Ruth Grung (A) [11:24:57]: Dyrking av tare har potensial til å bli en betydningsfull kystnæring. Men det forutsetter at man lykkes i å gi næringen riktige rammevilkår og virkemidler langs hele verdikjeden. Det å høste lenger ned i næringskjeden, ta i bruk uutnyttede arter ved dyrking av makroalger, tang og tare gir nye muligheter for sysselsetting og økt verdiskaping.

SINTEF har estimert en produksjon på 20 mill. tonn innen 2050, med en årlig verdi på 40 mrd. kr bare i Norge. Dette estimatet blir ofte framhevet når man drøfter: Hva skal Norge satse på i framtiden? I dag dyrkes det ca. 200 tonn tare, så det er langt fram før vi er i nærheten av framtidsvisjonene på produksjon av makroalger.

Flere gründere langs hele kysten har satset og etablert bedrifter som dyrker tare. Målet er å bygge en bærekraftig næring og skape lønnsomme arbeidsplasser langs kysten. Bedriftene ser svært positivt på samarbeid, og er tilknyttet Norsk Taredyrkerforening, som er et bedriftsnettverk for dem som dyrker tare, der markedssegmentet i hovedsak er konsum. Bedriftsklyngen består av dem som har kommet lengst i utviklingen av en framtidsrettet taredyrkingsnæring.

Bedriftene har tilegnet seg god kunnskap gjennom de siste fire–åtte årene om produksjon, høsting, prosessering og ikke minst marked. Næringen er nå på et kritisk punkt, der drahjelp fra myndighetene er helt nødvendig for at bedriftene skal klare seg over kneiken og legge grunnlaget for en ny norsk marin næring.

I verdikjeden til tarenæringen har bedriftene begynt å få gode erfaringer med produksjonen, men det er fremdeles store kunnskapshull. Produksjon av tare er biologi, og det oppstår stadig nye utfordringer. Det er behov for ny kunnskap og mer forskning. Tarenæringen er avhengig av at kunnskap og kompetanse er lokalt tilgjengelig, og kompetansen bør derfor utvikles i Norge. I dag er selskapet som leverer sporer og stiklinger til bedriftene, lokalisert i Nederland. Skulle dette selskapet gå konkurs, vil det være svært kritisk for produksjonen. Vi må bygge opp kompetanse på dette viktige feltet, som er tarens «yngel og settefisk».

I vekstfasen i sjø er det viktig med gode lokaliteter og rent vann. I år opplevde alle tarebedriftene dårligere vekst enn tidligere år, uten at man helt vet årsaken. Det er et svært kritisk punkt for næringen. Bedriftene har nå fått til flere spennende avtaler med markedsaktørene, og produkter er tilgjengelig i ulike butikker og som råvare. Næringen må være leveringsdyktig nå når markedsinteressen er økende.

For at næringen skal bli konkurransedyktig på pris i Europa, må produksjonen bli mer effektiv for å få ned kostnadene. Ny teknologi og tilpasset høsteutstyr er en del av utviklingen i en ny næring. Det foregår en del testing, men ved en oppskalering av næringen trengs det mer effektiv høsting, logistikk til mottak og gode fasiliteter for prosessering, bl.a. tørkeanlegg.

Når taren blir tatt ut av sitt kjente element, som er sjøvannet, begynner nedbrytningen fort, så taren må raskt prosesseres. I dag låner bedriftene prosesseringslinjer av sjømatnæringen for å sortere, kvalitetssjekke og videreforedle taren. Taren blir i hovedsak i dag ferskfryst eller tørket, deretter prosessert videre til ferdig produkt. Det arbeides kontinuerlig med produktutvikling innen humankonsum, fôrutvikling, både til fisk og til dyr, og andre anvendelsesområder for tare.

Taren er faktisk vår regnskog, og den er fem–seks ganger mer effektiv enn regnskog per tonn. Storstilt taredyrking kan også bli aktuelt for CO2-fangst. Dette forskes det også på, og det kan bli spennende i framtiden.

Hvorfor skal vi spise tare? Tare er en god kilde til fiber, mineraler, antioksidanter som selen, og vitaminer. Tare er i seg selv en smaksforsterker, da den inneholder glutamat, som gir den karakteristiske smaken, også kalt den femte smak.

