Masud Gharahkhani (A) [10:05:52]: I 2015 startet den siste migrasjonskrisen, da hele Europa, inkludert oss i Norge, fikk flyktningproblematikken på nært hold. Bare fra den østlige ruten over Middelhavet, altså fra Tyrkia til Hellas, økte antallet som kom, fra 85 000 mennesker til 885 000 mennesker på bare ett år. Europa og verden var ikke forberedt. Norge var ikke forberedt.

De som tror at verdens flyktningproblematikk er over, må tenke seg om. Antallet mennesker på flukt øker – det er over 70 millioner i verden, og 29,4 millioner er av FN anerkjent som flyktninger. Det som nå skjer i Nord-Syria, gjør oss alle urolige. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er alvorlig. Syria har dessverre blitt en smeltedigel der hele verdens maktkamp blir tatt ut. De som lider, er det syriske folk, uavhengig av etnisitet. Situasjonen i Nord-Syria og Tyrkia viser også at flyktningproblematikken fortsatt er reell. En president truer Europa med 3,6 millioner syrere – det er den verdenen vi lever i.

Jeg har ikke tenkt å gjøre denne interpellasjonen til en sikkerhetspolitisk debatt som følge av den siste tids utvikling. Formålet med denne interpellasjonen, som ble levert for flere måneder siden, er at vi må forstå den tiden vi er inne i. Det handler om vårt felles internasjonale ansvar for mennesker på flukt, men også om Europas og Norges interesser. Det handler om å få på plass en helhetlig flyktningpolitikk. Det handler om hvordan vi bruker ressursene slik at vi har den beste flyktningpolitikken.

Nesten 90 pst. av flyktningene i verden bor i nærområdene til de konfliktene de har flyktet fra, i mottakerland. Det er i disse landene det store flertallet kommer til å bo. Kommunal- og forvaltningskomiteen har i år besøkt Jordan og Libanon. Vi kan snakke om flyktningkrise i Europa, men det er jo i disse landene den faktiske krisen er. Libanon og Jordan har tatt imot over 2 millioner syriske flyktninger, Tyrkia 3,6 millioner syriske flyktninger. Uavhengig av debatten her hjemme om hvor mange vi skal ta imot, kan ingen underslå følgende realitet: Den viktigste innsatsen vi kan gjøre dersom vi vil gi flere flyktninger et verdig liv, er å stille opp for disse landene.

Det er heller ikke slik at alle vil til Europa. Mange vil tilbake igjen til hjemlandet; mange vil være i nærområdene. Under besøket i Libanon besøkte vi Bekaadalen – små telt, mangel på sanitæranlegg, oversvømmelse og gjørme overalt. Her fikk vi komme inn hos en familie med mor og tre barn. Faren var blitt drept i krigen i Syria. De hadde fått muligheten til å bli kvoteflyktninger, men takket nei i begynnelsen. Deres drøm var å reise tilbake. Det er tøft å leve i Bekaadalen, og det var tydelig at den eldste sønnen måtte jobbe for å hjelpe mor i stedet for å ta utdanning.

Det handler om tak over hodet, mat, vann, helse og utdanning – ja, på mange måter nødhjelp. Jeg vet at Norge historisk har bidratt der. Men vi er også nødt til å tenke større. Vi må aktivt søke prosjekter som gir flyktninger muligheten til arbeid, til å kunne forsørge seg selv og sin familie. Det handler om å gi hundretusenvis av flyktninger håp for framtiden.

Disse landene trenger hjelp. Vi snakker om land med store økonomiske utfordringer og lite naturressurser, og de ber om hjelp fra land som Norge. Kollapser de, kollapser de mest stabile landene i en region med altfor mange konflikter fra før. Det betyr katastrofe for verden og også for millioner av flyktninger. Hele Europa ble rystet av en migrasjonsbølge som kom som følge av at stabile land kollapset. Vi så alle i 2015 at den asyl- og flyktningpolitikken både Europa og Norge har, ikke er bærekraftig eller rettferdig: dødsveien over Middelhavet, verdens dødeligste grenseovergang og mange land som brukte store økonomiske ressurser på å returnere dem som ikke hadde reelt behov for beskyttelse, på bekostning av hjelp til de reelle flyktningene i verden.

Det betyr at flyktningpolitikken også er bistands- og utviklingsarbeid, langsiktig arbeid, det å skape jobber og å gi flyktninger muligheten til arbeid i mottakerland. Det betyr at flyktningpolitikken også må få større oppmerksomhet i utviklingsarbeidet. Det handler ikke om å kjøpe seg ut, det handler om å se realitetene og faktisk ville hjelpe flest mulige flyktninger i verden. Da må noen land vise vei.

Trygve Bratteli lanserte i sin tid anstendighetsmålet, og jeg er stolt av å tilhøre et parti som har stått i spissen for at Norge skal være en humanitær stormakt. Norge kan vise vei. Skal det være mulig, må det være forpliktende. Det er ikke vanskelig å forstå at mottakerland som selv har store økonomiske utfordringer og sliter med arbeidsledighet, ikke automatisk åpner opp lokalt arbeidsmarked. Men dersom de vet at vi stiller opp med ressurser til både det enkelte land, innbyggerne og flyktningene, vil det være mulig. Det handler om å bidra til økonomisk vekst i disse landene og sørge for lokale arbeidsplasser både for deres egne innbyggere og for flyktningene de huser.

