Stortinget - Møte tirsdag den 5. mai 2020

Dato: 05.05.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 182 S (2019–2020), jf. Dokument 3:13 (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 9 [17:24:54]

Innstilling frå kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av rovviltforvaltningen (Innst. 182 S (2019–2020), jf. Dokument 3:13 (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til saksordfører, 3 minutter til hver av de øvrige partigruppene og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Nils T. Bjørke (Sp) [] (ordførar for saka): Riksrevisjonen har lagt fram ein rapport om rovviltforvaltning i Noreg. Dette er eit tema som skapar mykje politisk debatt og er viktig for lokalsamfunna våre, særleg i område der rovdyra kjem tett innpå folks kvardag. Eg vil takka komiteen for eit godt samarbeid i saka.

Rapporten beskriv gjennomføringa av bestandsmåla Stortinget har sett for rovvilt, soneforvaltninga mellom rovvilt og beitebruk og korleis felling av rovvilt fungerer. Rapporten peikar særleg på utfordringar for reindrifta og på at miljøforvaltninga har for lite kunnskap både om årsak til tap og om effektar av førebyggjande tiltak.

Det har vore stor interesse for saka i komiteen og blant folk flest. Vi har halde ei eiga høyring den 25. november i 2019. I høyringa kom det fram mange synspunkt som komiteen har lagt vekt på i innstillinga si. Eg set pris på at eit stort fleirtal i komiteen er samde om at Riksrevisjonen her har valt ein snever inngang i vurderinga av norsk rovviltforvaltning.

Eg reknar med at mindretalet i komiteen sjølv legg fram synspunkta sine.

Rovdyr er ein av mange artar som vert påverka av bruken av utmark. Eg er særleg kritisk til Riksrevisjonens vurdering av om beitenæring i Noreg er livskraftig. Det kan vera lett å sjå seg blind på nasjonal statistikk over talet på sauer og talet på beitedyr som er tapte til rovvilt. Tala kan sjå fine ut nasjonalt, men lokalt kan det vera store og regionale rovviltkatastrofar. Det kan ikkje seiast å vera eit døme på ei vellukka forvaltning at talet på skadar på beitedyr går ned, når årsaka er ein sterk nedgang i talet på beitedyr fordi næringsutøvarar ikkje finn det forsvarleg å halda fram med beitedyr på grunn av rovdyrpress. Sjølv om talet på sauer og lam på utmarksbeite har vore stabilt, har det vore ein kraftig nedgang i fleire område, sjølv der beitebruk er prioritert.

Trongen til rett balanse mellom beitedyr og rovdyr i dei einskilde områda er årsaka til at vurderingane i rovviltnemndene skal og må gjerast lokalt. Det er dramatisk når det samla rovdyrtrykket i einskilde område er så stort at det utfordrar den samiske kulturen med reindrift.

Denne rapporten hadde vore meir interessant om ein hadde valt ei breiare vurdering av om rovviltforvaltninga oppfylte dei rammene, måla og styringssignala frå Stortinget si side som ligg til grunn for norsk rovviltpolitikk, og om norsk rovviltforvaltning i det heile fungerer.

Riksrevisjonen kunne med fordel ha sett nærare på dei omstenda som bidreg til at rovviltforvaltninga i Noreg er svært konfliktfylt, og burde m.a. vurdert:

  • korleis regjeringa i praktisk forvaltning følgjer opp Stortinget sine vedtekne bestandsmål for rovdyr, og korleis bruken av bestandsmål som intervallmål fungerer

  • kva som er årsakene til at beitebruken så å seia er avvikla eller sterkt redusert i bjørnesona og ulvesona

  • om regjeringa vik for prinsippet om soneforvaltning når det i beiteprioriterte område vert lagt opp til å hegna om einskilde ulvehannar og einskilde bjørnebinner

  • om metodane som vert nytta ved uttak av rovvilt, er gode nok, slik at uttaket kan skje raskt og effektivt og ikkje minst vera førebyggjande

  • om tilbodet om midlar til førebyggjande rovdyrtiltak er stort nok til å dekkja dei verkelege kostnadene og meirarbeidet ved desse tiltaka

  • om rovviltforvaltninga har oppfylt Stortinget sin føresetnad om full erstatning til dei som har tap av husdyr og tamrein til rovvilt

  • om andre samfunnsinteresser enn beiting er tekne tilstrekkeleg omsyn til i dei områda av landet som har høgt rovvilttrykk

Vi treng gode revisjonsrapportar på område med politisk debatt. I rovviltpolitikken er det klart at Stortingets rovviltforlik ikkje er følgt opp av regjeringa. Då ønskjer me at Riksrevisjonen skal sjå på korleis Stortingets vedtak er gjennomført, og korleis den breie politikken fungerer. Eg trur ein slik utvida rapport ville vore eit godt utgangspunkt for ein god debatt om rovviltforliket.

Eva Kristin Hansen (A) []: Forvaltning av rovdyr er et krevende område. Fra Stortingets side har vi slått fast at vi har en todelt målsetting – at vi skal ha bærekraftige rovdyrstammer samtidig som vi skal ha en beitenæring som faktisk er livskraftig. Ingen er i tvil om at det er utfordrende å forvalte en sånn todelt målsetting. Derfor vil jeg fra Arbeiderpartiets side si at vi synes det er bra at Riksrevisjonen har tatt tak i forvaltningen og gått gjennom den, samtidig som det hadde vært en fordel med en bredere gjennomgang, noe også saksordføreren var inne på.

Konfliktnivået i disse spørsmålene er ganske høyt. Det kan være et godt bilde på at det er vanskelig med brede forlik som skal ivareta ulike hensyn, men sånn er det. Riksrevisjonen har gjort en del funn – som at bestandsmålet er delvis nådd, men at vi har høy rovviltbelastning i enkelte områder, at soneforvaltningen ikke fungerer helt etter forutsetningene, at reindriftsnæringen bærer en særlig stor bør, og at skadefelling er lite effektivt. Ikke minst viser undersøkelsen at Klima- og miljødepartementet og rovviltnemndene er veldig uenige om tolkningen av store deler av regelverket og rovviltforliket.

Det siste er krevende. I Midt-Norge og i Nordland har det vært særlig stor uenighet som går mange år tilbake i tid. Flertallet i komiteen er ganske tydelig på at det er viktig at prinsippet om at nemndene skal kunne vedta sine planer, følges, og at departementet bør respektere de vedtakene som blir gjort. Dette handler også om tillit. Det kan virke som om tilliten blir stadig skjørere, noe som gjør det vanskeligere å nå målsettingen vi har.

Da komiteen hadde høring, fikk vi se spennet i diskusjonen rundt rovviltpolitikken. Det er ikke den diskusjonen vi skal ha her i dag, men nettopp fordi det er så mye uro rundt rovviltforvaltningen, kunne Riksrevisjonen gjerne gått gjennom et større spekter av problemstillinger, og det ligger også i merknadene fra komiteens flertall.

I høringen fikk vi klare tilbakemeldinger om at Riksrevisjonen også burde sett på flere ting, som andre samfunnsinteresser enn beitedyr, samtidig som beitenæringen var tydelig på at Riksrevisjonen burde gått grundig inn i utfordringene den har, og også sett mer på bestandsmålene. Flertallet går så langt i merknadene at man er særlig kritisk til vurderingen som er gjort av hvor livskraftig beitenæringen i Norge er.

