Silje Hjemdal (FrP) [12:10:15] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Jeg vil også takke spesielt for det engasjementet hele komiteen viser for barn og unge og familier som trenger hjelp. Jeg synes det i denne saken også er viktig å understreke at vi har fått veldig mange gode innspill. Det er mange engasjerte både enkeltmennesker og organisasjoner der ute som er pådrivere for et bedre barnevern.

Saken dreier seg om flere forslag til endringer i barnevernsloven, og det som er felles for de foreslåtte endringene, er at det skal styrke rettssikkerheten til barn og foreldre. Regjeringen har varslet at det vil fremmes en større endring av barnevernsloven, som vil komme neste vår. De endringene som foreslås i dag, antas å kunne behandles uavhengig av de endringene som vil komme på et senere tidspunkt.

Heldigvis er det slik i dag at de fleste barn og familier klarer seg uten hjelp fra barnevernet og det offentlige hjelpeapparatet, men vi vet også at det er de som trenger hjelp. Undersøkelser viser at det store antallet saker løses til det beste for de involverte, men det er også saker som ikke løser seg, og da er det viktig å sikre rettssikkerheten for de involverte.

Det er fem endringer i denne saken, og jeg skal kort gå igjennom noen av dem. Det foreslås bl.a. innføring av samtaleprosess som varig ordning i fylkesnemndene. Dette prosjektet har hatt svært gode resultater der det har blitt gjennomført. Samtaleprosess kan senke konfliktnivået mellom barnevernstjenesten og foreldrene og sist, men ikke minst, bidra til færre tvangsvedtak.

Det foreslås også økt aldersgrense for rett til ettervern, noe jeg er spesielt glad for fordi Fremskrittspartiet har jobbet for dette i mange år. I den anledning ønsker jeg å gi en spesiell takk – selv om det er mange som har vært engasjert i saken – til Landsforeningen for barnevernsbarn, som har hatt dette som en av sine aller, aller viktigste saker.

Det forslaget som kanskje er mest omdiskutert, er den årlige tilstandsrapporteringen til kommunestyrene. Det er absolutt på høy tid at dette kommer. Det er ikke omdiskutert fordi det er uenighet om å innføre et sånt krav, men i komiteen er det litt uenighet om dette burde være forskriftsfestet eller ikke når det gjelder innretningen av rapporteringen.

Komiteens flertall merker seg at det kan være hensiktsmessig med en forskriftsfesting av rapporteringen. På den måten sikres kvaliteten på innholdet samtidig som rapportene også blir sammenlignbare mellom kommuner.

Kari Henriksen (A) [12:13:27]: Velkommen til vikaren for barne- og familieministeren! Det er hyggelig første dag i Stortinget å ha en så god sak. Takk også til saksordføreren for en god håndtering av denne saken.

De vedtakene vi gjør her i dag, er viktige. Jeg vil gi honnør til dem som har jobbet for dette: Landsforeningen for barnevernsbarn, BarnevernsProffene og ansattes organisasjoner, som bl.a. har jobbet for utvidet ettervernsgrense lenge. Det har også Arbeiderpartiet foreslått tidligere – både utvidet ettervernsgrense og samtaleprosess i fylkeskommunene. Vi har også foreslått årlig rapportering til kommunestyrene. Så dette er forslag som det er bred politisk enighet om.

Vi mener at tiltakene og de vedtakene vi fatter i dag, på en bedre måte vil kunne ivareta utfordringer barn og familier har. Likevel vil jeg bruke anledningen til å peke på noen utfordringer. Det ene er rapportering. Som saksordføreren sa, var det en del diskusjon om dette med rapportering, om det skulle forskriftsfestes eller ikke. Arbeiderpartiet har landet på en forskriftsfesting, men vi er veldig opptatt av at rapporteringen skal komme nedenfra. Kvalitetsmålerne og hvordan rapporteringen skal innrettes, og hvilke utfordringer kommunen har, må komme fra brukerorganisasjonene og fra de ansatte i tjenesten, sånn at det virkelig gjenspeiler hver enkelt kommunes behov, og ikke statens behov for en ytterligere rapport. Det er veldig viktig for oss – og at det skal være en kvalitetsrapportering som ligger til grunn.

Så til det andre punktet som jeg vil peke på. Det er personell. Før vi fikk pandemien, var det en klar melding om at det var mangel på ansatte, og den kom fra mange hold, fra brukerorganisasjoner og ansatte i Barneombudet, fra heierna-kampanjen osv. Regjeringa har ikke lyttet til disse, men likevel skriver den i sin egen høringsuttalelse om kompetanse i barnevernet i mars i år at denne manglende kapasiteten og turnoveren kan gå ut over kvaliteten og være en svikt i barnevernstjenesten. Det er ganske alvorlig at en regjering selv sier at dette kan være svikt, mens den gang på gang ikke har vært villig til å foreta seg noe for å rette opp dette problemet og altså sørge for at det blir flere ansatte i barnevernet.