Derfor er mitt spørsmål til statsråden: Hva gjør regjeringen, og hvilke initiativ vil den ta for at vi i større grad enn i dag skal stille opp for mottakerlandene?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:12:08]: Jeg vil takke representanten Gharahkhani for en god og betimelig interpellasjon. I og med at Stortinget utsatte behandlingen av den fra vårsesjonen til høstsesjonen, har vi også fått oppdaterte tall fra UNHCR. Det er ikke hyggelig lesning.

Globalt er det nå totalt 70,8 millioner som er fordrevet fra sine hjem. 25,9 millioner av dem er flyktninger som har flyktet over landegrenser, 3,5 millioner er asylsøkere, og 41,3 millioner er internt fordrevne i eget land.

Det er viktig å fremme beskyttelse og varige løsninger også for internt fordrevne. Norge har en ledende rolle i FN på dette området, og nå har vi, ved hjelp av 56 andre land, initiert et høynivåpanel for internt fordrevne, og det vil i løpet av den nærmeste framtid oppnevnes av FNs generalsekretær.

Hvis vi ser på tallene, oppholder 84 pst. av verdens flyktninger seg i dag i utviklingsland. 80 pst. er i naboland. Mer enn to tredjedeler, 67 pst., av verdens flyktninger kommer fra fem land – Syria, Afghanistan, Sør-Sudan, Myanmar og Somalia.

Representanten Gharahkhani spør: Hva gjør Norge, og hvilke initiativ tar vi? La meg trekke fram fire innsatsområder.

For det første: Vi gjennomfører den nye humanitære strategien som regjeringa la på plass i fjor høst. Der har helhetlig håndtering av flyktningsituasjoner høy prioritet. En helhetlig innsats på dette området betyr bl.a. at vi bidrar til beskyttelse og humanitær assistanse for både flyktningene og befolkningen i de ofte veldig fattige vertssamfunnene som flyktningene kommer til. Det kan f.eks. være tiltak som beskytter mot seksualisert og kjønnsbasert vold og beskyttelse mot landminer og andre eksplosiver, som er to sentrale satsinger fra norsk side. Det kan også være tiltak som dekker grunnleggende humanitære behov, som tilgang på vann, mat, husly og helsetjenester.

En helhetlig flyktningrespons betyr også at vi, der det er mulig, bidrar til et samspill mellom humanitær innsats og mer langsiktig støtte til utvikling. Ikke minst har utdanning en viktig prioritet i den sammenheng. Da vi i 2016 annonserte at Norge ville bidra med 10 mrd. kr fordelt på fire år til den internasjonale responsen på Syria-krisen, satte vi tilgang til utdanning for flyktninger i regionen høyt på dagsordenen. Vi har satt av 15 pst. av dette beløpet til utdanning, og det er, så vidt jeg vet, høyere enn det noe annet land har gjort i sin respons. Ved utgangen av året har vi innfridd løftet om 10 mrd. kr. Det norske lederskapet på utdanning har vedvart, og det skal videreføres. Støtte til vertslandene Libanon og Jordan er viktig i så måte, og jeg kommer tilbake til det.

I langvarige kriser, som f.eks. Syria-krisen, støtter vi også sysselsettingstiltak. Sysselsetting av flyktninger i Syrias naboland har vært et sentralt tema i de internasjonale Syria-konferansene de siste årene, der Norge har vært medarrangør av flere. Det har også vært viktig i dialogen med vertslandets myndigheter om bl.a. arbeidstillatelser.

Flyktningrespons er en helt sentral del av Norges humanitære budsjett, og det budsjettet har regjeringa nå økt til 5,5 mrd. kr. Det er en økning på 68 pst. siden 2013, og det forteller noe om at de humanitære behovene i verden dessverre bare øker. Flyktningrespons gjelder ikke bare i Syrias naboland, men også i nærliggende land til andre store humanitære kriser som har tvunget mennesker på flukt, f.eks. krisen i Sør-Sudan og for rohingyaene som flykter til Bangladesh.

FNs høykommisær for flyktninger er heldigvis en viktig humanitær partner på dette området, og UNHCR leder det internasjonale arbeidet med å beskytte og søke varige løsninger for flyktninger i form av retur, gjenbosetting eller integrering. Norge støtter her den globale flyktningplattformen som ble vedtatt av FNs generalforsamling i fjor. Den anerkjenner vertslandenes store innsats for flyktninger og deres behov for støtte til å håndtere store flyktningbefolkninger og samtidig lykkes i arbeidet med å nå bærekraftsmålene.

Vi er en stor giver til UNHCR. Vi gir 380 mill. kr i kjernestøtte i år, og det samme er foreslått for neste års budsjett. I tillegg kommer den øremerkede støtten i ulike lands situasjoner. Totalt støttet vi UNHCR i 2018 med 786 mill. kr.

