Stortinget - Møte tirsdag den 19. november 2019

Dato: 19.11.2019
President: Nils T. Bjørke

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [14:14:35]

Interpellasjon fra representanten Sveinung Stensland til helseministeren: «Norge har en god dekning av optikere i hele landet. De fleste bor nærmere en optiker enn en øyeavdeling. Hos optiker kan mange utfordringer avdekkes og løses. Optikere er godt kvalifiserte fagpersoner som faglig jobber med synsundersøkelser og korrigering av synsavvik. Optikere har høy faglig standard og moderne utstyr. Bransjen er profesjonell og driver et aktivt kvalitetsarbeid. Dersom optikere får et større ansvar for øyehelse, vil flere nordmenn få enklere tilgang på nødvendige kontroller flere steder i landet. Det vil gi mindre reisebelastning, kortere reisetid og være spesielt gunstig for pasienter i distriktene. Er statsråden enig i at optikerne kan få et større ansvar for oppfølgingen av øyehelsen i Norge»?

Talere

Sveinung Stensland (H) []: Det er alltid interessant å diskutere nye måter å løse oppgaver på, spesielt hvis en foreslår at en yrkesgruppe skal få mer ansvar for noe som tilligger en annen. Således har jeg ikke blitt overrasket over de massive tilbakemeldingene jeg har fått etter at jeg pekte på at optikere kanskje kan få mer ansvar for oppfølging av øyehelsen i Norge.

Optikere er godt skolert personell med god kjennskap til øyets funksjon og ikke minst korrigering av synsfeil. De har imidlertid noe sprik i utdannelsesbakgrunn, og det er det viktig å ta med seg i diskusjonen videre. Optikere ser hovedsakelig på friske øyne og har mindre erfaring med øyesykdom. De vet godt hva som er et friskt øye, og allerede i dag sender optikere pasienter med tegn på øyesykdom videre til spesialist.

En vanlig optiker ser i snitt seks kunder per dag, og normalt blir én pasient i uken henvist med mistanke om sykdom. Øyeleger ser mellom 15 og 25 pasienter hver dag, og da flest syke øyne ettersom en gjerne blir henvist til øyelege fra andre typer helsepersonell.

Det er fra legehold uttrykt bekymring over villscreening i optikerbransjen, noe som kan generere falske positive og belaste helsetjenesten med unødvendige henvisninger. For mange henvisninger er en utfordring i flere deler av helsetjenesten, og det gjelder ikke bare innenfor øyeområdet. Dette er noe vi må ta på alvor i det videre arbeidet med synsfeltet.

En må selvsagt lytte til øyelegene, og jeg vil takke for en rekke konstruktive innspill. Samtidig vil jeg presisere at jeg ikke har tatt til orde for å frata leger hovedansvaret for pasientenes øyehelse. Jeg har heller ikke sagt at de skal fratas oppgaver, men jeg har pekt på mulige andre måter å løse oppgaver på. Jeg ønsker med denne interpellasjonen å reise debatten om hvordan vi skal møte fremtidens utfordringer innen helsetjenesten – og akkurat nå innen øyehelsefeltet. I den sammenheng er det opplagt at optikere kan spille en større rolle. Det er basert på erfaringer vi allerede har fra flere steder i landet.

Senest i går kunne vi i nyhetene på NRK se et godt eksempel der en optiker på Kongsberg veiledet en kunde via en øyelege i Trondheim, med telemedisin. Det er nettopp denne typen eksempler jeg mener det kan være bruk for i fremtiden.

Etter som befolkningen blir eldre, vil flere oppleve utfordringer med sanseapparatet – både hørsel og syn. Svekket syn og hørsel er for de aller fleste en del av det å bli gammel. Vi vet at folk lever lenger, og vi ser også en skjevfordeling geografisk. Vi har en yngre befolkning i sentrale strøk enn i distriktene. Det gjør at relativt flere i distriktene vil ha utfordringer med synet, og de har lengre reisevei for å få hjelp. Samtidig vet vi at det enkelte steder er utfordringer med å rekruttere kvalifisert personell.

