Presidenten: Etter
ønske frå utanriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordna debatten
slik:
Arbeidarpartiet
25 minutt, Høgre 25 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Senterpartiet
10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Venstre 5 minutt,
Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Miljøpartiet Dei Grøne 5 minutt og Raudt
5 minutt.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil seks
replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa.
Dei som måtte teikna
seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på
inntil 3 minutt.
Anniken Huitfeldt (A) [10:03:02 ] : Jeg vil takke utenriksministeren
for en velskrevet, balansert og god redegjørelse. Fra Stortinget
kan vi slutte oss til situasjonsbeskrivelsene og analysene som legges
fram. Utenriksministeren snakket i forrige uke om den alvorlige
koronaepidemien, og i går fastslo Verdens helseorganisasjon at virusutbruddet
nå utgjør en verdensomfattende pandemi.
I norsk utenrikspolitisk
perspektiv utgjør spredningen av koronaviruset her hjemme også et
tankekors. Sett i forhold til antall innbyggere ligger vi svært
høyt når det gjelder koronasmittede i Norge. Vi har dobbelt så høye
smittetall som Kina i forhold til antall innbyggere. Vi er et reisende
folk. Vi er vant til at utenriksstasjonene utsteder reiseråd for
nordmenn som skal ut. Gitt smitteraten i vår befolkning opplever
vi nå at andre lands myndigheter advarer sine borgere mot å besøke Norge.
Nå er det altså mange som ikke vil besøke oss. Uganda har innført
14 dagers karantene for reisende fra Norge. Det bryter med vår virkelighetsoppfatning
om at det alltid er tryggest hos oss. Vi nordmenn er godt vant med
å ligge på verdenstoppen i internasjonale rangeringer, og nå ligger
vi altså dessverre på verdenstoppen når det gjelder koronasmittede.
Denne epidemien
og pandemien viser hvor sammenvevd verden er blitt, og hvor sårbare
vi er. Danmarks statsminister snakker om å stå sammen ved å holde
avstand til hverandre. Land holder nå også større avstand ved å
stenge flyplasser og innføre reiseforbud. Internasjonal handel rammes.
Når denne krisa er over, må vi gjøre alt vi kan for å styrke internasjonalt
samarbeid på tvers av våre landegrenser. Åpenhet og effektivt samarbeid
mellom land er og blir den beste metoden for å bekjempe det som
er dagens største trusler, enten det er pandemi, atomtrusselen,
ekstremisme og terror eller klimakrisen.
Siden utenriksministeren
holdt sin redegjørelse, har vi markert den internasjonale kvinnedagen.
De siste tiårene har likestilling gjort viktige framskritt i mange land.
I hjemlandet til pave Frans, Argentina, foreslår nå presidenten
at dette skal bli Sør-Amerikas første land til å legalisere abort.
Hittil har argentinske kvinner og helsepersonell risikert fengselsstraff
på 15 år for et abortinngrep. Men hovedbildet i verden i dag er
dessverre at likestillingen går i revers.
Jeg er enig med
utenriksministeren i at retten til å bestemme over egen kropp er
en grunnleggende menneskerettighet. Men til forskjell fra andre
menneskerettigheter kan vi faktisk fremme denne rettigheten effektivt
ved å bruke bistandsmidler, ved at Norge bruker mer penger på å
sikre tilgangen til prevensjon og trygge aborter, ikke minst i områder
med krise, krig og konflikt. Derfor forstår ikke jeg regjeringas
budsjettprioriteringer.
I 2013 styrte president
Obama i USA. Den gangen brukte Stoltenberg-regjeringa 1,1 milliard bistandskroner
på familieplanlegging og reproduktiv helse. I 2020 er det Trump-administrasjonen som
styrer med sine kutt, og bare i Mosambik har altså 380 000 mennesker
mistet tilgang til prevensjonsmidler etter Trump-kuttet. Likevel
er det altså store kutt i regjeringas budsjett. Det brukes bare
364 mill. kr på familieplanlegging og prevensjon. Det er et stort
kutt. Når andre land trapper ned, mener jeg vi skal sikre disse
menneskerettighetene ved at Norge trapper opp.
Den 2. mars avholdt
Israel sitt tredje parlamentsvalg på under ett år. Heller ikke denne
gangen fikk et av de to regjeringsalternativene et klart flertall.
En fellesliste med fire arabiske og jødisk-arabiske partier vant
15 av 120 seter i Knesset. Sittende statsminister, korrupsjonstiltalte
Benjamin Netanyahu, utropte likevel seg selv til seierherre fordi
araberne ikke er en del av regnestykket. Israel omtales gjerne som
Midtøstens eneste reelle demokrati, men den typen språkbruk om landets
egne statsborgere er ikke verdig en statsleder i et demokrati.
Vi skal absolutt
også stille krav til palestinerne. I Palestina er det ikke blitt
avholdt parlamentsvalg på 14 år. Utallige forsøk på å oppnå palestinsk
samling etter valgene i 2006 har ikke ført fram. Men palestinsk
samling er en grunnleggende forutsetning for framgang i en fredsprosess.
Her ligger det etter min mening en viktig rolle som Norge kan spille
aktivt, og vi kan bruke vårt formannskap i giverlandsgruppa for
å mobilisere støtte til en palestinsk samlingsregjering.
Samtidig må vi
være klokkeklare i møte med folkerettsbrudd og okkupasjon. En balansert
midtøstenpolitikk kan ikke ha en annen standard i møte med Russland
eller Marokko enn med Israel. Folkerettens prinsipper må gjelde
enten det er snakk om okkupasjon av Krimhalvøya, Vest-Sahara eller
av de palestinske områdene på Vestbredden. Alternativet er at vi
tillater at den sterkestes rett får råde.
Sikkerhetspolitikk
var hovedtema i årets redegjørelse. Vi må hegne om og styrke samarbeidet
i NATO-alliansen og FN. Disse organisasjonene må også utgjøre grunnlaget
for våre militære bidrag utenlands. Jeg la merke til at utenriksministeren
ikke nevnte situasjonen i Sahel og Frankrikes forespørsel om vi
kan bidra med norske spesialstyrker i Mali. Forsvarsministeren sier
til Dagbladet at det er ulike vurderinger av dette spørsmålet i
regjeringa. Det kunne vært interessant å høre utenriksministerens
vurderinger.
Jeg mener Norge
bør stille opp for å bekjempe ekstremisme og terror, om nødvendig
også med militære bidrag. Men vi må ha en kritisk diskusjon om hver
enkelt forespørsel vi får. Da ISIL sto rett utenfor døra til den kurdiske
befolkningen i Nord-Irak, ba ikke kurderne om ulltepper og støtteerklæringer.
De ba om militær bistand. Flere partier i denne salen var motstandere
av å støtte kurderne militært, og flere partier mener i dag at Norge
raskest mulig bør trekke ut sine gjenværende norske soldater fra
Irak. Det vil jeg advare mot. Vi skal trekke ut norske soldater
fra Irak i det øyeblikket regjeringa i landet ikke lenger ønsker
oss der, eller sikkerheten til våre soldater ikke kan ivaretas.
Med en rask uttrekking risikerer vi å skape et nytt maktvakuum.
Terrorgrupper som ISIL og Al Qaida får lettere fotfeste der myndighetskontroll
mangler og stor ustabilitet hersker.
I norske skoler
og barnehager iverksettes planer for utdeling av jodtabletter i
tilfelle atomhendelser. Kjernevåpen spiller igjen en mer framtredende
plass i internasjonal sikkerhetspolitikk. Avtaler for nedrustning
og rustningskontroll forvitrer, brytes opp og sies opp – med negative
konsekvenser for norsk og europeisk sikkerhet. Utenriksministerens
i og for seg presise situasjonsbeskrivelse må følges opp med handlinger
og nye initiativer. INF-avtalen med forbud mot mellomdistanseraketter
med atomstridshoder er sagt opp av Russland og USA.
Det er viktig for
Norge at vi nå hindrer et nytt atomrustningskappløp i Europa. Jeg
vil gjerne høre utenriksministerens vurdering av dette temaet og
hva hun vil gjøre for å bidra til at START-avtalen videreføres.
Utenriksministeren
påpekte at Norges lengste grense ikke er mot Sverige, men mot Atlanterhavet.
Nå har aldri nordmenn oppfattet vår langstrakte kyst som en begrensning.
Kysten har vært vår dør ut mot den store verden. Sånn har det vært
for vikingene, for sjøfarten, fisk, olje, gass og i dag havvind.
I geopolitikken sier vi gjerne at geografien er konstant. Men det
er jo ikke helt sant. Den eurasiske og den nordamerikanske kontinentalplaten
glir fra hverandre med en fart på 20 mm i året. Det politiske samarbeidsklimaet
mellom USA og Europa de siste årene kan tyde på at kontinentalplatenes
hastighet er større enn som så.
USA forblir vår
viktigste allierte. Vi har håndtert uenighet før, og vi skal holde
sammen. Norge er et atlantisk land. Likevel er det behov for å tenke
nytt også om gamle samarbeid. Jeg mener det fremdeles er et uutnyttet
potensial i et nordisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid som et supplement
til NATO. Vi sier gjerne at vi må unngå at sikkerhetspolitiske kriser
blir for store for Norge, men for små for NATO. Å bruke nordisk
samarbeid til å tette dette gapet er ett av flere konsepter vi kan
arbeide videre med for å hegne om vår trygghet og sikkerhet også
på vei inn i et nytt tiår.
Michael Tetzschner (H) [10:12:02 ] (ordfører for sak nr. 2):
Det foregående innlegg, fra komitélederen, etterlater undertegnede
og kanskje en del andre også litt i tvil om hva som er Arbeiderpartiets
forslag – hva er Arbeiderpartiets førende linje i utenrikspolitikken?
Det begynte med et spark mot helseministeren, som vel ikke har avgitt
noen redegjørelse for Stortinget! – deretter en sveip innom familieplanlegging
i den tredje verden, som vi vel alle er for, og så et mer selektivt
angrep på Israel, som om Israel representerer det eneste problemet
i Midtøsten. Jeg gleder meg til Arbeiderpartiets fortsatte interesse
for de menneskerettighetsbrudd som anvendes i de selvstyrte områdene
som en målrettet undertrykking av sivile rettigheter, som vi tar
som selvsagt i Israel. Men jeg regner med at tiden ikke strakk til,
i sine angrep på regjeringen, for å redegjøre for egen politikk.
Litt av det samme
utgangspunktet: Den uavklarte pandemien minner oss om uttrykket
«Den globale landsbyen» – «The global village» – og hvor konkret
dette uttrykket egentlig er blitt. Det stammer fra 1964 av en samfunnsskribent
som het Marshall McLuhan, og det gikk egentlig mer på at hele verdens
kultur ville smelte sammen – det har heldigvis ikke skjedd. Men
det vi kan minne oss om, og det vi ser, er at menneskeheten er tett vevet
sammen gjennom internasjonal arbeidsdeling, gjennom økonomi og varebytte.
Mye av dette er bra, og det er fredsbyggende.
Klimaproblemene
er også felles, og de kaller på felles innsats og samlende tiltak
hvor vi ser at våre internasjonale institusjoner ikke fungerer effektivt
nok. Likevel må det også konstateres at i denne tid har geopolitisk maktpolitikk
hatt sin store renessanse. Den regelbaserte verdensorden er under
press, proteksjonistiske ideer har fremgang.
Det tosidige supermaktsystemet
som vi var vant til å leve med, er, som mange har påpekt, erstattet
av en multipolar orden, eller et system. Vi ser tydeligere fremveksten
av regionale, hegemoniske stater som inngår i dette mønsteret. Den
universelle regeldannelsen skjer langsomt og håndheves halvhjertet.
Det er i dette
bildet riktig at Norge som en del av det vestlige fellesskap ikke
oppgir arbeidet for grunnleggende menneskerettigheter, demokratiske
institusjoner og folkerett. Mye av dette er beskrevet vel i den
multimeldingen som Stortinget akkurat har debattert i denne sal. Det
kan likevel være på sin plass å understreke at det er nasjonalstatene
som er aktørene i den internasjonale regeldannelsen. Særlig vil
demokratiske land ha høy legitimitet hos sine borgere, ikke minst
fordi de av alle kan påvirke sine myndigheter, og de kan skifte
ut sine politikere direkte. Samtidig stopper ikke verden ved det
enkelte lands statsgrense. Det er for mange der den begynner.
I et land som Norge,
som ikke er stort, men som har oppnådd sin velstand både ved arbeidsdisiplin,
dyktighet og også hell, er vi mer enn mange avhengig av våre omgivelser.
Det er ikke en passiv avhengighet eller en opportunistisk allianse
som har gitt oss våre naturlige forbundsfeller. Det er felles kultur,
det er felles ideer om frihet, felles ideer om respekt for enkeltmennesket
og om en regelbundet statsmakt og fredelig maktveksling som gir
dette det egentlige samholdet, det som holder.
Derfor er det
en svekkelse også av Norges interesser når våre allianser svekkes
av tilbakeslag for disse ideene – når NATO-allierte land henfaller
til autoritære eksperimenter og selv hengir seg til krigseventyr
utenfor eget territorium, når nye medlemmer av Det europeiske fellesskap,
som Polen og Ungarn, mener at det beste oppgjøret med sin kommunistiske
fortid er å bruke sitt folkelige mandat til å hindre konkurranse
om makten eller skaffe seg kontroll med mediene og om nødvendig
svekke rettsstatens garantier mot maktmisbruk.
I begynnelsen
av denne uken besøkte jeg Polen og dets viktigste politiske institusjoner,
også det såkalte senatet – det kalles senat – som jo har gitt opposisjonen
en mulighet til å kontrollere nasjonalforsamlingen. Det politiske
flertall har falt for fristelsen til å overutnytte sin posisjon
til å underminere maktfordelingsprinsippet, og kanskje det viktigste
delprinsippet i dette: dommernes og domstolenes uavhengighet. Norges
bidrag gjennom EØS-midlene brukes målrettet for å understøtte en demokratisk
utvikling og det frie organisasjonslivet.
Besøket omfattet
også OSSEs representasjon, og bildet som tegnes både av polakkene
selv og de utenlandske observatørene, er ikke entydig dystert: Polen
er ennå ikke fortapt, slik det også heter i første linje av landets nasjonalhymne.
Men det er klart at uten EUs pågående prosedyre etter artikkel 7
og de andre monitoreringsordningene ville forholdene vært langt
verre. Ennå vil systemet kunne reformeres fra innsiden, og ennå
har ikke noe valg vært underkjent som ikke fritt og fair av observatørene,
til en viss forskjell fra utviklingen i Ungarn.
Det samme krav
til demokratisk utvikling har ytterligere fremgang i andre EU-land
i det tidligere Sovjet-dominerte beltet fra Stettin til Trieste.
I virkeligheten representerer det en formidabel fremgang fra etterkrigstidens
«best case scenario», som jo var fredelig sameksistens mellom demokratiske
land i vest og totalitære sosialistiske ettpartidiktaturer i øst.
Men det betyr jo ikke at vi skal måle oss mot historiske standarder.
Vi må jo måle oss mot en standard som gir håp om medvirkning og menneskerettigheter
i den verden vi er i nå.
Når det gjelder
forholdet til Ungarn, er det også reist internasjonal kritikk av
lovgivningen, som retter seg mot NGO-er, mot internasjonale universiteter
og forholdene for uavhengige medier, også domstolssystemet. Den
tidligere kommisjonen i EU har i to rapporter, fra april og juli
2019, presentert en ambisjon om å styrke rammen på europeisk plan
for å håndheve rettsstatsprinsipper og for å forebygge at det oppstår
problemer med etterlevelsen av rettsstatsprinsippene i medlemslandene.
Foruten det allerede fremsatte forslag i regi av MFF-forhandlingene
om å la manglende etterlevelse av rettsstatsprinsippene få økonomiske
konsekvenser, presenterer EU bl.a. en idé om å øke monitoreringen
på rettsstatsområdet og avgi en årlig rettsstatsrapport.
Jeg vil så også
henvise til Parisavtalen, som mange helt naturlig hyller. Men det
er allikevel EU som sørger for at den innenfor sin medlemskrets
gjøres rettslig bindende, i motsetning til en del andre land som
betrakter Parisavtalen mer som en resolusjon og en tilkjennegivelse
av holdningen. Derfor har EU fulgt opp gjennom The green deal, EUs
grønne dagsorden, og den nåværende kommisjonspresident har nettopp
gjort den grønne dagsorden til en absolutt topprioritet med presentasjonen
av en europeisk avtale og dertil hørende arbeidsprogram som skal
utgjøre den overordnede ramme om arbeidet med klima-, miljø- og
naturpolitikk.
