Presidenten: Etter
ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne
debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til
medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får et taletid på inntil 3 minutter.
Karin Andersen (SV) [12:53:12 ] (komiteens leder og ordfører
for saken): Alle ser ut til å være enige om at alle skal bo trygt
og godt i sitt eget hjem. I Norge er situasjonen ganske bra, men
ikke for alle. Spørsmålet er da om vi skal fortsette å være fornøyd
med at noen skal slite med det som jo er noe av det mest sentrale
i livet vårt, nemlig hjemmet, der vi skal være trygge, og som er
rammen rundt alt vi ellers gjør i livet.
Norge har i dag
kanskje det mest deregulerte boligmarkedet i Europa. Det fungerer
for mange, og på mange måter, men det fungerer slett ikke perfekt,
og i hvert fall ikke for dem som har dårlig råd eller andre problemer
i livet sitt. Forslaget som kommunalkomiteen har behandlet, handler
nettopp om det, om det ikke trengs noe mer enn et rent markedsstyrt
boligmarked. Komiteen er ikke enig i det, men SV mener at vi trenger
å få utredet om vi kan ha et større, ikke-kommersielt boligmarked
både på eie- og leiesiden for å sikre at alle kan bo trygt i eget
hjem.
Det er ikke slik
at eierlinjen i norsk politikk er blitt bygd opp av markedskreftene
– slett ikke. Det gode boligmarkedet i Norge ble bygd opp med ganske
kraftige statlige og kommunale reguleringer og med kraftige statlige
politiske både tiltak og penger. Husbanken var et helt sentralt
virkemiddel i dette, med mye større ressurser i forhold til datidas
pengeverdi enn nå, og boligsamvirket spilte en veldig stor rolle.
Så har det skjedd endringer etter det som jeg tror de fleste har
vært enig i, men det som har skjedd de siste årene, er at de boligsosiale
tilskuddene, særlig fra denne regjeringen, er blitt kraftig redusert.
Bostøtten er et eksempel på det. De andre tilskuddene gjennom Husbanken
er et eksempel på det.
Hvis alle skal
kunne bo trygt i eget hjem, er det behov for noen reguleringer som
ivaretar samfunnsmessige og sosiale behov, og det er behov for økte
tilskudd til boligmarkedet for å rette opp de sosiale skjevhetene
vi ser i dag. Den statlige boligpolitikken må endres. Den kan ikke
baseres på en ren markedsbasert modell lenger. Det fungerer ikke
godt nok i de store byene og har også problematiske sider i distriktene,
der byggekostnadene er høyere enn salgsverdien på boligen mange
steder.
Økt boligbygging
generelt er viktig, men det løser ikke dette problemet alene. Det
er behov for å utvikle ikke-kommersielle boliger både i eie- og
leiemarkedet, slik at alle kan bo trygt, at boområder blir varierte
og tilgjengelige for alle, og ikke minst at det er valgfrihet også for
mennesker med middels og lave inntekter. Jeg er litt forundret over
at de som snakker veldig mye om valgfrihet på mange områder, bryr
seg så lite om valgfrihet for dem som har dårlig råd og trenger
et trygt sted å bo. Rimelige boliger skal sikre ulike befolkningsgrupper
og enkeltmennesker større valgmulighet og flere alternativer. Slike
boliger vil kunne etableres med ulik grad av offentlig finansiering,
regulering og støtte.
Det er også med
stor forundring jeg har registrert regjeringens motstand mot å utvide
startlånsordningen, slik at både unge og alle dem vi nå omtaler
som helter i denne koronakrisen, alle hverdagsheltene, de lavtlønte som
neppe har råd til å kjøpe seg en egen bolig – mange av dem har heller
ikke den egenkapitalen som kreves – skal få mulighet til å få et
startlån i Husbanken og komme seg inn på eiemarkedet med en låneportefølje
de kan betjene fordi lønna deres er god nok til det. Når de må betale
skyhøy leie i år etter år etter år, har de ikke råd til å spare
opp. Da sitter de igjen med null boligkapital og har betalt veldig
mye penger uten å få ta del i det boligmarkedet som SV mener alle
skal få mulighet til.
Det trengs også
endringer i plan- og bygningsloven, slik at kommunene kan sikre
et mer variert bomiljø.
Jeg tar opp forslaget
som SV har i innstillingen.
Presidenten: Representanten
Karin Andersen har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:58:35 ] : Hva betyr noe i boligpolitikken?
Hva er det viktigste? Hva er folk bekymret for? Hvilke problemer
skal vi løse for folk som ønsker seg en god bolig? Ligger svaret
på utfordringene i forslaget vi diskuterer i dag? Vi mener det ikke gjør
det.
Folk er bekymret
for boligprisene i byene, og særlig i Oslo. Folk er bekymret for
at det ikke bygges nok nye boliger i distriktene. Bransjen er bekymret
for at det ikke bygges nok boliger i byene og rundt byene, og ikke
minst er bransjen bekymret for om det vil være nok oppdrag for byggenæringen
framover. Det er vår oppgave som politikere å gi gode svar på folks
bekymringer.
Bolig danner sammen
med arbeid, utdanning og helse de fire grunnpilarene i velferdsstaten.
Norsk boligpolitikk har vært vellykket. Et eget sted å bo til en
overkommelig pris er avgjørende for å kunne leve et selvstendig
og godt liv. Så mange som mulig skal eie sin egen bolig. Det er
et offentlig ansvar å legge til rette for at alle skal ha mulighet
til en god bolig av god kvalitet. Det er derfor en viktig politisk
oppgave å legge til rette for at det bygges nok boliger. Både staten
og kommunene har ansvar for at det bygges boliger, og at det bygges
varierte boliger med god nok kvalitet. Og boligene skal være et sted
å bo, ikke et spekulasjonsobjekt.
Forskjellen mellom
å eie og å leie egen bolig er i ferd med å bli en ulikhetsfaktor
i samfunnet. Med dagens boligpriser i Oslo sliter førstegangskjøpere
med å komme seg inn i boligmarkedet og kjøpe sin egen bolig. Tall
fra SSB viser at færre vanskeligstilte har råd til egen bolig sammenlignet
med tidligere. Heldigvis er det rød-grønne byrådet i Oslo i full
gang med å utrede en tredje boligsektor med rimelige boliger for
vanlige folk. Planen er at innen 2023 skal 1 000 nye boliger i den
tredje boligsektoren igangsettes i Oslo.
Jeg skulle ønske
at regjeringen gjorde det lettere for kommuner som ønsker å satse
på modeller for leie-til-eie. Kommunene gjør dette på ulikt vis,
men med en plan- og bygningslov der disposisjonsform innføres som
reguleringsformål, vil kommunene lettere kunne gjennomføre ulike
prosjekter, slik at flere får mulighet til å finne sin vei inn i
boligmarkedet.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Torill Eidsheim (H) [13:01:46 ] : Med eit lite unntak har bustadprisane
i Noreg stige samanhengande i 27 år. Det gjev utfordringar for mange
som skal inn på bustadmarknaden.
Sjølv om prisane
no er høge, må vi ikkje gløyme at norsk bustadpolitikk totalt sett
fungerer godt. Det har vore politisk einigheit om at vi skal ha
gunstige skattereglar for bustader, og over tid har det vorte mange
eigarar i Noreg. Åtte av ti eig sin eigen bustad her i landet, og
det talet er langt høgare enn i nabolanda våre.
