Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [17:10:22]: Min samfylking Rolf Jacobsen har skrevet mange flotte dikt, og avslutningen på et av de flotte diktene har jeg lyst til å begynne interpellasjonen med i dag. Den er sånn:

«Se mot nord.

Oftere.

Det er langt dette landet.

Det meste er nord.»

Noe av det fantastiske med nasjonalstaten Norge er at vi har hatt et fellesprosjekt, og at vi skal bygge hele landet, hele Norge – fra Vardø i nordøst til Lindesnes i sør, fra det værharde Stad til de rolige skogene i Trysil i øst. Ta f.eks. Nord-Norge, fra Bindal i sør på grensen til Nord-Trøndelag til Pasvik, som grenser mot Russland – det er et enormt område. Men vi har hatt et fellesskapsprosjekt der vi bygger samfunn, der vi bygger land. Vi har brukt ressurser og kraft i områder som har hatt spesielle utfordringer. Vi har sett hverandre og løftet hverandre. Norges identitet og vår suksess er at vi har utnyttet mulighetene landet vårt har gitt, i alle deler av Norge.

Nord-Norge fikk kanskje noen av de mest dramatiske konsekvensene noen landsdel fikk under annen verdenskrig, og Finnmark ble nedbrent. Man bestemte seg etter annen verdenskrig for at man skulle bygge det opp igjen. Det var ikke de bedriftsøkonomiske kalkylene som lå der, det var et samfunnsprosjekt. Man ønsket å bygge land, og man så det som strategisk viktig at det skulle bo folk i alle deler av landet.

Når vi diskuterer distriktspolitikk, og når vi diskuterer tiltak for Nord-Norge, blir det ofte diskutert som en utgiftspost. Det er en grunnleggende misforståelse. Man glemmer at det er en investering. For det er nettopp en investering det er. Det unike med Nord-Norge blir ofte framstilt som et problem – at det er et problem at det bor folk så spredt, at det bor folk på de små øyene, innerst i fjordene eller ytterst i havgapet. Det er ikke et problem, men en forutsetning for å få brukt den fantastiske landsdelens muligheter. Det er en forutsetning for å hevde suverenitet, en forutsetning for beredskap og vårt lands beredskap, en forutsetning for fiskeri, havbruk, turisme og verdiskaping langs hele kysten at det bor folk langs hele kysten og i hele landsdelen.

Nord-Norge er en landsdel med enorme ressurser, folk med stor stå-på-vilje og lokal stolthet. Men skal vi utnytte ressursene, utnytte mulighetene og ta folk på alvor, kan ikke staten og offentlig sektor svekke sin tilstedeværelse, sine tilbud. Vi må satse på landsdelen, både store og små steder. Og vi må ha en politikk tilpasset de mulighetene og de utfordringene landsdelen har. Det er like viktig at ambulansen kommer enten du bor i Berlevåg, eller du bor i Bergen. Det er like viktig at politiet kommer når du trenger det, enten du bor på Helgeland, eller du bor på Nordstrand. Det er like viktig å satse på oppdrettsnæringen i Bindal som det er å satse på transport- og servicenæringen i Groruddalen. Vi trenger begge deler. Vi trenger satsing og utvikling i alle deler av landet, og det er like viktig at de grunnleggende offentlige tjenestene finnes i Alta, som at de finnes i Arendal.

Det norske politiske prosjektet har vært at vi har brukt politikken aktivt til å utvikle hele Norge, ikke avvikle deler av Norge. De tre nordligste fylkene har ca. 35 pst. av vårt landareal, og 60 pst. av vårt sjøareal ligger på utsiden av de tre fylkene. De landarealene og de sjøarealene har enormt med naturressurser, unike fiskeriressurser, evigvarende fiskeriressurser. Det er fiskere med masse lokalkunnskap og generasjoners erfaring. De enorme sjøområdene er en forutsetning for oppdrettsnæringen – en særdeles viktig næring for landet. De tre fylkene har masse fornybar energi – vindkraft, men ikke minst vannkraft – som har gitt grunnlag for kraftkrevende industri i verdensklasse. Vi har store mineralressurser og en voksende mineralnæring. Det er store olje- og gassressurser på norsk sokkel utenfor de tre fylkene, og vi har en stor turistnæring grunnet storslått natur og flinke folk.

Nord-Norge er en landsdel med store ressurser og fantastiske muligheter. Det som er så nedslående når vi leser om befolkningsutviklingen i Nord-Norge, er at Nordland fylke har satt ny negativ rekord, med 702 innbyggere mindre i løpet av ett kvartal. Dessverre er ikke befolkningsnedgangen særegent for Nordland. Vi har hatt befolkningsnedgang i Finnmark, vi har hatt befolkningsnedgang i Troms, og vi har hatt befolkningsnedgang i Nordland. Vi har altså hatt befolkningsnedgang i alle de tre nordligste fylkene.

Endringer i flyttemønster skjer ikke over natta, men når vi ser på de politiske grepene som regjeringen har tatt, skaper det nye problemer og forsterker problemer. For regjeringen har systematisk sentralisert – om det er politi, om det er ambulanse, om det er Nav, om det er tingretter, om det er skattekontor, som regjeringen bestemte sist uke.

La meg begynne med kortbanenettet. Det er en fantastisk suksesshistorie. Statsminister Per Borten fra Senterpartiet og Håkon Kyllingmark, som var samferdselsminister fra Høyre, hadde som en visjon at man skulle bygge ut kortbanenett i hele landet. Man så at vi hadde spesielle avstandsulemper, man skulle ha småflyplasser, og man tok et valg: Man bygde det ut. Det har tjent Norge godt. På grunn av avgiftspolitikken som dagens regjering har ført siden 2016, har tilbudet på det norske kortbanenettet blitt dårligere år for år – dyrere og dårligere. Vi i Senterpartiet har et alternativ, for vi må satse på kortbanenettet. Det var en framtidsrettet politikk Kyllingmark og Borten pekte ut på 1960-tallet. Vi må ha lavere avgifter og en avgiftspolitikk tilpasset det Norge vi har.

Ta utdanning. I samme periode, i 1968, bestemte man at man skulle bygge et universitet i Tromsø – en veldig vellykket og avgjørende satsing for å bygge landsdelen. Hva opplever vi nå? Man opprettet Nord universitet, men nå skal man legge ned utdanningsinstitusjoner. Man legger ned Høgskolen på Nesna, og man legger ned sykepleierutdanning, selv om man trenger flere lærere og flere sykepleiere. Man glemmer å se den lokale virkeligheten og bygger utdanningstilbud ned. Heldigvis er det også der et alternativ. Hvis vi får makt og ansvar i 2021, skal vi gjenopprette Nesna, og vi skal bygge nye sykepleierutdannelser, så det blir mulig å ta utdannelse i ulike deler av den fantastiske landsdelen Nord-Norge er.

Ta naturressurser. Som jeg sa i stad: Nord-Norge er en landsdel rik på naturresurser, men hvilke forslag er det regjeringen har kommet med? Endringen i kraftverkbeskatning vil ramme de tre nordligste fylkene kraftfullt. Det er diskusjon om en ny statlig kvotebank i fiskerinæringen. Hvilke fylker er det som vil tape mest på det? Det er selvfølgelig de tre nordligste fylkene, som vil miste ressurser, miste inntekter og miste de fordelene de har med å ha så stor naturrikdom.

Så til forsvarspolitikken. Hva har skjedd der? Man har lagt ned Andøya flystasjon og flyttet Bell-helikoptrene. Man ser at det har vært en stor sentralisering innenfor politiet. Når det gjelder statlige arbeidsplasser, har flertallet av de nordnorske kommunene mistet statlige arbeidsplasser i stor, stor stil. Og i de siste ukene har vi alle vært vitne til uroen rundt ambulanseflyene. Den uroen har vært der i flere år. Da vi tok opp den diskusjonen i sommer, sa statsråd Bent Høie at vi gjorde det ut fra valgtaktiske hensyn. Men vi gjorde det ut fra at det var problemer med beredskapen. Vi har en regjering som har glemt å lytte til dem som bor i de tre nordnorske fylkene. Det har vi ikke minst sett i diskusjonen om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms, der 87 pst. av befolkningen sa at de ville bestå som eget fylke. Regjeringen overser og overkjører og glemmer å lytte.

Det er behov for en ny politisk kurs, en ny politisk kraft som er villig til å satse på denne landsdelen. Akkurat som regjeringen har sagt at den ønsker å bruke 66 mrd. kr på byvekstavtaler, bør man ha samme vilje og samme kraft for å utvikle Distrikts-Norge, Bygde-Norge, Nord-Norge, og se de mulighetene som ligger i den landsdelen og i alle deler av landet. Den sentraliseringspolitikken som nå føres, skaper større utfordringer og større problemer, men den løser ikke de utfordringene og frigjør de mulighetene som Nord-Norge har.

Min utfordring til statsminister Erna Solberg er: Ser hun med bekymring på at det er befolkningsnedgang i de tre nordligste fylkene? Synes hun det er bekymringsverdig at Nordland i siste kvartal har satt ny negativ rekord i absolutte tall når det gjelder fraflytting og befolkningsnedgang? Jeg ringte personlig til forskerne i SSB for å sjekke om det er riktig, det som står på NRK. Man bekreftet at det dessverre var sånn i Nordland i siste kvartal. Synes statsministeren det er et problem, eller synes hun ikke det? Jeg håper at statsministeren synes det er et problem. Og hvis statsministeren synes det er et problem at tre så viktige fylker har befolkningsnedgang, hva er da de politiske grepene statsministeren vil gjennomføre? Hva er de nye kraftfulle grepene som den norske regjeringen skal ta? Eller er det sånn at statsministeren ikke har visjoner og mål for den nordligste landsdelen?