I tillegg skal
man gjøre den grønne dagsorden til et gjennomgående, tverrgående
hensyn i EU-samarbeidet, med integrasjonen av verdensmålene om bærekraft,
og EU ventes i 2020 å fremlegge en rekke tiltak på de forskjellige
sektorområdene. EU vil også fremlegge en biodiversitetsstrategi
for å sikre høye ambisjoner på dette området til toppmøtet i oktober
og en skogstrategi for å stoppe avskoging.
Jeg nevner dette
for å si at det viktigste politiske samarbeidet i Europa kjøres
frem og drives frem av EU-institusjonene, med sine feil og med sine
mangler og med sine uenigheter, men innenfor en demokratisk ramme
som betyr at man ikke nedkjemper alle andre med makt, men at man
gjennom gode argumenter kommer frem til felles politikk. Det er
derfor trist at Norge står utenfor dette fellesskapet. Vi er med,
så langt det lar seg gjøre, på de andres premisser. Vi vil også
gjerne være med og utforme en videre utvikling av Dublinavtalen
innenfor Schengen, men vi har bare konsultasjonsordninger selv om
vi har sluttet oss til selve Schengen-regelverket.
Jeg mener at norsk
utenrikspolitikk vil mangle en avgjørende faktor så lenge vi ikke
er med for fullt i Europas politiske samarbeid. Det vil være opp
til de forskjellige representantene å arbeide for i sine partier,
slik at det kan endres, men det vil være en mangel, og det er noe
hult ved vår – skal vi si – tilkjennegivelse av internasjonal regelorden
når vi ikke selv er med på å utvikle den rett utenfor vår egen stuedør.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:22:20 ] : Jeg vil takke
utenriksministeren for redegjørelsen, men min hyllest blir ikke
så unison som komitélederens. Det skyldes kanskje at Høyre og Arbeiderpartiet
har byttet på den stolen siden annen verdenskrig, omtrent. Det er vel
bare noen få unntak fra det, og politikken blir omtrent den samme.
I en verden som
opplever enorme utfordringer knyttet til global spredning av det
dødelige koronaviruset, i en verden som opplever et potensielt samfunnsovergripende
migrasjonspress på Europas yttergrenser, i en verden hvor vår forsvarsallianse
opplever eksistensielle utfordringer, i en verden hvor Norges egne
nærområder utsettes for utilbørlig press fra sentrale verdensaktører,
velger utenriksministeren allerede i første avsnitt å fokusere på
klimaendringer.
Utenriksministeren
velger med andre ord å gjøre det i en sak hvor vitenskapsfolk i
økende grad er usikre på årsak og virkning, og hvor Norges innsats
uansett kun er av politisk korrekt kosmetisk art og dessuten er
en ekstrem økonomisk belastning for bedrifter, forbrukere og offentlige
budsjetter. Det hjelper lite hva Norge gjør, så lenge Kina og India
fortsetter utbygging av forurensende kraftverk og industri. Vi burde
heller fokusere på utfordringer vi faktisk kan gjøre noe med, og
som er til gagn for eget land.
Utenriksministeren
innrømmer at hun et par tiår tilbake var noe naiv da hun trodde
at frihet og demokrati ville fortsette å spre seg utover verden
av seg selv. Det var hun ikke alene om. Den kjente amerikanske statsviteren
Fukuyama skrev boken «The End of History and the Last Man», som
slo fast at det liberale demokratiet hadde seiret.
Det er imidlertid
et paradoks at dette var lenge etter at islamistiske ekstremister
av ulikt slag hadde tatt kontrollen over flere land i Midtøsten.
Politisk islam hadde sin foreløpig største seier da Iran ble gjort
til et islamsk prestestyre i 1979.
At frihet og demokrati
vil spre seg i Midtøsten, er og blir et håp og ikke en realitet.
Både sjia- og sunniinspirert islam står i veien. Det er ikke alle
som har frihet og demokrati som ideal. Den gangen, som i dag, advarte Fremskrittspartiet
mot islams økende globale innflytelse og hvordan ekstremistiske
krefter innenfor islam gjorde arbeidet mot menneskerettigheter til
en religiøs forpliktelse.
Kvinners rettigheter,
likeverd mellom mennesker, ytringsfrihet, demokrati og sekularitet
ble ansett som et vestlig fenomen. Vedtak fattet i FN i New York
gjorde lite inntrykk på Midtøstens og Afrikas diktaturer. Istedenfor samlet
FN seg for å gjøre flere av de samme statene til medlemmer av FNs
menneskerettighetsråd. Tanken var at det er bedre å inkludere dem
i arbeidet med menneskerettighetene enn å la dem stå utenfor. Slik
har det seg at Venezuela og Iran innenfor dette forumets rammeverk
kan kritisere Norge for å bryte menneskerettighetene og gi oss råd
om forbedringer. Verden vil bedras.
Utenriksministeren
påpekte helt korrekt at man i noen land i økende grad snakker om
seksuelle og reproduktive rettigheter som noe kontroversielt. Videre
er det igjen i noen land at sønner får preferanse foran døtre. Dette
er selvsagt helt forkastelig. Jeg merker meg imidlertid at utenriksministeren
er rask med å identifisere land som gjør livssituasjonen for egne
innbyggere bedre, men avstår fra å identifisere de landene som gjør det
motsatte. Disse blir raskt referert til som «noen land».
I likhet med alle
andre land skal Norges utgangspunkt i utenrikspolitikken være det
som best ivaretar norske interesser. Noen ganger innebærer det inngåelse av
bilaterale eller multilaterale forpliktende avtaler, men i andre
saker vil det innebære at Norge som et lite land ikke bør blande
seg inn i eller engasjere seg i global politikk. Det er ikke slik
at Norge har noen forpliktelse overfor verden, men dersom vi styrer
vårt bo, vår økonomi og samarbeid vel, vil våre handelsrelasjoner
i forsvarssamarbeid bidra til multilateral sikkerhet, teknologiutvikling,
økt levestandard og fattigdomsbekjempelse. På denne måten kan Norge
fremstå som et forbilde for andre mindre nasjoner.
En nasjonalt fokusert
utenrikspolitikk kan kanskje karakteriseres som egenrådig og populistisk.
Men dersom ikke enkeltland skulle ivareta egne nasjonale interesser,
hvem skal da gjøre det?
Det er mye som
tyder på at flere land i større grad fokuserer på nasjonale interesser
enn multinasjonale forpliktelser. I stedet for å anklage disse landene
for populisme burde man gjøre en noe dypere analyse og spørre seg
hvorfor det forholder seg slik. Det er ikke unaturlig at land er
mer innadvendte dersom de har en historisk erfaring med at en motsatt
innstilling og tilnærming har ført til press på nasjonal sikkerhet,
kultur og identitet.
Koronaviruset
maner også til ettertanke. Vi ser tydelig de negative effektene
av globaliseringen på vår åpne økonomi. Verdens økende gjensidige
avhengighet gjør oss samtidig mer sårbare når kriser inntreffer.
Når Kina nyser, blir verden forkjølet. Sjelden får vi det illustrert bedre
enn nå, bokstavelig talt. Produksjon stopper opp, virksomheter stenges,
utstrakt reising og åpne grenser bringer viruset hit. Det er viktig
å samarbeide globalt og regionalt om forebygging og forsvar mot
pandemier. Men statens forpliktelse er først og fremst å sikre egen befolknings
ve og vel.
Det er en anerkjent
og akseptert forståelse at penger som gis bort gjennom årlige og
økende bistandsbudsjetter, gjør verden til et bedre sted. Det er
imidlertid ikke åpenbart. Selvfølgelig vil både de som gir og de
som mottar mene at slik virksomhet er positivt. Giveren vil naturlig
nok oppleve en selvtilfredsstillelse ved å hjelpe, mens mottakeren
naturligvis vil være glad for hjelpen. Men der stopper det åpenbare.
Selvsagt skal
rike land som Norge bidra med vår overflod, men vi skal ikke som
i dag bidra på en måte som gjør behovet på sikt enda større. Nettopp
derfor må vi stille krav til mottakerlandene. Bistand kan ikke regnes
som vellykket dersom ikke landene på sikt blir gradvis mindre avhengig
av bistand. Dersom det viser seg at behovet for hjelp fortsetter
eller øker, bør prosjektene avsluttes. Videre bør det stilles som
krav at landene som mottar norsk bistand, ikke samtidig produserer
nye migrasjonsbølger mot Europa. En forutsetning for bistand må
være at innbyggerne blir værende i landet for å gjøre levekårene
i eget land bedre.
Dersom bistand
skaper økt avhengighet, er det verken snilt eller gavmildt. Det
er som å gi alkohol til en alkoholiker – uten sammenligning for
øvrig.
I år ligger bistanden
på litt under 40 mrd. kr. Dette gjør Norge til et av verdens mest
generøse land. Vi overoppfyller FNs målsetting om at landene skal
bruke 0,7 pst. av BNI på utvikling. Stadig mindre handlingsrom og
en mer presset norsk økonomi i årene som kommer, krever en tøffere
prioritering i budsjettene. Norges hovedansvar er egne borgere.
Bistand skal derfor ikke gå på bekostning av udekte behov hjemme.
I sin redegjørelse
lister utenriksministeren opp mange viktige utviklingstrekk i verden.
Makt forskyves fra vest til øst, det samme gjør det økonomiske tyngdepunktet.
Det er samtidig en økende rivalisering mellom Beijing og Washington.
Videre fortsetter islamistiske terrorgrupper å vokse, og migrasjonspresset
mot Europa øker.
Konfliktene går
i dag øst–vest, men jeg vil hevde at konfliktlinjene sør–nord er
vel så skarpe og grunnleggende utfordrende. Ikke minst forsterker
teknologiutviklingen alle trender, og kommunikasjonslinjer som det
tidligere tok dager å opprette, skjer nå i sanntid.
Til tross for
dette sier utenriksministeren at Norge ikke automatisk skal justere
sin utenrikspolitikk. Det kan virke litt besynderlig. Samtidig som
verden rundt oss endres raskt, skal vi holde fast på vår. Det er
litt krevende å få dette til å harmonere. Ja, vi skal fortsatt være medlem
av NATO, og vi skal fortsatt forsvare en åpen og liberal handel
mellom nasjonene, men når alt er i bevegelse, må også vi tilpasse
oss de nye realitetene. Vi må eksempelvis innse at mottak av stadig
flere flyktninger og asylanter ikke er i Norges interesse, og det
vil heller ikke løse noen globale utfordringer.
Vi må videre innlede
et enda tettere bånd til våre fremste allierte og undersøke mulighetene
for å etablere et nytt og overordnet samarbeid mellom USA, Canada og
Storbritannia. Dette er land som Norge har mye til felles med både
når det gjelder kultur, historie, språk og teknologi, og ikke minst
er alle naturlig transatlantisk allierte.
Å tilpasse landets
utenrikspolitikk i tråd med den globale utviklingen handler ikke
om å følge avisoverskrifter; det handler om å tilpasse oss verden
slik den er, ikke hvordan vi skulle ønske at den var. Vårt fokus
må uansett være å sikre våre nasjonale interesser og våre forpliktelser.
Apropos avisoverskrifter,
så er det vel liten antydning til at disse også leses i Utenriksdepartementet.
Påstanden om at populismen brer om seg, og at det bl.a. slår ut
i en mer egenrådig utenrikspolitikk fra flere land, er lett gjenkjennelige
påstander. Man kunne like godt ha beskrevet en slik utvikling som
en nasjonal erkjennelse av at utfordringene landene står overfor,
ikke løses ved åpne grenser. Da må man ha en politikk som ivaretar
dette. Dette er ikke populisme, men sunn fornuft.
Den siste tiden
har vi opplevd en regjering som i stadig mindre grad forsvarer Israels
interesser. Vi har registrert at Norge ikke vil avslutte støtten
til de palestinske selvstyremyndigheter, til tross for at denne
bistanden beviselig benyttes til formidling av antisemittisme og hat
mot Israel. Fremskrittspartiet har gjentatte ganger fremmet forslag
om at denne støtten avvikles, men hver gang evner utenriksministeren
å finne nye grunner for hvorfor en slik bistand bør fortsette. Det
skjer selv med en selverklært Israel-venn i regjering.
Fremskrittspartiet
er eneste parti som både i ord og i handling står opp for Israel
som et ensomt demokratisk lys i en region som er fylt av hat og
terror. Man kan jo spørre seg hvordan regionen ville sett ut dersom
venstresidens krav hadde blitt innfridd. Og gjennom sin vitenskap
på en rekke områder, også innenfor medisinsk forskning, ville det
ikke overraske meg om det nettopp er Israel som finner en vaksine
som tar knekken på koronaviruset.
Fremskrittspartiet
har registrert regjeringens – la oss si – grenseløse ambisjon om
å få plass i FNs sikkerhetsråd. En overordnet begrunnelse er ifølge
utenriksministeren at Norge og nordmenn er nordiske, europeiske,
atlantiske, men også globale. Det høres flott ut.
Som en konsekvens
hevder utenriksministeren at Norge må ta en del av ansvaret for
å forsvare og reformere forpliktende internasjonalt samarbeid. Ut
fra en slik visjon skulle man tro at Norges ambisjon om å komme inn
i FNs sikkerhetsråd er et utslag av selvoppofrelse hvor Norge i
Nansens ånd er villig til å ta på seg et internasjonalt verv, på
bekostning av alle andre nyttige gjøremål. I et slikt perspektiv
kan man selvfølgelig stusse over hvorfor Norge bruker et titalls
millioner kroner på å drive valgkamp for vårt kandidatur.
Ifølge utenriksministeren
vil vi som medlem av Sikkerhetsrådet arbeide for folkeretten, menneskerettighetene,
internasjonal humanitær rett og de humanitære prinsippene. Da Norge
konkurrerer med Irland og Canada om de to ledige plassene, må det
bety at disse landene ikke har de samme ambisjonene.
Som leder av Norges
delegasjon til NATOs parlamentarikerforsamling ønsker jeg å si noen
ord om ordskiftet som finner sted i forsamlingen. Min erfaring gjennom
noen år er at forsamlingen er mer relevant enn noen få år tilbake.
Det skyldes ikke minst at forsamlingen er blitt politisk bredere
– eller som utenriksministeren ville ha sagt det: Det har kommet
flere populister dit – og at man i større grad diskuterer store
strategiske sikkerhetspolitiske spørsmål som berører alliansen på
flere nivåer.
Parlamentarikerforsamlingens
store styrke er at den er sammensatt av medlemslandenes ulike partier. Videre
har mange land en helt annen debattkultur, noe som gjør utvekslingen
av synspunkter spissere og mer spontan og interessant. Ferdigskrevne
manuskripter – som mitt – er heldigvis en mangelvare. Som såkalt
rapportør i min komité har jeg lagt frem en rapport som omhandler
bruken av sanksjoner som politisk virkemiddel, og skal i høst legge
frem en rapport om NATOs utfordringer og muligheter for samarbeid
med Kina. Det forutsetter selvsagt at verden innen rimelig tid kommer tilbake
til normalen.
Liv Signe Navarsete (Sp) [10:34:10 ] : Eg vil fyrst takke utanriksministeren
for ei god og svært fyldig utgreiing om utanrikspolitiske område
som er viktige for Noreg. Det er ikkje den store konflikten i norsk
utanrikspolitikk, og det skal me vere glade for. Me er eit lite land,
og me treng å snakke med éi stemme. Likevel vil det vere ulik vektlegging
av ulike område, og slik sett kan ein forundre seg over representanten
Tetzschner, som i innleiinga si var så hårsår når det galdt innlegget til
leiaren i komiteen.
Me ser ved inngangen
til 2020-talet ei verd i endring og eit tryggleikspolitisk bilete
som har endra seg. Me er vitne til auka spenningar mellom stormaktene,
ei svekking av den multilaterale verdsordenen og store globale klima-
og miljøutfordringar. Dette er sjølvsagt krevjande, men det tvingar
oss samstundes til å prioritere og velje kva som er viktigast for
oss. Senterpartiet meiner at konfliktdemping, tryggleik i nærområda
og arbeidet for å utrydde fattigdom og sikre mattryggleik bør vere
sentrale satsingsområde innanfor norsk utanrikspolitikk i næraste
framtid.
Utanriksministeren
sa i tala si den 5. mars at utgreiinga hennar i år ville ha sikkerheitspolitikk
som eit hovudtema. Dette fortel oss mykje om tilstanden i verda i
dag, òg i våre nærområde. I korte trekk er den tryggleikspolitiske
situasjonen i nærområda våre forverra. Rapporten Fokus som Etterretningstenesta
gav ut i februar i år, peiker på sterkt aukande russisk militær aktivitet
i norske nærområde berre det siste året. I tillegg kjem den stabile
oppbygginga av dei russiske militære kapasitetane sidan 2008, då
militærreforma deira vart sett i verk. Fokus viser til at aktiviteten
i nordområda ikkje har vore så stor som no sidan den kalde krigen.
