Stortinget - Møte tirsdag den 26. november 2019

Dato: 26.11.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 51 S (2019–2020), jf. Dokument 8:169 S (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [13:00:50]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken, Solfrid Lerbrekk, Torgeir Knag Fylkesnes og Sheida Sangtarash om arbeidsvilkår foran anbudsregimer (Innst. 51 S (2019–2020), jf. Dokument 8:169 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Margret Hagerup (H) [] (ordfører for saken): Jeg vil først få takke komiteen for godt samarbeid og effektiv framdrift i det som må sies å være en særdeles hektisk periode. Komiteen står samlet i synet om at tjenesteyting utgjør en stor del av norsk arbeidsliv, og at tjenester og løpende oppgaver ofte blir anbudsutsatt. I privat sektor er det renhold, vaktmestertjenester og veivedlikehold som er noen av de oppgavene som ofte settes ut på anbud og møter konkurranse.

Komiteen enes videre om at oppgaver som utføres av arbeidstakere som jobber i tjenesteytende bransjer, ikke nødvendigvis oppfyller vilkårene for virksomhetsoverdragelse. Hvis vilkårene for virksomhetsoverdragelse ikke er oppfylt, eller virksomhetsoverdragelse ikke er avtalt, kan ikke arbeidstakerne kreve å beholde jobben når arbeidet blir satt ut til andre.

Herfra skiller komiteen seg, og jeg vil i min videre redegjørelse komme nærmere inn på regjeringspartienes – som jeg heretter vil omtale som flertallet – syn i saken.

Flertallet mener at både offentlige og private virksomheter skal ha muligheten til selv å organisere seg slik de mener er best for å levere sine kjerneoppgaver. Det betyr mulighet til å kjøpe tjenester de enten selv ikke har kapasitet til å drive, eller som ikke er en del av tjenestene de skal levere. Det å be om tilbud fra flere leverandører for å sammenligne pris og kvalitet er en helt legitim måte å sørge for at virksomheten får best mulig tjenester til best mulig pris på.

Det er imidlertid viktig at anbud utformes basert på et konkurransegrunnlag som stiller krav til tilbyderne på både kvalitet og innhold. Men det er også viktig at vi er tydelige på at anbud i seg selv ikke nødvendigvis fører til dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Det stilles tydelige krav til hvordan et slikt anbud skal utformes gjennom Difis veileder om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Konkurransegrunnlaget i anbud må forutsette like muligheter for å tilby gode lønns- og arbeidsvilkår om en reell sammenligning mot offentlige tilbydere skal være mulig. I noen tilfeller skjer ikke dette, og private kan dermed bli framstilt på en urimelig måte.

Ett tilfelle av dette kunne vi lese om i Nettavisen i september 2019, hvor Oslo kommune stilte krav om lavere timelønn enn det de selv tilbød sine ansatte, i konkurransegrunnlaget for sitt anbud på sykehjemstjenester. Slike konkurransegrunnlag bidrar til å svekke en sunn og ønsket konkurranse – for konkurranse er et viktig og riktig verktøy for å sikre bedre tjenester, gjennom innovasjon og videreutvikling av produkter og tjenester.

Reglene om virksomhetsoverdragelse er utformet slik at hensynet til arbeidstakernes behov for vern av eksisterende lønns- og arbeidsvilkår på den ene siden balanseres mot hensynet til arbeidsgivers behov på den andre siden. Denne balansen er god, og den ivaretar de ulike hensynene på en god måte.

Men flertallet deler bekymringen over at det er utfordringer i deler av tjenesteytende sektor. Dette handler ofte om manglende etterlevelse av gjeldende regelverk om lønns- og arbeidsvilkår. Da er ikke endringer i regelverket et hensiktsmessig virkemiddel for å møte dette. Først må en sørge for at eksisterende regelverk håndheves.

Det er viktig at en avveier arbeidstakernes rettigheter mot virksomhetenes autonomi når det gjelder muligheten til å sikre hensiktsmessig og lønnsom drift. De framlagte forslagene vil begrense konkurransen i tjenestesektoren, og det er andre tiltak som vil være bedre.

Det er allerede satt i gang en rekke tiltak for å bedre arbeidstakernes vilkår og bidra til like konkurransevilkår. Det stilles som nevnt krav til lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Ansatte i virksomheter som utfører tjenester for offentlige oppdragsgivere, skal videre ikke ha dårligere vilkår enn det som følger av gjeldende allmenngjøringsforskrifter eller landsomfattende tariffavtaler.

Arbeidet som gjøres i samarbeid med partene i arbeidslivet, gjennom strategien mot arbeidslivskriminalitet, er viktig, og det legges også ned et betydelig arbeid gjennom bransjeprogrammene.

Flertallet vil ikke gå inn for å forby statlige virksomheter å konkurranseutsette renholdstjenester. Det vil være uhensiktsmessig og dårlig ressursbruk hvis staten nå skal ivareta alle støttefunksjoner i underliggende virksomheter.

Vi har lange tradisjoner i Norge for at offentlig og privat sektor jobber sammen for å finne gode løsninger. Flertallet ser det som riktig og nødvendig at også private kan konkurrere om å gi et best mulig tilbud, for å få best mulig kvalitet i tjenestene.

Med bakgrunn i dette avviser flertallet forslagene som er lagt fram.

Arild Grande (A) []: Arbeiderpartiet kjemper for et trygt og rettferdig arbeidsliv med hele, faste stillinger og en lønn å leve av. Vi ønsker et arbeidsliv hvor ingen står alene, hvor vi har høy organisasjonsgrad, og hvor arbeidsgiverne investerer i de ansattes kompetanse. Vi ønsker verdens beste offentlige sektor. Da må vi jobbe smartere og involvere de ansatte. Da må vi samtidig ta et oppgjør med utviklingen med markedstenkning i offentlig sektor, med fremmedgjøring av de ansatte og med konkurranseutsetting i stor skala.