Matvaretrygghet er viktig for bedriftene. Tare har svært varierende jodinnhold, avhengig av art og prosesseringsmetode. Næringen har hatt god dialog med Mattilsynet, og de har blitt enige om en merkeordning på tareproduktene med hensyn til jod og anbefalt daglig inntak. Det er sukkertare og butare som dyrkes i Norge. Gjennom analyser av ulike arter falt valget på disse to, da de har svært lave konsentrasjoner av f.eks. uorganisk arsen og andre tungmetaller.

Flere av bedriftene har utviklet ferdige produkter til det norske markedet. I hovedsak er dette krydder- og paneringsprodukter, samt i snacksegmentet som nøtter med tare. Det er et utall av muligheter. Tare inneholder 50–70 pst. mindre natrium enn det tradisjonelle bordsaltet og er en god salterstatter, og kan fungere godt som ingrediens og smaksforsterker i supper, sauser, fiskekaker, brød, buljong, fiskeprodukter osv. Her trengs det mer arbeid og samarbeid med andre industrielle aktører i Norge.

Europa er et interessant marked. Norsk Taredyrkerforening har i 2018 og 2019 jobbet mye med Frankrike, Tyskland, Spania, Polen og Russland. De opplever en voksende interesse for tare som produkt og ingrediens. Det europeiske markedet for alger var i 2013 på ca. 3 000 tonn våtvekt og 472 tonn tørrvekt, med en forventet økning på 7–10 pst. årlig. Det betyr at markedet i 2020 dermed vil være på rundt 900–1 000 tonn bare av tørrstoff. Tare til mat er en framtidsrettet næring. Vi må endre kostholdet vårt og spise mer bærekraftig.

Tare har også flere markedssegmenter – kosmetikk, dyrefôr, som er nevnt, og bioraffinering. Humankonsum er det som er mest spennende per nå for de norske bedriftene. Tilbakemeldingene fra aktører i Europa er at kvaliteten på norsk dyrket tare er svært god. Norge er kommet langt når det gjelder dyrking av tare. I Europa ellers er det mest FoU-dyrking, men flere selskaper er på vei til å etablere kommersiell dyrking. Det er en del dyrking i USA og Canada og på New Zealand. Norge er per i dag i front, og tareartene trives godt langs vår kalde kyst. Her kan Norge ta ledelsen når det gjelder dyrking av sukker- og butare, og ta en viktig posisjon i Europa.

En av utfordringene er pris, som sagt. Dette er en næring i en tidlig fase, med mye uløst, og produksjonskostnadene er derfor på dette tidspunktet for høye. Prisen på produktet blir relativt høyere enn taren fra Asia, som er den andre store leverandøren. Næringen vet at prisen på sikt vil gå ned, men på dette tidspunkt er det kritisk for bedriftene å komme over oppstartsutfordringene.

Som tidligere nevnt ser tarenæringen behov for å bygge opp norsk kompetanse til å framstille stiklinger og sporer i Norge. Kvaliteten på det som settes ut i sjøen på tau, er kritisk. Det trengs mer kunnskap om kvalitet. Bedriftene opplever at regelverket for å få tillatelse til å dyrke er tilpasset fiskeoppdrettsnæringen, og etterlyser et regelverk for tarenæringen, slik at søknadsprosessen blir mer effektiv.

Det er en stor risiko for bedriftene i dag å sette ut og dyrke tare. Selv ved gode undersøkelser av lokasjon kan produksjonen bli minimal eller langt mindre enn planlagt. Næringen trenger risikoavlastningsordninger i oppstartsfasen.

Aktører i Europa etterspør store volumer til en lavere pris enn bedriftene kan levere i dag. Å oppskalere produksjonen er også forbundet med stor risiko for den enkelte bedrift, og næringen trenger drahjelp for å komme opp på et nivå som gir stordriftsfordeler.

Så spørsmålet er: Hvordan vil statsråden skape gode rammebetingelser for at taredyrking kan bli en ny marin næring og få nødvendig drahjelp for å komme over den kritiske fasen som de er i nå?