Det som uansett blir viktig framover nå, er at regjeringen rydder opp i det Riksrevisjonen har påpekt, og følger opp anbefalingene som blir gitt – som å sikre effektiv skadefelling og ta en skikkelig vurdering rundt fordelingen av de nasjonale bestandsmålene mellom forvaltningsområdene.

Helt til slutt vil jeg særlig understreke anbefalingen om å få sørget for avklaringer mellom rovviltnemndene og miljømyndighetene. Vi kan ikke ha de pågående konfliktene vi har i dag.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Bente Stein Mathisen (H) []: Først vil jeg rette en stor takk til saksordføreren for et godt samarbeid. I pressemeldingen i forbindelse med presentasjonen av rapporten sa Riksrevisjonen at rovviltforvaltningen er preget av for svak styring. Det ble vist til uenighet mellom rovviltnemndene og miljømyndighetene når det gjelder hvordan soner prioritert for rovvilt og beitedyr skal utformes og plasseres.

Det har lenge vært en del uro og uenighet rundt rovdyrforvaltningen og rovviltsonene. Dette kom også tydelig frem under høringen vi hadde i forbindelse med behandlingen av saken. Som det allerede er nevnt her, mener flertallet i komiteen at Riksrevisjonen har valgt en litt snever inngang når de har vurdert norsk rovviltforvaltning. Det hadde vært ønskelig med en bredere vurdering av om rovviltforvaltningen oppfyller de rammene, målene og styringssignalene som Stortinget har lagt til grunn for rovviltpolitikken.

Riksrevisjonen kunne også ha gått mer inn på hva som bidrar til at rovviltforvaltningen har så høyt konfliktnivå. Konfliktene dreier seg mye om tolkninger av bestandsmålene for ulv og jerv, spesielt når dette ses i sammenheng med naturmangfoldloven. Høyre er tydelig på at de bestandsmålene som Stortinget har vedtatt, må overholdes, og at det må få konsekvenser for uttak av rovdyr der bestandsmålet er overoppfylt, særlig i prioriterte beiteområder.

I høringen ble det invitert bredt: representanter fra beitenæringen, kompetansemiljøer innen rovviltforvaltning og naturforskning, rovviltnemnder, naturvernforbundene, NOAH – for dyrs rettigheter og departementet, ved klima- og miljøministeren. Konfliktene rundt bestandsmålene kom tydelig frem i høringen. Det var ulik tolkning av Stortingets vedtak og todelte mål om bærekraftige rovviltbestander og en livskraftig beitenæring. Representanten fra NINA, som står for Norsk institutt for naturforskning, sa følgende:

«Den store overordnede utfordringen er at Stortingets beslutning er krevende å gjennomføre, rett og slett fordi vi har med ville dyr å gjøre, og ville dyr har behov for store områder og forholder seg ikke til politiske vedtak og soner.»

Representanten fra Bondelaget mente at beitenæring i praksis er utradert i ynglesonene for bjørn og ulv. Områdene «ligner mer og mer på et reservat», med økning av flere rovdyr, og Hedmark ble brukt som eksempel, med femten ynglinger av jerv det siste året, mens bestandsmålet er fem. Beitenæring i disse områdene er så å si umulig.

Høyre er opptatt av at Stortingets vedtak og todelte mål om bærekraftige rovviltbestander og en livskraftig beitenæring blir fulgt opp. Det innebærer rask felling av skadedyr i beiteprioriterte områder. Målet må være å få redusert konfliktene og å ha tillit til forvaltningen og dem som skal sørge for at de politiske vedtakene blir gjennomført. Det må legges vekt på regional forvaltning og respekt for eiendomsretten og livskvaliteten for enkeltmennesker og lokalsamfunn.

Det må jobbes med tilliten mellom forvaltning og næring. I høringen sa statsråden at han vil følge opp rapporten og innspill som er kommet, og det lover bra.

Solveig Horne (FrP) []: Jeg vil i likhet med foregående talere takke komiteen for et godt samarbeid og saksordføreren for et godt innlegg. Det er vel rett å si at det er ingen sak som engasjerer og setter så mange følelser i sving som rovdyrpolitikken. Det har også flere saker tidligere i dag vist. Dette er saker som engasjerer, der flere ting står opp mot hverandre. Det er vel heller ingen tvil om hvor Fremskrittspartiet står i rovdyrpolitikken. Derfor er det tydelig at vi stiller oss bak komitéflertallets merknader i denne saken.

I likhet med foregående talere er jeg enig i at Riksrevisjonen kunne vært mye bredere i sin vurdering for å få dette på plass. Det er Stortingets vedtak og regjeringens oppfølging av dette vedtaket som Riksrevisjonen har gått gjennom.

Beitebruk er viktig for kulturlandskapet og det biologiske mangfoldet. Beitenæringen er også en sentral del av norsk matproduksjon og selvberging. Rovviltbestanden truer ofte beitenæringen i enkelte områder av Norge.

Konflikten man står i, dreier seg mye om tolkning. Derfor er det så viktig at Stortingets vedtak blir fulgt opp. Som representanten Eva Kristin Hansen var inne på, har vi rovviltnemndene, som skal stå fritt til å vedta forvaltningsplanen for rovvilt. Det må opprettholdes. Jeg mener det er viktig å få understreket at departementet her må ha respekt for de vedtakene som rovviltnemndene gjør. Det kan ikke være slik at Klima- og miljødepartementet skal kunne ha et generelt høve til å overprøve nemndene. Hvis det skjer, vil det også øke mistilliten på dette feltet. Det er derfor viktig for oss i denne saken, selv om Riksrevisjonen kunne vært bredere i sin vurdering, at Stortingets vedtak blir opprettholdt, og at departementet følger opp dette, slik at vi kan klare å få til et bærekraftig mangfold, med både en god beitenæring og å ha den rovdyrbestanden som skal være, men som ikke truer den matproduksjonen som er viktig i Norge.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Denne riksrevisjonsrapporten er en balansert rapport, som gir et bilde av en rovviltforvaltning som i hovedsak fungerer godt, men som har noen områder hvor det er behov for forbedringer. Jeg kan trekke fram en ting jeg har vært opptatt av, og det gjelder hensynet til forvaltningen av samiske næringsinteresser, som også er kulturbærende, for å nevne noe.

Så har jeg forståelse for at også andre hensyn enn undersøkelsens faktiske temaer er relevante for rovviltpolitikken, slik som andre næringsinteresser ut over beitenæringen. SV har blitt med på en merknad om dette som merker seg akkurat det.

Likevel er det grunn til å peke på hva som er det faktiske formålet med undersøkelsen – de temaene rapporten tar for seg – som komiteen har behandlet. Det er veldig viktig at vi når de bestandsmålene som er satt for rovvilt. Vi må følge naturmangfoldlovens bestemmelser og forpliktelsene vi har etter internasjonale konvensjoner for levedyktige bestander av rovdyr. Det kunne blitt vektlagt mer i innstillingen fra denne komiteen at disse forpliktelsene også er en grunnleggende del av det Stortinget har bestemt at rovviltforvaltningen skal ivareta. Jeg synes den listen som Riksrevisjonen selv starter med i rapporten, som peker på alle de forutsetningene de skal undersøke om forvaltningen faktisk følger opp, gjerne kunne vært mer til stede i innstillingen vår.