Dersom det først skal være anbudsutsettelse og konkurranseutsetting i offentlig sektor, mener Arbeiderpartiet vi kan og må gjøre langt mer for å sikre de ansattes rettigheter, bl.a. gjennom virksomhetsoverdragelse. Jeg er enig med saksordføreren i at det er helt legitimt å sjekke om andre kan tilby en kvalitativt bedre tjeneste, jobbe smartere og i og for seg også å ha saker på anbud, men vi må tenke over hva det er som er driveren for at det offentlige ønsker å legge ut noe på anbud, og for at folk ønsker å konkurrere i dette markedet. Det som er privates mulighet til å drive et tilbud billigere – og det er ofte prisen som er avgjørende i slike spørsmål – er om man kan gjøre det med færre ansatte, med mindre tidsbruk, til lavere lønn og dårligere pensjons- og arbeidsvilkår. Det er ikke mange andre områder der man kan se for seg at man kan drive mer effektivt eller drive tjenesten billigere.

Vi ser det bl.a. også i det som Fellesforbundet har spilt inn til komiteen i saken, at arbeidsgivere som går inn i sånt marked for profitt, ofte tenker kortsiktig og derfor heller ikke ønsker å investere i de ansattes kompetanse, at det blir færre som får fagbrev eller muligheten til å ta fagbrev – som noen eksempler. Problemene man ser med dagens regelverk, er bl.a. at pensjon er unntatt, og at arbeidsgivere kan reservere seg mot å videreføre rettigheter som ansatte har gjennom tariffavtaler. Et grelt eksempel på det har vi sett gjennom det som skjedde da renholdet i Forsvaret ble privatisert, under dagens regjering, hvor enkelte ansatte over natten mistet opparbeidede pensjonsrettigheter på 1,3 mill. kr. Det er dårlig for arbeidstakerne, men det er også dårlig for businessen, for vi har sett at kvaliteten har blitt forringet. Det samme så vi gjennom renovasjonsskandalen i Oslo, da det daværende høyrebyrådet inngikk kontrakter som var helt uholdbare. Det rød-grønne byrådet har gjennom virksomhetsoverdragelse overtatt ansvaret for 170 ansatte, og nå gjennomføres renovasjon i egen regi. Det samme gjelder en rekke andre kommuner i Norge som har brent seg på å sette ut renovasjon på anbud. Vi så det samme høyrebyrådet i Oslo sette ut en rekke vaktmestertjenester til private. Nå har det rød-grønne byrådet i Oslo overtatt ansvaret for 40 vaktmestre gjennom virksomhetsoverdragelse, hvor de ansatte har fått Oslo kommune som arbeidsgiver – bedre for de ansatte og ikke minst bedre for brukerne av tjenestene.

Dette handler om politisk vilje. Høyresidens politiske vilje i kommuner hvor de styrer, i fylker hvor de styrer, og gjennom regjeringen og det politiske flertallet på Stortinget er veldig tydelig: mer privatisering, de ansatte får klare seg selv, og de som er bekymret for sin plass i framtidens arbeidsliv, og som får svekket sine rettigheter som følge av konkurranseutsetting, får ingen drahjelp fra høyresiden. Derfor fremmer Arbeiderpartiet sammen med flere partier på Stortinget nå forslag som vil bidra til at flere tjenester vil bli gjennomført i offentlig egenregi, og som styrker de ansattes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse i både offentlig og privat regi samt når anbudskontrakter utløper.

Med det tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet står bak.

Presidenten: Representanten Arild Grande har tatt opp de forslagene han refererte til.

Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder): Arbeidstakers rettigheter er ivaretatt gjennom lov- og avtaleverk. Arbeidsmiljøloven danner etter mitt skjønn en god balanse mellom arbeidstakers plikter og rettigheter, arbeidsgivers plikter og rettigheter og myndighetenes rolle.

I forslaget tar Sosialistisk Venstreparti til orde for å fjerne skillet mellom virksomheter som skifter eier, og en virksomhet som legger deler av driften ut til andre gjennom konkurranseutsetting. Det mener jeg er uklokt, for det er en vesentlig forskjell på om en bedrift skifter eier, eller om deler av tjenestene kjøpes inn av andre i en periode, slik anbud fungerer.

Bruk av anbud gir og har gitt flere gode effekter der det har blitt brukt. Det har gitt innovasjon og gründerskap, men også gode samfunnsøkonomiske effektiviseringsresultater. Det er viktige elementer, som ofte uteglemmes av Sosialistisk Venstreparti i debatter om anbud.

Samfunnet har ikke ubegrenset med midler, og vi må stadig strekke oss for å finne bedre og mer effektive måter å løse oppgavene på, dog ikke på bekostning av arbeidstakernes rettigheter. Slik er det heller ikke.

Vi er alle opptatt av at arbeidstakere skal ha gode og trygge rammer og en anstendig lønn. Det gjelder uavhengig av hvem som er arbeidsgiver, og uavhengig av hvordan driften er organisert. I Norge er arbeidstakerne godt ivaretatt. Der tjenester legges ut på anbud, vil det være den enkelte virksomhets konkurransegrunnlag som legger rammene med utgangspunkt i lov- og avtaleverk. Det påhviler enhver arbeidsgiver et ansvar for å følge det.

Representanten Grande kom med flere eksempler – ganske selektiv bruk av eksempler. Vi kan bruke eksempler fra denne byen og byrådet i denne byen. Som Nettavisen omtalte i september 2019, var det et anbud fra Oslo kommune på sykehjemstjenester, der det rød-grønne byrådet gjennom konkurransegrunnlaget stilte krav om at tilbyderne ikke fikk anledning til å inngi tilbud med lønn til de ansatte på mer enn lønnstrinn 31, langt under kommunens egne ansatte, som lå på lønnstrinn 28–41. Ved en slik bruk av anbud vil private tilbydere aldri kunne gi ansatte likeverdige lønnsvilkår, og debatten om anbud sporer av på feilaktig grunnlag. I denne aktuelle saken skulle en forvente at Sosialistisk Venstreparti var særlig opptatt av å stille krav om like lønnsvilkår i konkurransegrunnlaget, der de selv har makten og muligheten til å styre det. Det gjorde de imidlertid ikke. Derfor håper jeg også at representanten Solfrid Lerbrekk, når hun etterpå har sin tilmålte taletid, kan komme med en forklaring på hvorfor Sosialistisk Venstreparti krevde at de skulle ha lavere lønn i denne byen enn det de kommunalt ansatte hadde.

