Sak nr. 4 [10:04:37]
Interpellasjon
fra representanten Masud Gharahkhani til utenriksministeren:
«Ifølge UNHCR er det over 68 millioner
mennesker på flukt i verden i dag. 85 pst. av dem oppholder seg
i utviklingsland og nærområder til konfliktene. Ingen kan underslå
at den viktigste innsatsen vi kan gjøre dersom vi faktisk vil gi
flere flyktninger et verdig liv, er å stille opp for disse landene.
Det handler om tak over hodet, mat, vann, helse og utdanning, men
også prosjekter som gir flyktninger muligheten til arbeid, og det
å kunne forsørge seg selv og sine familier. Det handler om å gi
hundretusenvis av mennesker håp for fremtiden. Disse landene ber
om mer hjelp fra land som Norge. Kollapser de, kollapser de mest
stabile landene i en region med altfor mange konflikter. Det betyr
katastrofe for verden, men også for millioner av flyktninger.
Hva gjør regjeringen, og hvilke
initiativ vil de ta for at vi i større grad enn i dag stiller opp
for mottakerlandene?»
Masud Gharahkhani (A) [10:05:52 ] : I 2015 startet den siste
migrasjonskrisen, da hele Europa, inkludert oss i Norge, fikk flyktningproblematikken
på nært hold. Bare fra den østlige ruten over Middelhavet, altså
fra Tyrkia til Hellas, økte antallet som kom, fra 85 000 mennesker
til 885 000 mennesker på bare ett år. Europa og verden var ikke
forberedt. Norge var ikke forberedt.
De som tror at
verdens flyktningproblematikk er over, må tenke seg om. Antallet
mennesker på flukt øker – det er over 70 millioner i verden, og
29,4 millioner er av FN anerkjent som flyktninger. Det som nå skjer
i Nord-Syria, gjør oss alle urolige. Den sikkerhetspolitiske situasjonen
er alvorlig. Syria har dessverre blitt en smeltedigel der hele verdens
maktkamp blir tatt ut. De som lider, er det syriske folk, uavhengig
av etnisitet. Situasjonen i Nord-Syria og Tyrkia viser også at flyktningproblematikken
fortsatt er reell. En president truer Europa med 3,6 millioner syrere
– det er den verdenen vi lever i.
Jeg har ikke
tenkt å gjøre denne interpellasjonen til en sikkerhetspolitisk debatt
som følge av den siste tids utvikling. Formålet med denne interpellasjonen,
som ble levert for flere måneder siden, er at vi må forstå den tiden
vi er inne i. Det handler om vårt felles internasjonale ansvar for
mennesker på flukt, men også om Europas og Norges interesser. Det
handler om å få på plass en helhetlig flyktningpolitikk. Det handler
om hvordan vi bruker ressursene slik at vi har den beste flyktningpolitikken.
Nesten 90 pst.
av flyktningene i verden bor i nærområdene til de konfliktene de
har flyktet fra, i mottakerland. Det er i disse landene det store
flertallet kommer til å bo. Kommunal- og forvaltningskomiteen har
i år besøkt Jordan og Libanon. Vi kan snakke om flyktningkrise i
Europa, men det er jo i disse landene den faktiske krisen er. Libanon
og Jordan har tatt imot over 2 millioner syriske flyktninger, Tyrkia
3,6 millioner syriske flyktninger. Uavhengig av debatten her hjemme om
hvor mange vi skal ta imot, kan ingen underslå følgende realitet:
Den viktigste innsatsen vi kan gjøre dersom vi vil gi flere flyktninger
et verdig liv, er å stille opp for disse landene.
Det er heller
ikke slik at alle vil til Europa. Mange vil tilbake igjen til hjemlandet;
mange vil være i nærområdene. Under besøket i Libanon besøkte vi
Bekaadalen – små telt, mangel på sanitæranlegg, oversvømmelse og gjørme
overalt. Her fikk vi komme inn hos en familie med mor og tre barn.
Faren var blitt drept i krigen i Syria. De hadde fått muligheten
til å bli kvoteflyktninger, men takket nei i begynnelsen. Deres
drøm var å reise tilbake. Det er tøft å leve i Bekaadalen, og det
var tydelig at den eldste sønnen måtte jobbe for å hjelpe mor i
stedet for å ta utdanning.
Det handler om
tak over hodet, mat, vann, helse og utdanning – ja, på mange måter
nødhjelp. Jeg vet at Norge historisk har bidratt der. Men vi er
også nødt til å tenke større. Vi må aktivt søke prosjekter som gir
flyktninger muligheten til arbeid, til å kunne forsørge seg selv
og sin familie. Det handler om å gi hundretusenvis av flyktninger
håp for framtiden.
Disse landene
trenger hjelp. Vi snakker om land med store økonomiske utfordringer
og lite naturressurser, og de ber om hjelp fra land som Norge. Kollapser
de, kollapser de mest stabile landene i en region med altfor mange
konflikter fra før. Det betyr katastrofe for verden og også for
millioner av flyktninger. Hele Europa ble rystet av en migrasjonsbølge
som kom som følge av at stabile land kollapset. Vi så alle i 2015
at den asyl- og flyktningpolitikken både Europa og Norge har, ikke
er bærekraftig eller rettferdig: dødsveien over Middelhavet, verdens
dødeligste grenseovergang og mange land som brukte store økonomiske
ressurser på å returnere dem som ikke hadde reelt behov for beskyttelse,
på bekostning av hjelp til de reelle flyktningene i verden.
