Stortinget - Møte tirsdag den 10. desember 2019

Dato: 10.12.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 61 L (2019–2020), jf. Dokument 8:179 LS (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [18:33:28]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Lars Haltbrekken og Une Bastholm om midlertidig returstans til Afghanistan, innføring av rimelighetsvilkår i internfluktvurderingen og en uavhengig tilsynsordning for tvangsretur (Innst. 61 L (2019–2020), jf. Dokument 8:179 LS (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer fra regjeringen.

De som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, få en taletid på inntil 3 minutter.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [] (ordfører for saken): Komiteen har behandlet representantforslag fra Karin Andersen, Lars Haltbrekken og Une Bastholm om midlertidig returstans til Afghanistan og innføring av rimelighetsvilkår samt en uavhengig tilsynsordning for tvangsretur.

I dokumentet var det framlagt fire forslag. Det var et forslag om å gjeninnføre rimelighetsvilkåret, det var et forslag om stans av alle tvangsreturer til Afghanistan, det var et forslag om å innføre en oppnevningsprosess for Tilsynsrådet for Trandum og et forslag om å gi Tilsynsrådet for Trandum eget budsjett og sekretærfunksjon.

Under komiteens behandling har det også blitt framsatt to forslag til. Det ene går på å nedsette et ekspertutvalg for å sikre åpenhet og etterprøvbarhet i sikkerhetsvurderingene av returland. Så er det et forslag om å nedsette et eksternt granskingsutvalg for å vurdere en mye omtalt retursak til Afghanistan. Jeg går ut fra at de respektive partiene vil redegjøre for sine syn i saken. Jeg vil komme med Fremskrittspartiets standpunkter i saken.

Dette er saker og forslag som Stortinget har behandlet en rekke ganger tidligere. Det å innføre rimelighetsvilkår har det ikke vært flertall for tidligere, og det er ingenting som tyder på at det kommer til å bli det nå heller. Det tror jeg er bra. Rimelighetsvilkåret var noe som bidro til et uforutsigbart og noen ganger tilfeldig utfall av asylsaker. Det er viktig å ha en grundig og god prosess i asylsaker, noe Norge har, men det er også viktig å ta hensyn til flere forhold. De vurderingene som tidligere ble gjort under dette rimelighetsvilkåret, blir vurdert under utlendingsloven § 38. Med nesten 30 millioner mennesker på flukt utenfor sitt hjemland sier det seg selv at vi må være restriktive med å innvilge opphold i Norge i saker der man kunne fått effektiv beskyttelse i en annen del av sitt hjemland. Det er ikke urimelig å henvise folk til beskyttelse i sitt hjemland dersom det er mulig. Det kommer Fremskrittspartiet fortsatt til å stå fast på.

Det er også fremmet forslag om returstans til Afghanistan i alle saker. Det er viktig at det er fagorganene som skal vurdere om det er trygt å sende personer tilbake til sitt hjemland. Det skal ikke være gjenstand for politisk behandling. Det er mange ulemper dersom vi hadde innført politisk behandling, sånn som det legges opp til i forslaget, av hvem som kan sendes til sitt hjemland og ikke. Her kan ting skje fort. På kort varsel må man gjøre disse vurderingene fortløpende. Hvis man da skal vente på politiske behandlinger i denne typen saker, vil faktisk kvaliteten bli dårligere.

Det pekes på i merknader fra SV at Norge er det landet som har flest tvangsreturer til Afghanistan. Det er nok riktig. Norge har vært i front når det gjelder returarbeid, og det har andre europeiske land lagt merke til og følger etter, fordi man ser at det er den eneste måten effektivt å kunne håndheve de reglene som gjelder, på. De som ikke satser på returer, er land som også har større problemer med ureturnerbare. De har større problemer med grunnløse asylsøkere som kommer på grensen.

Det er vanskelig å forstå hvor SV egentlig vil med forslaget om et ekspertutvalg for å sikre åpenhet og etterprøvbarhet i sikkerhetsvurderingene. Vi har i dag de beste fagorganene til å vurdere det. De beste ekspertene gir fagorganene våre de opplysningene som er tilgjengelige, de opplysningene de til enhver tid trenger for å gjøre de best mulige vurderingene. Hvordan vi skal få andre inn for å overprøve disse vurderingene, er vanskelig å se for seg.

Jeg reagerer også på at det fremmes forslag om å ettergå enkeltsaker. Det er ikke uvanlig at enkeltsaker som gjelder retur, er vanskelige, men jeg mener vi må ha tillit til at de som er satt til å gjøre disse vanskelige beslutningene og å håndheve lovverket, gjør det etter beste evne, og jeg har full tillit til at myndighetene har fulgt de regler som gjelder.

Masud Gharahkhani (A) []: Først vil jeg takke forslagsstillerne fordi dette gir oss muligheten til å diskutere prinsippene som har ligget til grunn for asyl- og flyktningpolitikken. Vi må ha en streng, rettferdig og human asylpolitikk, men la meg også legge til: Vi må ha en forutsigbar innvandringspolitikk. For Arbeiderpartiet er følgende lagt til grunn for vår politiske vurdering av dagens praksis i asylpolitikken: Det første er beskyttelse og rettssikkerhet, og det må være slik at det er de som har rett på beskyttelse, som faktisk får det. Derfor har vi § 28 i utlendingsloven. Vi har også § 38, humanitært opphold, i utlendingsloven, og egne vurderinger der barn er inne i bildet.

I denne sal har vi i opposisjon fremmet forslag om å gjennomgå klageordningen med særlig tanke på kontradiksjon og muntlighet, og vi registrerer at regjeringen har varslet en gjennomgang. Den ser vi fram til.

Vi har et absolutt vern mot utsendelse som sikrer at en utlending ikke kan sendes til forfølgelse eller et område der vedkommende ville stå i en reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff – viktige prinsipper i asylpolitikken.

I en verden med 26 millioner flyktninger og 70 millioner på flukt, der millioner lever under ekstremt dårlige forhold og generasjoner går tapt, er det ikke humanisme og solidaritet å uthule asylinstituttet. I den tiden vi lever i, må vi slå ring om det, og innsatsen må være for de reelle flyktningene. Vurderingen av sikkerhet og situasjonen i det enkelte land må foretas grundig av utlendingsmyndighetene og Landinfo. Det er en krevende vei å gå dersom vi som enkeltrepresentanter eller enkeltpartier skal vurdere nå-situasjonen med tanke på sikkerhetsvurderinger.