Flyktninghjelpen er en annen stor partner på dette området, og også mange av de andre humanitære organisasjonene vi støtter, jobber med å beskytte og bistå dem som er fordrevne i eget land eller over landegrensen, og den lokalbefolkningen som tar imot dem.

For det andre: Norge bidrar med stabiliseringsmidler for å støtte opp om lokale og nasjonale myndigheter i sårbare land som er vertskap for store flyktningbefolkninger. Regjeringa har i budsjettet foreslått å bevilge over 835 mill. kr til stabilisering av land i krise og konflikt. Det er en økning på nesten 130 mill. kr sammenliknet med i fjor og er i tråd med en av hovedprioriteringene i regjeringas strategiske rammeverk for norsk innsats i sårbare stater og regioner. Støtten over denne posten går til tiltak som skal fremme stabilitet, forebygge konflikt, redusere sårbarhet og bygge lokal motstandskraft. I tillegg går deler av støtten til å motvirke migrasjonsdrivende forhold.

Regjeringa lanserte i 2017 et strategisk rammeverk for norsk innsats i sårbare stater og regioner, og målet er å bidra til at stater og regioner er i stand til å ivareta egen sikkerhet og egen utvikling. To konkrete eksempler på vår satsing i sårbare stater er lanseringen av en egen strategi for norsk innsats i Sahel, og at det i 2018 ble vedtatt en egen partnerlandssatsing, der en av partnerlandskategoriene er partnere for stabilisering og konfliktforebygging. Der er Afghanistan, Palestina, Mali, Niger, Somalia og Sør-Sudan eksempler.

Innen 2030 vil, ifølge Verdensbankens framskrivinger, halvparten av verdens fattigste bo i sårbare stater og regioner. De kjennetegnes ofte av svake statsinstitusjoner, utstrakt diskriminering og marginalisering av befolkningsgrupper, overgrep fra både statlige og ikke-statlige aktører og manglende rettsvern for befolkningen. Det kan være aktører, både regionale og lokale, som motarbeider stabilitet – på grunn av enten korrupsjon eller kriminalitet. Bedre styresett og respekt for menneskerettigheter forebygger konflikt og er viktig for langsiktig stabilitet, men det tar tid å få på plass. Grenseoverskridende trusler som organisert kriminalitet og voldelig ekstremisme utnytter mangelen på territoriell kontroll, undergraver forsøk på å bygge rettsstat og forsterker korrupsjon. Sivilbefolkningen rammes hardest.

Økningen på posten i år vil i all hovedsak gå til syriske flyktninger og deres vertsamfunn i Libanon og Jordan. Satsingen skal bidra til å imøtekomme behovet for en mer langsiktig støtte. Støtten vil gradvis dreies fra humanitær bistand til stabiliseringsstøtte og vil styrke de libanesiske og jordanske myndighetenes kapasitet til å håndtere den langvarige tilstedeværelsen av syriske flyktninger. Regjeringa fortsetter også å prioritere tiltak som styrker stabiliseringen i Irak i områder som tidligere var underlagt IS. Det gjøres for at flere internflyktninger etter hvert skal kunne returnere, og det er for å hindre at IS gjenvinner fotfeste.

Et tredje område er Norges deltakelse i det internasjonale samarbeidet for å håndtere de globale utfordringene knyttet til migrasjon. Det store antallet flyktninger og migranter som reiste over Middelhavet til Europa i 2015, var bakgrunnen for at EU opprettet et flergiverfond for stabilitet og tiltak mot irregulær migrasjon i Afrika – EUTF. Det skjedde på Valletta-toppmøtet med europeiske og afrikanske land, der også statsministeren deltok. Siden flergiverfondet ble opprettet, har Norge bidratt med 200 mill. kr. Her samarbeider vi tett med øvrige europeiske land om å redusere de underliggende årsakene til migrasjon, som klimaendringer, fattigdom, dårlig styresett og mangel på inntektsgivende arbeid. Jobbskaping, yrkesopplæring og tiltak for å forebygge og stabilisere konflikt er blant de viktigste prioriteringene i fondet. Tiltak som styrker afrikanske lands egen evne til å håndtere migrasjon og flyktninger, er også prioritert, og fondet har bidratt til økt samarbeid med opprinnelses- og transittland om håndtering av migrasjons- og flyktningkrisene. Midlene fordeles på Sahel og Tsjadsjøregionen, Nord-Afrika og Afrikas horn. Regjeringen ønsker at Norge skal fortsette å bidra dersom det blir en videreføring av denne typen fond etter utfasingen i 2020. I den forbindelse vil jeg også framheve at vi gir kjernestøtte til IOM, Den internasjonale organisasjonen for migrasjon.

Til slutt vil jeg mer generelt framheve regjeringas utviklingspolitikk og arbeidet med å nå bærekraftsmålene som et fjerde innsatsområde. Det har stor betydning for utviklingsland som huser mange flyktninger. Og igjen vil jeg nevne utdanning. Med bærekraftsmålene har vi forpliktet oss til å sikre tilgang til utdanning av god kvalitet for alle. Dette gjelder naturligvis også barn og unge som er på flukt. Halvparten av verdens flyktninger er under 18 år, og for barn på flukt kan skolegang gi beskyttelse, kunnskap og håp om en bedre framtid.