Når vi i Noreg
har valt eigarlinja, er det understøtta av forsking som viser at
ein god, stabil bustadsituasjon er veldig viktig for òg å kunne
lykkast på andre område. Vi ser òg at blant familiar utan eigen
bustad er det for mange som blir verande vanskelegstilte på bustadmarknaden
i lang tid. Dårlege buforhold er negativt for barn og unge si utdanning,
og for helsa. Problema er ikkje nye, men dei er komplekse.
Dei nordiske landa
har valt forskjellige modellar for den bustadsosiale politikken.
For nokre tiår sidan var forskjellane i bustadpolitikken i Noreg
og Danmark små, både når det gjaldt tiltak og utfordringar. Seinare har
landa teke ulike val, baserte på forskjellige utfordringar og òg
politiske strøymingar.
Ein modell frå
eit anna land kan ikkje utan vidare kopierast til norske forhold.
I Noreg valde vi på 1980- og 1990-talet å deregulere bustadmarknaden,
og vi oppheva husleigereguleringa. Nesten alle bustader som blir omsette
i dag, blir omsette i ein fri marknad. Løysingane vi vel framover,
må passe inn i dette regimet. Leigereguleringar har vist seg å føre
til uheldige effektar, som pengar under bordet, og etablering av
ein ikkje-kommersiell tredje bustadsektor har òg vist seg å kunne
skape ein uheldig innlåsingseffekt.
Sjølv om høge
bustadprisar i pressområde kan gjere bustadetableringa utfordrande,
klarer dei aller fleste seg godt på bustadmarknaden. Denne erkjenninga
har ført til at det bustadsosiale feltet må rette seg mot mindretalet,
dei som blir karakteriserte som vanskelegstilte i bustadmarknaden.
Gjeve dette biletet synest det ikkje målretta å innføre ein modell
retta mot ei breiare gruppe enn dei som faktisk har problem på bustadmarknaden. Det
er viktig at dei som treng bistand for å skaffe seg ein eigna busituasjon,
må få det raskt.
I Høgre ønskjer
vi at òg vanskelegstilte skal kunne eige sin eigen bustad. Det er
lagt til rette for ulike leige-til-eige-modellar, og det er lagt
til rette for startlån, etableringstilskot og annan bistand for
å understøtte bustadetablering for vanskelegstilte. Startlån fremjar
eigarlinja ved å bidra til at òg dei med langvarige finansieringsproblem
skal kunne eige sin eigen bustad.
I Noreg er det
nettopp slik at mange eig sin eigen bustad, og vi har heldigvis
få bustadlause. Det er eit resultat av ein langvarig, god bustadpolitikk,
og vi må sikre at den bustadsosiale politikken i framtida framleis
blir målretta og kunnskapsbasert i den vidare utviklinga.
Vi ønskjer å vidareføre
eigarlinja, og eit lovforslag om ein ikkje-kommersiell bustadsektor
kan vi ikkje sjå på som ei god løysing for å klare å møte dei utfordringane
som vi ser er knytte til bustadmarknaden.
Helge André Njåstad (FrP) [13:06:34 ] : Som saksordføraren
var inne på, trur eg alle er einige om at det skal vera godt å bu
i Noreg, men me har litt ulikt syn på kva som er vegen dit. Raudt,
som har fremja dette representantforslaget, har sjølvsagt ein heilt
annan modell for kva som er ein god bustadmarknad enn det Framstegspartiet
har.
Lat meg òg i innleiinga
korrigera det inntrykket saksordføraren prøvde å skapa av at regjeringa,
som Framstegspartiet var del av inntil nyleg, har stått for kutt
og endring i dei bustadsosiale verkemidla. Det er faktisk feil.
Viss ein går inn og samanliknar løyvingane i den raud-grøne perioden
og i dag, blir ein langt større del løyvd over Husbanken og til
bustøtte enn tidlegare. Så det er ikkje eit riktig inntrykk at me
har stått for ei kuttlinje, me har derimot stått for ei styrking
og meir målretting til dei som treng det mest.
Det er òg interessant
når me diskuterer bustadpolitikk ut frå Raudt sitt forslag, å sjå
kva Raudt har gjort i praksis. Her i hovudstaden har ein hatt handa
på rattet med samarbeidsavtale i fire år, og me ser allereie no konturane
og resultatet av Raudt sin innverknad, nemleg at det blir regulert
og bygt for få bustader der dei har hatt moglegheit til å påverka.
Hovudforklaringa på at me har utfordringar, er at det blir regulert
og bygt for få bustader. Me er opptekne av at eigarlinja skal stå
fast, at me skal fortsetja den politikken me har, og me er glade for
at 82 pst. av alle nordmenn bur i ein bustad som hushaldet sjølve
eig. Me ønskjer å leggja til rette for endå meir planlegging, endå
meir bygging, sånn at endå fleire kan ta del i den politikken: å
eiga sin eigen bustad.
Det handlar om
at me er nøydde til å ta grep for å gjera det lettare å planleggja.
Det er i dag for tungvint for kommunane å regulera, det er for mange
motsegnsmyndigheiter som brukar unødig lang tid, regelverket har
vorte for komplisert, og det er for dyrt å planleggja og regulera.
Difor bør fleire, som Framstegspartiet, vera opptekne av at me skal
avgrensa moglegheitene fylkeskommunane og fylkesmennene har til
å vera bremseklossar. Trass i at statsrådane sender ut brev til
fylkesmennene, ser me at dei er bremseklossar og eit hinder for
å planleggja og regulera nok bustader. Her må me gjera langt meir,
og me må sørgja for at lokaldemokratiet får lov til å planleggja
og regulera fleire bustader.
Det er òg viktig
at når folk først har fått ein bustad, må me halda skattetrykket
nede. Det er ikkje sånn at politikarar – her i salen eller i kommunestyret
– skal sjå på ein bustad som eit skatteobjekt, det er først og fremst
ein heim. Så me er nøydde til å ha ein aktiv politikk som gjer at
ein ikkje har urimeleg høg eigedomsskatt og kommunale avgifter for
dei som eig ein bustad. Difor har Framstegspartiet vore ein pådrivar
for å redusera eigedomsskatten til 5 promille, og me har òg kjempa
inn ei formulering om at han skal ned til 4 promille. Me tek for
gjeve at regjeringa følgjer opp politikken til Framstegspartiet og
føreslår ein reduksjon til 4 promille i kommuneproposisjonen.
Så er det veldig
viktig at me faktisk ser resultat, at eigedomsskatten går ned. Der
registrerer eg ei rekkje raud-grøne ordførarar og kommunestyrefleirtal
som unngår den klare intensjonen frå Stortinget om at eigedomsskatten
skal ned, med retaksering og andre kreative måtar for å få inn dei
pengane dei meiner dei skal ha. Dei pengane meiner me at kommunane
skal klara seg utan, me meiner at ein ikkje skal sjå på bustaden
som eit skatteobjekt, men som ein heim. Så me ønskjer og har forventningar
til at me skal ha ein aktiv politikk på skattebiten vidare òg.
Når det gjeld
forslaga i saka i dag, har SV sett fram eit forslag om å greia ut
ein tredje bustadmarknad. Me trur ikkje det er nokon god modell
– ikkje for dei som eventuelt skal ta del i den modellen heller.