Statsminister Erna Solberg [17:20:35]: Tusen takk til interpellanten for at han gir oss en anledning til å diskutere fremtidens regionale distriktspolitikk, ikke minst situasjonen i Nord-Norge og utviklingsutfordringene.

Regjeringen har lagt frem en distriktsmelding. Den ligger nå til behandling i Stortinget. Den beskriver godt utviklingen og utfordringene distriktene står overfor, og de utfordringene landet står overfor på lang sikt. Det er noen tunge trender som former rammene for en bærekraftig distriktspolitikk. Spesialisering, digitalisering, aldring og bedre økonomiske tider i Europa utfordrer dagens arbeidsliv og tilgangen på arbeidskraft. Bedriftene sliter lokalt med å skaffe arbeidskraft. Samtidig blir det altså flere eldre, og snart trenger vi langt flere ansatte i omsorgssektoren.

Trendene utfordrer hele landet, men rammer Distrikts-Norge først. Skal vi ha bærekraftige kommuner og lokalsamfunn, må folk ha en jobb å gå til. Da må vi legge til rette for at nordnorske bedrifter er konkurransedyktige, slik at det investeres og skapes arbeidsplasser og nye bedrifter. Vi har senket skatter og avgifter med 25 mrd. kr for å gjøre hele det norske næringslivet mer lønnsomt. Vi har senket formuesskatten, som gir norske eiere ulemper sammenlignet med utenlandske eierskap. Vi har fjernet arveavgiften. Alt dette bidrar til å trygge distriktskapital og distriktsutvikling.

Regjeringen har fått gjennomslag i EU for redusere arbeidsgiveravgiften for transport- og energiforetak i distriktene, og vi har forenklet hverdagen til norske bedrifter for 15 mrd. kr. Det er ikke slik at det som er god politikk for Norge, ikke er god distriktspolitikk. Tvert imot er de delene av landet som er mest avhengige av å ha gode rammebetingelser for dette, de som har andre ulemper, som f.eks. transport- og avstandsulemper.

Bare i 2018 ble det skapt 40 000 nye private arbeidsplasser i Norge. Flere private arbeidsplasser betyr økte skatteinntekter, som igjen kan brukes til bedre skoler, til mer omsorg i eldreomsorgen og også til flere tiltak for å stimulere veksten i distriktene.

Derfor har Norge vært positiv til næringsetablering i distriktene. Vi ga Nussir konsesjon i Kvalsund, slik at vi starter med mineralutvinning. Vi sa ja til videreføring av over 100 års industrihistorie med fortsatt drift ved Sydvaranger gruve. Og vi har godkjent nye områder for akvakultur i Lenvik. Skal næringslivet i nord lykkes, må det bygge på de fortrinnene man har – nettopp som interpellanten sa – det store havet, de store mulighetene.

Få steder i verden ligger forholdene bedre til rette for fiskeri og oppdrett enn i Nord-Norge, og fra regjeringens side legger vi til rette for en bærekraftig vekst i oppdrettsnæringen. Siden 2017 har kommuner og fylkeskommuner i Nord-Norge fått nesten 1,4 mrd. kr fra Havbruksfondet. Det er penger som kommer innbyggerne til gode. Lønnsomheten er god. Det jobber flere i Nord-Norge med fisk, oppdrett og fiskeindustri nå enn noen gang siden 2008.

Men i mindre lokalsamfunn er det kanskje ikke jobb til alle. Kanskje er det bare jobb til mor, mens far må pendle. Derfor er satsingen på samferdsel også god distriktspolitikk, for det binder arbeidsmarkedet sammen. Samtidig får næringslivet varene raskere og billigere til markedet. Regjeringen legger i Nasjonal transportplan opp til å bruke 40 mrd. kr til investeringsprosjekter i Nord-Norge fra 2018 til 2029. I Nord-Norge er det ferdigstilt prosjekter på E6, rv. 77 og rv. 80, i tillegg til Tromsø havn i Breivika. I 2018 ble det åpnet flere prosjekter på strekningen E6 Narvik–Alta, som har bidratt til å korte ned veien med over fire mil. I 2019 investeres det i E6 på Helgeland, i ny bru på E6 over Tanaelva og i E69 Skarvbergtunnelen.

Jobber må skapes, men de må også fylles med arbeidskraft som dagens jobber krever. For 50 år siden hadde bare 7 pst. høyere utdanning. Nå har mer enn hver tredje innbygger det. I de aller mest sentrale strøkene av landet har nesten halvparten høyere utdanning. Derfor har vi lagt til rette for desentralisert utdanning for å bedre tilgangen på kompetanse lokalt og regionalt. I 2019 og i 2020 er det bevilget over 90 mill. kr til fleksible studietilbud og videreutdanninger. Midlene skal bl.a. gå til studietilbud som er tilgjengelige utenfor de faste campusene, og jo høyere utdanning, jo mer tilgjengelig i distriktene. Regjeringen har i tillegg fra 2014 tildelt midler til ca. 550 studieplasser ved Nord universitet og Universitetet i Tromsø.

Gjennom regionreformen får fylkeskommunene et forsterket ansvar for kompetansepolitikken fordi det er regionalt man best vet hva som skal til for å utløse potensialet i lokalt næringsliv. Vi vet at resultatene er svake i grunnskole og videregående opplæring, særlig i Nord-Norge. Nord-Norge er den landsdelen som har hatt den største forbedringen i gjennomføring av videregående skole, likevel har den fortsatt de høyeste frafallstallene. Derfor er det viktig å ta fatt i.

I både 2006 og 2007 ble det færre innbyggere i Nord-Norge. I årene siden har det vært vekst frem til i år. Fra denne regjeringen overtok, til utgangen av 2018 er det blitt over 8 000 flere innbyggere i Nord-Norge. En grunn til reduksjonen i år er at det kommer færre arbeidsinnvandrere enn for få år siden. Utvidelsene i EU i 2004 ga Nord-Norge tilgang på ny arbeidskraft. Høyere oljepriser ga stor investeringsvilje, men arbeidsinnvandring og oljeboom ga ikke noen varig løsning. Det utsatte et problem. Vi kan ikke belage oss på en fremtid der det er eksepsjonelle oljepriser og arbeidsinnvandring som skal skape arbeidsplasser og fylle kompetansebehovene.

EØS-avtalen er kanskje det viktigste virkemiddelet for eksportbedriftene, ikke minst i Nord-Norge. Nordland er et av Norges største eksportfylker. En tilnærmet samlet industri i Nord-Norge advarer mot å melde Norge ut av EØS. I Mosjøen ligger hjørnestensbedriften Alcoa. Europa er deres store handelspartner. Også havbruks- og fiskerinæringen har Europa som et stort marked. Arbeidslivet i Nord-Norge trenger gode og forutsigbare rammebetingelser. Det er viktig hvis vi vil sørge for vekst i Nord-Norge også fremover. Å sette EØS-avtalen i spill er å gamble med titusener av arbeidsplasser i Nord-Norge.

Regjeringen satser på Nord-Norge. Det er blitt flere statlige stillinger i alle de nordnorske fylkene siden vi overtok. Vi har styrket beredskapen i nordområdene. Direktøren ved Hovedredningssentralen skal være i Bodø. Vi har etablert Senter for oljevern og marint miljø i Lofoten. Vi har styrket helsevesenet i nord. Vi har lagt til rette for bygging av nye sykehus i Kirkenes, Narvik og Hammerfest. Vi oppretter 38 nye turnusstillinger for leger, som alle skal legges til Nord-Norge.

Den økonomiske veksten i Nord-Norge er også høyere enn landsgjennomsnittet, og arbeidsledigheten er lavere i Nord-Norge enn i Oslo. Men det er altså utfordringer knyttet til befolkningsutviklingen som gjør at en del føler både på usikkerhet og bekymring. Det fødes færre barn i Norge, også i Nord-Norge. Lave fødselstall merkes først på små steder. Fødselsoverskuddet i Nord-Norge er på omtrent 125 til og med tredje kvartal i 2019, mot ca. 1 200 i 2009. Lave fødselstall er én grunn til at regjeringen har en aktiv politikk for barnefamilier generelt og for dem med lav inntekt spesielt.

Regjeringspartiene har vært opptatt av å løse utfordringene som Distrikts-Norge står overfor. Jeg håper debatten i dag også skal gi oss noen svar på hva opposisjonen tenker om hvordan vi skal møte de store trendene som utfordrer gårsdagens løsninger. Mangelen på arbeidskraft – skal vi løse den med flere EØS-borgere som kommer hit på kortvarige arbeidsopphold?

På Agenda Nord-Norge traff jeg flere unge. De sa at man ikke måtte svartmale landsdelen, men fremheve de gode historiene. Når jeg møter næringsaktører i Nord-Norge, er de samstemte om hva som skal til for å sikre et bærekraftig nord. De peker på viktigheten av stabile rammevilkår og på at vi jobber med hvordan vi får vekk utfordringene avstandsproblematikken gir.

Jeg har skissert litt om hvordan vi møter utviklingen for å skape arbeidsplasser og sikre tilgang på kvalifisert arbeidskraft: med tiltak som skal skape nye, grønnere og bærekraftige arbeidsplasser, med investeringer i nye transportløsninger, med en skatte- og avgiftspolitikk som stimulerer til ny vekst, ikke minst ved å sørge for trygghet for at bedrifter kan delta i det europeiske markedet, og med en kunnskapspolitikk som løfter barn og unge – fra grunnskolen til universitetet. Alt dette er viktige elementer i en fremtidsrettet distriktspolitikk som møter de utfordringene som fremtiden faktisk stiller oss overfor.

