Kjersti Toppe (Sp) [19:21:49 ] : Bakgrunnen for denne interpellasjonen
er at Stortinget har fått fleire rapportar og tilbakemeldingar om
at sjuke barn i barnevernet ikkje får den helsehjelpa dei har behov
for. Både i barneverns- og helselovgivinga vert det stilt krav til
tenestene om å samhandla til det beste for barn og pasientar. Verksemder
som tilbyr helse- og barnevernstenester, er pålagde å identifisera
særleg risikofylte delar av tilbodet og setja i verk risikoreduserande
tiltak om nødvendig. Spørsmålet ein må stilla, er om dette skjer.
I eit forskingsprosjekt
frå NTNU i 2015 vart det funne ut at om lag 76 pst. av barn på barnevernsinstitusjonar
var diagnostiserte med minst ein eller fleire psykiatriske lidingar.
Sannsynlegheita for at barn på barnevernsinstitusjonar har behov
for psykisk helseteneste, er dermed høg. Dette stiller store krav
til kompetanse på institusjonane innan barnevernet. Vidare kom det
fram i den same studien at mange ungdomar i barnevernsinstitusjonar
har psykiske vanskar dei i liten grad får psykiatrisk hjelp for.
Studien viste eit sprik mellom dei helseproblema barna har, og den
kompetansen barnevernstilsette har. Det er ikkje krav om helsefagleg
kompetanse på barnevernsinstitusjonane. Institusjonane er ikkje
utforma for å ta hand om barn og unge med alvorleg angst, depresjon
eller andre psykiske lidingar og samtidig alvorlige åtferdsforstyrringar.
Det er eit uttalt
mål at ingen barn skal veksa opp på ein institusjon, men likevel
må barn og unge med behov for døgnbehandling i psykisk helsevern
eller i kommunar verta tatt vare på. Talet på døgnplassar til barn
og unge i psykisk helsevern er lågt. Tilbodet har gått ned frå 2,8
døgnplassar per 10 000 innbyggjarar mellom 0 og 17 år i 1998 til
2,6 plassar i 2015. Helsedirektoratets rapport om ventetider og
fristbrot i spesialisthelsetenesta frå andre kvartal i år viser
at talet på døgnopphald vart redusert med 8,3 pst., og at talet
på opphaldsdøgn vart redusert med 16,5 pst. Det betyr at den gjennomsnittlege
varigheita på døgnopphalda også er redusert. Det betyr at helsehjelpa
for barn og unges psykiske lidingar i hovudsak skjer i poliklinikk.
Direktøren i Bufdir, Mari Trommald, uttalte til VG den 12. oktober
i haust at nedbygging av tilbodet for barn i psykisk helsevern er
ei av årsakene til auka bruk av einetiltak i barnevernet.
Helsetilsynet
leverte i september 2019 ein rapport med tittelen «Når barn trenger
mer. Omsorg og rammer.». Helsetilsynet har i denne rapporten fokusert
på fire barn med store utfordringar. Det er barn som treng døgnkontinuerleg
overvaking og tett oppfølging over lang tid frå barnevern og psykisk
helseteneste, og som sjølve ikkje maktar å forstå behovet for psykisk
helsehjelp. Det gjeld i stor grad barn som bur på barnevernsinstitusjon.
Tilsynssaker har vist oss at dette i fleire tilfelle har enda med
katastrofe – og det er ikkje mitt ord, det er det ordet Helsetilsynet
bruker sjølv. Dei skriv også:
«Helsetilsynet kan pr. i dag ikke
se at vi har et velfungerende tiltak som med stor grad av sannsynlighet
vil lykkes med å gi disse barna god og forsvarlig omsorg. Det mangler
et tverrfaglig sammensatt tiltak med felles ansvar som eksplisitt
har denne gruppen barn som sin målgruppe. Det mangler tiltak som
har tilstrekkelig tilgjengelighet, kompetanse og nødvendige juridiske
rammer for sin virksomhet.»
