Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [17:45:56 ] : La meg først få
lov til å takke Stortingets presidentskap for muligheten til å holde
en redegjørelse om situasjonen i barnevernet. Min ambisjon er å
gi et nyansert og helhetlig bilde av situasjonen og samtidig beskrive
hvordan regjeringa møter de dokumenterte utfordringene i tjenesten.
Jeg vil også ta for meg koronasituasjonen, med særlig vekt på de
konsekvensene denne har hatt for sårbare barn.
Barnevernet er avhengig av å ha samfunnets
tillit og et godt omdømme for å kunne nå fram til barn og foreldre
som har behov for hjelp. En rekke demonstrasjoner og medieoppslag
har, i tillegg til sakene som er behandlet i Den europeiske menneskerettsdomstol, EMD,
bidratt til å skape et ensidig negativt inntrykk av tjenesten. Dette
er bakgrunnen for at jeg har bedt om å få holde denne redegjørelsen.
Jeg frykter at en vedvarende negativ oppmerksomhet
vil kunne få flere uheldige konsekvenser – for barn og familier
med behov for hjelp fra barnevernet, for tjenestens omdømme, for
befolkningens tillit til barnevernet, for rekrutteringen av ansatte
– og også gi videre omdømmeutfordringer for Norge internasjonalt.
I landets små og store barnevernstjenester
jobber det dyktige fagfolk med varme hjerter og kloke hoder. Dette
er ansatte som iherdig står på for at alle barn og unge skal få
en trygg og god oppvekst. En ensidig negativ oppmerksomhet om tjenesten
er særlig urimelig overfor disse. Framfor alt er det allikevel de
utsatte og sårbare barna dette går ut over. For disse barna vil
barnevernet ofte være det viktigste sikkerhetsnettet.
Det har vært en spesiell vår for oss alle.
Smitteverntiltakene som følge av covid-19 har ført til store endringer
i alles hverdag. Usikkerhet, nedstenging og isolasjon er noe de
færreste av oss lever godt med over tid. Særlig belastende har denne
våren vært for de av oss som allerede
var i en vanskelig situasjon. For å bedre situasjonen for
sårbare barn og unge har regjeringa satt i verk en rekke tiltak,
og vi foreslår også en rekke tiltak i revidert budsjett. I tillegg
til store bevilgninger for de ordinære tjenestene har vi foreslått
tiltak for over 400 mill. kr på ulike departementers ansvarsområder.
Forslagene omfatter bl.a. tiltak i skole-, helse- og barnevernssektoren.
For å ivareta utsatte barn, unge og familier
i denne krisa har barnevernstjenestene på kort tid vært nødt til å
omstille seg. Mitt inntrykk er at mange har klart dette på en god
måte.
Under krisehåndteringen har mange barnevernstjenester
mottatt færre bekymringsmeldinger enn vanlig. Det er viktig for
meg å si at det aldri er galt å melde fra om en bekymring for et
barn. Derfor er jeg glad for at vi nå har åpnet Nasjonal portal
for bekymringsmeldinger, der alle kan melde bekymringer digitalt.
Vi har også lagt til rette for at Alarmtelefonen skal være lettere tilgjengelig
for barn og unge. Det er utviklet en chattefunksjon, som senker
terskelen for at barn og unge tar kontakt. Både Alarmtelefonen og
chattefunksjonen har utvidet åpningstid og er nå døgnåpne. I revidert
forslår regjeringa å styrke bevilgningen, slik at Alarmtelefon kan
opprettholde den døgnåpne driften ut året.
Regjeringa etablerte våren 2020 en koordineringsgruppe
på direktoratnivå for å sikre både oppmerksomhet og kunnskap om
sårbare barn og unge i denne kritiske perioden. Gruppa, som rapporterer
jevnlig til meg, har anslått at om lag 20 pst. av barn og unge i
Norge regnes som særlig utsatte.
Det ble tidlig i krisehåndteringen avklart
at barnevernet har samfunnskritiske oppgaver, og dette har vært viktig
for å opprettholde tilbudet i tjenesten. Vi var også tidlig ute
med informasjon til alle kommuner om hvilke oppgaver barnevernet
må prioritere ved kapasitetsutfordringer. Der ble det også gitt
tydelige råd om at kommunene ikke må gi føringer om at barnevernsansatte skal
unngå fysiske møter med barn og familier. Det er også utarbeidet
en smittevernveileder for barnevernet. Retningslinjene er utviklet
i samråd med Folkehelseinstituttet. For å unngå at fylkesnemndene
for barnevern og sosialsaker blir en flaskehals i systemet, er det
vedtatt en midlertidig lov som gir nemndene mer fleksibilitet i saksavviklingen
og mulighet til å behandle saker uten fysisk oppmøte.
Selv om kartlegginger har vist at barnevernet
i stor grad har ivaretatt de viktigste oppgavene i hele perioden,
har mange opplevd barnevernstjenestene som mindre tilgjengelige.