Derfor er jeg litt bekymret for at disse forslagene vil være forslag som er veldig fine på papiret, men som det blir vanskelig å realisere, fordi det rett og slett er mangel på folk ute i barnevernstjenesten til å følge opp disse gode tiltakene.

Kari Henriksen (A) [12:16:28]: Det vil representanten.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:16:43] (komiteens leder): Det er hyggelig å ha et innlegg i en så viktig sak med vikarstatsråd. Hyggelig å se henne her.

Denne proposisjonen foreslår nødvendige og riktige endringer i barnevernsloven. Det kommer samtaleprosess – jeg skal si mer om det etterpå, men det skal nå bli en varig ordning i fylkesnemndene. Det foreslås å øke aldersgrensen for rett til ettervern til 25 år. Det foreslås videre bedre beskyttelse av barn med skjult adresse, og det foreslås innføring av krav om en årlig tilstandsrapport til det enkelte kommunestyre.

Når staten skal overta omsorgen for et barn, er det noe av det mest inngripende en stat kan gjøre. En del omsorgsoverdragelser er frivillige, men mange skjer også uten foreldrenes samtykke. Det er her samtaleprosess kommer inn. En samtaleprosess er et alternativ til behandling av tvangssaker i fylkesnemndene og innebærer at nemndlederen tar initiativ til samtaler med partene. Det skal søkes enighet mellom partene. Formålet med denne prosessen er å bringe partene sammen for å få en felles forståelse av faktiske forhold eller konflikttemaer. Det skal bedre kommunikasjonen og gi økt forståelse, og samtalen skal også kunne legge til rette for f.eks. midlertidige ordninger. Jeg tenker dette er et stort og viktig skritt i riktig retning av rett og slett å unngå en del ankesaker og se om man kan få til frivillige løsninger. Jeg er veldig glad for at dette nå blir hjemlet i lov.

Landsforeningen for barnevernsbarn og Forandringsfabrikken ved BarnevernsProffene har også vært veldig opptatt av barnets beste og at barnets beste skal ivaretas i alle ledd.

Mange barn og unge trenger oppfølging i lang tid, og det er gledelig at det nå er lovpålagt ettervern fram til 25 år. Granavolden-erklæringen foreslo at aldersgrensen skulle heves, nettopp for å hindre at barn som har opplevd omsorgssvikt, faller utenfor som unge voksne. Forslaget har fått bred støtte i høringen, og det har nær sammenheng med regjeringens klare mål om å redusere utenforskap blant unge voksne. Forslaget vil bidra til å styrke ettervernet og gi bedre oppfølging av skolegang som kanskje er tapt, tilvenning til å bo i egen leilighet eller rett og slett å ha et fast og trygt opplegg rundt seg. Jeg er veldig glad for at det som skal gjelde i den nye loven som kommer, også vedtas nå, for dette haster.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [12:19:53]: Senterpartiet ønsker forslagene i proposisjonen velkommen. Utvidet aldersgrense for ettervern har vi som parti frontet en god stund, og vi er derfor selvfølgelig veldig glade for at det vedtas i dag. Det er avgjørende at ungdom som har barnevernserfaring, sikres gode tiltak fra barnevernet etter fylte 18 år, slik at de får god hjelp i overgangen til voksentilværelsen.

Men vi reagerer i likhet med KS på at regjeringen ikke foreslår å utvide det statlige betalingsansvaret for ettervernet. Senterpartiet mener at staten må være med og bidra finansielt for dette tiltaket, for en utvidelse av aldergrensen vil ikke automatisk lede til at kvaliteten på ettervernet opprettholdes, i alle fall ikke om kommuneøkonomien er stram. Vi fremmer derfor sammen med Arbeiderpartiet og SV forslag om at staten skal ha et betalingsansvar for ettervernet, og at det forlenges.

Kravet om årlig rapportering fra barnevernet til kommunestyret blir et viktig grep for å sikre at kommunestyret får innsikt og kunnskap om tilstanden i barnevernet. Det er allerede en etablert praksis i noen kommuner, og disse har gode erfaringer med dette.

Jeg registrerer at flere høringsinstanser var opptatt av at det blir stilt krav til utforming av og innhold i rapporteringen. Hele formålet med den er jo å styrke kommunens styring av barnevernstjenesten, og da kan det absolutt være formålstjenlig med noen føringer for hva en slik rapport bør eller skal inneholde, slik at vi får de ønskede effektene i tråd med intensjonene i forslaget.

Senterpartiet støtter som sagt de endringene som ligger i proposisjonen, og det er fordi det vil forbedre barnevernet vårt. Vi vil også framover være aktive pådrivere for denne typen enkeltstående forbedringer i lovverket på dette feltet og støtter regjeringens arbeid i det. Men vi er like fullt veldig opptatt av at vi trenger en helhetlig gjennomgang av hele barnevernsfeltet så raskt som mulig, utført av et uavhengig granskingsutvalg, slik vi i Senterpartiet foreslo i et representantforslag forrige tirsdag. Det er for å se nærmere på hvordan vi i stort kan forbedre hele systemet, for å finne bedre måter å organisere hele feltet på, for å sørge for at rettssikkerheten til både barna og familiene i enda større grad blir ivaretatt, for å finne enda bedre måter å organisere og praktisere arbeidet på for de ansatte som har denne viktige, men veldig krevende jobben, og for å sørge for enda bedre vilkår for fosterhjem og fosterbarn – ikke minst for å sørge for at prinsippet om barns beste blir ivaretatt, alltid.