Det betyr at
flyktningpolitikken også er bistands- og utviklingsarbeid, langsiktig
arbeid, det å skape jobber og å gi flyktninger muligheten til arbeid
i mottakerland. Det betyr at flyktningpolitikken også må få større
oppmerksomhet i utviklingsarbeidet. Det handler ikke om å kjøpe
seg ut, det handler om å se realitetene og faktisk ville hjelpe
flest mulige flyktninger i verden. Da må noen land vise vei.
Trygve Bratteli
lanserte i sin tid anstendighetsmålet, og jeg er stolt av å tilhøre
et parti som har stått i spissen for at Norge skal være en humanitær
stormakt. Norge kan vise vei. Skal det være mulig, må det være forpliktende.
Det er ikke vanskelig å forstå at mottakerland som selv har store
økonomiske utfordringer og sliter med arbeidsledighet, ikke automatisk
åpner opp lokalt arbeidsmarked. Men dersom de vet at vi stiller
opp med ressurser til både det enkelte land, innbyggerne og flyktningene,
vil det være mulig. Det handler om å bidra til økonomisk vekst i
disse landene og sørge for lokale arbeidsplasser både for deres
egne innbyggere og for flyktningene de huser.
Derfor er mitt
spørsmål til statsråden: Hva gjør regjeringen, og hvilke initiativ
vil den ta for at vi i større grad enn i dag skal stille opp for
mottakerlandene?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:12:08 ] : Jeg vil
takke representanten Gharahkhani for en god og betimelig interpellasjon.
I og med at Stortinget utsatte behandlingen av den fra vårsesjonen
til høstsesjonen, har vi også fått oppdaterte tall fra UNHCR. Det
er ikke hyggelig lesning.
Globalt er det
nå totalt 70,8 millioner som er fordrevet fra sine hjem. 25,9 millioner
av dem er flyktninger som har flyktet over landegrenser, 3,5 millioner
er asylsøkere, og 41,3 millioner er internt fordrevne i eget land.
Det er viktig
å fremme beskyttelse og varige løsninger også for internt fordrevne.
Norge har en ledende rolle i FN på dette området, og nå har vi,
ved hjelp av 56 andre land, initiert et høynivåpanel for internt
fordrevne, og det vil i løpet av den nærmeste framtid oppnevnes
av FNs generalsekretær.
Hvis vi ser på
tallene, oppholder 84 pst. av verdens flyktninger seg i dag i utviklingsland.
80 pst. er i naboland. Mer enn to tredjedeler, 67 pst., av verdens
flyktninger kommer fra fem land – Syria, Afghanistan, Sør-Sudan,
Myanmar og Somalia.
Representanten
Gharahkhani spør: Hva gjør Norge, og hvilke initiativ tar vi? La
meg trekke fram fire innsatsområder.
For det første:
Vi gjennomfører den nye humanitære strategien som regjeringa la
på plass i fjor høst. Der har helhetlig håndtering av flyktningsituasjoner
høy prioritet. En helhetlig innsats på dette området betyr bl.a.
at vi bidrar til beskyttelse og humanitær assistanse for både flyktningene
og befolkningen i de ofte veldig fattige vertssamfunnene som flyktningene
kommer til. Det kan f.eks. være tiltak som beskytter mot seksualisert og
kjønnsbasert vold og beskyttelse mot landminer og andre eksplosiver,
som er to sentrale satsinger fra norsk side. Det kan også være tiltak
som dekker grunnleggende humanitære behov, som tilgang på vann,
mat, husly og helsetjenester.
En helhetlig
flyktningrespons betyr også at vi, der det er mulig, bidrar til
et samspill mellom humanitær innsats og mer langsiktig støtte til
utvikling. Ikke minst har utdanning en viktig prioritet i den sammenheng.
Da vi i 2016 annonserte at Norge ville bidra med 10 mrd. kr fordelt
på fire år til den internasjonale responsen på Syria-krisen, satte
vi tilgang til utdanning for flyktninger i regionen høyt på dagsordenen.
Vi har satt av 15 pst. av dette beløpet til utdanning, og det er,
så vidt jeg vet, høyere enn det noe annet land har gjort i sin respons.
Ved utgangen av året har vi innfridd løftet om 10 mrd. kr. Det norske
lederskapet på utdanning har vedvart, og det skal videreføres. Støtte
til vertslandene Libanon og Jordan er viktig i så måte, og jeg kommer
tilbake til det.
I langvarige
kriser, som f.eks. Syria-krisen, støtter vi også sysselsettingstiltak.
Sysselsetting av flyktninger i Syrias naboland har vært et sentralt
tema i de internasjonale Syria-konferansene de siste årene, der
Norge har vært medarrangør av flere. Det har også vært viktig i
dialogen med vertslandets myndigheter om bl.a. arbeidstillatelser.
Flyktningrespons
er en helt sentral del av Norges humanitære budsjett, og det budsjettet
har regjeringa nå økt til 5,5 mrd. kr. Det er en økning på 68 pst.
siden 2013, og det forteller noe om at de humanitære behovene i
verden dessverre bare øker. Flyktningrespons gjelder ikke bare i
Syrias naboland, men også i nærliggende land til andre store humanitære
kriser som har tvunget mennesker på flukt, f.eks. krisen i Sør-Sudan
og for rohingyaene som flykter til Bangladesh.