En annen trend vi ser, er at flere og flere får diabetes. Dette er en pasientgruppe som har særskilt behov for oppfølging av øynene da svekket syn er en av mange uheldige sider ved dårlig regulert diabetes. Bare seks av ti diabetespasienter får den oppfølgingen av øynene som de skal ha. Det er en uholdbar situasjon som jeg regner med at statsråden har fått med seg og tar på alvor.

Både grå og grønn stær er sykdommer vi ser oftere jo eldre folk blir, og når vi vet at flere og flere blir eldre, trenger en ikke være noen stor spåmann for å se at det vil bli flere øyediagnoser i fremtiden. Jo eldre en blir, jo flere problemer med syn og hørsel – så enkelt er det. Noen av disse er sykdommer som må behandles medisinsk.

I mitt politiske virke er jeg opptatt av pasientenes beste, og hvis vi ser at en annen organisering eller bedre ansvarsfordeling gir en enklere hverdag for pasientene, er jeg alltid villig til å diskutere det og gjøre eventuelle endringer.

Norge har en god dekning av optikere i hele landet. De fleste bor nærmere en optiker enn en øyeavdeling, og hos optikere kan mange utfordringer avdekkes og løses. Optikere er som sagt godt kvalifisert og jobber med synsundersøkelser og korrigering av avvik. Det vi har sett, er at standarden har økt, og at utstyret er blitt mer moderne og lettere å koble opp mot eksterne, som øyeleger i en annen by.

Dersom optikere får et større ansvar for øyehelsen, vil nordmenn få enklere tilgang på nødvendige kontroller flere steder i landet. Det er det spørsmålet jeg har dristet meg til å stille her: Hvordan kan vi ta utgangspunkt i det og få bedre tilgang for folk rundt om i landet? Før vi gjør eventuelle endringer, må vi diskutere om det er fornuftig at optikere får dette. Jeg mener det er områder der dette er en løsning, og det finnes allerede eksempler på godt samarbeid mellom optikere og øyeavdelinger. Noe av dette kan det være verdt å bygge videre på.

Når det gjelder de tilbakemeldingene jeg har fått, er det interessant at det offisielt har vært kritikk, men at det underhånden har kommet positive tilbakemeldinger også fra øyeleger om at en del av disse prosjektene er positive, som f.eks. det vi har sett i Harstad, og det vi i går så på Kongsberg. Likeledes er det en kjent sak at de fleste fastleger har en altfor travel hverdag. Også fastlegen har oppgaver innen øyehelse som ikke alltid følges opp like grundig, f.eks. for pasienter med diabetes.

I debatten om optikernes rolle innen øyehelse er flere eksempler blitt trukket frem. Det kan ikke være sånn at vi fra Stortinget skal bestemme detaljene i hvordan helsetjenesten skal løse sine oppgaver, men å reise enn sånn debatt er på sin plass. Jeg ser frem til å høre helseministerens syn på hvordan vi kan legge til rette for en enklere hverdag for personer med øyesykdom eller behov for kontroll av øynene – uten at det går på bekostning av pasientsikkerheten. Én ting er sikkert: Med det som møter oss av demografiske utfordringer, må vi tørre å tenke annerledes både her og i andre deler av helsetjenesten.

Statsråd Bent Høie []: Flere mennesker vil oppleve syns- og hørselstap etter hvert som befolkningen blir eldre. Regjeringen vurderer ulike tiltak for å forbedre tjenestetilbudet til personer med nedsatt syn og hørsel. Jeg er enig i begrunnelsen for interpellasjonen og vil ta initiativ til en utredning av hvordan optikernes kompetanse kan utnyttes best mulig.