Det er altfor mange barn som har det fælt og trenger barnevernshjelp, da skal de få det. Da må det ikke være sånn som NRK avslørte denne uken, at en 14 år gammel gutt i Nordland fikk det mye verre da barnevernet overtok ansvaret for han. Det er uakseptabelt, og vi politikere må være villige til å gjøre alt vi kan for å unngå at det skjer – også å granske oss selv.

Freddy André Øvstegård (SV) [12:23:07]: Dette er i hovedsak gode endringer i barnevernsloven, som har vært etterlyst. Det er bl.a. positivt med økt bruk av samtaleprosess i fylkesnemndene. Men der, som i alle andre endringer i loven, er det veldig viktig at dette foregår på barns premisser med barns medvirkning. Departementet vurderer om det skal lages en forskrift om barns medvirkning ved samtaleprosess, og til det er det bare å si at departementet bare kan invitere inn barna selv med en gang og la dem medvirke til utformingen av en sånn forskrift, for det trengs.

Et annet hovedgrep i denne lovendringen er innføring av krav om tilstandsrapportering til kommunestyrene. Blant de ansatte i barnevernet er det dessverre en ganske vanlig oppfatning at politikernes engasjement lokalt for barnevernet kommer først når tjenesten går over budsjett. Det gir et trist bilde av politikernes engasjement lokalt, selv om det selvfølgelig også gjøres mye bra. Derfor håper jeg dette kravet vil gi mer forståelse og mer engasjement for det jeg mener er den viktigste tjenesten vi har, nemlig beskyttelsen av barn.

Men fra andre deler av velferden har vi lært at krav om rapportering i seg selv ikke nødvendigvis er noen løsning på noe som helst. Åpenbart trengs det mer ressurser til det kommunale barnevernet – det foreslår SV – men vi må også sørge for at det rapporteres riktig om det viktigste. Derfor er det bra at flertallet i komiteen merker seg at flere høringsinstanser ber om en forskrift med krav til hvordan rapporteringen skal være.

Det aller viktigste i en sånn rapportering er selvfølgelig barnas egen oppfatning om barnevernstjenesten i sin kommune. Barns stemmer må aktivt hentes inn, sånn at lokalpolitikerne vet hva barna selv mener om tjenesten som skal beskytte akkurat dem. I tillegg er det viktig å lytte til de ansattes advarsel om at tall og statistikk ikke alltid gir et riktig bilde av tjenesten. For å få til dette trenger kommunestyrene kvalitativ kunnskap, ikke bare kvantitativ statistikk og tall.

Til slutt er det bare å juble for at regjeringen endelig har lyttet og foreslår rett til ettervern for barn som har vært i barnevernet, opp til 25 år. Dette har barnevernsbarna kjempet for i mange år, og SV foreslo det i Stortinget senest i 2018. Men i en allerede presset barnevernstjeneste med altfor få ansatte går regjeringen mot å forlenge det statlige betalingsansvaret for ettervern. Det er snakk om 24 mill. kr i året. Det kan bety mye for personen som trenger hjelp, og det kan bety mye for kommunen, som ønsker å gi et godt tilbud, men regjeringen tar seg ikke råd til det. Det mener jeg er smålig. Hele poenget med å utvide retten til ettervern er å gi de unge voksne et bedre tilbud enn i dag. Da må vi bruke de ressursene som trengs, også.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [12:26:30]: Det er viktig å kjenne sin egen livshistorie og vite hva som har skjedd fra barndom til voksent liv. Menneskers identitet bygges gjerne rundt livshistorien, og det kan oppleves svært smertefullt om deler av denne fortellingen mangler, noe som dessverre ofte er tilfellet hos barn som har opplevd omsorgssvikt i oppveksten.

Det er viktig for nåtidens barn at de som voksne kan se tilbake på de grepene som er gjort i barndommen deres, og oppleve dem som riktige og rettferdige i etterkant. Derfor er jeg glad for at regjeringen nå jobber for en barnevernslov som skal ha barnet i sentrum for avgjørelsene og gi økt rettssikkerhet.

Barns omsorgsbehov kan vare mye lenger enn til de er 18 år. Man trenger fortsatt noen å ringe til når venner svikter, kjæresten slår opp eller vaskemaskinen slutter å fungere, noen å søke råd hos når man skal søke seg videre til høyskole og universitet – i det hele tatt ha noen i bakhånd når livet butter imot. Det er ekstra viktig for nettopp de barna som har opplevd ulike former for omsorgssvikt. Derfor er vi i Kristelig Folkeparti glade for at vi nå hever aldersgrensen for ettervern, sånn at færre av disse risikerer å falle utenfor samfunnet som voksne.

