De eksemplene som er tatt fram her, er i mange tilfeller eksempler på brudd på det eksisterende regelverket. Det har formodningen mot seg at de som er villige til å bryte dagens regelverk, ikke skulle være like villige til å bryte framtidens regelverk. Det er tross alt det det innebærer å bryte regelverket.

Undertegnede har bakgrunn som innkjøper, og jeg må si at jeg har store problemer med å kjenne meg igjen i deler av beskrivelsen som gis av offentlige innkjøp og offentlige innkjøpere her i salen. Offentlige innkjøpere er i all hovedsak mennesker, akkurat som oss, og legger like stor vekt på andres arbeidsvilkår, klima og miljø som vi gjør. De er også flinke til å legge disse kravene inn i kravspesifikasjonene til anbudene.

Der det av og til blir litt vanskelig i debatten, synes jeg, er når man tar feil av at et anbud bare skal vurderes etter vekting av kriteriene etter at alle kravspesifikasjonene er oppfylt. Vi så det f.eks. i forbindelse med debatten om anbud på tog her i denne salen. Den viktigste delen av det å sikre at en buss går på miljøvennlig eller nullutslippsdrivstoff, er å kreve at bussen som skal leveres, går på null- eller lavutslippsdrivstoff. Hvis man bestiller en dieselbuss, vil vektingen etterpå uansett gi en dieselbuss. Derfor er det viktig å se på helheten i dette, og min opplevelse av dette er at det ikke er regelverket det står på her.

Det var også det som ble sagt av organisasjonene i forbindelse med arbeidet med selve stortingsmeldingen: Det er i selve kontrollen av gjennomføringen av kontraktene og om de betingelsene som ligger i kravspesifikasjonene, faktisk blir oppfylt, det har sviktet i de fleste tilfellene, også i de eksemplene som har blitt nevnt her fra talerstolen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er heilt riktig at det er i kravspesifikasjonane veldig mykje blir avgjort. Står det ikkje miljø eller arbeidsliv i kravspesifikasjonane, er det ikkje noko å vekte det på, det er heilt riktig. Men ein kan heller ikkje sjå heilt bort frå vektinga. I tilfelle der ein står i valet mellom miljø, arbeidsliv, seriøsitet og den typen ting, og det står klart korleis det skal vektast, og det er nedfelt i kravspesifikasjonane, vil det få stor betyding. Så ein må på ein måte inn på begge sidene, både i vektinga etterpå og i beskrivinga før.

På sitt beste er offentlege anskaffingar ein maskin for innovasjon, for miljø og dei store forpliktingane vi står overfor, og for å skape eit betre og meir seriøst arbeidsliv, mot sosial dumping, osv. På sitt verste undergrev det akkurat desse tinga.

Eg vil seie at vi i dag har ei blanding. Det er vel ingen her som med handa på hjartet kan seie at vi har eit system som er ein motor for positiv endring, ei så pass stor endring som vi faktisk ønskjer. Det trur eg ingen kan seie. Eg trur alle er einige om at vi har eit system som i stor grad legg opp til meir eller mindre status quo.

Hyllevaremetaforen er eitt eksempel. Offentlege innkjøparar vegrar seg veldig for å gå til innkjøp av veldig innovative ting, noko som ikkje er hyllevare, som ikkje er ei etablert løysing eller produkt frå før. Viss ein, som f.eks. eit busselskap her i Oslo gjorde, går til innkjøp av ei svært innovativ løysing for billettar, og så viser det seg å gå i vasken, sit ein i gapestokken. Og ein har ikkje noko system for å kompensere for å satse på innovative løysingar. Det er berre mørkt på den sida. Dermed endar ein veldig ofte opp med hyllevare, og dei hyllevarene finst i liten grad i Noreg.