FNs høykommisær
for flyktninger er heldigvis en viktig humanitær partner på dette
området, og UNHCR leder det internasjonale arbeidet med å beskytte
og søke varige løsninger for flyktninger i form av retur, gjenbosetting
eller integrering. Norge støtter her den globale flyktningplattformen
som ble vedtatt av FNs generalforsamling i fjor. Den anerkjenner
vertslandenes store innsats for flyktninger og deres behov for støtte
til å håndtere store flyktningbefolkninger og samtidig lykkes i
arbeidet med å nå bærekraftsmålene.
Vi er en stor
giver til UNHCR. Vi gir 380 mill. kr i kjernestøtte i år, og det
samme er foreslått for neste års budsjett. I tillegg kommer den
øremerkede støtten i ulike lands situasjoner. Totalt støttet vi
UNHCR i 2018 med 786 mill. kr.
Flyktninghjelpen
er en annen stor partner på dette området, og også mange av de andre
humanitære organisasjonene vi støtter, jobber med å beskytte og
bistå dem som er fordrevne i eget land eller over landegrensen,
og den lokalbefolkningen som tar imot dem.
For det andre:
Norge bidrar med stabiliseringsmidler for å støtte opp om lokale
og nasjonale myndigheter i sårbare land som er vertskap for store
flyktningbefolkninger. Regjeringa har i budsjettet foreslått å bevilge over
835 mill. kr til stabilisering av land i krise og konflikt. Det
er en økning på nesten 130 mill. kr sammenliknet med i fjor og er
i tråd med en av hovedprioriteringene i regjeringas strategiske
rammeverk for norsk innsats i sårbare stater og regioner. Støtten
over denne posten går til tiltak som skal fremme stabilitet, forebygge
konflikt, redusere sårbarhet og bygge lokal motstandskraft. I tillegg
går deler av støtten til å motvirke migrasjonsdrivende forhold.
Regjeringa lanserte
i 2017 et strategisk rammeverk for norsk innsats i sårbare stater
og regioner, og målet er å bidra til at stater og regioner er i
stand til å ivareta egen sikkerhet og egen utvikling. To konkrete
eksempler på vår satsing i sårbare stater er lanseringen av en egen
strategi for norsk innsats i Sahel, og at det i 2018 ble vedtatt en
egen partnerlandssatsing, der en av partnerlandskategoriene er partnere
for stabilisering og konfliktforebygging. Der er Afghanistan, Palestina,
Mali, Niger, Somalia og Sør-Sudan eksempler.
Innen 2030 vil,
ifølge Verdensbankens framskrivinger, halvparten av verdens fattigste
bo i sårbare stater og regioner. De kjennetegnes ofte av svake statsinstitusjoner,
utstrakt diskriminering og marginalisering av befolkningsgrupper,
overgrep fra både statlige og ikke-statlige aktører og manglende
rettsvern for befolkningen. Det kan være aktører, både regionale
og lokale, som motarbeider stabilitet – på grunn av enten korrupsjon eller
kriminalitet. Bedre styresett og respekt for menneskerettigheter
forebygger konflikt og er viktig for langsiktig stabilitet, men
det tar tid å få på plass. Grenseoverskridende trusler som organisert
kriminalitet og voldelig ekstremisme utnytter mangelen på territoriell kontroll,
undergraver forsøk på å bygge rettsstat og forsterker korrupsjon.
Sivilbefolkningen rammes hardest.
Økningen på posten
i år vil i all hovedsak gå til syriske flyktninger og deres vertsamfunn
i Libanon og Jordan. Satsingen skal bidra til å imøtekomme behovet
for en mer langsiktig støtte. Støtten vil gradvis dreies fra humanitær
bistand til stabiliseringsstøtte og vil styrke de libanesiske og
jordanske myndighetenes kapasitet til å håndtere den langvarige
tilstedeværelsen av syriske flyktninger. Regjeringa fortsetter også
å prioritere tiltak som styrker stabiliseringen i Irak i områder
som tidligere var underlagt IS. Det gjøres for at flere internflyktninger
etter hvert skal kunne returnere, og det er for å hindre at IS gjenvinner
fotfeste.
Et tredje område
er Norges deltakelse i det internasjonale samarbeidet for å håndtere
de globale utfordringene knyttet til migrasjon. Det store antallet
flyktninger og migranter som reiste over Middelhavet til Europa
i 2015, var bakgrunnen for at EU opprettet et flergiverfond for
stabilitet og tiltak mot irregulær migrasjon i Afrika – EUTF. Det
skjedde på Valletta-toppmøtet med europeiske og afrikanske land,
der også statsministeren deltok. Siden flergiverfondet ble opprettet,
har Norge bidratt med 200 mill. kr. Her samarbeider vi tett med øvrige
europeiske land om å redusere de underliggende årsakene til migrasjon,
som klimaendringer, fattigdom, dårlig styresett og mangel på inntektsgivende
arbeid. Jobbskaping, yrkesopplæring og tiltak for å forebygge og stabilisere
konflikt er blant de viktigste prioriteringene i fondet. Tiltak
som styrker afrikanske lands egen evne til å håndtere migrasjon
og flyktninger, er også prioritert, og fondet har bidratt til økt
samarbeid med opprinnelses- og transittland om håndtering av migrasjons-
og flyktningkrisene. Midlene fordeles på Sahel og Tsjadsjøregionen,
Nord-Afrika og Afrikas horn. Regjeringen ønsker at Norge skal fortsette
å bidra dersom det blir en videreføring av denne typen fond etter
utfasingen i 2020. I den forbindelse vil jeg også framheve at vi
gir kjernestøtte til IOM, Den internasjonale organisasjonen for migrasjon.