Det jobber svært mange kompetente, dyktige og engasjerte barnevernsansatte i kommuner rundt om i hele Norge som gjør sitt beste for at barna våre skal få en god og trygg oppvekst. Vår oppgave som politikere er å gi dem de verktøyene de trenger for å lykkes. En tilstandsrapport kan være et sånt nyttig grep som gjør at kommunestyrene får bedre innsikt i hvordan de kan støtte, følge opp og prioritere ressursene best mulig. Bufdir har også laget en nyttebasert veileder som gir hjelp i rapporteringsarbeidet. På den måten kan vi øke barnas rettssikkerhet og kvalitet i omsorgstilbudet på tvers av kommunegrensene.

Et annet viktig punkt i proposisjonen er samtaleprosess i fylkesnemndene. Dessverre ser vi altfor ofte at konfliktnivået blir høyt i forbindelse med omsorgsovertakelser, spesielt når de gjøres med tvang. For alle parter er det viktig at konfliktnivået senkes, og at prosessen blir så skånsom som mulig for barnet og foreldrene. Omsorgsovertakelser er et av de mest inngripende tiltakene staten har i møte med familien, og da må vi møte familien med tillit og respekt. Å styrke samtaleprosessene er et viktig grep i nettopp dette.

Utenforskap, psykiske lidelser, traumatiske opplevelser – omsorgssvikt får veldig store konsekvenser for både samfunnet og det enkelte mennesket som opplever det. En god barndom har derimot store positive ringvirkninger, og derfor vil vi i Kristelig Folkeparti gjøre alt vi kan for å sørge for at barn får nettopp det.

Statsråd Ida Lindtveit Røse [12:29:35]: Takk for det.

Jeg er veldig glad for at et samlet storting støtter endringer i barnevernsloven. Barn som trenger hjelp fra barnevernet, er i en særlig sårbar situasjon. Det er helt avgjørende at barna og familien deres får den hjelpen de trenger, ikke minst når de trenger den. Slik kan vi forebygge bedre, og forslagene som vedtas i dag, er derfor viktige.

Som Stortinget er kjent med, tas det sikte på å fremme en ny barnevernslov neste vår. Forslagene i denne proposisjonen er forslag hvor det har vært ønskelig og også mulig med et raskere tidsløp.

Forsøk viser at samtaleprosess har vært et godt alternativ til ordinær prosess i fylkesnemndene. Det kan gi bedre forståelse mellom partene og bidra til et lavere konfliktnivå. Jeg er glad for at komiteen støtter at samtaleprosess innføres som en varig ordning.

De fleste ungdommer trenger hjelp med overgangen til voksenlivet. Det gjør også de som har barnevernserfaring. Jeg er derfor glad for at komiteen støtter forslaget om å utvide aldersgrensen for rett til ettervern til 25 år. Jeg har merket meg at mindretallet også vil forlenge Bufetats betalingsansvar for plasser i barnevernsinstitusjon og spesialiserte fosterhjem. I dag betaler kommunene kun en egenandel ved bruk av slike tiltak for ungdom under 20 år, og etter min vurdering bør dagens aldersgrense bestå. Formålet med ettervernet er nettopp å gi støtte til en selvstendig voksentilværelse. Barnevernstjenesten må som ledd i ettervernet sørge for et godt samarbeid med andre tjenester, slik at ungdommene får riktig hjelp i etterkant av slike spesialiserte tiltak.

Kommuneledelsen må være tett på sin egen barnevernstjeneste, slik at de kan se kommunens helhetlige tjenestetilbud til barn og unge under ett. Krav om årlig tilstandsrapportering vil bidra til at kvaliteten og bemanningssituasjonen i den enkelte barnevernstjeneste jevnlig vil bli vurdert av kommunestyret.

Med de endringene som vedtas i dag, vil vi styrke rettssikkerheten og bidra til en bedre beskyttelse av de mest sårbare barna. Dette er ett av mange tiltak for å forbedre barnevernet.

Anne Karin Olli (H) [12:41:01]: I dag debatterer vi forslag til endringer i barnevernsloven. Som det er sagt her tidligere, er formålet med disse endringene å styrke rettssikkerheten for barn og foreldre. Det er kommunens øverste politiske og administrative ledelse som har det overordnede ansvaret for hvordan kommunen ivaretar barn og familier som har behov for hjelp og bistand fra den kommunale barnevernstjenesten.

Som vi vet, er dette landet langstrakt, med svært ulike kommuner både når det gjelder størrelse, kultur og hvilke utfordringer den enkelte kommune har. Men alle har det samme ansvaret for de sårbare barna og den kommunale barnevernstjenesten. Siden kommunene er ulike, vet vi at barnevernet også er ulikt organisert. I mange tilfeller er tjenesten organisert som interkommunalt samarbeid, og det trenger ikke å være noe galt i det. Tvert imot er det helt nødvendig for mange av de aller minste kommunene, men det kan føre til svært ulik kvalitet på barnevernstjenesten fra en kommune til en annen.