Me veit at dei då blir låste inne i eit system, dei får ikkje ta
del i verdistiginga som dei som eig bustader får, og det blir vanskeleg
å flytta til ein annan bustad når dei får nye behov, fleire ungar
eller livssituasjonen endrar seg. Me ønskjer ikkje at folk skal
stillast i den situasjonen at dei blir låste inne. Difor vil me
stemma imot forslaget frå SV.
Me synest ikkje
det er ein god idé å greia ut modellen til Raudt. Det som vil hjelpa,
er det me har vore inne på, og der vil me fortsetja vår dialog med
regjeringa for å redusera krava i plan- og bygningslova, redusera
påverknaden til fylkesmennene og halda byggje-, planleggings- og
bukostnadene nede, slik at folk flest framleis kan eiga sin eigen
bustad.
Willfred Nordlund (Sp) [13:11:43 ] : Senterpartiet mener at
boligpolitikk er et velferdsgode på linje med f.eks. helse og utdanning.
En trygg og stabil bosituasjon er en nødvendig ramme rundt alle
menneskers liv. Boligpolitikken har betydning for velferd og utvikling
og må derfor løftes fram og styrkes.
Eierlinjen står
sterkt i Norge, og den bør videreføres sånn at flest mulig kan eie
sin egen bolig. Et velfungerende leiemarked for dem som i kortere
eller lengre perioder er best tjent med å leie bolig, må også sikres.
Situasjonen for
mange ungdom, førstegangsetablerere, enslige og ikke minst aleneforsørgere
er vanskelig i områder med sterkt prispress. For noen vil det også
være vanskelig i distriktene, når markedsverdien er lav og man ønsker
å bygge seg bolig.
Det er også en
stor utfordring at mange vanskeligstilte og personer med særlige
behov har mangel på boligtilbud, og at gruppen bostedsløse ikke
reduseres. Det er derfor helt sentralt at det vurderes ulike løsninger
tilpasset de lokale forholdene, som kan bidra til at folk får mulighet
til å kjøpe egen bolig.
Samtidig må man
være varsom med endringer i ordninger og forskrifter som kan føre
til overoppheting i boligmarkedet, som igjen vil komme til å øke
prisene. Det er forskjellige behov og situasjoner i boligmarkedet i
ulike deler av landet. Ordningen må kunne bidra til at flere kommer
seg inn i boligmarkedet i hele landet, uten at prisnivået i pressområder
gjør det umulig for vanlige lønnsmottakere å bosette seg der.
Senterpartiet
mener at det bør vurderes å innføre en todelt startlånordning, der
unge uten tilstrekkelig egenkapital, men med betalingsevne, kan
motta startlån fra Husbanken. Det er helt sentralt at todelingen
ikke skal innebære en svekkelse av startlånordningen for vanskeligstilte,
slik den er i dag, og derav en todeling av ordningen. Det er derfor
avgjørende at Husbankens rammer i den forbindelse styrkes.
Boligpolitikken
er et område som påvirkes av sentralisering på andre områder. Når
arbeidsplasser og tjenester flyttes fra distrikt til sentrum, og
den økonomiske politikken gjør at ressurser går fra distrikt til
sentrum, øker også presset på boligmarkedet i byer og tettsteder. Det
fører til at folk med vanlige inntekter må ta opp stadig større
lån for å kunne kjøpe seg en bolig, og at det blir vanskeligere
for unge å komme seg inn på boligmarkedet.
Sentralisering
av tjenester og arbeidsplasser og reduserte muligheter for distriktskommunene
til å utvikle et tilbud i sin kommune er med på å legge føringer
for hvor folk kan bosette seg. Tjenestetilbud, skatter og avgifter
og transportløsninger er derfor helt sentralt for å kunne spre bosettingen.
Ved å ha en politikk som sørger for at folk kan bo og arbeide i
hele landet, vil også presset på boligmarkedet bli mindre. Samtidig
vil en boligpolitikk være en del av en helhet som gjør at vi kan
ta i bruk alle muligheter dette landet gir. Med enda mer effektive transportløsninger,
gode ordninger for pendlerne, desentraliserte arbeidsplasser og
utbygging av høyhastighets internett i hele landet vil mulighetene
for å spre både arbeidsplasser og bosetting styrkes. Det er å spre
risiko og øke mulighetene, og det er Senterpartiets politikk.
Vi mener videre
at effekten de ulike tiltakene vil ha på boligmarkedet, må vurderes
samlet. Boligmarkedet bør ses på under ett, og det å opprette en
ny sektor parallelt med dagens marked vil være en inngripende endring
som bør vurderes grundig i forkant. På bakgrunn av det støttes derfor
ikke forslaget fra Rødt. Senterpartiet mener at det er behov for
en helhetlig utredning av boligmarkedet, og vi fremmet et sånt forslag
senest i fjor, i Innst. 112 S for 2019–2020.
Med det ønsker
jeg at alle skal kunne få lov til å eie sin egen bolig og ha en
trygg bosituasjon. Det kommer til å være en av pilarene framover
når vi skal håndtere de effektene vi ser av den situasjonen som
er utenfor denne salen.
Bjørnar Moxnes (R) [13:16:08 ] : I Norge er vi stolte av at
det er mindre forskjeller her enn det er i mange andre land. Når
det gjelder bolig, godtar vi at det finnes store klasseskiller.
Nå er det så ille at en som har en sykepleierlønn, har maksimalt
råd til 3 pst. av de boligene som er til salgs i Oslo, resten er
for dyre. Det er noe grunnleggende galt med boligpolitikken vår
når folk med vanlige inntekter ikke har råd til å skaffe seg en
bolig i landets hovedstad.
På 1980-tallet
sørget Høyre og Arbeiderpartiet vekselsvis for å avskaffe det som
var en sosialdemokratisk boligpolitikk. Så har det gått 40 år siden
den gangen, hvor ulike regjeringer har overlatt mer og mer av boligpolitikken
til markedet. Det har ført til at mange nå sliter med å skaffe seg
en bolig uten å få gjeld til langt over pipa, og de har ofte bare
råd til en bolig som ligger langt fra arbeidsplassen. De som klarer
seg, er ofte de som har foreldre som kan spytte inn mange millioner.
De andre blir ofte prisgitt ustabile leieforhold i pressområdene
og kan vanskelig legge seg opp kapital for siden å kunne kjøpe seg
en egen bolig.
Rødt ønsker en
boligpolitikk for folk flest, ikke en boligfest for dem som har
mest – en politikk som er sosial og inkluderende. Det er derfor
vi foreslår opprettelsen av et supplement, altså en ikke-kommersiell
boligsektor hvor ikke markedet bestemmer.
I dag skaper boligmarkedet
enorme verdier for utbyggere, tomteeiere og ikke minst spekulanter.
Vi vil heller ha en sosial og inkluderende boligpolitikk. Med sosial
mener vi at alle skal ha rett til en god bolig nær der de jobber,
og som de har råd til å bo i uten å bli fullstendig forgjeldet.
Med inkluderende mener vi at det skal bekjempe de enorme geografiske
klasseskillene som dagens boligmarked skaper.