Til slutt vil
jeg mer generelt framheve regjeringas utviklingspolitikk og arbeidet
med å nå bærekraftsmålene som et fjerde innsatsområde. Det har stor
betydning for utviklingsland som huser mange flyktninger. Og igjen
vil jeg nevne utdanning. Med bærekraftsmålene har vi forpliktet
oss til å sikre tilgang til utdanning av god kvalitet for alle.
Dette gjelder naturligvis også barn og unge som er på flukt. Halvparten
av verdens flyktninger er under 18 år, og for barn på flukt kan
skolegang gi beskyttelse, kunnskap og håp om en bedre framtid.
Regjeringa trapper
i år opp støtten til fondet for utdanning i kriser, Education Cannot
Wait, betydelig. Over fire år vil vi bidra med 0,5 mrd. kr til dette
fondet, som Norge var blant initiativtakerne til. Education Cannot
Wait har så langt bidratt med utdanning til mer enn 1,4 millioner
barn og unge, og mange av dem er flyktninger og internt fordrevne.
Masud Gharahkhani (A) [10:22:21 ] : Jeg vil takke for svaret
og for utenriksministerens engasjement – jeg ser at det er oppriktig.
Arbeiderpartiet
er jo det eneste partiet som faktisk har gått igjennom Norges asyl-
og flyktningpolitikk, og jeg mener at den politikken også gjør at
Norge er rustet til å kunne håndtere nye migrasjons- og flyktningstrømmer
som vil komme. Dessverre lever vi i en verden hvor vi ser at forandringer
kommer ganske raskt, og derfor bygger vår politikk på to viktige
fundamenter. Det ene er at det viktigste vi må gjøre, er å stille
opp for mottakerland og i nærområdene, og at det er arbeidslinjen
som skal gjelde. Det andre gjelder færre asylanter ved grensen og
det å avlaste mottakerland ved å ta imot noen kvoteflyktninger.
Det er mulig å ta noen radikale grep her hjemme, men dersom vi skal
lykkes i det store og hele, trenger vi mer internasjonalt samarbeid
– derfor denne interpellasjonen.
Det som bekymrer
meg, er om vi faktisk har en regjering som drar i samme retning.
Jeg tror at det i flyktningpolitikken mer enn mange på andre områder trengs
mest mulig tverrpolitisk enighet. Mens Arbeiderpartiet har vært
opptatt av å få på plass en solidaritetspott som er forpliktende
overfor mottakerland, med en innretning og med innspill og kontakt
med den anerkjente eksperten Collier, som jobbet med the Jordan Compact,
som har sørget for at hundretusenvis av syrere har fått arbeidstillatelse
i Jordan, ser vi dessverre at regjeringen krangler stort om alt
mulig i flyktningpolitikken. Det toppet seg da Fremskrittspartiet
mente de hadde fått gjennomslag for krav om returavtaler i bistandspolitikken,
noe utviklingsministeren minutter etterpå avviste, og vi inngår
jo ikke internasjonalt samarbeid med å true andre land. Skal vi
lykkes med å hjelpe flere, ha kontroll ved grensen og gjøre flyktningpolitikken mer
rettferdig, er vi avhengige av internasjonale avtaler basert på
tillit og ønske om å bidra. Da må alle dra i samme retning. Vi trenger
da en proaktiv regjering som jobber med våre nordiske venner, felles
innsats for mottakerland der arbeidslinjen står i spissen, og med
Europa og transittlandene for at de skal være forberedt på å håndtere
nye tilstrømninger som kan komme. Det som også bekymrer meg, er:
Det er mye bra som gjøres, som også utenriksministeren har vært
inne på, men når jeg snakker med de utviklingsaktørene som jobber
med jobbskaping, næringsvekst, økonomisk vekst, sier de at dette
er et av tidenes svakeste utviklingsbistandsbudsjetter, for det
kuttes nettopp i de prosjektene som skal sørge for å skape lokale
arbeidsplasser, som er viktig for innbyggerne i de områdene, viktig
for flyktningene som bor der, og viktig også med tanke på å hindre
nye migrasjonstilstrømninger som kan komme.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:25:11 ] : Mot slutten
av andre runde her var vi over på noe som egentlig ikke var en del
av interpellasjonen, men jeg skal likevel gi noen innspill til det.
For det første
har representanten Gharahkhani helt rett i at forandringene kommer
raskt. Jeg tror vi må være forberedt på at slik som den humanitære
situasjonen ser ut mange steder i verden nå, vil vi kunne oppleve
nye strømmer av migranter, både fordi de politiske og de humanitære
forholdene endrer seg raskt og i negativ retning, og fordi vi i
stadig sterkere grad også ser at bl.a. klimaendringer er en viktig
driver for både konflikt og migrasjon.
Det er helt avgjørende
å stille opp for mottakerland, og det gjør også Norge. Det er derfor
vi har den sterke innsatsen vi har når det gjelder humanitær innsats
– et budsjett som altså er økt med 68 pst. siden 2013 – og det er
også derfor vi øker så klart budsjettene våre til særlig sårbare
stater og regioner, som jo er midt i det å håndtere store flyktningbefolkninger.
Men vi kan ikke
være fornøyd med bare å jobbe der; vi er også nødt til å jobbe normativt,
særlig når det gjelder internt fordrevne, som er den største andelen
av dem som er på flukt. De krysser aldri landegrenser, men det er
også en av årsakene til at de mangler mange av de rettighetene som
flyktninger har. Det er en utfordring vi er nødt til å håndtere
i samarbeid med andre land, som gjør at også denne gruppen flyktninger
kan få en bedre tilværelse.
