Ruth Grung (A) [11:24:57 ] : Dyrking av tare har potensial
til å bli en betydningsfull kystnæring. Men det forutsetter at man
lykkes i å gi næringen riktige rammevilkår og virkemidler langs
hele verdikjeden. Det å høste lenger ned i næringskjeden, ta i bruk
uutnyttede arter ved dyrking av makroalger, tang og tare gir nye
muligheter for sysselsetting og økt verdiskaping.
SINTEF har estimert
en produksjon på 20 mill. tonn innen 2050, med en årlig verdi på
40 mrd. kr bare i Norge. Dette estimatet blir ofte framhevet når
man drøfter: Hva skal Norge satse på i framtiden? I dag dyrkes det
ca. 200 tonn tare, så det er langt fram før vi er i nærheten av framtidsvisjonene
på produksjon av makroalger.
Flere gründere
langs hele kysten har satset og etablert bedrifter som dyrker tare.
Målet er å bygge en bærekraftig næring og skape lønnsomme arbeidsplasser langs
kysten. Bedriftene ser svært positivt på samarbeid, og er tilknyttet
Norsk Taredyrkerforening, som er et bedriftsnettverk for dem som
dyrker tare, der markedssegmentet i hovedsak er konsum. Bedriftsklyngen
består av dem som har kommet lengst i utviklingen av en framtidsrettet
taredyrkingsnæring.
Bedriftene har
tilegnet seg god kunnskap gjennom de siste fire–åtte årene om produksjon,
høsting, prosessering og ikke minst marked. Næringen er nå på et
kritisk punkt, der drahjelp fra myndighetene er helt nødvendig for
at bedriftene skal klare seg over kneiken og legge grunnlaget for
en ny norsk marin næring.
I verdikjeden
til tarenæringen har bedriftene begynt å få gode erfaringer med
produksjonen, men det er fremdeles store kunnskapshull. Produksjon
av tare er biologi, og det oppstår stadig nye utfordringer. Det
er behov for ny kunnskap og mer forskning. Tarenæringen er avhengig
av at kunnskap og kompetanse er lokalt tilgjengelig, og kompetansen
bør derfor utvikles i Norge. I dag er selskapet som leverer sporer
og stiklinger til bedriftene, lokalisert i Nederland. Skulle dette
selskapet gå konkurs, vil det være svært kritisk for produksjonen.
Vi må bygge opp kompetanse på dette viktige feltet, som er tarens
«yngel og settefisk».
I vekstfasen i
sjø er det viktig med gode lokaliteter og rent vann. I år opplevde
alle tarebedriftene dårligere vekst enn tidligere år, uten at man
helt vet årsaken. Det er et svært kritisk punkt for næringen. Bedriftene
har nå fått til flere spennende avtaler med markedsaktørene, og
produkter er tilgjengelig i ulike butikker og som råvare. Næringen
må være leveringsdyktig nå når markedsinteressen er økende.
For at næringen
skal bli konkurransedyktig på pris i Europa, må produksjonen bli
mer effektiv for å få ned kostnadene. Ny teknologi og tilpasset
høsteutstyr er en del av utviklingen i en ny næring. Det foregår
en del testing, men ved en oppskalering av næringen trengs det mer
effektiv høsting, logistikk til mottak og gode fasiliteter for prosessering,
bl.a. tørkeanlegg.
Når taren blir
tatt ut av sitt kjente element, som er sjøvannet, begynner nedbrytningen
fort, så taren må raskt prosesseres. I dag låner bedriftene prosesseringslinjer
av sjømatnæringen for å sortere, kvalitetssjekke og videreforedle
taren. Taren blir i hovedsak i dag ferskfryst eller tørket, deretter
prosessert videre til ferdig produkt. Det arbeides kontinuerlig
med produktutvikling innen humankonsum, fôrutvikling, både til fisk
og til dyr, og andre anvendelsesområder for tare.
Taren er faktisk
vår regnskog, og den er fem–seks ganger mer effektiv enn regnskog
per tonn. Storstilt taredyrking kan også bli aktuelt for CO2-fangst.
Dette forskes det også på, og det kan bli spennende i framtiden.
Hvorfor skal vi
spise tare? Tare er en god kilde til fiber, mineraler, antioksidanter
som selen, og vitaminer. Tare er i seg selv en smaksforsterker,
da den inneholder glutamat, som gir den karakteristiske smaken,
også kalt den femte smak.