Jeg er spent på om opposisjonen er enig i virkelighetsbeskrivelsen, og ikke minst på å høre mer enn festtalene, høre om de konkrete tiltakene som kan gjøre noe med grunnårsakene til utfordringene vi ser i dag.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [17:30:57]: Når jeg hører statsminister Erna Solberg, virker det ikke som om hun i det hele tatt er bekymret for tallene vi ser fra de tre nordligste fylkene i år – SSB bekrefter at de aldri i noe kvartal har opplevd større fraflytting enn man har opplevd siste kvartal de har beregnet, altså med minus 702 innbyggere i Nordland. Det er spesielt i Vesterålen og Helgeland man har de største utslagene. Man ser også, når man ser på regjeringens politikk, at det har rammet både Helgeland og Vesterålen spesielt hardt – så politikk fungerer.

Så sier statsminister Erna Solberg at det er viktig å tenke på hvordan man skal ha offentlige arbeidsplasser framover. Da er det greit å se litt på fakta. Antallet statlige arbeidsplasser fra 2016 til 2018 har økt med 2 603 årsverk, altså har det blitt 2 603 flere årsverk på de to årene.

La oss da se på hvordan de årsverkene har fordelt seg, for det er tydeligvis en begrunnelse fra statsministerens side for sentralisering. I Finnmark har 15 kommuner tapt statlige arbeidsplasser i løpet av de to årene, 3 kommuner har fått økt antallet statlige arbeidsplasser – det er klassisk sentralisering. Selvfølgelig påvirker det folk når 15 kommuner har tapt og 3 har fått flere.

I Troms har 13 kommuner tapt statlige arbeidsplasser, 6 har økt. Selvfølgelig skaper det sentralisering når 13 kommuner taper og 6 får flere.

Ta Nordland, som er det fylket som har vært hardest rammet nå: Hvor mange kommuner har tapt statlige arbeidsplasser der? 26 kommuner har tapt statlige arbeidsplasser, og 9 kommuner har økt. Når man ser på de tallene, er det klassisk negativ sentralisering regjeringen får med de ulike reformene. Oppskriften er den samme, enten det er innenfor Nav, politi, tingretter eller skatteetat – som vi så på fredag også vil føre til sentralisering.

Tallene er krystallklare: Mange av de små og mellomstore kommunene i Troms, Finnmark og Nordland er de store taperne. Sentralisering avler sentralisering. Det kan høres fint ut å si at vi må effektivisere offentlig sektor, men antallet statlig ansatte har økt, det er bare at de er sentralisert.

Det må være statsministerens store utfordring også når hun snakker om transportutfordringene i Nord-Norge, for hva har man gjort på transportsektoren? Jo, man har økt kostnadene. Widerøe, som er den tunge aktøren, har kuttet i sitt rutetilbud takket være negativ avgiftspolitikk fra regjeringens side, og man har økt transportmomsen fra 8 pst. til 12 pst.

Statsministeren løftet også fram at det var mange pendlere, men hva har man gjort med pendlerfradraget? Man har kuttet i pendlerfradraget, noe som spesielt har rammet langpendlere. De spesielle tiltakene man har hatt for å få økt befolkningsvekst, f.eks. med høyere barnetrygd i Finnmark og Nord-Troms, har man fjernet. Den sentraliseringen regjeringen har gjennomført, er ganske systematisk.

Statsminister Erna Solberg [17:34:26]: Selvfølgelig er jeg bekymret for utviklingen. Jeg er opptatt av at vi skal ha en balansert utvikling i alle landsdelene i Norge. Det er viktig, også for å kunne bruke ressursene våre.

Men for å være helt ærlig: Jeg synes ikke representanten Slagsvold Vedum er i nærheten av å snakke om de grunnleggende utfordringene som faktisk bidrar til denne endringen. Vi er ikke i nærheten av å snakke om aldringen som har skjedd i løpet av disse årene – det er allerede færre i fertil alder som bor her. Når det gjelder utdanning: Hvis en ikke kan få en kompetansearbeidsplass i den kommunen der en er, betyr det at en flytter et annet sted. Da synes jeg det er bedre at en flytter til Alta, Hammerfest eller Kirkenes i Finnmark, enn at en flytter til Oslo. Derfor er jeg opptatt av at vi har robuste, gode fagmiljøer, steder som kan ansette folk med god utdannelse i de områdene, slik at vi beholder balansen mellom landsdelene våre. Slagsvold Vedum er ikke i nærheten av å snakke om det han begynte å snakke om, nemlig behovet for å bruke de store ressursene, for da er det næringspolitikken som er viktig. Da er grunnlaget lavere skatter og avgifter. Da er det å bidra til å få ned avstandskostnadene og å investere i kunnskap og kompetanse blant de tingene som er aller viktigst fremover, for å bidra til å bruke alle de mulighetene som ligger i nord, og til å snu den veksten og den utviklingen vi har sett.

Ja, det vil i fremtiden være slik at det blir færre statlige arbeidsplasser en del steder når vi tar i bruk ny teknologi. Det gjør vi for å sørge for at vi har rom til å la kommuneøkonomien vokse og la velferdsordningene, i form av bedre eldreomsorg, vokse, og muligheten til å ha arbeidskraft som kan bidra til det. Det er en omstilling alle regjeringer fremover bør gjøre. Jeg tror det er viktig å si at konkurransen om arbeidskraften, særlig i nord, er så stor at da er vi nødt til å konsentrere oss om det viktige på velferdssiden for kommunene – ikke for statlig byråkrati, men for kommunene – og for næringslivet, slik at de får tilgang på arbeidskraft fremover, for å skape innovasjon og nyskaping og bruke ressursene fremover.

Jeg er optimistisk på Nord-Norges vegne, nettopp fordi de har et så stort ressursgrunnlag, har så store muligheter. Det vi er nødt til å gjøre, er å sørge for at vi faktisk fokuserer på de områdene der man i nord kan vokse, som dreier seg om å tilføre mer kunnskap og kompetanse til de næringsgrenene man har, som bidrar til at de er attraktive for folk som har lyst til å komme dit og jobbe, og som ikke bidrar til å hermetisere dagens strukturer, men som faktisk bidrar til at vekstkraften og vekstpotensialet utnyttes. Det må man altså gjøre ved god næringspolitikk, ved god samferdselspolitikk, ved å sikre at vi har kompetanse i disse landsdelene, og det gjør vi noe med.

Så synes jo jeg at med den bekymringsminen som representanten legger an til her, er det litt rart hvis man tror at dette ville blitt løst hvis vi ikke hadde effektivisert f.eks. politistrukturen eller ved noen små offentlige sektorendringer, at det hadde stoppet hele utviklingen. Det er noe helt annet, tyngre og dynamisk.

Jeg gleder meg til å høre Senterpartiets svar på de store utfordringene istedenfor deres drøm om 1960-tallet. Den var ganske fremtredende i dag.

Kjell-Idar Juvik (A) [17:37:57]: Jeg vil først takke Trygve Slagsvold Vedum, som har reist denne saken i Stortinget. Jeg er for så vidt enig: Jeg er ikke akkurat beroliget av svaret som statsministeren ga til forsamlingen. Inntrykket er at man prøver å bagatellisere det ved å ramse opp det man har forsøkt å gjøre. Det er ikke noen tvil om at det er krise, det som vi nå ser skje i Nord-Norge. Dette får vi tydelig bekreftet fra fylkespolitikerne, som roper et høyt varsku. Det håper jeg at både denne salen og statsministeren og regjeringen tar på alvor.

På tre måneder har Nordland, mitt hjemfylke, mistet 702 innbyggere. Det er faktisk åtte innbyggere daglig. Fylkesrådsleder i Nordland, Tomas Norvoll, tok begrepet «krise» i bruk og sa til VG:

«Disse tallene er full krise. Dette er rett og slett sjokkerende. Dette dreier seg om en trend som er vanskelig å stå i mot.»

Jeg kjenner Tomas Norvoll godt. Når han tar disse ordene i bruk, bør man lytte.

Hele 36 av 44 kommuner i Nordland mister innbyggere i år, viser tallene fra SSB. Samtidig som Nordland mistet over 700 innbyggere, kom det til sammenligning over 4 000 nye innbyggere til folketette Oslo og Akershus i juli, august og september. SSB sier at i løpet av de siste 20 årene har ingen fylker hatt en større negativ folkevekst i løpet av ett kvartal. Det som forsterker dette i negativ retning, er at mange av dem som drar, dessverre er unge mennesker. Det er ikke sånn at Arbeiderpartiet prøver å svartmale. Nei, det vi gjør, er å ta det på alvor, og det synes jeg også regjeringen skal gjøre.

Men hva kan så denne forsamlingen og regjeringen gjøre? Jo, det kjappeste grepet har de hatt muligheten til de siste månedene. Det hadde vært å gjøre noe med økonomien til fylkene og kommunene. Begge disse er viktige utviklingsaktører som er med på å skape vekst, men alle forstår sikkert at når Nordland fylke alene får 486 mill. kr mindre på å gi et tilbud til innbyggerne og til å drive næringsutvikling, er det grep i feil retning. Når fylkeskommunene heller ikke lenger får regionale utviklingsmidler, er det etter min og Arbeiderpartiets mening feil medisin. Kommunesektoren får under statsminister Solberg faktisk den dårligste realveksten på 15 år.