Den foreløpig siste kartleggingen av tilstanden i barnevernet ble
gjort i utgangen av april. Denne tyder på at det kommunale barnevernet
i stor grad har tilpasset seg den nye situasjonen og funnet gode
løsninger for å kunne utføre sine lovpålagte oppgaver. De lykkes
bl.a. bedre med å opprettholde hjelpetiltak og å gjennomføre samvær,
men det kommer fortsatt inn færre bekymringsmeldinger enn det normalt gjør
på denne tida av året.
Nylig hadde jeg møte med Landsforeningen for
barnevernsbarn og andre brukerorganisasjoner på barnevernsfeltet.
Organisasjonene beskrev store forskjeller i hvordan barn i barnevernet
har hatt det under koronakrisa. Mange barn som bor på institusjon,
har fått nye regler og rutiner å forholde seg til. Blant annet har
de måttet ha hjemmeundervisning på institusjonen.
For meg har det hele tida vært viktig at skolene
og barnehagene åpnet så raskt situasjonen tillot det. Barn gikk
ikke på skolen, i barnehagen, på fotballtreningen, til fastlegen,
til tannlegen eller til helsestasjonen. Det gjorde at mange av dem
som vanligvis melder bekymring til barnevernet, ikke gjorde det
i denne perioden.
Jeg er glad for at skolene og barnehagene nå
har åpnet igjen, og at vi alle gradvis kan ta hverdagen vår tilbake.
Det blir en annerledes sommer, men jeg håper og tror at tjenestene
for utsatte barn og unge snart vil være tilbake for fullt.
Jeg er opptatt av at barn og foreldre skal
få riktig hjelp tidlig nok. Mitt utgangspunkt er at foreldre er
de viktigste omsorgspersonene i barns liv. Små og store hendelser
kan likevel sette familielivet på prøve og utfordre foreldrenes
mulighet og evne til gi barn den omsorgen de trenger. Da skal samfunnet
støtte, veilede og avlaste. Politikken vår er å styrke forebyggende
tiltak, slik at flest mulige barn kan vokse opp i sin familie.
Samtidig må det aldri være tvil om at vi legger
barnets beste til grunn. Norge har vært, og skal fortsatt være, et
foregangsland i arbeidet med å beskytte barns rettigheter og i å
gi disse rettighetene et reelt innhold. Vi kan være stolte av at
vi ser på barn som selvstendige individer, med egne rettigheter
og rett til å bli hørt. Vi må stå fast ved at barnas beste er det
førende prinsippet i alt arbeid for en barndom uten omsorgssvikt.
Barnas rett til trygghet og beskyttelse skal
alltid prioriteres. Barnevernet er en av de viktigste og kanskje mest
komplekse velferdstjenestene vi har. Barna og familiene som mottar
hjelp fra barnevernet, er blant de mest sårbare i samfunnet vårt.
Nettopp derfor er det så viktig at sakene blir forsvarlig behandlet,
og at barn og familier i barnevernet får god og riktig hjelp.
Antall barn og unge som får hjelp av barnevernet, har
økt de siste årene. Fra 2014 til 2018 var økningen på om lag 5 pst.
I løpet av 2018 fikk omtrent 55 000 barn hjelp av barnevernet. De
aller fleste av disse barna fikk hjelpetiltak mens de bodde hjemme.
De fleste barn og unge som ikke kan bo hjemme, flytter til et fosterhjem. Noen
bor i institusjon eller i bolig med oppfølging. Til sammen bodde
15 140 barn og unge i fosterhjem eller institusjon ved utgangen
av 2018.
Etter min vurdering har Norge et godt barnevern. Utviklingen
de siste årene har vært positiv. Flere barn får hjelp, og rapporteringer
fra kommunene tyder på bedre oppfylling av lovkrav. Samtidig er
det fortsatt store kvalitetsforskjeller mellom kommunene.
Tilsyns- og forskningsrapporter har pekt på
kvalitetsmessige og strukturelle utfordringer, bl.a. i form av svakheter
i samhandlingen mellom ulike tjenester, både i den enkelte kommune
og mellom forvaltningsnivåene. Det vises bl.a. til at hjelpa som
gis, kan oppleves som fragmentert, og at den i altfor liten grad
er tilpasset barnas og familienes behov.
Det er også avdekket betydelige utfordringer
i deler av institusjonstilbudet. Dette er alvorlig. Institusjonene skal
hjelpe de aller mest risikoutsatte barna, der fallhøyden er størst.
Fortsatt kommer vi noen ganger til kort overfor de barna som har
de største hjelpebehovene, ofte i skjæringspunktet mellom rus, kriminalitet
og psykisk helse.
Vi må lære av feil, enten det er gjennom enkeltsaker for
domstolen eller gjennom nærmere undersøkelser av ulike områder.