Det er positivt at relevante aktører fra sivilsamfunnet har muligheten til å foreslå rådsmedlemmer, og på den bakgrunn støttes intensjonen i forslaget om oppnevningsprosess for Tilsynsrådet for Trandum. Jeg har møtt mange aktører fra sivilsamfunn som har mange innspill. Humanisme handler også om forholdene på Trandum, som jeg vet har dyktige ansatte som håndterer mennesker i en svært vanskelig situasjon. Frivilligheten vil og kan bidra, og vi bør på Stortinget legge til rette for det. Det vil bedre situasjonen for alle parter.

I denne saken har også tvangsretur blitt belyst gjennom en enkeltsak, og uansett hva man vil mene om håndteringen av den enkeltsaken, som mange, inkludert undertegnede, har reagert på, vil jeg si til dem som kun fokuserer på prinsippet om å returnere eller ikke returnere som argument for at mennesker som kan returnere frivillig, men ikke med tvang, skal bli i landet: Disse historiene viser faktisk at tvangsretur ikke er en ønskelig situasjon. Det er en ekstremsituasjon, og når det er barn inne i bildet, er det svært tøft. Vi som storting må slå ring rundt asylinstituttet og sørge for at flest mulig returer foretas frivillig og med samarbeid. De aller fleste kan returnere frivillig, det vet vi. Det er best for alle parter.

Ove Trellevik (H) []: Regjeringas politikk på innvandringsfeltet verkar svært bra. Regjeringa vart sett på prøve i 2015, men no er omfanget av asylsøknader betydeleg redusert av fleire grunnar. UDI hadde bl.a. i 2015–2016 ein gjennomgang av eigen praksis for asylsøkjarar frå Afghanistan. Gjennomgangen viste at UDI hadde lagt ein lågare terskel til grunn for vurderinga av tryggleikssituasjonen enn kva relevante rettskjelder, medrekna praksis frå EMD og andre land sin praksis og EUs statusdirektiv, skulle tilseia.

Erfaringa med rimelegheitsvilkåret var at det førte til at fleire personar enn det våre folkerettslege forpliktingar tilsa, faktisk fekk flyktningstatus og opphaldsløyve.

Stortinget vedtok i juni 2016 å oppheva rimelegheitsvilkåret ved vurderinga av internflukt. Lovendringa trådde i kraft 1. oktober 2016.

Me ser at innstramminga har verka bl.a. ved fjerning av dette rimelegheitsvilkåret, og me ser at internasjonalt samarbeid har verka, bl.a. ved at UDI har justert sin praksis i desember 2018 med tanke på tryggleikssituasjonen i Kabul, og at områda Herat og Mazar-e Sharif kan vera trygge og tilgjengelege for internflukt.

Så er det slik som også andre har nemnt her i dag, at personar som har behov for opphald av andre sterke menneskelege omsyn, får saka si vurdert etter § 38 i utlendingslova.

Det er såleis ikkje noko behov for å innføra verken returstans eller rimelegheitsvilkår. Eg synest argumenta i Dokument 8-forslaget heller ikkje er tilfredsstillande. At det er få asylinnkomstar no, slik det vert argumentert for, betyr ikkje at me bør endra asyl- og innvandringspolitikken tilbake til raud-grøn politikk som gjaldt før asylforliket, når me no ser at regjeringas innstrammingar faktisk verkar i praksis.

Ved ei slik endring som vert føreslått i dette Dokument 8-forslaget, vil nok mange måtta forventa ein ny auke i asylinnkomstar.

Så vil eg visa til ein studie som UNICEF har gjennomført. I studien opplyste familiar som vart intervjua i Afghanistan, at det var inntektsmoglegheitene og utdanning som gjorde at dei sende f.eks. barna frå seg. Då dei same einslege mindreårige vart intervjua i Europa, framheva dei at det var av frykt for livet og politiske grunnar. Eg synest det er trist at barn vert brukte på den måten. Det er svært mange frå Afghanistan som ønskjer seg til både Noreg og Europa av heilt andre grunnar enn beskyttelse.

Me kan ikkje letta på dette regelverket og opna opp for fleire som ikkje treng beskyttelse etter internasjonal rett.

Når det gjeld tilsyn med tvangsretur, vil regelverket leggja opp til både uavhengigheit og med rett til sjølv å bestemma kva retur tilsynsmyndigheita ønskjer å føra tilsyn med. Eg trur dette vert svært bra.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) []: Jeg vil gjerne først få beklage at jeg i sak nr. 6 utnevnte saksordfører Olemic Thommessen til komitéleder. Karin Andersen er selvsagt fortsatt komiteens leder.

Bred tverrpolitisk enighet er en stor fordel på flere saksfelt, og innvandringspolitikk er absolutt et sånt område. Forutsigbarhet i et lands lovgivning er viktig for alle berørte parter. Senterpartiet mener derfor det er positivt at Stortingets brede asylforlik fra 2015 og påfølgende endring i utlendingsloven i 2016 i all hovedsak står ved lag i Norge i dag.

I utlendingsloven § 28, om oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse eller asyl, heter det bl.a.:

«Retten til anerkjennelse som flyktning (…) gjelder ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra.»

I sånne tilfeller avslås asylsøknaden, og søkeren blir henvist til å søke beskyttelse i det området. Vilkår for å henvise noen til internflukt er at området må være trygt og tilgjengelig for søkeren.

I Norge er det UDI og UNE som avgjør asylsøknader. Senterpartiet mener at vi må ha tillit til at de, som våre fremste fagmyndigheter på feltet, gjør gode vurderinger i hver enkelt sak, og at opplysningene sammenstilt av Landinfo er pålitelige. UDI og UNE skal, som en samlet komité har påpekt, alltid vurdere om det er grunnlag og behov for å gi tillatelser etter lovens § 38 når det henvises til internflukt. Det er også viktig å understreke at forskriftens § 8-5, som omhandler vurdering av sterke menneskelige hensyn etter tidligere nevnte paragraf i loven ved søknad om oppholdstillatelse for barn, også gjelder.

Jeg vil tro at alle sammen her har klare forventninger om at loven og dens forskriftsbestemmelser etterleves på en best mulig måte, og at § 38 om humanitært grunnlag anvendes der det vurderes riktig. I 2018 ble 68 personer innvilget asyl etter denne paragrafen. Av dem var 26 fra Afghanistan. Hittil i år har 84 personer fått opphold på humanitært grunnlag. Av dem er 39 fra Afghanistan.

Samtidig er det også viktig og riktig at vi står fast ved prinsippet om ikke å behandle enkeltsaker her i Stortinget, og som representanten Gharahkhani presiserte på en god måte, må vi slå ring om asylinstituttet.

På bakgrunn av behandling av tidligere lignende saker samt vurderinger gjort i forbindelse med dagens representantforslag, står Senterpartiet fortsatt ved beslutningen om ikke å ville gjeninnføre det såkalte rimelighetsvilkåret. Forslaget om midlertidig returstans vil ikke være relevant i og med at forslag nr. 1 ikke får flertall, og støttes heller ikke.