Regjeringa har
vært veldig tydelig på behovet for felleseuropeiske løsninger og
samarbeid. Det er også derfor vi har deltatt aktivt i alle fora
der vi enten har vært invitert eller allerede har en plass, for
å kunne finne felleseuropeiske løsninger på migrasjonsutfordringen.
Den er for kompleks og for stor til at noe europeisk land – eller noe
annet land, for den del – kan løse den alene. Samtidig må vi være
klar over at veldig mye av migrasjonen i verden går til de umiddelbare
nabolandene, som også har behov for stabilisering, og som også har
behov for å kunne håndtere en stor flyktningbefolkning.
Det å fokusere på bl.a. jobbskaping
og økonomisk utvikling er en kjerne i den norske utviklingspolitikken. Det
er gjennomgående et hensyn vi tar og skal ta, at det å drive næringsutvikling
og jobbskaping er en viktig hjelp til selvhjelp for mange land,
og det er også et ganske avgjørende poeng for å kunne ta imot flyktninger
fra nabolandene. Det at det er mange land som i ulike store eller
mindre situasjoner har åpnet sine grenser for flyktninger fra sine
naboland, er noe som også fortjener oppmerksomhet fra vår side,
og det er også derfor det er en stor prioritet for regjeringen å
støtte land og regioner der flyktningstrømmene er store, og der
vi på ulike måter sammen med andre kan bidra.
Siri Gåsemyr Staalesen (A) [10:28:50 ] : Det er avgjørende
å gi flere flyktninger et verdig liv. Som representanten Gharahkhani
skriver i interpellasjonen, handler det om tak over hodet, mat,
vann, helse og utdanning for de mest sårbare blant oss, men også
prosjekter som gir flyktninger mulighet til arbeid – det å kunne
forsørge seg selv og sine familier. Det handler om å gi mennesker
håp for framtiden.
Landene som har
enorme flyktningleirer, ber om mer hjelp fra land som Norge. Kollapser
de, kollapser de mest stabile landene i en region med altfor mange
konflikter. Det betyr katastrofe for verden og for millioner av
flyktninger.
I februar var
kommunalkomiteen på reise i Midtøsten. Reisen gjorde inntrykk, mange
av oss satt igjen med voldsomme inntrykk og følelser som maktesløshet
– hvordan kan vi hjelpe millioner på flukt uten håp om en framtid
for seg og sine? Reisen gjorde også inntrykk på Fremskrittspartiet
og representanten Kari Kjønaas Kjos. Hun foreslo i media i etterkant
av reisen å gjøre det lettere for flyktninger i Libanon å vende
tilbake til hjemlandet Syria ved å gi dem startkapital. Hun foreslo
i media å ta penger fra bistandsbudsjettet for å finansiere tiltaket,
og hun sa:
«I dag bruker vi mye bistandsmidler
på å holde menneskene i flyktningleire i live. I stedet kunne vi brukt
mer penger på å ta dem tilbake til hjemlandet.»
Hvor ble dette
tiltaket av? Fremskrittspartiet skryter av at de leder an i regjeringens
politikkutvikling på dette feltet. Jeg lurer jammen på om de får
gjennomslag for egne forslag i regjeringen.
Karin Andersen (SV) [10:30:48 ] : Jeg vil takke interpellanten
for muligheten til å diskutere dette viktige og store spørsmålet.
Det er også på tide at vi begynner å diskutere flyktninger, både
den humanitære situasjonen, som er akutt for mange som er i flyktningleirer, noe
som er sjølsagt når man er på flukt, og også hvordan Norge vurderer
de sikkerhetspolitiske utfordringene knyttet til at nærområder og
fattige land får en så stor byrde som de faktisk får i dag. Det
diskuterer vi veldig lite.
Det diskuterer
vi også veldig lite når vi diskuterer vår egen returpolitikk, f.eks.
innenfor Schengen, når Norge returnerer asylsøkere til Hellas, som
åpenbart er på knærne økonomisk, og der situasjonen for flyktningene i
flyktningleirene i Hellas – i Europa – er kritisk, både humanitært
og når det gjelder sikkerheten i leirene og forholdene rundt. Det
er heller ikke sikkert at det er det beste for Afghanistan at Norge
returnerer flest mulig ufrivillig dit, når landet er i krise.
Komiteen var
i Libanon og Jordan i vinter, har flere nevnt. Situasjonen der er
prekær, ikke bare for syrerne, men også for palestinerne. I generasjoner
har de vært flyktninger i Jordan og i Libanon, med de store belastningene
det er på nabolandene. Jeg undrer meg av og til litt over den norske
debatten når vi så åpenbart i 2015 ikke var budd på det forholdsvis
begrensede antallet som kom til Norge da, når vi ser hva slags byrder
vi legger på land, og tydeligvis også mener at de skal ta imot enda
flere enn det de gjør i dag. Det er ikke spesielt lettere i Libanon
eller i Jordan å forklare befolkningen hvorfor man f.eks. skal gi
arbeidstillatelse til flyktninger når egen befolkning er arbeidsløs.
Vi må forstå at konfliktene er store der også.