Helsedirektoratet fikk i 2018 i oppdrag å utrede organiseringen av tilbudet til personer med sansetap. Arbeidet ble delt i to på grunn av oppdragets omfang. Den første delen – en utredning om organiseringen av hørselstilbudet – skal være ferdig i begynnelsen av 2020. Helsedirektoratet vil så få et tilsvarende utredningsoppdrag om tilbudet innen øyehelse.

Dagens interpellasjon gjelder optikernes mulige bidrag, men representanten Stenslands spørsmål reiser viktige problemstillinger som angår flere grupper helsepersonell på mange fagområder.

Befolkningen blir eldre, og vi blir færre yrkesaktive. Det er generelt for stor variasjon i organiseringen av tilbudet, i ventetid, i kvaliteten på tjenestene som tilbys, og i effektiv bruk av tilgjengelig kompetanse. Vi må se på om oppgavene kan utføres på nye måter, og om helsepersonell kan få andre oppgaver enn i dag. Hvordan optikernes kompetanse og kapasitet kan benyttes bedre i arbeidet for bedre øyehelse, er en del av dette.

I pasientens helsetjeneste må vi jobbe smartere og annerledes, og vi må involvere pasienter og medarbeidere på andre måter enn i dag. Vurderingen av hvem som skal gjøre hvilke oppgaver, må bygge på faglige erfaringer, utviklingen i profesjonsutdanningen og på teknologisk utvikling i de ulike fagområdene. Utgangspunktet må være kvaliteten på tjenestene, hvilken kompetanse det er behov for, og – ikke minst – pasientenes behov.

Skal vi lykkes med å redusere variasjonen i tilbudet og levere tjenester med god kvalitet også i framtiden, må vi ta tak i utfordringene knyttet til mangel på helsepersonell. Vi må også våge å tenke nytt i måten vi organiserer og bruker helsepersonell på. Vi må ta i bruk tiltak som bidrar til effektiv bruk av personell med høy kompetanse og lang utdanning. Selv om vi gjør dette, vil likevel bemanningsbehovet i helsetjenesten øke sterkt. Samtidig som vi utdanner flere, må vi også endre arbeidsmåter og oppgavedeling, og vi må passe på å benytte rett kompetanse på rett sted.

Teknologiutviklingen gir muligheter for å endre hvordan vi bruker personellet, og vi må organisere oss for å ta i bruk teknologiske løsninger som er arbeidsbesparende og fremmer helse og velferd.

Optikere finnes over hele landet, og de har viktige funksjoner for personer med synshemming. Optikere bruker synsundersøkelser for å gi råd om riktige briller eller kontaktlinser, og de henviser til øyelege hvis de ser tegn på sykdom. Vi må undersøke om optikernes kompetanse kan benyttes bedre enn i dag. Det finnes noen optikere i spesialisthelsetjenesten, men langt de fleste arbeider i private optikerforretninger – det vil si i et fritt marked uten offentlig finansiering og tilknytning.

Personer med diabetes er en stor pasientgruppe i helse- og omsorgstjenesten. Pasientene skal ha regelmessige øyebunnsundersøkelser for å oppdage diabetisk øyesykdom i tide. Hvis sykdommen oppdages i tide, kan pasientene få behandling som kan forhindre unødvendig synstap og blindhet.

Som en del av arbeidet med Nasjonal diabetesplan 2017–2021 anbefalte Helsedirektoratet et program for regelmessige netthinneundersøkelser for å hindre diabetisk øyeskade. I 2019 fikk helseregionene i oppdrag å innføre dette programmet i helseforetakene. Dette ble gjort som en oppfølging av diabetesplanen, og for at tilbudet til pasienter med diabetes systematisk skal følge nasjonale faglige retningslinjer. Programmet bygger på oppgavedeling mellom fastleger og øyeleger i sykehus og spesialistpraksiser. Samtidig skal de også benytte kompetansen hos øyesykepleiere, optikere og andre personellgrupper med relevant kompetanse.