Matvaretrygghet
er viktig for bedriftene. Tare har svært varierende jodinnhold,
avhengig av art og prosesseringsmetode. Næringen har hatt god dialog
med Mattilsynet, og de har blitt enige om en merkeordning på tareproduktene
med hensyn til jod og anbefalt daglig inntak. Det er sukkertare
og butare som dyrkes i Norge. Gjennom analyser av ulike arter falt
valget på disse to, da de har svært lave konsentrasjoner av f.eks.
uorganisk arsen og andre tungmetaller.
Flere av bedriftene
har utviklet ferdige produkter til det norske markedet. I hovedsak
er dette krydder- og paneringsprodukter, samt i snacksegmentet som
nøtter med tare. Det er et utall av muligheter. Tare inneholder 50–70
pst. mindre natrium enn det tradisjonelle bordsaltet og er en god
salterstatter, og kan fungere godt som ingrediens og smaksforsterker
i supper, sauser, fiskekaker, brød, buljong, fiskeprodukter osv.
Her trengs det mer arbeid og samarbeid med andre industrielle aktører
i Norge.
Europa er et interessant
marked. Norsk Taredyrkerforening har i 2018 og 2019 jobbet mye med
Frankrike, Tyskland, Spania, Polen og Russland. De opplever en voksende
interesse for tare som produkt og ingrediens. Det europeiske markedet
for alger var i 2013 på ca. 3 000 tonn våtvekt og 472 tonn tørrvekt,
med en forventet økning på 7–10 pst. årlig. Det betyr at markedet
i 2020 dermed vil være på rundt 900–1 000 tonn bare av tørrstoff. Tare
til mat er en framtidsrettet næring. Vi må endre kostholdet vårt
og spise mer bærekraftig.
Tare har også
flere markedssegmenter – kosmetikk, dyrefôr, som er nevnt, og bioraffinering.
Humankonsum er det som er mest spennende per nå for de norske bedriftene.
Tilbakemeldingene fra aktører i Europa er at kvaliteten på norsk
dyrket tare er svært god. Norge er kommet langt når det gjelder
dyrking av tare. I Europa ellers er det mest FoU-dyrking, men flere
selskaper er på vei til å etablere kommersiell dyrking. Det er en
del dyrking i USA og Canada og på New Zealand. Norge er per i dag
i front, og tareartene trives godt langs vår kalde kyst. Her kan
Norge ta ledelsen når det gjelder dyrking av sukker- og butare,
og ta en viktig posisjon i Europa.
En av utfordringene
er pris, som sagt. Dette er en næring i en tidlig fase, med mye
uløst, og produksjonskostnadene er derfor på dette tidspunktet for
høye. Prisen på produktet blir relativt høyere enn taren fra Asia, som
er den andre store leverandøren. Næringen vet at prisen på sikt
vil gå ned, men på dette tidspunkt er det kritisk for bedriftene
å komme over oppstartsutfordringene.
Som tidligere
nevnt ser tarenæringen behov for å bygge opp norsk kompetanse til
å framstille stiklinger og sporer i Norge. Kvaliteten på det som
settes ut i sjøen på tau, er kritisk. Det trengs mer kunnskap om
kvalitet. Bedriftene opplever at regelverket for å få tillatelse
til å dyrke er tilpasset fiskeoppdrettsnæringen, og etterlyser et
regelverk for tarenæringen, slik at søknadsprosessen blir mer effektiv.
Det er en stor
risiko for bedriftene i dag å sette ut og dyrke tare. Selv ved gode
undersøkelser av lokasjon kan produksjonen bli minimal eller langt
mindre enn planlagt. Næringen trenger risikoavlastningsordninger
i oppstartsfasen.
Aktører i Europa
etterspør store volumer til en lavere pris enn bedriftene kan levere
i dag. Å oppskalere produksjonen er også forbundet med stor risiko
for den enkelte bedrift, og næringen trenger drahjelp for å komme opp
på et nivå som gir stordriftsfordeler.
Så spørsmålet
er: Hvordan vil statsråden skape gode rammebetingelser for at taredyrking
kan bli en ny marin næring og få nødvendig drahjelp for å komme
over den kritiske fasen som de er i nå?
Statsråd Harald T. Nesvik [11:33:24 ] : Kystbefolkningen i
Norge har i lange tider benyttet tang og tare til ulike formål.