Virksomhetsoverdragelse reguleres særskilt i arbeidsmiljøloven, nettopp fordi det er noe annet enn tjenester som legges ut på anbud. Ved virksomhetsoverdragelse skal de ansatte som hovedregel følge over med like lønnsbetingelser. Pensjonsordningen ligger det imidlertid til arbeidsgiver å bestemme, noe som etter mitt skjønn også er fornuftig og rimelig. En kan f.eks. se for seg en virksomhet med flere ansatte og at man har et ønske om at alle skal omfattes av like konkurransevilkår.

Sosialistisk Venstreparti peker i sitt forslag på at det finnes useriøse aktører, og at disse skaper uverdige og særlig uforutsigbare forhold for ansatte. Der er vi helt enig. Men useriøse aktører og aktører som ikke forholder seg til lov- og avtaleverk, er noe ganske annet og skaper behov for andre tiltak enn å fjerne muligheten for seriøse aktører til å legge tjenester ut på anbud.

Arbeidslivskriminalitet skal bekjempes. Derfor har denne regjeringen utarbeidet en strategi for arbeidslivskriminalitet, den har etablert syv nye a-krimsentre og samarbeid på tvers av landegrensene, og det etableres bransjeavtaler som skal begrense muligheten til useriøse aktører i utsatte bransjer. Arbeidsmiljøloven er skjerpet på flere områder, og Arbeidstilsynet har en viktig rolle i å føre tilsyn. Regjeringen har også vedtatt å senke terskelen for å varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, så sent som i fjor.

Vi er alle opptatt av å sikre gode og anstendige lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere i Norge. Det gjør vi gjennom å fortsette kampen mot arbeidslivskriminalitet og ha gode rammer gjennom lov- og avtaleverk, ikke gjennom å fjerne adgangen til å bruke konkurranseutsetting.

Avslutningsvis: Jeg ser frem til at representanten Lerbrekk forteller om begrunnelsen byrådet i Oslo hadde.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er et viktig tema som tas opp av SV. Senterpartiet støtter ikke de fem forslagene, men fremmer isteden to overordnede forslag sammen med Arbeiderpartiet. Jeg tar opp forslagene nr. 1 og 2.

Senterpartiets holdning til temaet anbudsutsetting og tilhørende velorganisert arbeidsliv og rettferdig konkurranse i næringslivet trenger noen overordnede setninger.

Offentlig og privat virksomhet organiserer seg slik de mener er best for å gjøre jobben. Sånn er det i en blandingsøkonomi, som Norge har. Valget er egenregi eller å kjøpe inn tjenester som man enten ikke har kapasitet til å drive sjøl, eller som ikke er en del av de tjenestene som firmaet sjøl skal levere.

Vi snakker da i mange tilfeller om anbud hvor en ber om pris og kvalitet. Sjølsagt er det vanlig å sørge for at virksomheten får best mulig tjeneste til best mulig pris. Altså må konkurransegrunnlaget være sånn at de som legger inn tilbudet, måles på både kvalitet og pris. Av smertelig erfaring med dagens arbeidsliv og manglende rettferdig konkurranse mellom bedriftene i næringslivet må lønn, pensjon og arbeidsvilkår bli et tydeligere krav i konkurransegrunnlaget over hele fjøla.

Forslaget fra SV omhandler arbeidsavtaler innen renhold, vakthold og veivedlikehold.

Først veivedlikehold: Det er i Norge lang tradisjon for at dette i større eller mindre grad konkurranseutsettes til private kommersielle entreprenører. Jeg vil understreke at sånn bør det etter Senterpartiets syn også være framover. Men konkurransegrunnlaget må stille strengere krav til norske lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår samt tydeligere omfattende krav til egne ansatte og maskiner. Hvorfor det? Jo, bl.a. for å redusere bruk av underentreprenører. Vi vil ved det kunne få en mer rettferdig konkurranse blant selskaper som har erfaring og kan faget. Jeg vil understreke det: mellom selskaper som har erfaring og kan faget. Vi har altfor mange eksempler på at anbud gis til selskaper som har svært svak erfaring og svært få egne ansatte som er fagfolk på temaet, og det er svært kritikkverdig etter vår vurdering. Ved dette sikrer vi også klarere ansvarsforhold når det gjelder veivedlikeholdet, og det oppfyller bedre det offentliges helhetsansvar for vedlikeholdet.

Når det gjelder renhold og vakthold, er Senterpartiets prinsipielle standpunkt at den som utfører arbeid i den offentlige institusjonen, også står for all virksomhet i bygget. For å si det enkelt: Vi har ett tak og én arbeidsgiver når det gjelder det som det offentlige står for i bygget.

Senterpartiet er tilhenger av at man nå rekommunaliserer en del av disse oppgavene som er satt ut når det gjelder renhold og vakthold – rekommunaliserer det tilbake til kommunal aktivitet – fordi erfaringene viser at man ikke får den kvaliteten som man har ønsket, og man får ikke de vilkår for de ansatte som er forventet. Det som da er sentralt for offentlig virksomhet når en rekommunaliserer, er det som Senterpartiet «banker på» hele tiden, nemlig organisasjon, kultur og ledelse. Det krever at offentlig virksomhet setter organisasjon, kultur og ledelse i sentrum. Det gjør at det blir mer interessant for de menneskene som gjør jobben, å gjøre en god jobb; man får større ansvar, man får større myndighet til å utøve jobben sin. Det vet vi av erfaring er resepten for at flere skal yte en bedre jobb, fordi det blir mer interessant.