Nordland og Nord-Norge har alle muligheter til å vokse og bli en attraktiv landsdel, men en avgjørende faktor er flere arbeidsplasser. Ja, det går rimelig bra i næringslivet i dag, og det er ikke tvil om at det ligger store muligheter framover hvis man tar i bruk naturressursene i egen landsdel, enten det er fra havet, som fisk, olje og gass, eller det er vindkraft og mineraler. Men da må det tas grep, sånn at man får til en økt foredling av disse ressursene lokalt, og ikke minst at man får beholde verdiene lokalt, enten vi snakker om vannkraft, fisk, mineraler eller olje og gass. Det er i hvert fall ikke riktig politikk når staten skal flytte verdiene fra kommuner og fylker, slik vi nå ser er foreslått av kraftskatteutvalget, eller når de ikke gjør det som alle trodde skulle skje – ilandføring av olje og gass, som vi vet ville gitt effekt rimelig fort.

Nei, Arbeiderpartiet er enig med Senterpartiet. Landsdelen trenger en ny politisk kurs som vil satse på Nord-Norge. Det nytter ikke bare å ramse opp gode ting – man må se helheten. Arbeiderpartiet ønsker å ta hele landet i bruk. Dette er et godt eksempel på at et gammelt, godt slagord fra Arbeiderpartiet – by og land, hand i hand – kan man vise ved reell politikk.

Det landsdelen ber om, er som sagt å få lov til å ta i bruk ressursene. Da må det legges til rette for det. Jeg registrerte at statsministeren nevnte pendlerne i sitt innlegg. Jeg vil gjenta det: Se hva man har gjort med ordningen for pendlerne – det er en viktig faktor for den som skal ha jobb nummer to.

Vetle Langedahl (H) [17:43:05]: Som stolt finnmarking er det klart at jeg ser på fraflyttingen fra de tre nordligste fylkene våre med bekymring. Landsdelen er full av muligheter, full av stolte innbyggere og full av arbeidsplasser. Dessverre har det vært så gode tider i Nord-Norge de siste årene at vi ikke har hatt nok folk til alle jobbene vi har der nord. Det gjør det enda mer bekymringsfullt at så mange velger å flytte fra landsdelen. Det er nok ingen eksakt grunn til at det er sånn, men jeg skjønner at representanten Slagsvold Vedum ønsker å repetere i det uendelige at regjeringen driver med sentralisering, selv om det ikke er sant.

Faktum er at vi i Nord-Norge har mange av de samme utfordringene som Nord-Sverige har. Ifølge en artikkel på nrk.no her om dagen er den eneste forskjellen på oss og vårt naboland at vi bruker 11,5 mrd. kr mer på Nord-Norge enn man i Sverige bruker på sin nordligste landsdel. Likevel har man de samme utfordringene. Sverige får litt midler fra EU også til distriktene sine, som Nord-Sverige, så 11,5 mrd. kr er nok ikke helt nøyaktig. Det eneste det beviser, er at vi ved EU-medlemskap kan få enda mer penger til landsdelen vår. Det kan jo representanten Slagsvold Vedum ta til etterretning.

Likevel er det sånn at befolkningsnedgangen skjer i en tid hvor vi flytter rekordmange arbeidsplasser ut av hovedstaden, i en tid hvor kommunene får rekordstore overføringer fra staten, og i en tid hvor regjeringen har satset stort på Nord-Norge, gjennom veibygging, gjennom bl.a. fordeler for lærere knyttet til tiltakssonen, ved å flytte mer makt til nordnorske kommuner og regioner og masse mer, som også statsministeren var inne på i sitt innlegg.

Senterpartiet er nok uenig med meg i hva som bør gjøres for å styrke landsdelen. Det er strengt tatt helt naturlig, all den tid vi kommer fra forskjellige parti. Men det kan ikke være sånn at alt som Senterpartiet ikke er for, er sentralisering, og det er i alle fall ikke sånn at alt Senterpartiet gjør når de styrer, er desentralisering. Da representanten Slagsvold Vedum var landbruksminister, stupte antall gårder og bønder i hele Norge, og det er et godt eksempel på hvordan de definitivt ikke bidro til desentralisering her i landet. For meg handler desentralisering om å flytte makt ut av staten og til sterke kommuner og fylker. For meg handler desentralisering om å gi tillit til kommunene og fylkene. Og for meg handler desentralisering om å flytte statlige arbeidsplasser langt ut av hovedstaden.

Senterpartiet og jeg blir nok ikke særlig enige i denne saken, men jeg håper at vi for framtiden istedenfor å hakke på hverandre, som jeg opplever at Senterpartiet holder på med i dag, kan gå i dialog, legge hodene våre i bløt og sammen stake ut kursen for hvordan vi snur den dårlige utviklingen i Nord-Norge.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [17:46:35]: Som statsministeren redegjorde for, har regjeringen tatt en rekke grep for å styrke og utvikle landet vårt – hele landet vårt. Dette har gitt gode resultater, ikke minst i våre nordligste fylker, med høy økonomisk vekst og med veldig lav arbeidsledighet.

Når Trygve Slagsvold Vedum kommer med påstander, blir jeg alltid litt skeptisk. Forenklet retorikk handler ofte om noe større og mer komplekst. Nå mener Slagsvold Vedum at statsministeren må rydde opp i at folketallet i de nordligste fylkene er fallende, så sånn sett er det som det pleier. Har en kommune en utfordring, roper Senterpartiet på regjeringen. Senterpartiets tro på kommunene er som vanlig totalt fraværende.

Men hvordan står det egentlig til? Ifølge tall fra SSB skyldes befolkningsnedgangen primært ikke at folk som er født eller oppvokst i disse fylkene, flytter ut. Faktisk er tallet på at disse flytter ut, lavere enn under den rød-grønne regjeringen. For Finnmarks del har antallet aldri vært lavere. I 2008, da Senterpartiet satt i regjering, var antallet «innfødte» som flyttet ut, hele 14 ganger så høyt.

Men det som er interessant med tallene, er at mens personer født og oppvokst i de nordligste fylkene ser ut til å trives godt, og dermed i mindre grad flytter ut, viser tallene for personer med innvandrerbakgrunn det motsatte. De fire siste årene har mellom 62 pst. og 73 pst. av dem som flytter fra de nordligste fylkene, hatt innvandrerbakgrunn. Dette medfører en stor økning.

Det er altså personer med innvandrerbakgrunn som ikke ønsker å bli boende i disse fylkene. Når opposisjonen stadig snakker ned denne landsdelen, krisemaksimerer og har reversering av sammenslåing av fylker som eneste fokus, gir dette kanskje ikke verdens største trygghet for sitt bosted for mennesker som ikke kjenner denne landsdelen inngående.

Min oppfordring går til den enkelte kommune: De kommunene som opplever stor fraflytting, bør snarest mulig kartlegge hvorfor det er så stor forskjell på å være født der og å flytte dit. Hvorfor trives man ikke, på linje med de andre? Er det mangel på inkludering, mangel på språkopplæring, mangel på fremtidstro, eller er det mangel på en jobbmulighet?

De grepene vi som er en del av regjeringen, kan ta, er å sørge for å sette krav til norskopplæring og resultater av integreringen. Det har vi allerede gjort. Kommuner som ikke kan vise til gode resultater, får ikke lenger bosette nyankomne flyktninger og asylsøkere.

Så kan vi kartlegge flyktninger og asylsøkere for deres kompetanse, utdannelse og interesser, slik at vi i større grad plasserer mennesker på steder som matcher arbeidsmarkedet i den enkelte landsdel. Også dette er vi i gang med.

Vi kan ikke vedta at folk ikke kan flytte, men vi kan vedta hvordan hele landet kan utvikle seg, og det har vi gjort ved å forenkle, fornye og forbedre lovverk. Vi har satset formidabelt på samferdsel og sørget for lavere skatter og avgifter. Derfor har vi nå en svært lav arbeidsledighet i hele landet, og denne landsdelen går veldig godt. Dette er nok grunnen til at andelen «innfødte» som flytter ut, har vært lav de siste årene.

Så må den enkelte kommune selv sørge for at de som bosettes hos dem, føler seg hjemme og får tilgang til dette arbeidsmarkedet.

Brorparten av disse kommunene som vi nå debatterer, styres av Senterpartiet. Jeg oppfordrer Slagsvold Vedum til å ha større tiltro til sine egne lokalpolitikere fremfor å rope på statsministeren. Når vi vet hvem det er som flytter, er det også lettere å ta nødvendige lokale grep. Det oppfordrer jeg disse kommunene til å gjøre.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [17:51:14]: Jeg tenker at uansett hva som listes opp av regjeringspartiene som Senterpartiets henholdsvis positive og negative kvaliteter, ville det vært en styrke for landet at innbyggerne i nord føler seg hørt, og det er ikke alltid tilfellet. Det er summen av ting som gjør det vanskelig. Det er både de store beslutningene og de små signalene som gjør at man i store deler av Nord-Norge ofte føler at man er litt mindre verdsatt, litt mindre respektert og litt dårligere ivaretatt.

Regjeringen kan f.eks. umulig ha satt seg godt nok inn i hva som er de faktiske konsekvensene av å legge ned Nesna. Hvis man hadde visst det, hvis man hadde kjent denne delen av landet godt nok, hadde man ikke latt det skje. Å si at man nå legger til rette for desentralisert utdanning, føles som salt i såret.

Tingretter, jordskifteretter, statliggjøring av skatteoppkreving, grunnrenteskatt på havbruk og vannkraft – noe er avgjort, mye er det heldigvis ikke, men det er regjeringen som bestiller rapportene, og som sender signalene. Det sendes f.eks. signal når det nå må omkamp til for å få midlene til Brønnøysundregistrene inn i statsbudsjettet, i alle fall skal vi tro de tillitsvalgte. Ikke minst sendes det signal når Equinor nå trekker tilbake lovnaden om ilandføring fra Johan Castberg til Nordkapp. Hvis man kan sette seg inn i hvordan det føles for befolkningen, blir man bare trist.