Regjeringa trapper i år opp støtten til fondet for utdanning i kriser, Education Cannot Wait, betydelig. Over fire år vil vi bidra med 0,5 mrd. kr til dette fondet, som Norge var blant initiativtakerne til. Education Cannot Wait har så langt bidratt med utdanning til mer enn 1,4 millioner barn og unge, og mange av dem er flyktninger og internt fordrevne.

Masud Gharahkhani (A) [10:22:21]: Jeg vil takke for svaret og for utenriksministerens engasjement – jeg ser at det er oppriktig.

Arbeiderpartiet er jo det eneste partiet som faktisk har gått igjennom Norges asyl- og flyktningpolitikk, og jeg mener at den politikken også gjør at Norge er rustet til å kunne håndtere nye migrasjons- og flyktningstrømmer som vil komme. Dessverre lever vi i en verden hvor vi ser at forandringer kommer ganske raskt, og derfor bygger vår politikk på to viktige fundamenter. Det ene er at det viktigste vi må gjøre, er å stille opp for mottakerland og i nærområdene, og at det er arbeidslinjen som skal gjelde. Det andre gjelder færre asylanter ved grensen og det å avlaste mottakerland ved å ta imot noen kvoteflyktninger. Det er mulig å ta noen radikale grep her hjemme, men dersom vi skal lykkes i det store og hele, trenger vi mer internasjonalt samarbeid – derfor denne interpellasjonen.

Det som bekymrer meg, er om vi faktisk har en regjering som drar i samme retning. Jeg tror at det i flyktningpolitikken mer enn mange på andre områder trengs mest mulig tverrpolitisk enighet. Mens Arbeiderpartiet har vært opptatt av å få på plass en solidaritetspott som er forpliktende overfor mottakerland, med en innretning og med innspill og kontakt med den anerkjente eksperten Collier, som jobbet med the Jordan Compact, som har sørget for at hundretusenvis av syrere har fått arbeidstillatelse i Jordan, ser vi dessverre at regjeringen krangler stort om alt mulig i flyktningpolitikken. Det toppet seg da Fremskrittspartiet mente de hadde fått gjennomslag for krav om returavtaler i bistandspolitikken, noe utviklingsministeren minutter etterpå avviste, og vi inngår jo ikke internasjonalt samarbeid med å true andre land. Skal vi lykkes med å hjelpe flere, ha kontroll ved grensen og gjøre flyktningpolitikken mer rettferdig, er vi avhengige av internasjonale avtaler basert på tillit og ønske om å bidra. Da må alle dra i samme retning. Vi trenger da en proaktiv regjering som jobber med våre nordiske venner, felles innsats for mottakerland der arbeidslinjen står i spissen, og med Europa og transittlandene for at de skal være forberedt på å håndtere nye tilstrømninger som kan komme. Det som også bekymrer meg, er: Det er mye bra som gjøres, som også utenriksministeren har vært inne på, men når jeg snakker med de utviklingsaktørene som jobber med jobbskaping, næringsvekst, økonomisk vekst, sier de at dette er et av tidenes svakeste utviklingsbistandsbudsjetter, for det kuttes nettopp i de prosjektene som skal sørge for å skape lokale arbeidsplasser, som er viktig for innbyggerne i de områdene, viktig for flyktningene som bor der, og viktig også med tanke på å hindre nye migrasjonstilstrømninger som kan komme.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:25:11]: Mot slutten av andre runde her var vi over på noe som egentlig ikke var en del av interpellasjonen, men jeg skal likevel gi noen innspill til det.

For det første har representanten Gharahkhani helt rett i at forandringene kommer raskt. Jeg tror vi må være forberedt på at slik som den humanitære situasjonen ser ut mange steder i verden nå, vil vi kunne oppleve nye strømmer av migranter, både fordi de politiske og de humanitære forholdene endrer seg raskt og i negativ retning, og fordi vi i stadig sterkere grad også ser at bl.a. klimaendringer er en viktig driver for både konflikt og migrasjon.

Det er helt avgjørende å stille opp for mottakerland, og det gjør også Norge. Det er derfor vi har den sterke innsatsen vi har når det gjelder humanitær innsats – et budsjett som altså er økt med 68 pst. siden 2013 – og det er også derfor vi øker så klart budsjettene våre til særlig sårbare stater og regioner, som jo er midt i det å håndtere store flyktningbefolkninger.

Men vi kan ikke være fornøyd med bare å jobbe der; vi er også nødt til å jobbe normativt, særlig når det gjelder internt fordrevne, som er den største andelen av dem som er på flukt. De krysser aldri landegrenser, men det er også en av årsakene til at de mangler mange av de rettighetene som flyktninger har. Det er en utfordring vi er nødt til å håndtere i samarbeid med andre land, som gjør at også denne gruppen flyktninger kan få en bedre tilværelse.