Dersom det offentlige på grunn av særlige forhold ikke ønsker å utføre f.eks. renhold og vakthold sjøl, hvis en av helt spesielle grunner ikke ønsker det, har det offentlige ansvar for å utforme konkurransegrunnlaget slik at ikke lavere lønns- og pensjonsvilkår eller dårligere arbeidsvilkår er årsaken til at det offentlige ikke gjør jobben i egen regi. Det er altså vesentlig at vi får en kultur hvor de dyktige fagfolkene som arbeider sammen, tar ansvar og tenker sjøl, får større myndighet i tråd med ledelsens oppdrag, får ting gjort på en effektiv måte og på en måte som gir et godt resultat. Det er Senterpartiets holdning.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Anbodsutsetjing vert opplevd som ein styggedom for veldig mange av dei arbeidstakarane dette går ut over i desse bransjane. Det vert brukt i svært stor grad og i større og større delar av norsk arbeidsliv. Det er spesielt nokre bransjar der dette er veldig vanleg, der størsteparten av dei som jobbar innanfor faget, må konkurrera om å få behalda jobben sin kvart fjerde år. Desse bransjane er reinhald, vektaryrket, vegvedlikehald, renovasjon og vaktmeistertenester. Det finst òg nokre andre.

Eg må seia at det er merkeleg korleis dette berre har vorte godteke, at ein så stor del av arbeidsstokken no regelrett står i fare for å mista jobben sin, delar av jobben eller i alle fall opptente rettar kvart fjerde år. Eg hugsar godt då eg gjekk på grunnskulen for femten år sidan. Då var både reinhaldarar og vaktmeistrar fast tilsette i kommunen. Dette er ei ganske stor endring på relativt kort tid. Ein kan spørja seg kvifor det har vorte slik – i desse klassejustisdagar. Kunne ein tenkja seg at lærarstokken, SFO-biten eller spesialundervisninga hadde vorte sett ut på anbod utan at ein hadde protestert kraftig? Det trur eg ikkje, men reinhaldarane derimot, som gjer ein like viktig jobb, dei er det greitt å skalta og valta med og setja ut på anbod kvart fjerde år.

Kompisen min Kenneth jobbar som vektar og er tillitsvald ved flyplassen på Sola. Der har han jobba i ti år. Han har fagbrev og ein god dose med yrkesstoltheit. Han vurderer no å byta jobb på grunn av at anbodspresset er så stort på oppgåva hans som både tilsett og tillitsvald. Så han søkjer no etter ny jobb for å sleppa å verta sett ut på anbod kvart fjerde år.

Med dette representantforslaget har me i SV vist klart og tydeleg nokre av dei største utfordringane i norsk arbeidsliv. Anbodsutsetjing av arbeid er heilt klart ein konkurranse som pressar negativt på løns-, arbeids- og pensjonsvilkår. Til og med om kvalitetskrav vert vekta høgare enn pris på anbodet, endar det ofte med at tilbodet med lågast pris vinn likevel – og dermed vert det dårlegare vilkår for arbeidsfolka.

Det er ganske spesielt at delar av opposisjonen på Stortinget ikkje heilt ser kor alvorleg det er at arbeidsfolk innanfor gjevne bransjar jamleg står i fare for å mista jobben utan at arbeidsplassen vert lagt ned, utan at dei har gjort ein for dårleg jobb, og utan at dei har brote vilkåra i arbeidskontrakten. Det er ganske annleis enn for andre arbeidstakarar i andre bransjar.

Det å jobba som reinhaldar eller vektar på ein arbeidsplass som stadig er på jakt etter tilbod, er vesentleg mindre trygt enn å ha ein fast jobb som ikkje er anbodsutsett. Me i SV godtek ikkje dette, difor fremjar me dei forslaga til gjennomgang, innstrammingar og regelendringar som er beskrivne i innstillinga. Eg tek opp forslag nr. 8, frå SV.

Presidenten: Representanten Solfrid Lerbrekk har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen ønsker et arbeidsliv med ryddige lønns- og arbeidsvilkår, seriøse arbeidsgivere og trygghet for arbeidstakerne. Jeg er enig med forslagsstillerne i at det finnes utfordringer i deler av sektoren som trekkes fram, f.eks. i renholdsbransjen. Jeg er derimot ikke enig i at disse utfordringene bør møtes med slike tiltak som er lagt fram i denne saken.

Forslagene knytter seg dels til reglene om virksomhetsoverdragelse. Anbudsprosesser, f.eks. skifte av leverandører, vil noen ganger innebære en virksomhetsoverdragelse, andre ganger ikke. Reglene om virksomhetsoverdragelser har til formål å beskytte arbeidstakernes rettigheter når virksomheten overdras. Jeg mener dagens regler på en god måte balanserer hensynet til arbeidstakernes behov for vern på den ene siden mot hensynet til arbeidsgivernes behov på den andre siden.

Saken omfatter også mer generelle forslag om arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår ved anbudsutsetting. Jeg mener vi allerede har gode regler for å hindre uheldige lønns- og arbeidsvilkår i anbudsutsatte bransjer. Når det offentlige setter ut tjenester på anbud, gjelder bl.a. forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Forskriften skal bidra til at ansatte i virksomheter som utfører tjenester for offentlige oppdragsgivere, ikke har dårligere vilkår enn det som følger av allmenngjøringsforskrifter eller landsomfattende tariffavtaler. Allmenngjøring av tariffavtale er et annet viktig virkemiddel, som bl.a. er gjennomført i nettopp renholdsbransjen.

Utfordringene som beskrives av forslagsstillerne, bl.a. i renholdsbransjen, handler dels om manglende etterlevelse av det regelverket vi allerede har. Jeg stiller meg derfor tvilende til om endringer i f.eks. reglene om virksomhetsoverdragelse er et hensiktsmessig virkemiddel for å møte disse utfordringene. Utfordringene i slike konkurranseutsatte og arbeidsintensive bransjer bør etter mitt syn heller løses ved virkemidler som bidrar til like konkurransevilkår, slik som nettopp krav om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, i samspill med tiltak som styrker etterlevelsen av gjeldende regelverk og reduserer markedet for useriøse aktører. I tillegg er det viktig å øke organisasjonsgraden, særlig i utsatte bransjer, og der har regjeringen nedsatt en egen arbeidsgruppe med partene i arbeidslivet.

