Sveinung Stensland (H) [14:15:33 ] : Det er alltid interessant
å diskutere nye måter å løse oppgaver på, spesielt hvis en foreslår
at en yrkesgruppe skal få mer ansvar for noe som tilligger en annen.
Således har jeg ikke blitt overrasket over de massive tilbakemeldingene
jeg har fått etter at jeg pekte på at optikere kanskje kan få mer
ansvar for oppfølging av øyehelsen i Norge.
Optikere er godt
skolert personell med god kjennskap til øyets funksjon og ikke minst
korrigering av synsfeil. De har imidlertid noe sprik i utdannelsesbakgrunn, og
det er det viktig å ta med seg i diskusjonen videre. Optikere ser
hovedsakelig på friske øyne og har mindre erfaring med øyesykdom.
De vet godt hva som er et friskt øye, og allerede i dag sender optikere
pasienter med tegn på øyesykdom videre til spesialist.
En vanlig optiker
ser i snitt seks kunder per dag, og normalt blir én pasient i uken
henvist med mistanke om sykdom. Øyeleger ser mellom 15 og 25 pasienter
hver dag, og da flest syke øyne ettersom en gjerne blir henvist til
øyelege fra andre typer helsepersonell.
Det er fra legehold
uttrykt bekymring over villscreening i optikerbransjen, noe som
kan generere falske positive og belaste helsetjenesten med unødvendige
henvisninger. For mange henvisninger er en utfordring i flere deler
av helsetjenesten, og det gjelder ikke bare innenfor øyeområdet.
Dette er noe vi må ta på alvor i det videre arbeidet med synsfeltet.
En må selvsagt
lytte til øyelegene, og jeg vil takke for en rekke konstruktive
innspill. Samtidig vil jeg presisere at jeg ikke har tatt til orde
for å frata leger hovedansvaret for pasientenes øyehelse. Jeg har
heller ikke sagt at de skal fratas oppgaver, men jeg har pekt på
mulige andre måter å løse oppgaver på. Jeg ønsker med denne interpellasjonen
å reise debatten om hvordan vi skal møte fremtidens utfordringer
innen helsetjenesten – og akkurat nå innen øyehelsefeltet. I den
sammenheng er det opplagt at optikere kan spille en større rolle.
Det er basert på erfaringer vi allerede har fra flere steder i landet.
Senest i går kunne
vi i nyhetene på NRK se et godt eksempel der en optiker på Kongsberg
veiledet en kunde via en øyelege i Trondheim, med telemedisin. Det
er nettopp denne typen eksempler jeg mener det kan være bruk for
i fremtiden.
Etter som befolkningen
blir eldre, vil flere oppleve utfordringer med sanseapparatet –
både hørsel og syn. Svekket syn og hørsel er for de aller fleste
en del av det å bli gammel. Vi vet at folk lever lenger, og vi ser
også en skjevfordeling geografisk. Vi har en yngre befolkning i sentrale
strøk enn i distriktene. Det gjør at relativt flere i distriktene
vil ha utfordringer med synet, og de har lengre reisevei for å få
hjelp. Samtidig vet vi at det enkelte steder er utfordringer med
å rekruttere kvalifisert personell.
En annen trend
vi ser, er at flere og flere får diabetes. Dette er en pasientgruppe
som har særskilt behov for oppfølging av øynene da svekket syn er
en av mange uheldige sider ved dårlig regulert diabetes. Bare seks
av ti diabetespasienter får den oppfølgingen av øynene som de skal
ha. Det er en uholdbar situasjon som jeg regner med at statsråden
har fått med seg og tar på alvor.
Både grå og grønn
stær er sykdommer vi ser oftere jo eldre folk blir, og når vi vet
at flere og flere blir eldre, trenger en ikke være noen stor spåmann
for å se at det vil bli flere øyediagnoser i fremtiden. Jo eldre
en blir, jo flere problemer med syn og hørsel – så enkelt er det.
Noen av disse er sykdommer som må behandles medisinsk.