Det er også litt trist at fylkeskommunene ikke settes i stand til å utføre sine oppgaver, verken nye eller gamle, og at det i statsbudsjettet legges opp til nullvekst. Et kanskje lite, men beskrivende eksempel er kulturminneforvaltning. Fire årsverk i staten er verdt 90 000 kr nå når fylket skal gjøre jobben i Nordland. Fylkeskommunen blir ofte bøddelen som må gjøre de vanskelige kuttene, siden det ikke følger midler med alle nye lovpålagte oppgaver, og sånn oppleves det også ute i kommunene.

I kommunereformen har regjeringen også sprunget fra ansvaret for det samiske. Den delen av Tysfjord som går inn i Hamarøy kommune, blir ivaretatt gjennom at det er et område for samisk språkforvaltning. Den østre delen, som går inn i Narvik, er ikke ivaretatt. To statsråder har tidligere sagt at samiske språkbrukere ikke skal komme dårligere ut som følge av kommunereformen, men nå svarer statsråden at samiske språkbrukere som går inn i Narvik, ikke vil ha de samme språkrettighetene som tidligere, og at det må kommunen ta ansvar for.

Statsministeren nevner nye transportløsninger, og det er bra. Likevel, etterslepet på fylkesveiene bare i Nordland er på 9 mrd. kr. Staten må komme på banen og bidra til å få ned etterslepet i lag med fylkene, for det er en sikkerhetsrisiko å kjøre på norske fylkesveier. Vogntogtransporten i nord har økt enormt de senere år, og det har dessverre også antall ulykker. Derfor må fylkesveier prioriteres også av staten, men det må også gjøres andre grep. Regjeringen må stille alle nødvendige nasjonale krav for å hindre dødsulykker med utenlandske vogntog. Selv om noe er gjort, er det mye som gjenstår.

Som vi har hørt, leverer Nord-Norge enorme verdier til samfunnet basert på naturressurser. Skal vi klare å utnytte de verdiene som finnes, må det legges til rette for levedyktige samfunn i hele landsdelen, og det må vi kunne gjøre i lag og i samråd med dem som bor der.

Når det gjelder det grønne skiftet, har fylkene i stor grad tatt ansvar og går over til null- og lavutslippsfartøy, i tråd med regjeringens mål om fossilfri kollektivtrafikk innen 2025. Likevel er det ikke midler til drift av utslippsfrie ferjer i handlingsplanen for grønn skipsfart fra 2019. Det er nå de reisende som må betale prisen, gjennom enten kutt i avganger eller dyrere billetter.

Det er summen av ting. Det er luftambulansen. Det er det faktum at det koster mer å reise med fly mellom to plasser i Nord-Norge enn det koster å reise til andre siden av jordkloden. Det er det at små kommuner som er knallgode på integrering, ikke får bosette flyktninger. Det er det at med en gang f.eks. Nord-Norgebanen nevnes, skal det diskuteres hva de der oppe i så fall må forsake, noe vi sjelden hører når det investeres milliarder i firefeltsveier eller kulturbygg på det sentrale Østlandet.

Det er ikke lenger sånn at vi lever med «hua» i handa, men vi har ei sterk tru – vi har ei tru på Nord-Norge og ei tru på at vi er verdt det.

Karin Andersen (SV) [17:55:41]: Sentralisering er ganske sterke krefter som nesten, kunne man tro, lever sitt eget liv. Men de blir forsterket av regjeringens politikk, som er veldig markedsstyrt. Når man får den driven som i seg sjøl er i sentraliseringen, sammen med regjeringens politikk, blir det veldig negativt for distriktene.

Jeg har med meg den stortingsmeldingen som statsministeren viste til i sitt innlegg, og der serverer man bare mer gammel høyrepolitikk. Det er det motsatte av god distriktspolitikk. Det kommer ingen nye tiltak, det er bare repriser på annen sentraliserende høyrepolitikk.

I kommunalkomiteen har vi opplevd dette i forbindelse med kommuneøkonomien. Det ene er volumet: Alle vet hvor viktig kommuneøkonomi og gode lokalsamfunn er for dem som skal drive og etablere bedrift – at det er såpass at man kan møte næringslivet på en positiv måte, og at det er lokalsamfunn som er spennende og kan tilby noe mer enn eldreomsorg og skole. Der velger regjeringen å ha så trang kommuneøkonomi at veldig mange kommuner nå må skjære ned på det mest nødvendige. Det andre er at man har endret inntektssystemet slik at det sentraliserer. Man tar fra de små distriktskommunene og gir til de store, sterke kommunene, og det sentraliserer selvfølgelig enda mer. Den vridningen er politikk, og det kan man gjøre noe med hvis man vil, men man vil det ikke.

Så er det kommunesammenslåing. Statsministeren sier at et av problemene her er at i utkanten blir vi eldre. Ja, vi gjør det, men vi blir faktisk ikke spesielt mye yngre av å slå sammen to kommuner. Hvis man slår sammen to gamlinger, er de faktisk gamle, begge to – og hvis man slår sammen to fattiglemmer, blir de ikke spesielt rike heller. Så dette må jo handle om at vi får på plass både kommuneøkonomi og næringspolitiske virkemidler som gjør at man er med og risikoavlaster dem som vil starte opp i distriktene. Det gjør ikke regjeringen – tvert imot kutter den i de distriktspolitiske virkemidlene i fylkeskommunen, som regjeringen sjøl i budsjettet skriver virker bedre enn de andre. Det er veldig rart at man gjør det.

Utdanning snakker alle om, og det er jeg også veldig opptatt av, i Nord-Norge og i distriktene ellers. Der har regjeringen sørget for å legge ned viktig utdanning i et av de områdene i landet som mangler mest av denne kompetansen, og så sier man at det er så vanskelig å skaffe kompetanse der. Det vi vet, er at når den utdanningen foregår lokalt, er det mye lettere å rekruttere voksne folk som har litt erfaring, går inn, tar utdanning, gjør det utmerket og blir værende. Det trengs mye mer av det, både på de utdanningsstedene vi har, og gjennom å sikre desentralisert høyere utdanning gjennom fylkeskommunene.

Så i stedet for å vingeklippe fylkeskommunene, slik regjeringen gjør: Gi dem skikkelige virkemidler, slik at de kan bidra til at det blir desentraliserte utdanningsmuligheter over hele landet, i alle kommuner, i samarbeid med lokalt næringsliv – slik som det jeg var med og dro i gang i Kongsvinger i 1989. Det fungerer ennå, og der har man et veldig tett samarbeid med både privat og offentlig virksomhet for å «serve» det som er behovet lokalt, både folk og næringsliv, og det funker.

IKT nevnes også av statsministeren. Det er da veldig rart at når vi tar i bruk det, skal det sentraliseres enda mer. Man skulle jo tro at det skulle gjøre det mulig faktisk å få til ting som fungerer utover, desentralisert. Men hittil har vi dessverre ikke sett veldig mye av det. Tvert imot blir det brukt som argumentasjon for å sentralisere, uten at det er noen gode begrunnelser for det i det hele tatt.

Når det gjelder de lokale ressursene, er det også stor grunn til å se på det i Nord-Norge. Jeg vil bare nevne så vidt det som handler om fisken i havet. Der har regjeringen vært motstander av å sikre lokalbefolkningens rett til disse ressursene, og at fortjenesten av denne virksomheten skal komme lokalsamfunnene og kysten til gode. Man fordeler fiskeressursene mer og mer urettferdig, pengene forsvinner ut av landsdelen, ressursene forsvinner ut av landsdelen – og så sitter man etterpå og skjønner ikke hva som har skjedd.

Carl-Erik Grimstad (V) [18:01:08]: Det er et stort og viktig spørsmål representanten Vedum reiser i sin interpellasjon. Det aner meg at han tar opp nettopp dette for å få støtte til Senterpartiets negative narrativ for utviklingen i Norge, og at han selv, etter egen mening, har det beste svaret: sentralisering og sammenslåing av kommuner og fylker, bl.a.

La meg kort slå fast at det er lite eller ingen støtte for en slik tankegang dersom man går befolkningsstatistikk og den generelle utviklingen i Nord-Norge nærmere etter i sømmene. Jeg ser i så måte fram til å se resultatet av demografiutvalget som regjeringen nedsatte i oktober.

Men vi vet noe allerede. For statistikkens skyld legger jeg Jonas Steins nylig godkjente doktoravhandling fra Universitetet i Tromsø til grunn. Det er i hovedsak to grunner til at befolkningsnedgangen er så sterk akkurat nå. Én: Det gjelder lavere eller nærmest opphørt innvandring, særlig fra EØS-landene. Og to: det at familiene velger å utsette fødslene. Siden kvinner utgjør en mindre del av befolkningen i Nord-Norge enn resten av landet, slår dette sterkere ut for denne landsdelen.

Det er verdt å merke seg at dette har vært en pågående trend gjennom mange år og under mange regjeringer. I år 2000 ble 10 pst. av barna i Norge født i nord, nå er prosentsatsen 8. Det er dessuten klart at nedgangen har noe med innvandring å gjøre, og at den forsterker trenden.

Norge har generelt hatt stor glede av innvandring de siste 10–15 årene. Siden 2009 har vi hatt en økning i migranter på 150 000. Nå er denne utviklingen så godt som stanset opp, bl.a. fordi den økonomiske og sosiale utviklingen i østblokklandene er i ferd med å ta igjen den i vårt eget land.

For Venstre var dette et utslag av en gledelig og villet politikk, en solidarisk innsats for å bringe en befolkningsmasse i østblokken i takt med resten av Europa. I tillegg har dette en humanistisk dimensjon. Jeg kaller det aktiv fredspolitikk – frihet, om man vil. Venstre har et vokabular for denne utviklingen, i motsetning til interpellanten, som med migrasjonen mer enn gjerne ser noe skummelt og truende i en slik utvikling.