Innenfor renholdsbransjen er det iverksatt en rekke tiltak for å bedre arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår og bidra til like konkurransevilkår. Et treparts bransjeprogram ble satt i gang i 2010, allmenngjøringen ble innført i 2011 og godkjenningsordningen i 2012. Det har også vært en styrket tilsynsinnsats i bransjen. Fortsatt finnes det utfordringer i deler av bransjen, og det skal derfor gjennomføres flere tiltak: Bransjeprogrammet vil gjennomføre en kartlegging av hvordan innkjøp av renholdstjenester fungerer, og det er satt i gang et samarbeid mellom partene og Arbeidstilsynet om veiledningstiltak rettet mot dem som etablerer renholdsvirksomheter. Videre er det satt i gang et samarbeid med Kompetanse Norge om språkopplæring for renholdere.

Generelt jobber regjeringen løpende og målrettet med tiltak som skal sikre ryddige lønns- og arbeidsvilkår i ulike bransjer, bl.a. innenfor rammen av strategien mot arbeidslivskriminalitet og i dialog med partene i arbeidslivet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Grande (A) []: Jeg registrerer at statsråden mener at dagens regelverk er godt nok. Det må jo bety at statsråden mener at de ansattes rettigheter er godt nok ivaretatt i lovverket. Men som vi viser til i innstillingen, er det jo slik at pensjon ikke er omfattet, og det er også slik at arbeidsgivere kan reservere seg mot å videreføre rettigheter som man har i tariffavtaler.

Vi har renholdssaken i Forsvaret friskt i minne, der enkelte ansatte mistet pensjonsrettigheter over natten, på 1,3 mill. kr – rettigheter de har tjent opp i arbeidslivet, med staten som arbeidsgiver. Hvordan kan statsråden hevde at de ansattes rettigheter er godt nok ivaretatt når vi ser at slike ting skjer?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg står fast ved det jeg sa, at en del av de utfordringene som er påpekt i forslaget, handler om manglende etterlevelse av regelverket og ikke regelverket i seg selv. Jeg mener at regelverket på en god nok måte balanserer arbeidstakernes rett til vern på den ene siden og arbeidsgivernes behov på den andre siden.

Så er det fullt mulig å ivareta ansattes rettigheter når man konkurranseutsetter, også når det gjelder f.eks. pensjonsrettigheter. Da jeg selv var byråd i denne byen, sikret vi nettopp at de ansatte beholdt pensjonsrettighetene sine ved konkurranseutsetting. Men vi har også sett nå, i denne byen, massive brudd på arbeidsmiljøloven, også i kommunal virksomhet, som nettopp – vil jeg tro – skyldes manglende etterlevelse. Jeg tror ikke det er vond vilje fra det sittende byrådet bak det å bryte alle disse reglene, men det er like fullt manglende etterlevelse, som man har et ansvar for i offentlig sektor.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Når statsråden sier at det er utfordringer i renholdet og hvordan det blir drevet, betyr det på godt norsk at her har vi trøbbel. Det er mye som ikke er på stell når det gjelder en god del private renholdsfirmaer i Norge. Registreringsordning og ulike slike tiltak har vært forsøkt for å få det bedre, men det har hatt begrenset effekt.

Det som er referert til fra Forsvaret, hvor Forsvarets renhold ble utsatt til ISS, hadde en basis i at en mente ISS kunne gjøre det billigere. Sjølsagt er renhold en naturlig del av enhver virksomhet, enten det er privat virksomhet eller næringsvirksomhet.

Mitt spørsmål er: Vil statsråden være enig i at det offentlige har et ansvar for å utforme konkurransegrunnlaget slik at ikke lavere lønns- og pensjonsvilkår eller dårligere arbeidsvilkår er årsaken til at det offentlige velger å ikke utføre arbeidet i egen regi?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg er helt enig i at det offentlige har et ansvar når man konkurranseutsetter, og det er jo også bestemmelser i forskriften om det, nettopp for å sikre gode arbeidsvilkår for de ansatte. Det er klare regler når man skal anbudsutsette.

Så er det riktig at det er utfordringer i renholdsbransjen. Det har over mange år – og med skiftende regjeringer – også vært tatt grep nettopp for å sikre ryddigere forhold i renholdsbransjen. Jeg nevnte flere av disse fra talerstolen i stad. Bare i fjor omfattet bl.a. privatmarkedet også de bestemmelsene som er nå for å rydde opp i renholdsbransjen. Vi ser også at det i privatmarkedet er tegn som tyder på at vi, kundene, er mer tilbøyelige til å kjøpe hvitt nå enn det vi var tidligere.

Men det er et møysommelig og krevende arbeid. Regjeringen har gjennom de strategiene vi har utarbeidet, nettopp satt dette på dagsordenen.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Reinhaldarane som i alle år har vore tilsette i staten, men som plutseleg vert anbodsutsette, får ny arbeidsgjevar – om dei beheld jobben – dei mistar tariffavtalen som dei har hatt, og dei må førebu seg på nye anbodsrundar, eksempelvis kvart fjerde år. Dette er heilt klart andre vilkår enn det dei hadde. Så kva vil statsråden seia til desse reinhaldarane, og til andre arbeidstakarar som kjenner seg igjen i det eg no har beskrive?

Statsråd Anniken Hauglie []: Som jeg sa i mitt forrige svar, er det klare regler for hvordan man skal konkurranse- og anbudsutsette tjenester i offentlig sektor, og hvilke krav man skal stille nettopp til lønns- og arbeidsvilkår. Det er det viktig at man også gjør, for å sikre at de som skifter arbeidsgiver, får gode lønns- og arbeidsvilkår. Samtidig er det også slik at lønnsdannelsen er et ansvar mellom partene. I renholdsbransjen er det allmenngjorte tariffavtaler, og slik sett er det også egne bestemmelser der.

Vi er enige om at det er viktig at vi skal ha gode lønns- og arbeidsvilkår, og at vi skal ha et trygt, godt og seriøst arbeidsliv med faste ansettelser. Det har vi i all hovedsak i Norge i dag. Når det gjelder det å luke ut useriøse aktører, har regjeringen nå for tredje gang lansert en egen strategi mot arbeidslivskriminalitet – sammen med partene i arbeidslivet – som også begynner å gi gode resultater.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Rigmor Aasrud (A) []: Det er en viktig sak som er til behandling her i dag, for det er mange ansatte som føler utrygghet i den situasjonen de kommer opp i, når arbeidsplassen blir anbudsutsatt. For offentlig virksomhet bør det være hovedregelen at man har fast ansatte i egen regi; da unngår man hele problemstillingen.