Helse Nord gjennomfører pilotprosjekter der både øyeleger, optikere og øyesykepleiere er involvert. Etter Helsedirektoratets vurdering bør optikere ha en plass i det faglige teamet som jobber med diabetespasienter. I pilotprosjektet i Helse Nord tar optikeren bilde av netthinnen, mens en øyelege tolker bildene og står for videre oppfølging. I Harstad samarbeider optiker og øyelege om oppfølging av diabetespasientene. Samarbeidet startet i 2010, og optikeren har flere oppgaver enn å ta bilder, bl.a. vurderer optikeren i større grad om bildene viser tegn til sykdom.

Også barn kan ha synstap og øyesykdom. Helsedirektoratet har nylig revidert delen om syn i nasjonal faglig retningslinje for undersøkelse av syn, hørsel og språk hos barn. Direktoratet anbefaler bl.a. å opprettholde dagens praksis om at helsestasjon og skolehelsetjeneste skal henvise barn som er eldre enn fem år, til optiker eller ortoptist. Hvis helsestasjonen har mistanke om øyesykdom eller annen sykdom, skal barnet henvises til spesialisthelsetjenesten. Norges Optikerforbund og optikerutdanningen ved Universitetet i Sørøst-Norge har deltatt i arbeidet med retningslinjene. Et utkast med faglige anbefalinger er sendt på høring med høringsfrist i januar 2020.

Som nevnt vil jeg ta initiativ til en utredning av hvordan optikernes kompetanse kan benyttes i større grad enn i dag. Det vil passe å knytte en slik utredning til arbeidet med sansetap som regjeringen allerede har startet. Utredningen om organisering av tilbudet innen øyehelse skal legge vekt på kvalitet i pasientbehandlingen og god bruk av kompetanse. Den skal bl.a. gjennomgå utfordringer knyttet til finansiering, herunder bruk av takster og egenandeler, som Norges Optikerforbund har tatt opp.

Bruk av IKT-løsninger er en annen viktig problemstilling som utredningen må ta tak i. Optikere er autorisert helsepersonell, og må registrere nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen. De skal også ha sikre løsninger for å lagre bilder og andre data. Utredningen må vurdere løsninger for sikker digital kommunikasjon med pasienter, helsestasjon, fastleger og sykehus.

Hvilke kompetansekrav som skal settes til ulike øyeundersøkelser, og hvem som har kompetanse til å vurdere funn ved slike undersøkelser, må også utredes. Øyehelseprogrammet for diabetespasienter og Helsedirektoratets utredning av sansetap vil vurdere nye muligheter for å benytte optikernes kompetanse. Vurderingene må omfatte finansiering av optikernes arbeid, journaldokumentasjon og sikker kommunikasjon om pasientopplysningene.

De pågående utredningene vil gi et godt grunnlag for Hebeslutninger om optikernes rolle i det framtidige tilbudet innen øyehelse.

Sveinung Stensland (H) []: Jeg vil takke statsråden for et utfyllende svar, som viser at dette er en problemstilling som er tatt på alvor, og at en jobber med de forskjellige terapiområdene, f.eks. diabetes, som er veldig viktig.

Etter hvert som denne debatten har rast i media rundt omkring, har jeg blitt spurt om hvorfor jeg er så opptatt av optikere. Mitt svar på det er at jeg ikke er spesielt opptatt av optikere. Jeg er heller ikke så opptatt av øyeleger; det jeg er opptatt av, er pasienter – pasienter som trenger hjelp, pasienter som får synsskader fordi de ikke får hjelp tidsnok, og pasienter som ikke blir godt nok fulgt opp. Det eneste målet mitt når det gjelder øyehelse, er bedre tjenester til dem som trenger det. Og hvis vi kan bruke kompetansen bedre på de forskjellige fagområdene, er jeg villig til å se på det.

