Himanshu Gulati (FrP) [13:17:16]: Norge bidrar med store utviklingsmidler og med mye bistand til land over hele verden. Vi kan gjerne ha politisk uenighet, og det har vi også til tider, om hva nivået på denne bistanden skal være, men jeg tror vi alle er enige om at den bistanden som ytes, skal gå til det beste for både folk og de stedene som det ytes til, og at norsk bistand skal holde en høy standard. Norske bistandspartnere skal holde en høy standard hva gjelder etikk, resultatoppnåelse og åpenhet, og det skal ikke gis bistand til organisasjoner eller partnere som har tilknytning til organisasjoner eller personer som støtter opp om voldelig ekstremisme eller annen type vold.

Norge har strenge retningslinjer for hvem som kan motta norske bistandsmidler, fordi vi skal holde en høy standard. Som følge av dette har jeg forstått at det er flere organisasjoner som jobber i de palestinske områdene, som ikke vil kunne kvalifisere for norsk bistandsstøtte, bl.a. fordi de er imot en framforhandlet tostatsløsning, støtter boikottkampanjen eller har tilknytning til terrororganisasjoner.

Grunnen til at jeg har denne interpellasjonen, er at vi er gjort kjent med flere eksempler på organisasjoner som indirekte mottar norsk bistandsstøtte gjennom partnerskap med andre NGO-er, og som vi har grunn til å tro ikke ville vært kvalifisert direkte for bistandsstøtte. Som det kom fram av interpellasjonsteksten presidenten leste opp, er UAWC – Union of Agricultural Work Committees – på Vestbredden et slikt eksempel. Jeg vil vise til at UAWC av USAID er kategorisert som landbruksvingen til PFLP – Popular Front for the Liberation of Palestine – en organisasjon som er designert som en terrororganisasjon av EU, Canada, USA og Israel. Jeg vil også vise til at Visa, Mastercard og American Express i 2018 avsluttet muligheten for personlig å kunne donere til UAWC gjennom deres kanaler, nettopp på grunn av tilknytningen til PFLP.

UAWC og liknende organisasjoner som vi synes kan virke problematiske, er del av et prosjekt som har mottatt over 50 mill. kr i hjelp fra Norsk Folkehjelp over de siste fem årene. En annen organisasjon jeg kan nevne, fordømte norske myndigheters beslutning om opphør av pengestøtte til et ungdomssenter som ble oppkalt etter terroristen Dalal Mughrabi, en kvinne som deltok i en massakre i Israel i 1978, som resulterte i død for 38 sivile, deriblant 13 barn. Flere slike organisasjoner har vi forstått er del av prosjekter som indirekte mottar bistandsstøtte ved at de mottar støtte fra NGO-er, som igjen mottar norsk bistandsstøtte til sine prosjekter.

Mitt spørsmål til statsråden er derfor hvordan norske myndigheter sørger for at organisasjoner som mottar norske bistandsmidler, ikke direkte eller indirekte kanaliserer norsk pengestøtte til organisasjoner som motvirker norsk utenrikspolitikk, og som selv vil kunne være diskvalifisert fra å motta norsk pengestøtte direkte. Jeg spør også hvordan statsråden unngår at norske bistandsmidler havner hos organisasjoner som i verste fall kan ha tilknytning til terrororganisasjoner. Dette er viktig for legitimiteten til norsk bistand, men også for vår egen samvittighet og for å hindre at norske utviklingsmidler og norske skattebetaleres penger går til organisasjoner eller personer som støtter opp om vold og ekstremisme.

Statsråd Dag-Inge Ulstein [13:21:17]: Først vil jeg gjerne få takke interpellanten, Gulati, for at han tar opp et tema som gir anledning til å drøfte norsk utviklingspolitikk og den avgjørende rollen sivilsamfunnet spiller i bekjempelsen av fattigdom.

Vi vet fra vår egen historie hvordan driftige ildsjeler og frivillige organisasjoner legger til rette for skapende samfunn – for et politisk engasjement og for en økonomisk aktivitet som styrker hverandre gjensidig. Et stabilt demokrati bygges nedenfra. Det samme gjelder på økonomisiden. Derfor har det vært bred enighet i denne sal om at støtte til sivilsamfunnet må være en sentral del av utviklingspolitikken.

La det være klart: Norske myndigheter har svært tydelige og detaljerte retningslinjer for støtten som gis til sivilsamfunnsorganisasjoner. Det gjelder også organisasjoner med tilhold i Israel eller Palestina. Norge støtter ikke organisasjoner som oppfordrer til vold, eller som fremmer hatefulle ytringer, antisemittisme eller annen rasisme. Vi tar enhver anklage om misbruk av norske midler svært alvorlig, og vi foretar egne undersøkelser der det måtte foreligge troverdige påstander eller annen informasjon som gir grunnlag for oppfølging. Samtidig er vi bekymret for det økte presset som sivilsamfunnet i mange land opplever, og for forsøkene på å begrense organisasjoners ytringsrom.