Så er det sånn at Riksrevisjonen kommer med noen merknader som gjelder noe vi i SV kanskje er ekstra opptatt av, nemlig ansvaret regjeringen og Klima- og miljødepartementet har for å følge opp at nemndenes forvaltning er i tråd med bl.a. internasjonale forpliktelser. Det har Stortinget vedtatt. I denne rapporten kommer det fram stor uenighet, manglende avklaring mellom de regionale nemndene og departementet.

Så for både å ivareta næringsinteresser, bruk av utmark til beite, som er viktig for naturlandskap og sysselsetting, og å ta vare på rovdyrene våre i tråd med det internasjonale ansvaret vi har, må forvaltningen være effektiv og følge opp internasjonale forpliktelser. Det må også være målet for den behandlingen som kontrollkomiteen har av denne rapporten.

Solveig Schytz (V) []: Riksrevisjonens rapport viser først og fremst at rovviltforvaltningen i Norge fungerer bra. Rovviltforvaltningen har et todelt mål: å sikre en bærekraftig forvaltning av rovviltbestanden og å ta hensyn til næringsutøvelse og andre samfunnsinteresser.

Det er først og fremst næringer som baserer seg på beite, som blir berørt av rovviltbestandene, og særlig sauenæringen og tamreinnæringen. Mer enn 2 millioner sauer og lam slippes ut på beite i Norge hvert år, og rundt 100 000 sauer går tapt hvert år. 20 pst. av disse tas av rovvilt, mens andre dør som følge av ulykker og sykdom. De siste årene har tallene både for dokumenterte og erstattede tap av beitedyr til fredet rovvilt gått kraftig ned. Antallet tap av rovvilt er mer enn halvert fra 2007 til 2018. Enkelte områder i enkelte år har opplevd en større belastning, men helhetsbildet er klokkeklart.

Vi trenger mer kunnskap. Riksrevisjonen vurderer at kunnskapen om ulike tapsårsaker på beitedyr er mangelfull. Av hensyn til både mest mulig korrekt erstatningsutmåling, konfliktdemping og å kunne sette inn mest mulig presise tiltak er det viktig at slik kunnskap kommer på plass så raskt som mulig.

Regional rovviltforvaltning står sentralt i dagens rovviltpolitikk, og det er viktig at rovviltnemndene har hovedansvaret for sine regioner. Klima- og miljødepartementet skal ha en høy terskel for å overprøve de planene som nemndene utarbeider. Samtidig må departementet som overordnet instans og ansvarlig for Stortingets vedtak sørge for raskere avklaringer av eventuelle uenigheter, for det er uheldig når det oppstår langvarig usikkerhet om viktige forhold, slik som soneinndeling i den enkelte region. Jeg vet at min kollega i Klima- og miljødepartementet er opptatt av å finne gode løsninger på disse spørsmålene.

Riksrevisjonen stiller også spørsmål ved om de tiltakene som er gjennomført og planlagt for å redusere rovdyrbelastningen i reindriftsnæringen, er tilstrekkelige. Samtidig er det til dels store sprik mellom forskning og reindriftsnæringens egen oppfatning av utfordringene. Vi mener at det må avklares hva som faktisk er de mest effektive tiltakene, før vi kan sette inn flere tiltak i næringen.

Vi har signert Bernkonvensjonen, og vi har naturmangfoldloven. Vi har forpliktet oss til å ta vare på naturen. Rovdyrpolitikken må være i tråd med de internasjonale forpliktelsene vi har. Tap av natur er en like stor trussel som klimaendringene, og rovdyrene har en svært viktig rolle i de naturlige økosystemene.

Vi trenger en forutsigbar politikk for å redusere konflikten mellom husdyr og rovvilt, og de som rammes av tap av beitedyr, må få god kompensasjon. Næringsvirksomhet som bruker norsk natur, må også respektere og tilpasse seg den naturen de bruker. I den grad rovdyr og husdyrhold ikke lar seg forene, må Norges forpliktelser til å opprettholde levedyktige rovviltstammer gå foran, kombinert med forebyggende tiltak og økonomisk kompensasjon til næringsdrivende som blir berørt.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Riksrevisjonen har gjort ein grundig analyse av rovdyrforvaltinga. Eg meiner at det revisjonen peiker på, er forvalting som i hovudsak fungerer godt, men dei tilrår også nærare merksemd og oppfølging av enkelte element.

Eg merkar meg òg at komiteen har merknader både til Riksrevisjonens rapport og til rovviltforvaltinga.

Med ei todelt målsetjing om å ha både rovvilt og beitenæring er det ikkje mogleg å kome frå at det vil skje skade på beitedyr. Likevel viser tala at vi har lykkast rimeleg godt dei siste åra. Tap av sauer til rovvilt er om lag halvert.

Bestandane av ulv og jerv er noko større enn det som er det fastsette bestandsmålet til Stortinget. Bjørn og gaupe ligg godt under det fastsette bestandsmålet. Kongeørn ligg innanfor målet.

Ein viktig del av arbeidet framover er difor å sørgje for vekst i bestandane av gaupe og bjørn og reduksjon i bestandane av ulv og jerv, innanfor dei juridiske rammene Stortinget har slutta seg til og vedteke.

Talet på sauer på beite er langt høgare i dag enn i tida før rovdyr på nytt etablerte seg breitt i norsk natur på 1980- og 1990-talet. Meir enn to millionar sauer beiter i dag i utmark, og sjølv i fleire av fylka med faste rovviltbestandar er det meir sau i dag enn det var før. Til og med innanfor ulvesona viser ei undersøking av Norsk institutt for bioøkonomi at den negative trenden er snudd, og at det er meir sau på beite i dag enn det var i 1999. Tala viser at i 1999 var det om lag 30 000 sauer innanfor ulvesona, mot nær 34 000 sauer i 2017, men med ei driftsform som er tilpassa at det er ulv i området.

Når det gjeld reindriftsnæringa, er utfordringane fleire. Sjølv om det ikkje er tvil om at rovdyr tek tamrein, går det fram av forskinga som Riksrevisjonen viser til, at rovdyr berre er éin del av tapsbiletet. Ugunstige klimatiske forhold, tettleik av rein og beitegrunnlag er i større grad avgjerande for produksjon og tap, og viktigare faktorar enn rovdyr for å forklare tap av både kalv og vaksen rein. Eg er likevel fullstendig klar over min del av ansvaret for å bidra til å betre situasjonen for reindrifta og har difor bl.a. lagt fram forslag til Stortinget om å flytte delar av gaupebestanden frå den nordlegaste landsdelen vår til område i Sør-Noreg.