Regjeringa har vært veldig tydelig på behovet for felleseuropeiske løsninger og samarbeid. Det er også derfor vi har deltatt aktivt i alle fora der vi enten har vært invitert eller allerede har en plass, for å kunne finne felleseuropeiske løsninger på migrasjonsutfordringen. Den er for kompleks og for stor til at noe europeisk land – eller noe annet land, for den del – kan løse den alene. Samtidig må vi være klar over at veldig mye av migrasjonen i verden går til de umiddelbare nabolandene, som også har behov for stabilisering, og som også har behov for å kunne håndtere en stor flyktningbefolkning.

Det å fokusere på bl.a. jobbskaping og økonomisk utvikling er en kjerne i den norske utviklingspolitikken. Det er gjennomgående et hensyn vi tar og skal ta, at det å drive næringsutvikling og jobbskaping er en viktig hjelp til selvhjelp for mange land, og det er også et ganske avgjørende poeng for å kunne ta imot flyktninger fra nabolandene. Det at det er mange land som i ulike store eller mindre situasjoner har åpnet sine grenser for flyktninger fra sine naboland, er noe som også fortjener oppmerksomhet fra vår side, og det er også derfor det er en stor prioritet for regjeringen å støtte land og regioner der flyktningstrømmene er store, og der vi på ulike måter sammen med andre kan bidra.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [10:28:50]: Det er avgjørende å gi flere flyktninger et verdig liv. Som representanten Gharahkhani skriver i interpellasjonen, handler det om tak over hodet, mat, vann, helse og utdanning for de mest sårbare blant oss, men også prosjekter som gir flyktninger mulighet til arbeid – det å kunne forsørge seg selv og sine familier. Det handler om å gi mennesker håp for framtiden.

Landene som har enorme flyktningleirer, ber om mer hjelp fra land som Norge. Kollapser de, kollapser de mest stabile landene i en region med altfor mange konflikter. Det betyr katastrofe for verden og for millioner av flyktninger.

I februar var kommunalkomiteen på reise i Midtøsten. Reisen gjorde inntrykk, mange av oss satt igjen med voldsomme inntrykk og følelser som maktesløshet – hvordan kan vi hjelpe millioner på flukt uten håp om en framtid for seg og sine? Reisen gjorde også inntrykk på Fremskrittspartiet og representanten Kari Kjønaas Kjos. Hun foreslo i media i etterkant av reisen å gjøre det lettere for flyktninger i Libanon å vende tilbake til hjemlandet Syria ved å gi dem startkapital. Hun foreslo i media å ta penger fra bistandsbudsjettet for å finansiere tiltaket, og hun sa:

«I dag bruker vi mye bistandsmidler på å holde menneskene i flyktningleire i live. I stedet kunne vi brukt mer penger på å ta dem tilbake til hjemlandet.»

Hvor ble dette tiltaket av? Fremskrittspartiet skryter av at de leder an i regjeringens politikkutvikling på dette feltet. Jeg lurer jammen på om de får gjennomslag for egne forslag i regjeringen.

Karin Andersen (SV) [10:30:48]: Jeg vil takke interpellanten for muligheten til å diskutere dette viktige og store spørsmålet. Det er også på tide at vi begynner å diskutere flyktninger, både den humanitære situasjonen, som er akutt for mange som er i flyktningleirer, noe som er sjølsagt når man er på flukt, og også hvordan Norge vurderer de sikkerhetspolitiske utfordringene knyttet til at nærområder og fattige land får en så stor byrde som de faktisk får i dag. Det diskuterer vi veldig lite.

Det diskuterer vi også veldig lite når vi diskuterer vår egen returpolitikk, f.eks. innenfor Schengen, når Norge returnerer asylsøkere til Hellas, som åpenbart er på knærne økonomisk, og der situasjonen for flyktningene i flyktningleirene i Hellas – i Europa – er kritisk, både humanitært og når det gjelder sikkerheten i leirene og forholdene rundt. Det er heller ikke sikkert at det er det beste for Afghanistan at Norge returnerer flest mulig ufrivillig dit, når landet er i krise.

Komiteen var i Libanon og Jordan i vinter, har flere nevnt. Situasjonen der er prekær, ikke bare for syrerne, men også for palestinerne. I generasjoner har de vært flyktninger i Jordan og i Libanon, med de store belastningene det er på nabolandene. Jeg undrer meg av og til litt over den norske debatten når vi så åpenbart i 2015 ikke var budd på det forholdsvis begrensede antallet som kom til Norge da, når vi ser hva slags byrder vi legger på land, og tydeligvis også mener at de skal ta imot enda flere enn det de gjør i dag. Det er ikke spesielt lettere i Libanon eller i Jordan å forklare befolkningen hvorfor man f.eks. skal gi arbeidstillatelse til flyktninger når egen befolkning er arbeidsløs. Vi må forstå at konfliktene er store der også.

Den blandingen av bistandsmidler og bistandshjelp og returavtaler som den norske regjeringen holder på med – for det gjør de, det står det også i dette budsjettet – mener SV vi må slutte med, også fordi vi gir bistand til land som utenriksministeren helt korrekt viste til, mangler intern sikkerhet sjøl, mangler rettssikkerhet og mangler beskyttelse av de menneskene vi returnerer. Det er jo derfor vi gir dem bistand, og da kan vi ikke ta dem som gissel for den politikken at de må ta imot mennesker som vi returnerer til dem. Da kan vi jo nettopp undergrave den sikkerheten disse avtalene er bygd på.