I mitt politiske
virke er jeg opptatt av pasientenes beste, og hvis vi ser at en
annen organisering eller bedre ansvarsfordeling gir en enklere hverdag
for pasientene, er jeg alltid villig til å diskutere det og gjøre
eventuelle endringer.
Norge har en god
dekning av optikere i hele landet. De fleste bor nærmere en optiker
enn en øyeavdeling, og hos optikere kan mange utfordringer avdekkes
og løses. Optikere er som sagt godt kvalifisert og jobber med synsundersøkelser
og korrigering av avvik. Det vi har sett, er at standarden har økt,
og at utstyret er blitt mer moderne og lettere å koble opp mot eksterne,
som øyeleger i en annen by.
Dersom optikere
får et større ansvar for øyehelsen, vil nordmenn få enklere tilgang
på nødvendige kontroller flere steder i landet. Det er det spørsmålet
jeg har dristet meg til å stille her: Hvordan kan vi ta utgangspunkt
i det og få bedre tilgang for folk rundt om i landet? Før vi gjør
eventuelle endringer, må vi diskutere om det er fornuftig at optikere
får dette. Jeg mener det er områder der dette er en løsning, og
det finnes allerede eksempler på godt samarbeid mellom optikere
og øyeavdelinger. Noe av dette kan det være verdt å bygge videre
på.
Når det gjelder
de tilbakemeldingene jeg har fått, er det interessant at det offisielt
har vært kritikk, men at det underhånden har kommet positive tilbakemeldinger
også fra øyeleger om at en del av disse prosjektene er positive,
som f.eks. det vi har sett i Harstad, og det vi i går så på Kongsberg.
Likeledes er det en kjent sak at de fleste fastleger har en altfor
travel hverdag. Også fastlegen har oppgaver innen øyehelse som ikke
alltid følges opp like grundig, f.eks. for pasienter med diabetes.
I debatten om
optikernes rolle innen øyehelse er flere eksempler blitt trukket
frem. Det kan ikke være sånn at vi fra Stortinget skal bestemme
detaljene i hvordan helsetjenesten skal løse sine oppgaver, men
å reise enn sånn debatt er på sin plass. Jeg ser frem til å høre
helseministerens syn på hvordan vi kan legge til rette for en enklere
hverdag for personer med øyesykdom eller behov for kontroll av øynene
– uten at det går på bekostning av pasientsikkerheten. Én ting er
sikkert: Med det som møter oss av demografiske utfordringer, må
vi tørre å tenke annerledes både her og i andre deler av helsetjenesten.
Statsråd Bent Høie [14:21:38 ]: Flere mennesker vil oppleve
syns- og hørselstap etter hvert som befolkningen blir eldre. Regjeringen
vurderer ulike tiltak for å forbedre tjenestetilbudet til personer
med nedsatt syn og hørsel. Jeg er enig i begrunnelsen for interpellasjonen
og vil ta initiativ til en utredning av hvordan optikernes kompetanse
kan utnyttes best mulig.
Helsedirektoratet
fikk i 2018 i oppdrag å utrede organiseringen av tilbudet til personer
med sansetap. Arbeidet ble delt i to på grunn av oppdragets omfang.
Den første delen – en utredning om organiseringen av hørselstilbudet
– skal være ferdig i begynnelsen av 2020. Helsedirektoratet vil
så få et tilsvarende utredningsoppdrag om tilbudet innen øyehelse.
Dagens interpellasjon
gjelder optikernes mulige bidrag, men representanten Stenslands
spørsmål reiser viktige problemstillinger som angår flere grupper
helsepersonell på mange fagområder.
Befolkningen blir
eldre, og vi blir færre yrkesaktive. Det er generelt for stor variasjon
i organiseringen av tilbudet, i ventetid, i kvaliteten på tjenestene
som tilbys, og i effektiv bruk av tilgjengelig kompetanse. Vi må
se på om oppgavene kan utføres på nye måter, og om helsepersonell
kan få andre oppgaver enn i dag. Hvordan optikernes kompetanse og
kapasitet kan benyttes bedre i arbeidet for bedre øyehelse, er en
del av dette.