Dei etablerte systema for bl.a. å overvake rovviltbestandane og å følgje opp skadesituasjonar på beitedyr er av høg kvalitet. Eg vil alltid sjå etter moglegheiter for å gjere forvaltinga endå betre, og eg meiner at Riksrevisjonen peiker på fleire punkt som det er klokt å følgje opp. Eg har allereie gripe fatt i fleire av dei med konkrete tiltak og sett i verk prosessar fram mot nye endringar, og fleire av dei har eg nyleg presentert i ein eigen proposisjon som Stortinget akkurat no har til behandling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder): Takk for innledningen til statsråden. Fra Arbeiderpartiets side er vi overbevist om at det er riktig å sørge for å ha levedyktige bestander av de fire store rovdyrene, og vi registrerer også, som statsråden var inne på, at Riksrevisjonens rapport peker på at bestanden er for høy for noen og for lav for andre – og at begge deler krever tiltak for å nå inn.

Det er jo et bredt rovviltforlik, selv om det ikke akkurat har vært Venstres prioriterte standpunkt. Heldigvis er det et veldig bredt forlik i Stortinget, der vi er enige om å ta vare på de store rovdyrene. Da vil jeg spørre statsråden litt om strategien for det, for min overbevisning er at det å spille på de moderate kreftene er det som kan føre til en litt mindre konfliktorientert bevaring av naturen.

På utsida av Stortinget var det en demonstrasjon der 4 000 demonstrerte for at Stortingets vedtak skulle følges opp – ikke en demonstrasjon mot rovvilt, som enkelte presenterte det som, nei, for at Stortingets vedtak skulle følges opp. Er statsråden enig i at det er litt interessant at vi får en sånn demonstrasjon, og vil han følge opp den?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Rovdyrdebatten er polarisert, og i så måte er eg einig med representanten i at det er viktig å byggje opp under dei moderate kreftene. Heldigvis er dei i fleirtal, og eg vil også leggje til: Dei blir fleire og fleire. Når det stadig vekk vert hevda at konfliktnivået aukar, osv., er det rett og slett ikkje sant. Tvert imot ser vi at når vi får ut spørjeundersøkingar, er det stadig fleire som ikkje meiner at det er altfor få rovdyr, eller at det er altfor mange av dei, men at det vi gjer i dag, er omtrent passeleg. Det er eit godt teikn.

Så er vår jobb å følgje opp rovviltforlika, heilt uavhengig av kven som har vore med på dei. Vi følgjer opp det Stortinget vedtek. Men det eg vil leggje til, er at det nok er ein del som bevisst eller ubevisst er av den oppfatninga at rovviltforlika seier noko anna enn det dei seier, f.eks. at naturmangfaldlova og Bernkonvensjonen vert sette til side. Det gjer dei ikkje. Dei seier at vi skal følgje dei i forvaltinga. Det er vedteke av Stortinget, og eg følgjer opp alt som Stortinget vedtek.

Dag Terje Andersen (A) []: Når statsråden sier at konflikten blir mindre og mindre, var det vel kanskje ikke det vi fikk inntrykk av gjennom høringen. Men det er bra hvis statsråden vil spille på de moderate kreftene, for det er f.eks. enkelte som hevder at den demonstrasjonen som var på utsida her, var en demonstrasjon fra rovviltmotstandere. Kanskje var det noen av dem der, men parolene var i hvert fall: Følg Stortingets vedtak.

Det er derfor jeg vil bore i det, for jeg er overbevist om at det er den beste strategien for naturen, og jeg utfordrer statsråden nok en gang på det, for det er ingen tvil om at hans forgjenger har bidratt mer til provokasjon enn til brubygging. Da vil jeg gi statsråden mulighet til også å bekrefte at han aktivt vil følge opp Stortingets intensjon når det gjelder de bestandene som er for store, som når det gjelder de bestandene som er for små.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg kan stadfeste at eg vil følgje opp både Stortingets vedtak og Stortingets intensjon, slik det kjem til uttrykk gjennom vedtak i Stortinget. Noko anna ville vore i strid med pliktene mine som statsråd og ville fort ha vore ulovlege forvaltingsvedtak. Så eg gjer sjølvsagt det.

Nå er dette komplisert juss, og det høyrer med i biletet at vi no har ein pågåande rettsprosess, i alle fall ei sak som er anka frå lagmannsretten til høgsterett, der lagmannsretten har slått fast at Klima- og miljødepartementet ikkje har gått for langt i ikkje å skyte ulv i tråd med Stortingets vedtak, men det motsette.

Det illustrerer at dette er ganske krevjande juridisk, men det illustrerer ikkje nødvendigvis at vi gjennom vedtaka våre ikkje følgjer opp det stortingsfleirtalet ønskjer. Det illustrerer at det stortingsfleirtalet ønskjer, ikkje kan baserast på kva som vert sagt i demontrasjonar eller i parolar, men i vedtak. Naturmangfaldlova, Bernkonvensjonen, bestandsmål – alt dette inngår i dei avgjerdene som rovviltnemndene er sette til å gjere, som vi er sette til å gjere, og som i siste instans domstolane må avgjere.

Dag Terje Andersen (A) []: Nå blir det en anledning om ikke lang tid til å diskutere muligheten for å gjøre lovgrunnlaget tydeligere når det gjelder at bestandsmålet er et selvstendig grunnlag for å gjøre det statsråden sa han ville gjøre, sørge for at vi holder oss omtrent på bestandsmålet.

Representanten Nævra var tidligere inne på noe som er veldig riktig, og som vanskeliggjør rovviltforvaltningen, og det er at bjørn har veldig lavt reproduksjonstall, mens ulven har veldig høyt reproduksjonstall. Og det er nettopp det høye reproduksjonstallet som bidrar til frykten for at en ikke følger Stortingets vedtak, også om at når målsettingen er fulgt opp, så skal en holde det nivået. Det er nettopp den frykten som er der. Så jeg håper statsråden kan bekrefte at han tar konsekvensen av det han prisverdig sa i sin innledning, at også når det gjelder de bestandsmålene som er for høye, vil det bli satt inn tiltak.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Ja, vi styrer etter bestandsmåla, både der bestandane er for låge, og der dei er for høge. Men eg vil også understreke at det ikkje berre er det som inngår i f.eks. ei avgjerd om felling. Det inngår også f.eks. i kva grad vi er innanfor eller utanfor soner, det inngår i kva grad vedtaket vil truge bestandens overleving eller ikkje, jf. naturmangfaldlova. Det trur eg også Arbeidarpartiet er einig i, i og med at dei både fremja og stemte for den lova, og det inngår her.

Men eg følgjer som statsråd opp det Stortinget ønskjer at eg skal gjere, og vedtek at eg skal gjere. Og det er nettopp det Riksrevisjonen undersøkjer: Er det slik at regjeringa følgjer opp det Stortinget har sagt? Det er jo jobben til Riksrevisjonen. Eg opplever at det seier dei i all hovudsak at vi gjer. Då må eg òg leggje til at når komiteen vel å bruke veldig mykje av taletida si og innstillinga på å kritisere Riksrevisjonen, er det noko eg i alle fall ikkje ser kvar dag. Av og til er det slik at det er kartet det er noko feil med, det er veldig sjeldan terrenget, og det trur eg heller ikkje det er her.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Statsråden seier at ein lukkast bra, at det er bra med beitedyr, og at det har vorte mindre tap. Det er vel ikkje mykje som provoserer så mykje for dei som er i område der beitedyra har vorte vekk, nettopp fordi ein ofte ikkje psykisk klarer den utfordringa det er å driva med beitedyr i rovviltområde. Ei av dei store kampsakene og utfordringane som eg trur gjer at konfliktar vert auka, er at ein ikkje får lov til å ta effektive uttak, som òg Riksrevisjonen viser til, når det er skadedyr. Ein veit av erfaring at skal ein klara å ta ut skadedyr, er det førebyggjande uttak som er den store utfordringa. Eg kan koma med eit døme i Sogn og Fjordane, fylket til statsråden, i fjor, der dei ikkje fekk ta ut førebyggjande.