Hvis vi legger til grunn det statsråden her sier, er dette ivaretatt på best mulig måte med et godt arbeid innenfor både direktorat og departement. Jeg ser frem til den videre utviklingen av dette. Jeg er også glad for signalene om at en har et eget arbeid på sanseapparatet, som de fleste tar for gitt helt til det begynner å svikte. Det er en kjent sak at både syn og hørsel er et viktig grunnlag for livskvalitet. En viktig grunn til fallskader er nettopp at en har sviktende syn, og vi vet at de som faller, gjerne kan knekke lårhalsen eller noe annet. Det kan være starten på innleggelse på sykehjem, og mange kommer seg aldri opp av sengen når de først har falt og skadet seg.

Tusen takk for svaret fra statsråden.

Statsråd Bent Høie []: Takk for svaret fra interpellanten. Jeg er helt enig i at det viktigste er å ta utgangspunkt i det som er bra for pasientene. Da må vi sikre både nærhet og at tilbudet er tilgjengelig. Vi vet at vi står overfor en stor økning i antall eldre framover, og med alderdom følger også sansetap, som synstap og hørselstap. Det betyr at dette blir en voksende utfordring for helsetjenesten vår å løse framover. Da må vi finne de løsningene som er best for pasientene.

Så er jeg sikker på at også representanten er opptatt av en annen ting, nemlig at vi skal ha bærekraftige tjenester framover. Nettopp det å finne nye måter å løse oppgavene på er en viktig del av det. Optikernes kompetanse finnes i hele landet, også på de mindre stedene, der vi vet at det ikke minst blir en større andel eldre. Det å sørge for at de får god hjelp der de bor, og på en måte som gjør at vi bruker samfunnets ressurser på en fornuftig måte, er også en viktig del av det å skape et bærekraftig velferdssamfunn for framtiden.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Det blir jo rent intimt, dette – denne salen gir meg en mulighet til å skryte uhemmet av en regjeringspartikollega uten fare for å bli motsagt. Men litt malurt må det vel være lov til å komme med.

Den problemstillingen som representanten Stensland tar opp, er veldig god. Den går på mange måter rett inn i kjernen av en slags perspektivmelding for helsevesenet. Der spiller andre yrkesgrupper enn akkurat de tradisjonelle, leger og sykepleiere, en veldig viktig rolle. Optikerne går inn i det. Det er viktig å se på andre yrkesgrupper når vi diskuterer framtidens helsetjeneste.

Så vil jeg minne om – og det husker sikkert både statsråden og representanten – at i Granavolden-plattformen har vi en overskrift der det bl.a. står «et bærekraftig velferdssamfunn». Det tok også statsråden opp. Jeg vil legge vekt på bærekraftighet. Stenslands intensjon med interpellasjonen stiller jeg meg ikke tvilende til – tvert imot: Jeg synes den er veldig betimelig, og det er bra med en utredning om dette spørsmålet. Men øyelegenes reaksjon på dette er at optikernes rolle på mange måter kan være kostnadsdrivende, og det er det interessant å få tatt opp i en utredning: I hvilken grad kan vi se for oss en overdiagnostisering, at optikerkjeder som har stor og dyr apparatur, diagnostiserer i større grad – hadde jeg nær sagt – enn det som er ønskelig, og henviser til øyeleger når de selv ikke er i stand til å tolke resultatene av undersøkelsen, en undersøkelse som øyelegen i utgangspunktet kunne ha sagt var unødvendig?

Det minner meg om at vi i dag har noen som har tatt til orde for å se nærmere på «vi-vil-ha-MR-samfunnet», altså en situasjon der det kommer en pasient til fastlegen og sier at han har problemer med en hofte, hvorpå fastlegen foreskriver fysioterapi og opptrening. Så svarer pasienten at «ja, men jeg vil ha MR», hvorpå legen sier «ja, men hør her, jeg har 40 års erfaring med det du lider av, og jeg vet hva du trenger – basta», hvorpå pasienten bytter fastlege og trolig får MR hos en annen. Dette er kostnadsdriving, og det er åpenbart at noe av det samme kan finne sted når vi slipper andre yrkesgrupper inn.