Det som er interessant å høre her i dag, er at både representanten Wiborg og statsråd Hauglie snakker om at det er viktig å ha gode lønns- og arbeidsvilkår, men man definerer da lønns- og arbeidsvilkår som noe annet enn det å ta hensyn til pensjon. Jeg synes det er veldig uklokt at man ikke fokuserer mer på det med pensjon og de rettighetene mange mister.

Jeg utfordrer statsråd Hauglie til å svare på det spørsmålet som ble stilt her i stad, om de renholderne som mister opptil 1,3 mill. kr i pensjon fordi arbeidsplassen blir konkurranseutsatt. Statsråden snakket om hva som skjedde i Oslo kommune, men det er vel sånn at det som skjer i Forsvaret, er en del av regjeringens ansvar, og jeg synes statsråden kunne svare på det. Jeg synes også det er merkelig at man ikke bruker mer tid på å forstå hvor mye pensjon betyr for den enkelte. Vi har hatt en sak i denne sal, en stor sak som alle arbeidstakerorganisasjonene stod bak, om at vi skulle få pensjon fra første krone. For det er jo de med de laveste lønningene som taper på at vi har en lovgivning som gjør at man ikke får pensjonsuttelling for de første 100 000 kr man tjener, og de som jobber deltid og har usikre jobber, kommer dårligere ut.

Det første regjeringen burde gjøre, er å gå tilbake og legge fram en sak som gjør at vi får pensjon fra første krone. Det ville bøte noe på den usikkerheten mange av de som blir konkurranseutsatt, nå har, for da ville man i alle fall vært sikret en noe bedre pensjon enn det man i mange tilfeller får, selv om pensjonen i offentlig sektor tradisjonelt har vært langt bedre.

Jeg utfordrer statsråden til å si noe om hva hun faktisk mener om det som skjedde i Forsvaret. Er det greit at staten som arbeidsgiver sender folk ut i en situasjon der man taper mye penger på noe det burde være opplagt at man får beholde?

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Eg tok berre ordet til ei heilt kort stemmeforklaring. Me i SV vil stemma for alle mindretalsforslag som ligg i innstillinga, som vil gjera det betre enn regelverket er i dag. Difor stemmer me subsidiært for dei.

Erlend Wiborg (FrP) []: Når jeg hører litt av retorikken som brukes av venstresiden i denne saken, får jeg inntrykk av at man er imot alt av anbud. Det ville i så fall være meget spesielt hvis man i praksis mener at f.eks. det offentlige skal utføre alle oppgaver selv. Det tror jeg selv ikke disse partiene i denne sal mener, muligens med unntak av partiet Rødt. Men når jeg hører Sosialistisk Venstreparti og retorikken de bruker, er det at alt av anbud er galt, alt av anbud innebærer at det blir dårligere for de ansatte. Jeg har selv tidligere erfaring som lokalpolitiker i Moss. Der har vi konkurranseutsatt flere tjenester. Man hadde undersøkelser før det ble konkurranseutsatt, mens det var det, og etterpå, når det hadde blitt rekommunalisert, og de ansatte selv trivdes bedre i perioden da det var konkurranseutsatt. Man gikk inn og så på lønns- og arbeidsbetingelsene. I flere tilfeller, eller som oftest, var det relativt likt, i noen tilfeller var det også bedre. Men Sosialistisk Venstreparti vet tydeligvis bedre.

Så er det noe med liv og lære i politikken. Jeg registrerer at representanten Lerbrekk ikke besvarte mitt spørsmål, derfor oppfordrer jeg henne nå til å tegne seg og svare på det enkle spørsmålet: Når SV er så imot anbud med begrunnelse i lønns- og arbeidsvilkår, når SV selv sitter i byråd i denne byen og stiller som krav at de private ikke får lov til å gi høyere lønn, tvert imot, de skal gi lavere lønn enn det kommunen selv gir, hvorfor kommer man etterpå og kritiserer de private? Det henger ikke på greip. Derfor oppfordrer jeg nå representanten Lerbrekk til å tegne seg umiddelbart og komme med en god forklaring på hvorfor byrådet i Oslo har lagt seg på den linjen, for det henger ikke sammen med det synet hun ellers har forfektet.

Avslutningsvis: Jeg hørte også representanten Lundteigen snakke varmt om å rekommunalisere tjenester. Jeg hadde trodd og håpet at for representanten Lundteigen og Senterpartiet, som tidligere har hatt et ganske pragmatisk forhold til dette, er det viktigste å sikre gode lønns- og arbeidsvilkår, og ikke minst er det utrolig viktig å sørge for at tjenestene blir best for dem som skal motta dem, og at man bruker skattepengene på en mest mulig effektiv og god måte. At Lundteigen da legger seg på samme linje retorisk som Sosialistisk Venstreparti, må jeg si overrasker stort.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Høyre er selvsagt også for et trygt og anstendig arbeidsliv, og vi mener det er mange måter å drive mer effektivt på. Faktisk kommer hele velstandsutviklingen vi har hatt de siste 150 årene, nettopp av at vi har klart å gjøre mer for mindre. Det kan være bedre metodikk, det kan være bedre utstyr, og det har gjort at selv vaktmestertjenester og renhold kan gjøres mer effektivt, samtidig som det styrker arbeidstakeres arbeidsforhold gjennom at man ikke trenger å ta de tunge løftene. Jeg mener det er en feilslutning å hevde at det ikke er mulig å gjøre ting smartere – og derfor ofte billigere – uten at det går ut over lønns- og arbeidsbetingelser. Tvert imot har vi i Norge klart å heve arbeidslivsstandarder, tilby god lønn og gode arbeidsforhold samtidig som vi leverer flere og bedre tjenester.