Utenriksministeren nevnte også UNHCR, som er FNs organisasjon, der vi sammen skal forsøke å løse disse problemene. Her er vi helt avhengig av at alle land samarbeider. Da er det første Norge bør gjøre, å respektere det FN og UNHCR sier til oss. Og det de sier til oss, er klar tale: Gi mer hjelp i nærområdene. – Det er vel kanskje på det området regjeringen leverer best. Det andre er: Ta imot flere kvoteflyktninger.

Realiteten i leirene er at mange mennesker mangler helt grunnleggende sikkerhet. Det kan være konvertitter, det kan være homofile, det kan være kvinner, og det kan være politiske flyktninger. Det er null sikkerhet i leirene, og man er helt avhengig av å ta disse ut, både for belastningen i nærområdene og for den reelle sikkerhetssituasjonen for dem det gjelder. Der kunne Norge gjort mer. Vi kunne i det minste tatt imot de 5 000 som UNHCR har bedt oss om.

Det andre er at vi bør gjenoppta vårt samarbeid med Hellas for å ta imot noen av de asylsøkerne som sitter der nå, i leirer der forholdene er helt skrekkelige, og det er jeg helt sikker på at utenriksministeren kjenner til. Dessuten bør vi gjeninnføre rimelighetsvilkåret for intern retur. Det har også FN bedt oss om. Det er viktig at Norge står bak det FN og UNHCR ber oss om. Det er det som kan styrke dette samarbeidet: at land faktisk forholder seg til de anmodningene som kommer fra det multilaterale systemet.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [10:36:15]: For Kristelig Folkeparti har det alltid vært viktig at Norge skal være en nasjon som stiller opp for fattige og forfulgte. Det følger av vår forpliktelse til verdier som menneskeverd og rettferdighet – verdier som bygger gode samfunn.

Humanitær innsats har lenge fulgt det moderne Norge. Fridtjof Nansens bistand til flyktninger har etter hvert blitt til en stolt norsk tradisjon og inspirasjon. Vi skal være en pådriver innen den humanitære bistanden.

Internasjonalt utviklingssamarbeid er også et prioritert område for Kristelig Folkeparti i dagens regjeringssamarbeid.

Representanten Gharahkhani reiser et brennaktuelt spørsmål. Det har ikke vært flere mennesker på flukt siden annen verdenskrig. Konfliktene i Syria har drevet millioner av mennesker på flukt. Krigen i grenseområdene mot Tyrkia øker den humanitære krisen og kan gi nytt rom for IS og andre islamistiske terrorgrupper.

Men utfordringene er også store mange andre steder, slik vi også har hørt i denne debatten: blant ofrene for konflikten i Jemen, blant fortvilte rohingyaer i Myanmar og Bangladesh og i flyktningstrømmene fra kriserammede samfunn i Afrika. Dette krever i første rekke nødhjelp og velfungerende flyktningleire med tak over hodet, mat, gode sanitærforhold og beskyttelse. Her spiller Norge en viktig og aktiv rolle. I felten har vi handlekraftige humanitære organisasjoner. Røde Kors, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp og mange flere gjør en fantastisk innsats.

Men kortsiktig kriselindring er ikke nok. Vi må tenke forebyggende, bygge fred, møte klimautfordringene og styrke beredskap mot nye kriser – kort sagt bygge samfunn som forhindrer nye katastrofer.

Derfor må vi ha et langsiktig perspektiv for bistanden. Utviklingssamarbeidet skal bidra til å bygge bærekraftige økonomier, sterke sivile samfunn, statsinstitusjoner og evne til å styre klokt og rettferdig. Alle mennesker har krav på utdanning, helsehjelp og vern om sine menneskerettigheter. For oss handler dette ikke om veldedighet, men om rettferdighet.

Mange fattige land er vertskap for store flyktninggrupper – over lang tid. Det er krevende å innfri grunnleggende menneskerettigheter for disse flyktningene. Det støtter vi selvsagt. Men moderne bistand må også i økende grad gi flyktninger muligheten til arbeid og inntekt. Det vil gi håp for framtiden og et bedre liv for dem.

For Kristelig Folkeparti er det alltid et mål å forbedre og effektivisere bistanden, også flyktningbistanden. Det er bra at regjeringen har hevet ambisjonene og økt antall kvoteflyktninger til 3 000 årlig. Norge skal ta sin del av ansvaret og ikke være seg selv nok.

Men det vil alltid være der ute, i fattige, sårbare og kriserammede områder, at hovedinnsatsen må gjøres. Derfor styrker vi nå innsatsen for sårbare grupper og sårbare stater.

Sammen med gode partnere i utviklingsland kan vi oppnå varige resultater blant dem av våre medmennesker som trenger det aller mest.

Et kjent ord lyder slik: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» Det forplikter i nære forhold, men også i internasjonale forhold.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:40:42]: Takk til interpellanten for at han tar opp et veldig viktig tema, som bør diskuteres ofte. Takk også til utenriksministeren for et grundig og utfyllende godt svar.