I representantforslaget ble det opprinnelig fremmet forslag om å innføre en oppnevningsprosess for Tilsynsrådet for Trandum, der relevante aktører fra sivilsamfunnet skulle ha mulighet til å foreslå rådsmedlemmer. Ifølge statsråden er ikke noe til hinder for det med dagens regelverk. Statsråden viser også til at høringsinstansene vil bli bedt om å uttale seg om hvorvidt en eventuell forslagsordning bør forskriftsfestes i forbindelse med utarbeidelse av ny forskrift. Det stiller Senterpartiet seg i utgangspunktet positiv til.

På bakgrunn av dette og tidligere begrunnelser vil ikke Senterpartiet støtte forslagene i representantforslaget.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Jeg tar først opp forslagene i innstillingen.

Jeg hører medrepresentanter si at de skal slå ring om asylinstituttet. Problemet er at flertallet i denne salen har svekket asylinstituttet ved flere anledninger, bl.a. ved innstrammingene i utlendingsloven § 32. Der fjernet man kravet om at hvis man returnerte til et land, skulle vedkommende ha rett til en asylprosedyre i det landet – da var det Storskog og Russland vi snakket om – og det har de ikke. Russland ble dømt i EMK, der Norge også er medlem. Allikevel gjorde flertallet det. Man sikrer ikke mot at man returnerer til et land der vedkommende kan bli sendt videre til et land der de blir forfulgt. Det er brudd på asylforpliktelsene våre.

Det andre er rimelighetsvilkåret. Det har Norge plikt til å ha. Jeg hører andre representanter si at de har veldig tillit til UNE. Men akkurat i denne saken har de ikke tillit til UNE, for da vi behandlet de lovendringene i Stortinget, sa UNE helt i klartekst – i høringene om endringene i loven – at vi måtte ha et rimelighetsvilkår. Det må man ha, for det nytter ikke å ha den firkantede holdningen til disse sakene som flertallet har. Innstrammingene som er gjort, er rent politiske. Hovedhensynet i dem har ikke vært våre forpliktelser etter konvensjonen eller reell beskyttelse av reelle flyktninger. Derfor er det behov for at Norge har et lovverk i tråd med våre forpliktelser. Det har vi ikke i dag.

Så gjelder det returstans til Afghanistan. Jeg tror mange av oss har vært nede på Rådhuset nå, i Nobelpris-utdelingen. Jeg var der også for fem år siden. Da var det Malala som fikk fredsprisen. Hun sa: La det bli siste gang en jente tvinges inn i et barneekteskap. Regjeringen og flertallet jublet og klappet og var enig i det, men fortsatt returnerer vi afghanske jenter til barneekteskap og tvangsekteskap. Vi returnerer dem til en situasjon med internflukt der de er helt uten beskyttelse av sin familie eller klan. Jeg håper at dere som steller med flyktning- og asylpolitikk, kjenner til at Afghanistan er et klansamfunn. Jeg har også tatt fram og vist Landinfos siste temanotat, der det står at det ikke er myndigheter i Afghanistan som er i stand til å beskytte befolkningen – ikke mot tvangsekteskap, ikke mot overgrep, ikke mot politisk forfølgelse, ikke mot noen ting. Det er myndigheter der som ikke klarer å beskytte seg sjøl engang.

Når Landinfo skriver slike ting, er det nødvendig at vi har en debatt her om det faktiske innholdet i dette. Jeg har ikke noe ønske om at Stortinget skal gå inn og bestemme slike ting, men vi må diskutere det når den forvaltningen som er satt til å håndtere dette, tydeligvis ikke tar hensyn til sine egne fakta om at det er svært farlig i det landet, og at det er ingen myndigheter der som kan beskytte flyktninger – heller ikke småjentene som vi sender tilbake. Også UNHCR sier at det i den nåværende sikkerhetssituasjonen, menneskerettighetssituasjonen og humanitære situasjonen i Kabul ikke er noe grunnlag for å returnere dit.

Det er derfor vi også har bedt om at et ekspertutvalg skal se på hvordan disse beslutningene blir tatt. Jeg har i flere år blitt sendt på en runddans mellom Utenriksdepartementet og Justisdepartementet. Så peker de på Landinfo, som peker på UDI, og de peker på UNE. Det er en runddans. Ingen har vært villig til å peke på de fakta som ligger til grunn for den beslutningen som blir tatt – det er trygt nok å sende. Men jeg har skjønt at når det er så livsfarlig et sted at en bombe kan gå av når som helst, og hvem som helst kan bli drept, da er det trygt nok til å sende alle tilbake igjen. Og med det resonnementet har vi jo ingen beskyttelse av flyktninger.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Kun to norske enkeltpersoner har mottatt Nobels fredspris: Christian Lous Lange og Fridtjof Nansen. Da Fridtjof Nansen mottok prisen i 1922 for sitt utrettelige arbeid for å hjelpe mennesker på flukt, ga han verden et bilde av et Norge der verdier som medmenneskelighet, barmhjertighet og beskyttelse av enkeltmennesker mot overgrep fra myndighetene sto høyt. Mon tro hva Nansen ville sagt om sitt fedreland nå, 100 år fram i tid, der politikere kappes om å ha den mest ubarmhjertige politikken for asylsøkere og flyktninger. For de som er mest utsatt, kan det stå om livet når staten setter systemet foran enkeltmennesket og målet er å tolke regelverket strengest mulig.

I 2019 er Afghanistan blitt rangert som verdens minst fredelige land etterfulgt av Syria, Sør-Sudan, Jemen og Irak. Hovedstaden Kabul var den farligste provinsen for sivile i 2018. Vi kan stadig lese rapporter og nyheter om væpnede konflikter og selvmordsangrep som rammer tusener av uskyldige sivile, også barn. Rapportene fra Amnesty International om retur av afghanere med avslag på asylsøknaden dokumenterer at flere av disse menneskene har blitt utsatt for alvorlige overgrep og drap.

Norge er forpliktet til ikke å returnere mennesker som risikerer å bli forfulgt, eller som står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Slik situasjonen er nå, burde ingen returneres til Afghanistan.

Den 1. oktober 2016 ble rammene for asylpolitikken endret brått nettopp som en konsekvens av ytre faktorer. Rimelighetsvilkåret i internfluktvurderingen ble fjernet i Norge som en del av asylforliket. Norge er det eneste landet i Europa som har fjernet rimelighetsvilkåret. Det i seg selv burde få alarmklokkene til å ringe i denne salen. Utviklingen vi har sett den siste tiden, viser også at denne delen av asylforliket har hatt uheldige konsekvenser, spesielt for de mest sårbare og utsatte asylsøkerne. Oppheving av rimelighetsvilkåret har ført til at mange som tidligere ville blitt anerkjent som flyktninger, nå blir returnert. Det bidro også til en dramatisk økning i antall barn som kun fikk opphold på humanitært grunnlag fram til fylte 18 år. Både UNE, Norsk organisasjon for asylsøkere og FNs høykommissær for flyktninger har påpekt at Norge er folkerettslig forpliktet til å ha et rimelighetsvilkår.