Statsråd Harald T. Nesvik [11:33:24]: Kystbefolkningen i Norge har i lange tider benyttet tang og tare til ulike formål. Taren har blitt brukt som mat, dyrefôr og gjødsel for jordforbedring. Sanking, tørking og brenning av tare foregikk som næringsaktivitet langs kysten flere steder i bl.a. Frankrike, England, Skottland og Norge helt fra slutten av 1600-tallet fram til 1930-tallet. Asken ble først brukt i glassfabrikasjon og siden til framstilling av jod.

Vi har også en mer moderne og industrialisert tarenæring, som baserer seg på høsting av vill stortare til produksjon av alginat, som eksempel. Langs norskekysten høstes det årlig mer enn 150 000 tonn stortare. Selskapet DuPont BioPolymer AS dominerer i dag denne aktiviteten i Norge. Omsetningen fra det som totalt høstes, er på godt over 1 mrd. kr.

Det siste tiåret har det vokst fram en betydelig interesse for dyrking, altså akvakultur, av tang og tare. Departementet mottok den første søknaden om dette i 2012. Per i dag har vi tildelt tillatelser for taredyrking på om lag 70 lokaliteter til omtrent 50 forskjellige selskaper, fra Rogaland i sør til Finnmark i nord.

Jeg deler interpellanten Grungs optimisme for denne næringen. Dyrking av tare har et betydelig potensial, og det må vi sørge for å utløse. Jeg mener vi er godt i gang. Vi skal legge til rette for taredyrking i Norge. Det skal vi gjøre ved å bygge opp solid kunnskap gjennom forskning, utvikle regelverket slik at det ivaretar alle relevante hensyn, samt dokumentere og sørge for at mattryggheten blir ivaretatt.

Mulighetene for utnyttelse av tang og tare har blitt omtalt i flere overordnede strategidokumenter, bl.a. i regjeringens Langtidsplan for forskning og høyere utdanning, i Masterplan for marin forskning og i bioøkonomistrategien – og da i både et næringsperspektiv og et klimaperspektiv. I havstrategien står det at regjeringen «vil videreutvikle regelverk og forvaltningsregime for dyrking og utnyttelse av makroalger.»

Da Forskningsrådets program for havbruk skulle revideres, ble det lagt større vekt på nettopp lavtrofiske arter som tang og tare. Dette har nå materialisert seg i en lang rekke spennende prosjekter:

• The Norwegian Seaweed Biorefinery Platform, som NTNU har å gjøre med, har fått 34 mill. kr

• MACROSEA – A knowledge platform for industrial macroalgae cultivation, ved SINTEF Ocean, har fått 24 mill. kr

• PROMAC: Energy efficient PROcessing of MACroalgae in blue-green value chains, ved Møreforskning, har fått 35,4 mill. kr

I tillegg pågår det en rekke andre prosjekter knyttet til prosessering av tare til mat, dyrefôr, farmasøytiske produkter m.m. Det er gitt midler til prosjekt for å undersøke miljøpåvirkning fra taredyrking gjennom KELPRO. Møre Maritime AS kjører et prosjekt som skal etablere verdens første rendyrkede fartøykonsept nettopp for industriell taredyrking, som representanten etterlyste i sitt innlegg. Det skjer mye på forskningssiden, og vi ser at visjonene i de overordnede strategiene gjør seg gjeldende i søknader og tildeling av forskningsmidler.

Gjennom havstrategien ønsker regjeringen økt kunnskap om nye arter, som tang og tare, for å kunne styrke anvendelsen av marine ressurser. Mattilsynet har fått i oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet å legge til rette for høsting og dyrking av tang og tare med sikte på å utvikle regelverk og tilsyn.

En viktig prioritet i dette arbeidet er mattrygghet. Det er et generelt prinsipp som framkommer i matloven, at det er virksomhetens ansvar at produktene er trygge. Bevisstgjøring om dette er spesielt viktig for nye arter og produkter når kunnskapsgrunnlaget om mattrygghet er mangelfullt og det er et lite spesifikt regelverk. Det er viktig å få dette på plass både for forbrukernes helse og for næringens potensial for omsetning og eksport.