Det er helt riktig at det er mørke skyer på horisonten. Jeg tror også regjeringen ser dem. Det er det blitt gitt uttrykk for. Situasjonen i Midtøsten er svært krevende. Vi ser at Tyrkia er villig til å gå langt for å nå sine mål. Det som er en stor utfordring for Europa, er at man i realiteten bruker asylordningen og asylinstituttet som et verktøy og våpen mot Europa for uforstyrret å få gjennomført sine operasjoner. Det er et problem når Tyrkia truer med å sende millioner av flyktninger inn i Europa. Det må vi ta på alvor. Da må vi nok også ta følgende diskusjon i Norge og Europa: om asylinstituttet har utspilt sin rolle og om ordningen med å søke asyl på andre kontinenter, slik det nå er blitt, kan brukes til å misbruke de menneskene som nå sitter i Tyrkia, og som ønsker seg til Europa.

Vi har også sett at altfor mange dør i forsøket på å nå Europa – for å nå målet om å få opphold. Vi må se på hva andre har gjort. I Australia har man hatt samme utfordring, med båtmigranter, som i stor grad opplevde samme skjebne. Mange døde, druknet og ble borte på veien. Man sa noe om hvordan Australia ville behandle asylsøknader, og klarte å få antall drukninger nærmest ned mot null ved å gi et tydelig signal om at man ikke lenger kunne behandle asylsøknader på den måten. Det tror jeg er en situasjon som alle vil tjene på, hvis man tør å ta den diskusjonen – hvis man kan fjerne Erdogans og Tyrkias trusler om å oversvømme Europa med flyktninger, ved å si at vi skal ikke behandle det på den måten.

Derfor er det viktig – og det skal jo Arbeiderpartiet ha honnør for at de har turt – å snakke om sekundærbeskyttelse. Det er også noe regjeringen har tatt inn i sin regjeringsplattform, fordi det er viktig at man ikke gir forhåpninger om varig opphold i Norge dersom en sånn situasjon blir utløst av statsledere, som Tyrkias, som sitter på en del mekanismer, som er en utfordring og en trussel mot Europa.

Så er det ikke sånn at Arbeiderpartiet er det eneste partiet som har gått gjennom sin innvandrings- og integreringspolitikk. Sannheten er at andre partier har gjort det mange ganger, men først nå har Arbeiderpartiet gjort det – og da tror de at de er de eneste som har gjort det. Det stemmer jo absolutt ikke. Dette er noe Fremskrittspartiet har gjort jevnlig. Vi ser gang på gang til vår store glede at Arbeiderpartiet, når de har gått gjennom sin politikk, henter inspirasjonen fra Fremskrittspartiet. Problemet er at man ikke tør å ta dette helt ut. Man må faktisk velge hvordan man skal hjelpe best. Jeg mener at Norge burde valgt å sette inn all innsatsen i nærområdene. Vi ser det fungerer.

Det har blitt nevnt at komiteen har vært på reise. Det som var spesielt da komiteen var på reise i Libanon og Jordan, var at ingen der – verken myndighetene eller flyktningene selv eller de humanitære organisasjonene, bortsett fra én, som var en norsk humanitær organisasjon – ba Norge om å ta imot flere kvoteflyktninger. Jeg er klar over at UNHCR gjør det i noen brev som sendes til myndighetene hvert år. Men når man snakker med dem som er ute i felten og de som er ledere i de forskjellige landene, er det ikke det man fokuserer på. Det man fokuserer på, er at man trenger stabile, forutsigbare finanser for å huse de 760 000 syriske flyktningene som befinner seg i Jordan. Det er der skoen trykker. Så har UNHCR et problem med hvordan de skal plassere alle kvoteflyktningene, men der har Norge tatt sitt ansvar. Hvis vi skal fortsette å bruke opp penger på noen få her i Norge, vil man aldri kunne utløse noen større midler til de mange som trenger det mye mer i nærområdene til der det er krig og konflikt. Derfor kommer Fremskrittspartiet til å jobbe hardt for at det er der innsatsen skal settes inn i framtiden.

Masud Gharahkhani (A) [10:45:52]: Jeg vil takke for en viktig debatt. En av årsakene til at vi fremmet denne interpellasjonen, er at det ofte blir store diskusjoner om asyl og det som er på hjemmebane, men så glemmer man det store bildet, som egentlig handler om hvordan vi skal stille opp for flest mulige flyktninger i verden. I den sammenheng mener jeg at det fortsatt mangler et godt svar fra utenriksministeren på hva regjeringen nå konkret gjør med tanke på det som skjer i Midtøsten og store forandringer som kan komme raskt, og hva Norge tar av initiativ for å kunne klare å håndtere de store migrasjonsstrømmene, eventuelt flyktningstrømmene, som kommer, hvor fortsatt den røde tråden er. Hvordan skal vi klare å stille opp best mulig for verdens flyktninger?

Når det kommer til diskusjonen som har vært rundt humanitær politikk og utviklingsarbeidet, har jeg lyst til å si at det er bra at Norge historisk har vært blant de største donorene til FNs høykommissær for flyktninger. Og det er bra, det arbeidet vi har gjort rundt utdanning for flyktninger og for utviklingsland. Tanzania er et godt eksempel på det. Det er også bra at vi har hatt fokus på sårbare grupper, som barn og kvinner, i krisesituasjoner, men i tillegg til det er vi nødt til å tenke nytt, tenke langsiktig, tenke utviklingsarbeid som en del av flyktningpolitikken.