Den blandingen
av bistandsmidler og bistandshjelp og returavtaler som den norske
regjeringen holder på med – for det gjør de, det står det også i
dette budsjettet – mener SV vi må slutte med, også fordi vi gir
bistand til land som utenriksministeren helt korrekt viste til,
mangler intern sikkerhet sjøl, mangler rettssikkerhet og mangler
beskyttelse av de menneskene vi returnerer. Det er jo derfor vi
gir dem bistand, og da kan vi ikke ta dem som gissel for den politikken
at de må ta imot mennesker som vi returnerer til dem. Da kan vi
jo nettopp undergrave den sikkerheten disse avtalene er bygd på.
Utenriksministeren
nevnte også UNHCR, som er FNs organisasjon, der vi sammen skal forsøke
å løse disse problemene. Her er vi helt avhengig av at alle land samarbeider.
Da er det første Norge bør gjøre, å respektere det FN og UNHCR sier
til oss. Og det de sier til oss, er klar tale: Gi mer hjelp i nærområdene.
– Det er vel kanskje på det området regjeringen leverer best. Det
andre er: Ta imot flere kvoteflyktninger.
Realiteten i
leirene er at mange mennesker mangler helt grunnleggende sikkerhet.
Det kan være konvertitter, det kan være homofile, det kan være kvinner,
og det kan være politiske flyktninger. Det er null sikkerhet i leirene,
og man er helt avhengig av å ta disse ut, både for belastningen
i nærområdene og for den reelle sikkerhetssituasjonen for dem det
gjelder. Der kunne Norge gjort mer. Vi kunne i det minste tatt imot
de 5 000 som UNHCR har bedt oss om.
Det andre er
at vi bør gjenoppta vårt samarbeid med Hellas for å ta imot noen
av de asylsøkerne som sitter der nå, i leirer der forholdene er
helt skrekkelige, og det er jeg helt sikker på at utenriksministeren
kjenner til. Dessuten bør vi gjeninnføre rimelighetsvilkåret for intern
retur. Det har også FN bedt oss om. Det er viktig at Norge står
bak det FN og UNHCR ber oss om. Det er det som kan styrke dette
samarbeidet: at land faktisk forholder seg til de anmodningene som
kommer fra det multilaterale systemet.
Torill Selsvold Nyborg (KrF) [10:36:15 ] : For Kristelig Folkeparti
har det alltid vært viktig at Norge skal være en nasjon som stiller
opp for fattige og forfulgte. Det følger av vår forpliktelse til
verdier som menneskeverd og rettferdighet – verdier som bygger gode
samfunn.
Humanitær innsats
har lenge fulgt det moderne Norge. Fridtjof Nansens bistand til
flyktninger har etter hvert blitt til en stolt norsk tradisjon og
inspirasjon. Vi skal være en pådriver innen den humanitære bistanden.
Internasjonalt
utviklingssamarbeid er også et prioritert område for Kristelig Folkeparti
i dagens regjeringssamarbeid.
Representanten
Gharahkhani reiser et brennaktuelt spørsmål. Det har ikke vært flere
mennesker på flukt siden annen verdenskrig. Konfliktene i Syria
har drevet millioner av mennesker på flukt. Krigen i grenseområdene
mot Tyrkia øker den humanitære krisen og kan gi nytt rom for IS
og andre islamistiske terrorgrupper.
Men utfordringene
er også store mange andre steder, slik vi også har hørt i denne
debatten: blant ofrene for konflikten i Jemen, blant fortvilte rohingyaer
i Myanmar og Bangladesh og i flyktningstrømmene fra kriserammede
samfunn i Afrika. Dette krever i første rekke nødhjelp og velfungerende
flyktningleire med tak over hodet, mat, gode sanitærforhold og beskyttelse.
Her spiller Norge en viktig og aktiv rolle. I felten har vi handlekraftige
humanitære organisasjoner. Røde Kors, Flyktninghjelpen, Kirkens
Nødhjelp og mange flere gjør en fantastisk innsats.
Men kortsiktig
kriselindring er ikke nok. Vi må tenke forebyggende, bygge fred,
møte klimautfordringene og styrke beredskap mot nye kriser – kort
sagt bygge samfunn som forhindrer nye katastrofer.
Derfor må vi
ha et langsiktig perspektiv for bistanden. Utviklingssamarbeidet
skal bidra til å bygge bærekraftige økonomier, sterke sivile samfunn,
statsinstitusjoner og evne til å styre klokt og rettferdig. Alle
mennesker har krav på utdanning, helsehjelp og vern om sine menneskerettigheter.
For oss handler dette ikke om veldedighet, men om rettferdighet.
Mange fattige
land er vertskap for store flyktninggrupper – over lang tid. Det
er krevende å innfri grunnleggende menneskerettigheter for disse
flyktningene. Det støtter vi selvsagt. Men moderne bistand må også
i økende grad gi flyktninger muligheten til arbeid og inntekt. Det
vil gi håp for framtiden og et bedre liv for dem.
For Kristelig
Folkeparti er det alltid et mål å forbedre og effektivisere bistanden,
også flyktningbistanden. Det er bra at regjeringen har hevet ambisjonene
og økt antall kvoteflyktninger til 3 000 årlig. Norge skal ta sin
del av ansvaret og ikke være seg selv nok.
Men det vil alltid
være der ute, i fattige, sårbare og kriserammede områder, at hovedinnsatsen
må gjøres. Derfor styrker vi nå innsatsen for sårbare grupper og
sårbare stater.
Sammen med gode
partnere i utviklingsland kan vi oppnå varige resultater blant dem
av våre medmennesker som trenger det aller mest.
Et kjent ord
lyder slik: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken,
har dere gjort mot meg.» Det forplikter i nære forhold, men også
i internasjonale forhold.
Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:40:42 ] : Takk til interpellanten
for at han tar opp et veldig viktig tema, som bør diskuteres ofte.
Takk også til utenriksministeren for et grundig og utfyllende godt
svar.
Det er helt riktig
at det er mørke skyer på horisonten. Jeg tror også regjeringen ser
dem. Det er det blitt gitt uttrykk for. Situasjonen i Midtøsten
er svært krevende. Vi ser at Tyrkia er villig til å gå langt for
å nå sine mål. Det som er en stor utfordring for Europa, er at man
i realiteten bruker asylordningen og asylinstituttet som et verktøy
og våpen mot Europa for uforstyrret å få gjennomført sine operasjoner.
Det er et problem når Tyrkia truer med å sende millioner av flyktninger
inn i Europa. Det må vi ta på alvor. Da må vi nok også ta følgende
diskusjon i Norge og Europa: om asylinstituttet har utspilt sin rolle
og om ordningen med å søke asyl på andre kontinenter, slik det nå
er blitt, kan brukes til å misbruke de menneskene som nå sitter
i Tyrkia, og som ønsker seg til Europa.
Vi har også sett
at altfor mange dør i forsøket på å nå Europa – for å nå målet om
å få opphold. Vi må se på hva andre har gjort. I Australia har man
hatt samme utfordring, med båtmigranter, som i stor grad opplevde
samme skjebne. Mange døde, druknet og ble borte på veien. Man sa
noe om hvordan Australia ville behandle asylsøknader, og klarte
å få antall drukninger nærmest ned mot null ved å gi et tydelig
signal om at man ikke lenger kunne behandle asylsøknader på den
måten. Det tror jeg er en situasjon som alle vil tjene på, hvis
man tør å ta den diskusjonen – hvis man kan fjerne Erdogans og Tyrkias
trusler om å oversvømme Europa med flyktninger, ved å si at vi skal
ikke behandle det på den måten.
Derfor er det
viktig – og det skal jo Arbeiderpartiet ha honnør for at de har
turt – å snakke om sekundærbeskyttelse. Det er også noe regjeringen
har tatt inn i sin regjeringsplattform, fordi det er viktig at man
ikke gir forhåpninger om varig opphold i Norge dersom en sånn situasjon
blir utløst av statsledere, som Tyrkias, som sitter på en del mekanismer,
som er en utfordring og en trussel mot Europa.
Så er det ikke
sånn at Arbeiderpartiet er det eneste partiet som har gått gjennom
sin innvandrings- og integreringspolitikk. Sannheten er at andre
partier har gjort det mange ganger, men først nå har Arbeiderpartiet gjort
det – og da tror de at de er de eneste som har gjort det. Det stemmer
jo absolutt ikke. Dette er noe Fremskrittspartiet har gjort jevnlig.
Vi ser gang på gang til vår store glede at Arbeiderpartiet, når
de har gått gjennom sin politikk, henter inspirasjonen fra Fremskrittspartiet. Problemet
er at man ikke tør å ta dette helt ut. Man må faktisk velge hvordan
man skal hjelpe best. Jeg mener at Norge burde valgt å sette inn
all innsatsen i nærområdene. Vi ser det fungerer.
Det har blitt
nevnt at komiteen har vært på reise. Det som var spesielt da komiteen
var på reise i Libanon og Jordan, var at ingen der – verken myndighetene
eller flyktningene selv eller de humanitære organisasjonene, bortsett
fra én, som var en norsk humanitær organisasjon – ba Norge om å
ta imot flere kvoteflyktninger. Jeg er klar over at UNHCR gjør det
i noen brev som sendes til myndighetene hvert år. Men når man snakker
med dem som er ute i felten og de som er ledere i de forskjellige
landene, er det ikke det man fokuserer på. Det man fokuserer på,
er at man trenger stabile, forutsigbare finanser for å huse de 760 000
syriske flyktningene som befinner seg i Jordan. Det er der skoen
trykker. Så har UNHCR et problem med hvordan de skal plassere alle kvoteflyktningene,
men der har Norge tatt sitt ansvar. Hvis vi skal fortsette å bruke
opp penger på noen få her i Norge, vil man aldri kunne utløse noen
større midler til de mange som trenger det mye mer i nærområdene
til der det er krig og konflikt. Derfor kommer Fremskrittspartiet
til å jobbe hardt for at det er der innsatsen skal settes inn i
framtiden.
Masud Gharahkhani (A) [10:45:52 ] : Jeg vil takke for en viktig
debatt. En av årsakene til at vi fremmet denne interpellasjonen,
er at det ofte blir store diskusjoner om asyl og det som er på hjemmebane,
men så glemmer man det store bildet, som egentlig handler om hvordan
vi skal stille opp for flest mulige flyktninger i verden. I den
sammenheng mener jeg at det fortsatt mangler et godt svar fra utenriksministeren
på hva regjeringen nå konkret gjør med tanke på det som skjer i Midtøsten
og store forandringer som kan komme raskt, og hva Norge tar av initiativ
for å kunne klare å håndtere de store migrasjonsstrømmene, eventuelt
flyktningstrømmene, som kommer, hvor fortsatt den røde tråden er.
Hvordan skal vi klare å stille opp best mulig for verdens flyktninger?
Når det kommer
til diskusjonen som har vært rundt humanitær politikk og utviklingsarbeidet,
har jeg lyst til å si at det er bra at Norge historisk har vært
blant de største donorene til FNs høykommissær for flyktninger.