Skal vi få til
dette, må Husbankens støtte vris vekk fra bare individuelle støtteordninger
til også å bygge opp under en ikke-kommersiell boligsektor. Vi legger ikke
opp til noe brudd med eierlinjen – nei, tvert imot: Vi vil sørge
for at også de ikke fullt så velstående får råd til å kunne eie
en bolig i framtiden og ikke bare være prisgitt utleiere. Da må
også kommunene få lovhjemler og redskaper som kan sikre denne typen
boligutvikling og -bygging. Det kan gjøres ved å åpne for krav i
plan- og bygningsloven, og ved å gjeninnføre adgangen til å stille krav
i utbyggingsavtaler som forutsetning for å få bygge ut. Det finnes
en rekke eksempler på dette fra land som Tyskland, Danmark og Nederland
– lovkrav som sikrer at man får bygd ut boliger til lavere pris
enn det man har i det kommersielle markedet.
Hva slags modell
kan tenkes for å realisere det vi foreslår? For det første at i
nye byggeprosjekter, normalt organisert som borettslag, skal 20–40 pst.
av leilighetene bygges ut som ikke-kommersielle. Ved salg av leiegårder og
eventuell seksjonering skal en viss andel av disse boligene også
inkluderes i den ikke-kommersielle eiersektoren. Så kan de prisregulerte
boligene selges, i første omgang til førstegangsetablerere, til
en regulert pris, f.eks. 40 000 kr per kvadratmeter, som er omtrent
der byggekostnadene ligger i dag.
De fulle kostnadene
for boligene kan finansieres fra tre kilder: Man kan ta halve salgsprisen
som felleslån, inntil halvparten som innskudd fra kjøper og en eventuell
rest gjennom subsidier fra staten. Så må en eier – en kjøper – kunne
eie en ikke-kommersiell leilighet så lenge vedkommende vil. Skal
man selge seg ut, skal den selges tilbake til Husbanken eller boligbyggelagets
avdeling for ikke-kommersielle boliger. Dermed unngår man penger
under bordet og de enkelte transaksjoner mellom enkeltpersoner –
det vil gå via en avdeling for å unngå den typen eksempler.
Ved salg vil eieren
få kjøpsprisen som vedkommende betalte for leiligheten, oppregulert
for økning i konsumprisindeksen i eierperioden. Dermed sikrer man
at direkte og indirekte subsidier blir igjen i leiligheten og ikke
tilfaller førstegangskjøperen. Det ville vært en urettferdig og
urimelig subsidie av enkelte personer. Man sikrer også at kjøperen
får en del av en eventuell verdistigning i markedet.
Vi mener at en
sosial boligpolitikk ikke bare skal handle om de aller fattigste
i Norge, men også om å skaffe boliger til overkommelig pris for
vanlige lønnstakere – også i pressområdene.
Statsråd Nikolai Astrup [13:21:30 ] : Det er liten tvil om
at den dereguleringen av boligmarkedet som ble gjennomført på 1980-tallet,
har vært vellykket for de aller, aller fleste nordmenn. Tenk bare
på de som kom til landet vårt, f.eks. som arbeidsinnvandrere, og
som kom seg inn på arbeidsmarkedet og boligmarkedet, og som nå har
vært med på en eventyrlig boligreise. Det er en fare for at etablering
av en ikke-kommersiell boligsektor vil bidra til nettopp å sette
denne boligreisen inn på et permanent sidespor, der man ikke får
ta del i den verdistigningen som resten av samfunnet får ta del
i.
Når det er sagt,
er den sterke økningen i boligprisene gjennom mange år en stor utfordring
for unge førstegangsetablerere. Særlig gjelder dette i pressområdene, og
vi må vel kanskje kunne si at Oslo her er i en særstilling. Denne
utfordringen er det bred politisk enighet om. Forskjellen ligger
i løsningene.
I strategien for
boligmarkedet som regjeringen la frem i 2015, presenterte vi en
rekke tiltak for raskere, enklere og billigere boligbygging, tiltak
som vi siden har fulgt opp, bl.a. gjennom forenklinger i plan- og
bygningsloven. Å øke tilbudet av boliger mener vi er den beste måten
å sikre folk flest en god og rimelig bolig på. Ønsket om å eie sin
egen bolig ligger dypt i den norske folkesjelen. Det er eierboliger
som gir den beste botryggheten og de laveste bokostnadene over tid.
Regjeringen vil derfor legge til rette for at så mange som mulig
skal kunne eie sin egen bolig. Også i Stortinget har det vært bred
politisk enighet om eierlinjen i boligpolitikken. Jeg ser ingen
grunn til å fravike denne linjen nå.
Den norske boligmodellen
må kunne sies å være en suksess. Åtte av ti nordmenn bor i sin egen
bolig. Kvaliteten på norske boliger er dessuten av de beste i hele
verden, samtidig som bokostnadene er relativt sett lave. Den norske
boligmodellen har dessuten blitt gjennomført med relativt lave kostnader
for det offentlige. Jeg er derfor glad for at det ikke er flertall
i Stortinget for å opprette en tredje halvoffentlig og priskontrollert
boligsektor.
De aller fleste
klarer å skaffe seg en bolig på egen hånd, men dette gjelder ikke
alle. Som det fremgår av Granavolden-plattformen, vil regjeringen
styrke det boligsosiale arbeidet. Målet er at alle skal kunne skaffe
seg og beholde en egnet bolig, også vanskeligstilte. Hjelp til eie
er en viktig strategi i det boligsosiale arbeidet. Husbanken er
derfor sammen med kommunene opptatt av å utvikle ulike leie-til-eie-modeller.
Jeg har med tilfredshet
lagt merke til at også private boligforvaltere nå utvikler og tilbyr
egne modeller for leie-til-eie, som f.eks. OBOS i Oslo. Boligetablerere
med vanlig inntekt, men med liten egenkapital, vil gjennom disse
prosjektene over tid kunne skaffe seg sin egen eide bolig. Slike
private initiativ er prisverdige, og jeg ønsker flere velkommen.
Dette viser at markedsaktørene selv ser behovet og mulighetene.
Husbankens startlån
er det viktigste økonomiske virkemiddelet for å hjelpe vanskeligstilte
med å kjøpe en egen bolig. I 2019 fikk 7 250 husstander nær 10,5 mrd. kr
i startlån, det høyeste beløpet noen gang. Under denne regjeringen
har bruken av startlån økt med rundt 3,5 mrd. kr, eller 50 pst.
Startlån er forbeholdt vanskeligstilte med vedvarende problemer
med å komme inn på boligmarkedet.
Jeg ser at flere
nå tar til orde for å utvide startlån til også å omfatte unge boligetablerere
med lav egenkapital. Etter min mening vil en slik utvidelse være
uheldig, og det er flere grunner til det. For det første er det
en fare for at økt tilgang på rimelige boliglån bare vil gi dyrere, men
ikke flere boliger. Terskelen for boligetablering blir da enda høyere.
For det andre
vil et økt tilbud av statlige boliglån med inntil 100 pst. låneutmåling
motvirke virkningen av boliglånsforskriften, som gjelder for private
banker. Denne forskriften ble innført for å dempe gjeldsveksten og
hindre høye låneopptak hos husholdningene. Forskriften har vært
en suksess og reduserer risikoen for boligbobler, finansiell ustabilitet
og tilbakegang i økonomien. Det er også bra for unge boligetablerere
og vanskeligstilte.