I 2018 kom FN med de nye retningslinjene som konkluderer med at internflukt til Kabul ikke er mulig grunnet den nåværende sikkerhets-, menneskerettighets- og humanitære situasjonen. Basert på FNs endrede retningslinjer sendte Justisdepartementet en instruks til UDI i 2018 som strammer inn, men ikke fjerner bruken av internflukt til Kabul.

Sammen med Danmark og Nederland er Norge det eneste landet i Europa som gjennomfører tvangsreturer av afghanske barnefamilier – en praksis som er i strid med FNs anbefalinger. Dette skjer fordi regjeringen prioriterer en kamp mot et mangfoldig og inkluderende Norge framfor kampen for rettighetene til de aller svakeste blant oss. Det rammer enkeltmennesker hver eneste dag.

En av dem som rammes av regjeringens politikk, er Farida, oppvokst på Dokka i Norge, som nylig var nødt til å feire sin 14-årsdag i Kabul. Hun burde fått feiret den med venner og familie hjemme i landsbyen Dokka. Et annet eksempel er Abbasi-familien, der mor og tre søsken ble forsøkt sendt til Afghanistan, mor ble alvorlig syk og Afghanistan nektet å ta imot dem. I dag lever de i usikkerhet uten varig oppholdstillatelse i Norge.

Loven bør endres. Norge bør ikke være et verstingland for asylsøkere. Rimelighetsvilkåret må gjeninnføres. I mellomtiden bør det iverksettes en umiddelbar stans i all tvangsretur av asylsøkere til Afghanistan.

Jeg stiller meg også bak de øvrige forslagene som fremmes av SV her i dag, som følger opp representantforslaget fra SV og Miljøpartiet De Grønne som er grunnlaget for saken.

Bjørnar Moxnes (R) []: Afghanistan er ifølge Global Peace Index verdens farligste land. Likevel er Norge på toppen i Europa når det gjelder tvangsreturer til landet. Ifølge både FN, Amnesty og flere eksperter på menneskerettigheter er Afghanistan for farlig å returnere til. I 2017 ba Amnesty Europa om å stanse returene til landet.

Det blir ikke lyttet til av norske myndigheter, dessverre. Mens Norge sender familier tilbake til Kabul og sier at det vil være trygt med internflukt, viser antall drepte og skadde at Kabul er en farlig provins – faktisk den farligste – for sivile. Ifølge Landinfo ble Kabul i juni omtalt som selvmordshovedstaden, på grunn av alle angrepene rettet mot sivile. Ni av ti ofre i Kabul er sivile.

I tillegg har skiftende norske regjeringer dratt Norge inn i en etter hvert 19 år lang og ødeleggende krig i Afghanistan, som er hovedårsaken til volden og krisen i landet. Det gir oss et spesielt ansvar for ikke å tvangsreturnere uskyldige afghanere til en farlig situasjon, som vi selv har vært med på skape gjennom mange års krigføring.

Etter vårt syn trengs det en ny vurdering av Norges syn på og praksis når det gjelder internflukt. I forarbeidene til utlendingsloven i 2008 var det en forutsetning at rimelighetsvurderingen er en folkerettslig forpliktelse. Men så er altså dette kravet og vilkåret blitt fjernet under den sittende Solberg-regjeringen.

Rødt savner et klart svar fra regjeringen på hvorfor det er så stor forskjell på FNs vurdering og Norges vurdering av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, og hvorfor regjeringen går imot alle faglige råd når det gjelder internflukt og retur til landet. Vi er det eneste landet i Europa som ikke har et rimelighetsvilkår for internflukt. Det er etter vårt syn en tydelig indikasjon på at Norge er på feil side av loven. Vi må ikke ende med å gjøre samme feilgrep som i den pågående Nav-skandalen, hvor norsk forvaltningspraksis strider mot internasjonalt regelverk.

Det å tvangsreturnere avviste asylsøkere til internflukt uten at den afghanske staten kan gi dem reell beskyttelse, er etter vårt syn uforsvarlig. Stortingets vedtak om å innføre såkalte sårbarhetskriterier er ikke nok til å stoppe brudd på flyktningkonvensjonen. Derfor må returene til Afghanistan etter vårt syn stanses. Som et minstemål krever vi at hvis retur finner sted, skal rimelighetsvilkåret vurderes.

I Amnesty-rapporten «Forced back to danger» fra 2017 kommer det flere eksempler på at flyktninger som er blitt returnert fra Norge, er blitt offer for alvorlige lidelser, bl.a. drap, i Afghanistan. Derfor støtter Rødt også forslaget om en uavhengig tilsynsordning for tvangsretur. Norge har siden 2010 vært forpliktet etter EUs returdirektiv til å ha et effektivt og uavhengig tilsyn med tvangsreturer. Men tilsynsrådet for Trandum både oppnevnes og finansieres av Justis- og beredskapsdepartementet. Det betyr at både PU og rådet som er ment å ha tilsyn med enheten, er under samme departement. Ifølge NOAS er dette et tydelig tegn på at vi ikke har et reelt uavhengig tilsynsråd i Norge. Vi ønsker garantier for at Norge ikke er ansvarlig for brudd på menneskerettighetene og vil derfor ha et uavhengig tilsyn.

Vi vil også be regjeringspartiene, samt Senterpartiet og Arbeiderpartiet, om å lytte til FNs anbefalinger og om å respektere flyktningkonvensjonens prinsipper, og som minimumskrav gjeninnføre rimelighetsvilkåret. Før Norge sender tilbake mennesker til internflukt i verdens farligste land, må vi vurdere om internflukt vil være rimelig eller ikke. Derfor må rimelighetsvilkåret gjeninnføres, og Norge må stanse returer til krig og forfølgelse.

Statsråd Jøran Kallmyr []: Midlertidig returstans til Afghanistan har også blitt foreslått ved tidligere anledninger, i 2017. Forslaget fikk heller ikke den gang flertall i denne salen.

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan blir vurdert fortløpende av både UDI og UNE og ut fra mange kilder sammenstilt av Landinfo. Dette forslaget innebærer en mistillit til UDIs og UNEs vurderinger. Enkeltsaksbehandling og hvorvidt returer er trygt, bør ikke være gjenstand for politisk inngripen.

Den europeiske menneskerettsdomstol, EMD, har fastslått en høy terskel for at sikkerhetssituasjonen i et land eller i et område kan være så alvorlig at enhver retur dit vil stride mot internasjonale forpliktelser. Kun i de mest ekstreme tilfellene av vold vil retur være i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK.