Vi vet at det er kvalitetsutfordringer i flere kommuner, og at det
er for store variasjoner i den hjelpa barna får. Det gjelder både
den hjelpa som gis til barn som bor hjemme, og tilbudet til dem
som bor i fosterhjem eller institusjon. Vi vet også at tjenestene
som skal ivareta utsatte barn og unge, ikke alltid samarbeider godt
nok, verken med hverandre eller med dem som trenger hjelp. Barnevernstjenesten
har et særlig ansvar for å bidra til at barn får den helhetlige
hjelpen de trenger. De skal samarbeide med det øvrige hjelpeapparatet og
bidra til at barn får nødvendig hjelp og oppfølging også fra andre
tjenester.
Barnevernssaker har blitt en belastning for
Norges omdømme i en rekke land. Kampanjene foregår i sosiale medier
og på nettet for øvrig og er ofte preget av hatefulle og grove beskyldninger
mot norske myndigheter. Vi samarbeider tett med UD og ambassadene
for å imøtegå slike kampanjer og bidra med korrekt informasjon om
barnevernet. Norge deltar i flere internasjonale nettverk og organisasjoner
der arbeidet mot desinformasjon og falske nyheter står på agendaen.
Norge har også et tett samarbeid med Norden og andre land i Europa,
bl.a. gjennom Europarådet og OSSE.
EMD har konstatert krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjon,
EMK, i sju barnevernsdommer mot Norge. Jeg vil innledningsvis adressere
disse dommene mot Norge. Jeg vil deretter gjøre rede for pågående
endringer i tjenesten som vil styrke barn og foreldres rettssikkerhet
og bedre kvaliteten i tjenestens tilbud.
EMD har fra 2015 hatt til behandling 37 saker
som alle reiser spørsmål om barnevernstiltak har krenket retten
til familieliv i Den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK, artikkel
8. Av ni dommer avsagt hittil har EMD ment at retten til familieliv
var krenket i sju saker. Én av domfellelsene er avsagt i EMDs storkammer.
Tre av domfellelsene er ikke rettskraftige.
I alle sakene der EMD har funnet at det har
skjedd en krenkelse, har det vært begrunnet i svakheter ved barnevernets
eller domstolenes konkrete beslutningsgrunnlag eller begrunnelse.
EMD har ikke funnet at barnevernlovens regler om særlige tiltak
som sådanne strider mot EMK. Domstolen har også vært tydelig på
at de norske rettssikkerhetsgarantiene er betryggende.
Det domstolen derimot har vist til, er at begrunnelsene
for valg av barnevernstiltak ikke har vært tilstrekkelige, og at
det ikke har blitt lagt tilstrekkelig til rette for at barnet kan
gjenforenes med sine foreldre.
Jeg ser alvorlig på dommene fra EMD, og vi
jobber for å følge opp læringspunktene fra disse. Et viktig tiltak er
å formidle kunnskap om dommene til barnevernssektoren. Dette gjelder
både kommunene, fylkesmennene og fylkesnemndene. God kjennskap til
disse læringspunktene vil bidra til å gi riktig retning for norsk barnevernspraksis
framover. Jeg har kontaktet ulike aktører på barnevernsområdet om
dette. Bufdir samarbeider med fylkesmennene for å få kunnskapen
ut til kommunene. Jeg vet også at fylkesnemndene for barnevern og
sosiale saker er opptatt av å følge opp EMD-dommene.
Norges Høyesterett har i storkammer i mars
vurdert om den norske rettstilstanden er i samsvar med EMK, barnekonvensjonen
og Grunnloven. Også Høyesterett har kommet til at barnevernlovens
regler som sådanne er i samsvar med EMK.
Høyesterett gir viktige retningslinjer for
hvordan barnevernloven skal praktiseres innenfor rammene av EMK,
og peker på at det er behov for justeringer i norsk barnevernspraksis.
Blant annet understreket Høyesterett at samvær må fastsettes ut
fra omstendighetene i den enkelte sak. Høyesteretts avklaringer
vil også bli formidlet til kommunene.
Det iverksettes altså en rekke tiltak for å
bidra til god etterlevelse av dommene fra EMD og Høyesterett, fra både
departementets, direktoratets og nemndenes side. Disse tiltakene
vil hjelpe oss med å gjøre det norske barnevernet enda bedre, både
for barn og foreldre.
Selv om dommene fra EMD gir viktige læringspunkter,
har regjeringa besluttet å anmode om fornyet behandling i EMDs storkammer
av de to siste dommene som EMD har avgitt mot Norge. EMD har også
besluttet å ha en fornyet behandling av en annen norsk barnevernssak,
som ble avgjort i kammer i desember 2019.
Barnevernssaker innebærer vanskelige avveininger der
hensynet til de biologiske foreldrene må veies opp mot hva som er
det beste for barnet. Det er grunnleggende i norsk rett at en omsorgsovertakelse
er midlertidig, og at målet på sikt er at barnet skal gjenforenes
med sine biologiske foreldre. Men barnevernet må til enhver tid vurdere
hva som er barnets beste, og det mener vi må være avgjørende. Prinsippet
om barnets beste står sterkt i norsk rett og er et anerkjent prinsipp
også internasjonalt. Dette vil bety at vi i noen tilfeller må legge
større vekt på barnets selvstendige rett til vern om sin helse og utvikling
og mindre vekt på å bevare den biologiske familiens enhet.