EU har igangsatt en kartlegging for å øke kunnskapen om tang og tare. Norge deltar i denne kartleggingen ved at Havforskningsinstituttet bidrar med data fra norske farvann. Det er data om metaller og jod som samles inn for å finne ut om det er behov for en særskilt risikohåndtering og eventuelt nye og endrede grenseverdier for å sikre trygge produkter. På sikt kan denne datainnhentingen resultere i et mer harmonisert regelverk for å sikre trygg mat.

Næringsmidler som ikke i vesentlig grad har blitt brukt til konsum hos mennesker i Norge eller andre EØS-land, kan omfattes av det såkalte ny mat-regelverket. Dette regelverket krever at ny mat skal være forhåndsgodkjent før markedsføring og omsetning. De mest aktuelle tareartene som dyrkes i dag, er imidlertid sukkertare og butare – og noen forsøker også å dyrke arten søl. Ingen av disse artene anses som ny mat, og de vil dermed ikke kreve ny mat-godkjenning.

Mattilsynet har egne nettsider om tang og tare – på matportalen.no for forbrukerne og på mattilsynet.no for bransjen. Mattilsynet anmoder befolkningen om ikke å spise for store mengder av enkelte produkter av tang og tare, da noen arter kan ha høyt jodinnhold. Det er en krevende oppgave å kommunisere på en god måte om jod i næringsmidler, siden den norske befolkningen generelt blir anbefalt å innta litt mer jod, samtidig som for mye jod også er helseskadelig. Etter avtale med Mattilsynet har næringen i år startet en frivillig merkeordning for noen produkter som kan ha høyt jodinnhold, slik at forbrukerne kan foreta informerte valg.

Fram til en forskriftsendring våren 2019 var det departementet som var saksbehandler og koordinerende myndighet for søknader om akvakultur av tare, eller såkalte vannlevende planter, som er termen som brukes i vårt lovverk. Dette sikrer en enhetlig saksbehandling i alle regioner. Nå er kompetansen delegert til fylkeskommunen, som fra før av behandler de aller fleste søknader om tillatelser knyttet til akvakultur.

I behandlingen av søknader kom det inn mange innspill knyttet til ansvaret for å rydde opp tareanlegg etter en eventuell konkurs. Derfor ble det våren 2019 stilt krav om sikkerhetsstillelse eller depositum for taredyrkere basert på omsøkt areal. Dette var det viktig å få på plass for å hindre problemer med opprydding, slik vi har sett bl.a. for blåskjellnæringen.

Jeg er positiv til den utviklingen vi ser med taredyrking. Det utvises stor entusiasme og stå-på-vilje fra dem som har satt tareplanter i sjøen. Jeg mener vi er på rett vei. Myndighetene har gitt drahjelp og vil fortsette med det – innenfor rimelighetens grenser, selvfølgelig.

Ruth Grung (A) [11:42:20]: Takk til ministeren for mye positiv tilbakemelding.

Som ministeren nevnte, er det 50 ulike aktører. Det er flott, for da får vi det mangfoldet som vi egentlig er tjent med når man skal bygge opp nye næringer. Men samtidig gjør det at det er ganske sårbart. Hvis man sammenligner med det som skjedde da vi på samme måte prøvde å bygge opp blåskjelldyrking: Da så vi at vi klarte å øke produksjonen, men vi klarte ikke å samordne det slik at vi fikk hele verdikjeden fram til markedet. Dermed kollapset det, og vi har relativt få igjen som dyrker blåskjell i Norge, til tross for at blåskjell har effekten med å rense vann, og at vi langs kysten vår egentlig har stort potensial for å dyrke mer blåskjell. Så et av spørsmålene er: Hvordan kan vi unngå at det samme skjer med taredyrking? For nå er de i oppstartsfasen, men de er avhengig av støtte slik at det er forutsigbarhet helt fram til markedet. Så det er det ene spørsmålet: Hvordan sikrer man den oppstartsfasen nå – opprettholder det mangfoldet – samtidig som det gjelder helt fram til sluttprodusenten og mottakerne i markedet i Europa?