For det tredje
skal Husbanken være et supplement til de ordinære bankene og ikke
en konkurrent. Dette er viktig for å sikre en sunn samfunnsøkonomi
og velfungerende kredittmarkeder.
Regjeringen jobber
kontinuerlig med å forbedre det boligsosiale arbeidet slik at også
vanskeligstilte kan få hjelp til både å skaffe seg og beholde en
egnet bolig. Regjeringen vil senere i år legge frem en ny melding
om boligsosial politikk. I meldingen vil regjeringen presentere tiltak
for å styrke den boligsosiale politikken ytterligere, og jeg ser
frem til å diskutere meldingen her i Stortinget.
Til slutt noen
ord om koronakrisen. Den har gitt mange i boligmarkedet store utfordringer.
For å skjerme de vanskeligst stilte har Stortinget allerede økt
bevilgningene til bostøtte med 500 mill. kr og Husbankens låneramme
med 5 mrd. kr, bl.a. til startlån for de vanskeligstilte. I forbindelse
med revidert nasjonalbudsjett vil regjeringen komme tilbake til
Stortinget med en vurdering av situasjonen og eventuelle nye tiltak.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Siri Gåsemyr Staalesen (A) [13:26:40 ] : Som statsråden jo
godt vet, har Arbeiderpartiet i sine alternative budsjetter foreslått
en kraftfull økning i Husbankens utlånsrammer, og Husbanken kan
nå være en aktør med muskler for å holde hjulene i gang i byggenæringen.
Det var Stortinget som fikk regjeringen med på å utvide lånerammen
med 5 mrd. kr før påske. Det er vi glade for, men vi har altså foreslått
enda høyere utlånsrammer i våre budsjetter. I tillegg ønsker vi
å få fortgang i byggeprosjekter som studentboliger og andre offentlige
bygninger. Bransjen er bekymret for om det vil være nok oppdrag
for byggenæringen framover. Nå handler det om å komme ut av den
økonomiske krisen med færrest mulig arbeidsledige snekkere og håndverkere.
Hvilken plan har
statsråden for at kommunene skal klare å holde aktiviteten oppe
i lokalt næringsliv i tiden vi nå står i?
Statsråd Nikolai Astrup [13:27:34 ] : Kommunesektoren har fått
overført over 6 mrd. kr for å avhjelpe situasjonen som følge av
korona. Det gjelder selvfølgelig merutgifter som kommunene nå pådrar
seg, men også mindre inntekter som koronasituasjonen medfører. Det
er ingen likviditetsskvis i Kommune-Norge i dag, heldigvis, og kommunene
bør være godt i stand til å opprettholde aktiviteten på normalt
nivå. Det gjelder også oppdrag som de hadde tenkt å sette ut, som
ikke bør forsinkes, men gjennomføres som planlagt. Dette har jeg
også gitt tydelig beskjed om til kommunesektoren, at ikke de nå
må gjennomføre tiltak som bidrar til å forsterke konjunkturnedgangen.
Så vil selvsagt
regjeringen komme tilbake til – som tidligere varslet i Stortinget
av andre enn meg – de tiltakene som kan bli aktuelle for å stimulere
økonomien. Foreløpig har vi foten tungt på bremsepedalen, så det
er litt tidlig å presse inn gassen samtidig.
Siri Gåsemyr Staalesen (A) [13:28:34 ] : Treindustrien uttrykte
en bekymring i Nationen i går. De er redd en vanskelig kommuneøkonomi
framover vil føre til at kommunene stopper igangsatte og planlagte
vedlikeholdsprosjekter og utviklingsprosjekter. Så lenge regjeringen
ikke fjerner kommunenes usikkerhet, kan etterspørselen i byggebransjen
stoppe opp, er deres bekymring.
Da er mitt spørsmål:
Vil statsråden garantere for at kommunenes bortfall av skatteinntekter
i år og neste år kompenseres fullt ut fra staten?
Statsråd Nikolai Astrup [13:29:04 ] : Regjeringen har vært
veldig tydelig på – overfor kommunene og overfor næringslivet, men
også i møte med Stortinget – at vi selvsagt skal bidra til å kompensere
for urimelige merutgifter som følge av korona, og for inntektsbortfall og
skattesvikt. Det er altfor tidlig å anslå hva den skattesvikten
kommer til å bli. Vi vet fortsatt ikke hvor lenge tiltakene kommer
til å vare, og hvilke økonomiske konsekvenser de får. Men det som
er et faktum, er at kommunene allerede har fått overført over 6 mrd.
kr. De er ikke i en akutt likviditetsskvis, og de er godt i stand
til å opprettholde aktiviteten. Jeg har vært tydelig på at staten
kommer til å stille opp for kommunene, men jeg forventer da også
at kommunene nå driver så normalt som overhodet mulig, og ikke bidrar
til å forsterke konjunkturnedgangen gjennom kutt i allerede planlagte
prosjekter.
Siri Gåsemyr Staalesen (A) [13:30:01 ] : I distriktene kan
nødvendig boligbygging stoppe opp fordi boligprisene der gjør at
en ferdigstilt bolig er mindre verdt enn byggekostnadene. Det er
behov for å utvikle ordninger som gjør at nødvendig boligbygging
i distriktskommuner ikke stopper opp. Hvilke grep mener regjeringen
er nødvendige for at det skal bygges nok boliger i distriktene?
Statsråd Nikolai Astrup [13:30:23 ] : Dette er definitivt en
problemstilling, og det er klart at når man bygger en ny bolig i
distriktene, som idet man setter nøkkelen i døren, er mindre verdt
enn den var før man gjorde det, gir ikke det et insentiv til å bygge
boliger. Dette er en utfordring som jeg tror vi må se nærmere på.
Jeg har ikke alle svarene i dag, men jeg tenker at det er viktig
at vi stimulerer til at vi får nok boliger også i distriktene, og
at vi bidrar til å opprettholde bosettingen i hele landet.
Karin Andersen (SV) [13:31:16 ] : Først er det et faktum at
regjeringen ikke har lagt én krone på bordet verken til bostøtte,
til Husbanken eller til kommunene. Det er det Stortinget som har
presset fram. Det viser litt av innstillingen til regjeringen, sjøl
i krisa.
Men statsråden
sier han vet at det er mange som ikke får ta del i verdistigningen.
Det er jo nettopp det forslaget om startlån handler om. For det
er de som har mye penger og kan kjøpe mange leiligheter, sjøl om
det er litt høyere egenkapitalkrav der, og kan ta del i verdistigningen,
som får nytte av de store skattefradragene som subsidieres inn i
boligsektoren, med over 30 mrd. kr, mens de som vi i dag ville gitt
et startlån, kan betale det lånet, men ikke presse prisene opp,
for så mye penger har de ikke, og det har vi aldri sagt at Husbanken
skal bevilge penger eller lån til. Og så ville de fått del i verdistigningen
og kunne betale ned til seg sjøl. Det ville styrke eierlinjen. Hvorfor
er statsråden uenig i det?
Statsråd Nikolai Astrup [13:32:22 ] : Hvis spørsmålet var om
jeg er uenig i at vi skal bidra med startlån, er svaret på det nei.
Jeg er selvsagt enig i at vi skal bidra med startlån. Derfor har
vi jo økt startlån med 50 pst. siden representanten Andersens parti
satt i regjering.