Det som NHO og aktørane i arbeidslivet generelt er heilt einige om, er at jo meir ein infiltrerer systemet med vekting av miljø, seriøsitet og samfunnsomsyn, jo meir av oppdraga vil kome til norske aktørar. Men det vil koste mykje meir. Så da må ein lage ulike former for mekanismar som gjer at ein tar ein større kostnad i det offentlege. Antakeleg vil ein få ei bølgje av veldig mykje høgare utgifter i byrjinga, før ein omsider får eit meir og meir konkurransedyktig norsk næringsliv. Det er det vi i SV føreslår at vi skal gjere, at vi bruker offentlege innkjøp som ein motor til å omstille norsk økonomi, vel vitande om at det faktisk vil koste meir. For sjølv om ein til stadigheit vel pris, at det er bra for offentlege finansar, er det berre på kort sikt. På lengre sikt vil alle vere tente med, òg næringslivet, at fornying av offentleg sektor gjennom offentlege innkjøp blir generert meir målretta, og da må ein vere villig til å betale prisen for det.

Eg tek opp forslaget frå SV.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har tatt opp det forslaget han refererte til.

Åsunn Lyngedal (A) []: Jeg må si meg enig med representanten Knag Fylkesnes når han sier at dette handler om å styre samfunnet i den retningen vi ønsker. Det handler om å bruke offentlige anskaffelser som en motor for å skape det framtidssamfunnet vi skal ha. Jeg tror at jeg og representanten Nilsen leser § 5 i lov om offentlige anskaffelser forskjellig, for det står vitterlig i andre ledd der at man kan stille miljøkrav. I maritim melding fra regjeringen, som vi har til behandling i komiteen nå, står det at regjeringen vil vurdere å stille klimakrav fra 2023. Det er jo en skam at det ikke er blitt gjort i statlige anskaffelser for lenge siden – selv om det gjøres i noen.

Det kan tas miljøhensyn. Vi mener at vårt felles miljø er så viktig at det skal gjøres. Derfor ønsker vi å lovfeste det. Vi mener også at arbeidsfolks kår, de som faktisk skal produsere denne anskaffelsen, er så viktig at man skal pålegges å legge vekt på det. Jeg tror ministeren undervurderer dem som gjør offentlige innkjøp, når hun sier at med bare litt mer opplæring vil de skjønne sitt handlingsrom. Veldig mange offentlige organer står i en situasjon med dårlig økonomi, men hvis vi sier at de faktisk skal legge vekt på disse hensynene, er det klart at de er i stand til å gjøre det.

Denne saken viser en stor forskjell mellom dagens regjeringspartier og opposisjonen i viljen til å bruke politikk til å styre samfunnet. Jeg beklager at man ikke er villig til å lovfeste disse viktige hensynene, også fordi det vil styrke norske bedrifters konkurransekraft. For vi er gode på miljø, vi er gode på arbeidsrettslige forhold, og det er bedre samfunnsøkonomi at vi bruker pengene på å kjøpe noe fra norske bedrifter enn fra utenlandske bedrifter.

Det må være merkelig å være en næringsminister som mener at det at norske bedrifter skal være konkurransedyktige, ikke er et hensyn man kan prøve å legge til rette for innenfor et lovverk. Høyrepolitikk er på sitt aller dårligste når den ikke engang vil ta inn over seg samfunnsøkonomiske betraktninger. Jeg tror norske små og mellomstore bedrifter bør legge merke til denne saken og den manglende viljen hos regjeringspartiene til å bruke politikk når de skal gjøre sitt valg til høsten.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Nå ble jeg oppriktig talt litt skuffet – det minner om en reklame en gang i tiden. Men altså: Vi har vedtatt denne loven i denne salen, og det er vi som faktisk både har bestilt grunnlaget for den og gjort det vedtaket som ligger der. Det går ikke an å ta ut andre ledd i en lov og si at det derfor ikke står det som står i loven. Det går ikke an. Det er vi som har vedtatt denne loven, og da regner jeg med at vi mener at vi ikke kan etterlate et inntrykk av til dem der ute at vi ikke mener det vi har lovfestet. Det første som står i denne lovparagrafen som det ble henvist til, er:

«Statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning, og fremme klimavennlige løsninger.»

Det står altså «skal». I tillegg er det åpnet for å ha forskrifter til dette, og der står det også «skal». Jeg synes, ærlig talt, at når vi framstiller lovverk som vi selv har vedtatt, bør vi i det minste forsøke å framstille det på den måten vi har vedtatt det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Votering, se voteringskapittel