Derfor er jeg glad for at departementet nå foreslår å styrke kommunens overordnede styring med kommunenes barnevernstjeneste ved å innføre krav om årlig tilstandsrapportering fra barnevernet til kommunestyret. Høyre mener at det er viktig med en sterkere lokal forankring av barnevernet, både for bedre å kunne ta hensyn til de lokale utfordringene og ikke minst for at alle barn og foreldre skal ha den samme rettssikkerheten uansett hvor de bor i dette landet. Kommunenes ulikhet og egenart, omfanget av interkommunale samarbeid og ikke minst hensynet til de brukergruppene som har behov for barnevernets bistand, tilsier et behov for at kvaliteten i barnevernets arbeid i større grad blir satt på dagsordenen og blir gjenstand for debatt og kontroll av kommunens øverste politiske og administrative ledelse.

Dette vil forbedre kommunens evne til styring og ettersyn av barnevernstjenesten, og mange kommuner har allerede i dag god praksis på dette. Med gode rutiner og rapportering kan kommunen bedre vurdere om kvaliteten og bemanningen i deres lokale barnevern er god nok. Den årlige tilstandsrapporten skal utarbeides med informasjon som er tilgjengelig gjennom eksisterende digitale løsninger og statistikk på kommune- og tjenestenivå – i tillegg til en faglig veileder. Og som det er sagt, har Bufdir allerede et forslag til en nettbasert veileder som skal være til hjelp for kommunene ved rapportering til kommunestyret. Denne skal kunne tilpasses lokale forhold.

Til slutt: Jeg er svært glad for at departementet så tydelig understreker at barnevernstjenestens leder skal involveres i dette arbeidet. Det vil være med på å sikre at den årlige tilstandsrapporten er et reelt styringsverktøy for den øverste politiske og administrative ledelsen i kommunen.

I motsetning til opposisjonen har jeg stor tiltro til at kommunene er seg sitt ansvar bevisst uten at det er behov for forskriftsfesting av denne rapporteringen. Som sagt har mange kommuner allerede i dag gode rutiner på dette.

Trond Giske (A) [12:44:16]: Vi har hatt mange barnevernsdebatter i denne salen det siste året, og det er bra. Det er 55 000 barn som årlig hjelpes av barnevernet, og 9 000 tar vi faktisk omsorgen for. Så vet vi, dessverre, fra rapportene i media og andre, at det ikke går bra med mange av dem, og at hjelpetiltakene våre ikke er gode nok. De kommer ofte for sent, men av og til kommer de også for voldsomt. Konfliktnivået er for høyt, og tilliten er fraværende.

Derfor er det bra at det åpnes for nye løsninger i nemnda, men det er egentlig et nederlag når man kommer til nemnda. At man ikke har funnet gode løsninger før, forteller om et barnevern som ikke klarer å skape en god nok ramme og en god nok dialog med foreldrene – selv om det selvfølgelig også er situasjoner der ansvaret for dette ligger på foreldrenes side.

Så til dette lille beløpet på 24 mill. kr i året som staten bidrar med til å hjelpe dem som skal ha et mer omfattende ettervern: Det er regnet ut at det for samfunnet er verdt 15 mill. kr hver gang vi hjelper en ungdom inn i varig arbeid i stedet for varig uføretrygd. Det betyr at hvis dette ettervernet kun hjelper to ungdommer i året inn i arbeid, har vi fått igjen hele bevilgningen.

Dette vil altså regjeringen sette strek over. Jeg skjønner ikke hva det er med Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, som hele tiden skal gå etter de svake – om det er bilstøtte til funksjonshemmede, om det er barnetillegget i uføretrygden, eller hva det er, samtidig som man har mer enn nok penger til andre, senest nå 1,3 mrd. kr i redusert formuesskatt.

På den andre siden av dette bygget sitter finanskomiteen og skal bruke 250 mrd. kr mer av oljeformuen for å hjelpe oss gjennom krisen. Det er 10 000 ganger mer enn dette kuttet i ettervern for barnevernet. Vi kunne betalt dette i 10 000 år for den summen som vi nå bruker på ett år i krisetid. Det er småpenger for staten, det er småpenger på et statsbudsjett, det er store penger for de menneskene det gjelder. Og det er som Kari Henriksen sier – vi må følge opp med stillinger, med utdanning, med kapasitet, med kompetanse og med penger hvis vi mener alvor med å skulle hjelpe alle og gi alle en sjanse.

Silje Hjemdal (FrP) [12:47:29]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, men jeg må si at retorikken til representanten Trond Giske noen ganger – jeg skal ikke si at den ikke egner seg fra talerstolen, men den er i hvert fall egnet til å provosere.