Terskelen for å få storkammerbehandling i EMD
er høy. Jeg mener likevel det er viktig at vi benytter oss av de
mulighetene EMK gir for å bidra til at barnets beste gis tilstrekkelig
gjennomslag for EMD, i tråd med barnekonvensjonen og norsk rettstradisjon.
Barnets beste må være det grunnleggende hensynet i barnevernssaker,
og vi vil be EMD tydeliggjøre vurderingene som må gjøres ved vektlegging
av barnets beste.
Jeg er opptatt av at regelverket skal være
tilgjengelig for brukerne og et godt redskap for barnevernstjenesten.
Noe av det første jeg gjorde da jeg ble barne- og familieminister,
var å sende et forslag til ny barnevernslov på høring. Den nye loven
skal være enklere, mer tilgjengelig og bedre tilpasset dagens samfunn.
Målet er at den nye barnevernsloven skal føre til bedre faglig arbeid og
økt rettssikkerhet for barn og foreldre.
Det er et grunnleggende prinsipp at barns språklige, kulturelle
og religiøse bakgrunn skal ivaretas i barnevernet. Dette gjelder
for alle med minoritetsbakgrunn i Norge. I den nye barnevernsloven
foreslår vi å lovfeste at barnevernet skal ta hensyn til dette i
arbeidet sitt.
Barnets beste er det overordnede hensynet i
barnevernet. Forslaget til ny lov bygger videre på endringene fra
2018, da barnevernloven ble en rettighetslov. I forslag til ny lov
settes barnets behov i sentrum, og det legges ytterligere til rette
for at barnet skal kunne forklare seg mest mulig fritt i sin sak.
Vi vil bygge på de ressursene som finnes rundt barnet, og legge
til rette for å involvere barnets familie og nettverk. Dette er
viktig både for å kunne sette inn tiltak som er godt tilpasset det
enkelte barns og familienes behov, og for å ivareta viktige relasjoner
for barnet dersom det er behov for tiltak utenfor hjemmet. Den nye
loven skal bidra til økt vekt på forebygging og tidlig innsats.
På denne måten vil loven bli et bedre faglig verktøy for barnevernstjenestene
og andre aktører i barnevernet. Dette vil kunne bidra til å øke
kvaliteten i barnevernet og styrke rettighetene til de barna som
trenger det aller mest.
Forslaget til ny barnevernslov var på høring
i 2019. Jeg er glad for at et stort flertall av høringsinstansene
gir overordnet støtte til forslaget til ny lov. Høringsinstansene
har likevel en rekke innspill. Flere etterlyser mer omtale av menneskerettslige
avveininger. I tillegg vil den nye barnevernsloven bli lagt fram
samtidig med at det fortsatt er flere saker til behandling i EMD.
I lys av dette er det spesielt viktig at den nye loven inneholder gode
menneskerettslige vurderinger.
Jeg ønsker at forslaget til en ny lov skal
gi gode retningslinjer for hvordan barnevernsloven skal praktiseres
innenfor rammene av menneskerettslige forpliktelser. Jeg tar sikte
på legge fram forslag til ny barnevernslov våren 2021.
Selv om en ny barnevernslov skal legges fram
neste år, har jeg i Prop. 84 L, som ble lagt fram 24. april i år,
allerede fremmet forslag til enkelte lovendringer. Vi har hatt vellykkede
forsøk i fylkesnemndene med samtaleprosess, og jeg foreslår å innføre
det som en varig ordning. Dette er en saksbehandlingsform der nemndlederen
inviterer partene i saken til samtaler for bl.a. å undersøke om
det kan oppnås enighet om en løsning som er til barnets beste. Bruk
av samtaleprosess vil bidra til mindre tvang og kan også senke konfliktnivået
mellom barnevernstjenesten og foreldrene. Jeg håper dette vil skape
større trygghet for barnet og færre belastende rettsprosesser.
I samme proposisjon foreslår jeg å heve aldersgrensen
for ettervern, slik at færre som har opplevd omsorgssvikt, faller
utenfor som unge voksne. I tillegg vil vi sørge for at kvaliteten
og bemanningssituasjonen i den enkelte kommune blir vurdert jevnlig.
Det skal bli mer synlig hvilke kommuner som ikke prioriterer barnevernet
tilstrekkelig. Jeg foreslår å innføre et krav om årlig tilstandsrapportering
fra barnevernstjenesten til kommunestyret. Dette gjør at kommunen
jevnlig må vurdere om kvaliteten og bemanningen i barnevernstjenesten er
god nok.