Jeg har tillit til utlendingsforvaltningens vurderinger av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Også rimelighetsvilkåret for internflukt er flere ganger tidligere foreslått gjeninnført i utlendingsloven. Heller ikke ved tidligere anledninger har disse forslagene fått flertall. Det er ingen ting i folkeretten, herunder flyktningkonvensjonen, som forplikter oss til å oppstille et rimelighetsvilkår. Nasjonalt har vi i denne sal friheten til å bestemme hvordan vi skal utforme internfluktbestemmelsen, så lenge praksis ligger innenfor flyktningkonvensjonens kjerneområde og vi respekterer vernet mot retur til forfølgelse og overgrep, altså non-refoulement.

For øvrig vil jeg minne om at alle asylsøkere som henvises til internflukt, får vurdert om de kan få opphold i Norge av humanitære årsaker. Da vurderes forhold som tidligere ble vektlagt under rimelighetsvurderinger i internfluktbestemmelsen.

Forslagsstillerne ønsker også å nedsette et ekspertutvalg for å sikre mer åpenhet og etterprøvbarhet av UDIs og UNEs sikkerhetsmessige vurderinger. Forslaget signaliserer, som nevnt, en mistillit til etatenes kompetanse og vurderingsevne. Stortinget har bestemt at UDI og UNE skal avgjøre asylsøknader og vurdere om retur er trygt. Det er de som er forvaltningens eksperter til å vurdere landinformasjon, og det er deres vedtak som også kan overprøves av domstolen. Jeg advarer sterkt mot nye ordninger som rokker ved et etablert og velfungerende system, særlig når forslaget primært er basert på ønsket om en mer liberal asylpolitikk.

Det foreslås også å etablere et uavhengig tilsynsråd for tvangsreturer gjennom oppnevning, sekretariatsfunksjon og et eget budsjett. Alle tvangsreturer skal gjennomføres på en trygg og rettssikker måte. Derfor har Justis- og beredskapsdepartementet sendt på høring et forslag om å forskriftsfeste tilsynsrådet for tvangsreturer.

I høringen spør vi også om det bør forskriftsfestes en ordning der relevante sivilsamfunnsaktører foreslår egnede kandidater til tilsynsrådet. For å sikre tilsynsrådets uavhengighet sier forskriftsforslaget at rådet selv skal planlegge og gjennomføre sin virksomhet, og vi legger opp til å fortsette finansieringen av tilsynsrådet over kap. 440, altså gjennom Politidirektoratet, samt at politiet skal ha ansvar for å tilrettelegge tilsynsrådets tilstedeværelse under tvangsretur. Det vil sikre både et fleksibelt budsjett og nødvendig praktisk støtte uten at det utfordrer verken økonomisk eller organisatorisk uavhengighet.

Når det gjelder forslag om gransking av en konkret sak, har jeg allerede redegjort muntlig om saken i Stortinget to ganger, og jeg har også gitt en grundig skriftlig redegjørelse. Og få, om kanskje noen, uttransporteringer i en enkeltsak har vært gjenstand for mer grundig ettergåelse av myndighetene, mediene og interessegrupper. Uttransporten har fulgt regelverket, og politiet har fulgt alle barne- og medisinskfaglige anbefalinger de har fått.

Fylkesmannen i Oslo og Viken har opprettet tilsynssak mot legen som godkjente uttransporten. Det medisinskfaglige blir da gjennomgått av en faglig relevant instans. Jeg avventer dermed Fylkesmannens konklusjon.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Masud Gharahkhani (A) []: Siden saken også handler om tvangsretur og hvordan dette foregår i praksis, har jeg registrert at innvandringsministeren frykter en ny asylkrise. Samtidig ser vi at tillitsvalgte i PU, Politiets utlendingsenhet, er bekymret for den enorme nedbemanningen vi nå ser. Som kjent har PU viktig kompetanse for å sikre tvangsretur til de landene vi har returavtale med, og for å bevare asylinstituttet. Men det handler også om den kompetansen de har som er unik for å kunne sikre en human og effektiv returpolitikk. Spesielt når det er barn inne i bildet, må det være så humant og skånsomt som mulig. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvordan vil nedbemanningen påvirke det?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det er alltid krevende når man har oppbemannet en etat for å håndtere en konkret problemstilling, som vi hadde både da vi overtok etter den forrige regjeringen – da var det mange som ikke hadde blitt returnert på en god stund – og etter asylkrisen i 2015. Når det blir færre å returnere, er det også mindre grunn til å bruke mye penger på å returnere. Derfor blir også måltallet redusert – rett og slett fordi det er færre personer som skal returneres. Det er grunnen til at vi også reduserer noe av bemanningen i Politiets utlendingsenhet. Dette er jo en overslagsbevilgning fra Stortinget, dvs. at man har mulighet til å kunne finansiere opp hvis det skulle bli nødvendig fordi det kommer flere. Både i UDI og i PU er man nødt til å tilpasse kapasiteten etter behovet. Hvis ikke vil vi kjøre med en stor overkapasitet som vil koste norske skattebetalere ganske dyrt.

Masud Gharahkhani (A) []: De nylige tallene viser at regjeringen ikke oppnår de målene man har for tvangsretur. Det er realiteten. La meg dele noen av de klare tilbakemeldingene tillitsvalgte i PU har gitt, og som sier noe om virkeligheten. Jeg velger å sitere lokallagsleder Åsbjørg Gussgaard i intervju med TV 2:

«For noen uker siden fikk vi 88 på en uke, og allerede da så vi at det raknet. Vi er ikke i stand til å håndtere den mengden per nå.»

Hun sier videre:

«Situasjonen for de ansatte i PU er veldig tøff. Som det er i dag, sliter vi allerede på visse områder med å drifte forsvarlig.»

Hvordan vil statsråden respondere på det?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Litt av grunnen til at man ikke oppnår målet nå, er at det kommer mange færre asylsøkere enn det man hadde forestilt seg da man la statsbudsjettet og dermed også måltallet for hvor mange som skulle returneres.

Det er vanskelig og krevende å prøve å beregne – hva skal man si – nesten et år i forveien hvor mange asylsøkere som vil komme. Nå har vi et historisk lavt antall asylsøkere, noe som gjør at det også blir færre returer. Men dette er jo ikke personer som melder sin ankomst i forveien, og derfor vil svingninger fra uke til uke kunne skape utfordringer i de ukene det er et maksnivå. Nettopp derfor investerer vi nå og flytter også PU, slik at det blir samlokalisert med UDI i Råde. Man får da en ordentlig god beredskap for å kunne håndtere store tilstrømninger, slik at de situasjonene vi hadde i 2015, ikke vil gjenoppstå hvis det plutselig kommer flere til Norge i dag.