Vil statsråden koma med tiltak som vil gjera at ein er kjappare med førebyggjande uttak?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg høyrer det vert påstått at det er provoserande at eg refererer til fakta – det burde det ikkje vere. Det er slik – og det er alle einige om – at det er fleire sauer på beite no enn det var før. Det er det også innanfor ulvesona. Det er halvering av tap. Viss ein lar seg provosere av det, klarer eg ikkje heilt å forstå det. Det er slik det er – og eg må snakke sant til Stortinget.

Når det gjeld effektive uttak, er vi opptekne av det – det er ingen tvil om det. Når dyr gjer skade, skal det fattast kjappe vedtak der det er grunnlag for det, og ein skal ta ut så raskt ein klarer. Det lukkast ein i all hovudsak med, vedtak vert gjorde svært raskt, og i dei aller, aller fleste tilfella lukkast ein i å ta ut dei rovdyra det er snakk om, som gjer skade.

Så finst det eksempel på at ein ikkje lukkast – det er riktig, for det er jo krevjande jakt i ofte krevjande terreng. Eksemplet med den ulven som har vore ute i havregionen i Sogn og Fjordane, er eit slikt eksempel. Det vart gjeve løyve til å jakte på han, men ein har ikkje klart å ta han ut. Men det er altså slik at det ikkje skal vere ulv i det området, og det tok òg forvaltinga konsekvensen av og gav løyve til felling.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Utfordringa var at det gjekk altfor lang tid før dei fekk løyve til å ta ut det dyret, og dei hadde gjerne klart det viss dei hadde fått det tidsnok. Me har jo grep i dag: Me har både jakt med hund og andre ting som kan gjera dette meir effektivt, viss det er vilje til det. Når eg sa at det er provoserande – ta med alt eg sa: Eg sa det var provoserande for dei som sit der og har mista beiteområda sine fordi dei ikkje kan bruka dei lenger. Då skal det vera ei viss forståing for at dei har halde beitedyra ved lag, men dei er kanskje flytta i monaleg lag, og ein har heile dalføre i dag som er utan beitedyr, nettopp fordi det ikkje er mogleg å halda det ved lag lenger. Så eg meiner det er mykje ein her kan gjera med effektive uttak, viss ein følgjer raskare opp rovviltnemndene og vil bruka dei virkemidla som det er mogleg å få til.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg kan for så vidt ha forståing for at folk er misfornøgde med at dei må rette seg etter Stortingets vedtak. Men det er altså Stortingets vedtak som styrer at vi har ei ulvesone, at det er forskjell på forvaltinga innanfor sona og utanfor sona, og at innanfor sona tilseier det at ein av og til må leggje om drifta på andre måtar, f.eks. ved å bruke meir innmarksbeite. Det gjev vi også betydeleg støtte til. Men det er altså Stortinget som har vedteke det, det er ikkje eg, og vi følgjer opp Stortingets politikk.

Tilbake til ulven i havregionen: Det har vorte opna for lisensfelling i det området – både i 2018, i 2019 og i år. Den lisensfellinga fortset til 31. mai, og det har i tillegg vore ei rekkje forsøk på skadefelling. Denne våren har Miljødirektoratet gjeve skadefellingsløyve på den ulven to gonger – sist gong eit løyve som gjeld frå 30. april til 9. mai, og Statens naturoppsyn vil bidra med bistand til det lokale skadefellingslaget i form av ekvipasje med sporhund dersom det er føremålstenleg. Eg er litt usikker på kva meir forvaltinga kunne gjort i dette tilfellet, men vi kan aldri garantere ei vellukka jakt.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Apropos hva Stortinget har vedtatt: Stortinget har vedtatt at Klima- og miljødepartementet har et særskilt ansvar for å følge opp vedtak gjort av rovviltnemnda – at de er i samsvar med internasjonale forpliktelser. Et område hvor Riksrevisjonen faktisk kommer med kritikk – som det kan være interessant at debatten også handler om – gjelder departementet, som får kritikk for ikke å følge opp dette ansvaret godt nok når de over mange år ikke har avklart uenighet med de regionale forvaltningsplanene for rovvilt. Det er enkelte regioner som går lenge uten forvaltningsplan, bl.a. fordi Miljødirektoratet peker på at planene ikke vil ivareta bestandsmålene. Deler statsråden denne kritikken, og hva vil regjeringen gjøre for at dette blir avklart raskere i tiden som kommer?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det er i alle fall ein kritikk som vi sjølvsagt tek til oss – som all kritikk frå Riksrevisjonen. Eg vil påpeike at det er eigentleg det motsette av den kritikken fleirtalet i komiteen rettar mot regjeringa i behandlinga av denne saka, der ein meiner at vi i mindre grad skal gripe inn. Eg les Riksrevisjonen slik at vi i større grad skal spele ei aktiv rolle. Faktum er i alle fall at vi er veldig tilbakehaldne med å gå inn i det som vi meiner burde vere ansvaret til rovviltnemndene, inkludert å vedta planar. Det skjer veldig sjeldan at vi går inn der, men det har skjedd i nokre tilfelle. For eksempel har vi, som Stortinget er kjent med, inndrege planen for region 7, fordi ein ikkje har ei vellukka forvalting der, med altfor mykje jerv utanfor dei områda som er prioriterte til jerv, fordi dei områda ikkje er godt nok eigna. Det er eit eksempel på at ein må finne ei betre løysing.

Men vi les sjølvsagt rapporten til Riksrevisjonen med interesse på dette området. Det er slett ikkje alt som fungerer godt nok i dag, og det er eit eksempel på det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Aud Hove (Sp) []: Det er fleire som har nemnt det med Riksrevisjonen og tilnærminga deira. Riksrevisjonen hoppa over fleire felt innanfor rovviltforvaltninga som ikkje fungerer godt nok, og som det står tydeleg i rovviltforliket korleis skal fungere, eller som Stortinget har forventningar til korleis skulle fungere. Då vil eg peike bl.a. på utfordringa med genetisk leveevne for ulv og jerv.

Når det gjeld jerv, har NINA ein rapport, 1255, der dei har dokumentert at det er god utveksling av jerv i Sør-Noreg. Dei skriv at nemndene har lykkast i å la den vesle bestanden i dei vestlege områda utvide seg, slik at han no er knytt til hovudbestanden i Skandinavia. Samtidig har forvaltninga lykkast i målsetjinga om å hindre utbreiing av jerv i dei vestlege og sørlege fylka i Noreg. Når jerven var så å seie utrydda fyrst på 1970-talet, og bestanden no ligg langt over bestandsmålet, må vi vel seie at han er levedyktig, og at det er god forvaltning for dette, slik eg tolkar det.