Kommunene har ansvar for en rekke tilbud og
tjenester til barn og unge, herunder barnevernet. Stortinget behandlet
i 2017 Prop. 73 L for 2016–2017 om barnevernsreformen. Målet med
reformen er å styrke tidlig innsats og forebyggende tiltak, slik
at flere barn kan vokse opp i sin familie og sitt nærmiljø. Barnevernsreformen
er en kvalitetsreform. Den skal heve kvaliteten på tjenestetilbudet
til barn og familier gjennom endringer i ansvarsdelingen mellom
stat og kommune, gi en tydeligere regulering av private aktører,
i tillegg til ulike digitaliserings- og kompetansetiltak.
Ansvarsendringene skal tre i kraft i 2022.
Kommunene vil få et større finansieringsansvar for barnevernet enn
de har i dag. Dette vil de bli kompensert for gjennom en økning
i frie inntekter. Kommunene vil på den måten få et større økonomisk
handlingsrom til å bygge opp gode hjelpetiltak. Et økt finansieringsansvar
ved bruk av statlige barnevernstiltak, som institusjon, vil forsterke
kommunenes insentiver til å prioritere tidlig innsats og forebyggende
hjelp.
Vi er allerede godt i gang med kvalitetshevende
tiltak. Disse tar utgangspunkt i at de ansatte er barnevernets viktigste
ressurs. Dersom vi skal lykkes i å møte utfordringene, må de som
jobber i tjenestene, ha gode arbeidsforhold. De må oppleve å få
tillit og støtte i sin yrkesutøvelse. De må ha tilgang til moderne
digitale verktøy og nødvendig kompetanse, slik at de kan gi riktig hjelp
til rett tid.
Opposisjonen har flere ganger pekt på innføring
av bemanningsnorm og øremerking av midler til flere stillinger som
de viktigste virkemidlene for å heve kvaliteten i barnevernet. Jeg
er enig i at gode arbeidsforhold og tilstrekkelig kapasitet er nødvendig
for at de ansatte skal kunne gjøre en god jobb. Samtidig har jeg
vært skeptisk til løsninger som innebærer sterk detaljstyring.
Jeg mener det er viktig å peke på at det er
den enkelte kommune som har ansvar for barnevernet. Jeg vil at kommunene
skal ta det ansvaret de har. Da må de også ha frihet til å styre
og organisere barnevernet ut fra lokale forhold og behov. Kommuneledelsen
må være tett på sin egen barnevernstjeneste og følge opp både kvaliteten
og kapasiteten. Kommunene må også se barnevernet i sammenheng med
andre tjenester som tilbyr familiestøtte og foreldreveiledning.
Det er viktig at bemanningsbehovene blir vurdert lokalt
av dem som vet hvor skoen trykker. Regjeringa har iverksatt flere
tiltak for å øke oppmerksomheten og kunnskapen om barnevernet i
kommunene, slik at prioriteringene blir gode. Vi har sørget for
nettløsninger som gjør at kommunene har tilgang til nøkkeldata om egen
barnevernstjeneste og mulighet til å sammenligne seg med andre kommuner.
Fylkesmennene har gjennomført dialogmøter med ledelsen
i alle kommuner for å drøfte situasjonen og bemanningen i barnevernstjenestene,
og vi har lagt fram forslag for Stortinget om å innføre krav om
årlig tilstandsrapportering til kommunestyret. Siden 2013 har stillingsveksten
vært betydelig, og det skyldes at kommunene i større grad prioriterer
barnevernet. Det er bra. Jeg vil fortsette å følge med på bemanningssituasjonen og
legge til rette for at den positive utviklingen fortsetter.
Det har gjentatte ganger blitt pekt på at kvaliteten på
faglige vurderinger og begrunnelser varierer for mye. Ofte mangler
det grundige vurderinger av barnas behov og hva slags hjelp de trenger.
Det må stilles høye krav til de ansattes ferdigheter og
skjønnsutøvelse. Også de ansatte selv har etterlyst mer kompetanse.
Kompetanseheving har derfor vært blant mine aller viktigste prioriteringer.
Vi har sendt forslag til kompetansekrav på høring. Her foreslår
vi bl.a. krav om mastergrad for ledere og for dem som utfører kjerneoppgaver
i det kommunale barnevernet. Dette vil innebære et betydelig løft.
Mer kunnskap vil gjøre de ansatte bedre rustet til å løse oppgavene
sine. Høyere kompetansekrav vil også bidra til økt status og gjøre
barnevernet mer attraktivt som arbeidssted for dyktige fagpersoner.
Nye kompetansekrav kombineres med tiltak for å styrke barnevernsutdanningene.
Vi har også sørget for en kraftig forbedring av etter- og videreutdanningstilbudet
for dem som allerede jobber i tjenestene. Over 90 mill. kr er satt
av til kompetansehevende tiltak i 2020.
Det er et viktig mål å øke tilliten til barnevernet
i familier med minoritetsbakgrunn. Det legges derfor stor vekt på
å øke de ansattes relasjonskompetanse og kulturforståelse.