Taren har blitt brukt som mat, dyrefôr og gjødsel for jordforbedring.
Sanking, tørking og brenning av tare foregikk som næringsaktivitet
langs kysten flere steder i bl.a. Frankrike, England, Skottland
og Norge helt fra slutten av 1600-tallet fram til 1930-tallet. Asken
ble først brukt i glassfabrikasjon og siden til framstilling av
jod.
Vi har også en
mer moderne og industrialisert tarenæring, som baserer seg på høsting
av vill stortare til produksjon av alginat, som eksempel. Langs
norskekysten høstes det årlig mer enn 150 000 tonn stortare. Selskapet
DuPont BioPolymer AS dominerer i dag denne aktiviteten i Norge.
Omsetningen fra det som totalt høstes, er på godt over 1 mrd. kr.
Det siste tiåret
har det vokst fram en betydelig interesse for dyrking, altså akvakultur,
av tang og tare. Departementet mottok den første søknaden om dette
i 2012. Per i dag har vi tildelt tillatelser for taredyrking på om
lag 70 lokaliteter til omtrent 50 forskjellige selskaper, fra Rogaland
i sør til Finnmark i nord.
Jeg deler interpellanten
Grungs optimisme for denne næringen. Dyrking av tare har et betydelig
potensial, og det må vi sørge for å utløse. Jeg mener vi er godt
i gang. Vi skal legge til rette for taredyrking i Norge. Det skal
vi gjøre ved å bygge opp solid kunnskap gjennom forskning, utvikle
regelverket slik at det ivaretar alle relevante hensyn, samt dokumentere
og sørge for at mattryggheten blir ivaretatt.
Mulighetene for
utnyttelse av tang og tare har blitt omtalt i flere overordnede
strategidokumenter, bl.a. i regjeringens Langtidsplan for forskning
og høyere utdanning, i Masterplan for marin forskning og i bioøkonomistrategien
– og da i både et næringsperspektiv og et klimaperspektiv. I havstrategien
står det at regjeringen «vil videreutvikle regelverk og forvaltningsregime
for dyrking og utnyttelse av makroalger.»
Da Forskningsrådets
program for havbruk skulle revideres, ble det lagt større vekt på
nettopp lavtrofiske arter som tang og tare. Dette har nå materialisert
seg i en lang rekke spennende prosjekter:
The
Norwegian Seaweed Biorefinery Platform, som NTNU har å gjøre med,
har fått 34 mill. kr
MACROSEA
– A knowledge platform for industrial macroalgae cultivation, ved
SINTEF Ocean, har fått 24 mill. kr
PROMAC:
Energy efficient PROcessing of MACroalgae in blue-green value chains,
ved Møreforskning, har fått 35,4 mill. kr
I tillegg pågår
det en rekke andre prosjekter knyttet til prosessering av tare til
mat, dyrefôr, farmasøytiske produkter m.m. Det er gitt midler til
prosjekt for å undersøke miljøpåvirkning fra taredyrking gjennom
KELPRO. Møre Maritime AS kjører et prosjekt som skal etablere verdens
første rendyrkede fartøykonsept nettopp for industriell taredyrking,
som representanten etterlyste i sitt innlegg. Det skjer mye på forskningssiden,
og vi ser at visjonene i de overordnede strategiene gjør seg gjeldende
i søknader og tildeling av forskningsmidler.
Gjennom havstrategien
ønsker regjeringen økt kunnskap om nye arter, som tang og tare,
for å kunne styrke anvendelsen av marine ressurser. Mattilsynet
har fått i oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet å legge
til rette for høsting og dyrking av tang og tare med sikte på å
utvikle regelverk og tilsyn.
En viktig prioritet
i dette arbeidet er mattrygghet. Det er et generelt prinsipp som
framkommer i matloven, at det er virksomhetens ansvar at produktene
er trygge. Bevisstgjøring om dette er spesielt viktig for nye arter
og produkter når kunnskapsgrunnlaget om mattrygghet er mangelfullt
og det er et lite spesifikt regelverk. Det er viktig å få dette
på plass både for forbrukernes helse og for næringens potensial
for omsetning og eksport.