Det er noen lyspunkter i tunnelen. Det er intet som tyder på at vi i framtiden vil føde færre barn per kvinne enn tidligere, norske kvinner føder bare barn senere i livet. Kvinnen ønsker i større grad å realisere sine yrkesambisjoner før de får barn, og få av oss ser noe problematisk med det.

På den annen side kan det fra et kvinnehelseperspektiv være ønskelig at fødslene skjer tidligere. I vinter ble det i mediene – godt hjulpet av opposisjonen – harselert over statsministerens appell i sin nyttårstale til kvinner i Norge om å føde flere barn. Jeg mener det må være grunn til å gjenta denne appellen med større argumentasjonsdybde enn det det var plass til i en nyttårstale.

Befolkningsnedgangen er et viktig tegn på en forestående resesjon. Det gjelder også i Nord-Norge. Vi må motvirke en slik trend, bl.a. med en aktiv likestillings- og arbeidslivspolitikk, næringslivspolitikk, utdanningspolitikk og familiepolitikk, slik statsministeren poengterte i sitt innlegg.

Så er det et viktig poeng at man skal få flere til å ønske å bosette seg i Nord-Norge og ikke minst få flere unge til å bli værende i landsdelen. Da kan det være en god strategi å framsnakke Nordland, Troms og Finnmark i stedet for med bred pensel å male en elendighetsakvarell over tilstanden. Det er ikke få nordlendinger jeg har snakket med, som har sett seg lei på et konstant og forvrengt dårlig bilde av landsdelen som framkommer når opposisjonen lukter statsrådsblod.

Denne interpellasjonsdebatten dreier seg om en del av Norge som er spesielt rik på så vel menneskelige ressurser som på natur. Jeg kan nevne stikkord som ren kraft, fisk, mineraler.

Nå i desember kunne Rana Blad kunngjøre en oppstart av et privat reguleringsarbeid for en batterifabrikk i Mo i Rana. Det kan dreie seg om flere titalls milliarder i investeringer og opp mot 2 000 arbeidsplasser. Arbeidsledigheten er på et minimum i Nord-Norge, og storsamfunnet – det interpellanten foraktelig beskriver som Oslo-folk i dress i armlengdes avstand fra denne talerstolen – har gjennom generasjoner i internasjonal sammenheng investert store summer i en politisk satsing som understreker at Norge er ett rike. Det gjelder fortsatt, i alle fall så lenge Venstre har en hånd på rattet.

Satsingen bærer frukter. Et stikkord i tillegg til den lange listen som statsministeren la fram, er Nord-Norgebanen, der regjeringen har igangsatt et stort og viktig arbeid som bl.a. vil bringe Nord-Norge nærmere det europeiske markedet, til glede for oss alle. I Sverige har man valgt en annen strategi for sin nasjonale satsing, og det skulle jeg gjerne hatt anledning til å komme tilbake til, men jeg ser at talerlisten allerede er fulltegnet.

Martin Henriksen (A) [18:06:19]: Samtidig som verdens interesse flyttes nordover, flytter nordlendingene sørover. Det er et paradoks. Arbeiderpartiet har alltid vært opptatt av å bygge landsdelen. Derfor bekymrer befolkningstallene vi nå ser i nord, oss. Det er fordi det ikke bare er et problem for Nord-Norge, men for Norge. Nord-Norge og nordområdene er en avgjørende del av den norske økonomien, og betydningen vil bare øke i årene framover.

Det finnes selvsagt ingen kvikkfiks eller rask løsning på dette. Nord-Norge er også en del av de globale trendene, med digitalisering, globalisering og urbanisering. Men at Nord-Norge er en del av de globale trendene, er ikke et argument for å la det skje. Tvert imot er det et argument for en særskilt innsats. Da er selvfølgelig det første vi bør gjøre, å slutte med mye av det regjeringa gjør, enten det gjelder å kutte i fylkeskommunenes budsjetter og regionale utviklingsmidler eller å sentralisere.

Vi skal selvsagt satse på velferd. Hvis man skal ville bosette seg i en kommune, trenger man mer enn en jobb. Man trenger skole, barnehage og et kultur- og velferdstilbud. Det er et argument for en god kommuneøkonomi. Men vi trenger også å ta tilbake initiativ i politikken i nord. Vi har hatt seks år med for lave ambisjoner, kombinert med sentralisering i nord. Det er behov for en ny giv i nordområdepolitikken og i Nord-Norge-satsingen.

Vi skal selvsagt utnytte mulighetene som er basert på ressursene: havbruk, vind, mineraler, reiseliv og industri, f.eks. på Helgeland. Men vi kan snakke om disse mulighetene så mye vi vil, det betyr lite dersom det ikke bor folk i nord som kan ta dem i bruk.

Når vi diskuterer befolkningsnedgang eller andre elementer av Nord-Norge og nordområdepolitikken, får vi ofte høre at det går så godt i økonomien i nord, i næringslivet, og det er lav arbeidsledighet. Men virkeligheten er at man i for mange lokalsamfunn merker for lite til ringvirkningene av det som skjer. Man kan stå på kaia i Karlsøy og se frysetrålerne gli inn til frysehotellene i Tromsø, før de skal sende fisken fryst ut av landet. Man kan lage kommunebudsjetter i en havbrukskommune, men likevel ikke se resultatet av aktiviteten på sin egen bunnlinje. Og man kan sitte hjemme i stua si og høre festtaler om nord på tv, men se Nav, tingretten, skattekontoret eller studiestedet sitt bli lagt ned.

Dette er ikke en politikk som skaper optimisme. Det er ikke en politikk som gir bolyst eller – enda viktigere – «bli-lyst» i nord. Det vi etterlyser, er initiativer og bevisst politikk som satser på mulighetene i nord. Hvor er f.eks. regjeringas havvindsatsing for nordområdene? Hva er regjeringas ambisjon for nordområdenes rolle i det grønne skiftet? Det er få regioner i verden som har så store muligheter til ikke bare å se konsekvensene av klimaendringene, men også til å kunne levere løsninger og skape jobber for å redde klimaet.

Hvor er de mer offensive planene for hvilke kompetansemiljøer man kan opprette i nord eller flytte til nord? Hvordan kan man bl.a. gi Universitetet i Tromsø og Nord universitet nye nasjonale oppgaver og gjerne incentiver for en mer desentralisert utdanning, slik at man ikke er så ensporet som man har vært når det gjelder strukturering og internasjonalt ledende fagmiljøer?

Selvfølgelig har kunnskapen vært driveren for mye av det som har skjedd i nord. Doktorgradsstipendiat Jonas Stein, som det ble referert til tidligere i dag også, har spissformulert det på denne måte: «Høyskoler er viktigere enn skatteletter (…)».

Når batterifabrikken i Mo i Rana ble nevnt, må jeg også si at en annen utfordring med kompetanse i nord er at vi må sørge for at det finnes utdanninger som matcher det behovet som finnes i næringslivet. Når man skal bygge en stor batterifabrikk med behov for mye kompetanse, må det også finnes utdanningstilbud i den regionen.

Vi må tenke nytt om digitalisering. Det er ironisk at den teknologiske utviklingen, som egentlig gjør at man kan gjøre et kompetansearbeid nesten hvor som helst i landet, som oftest brukes som argument for å sentralisere, når vi burde brukt politikken til å få flere kompetansearbeidsplasser i distriktene.

Vi trenger flere strategiske planer og en mer offensiv politikk – ikke overlate det til markedet eller næringsnøytralitet. Næringsnøytralitet kommer ikke til å skape de arbeidsplassene i nord som gir den optimismen som gjør at man har lyst til å bosette seg der.

Margunn Ebbesen (H) [18:11:35]: Nordland og Nord-Norge er fantastisk å bo og virke i, men det er helt riktig at den største utfordringen vår – og den har vært der i lang tid – er at vi har blitt færre innbyggere i nord. Det blir likevel et paradoks når representanten Slagsvold Vedum og hans rød-grønne kamerater prøver å framstille det som om det ikke satses i nord, og nærmest viser til at det er ingen som vil bo i nord. Jeg ber representanten og de andre rød-grønne kameratene å tenke over ordene vi bruker hvis vi ønsker å få folk til å flytte til landsdelen vår, hvis vi ønsker å få gründere til å etablere seg i landsdelen vår, og hvis vi ønsker å få eiere av bedrifter til å satse videre i landsdelen. Gjør vi det med hele tiden å snakke ned det som skjer i nord, uansett hva det er for noe, f.eks. luftambulansen, som man er med på å si truer sikkerheten til oss som bor i nord?

Jeg var ute en tur på byen i stad, jeg gikk en liten tur ned til en nabobutikk og skulle hente en gave. Det sydet rundt meg av nordlandsdialekt, en vakker nordlandsdialekt, som jeg heller skulle hørt i nord. Men nordlendingene har flyttet nedover. Hva skal vi gjøre for å få dem til å flytte nordover? Da tror jeg vi i lag må begynne å snakke opp landsdelen.