I pasientens helsetjeneste
må vi jobbe smartere og annerledes, og vi må involvere pasienter
og medarbeidere på andre måter enn i dag. Vurderingen av hvem som
skal gjøre hvilke oppgaver, må bygge på faglige erfaringer, utviklingen
i profesjonsutdanningen og på teknologisk utvikling i de ulike fagområdene.
Utgangspunktet må være kvaliteten på tjenestene, hvilken kompetanse
det er behov for, og – ikke minst – pasientenes behov.
Skal vi lykkes
med å redusere variasjonen i tilbudet og levere tjenester med god
kvalitet også i framtiden, må vi ta tak i utfordringene knyttet
til mangel på helsepersonell. Vi må også våge å tenke nytt i måten
vi organiserer og bruker helsepersonell på. Vi må ta i bruk tiltak som
bidrar til effektiv bruk av personell med høy kompetanse og lang
utdanning. Selv om vi gjør dette, vil likevel bemanningsbehovet
i helsetjenesten øke sterkt. Samtidig som vi utdanner flere, må
vi også endre arbeidsmåter og oppgavedeling, og vi må passe på å
benytte rett kompetanse på rett sted.
Teknologiutviklingen
gir muligheter for å endre hvordan vi bruker personellet, og vi
må organisere oss for å ta i bruk teknologiske løsninger som er
arbeidsbesparende og fremmer helse og velferd.
Optikere finnes
over hele landet, og de har viktige funksjoner for personer med
synshemming. Optikere bruker synsundersøkelser for å gi råd om riktige
briller eller kontaktlinser, og de henviser til øyelege hvis de
ser tegn på sykdom. Vi må undersøke om optikernes kompetanse kan
benyttes bedre enn i dag. Det finnes noen optikere i spesialisthelsetjenesten,
men langt de fleste arbeider i private optikerforretninger – det
vil si i et fritt marked uten offentlig finansiering og tilknytning.
Personer med diabetes
er en stor pasientgruppe i helse- og omsorgstjenesten. Pasientene
skal ha regelmessige øyebunnsundersøkelser for å oppdage diabetisk
øyesykdom i tide. Hvis sykdommen oppdages i tide, kan pasientene
få behandling som kan forhindre unødvendig synstap og blindhet.
Som en del av
arbeidet med Nasjonal diabetesplan 2017–2021 anbefalte Helsedirektoratet
et program for regelmessige netthinneundersøkelser for å hindre
diabetisk øyeskade. I 2019 fikk helseregionene i oppdrag å innføre
dette programmet i helseforetakene. Dette ble gjort som en oppfølging
av diabetesplanen, og for at tilbudet til pasienter med diabetes
systematisk skal følge nasjonale faglige retningslinjer. Programmet
bygger på oppgavedeling mellom fastleger og øyeleger i sykehus og
spesialistpraksiser. Samtidig skal de også benytte kompetansen hos
øyesykepleiere, optikere og andre personellgrupper med relevant
kompetanse.
Helse Nord gjennomfører
pilotprosjekter der både øyeleger, optikere og øyesykepleiere er
involvert. Etter Helsedirektoratets vurdering bør optikere ha en
plass i det faglige teamet som jobber med diabetespasienter. I pilotprosjektet
i Helse Nord tar optikeren bilde av netthinnen, mens en øyelege
tolker bildene og står for videre oppfølging. I Harstad samarbeider
optiker og øyelege om oppfølging av diabetespasientene. Samarbeidet startet
i 2010, og optikeren har flere oppgaver enn å ta bilder, bl.a. vurderer
optikeren i større grad om bildene viser tegn til sykdom.