Et viktig siktemål er at barnevernstjenestene
gjennom et godt og tillitsfullt samarbeid med familiene skal kunne
finne fram til hjelpetiltak som familiene opplever som nyttige og
verdifulle. Gode tiltak og tidlig hjelp vil bidra til at behovet
for omsorgsovertakelse kan gå ned. Et av kompetansetiltakene i denne
sammenhengen er et nytt videreutdanningstilbud ved VID vitenskapelige
høgskole i Stavanger, som startet høsten 2019.
Det er også utviklet et etterutdanningstilbud
i minoritetskompetanse som vil bli tilbudt utvalgte kommuner og
virksomheter innenfor det statlige barnevernet fra våren 2020.
I ny forskrift om læringsutbytte i barnevernsutdanningen,
bachelor i barnevern, er det bl.a. presisert at studentene skal
få kunnskap om urfolks, etniske minoriteters og flyktningers livssituasjon
og rettigheter. Vi vurderer også hvordan kulturelle brobyggere,
eller linkarbeidere, kan bidra til å styrke tilliten og samhandlingen mellom
offentlige tjenester og brukere.
Det er igangsatt flere andre tiltak for å bedre
minoritetsfamiliers tillit til tjenesten. Flere av disse inngår
i Bufdirs «Handlingsplan for å bedre tillit mellom etniske minoritetsmiljøer
og barnevern 2016–2021». Planen inneholder bl.a. tiltak for å videreutvikle
barnevernstjenestens kompetanse, øke brukermedvirkningen, bedre bruken
av tolk og informere om barnevernets arbeid.
I 2020 er det også bevilget rundt 11 mill. kr
for å styrke barnevernets hjelpetiltaksarbeid. Midlene skal gjøre hjelpetiltaksarbeidet
mer systematisk og bedre tilpasset individuelle behov. Utprøving
av den nye modellen starter i høst. Vi jobber samtidig med å videreutvikle
innholdet i Bufetats spesialiserte tiltak til sped- og småbarnsfamilier
og hjelpetiltak til barn og unge som trenger omfattende oppfølging.
Vi er også godt i gang med å gi det kommunale
barnevernet et sårt tiltrengt digitalt løft. I dag utnytter ikke barnevernet
godt nok mulighetene som ligger i digitale verktøy og løsninger.
Dette gjør Bufdir og KS nå i fellesskap noe med, gjennom satsingen
DigiBarnevern. Regjeringa har satt av 30 mill. kr til DigiBarnevern
i 2020.
Den første leveransen fra DigiBarnevern er
den nye digitale portalen for bekymringsmeldinger. Portalen ble
åpnet i april og gjør det mulig å melde bekymring for et barn digitalt,
på en enkel og trygg måte. Digitale bekymringsmeldinger kan styrke
barns rettssikkerhet ved at meldingene kommer raskere fram og har
et mer relevant innhold, og at terskelen for å melde fra om bekymringer
senkes.
Flere digitale løsninger vil bli lansert i
perioden fram til 2023. Det utvikles bl.a. løsninger for innsamling av
data til statistiske formål og løsninger for trygg elektronisk meldingsutveksling
mellom tjenester. Dette forenkler arbeidsprosesser og sikrer bedre
styringsdata. Med mer effektive arbeidsprosesser og bedre faglig
støtte integrert i IKT-systemet skal de ansatte få mer tid til å følge
opp barn og familier. Gode styringsdata er viktig for staten og
kommunene i arbeidet med å videreutvikle barnevernet. Kvaliteten
på tilbudet skal bli bedre, og vi skal ha mindre uønsket variasjon
mellom kommunene.
Bedre helsehjelp til barn i barnevernet er
høyt prioritert av regjeringa. Barn i barnevernet får ikke kartlagt sine
behov for helsehjelp godt nok. Tjenestetilbudet er ofte ikke tilpasset
at mange barn har behov for omsorg fra barnevernet og behandling
fra helsetjenesten samtidig.
Vi har allerede iverksatt en rekke tiltak på
dette området. Målet er at barn og unge i barnevernet blir kartlagt
og raskt får nødvendig helsehjelp. Bufdir og Helsedirektoratet har
nylig ferdigstilt en utredning om helsekartlegging av barn i barnevernet.
I Bufetat region sør og region nord prøves det også ut et nytt institusjonstilbud for
barn som både har behov for langvarig omsorg utenfor hjemmet og
et stort behov for helsehjelp. Tilbudet utvikles i et nært samarbeid
mellom helseforetakene og Bufetat.
Noen barn og ungdommer utøver så alvorlig vold
og kriminalitet at de må beskyttes mot seg selv. Iblant må også
samfunnet vernes mot dem. Dette er gjerne barn og ungdom som ikke
har fått den hjelpa de hadde hatt behov for i oppveksten. Jo større
utfordringene deres har rukket å bli, desto vanskeligere er det
å komme i posisjon til å hjelpe dem. Mange av disse har selv vært
utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt. God hjelp forutsetter
felles innsats fra flere instanser. Samtidig må vi være ærlige på
at barn som begår alvorlig og gjentatt kriminalitet, utfordrer samfunnet
og rettssystemet vårt. Det er krevende å hjelpe disse barna, og
vi har så langt ikke lyktes i tilstrekkelig grad.