Jeg trodde representanten Trond Giske hadde lest saken. Jeg trodde han hørte etter når statsråden snakket, og jeg trodde at han hadde fått med seg hvorfor man ikke bevilger pengene før man faktisk har et budsjett, og før loven er trådt i kraft. Det er da disse ekstra pengene er beregnet å slå inn. Og etter det jeg forsto på det statsråden sto her oppe og sa, ga hun en ganske klar beskjed om at de pengene kommer, men de kommer i budsjettet, slik som alle andre penger stort sett pleier å gjøre. Det vet representanten Trond Giske utmerket godt, ettersom han har vært stortingsrepresentant i ganske mange år, og selv også har vært statsråd.

Trond Giske (A) [12:48:47]: Det er bra at Fremskrittspartiet får opp temperaturen litt når det gjelder sin egen situasjon. Det hadde vært fint med den samme temperaturen for andres situasjon. Representanten Hjemdal kommer ikke unna at Fremskrittspartiet gang på gang på gang i denne salen stemmer for budsjett som inneholder smålige kutt til dem som sitter nederst ved bordet. Det gjentar seg når det gjelder uføre, det gjentar seg når det gjelder kommuneøkonomien, det gjentar seg når det gjelder barnefamiliene, det gjentar seg gang på gang på gang til dem som har minst. Og det er stort sett småpenger.

Så kan man si: Ja, men vi stoler på kommunene, vi skyver det over til dem, de har ansvaret. Men hvis potten som kommunene – i sum – har, er for liten, hjelper det ikke om den ene eller den andre komiteen sier at vi la inn akkurat de pengene der, og vi la inn akkurat de pengene der – når budsjettet ikke går opp. Vi vet hvem som rammes når budsjettene i kommunene er for små. Det er de som har svakest stemme, de som har vanskeligst for å bli hørt, og de som ikke har sterke lobbyorganisasjoner bak seg. Og er det én gruppe i dette samfunnet som treffes av den beskrivelsen, så er det barnevernsbarna.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [12:50:16]: Arbeiderpartiet, ved både representantene Trond Giske og Kari Henriksen, snakker i sine innlegg om viktigheten av å ha tillit til barnevernet, men samtidig bidrar de på ingen måte til å styrke denne tilliten.

Ett eksempel er i forbindelse med redegjørelsen i forrige uke. Da sa Kari Henriksen at regjeringen har vegring for å ta inn over seg det hun formulerte som den store «styringskrisen og systemkrisen som finnes i barnevernet», og at Ropstad forsvarer systemet og ikke barna som har behov for at rettssikkerheten styrkes. Det er veldig drøyt, det er alvorlig, for mener Kari Henriksen at vi har en barne- og familieminister som er mer opptatt av systemet enn av barna? Der tar hun i så fall helt feil.

Den nye barnevernsloven har nettopp som formål å styrke barnas rettssikkerhet og sette barna i sentrum for løsningene. De forslagene som vi debatterer her i dag, er veldig gode eksempler på endringer som bedrer systemet og dermed også bidrar til at barn i barnevernet får det litt bedre.

Jeg tror Arbeiderpartiet må ta inn over seg at disse feilslåtte utsagnene bidrar til at tilliten til barnevernet svekkes. Det gagner ingen, og det gagner aller minst de utsatte barna og familiene. Selv om Arbeiderpartiet er i opposisjon, har de et ansvar for at den tilliten hver enkelt har til barnevernet, styrkes. Det er veldig synd å se at de setter sitt eget behov for å kritisere foran det tillitsansvaret.

Jeg tenker at vi skal ha flere debatter om barnevern i året som kommer, og som komité vet vi at akkurat disse sakene knyttet til barnevern er de viktigste sakene vi som komité behandler. Jeg tenker også at vi kan ha ulike syn på prioriteringer og hvilke grep som er best å ta, men vi trenger virkelig ikke å så tvil om hverandres engasjement eller intensjoner. Vi kan bare slå fast en gang for alle at alle representanter her, uavhengig av parti – og ikke minst barne- og familieministeren selv – er genuint opptatt av at vi må gjøre alt vi kan for å styrke og forbedre barnevernet.

Det var det jeg hadde på hjertet.

Kari Henriksen (A) [12:52:46]: Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Det er ikke første gang representanter fra Kristelig Folkeparti har hatt sterke anklager mot Arbeiderpartiet fra denne talerstolen, og det er sikkert ikke den siste.

Men jeg kan svare representanten Lossius med at jeg er ikke alene. Det er ikke representanten Kari Henriksen som kommer med de utfallene mot regjeringa. Barneombudet har sagt under en budsjetthøring her i Stortinget at det er en styringskrise i barnevernet. Barnevernsbarna og Barneombudet har uttrykt alvorlig bekymring for rettssikkerheten i barnevernet. Den bekymringen deler jeg.

Gang på gang har opposisjonen bedt om en redegjørelse fra statsråden om helheten i barnevernet. Først takket statsråden nei, men da det kom kritikk i egne interne rapporter som viste til stor kritikk av oppfølgingen av disse barna under koronakrisen, kom statsråden på banen – for å forsvare seg i denne salen med en redegjørelse som skulle forklare hvorfor det var så mange dommer i EMD, og hvorfor det var så stor svikt under koronakrisen.