Også barn kan
ha synstap og øyesykdom. Helsedirektoratet har nylig revidert delen
om syn i nasjonal faglig retningslinje for undersøkelse av syn,
hørsel og språk hos barn. Direktoratet anbefaler bl.a. å opprettholde dagens
praksis om at helsestasjon og skolehelsetjeneste skal henvise barn
som er eldre enn fem år, til optiker eller ortoptist. Hvis helsestasjonen
har mistanke om øyesykdom eller annen sykdom, skal barnet henvises
til spesialisthelsetjenesten. Norges Optikerforbund og optikerutdanningen
ved Universitetet i Sørøst-Norge har deltatt i arbeidet med retningslinjene.
Et utkast med faglige anbefalinger er sendt på høring med høringsfrist
i januar 2020.
Som nevnt vil
jeg ta initiativ til en utredning av hvordan optikernes kompetanse
kan benyttes i større grad enn i dag. Det vil passe å knytte en
slik utredning til arbeidet med sansetap som regjeringen allerede
har startet. Utredningen om organisering av tilbudet innen øyehelse
skal legge vekt på kvalitet i pasientbehandlingen og god bruk av
kompetanse. Den skal bl.a. gjennomgå utfordringer knyttet til finansiering,
herunder bruk av takster og egenandeler, som Norges Optikerforbund har
tatt opp.
Bruk av IKT-løsninger
er en annen viktig problemstilling som utredningen må ta tak i.
Optikere er autorisert helsepersonell, og må registrere nødvendige
opplysninger om pasienten og helsehjelpen. De skal også ha sikre
løsninger for å lagre bilder og andre data. Utredningen må vurdere
løsninger for sikker digital kommunikasjon med pasienter, helsestasjon,
fastleger og sykehus.
Hvilke kompetansekrav
som skal settes til ulike øyeundersøkelser, og hvem som har kompetanse
til å vurdere funn ved slike undersøkelser, må også utredes. Øyehelseprogrammet
for diabetespasienter og Helsedirektoratets utredning av sansetap
vil vurdere nye muligheter for å benytte optikernes kompetanse.
Vurderingene må omfatte finansiering av optikernes arbeid, journaldokumentasjon
og sikker kommunikasjon om pasientopplysningene.
De pågående utredningene
vil gi et godt grunnlag for Hebeslutninger om optikernes rolle i
det framtidige tilbudet innen øyehelse.
Carl-Erik Grimstad (V) [14:32:10 ] : Det blir jo rent intimt,
dette – denne salen gir meg en mulighet til å skryte uhemmet av
en regjeringspartikollega uten fare for å bli motsagt. Men litt
malurt må det vel være lov til å komme med.
Den problemstillingen
som representanten Stensland tar opp, er veldig god. Den går på
mange måter rett inn i kjernen av en slags perspektivmelding for
helsevesenet. Der spiller andre yrkesgrupper enn akkurat de tradisjonelle,
leger og sykepleiere, en veldig viktig rolle. Optikerne går inn
i det. Det er viktig å se på andre yrkesgrupper når vi diskuterer
framtidens helsetjeneste.
Så vil jeg minne
om – og det husker sikkert både statsråden og representanten – at
i Granavolden-plattformen har vi en overskrift der det bl.a. står
«et bærekraftig velferdssamfunn». Det tok også statsråden opp. Jeg
vil legge vekt på bærekraftighet. Stenslands intensjon med interpellasjonen
stiller jeg meg ikke tvilende til – tvert imot: Jeg synes den er
veldig betimelig, og det er bra med en utredning om dette spørsmålet.
Men øyelegenes reaksjon på dette er at optikernes rolle på mange
måter kan være kostnadsdrivende, og det er det interessant å få
tatt opp i en utredning: I hvilken grad kan vi se for oss en overdiagnostisering,
at optikerkjeder som har stor og dyr apparatur, diagnostiserer i
større grad – hadde jeg nær sagt – enn det som er ønskelig, og henviser
til øyeleger når de selv ikke er i stand til å tolke resultatene
av undersøkelsen, en undersøkelse som øyelegen i utgangspunktet
kunne ha sagt var unødvendig?