Alt vi gjør i utviklingspolitikken, er rettet inn mot det store målet, nemlig å utrydde all ekstrem fattigdom innen 2030. I tillegg skal vi nå alle de andre bærekraftsmålene. Alle steiner må snus hvis vi skal lykkes i det arbeidet. Verktøyene vi har, skal slipes, og vi må velge de virkemidlene som i størst mulig grad setter mottakeren i stand til å skape sin egen vekst. Derfor er helse, utdanning og fornybar energi noen av de sentrale verktøyene som vi bruker. Det samme gjelder støtten til godt styresett, demokrati, sivilt samfunn og menneskerettigheter – og ikke minst kampen mot korrupsjon. Det er viktig dersom vi skal nå ut til de mest sårbare.

Løftet om at ingen skal utelates, forplikter oss alle til å jobbe for en utvikling som nettopp inkluderer alle, der den norske støtten når mennesker som befinner seg i sårbare situasjoner, og som har begrensede muligheter. Det gode er at tallet på ekstremt fattige er falt fra to milliarder til 800 millioner. Men skal vi nå det målet – de siste vanskelige rundene for å nå det målet – er det nettopp de vanskeligstilte vi må hjelpe til et bedre liv. Vi når ikke dem uten den hjelpen som sivilsamfunnet gir.

De frivillige organisasjonene er helt sentrale – både som mål og virkemiddel. Derfor ble 7,5 mrd. kr av utviklingsbudsjettet kanalisert gjennom nettopp sivilsamfunnet i 2019. Store deler av dette gikk til arbeidet med godt styresett, utdanning og helse.

Organisasjonene i sivilsamfunnet gjør en formidabel innsats, enten det gjelder humanitære operasjoner eller langsiktig bistand. Den langsiktige innsatsen forvaltes primært gjennom tilskuddsordninger i Norad. Gjennom konkurransebaserte utlysninger går midlene til norske, internasjonale og lokale organisasjoner. Søknadene vurderes etter egne regelverk og et eget kvalitetssystem for søknadsbehandling og tildeling. I det systemet vurderes bl.a. betydning for bærekraftsmålene, evne til mål- og resultatstyring, valg av partnere, risikoanalyser, tidligere oppnådde resultater, lokalt eierskap, økonomiforvaltning og kostnadseffektivitet. Innspill fra norske ambassader, departementets fagseksjoner og eksterne gjennomganger tas også med i de vurderingene.

Et viktig mål med støtten til norske organisasjoner er at de skal styrke sine partnere i utviklingsland gjennom kunnskapsoverføring. De velger selv sine partnere og har et selvstendig ansvar for å følge opp samarbeidet. Det er et samarbeid som skal være i tråd med UD og Norads retningslinjer for støtte. Valg av partnere må være godt begrunnet og basert på grundig bakgrunnssjekk og kontroll. UD og Norad gjennomfører også eksterne organisasjonsgjennomganger og besøker jevnlig utvalgte partnere.

Palestina er et av landene som Stortinget har valgt ut som partnerland i utviklingspolitikken. Også i Palestina er et sterkt sivilsamfunn viktig for den demokratiske og økonomiske utviklingen og for etableringen av en uavhengig og demokratisk stat. At Palestina er et sårbart samfunn som fortsatt befinner seg i konflikt – og med institusjonelle utfordringer i egne rekker – gjør sivilsamfunnet bare enda viktigere. Norge vil derfor videreføre samarbeidet med norske, israelske og palestinske organisasjoner – på grunnlag av et felles overordnet mål om en forhandlet tostatsløsning. Vi vil fortsette å støtte organisasjoner som arbeider for at grunnleggende menneskerettigheter blir ivaretatt.

Fagforeningen for palestinske bønder og fiskere, Union of Agricultural Work Committees, UAWC, er blant de eldste palestinske sivilsamfunnsorganisasjonene. Vi kan kanskje sammenligne det med Bonde- og Småbrukarlaget her, bare for å sette det inn i en kontekst, med det som er bakgrunnen for arbeidet.

UAWC er registrert hos palestinske myndigheter i tråd med gjeldende lov. De organiserer og støtter palestinske bønder og fiskere, ikke minst gjennom bidrag til modernisering, profesjonalisering og klimatilpasningsarbeid. Det er en partipolitisk uavhengig interesseorganisasjon som også arbeider med å øke kvinners deltakelse i politiske prosesser. Det er aktiviteter som går helt til kjernen av flere av hovedprioriteringene i norsk utviklingspolitikk.