Representanten Grande tar opp forhold i Oslo kommune, bl.a. innen renovasjon og renhold. Renovasjon var altså konkurranseutsatt i over 20 år med suksess før én kontrakt ble brutt. Det Grande omtalte som en uholdbar kontrakt for renovasjon, satt hans eget byråd på i halvannet år uten å endre på etter at de tok over. Og, som representanten Wiborg har vært inne på, det samme var det med Arbeiderpartiet og SV i byråd, som krevde lavere lønninger i anbudskontrakter med private. Det har representanten Lerbrekk ikke svart på, men jeg ser at representanten Grande har tegnet seg etterpå, så han kan kanskje forklare litt om det. Nå har jo Oslo kommune tatt over disse tjenestene, og alt skal tilsynelatende ha blitt så mye bedre. Men det de glemmer å nevne, er at Arbeidstilsynet nå har åpnet sak mot Oslo kommune etter at det ble avdekket brudd på arbeidsmiljøloven – ikke bare ett brudd, men 250 000 brudd siden 2016. Så hvis det er politisk vilje det har stått på i alle disse årene, hvor har den vært? Og mens Veireno mistet kontrakten sin og Veireno-sjefen ble dømt til ni måneders fengsel for brudd på arbeidsmiljøloven, viser det seg at kommunen altså gjør det samme, i langt større utstrekning.

Jeg tror det finnes både gode og dårlige arbeidsgivere i både offentlig sektor og privat næringsliv, og det finnes gode og dårlige kontrakter. Det er fullt mulig å legge premisser i kontraktene som gjør at man får bedre arbeidsbetingelser, og selvfølgelig kan det offentlige be om at krav blir oppfylt. Men disse kontraktene kan man da stille krav til, og kontraktene kan sies opp. Verre er det når offentlig sektor som monopolist gjør det samme. Som statsråden tror ikke jeg at det er vond vilje av dagens byråd. Like fullt blir det hult å si at arbeidstakeres rettigheter står fremst når SV og Arbeiderpartiet selv krever lavere lønninger i anbud og står ansvarlig for 250 000 brudd på arbeidsmiljøloven.

Konkurranseutsetting betyr for meg å sørge for bedre tjenester og anstendige arbeidsforhold, uansett hvem som leverer dem.

Arild Grande (A) []: Vi hører mye fint og flott fra høyresiden om hvor fint alt skal bli bare vi legger det ut på anbud og konkurranseutsetter det. Det skal bli bedre tjenester, det skal bli mer effektivt. Det høres flott ut, men det virker ikke. De eksemplene vi har sett i media de siste årene fra der man har prøvd dette, viser jo at det blir dårligere lønns- og arbeidsvilkår, det blir dårligere tjenester, og de aller fleste kommunene som har brent seg på dette, tar det nå tilbake i egen regi, som renovasjonstjenester, ikke bare i Oslo, men i en rekke kommuner – ca. 200 i tallet.

Vi har sett eksempler fra Forsvaret, der ansatte har mistet rettigheter, og hvor kvaliteten blir forringet fordi det blir færre ansatte som skal gjøre den samme jobben til dårligere lønn og på kortere tid. Vi har også sett av eksemplene i luftambulansesaken, som de aller fleste kjenner til, hvor galt det kan gå når man ikke sørger for at de ansattes rettigheter er ivaretatt og den grunnleggende tryggheten for den norske befolkning er sikret.

Da er spørsmålet: Hva har statsråden og regjeringen lært av disse eksemplene? Jeg har ikke hørt noen ting fra denne talerstolen i denne debatten som tyder på at de har lært noe som helst. Og det er ikke så rart i og for seg, det er tross alt høyresiden vi snakker om. De ønsker jo denne utviklingen velkommen.

Det jeg synes er mer merkelig, er at partier som ellers har en rørende omsorg for skattebetalernes penger, sitter stille og ser på at fellesskapets midler renner bort til private aktører, mye går ut av landet, betalt av de ansatte i form av dårligere lønns- og arbeidsvilkår og av brukerne i form av et dårligere tilbud. Kan statsråden komme opp og forklare denne mangelen på logikk? Og kan hun også svare på den utfordringen som undertegnede, flere i salen og Rigmor Aasrud har gitt: Hvordan kan statsråden stå på talerstolen i Stortinget og si at de ansattes rettigheter er godt nok ivaretatt i loven i dag, når vi ser sånne utslag som vi har sett bl.a. i Forsvaret?

Statsråden sier at det er viktig at vi sikrer regler som ivaretar de ansatte, at vi skal ha et trygt og godt arbeidsliv. Mener statsråden at det å miste pensjonsrettigheter, som en på ærlig vis har tjent opp gjennom et langt yrkesliv, enkelte over 1,3 mill. kr, er et eksempel på det arbeidslivet hun ønsker seg? Jeg kunne godt tenke meg at hun kom opp på talerstolen og forklarte. – Nå ser jeg at hun har tegnet seg, så da stopper jeg der.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: I mitt første innlegg klargjorde jeg Senterpartiets holdning til dette temaet, og det står veldig støtt i vår politiske tradisjon.

Jeg vil understreke at for Senterpartiet er det i mange tilfeller nå helt naturlig å rekommunalisere renholdet. Hvorfor er det det? Jo, fordi erfaringene ikke er gode nok. Det vi ser, er at der hvor vi har offentlige ledere, som ikke også har ansvaret for renholdet, er det noe som mangler. En offentlig leder har ansvar for helheten. Det er det som er i ferd med å utvikle seg: Det er snart ingen som har ansvar for helheten. Når en ikke har ansvar for helheten, blir det ansvarsfraskrivelser, og det blir dårligere resultater.

Senterpartiet har den holdningen til faget renhold at det er et fullverdig arbeid. Det er et arbeid som skal ha en betaling, som skal ha vilkår på linje med annet fullverdig arbeid. Og det er helt naturlig at en sjukehusdirektør har det samme ansvaret for renholdere som for sjukepleiere i sin virksomhet. For i eksempelet sjukehus er renhold, smitte og kvalitet på tjenestene en del av den samme helheten. Det er ikke forsvarlig det som skjer i dag i en rekke helseforetak, at renholdet blir faset ut, og så får en trøbbel i neste omgang fordi sjukdomssituasjonen utvikler seg sånn at det ikke går bra som følge av at renholdet ikke har den kvalitet som trengs.