Det er en frivillig merkeordning i samarbeid med Mattilsynet som er positiv, men kanskje den skulle vært obligatorisk, for vi ser jo den følsomheten som er i befolkningen med en gang det er oppslag om jod. Kanskje man skulle styrket dette og pålagt at det blir merket, slik at befolkningen var trygge og vi også fikk et hjemmemarked innenfor dette området?

Jeg hører det med regelverk og konsesjoner. Det synes jeg er veldig positivt, og jeg håper at det kommer til å skje ganske fort. Det samme gjelder satsing på forskning – der var det mye som ble ramset opp – og at det er god dialog med disse 50 ulike aktørene som nå er på banen, slik at det knyttes opp mot de bedriftene. I utgangspunktet er dette veldig positivt, men jeg etterlyser hvordan vi kan sikre dette og se det opp mot erfaringene vi høstet med blåskjell og den situasjonen som disse er i i dag – litt i dødens dal.

Det som fascinerer, er også at de høster på et bestemt tidspunkt av året når det er en viss temperatur i sjøen, og at de får den kombinasjonen til sjømatnæringen for øvrig, innen både høsting og kvalitetssikring, hvor de kjøper seg inn. Ser ministeren muligheter for at man også der kan lage gode støtteordninger, slik at man får en sameksistens mellom tradisjonell sjømatindustri og denne næringen, og slik at de blir premiert for å satse sammen? Det er også en måte å få ned kostnadene på.

Statsråd Harald T. Nesvik [11:45:34]: Som statsråd har jeg ingen intensjon om å gjøre tang- og tarenæringen om til en subsidienæring. Jeg tror en av de aller største styrkene til disse næringene er at de selv står for produktutvikling, og de står selv for planlegging – hva de ønsker å få ut av det – men så skal vi som myndigheter legge til rette slik at de kan gjøre det. Det går på kompetanseoverføring – som vil være veldig positivt, slik representanten selv var inne på – og det går på forskning og utvikling. Jeg har ramset opp en rekke forskjellige typer tiltak for mange, mange titalls millioner kroner som er stilt til rådighet nettopp her. Det er for at man skal ha det kunnskapsgrunnlaget som skal til for å komme videre.

Jeg har selv brukt tid på å besøke flere av dem som dyrker tang og tare og lager produkter av det. Det er trøffeltare, det er sukkertare, eller man kan gjøre det om til krydder, alt fra tacokrydder til salt og til oljer osv., som faktisk er meget gode produkter, og som jeg selv har hatt nytte av. Jeg tror dette er viktig, men det er også viktig, slik representanten Grung tar opp i sitt innlegg, i et klimaperspektiv. Derfor er det interessant det man gjør på andre områder, f.eks. med kråkebollehøsting, slik at man får nydyrking av tang og tare som derigjennom tar opp mer av den CO₂-en som skal til. I tillegg er det utviklet et fôr på kråkeboller som gjør at man produserer rogn og kan selge til markeder i Asia som betaler en høy pris for det. Det er en vinn-vinn-situasjon, både for miljøet, for næringsutvikling og for de kundene som ønsker disse produktene.

Jeg tror det viktigste vi gjør fra myndighetenes side, er å ha et godt regelverk. Vi sørger for forskning og utvikling. Jeg håper fylkeskommunene og andre stiller lokaliteter til rådighet, slik at man får det arealet som skal til. I tillegg må vi sørge for at vi har et enkelt og godt håndterbart regelverk som gjør det enkelt å starte opp, og enkelt å få tilgang til kunnskap. Det er derfor viktig at bl.a. NTNU og SINTEF gjør en del av denne forskningen, slik at forskningsresultater kan gjøres tilgjengelig.

Når det gjelder støttetiltak osv. som representanten var opptatt av, er jeg litt usikker på hva man mener. I oppstartsfasen har man på lik linje med annen næringsvirksomhet mulighet til å søke på de ulike støttetiltakene gjennom Innovasjon Norge, regionale utviklingsmidler osv. Regimet er på plass, men det er ikke slik at fiskeri- og sjømatministeren har en egen pott med penger som han kan gi til ulike gode formål. Da har vi et godt støtteregime, så man kan søke.