Karin Andersen (SV) []: Folkerettslig har Norge en plikt til å ha et rimelighetsvilkår, og høringsuttalelsen fra UNE til Prop. 90 L for 2015–2016 er klar:

«Den statspraksis vi har redegjort for her, taler for at Norge er folkerettslig forpliktet til å ha et rimelighetsvilkår ved internflukt i de tilfeller hvor en person omfattes av utlendingslovens § 28 første ledd bokstav a. I så fall vil søkeren ha rett til flyktningstatus hvis internflukt er urimelig. Det betyr igjen at det ikke vil være tilstrekkelig å gi søkeren en tillatelse etter utlendingsloven § 38.»

Jeg hører statsråden sier at det er noen som har mistillit til UNEs beslutninger, men det er jo statsråden og flertallet som har mistillit til UNEs folkerettslige ekspertise. Kan statsråden forklare hvorfor UNE tar feil i denne saken?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det er slik at det UNE har fått i oppgave av denne salen, er å gjennomføre en uavhengig vurdering av hver enkelt sak. Det er også slik at de er satt til å lage policy for hvordan man skal håndtere disse enkeltsakene. UNE er uavhengig.

Det er delte meninger om jussen, som det som regel er, men jeg mener at vi har et godt system i dag, der vi ikke har en rimelighetsvurdering, og jeg mener det står seg at vi heller ikke har noe folkerettslig krav om det.

Men det vi har, er at vi alltid vurderer sakene etter bestemmelsen om humanitært opphold. Der har man faktisk hatt en liberalisering av bestemmelsen om humanitært opphold, f.eks. for lengeværende asylbarn, slik at terskelen for at de fikk opphold på humanitært grunnlag, ble lavere. Man har en balanse i asylpolitikken nå som jeg mener er ganske god.

Karin Andersen (SV) []: Dette handler ikke om meninger, det handler om folkerettslige forpliktelser etter asylretten. Der sier altså UNE – som jeg regner med også statsråden forutsetter har folkerettslig ekspertise, i og med at de skal forvalte dette lovverket og disse forpliktelsene – at vi har denne forpliktelsen, og at en vurdering etter § 38, den humanitære bestemmelsen, ikke holder mål med hensyn til våre forpliktelser. Det er altså ikke Fremskrittspartiets eller SVs mening, men Norges forpliktelser.

Hvorfor anerkjenner ikke statsråden UNEs ekspertise på flyktningretten?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Som jeg sa i mitt innlegg, er det slik at det er ingenting i flyktningkonvensjonen som gjør oss forpliktet til å ha et oppstilt rimelighetsvilkår. Der er vi rett og slett uenige. Nå husker ikke jeg ordlyden i det UNE beskrev i sin høringsuttalelse, men det er altså ikke uvanlig at man har ulik oppfatning av hva som er jussen i dette. Vi må forholde oss til de rettskildene vi har tilgjengelig, og det er ingenting i de rettskildene som gjør at denne sal er bundet opp av internasjonale forpliktelser til å ha en lovbestemmelse som sier at man skal ha et rimelighetsvilkår før man returnerer tilbake eller henviser til internflukt.

Karin Andersen (SV) []: Forståelsen av våre forpliktelser etter flyktningkonvensjonen er UNHCR klare på. De mener vi har denne forpliktelsen. Det mener også UNE, som er og må være eksperter på dette lovverket fordi de skal forvalte det. Det statsråden og flertallet her gjør, er ren synsing om våre forpliktelser fordi man er politisk opptatt av å stramme inn. Det bryter altså Norges forpliktelser, og det kler Norge dårlig.

I tillegg er det ikke slik som statsråden påstår, at det er det samme enten man får asyl etter § 28 eller § 38, og det gjelder heller ikke barn. Sårbarhetskriterier kan kun gi opphold på humanitært grunnlag, og det gir færre rettigheter enn flyktningstatus. Derfor er det viktig at rimelighetsvilkåret i internfluktvurderingen må gjeninnføres i utlendingsloven § 28.

Ser ikke statsråden denne viktige forskjellen?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Jeg ser at det er forskjeller på å det få opphold på humanitært grunnlag og det å få opphold på grunn av at man er i en fluktsituasjon, og sånn skal det være. Hvis man er i en fluktsituasjon, er det et helt annet grunnlag for hvorfor man trenger å være i et annet land enn når man har fått opphold på humanitært grunnlag. Da er det helt andre grunner enn at man trenger beskyttelse, som er grunnen til at man får opphold.

Nå er det slik at de rettighetene har begynt å bli mindre viktig fordi mye av dette gjaldt f.eks. tilgangen til opptjent pensjon og pensjonsrettigheter, og det har også denne regjeringen gjort noe med.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Petter Eide (SV) []: Tusen takk til min kollega Karin Andersen, som heroisk kjemper for disse sakene år etter år. Hun har redegjort for detaljene i saken. Jeg skal mer kommentere denne debatten.

Vi ønsker altså å innføre rimelighetsvilkår og midlertidig returstans til Afghanistan fordi vi for det første mener regjeringen ikke gjør nok for å beskytte flyktninger fra Afghanistan. Vi mener at de lar politiske hensyn – eller gjerne populistiske hensyn – gå foran faglige innspill og gjerne også råd fra FN. Vi tar det også opp fordi vi mener at vi skal insistere på dette non refoulement-prinsippet om at vi ikke skal tvangsreturnere folk til noen som helst fare. Hvis det er den minste risiko for fare, skal folk ikke tvangsreturneres. Det er hovedgrunnen til at vi tar opp dette. Vi møtes med ganske instrumentelle og mekaniske svar, regler skyves foran mennesker, og det er en underforstått retorikk om at enhver endring vil føre til ukontrollerte tilstrømninger. Vi hørte det senest nå fra justisministeren.

SV kommer til å tape denne voteringen – nok en gang – men samtidig vet vi at det er flere partier som støtter oss. Vi hadde tilsvarende i debatten forrige uke hvor vi diskuterte arbeidsrett for ureturnerbare asylsøkere, hvor Venstre og Kristelig Folkeparti stemte mot sin egen overbevisning. De gikk imot det de hadde sagt ute i offentligheten – de stemte noe helt annet her i salen. Det er sånn at i Venstres program – de er dessverre ikke her og kan svare på dette – står det veldig klart og tydelig at de mener at

«det er en selvfølge at vi ikke returnerer til land som FN sier at ikke er trygge».

Det sier Venstre i sitt program. Likevel kommer de til å stemme for det her.

Bransdal fra Kristelig Folkeparti, som er her i salen, har flere ganger advart mot tvangsretur til Afghanistan, i sommer i flere medier. Hun kommer til å stemme for tvangsretur til Afghanistan i dag. Både Venstre og Kristelig Folkeparti har også tatt opp behovet for å reforhandle asylforliket, men vi har ikke hørt noe siden i sommer.