En synsundersøkelse hos en optikerkjede – faktisk en lavkostnadsoptikerkjede – koster 645 kr, mens fastlege betaler man i dag 240 kr for hvis man oppsøker en spesialist i allmennmedisin. Dette er en problemstilling jeg synes det er verdt å ta tak i, og som jeg vet at Legeforeningen er opptatt av.

Men samarbeid, som egentlig var kjernen i Stenslands innlegg, er jeg selvsagt for. Og heri ligger den betydelige verdien av interpellantens interpellasjon.

Sveinung Stensland (H) []: Jeg vil gjerne takke min kjære kollega Grimstad, som som regel er i nærheten av svaret – i alle fall inne på kjernen i det som diskuteres.

For å bringe litt malurt inn i debatten, eller Artemisia absinthium, som min faggruppe velger å kalle det, og dette er viktig: Jeg trakk også frem innvendinger i mitt innlegg. Det er ikke sånn at vi bare kan slippe dette fri. Når det gjelder dette med overdiagnostisering, som representanten Grimstad var inne på, tok jeg opp villscreening, og det er en utfordring. Nordmenn er det mest gjennomlyste folket i Europa. Det er ingen land der det tas flere MR- og røntgenundersøkelser. Vi har også svært store blodprøvetakingstall. Vi må ikke komme dit at vi slipper dette helt fritt.

I svaret sitt er statsråden svært tydelig på at dette skal utredes nøye, og det er viktig. Det er ikke sånn at vi skal trykke på en knapp, og så bare overfører vi tjenesten fra legene til optikerne – det er ikke det jeg er ute etter. Og vi vil ikke ha MR-samfunnet. Jeg tror ingen vil ha det. Det jeg tror vi vil ha, er et samfunn der vi forebygger unødig helseskade. Det er jo selve målet med helsepolitikken. Det er i lys av det vi må tolke denne debatten, nemlig å sørge for at folk ikke blir unødig syke fordi de ikke får den kontrollen og oppfølgingen de skal ha.

Så bringes det opp at det koster 645 kr hos en billigkjede å få gjort undersøkelser og 240 kr hos en fastlege. Det er i beste fall å forlede folket. Det er sånn at når fastlegen tar 240 kr fra pasienten, tar han også litt fra fellesskapet. 240 kr er bare egenandelen, så kostnaden ved å gå til fastlegen er betydelig høyere enn det det vises til. Men for pasienten er det rett.

Folk med øyeproblemer som skal til undersøkelse og er under utredning og oppfølging etter operasjon, f.eks., er gjerne pasienter som ser dårlig. Det betyr at det er ikke alltid bare pasienten som skal oppsøke en avdeling i en annen by eller et annet sted, det er pasienten og en pårørende. Svært ofte er det gjerne en sønn, en datter, en mor eller en far som må følge den som har problemer med synet. Så dette gjelder ikke bare pasienten, det gjelder også pårørende.

Jeg tror det er viktig å jobbe videre med dette av hensyn til både pasienter og pårørende i Norge.

Takk for en fin debatt for dem som ønsket å være med på den.

Statsråd Bent Høie []: Selv om dette var en kort debatt, tror jeg den belyste noen av de utfordringene som interpellasjonen reiser. Jeg tror vi er enige om hva som er ønskelige mål. Så er det noen utfordringer, og det er nettopp grunnen til at vi skal utrede dette, sånn at vi gjør det på en skikkelig måte. Vi er så heldige at vi allerede har etablert piloter på dette området som vi kan høste erfaringer fra på måter som en kan få til et godt faglig samarbeid mellom optikerne og øyelegene på.

Selv om dette var en debatt mellom politisk nære venner, håper jeg ikke den ble for nærsynt.

Presidenten: Stortinget tar pause fram til votering kl. 15.

Stortinget gjenopptok forhandlingene kl. 15.

President: Morten Wold