Min henvisning
handlet om Rødts forslag om en ikke-kommersiell boligsektor. Jeg
tror det er en fare for at man kan ende opp i en situasjon der man
ikke får ta del i verdistigningen, men er henvist til å bli værende
i den ikke-kommersielle delen av boligsektoren. Det tror jeg vil
være veldig uheldig. Så vil jeg også vise til at sammenlignet med
våre naboland mener jeg at den norske boligpolitikken har vært mer
vellykket enn det vi finner der.
Så la oss beholde
kjernen i det som er suksessen, men bøte på de negative konsekvensene
som måtte finnes for dem som særlig treffes av det, og det er de
vanskeligstilte. Startlån er definitivt en viktig del av løsningen.
Bjørnar Moxnes (R) [13:33:36 ] : Ikke bare Rødt ser problemet:
Åmås, som har vært i regjeringsapparatet for Høyre, skriver i Aftenposten
– helt presist og helt korrekt:
«Boligen skaper nå nye klasseskiller
i Norge gjennom arv og de svære prisforskjellene mellom sentrale
og mindre sentrale områder. For unge, enslige og alle med mindre
kjøpekraft, er det blitt nesten umulig å skaffe seg noe godt og
sentralt. Det skaper flere mer homogene boområder.»
Høyre har dessverre
ingen svar på dette. De ønsker å overlate dette til markedet og
håper at kommersielle vil bygge ut hvis man presser prisene på kostnader
lengst mulig ned, men har ingen grep for å sikre at man holder prisene
så lave at folk som har vanlige inntekter, kan kjøpe seg en bolig
i pressområdene – har ingen svar på dette. Det vi ønsker, er å sørge
for at folk som også har vanlige inntekter, kan komme seg inn i
boligsektoren, også i pressområdene. Hvorfor er Høyre uenig i det?
Statsråd Nikolai Astrup [13:34:39 ] : Vi er ikke i uenig i
det. Det er det korte svaret. Vi er helt enig i det. Da må det bygges
nok boliger, og det må reguleres nok tomter. Der må jeg si at dette
er jo en Oslo-problemstilling, i all hovedsak. Byrådet bør gjøre
langt mer for å regulere flere byggeklare tomter. Så er det viktig
at vi har gode virkemidler for å sørge for at vanskeligstilte kommer
inn på boligmarkedet. Der er leie-til-eie-modeller, i samarbeid
med Husbanken, noe som selvfølgelig er aktuelt. Det at OBOS utvikler
dette også, er bra. Jeg tenker at startlån er det aller viktigste
virkemidlet for å bidra til nettopp det som jeg oppfatter er vårt
felles mål.
Det jeg ikke tror
er en god idé, er den ikke-kommersielle boligsektoren som Rødt her
foreslår, fordi – som nevnt – det kan bidra til at folk blir låst
inne i denne ikke-kommersielle boligsektoren, og dermed ikke får
ta del i den verdistigningen og boligreisen som nordmenn flest får
ta del i.
Så ber Rødt om
at dette utredes, men de har jo allerede presentert en ferdig løsning,
og da kan vi fastslå at den ikke er god.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Karin Andersen (SV) [13:35:48 ] : For det første: Det forslaget
som er fremmet i denne saken, har ikke de detaljene i seg som Rødt
har foreslått. Det er en bredere utredning, så det er ingen grunn
til å avvise det forslaget av den grunn.
For det andre
registrerer jeg at både statsråden og flertallet synes det er helt
greit med den innlåsningseffekten i dyre og dårlige leieforhold
som mange sitter i i dag, og som et slikt forslag er tenkt å løse
– nemlig ved at man kommer over i mindre dyre leieforhold og har
en mulighet til sjøl å spare opp og kunne kjøpe seg en egen bolig,
eller gjennom leie-til-eie-ordninger å kunne kjøpe boligen etter
hvert. I Norge subsidierer vi boliger svært mye, dvs. vi subsidierer
dem som har bolig. Det er over 30 mrd. kr som blir brukt til skattefradrag,
og det er ikke bare en sosial innretning på dem – og det er vanskelig,
men da hadde det vært behov for en forsterket sosial boligpolitikk
i den andre enden.
Bostøtten, som
er et av de viktige virkemidlene for at folk både skal kunne eie,
leie og bo trygt, er altså på kronenivå nå på samme nivå som i 2009.
I mellomtida er det en halv million flere mennesker som bor i Norge, og
inntektene i lavlønnsgruppene har gått ned. Bostøtten er økt litt,
men hvis man ser på forholdet mellom boutgift og inntekt, så får
folk med dårlig råd mindre bostøtte, en får dekket en mindre del
av boutgiftene sine nå enn før, og mange titusener færre får bostøtte
enn da vi var en halv million færre mennesker. Så bostøtten er kraftig
redusert som boligpolitisk virkemiddel, også for dem som trenger
den for å kunne eie, som vi tilsynelatende alle sammen er enige
om.
Til dette med
å bygge flere boliger, spesielt i Oslo: Ja, det står mange tomter
ledig i Oslo, som er byggeklare. De blir ikke bebygd. Hvorfor gjør
de ikke det? Jo, det er også fordi man ønsker å få ut mest mulig
penger av det. Regjeringens svar er å bygge smått og trangt, og
disse koronatidene burde jo i hvert fall gjøre at man skjønner at
det er en dum idé.
Dette landet trenger
heller ikke flere utilgjengelige boliger for mennesker med funksjonsnedsettelser. Hvorfor
skal ikke de ha det valget som likestillingsministeren sto og hadde
en hel times redegjørelse om her i stad – om likestilling? Det er
en kjempeviktig sak at vi ikke fortsetter med å bygge boliger som
ikke er tilgjengelige for hele befolkningen. Da kan man ikke fortsette med
å si at vi skal bygge smått. Vi må bygge boliger som har livsløpsstandard,
og vi må ha ordninger som gjør at mange flere kan eie enn med det
som gjøres i dag.
Stein Erik Lauvås (A) [13:39:09 ] : Litt til replikkordskiftet:
Ja, kommunene fikk noen milliarder av Stortinget for noen uker siden.
De fikk det altså ikke av regjeringen. Det måtte inn til Stortinget,
og opposisjonspartiene på Stortinget måtte ta grep for å sørge for
at kommunene fikk tilført penger nå. Det var det helt nødvendig
å gjøre. Selv om regjeringen ikke så det, så de andre partiene på
Stortinget at det var det helt nødvendig å gjøre, fordi kommunene
var i ferd med å gå tomme for penger. Det var store problemer. Det
kom mange bekymringsmeldinger om at kommunene måtte ta grep og kutte
kraftig i tjenestene til innbyggerne. Sågar var det en del kommuner
som snakket om at de måtte gå til permittering av sine ansatte,
for kommunestyrene består av skikkelige folk, og de kan ikke drive økonomisk
uansvarlig, for da vet de at regningen får de bare dobbelt tilbake.
Derfor måtte stortingsflertallet ta grep.
Så er det helt
riktig, som statsråden sier, at det er vanskelig å bremse og gasse
på én gang. Det blir det sjelden noe greie på. Det er vi enig i.