Åsunn Lyngedal (A) [11:48:44]: Tare vokser godt i kaldt vann, og den trives derfor også godt i nord. Det er bakgrunnen for opprettelsen av Algenettverk Nord AS. De jobber med det formålet å skape verdier gjennom å dyrke tare.

Vi har to bedriftsnettverk på algesiden og på dyrking av makroalger som tare, nemlig Norsk Taredyrkerforening, som har ni medlemmer på Vestlandet og base i Bergen, og Algenettverk Nord, med tjue medlemmer, fra Sør-Varanger i Finnmark til Solund i Sogn. De er basert i Gildeskål i Nordland. Disse to bedriftsnettverkene ønsker å bli arena, som er ett av de virkemidlene vi har når vi skal utvikle nye bedrifter, som ministeren var inne på.

I nord har vi også store, ledige kystnære arealer. Det er klart at det kan være arealkonflikter også der, men det framgår hvis man ser på regionens kystsoneplaner, at det er ledige plasser.

Av bedriftene i Nord-Norge er det Lofoten Blue Harvest som har kommet lengst. De dyrker tare i Vågan. Så har man litt mindre nisjebedrifter, som Lofoten Seaweed i Flakstad, som høster tare i liten skala, og der man går med våtdrakt ut i havet. Det er en spennende virksomhet, men det blir smalt. Det store potensialet ligger i å dyrke tare i havet.

Det er mange utfordringer for en næring i sin spede begynnelse. Vi må få tilrettelagt areal, tørking og frysing krever mye plass og kapasitet, og det må utvikles teknologi for bioraffinering og sikres godkjenning av produksjonen. Men når de to nettverkene nå jobber målrettet langs hele norskekysten sammen med FOU-aktører og virkemiddelapparatet, er det fordi dette markedet er enormt.

Ministeren ba om innspill på hva departementet kan bidra med for nettverket, og det er kommet noen innspill fra bedrifter i nord. Algenettverk Nord har besøkt Kina, for det er jo i Asia de har kommet lengst i å bruke tang og tare som mat. Men de etterlyser en støtteordning som gjør at bedrifter kan reise og besøke bedrifter i Asia og delta i produksjonen deres, og gjerne også kunne tilby reisestøtte og opphold for gjenvisitt, som kan gi innspill til forbedring i produksjonen her hos oss. Det er mulig med en slik støtte for studenter og ansatte ved utdanningsinstitusjoner, men så langt ikke for bedrifter.

Sjømatrådet har også ønsket å få lov til å endre sitt oppdrag, som er gitt i forskrift, slik at de kan ta med seg algeprodukter, som tare, når de markedsfører sjømat fra Norge. Det vil være til stor hjelp, og det ligger i departementets makt å kunne endre forskriften. Foreløpig har de fått innspill om at departementet ikke ønsker å åpne for det fordi man avventer et EU-prosjekt for å avklare grenseverdier for giftige stoffer, som ministeren var inne på. Men i Norge er det jo sukkertare og butare vi stort sett produserer, og det er ikke ny mat, så det virker unødvendig å avvente en sånn prosess for de viktige taretypene vi dyrker i Norge. Da kunne jo tare få drahjelp av den mer modne sjømatindustrien vår til å kunne vokse. Kanskje kan vi få en kraftig utvikling, slik sjømatnæringen har hatt, hvis vi ser 15–20 år fram i tid. Sjømatrådet bør etter vår mening gis mulighet til å bidra.

Ruth Grung (A) [11:52:45]: For Arbeiderpartiet er det siste vi ønsker å bygge opp en subsidienæring. Men som fagstatsråd er det kanskje viktig å komme med innspill til hvordan vi kan utforme den brede porteføljen vi allerede har, slik at den treffer nye næringer.

Nå var min kollega Lyngedal inne på en del forslag. Det er to ting spesielt: Det ene er denne dødens dal som de opplever at de er i nå, hvordan man skal sikre dette og så bygge infrastruktur både rundt prosessering og høsting, i og med at det skjer på veldig kort tid. Det å bygge opp en egen flåte tilpasset taredyrking er lite hensiktsmessig hvis man kan få støtte til å bruke eksisterende flåte til å høste taren – i sjømatindustrien – for å bearbeide den, f.eks. Det er i hvert fall et innspill som vi har fått fra bedriftene som vi mener er nyttig. Det andre er dette med Sjømatrådet og markedsføring ute. Denne næringen er jo, ikke minst, veldig gode på å nå markedene ute, og der trenger de akkurat den støtten som Sjømatrådet kan gi.