Jeg vet ikke om det er å berolige, eller om det er å provosere, men det er i hvert fall slik at Arbeiderpartiet slett ikke er alene om den kritikken som er fremmet mot statsråden. Da jeg sa at statsråden virker å være mer opptatt av å forsvare systemet enn å forsvare barna, var det med bakgrunn i alle de forslagene som regjeringspartiene og statsråden har sagt nei takk til her. Retorikken har vært gjentakende. De holder fast på det. De får det ikke til. Vi hadde et forslag om kvalitetsreform i barnevernet her – det var mange forslag, og statsråden sa ikke at ett av dem var feil. Nå har statsråden selv sendt ut en høringsrapport der statsråden selv antyder at det kan være en sammenheng mellom rettssikkerhetsproblematikken og mangel på personell. Men lytter han til det? Lytter regjeringa til det? Det virker ikke slik, og det er det denne politiske debatten handler om. Den handler ikke om representant Kari Henriksen som uttaler seg her fra talerstolen. Den handler om reelle politiske prioriteringer knyttet til barnevern som er forskjellige fra opposisjon til posisjon. Opposisjonen vil altså lenger og vil gjøre mer for å styrke rettssikkerheten og sikre at barna får en barnevernstjeneste som de fortjener.

Trond Giske (A) [12:56:05]: Jeg betviler ikke et stort engasjement for barnevernet hos samtlige 169 representanter, men unger som trenger hjelp, lever ikke av vårt engasjement, de lever av våre handlinger, av hva vi faktisk gjør. Politikk handler ikke om oss i denne salen og hva som eventuelt skulle foregå inne i oss, det handler om folks liv og hvordan vi kan gjøre det bedre.

Når Kari Henriksen og jeg viser til den manglende tilliten, er det ikke vi som uttrykker det, det er folk som uttrykker det. Den manglende rettssikkerheten er det ikke vi som uttrykker, det er folk som uttrykker det. Vi satt selv i høring her og hørte historien om henne som hadde byttet fosterhjem 17 ganger – var det vel – i løpet av 18 år. Vi hører tall som forteller at selvmordsraten blant barnevernsbarn er mangedobbel i forhold til det den er blant andre. Det er det dette handler om, å gjøre folks liv bedre, og da hjelper engasjement, men det hjelper mest med handling.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:57:25]: Ja, det er jo handling vi gjør nå. Vi vedtar fem viktige punkter i en barnevernslov – det er handling – og det er punkter som vi i komiteen faktisk er enige om.

Så er det en sak rundt budsjett. Alle vet at budsjettene kommer i revidert, eller de kommer i statsbudsjettet, og derfor skal denne loven ha virkning fra 1. januar 2021. Men statsråden har også sagt her, og komiteen har bedt om, at man vurderer tiltak allerede nå for dem som vil falle inn under ny lov. Jeg regner da med at man har mulighet til å omdisponere for å sette i gang tiltak.

Jeg synes dette blir litt en skinndebatt, og jeg synes ikke det er saken verdig at vi begynner å nærme oss en skattedebatt. Dette er en debatt om å forbedre det lovverket vi har, og det at vi faktisk nå klarer å forbedre det, selv om vi må vente til en helt ny lov kommer.

Så har vi også vedtatt i Stortinget at FNs barnekonvensjon skal inkorporeres i både barneloven og barnevernsloven. Det betyr at barn skal informeres, barn skal høres, og det vil også bli gjeldende i det som det nå skal skrives forskrifter om, dette med samtaleprosess. Jeg tror det også vil bli ivaretatt.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [12:59:11]: Jeg ville bare helt kort minne representanten Henriksen om at ikke bare Kristelig Folkeparti, men også Barneombudet selv har gitt uttrykk for bekymring for at Kari Henriksen kontinuerlig og på en veldig uheldig måte framfører sin kritikk av barnevernet, og konsekvensene det vil ha for de barna og de familiene at denne tilliten svekkes.

Kari Henriksen (A) [12:59:48]: Det var en nyttig saksopplysning, for det har ikke Barneombudet sagt til meg. Men det er jo fint å få det viderebrakt av representanten Gleditsch Lossius her i salen.

Det er riktig at i dag er en gledens dag, det er vi alle sammen enige om. Men det er ikke mulig å si at skattepolitikken ikke handler om barnevern, selv om det ikke er debatten her i dag. Jeg ville bare si det. For skattepolitikken og den generelle politikken med å prioritere dem som har mest, framfor dem som har minst, er grunnleggende for at forskjellene øker. Det er jo det vi ser. Men jeg skal ikke trekke inn noe mer politikk i dette, for jeg er helt enig med Ørmen Johnsen i at dette er en god dag, det er gode forslag. Men vi kan ikke ha det sånn at vi bare skal diskutere enkeltsaker og enkeltting uten å kunne peke på helheten i en politikk fra Stortingets talerstol. Det blir feil.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [13:00:55]: Jeg mener at når vi først diskuterer barnevernet, må vi som representanter ha mulighet til å ytre oss om det på alle mulige måter selv om det ikke alltid er den konkrete saken vi diskuterer, for så viktig er dette feltet. Når vi først har fått et lovforslag hvor det blir problematisert hvorvidt finansieringen av ettervernet er på plass fra statens side, må man jo forstå at når jeg, f.eks., som kan stille statsråden spørsmål i replikkordvekslingen om man kan få garantier for at det kommer penger til det ettervernet til kommunene fra staten, bare får til svar at det skal de se nærmere på i budsjettet, kan ikke vi som er opptatt av at disse pengene kommer, si oss fornøyd med det. Det må regjeringspartiene og Fremskrittspartiet forstå ikke er et godt nok svar, for vi har ikke fått det bekreftet, og vi ønsker jo det.