I august 2019 var me t.d. vitne til at Nordflåten i samvirke med
Austersjøflåten gjennomførte den største maritime øvinga i nærområda
våre sidan den kalde krigen. Delar av bastionforsvaret vart etablert
heilt ned til Nordsjøen. Dette er ei urovekkjande utvikling, og
det er ei utvikling me må ta på største alvor og forhalde oss til.
Me ser ei stadig
meir globalisert verd. Utviklinga dei siste 20 åra – spesielt med
internett – har knytt verda tettare saman. Me skal ikkje jobbe imot
globalisering og digitalisering, me skal ynskje det velkomme. Samstundes skal
me ha ei medviten haldning til det. Saka med Huawei og 5G-nett viser
kva utfordringar me kan få med den nye teknologien som kjem. Høgteknologiske
løysingar kan understøtte ulike former for sosial og politisk kontroll,
det skal me vere særs merksame på.
Stormaktsrivaliseringa
i Arktis er eit anna element som er med på å forme kvardagen i Noreg,
og som vil prege tryggleikssituasjonen vår i åra som kjem. Havisen smeltar,
og det vil opne seg nye sjøruter i Barentshavet. Kina har definert
seg som ein nær arktisk stat og vist stor interesse for å etablere
seg langs dei nye sjørutene. Kina har m.a. kjøpt opp hamner langs
den nye sjøruta som vil vekse fram. USA er ikkje lenger like ivrig
i rolla som garantisten for Noreg og Europas tryggleik, samstundes med
at Russland har utvikla ein stadig større vilje og evne til å agere
mot andre nærliggjande og suverene statar. Eit auka nærvær av stormakter
i våre nærområde gjer oppbygging av eit sterkt nasjonalt forsvar
til eit fundamentalt satsingsområde framover.
Den tryggleikspolitiske
utviklinga kjem til å prege våre val og prioriteringar i utanrikspolitikken
dei neste åra. I lys av dagens tryggleikspolitiske situasjon, med
eit stadig kaldare forhold mellom aust og vest, er det ikkje forsvarleg
å eksperimentere med dei tryggleikspolitiske rammene Noreg har.
Me må stå saman med våre allierte i NATO og ikkje byggje parallelle
strukturar.
Senterpartiet
har hatt og har ei kritisk haldning til EUs oppbygging av eit eige
forsvarssystem. Det er allereie i ferd med å binde opp store ressursar.
PESCO har t.d. meir enn 40 ulike prosjekt, alle skal planleggjast,
styrast og gjennomførast, og det er berre éin bit av forsvarssamarbeidet
som Frankrike er den største pådrivaren for. President Macron har
òg uttala at Frankrike er villig til å dele sine ressursar innanfor
atomforsvar med andre land i Europa. På møte i NATOs parlamentarikarforsamling
i Brussel i februar vart oppbygging av ein forsvarsallianse i EU
tema, og det utvikla seg til det som ein nærast må kalle eit munnhoggeri
mellom parlamentarikarar frå USA og Frankrike. USAs medlemmer i
parlamentarikarforsamlinga hevda at EU svikta NATO-alliansen, og
at oppbygginga av eit EU-forsvar ville svekkje, ikkje styrkje forsvarsevna
i Europa. Det gjekk så langt at dei minte forsamlinga om USAs innsats
under den andre verdskrigen, og at ein ikkje kan ta USA for gitt.
Eg er redd EU
sitt parallelle løp innanfor forsvar ikkje vil styrkje tryggleiken
i Europa. NATO har vore verdas mest suksessfulle forsvarsallianse,
og for Noreg er det ikkje godt nytt dersom NATO vert svekt som følgje av
Frankrikes ønske om ein allianse der dei sit i førarsetet. Noreg
er avhengig av USA og Storbritannia som gode allierte, me har eit
historisk samarbeid, og ingen av dei er medlemmer i EU.
Ein kjem ikkje
utanom å nemne koronaviruset, heller ikkje i denne samanhengen.
Eit virus som vart oppdaga i Wuhan i Kina, har på få veker spreidd
seg over heile verda og fått enorme konsekvensar. Som utanriksministeren
sa, viser ein slik epidemi kor tett verda er voven saman. Situasjonen
har òg vist kor sårbare me er, og korleis verda og verdsøkonomien
stoppar opp. Helsevesenet har ikkje nok smittevernutstyr, me får
ikkje importere nok. Lagera er tomme, og dei landa som har, treng
det sjølve.
Tenk om dette
viruset hadde vore eit virus eller smittsame bakteriar som råka
matvarer, det er slett ikkje utenkjeleg at det kan skje. Det er
i slike kriser me vert minte på kor utruleg viktig det er med sjølvforsyning
av det aller viktigaste. Direktoratet for samfunnssikkerheit og
beredskap har sendt ut liste over kva forsyningar me bør ha for
å sikre oss mat i tre dagar, men tre dagar går fort, og i eit sikkerheitspolitisk
bilete må Noreg no ta tak i spørsmålet kring matforsyning når krise oppstår.
Senterpartiet
har òg lenge teke til orde for ei tydelegare prioritering av berekraftige
matsystem i Noregs multilaterale utviklingspolitikk. Matmangel og
sviktande avlingar er i aukande grad årsak til ustabilitet, konflikt
og migrasjon. Me må føre ein politikk som ikkje berre toler solskin,
men òg regnversdagar. Me må jobbe for at land skal vere sjølvforsynte
og ha moglegheit til å sikre innbyggjarane mat og vatn, òg i tider
då verda ser ut til å stoppe litt opp, og verdshandelen kan kollapse.
FN gjer ein særs
viktig jobb i dagens internasjonale samfunn, og Noreg må prioritere
FNs viktige arbeid. For kvart år som går, kjem fristen for å innfri
berekraftsmåla nærare. Verdsbanken har sagt at støtte til småskalabønder
har best effekt for å redusere fattigdom, som er eitt av dei fyrste
måla – saman med å utrydde svolt. Noreg har eit stort potensial
i å auke nettopp innsatsen på dette området, det er eit område som
er altfor lite framme, òg i lys av dei klimaendringane me ser i
dag, klimaendringar som vil føre til at store område vert ubrukelege
for matproduksjon, noko som igjen kan føre til migrasjon av eit
omfang som berre gjer dagens migrasjon til eit førevarsel om det
som kan kome. Dette må takast på alvor, og det er ein viktig del
av det sikkerheitspolitiske biletet som har fått altfor liten plass
så langt.
Me er nøydde til,
som eit land som vert høyrt i den internasjonale dialogen, å lyfte
både klimaendringar og beredskap innanfor vatn, mat, medisin og
helse endå høgare på dagsordenen. Noreg må bruke røysta si i det internasjonale
samfunnet til å dempe konfliktar og drive fredsskapande arbeid.
Me må støtte opp under FN og NATO-alliansen og styrkje vår eigen
tryggleik gjennom ei realistisk tilnærming til dei trugsmåla me
ser rundt oss. Nett i desse dagar ser me at det slett ikkje berre
er våpenmakt som kan setje sjølv dei største nasjonane ut av spel.
Difor må Noreg fremje totalforsvaret både her heime og i andre land,
slik at me i framtida er betre budde – også mot kriser som koronaviruset,
som no herjar det globale samfunnet.
Audun Lysbakken (SV) [10:43:25 ] : Jeg vil takke utenriksministeren
for redegjørelsen. Jeg setter pris på at utenriksministeren slutter
opp om vitenskap. Jeg er glad for at hun tok opp presset mot kvinners
reproduktive og seksuelle rettigheter, og jeg mener det er positivt når
hun sier at folk-til-folk-samarbeidet skal styrkes når Norge tar
over formannskapet i Barentsrådet.
Det vi alle tenker
på nå, er pandemien og vår beredskap mot den. Det er jo noe som
illustrerer det vi diskuterer i hver eneste av disse debattene nå,
nemlig en verden hvor internasjonalt samarbeid er under press, hvor stormaktene
er mer egenrådige, og hvor autoritære regimer i deler av verden
er på frammarsj. Og det er jo viktig å diskutere det i denne sammenhengen,
fordi internasjonalt samarbeid er så viktig for å møte pandemien,
og også fordi noen prøver å framstille det som om diktatur nærmest
er effektivt i en slik situasjon. Jeg synes det er et tankekors
at det i deler av debatten nå er stor oppmerksomhet rundt Kinas
håndtering av viruset, mens det vel er mye som tyder på at nettopp
mangelen på ytringsfrihet i det kinesiske diktaturet er en viktig
grunn til at viruset fikk spre seg. Så demokrati og åpen debatt
om hvordan vi styrker responsen, og appell til internasjonalt samarbeid
er ekstra viktig i den situasjonen vi er i nå.
På den begrensede
tiden jeg har, ønsker jeg å ta opp to ting som utenriksministeren
var innom i redegjørelsen sin. Det ene er atomvåpen, nedrustning,
og det andre er flyktningsituasjonen i Europa.
Den eneste måten
for å sikre at atomvåpen aldri blir brukt, er å avskaffe dem. Og
jeg registrerer at regjeringen er bekymret for at flere stater globalt
har det som kalles en rustningsdrivende atferd, altså at vi opplever
opprustning og økt internasjonal spenning. Da er det bra at utenriksministeren
framhever det avtaleverket som vi har knyttet til ikke-spredning,
men det er også skuffende at regjeringen fortsetter å la være å
støtte opp om og framheve forbudsprosessen i FN som et relevant,
viktig og til og med helt nødvendig tiltak for atomnedrustning.
Norge burde være et av de landene som la press på atomvåpenstatene
for å forhandle, med mål om å gjennomføre en gjensidig nedrustning.
Det kan vi gjøre ved å slutte oss til FNs atomvåpenforbud. I det
minste burde Norge delta som observatør på statspartsmøtene til
forbudstraktaten når den har trådt i kraft. Og vi ser – i motsetning
til det en del hevder i debatten her hjemme – at forbudet virker.
81 stater har signert, 25 har ratifisert. Det går raskere enn mange
hadde håpet. Og vi ser at det virker, f.eks. gjennom at finansaktører
nå i økende grad trekker seg ut av atomvåpenindustrien. Det er denne
typen press Norge burde bidra til, istedenfor i praksis å stille
seg på atommaktenes side ved ikke å være med på denne prosessen.
Utenriksministeren
var tydelig på at det er uakseptabelt av Tyrkia og Erdogan å bruke
flyktninger og migranter som pressmiddel mot Europa. Det er vi alle
enig i. Men jeg synes det er skuffende at utenriksministeren ikke
med ett ord nevner Hellas’ forespørsel om å hente ut sårbare flyktninger
for å avhjelpe situasjonen. Hellas er i en svært vanskelig situasjon.
Vi har en humanitær krise i Europa. Vi ser nå at det etterlyses
land som er villig til å være med på å evakuere en del av de mest
sårbare flyktningene – mange av disse er barn som har vært alene
i lang tid, uten skolegang, uten oppfølging. Det vergesystemet som
FNs høykommissær for flyktninger hadde satt opp, har brutt sammen.
Da er det SVs tydelige holdning at Norge burde gå foran og si seg
villig til nå å ta imot en del av disse, både for å avhjelpe situasjonen
i Hellas, for å legge press på andre europeiske land, og fordi vi
faktisk kan gjøre en forskjell for en del mennesker i en vanskelig
situasjon.
Da er min tid
ute – sånn er det.
Ola Elvestuen (V) [10:48:41 ] : Jeg vil også takke utenriksministeren
for en veldig grundig redegjørelse, som på mange måter viser hele
bredden av og størrelsen på det norske internasjonale engasjementet
ved å være innom mange temaer – temaer som jeg tror det er bred
enighet i Stortinget om at vi skal forsterke vår innsats på. Det
er viktig for Norge og for verden.
Det er selvfølgelig
også grunn til å komme inn på den internasjonale avhengigheten vi
har, som nå blir illustrert med koronaviruset, covid-19-viruset,
og hvor raskt denne situasjonen nå endrer seg internasjonalt og hos
oss. Jeg er enig med representanten Lysbakken i at man har et eget
ansvar i Norge og i andre demokratiske land for å vise at vi klarer
å håndtere en slik situasjon, en pandemi, med den styrken som kreves
for å stoppe den utviklingen vi er inne i nå. Der vi er nå, hvor
det er en eskalerende utvikling også i Norge, er det viktig for
oss å vise tydelig at vi har vilje til å sette i gang kraftfulle
tiltak, enten det er å stenge skoler eller andre tiltak, så raskt som
de faglige rådene tilsier det. Det har betydning også ut over akkurat
den situasjonen vi er i nå.
Jeg er glad for
at utenriksministeren brukte så mye tid også på en situasjon vi
er i som går over lengre tid, men som har en utvikling som flere
og flere blir mer bekymret over, nemlig klimaendringene vi står
overfor. Vi er inne i det året da Parisavtalen skal vise om den
har den nødvendige kraften, ved at alle land skal melde inn sine
nye mål innen desember i år. Jeg er da veldig glad for at Norge
har vært tidlig ute. Vi har sagt at vi skal forsterke vårt nasjonale
mål til 50–55 pst. Det er viktig for å påvirke EU, slik at også
EU forsterker sitt mål med tilsvarende og jobber for at de kommer
opp til 50–55 pst.
Det er ingen tvil
om at Norge og Europa er ledende i å ta tak i og vise hvordan man
kan redusere utslipp raskt nok. Men det er også viktig at vi har
vært tidlig ute med tanke på å påvirke de større utslippslandene
til å forsterke sine mål i løpet av dette året – i tilstrekkelig
grad også, slik at man kan tro på at vi kan holde den globale oppvarmingen
under 2 grader og ned mot 1,5 grader. Vi må kutte utslipp, og det
må skje raskt.
Vi har nå fått
på plass et sterkere samarbeid med EU ved at vi har felles mål fram
mot 2030. Det er bra, men det holder ikke å redusere utslipp. Vi
må også ta vare på natur, så det å få på plass den nye konvensjonen
for biologisk mangfold er også viktig. Det gjelder også det internasjonale
arbeidet vi har for bl.a. å ivareta regnskog.
Den store utfordringen
er at man skal etablere en global økonomi innenfor naturens tåleevne.
Alt annet er ikke rasjonelt og gir ikke mening. Det skal også skje innenfor
en åpen økonomi og en fri handel, for dette må henge nøye sammen
med det samarbeidet vi trenger internasjonalt for å nå FNs bærekraftsmål.
FNs bærekraftsmål er slik at man ikke kan plukke noen, man må nå
alle.
For å nå disse
målene må demokratier lede. Det er mangel på demokratisk ledelse
i verden i dag. I løpet av den siste uken har den amerikanske stiftelsen
Freedom House lagt fram sin rapport for året 2019 om utviklingen
av sivile og politiske rettigheter i verden. Det var det fjortende
året på rad at det var flere land som hadde en negativ utvikling
enn det var land som hadde en positiv utvikling. Så det er ingen
tvil om at demokrati, rettsstat og menneskerettigheter er under
press internasjonalt, fra stormaktsrivalisering, hvor Russland,
Kina og Iran fører en politikk for å undergrave demokratiske systemer, men
vi ser det også i demokratier, hvor man må bekjempe autoritære krefter,
enten det er i Ungarn eller i andre land.
Et siste poeng:
NATO er bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk, og det må pleies og
styrkes, men vi trenger også mer europeisk og nordisk samarbeid.
Europa trenger også en strategi i Midtøsten som er langsiktig –
for demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Det er det eneste
som over tid kan gi den nødvendige stabiliteten.
Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [10:54:03 ] : Jeg vil først få
takke utenriksministeren for en omfattende og interessant redegjørelse.
Norge er såpass
avhengig av andre land at det er viktig å ha førstehånds kjennskap
til hva som rører seg rundt oss i alle himmelretninger. Vi ser jo
at det er grunn til årvåkenhet over den globale utviklingen, trolig
mer enn på lenge. Internasjonal politikk er i større bevegelse enn
vi kunne ønske. Land med mer autoritære styresett opptrer med større
selvtillit, gjerne med åpne brudd på menneskerettigheter og innskrenkning
av tros- og livssynsfriheten. Populisme og særinteresser fører til
egenrådig utenrikspolitikk.
De siste årene
har vi dessverre sett endringer i stabilitet og demokratiske verdier
verden rundt. Det gjelder alt fra toppledelse i stormaktene til
flertall i parlament som flytter og tiltar seg makt på bekostning
av demokrati og rettspraksis. Andelen demokratier som har blitt svekket
i løpet av de siste ti årene, har økt, og selv om dette er en global
utfordring, er Afrika den regionen som i dag har størst andel av
ikke-demokratiske regimer. Jeg mener at norsk bistand med fordel
kan øke sin innsats innenfor demokratiassistanse.
Et sterkt sivilsamfunn
og frie medier er forutsetninger for et levende demokrati, som kan
holde myndighetene ansvarlig. I dag er det nettopp tilskudd til
sivilsamfunn og mediefrihet som mottar den største andelen av Norges
støtte til demokratisering og godt styresett. Ethvert demokrati
med frie valg må ha demokratiske og politiske institusjoner og politikere
med kontinuitet. Demokrati kan ikke påtvinges noen utenfra, men
Kristelig Folkeparti mener at Norge skal støtte aktører som ber
om slik demokratiassistanse.