Så nevnte vi klima i interpellasjonen, men jeg vil gjerne utdype. Jeg var ikke klar over før jeg begynte å jobbe med denne næringen, at tare har såpass mye høyere effekt enn regnskogen, og vi har relativt mye tare. For nå snakker vi om dyrking av tare, som er mulig nær kysten, men kanskje også ute på havvindinstallasjoner – når den tid kommer – så det er ganske vide muligheter når det gjelder taredyrking.

Energikomiteen var på komitéreise til Vestlandet, og der fikk vi høre fra Havforskningsinstituttet at vi holder på å bygge ned tareskogen vår. Så det er viktig å skille mellom den delen som går på å dyrke tare, akvakultur, og at vi sikrer at vi har en levende tareskog, at vi ikke bygger den ned, men heller bygger den opp, for den trenger vi også for å sikre rent vann framover.

Arbeiderpartiet kommer iallfall til å følge opp denne næringen videre og har god dialog med den, men de er i en kritisk fase nå, så vi kommer gjerne med mer konkrete innspill utover det som vi allerede har kommet med i denne interpellasjonen.

Statsråd Harald T. Nesvik [11:55:39]: Jeg vil få takke interpellanten, Grung, for at hun reiser en spennende og viktig debatt. Jeg forstår det slik at vi begge ønsker å legge til rette for utvikling av nye oppdrettsarter. Dette er gledelig for meg som fiskeri- og sjømatminister. Det er en av grunnene til at tittelen er nettopp fiskeri- og sjømatminister, og ikke bare fiskeriminister, for havet gir oss uendelig mange nye muligheter.

Jeg tar selvsagt imot invitasjonen fra Grung til å komme med innspill. Jeg tror det er viktig å ha innspill fra alle mulige parter – hvordan vi kan gjøre ting bedre, hvordan vi kan gjøre enda mer ut av det som er. Men jeg tror det er viktig at vi ikke gir et inntrykk av at vi ikke gjør noe, og at dette er en bransje som jobber i motvind, for det mener jeg er feil. Jeg mener at regjeringen har vært veldig tidlig på ballen i denne saken og allerede har gitt betydelig drahjelp til den gryende næringen, både med å legge til rette for å tildele akvakulturtillatelser, sørge for nødvendige presiseringer og regelverksendringer, løfte tang og tare inn i den langsiktige forskningsstrategien og – ikke minst– jobbe for å sikre mattryggheten. Vi er et stykke på vei, men vi er ikke i mål. Regjeringen vil fortsatt spille på lag for å bidra til å løfte næringen knyttet til forskning og uttesting til kommersialisering.

Det er i dag, som sagt, åpnet for å dyrke tare på mer enn 70 lokaliteter langs kysten til mer enn 50 ulike selskaper. Regjeringen gir mer midler over budsjettet til marin forskning enn noen gang tidligere. Tare er omtalt i positive ordelag i relevante strategier fra regjeringen knyttet til utvikling av havnæringen og biomarin næring de siste årene. Vi er på ballen, men vi er også lydhøre overfor næringen hva gjelder behov for tilpasninger i regelverket, som også representanten Grung var inne på i sitt innlegg.

Men når det er sagt, er det ikke lett å kommersialisere nye arter i oppdrett. Vi har tidligere hatt stor optimisme om både blåskjell, som tidligere nevnt, og torsk uten å lykkes med en gang. Det har vært betydelige tap for både næring og myndigheter. Derfor må vi skynde oss tilstrekkelig langsomt i denne saken. Om vi klarer å etablere taredyrking som en betydelig næring, må vi også være forberedt på at det kan ta litt tid. Vi må bygge opp kompetanse, slik at vi ikke trår feil. Og vi må ha god dialog med hverandre, forskerne, oppdretterne og forvaltningen for å kunne dra i samme retning. Da vil også de gode resultatene komme, og jeg ser fram til samarbeidet videre på dette feltet.