EU har igangsatt
en kartlegging for å øke kunnskapen om tang og tare. Norge deltar
i denne kartleggingen ved at Havforskningsinstituttet bidrar med
data fra norske farvann. Det er data om metaller og jod som samles
inn for å finne ut om det er behov for en særskilt risikohåndtering
og eventuelt nye og endrede grenseverdier for å sikre trygge produkter.
På sikt kan denne datainnhentingen resultere i et mer harmonisert
regelverk for å sikre trygg mat.
Næringsmidler
som ikke i vesentlig grad har blitt brukt til konsum hos mennesker
i Norge eller andre EØS-land, kan omfattes av det såkalte ny mat-regelverket.
Dette regelverket krever at ny mat skal være forhåndsgodkjent før
markedsføring og omsetning. De mest aktuelle tareartene som dyrkes
i dag, er imidlertid sukkertare og butare – og noen forsøker også
å dyrke arten søl. Ingen av disse artene anses som ny mat, og de
vil dermed ikke kreve ny mat-godkjenning.
Mattilsynet har
egne nettsider om tang og tare – på matportalen.no for forbrukerne
og på mattilsynet.no for bransjen. Mattilsynet anmoder befolkningen
om ikke å spise for store mengder av enkelte produkter av tang og
tare, da noen arter kan ha høyt jodinnhold. Det er en krevende oppgave
å kommunisere på en god måte om jod i næringsmidler, siden den norske
befolkningen generelt blir anbefalt å innta litt mer jod, samtidig
som for mye jod også er helseskadelig. Etter avtale med Mattilsynet
har næringen i år startet en frivillig merkeordning for noen produkter
som kan ha høyt jodinnhold, slik at forbrukerne kan foreta informerte
valg.
Fram til en forskriftsendring
våren 2019 var det departementet som var saksbehandler og koordinerende myndighet
for søknader om akvakultur av tare, eller såkalte vannlevende planter,
som er termen som brukes i vårt lovverk. Dette sikrer en enhetlig
saksbehandling i alle regioner. Nå er kompetansen delegert til fylkeskommunen,
som fra før av behandler de aller fleste søknader om tillatelser
knyttet til akvakultur.
I behandlingen
av søknader kom det inn mange innspill knyttet til ansvaret for
å rydde opp tareanlegg etter en eventuell konkurs. Derfor ble det
våren 2019 stilt krav om sikkerhetsstillelse eller depositum for
taredyrkere basert på omsøkt areal. Dette var det viktig å få på
plass for å hindre problemer med opprydding, slik vi har sett bl.a.
for blåskjellnæringen.
Jeg er positiv
til den utviklingen vi ser med taredyrking. Det utvises stor entusiasme
og stå-på-vilje fra dem som har satt tareplanter i sjøen. Jeg mener
vi er på rett vei. Myndighetene har gitt drahjelp og vil fortsette
med det – innenfor rimelighetens grenser, selvfølgelig.
Ruth Grung (A) [11:42:20 ] : Takk til ministeren for mye positiv
tilbakemelding.
Som ministeren
nevnte, er det 50 ulike aktører. Det er flott, for da får vi det
mangfoldet som vi egentlig er tjent med når man skal bygge opp nye
næringer. Men samtidig gjør det at det er ganske sårbart. Hvis man
sammenligner med det som skjedde da vi på samme måte prøvde å bygge
opp blåskjelldyrking: Da så vi at vi klarte å øke produksjonen,
men vi klarte ikke å samordne det slik at vi fikk hele verdikjeden
fram til markedet. Dermed kollapset det, og vi har relativt få igjen
som dyrker blåskjell i Norge, til tross for at blåskjell har effekten med
å rense vann, og at vi langs kysten vår egentlig har stort potensial
for å dyrke mer blåskjell. Så et av spørsmålene er: Hvordan kan
vi unngå at det samme skjer med taredyrking? For nå er de i oppstartsfasen,
men de er avhengig av støtte slik at det er forutsigbarhet helt fram
til markedet. Så det er det ene spørsmålet: Hvordan sikrer man den
oppstartsfasen nå – opprettholder det mangfoldet – samtidig som
det gjelder helt fram til sluttprodusenten og mottakerne i markedet
i Europa?
Det er en frivillig
merkeordning i samarbeid med Mattilsynet som er positiv, men kanskje
den skulle vært obligatorisk, for vi ser jo den følsomheten som
er i befolkningen med en gang det er oppslag om jod. Kanskje man
skulle styrket dette og pålagt at det blir merket, slik at befolkningen
var trygge og vi også fikk et hjemmemarked innenfor dette området?