I disse virusdager
ser vi i særlig grad hvor viktig det er med et multilateralt og
globalt samarbeid. Epidemier og sykdom kjenner ingen landegrenser,
og forskning og tiltak må samordnes til beste for menneskeheten.
Verdens helseorganisasjon har erklært utbruddet av koronaviruset
som en internasjonal helsekrise. Det får direkte påvirkning på verdens
børser, men dette er likevel en sekundær bekymring når helsen er
truet. Kristelig Folkeparti er takknemlig for WHOs koordinerende
virksomhet. I den forbindelse er det flott at regjeringen har gitt
et ekstra bidrag på 10 mill. kr for å redusere spredning til utviklingsland
med svake helsesystemer.
Apropos landegrenser
– Norges medlemskap i NATO er av stor betydning, og vi må ivareta
et fredelig naboskap på en betryggende måte. Men Norge er en av de
største havnasjonene med portal og farvannsleder inn i Arktis. Forsvaret
vårt skal derfor være operativt, effektivt og målrettet ut fra den
sikkerhets- og trusselvurdering som gjøres til enhver tid i hav,
i luft, på land, i rommet og i cyberverdenen.
Kristelig Folkeparti
skulle ønske at Nordisk råd og Norden styrket sin evne til å opptre
som en samlet utenrikspolitisk aktør. Kristelig Folkeparti er også
enig i å ivareta en tett allianse med de baltiske land for å sikre
en enighet i felles sikkerhetspolitiske interesser.
Kristelig Folkeparti
vil beholde dagens tilknytningsform til EU og er tilfreds med en
godt fungerende EØS-avtale. Avtalen sikrer oss optimal tilgang til
våre viktigste handelspartnere, og vi skulle ønske at prosjektene som
vi tildeler EØS-midler til, blir fulgt opp, kvalitetssikret og målrettet
der de trengs. Dette året er utviklingen av avtalene med Storbritannia
etter brexit av stor interesse. Jeg er glad for at signalene så
langt tyder på at Norge får beholde alle de gode relasjonene vi
trenger.
Kristelig Folkeparti
mener at Norge aktivt må bidra til å finne en forpliktende felles
europeisk asyl- og flyktningpolitikk som er human og har en rettferdig
ansvarsfordeling. Situasjonen i Syria, Idlib-bombingen og striden
mellom Tyrkia og Hellas bekymrer oss i Kristelig Folkeparti sterkt.
Folk er opptatt av de menneskelige tragediene vi ser i media og
kjenner seg maktesløse. Folk er særlig bekymret for barna, som helt
uskyldig har blitt ofre for en grusom politikk. Derfor er Kristelig
Folkeparti utålmodig og vil bidra til at regjeringen på alle måter prøver
å finne et minimum av felles løsninger med øvrige land i Europa
om varige løsninger og tiltak for mennesker i ytterste fortvilelse
og nød.
Når det gjelder
årsakene til lidelsene, kreves det internasjonal innsats, et utstrakt
diplomati og bruk av sanksjoner. Her har FN sin viktigste rolle.
Kristelig Folkeparti støtter derfor Norges bidrag og samarbeid med FN
og håper å lykkes med en plass i Sikkerhetsrådet. FN er vårt beste
organ og instrument for å komme videre. De vedtatte bærekraftsmålene
er noe av det beste som har skjedd på lenge. Her synes vi i Kristelig
Folkeparti at noen av de beste og mest gjenkjennelige verdiene kommer
fram, nemlig forvalteransvar, nestekjærlighet og menneskeverd.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:59:32 ] : Først vil
jeg takke for både gode innlegg og gode innspill i diskusjonen,
og jeg registrerer også en betydelig enighet rundt både prioriteringene
og vurderingene. I og med at vi er i den situasjonen vi er med koronaviruset,
og i og med at jeg allerede har gjort mine prioriteringer kjent
gjennom en omfattende redegjørelse, kommer jeg til å bruke mest
tid på viruset, men svare ut noen ting nokså kort.
I redegjørelsen
bruker jeg mye tid på sikkerhetspolitikk, og jeg bruker mye tid
på nedrustning. Det er av en god grunn. Jeg forteller også nokså
detaljert om Norges rolle og våre initiativer for å få til nedrustning,
og det gjelder særlig det internasjonale lederskapet vi har tatt på
verifikasjon. Det er et helt avgjørende arbeid både for å bygge
tillit og for å sikre at vi har verifikasjonsprosedyrer og teknikker
som kan verifisere reell nedrustning. Det er også et arbeid der
vi samler både kjernevåpenstater og ikke-kjernevåpenstater. Det
er nesten det eneste området der det er mulig å få til i en ellers
veldig polarisert debatt. Det har vært en klar prioritering fra
vår side, og det lederskapet fortsetter vi. For øvrig viser jeg
til det som sies i redegjørelsen.
Så til migrasjon.
Som jeg var inne på i redegjørelsen, jobber vi for felleseuropeiske
løsninger. Det mener vi er viktig fordi flere EU-land og land i
Europa må være med på å ta dette ansvaret. Vi følger derfor diskusjonen
om relokalisering i EU tett. Vi har nå fått en henvendelse fra tyske
myndigheter vedrørende relokalisering av enslige mindreårige fra
Hellas, og det er en forespørsel regjeringa nå vurderer.
Helt til slutt,
når det gjelder innspill og kommentarer, vil jeg si at regjeringa
har tatt en veldig tydelig stilling til seksuell og reproduktiv
helse og rettigheter. Det betyr at vi i årene fra 2020 til 2025
kommer til å bruke 10,4 mrd. kr på dette feltet, fordi, som jeg
sa i min redegjørelse, kvinners og jenters rett til å bestemme over egen
kropp og eget liv er helt grunnleggende. Vi gjør det vi kan for
å støtte opp om det gjennom FN-organisasjoner, der vi nå er en av
de aller største giverne til UNFPA, FNs befolkningsfond. Vi har
økt vår kjernestøtte, og det tas svært godt imot av organisasjonen.
De bidrar tydelig til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.
La meg så gå over
til det som nå er en både stor, alvorlig og viktig sak. Jeg vil
først nevne at statsministeren og helseministeren kommer til å ha
en redegjørelse senere i dag, hvor de varsler de sterkeste og mest
omfattende tiltak i Norge i fredstid. De mer helsefaglige sidene henviser
jeg dit, men jeg vil gjerne si noe om hvordan situasjonen er nå
med tanke på hvordan vi opererer, både Utenriksdepartementet og
våre utestasjoner.
Det er helt åpenbart
at viruset og utbruddet legger begrensninger på hvordan vi jobber.
Vi har, som alle andre departementer, innført tiltak for å kunne
ivareta kjernefunksjonene våre. Det er tiltak som løpende vurderes
om skal forsterkes, men vi følger de rådene helsemyndighetene gir.
Når det gjelder våre stasjoner ute, er situasjonen den samme der.
Vi jobber i det aller lengste for å unngå å stenge ned utenriksstasjoner,
men situasjonen er sånn i enkelte land at det ikke er mulig å unngå på
sikt, og det vil gjelde alle land, ikke bare norske utenriksstasjoner.
Det vi også jobber
svært tett sammen med helsemyndighetene om, er å utstede reiseråd
og reiseinformasjon, og det er viktig for nordmenn som er på reise
i utlandet, eller planlegger reise i utlandet. Gjennom de siste
dagene har vi sett at flere og flere land innfører strenge restriksjoner
på bevegelse internt i sine land, men også på innreise og utreise
og karantenebestemmelser. Nettopp derfor har vi vært veldig klare
i våre reiseråd, som er helt synkronisert med helsemyndighetenes
smittevernråd. Normalt er våre reiseråd av en litt annen karakter
enn helsemyndighetenes råd, og det er fordi vi skal tenke på hvordan
situasjonen er for individet som reiser ut, mens helsemyndighetene
skal tenke på hvordan f.eks. en smittesituasjon i Norge vil være
hvis man kommer fra et land med smitte.
Når det gjelder
pandemier, går dette på sett og vis over i hverandre, og det gir
ikke noe stor mening å skille disse vurderingene. Nettopp derfor
er vi helt synkronisert med helsemyndighetene. Det betyr at nordmenn som
vurderer reise til områder som foreløpig ikke er underlagt reiseråd,
også må gjøre sine egne vurderinger og følge nøye med på det faktum
at land på veldig kort varsel kan innføre enten reisebegrensninger,
karantenebestemmelser, eller at helsemyndighetene ikke er i stand til
å håndtere tilreisende eller andre dersom de trenger helsehjelp.
Vi oppdaterer
fortløpende, men dette er ting som går fra time til time. Vi fraråder
reiser som ikke er helt nødvendige, en rekke steder, men generelt
er situasjonen i verden nå sånn at alle må følge nøye med også på hvilke
begrensninger som er innført.
Tone Wilhelmsen
Trøen hadde her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Anniken Huitfeldt (A) [11:05:06 ] : Takk for et godt innlegg
og for at utenriksministeren brukte mye tid på koronaviruset. Jeg
fikk av komiteens nestleder nærmest forståelsen av at det var en
fornærmelse å ta opp dette spørsmålet, men er glad for at utenriksministeren
hadde en litt annen holdning til at vi kan diskutere det spørsmålet
som kanskje engasjerer nordmenn mest i disse dager.
Det som har forvirret,
var noe av det utenriksministeren var inne på. Hva er folkehelsemyndighetenes
råd, og hva er UDs reiseråd? Er det slik nå at UD følger opp det
som er folkehelsemyndighetenes reiseråd, og at de overstyrer UDs
reiseråd, og at det er de samme rådene som gjelder uansett?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [11:05:46 ] : Som jeg
var litt inne på, er utgangspunktene for disse rådene nokså ulike.
Normalt innfører UD reiseråd, altså en fraråding av reiser, til
områder der det er krigstilstand eller krig truer, eller det kan
være naturkatastrofer som gjør at det er vanskelig å kunne ivareta ens
egen sikkerhet. Folkehelsemyndighetene har jo ofte det motsatte
utgangspunktet, altså hva man kan ta med seg hjem av f.eks. smitte.
Men når det er
pandemier, går dette over i hverandre. Det er derfor vi jobber veldig
tett med helsemyndighetene, og vi har også nå så å si helt likelydende
råd. Det er rett og slett fordi vi ser at om man reiser ut eller kommer
tilbake, er smitterisikoen like stor både for individet og for Norge
som samfunn.
Så tror jeg også
det er viktig å understreke at når vi utsteder reiseråd hvor vi
fraråder ikke-nødvendige reiser eller fraråder helt å reise, er
det også et signal om at vi kan ha begrenset mulighet til å yte
konsulær bistand dersom det skulle skje noe. Det kan være enten
fordi vi ikke har tilstedeværelse fordi det er en krigssituasjon,
eller fordi vi – sånn som i denne situasjonen – kan komme til å
måtte stenge ned ambassader dersom situasjonen i et enkeltland tilsier
det.
Anniken Huitfeldt (A) [11:06:55 ] : Utenriksministeren sa at
de var mer samkjørte. Men på hvilke områder er det de ikke er samkjørte
– hvor er det man ser at folkehelsemyndighetene har andre råd enn
det UD kommer med?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [11:07:07 ] : Jeg opplever
ikke at det nå er noen forskjellige råd mellom folkehelsemyndighetene
og UD, men i og med at denne situasjonen er i bevegelse time for
time, vil man sikkert i noen sammenhenger kunne oppleve et par timers
forsinkelse. Men dette er altså rett og slett fordi vi nå jobber
på spreng dag og natt, for både å få oversikt over situasjonen i
de ulike landene og prøve å være i forkant for å se hvor situasjoner
er på vei opp, og hvor de er på vei til å utvikle seg, og samtidig
kunne gi så gode og presise råd som mulig.
Allikevel vil
jeg understreke, som jeg sa på talerstolen, at det er viktig at
de som fortsatt vurderer å gjennomføre reiser, også gjør seg kjent
med hvordan situasjonen er i det enkelte landet, f.eks. hvilke reiserestriksjoner
som gjelder internt i landet – det kan være nedstenging av kollektivtrafikk,
som gjør det umulig å bevege seg rundt i landet – og da vil ofte
det aktuelle lands ambassade også kunne gi veiledning i tillegg
til UD.
Morten Wold (FrP) [11:08:14 ] : I februar kom regjeringen med
sin Klimakur og meldte inn et forsterket klimamål under Parisavtalen.
Norge skal nå redusere utslippene med minst 50 pst. – ja, helt opp
til 55 pst. – sammenlignet med 1990-nivået til FN, og dette helt uten
å ane hva prislappen blir.
Utenriksministeren
påpeker i sin redegjørelse:
«Vår tids største utfordring – klimaendringene
– kan heller ikke løses uten samarbeid med Kina.»
Kina bygger ut
sine kullkraftverk. Bare i 2018 slapp kinesiske kullkraftverk ut
51 ganger så mye CO2 som
alle Norges klimautslipp til sammen. Regjeringen er åpenbart villig
til å påføre norske skattebetalere og næringsliv betydelige kostnader
for å redusere utslipp med minimal betydning i et globalt perspektiv.
Hva gjøres overfor
klimaverstinger som Kina? Det er faktisk her innsatsen burde være,
og det er det jeg ber om utenriksministerens syn på.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [11:09:17 ] : Som jeg
også sa i min redegjørelse, er Kina et godt eksempel på et land
der utviklingen er tosidig. Det er nyåpninger av bl.a. kullkraftverk
samtidig som Kina er en viktig aktør i multilaterale sammenhenger.
Det er det viktig å ha med seg dersom man skal få til en reduksjon i
klimagassutslipp. Det er også en betydelig nasjon når det gjelder
fornybar energi. Bildet er ikke ensidig på noen av områdene. Nettopp
derfor er det viktig å jobbe med Kina og inkludere Kina i det multilaterale
samarbeidet. Uten det – hvis man holder Kina utenfor – er det mye
vanskeligere å oppnå disse målene.
Vi kan se på USA
som det andre eksempelet, som trakk seg ut av Parisavtalen. Det
ser ut til at USA allikevel vil nå mange av målene, nettopp fordi
delstatene har tatt et betydelig ansvar for å redusere klimagassutslippene.
Så selv om USA som nasjon trakk seg ut, er det et betydelig arbeid
i delstatene og ikke minst et betydelig samarbeid mellom Norge og
flere amerikanske delstater knyttet til fornybar energi.
Liv Signe Navarsete (Sp) [11:10:34 ] : Me ser at smittepress
ikkje berre råkar oss menneske, men òg dyr og planter. Globalt ser
me at matmangel fører til uro, konflikt og migrasjon. Og sjølvforsyning,
i både Noreg og andre land, bør høgare på dagsordenen. Eg såg at
utanriksministeren nikka då eg nemnde dette i innlegget mitt.
Miljøminister
Rotevatn sa nyleg til NRK at Senterpartiet ikkje må bruke pandemien
som koronaviruset har skapt, til å drive det han kallar Senterpartiets
landbrukspolitikk. Senterpartiet meiner at dette problemkomplekset
er for lite på dagsordenen både i Noreg og internasjonalt.
Er utanriksministeren
samd med Rotevatn, eller meiner ho at Senterpartiet har eit poeng?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [11:11:36 ] : Jeg snakket
om ett aspekt ved klimaendringer i min redegjørelse, og det var
knyttet til konflikt, for klimaendringer er, og kommer i økende
grad til å være, en trusselmultiplikator, og noe som gjør at mange
konflikter enten starter, blir forlenget eller blir forverret. I
det bildet er nettopp ressurskonflikter, mangel på mat eller matusikkerhet,
temaer som vi legger mye vekt på. Det er en av årsakene til at vi
har lagt fram en strategi for bærekraftige matsystemer, og det er
en av årsakene til at vi har økt bevilgningene til sårbare stater,
hvor nettopp dette er en stor utfordring – å gi tilgang på mat og for
så vidt også arbeid. Det er også grunnen til den store havsatsingen,
der regjeringa har tatt et internasjonalt ansvar. Vi vet at skal
verdens behov for mat i framtida dekkes, må havet spille en mer
betydelig rolle. Det betyr også at vi trenger rene, rike og produktive
hav. Hvis ikke, klarer vi heller ikke å dekke det som er ernæringsbehovet
til fattige land.
Audun Lysbakken (SV) [11:12:54 ] : Jeg vil takke utenriksministeren
for orienteringen om det siste, og da vil jeg gjerne benytte anledningen
til å oppfordre til at Utenriksdepartementets reiseråd er så klare
som overhodet mulig. Jeg tror at noe folk har opplevd som frustrerende
til nå i håndteringen av dette, er at mange råd og anbefalinger
– og da snakker jeg ikke om UDs spesielt – oppfattes som for tvetydige
– altså at vi fra myndighetenes side ikke har ønsker eller løse
oppfordringer, men veldig klare forventninger, og at folk ikke får
beskjed om at det er fint om en ikke reiser dit, eller at en reiser
dit på eget ansvar, men at det er vår forventning at det og det
stedet drar en ikke til. Det er min oppfordring.
Så har jeg et
spørsmål. Det er: I hvilken grad er det nå europeisk og nordisk
koordinering av tiltak? Om våre tiltak lykkes, vil det likevel gi
oss store problemer om svenske tiltak ikke lykkes og smitten sprer
seg.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [11:14:05 ] : Til det
siste spørsmålet: Der er nok helseministeren og helsemyndighetene
bedre til å svare på akkurat det. Vi håndterer det som handler om
våre reiseråd og våre utestasjoner, men at det er behov for og viktig
med koordinering, er helt åpenbart.
Så til det første
poenget: Det er veldig viktig å ha klare råd når vi har god nok
oversikt over situasjonen til at vi ser det. Det har vi gradvis
fått mer og mer etter hvert som virusspredningen har kommet og dette
har utviklet seg.
Så vil jeg nok
også si at nettopp fordi vi i Norge fram til nå nylig ikke har hatt
noen alvorlige tilfeller, har det vært utfordrende å få befolkningen
til å forstå alvoret i denne pandemien. Det har vi sett bl.a. ved
at de som har blitt pålagt karantene, kanskje har hatt ulik oppfatning av
hvordan den skal gjennomføres, eller at det har vært vanskelig å
få forståelse for det alvoret denne pandemien har ute i verden,
og hvordan vi, gjennom det at vi er så tett sammenvevd, også kan
risikere det i Norge. Nettopp derfor er vi veldig klare i disse
reiserådene våre, og vi er også veldig tydelige på hva vi kan yte
av hjelp, og hva vi ikke kan yte av hjelp, dersom noe skal skje
når man er i utlandet.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:15:31 ] : Fra det ene til
det andre: Jeg har spurt utenriksministeren før om vårt ønske om
å komme inn i FNs sikkerhetsråd, og jeg får det liksom ikke helt
klart hva Norge ønsker å gjøre i motsetning til andre land. Det
var snakk om menneskerettigheter, humanitærrett og folkeretten og
de klassiske begrepene som man bruker i en sånn debatt, og at vi
skal kjempe for det. Nå har Utenriksdepartementet regelmessige møter
med våre konkurrentland, så jeg antar at det vil komme opp som et
helt naturlig agendapunkt hva de andre landene vil ha som fokus. Jeg
antar at det ikke er hemmeligstemplet informasjon, så hvis man kunne
gi litt informasjon om hva de andre ville fokusere på, som bryter
med det vi fokuserer på. Det er klart at når man skal være medlem
i Sikkerhetsrådet, vil det være forberedelser på gang, og det har kommet
i gang for lenge siden. Hvor mye har utenriksministeren planer om
å øke staben i New York med for å få dette voldsomme arbeidet i
FNs sikkerhetsråd på plass?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [11:12:13 ] : Som representanten
hørte i min siste del av redegjørelsen, ga jeg der en oversikt over
hvordan vi ønsker å bruke plassen i Sikkerhetsrådet, dersom vi blir
valgt inn. Så er det ikke sånn at de to andre kandidatene egentlig bryter
med det som er en grunnleggende norsk linje, eller hvordan vi ønsker
å bruke Sikkerhetsrådet, men vi har framhevet at vi har noen fortrinn
som vi mener skiller oss fra de andre. Det ene gjelder vår veldig
langvarige freds- og forsoningsinnsats, hvordan vi kan bruke Sikkerhetsrådet
både til å kunne forhindre og til å løse konflikter.
Så har vi vært
veldig tydelig på at det å jobbe i Sikkerhetsrådet anno 2020 er
en utrolig kompleks oppgave. Det er overhodet ikke verken enkelt
eller spesielt lukrativt. Det er mye hardt arbeid, og det er mange
dilemmaer. Det vi mener, er at små land som Norge må ta det ansvaret
med jevne mellomrom. Det er 20 år siden sist vi satt i Sikkerhetsrådet,
og vi mener derfor det er viktig at vi igjen aksler det ansvaret.
Vi kommer til å gjøre det i samarbeid med både de faste og de valgte
medlemmene i Sikkerhetsrådet, og vi kommer til å gjøre det sammen med
FNs øvrige medlemmer for å kunne bidra til fred og konfliktløsning
bl.a.
Presidenten: Replikkordskiftet
er dermed omme.
Jonas Gahr Støre (A) [11:17:49 ] : La meg bare innledningsvis
si at jeg gir full støtte til utenriksministeren og regjeringen
når det gjelder FNs sikkerhetsråd. Det er riktig at Norge tar det
ansvaret, og at vi også tar ansvar for den kompleksiteten som det
representerer.
I 2006 tok jeg,
sammen med utenriksministerkolleger fra Frankrike, Indonesia, Brasil
og Sør-Afrika, initiativ til et samarbeid om helse- og utenrikspolitikk.
Det var inspirert av erfaringer jeg hadde fra Verdens helseorganisasjon,
der vi så at så mange av verdens helseutfordringer fikk konsekvenser
for politikk mellom land – det kunne skape konflikt, og det kunne
skape samarbeid. Et eksempel var utfordringene fra smitte på tvers av
landegrensene, håndteringen av epidemier og pandemier, som ikke
bare treffer sårbare mennesker, men også myndigheter. SARS i 2003,
svineinfluensa i 2009 – dette er den nye normalen. Derfor må politikken
henge med når det gjelder forebygging av utbrudd og spredning og
riktig helsehjelp til riktig tid. Der sykdom og fattigdom gjør folk
og samfunn særlig sårbare, er det fare for sammenbrudd av både stater
og politikk. Det er i alles opplyste egeninteresse å motvirke det.
Spredningen av
koronaviruset til over 100 land er nå definert som en pandemi av
WHO. Vi ser igjen hvor tett sammenvevd verden er blitt. Vi reiser
mer, har globale finans- og varemarkeder og produksjonskjeder, og det
gjør oss mer sårbare. Norge støtter WHOs lederskap og koordinerende
rolle i den globale prosessen. Det er positivt at regjeringen gir
et ekstra bidrag på 10 mill. kr til WHOs arbeid for beredskap og
operasjonell respons i utviklingsland, der de er mest sårbare for
smitte.
Vi støtter at
Norge er en stor bidragsyter til koalisjonen for forebygging av
epidemier og pandemier, CEPI, med totalt 1,6 mrd. kr fram mot 2025.
CEPI har tatt initiativ til utvikling av vaksine mot koronavirus,
og Norge har der en lederrolle som vi bør ta godt vare på.
Nå tar kampen
mot et smittsomt virus nesten all oppmerksomhet i alle land, og
det snakkes om de mest inngripende tiltakene siden annen verdenskrig.
Den store utfordringen er likevel for all politikk å bekjempe klimaendringene
og global oppvarming. Derfor må klimapolitikk også være en del av
utenrikspolitikken. Det er fellestrekk mellom helse og klima. Vi
kan med stor sikkerhet fastslå at livsbetingelsene for mennesker mange
steder på jorda vil forverres de neste ti årene. Det er særlig fire
dimensjoner som peker seg ut.
For det første:
Klimarelaterte forhold kan forsterke og forverre allerede pågående
kriser uten at de er krisens opprinnelige årsak.
For det andre:
Klimaendringene kan være medvirkende årsak til konflikter, f.eks.
der de fører til økt konkurranse om begrensede ressurser, som f.eks.
rent vann når nomadiske folk på flukt fra forøkning møter fastboende,
eller gjennom migrasjon.
For det tredje
ser vi rene humanitære kriser. Sårbare stater som allerede har begrenset
kapasitet til å ivareta innbyggernes behov i normalsituasjoner,
kan bli fullstendig overveldet av klimarelaterte naturkatastrofer, slik
at responsevnen forringes samtidig som problemet bare forverres.
Og for det fjerde:
I geopolitikken sier vi gjerne at geografien ligger fast, den er
konstant. Norge ligger der vi ligger, med de naboene vi har. Vi
velger ikke vår geografi. Men klimaendringene endrer også geografien.
For eksempel fører issmelting i Arktis til at Polhavet åpnes gradvis.
Vårt naboland Russland får i praksis en ny nordlig kystlinje, og
stater langveisfra melder seg på nær våre grenser. Det har åpenbart
utenriks- og sikkerhetspolitiske konsekvenser.
Derfor må en effektiv
regjering på 2020-tallet forstå hvilke praktiske konsekvenser klimakrisen
får for norsk utenrikspolitikk og utviklingspolitikk. Fungerende
internasjonalt samarbeid er åpenbart helt nødvendig. Parisavtalen
var viktig, og Norge bør fordype vårt klimasamarbeid med sentrale
aktører som EU og Kina. Handelskrigen med USA, nye risikovurderinger
og behovet for forsyningssikkerhet fører nå til at Kina bygger kullkraftverk
framfor mer klimavennlig energi. Det er alvorlig, både for verden
og for Norge.
Norsk klima og
energi og teknologi, fra havvind til fangst og lagring av CO2 og moderne hydrogenproduksjon,
kan gjøre en stor forskjell internasjonalt. Utenrikspolitikken må
støtte at slik teknologi blir kjent ute i verden og foretrukket
ute i verden. Støtte til fornybar energi-satsing i utviklingsland
må prioriteres. Jeg forutsetter at det er noe regjeringen bør ta
ansvar for, og at et pensjonsfond som er framtidsrettet, også ser
i denne retningen.
Her mener jeg
regjeringen ikke leverer. Bevilgningene til klima- og miljøtiltak
på utviklingsbudsjettet var om lag 7 mrd. kr i toppåret 2013. I
dag har støtten til denne type tiltak sunket med 3 mrd. kr. Vi trenger
en kraftig opptrapping av norsk støtte til tiltak med dobbelt positiv
effekt for både klima og utvikling. Satsing på ren energi er et
åpenbart eksempel.
Vi har en velfylt
verktøykasse. Landet trenger en regjering som makter å følge opp
signaler og lovnader med konkret politikk og økonomisk satsing.
Hårek Elvenes (H) [11:23:11 ] : Hundre år etter at spanskesyken
herjet og rammet 15 000 mennesker i Norge, er vi igjen blitt minnet
om hvor sårbare vi er for virus som kan løpe løpsk. Igjen er vi
blitt minnet om betydningen av internasjonalt samarbeid for å kunne
forhindre og nedkjempe en slik situasjon. Det er jo litt interessant
at utenriksministeren i tidligere redegjørelser har vært inne på
nettopp denne trusselen og hva den kan bety for norsk beredskap.
I går gikk alarmen. Det ble en realitet.
Sikkerhetspolitikk
er et hovedtema i utenriksministerens redegjørelse, og det er en
god grunn til det. For det første er sikkerhetspolitikk en veldig
viktig del av utenrikspolitikken, og for det andre står vi overfor
en uforutsigbar og ustabil sikkerhetspolitisk situasjon, også i
våre nærområder. Vi ser nå at tusenvis av flyktninger setter kursen
mot Europas grenser, og at flyktninger blir brukt i et kynisk spill.
Skal våre allierte i Sør-Europa ha en forståelse for de sikkerhetspolitiske
utfordringene vi har i Nord-Europa, er det viktig at vi også har
en forståelse for deres utfordringer. Jeg må minne om at Norge er
et av de landene som har bidratt mest i den humanitære innsatsen
i dette området, med 10 mrd. kr, og kommer til å øke med 1,7 mrd. kr
til neste år. Aldri har Norge bidratt så mye inn i én enkelt humanitær
bistandsaksjon, for å si det slik, som den som er knyttet til situasjonen
i Syria og omlandet.
Vi står overfor
en stormaktsrivalisering globalt. President Xi i Kina har liketil
sagt det rett ut, at vi står i en konkurrerende situasjon mellom
to forskjellige samfunnssystemer.
I fjor var det
75 år siden Øst-Finnmark ble frigjort. I år er det 100 år siden
Svalbardtraktaten ble inngått, som ga Norge suverenitet over denne
øygruppa. Det er verdt å merke seg at ved begge disse anledningene
har Russland på en strategisk måte brukt disse to begivenhetene til
å fremme direkte og indirekte kritikk mot Norge. I forbindelse med
frigjøringsjubileet hadde den russiske utenriksministeren Lavrov
en ganske kritisk kronikk på trykk i Aftenposten der han kritiserte
norsk sikkerhetspolitikk. Og i forbindelse med Svalbardtraktatens
jubileum kom det et brev til norske myndigheter der man ønsket å
gå i bilaterale forhandlinger, bl.a. knyttet til Norges regulering
av helikoptertrafikken på Svalbard. La det være sagt: Svalbard er
like norsk som norsk fastland, og Svalbardtraktaten er internasjonalt
godkjent og fastslår norsk suverenitet over øygruppa.
Norge og Russland
har en felles interesse av et fredelig samarbeid i nordområdene.
Norge er faktisk det eneste nabolandet som Russland ikke har vært
i krig med, og det er også Russland stolt over å kunne kommunisere.
Når det er sagt, er det vanskelig å skjønne hva som dypest sett
er motivene til Russland i deres mange destabiliseringsforsøk mot
Europa og mellom land i Europa, for å svekke samholdet i Europa
og svekke samholdet mellom europeiske land. Det går en linje i norsk russlandspolitikk,
og den linjen ligger fast: Det er fasthet og forutsigbarhet, og
det er avskrekking og samarbeid.
Russland er og
forblir en arktisk stat, i motsetning til Kina, som definerer seg
som en nær-arktisk stat, og som sågar har laget en egen arktisk
strategi. Kina er en fremmed fugl i Arktis. Men når det er sagt:
Den tid er også forbi at Kina er for langt borte og for liten til
å være lite interessant i norsk utenrikspolitikk. I denne situasjonen, der
stormaktene av ulike årsaker viser en økende interesse for nordområdene,
er det desto viktigere at vi har evne til egen suverenitetshevdelse,
situasjonskontroll og til å opprettholde det transatlantiske båndet,
og det er med glede vi konstaterer at Atlanterhavskommandoen nå
er gjenopprettet, og at USAs andre flåte er gjenopprettet. Dette,
i kombinasjon med at vi styrker vårt nasjonale forsvar, gjør at
vi setter oss i stand til å ivareta vår suverenitet og vår rettmessige
rolle i nordområdene, definert av folkeretten.
Jette F. Christensen (A) [11:28:40 ] : Det er ikke bare koronaviruset
som smitter. Utenriksministeren var i sin veldig gode og ryddige
redegjørelse inne på at vi i land etter land ser en bekymringsfull
nedbygging av demokrati, institusjoner og menneskerettigheter, også
i Europa, som i Polen og Ungarn.
Det som først
ryker når lederne av et land spiser opp sitt eget demokrati innenfra,
er, slik jeg ser det, minoritetsrettigheter og domstoler. Den 22. april
skal russerne stemme over hvorvidt president Putin skal få sitte
så å si så lenge han vil. Og mens de står der ved urnene, skal de også
stemme over hvorvidt ekteskap mellom mann og kvinne er det eneste
som skal gjelde. Polen har innført LHBT-frie soner. De har også
bygget ned sin egen rettsstat så kraftig at Norge har besluttet
å oppheve domstolsamarbeidet. Det er trist, men det er det eneste
riktige, og det viser at Norge tar ansvar.
Presset mot internasjonalt
samarbeid har økt, og politisk polarisering preger utviklingen i
flere land, sa utenriksministeren i sin redegjørelse. Dette har
vi sett før. Ivan Iljin, president Putins store inspirasjonskilde, beskrev
fascismens tre kjennetegn på 1930-tallet: den lovpriste vilje framfor
fornuft og lov, fremme av en leder med en mystisk tilnærming til
folket, og han så på globaliseringen som en sammensvergelse, framfor
en arena for å løse felles problem. Det framstår for de fleste av
oss som en advarsel, men for ham var det en oppskrift.
Før når globaliseringen
ble kritisert, var det i frykt for arbeidstakeres rettigheter i
møte med en mer åpen økonomi. Nå får globaliseringen skylden for
det som enkelte kaller en homoideologi, altså grunnleggende menneskerettigheter
for homofile, kvinners frigjøring, og senest i morges hørte jeg
på radioen at president Trump mente at EU nesten har skylden for
korona.
På 1920-tallet,
som nå, ble frykt for at det kun er én som er skikket til å styre,
brukt som katalysator i overgangen fra offentlig ordskifte til politisk
blendverk, fra reelle valg til kunstig demokrati, fra rettsstat
til personkultur.
Putin hadde selv
ordet i Dumaen og sa at han mener og er overbevist om at det bare
er et strengt vertikalt presidentstyre i Russland som er mulig og
nødvendig. Han begrunnet det med å sikre økonomi og stabilitet.
Det finnes parlamentarisk demokrati, sa Putin, men der vi er nå,
passer det ikke oss.
I 2010 støttet
Putin seg på Iljin som en autoritet da han forklarte hvorfor Russland
undergravde EU og invaderte Ukraina. Iljin mente fascismen var framtidens
politikk, og da han satt i landflyktighet, ble han sur fordi fascismen
nådde Italia før Russland.
Demokratiet mister
stadig støttespillere – både blant statsledere og i befolkningen.
Yascha Mounk gjengir studier i sin The People Vs. Democracy som
viser at Russland scorer høyest når det gjelder antallet som mener
demokrati er en dårlig eller en veldig dårlig måte å styre et land
på. 26 pst. oppga det. I 2011 sa en av seks «millennials» i USA
at militærstyre er en god måte å styre et land på. Det er på nivå
med Jemen. Det er ikke lenger sånn at det er bare de som ønsker
seg en fascistisk leder, som vil stemme begrensende.
Etter murens fall
hadde vi tro på følgende: demokrati, kapitalisme, globalisering,
menneskerettigheter, nedrustning og en USA-ledet verdensorden. Det
er ikke helt situasjonen nå. Stater som bruker lovverk og konstitusjon
for å frata egen befolkning rettigheter og friheter for å styrke
egen makt, blir det stadig flere av. Det er ikke noe nytt å være
bekymret for dette. Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov
ødes, står det i Njåls saga. Den ble skrevet rundt 1280.
Utenriksministeren
beskriver at hun har tett kontakt med russiske myndigheter og følger
utviklingen nøye, og det er bra. Men hva mer kan Norge gjøre for
å redde reelt demokrati og troen på det som styresett på vårt eget
kontinent? Bruker vi handlingsrommet nok?
Som medlem i Europarådsdelegasjonen
følger jeg utviklingen i Polen nøye, og jeg er bekymret for at dette er
til inspirasjon. EØS-midlene er der for det polske folk, Europarådet
er der for russere og innbyggere i land der lederne bygger ned deres
menneskerettigheter. Jeg skulle ønske at redegjørelsen tok mer for
seg hva vi som nabo til Russland og som aktiv menneskerettsforkjemper
kan gjøre på et overnasjonalt nivå for å kjempe for de demokratiene
som er i ferd med å spise seg selv opp innenfra i vår egen bakgård.
Ingjerd Schou (H) [11:33:43 ] : Vi behandler to saker samtidig
i dag. Det er utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse,
som jeg skal konsentrere meg om først, dernest holder jeg et innlegg
som også vil omhandle internasjonale parlamentariske forsamlinger.
I den forbindelse har jeg tenkt å snakke litt om det viruset som
infiltrerer menneskerettigheter, demokratiutvikling og rettsstatsprinsipper,
men det blir altså i neste innlegg.
Takk til utenriksministeren
for en bred og god gjennomgang i redegjørelsen som ble holdt i forrige
uke. Det var en redegjørelse om den situasjonen som vi har i verden.
Som utenriksministeren også redegjorde for i den talen, har vi vår
viktigste deltagelse i det europeiske samarbeidet gjennom EØS-avtalen
og Schengen, i tillegg til at vi opprettholder et tett samarbeid
med våre europeiske partnere om det som går på utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Dialogen er ikke alltid nok.
Jeg vil minne
om at vi er medlem av EØS-samarbeidet ikke fordi vi først og fremst
ønsker å hjelpe Europa, men fordi vi trenger avtalen for vår egen
del – lokalsamfunn og næringsliv i hele Norge. Med tanke på handel, næringsliv
og arbeidsplasser rundt omkring i distriktene er vi avhengig av
tilgangen til det europeiske markedet som vi får gjennom EØS-avtalen.
Det gir oss tilgang til et marked for våre varer, og det gir oss
tilgang på forsyninger som vi ser særlig effektene av, og som er
truede og sårbare, i den situasjonen vi er i i dag.
Som jeg har understreket
flere ganger før, er EØS-avtalen et abonnement på velferd for Norge.
Den sikrer oss like vilkår til et marked som består av flere enn 500 millioner
forbrukere. I disse dager ser vi også den andre siden av et europeisk
samarbeid, nemlig ved at EUs yttergrense er under sterkt press med
den spente situasjonen på grensen mellom Hellas og Tyrkia, og som til
dels også rammer Romania. Situasjonen som utspiller seg, er et resultat
av at Tyrkia ikke lenger vil overholde sin del av EU–Tyrkia-erklæringen
om kontroll av irregulær migrasjon. Vi er ikke med i EU, men vi
deler et skjebnefellesskap med Europa. Som kommisjonspresident Ursula
von der Leyen uttalte under sitt nylige besøk til grensen mot Tyrkia,
utgjør Hellas Europas skjold.
Det er en tragedie
at uskyldige mennesker på flukt og i migrasjon blir satt under press
og i en svært krevende, vanskelig og uoversiktlig situasjon. Mange
av disse uskyldige menneskene kommer fra Syria, men ikke alle. Mange
kommer lenger vekk ifra, andre kommer fra områder som ikke nødvendigvis
er preget av krig og konflikt, men de er likevel i en vanskelig
og uoversiktlig situasjon.
Som utenriksministeren
var helt tydelig på i sin redegjørelse:
«Å gjøre flyktninger og migranter
om til et politisk pressmiddel er ikke akseptabelt. Norge støtter EU
fullt ut i denne saken. EU- og Schengen-landene kan ikke gi etter
for det politiske presset.»
Jeg håper vi alle
kan enes om dette. Dette er en tid hvor det europeiske samholdet
blir satt på prøve. Heldigvis gjør Norge en del for å hjelpe både
migranter i Hellas og flyktninger i de syriske nærområdene. Senest
i slutten av februar lovte Norge utbetaling av 77 mill. kr til FNs
fond for grensekryssende bistand til Syria. Dette er det samme beløpet
som i fjor, som gjorde oss til den fjerde største bidragsyteren
til fondet i 2019.
Norge oppfylte
ved utgangen av 2019 løftet gitt under giverkonferansen for Syria
i London i 2016 om å gi 10 mrd. kr over fire år. Norge vil og skal
være en betydelig giver til Syria-krisen også i årene som kommer.
Vi har tidligere erfart, senest i 2015, at det som var vår utenrikspolitikk,
plutselig er lokalpolitikk. Vi ser nå at man forbereder seg på den
situasjonen ved å sørge for at mottakssenteret i Råde rigges for
å være forberedt på en slik situasjon. Det kalles beredskap, og
det kalles å ta de internasjonale signalene på det dypeste alvor.
Svein Roald Hansen (A) [11:38:57 ] : Jeg viser til årsrapporten
fra EFTA-parlamentarikerkomiteen. En av de viktigste oppgavene denne
komiteen har, er sammen med representanter for EU-parlamentet å
passe på at EØS-avtalen fungerer som den skal. De årlige rapportene
om dette åpner alltid med en setning om at EØS-avtalen fungerer
godt. Og godt er det, gitt uroen som nå er i internasjonal handelspolitikk,
konflikten mellom USA og Kina og USAs undergraving av WTOs tvisteløsningssystem.
Den største utfordringen
vi har hatt i EØS de siste årene, er oppbyggingen av et stort etterslep
av nytt regelverk som skal inn i avtalen. Det er uheldig, men etter
at EU godtok at ESA skal ha rollen som overvåkingsorgan også for
finanstilsynene, er etterslepet gått betraktelig ned.
Vi har i EFTA-komiteen
også fulgt brexit-prosessen tett, helt fra folkeavstemningen i juni
2016. Vi har hatt møter med EUs sjefsforhandler, Barnier, med EUs
tidligere handelskommisær Cecilia Malmström og den nye, Phil Hogan,
og med representanter fra Storbritannia.
Før britene inngikk
skilsmisseavtalen med EU, var det krefter i det britiske parlamentet
som ønsket at de skulle vende tilbake til EFTA og bli med i EØS.
I de møtene vi hadde i London, var det åpenbart at kunnskapen om
hva EØS-avtalen innebærer, var svak. For et land som ønsker å forlate
EU for å komme unna det felles regelverket, ville EØS-avtalen være
en lite egnet avtale, for å si det forsiktig.
Gitt kravet om
enighet mellom EØS-landene om å ta inn nytt regelverk kunne en slik
situasjon fort føre til en uthuling, for ikke å si gjennomhulling,
av EØS-avtalen. Derfor var det overraskende å se at statsminister Erna
Solberg i intervjuer i britiske aviser ønsket Storbritannia velkommen
til EFTA og EØS, mens kollega Heidi Nordby Lunde, som er nestleder
i EFTA-komiteen, og jeg selv i kraftige og klare ordelag gjorde
det klart at det var de slett ikke. Heldigvis var dette en tanke
som ikke vant fram i det britiske parlamentet.
Nå er det siste
sesong av brexit-sagaen. Forhandlinger om en handelsavtale med EU
– og snart forhåpentligvis med oss – er i gang. Det gjenstår å se
om det blir enighet, men jeg tror det er fornuftig å pusse støvet
av forberedelsene som er gjort til at vi kan stå uten en avtale
når overgangsperioden er ute nyttårsaften.
EFTA er i år 60
år, og for Norge har EFTA gjennom disse årene vært et viktig redskap
for økonomisk integrasjon og markedsadgang for norsk eksportindustri. De
siste 25 årene har våre eksportnæringer fått styrket handelen på
viktige og voksende markeder gjennom 29 handelsavtaler med 40 partnere
globalt.
Gjennom disse
60 årene er eksport ikke bare blitt en stadig viktigere del av norsk
økonomi, handelen er også endret i innhold. Tjenester og varer veves
sammen. Mindre og mindre «lages her» og «selges der». Produkter settes
sammen av mange deler, produsert mange steder. Det er altså utviklet
globale verdikjeder. Da er felles standarder viktig, og det pågår
i dag en dragkamp om hvem som skal sette standard: Er det EUs standarder?
Er det USAs standarder, eller er det Kinas? Vi har valgt gjennom
EØS-avtalen å benytte EUs standarder. Det er en stor verdi fordi
det er der vi har tre fjerdedeler av vår eksport.
Det knyttes også
i større grad andre politiske ambisjoner til handelsavtalene enn
at de bare skal fremme handel. For Stortingets EFTA-delegasjon har
det vært viktig at EFTA nå inkluderer et moderne og ambisiøst bærekraftkapittel
og et kapittel om arbeidstakerrettigheter i sine handelsavtaler.
Denne utviklingen byr på utfordringer for våre bestrebelser med
å få handelsavtaler på nye og voksende markeder. Vi har f.eks. forhandlet
i mange år uten å komme i mål med India og Vietnam og andre markeder.
Når utviklingen
i det globale handelslandskapet krever mer av oss, er det bekymringsfullt
at handelsministrene i EFTA i fjor bestemte seg for å halvere antall
ministermøter – fra to til ett i året. Skype og telefonsamtaler
kan ikke erstatte fysiske møter ministrene imellom. EFTA-samarbeidet
er selvsagt mer begrenset enn EU-samarbeidet når det gjelder handelspolitikk,
men desto viktigere er det at samarbeidet pleies og utvikles for
å møte de nye utfordringene i det handelspolitiske landskapet.
Presidenten: De
talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Lise Christoffersen (A) [11:43:59 ] : Jeg viser til 2019-rapporten
for Europaråds-delegasjonen vår, og spesielt det avsnittet der det
står:
«Migrasjon var fortsatt en sentral
sak, fokus var særlig på den prekære situasjonen i flyktningleirene i
Hellas og økende grad av vold mot barn på flukt.»
Utenriksministeren
sa også i sin redegjørelse, som flere andre heldigvis også har valgt
å sitere, at «å gjøre flyktninger og migranter om til et politisk
pressmiddel er ikke akseptabelt». Det er jeg helt enig i, men det
skjer altså. Spørsmålet er: Hva gjør vi med det, hva kan og vil vi
gjøre, og i hvilken sammenheng?
Utenriksministeren
viste til Norges støtte til EU i denne saken – om at Tyrkia må overholde
enigheten i EU–Tyrkia-erklæringen fra 2016, men hva når de ikke gjør
det?
Jeg deltok sist
fredag på et møte i Europarådets faste komité der første punkt på
agendaen var en hastedebatt om utviklingen på grensa mellom Tyrkia,
Hellas og Bulgaria. Noen hovedpunkter fra den debatten viste, som seg
hør og bør, at fokuset fra Europarådet ikke primært var spørsmålet
om å sikre EUs yttergrense, men den prekære menneskerettighetssituasjonen
som vi nå ser. Europarådets menneskerettighetskommissær har også slått
fast at det er nødvendig å handle raskt for at flere menneskeliv
ikke skal gå tapt.
For øvrig var
debatten preget av ganske steile fronter – mellom Hellas og Tyrkia,
men også mellom Hellas og Tyrkia på den ene sida mot andre europeiske
land på den andre sida, land som kun vil bidra økonomisk, men ikke
ved å ta imot migranter og asylsøkere. Debatten ble oppsummert i
en oppfordring fra PACE-president Rick Daems til alle delegasjoner
om å ta opp spørsmålet med egen utenriksminister eller regjering
om ikke bare å gjøre fordeling av ansvaret i Europa til en sak for
EUs 28 medlemsland, men for alle 47 medlemsland i Europarådet. Medlemskapet
i Europarådet forplikter, og det kan jo være interessant å høre
om utenriksministeren har gjort seg noen tanker om hvilken rolle
vår menneskerettighetsorganisasjon bør og kan spille for å få til
en mer solidarisk fordeling av ansvaret i Europa, i den situasjonen
vi nå står i. For eksempel var vel Michael Tetzschner tidligere
inne på mulighetene for en reforhandling av Dublin-avtalene.
Elin Rodum Agdestein (H) [11:46:56 ] : For første gang går
debatten om utenrikspolitisk redegjørelse og årsmeldingene fra Stortingets
internasjonale delegasjoner samlet. Det er et viktig og riktig grep
med et bredere grunnlag for den utenrikspolitiske debatten i en
tid der hendelser og utviklingen på den internasjonale arenaen får
raskere og større innvirkning på norsk politikk og norske interesser.
Den økonomiske
og geopolitiske utviklingen i Asia, Kinas rolle i regionen og globalt
og asiatiske lands økte innflytelse i multilaterale fora, særlig
i klimaspørsmål, er av økende betydning for Norge. Norges vektlegging
av samarbeidet i Asia både som sektordialogpartner i ASEAN med nye
handelsavtaler og nye relasjoner til Kina gjør Stortinget direkte
berørt. Arbeidet i de internasjonale delegasjonene understøtter
de prosessene som går på myndighetsnivå.
Stortingets tilknytning
til Asia–Europa parlamentarikerforum med i alt 52 land har vært
et springbrett for å bygge bredere kompetanse på Asia-relatert tematikk
og et større nettverk med land i Asia. Asia-delegasjonen har det
siste året intensivert arbeidet for å etablere tettere relasjoner
til ASEAN-landene, og vi er nå flere skritt nærmere det strategisk
viktige målet om observatørstatus i parlamentarikerforsamlingen
AIPA.
Relasjonene til
disse asiatiske landene er historisk basert, på shipping, på handel
og på norsk engasjement i freds- og forsoningsprosesser, og dekker
nå viktig politisk dialog og felles prosjekter innen utdanning,
maritim og marin sektor og nye grønne energiløsninger. I tillegg
kommer samarbeidet om FNs bærekraftsmål, felles interesser i Arktis
og forvaltning av havressursene.
Landene sett under
ett er faktisk Norges tredje største handelspartner på tjenester
og fjerde største på varer. Det er et interessefellesskap, men i
økende grad også et verdifellesskap som omhandler felles innsats
for å understøtte internasjonale institusjoner og en regelstyrt multilateral
verdensorden. En internasjonal trend er sterke koblinger mellom
handelspolitikk, utenrikspolitiske interesser og sikkerhetspolitikk.
Skillene viskes ut. Investeringer i infrastruktur, handel med varer
og tjenester mv. brukes i økende grad som et politisk verktøy.
Flere samarbeidsland
i Asia opplever å stå i en spagat, med sitt sikkerhetspolitiske
ankerfeste i vestlige land og USA og en økende økonomisk avhengighet
av og politisk press fra Kina. Det kan forsterke den globale maktforskyvningen
og gi konsekvenser for Norge som vi ikke overskuer i dag.
Mange i debatten
har vært inne på den krevende sikkerhetspolitiske situasjonen, økt
smittepress og koronapandemien – et bilde på økt global sårbarhet.
Alt dette er utfordringer vi bare kan løse i fellesskap. Derfor blir
parlamentarisk diplomati og styrkede parlamentariske bånd til andre
land av økt betydning framover.
Petter Eide (SV) [11:50:11 ] : Takk til utenriksministeren
for en fin redegjørelse. Jeg vil si at det er veldig mye vi er enige
om. Spesielt er vi enige om viktigheten av forpliktende internasjonalt
samarbeid. Det er ingen av de store globale utfordringene – absolutt
ingen av dem – som kan løses innenfor rammen av én nasjonalstat
alene, og vi snakker selvfølgelig om klimautfordringer, ulikhetsutfordringer,
menneskerettigheter, men også pandemier. Det er helt avgjørende
at vi også internasjonalt her samordner tiltak, vaksineutvikling og
smittehåndtering osv.
I dette perspektivet
– og siden dette faktisk skal være en debatt – har jeg lyst til
å utfordre en av de tidligere talerne. Det er i dette perspektivet,
viktigheten av internasjonalt samarbeid, litt urovekkende å høre
på representanten Christian Tybring-Gjedde, som helt utilslørt hyller
en type nasjonalisme og proteksjonisme, avviser internasjonalt samarbeid,
argumenterer for stenging av grenser og sier nei til bistand. Dette
henger også sammen med en uttalelse fra Oslo Fremskrittsparti forrige
helg hvor de tok til orde for at Norge skal være et patriotisk fyrtårn.
Noen humret i salen da han dro disse refleksjonene, men jeg mener
at det er veldig feil. Jeg ber utenriksministeren være veldig lyttende
til det Tybring-Gjedde sier, og ta det på dypeste alvor, for det
er nettopp denne typen holdninger og verdier som er på frammarsj i
mange land i Europa. Han har tro på at det f.eks. går an å lage
en mur langs norskegrensen opp til atmosfæren, også langs kysten,
for å forhindre at klimaendringene skal slå inn over Norge.
Det som gjør dette
ytterligere urovekkende, er at i denne pandemitiden vil denne typen
nasjonalistiske holdninger i Europa få mye ammunisjon. Pandemiene skaper
uro, og veldig mange av tiltakene vil også handle om å beskytte
grensene. Derfor er det helt avgjørende at vi etter denne pandemiuroen
som nå vil være, alle sammen tar til orde for at vi må gjenoppta
et veldig aktivt og forpliktende internasjonalt samarbeid, slik
at ikke pandemien skal kunne bli en ny ammunisjon for en ny type
nasjonalisme og nedbygging av de internasjonale organisasjonene
som vi er så avhengige av. Jeg ber også utenriksministeren om at
hun – kanskje noe tydeligere enn det hun har gjort i denne debatten
– tydeligere tar til orde mot de kreftene som representanten Christian
Tybring-Gjedde representerer, slik at vi får tydeligere klarhet
i hva utenriksministeren står for i akkurat disse spørsmålene.
Ingjerd Schou (H) [11:53:29 ] : Så til det interparlamentariske
og internasjonale samarbeidet, og denne gangen Europarådet. 2019,
som årsrapporten er myntet på, representerer jo jubileumsåret: Det
er 70 år siden Europarådet ble etablert, i 1949. Det ble etablert
etter to verdenskriger, av ti land, og Norge var et av landene som
var med i initiativet. I dag er det 47 land, som representerer 830 millioner
innbyggere. Det handler ikke om hensynet til disse landenes presidenter,
statsråder, osv., det handler om det enkelte mennesket, en av disse 830
millionene, som på denne måten har noen som bryr seg om menneskerettigheter,
demokratiutvikling og rettsstatsprinsipper, og som gir hver eneste
en av de ca. 830 millioner innbyggerne retten og muligheten til å
komme til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.
Det er flere virus
i omløp, det er flere virus på avveier, og jeg tenker da i overført
betydning på virusene som angriper menneskerettigheter, demokratiutvikling
og de ordinære rettsstatsprinsippene.
Forrige uke hørte
jeg om et sentralt land i Europa hvor myndighetene har inndratt
en av de viktigste tradisjonelle skolebøkene som brukes i grunnskolen
– den har vært brukt i mange tiår – fordi de var kommet under vær
med at en av forfatterne var jødisk. Møter i organisasjoner og i
politiske partier gjennomføres med uro og usikkerhet i enkelte av
disse medlemslandene, og det er angiverivirksomhet om hva møtene
inneholder, og at de finner sted.
Journalisters
arbeidsvilkår og presse- og ytringsfriheten er under press. De som
driver med den fjerde statsmakts viktige oppgaver, mister livet
nettopp for å ivareta et av disse mer grunnleggende prinsippene.
I kjølvannet av
og i tiden etter to verdenskriger har altså Europarådet vært et
fredsprosjekt, og Europarådet har også vært helt grunnleggende sentralt
i demokratiprosessen som førte til Sovjetunionens fall. Vi har inngått
konvensjoner. Vi har overvåkning av hvordan valgene gjennomføres,
og ikke alt går bra for seg. Vi har også litt svin på skogen i Norge.
Det handler om normutvikling, som også er noe av det viktige i Europarådet: hvordan
vi behandler barn, hvordan forholdet er til kvinner, ikke aksept
for seksualisert vold, vold i nære relasjoner. Alt dette er normutvikling
som er viktig for menneskerettighetene og demokratiprosessene i
det arbeidet Europarådet driver med.
Eirik Faret Sakariassen (SV) [11:56:49 ] : Mohammad Abd al-Kareem
Hamayel ble bare 15 år. Han ble skutt i hodet av israelske militære
i går, i Stavangers palestinske vennskapsby Nablus. Han var der
sammen med store deler av bygda si for å protestere mot bosettere
og okkupanter.
Stavanger har
en lang historie og nære bånd til Nablus. Jeg snakket med en av
mine venner der i dag, og han uttrykker stor sorg over det som har
skjedd. Det er uakseptabelt, og stater som dreper unger, bør fordømmes
for det.
Vi ser hvordan
palestinerne er presset. Vi ser president Donald Trumps såkalte
fredsplan for Midtøsten, som på ingen måte er det. Den legger opp
til at Israel får beholde de ulovlige bosettingene i okkuperte områder, som
FNs sikkerhetsråd har slått fast er ulovlige og i strid med folkeretten.
De får annektere Jordandalen, der palestinerne dyrker korn. Det
palestinske folket er hardt presset. De trenger støtte. De trenger
vår støtte.
Nå er tiden inne
for å løfte stemmen for en tostatsløsning, og det har jeg også registrert
at utenriksminister Eriksen Søreide har uttalt. Jeg vil også legge
til at regjeringen bør anerkjenne Palestina som en selvstendig stat. Det
er det andre land i vår nærhet som har gjort. Det palestinske folket
trenger støtte. Denne uretten kan ikke fortsette. De planene som
Trump har for Midtøsten, vil bidra til at palestinerne blir satt
historisk langt tilbake. De vil være under så harde forhold at det
ikke er noe vi kan sitte stille og se på. Her trengs det handling.
Den norske regjering må vise hvilke verdier vi har, hvem vi vil støtte,
og hvem vi vil være på lag med.
Heidi Greni hadde
her overtatt presidentplassen.
Siv Mossleth (Sp) [11:59:59 ] : Jeg vil informere om arbeidet
til Stortingets delegasjon til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid
i Europas parlamentariske forsamling for 2019. Delegasjonen dette
året har bestått av, foruten meg selv, som er leder: Sivert Bjørnstad
fra Fremskrittspartiet som nestleder, Åsmund Aukrust fra Arbeiderpartiet,
Torill Eidsheim fra Høyre, Kari Henriksen fra Arbeiderpartiet og
Abid Q. Raja fra Venstre. Hovedsakene i 2019 har vært FNs bærekraftsmål,
klimaendringer, dialog og tillitsbyggende tiltak, kampen mot terrorisme
og for pressefrihet og menneskerettigheter.
I mai inviterte
en norsk delegasjon ledelsen i OSSE PA og komiteen for økonomi,
teknologi og miljø til en studietur til Tromsø og Svalbard. Formålet
med studieturen var å lære mer om konsekvensene av klimaendringer
og hva dette kan bety for mulighetene for bærekraftig utvikling.
Det er en sammenheng mellom klimaendring, bærekraftig utvikling
og sikkerhet i Europa. Delegasjonsmedlemmet Torill Eidsheim ble
senere utnevnt til spesialrepresentant i OSSE PA på arktiske spørsmål.
OSSE PAs adhockomité
for antiterror fokuserte i 2019 særlig på hjemvendte fremmedkrigere
og på hvordan disse og ikke minst barn av fremmedkrigere kan returneres
og reintegreres, samtidig som en demmer opp for radikalisering og
ekstremisme. I august ble delegasjonsmedlem Abid Q. Raja utpekt
til å lede denne adhockomiteen.
Norge var i 2019
det landet som var rangert høyest på pressefrihetsindeksen. Den
norske delegasjonen inviterte under hovedsesjonen i Luxembourg til
foredrag og diskusjon om hva som er viktig for å oppnå en høy plassering
på denne indeksen, og om hvordan pressefrihet, demokrati og utvikling
henger sammen. Pressefrihet er jo veldig viktig for et reelt demokrati
og for å motvirke propaganda, desinformasjon og falske nyheter. Delegasjonen
har også møtt flere grupper av menneskerettighetsaktivister, ofte
med LHBT-fokus.
Delegasjonsmedlem
Kari Henriksen er visepresident i OSSE PA, og hun har ledet OSSE
PAs korttidsobservatører under valgene i Moldova og i Usbekistan.
Kari Henriksen er kandidat til presidentvervet. Hun jobber hardt,
og jeg håper at hun får sterk støtte.
Arne Nævra (SV) [12:03:19 ] : Jeg har lyst til å følge opp
det som representanten Huitfeldt tok opp, nemlig spørsmålet om en
konsistent holdning til ulike land og regimer når det gjelder menneskerettigheter,
folkeretten, okkupasjoner, annekteringer osv. En prinsipiell holdning
er slett ikke prinsipiell om den ikke gjelder alle land, enten det
er vestlig-orienterte land, nære NATO-allierte eller andre. Utenriksministeren
sier også dette:
«Folkeretten, inkludert menneskerettighetene, internasjonal
humanitærrett og de humanitære prinsippene skal være grunnlaget
for alt Norge gjør i Sikkerhetsrådet.»
Ja, det er selvfølgelig
bra, men hva gjør Norge bilateralt, og hva gjør Norges tilgjengelige
kanaler i dag? Det er jo det store spørsmålet.
Utenriksministeren
sier også:
«Menneskerettighetssituasjonen i
Russland er svært bekymringsfull. Vi vil fortsette å ta opp vår uro
for den negative utviklingen for menneskerettigheter med Russland.»
Dette er selvfølgelig
SV også helt enig i, og det er bra, men hva gjør vi med et av de
verste landene i verden når det gjelder menneskerettigheter og kvinners
rettigheter: Saudi-Arabia? Hva gjør vi med dette via kanalen USA?
Utenriksministeren
sier:
«Kvinners deltakelse er et tredje
område der Norge har særlig kompetanse.»
Det er helt riktig,
og det er flott, men mange har tenkt dette: Vi kan nevne tre bevegelser
og land som har mye til felles: Taliban, Iran og Saudi-Arabia. De
to første har Norge en klar offisiell holdning til når det gjelder menneskerettigheter,
kvinnenes stilling osv. Vi har nok dette – verbalt – også når det
gjelder Saudi-Arabia, trygt hjemme i Norge. Men hva gjør Norge aktivt
mot Saudi-Arabia der det kanskje har størst virkning: i møte med USA?
Her eksporterer vi på toppen av det hele våpenutstyr, kategori B-utstyr.
Det samme gjelder
vår holdning til Israels okkupasjon. Den holdningen er bra utad,
men situasjonen er nå enda verre med denne Trump-løsningen, der
palestinerne nok en gang blir latt i stikken.
Det er mange utenfor
Stortinget som følger med – i hvert fall noen – og de sitter igjen
med denne følelsen: Der vår alliansepartner og storebror har venner,
er vi forsiktige, men der USA har fiender, kan vi gjerne trå til uten
å provosere USA.
Det er viktig
å ha denne konsistente holdningen hvis det skal være troverdig.
Hva har vi f.eks. gjort gjennom NATO, gjennom press på Tyrkia, når
det gjelder den offensiven som er i Syria? Utenriksministeren nevner
Russlands og Irans rolle, og det er også helt riktig, men vi kan
bruke våre kanaler gjennom NATO til i hvert fall å sette spørsmålstegn
ved Tyrkias rolle. Og det er den etterlysningen jeg vil framføre
her.
Jeg rekker visst
ikke mer.
Hårek Elvenes (H) [12:06:34 ] : Senterpartiet og Høyre er enige
om mye i forsvarspolitikken, men når det gjelder synet på PESCO,
synes det som om det er en uenighet.
Vi må huske på
at NATO ikke disponerer egne militære styrker. NATOs styrker er
summen av NATO-landenes militære styrker. Problemet med NATO-landenes militære
kapasiteter er at de er håpløst fragmentert. Europa står for ca.
25 pst. av NATOs militærutgifter, men slagkraften er antakelig mindre
enn som så. Når man nå forsøker å få NATO-landene i Europa til å
ta et større ansvar for egen sikkerhet gjennom å øke forsvarsbudsjettene,
er det også særdeles viktig å få mer forsvar ut av hver krone i
forsvarsbudsjettet. La meg ta et eksempel: Der Europa har 178 forskjellige
våpenplattformer, har USA 30. Der Europa har 17 forskjellige stridsvogntyper, har
USA én type.
Det er mye forsvarskraft
å hente på å gjøre forsvarssystemene i de europeiske NATO-landene
mer kompatible. Gjennom EØS-avtalen er Norge faktisk det eneste landet
utenfor EU som er med i det innledende forsvarssamarbeidet i Det
europeiske forskningsfondet. Det er bra, også av hensyn til norsk
våpenindustri.
Behovet for et
styrket nordisk forsvarssamarbeid har vært nevnt, både av Arbeiderpartiet
og Venstre. Det nordiske forsvarssamarbeidet er viktig, men det
har også sine klare begrensninger. Man skal merke seg at Finland
og Sverige nå nærmer seg NATO så langt som overhodet mulig uten
å være NATO-land. Begge de to landene har inngått vertslandsstøtteavtale
med USA. Under øvelsen Aurora i Sør-Sverige i 2017 deltok faktisk 4 000
soldater fra USA, og under vinterøvelsen i Nord-Sverige i fjor deltok
hele Brigade Nord. Det nordiske forsvarssamarbeidet er viktig, men
vi må ikke leve på en illusjon om at det har potensial i seg til
å kunne være mer enn det egentlig er. Det er jo derfor Finland og
Sverige nå orienterer seg så sterkt mot NATO.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:09:33 ] : Jeg er klar over
at representanten Petter Eide ønsket å invitere til en debatt. Han
fortalte det da vi satt der oppe. Det er greit nok, men Petter Eides
– hva skal jeg kalle det – populisme, venstrevridde populisme, er
vanskelig å ta seriøst. Representanten burde lytte til hva jeg faktisk
sa, ikke hva han kunne ønske at jeg sa. Jeg sa at vi skulle inngå
bilaterale avtaler, vi skulle inngå multilaterale avtaler, vi skulle
gi av vår overflod. Det var det jeg sa. Så sa jeg selvfølgelig mye
mer. Jeg sa bl.a. at vi ikke skulle gi av vår overflod hvis det
ikke førte til vekst og velstand hos dem vi faktisk hjelper. Da
gjør vi vondt verre – da gir vi alkohol til en alkoholiker, som
jeg sa. Det er verken fornuftig, barmhjertig, snilt eller noe som
helst, det er det motsatte, men det er det representanten Eide ønsker
å gjøre. Representanten Eide er jo forferdelig glad i FN. Han er
ikke så glad i EU, men han er veldig glad i FN, altså internasjonalt
samarbeid globalt. Og representanten Eide synes sikkert det er helt
ålreit at Venezuela og Iran går inn i FNs menneskerettighetsråd. Jeg
har ikke sett eller opplevd at representanten Eide virkelig har
engasjert seg for å yte motstand mot det, som er noe av det mest
– hva skal jeg si – fatale som FN har gjort; de aksepterer totalitære
stater og setter de totalitære statene inn i Menneskerettighetsrådet,
et menneskerettighetsråd som faktisk kritiserer Norge for å bryte
menneskerettighetene.
Så er det ordet
«patriotisme», som tydeligvis er veldig, veldig vanskelig å akseptere.
Dette er et ord som har vært helt normalt å bruke i alle andre sammenhenger, og
som veldig mange mennesker bruker til daglig, men når det kommer
fra Fremskrittspartiet, er det noe forferdelig. Da legger representanten
Eide noe mer i det enn det ordet faktisk sier. Eller er det kanskje
ordet «fyrtårn» som representanten Eide ikke liker. Jeg kan godt
endre det ordet, og det kommer vi sikkert til å gjøre også, fordi mediene
har hengt seg opp i dette. I MSM har jo – i kronikk etter kronikk
– disse forferdelige ordene «patriotisme» og «fyrtårn» blitt angrepet.
Men skulle representanten Eide faktisk ha noe relevant å bidra med,
f.eks. mene det han faktisk sier, burde han vel fjernet de nasjonale grensene.
Hva skal vi med disse diskriminerende nasjonale grensene som skiller
de fattige fra de rike? Hvorfor fjerner vi ikke disse grensene og
får folk inn? Det er jo millioner av mennesker i Afrika, Midtøsten
og andre steder som lever i totalitære stater, og som ville elsket
å komme til Norge. Og hvorfor skal vi bare ta imot 1 000, 5 000
eller 10 000? Kan vi ikke ta imot 2 millioner? Vi kan da det? Eller
mener representanten Eide at vi skal ta imot 5 000 og diskriminere
de hundrevis av millionene som ikke kommer? Eller tror virkelig
representanten Eide at det vil hjelpe Norge, eller det landet de
kommer fra, hvis vi tar menneskelige ressurser fra de landene de faktisk
skulle være i og hjelpe med å utvikle? Det henger ikke sammen.
Kari Henriksen (A) [12:12:46 ] : Jeg har lyst til å knytte
noen kommentarer til det som har vært et vesentlig tema i OSSEs
parlamentarikerforsamling. Siv Mossleth var inne på en god del av
de viktige sakene som det jobbes med der. Men ett tema som vi har adressert
flere ganger, og som har vært oppe til diskusjon, er det som handler
om å omskrive historien. Vi ser en kraftig framvekst i Europa av
en ideologi som har som sitt fremste virkemiddel å omskrive historien.
Det er forsøk på å omskrive historien når det gjelder andre verdenskrig,
spesielt knyttet til nasjonalsosialismen og jødeforfølgelsene. Det
handler om å omskrive historien når det gjelder likestilling, reproduktiv
helse, menneskerettigheter, hvor de begrepene og den ideologien som
lå til grunn for disse verktøyene som det internasjonale samfunnet
skapte seg gjennom de internasjonale konvensjonene og internasjonale
avtaler som var bygd på en felles forståelse av hva menneskerettigheter faktisk
innebar, er i ferd med å bli angrepet og forsøkt uthulet.
Da tenker jeg
at det er utrolig viktig at vi som stat, med våre statlige representanter,
som er vårt folks fremste representanter og ansikt ut mot verden,
er det landet som er først når det gjelder å hevde reproduktive
rettigheter. Vi må være det landet som er først når det gjelder å
omtale brudd på menneskerettsforpliktelsene våre, og vi må være
det landet som bygger demokrati i andre land, og der må vi også
være først. I den situasjonen vi er i i verden og i Europa i dag,
er det mange land som ser til Norge. Vi må derfor skru omdreiningene
opp noen hakk og være tydelige. Jeg mener at hele regjeringsapparatet
må stå bak en innsats for å adressere det forsøket vi ser i Europa
på å omskrive disse historiene. Det rammer spesielt minoriteter.
Det rammer jøder. Det rammer muslimer, og det rammer LHBTI-folk
i første rekke i alle disse landene. Her mener jeg at Norge godt
kan snakke med en høyere stemme, ikke bare i utlandet og internasjonalt,
men også internt, slik at vi gir tydelige signaler til vårt eget
folk om hvor Norge som stat står når det gjelder å bryte disse menneskerettighetene.
Presidenten: Representanten
Ingjerd Schou har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Ingjerd Schou (H) [12:16:02 ] : Det var representanten Eide
som inspirerte meg. Han sa at Norge ikke klarer seg alene, og at
internasjonalt samarbeid er helt avgjørende for utviklingen av bl.a.
klimaet, vaksiner, migrasjon osv. Da er det vel greit å påpeke at
hvis dette er så viktig, så er altså Norge utenfor. EU er den viktigste pådriveren
i klimaarbeidet. Norge er ikke der. EU er Europas politiske samarbeidsforum.
Vi er ikke der og har dermed ikke stemmerett. EU er en internasjonal
regelorden, og Norge er helt utenfor. Europarådet er en møteplass
hvor land møtes til verbalt håndgemeng. NATO har de militære virkemidlene.
EU har de økonomiske virkemidler og sanksjoner. Men på den viktigste
arenaen, EU, som er så viktig for alt det Eide omtaler, er vi altså
ikke.
Petter Eide (SV) [12:17:19 ] : Nå begynner dette å bli en interessant
utenrikspolitisk debatt. Nå ser jeg at representanten Tybring-Gjedde
har gått, og det er egentlig ment til ham, men jeg kan jo si det
likevel til resten. Det er en helt vesentlig ideologisk forskjell
i forståelsen av verdensordenen mellom de som tror på forpliktende
internasjonalt samarbeid – at det faktisk skal styre verden, nettopp
fordi de store utfordringene ikke kan løses innenfor rammen av nasjonalstaten
alene – og de som mener at utfordringer som rammer land, skal løses innenfor
ett land alene. Og der mener jeg Fremskrittspartiet plasserer seg.
De viser gjennom ord og uttrykk og gjennom uttalelser osv. at de
ønsker å plassere Norge på et område hvor Norge skal greie seg aller
best alene. Det reflekteres kanskje ikke så mye gjennom høyre–venstre-aksen,
men tydeligere gjennom den såkalte GAL-TAN-aksen, hvor TAN står
for tradisjonell, autoritær og nasjonalistisk. Og det er jo her
Fremskrittspartiet har plassert seg, i selskap med en rekke partier
i Europa.
I dette blir jeg
også utfordret på mitt syn på FN. Jo, det er nettopp gjennom FN,
som kanskje er den sterkeste aktøren for forpliktende internasjonale
avtaler, selv om det ikke er så tungt forpliktende. Det er mange
land i FN, og som deltar i FNs organer, som alvorlig bryter menneskerettighetene.
Til og med vår nærmeste allierte, USA, gjør det, men ved at de er
med i FN, er det mulig å holde dem ansvarlig. Det er det som er
det sentrale.
Så ble jeg utfordret
av Ingjerd Schou her på SVs holdning til EU. Det er helt riktig:
SV er ikke tilhenger av at Norge skal inn i EU. Det betyr ikke at
vi er uenig i et sterkt europeisk forpliktende samarbeid, men det
er elementer ved EU som gjør at det vipper over mot at vi ikke ønsker
at Norge skal inn der. Det er ikke en 100–0-vurdering, men det er
kanskje en 60–40-vurdering. Det er elementer ved EU, f.eks. knyttet
til hvordan det rammer norske arbeidsforhold, og heller ikke bidrar
til økonomisk utjevning i Norge, som gjør at vi ikke ønsker å støtte
opp under det. Men det betyr ikke at vi er uenig i prinsippet om
europeisk samarbeid. Det støtter vi helhjertet opp om, spesielt
arbeidet i Europarådet, som jeg selv deltar i, og som jeg synes
er helt avgjørende viktig.
Men jeg tror vi
må minne oss selv om at den store utenrikspolitiske debatten i verden
i dag, som kommer til å komme også i kjølvannet av denne pandemien,
faktisk vil være knyttet til forskjellen mellom – jeg holdt på å
si – internasjonalistene, de som tror på det internasjonale samarbeidet
og ønsker å forplikte landet sitt der, og de som ønsker å løse disse
utfordringene innenfor ett land alene.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:20:39 ] : Jeg følte
bare behov for å svare ut noen spørsmål fra SVs representant Arne
Nævra, for jeg tror nok ikke representanten har fulgt så veldig
godt med på det som har skjedd i norsk utenrikspolitikk den siste
tida. Han spør om hva vi gjør med Saudi-Arabia. Vel, det vi gjør,
er å ta opp menneskerettighetsbrudd direkte med myndighetene i Saudi-Arabia.
Jeg var selv i Saudi-Arabia for litt over to uker siden. Mesteparten
av det 3,5 timer lange møtet vi hadde, dreide seg om menneskerettigheter, det
dreide seg om de anbefalingene vi har gitt gjennom FNs menneskerettighetsråd,
det dreide seg om bruken av dødsstraff, det dreide seg om vergesystemet,
det dreide seg om bruken av fengslinger av menneskerettighetsaktivister
og særlig kvinnelige aktivister. Det var for oss veldig viktig å
understreke den linja Norge har hatt svært lenge, nemlig at vi er
sterkt kritiske til innstrammingene i sivile og politiske rettigheter
i Saudi-Arabia. Samtidig er det en viss åpning på kulturelle og sosiale
rettigheter. Det skal man i og for seg anerkjenne, men det skjuler
altså ikke det faktum at det er en tilstramming på andre områder
som er til dels dramatisk.
Representanten
Arne Nævra har åpenbart heller ikke fått med seg at Norge verken
eksporterer våpen og ammunisjon til Saudi-Arabia – det har vi aldri
gjort – eller at vi siden 2018 heller ikke har gitt nye lisenser
for eksport av B-materiell eller flerbruksvarer til militær bruk til
Saudi-Arabia.
Så til spørsmålet
om Israel–Palestina-konflikten: Der har Norge gjennom svært mange
år ikke bare tatt en tydelig rolle, men vi har også ledet giverlandsgruppa, AHLC.
Der skulle vi hatt et nytt møte 1. april. Det blir nå av naturlige
årsaker ingenting av, men vi fortsetter selvsagt kontakten med partene,
som vi har gjort, både for å løse de praktiske spørsmålene og ikke
minst for å legge til rette for en tostatsløsning i framtida. Begge
parter er veldig tydelige på at de ønsker den norske rollen, og
de mener at den norske rollen er nyttig. Vi ønsker å videreføre
den, for vi mener den har en klar verdi.
Den tydelige norske
linja, både etter at Trumps fredsplan ble lansert, og for så vidt
også andre hendelser, har vi gitt både offentlig og i denne salen.
Vi er helt tydelige på behovet for og støtten til en tostatsløsning.
Vi er også helt klare på at israelske bosetninger på okkupert område
er i strid med folkeretten, og at en tostatsløsning må bygge på
både parameterne fra Osloavtalen og FNs sikkerhetsråds resolusjoner.
Jeg har også advart veldig klart og tydelig mot ensidige handlinger
eller f.eks. annekteringer.
Så spurte representanten
Nævra om hva vi gjorde med Tyrkia, og hvorfor vi ikke kunne bruke
NATO. Også her tror jeg nok representanten har fulgt litt dårlig
med, for representanten spør om vi ikke kunne sette spørsmålstegn
ved Tyrkias aksjoner i Syria i NATO. Vi har altså fordømt Tyrkias
handlinger i Syria i NATO. Det har vi også diskutert i denne salen
tidligere, og det er et klart og tydelig budskap fra norsk side.
Heidi Nordby Lunde (H) [12:23:54 ] : Da en parlamentarikerdelegasjon
fra EFTA-landene besøkte Sør-Korea i fjor, forsøkte vi å få gehør
for å reforhandle vår frihandelsavtale fra 2006. I løpet av årene
har avtalen blitt utdatert gjennom endring av markeder, ny teknologi,
nye varer og tjenester som avtalen ikke omfatter. Vi møtte veldig
stor forståelse fra både tjenestemenn og politisk nivå, men som
de sa, var de mer opptatt av å forhandle fram nye avtaler med nye
muligheter i stedet for å reforhandle gamle. Foran oss i køen sto
bl.a. EU, USA, Brasil, Argentina og Storbritannia.
Begrepet frihandelsavtale
er kanskje noe av det mest misvisende jeg vet. Global handel er
høyst regulert og helt avhengig av oppslutning om tvistemekanismer som
gjør at rett går foran makt, slik som i Verdens handelsorganisasjon.
Enkelt sagt er en frihandelsavtale som et Excel-ark der alle Norges
varer og tjenester står oppført i én kolonne nedover, og alle Sør-Koreas
varer og tjenester står i en annen, og så forhandler vi linje for
linje betingelser og kvoter. Det er derfor handelsavtaler er så
kompliserte og tar lang tid å forhandle, men også utdateres over
tid.
Det er derfor
jeg lurer på hvilke gode alternativer de som vil at vi skal gå ut
av EØS, ser for seg. For EØS-avtalen sørger for at alle medlemsland
oppdaterer lover og reguleringer samtidig, og dermed sikrer kontinuerlig,
friksjonsfri adgang til verdens største integrerte marked. De som
vil gå ut av EØS for å forhandle fram en såkalt bedre avtale, må
fortelle oss hvem den avtalen er bedre for, og på hvilken måte.
For norske eksportbedrifter og norske arbeidsplasser over hele landet
er avhengig av en kontinuerlig, friksjonsfri adgang til vårt nærmeste
marked.
Utenriksministeren
slo i redegjørelsen fast at ved inngangen til 2020-tallet er bekymringen
over den globale utviklingen større enn den var for ti år siden.
Dette er en type bekymring vi må ta på største alvor. Alt henger
sammen med alt, som en tidligere statsminister sa. Det er ikke mulig
å stenge grensene, portene og døra og håpe på at alt blir det samme
som før. Gjør vi dette, vil ingenting bli som før. Økonomisk vekst
og velferdsutvikling forutsetter handel og ikke minst samhandel.
Putin destabiliserer
i sine nærområder i øst, i en kontraintuitiv utenrikspolitikk, i
det som også er våre nærområder. USAs president går til handelskrig
mot Kina samtidig som fundamentet for Verdens handelsorganisasjon
svekkes – og dermed de mekanismene som understøtter verdenshandelen.
Er det ett tidspunkt i historien hvor Norge burde vurdere vår tilhørighet
til vårt nærmeste verdi- og handelsfellesskap, er det nå. Jeg tror
ikke det vil overraske noen i denne sal at jeg selvsagt mener at
i stedet for å stå med ett bein utenfor, burde vi gått med begge
beina inn i det europeiske fellesskapet, EU. De har jo plass også,
nå som Storbritannia har forlatt fellesskapet.
Arne Nævra (SV) [12:27:02 ] : Jeg måtte jo svare statsråden,
siden hun la litt vekt på det jeg hadde sagt fra denne talerstolen.
Jeg følger selvfølgelig ganske godt med i utenrikspolitikken. Det
er sånn SV og SF i sin tid ble fundert og dannet. Det var på den
bakgrunnen. Jeg har vært med helt siden 1969, som ganske ung – jeg
kan vel ha vært 10–11 år!
Poenget mitt er
følgende: Når det gjelder å følge med i utenrikspolitikken, er det
dessverre ikke så stor interesse ute blant folk. Det er jeg veldig
lei meg for. Det skyldes nok i stor grad en kompakt enighet blant
de store partiene om de store linjene. Vi skal gjøre det vi kan for
å løfte den debatten på viktige felt.
Når det gjelder
dette med konsistens, er jo det noe veldig mange av dem som følger
med på utenrikspolitikken, er opptatt av – at vi har en prinsipiell
holdning enten det gjelder venner eller fiender. Det må vi ha. Det jeg
har lagt merke til – nå kan det jo hende jeg har en selektiv omgangskrets
– er at det som blir uttalt utad, det som blir kommunisert, er at
vi har litt forskjellige holdninger til de såkalte vennene og fiendene.
Jeg har stor forståelse
for at statsråden ikke kan referere fra én-til-én-samtaler med andre
utenriksministre eller landsledere. Det kan jeg forstå, men det
er viktig å kommunisere hva som blir gjort. Jeg kjenner meget godt til
den reisen statsråden har gjort til bl.a. Saudi-Arabia. Det er ikke
så lenge siden. Jeg så hva som ble gjort, og det som ble sagt derfra,
var veldig bra. Men det som i stor grad var poenget mitt her, var
at er det ett land Saudi-Arabia lytter til, så er det USA. De er
tett på hverandre. Vi har inngang til USA på et vis, både bilateralt
og for så vidt også gjennom NATO-samarbeidet. Det er jo det sporet og
den vinklinga mange har etterlyst, i hvert fall blant dem som følger
med, og som har et litt kritisk syn og kan kaste et kritisk lys
på norsk utenrikspolitikk.
Når blir det våpenet,
holdt jeg på å si – inngangen gjennom USA – brukt? Det samme gjelder
for så vidt Israel-konflikten. Det er helt avgjørende å bruke USA-sporet.
Det er de som på en måte styrer mye av det som skjer i Israel. Det
er vel ingen som sitter her i salen som ikke skjønner det. Sånn
er det. Det ser man bl.a. på hvordan våpen selges hit og dit, og
på hvordan olje selges hit og dit. Det er en nær forbindelse. Vi
ser bl.a. at utgiftene til forsvar per innbygger er størst i de
landene som USA har nærkontakt med. Det er de selv, det er Saudi-Arabia,
og det er et land til som ligger helt tett på, men det får så være.
Når det gjelder
våpeneksport av kategori B-våpen: Hvis jeg snakket i presens, er
det feil. Det skulle vært i fortid, altså preteritum, heter det
vel. Vi har gjort det helt til det siste, på toppen av det hele.
Det var sånn jeg skulle sagt det. Så det statsråden sa, er korrekt.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.
Votering, se voteringskapittel