Det minner meg
om at vi i dag har noen som har tatt til orde for å se nærmere på
«vi-vil-ha-MR-samfunnet», altså en situasjon der det kommer en pasient
til fastlegen og sier at han har problemer med en hofte, hvorpå fastlegen
foreskriver fysioterapi og opptrening. Så svarer pasienten at «ja,
men jeg vil ha MR», hvorpå legen sier «ja, men hør her, jeg har
40 års erfaring med det du lider av, og jeg vet hva du trenger –
basta», hvorpå pasienten bytter fastlege og trolig får MR hos en
annen. Dette er kostnadsdriving, og det er åpenbart at noe av det
samme kan finne sted når vi slipper andre yrkesgrupper inn.
En synsundersøkelse
hos en optikerkjede – faktisk en lavkostnadsoptikerkjede – koster
645 kr, mens fastlege betaler man i dag 240 kr for hvis man oppsøker
en spesialist i allmennmedisin. Dette er en problemstilling jeg
synes det er verdt å ta tak i, og som jeg vet at Legeforeningen
er opptatt av.
Men samarbeid,
som egentlig var kjernen i Stenslands innlegg, er jeg selvsagt for.
Og heri ligger den betydelige verdien av interpellantens interpellasjon.
Sveinung Stensland (H) [14:36:13 ] : Jeg vil gjerne takke min
kjære kollega Grimstad, som som regel er i nærheten av svaret –
i alle fall inne på kjernen i det som diskuteres.
For å bringe litt
malurt inn i debatten, eller Artemisia absinthium, som min faggruppe
velger å kalle det, og dette er viktig: Jeg trakk også frem innvendinger
i mitt innlegg. Det er ikke sånn at vi bare kan slippe dette fri. Når
det gjelder dette med overdiagnostisering, som representanten Grimstad
var inne på, tok jeg opp villscreening, og det er en utfordring.
Nordmenn er det mest gjennomlyste folket i Europa. Det er ingen
land der det tas flere MR- og røntgenundersøkelser. Vi har også
svært store blodprøvetakingstall. Vi må ikke komme dit at vi slipper
dette helt fritt.
I svaret sitt
er statsråden svært tydelig på at dette skal utredes nøye, og det
er viktig. Det er ikke sånn at vi skal trykke på en knapp, og så
bare overfører vi tjenesten fra legene til optikerne – det er ikke
det jeg er ute etter. Og vi vil ikke ha MR-samfunnet. Jeg tror ingen
vil ha det. Det jeg tror vi vil ha, er et samfunn der vi forebygger
unødig helseskade. Det er jo selve målet med helsepolitikken. Det
er i lys av det vi må tolke denne debatten, nemlig å sørge for at
folk ikke blir unødig syke fordi de ikke får den kontrollen og oppfølgingen
de skal ha.
Så bringes det
opp at det koster 645 kr hos en billigkjede å få gjort undersøkelser
og 240 kr hos en fastlege. Det er i beste fall å forlede folket.
Det er sånn at når fastlegen tar 240 kr fra pasienten, tar han også
litt fra fellesskapet. 240 kr er bare egenandelen, så kostnaden
ved å gå til fastlegen er betydelig høyere enn det det vises til. Men
for pasienten er det rett.
Folk med øyeproblemer
som skal til undersøkelse og er under utredning og oppfølging etter
operasjon, f.eks., er gjerne pasienter som ser dårlig. Det betyr
at det er ikke alltid bare pasienten som skal oppsøke en avdeling
i en annen by eller et annet sted, det er pasienten og en pårørende.
Svært ofte er det gjerne en sønn, en datter, en mor eller en far
som må følge den som har problemer med synet. Så dette gjelder ikke
bare pasienten, det gjelder også pårørende.
Jeg tror det er
viktig å jobbe videre med dette av hensyn til både pasienter og
pårørende i Norge.
Takk for en fin
debatt for dem som ønsket å være med på den.