Når det gjeld ulv, problematiserer dei heller ikkje at bestandsmålet for ulv ligg langt over det som Stortinget har bestemt, og at trykket frå ulv no kjem i større og større grad utanfor ulvesona.

Kvifor problematiserer ikkje Riksrevisjonen i større grad det faktum at vi ligg over bestandsmålet for både ulv og jerv, og at ulv er noko av det mest konfliktfylte vi har innanfor rovviltforvaltninga? Og det blei ikkje demonstrert utanfor Stortinget to gonger dei siste åra for å utrydde ulven, men for å forvalte ned på bestandsmålet. Det burde Riksrevisjonen ha både problematisert og påpeikt.

Noko anna er at ein peikar på at lisensfelling fungerer for å regulere dei fleste rovviltbestandane, men at skadefelling i liten grad er effektiv. Skadefelling på barmark er ofte nesten nyttelaust, er det mange som seier, og det har vi mykje dokumentasjon på. Det er ei utfordring med lisensfellinga også fordi dei kommunale lisensfellingslaga ikkje får brukt dei hjelpemidla som trengst. Det står i rovviltforliket under 2.2.4:

«I de tilfeller der lisensfelling ikke gir tilfredsstillende uttelling, skal miljøforvaltningen så langt det er mulig sørge for at resterende kvote tas ut i de områdene lisensfellingskvote er gitt. Uttak i det som av rovviltnemndene er definert som prioriterte beiteområder i de enkelte regionene blir prioritert.»

Dette følgjer ikkje miljøforvaltninga eller departementet opp, så det skapar konfliktar, og det burde Riksrevisjonen ha påpeikt.

Arne Nævra (SV) []: Riksrevisjonen har altså sett på hvordan rovdyrpolitikken har funket, om den har vært vellykket eller på et vis vært en fiasko. De hadde vel aldri tatt det ordet i sin munn, men sånn er for så vidt oppdraget når det gjelder målsettingen som er satt av Stortinget.

Så vi må vel si at innenfor rammene med bestandsmål og den totale målsettingen, har forvaltningen stort sett vært vellykket. Det vil si, det er sauer på beite som før, eller som aldri før. Vi har et minimum av rovdyrbestander, som holdes på et minimum år etter år, som før. Tapstallene har gått voldsomt ned de siste årene, de er nesten halvert. Faktisk har det ligget mer sau på fryselager enn det som er dokumentert tatt av rovdyr de siste årene.

Det som slett ikke har lykktes, det må vi være ærlig på, er å få konfliktnivået ned. Nå blir det sagt fra statsråden at jo, kanskje har vi fått det noe ned. Det er jeg veldig i tvil om. Mye skyldes veldig mange av spørsmålene og debattene rundt rovviltnemndene. De har i store trekk prøvd å holde bestandene mest mulig nede innenfor det som er mulig, og enda litt under det igjen. Da blir det gjerne bråk, naturlig nok. Det blir overprøvinger, det blir anker, og etter hvert kan det også komme rettssaker.

På side 10 i Riksrevisjonens rapport står det at Riksrevisjonen ser behov for å

«påpeke at de regionale rovviltnemndene er statlige nemnder, og at Klima- og miljødepartementet dermed har det overordnede ansvaret for å ivareta nasjonal rovviltpolitikk når samordningen på regionalt nivå ikke fungerer.»

Sånn er det, og dette er det ikke alle rovviltnemnder, tror jeg, som er klar over, eller alle lokalt som er klar over. Dette skaper konflikt, selvfølgelig gjør det det. Vi må kunne slå fast at systemet med rovviltnemnder i små regioner ikke har vært direkte vellykket.

Jeg har lyst til å nevne et poeng til, for å få dette konfliktnivået ned. Det er et poeng jeg har etterlyst mange ganger i denne debatten, og det er kunnskap. Jeg er overbevist om at kunnskap får konfliktnivået ned. Det er vel ingen annen sak, tror jeg, som har vært diskutert her i salen, hvor følelsene er sterkere enn fakta. Jeg etterlyser det nok en gang – jeg har gjort det til flere statsråder – at forvaltningen i større grad kommer på banen når det er dagsaktuelle debatter i mediene der det er åpenbare faktafeil, og det er faktafeil, og så er det faktafeil igjen. Det krever en del ressurser. Naturveiledertjenesten i SNO, Statens naturvernoppsyn, ble slanket. Men kunne statsråden, hvis han har anledning til å svare på dette, sagt litt om hvorvidt han kunne tenke seg en informasjonsgruppe, eller på annen måte brukt embetsverket til informasjon?

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg synes det er provoserende å høre på hvordan statsråden fra Venstre og også SV, egentlig, hele tiden prøver å underslå hvor alvorlig rovdyrproblematikken er for dem som er berørt av og lever med rovdyr, hvor stor påkjenning det er å drive med beitedyr som blir tatt av rovdyr, og hvor stor den problematikken egentlig er i de områdene som er utsatt, f.eks. i ulvesona, hvor jeg kommer fra.

Jeg er veldig glad for at flertallet i komiteen understreker at man er kritisk til Riksrevisjonens vurdering av om beitenæringen er livskraftig, og at man peker spesielt på at man burde advare mot å se seg blind på tall og statistikk over hvor mange sauer det er her i landet, fordi det kan kamuflere store lokale og regionale rovviltkatastrofer. – Det syntes jeg var veldig godt sagt, for det er nettopp tilfellet.

Jeg synes det er ganske parodisk at statsråden igjen, det gjorde også forrige statsråd opp og i mente, står og lufter ut om at det er blitt så mange flere sauer i ulvesona. Han sier det er flere sauer på beite. Ja, det er flere sauer på innmarksbeite, men det er utmarksbeite som er det sentrale her – det er det vi snakker om.

Når antall sauer som er blitt drept av ulv i ulvesona, har gått ned, er det fordi det ikke er sauer igjen på utmarksbeite. Det er ganske alvorlig. Det handler om om vi ønsker å bruke naturressursene våre til å produsere mat. Det handler om om vi ønsker livskraftige lokalsamfunn også i ulvesona, om vi ønsker at kultur og tradisjoner skal holdes i hevd, og om vi ønsker at vi skal ha god dyrevelferd, så god dyrevelferd som mulig.

Det er mange ting som er problematisk med dagens rovdyrforvaltning, og én av tingene som Riksrevisjonen rettmessig peker på, er at man ikke har en effektiv nok skadefelling. Det bør man ta tak i og finne bedre løsninger på. Det kan man godt gjøre i samarbeid med dem som driver med skadefelling, f.eks. i Nord-Østerdalen, som har masse erfaring, som prøver å komme med innspill hele tiden til departementet og til Miljødirektoratet om hvordan man kan gjøre dette på en bedre måte. Da må departementet lytte til det.

Så burde man kartlegge kostnader for ulveforvaltningen, helt fra bønders til statsrådens nivå. Jeg lurer på om vi hadde akseptert den galskapen vi holder på med, hvis vi hadde visst hvor dyrt det egentlig er når man summerer opp – alle som sitter på kontorjobb med dette, alle kostnadene som er knyttet til skadefelling, mislykket forsøk på skadefelling, tap av rovdyr osv. og i tillegg den menneskelige belastningen som kommer med det.