Det må smerte disse partiene veldig at regjeringen bruker pisken for å tvinge dem til å stemme mot sin egen overbevisning. Nok en gang skjer dette for disse to partiene. Når skal de slutte med det? Når skal de faktisk tørre å stemme for det de mener? Hvorfor kan ikke Kristelig Folkeparti og Venstre gjøre det på tilsvarende måte som SV gjorde, da vi satt i regjering? Det var at når sakene var så verdiorienterte og det å følge regjeringens pisk smertet oss så mye, da tok vi faktisk dissens. Så min oppfordring er – og jeg vil at justisministeren kan ta med dette til regjeringskontorene – at i disse sakene bør regjeringen tillate at noen partier og representanter tar dissens. Jeg vil oppfordre også Kristelig Folkeparti til å vurdere det i denne saken.

Lars Haltbrekken (SV) []: Tidlig på morgenen den 15. juni ble Trondheims-familien Abbasi, en mor og hennes tre barn, tatt av politiet og kjørt til Røros for så å bli flydd mot Afghanistan. Flere organisasjoner, deriblant Amnesty, reagerte på måten utkastelsen ble gjennomført på. Politiets utlendingsenhet har bekreftet at mor i familien gikk i bevisstløs tilstand kort tid etter pågripelsen, og at hun fremdeles var bevisstløs ved ankomst Istanbul. Moren ble etter hvert sendt hjem til Norge, mens politiet planla å fortsette utkastelsen av de tre ungene. Etter hvert nektet afghanske myndigheter å ta imot de tre søsknene uten at de hadde med sin mor, og hele familien ble returnert til Norge.

Politiet sa til media at det var en udramatisk pågripelse. Vel, en utkastelse hvor moren går i bevisstløs tilstand, forblir bevisstløs hele veien fra Norge til Istanbul og så må sendes hjem igjen, er alt annet enn udramatisk. Det har også i ettertid blitt avslørt i pressen at legen som avgjorde at moren var «fit for flight», har skrevet svært innvandringsfiendtlige innlegg på innvandringskritiske nettsteder. Dette reiser spørsmålet om hvordan myndighetene kvalitetssikrer at utsendelser blir foretatt av profesjonelle folk og på riktig måte.

Jeg traff ungene da de kom til Norge, og det de hadde opplevd, bør unger slippe å oppleve. Det å bli tvangsutsendt med sin bevisstløse mor for så å være vitne til at hun blir sendt hjem til Norge, mens de selv skal sendes videre til et land de aldri har vært i, og som karakteriseres som et av de farligste landene i verden, er forferdelig. I tillegg ble de nektet å prøve å få kontakt med sin mor.

Allikevel tar ikke justis- og innvandringsministeren noen form for selvkritikk for det som har skjedd. I et brev til komiteen datert 14. november i år skriver justis- og innvandringsministeren:

«Selv i etterpåklokskapens lys er det vanskelig å se at det er grunnlag for å kritisere noen av de beslutninger som ble truffet.»

Det er gode grunner for å granske utkastelsen av Abbasi-familien. Jeg tror myndighetene har mye å lære av denne saken, og jeg vil også minne om at et flertall i formannskapet i Trondheim kommune har bedt om en sånn gransking. Hadde de samme partiene som sendte denne henvendelsen fra Trondheim, støttet vårt forslag i dag, ville vi hatt flertall.

Karin Andersen (SV) []: Det er lenge siden Norge har hatt en raus flyktningpolitikk, men det skjedde noe da flyktningkrisen kom, da regjeringen lot det oppstå et kaos. NOU 2019:13, Når krisen inntreffer, altså avgitt i år, viser at det ikke var noe grunnlag for å endre lovverket i Norge under den krisen, men det var stort grunnlag for å kritisere regjeringen for håndteringen. Regjeringen satt stille, lot kaoset oppstå og høstet en slik politisk gevinst som jeg tror nesten ingen regjering har høstet av å gjøre en så dårlig jobb, nemlig at de klarte å skremme opp hele det politiske flertallet, med unntak av Miljøpartiet De Grønne og SV, til de innstrammingene som vi diskuterer i dag, og som er brudd på våre folkerettslige forpliktelser.

Det som også er spesielt med disse sakene, er at de er veldig politisert. De er kjempepolitisert, tvers igjennom. Det andre er at i disse sakene kan det stå om livet. I de fleste andre sakene kan vi gjøre et vedtak, vi kan krangle om løsningen, og vi kan gjøre det om igjen. Men hvis man gjør feil i disse sakene, kan det altså stå om livet. Eller hva om noen av disse småjentene vi sender tilbake igjen til Afghanistan, blir tvangsgiftet og systematisk voldtatt resten av livet, noe vi snakker veldig høyt om at vi er imot ellers?

Derfor er det så viktig at vi må være på riktig side av den sikkerhetsmarginen som må være i disse sakene, og det er vi ikke nå. Vi er det ikke fordi vi har endret § 32, vi er det ikke fordi vi har fjernet rimelighetsvilkåret, og vi er det heller ikke fordi uansett hva det står i disse Landinfo-rapportene om hvor farlig det har blitt, er det ikke farlig likevel. Sjøl om det er mye farligere nå enn det var før, så var det farlig før, men ikke nå. Det har jo ingenting med virkeligheten å gjøre, det har med politikk å gjøre.

SV vil stå på at vi skal følge våre internasjonale forpliktelser, og det trengs jammen at et land gjør det når også europeiske ledere løper og snubler over hverandre for å radbrekke våre humanitære og folkerettslige forpliktelser. En annen ting er at det er riktig, og verden trenger en stemme som sier noe annet enn det Norge sier i dag, nemlig at vi skal være så strenge som mulig og ikke ivareta våre forpliktelser, for det er ikke så farlig, for vi mener noe annet.

Ove Trellevik (H) []: Det er ikkje alle som er einige i at me bryt folkerettslege prinsipp i denne salen, så det vert litt feil å påstå det.

Grunnen til at eg tek ordet, er innlegget frå representanten Lars Haltbrekken om den afghanske mora som fekk opphaldsløyve i 2012 som einsleg kvinne utan mannleg nettverk. Tilbakekallinga kom då mannen kom til Noreg i 2012. Saka har vore til behandling i Oslo tingrett og i Borgarting lagmannsrett. Vedtaket frå UNE står fast, og domen er rettskraftig. Dermed er altså alle moglegheiter i norsk rettsvesen uttømt.