Og det er bra, det arbeidet vi har gjort rundt utdanning for flyktninger
og for utviklingsland. Tanzania er et godt eksempel på det. Det
er også bra at vi har hatt fokus på sårbare grupper, som barn og
kvinner, i krisesituasjoner, men i tillegg til det er vi nødt til
å tenke nytt, tenke langsiktig, tenke utviklingsarbeid som en del
av flyktningpolitikken.
Her mener jeg
det fortsatt mangler mye med tanke på å få på plass arbeidslinjen
i det arbeidet. Slik vi gjør hjemme når vi snakker om integrering,
må vi faktisk også tenke integrering i nærområdene. Skal man lykkes også
i nærområdene hvor flyktningene kommer til å være, og hvor veldig
mange kommer til å være kanskje til og med i flere generasjoner,
må vi sørge for at de klarer å forsørge seg selv og sine familier.
Vi vet jo at
det gjøres mye i EU, men også land som Tyskland og Frankrike har
tatt initiativ til mange bilaterale avtaler. Da synes jeg det er
veldig merkelig – som utenriksministeren heller ikke har kommentert
her – når Norge velger å kutte betydelig i støtten som har vært til
energisatsing, f.eks. i Afrika, det som går på kapitaltilførsel
til Norfund. Dette er viktige grep som kan gjøres sammen med næringslivet
for å sørge for at vi får til næringsvekst, økonomisk vekst og å
skape arbeidsplasser lokalt. Det er derfor mange aktører i bistandsverdenen har
sagt at dette er et av de svakeste budsjettene de har sett.
Så hjelper det
ikke å holde på slik Fremskrittspartiet gjør. De sitter faktisk
i regjering og har et ansvar, og jeg mener at den store utfordringen
nettopp i dagens regjering er at de ikke klarer å holde linjen,
den røde tråden. Det tales med mange forskjellige tunger, og det
er ikke sånn at det å være – unnskyld – stor i kjeften her i Norge kommer
til å hjelpe med å få på plass nye internasjonale avtaler. Det handler
faktisk om å vite hvilken retning man vil ta, og stå sammen, nettopp
for å få flere land med på løsningene som sørger for at det er mer
rettferdig og bærekraftig for framtiden.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:49:06 ] : Jeg vil
også takke for debatten, selv om deler av den jo ble noe annet enn
hvordan vi skal bistå landene som tar imot store flyktningbefolkninger
i sårbare situasjoner, og mer et spørsmål om hvordan Norge tar imot. Det
er en annen debatt, og det hører også under en annen statsråds konstitusjonelle
ansvarsområde. Men la meg ta opp noen av de temaene som har kommet
opp.
Første gang sårbare
stater ble en uttrykt del av det norske bistandsbudsjettet, var
tidlig på 2000-tallet. Da var tanken å dekke de mellomlangsiktige
behovene som verken var humanitær bistand eller var langsiktig bistand.
Den har i overveiende grad gått til det vi kan kalle sårbare stater.
Så fra først å skulle dekke gapet mellom den kortsiktige og den
langsiktige innsatsen, kom etter hvert formålet med å støtte opp
om statsbygging i sårbare stater for å unngå at stater bryter sammen.
Og ikke minst det at stabilisering, og dermed også et nasjonalt og
regionalt sikkerhetsperspektiv, var kommet inn, har vært veldig
førende de siste åra.
Til spørsmålet
knyttet til hvordan vi skal håndtere bl.a. Midtøsten: Her er det
viktig å se flere ting i sammenheng. Det ene er det som jeg har
nevnt vi gir av betydelig støtte, enten det gjelder de ti milliardene
over fire år til å håndtere Syria-krisa og ikke minst nabolandene
Jordan og Libanon spesielt – det er en økning av det humanitære
budsjettet vårt med 68 pst. på seks år – eller det at vi faktisk
tenker arbeid som del av flyktning- og utviklingspolitikken ved
at vi jobber normativt med å få på plass arbeidstillatelser, og
ved at jobbskaping er en helt essensiell del av den hjelpen vi gir
særlig i sårbare stater.
Vi har også tatt
initiativet til dette høynivåpanelet om internt fordrevne, som vi
mener er et viktig arbeid for å bidra til beskyttelse av en veldig
utsatt og sårbar gruppe, som aldri krysser landegrenser, men som
allikevel er svært utsatt og har manglende rettigheter.
Men det handler
også om et større bilde. Mye av den innsatsen vi gjør knyttet til
Israel-Palestina-konflikten, handler bl.a. om å opprettholde grunnleggende
tjenester til palestinske flyktninger. De er også i Libanon og Jordan.
Vi samarbeider veldig tett med Jordan bl.a. om støtten til UNNRA,
som er FNs organisasjon for palestinske flyktninger. Vår sterke
bekymring når det gjelder kuttene som bl.a. USA har gjort, og som
vi har uttrykt klart at vi er uenig i, handler om den situasjonen
som er på Gaza og på Vestbredden, men det handler også om situasjonen
for de mange, mange palestinske flyktningene som bor i nabolandene,
og den destabiliserende effekten det kan ha, og den bekymringen
bl.a. Jordan har for at de nå huser mange både palestinske, syriske
og andre flyktninger, der de har begrenset mulighet til f.eks. å tilby
jobb og utdanning. Derfor vrir vi nå mye av støtten fra humanitær
og over på mer stabilisering, sånn at vi hjelper de landene i å
håndtere sin flyktningbefolkning.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 4 er omme.
Dagens kart er
ferdigbehandlet. Ber noen om ordet før møtet heves? – Så synes ikke,
og møtet er hevet.