I nokre av tilsynssakene
stilte både tenestene sjølve og Fylkesmannen spørsmål ved om ein
barnevernsinstitusjon var det rette tilbodet til barn med så store
omsorgs- og behandlingsbehov. Og i rapporten står det at Fylkesmannen
«er bekymret for at alvorlig syke barn og unge får opphold på barnevernsinstitusjoner
når de i realiteten har behov for et mer omfattende psykiatrisk
tilbud».
Vidare står det:
«I noen av sakene unnlot barnevernstjenestene å
søke om eller å klage på avslag om langvarige innleggelser i psykisk
helsevern for barna. Begrunnelsene for dette var oppfatninger i
tjenestene om at det ikke nyttet fordi døgnplassene til barn var
få eller ikke fantes, og at det ikke var «mulig» med langtidsopphold
i psykisk helsevern for barn. Dette kom i tillegg til at tilbud
om poliklinisk psykisk helsehjelp ikke ble gjennomført fordi barnet
i flere tilfeller motsatte seg hjelpen.»
Helsetilsynet
såg vidare
«eksempler på at barna ble avvist
fra psykisk helsevern når det gjaldt mulighet for langtidsinnleggelse
til tross for at alle tjenestene var enige om at det var det som
var det riktige tilbudet.»
Helsetilsynet
skriv også i rapporten om dei to nye barnevernsinstitusjonane der
barn også skal få helsehjelp frå psykisk helsevern. Men ifølgje
Helsetilsynet kan dei ikkje sjå, slik dei les målgruppebeskrivinga,
at desse to institusjonane ville gitt barna omtalt i tilsynsrapporten
tilstrekkeleg oppfølging. Helsetilsynets gjennomgang har altså avdekt
forhold som har betyding for sikkerheita og kvaliteten i barnevernstenesta
og helsetenesta. Dei peiker på
«en gruppe barn som vi ikke kan
se at har et forsvarlig tjenestetilbud, og hvor regelverket ikke
er tilpasset barnas behov for ivaretakelse, omsorg og behandling.»
Statens helsetilsyn
vel i rapporten å peika på område dei som tar avgjerder, bør vurdera
å setja i verk tiltak – altså eit råd til politiske myndigheiter.
Barne- og familiedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet
vert bedne om følgjande:
«Vurdere å etablere et eget type
tiltak forankret i egen lov for denne mest utsatte gruppen barn
i barnevernet som rapporten omtaler. Fokus bør være på tydelig regelverk
og rammer, riktig og tilstrekkelig kompetanse og stabile institusjonsplasser
der barnet kan bo så lenge det har behov for det.»
Så vil eg ta
opp at eg har fått innspel frå fleire mødrer i Stavanger-området,
som eg veit også har vore i møte i departementet. Det er mødrer
til jenter som har vorte alvorleg psykisk sjuke. Ingen har utsett
barna for omsorgssvikt. Dei skriv: Tenk deg at barnet ditt, eller
eit barn du kjenner, har vorte utsett for overgrep eller eit anna
traume og vert veldig sjukt – så sjukt at ein får alvorlige psykiske
lidingar, vert deprimert, suicidal. Tenkjer du då at barnet ditt
skal få den behandlinga det treng, i ein barnevernsinstitusjon når
ein i realiteten treng helsehjelp? Ville du tenkt det same dersom
barnet ditt vart alvorleg kreftsjukt og trong døgnbehandling på ein
sengepost? Ville du tenkt at kommunen skulle løysa det? Ville du
tenkt at eit barn med autisme eller ei psykisk utviklingshemming
skal få omsorg og hjelp på ein barnevernsinstitusjon sjølv om det
ikkje ligg føre omsorgssvikt?
I Stavanger finst
det ifølgje desse mødrene ikkje behandlingstilbod i psykiatrien
til barn mellom 13 og 18 år. Det finst berre akuttilbod. For vaksne
finst det behandlingstilbod. Det som skjer for dei sårbare barna,
er at barne og ungdomspsykiatrien, BUP, kontaktar barnevernet når
den akutte fasen er over. Så vert det anbefalt at det sjuke barnet
vert sendt til opphald på barnevernsinstitusjon. For foreldre som
kjempar sitt livs kamp for det sjuke barnet sitt, og som er i ei
krise, vert dette ei tilleggsbelasting, ifølgje mødrene, i tillegg
til at barnet ikkje får nødvendig helsehjelp.
60 pst. av kommunane
i landet rapporterer at psykiske helseplager blant barn og unge
er den største utfordringa dei har i folkehelse- og førebyggingsarbeidet, mens
berre vel 30 pst. oppgir at dette var blant områda der kommunane
hadde sett i verk flest tiltak. SINTEF-rapporten om kommunalt psykisk
helse- og rusarbeid frå 2018 viser at tilbodet til barn og unge
med alvorleg sjukdom er dårlegare enn til vaksne. Kommunane rapporterer
at dei mest alvorleg sjuke barna og ungdomane har det dårlegaste
tilbodet. 67 pst. av kommunane vurderer ikkje tilbodet sitt som
godt eller svært godt for barn og unge med alvorlege langvarige
lidingar.
Dette viser at
det er eit stort behov for ei utbygging av tenestetilbodet til barn
og unge med psykiske plager og lidingar. Eg meiner vi ikkje kan
akseptera at dei mest sårbare barna våre har det dårlegaste tilbodet.
Spørsmålet mitt er: Kva gjer regjeringa for å gi sårbare barn i
barnevernet rett helsehjelp? Vil regjeringa stoppa nedbygginga av
barne- og ungdomspsykiatrien? Og kva vert gjort for å sikra eit
forsvarleg tilbod i kommunane til alvorleg sjuke barn?
Statsråd Bent Høie [19:31:23 ] : Jeg er glad for at representanten
Toppe har fremmet denne interpellasjonen. Det er svært bekymringsfullt
at flere tilsynsrapporter de siste årene viser at samarbeidet mellom
barnevern, psykisk helsevern og kommunene ikke er godt nok. Mangelfullt
samarbeid viser seg på flere måter: Barn i barnevernet får ofte
ikke de helsetjenestene de trenger, og
barn i psykisk
helsevern får ikke alltid gode nok omsorgstjenester på barnevernets
område.
Barn i barnevernet
har ofte både psykiske og fysiske helseutfordringer, og mange trenger
hjelp fra flere tjenester – samtidig og over lengre tid. Risikoen
for at de faller mellom stoler, er stor. Denne situasjonen kan verken
jeg eller barne- og familieministeren akseptere, og de siste årene
har vi hatt en målrettet satsing for å binde barnevernet og helsetjenesten
tettere sammen.
Blant annet har
vi innført en funksjon som helseansvarlig ved alle barnevernsinstitusjoner
og en funksjon som barnevernsansvarlig i psykisk helsevern for barn
og unge. Et annet tiltak er samhandlingsforløpet for barnevern,
psykisk helse- og rustjenester som lanseres til våren, etter modell
av pakkeforløp for psykisk helse og rus. Når barnevern og psykisk
helsevern samarbeider om et slikt forløp, blir det tydelig hva barnet
har behov for, og hvordan tjenestene kan løse oppgavene i fellesskap.
Det er også etablert
to barnevernsinstitusjoner, i Bodø og Søgne, for barn med særlig
store hjelpe- og omsorgsbehov utenfor hjemmet. På disse stedene
skal det være både helsepersonell og barnevernsfaglig personell, slik
at barna kan få både omsorg og helsehjelp under samme tak.
Psykisk helsevern
er et hovedtema i ny nasjonal helse- og sykehusplan. I den forbindelse
har jeg gitt helseregionene og Helsedirektoratet i oppdrag å utrede
behovet for framtidig kapasitet i psykisk helsevern. Det gjelder
også psykisk helsevern for barn og unge – både døgntilbud, dagtilbud,
ambulant og poliklinisk tilbud. Dette vil være et viktig grunnlag
for den videre planleggingen i helseregionene.
Jeg er opptatt
av at vi må hindre at syke barn risikerer å havne i tiltak i barnevernet
fordi det ikke finnes noe tilbud i kommunen. Ofte svikter det i
overgangen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen fordi det
ikke er noe faglig bindeledd. Det er ikke nødvendigvis fordi kommunene
ikke har noe tilbud – vi har gjort mye for å styrke kommunenes arbeid
med psykisk helse – men fordi samhandlingen mange steder er for
dårlig.
Et viktig mål
i regjeringens opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse
er at helsetjenesten må bli mer tilgjengelig, og at tjenestene må
jobbe mer oppsøkende. Vi har lenge hatt slike oppsøkende team for voksne
med alvorlig psykiske lidelser og ruslidelser. Nå ønsker vi å bredde
ut oppsøkende tjenester også for barn og unge som har behov for
helhetlig oppfølging.
Regjeringen skal
se på hvordan tverrfaglige, oppsøkende team for unge bør innrettes,
og hva slags kompetanse det er behov for. Flere modeller med ambulante team
er under utprøving – bl.a. i Oslo, der to bydeler nå prøver ut FACT
Ung for barn og unge med store og sammensatte hjelpebehov. De har
satt sammen team for å gi et integrert tilbud fra spesialisthelsetjenesten,
kommunale helse- og omsorgstjenester og kommunalt/statlig barnevern.
Både FACT Ung og andre tiltak skal evalueres. Evalueringen vil gi
oss nyttige erfaringer, som vi skal ta med i det videre arbeidet
med å planlegge denne tjenesten.
Andre modeller
som skal bygge bro mellom tjenestenivåene, er familiemøter hvor
familien selv vurderer hvilke tjenester de ønsker å involvere, og
at inntak til BUP skjer ute i kommunene. Jeg har bedt Helsedirektoratet
vurdere denne typen arbeidsmåter og komme med anbefalinger til helseregionene,
som skal følge opp dette og utvikle det videre.
Jeg vil også
følge opp det som hevdes om at barn utskrives til barnevernet fra
BUP fordi de er for syke til å bo hjemme. Jeg vil invitere barne-
og familieministeren til et samarbeid om dette. Vi har hatt et møte
tidligere i dag om bedre helsehjelp til barn i barnevernet, der
vi også diskuterte nettopp hvordan vi skal følge opp og avdekke og
se om dette er en utvikling som barnevernet kjenner seg igjen i.
Så er det viktig
at vi blir bedre til å ta i bruk verktøy vi allerede har. Etter
barnevernloven § 3-2 a skal barnevernstjenesten utarbeide en individuell
plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller
tjenester dersom dette anses nødvendig for å skape et helhetlig
tilbud til barnet. Individuell plan er lite brukt som barnevernstiltak
i dag, og det er heller ikke utarbeidet forskrift om bruken av individuell
plan i barnevernet, slik det er på helse- og omsorgsområdet.
Vi har satt i
gang mange tiltak som forhåpentligvis også vil virke over tid. Jeg
er enig med representanten i at det fortsatt er mye å gjøre for
å sikre god helsehjelp til barn i barnevernet. Men når det er sagt,
mener jeg at det er viktig og nødvendig å nyansere bildet som representanten
Toppe tegner av psykisk helsevern for barn og unge.
Nesten alle som
får hjelp i barne- og ungdomspsykiatrien, 99 pst., får dette poliklinisk
eller ambulant. Om lag 4 pst. blir innlagt i døgninstitusjon, og
som regel får de poliklinisk eller ambulant hjelp før eller etter
innleggelse. Døgnplass er viktig når det ikke er andre løsninger,
men jeg mener det er fullt mulig å etablere tettere og mer langvarig
oppfølging for mange barn som med fordel kan klare seg uten innleggelse.
Det er ikke slik
at døgnbehandling i psykisk helsevern er redusert under denne regjeringen,
slik det antydes i interpellasjonen. Under tidligere regjeringer
gikk antallet døgnplasser jevnt og trutt nedover, fra 337 plasser
i 2003 til det nådde et bunnivå på 301 plasser i 2014. Denne regjeringen
har prioritert psykisk helsevern fra dag én, og vi har lyktes med
å snu den negative trenden. I 2018 var antall døgnplasser økt til
310. At det har vært en realvekst på 5,2 pst. i psykisk helsevern
for barn og unge fra 2014 til 2018, viser også at psykisk helse
er en viktig satsing for regjeringen.
Satsingen på
psykisk helse vises også i kommunene. De siste årene er det blitt
2 500 flere årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, og
fra nyttår har alle kommuner plikt til å ha psykologkompetanse.
Godt over 90 pst. av kommunene har nå psykologkompetanse, og antallet
psykologer i kommunene har økt fra 130 til mer enn 600 siden 2013.
Regjeringen har
gjort mye for å bedre samarbeidet og bygge broer mellom helsetjenesten
og barnevernet, men vi skulle ha kommet et stykke lenger med å tette hullene.
Høstens avisoverskrifter om barn med behov for oppfattende helsehjelp
på enetiltak i barnevernet viser dette med all tydelighet.
Jeg og barne-
og familieministeren vil arbeide hardt videre for at utsatte barn
og unge skal få de tjenestene som de har behov for. Dette er et
arbeid som vi er godt i gang med, men som vi også vil forsterke
framover.
Kjersti Toppe (Sp) [19:39:03 ] : Takk til statsråden for svaret.
Eg er glad for at han uttaler at han tar på alvor at barn vert utskrivne
frå barne- og ungdomspsykiatrien til barnevernet, og at dei snakkar
saman på statsrådsnivå for å jobba vidare med den problemstillinga. Det
kan jo vera at det er meir aktuelt i nokre regionar enn i andre,
og at det er nokre helseregionar som har fleire behandlingsplassar
i barne- og ungdomspsykiatrien enn andre plassar. Eg meiner at det
uansett ikkje er akseptabelt med ein sånn praksis, for dette handlar om
alvorleg psykisk sjuke barn som treng helsehjelp, og om dei ikkje
kan bu heime, må dei iallfall koma på ein plass der dei får helsehjelp,
og einetiltak i barnevernet er jo ikkje den rette plassen, iallfall
ikkje slik som einetiltaka har fungert no. Eg forstår òg foreldre
som reagerer på det.
Denne debatten
og situasjonen viser at det er eit behandlingsgap mellom spesialisthelseteneste
og kommunane, og trass i at ein har hatt ein auke i kommunane på
rus og psykisk helse, er det ikkje nok i forhold til det som er
behovet. Eg tenkjer at når BUP viser til einetiltak i barnevernet,
er det fordi det ikkje finst eit alternativ i kommunen. Eg tenkjer
at da må ein jo starta arbeidet med å byggja opp eit slikt tilbod.
Viss ein ikkje vil at desse barna skal vera i barne- og ungdomspsykiatrien
på døgnbehandling, må det finnast eit alternativt opplegg for dei
i kommunen, som per i dag ikkje finst dei aller fleste plassar.
Og det meiner eg er jobben ein no må gjera.
Eg meiner at
nedbygging av sengeplassar i psykiatrien har gått for langt. I barne-
og ungdomspsykiatrien var det ein nedgang iallfall til 2015, etter
dei tala eg har lese, og så har det auka noko etterpå. Men eg treng
ikkje å diskutera kven sin skuld dette er, for det har vore ei villa
fagleg og politisk omlegging av heile psykisk helsevern, men mitt
poeng er at dette har gått for langt, og no må det aukast. Dette
treng ein etter mitt syn ikkje lenger utgreia, dette kan ein berre
slå fast.
Dette var mine
umiddelbare kommentarar til statsråden sitt svar.
Statsråd Bent Høie [19:42:23 ] : Jeg er enig i at det er viktig
å ettergå det som kan framstå som at en fra barne- og ungdomspsykiatrien
skriver ut barn til barnevernstiltak også i de tilfeller der det
beste for barna hadde vært å ha en døgnplass i barne- og ungdomspsykiatrien.
Det er ikke sikkert at dette er et nasjonalt fenomen. Det kan være
at det er et lokalt eller regionalt fenomen, og det er også noe
av utfordringen på dette området når vi konsekvent i de nasjonale
debattene kun diskuterer de nasjonale tallene, f.eks. når det gjelder
døgnplasser. For det kan være riktig at vi noen steder i landet
har for få døgnplasser i barne- og ungdomspsykiatrien. Andre steder
kan de gjerne ha et noenlunde greit antall, og noen steder har de
kanskje for mange.
Vi har nå fått
en slags helseatlasrapport for psykisk helse for voksne fra Helse
Nord, som i veldig stor grad viser at det kan være en veldig tydelig
sammenheng mellom bruken av tilbudet og dimensjoneringen av tilbudet,
og at dimensjoneringen av tilbudet i mye større grad kanskje styrer
tilbudet enn det som er det faktiske behovet for innbyggerne.
Derfor er det
så viktig med det oppdraget som vi nå har gitt til Helsedirektoratet
om å gå inn i, sammen med helseregionene, og se på hva som vil være
et reelt behov ikke bare innen døgnplasser, men også de andre tilbudene
vi har innenfor psykisk helse framover, for å sikre oss at vi får
et mer likt tilbud mellom regionene.
Så er det viktig
for meg å understreke at det vil ikke alltid være feil av barne-
og ungdomspsykiatrien å skrive barn ut til tilbud i barnevernet.
Det at barn skrives ut til tilbud i barnevernet, betyr ikke at de
ikke får helsehjelp, men det betyr at de får sitt omsorgstilbud
i barnevernet, og sin helsehjelp, f.eks. poliklinisk, fra barne-
og ungdomspsykiatrien, på samme måten som barn som skrives ut til
hjemmet, som bor hjemme og får det politikliniske tilbudet av barne-
og ungdomspsykiatrien. Det kan ikke være sånn at hvis det enten
er noe med hjemmesituasjonen, eller hvis barnet har så store utfordringer
at familien ikke ser at barnet kan flytte hjem, skal de dermed være
på en døgnplass innen barne- og ungdomspsykiatrien, hvis det beste,
helhetlige tilbudet vil være å bo i barnevernet og få sitt polikliniske
tilbud fra barne- og ungdomspsykiatrien.
Men dette er
de forholdene vi nå skal gå inn i. Så er det fortsatt slik at vi
vil ha behov for å jobbe mye med å sikre at vi får et enda tettere
samarbeid mellom barne- og ungdomspsykiatrien og psykisk helse,
men også den fysiske helsen, som jo barneombudet har vært opptatt av
i sin siste rapport, hvordan vi sikrer at barna får hjelp for sin
fysiske helse, f.eks. når barnevernet overtar omsorgsansvaret.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [19:45:41 ] : Vi har et stort problem
her i landet om dagen, og det er situasjonen i barnevernet. Det
er for mye som lugger for mange steder, og et av de stedene hvor
det lugger veldig mye, er innenfor det området vi diskuterer nå.
Jeg synes det er betryggende på mange måter at helseministeren har fått
med seg det store alvoret, at barn i barnevernet i mange tilfeller
ikke får den helsehjelpen de trenger og har krav på.
Media har, som
nevnt i debatten tidligere, avslørt flere graverende saker hvor
man bruker isolerende enetiltak i stedet for å gi barnevernsbarn
– veldig sårbare barnevernsbarn, syke barnevernsbarn – skikkelig
psykisk helsehjelp. Dette er uakseptabelt, og det tror jeg alle er
enig i. Behovet for ordentlig helsehjelp er stort innenfor barnevernet.
Direktøren i Bufdir, Mari Trommald, har bl.a. i Dagens Medisin tidligere
i år sagt at to av tre barn i barnevernsinstitusjoner trenger psykisk
helsehjelp, og hun har også snakket om at de ikke får det. Helsetilsynet
snakker om en katastrofe.
Dette er kanskje
ikke så rart, for etter at opptrappingsplanen for psykisk helse
ble avsluttet rundt 2008, har det gått nedover med hensyn til ressurser
og bemanning. I hvert fall sist jeg sjekket i mitt lokale DPS, på
Notodden i Telemark, sa man at man siden 2008 hadde gått ned 25 pst.
i bemanning. Da er det jo ikke så veldig rart at det også går ut
over barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernsbarna.