Det er vesentlig for Senterpartiet at vi har renhold som en integrert del av offentlig virksomhet. Det er viktig at vi får bedre ledere for offentlig virksomhet, som tar ansvar for helheten. Og jeg understreket i mitt innlegg at det som er det viktigste i offentlig sektor nå, er organisasjon, kultur og ledelse, nemlig at de offentlige lederne inspirerer sine medarbeidere til å ta ansvar, ta initiativ, tenke sjøl og utøve jobben på en god måte. Dersom en får til det, kombinert med de ansettelsesforhold en har i staten, vil jeg påstå at det er ingen som vil utkonkurrere offentlige renholdere. Det er Senterpartiets linje i denne saken.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er flere som har stilt meg spørsmål om den konkrete anbudsutsettingen av renholdstjenestene i Forsvaret. Jeg synes det er vanskelig å skulle kommentere den saken, rett og slett fordi den, så vidt jeg vet, går for domstolene akkurat nå. Hva som er utfallet av den, er det uansett for tidlig å si. Så vidt jeg vet, var det snakk om virksomhetsoverdragelse, og så vidt jeg vet, var det også en arbeidsgiver med tariffavtale som skulle bli den nye arbeidsgiveren. Men igjen: Saken er for domstolen, og da skal jeg være varsom med å kommentere den konkret.

Det er som jeg har sagt i flere innlegg her i dag, at når man skal anbudsutsette, gjelder det regelverk for det i dag. Man har en egen forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter som nettopp regulerer hvilke krav man skal sette til lønns- og arbeidsvilkår. Jeg mener det er en viktig forskrift og en riktig forskrift nettopp fordi den sikrer de ansatte rettigheter.

Men så går det et ideologisk skille i denne salen mellom dem som ønsker å ta i bruk private aktører, og dem som ikke ønsker å ta i bruk private aktører. Det er også en fordel, når man setter noe ut på anbud, at man nettopp kan stille krav og vilkår, og hvis ikke de følges, kan man si opp kontrakten. Jeg merker meg at opposisjonen i denne salen er langt mer taus når det gjelder de bruddene vi faktisk ser i offentlig sektor, og det synes jeg er et tankekors. For vi ser det i Oslo, vi ser det i Trondheim, vi ser det i statlig sektor, at det også er brudd der, men der er bekymringen fra opposisjonen ikke nevneverdig stor, må jeg si.

Regjeringen har vært opptatt av å sette et trygt og seriøst arbeidsliv på dagsordenen. Vi har utarbeidet tre strategier mot arbeidslivskriminalitet sammen med partene i arbeidslivet. Vi ser gode resultater av det arbeidet vi gjør. Vi ser at bedrifter opplever at det er lettere å drive nå enn tidligere, og at man sier at risikoen for å bli tatt er større. Forbrukere er mer tilbøyelige til å handle hvitt nå enn tidligere, og det er bra. I de strategiene har vi nettopp fokusert på tilsyn, på sanksjoner, på informasjonsdeling og på etatssamarbeid for å luke ut dem som er useriøse. Og det skal denne regjeringen fortsette med. Vi er opptatt av et trygt, seriøst arbeidsliv uten useriøse arbeidsgivere, men vi er også opptatt av at man skal ta både private og offentlige virksomheter i bruk, i den blandingsøkonomien som også representanten Lundteigen nevnte i sitt innlegg.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Eg vil gjerne svara litt på det eg nærmast høglydt vart bedt om å svara på. Eg registrerer at representanten Wiborg openbert har eit veldig stort engasjement for Oslo. Det er bra. SV og eg har òg eit engasjement for Oslo. Dessverre har ikkje eg jobba i eller saman med byrådet i Oslo, men eg håper at representanten Wiborg vil bruka sitt store engasjement til å setja seg inn i saka og få alle fakta på bordet. Dessverre har ikkje eg dei faktaa for handa no, men eg er heilt sikker på at kollegaene mine i byrådet i Oslo vil vera meir enn hjelpsame med å skaffa dei.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Jeg skal være kort.

Jeg sier som Arild Grande, med motsatt fortegn: Vi hører veldig mye fint og flott om hvor ansvarlig og bra alt skal bli bare det offentlige selv står for tjenestene. Det til tross for at Arbeiderpartiet og SV åpenbart tok over kontrakter som de selv mente var uholdbare, uten å gjøre endringer eller si dem opp da de kom inn i byrådet i Oslo, til tross for at de selv krever lavere lønninger i kontrakter ved anbud, og til tross for at de selv står ansvarlig for 250 000 brudd på arbeidsmiljøloven, samtidig som de mener at dette kun står på politisk vilje. Da lurer jeg på: Hvor har den politiske viljen vært de siste fire årene?

Men det er kanskje ikke så rart, for det er tross alt den moralske, høyverdige venstresiden vi snakker om.

Presidenten: Representanten Arild Grande har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Arild Grande (A) []: Statsråden unnlater elegant å svare på om hun mener at å miste pensjonsrettigheter på 1,3 mill. kr er det arbeidslivet hun ønsker seg. Hun henviser til en rettssak uten å ta imot invitasjonen til å si noe politisk om hva hun mener om hvilket arbeidsliv vi ønsker oss. Da anser jeg egentlig svaret som avgitt. For de stemmes ned i dag, alle forslag som nå fremmes av opposisjonen for å sikre bedre rettigheter til de ansatte og for å sikre bedre kvalitet i tjenestene. Det er et svar, det også – at man ikke vil være med på å gi større trygghet for de ansatte ved å sikre et bedre kvalitativt innhold i tjenestene som produseres, og sikre bedre forutsigbarhet, både for brukerne og for dem som jobber i sektoren. Det er et tydelig svar om at dagens regjering bør byttes ut, sånn at vi kan få muligheten til å sikre et anstendig arbeidsliv for alle, med forutsigbarhet og trygghet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel