Statsråd Abid Q. Raja [12:02:56 ] : Likestillingspolitisk redegjørelse
2020 gir en status i arbeidet med å fremme likestilling og mangfold
i alle sektorer. Redegjørelsen handler om arbeid, utdanning, kultur
og temaer som diskriminering, vold, helse og internasjonalt samarbeid.
De siste ukene
har endret hverdagen og livet vårt. Dette påvirker også likestillingen
i Norge. Den 12. mars innførte vi noen av de strengeste tiltakene
Norge har opplevd i fredstid. Mange av de områdene jeg skal snakke
om i denne redegjørelsen, er hardt rammet av koronapandemien og
tiltakene. Det vil ta tid før vi vet hvilken innvirkning tiltakene
og effekten av pandemien har for likestillingen og mangfoldet. Redegjørelsen
fanger derfor ikke opp konsekvenser som følge av de strenge tiltakene,
men jeg vil allikevel se på noen av områdene i lys av koronasituasjonen.
Regjeringen har
satt i gang en rekke nasjonale tiltak for arbeidslivet, helse og
omsorg, kultur, skole og utdanning og internasjonale forhold. Framover
trenger vi informasjon om hvordan pandemien påvirker likestillingen
mellom kvinner og menn, situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne,
for skeive, for minoriteter og ikke minst voldsfeltet.
Jeg er bekymret
for konsekvensene stengte skoler og barnehager og karantene- og
isolasjonsregler har for den som utsettes for vold i hjemmet. Forskning
for å identifisere effekter av disse områdene kan være aktuelt framover
og nødvendig for å utvikle målrettede mottiltak. Data og statistikk
blir derfor viktig for effektiv respons.
Vi har et godt
utgangspunkt for å fortsette arbeidet med et likestilt samfunn.
Norge er et av verdens mest likestilte land. For tredje år på rad
er vi nr. 2 i verden. Forskjellen mellom kvinner og menn er enda
mindre i 2019 enn den var i 2018. Det er bra. Regjeringens mål er
at alle skal ta del i det likestilte Norge. Og som likestillingsminister
vil jeg kjempe for frihet, for samhold og fellesskap og muligheten
for å leve et fritt liv i by og bygd over hele landet – uavhengig
av seksuell orientering, kjønn, alder, funksjonsnivå, sosial bakgrunn,
etnisitet, religion eller hvor du bor.
Arbeidslivet er
helt sentralt for å oppnå likestilling. Vi har derfor styrket aktivitets-
og redegjørelsesplikten i likestillings- og diskrimineringsloven.
Alle arbeidsgivere skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig
for å fremme likestilling og hindre diskriminering. De skal hindre
trakassering, seksuell trakassering og kjønnsbasert vold og se på
rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter,
tilrettelegging og mulighet for å kombinere arbeid og familieliv.
Alle de offentlige og de største private, arbeidsgiverne skal også kartlegge
lønnsforhold fordelt etter kjønn og bruken av ufrivillig deltidsarbeid.
Det gjelder også for offentlige myndigheter. Offentlige myndigheter
må vurdere likestillingskonsekvenser i alt sitt arbeid. Aktivitets-
og redegjørelsesplikten er derfor et viktig verktøy som setter oss
i stand til å vurdere likestillingskonsekvenser av tiltakene som
gjennomføres i bekjempelsen av koronapandemien også.
Vi er nr. 2 i verden,
men allikevel – vi må gjøre mer. Alle skal ta del i det likestilte
Norge – alle! Vi vet at både kvinner og menn har viktige likestillingsutfordringer.
La meg nevne noen av dem:
Vi står overfor
en global krise som krever raske beslutninger fra nasjonale myndigheter
i alle land. I denne situasjonen er det viktig at vi er oppmerksomme
på at tiltak og hjelp treffer alle som trenger det, og at ingen
faller utenfor. Derfor må vi vurdere likestillingskonsekvensene
av de tiltakene vi iverksetter. I tillegg til kjønn er alder, etnisk
bakgrunn, funksjonsnedsettelse og andre diskrimineringsgrunnlag
noe vi må være oppmerksom på.
Vi skal bekjempe
vold i nære relasjoner. Denne volden er økende, og mørketallene
er høye. Vi vil fortsette arbeidet med å avdekke og forhindre overgrep
mot mennesker med funksjonsnedsettelser og andre sårbare voksne
og barn.
Vi skal bidra til
å skape et mer mangfoldig kunst- og kulturliv, en mangfoldig idretts-
og frivillighetssektor, vi skal arbeide for mindre kjønnsdelt utdanning
og arbeidsliv – det er særlig viktig å få flere menn i kvinnedominerte
bransjer og omvendt.
Vi skal øke innvandrerkvinners
arbeidsdeltakelse fordi inntekt gir økonomisk selvstendighet og
bedre integrering i samfunnet.
Vi skal arbeide
for flere kvinnelige toppledere. Det er i topposisjonene at de økonomiske
beslutningene tas, og der må kvinner også være med.
Vi skal bekjempe
negativ sosial kontroll, fordi det begrenser mulighetene for å delta
i samfunnet gjennom utdanning, arbeid og frivillig engasjement.
Negativ sosial kontroll fengsler oss ikke bare fysisk, men også
mentalt.
Vi skal arbeide
for å endre kjønnsspesifikke titler til kjønnsnøytrale titler i
alle statens virksomheter.
Vi skal ha økt
oppmerksomhet mot aldersdiskriminering og mye mer.
Arbeidsmarkedet
rammes hardt under koronapandemien. Verden stenger ned, og det påvirker
en åpen og eksportrettet økonomi som vår. Oljeprisen har falt dramatisk,
og tiltak mot pandemien har store økonomiske konsekvenser.
Jeg vil nevne
kort et par av de flere titalls tiltak på arbeidslivsområdet som
er satt i verk for å håndtere koronasituasjonen:
lønnskompensasjon
til permitterte, som også omfatter studenter
støtte
til selvstendig næringsdrivende og frilansere
milliardpakke
til gründere og vekstbedrifter
Arbeidsmarkedet
i Norge er kjønnsdelt, og vi vet ennå ikke hvordan denne krisen
vil påvirke dette framover. Hele 85 pst. av norske arbeidstakere
jobber i et yrke som er dominert av enten menn eller kvinner. Det kjønnsdelte
arbeidsmarkedet får konsekvenser for kjønnsforskjeller i lønn, arbeidsforhold,
arbeidstid, karriereutvikling og ulikhet.
Utdanningsvalg
tas ikke i et vakuum. For den enkelte kan forventninger om hva slags
utdanning og yrke som passer den enkelte, begrense karrierevalget.
På samfunnsnivå har det bl.a. konsekvenser for arbeidskraftstilgang.
Framover er vi
avhengig av et mer fleksibelt arbeidsmarked. For eksempel viser
framskrivinger fra SSB av arbeidskraftsbehovet i helse- og omsorgssektoren
at behovet vil øke. Fortsatt er det få menn som jobber i de største
yrkesgruppene, som grunnskolelærer, sykepleier eller helsefagarbeider.
Større endringer krever derfor at menn går inn i utradisjonelle
yrker.
Vi ser at de utfordringene
som står igjen, er tunge å endre og krever økt innsats. Derfor skal
vi legge fram en ny strategi neste år. Målet er enkelt: Vi må få
flere menn inn i kvinnedominerte yrker og flere kvinner inn i mannsdominerte
yrker. Temaer som kvinner og toppledelse og innvandrerkvinners deltakelse
i arbeidslivet er også viktige temaer.
Koronakrisen har
ført til en dramatisk økning i arbeidsledigheten, i første rekke
i form av permitteringer, men også antall ordinært ledige har økt.
Det er usikkert hva som vil være den videre utviklingen, men det
legges til grunn at ledigheten vil avta noe igjen etter hvert som de
strenge smitteverntiltakene gradvis lempes på.
Så langt har disse
tiltakene gitt en større økning i ledigheten blant kvinner enn blant
menn. Det må ses i sammenheng med at kvinner er overrepresentert
i deler av tjenestesektoren som først ble stengt. Etter hvert har konsekvensene
spredt seg til større deler av økonomien, og det har ført til at
andelen menn har økt blant de permitterte og forskjellene har blitt
mindre. Nå er det om lag like mange arbeidsledige kvinner og menn
med en ledighetsrate på i overkant av 10 pst. av arbeidsstyrken.
Regjeringens mål
er et trygt og fleksibelt arbeidsmarked med høy sysselsetting og
lav arbeidsledighet. Kvinners høye arbeidsdeltakelse har, sammen
med en rekke andre kjennetegn ved den norske arbeidsmodellen, bidratt
til at Norge gjennom de siste 25 årene har hatt høyere økonomisk
vekst, høyere sysselsettingsgrad og lavere arbeidsledighet enn mange
andre land.
Norske kvinner
er i verdenstoppen når det gjelder deltakelse i arbeid. Fram til
pandemien var 75 pst. av kvinner i alderen 20–66 år sysselsatt.
For menn var tallet 81 pst. i samme aldersgruppe. Yrkesdeltakelsen
blant innvandrerkvinner var klart lavere. Andelen sysselsatte innvandrerkvinner
var 63 pst. og 71 pst. blant menn i samme aldersgruppe, 20–66 år.
Det er stor variasjon
i yrkesdeltakelsen etter hvilket land kvinnene kommer fra, altså
bakgrunnsland, opprinnelsesland. Et veldig positivt trekk er imidlertid
at norskfødte kvinner med innvandrerforeldre, i alderen 30–34 år,
jobber i langt høyere grad enn innvandrerkvinner i samme alder.
Regjeringens mål
er å få flere innvandrerkvinner i arbeidslivet. Det er ikke bare
god integreringspolitikk, men det er også god likestillingspolitikk.
Det er flere årsaker til at yrkesdeltakelsen er lavere for kvinner
med innvandrerbakgrunn. Noe kan skyldes fordommer og stereotypiske
oppfatninger. Det kan være forskjellsbehandling og manglende anerkjennelse
av kvalifikasjoner fra arbeidsgiverens side. Det kan også skyldes
mangel på relevant kompetanse hos innvandrerkvinner, inkludert manglende
norskkunnskaper, lite tilgang på jobbrelevant sosialt nettverk,
forventninger til jenter og negativ sosial kontroll. Også kulturelle
og religiøse barrierer kan hindre deltakelse i arbeidslivet. Kultur
skal aldri være et hinder for deltakelse i arbeidslivet. Dette vil regjeringen
kjempe imot. Kampen mot negativ sosial kontroll bør absolutt alle
politikere og alle samfunnsaktører i hele Norge slutte opp om.
Regjeringen tar
flere grep for å fjerne barrierene og for å få flere innvandrerkvinner
inn i arbeidslivet. La meg nevne noen eksempler:
Vi
reformerer integreringspolitikken.
Vi
reformerer introduksjonsprogrammet og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.
Vi
innfører obligatorisk kurs i livsmestring for alle deltakere og
kurs i foreldreveiledning for dem som deltar i introduksjonsprogrammet
og som har barn.
Vi
viderefører Jobbsjansen. I 2020 er det satt av 85,3 mill. kr til
denne ordningen.
I dag er kun 44 pst.
av personer som oppgir at de har en funksjonsnedsettelse, i arbeid.
Det er små forskjeller mellom kvinner og menn. Når det gjelder arbeidstid, jobber
kvinner med funksjonsnedsettelse betraktelig mer deltid i forhold
til menn med funksjonsnedsettelser.
Satsingen på varig
tilrettelagt arbeid, VTA, er en av regjeringens viktigste prioriteringer
i arbeids- og velferdspolitikken. Flere i heltid er med på å sikre
bærekraft i samfunnet vårt. Stadig flere kvinner jobber heltid. Innvandrere,
både menn og kvinner, jobber oftere deltid enn befolkningen ellers.
Dette skyldes til en viss grad at de jobber i næringer der deltidsstillinger
er vanlig. Samtidig kan mulighet for deltidsarbeid bidra til at
flere innvandrerkvinner deltar i arbeidslivet.
Det er store forskjeller
i arbeidstid etter bransje. Flest på deltid finner vi i kommunale
helse- og omsorgstjenester. Her er om lag to av tre medarbeidere
deltidsansatte – dette er 2018-tall. I arbeidet med å få opp heltidsandelen
blant kvinner har vi fra regjeringens side tatt viktige grep sammen
med Stortinget. Fra 1. januar skal alle de offentlige og de største
private arbeidsgiverne kartlegge bruken av ufrivillig deltidsarbeid.
Formålet er å fremme en heltidskultur og likestilling i arbeidslivet.
Da vi innførte
tredelingen i foreldrepermisjonen var det også med en forventning
om at når foreldre deler omsorgsansvar og fravær fra jobb likere,
vil også mønsteret i arbeidslivet endre seg over tid. Tallene fra
2019 viser en klar tendens: fedre øker sitt uttak. Det betyr også at
fedre tok ut en større andel av alle foreldrepengedagene enn tidligere.
Partene samarbeider
om en heltidskultur i helse- og omsorgssektoren fordi det er avgjørende
for å sikre kvalitet, få bedre arbeidsmiljø og tilstrekkelig kompetanse
i tjenestene.
Arbeidsgivere
har en plikt til å arbeide for likestilling, som også omfatter lønn.
Forskjellen mellom kvinner og menns gjennomsnittslønn har heldigvis
gått ned også siden 2018. Nå tjener kvinner 87,6 pst. av menns lønn
når vi inkluderer både heltids- og deltidsansatte i 2019. Den viktigste
forklaringen på forskjellen er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet,
dvs. at kvinner oftere jobber i yrker og bransjer med lavere gjennomsnittslønn enn
der mange menn jobber.
Lønnsdiskriminering
er forbudt ved lov i Norge. Til tross for dette har det gått sakte
med å redusere lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Derfor får
nå alle de offentlige og de største private arbeidsgiverne en plikt
til å gjennomføre lønnskartlegging fordelt etter kjønn. Åpenhet
om lønn er grunnleggende for å identifisere lønnsforskjeller og
barrierer for likelønn.
Kjønnsdelt utdanningsvalg
har også konsekvenser for arbeidsmarkedet, og dette er trender som
er vanskelig å snu. To tredjedeler av kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet
kan forklares med kjønnsdelt utdanningsvalg, dvs. at utdanningsvalgene
ungdommer og unge voksne tar, har store konsekvenser for hvor kjønnsdelt arbeidsmarkedet
deretter blir.
Kvinner har heldigvis,
i økende grad, gått inn i tidligere mannsdominerte og kjønnsbalanserte
utdanninger. Det gjelder f.eks. jus, økonomi, administrasjon og medisin.
Samtidig ser vi at innenfor f.eks. teknologi er kvinner fortsatt
i klart mindretall. Digitalisering vil få store konsekvenser for
kompetansebehovene framover, og her må kvinnene være med.
Menn har ikke
endret studievalg tilsvarende. Derfor er det fortsatt relativt få
menn som jobber i de største yrkesgruppene, som grunnskolelærer,
sykepleier eller helsefagarbeider. Større endringer krever derfor
at menn går inn i utradisjonelle yrker. Kun hver femte søker til barnehagelærerutdanningen
og grunnskolelærerutdanning for de yngste barna, er mann. De neste
årene kommer Norge til å trenge mange nye lærere, særlig for 1.–7. trinn.
For å få de beste må vi rekruttere fra hele befolkningen. Derfor
må vi få tak i de mannlige lærertalentene.
En rapport om
årsaker til manglende kjønnsbalanse blant lærere i grunnskolen peker
på at indre motivasjon og erfaring fra å jobbe med barn, er blant
det som motiverer menn til å bli lærere for de yngste i skole og barnehage.
Det anbefales å gi gutter erfaring med arbeid med barn og la unge
menn møte rollemodeller som har gjort kjønnsatypiske utdanningsvalg.
Regjeringen prøver ut dette nå i et stort prosjekt i regi av Høgskulen
på Vestlandet.
Helsefagene er
den største utdanningskategorien i landet. Sykepleierstudiet er
den klart største helsefaglige utdanningen. Kun 15 pst. av studentene
på sykepleierutdanningen er menn. Neste uke får vi en rapport med
anbefalinger om tiltak for å rekruttere flere gutter og menn til
helse- og omsorgsutdanninger. Rapporten tyder på at gutter og menn
i stor grad forbinder helse- og omsorgsyrker med relativt lav status,
problemer knyttet til arbeidsmiljø og -forhold. Nesten halvparten
av de spurte guttene på videregående skole og i ungdomsskolen oppfatter
at sykepleieryrket er best egnet for kvinner. Mange gutter ser dessuten
ut til å ha lite kunnskap om sektoren og hvilke muligheter arbeid
innenfor helse- og omsorgssektoren faktisk gir.
I tillegg får
vi nå utredet og utviklet et prosjekt etter tilsvarende modell som
Jenter og teknologi for å rekruttere gutter og menn til helse- og
omsorgssektoren. Det er flere yrker som er i front nå under koronapandemien, men
ett skiller seg ut med særlig viktig samfunnskritisk funksjon, nemlig
sykepleierne. Jeg håper det vil føre til at flere menn nettopp velger
dette yrket.
Kun 29 pst. av
studentene som søkte teknologi eller realfag som sitt førstevalg
på universitet eller høyskole i 2018, var kvinner. Derfor har regjeringen
gitt Jenter og teknologi statlig tilskudd siden 2016. I 2020 utgjør
tilskuddet 3,5 mill. kr for å øke andelen jenter i teknologifagene
på alle nivåer i utdanningssystemet.
Kunst og kulturliv
har en viktig rolle i velfungerende demokratier. Dette er arenaer
som bidrar til fellesskap, til inkludering, til toleranse og deltakelse
i samfunnet. Samtidig vet vi at dette er arenaer der ikke alle opplever at
de er inkludert eller representert.
Kulturdepartementet
og Kulturrådet har over flere år arbeidet med kulturelt mangfold,
særlig gjennom prosjektet Inkluderende kulturliv i Norden. Vi viderefører
innsatsen. I 2020 har Kulturrådet fått i oppdrag å være nasjonal
koordinator for økt mangfold, inkludering og deltakelse i kultursektoren.
I 2020 fordeler vi til sammen 24,5 mill. kr til ulike institusjoner,
tiltak og prosjekter på kulturområdet som skal stimulere til mangfold,
integrering og bekjempelse av fattigdom.
Alle som bor i
Norge skal ha like muligheter til å bidra og til å delta i fellesskapet.
Og Norge går heldigvis i front når det gjelder politikk og rettigheter
for LHBTIQ-personer. Mange LHBTIQ-personer møter likevel barrierer
som hindrer samfunnsdeltakelse. Vi ser også at mange har negative
holdninger til de skeive, eller LHBTIQ-personer.
Regjeringens nåværende
handlingsplan Trygghet, mangfold og åpenhet løper ut i år. Det er
iverksatt en midtveis- og sluttevaluering av planen. Evalueringen
vil være viktig for å vurdere hvilke innsatser vi framover skal
iverksette for å styrke skeive personers levekår og rettigheter.
Før påske la regjeringen
fram et forslag til endring i straffeloven for å styrke transpersoners
strafferettslige diskrimineringsvern. Forslaget går ut på at kjønnsidentitet
eller kjønnsuttrykk skal inngå som diskrimineringsgrunnlag i flere
bestemmelser i straffeloven. Videre foreslås det at uttrykket «homofil
orientering» erstattes med «seksuell orientering», for å tydeliggjøre
at bifile omfattes av det strafferettslige diskrimineringsvernet. Dette
er et viktig løft for diskrimineringsvernet.
Personer med funksjonsnedsettelse
møter barrierer som hindrer full likestilling. Noen fullfører ikke
utdanningsløpet, noen får ikke oppfylt sine behov for helsetjenester,
noen har problemer med å komme inn i arbeidslivet, og noen deltar
ikke i organisasjonslivet og aktiviteter. Det er litt dramatisk.
I en rapport fra
2016 opplyser hele 36 pst. av personer med funksjonsnedsettelse
at de har blitt utsatt for krenkende ytringer. Fire av ti som har
blitt utsatt for hatytringer, sier at de holder seg hjemme, og de
kvier seg for å dra til bestemte steder. Tre av ti sier at de lar
være å uttale seg offentlig.
I en annen rapport
fra 2019 kommer det fram at det er lite kunnskap om diskriminering
av personer med nedsatt funksjonsevne i samfunnet, for det er kun
6 pst. som tror at personer med funksjonsnedsettelse utsettes for
hatprat. Dette er uholdbart. Det er behov for økt bevissthet om
problemet.
Vi vet at voksne
med funksjonsnedsettelse og utviklingshemming er mer utsatt for
vold og overgrep enn andre grupper. Dette gjelder særlig kvinner.
TryggEst er en ny og helhetlig modell for håndtering av mistanke
om vold og overgrep mot risikoutsatte voksne. TryggEst er prøvd
ut i tolv kommuner. Antallet saker i disse kommunene er seksdoblet,
og 70 pst. av de utsatte er kvinner. Det er urovekkende.
Regjeringen lanserte
i 2018 en strategi for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse.
Den ble fulgt opp av en handlingsplan, Et samfunn for alle – Likestilling,
demokrati og menneskerettigheter, i 2019. Her er det tiltak for
å sikre trygghet og sikkerhet, men også på innsatsområdene utdanning,
arbeid, helse- og omsorg og kultur og fritid. Ambisjonen er helhetlig
og samordnet innsats og en effektiv gjennomføring av regjeringens
politikk på dette området.
Under koronapandemien
er mange av disse utfordringene forsterket. Mange er i risikogruppen,
de rammes av at behandling og oppfølging av helsetjenestene utsettes
eller uteblir, det er utfordringer knyttet til assistanse og BPA,
og elever med behov for tilrettelegging får ikke nødvendigvis det
tilbudet de skal ha. Koronaen setter oss alle på prøve.
Det har likevel
vært en positiv utvikling i levekårene for personer med utviklingshemming
siden 1990-tallet. Samtidig er det særlig bekymringsfullt at utviklingen
på enkelte felt, som andel av utviklingshemmede i arbeid, har gått
tilbake. Vi arbeider nå med en stortingsmelding om hvordan utviklingshemmede
kan få oppfylt sine behov og rettigheter. Viktige punkter i meldingen
er retten til et selvstendig liv, retten til bolig samt retten til
utdanning, arbeid, helsetilbud, retten til vern mot utnytting, vold
og misbruk, retten til familieliv, rett til kultur, fritidsaktiviteter
og livssynsutøvelse.
Universell utforming
er nødvendig for personer med funksjonsnedsettelse og letter hverdagen
for alle, bl.a. for eldre og småbarnsforeldre med barnevogn. Derfor
følger regjeringen opp arbeidet med universell utforming, og vi
legger fram en ny handlingsplan på dette området. Den nye planen
skal ha virkning fra 2021.
Det finnes mennesker
i Norge som føler på frykt for å vise sin religiøse eller etniske
tilhørighet, mennesker som er redde for å uttrykke sine meninger.
Rasisme og diskriminering er som sådan ødeleggende for samfunnet,
men også for enkeltmenneskers liv. Regjeringens handlingsplan mot
rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion har
tiltak innenfor ni ulike områder som f.eks. debatt og demokrati,
utdanning, bolig, arbeid og strafferettskjeden.
Negative holdninger
til muslimer er utbredt i vårt samfunn, dessverre. Faktisk viser
forskning at hele 30 pst. av befolkningen har fordommer mot muslimer.
Regjeringen har
nå startet arbeidet med en handlingsplan mot diskriminering av og
hat mot muslimer. Målet er å forebygge og hindre diskriminering
og legge til rette for dialog og meningsutveksling. Regjeringen
involverer frivillige lag og foreninger i arbeidet med planen.
Det finnes fortsatt
utpregede fordommer mot jøder i Norge. «Jøde» er et utbredt skjellsord,
og noen velger å skjule sin jødiske identitet for å unngå negative
sanksjoner. Siden 2000-tallet har jødiske mål vært utsatt for angrep.
Jødene i Norge utgjør en kulturell og religiøs minoritet på rundt
1 500–2 000 personer og er svært utsatt når antisemittisme kommer
til uttrykk. Regjeringen vil fornye og videreføre handlingsplanen
mot antisemittisme til 2020, og den jødiske minoriteten involveres
i arbeidet.
Likestilling og
diskriminering berører også eldre. Regjeringen følger opp «Flere
år – flere muligheter – strategien for et aldersvennlig Norge» med
et program for å bidra til at eldre kan delta i arbeids- og samfunnsliv.
Regjeringen har nylig fremmet lov om eldreombudet for Stortinget
og har utnevnt landets første eldreombud, som skal starte arbeidet
med å fremme eldres interesser på alle samfunnsområder.
Vi skal ha et
samfunn hvor ytringsfrihet står sterkt, og hvor terskelen for å
delta i den offentlige debatten er lav. Mange ulike grupper i det
norske samfunnet utsettes for hets eller hatefulle ytringer. Politikere
er ikke skånet for dette, de heller. Regjeringen har derfor en strategi mot
hatefulle ytringer. Det gjelder på alle diskrimineringsgrunnlag.
I strategien er det mange tiltak på ulike områder. Regjeringen har
også nylig nedsatt en ytringsfrihetskommisjon, som skal utrede rammene
og forutsetningene for ytringsfriheten på bredt grunnlag.
Vold mot og trakassering
av kvinner er en av våre største likestillingsutfordringer. Regjeringens
mange målrettede innsatser er med på å forebygge og bekjempe handlinger
som begrenser spesielt kvinners liv. For personer som er utsatt
for psykisk eller fysisk vold fra partner eller andre i familien,
kan koronapandemien oppleves spesielt vanskelig. Smitteverntiltakene,
hjemmekarantene og isolasjon kan fort øke konfliktnivået i hjemmet,
ofte også knyttet til rusmidler og bekymringer for økonomi og helse.
Bortfall av viktig sosialt nettverk og støtte for familien kan forverre
situasjonen ytterligere.
Flere av de store
sykehusene rundt om i landet forteller at de har undersøkt langt
færre barn utsatt for vold og overgrep enn det som ellers er vanlig.
Politiet utarbeider nå ukentlige etterretningsrapporter. Det ble
allerede i den første rapporten pekt på at det var sannsynlig at forekomsten
av fysisk og psykisk vold i nære relasjoner ville øke, spesielt
om situasjonen ble langvarig. I sårbare familier er det sannsynlig
at problemene forsterkes.
Så langt rapporteres
det om en nedgang i antallet anmeldelser til politiet om vold i
nære relasjoner sammenlignet med samme periode i fjor. En mulig
forklaring kan være at voldsutsatte i mindre grad får anledning
til å melde fra til politiet eller hjelpeapparatet på egen hånd.
Med mindre sosial omgang antas det at også færre er i stand til
å avdekke at voksne blir utsatt for mishandling i nære relasjoner.
For å møte denne situasjonen har politiet iverksatt tiltak av mer
proaktiv karakter. Et godt eksempel er det styrkede samarbeidet
politidistriktene nå etablerer med kommunene om tiltak for å avhjelpe
situasjonen.
Når det gjelder
den mer langsiktige innsatsen, har vi flere handlingsplaner med
omfattende tiltak. La meg for det første nevne ny handlingsplan
mot vold i nære relasjoner, som etter planen skal komme i juni 2020.
I den handlingsplanen, om vold i nære relasjoner, skal vi videreutvikle
arbeidet gjennom forebygging, bistand og beskyttelse, straffeforfølging,
kunnskap og kompetanse. I handlingsplanen vil vi også ha en egen
del om vold og overgrep i samiske områder.
Behovet for innsats
er stort. Basert på registrerte politianmeldelser og landsomfattende
omfangsundersøkelser ser vi en økning av mishandling i familieforhold, voldtekt
eller voldtektsforsøk og vold i nære relasjoner.
Vi har satt ned
et utvalg som skal se på i hvilken grad og eventuelt på hvilken
måte det har forekommet svikt i det offentlige tjenesteapparatets
håndtering i forkant av partnerdrapssakene.
Personer med samisk
bakgrunn rapporterer om at de er mer voldsutsatt enn ikke-samiske
personer i samme område. I Tysfjord kommune er det f.eks. avdekket
et stort omfang av vold og seksuelle overgrep. Politi og hjelpeapparat
mangler kompetanse i samiske språk og kultur.
For det andre:
Voldtekt er et alvorlig likestillingsproblem – kriminalitet først
og fremst, men også et likestillingsproblem. Kvinner er oftest utsatt,
og de fleste voldtektene utøves av menn. Voldtekt begrenser kvinners frihet
og vil kunne begrense livsmestring, utdanning og deltakelse i arbeidslivet.
Voldtekt er også et stort folkehelseproblem og frarøver kvinnene
mulighet til å leve det livet de ønsker å leve i frihet.
I handlingsplanen
mot voldtekt er det fem innsatsområder med til sammen 33 ulike tiltak.
Her prioriteres forebygging, lett tilgjengelig hjelp og tiltak for
god etterforskningskvalitet.
Den tredje innsatsen
i arbeidet mot vold er opptrappingsplanen mot vold og overgrep.
I den retter vi særlig arbeidet inn mot de unge. Vi innfører opplæringsmateriell
om voldsrelaterte temaer i barnehage og skole på norsk og samiske
språk. Vi innfører opplæringsprogrammet SNAKKE, som gjør voksne
bedre i stand til å avdekke vold. Vi støtter etablering av en lavterskeltelefon
for foreldre. Vi styrker behandlingstilbudet for personer som står
i fare for å utøve seksuelle overgrep, og for dem som er dømt for
seksuelle overgrep. Det etableres bl.a. et lavterskeltilbud og helhetlig
behandlingstilbud for personer som er redd for å begå seksuelle
overgrep mot barn. Vi styrker forskning, både om seksuelle overgrep
og om krisesentertilbudet.
Den fjerde innsatsen
i rekken handler om at alle skal kunne leve et fritt og selvstendig
liv. Negativ sosial kontroll og æresvold er alvorlige inngrep i
den enkeltes liv og kan gi store helseutfordringer. Det gjelder
ikke minst for de jentene som er utsatt for kjønnslemlestelse og
tvangsekteskap.
Det er litt tilfeldig,
men på denne dagen i dag er det nøyaktig 24 år siden jeg ble sammen
med Nadia. Det var kjærlighet ved første blikk, i det minste fra
min side. Det var likevel en kamp for å få hverandre fordi vi ikke
tilhørte samme kaste. Vi måtte gjemme oss på den andre siden av
byen for ikke å bli sett – man kunne bli oppdaget fordi den negative
sosiale kontrollen var der. Kjærligheten var ikke vår å bestemme,
men vi vant fram. Også i dag opplever mange negativ sosial kontroll,
og mange oppgir kjærligheten fordi foreldrene har andre krav til
barna. Derfor besluttet regjeringen den 17. februar i år å lage
en ny handlingsplan, Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert
vold, som skal følge opp nåværende handlingsplan. Dette er viktig
arbeid.
Likestilling og
selvbestemmelse er viktig. Tvangsekteskap er et overgrep der en
frarøves autonomi i sitt eget liv. Det samme kan man si om selve
forventningen om ekteskap mange opplever, at det å gifte seg er
meningen med tilværelsen. Det er klart at i noen fellesskap kan denne
oppfatningen oppleves som en form for sosial kontroll. Det at du
må gifte deg for å kunne flytte for deg selv eller bort fra familien,
er i seg selv klart negativ sosial kontroll. Regjeringen skal jobbe
på alle plan for å sikre alle borgere i Norge frihet og autonomi
i sitt eget liv.
Seksuell trakassering
er et omfattende problem for kvinners mulighet i arbeidslivet. De
nordiske likestillingsministrene har derfor vedtatt en flerårig forskningssatsing
om seksuell trakassering i arbeidslivet i Norden. Etablering av
et lavterskeltilbud er en viktig milepæl i arbeidet mot seksuell
trakassering. Regjeringen vil sikre en effektiv håndheving av saker
om seksuell trakassering og har derfor etablert et lavterskeltilbud
for behandling av saker om seksuell trakassering.
Diskrimineringsnemnda
er gitt myndighet til å håndheve saker om seksuell trakassering
og til å ilegge oppreisning og erstatning. Likestillings- og diskrimineringsombudets
veiledning og hjelpetilbud er i tillegg styrket, for vi ønsker at
disse sakene skal løses på lavest mulig nivå. Dette er et arbeid
som er i gang.
Helse: Vi er inne
i en helt spesiell situasjon. Covid-19-viruset er av Verdens helseorganisasjon
erklært som en pandemi. Koronautbruddet skaper også betydelige utfordringer
for alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Forskningsrådet og
helseregionene utlyste inntil 30 mill. kr til forskning på koronaviruset.
Beløpet ble i april økt til 70 mill. kr etter at Trond Mohn Stiftelse
og Kreftforeningen ble med på dugnaden. Gjennom nye prioriteringer
i Forskningsrådet er det åpnet for ytterligere 30 mill. kr til offentlig-privat
samarbeid.
Vi trenger mer
kunnskap om kvinners helse og kjønnsforskjeller i helse. Derfor
viderefører vi satsing gjennom Norges forskningsråd på flere titalls
millioner kroner til denne tematikken. Og jeg vet at presidenten også
er spesielt opptatt av dette.
Vi vil også sette
ned et offentlig utvalg om helse i et kjønnsperspektiv. En økende
andel unge jenter rapporterer om psykiske plager. Folkehelseinstituttet
har fått i oppdrag å få bedre oversikt over faktorer som påvirker barn
og unges psykiske helse og livskvalitet.
Vi skal lansere
en handlingsplan for å forebygge selvmord. Menn er overrepresentert
på selvmordsstatistikken i alle aldersgrupper, bortsett fra blant
de aller yngste. Folkehelseinstituttet har fått i oppdrag å utarbeide
en kunnskapsoversikt om selvmord blant menn.
Vi vet at kvinner
i større grad påtar seg de tyngste omsorgsoppgavene i familiene.
Det gjelder generelt, men spesielt i krisesituasjoner som vi er
i nå. Det er en av årsakene til at kvinner jobber mer deltid enn
menn. Regjeringen arbeider nå med en egen pårørendestrategi og handlingsplan,
som vi tar sikte på å legge fram i 2020.
CORE Topplederbarometer
kartlegger kjønnsfordelingen i styrer og toppledergrupper i de største
selskapene etter omsetning i norsk næringsliv. Et nytt CORE Topplederbarometer
er under arbeid. Dette er en sentral kunnskap for å følge utviklingen
på toppen. Institutt for samfunnsforskning gjennomfører et forskningsprosjekt
som skal gi forslag til å øke andelen kvinnelige toppledere i næringslivet.
I statlig sektor
har det vært en jevn økning av andelen kvinnelige ledere, toppledere
og øvrige ledere de senere årene, fra 45 pst. i 2012 til 54 pst.
i 2018. Dersom vi kun ser på toppledernivået i staten i 2019, var
andelen kvinnelige ekspedisjonssjefer i departementene 37 pst., mens
det i direktoratene var 48 pst. kvinner som øverste leder. Dette
er bra – det går i riktig retning. Andelen kvinner blant styreledere
i selskapene, som omtales i statens eierberetning 2018, var 43 pst.
ved utgangen av mars 2019 mot 36 pst. i mars 2014. Det er fortsatt
en klar mannsdominans i toppledelsen i selskaper der staten er eier.
Ved utgangen av 2018 var kvinneandelen blant administrerende direktører
29 pst. Gjennomsnittlig kvinneandel i selskapenes ledergruppe var
40 pst.
Bare en av tre
gründere er kvinner. At færre kvinner starter som gründere betyr
at samfunnet ikke lykkes godt nok med å ta hele befolkningen i bruk
i innovasjon og verdiskaping. Derfor lanserte regjeringen en handlingsplan
for å få flere kvinnelige gründere, med 13 tiltak som skal gjøre
det enklere for kvinner å starte egen virksomhet og få den til å
vokse.
Vi har en pakke
på 5 mrd. kr til gründere og vekstbedrifter klar i forbindelse med
koronapandemien. Pakken vil bidra til ny aktivitet i bedriftene
og hindre unødvendige permitteringer. De grepene vi nå tar, skal
sikre at vi har et bærekraftig og omstillingsdyktig næringsliv også
når krisen er over. Innovasjon og gründerskap skal drive økonomien
framover og skape velferd og vekst i årene som kommer.
Smitteverntiltakene
rammer mange kvinner i serviceyrkene, herunder mange kvinner som
er innehavere av små bedrifter, og de kan tape det de har investert. Dette
er problemstillinger vi i regjeringen tar med oss videre.
Den globale situasjonen
for likestillingsarbeidet er et bilde av motsetninger og paradokser.
På den ene siden ser vi økende motstand i enkelte land og regioner mot
kvinners rettigheter, spesielt mot kvinners reproduktive og seksuelle
rettigheter. På den andre siden viser andre områder og land at likestillingen
er på frammarsj ved at myndigheter og kvinners egen rettighetskamp målrettet
øker kvinners mulighet å delta i samfunnet på lik linje med menn.
I dette komplekse
landskapet legger handlingsplanen Frihet, makt og muligheter rammene
for Norges internasjonale innsats på likestillingsfeltet. Planen
forlenges ut denne stortingsperioden. Regjeringen har satt et konkret
måltall for bistand til likestillingsformål. Halvparten av all bilateral
bistand skal ha likestilling som hoved- eller delmål. Dette vil
ventelig gi betydelig bedre resultat av bistanden for alle.
Dette året skulle
være et merkeår for global likestilling. Det er 25 år siden kvinnekonferansen
i Beijing i 1995, hvor Beijing-plattformen ble vedtatt. Handlingsplanen
fra Beijing inneholder forpliktende målsettinger og tiltak for å
styrke kvinners økonomiske, sosiale og politiske rettigheter. 25-årsjubileet
skulle markeres under Kvinnekommisjonen i mars. Kvinnekommisjonen ble
imidlertid kraftig nedskalert på grunn av koronapandemien, og jeg
fikk heller ikke reist over for å gi Norges redegjørelse.
Viktige internasjonale
likestillingsmøter under Generation Equality Forum har også blitt
utsatt til 2021. Vi vet ennå ikke om det blir mulig å markere 20-årsjubileet for
sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.
Det vi er redd
for, er at koronapandemien kan gi svært alvorlige og langvarige
tilbakeslag for kvinners rettigheter og det internasjonale likestillingsarbeidet. Økonomiske
nedgangstider og strenge covid-19-tiltak kan gå hardt utover menneskerettighetene,
ikke minst jenters og kvinners rettigheter. Pandemien kan også ramme
kvinners økonomiske sikkerhet på lang sikt. Kvinner arbeider i større
grad i uformell sektor, i deltidsjobber og i lavtlønte yrker og
er derfor spesielt utsatt for å havne i fattigdom. Kvinner jobber
i frontlinjen i helsevesenet og er derfor særlig utsatt for smitte.
Det er også kvinnene som har den største omsorgsbyrden i hjemmene.
Økte omsorgsbyrder
og økonomisk press kan tvinge jenter til å droppe ut av skolen med
alvorlige personlige og samfunnsmessige konsekvenser på sikt. FN
rapporterer om en økning i vold mot kvinner under covid-19. Mange
kvinner og barn lever tettere på voldsutøveren under isolasjon,
lockdown og økonomisk utrygghet. Behovet for beskyttelse øker, samtidig
som hjelpetjenestene blir mindre tilgjengelige. Vi vet at uønskede
graviditeter, mødredødelighet og skadelige skikker, som barneekteskap,
øker i kriser. Det er ca. 30 000 jenter under 18 år som blir giftet
bort hver eneste dag. Det var før krisen, og vi vet at tallene øker
under krisen.
Pandemien kan
få store konsekvenser for kvinner og jenters seksuelle og reproduktive
helse og rettigheter. Karantene og nedstenging av helsetjenester
har konsekvenser for graviditetsomsorgen, trygge fødsler, prevensjonstilgang,
vaksiner og tilgang til trygge aborter. Norge jobber derfor systematisk
og overordnet med å inkludere kjønnsperspektivet i responsen mot
viruset globalt. Vi har tett kontakt med sivilsamfunnet, som gjennom
sine partnerorganisasjoner kjenner aller best til situasjonen lokalt.
Utdanning er en
hovedprioritet i regjeringens utviklingspolitikk. Utdanning for
jenter er blant de viktigste investeringene vi kan gjøre for å fremme
bærekraftig utvikling og for å fremme likestilling. At jenter går
på skole bidrar bl.a. til bedre helse for mødre og barn, det bidrar
til økonomisk vekst og reduserer antall tidlige ekteskap. Den globale
helsekrisen vi nå er inne i, har også konsekvenser for jenters utdanning.
Erfaringer fra
enkeltland under ebolakrisen i 2014, viste at jenter ble mer sårbare
for seksuell utnyttelse og vold, tidlig graviditet og tidlig ekteskap
da skolen stengte. Det er derfor viktig å opprettholde fokuset på
jenters utdanning, og dette vil fortsette å være hovedprioritet for
regjeringen framover.
Jenters og kvinners
rett til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv er avgjørende
for å oppnå likestilling og også for å oppnå bærekraftsmålene. Markeringen
av 25-årsjubileet for handlingsprogrammet fra Kairo i Nairobi i
fjor ble en stor seier i arbeidet med å fremme seksuell og reproduktiv
helse og rettigheter, SRHR. Norge forpliktet seg til å bidra med
over 9,6 mrd. kr til SRHR de neste seks årene. I tillegg kommer
1 mrd. kr til beskyttelse mot seksualisert vold og seksuelle og
reproduktive helsetjenester i humanitære krisesituasjoner i perioden
2019–2021.
Kjønnslemlestelse
og barneekteskap er ikke bare grove menneskerettighetsbrudd som
får store konsekvenser for dem det gjelder. Det påfører også samfunnet store
kostnader, og det frarøver jenter og kvinner deres mest grunnleggende
rettigheter. I høst lanserte regjeringen en ny internasjonal strategi
for arbeidet mot skadelige skikker. De neste fire årene er det satt
av 760 mill. kr på bistandsbudsjettet til dette arbeidet.
I 2020 er det,
som nevnt, 20 år siden FNs sikkerhetsråd slo fast at kvinner og
menn rammes på ulikt vis av krig og konflikt, og at kvinner må delta
i freds- og sikkerhetsinnsatsen om vi skal lykkes. Norge vektlegger
kvinners rettigheter og deltakelse i bredden av vårt freds- og sikkerhetsengasjement.
Jeg ser fram til å fortsette det viktige internasjonale arbeidet
for jenters og kvinners rettigheter, ikke minst i lys av koronapandemien.
Norge er en forkjemper for likestilling internasjonalt. Vi må bruke
denne posisjonen til å rette oppmerksomheten mot hvordan pandemien
rammer jenter og kvinner særlig hardt og bidra til at tiltak innrettes
mot alle. Under og etter pandemien blir det avgjørende å sikre kvinners
økonomiske deltakelse for å unngå at de økonomiske tilbakeslagene
blir altfor store og fattigdomsreduksjonen blir satt for langt tilbake.
Tillat meg å være
litt personlig avslutningsvis. Reisen for min egen del har vært
lang, fra en kommunal bolig på Ila til en plass rundt Kongens bord.
Da jeg vokste opp, var ikke verdier som likestilling eller full
ytringsfrihet noe jeg reflekterte rundt. Heller ikke da jeg begynte på
jusstudiet streifet tanken meg at jeg skulle eller kunne bli likestillingsminister.
Da jeg ble eldre, forsto jeg at det er en åpenbar kobling mellom
enkeltmenneskets frihet på den ene siden og samfunnets utvikling
på den andre, for i den friheten ligger også samfunnets muligheter. Derfor
er likestillingskampen en kamp for oss alle sammen, en kamp for
å fjerne terskler og rive barrierer.
Internasjonalt
har Norge en høy stjerne på likestillingsfeltet. Dette er ikke noe
som har kommet av seg selv. Likestilling er et resultat av flere
tiår med arbeid og barrierer som er brutt. Vi har fremdeles flere
utfordringer igjen for å oppnå full likestilling mellom kjønnene. Men
hvis en vanskeligstilt, konservativt religiøst oppdratt gutt fra
Ila kan bli likestillingsminister i Norge, da vet vi at det er mulig!
Det er mulig gjennom utdanning, gjennom verditilførsel, gjennom
den offentlige debatten å oppnå likestilling også hos dem som ikke
er født inn i likestilte familier. Vi kan faktisk lykkes hvis vi
har et samfunn hvor mulighetene ligger åpne for alle – det er noe
å ha med seg. Vi viser vei i arbeidet med å fremme likestilling,
og det må vi fortsette å gjøre.