Jeg hører det
med regelverk og konsesjoner. Det synes jeg er veldig positivt,
og jeg håper at det kommer til å skje ganske fort. Det samme gjelder
satsing på forskning – der var det mye som ble ramset opp – og at det
er god dialog med disse 50 ulike aktørene som nå er på banen, slik
at det knyttes opp mot de bedriftene. I utgangspunktet er dette
veldig positivt, men jeg etterlyser hvordan vi kan sikre dette og
se det opp mot erfaringene vi høstet med blåskjell og den situasjonen
som disse er i i dag – litt i dødens dal.
Det som fascinerer,
er også at de høster på et bestemt tidspunkt av året når det er
en viss temperatur i sjøen, og at de får den kombinasjonen til sjømatnæringen
for øvrig, innen både høsting og kvalitetssikring, hvor de kjøper
seg inn. Ser ministeren muligheter for at man også der kan lage
gode støtteordninger, slik at man får en sameksistens mellom tradisjonell
sjømatindustri og denne næringen, og slik at de blir premiert for
å satse sammen? Det er også en måte å få ned kostnadene på.
Statsråd Harald T. Nesvik [11:45:34 ] : Som statsråd har jeg
ingen intensjon om å gjøre tang- og tarenæringen om til en subsidienæring.
Jeg tror en av de aller største styrkene til disse næringene er
at de selv står for produktutvikling, og de står selv for planlegging
– hva de ønsker å få ut av det – men så skal vi som myndigheter
legge til rette slik at de kan gjøre det. Det går på kompetanseoverføring
– som vil være veldig positivt, slik representanten selv var inne
på – og det går på forskning og utvikling. Jeg har ramset opp en
rekke forskjellige typer tiltak for mange, mange titalls millioner kroner
som er stilt til rådighet nettopp her. Det er for at man skal ha
det kunnskapsgrunnlaget som skal til for å komme videre.
Jeg har selv brukt
tid på å besøke flere av dem som dyrker tang og tare og lager produkter
av det. Det er trøffeltare, det er sukkertare, eller man kan gjøre
det om til krydder, alt fra tacokrydder til salt og til oljer osv.,
som faktisk er meget gode produkter, og som jeg selv har hatt nytte
av. Jeg tror dette er viktig, men det er også viktig, slik representanten
Grung tar opp i sitt innlegg, i et klimaperspektiv. Derfor er det
interessant det man gjør på andre områder, f.eks. med kråkebollehøsting,
slik at man får nydyrking av tang og tare som derigjennom tar opp
mer av den CO2 -en som skal
til. I tillegg er det utviklet et fôr på kråkeboller som gjør at
man produserer rogn og kan selge til markeder i Asia som betaler
en høy pris for det. Det er en vinn-vinn-situasjon, både for miljøet,
for næringsutvikling og for de kundene som ønsker disse produktene.
Jeg tror det viktigste
vi gjør fra myndighetenes side, er å ha et godt regelverk. Vi sørger
for forskning og utvikling. Jeg håper fylkeskommunene og andre stiller
lokaliteter til rådighet, slik at man får det arealet som skal til.
I tillegg må vi sørge for at vi har et enkelt og godt håndterbart
regelverk som gjør det enkelt å starte opp, og enkelt å få tilgang
til kunnskap. Det er derfor viktig at bl.a. NTNU og SINTEF gjør
en del av denne forskningen, slik at forskningsresultater kan gjøres
tilgjengelig.
Når det gjelder
støttetiltak osv. som representanten var opptatt av, er jeg litt
usikker på hva man mener. I oppstartsfasen har man på lik linje
med annen næringsvirksomhet mulighet til å søke på de ulike støttetiltakene
gjennom Innovasjon Norge, regionale utviklingsmidler osv. Regimet
er på plass, men det er ikke slik at fiskeri- og sjømatministeren
har en egen pott med penger som han kan gi til ulike gode formål.
Da har vi et godt støtteregime, så man kan søke.
Åsunn Lyngedal (A) [11:48:44 ] : Tare vokser godt i kaldt vann,
og den trives derfor også godt i nord. Det er bakgrunnen for opprettelsen
av Algenettverk Nord AS. De jobber med det formålet å skape verdier
gjennom å dyrke tare.