Det satses i nord. Når jeg besøker bedriftseiere, når jeg snakker med mine venner i nord, sier de: Flott at dere satser på samferdsel, endelig ser vi resultatet av en regjering som satser på det som er viktig for landsdelen vår, for bedriftene våre, for å få varene våre ut på markedet. Det er en formidabel satsing som har skjedd. Men hva ser vi skje i Nordland, som styres av Senterpartiet og Arbeiderpartiet? Ja, det er helt riktig at det har blitt færre nordlendinger, og spesielt 16–19-åringer, ergo blir det litt mindre penger til Nordland. Men hva gjør de? Jo, de raserer tilbudet i distriktet. De foreslo å legge ned 29 klasser nå i høst i budsjettet – 29 klasser! Det var fakkeltog i hver eneste by der det var en skole, for å beholde nettopp det tilbudet som er etablert for å matche det næringslivet etterspør i landsdelen vår, og utdanne ungdommene til jobbene som fylket svømmer over av. Nei, da må de heller flytte ut av fylket vårt, for Nordland velger ikke å satse på dem. Nordland med Senterpartiet i spissen som økonomiråd velger ikke å satse på skolene. 4 av 29 klasser ble opprettholdt etter at de har gjort sine raseringer. Samtidig ble det lagt fram en rapport fra Agenda Kaupang som viste at fylket drives 50 mill. kr dyrere enn sammenlignbare fylker.

Så om man får mindre penger, handler politikk bestandig om hva vi prioriterer. Prioriterer man å ha en dyr administrasjon, og ikke minst en dyr fylkespolitikeradministrasjon, politikerdel – ja, så blir det mindre penger til å drive videregående skoler for. Vi så det samme når det gjaldt kutt i rutebåttilbudet. Den dagen da fylket fikk refundert – krone for krone – utgiftene til ferjer og hurtigbåter, foreslo de å kutte, og når man kutter et tilbud og får mindre utgifter, og man vet at ok, man får tilbake det man har av utgifter – ja, da blir det mindre penger. Men man var så opptatt av å skulle kritisere regjeringen at man glemte å sjekke hva som var fakta i det man foreslo.

Til representanten Slagsvold Vedum: Det er flott at han reiser i nord. Fortsett å reise i nord, men fortell historiene, fortell til ungdommen at regjeringen har bevilget 150 000 kr i stipend hvis man utdanner seg til lærer og er i Nord-Norge. Fortell de historiene, så er han med på å bidra til at vi får ungdommen til å være i nord, for det er det vi trenger.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [18:16:29]: Satsing på Nord-Norge må bygge på Nord-Norges særegenheter, vår kultur, vår bruk av naturen og reiseliv der vi forteller historiene bak det vi byr på, mer enn masseturisme. Næringene som har vært her i hundrevis av år, må sikres fortsatt drift. De er grunnlaget og grunnen til at vi er her.

Tradisjonelt tar vi ikke mer fra naturen enn det vi trenger. Å ha så vi berges, er grunntanken hos de fleste. Det flerkulturelle er vår rikdom og styrke. Maten vår er det reneste, sunneste og beste som fins. Den må vi selge dyrt og ikke forurense den ved å gjøre den for kommersiell.

Fisken er havets sølv. Retten til å høste den tilhører folket i fellesskap. Fiskerimyndighetene forvalter rettighetene på vegne av folk. Fisken skal hvert år fordeles via kvoter til de fiskerne som kan bringe den på land, kvalitetsfiske som går til best betalte anvendelse. Fordi det er knapphet på fisk, må denne fordeles av det offentlige i henhold til lovens krav og prioriteringer. Det er ikke markedskreftene som skal bestemme hvor i landet fisken skal landes, og hvem av kystens folk som skal ha rett til å delta i fisket.

I årene fra man stengte torskefisket og fram til 2010, gikk antall rekrutter ned med 80 pst. Dette er en katastrofal utvikling som en landsdel som har ernært seg på fiskeressurser i tusener av år, vil lide under i mange år framover, noe vi vil erfare ved den stadig økende mangel på kvalitetsfisk. Europeiske markeder skriker etter «superior» vare. Fiskekjøperne kan ikke dekke etterspørselen.

Det viktigste tiltaket en ny regjering må gripe fatt i, er en nytildeling av konsesjoner og kvoter. Senterpartiet har følgende forslag:

• I Nordland, Troms og Finnmark utdeles det hvert år 10 nye torskerettigheter til unge, aktive fiskere under 30 år for fartøy under 11 meter. Disse tillatelsene kan ikke overdras, ei heller kvoten.

• Steder uten fiskemottak bevilges penger for mottaksstasjoner. Staten støtter transport fra slike stasjoner og til fiskekjøper.

• Trålerråstoff som opprinnelig var hentet fra kystflåten, og som skulle kompensere for dårlig tilførsel fra kystflåten, særlig i høstmånedene, dvs. leveringspliktig råstoff til fiskekjøpere/-industri, overføres til kystflåten der trålerne ikke leverer som opprinnelig pålagt.

Her er også noen spørsmål som må stilles. Skal vi la markedskreftene råde, eller skal vi legge til rette for lokal verdiskaping? Senterpartiet vil opprettholde deltakerloven og fiskesalgslagsloven. Det betyr at aktive fiskere skal eie båt og bruk. Fiskernes organisasjoner skal ha bestemmelsesrett over førstehåndsomsetning og prisfastsetting.

Fiskeriforvaltningen skal tildele fiskerettigheter til unge, aktive fiskere gratis. Da vil vi komme i takt med norsk lov. Det som skjer, er at ungdommer som vil satse på fiskeriyrket, ikke har råd til å kjøpe seg en rettighet og blir dermed utelukket fra å fiske, selv om en bor nær det beste som er av fiskefelt, hvor fisken kommer svømmende til kysten hvert eneste år til samme tid.

Vi må fokusere mer på produksjon av fisk. På Island har myndighetene bestemt at om flåten ikke leverer fersk fisk som lett lar seg produsere på land, mister en 20 pst. av kvoten. Dette har ført til at industrien får den fisken den trenger.

Terje Breivik (V) [18:21:43]: Takk til han som spør, for å ha teke opp ei viktig problemstilling. Folketalsutviklinga og mangelen på arbeidskraft i nord er det all grunn til å ta på alvor.

Eg trur òg at representanten Slagsvold Vedum og partiet hans meiner alvor når dei, både her i salen og i ulike propagandautspel, seier at dei vil ha tenester nær der folk bur. Men ser me på kva Senterpartiet sjølv står for i eit av fylka i nord som eg på vegner av Venstre hatt gleda av å ha eit ekstra ansvar for, Nordland, er det rimeleg langt mellom liv og lære i Senterpartiet – mellom festtalar, valkamputspel og engasjement i opposisjon og kva dei gjer når dei sjølve sit med makta.

Gode samferdselsløysingar er avgjerande for å sikra livskraftige distrikt. Senterpartiet har hatt ansvaret for samferdsel i Nordland fylkeskommune i lang tid. Kva skjer? Jo, nødvendige buss-, båt- og ferjeruter vert lagde ned, folk må anten flytta til byen eller fara omvegar på mange mil for å koma seg på jobb. Dei innførte byråkrati for bestilling av anløp på båtar og bussar, som i praksis gjer tilbodet tidvis heilt ubrukeleg. Ved bestilling av nye båtar for framtidig trafikk langs nordlandskysten har fiskarar og lokalbefolkninga gjeve uttrykk for sterk bekymring for at båtar som no vert bestilte av fylket, vil ha redusert lastekapasitet, med det resultatet at fiskemottaka får problem med å få fisken inn til fastlandet. Er dette ansvaret til regjeringa og statsministeren? Nei, det er ansvaret til fylkesrådet i Nordland, med Senterpartiet ved roret.

Eit anna viktig element for at ungdom skal velja å verta verande i bygdene eller koma tilbake seinare, er at dei har høve til å ta så mykje som mogleg av skulegangen i nærleiken av heimstaden. Og kva skjer i Nordland? Jo, som representanten Ebbesen refererte til: Fylkesrådet Senterpartiet er medlem av, har lagt ned 25 vidaregåande linjer rundt om i distrikta i fylket. Er det ansvaret til regjeringa og statsministeren? Nei, det er ansvaret til fylkesrådet i Nordland, med Senterpartiet ved roret.

Og nei, økonomi kan ikkje brukast som orsaking og forklaring av dei som har makt i Nordland. Fylket har tvert imot fått auka inntekter på ca. 1,5 mrd. kr dei siste åtte åra. Overskotet har variert frå 183 mill. kr til 620 mill. kr, og i 2018 var overskotet på 386 mill. kr. Nordland fylke har òg over fleire år fått kompensasjonsmidlar for å letta overgangen til nytt inntektssystem. På toppen har dei fått 80 mill. kr frå det nye havbruksfondet Venstre og dei andre regjeringspartia oppretta i 2017.

Eg og Venstre er samde i at det krevst ein aktiv politikk for distrikta her i landet, både frå politikarar sentralt, regionalt og lokalt. Og skal eg tillata meg å gje han som spør, og partileiaren, eit godt, velmeint råd, er det at eg trur han med fordel heller bør bruka tida si på å få samsvar mellom liv og lære i eigne rekkjer ute i distrikta, t.d. i Nordland, heller enn å stilla spørsmål til ein statsminister som for lengst er i gang med jobben. Og i fylket eg tilfeldigvis valde, Nordland, er det liten tvil om at den politikken Senterpartiet fører, bidreg aktivt til sentralisering – anten til Bodø eller ut av fylket.

Siv Mossleth (Sp) [18:25:54]: Dette utvikler seg jo nesten til en debatt om Senterpartiet – ikke en debatt om utfordringene. Men sjøl en treåring skjønner at byggverket raser om man fjerner for mange brikker av det som danner fundamentet i et verk. Representanter fra regjeringspartiene sier at det går så det suser i Nordland, og later som om næringslivet går godt på grunn av høyreregjeringas rosemaling. Sånn er det sjølsagt ikke. Veksten i Nordland startet lenge før høyreregjeringa kom til makta. Nordland har store naturressurser, og vi har hatt en god tiårig vekstperiode. I 2012 ble det satt ny befolkningsrekord i nord. Nå er det andre rekorder – rekorder i befolkningsnedgang.