Men det er godt
å høre at ministeren forstår at den situasjonen vi er i, ikke er
god nok. Som sagt, det lugger for mange steder, og for mye. Noe
av det man har valgt å løfte opp i arbeidet med å forbedre situasjonen,
er at man ønsker mer kompetanse og flere ressurser og stillinger
til barnevernet. Men disse kan jo ikke bli leger, psykologer og
psykiatriske sykepleiere alle sammen heller, så det er helsevesenet
og helseministeren som egentlig må trå til.
Barneombudet var på besøk hos
Senterpartiet her på Stortinget da vi hadde et stort seminar, med
deltakelse fra så å si alle partier. Da sa hun at det var ganske
oppsiktsvekkende for henne å oppleve at man ikke krever helsesjekk
av barn psykisk eller fysisk når de kommer inn i barnevernets omsorg.
Det skjer ofte ikke før man kommer inn i strafferettssystemet. Hun
krever at vi får det på plass. Det er jo ikke så veldig rart. Hvordan
skal vi gi riktig hjelp og omsorg når vi ikke vet helt hva barnet trenger?
Svaret er opplagt: Det er vanskelig, det kan til og med være skadelig
at vi ikke vet det. Det er egentlig veldig fælt å tenke på at de
som er psykisk syke, får helt feil behandling og hjelp og omsorg
i barnevernet, det er fælt å tenke på familiene til de det gjelder,
og det er vanskelig å tenke også på dem som jobber i barnevernet,
som gjør så godt de kan, og ikke har hatt muligheten til å vite
hva de barna de skal ha omsorg for, trenger.
Vi som samfunn
må gjøre en bedre jobb, og vi må gjøre den riktige jobben. Jeg vil
påpeke at jeg ser nå at både ministeren og regjeringen har satt
i gang en del tiltak, og det er godt å høre at helseministeren snakker med
barne- og familieministeren om dette. Men det viktigste vi kan gjøre,
er at vi lytter til barneombudet, for hun har et virkelig godt poeng.
Hun krever altså en helsesjekk, og det har vi i Senterpartiet fulgt
opp nå med et representantforslag, som skal behandles over jul,
hvor vi vil at barn som skal i barnevernets omsorg, skal få en psykisk
og fysisk helsesjekk, sånn at vi kan gi dem riktig omsorg.
Siden komitélederen
i familie- og kulturkomiteen, Kristin Ørmen Johnsen, var på det
seminaret vi hadde og sa seg enig med barneombudet i en artikkel
i Dagbladet, håper og tror jeg at helseministeren er på samme linje
som Ørmen Johnsen – og da kikker jeg på helseministeren og spør
om han tror at han kan være med og støtte det representantforslaget
som Senterpartiet har lagt fram. For jeg opplever at situasjonen
i barnevernet er alles problem, og det gjør ikke noe at vi noen
ganger løfter i flokk.
Kjersti Toppe (Sp) [19:50:56 ] : Det som gjeld helsesjekk,
er viktig. Det var ei sak i Bergens Tidende – i sommar, var det
vel – om ei jente under barnevernets omsorg som døydde av eit epilepsianfall
som ikkje var behandla tilstrekkeleg, trass i at foreldra innstendig
hadde prøvd å varsla om det. Det er ei frykteleg sak, og eg meiner
vi faktisk ikkje toler å ha sånne saker. Det er klart ein må vareta
eit grunnleggjande helsetilbod – for både fysisk helse og psykisk
helse – når staten har tatt over ansvaret for mor og far. Det meiner
eg er heilt grunnleggjande.
Eg er einig i
at det treng ikkje alltid, i alle tilfelle, vera feil å visa frå
BUP til barnevernet, men vi må passa oss for å ikkje forskjellsbehandla
barn ut frå diagnose. Når mødrer begynner å samanlikna barna sine
med barn som har kreft, har det vorte ein ulideleg situasjon – da gjer
vi noko urett. Det må heller ikkje vera sånn at ein viser til barnevernet
fordi det ikkje finst eit anna alternativ i ein kommune og barne-
og ungdomspsykiatrien ikkje har plass til dei lenger. Det kan òg
vera tilfelle i ein del av dei sakene vi har høyrt om.