Vi har to bedriftsnettverk
på algesiden og på dyrking av makroalger som tare, nemlig Norsk
Taredyrkerforening, som har ni medlemmer på Vestlandet og base i
Bergen, og Algenettverk Nord, med tjue medlemmer, fra Sør-Varanger
i Finnmark til Solund i Sogn. De er basert i Gildeskål i Nordland.
Disse to bedriftsnettverkene ønsker å bli arena, som er ett av de
virkemidlene vi har når vi skal utvikle nye bedrifter, som ministeren
var inne på.
I nord har vi
også store, ledige kystnære arealer. Det er klart at det kan være
arealkonflikter også der, men det framgår hvis man ser på regionens
kystsoneplaner, at det er ledige plasser.
Av bedriftene
i Nord-Norge er det Lofoten Blue Harvest som har kommet lengst.
De dyrker tare i Vågan. Så har man litt mindre nisjebedrifter, som
Lofoten Seaweed i Flakstad, som høster tare i liten skala, og der
man går med våtdrakt ut i havet. Det er en spennende virksomhet,
men det blir smalt. Det store potensialet ligger i å dyrke tare
i havet.
Det er mange utfordringer
for en næring i sin spede begynnelse. Vi må få tilrettelagt areal,
tørking og frysing krever mye plass og kapasitet, og det må utvikles
teknologi for bioraffinering og sikres godkjenning av produksjonen.
Men når de to nettverkene nå jobber målrettet langs hele norskekysten
sammen med FOU-aktører og virkemiddelapparatet, er det fordi dette
markedet er enormt.
Ministeren ba
om innspill på hva departementet kan bidra med for nettverket, og
det er kommet noen innspill fra bedrifter i nord. Algenettverk Nord
har besøkt Kina, for det er jo i Asia de har kommet lengst i å bruke
tang og tare som mat. Men de etterlyser en støtteordning som gjør
at bedrifter kan reise og besøke bedrifter i Asia og delta i produksjonen
deres, og gjerne også kunne tilby reisestøtte og opphold for gjenvisitt,
som kan gi innspill til forbedring i produksjonen her hos oss. Det
er mulig med en slik støtte for studenter og ansatte ved utdanningsinstitusjoner,
men så langt ikke for bedrifter.
Sjømatrådet har
også ønsket å få lov til å endre sitt oppdrag, som er gitt i forskrift,
slik at de kan ta med seg algeprodukter, som tare, når de markedsfører
sjømat fra Norge. Det vil være til stor hjelp, og det ligger i departementets
makt å kunne endre forskriften. Foreløpig har de fått innspill om
at departementet ikke ønsker å åpne for det fordi man avventer et
EU-prosjekt for å avklare grenseverdier for giftige stoffer, som
ministeren var inne på. Men i Norge er det jo sukkertare og butare
vi stort sett produserer, og det er ikke ny mat, så det virker unødvendig
å avvente en sånn prosess for de viktige taretypene vi dyrker i
Norge. Da kunne jo tare få drahjelp av den mer modne sjømatindustrien
vår til å kunne vokse. Kanskje kan vi få en kraftig utvikling, slik
sjømatnæringen har hatt, hvis vi ser 15–20 år fram i tid. Sjømatrådet
bør etter vår mening gis mulighet til å bidra.
Ruth Grung (A) [11:52:45 ] : For Arbeiderpartiet er det siste
vi ønsker å bygge opp en subsidienæring. Men som fagstatsråd er
det kanskje viktig å komme med innspill til hvordan vi kan utforme
den brede porteføljen vi allerede har, slik at den treffer nye næringer.
Nå var min kollega
Lyngedal inne på en del forslag. Det er to ting spesielt: Det ene
er denne dødens dal som de opplever at de er i nå, hvordan man skal
sikre dette og så bygge infrastruktur både rundt prosessering og
høsting, i og med at det skjer på veldig kort tid. Det å bygge opp
en egen flåte tilpasset taredyrking er lite hensiktsmessig hvis
man kan få støtte til å bruke eksisterende flåte til å høste taren
– i sjømatindustrien – for å bearbeide den, f.eks. Det er i hvert
fall et innspill som vi har fått fra bedriftene som vi mener er
nyttig. Det andre er dette med Sjømatrådet og markedsføring ute.