I tillegg må man slutte med den verningen av genetisk viktig ulv, som går helt på tvers av rovviltforliket.

Ketil Kjenseth (V) []: Behandling av rovviltsaker er kontroversielt. Det er delte meninger om politikkområdet. Det er ikke så merkelig, gitt at målene om å ta vare på både rovvilt og beitedyr i utgangspunktet er motstridende hensyn.

Det er likevel synd at man i rovviltdebatten ofte setter fram svært sterke påstander om hvordan verden ser ut, og hvordan problemene bør løses, uten at påstandene lar seg verifisere, verken gjennom forskning, overvåking av bestanden eller undersøkelse av skade på beitedyr.

Et eksempel er at flertallet i innstillinga legger til grunn at «meir enn ein av tre reinkalvar vert tekne av rovdyr». Om man går nærmere inn i det Riksrevisjonen har beskrevet, i det som foreligger av skadedokumentasjon og erstatningsutbetalinger, og i det vitenskapelige arbeidet som også ble forklart av en forsker i komitéhøringen den 25. november, er det vanskelig å se at det er grunnlag for en slik påstand. Ifølge Landbruksdirektoratets tall ble det f.eks. født 150 000 reinkalver i reindriftsåret 2018/2019, mens det i samme år ble utbetalt erstatninger for 13 500 kalver som tap til rovvilt.

Jeg vet ikke hvor tallene i innstillinga er hentet fra, men kanskje er det slik at alle tap, uansett tapsårsak, er inkludert i tallene som oppgis som rovvilttap. I alle tilfeller er dette utfordrende, både fordi det gir inntrykk av enda større utfordringer, og fordi tiltakene i mindre grad vil bedre situasjonen for reindrifta dersom utgangspunktet er feil.

Også i omtalen av sauenæringen har flertallet tatt inn en påstand om at «beitebruk i utmark så å seie er utradert i fleire fylke, noko som i stor grad er på grunn av rovviltforvaltinga». Videre mener flertallet at Riksrevisjonen burde ha vurdert «kva som er årsakene til at beitebruken så å seie er avvikla eller sterkt redusert i bjørnesona og ulvesona, stikk i strid med dei føresetnadene som Stortinget har uttrykt fleire gonger». Her er det to viktige poenger flertallet ser ut til å ha gått glipp av. Det ene er at undersøkelsen fra NIBIO viser at antall sauer i ulvesonen snarere er økt i perioden, som om lag er det tidspunktet ulven ble reetablert som ynglende bestand i Norge. Det andre poenget er at rovviltforliket i 2011 sier:

«I prioriterte rovviltområder skal saueproduksjon og andre produksjoner basert på utmarksbeite tilpasses gjennom forebyggende tiltak og omstilling, med utgangspunkt i forekomsten av rovvilt i beiteområdet.»

At det skjer en tilpasning med en endret driftsform innenfor prioriterte rovviltområder som ulvesonen, er altså helt i samsvar med den politikken Stortinget har vedtatt.

Det er flere slike eksempler, og jeg skulle ønske at både Riksrevisjonen, kontroll- og konstitusjonskomiteen og partier i Stortinget i større grad også ser til hva Sverige gjør, fordi vi har felles forvaltning. Fordi det egentlig er små fagmiljøer og et stort ansvar, bør vi samordne mer. Da ville en også ha sett at frustrasjonen er mye, mye større i Sverige, og at vi i Norge har lyktes godt med den rovviltforvaltningen vi i dag har.

Aud Hove (Sp) []: Eg vil gå så langt som til å seie at ein kan få inntrykk av at miljøforvaltninga og Klima- og miljødepartementet trenerer for å svekkje den regionale forvaltninga og for ikkje å følgje det Stortinget har bestemt. Eit eksempel er at lisensfellinga ikkje fungerer optimalt, og – i tillegg til det Riksrevisjonen kommenterer – er basert på meir eller mindre frivillig arbeid. Dei hjelpemidla som skal til for å lykkast med effektive og raske uttak, er ikkje til stades i stor nok grad – f.eks. bruk av scooter. Det har vore meldt inn mange gonger. Det er noko som miljøforvaltninga sjølv bruker i sine uttak der det skjer, spesielt på jerv.

Lisensfelling er ikkje jakt eller fritidssyssel, som ein kan få inntrykk av at nokre meiner, men eit fellingsoppdrag basert på lisensfellingskvotar som er godkjende av staten. Då bør staten i større grad inn og sørgje for at vi held oss på det bestandsmålet som er vedteke også. Det vart gjort nokre grep med lov til å bruke ljos og kamera, men dette held ikkje.

Det står klart og tydeleg i rovviltforliket: «Det er et mål at den regionale myndigheten i rovviltforvaltningen skal styrkes.» Dette burde revisjonen problematisert. Når vi no gjennom Prop. 90 L frå Klima- og miljødepartementet får melding om at ein vil gå frå åtte til seks rovviltnemnder, vil det svekkje den regionale rovviltforvaltninga. I rovviltforskrifta § 5 står det:

«I hver forvaltningsregion skal en rovviltnemnd ha hovedansvaret for forvaltningen av gaupe, jerv, bjørn og ulv. Rovviltnemnden skal gjennomføre vedtatt nasjonal rovviltpolitikk innenfor sin region, og skal ha nær kontakt med berørte kommuner og organisasjoner.»

Dette blir vanskeleg med regionar større enn Danmark.

Rovviltnemndene skal forvalte etter den tosidige målsetjinga og etter bestandsmålet for den enkelt rovviltarten. Dei skal vere eit bindeledd mellom lokale interesser og utfordringar og departement og direktorat og skal sikre at partar blir høyrde og forstått, samtidig som dei skal følgje sine vedtekne og godkjende forvaltningsplanar, som er baserte på lokale forhold, kunnskap og erfaringar opp mot nettopp det Stortinget har bestemt, noko dei då gjer i dag. Så det er ikkje rovviltnemndene som driv omkamp om politikk, som ein del meiner. Eg vil heller påstå at det er direktorat og departement.

Til slutt: Vi treng ei rovviltforvaltning som ser på fakta bak tala, tek folk og næring på alvor, og som fører til større tillit på tvers av styringslinjene og etatane. Eg vil påstå at slik er det ikkje i dag.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Beitenæringa er noko av det sentrale for norsk matproduksjon og sjølvberging – og for busetnad i distriktet. Noreg er eit av landa i Europa med minst dyrka mark, og dermed beiteressursar, og då snakkar me om beiteressursane i utmark. Når det her vert hevda at bruken av beite ikkje har gått ned, er det snakk om bruk av innmark, som ein kan produsera andre matvarer på. Det er utmarka som er den store utfordringa.

Litt av grunnen til at eg no tok ordet att, er at representanten Nævra meinte at rovviltnemndene ikkje følgjer opp vedtak. No er både SV og ministeren opptekne av å høyra på fagkompetansen. NINA vart i høyringa utfordra på om rovviltnemndene gjorde arbeidet sitt. Komiteen sende konkret spørsmål til NINA om det var noko konkret dei meinte at rovviltnemndene ikkje følgde opp og gjorde oppdraget sitt. Det fekk me altså ikkje eitt konkret døme på frå NINA. Det var eit langt brev, men utan eit konkret forslag på kva dei gjer. Då meiner eg at ein bør la rovviltnemndene gjera arbeidet sitt så lenge dei gjer det innanfor ramma. Det å la rovviltnemndene få arbeida innanfor rammene av rovviltforliket er måten å dempa konflikten på.