Eg meiner ikkje
på nokon måte å snakka ned barne- og ungdomspsykiatrien i Noreg.
Dei behandlar ganske mange barn og unge i løpet av eit år. Utviklinga
som har skjedd med oppsøkjande behandling, ACT, FACT og dagbehandling
eller poliklinisk behandling, er positiv, men eg fryktar at omlegginga
frå døgn til dag og poliklinikk har gått altfor langt, og at vi
no er i ferd med å få eit altfor dårleg fagleg tilbod til dei ungane
som er mest alvorleg sjuke, som vil trenga døgnbehandling. Sjølv
om ein har hatt aldri så god behandling med oppsøkjande behandling
og poliklinisk, er det nokre som faktisk treng døgnbehandling, og
nokre av barna i barnevernet er kanskje dei som er mest skada.
Eg lurar på om
opplegget med helseansvarleg i barnevernet og barnevernsansvarleg
i BUP er eit tiltak som no fungerer. Eg skulle gjerne hatt ei tilbakemelding
på det, for det er jo relativt nytt. Når det gjeld individuell plan,
at det ikkje vert følgt – kva gjer ein for å få dette til faktisk
å fungera? Og igjen: Vil regjeringa gjera noko spesielt for å byggja
opp meir tilbod i kommunane?
Statsråd Bent Høie [19:54:13 ] : Jeg vil takke for en god debatt.
Selv om vi var få deltakere, og det var en kort debatt, var det
en god debatt, og ikke minst en veldig viktig diskusjon, som får
fram veldig godt mange av de utfordringene vi står i, og som både
barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien står i.
Min vurdering
er selvfølgelig at det vil være behov for mer ressurser i barne-
og ungdomspsykiatrien i årene framover. Vi har behov for å fortsette
oppbyggingen av tilbudet, både det spesialiserte tilbudet og tilbudet
i kommunene.
Det er ikke til
å legge skjul på at også der det er gode tilbud, har vi utfordringer
med å få samarbeidet mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien
til å fungere. Vi er nødt til å bli mye flinkere til å få de to
tjenestene til å se barna samtidig og jobbe med barna samtidig.
Det er også årsaken til at vi nå har sendt på høring samhandlingsforløpet
mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien, som vi har som
ambisjon å starte implementeringen av i løpet av våren. Det håper vi
nettopp vil være et godt verktøy for å få til at barnevernet og
barne- og ungdomspsykiatrien jobber godt sammen rundt de barna som
har behov for hjelp fra begge steder. Det vil jo veldig ofte være
veldig mange, for om barn har opplevd så alvorlig omsorgssvikt som
en har gjort når en blir f.eks. hasteovertatt av barnevernet, er
det all grunn til også å tro at det har satt sine spor både på den
fysiske og på den psykiske helsen.
Jeg deler også
den bekymringen som kom fram her, og som også barneombudet har gitt
uttrykk for i felles møter mellom meg og Barne- og likestillingsdepartementet,
om at underliggende sykdommer hos barnet ikke blir oppdaget. Dette
er gjerne barn som ikke har gått jevnlig til helsestasjonen, ikke
har hatt jevnlig oppfølging av fastlege eller av tannlege, og det
har nettopp vært noe av omsorgssvikten som har skjedd hjemme. Hvis
en i tillegg opplever mye flytting i forbindelse med omsorgsovertakelse,
både mellom kommuner og mellom ulike tiltak, kan det, som barneombudet
påpeker, gå lang tid før også alvorlige både fysiske og psykiske sykdommer
og utviklingshemninger blir oppdaget.
I barnevernet
vil hovedoppmerksomheten være rettet mot omsorgen og eventuelt resultatet
av omsorgssvikt. Det er ikke nødvendigvis der en har kompetansen til
å avdekke underliggende sykdom. Så dette er et tema. Forslaget fra
barneombudet er noe barne- og likestillingsministeren og jeg jobber
sammen om, og selvfølgelig også rapporten fra Helsetilsynet på dette
området.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 12 er med det omme.