Regjeringa jobber på tvers av sektorer for
å få en målrettet og helhetlig innsats på dette området. Vi innhenter
mer kunnskap om hva som virker. Vi vil deretter vurdere behovet
for endringer, slik at barn og unge som begår kriminelle handlinger,
får best mulig hjelp.
Regjeringa har øremerket 10 mill. kr til en
styrket innsats i barnevernet i Oslo rettet mot barn i alderen 12–15
år som begår eller står i fare for å begå kriminalitet. Midlene
går til tiltak som skal hjelpe barn ut av kriminelle miljøer, og
skal også bidra til tettere samarbeid mellom barnevern og politi.
Barnevernet har et ansvar for å hjelpe barn
og unge som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Det er likevel
viktig at tiltak i barnevernet skal gis på grunnlag av barnets behov
for omsorg og behandling, ut fra hensynet til det enkelte barnets
beste. Tiltak som begrunnes ut fra samfunnets behov for beskyttelse,
inngår ikke i barnevernets mandat.
Politikken vår bygger på at det beste for barn
er å vokse opp i en familie. Derfor er også fosterhjem det mest
brukte tiltaket for barn som ikke kan bo hjemme. Av barn og unge
med hjelp fra barnevernet mottok ved utgangen av 2018 60 pst. hjelpetiltak
i hjemmet. Omtrent 80 pst. av barn og unge som ikke kan bo hjemme, bor
i fosterhjem.
Det er krevende å rekruttere tilstrekkelig
med fosterhjem som passer ulike barns behov. Det er også en utfordring
at for mange fosterhjemsopphold ender i brudd. Mitt mål er at alle
barn skal ha et trygt og stabilt hjem. Mitt viktigste grep er her
å styrke det kommunale fosterhjemsarbeidet. Vi kan i enda større
grad skaffe fosterhjem i barns slekt og nettverk. Her har det vært
en positiv utvikling siden 2013, men det er fortsatt for store forskjeller
mellom kommunene. Derfor legger vi nå opp til mer trykk på dette
arbeidet gjennom veiledning og annen oppfølging av kommunene. Jeg
vil også mobilisere frivillige organisasjoner i en felles dugnad
for å skaffe flere fosterhjem.
Styrkingen av det kommunale fosterhjemsarbeidet handler
også om veiledning og oppfølging. God støtte er ofte avgjørende
for at fosterfamilier skal klare oppgaven. Det er avsatt 25 mill. kr
til utvikling av kommunale veilednings- og oppfølgingstilbud til
fosterhjem. Midlene benyttes til samarbeidsprosjekter mellom kommuner. Fylkesmennene
har fått en sentral rolle i å følge opp utviklingsarbeidet i kommunene.
Dette arbeidet fortsetter i årene framover.
Vi vil også arbeide for å rekruttere fosterhjem
som kan ivareta hensynet til barnas språk, religion og kultur i
tråd med forpliktelsene i barnevernloven. Plasseringen av barnet
vil likevel være avhengig av hva som er det beste for det enkelte
barn.
Vi jobber nå med å følge opp forslagene fra
Fosterhjemsutvalget, som leverte sin NOU i 2018. Vi vurderer om
det bør stilles tydeligere krav til fosterhjemsarbeidet i forskrift.
Bufdir er godt i gang med å utvikle faglige verktøy som skal være
til hjelp for både kommunene og Bufetat. Vi jobber også med å utvikle
tydeligere kriterier for godtgjøring og frikjøp av fosterhjem, slik
at det skal bli lettere for både kommunene og fosterforeldrene å vite
hvilke vilkår som gjelder.
Ikke alle barn kan få den hjelpa de trenger,
i en familie. For noen barn er et opphold i barnevernsinstitusjon det
beste tilbudet i en periode. Ofte er dette barn og unge med alvorlig
atferdsproblematikk, psykiske vansker eller rusutfordringer.
Til tross for tung bagasje og store utfordringer
har alle barn ressurser, meninger, drømmer og muligheter. De ansatte
på barnevernsinstitusjonene skal bidra til at barna som bor der,
får utvikle seg, uttrykt sine meninger, realisert sine drømmer og
lagt et godt grunnlag for å stå stødig i eget liv.
Institusjonene skal tilby trygghet, forsvarlig
omsorg og behandling og sikre at barns rettssikkerhet blir ivaretatt
under oppholdet. De ansatte pålegges et stort og døgnkontinuerlig
ansvar for barn og unge i en svært sårbar livssituasjon. Dette stiller
store krav til kvalitet og faglighet hos den enkelte.
Institusjonsbarnevernet har mange svært dyktige ansatte,
men også en stor andel ufaglærte. I forslag til nye kompetansekrav,
som vi nå har sendt på høring, foreslår vi at de som ansettes i
en barnevernsinstitusjon, skal ha en relevant bachelorgrad, og at
institusjonslederen skal ha en relevant mastergrad.