Denne næringen er jo, ikke minst, veldig gode på å nå markedene
ute, og der trenger de akkurat den støtten som Sjømatrådet kan gi.
Så nevnte vi klima
i interpellasjonen, men jeg vil gjerne utdype. Jeg var ikke klar
over før jeg begynte å jobbe med denne næringen, at tare har såpass
mye høyere effekt enn regnskogen, og vi har relativt mye tare. For nå
snakker vi om dyrking av tare, som er mulig nær kysten, men kanskje
også ute på havvindinstallasjoner – når den tid kommer – så det
er ganske vide muligheter når det gjelder taredyrking.
Energikomiteen
var på komitéreise til Vestlandet, og der fikk vi høre fra Havforskningsinstituttet
at vi holder på å bygge ned tareskogen vår. Så det er viktig å skille mellom
den delen som går på å dyrke tare, akvakultur, og at vi sikrer at
vi har en levende tareskog, at vi ikke bygger den ned, men heller
bygger den opp, for den trenger vi også for å sikre rent vann framover.
Arbeiderpartiet
kommer iallfall til å følge opp denne næringen videre og har god
dialog med den, men de er i en kritisk fase nå, så vi kommer gjerne
med mer konkrete innspill utover det som vi allerede har kommet med
i denne interpellasjonen.
Statsråd Harald T. Nesvik [11:55:39 ] : Jeg vil få takke interpellanten,
Grung, for at hun reiser en spennende og viktig debatt. Jeg forstår
det slik at vi begge ønsker å legge til rette for utvikling av nye
oppdrettsarter. Dette er gledelig for meg som fiskeri- og sjømatminister. Det
er en av grunnene til at tittelen er nettopp fiskeri- og sjømatminister,
og ikke bare fiskeriminister, for havet gir oss uendelig mange nye
muligheter.
Jeg tar selvsagt
imot invitasjonen fra Grung til å komme med innspill. Jeg tror det
er viktig å ha innspill fra alle mulige parter – hvordan vi kan
gjøre ting bedre, hvordan vi kan gjøre enda mer ut av det som er.
Men jeg tror det er viktig at vi ikke gir et inntrykk av at vi ikke
gjør noe, og at dette er en bransje som jobber i motvind, for det
mener jeg er feil. Jeg mener at regjeringen har vært veldig tidlig
på ballen i denne saken og allerede har gitt betydelig drahjelp
til den gryende næringen, både med å legge til rette for å tildele
akvakulturtillatelser, sørge for nødvendige presiseringer og regelverksendringer, løfte
tang og tare inn i den langsiktige forskningsstrategien og – ikke
minst– jobbe for å sikre mattryggheten. Vi er et stykke på vei,
men vi er ikke i mål. Regjeringen vil fortsatt spille på lag for
å bidra til å løfte næringen knyttet til forskning og uttesting
til kommersialisering.
Det er i dag,
som sagt, åpnet for å dyrke tare på mer enn 70 lokaliteter langs
kysten til mer enn 50 ulike selskaper. Regjeringen gir mer midler
over budsjettet til marin forskning enn noen gang tidligere. Tare
er omtalt i positive ordelag i relevante strategier fra regjeringen knyttet
til utvikling av havnæringen og biomarin næring de siste årene.
Vi er på ballen, men vi er også lydhøre overfor næringen hva gjelder
behov for tilpasninger i regelverket, som også representanten Grung
var inne på i sitt innlegg.
Men når det er sagt, er det
ikke lett å kommersialisere nye arter i oppdrett. Vi har tidligere
hatt stor optimisme om både blåskjell, som tidligere nevnt, og torsk
uten å lykkes med en gang. Det har vært betydelige tap for både
næring og myndigheter. Derfor må vi skynde oss tilstrekkelig langsomt
i denne saken. Om vi klarer å etablere taredyrking som en betydelig
næring, må vi også være forberedt på at det kan ta litt tid. Vi
må bygge opp kompetanse, slik at vi ikke trår feil. Og vi må ha
god dialog med hverandre, forskerne, oppdretterne og forvaltningen
for å kunne dra i samme retning. Da vil også de gode resultatene
komme, og jeg ser fram til samarbeidet videre på dette feltet.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 2 er omme.
Sak nr. 3, Referat,
er allereie handsama.
Dermed er dagens
kart ferdighandsama.
Ber nokon om ordet
før møtet vert heva? – Møtet er heva.