Men spørsmålet var hvilke muligheter statsråden ser at kommunene
kan ha når vi nå kommer dit at vi ikke lenger skal bremse i næringslivet
– vi skal ha aktivitet, vi skal ha folk ut i arbeid. Noe av det
viktigste vi kan gjøre, er å sørge for at folk har en jobb å gå
til. Da var spørsmålet i replikkordskiftet: Hvilken plan er det
statsråden ser for seg – hvilke muligheter ser han at kommunene
har til å bidra til å sette fart i lokalt og regionalt næringsliv?
Det spørsmålet fikk vi ikke svar på. Vi fikk en henvisning til de
milliardene som Stortinget ga for noen uker siden. Men det var jo
rett og slett for å avhjelpe noe som bare kunne gjort situasjonen
verre – at kommunene måtte gå til permitteringer. Så de pengene
ble jo brukt på det og kan ikke brukes to ganger, selv om jeg skjønner
at statsråden gjerne vil bruke dem.. Det er fint å kunne bruke penger
to ganger, men de fleste av oss kan ikke det. Vi kan stort sett
bruke dem én gang.
Jeg håper at statsråden
tar sjansen, kan si litt til Stortinget og forsikre kommunene om
at regjeringen faktisk har en sånn plan, og kan skissere opp noe
om hvordan kommunene kan begynne å tenke for å kunne delta i å holde
aktiviteten oppe og gjøre noe av det som er det viktigste vi kan
gjøre, som er å holde folk i arbeid.
Bjørnar Moxnes (R) [13:42:19 ] : Statsråden påstår at Rødts
forslag vil føre til innelåsing av de menneskene som da får muligheten
til å skaffe seg en egen bolig til litt lavere pris enn markedsprisene.
Det er et paradoks å høre fra en Høyre-statsråd, som altså støtter
en politikk som fører til at de som har dårlig råd, er prisgitt
leiemarkedet.
Vi vet at 90 pst.
av husholdningene som har god råd, eier egen bolig. Halvparten av
husholdningene med dårlig råd, leier. Blant enslige forsørgere med
små barn er det over halvparten som leier boligen sin, og de er, takket
være Høyres boligpolitikk eller mangel på boligpolitikk, prisgitt
en innelåsing i et leiemarked med skyhøye leiepriser. Disse menneskene
vil få hjelp hvis Rødts boligpolitikk blir gjennomført. Det er også
hensikten med det vi foreslår.
Vi vet at åtte
av ti eier egen bolig. I Oslo er tallet to av tre, og eierandelen
synker. 39 pst. av de med lavinntekt eide egen bolig i 2003. I 2016
var andelen nede på 29 pst., og andelen som eier blant lavt utdannede,
går også ned. Vi vet at de som har gode kontakter i «foreldrebanken»,
har en god stilling når det kommer til å skaffe seg egen bolig.
De kan få hjelp, hvis de har velstående foreldre, og skaffe seg
en bolig også i pressområdene. Vi ønsker en politikk for dem som
ikke nødvendigvis har velstående foreldre, og som heller ikke er
rusavhengige og helt utslåtte – de skal få hjelp – men at også vanlige folk
med vanlige inntekter skal kunne få råd til å eie egen bolig i pressområdene.
Det vi vet, er
at det finnes en del land i Europa som fører en boligpolitikk som
sikrer boliger til folk flest. I Wien bor en halv million av innbyggerne
i «Gemeindebau», som er kommunale boliger av god standard. Ytterligere
200 000 bor i såkalte «geförderte Wohnungen», som er boliger delvis
støttet og fordelt av byen. I Zürich i Sveits har byen siden 2011
stilt krav om at en tredjedel av nye byggeprosjekter skal leies
ut til selvkostpriser. I Hamburg stiller byen krav til profilen
på nye utbyggingsprosjekter ved tildeling av tomter – at 20 pst.
av boligmassen skal være sosiale boliger av høy kvalitet, ikke bare
for de mest utslåtte, men for folk med helt vanlige inntekter.
Både Zürich, Hamburg
og Wien har en boligpolitikk. Det bør også Norge få, men det vil
åpenbart ikke skje på Høyres vakt.
Statsråd Nikolai Astrup [13:45:35 ] : Jeg betviler ikke representanten
Moxnes’ hensikter. De tror jeg er gode. Men jeg mener at løsningen
hans ikke vil gi et godt resultat.
Jeg må si at beskrivelsen
som representanten Moxnes gir av boligmarkedet, er litt mangelfull.
Han snakker som om vi ikke har boligsosiale virkemidler i Norge,
og at det ikke finnes kommunale boliger i Norge. Det gjør det jo
– mange av dem også. Vi har også et kraftig insentiv til å eie sin
egen bolig, som har gitt det resultatet at åtte av ti faktisk har
muligheten til å eie sin egen bolig. Det skal nok sies at banken
ofte eier mer av boligen enn det man selv gjør, men over tid er
det likevel slik at folk får mulighet til å være med på denne boligreisen,
og det tror jeg er bra. Så må vi målrette tiltakene for å hjelpe
de menneskene som ikke har den samme muligheten.
Til representanten
Lauvås: Det var aldri noen fare for at kommunene skulle havne i
en akutt likviditetsskvis. Regjeringen har hele tiden vært tydelig
på at kommunene skulle kompenseres for urimelige merkostnader knyttet
til korona, inntektsbortfall og selvsagt også skattesvikt. Det har
aldri vært noen tvil om det. Kommunene har i utgangspunktet hatt
likviditet til å håndtere situasjonen de står i.
Det som er riktig,
og som var kommunenes bekymring, er at de ikke kom til å ha likviditet
til å stå i den situasjonen over tid. Jeg er helt enig i at kommunene
skulle tilføres penger. Stortinget gjorde det, og det er bra. Det ville
regjeringen gjort uansett. Spørsmålet er på hvilket tidspunkt, for
vi vet jo at vi på tidspunktet da det ble gjort, visste veldig lite
om hvor store merutgiftene er, hvor stort inntektsbortfallet er,
og hvor stor skattesvikten blir. Vi er nødt til å komme tilbake
til de spørsmålene og gjøre en vurdering av hvor stort behov kommunene
faktisk har, så det er bra at storting og regjering samarbeider
om disse spørsmålene.
Så til bygg- og
anleggsnæringen, som det også ble stilt spørsmål om: Ja, det kan
godt hende kommunene kan bidra til å stimulere bygg- og anleggsnæringen,
men jeg mener det er viktig at vi har de riktige tiltakene til rett tid,
og at vi stimulerer de næringene som trenger mest stimulans. Derfor
er regjeringen nå i ferd med å gå gjennom hvordan vi kan bidra til
å stimulere aktiviteten og økonomien når vi etter hvert slipper
opp bremsepedalen og trykker inn gasspedalen. Da er det avgjørende
at vi bruker skattebetalernes penger på riktig måte for å få et
best mulig resultat. Det håper og tror jeg at vi alle i denne salen
er enige om.