Her mener jeg det fortsatt mangler mye med tanke på å få på plass arbeidslinjen i det arbeidet. Slik vi gjør hjemme når vi snakker om integrering, må vi faktisk også tenke integrering i nærområdene. Skal man lykkes også i nærområdene hvor flyktningene kommer til å være, og hvor veldig mange kommer til å være kanskje til og med i flere generasjoner, må vi sørge for at de klarer å forsørge seg selv og sine familier.

Vi vet jo at det gjøres mye i EU, men også land som Tyskland og Frankrike har tatt initiativ til mange bilaterale avtaler. Da synes jeg det er veldig merkelig – som utenriksministeren heller ikke har kommentert her – når Norge velger å kutte betydelig i støtten som har vært til energisatsing, f.eks. i Afrika, det som går på kapitaltilførsel til Norfund. Dette er viktige grep som kan gjøres sammen med næringslivet for å sørge for at vi får til næringsvekst, økonomisk vekst og å skape arbeidsplasser lokalt. Det er derfor mange aktører i bistandsverdenen har sagt at dette er et av de svakeste budsjettene de har sett.

Så hjelper det ikke å holde på slik Fremskrittspartiet gjør. De sitter faktisk i regjering og har et ansvar, og jeg mener at den store utfordringen nettopp i dagens regjering er at de ikke klarer å holde linjen, den røde tråden. Det tales med mange forskjellige tunger, og det er ikke sånn at det å være – unnskyld – stor i kjeften her i Norge kommer til å hjelpe med å få på plass nye internasjonale avtaler. Det handler faktisk om å vite hvilken retning man vil ta, og stå sammen, nettopp for å få flere land med på løsningene som sørger for at det er mer rettferdig og bærekraftig for framtiden.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:49:06]: Jeg vil også takke for debatten, selv om deler av den jo ble noe annet enn hvordan vi skal bistå landene som tar imot store flyktningbefolkninger i sårbare situasjoner, og mer et spørsmål om hvordan Norge tar imot. Det er en annen debatt, og det hører også under en annen statsråds konstitusjonelle ansvarsområde. Men la meg ta opp noen av de temaene som har kommet opp.

Første gang sårbare stater ble en uttrykt del av det norske bistandsbudsjettet, var tidlig på 2000-tallet. Da var tanken å dekke de mellomlangsiktige behovene som verken var humanitær bistand eller var langsiktig bistand. Den har i overveiende grad gått til det vi kan kalle sårbare stater. Så fra først å skulle dekke gapet mellom den kortsiktige og den langsiktige innsatsen, kom etter hvert formålet med å støtte opp om statsbygging i sårbare stater for å unngå at stater bryter sammen. Og ikke minst det at stabilisering, og dermed også et nasjonalt og regionalt sikkerhetsperspektiv, var kommet inn, har vært veldig førende de siste åra.

Til spørsmålet knyttet til hvordan vi skal håndtere bl.a. Midtøsten: Her er det viktig å se flere ting i sammenheng. Det ene er det som jeg har nevnt vi gir av betydelig støtte, enten det gjelder de ti milliardene over fire år til å håndtere Syria-krisa og ikke minst nabolandene Jordan og Libanon spesielt – det er en økning av det humanitære budsjettet vårt med 68 pst. på seks år – eller det at vi faktisk tenker arbeid som del av flyktning- og utviklingspolitikken ved at vi jobber normativt med å få på plass arbeidstillatelser, og ved at jobbskaping er en helt essensiell del av den hjelpen vi gir særlig i sårbare stater.

Vi har også tatt initiativet til dette høynivåpanelet om internt fordrevne, som vi mener er et viktig arbeid for å bidra til beskyttelse av en veldig utsatt og sårbar gruppe, som aldri krysser landegrenser, men som allikevel er svært utsatt og har manglende rettigheter.

Men det handler også om et større bilde. Mye av den innsatsen vi gjør knyttet til Israel-Palestina-konflikten, handler bl.a. om å opprettholde grunnleggende tjenester til palestinske flyktninger. De er også i Libanon og Jordan. Vi samarbeider veldig tett med Jordan bl.a. om støtten til UNNRA, som er FNs organisasjon for palestinske flyktninger. Vår sterke bekymring når det gjelder kuttene som bl.a. USA har gjort, og som vi har uttrykt klart at vi er uenig i, handler om den situasjonen som er på Gaza og på Vestbredden, men det handler også om situasjonen for de mange, mange palestinske flyktningene som bor i nabolandene, og den destabiliserende effekten det kan ha, og den bekymringen bl.a. Jordan har for at de nå huser mange både palestinske, syriske og andre flyktninger, der de har begrenset mulighet til f.eks. å tilby jobb og utdanning. Derfor vrir vi nå mye av støtten fra humanitær og over på mer stabilisering, sånn at vi hjelper de landene i å håndtere sin flyktningbefolkning.