UAWC er en av flere lokale palestinske partnere av Norsk Folkehjelp som mottar støtte fra Norad. Støtten til organisasjonen har de siste årene vært på om lag 2 mill. kr årlig, noe som gjør UAWC til en av Norsk Folkehjelps største og viktigste partnere i Palestina. I tillegg mottok de i fjor 2,7 mill. kr i humanitære midler til arbeidet med matsikkerhet.

Norad gjennomførte en forenklet organisasjonsgjennomgang av UAWC så sent som i april 2019. I rapporten fra besøket vises det til en godt utviklet organisasjonsstruktur og en solid finansiell kontroll.

Utenriksdepartementet er kjent med anklagene mot en av UAWCs ansatte, Samer Arbeed. I likhet med mer enn 50 andre personer ble han arrestert av israelske myndigheter i september 2019 for påstått medvirkning til terrorhandlinger som hadde funnet sted en måned tidligere. Jeg fordømmer det angrepet på det sterkeste. Foreløpig finnes det ingen holdepunkter for at hans mulige deltakelse har noe med hans ansettelsesforhold i UAWC å gjøre. Utenriksdepartementet er også godt kjent med NGO Monitors mangeårige påstander mot en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner om terrorkoblinger, deriblant UAWC. Det foreligger ingen troverdig informasjon om at UAWC støtter eller er involvert i terrorhandlinger, men de har i den dokumentasjonen som vi har fått fram, gitt uttrykk for det motsatte. Løse påstander om slike koblinger er blitt avvist av troverdige aktører, bl.a. i undersøkelser utført av australske myndigheter i flere omganger, der NGO Monitor blir kritisert for sine metoder.

Støtte til sivilsamfunnet er avgjørende for å få til demokratisk og økonomisk utvikling. Det vil ofte være dilemmaer knyttet til bistand gjennom sivilsamfunnet. I arbeidet med menneskerettigheter kan støtten i flere tilfeller gå til organisasjoner som ikke deler de lokale myndighetenes syn, på samme måte som vi heller ikke kan kreve at de deler norsk syn i ett og alt. Det vil kunne føre til spenninger. I flere land opplever sivilsamfunnet redusert handlingsrom, og at ytringsfrihet og forsamlingsfrihet undertrykkes. Våre partnere merker dette presset, og flere nevner trusler og trakassering som risikofaktorer i arbeidet.

Regjeringen tar enhver anklage om misbruk av norske midler alvorlig og foretar undersøkelser der det foreligger troverdige bevis eller annen relevant informasjon. Alle varsler tas på største alvor. Norske myndigheter skal ikke finansiere voldelige opprør, terror eller annen kriminalitet. Da det i 2017 – og dette er vist til i et eksempel fra interpellanten – viste seg at et norskstøttet senter for kvinner på Vestbredden ble oppkalt etter en terrordømt kvinne, krevde vi å få støtten tilbakebetalt. Men skulle det vise seg at en ansatt i en mangeårig og anerkjent samarbeidsorganisasjon blir domfelt, vil ikke det i seg selv være grunn til å fjerne støtten. Vi betrakter støtten til sivilsamfunnet som helt nødvendig for å nå bærekraftsmålene.

Skal dette arbeidet bære frukter, må det være både langsiktig og basert på grundig, objektiv kontroll.

Himanshu Gulati (FrP) [13:30:35]: Jeg vil takke utviklingsministeren for svaret og også for at han tar problemstillingen på alvor. Som jeg begynte med å si: Selv om vi kan være uenig i hva som er riktig nivå på norsk bistand, deler vi alle målet om at den bistanden som gis, skal bidra mest mulig effektivt både til å utrydde fattigdom, til utvikling og til å styrke sivilsamfunnet.

Jeg har flere ganger i det politiske miljøet tatt opp bekymringer rundt at norske bistandsmidler kan gå til uheldige typer aktiviteter. Blant annet har spørsmålet om palestinske selvstyremyndigheters fangelønnsutbetalinger gjennom det såkalte martyrfondet vært gjenstand for debatt flere ganger, og de fire partiene som satt i regjering i fjor, uttrykte også i denne sal at man aktivt ville motarbeide økonomisk bidrag til terrorisme, herunder fangelønn. Denne diskusjonen er derfor ikke ny, og jeg mener at Norge som leder for giverlandsgruppen har et spesielt ansvar for å sørge for at bistanden som gis, holder de standarder som den skal holde.

Jeg er glad for det statsråden sier om UAWC, og de undersøkelsene som departementet har gjort, men jeg vil også minne om det jeg tidligere har sagt, nemlig at andre organisasjoner og respekterte firmaer, som flere av de største betalingsfirmaene i verden, har avskåret folks mulighet til å bidra til UAWC gjennom sine kanaler nettopp på grunn av bekymringsfulle tilknytninger de mener UAWC har.