Saka ligg no i menneskerettsdomstolen, EMD. Dei kan be om at me utset ein uttransport, men det har dei ikkje gjort i denne saka. Dei fire personane som oppheldt seg ulovleg i Noreg, hadde ein utreisefrist til 16. juli 2018; dei var altså pliktige til å forlata landet på eiga hand innan denne datoen.

Når utreisepliktige personar ikkje har overheldt utreiseplikta si, er det jobben til politiet å gjennomføra tvangsretur. Ein lege og to sjukepleiarar var til stades ved pågripinga, og ved sjølve reisa frå landet var også dokteren med heilt fram. Medisinsk personell var såleis med heilt fram til Kabul. Det vart gjort medisinske vurderingar med omsyn til tilstanden deira heile vegen, og når det var slik at turen måtte avbrytast, er det eit godt døme på at dette faktisk verkar.

Så eg er ueinig i at me har gjort feil i denne saka. Eg meiner at det som har vore gjort i denne saka, eigentleg ikkje kan gjerast betre. Det er rettstryggleik og det er tryggleik for både helse og liv når me følgjer uttransportar opp på ein så god måte som me har gjort i denne saka. Det vitnar om at me har gjort ein super jobb, eigentleg.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg er ikke helt sikkert på om jeg tror det jeg hører. Når representanten Trellevik står på talerstolen og sier at norske myndigheter har gjort en «super jobb» – en super jobb – i utkastelsen av Abbasi-familien, vil jeg spørre representanten: Hva var det som var så supert? Moren gikk i bevisstløs tilstand rett etter pågripelsen. Hun ble kjørt til Røros i bevisstløs tilstand med sine tre barn. Hun ble flydd fra Røros til Gardermoen i bevisstløs tilstand med sine tre barn. Hun ble flydd fra Gardermoen til Istanbul i bevisstløs tilstand med sine tre barn. Etter hvert så man at det ikke gikk å fortsette uttransporteringen av mor, og hun ble sendt hjem til Norge. Men politiet ville fortsatt sende ut tre barn, hvor to av dem aldri har vært Afghanistan og én er mindreårig. Til Afghanistan – et av verdens farligste land – skulle disse tre barna sendes mens mor lå bevisstløs på flyet fra Istanbul tilbake til Oslo. Så får representanten Trellevik seg til å si at myndighetene har gjort en super jobb i denne saken. Uavhengig av hva man måtte mene om selve vedtaket om oppholdstillatelse for denne familien, må det gå an å se på hvordan denne utkastelsen ble gjennomført. Det omhandler et av de forslagene som SV har fremmet i dag – å få en gransking av denne utkastelsen, sånn at vi kan lære med tanke på framtidige saker. Dette er så langt fra en super jobb som man kan komme i et anstendig land.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Det er noen i denne salen som prøver å framstille dem som er uenige, som at man ønsker å være ubarmhjertige. Sannheten er at det er et flertall i denne salen som ønsker å være realistiske, og som har sett at asylordningen ikke kan løse verdens fluktproblemer. Det ville vært helt ubegrenset med mennesker som ville fått det bedre i Norge, men asylordningen skal være forbeholdt dem som har et helt spesielt beskyttelsesbehov, hvor det ikke finnes noen andre løsninger. Hvis vi åpner opp, sånn som representantene fra SV stadig vil, og gir opphold til dem som i dag ikke har grunnlag for det, vil asylinstituttet bli undergravet, og det er ikke lenge før vi ikke er i stand til å hjelpe verken egne eller andres innbyggere.

Det flertallet i denne salen ønsker, og det Fremskrittspartiet ønsker, er å være i stand til å hjelpe flere mennesker på en bedre måte. Når det gjelder Afghanistan, har norske myndigheter gjort en innsats langt utover det som egentlig kan forventes. Når Norge har deltatt med væpnede styrker i Afghanistan, er det for å hjelpe lokal- og sivilbefolkningen. Det er ikke et ønske om å være ubarmhjertig, men man ser at man kan ikke løse denne situasjonen med asylinstituttet. Da er det i hvert fall viktig at dersom man kan få beskyttelse i en trygg del av sitt eget land, må man ikke ta plassen fra noen som ikke kan få det. Det er kanskje lett å få det til å høres barmhjertig og fint ut, men det er ren populisme. Det er ikke en barmhjertig og solidarisk innfallsvinkel i det hele tatt. Det vil bare være med på å ødelegge et system som kan fungere for noen.

Hvis vi skal begynne å diskutere enkeltsaker om retur i denne salen, blir det feil. Norske myndigheter viste at man er godt forberedt i saken om tvangsretur til Afghanistan. Norske myndigheter viste at man tok alle hensyn, og at man var forberedt på at personen kunne komme til å besvime, fordi det hadde skjedd før. Dermed hadde man også med helsepersonell. Man leide eget fly, og man gjorde alt man kunne for å få returnert på en mest mulig skånsom måte. Alternativet er å si at det å besvime på et fly, vil gi opphold i Norge. Det vil aldri komme til å bli aktuelt. Hvis man gir etter for den type ordninger, vil langt flere prøve å motsette seg en retur.

Jeg har faktisk fortsatt tillit til at norske myndigheter gjør det de kan for å håndheve regelverket på en skånsom måte.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Det er usant når representanten fra Fremskrittspartiet mener at det er noen som mener at alle som kommer til Norge, skal få asyl. Det denne saken handler om, er at vi skal oppfylle vår internasjonale forpliktelser. Det gjør vi ikke i dag. Vi er så strenge at flere som har behov for beskyttelse, ikke får det i Norge. Det er overhodet ikke riktig at noen i denne salen tror at asylinstituttet i seg sjøl skal løse all verdens flyktningproblemer. Men dette er et skjørt nettverk av sivilisasjon som verden har forsøkt å bli enige om, og Norge er i ferd med å klippe det i stykker.

Saken handler også om at når vi må håndtere disse vanskelig sakene, der folk er livredde for å bli sendt tilbake, uavhengig av hva Norge mener, skal det skje på en humanitær måte. Det er ingen som har sett på denne saken, med retur av Abbasi-familien, som deler regjeringens synspunkt om at dette er gjort på en god måte, eller at det var en super jobb. Tvert imot, dette er noe av det verste vi har sett.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg skjønner at det er vanskelig å bli konfrontert med konkrete eksempler på konsekvensene av ens egen innvandringspolitikk. Men hvis man synes det er for ubehagelig å bli konfrontert med enkeltfamilier og konsekvensene av egen innvandringspolitikk, får man ta konsekvensen av det og faktisk være med på våre forslag og endre innvandringspolitikken.

Så vil jeg avslutningsvis utfordre Venstre og Kristelig Folkeparti. Vi har nå hørt to innlegg mot slutten av debatten fra to av regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet. Er de andre to regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti, enig i det representantene Engen-Helgheim og Trellevik har sagt?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Forrige kapittel
Neste kapittel