Representanten Ebbesen snakket om samferdsel. Det hun ikke nevner, er at 52 pst. av NTP-en omhandler Østlandet og bare 3,8 pst. er til kystrelatert bygging. Sjøl ikke den lille 3,8 pst.-en blir gjennomført og oppfylt. Representanten viser også til at det blir færre 16-åringer, men det er bare en bitte liten del av forklaringen. Jeg hørte ingen representanter fra høyreregjeringa beklage kuttet på nesten 500 mill. kr til Nordland. Hva var det første regjeringa gjorde? Jo, det var å endre fordelingsnøklene. Man tok fra nord og fra distriktene og ga til sentrale strøk. Jeg har aldri hørt dem beklage det.

Nordland ønsket ikke å endre fordelingsnøklene for hurtigbåter, dersom det ga mindre inntekter til fylket. Likevel ble det endret. Det var regjeringa som endret fordelingsnøklene. Og det var regjeringspartiene som stemte ned Senterpartiets forslag om å rette opp i denne skjevheten. Vi fremmet et forslag som ville gitt mer penger til kystfylkene. Det ble nedstemt.

Det snakkes om videregående skoler. Det er klart at det er beklagelig at linjer legges ned, men Senterpartiet ønsker ikke å legge ned en eneste videregående skole. Vi har 16 – det er ganske mange, med enda flere studiesteder. Til sammenligning kan jeg fortelle at regjeringa nekter å gripe inn. Man lot Nord universitet få beskjed om at det var forventet at antallet studiesteder skulle ned, og Nesna er nedlagt.

Men det går an å snu. I 2015 kom det en NHO-rapport som viste tre ulike retninger for politikk i Nord-Norge. Det ene var å snu – det er mer distriktspolitikk. Det andre var å følge utviklingen som var da, og det tredje alternativet var å lede. Det er jo det vi ser i dag. Vi ser at det sentraliseres og sentraliseres – det settes fart på sentraliseringen. Nå er ikke det å satse på Nord-Norge noen nødhjelpspolitikk. Dersom man snur og har mer distriktspolitikk, vil det ifølge NHO-rapporten øke verdiskapingen med 20 mrd. kr fram mot 2040. Hvis man gjør sånn som nå og setter fart på sentraliseringen, vil det redusere verdiskapingen i Nord-Norge med 11 mrd. kr. Det vil si at forskjellen mellom regjeringas sentraliseringspolitikk og den visjonen vi har for Nord-Norge, er på 31 mrd. kr i verdiskaping. Det er jo det som skal være med å skape framtida for hele Norge.

Et eksempel er at det er viktig for folk å kunne bo i Nord-Norge, og da er luftambulansetjenesten livsviktig. Det er en bærebjelke for å sikre liv og helse i en landsdel med store avstander, og det er viktig for at folk skal ville bo i nord. Situasjonen nå er alvorlig. Akuttmedisinsk sikkerhet kan ikke vente, og regjeringa lar tilbudet i nord kollapse. Sikkerhet er viktig for at folk skal ville leve, bo og arbeide i en landsdel med fraflytting.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [18:31:11]: Når jeg hører på talspersonene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, virker det som om de er mer bekymret for Senterpartiet enn de er engasjert i utviklingen i de tre nordligste fylkene. Det er det som er hovedpoenget deres: Hva er galt med Senterpartiets retorikk i dag? Og så snakker man mye om det som skjer i Nordland fylke. Det er helt utrolig, det virker som om stortingsrepresentantene for Høyre i Nordland er kjempefornøyd med at endringene i inntektssystemet for fylkene i 2015 gjorde at Nordland tapte 315 mill. kr. 315 mill. kr tapte Nordland, mens Oslo fikk 742 mill. kr.

Når det gjelder regionale utviklingsmidler, har Nordland tapt. Det har gått fra 254 mill. kr til 128 mill. kr nå. Det kommer i tillegg. Det virker det ikke som om stortingsrepresentantene er bekymret for i det hele tatt. Men politikk virker. Selvfølgelig er det sånn at når du tapper fylker for penger, når du tapper dem for arbeidsplasser, så gir det resultater. I 54 kommuner i de tre nordligste fylkene er det færre statlige arbeidsplasser. Det har blitt lagt ned statlige arbeidsplasser. Det er et faktum selv om antallet statlige arbeidsplasser i Norge har gått opp, det har ikke gått ned.

Så er det snakk om at jeg har nedsnakket luftambulansen. Jeg har ikke nedsnakket dem som jobber i luftambulansen, men vi har selvfølgelig vært kritiske til den beredskapskrisen som er i luftambulansen i Nord-Norge. Det skulle bare mangle at man ikke tar opp den. Jeg hadde senest sist uke møte med de tillitsvalgte på UNN, de som sitter i flyene, sykepleierne som er med på reisene, og de var dypt bekymret. Skal ikke jeg som folkevalgt ta opp den bekymringen, når det er en beredskapsmessig krise i store deler av luftambulansetjenesten i Nord-Norge? Selvfølgelig skal jeg det. Det er regjeringens ansvar, og de har gått inn i det med åpne øyne. Men også i sommer var Bent Høie som ansvarlig statsråd mer opptatt av å kritisere Senterpartiet fordi vi tok det opp, enn av å løse krisen – for det er en krise. Befolkningen i nord fortjener mer enn at noen heller retter retorikken mot oss enn å gjøre noe med de faktiske forholdene.

Så løftes to fabrikkanlegg opp. Når det gjelder Alcoa i Vefsn, hva vil Vefsn tape hvis det kraftskatteutvalget som regjeringen har satt ned, får gjennomslag for sin politikk på regjeringens bestilling? De vil tape 12,6 mill. kr. Det er det de vil tape. Hva sa de på Alcoa var det viktigste, da jeg hadde møte med dem på fabrikkanlegget der i sommer? Jo, det var lav kraftpris. Det er ikke noe sug i Alcoa etter å bygge en ny eksportkabel for strøm, som dagens regjering har lagt opp til. Og når jeg er i Rana og har møter der, hva er det de er opptatt av der? Jo, det er lav kraftpris, for det er helt avgjørende viktig for at man skal kunne bygge nye fabrikker og nye anlegg. Så er de kjempebekymret for den kraftskatteendringen som regjeringen har lagt opp til. Rana kommune vil tape 63 mill. kr på den omleggingen. Politikk virker.

Nord-Norge er en fantastisk landsdel med store muligheter, store ressurser, men dagens regjering har sentralisert, og dessverre er det en negativ politikk, som vi ønsker å snu.

Statsminister Erna Solberg [18:34:31]: Det er med interesse jeg hører på en debatt som denne, som tar opp i seg en utrolig viktig utfordring, en grunnleggende utfordring for Norge i et 30-årsperspektiv, men som altså allerede nå kommer til de mer grisgrendte delene av Nord-Norge, de mer spredtbebygde delene av Nord-Norge, nemlig at mismatchen mellom de i arbeidsfør alder og de eldre kommer til å bli større, at befolkningsendringene gjør det vanskeligere. Det syns jeg var en god inngang til en debatt som burde ha dreid seg om hva vi gjør med det.

Jeg er ikke sikker på om jeg føler at den debatten egentlig har dreid seg om det. Jeg syns det har vært mange runder på ulike politikkgrep og ulike diskusjoner som har vært langt vekk fra det, sist ved representanten Slagsvold Vedums snakk om at kraftverksbeskatningsendringene virker sentraliserende. Vel, det er ikke foreslått noen endringer i kraftverksbeskatningen. Det er et offentlig utvalg som har laget en innstilling, og den er på høring. Man kan altså ikke ha fått et menneske som har flyttet fra et sted i dette landet på grunn av en offentlig utredning som ikke er vedtatt noe som helst sted. Det mistenkeliggjør faktisk at motivet til Senterpartiet for denne debatten ikke var bekymringen for Nord-Norge, men en generell diskusjon om sentralisering og stempling av regjeringens politikk.

Jeg syns faktisk den problemstillingen vi diskuterer i dag, er så alvorlig og viktig at vi skal diskutere den – litt på premissene som representanten Grimstad tok opp i sitt innlegg, nemlig hva det er som er årsakene. Det er to hovedårsaker – det er helt sikkert noen ting som kommer i tillegg, men to hovedårsaker: Først at kvinner får barn senere. Det betyr også at man som oftest ikke får det tredje barnet, som altså var mitt tema i forrige nyttårstale. Det er en utfordring for Norge i fremtiden hvis vi skal ha befolkningstall for å løse utfordringene.

Det andre er at arbeidsinnvandringen ikke lenger gir det bidraget den før ga til sysselsetting rundt omkring i landet, fordi vi tiltrekker oss færre fordi utviklingen er bedre andre steder, og fordi vi har et ønske om å få flere av dem som står utenfor arbeidslivet, inn i jobb og ber folk om å ringe Nav før de ringer til Polen for å få folk til å jobbe.

Det er mange spennende og viktige diskusjoner som er tatt opp her, og jeg kan ikke gå i rette med alle, men det er altså sånn at Nordland fylkeskommune har fått kompensert 360 mill. kr i disse årene etter endringene i inntektssystemet. Vi har et inntektssystem som skal basere seg på objektive kriterier om kostnader, og så justerer man etter hvordan kostnadsutviklingen er og ser om det er blitt nye endringer i det. Det å bare stå på denne talerstolen og si at vi kutter voldsomt for Nordland, gir et feil bilde. Vi ser faktisk en fordeling nå hvor vi har økt bevilgningene til Nordland fylkeskommune i denne perioden totalt sett.