Så til hvordan vi skal diskutere barnevernet: Jeg har full forståelse for at mange fra ulike sider som jobber i ulike deler av barnevernet, eller som er i berøring med barnevernet, er opptatt av hvordan vi snakker om barnevernet. Det er egentlig vanskelig. Jeg synes det er vanskelig selv, jeg synes det er vanskelig å skulle peke på at mye skjer som er feil, uten samtidig å være redd for å tråkke dem som sliter med en krevende jobb, f.eks., på tærne. Men vi er jo nødt til å si at ting er galt, når det er det. Jeg har også hørt Barneombudet snakke om hvorvidt systemet er feil, slik representanten Kari Henriksen sier. Selv er jeg veldig usikker på om en er innrettet riktig i barnevernet, slik som alle avsløringer, rapporter og høringsinstanser nå peker på.

Jeg tror ikke vi gjør denne saken en tjeneste hvis vi er mest opptatt av å peke på hvem som snakker feil om dette, men jeg synes vi alle skal være oss veldig bevisst hvordan vi omtaler utfordringene i barnevernet. Men at vi må få lov til å komme med kritikk uten å bli beskyldt for at vi samtidig ødelegger for mye for feltet, håper jeg vi kan bli enige om. Så ser jeg fram til at vi har alle disse debattene framover, for det er helt nødvendig. Det er også helt nødvendig for oss som representanter – ikke bare oss i opposisjonen, men også de som er i posisjonen i denne komiteen – å være kritiske til alt som skjer på barnevernsfeltet, all den tid det er de utfordringene som er, og engasjementet er så stort.

Jeg ønsker alle lykke til med det.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:04:13]: Det er vanskelig å la være å ikke komme med noen betraktninger om det som nå har blitt debatten om debatten om barnevernet, for den er viktig, og det er hittil i denne debatten blitt sagt mye som er ganske merkelig. Det er en stor og viktig grunn til faktisk å forsvare barnevernet, det er en oppgave som vi i denne salen også har. Det er helt utrolig hva de ansatte i barnevernet opplever av hets, trakassering og trusler, særlig nå i de senere månedene, da det har vært mye fokusering på grunn av dommene i Den europeiske menneskerettsdomstol. Så vi har et ansvar for å ta vare på de ansatte når vi uttaler oss. Det ansvaret gjelder ikke minst også barna. Jeg får tydelige innspill fra barnevernsbarna om at også måten vi som voksne og som politikere snakker om barnevern på, og med det også de barna som er i barnevernet, kjenner de på kroppen – hvordan vi uttaler oss, hvilke ord vi bruker.

Men ingenting av det jeg nå sa, er en grunn til ikke å komme med kritikk av regjeringens politikk på barnevernsfeltet. Det er vitterlig noe helt annet. Derfor blir jeg skuffet, for når representanten Gleditsch Lossius f.eks. forveksler disse to tingene og bruker det forsvaret vi trenger for barnevernet, som et forsvar mot kritikk av regjeringens politikk, blir det mye vanskeligere for oss alle sammen å klare å skille dette. Jeg håper at alle komiteens medlemmer og alle representanter tar til orde for å forsvare systemet for beskyttelse av barn som er under press, men samtidig ønsker å finne bedre løsninger, finne en bedre politikk, sånn at barna blir bedre ivaretatt. Det er det grunn til – og ikke minst at de ansatte får gjort jobben sin på en bedre måte enn de gjør i dag.

Da er det mye å velge mellom. Vi har vært innom noe av det i denne saken, for det er klart at når man utvider barnevernstjenestens ansvar og plikter uten å komme med tydelige garantier for at finansieringen også kommer med, er det faktisk ganske alvorlig. Selv om det er snakk om små penger nå, vet vi at barnevernstjenestens plikter og oppgaver bare har blitt utvidet uten at ressursene har kommet med. Det skjer gang på gang på gang. Og hva sier de ansatte? Jo, de sier at de ikke har tid til å se og hjelpe hvert enkelt barn. Når vi utvider retten til ettervern og endelig lytter til barnevernsbarna, skal det ikke være fordi det skal stå på papiret at man har rett til ettervern fram til man er 25 år. Det er ikke det dette handler om, det handler om at tilbudet for disse unge voksne skal bli bedre. Derfor er det en helt betimelig kritikk.