Institusjonene rapporterer om en økning i antall barn
med komplekse behov. De trenger ofte skreddersydde tiltak og høy
bemanning rundt seg. Det er noe av bakgrunnen for at vi har styrket
Bufetats budsjett de siste årene, og for veksten i enetiltak vi
har sett de siste årene. Jeg legger til grunn at når enetiltak velges,
er det ut fra hensynet til barnets beste. Det må likevel legges
til rette for at barn så langt det er mulig, kan leve sammen med andre
barn. Bufdir er derfor gitt i oppdrag å gjennomgå bruken av enetiltak.
Institusjonstilbudet er et tiltaksområde der
hensynet til kvalitet og rettssikkerhet står særlig sterkt. Jeg
er derfor glad for at vi har et omfattende og grundig tilsynsapparat
som bidrar til å peke på lovbrudd, feil, svakheter og mangler. Dette
er viktig for vårt forbedringsarbeid på dette området.
Vi jobber kontinuerlig med å styrke kvaliteten
på institusjonstilbudet, men vi må samtidig erkjenne at dette er
et krevende arbeid. Institusjonsbarnevernet befinner seg i kjernen
av offentlig
myndighetsutøvelse. Lovverket åpner for bruk
av tvang og makt mot barn i en særlig sårbar situasjon. Risikoen
for svikt er derfor stor. Området er komplisert, med samhandlingsutfordringer
og fare for uklare ansvarsforhold mellom ulike tjenester. Dette
gjelder spesielt helsetjenesten og kriminalomsorgen. Dette er utfordringer
jeg er opptatt av å finne gode løsninger på, sammen med helseministeren
og justisministeren.
Det er helt nødvendig at vi jobber grundig
og kunnskapsbasert, og at beslutninger tas på et solid faglig grunnlag.
Både departementet og direktoratet har iverksatt forskning og utredninger
som berører institusjonsbarnevernet. Jeg kan ikke utelukke at det
vil bli nødvendig å iverksette tiltak for ytterligere å styrke kunnskapsgrunnlaget.
Private aktører bidrar vesentlig i både kommunalt og
statlig barnevern. Vi må være sikre på at de tilbyr gode og kostnadseffektive
tjenester. Regjeringa har derfor sendt på høring et forslag til
endret regulering av private aktører i barnevernet, med sikte på
lovendringer fra 2022. Her foreslår vi bl.a. å begrense barnevernets
adgang til å la seg bistå av private aktører i oppgaver som innebærer
offentlig myndighetsutøvelse.
For å bidra til et mangfold i tilbudet ønsker
jeg å styrke de ideelle leverandørenes posisjon. Dette står også
sentralt i regjeringsplattformen og er bakgrunnen for at vi i 2019
videreførte samarbeidsavtalen med ideelle leverandører om helse-
og sosialtjenester. Avtalen anerkjenner, synliggjør og styrker de
ideelle aktørenes rolle. Vi har også fått på plass nye rammeavtaler
for ideelle sentre for foreldre og barn, og Bufdir har fått i oppdrag
å utforme en strategi for gjennomføring av Stortingets anmodningsvedtak
om å øke andelen ideelle institusjonsplasser. Bufdir er også bedt
om å prioritere ideelle aktører framfor kommersielle der det lar
seg gjøre.
Jeg vet at mange brenner for å bidra til å
styrke barnevernet. Vi ser det gjennom de ansatte som hver eneste dag
står på for å gi barn og unge en best mulig oppvekst. Vi ser det
også gjennom en ideell sektor som er tydelig til stede i barnevernet,
og gjennom bidrag fra mange andre som hver dag gjør en innsats i
barnevernet. Det er jeg både glad og takknemlig for. Jeg er glad
for at så mange er opptatt av og viser et stort engasjement for
barnevernet.
Jeg er også glad for at vi har et tilsynsapparat
som bidrar til at oppmerksomhet rettes mot risikoområder. Dette
er viktig for vårt kontinuerlige forbedringsarbeid. Som en av de
viktigste velferdstjenestene for barn og unge er det avgjørende
at det rettes kritisk oppmerksomhet mot arbeidet som gjøres. Vi
må tåle kritikk, og vi må bruke den konstruktivt for å skape et
enda bedre barnevern. Ikke minst må vi lytte til erfaringene fra
dem som mottar hjelp fra barnevernet. Her har brukerorganisasjonene
en viktig rolle.
Det gjøres mye godt arbeid i barnevernet. Vi
hører bare ikke så mye om det. Det er ikke sakene som ender bra,
som blir belyst i EMD. Derfor er det viktig å understreke at enhver
kritikk mot barnevernet må settes inn i en større ramme. Helhetsbildet
er at vi har et godt barnevern, men også et godt barnevern kan bli
bedre. Det pågår derfor mange endringsprosesser i barnevernet. Disse
endringsprosessene viser et barnevern som ønsker å lære av sine
feil, som viser vilje til forandring, og som er opptatt av å tilegne
seg kunnskap for å hjelpe barn og foreldre på en best mulig måte.