Me treng utmarksnæringa for å oppretthalda eit aktivt landbruk og utnytta ressursane. Eg må særleg seia at eg er bekymra for reindriftsnæringa og utfordringane og tapa dei har – forskjellen på opplevd utfordring for reindriftsgjetarane, som er ute og gjer arbeidet, og arbeidet til teoretikarane. Viss ein ikkje klarer å slå saman og verta einige om realitetane, klarer me heller ikkje å koma fram til gode resultat.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Debattar om korleis rovdyrpolitikken i Noreg burde vere, høyrer heime i energi- og miljøkomiteen, og dei er det slett ikkje for få av, dei er det mange av. Men debatten om korleis politikken faktisk er – vedteken av Stortinget, og om regjeringa følgjer opp – er opplagt ansvaret til kontroll- og konstitusjonskomiteen. Eg må seie at eg synest det meste av denne debatten har tendert til å handle om det første, nemleg korleis politikken burde vere – stort sett ifølgje Senterpartiet – og ikkje korleis han er, vedteken av Stortinget. Og det er det Riksrevisjonen sitt ansvar å følgje opp og sjå på.

Eit kort eksempel på det er når representanten Enger Mehl seier at det er klart i strid med Stortinget sine vedtak at ein tek særlege omsyn til genetisk verdifulle individ i rovviltstamma. Det er rett og slett heilt feil. Eg kan vise til rovviltforliket av 2011 punkt 2.2.21, der står det:

«Ved beslutning om uttak av et dyr skal det vurderes om det er mulig med flytting dersom individet er særlig verdifullt.»

Det er Stortingets vedtekne politikk, han følgjer regjeringa opp, og sjølvsagt kritiserer ikkje Riksrevisjonen han. Når Stortinget då vert sint på Riksrevisjonen for at dei ikkje kritiserer regjeringa fordi vi følgjer opp det Stortinget har gjort, synest eg det er litt rart å vere vitne til. Det er ein grunn til at Stortinget har vedteke det, det er så høg grad av innavl i ein del av rovdyrstammane våre, særleg for ulv, at det er viktig å ta vare på genetisk verdifulle individ dersom det er mogleg.

Så vert det sagt at vi underslår kor alvorleg situasjonen er. Av og til får eg følelsen av at jo færre sauer som vert tekne, jo meir alvorleg vert situasjonen. Men når situasjonen faktisk er at vi har halvert tapet av sau, når talet på sauer på beite går opp og vi held bestandsmåla nokolunde – litt over på nokre, litt under på andre – så vert situasjonen meir og meir alvorleg. Det synest eg er vanskeleg å forstå. Eg er ikkje ueinig i at konfliktsituasjonen er eskalerande i stortingssalen eller i avisspaltene, det er eg heilt einig i. Men når ein spør folk om kva dei faktisk meiner, er det slik at stadig fleire ikkje meiner at det er altfor få rovdyr, eller at det er altfor mange, dei meiner at forvaltninga er bra slik ho er i dag. Stadig fleire er rett og slett einige med regjeringa. Slik sett synest eg at denne debatten har litt til felles med EØS-debatten, som også er stadig eskalerande både i avisspaltene og på Stortinget, men der det store fleirtalet av folk faktisk er einig i den politikken som vert ført, og fleire og fleire er faktisk det.

Til representanten Arne Nævra, som meiner at regjeringa bør kome på banen med fleire informasjonstiltak for å korrigere faktafeil. Eg ser det sjølvsagt som ein del av mi oppgåve som ansvarleg statsråd å delta i den politiske debatten på dette området, og då forsøkjer eg alltid å halde meg til fakta. Men eg kan starte med å gå føre med eit godt eksempel og vise til innstillinga, der fleirtalet brukar heilt feil tal når det gjeld kor mange reinsdyrkalvar som er tekne av rovdyr. Det som står der, stemmer ikkje, og det kunne med fordel vore sjekka med departementet før ein skreiv det.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg kan informere statsråden om at det vi debatterer her, er om rovviltpolitikken som gjelder i dag, fungerer, og det mener jeg ganske klart at den ikke gjør, og jeg mener også at Riksrevisjonen peker på flere grunner til at den ikke gjør det. Komiteen skriver bl.a. i sine merknader at det hadde vært interessant om Riksrevisjonen hadde vurdert dagens bestandsmål, som er innrettet som et minimums- og maksimumsmål for bestandens størrelse, når det gjelder ulv. Det har ikke Riksrevisjonen sett på. Det er et sentralt punkt, hvor det er ganske bred politisk enighet om at regjeringen ikke følger opp Stortingets vedtatte politikk, for man har en ulvebestand som er langt større enn det som Stortinget har vedtatt. Det har også vært opphavet til flere demonstrasjoner utenfor her, som vi har vært inne på tidligere i dag, nemlig demonstrasjoner for at Stortingets vedtatte politikk skal følges.

Så er det klassisk at det blir en debatt om hvem som har riktig fakta. Blant annet var representanten Kjenseth inne på det, med en lang opplisting av ting som han mente var feil fakta, og som han mente var veldig synd sto i innstillingen. Jeg rakk ikke å notere alle, men jeg fikk med meg f.eks. én påstand, at det var feil at beitebruk i utmark er utradert i flere fylker. Da kan Kjenseth f.eks. lese rapporten Beitebruk i ulvesonen, som er utarbeidet av NIBIO og AgriAnalyse, hvor det står nettopp det. Jeg tror at hvis man hadde satt seg ned og sett på fakta, ville man funnet at det er godt belegg for de merknadene som står i innstillingen, og også for de meningene som Senterpartiet har i rovdyrdebatten, både her og ellers.

Et annet eksempel fikk vi i forrige debatt, om bestandsmålet for bjørn, hvor vi ble beskyldt for ikke å holde oss til fakta. Det vi viste til, var at det er offentlige data som viser at det er fire ynglinger for bjørn som er observert i Trøndelag i 2018. Det kan jo tyde på at det er fire ynglinger for bjørn i Trøndelag i 2018, mens det registrerte bestandstallet er 1,8. Det stilte vi spørsmål ved, for det er jo to motstridende ting, som er viktig å kunne diskutere i forvaltningen av rovdyr.

Jeg tror den avvisende linjen som spesielt Venstre i komiteen, men også regjeringspartiene legger seg på, hvor man ikke anerkjenner rovdyrproblematikken, og hvor man ikke følger den politikken som er vedtatt av Stortinget, er veldig konfliktdrivende. Så for alle som mener at man må dempe konflikten, tror jeg det første man må gjøre, er å begynne å følge opp den politikken som er vedtatt av Stortinget – f.eks. i ulvesonen, som jeg kjenner godt, gjelder det da spesielt bestandsmålet for ulv – og å slutte å trenere f.eks. uttak av ulv, eller en demokratisk forankring av ulveforvaltningen, men heller støtte opp om det rovviltforliket som er vedtatt og gjeldende.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.