Karin Andersen (SV) [13:48:41 ] : Nå var det altså statsråden
som i sitt innlegg skrøt av økte rammer til Husbanken, bostøtten
og kommunene. Da er det grunn til å påpeke at det var Stortinget
som foreslo det. Det er ikke riktig, som statsråden sa, at kommunene
ville ha greid dette fram til sankthans, for regjeringen hadde jo ikke
tenkt å gjøre noe før revidert. Jeg kjenner mange kommuner ganske
godt, f.eks. Ringsaker kommune. Sjøl med den bevilgningen som Stortinget
nå har gitt, mangler de over 20 mill. kr for å kunne balansere budsjettet
sitt, og de har plikt til å ha et budsjett i balanse. Så her trengs
det mer penger raskt. Stortinget og regjeringen har ikke vist at
de forstår denne situasjonen i kommunene.
Det andre er:
Jeg skjønner at statsråden lever i en helt annen verden enn det
jeg har gjort. Når folk som driver med renhold, handel, transport
eller jobber i helsevesenet, som har lave lønninger – ikke bare
når de begynner å jobbe, men hele livet – skal bo til leie, dyrt,
i mange år, har de ingen mulighet til å spare seg opp. De har som
regel heller ikke foreldre som har «foreldrebanken» i orden. Hvorfor
i all verden skal ikke disse menneskene få et startlån som de kan
betale, og kunne begynne å betale ned på sin egen bolig? Ikke engang
gjennom en ikke-kommersiell boligsektor, der de hadde kunnet komme
seg inn etter hvert, ser man på denne muligheten.
Jeg bare registrerer
at det er et ønske fra høyresida om å holde disse menneskene ute
fra eiemarkedet, for her har vi mulige virkemidler vi kan bruke
overfor folk som ikke nødvendigvis er helt på knærne økonomisk sett,
men som aldri vil kunne ta del i den verdistigningen eller de skattefordelene
som finnes i eiemarkedet. Jeg registrerer at man ønsker det. Jeg
håper, kanskje etter denne koronakrisa, at alle har skjønt hvem
som er de viktigste og mest umistelige arbeidstakerne i dette landet,
og at vi klarer å belønne dem, med både litt mer status og litt
mer lønn, slik at flere av dem kanskje klarer å kjøpe seg en bolig
sjøl. Men det hadde vært på sin plass at storting og regjering hadde
sikret de menneskene som har betalingsevne – jeg gjentar det: de
som har betalingsevne, men mangler egenkapital – mulighet til lån
gjennom Husbanken, slik man fikk før, slik at de kunne få kjøpt
en bolig og fått mulighet til å delta i verdistigningen. Det hadde
vært en konsistent eielinje, men den konsistensen har ikke regjeringen,
for de ser bare at det er noen som er veldig vanskeligstilte. SV
har ønsket å øke de ordningene også. Men til alle dem som i dag
sliter med å komme seg inn på eiemarkedet, har ikke regjeringen noe
svar.
Statsråd Nikolai Astrup [13:52:02 ] : La meg først og fremst
oppklare. Som det vil fremgå av referatene, var jeg tydelig på at
Stortinget hadde bevilget penger til Husbanken og økt bostøtte og
økte lånerammer for Husbanken. Så det var ikke et forsøk på å ta
æren for disse pengene. Jeg presiserte at det var Stortinget som hadde
gjort det, så da kan vi være enige om det, håper jeg.
Så til det som
representanten Karin Andersen tar opp her: Det hun i realiteten
tar til orde for, er å oppheve boliglånsforskriften, for de menneskene
som representanten Andersen her snakker om, fikk tidligere lån i kommersielle
banker. Det er blitt vanskeligere å få det lånet, og det var det
en grunn til. Det er mulig at jeg husker feil, men jeg tror at også
partiet SV stemte for den boliglånsforskriften i sin tid – jeg tar
som sagt forbehold om at jeg kanskje tar feil – og at det er en
god grunn til at vi har den. Det handler rett og slett om at vi
skal sørge for at folk ikke tar opp for mye lån, og at vi har et
velfungerende kredittmarked i Norge, og et kredittmarked som ikke
bidrar til høyere boligpriser enn nødvendig. Det er ikke noen tvil
om at boliglånsforskriften har bidratt til å dempe boligprisene,
ikke minst i Oslo.
Jeg er opptatt
av at vi tross alt har en ganske velfungerende politikk også for
de menneskene vi her snakker om. Hvis vi ser på statistikken, eier
18 pst. av personer i starten av 20-årene sin egen bolig i Norge.
Gjennomsnittet for alle land i Europa er 8 pst. 70 pst. av alle
personer i Norge som er i starten av 30-årene, bor i en bolig som de
eier. I Europa er gjennomsnittet 46 pst. Men det er utfordringer
for unge, en del andre lavtlønte og nyankomne flyktninger, som bor
til leie i en kortere periode. Det ser jeg ikke på som et problem.
Det er den vedvarende utfordringen med å komme inn i boligmarkedet
som er utfordringen. Det er der de boligsosiale virkemidlene kommer
inn. De problemstillingene som representanten Andersen reiser, er
ting som vi selvfølgelig også kommer til å drøfte i den boligsosiale
meldingen, som vi legger frem senere i år.
Karin Andersen (SV) [13:54:35 ] : Statsråden viser til tall
som er helt riktige, problemet er bare at nå går det i feil retning.
Det er altså færre av disse gruppene som nå kommer inn i eiemarkedet
enn hva det var før. Og det kommer av det jeg sa i stad, nemlig
at mange lavtlønnsyrker har stått stille. Noen har faktisk også
fått redusert lønn, og nå etter koronakrisen kan vi frykte at det
vil gjelde enda mange flere.
Så er det riktig
at disse fikk egenkapitalen sin dekket av Husbanken før. Men det
er litt vanskelig å se at det var det som drev prisene oppover,
når det er så lønnsomt for dem som har mye penger. Sjøl med det
økte egenkapitalkravet og økte skatter på sekundærbolig, er det
ekstremt lønnsomt. Og de som har penger, gjør det: De investerer
i eiendom, og det presser prisene enormt. Det hører jeg ikke at
statsråden er det minste bekymret for, men han er veldig redd for
at Husbanken skal låne ut så mye penger til noen – som de kan betjene.
Jeg har gjentatt det ganske mange ganger nå: De skal altså ikke
få mer i lån enn de kan betjene. Det betyr at det ikke vil presse
prisene vesentlig oppover. For da hadde de vel hatt kapital til
dette egenkapitalkravet, hvis det hadde vært slik.
Problemet er at
folk med vanlige lønninger har lave lønninger hele livet, og at
man betaler mer i husleie enn det man faktisk ville betalt for å
betjene dette lånet. Det er den faktiske situasjonen for mange,
altså at de har boutgifter som er høyere enn de ville hatt hvis
de hadde fått dette startlånet. Det er det som er paradokset. Disse menneskene,
som gjør alle disse viktige jobbene til en veldig lav lønn, burde
få mulighet til å eie sjøl og være med på den verdistigningen og
kunne betale ned på sitt eget.
Jeg mener dette
er ren og skjær sunn fornuft, og vi er nødt til å finne løsninger
på dette. Jeg appellerer så sterkt jeg kan. Jeg vet at Senterpartiet
og Arbeiderpartiet er dundrende enig i dette. Dette må vi løse,
for det er forferdelig dumt at det skal være sånn, og at vi ikke
hjelper disse menneskene inn på boligmarkedet, til en låneportefølje
og en utgift som de faktisk kan betale, og som ikke på langt nær
vil presse prisene på samme måte som dem som i dag kan spekulere
i eiendoms- og boligmarkedet.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.
Votering, se voteringskapittel