Jeg vil derfor avslutningsvis spørre statsråden på nytt om han er trygg på at den utviklingsstøtten som norske myndigheter gir til ulike organisasjoner, ikke indirekte kan havne hos organisasjoner som har bindinger som vi ikke kan stille oss bak, og hva som eventuelt gjøres – om det eventuelt vurderes noen form for slutterklæring hos norske bistandspartnere for å sørge for at norsk bistandsstøtte ikke indirekte havner hos organisasjoner som f.eks. støtter opp om voldelig ekstremisme.

Statsråd Dag-Inge Ulstein [13:33:06]: Jeg har gjort rede for hvorfor det er viktig å samarbeide med sivilsamfunnet, og hvorfor det er viktig å gjøre det i Palestina. Jeg er også glad for – som interpellanten sier – debatt om et så viktig tema som det som her blir adressert.

Vi har i lang tid hatt det med oppbygging av sivilsamfunnet som en veldig sentral byggestein i utviklingspolitikken, på samme måte som vi har hatt et langvarig engasjement i Palestina når det gjelder både fredsprosess og støtte til økonomisk og institusjonell utvikling. For skal vi oppnå resultater, må vi jobbe grundig og langsiktig og inngå langsiktige partnerskap. Sivilsamfunnsorganisasjonene er som nevnt de best kvalifiserte til å kunne utføre den jobben, og gjør en veldig god jobb der.

Så var det med fangelønnsordningen nevnt i interpellantens siste innlegg. Jeg vil bare vise til at det er et tema som har vært adressert veldig tydelig fra denne talerstolen, og utenriksminister Eriksen Søreide tok det også opp i sitt siste møte med statsministeren, den 20. februar. Vi vil fortsatt være en del av det internasjonale arbeidet og være tydelige når det gjelder disse spørsmålene.

Så til om utviklingsministeren er trygg på våre avtaler og forvaltningen av utviklingsmidlene. Det er gode rammeverk og gode rutiner for de tilskuddsordningene som blir behandlet, og jeg er veldig glad for nettopp den diskusjonen. Så har det gjennom de siste årene blitt mer oppmerksomhet rundt det, og jeg tror det er viktig at vi skal være enda tydeligere på å få fram dokumentasjon av de gode resultatene som utviklingsmidlene faktisk gir, ikke minst i mange av de mest sårbare og krevende områdene som vi jobber i, og i de konfliktsonene som vi opererer i. Så har Utenriksdepartementet gode hjemler til å reagere dersom det foreligger vesentlige avvik fra de avtalene som vi signerer. Det handler vi på, og det er flere eksempler på at vi går inn og terminerer hele eller deler av en avtale nettopp der det er avvik fra det som er det avtalte.

Jeg kjenner meg trygg på den forvaltningen vi har. Vi har utrolig mange dyktige som er ute i feltet hver eneste dag for å være med og nå de målene som vi har, og vi har gode forvaltere her, både i Utenriksdepartementet og i Norad.

Lars Haltbrekken (SV) [13:36:07]: Jeg vil først få takke statsråden for svarene han har gitt. Jeg er glad for det klare forsvaret av bistanden, og jeg er også glad for at Utenriksdepartementet er tydelig på at Norge ikke støtter organisasjoner som oppfordrer til vold eller fremmer hatefulle ytringer, rasisme eller antisemittisme. Det skulle bare mangle.

Men det er ikke derfor vi er her i dag. Vi er her i dag fordi representanten Gulati har gått til en veldig mørk krok på internett der han har funnet disse veldig alvorlige anklagene om at en norsk organisasjon angivelig skal ha koblinger til terrorister. Men han har latt være å sjekke om det som står der, er til å stole på. Han har bare trykt på Ctrl C og Ctrl V og så lagt dette inn i Stortingets mal for interpellasjoner og sendt det over til Utenriksdepartementet.

Problemet er at dette ikke er sant. Er det virkelig slik representanten Gulati vil bruke muligheten til å få debattert viktige og ofte vanskelige spørsmål i Stortinget? Skal virkelig statsråden måtte komme hit og bruke av sin tid på å svare på anklager som beviselig og åpenbart er feil? Har ikke representanten Gulati selv et ansvar for å sjekke sannhetsgehalten i dette?

Anklagene som framsettes, kommer fra en kilde som Utenriksdepartementet selv har sagt har en tydelig politisk slagside. Det er å si det forsiktig. Det er kjent og godt dokumentert at påstandene som NGO Monitor har kommet med over flere år, i hovedsak er grunnløse og direkte feil. De er diskreditert av australske, svenske og italienske myndigheter og av EU. Jeg er også veldig glad for at statsråden så klart tar avstand fra NGO Monitor i sitt svar.

Dette er alvorlig. Det er alvorlig i en tid med økt polarisering, der falske nyheter og falske anklager får være med og definere viktige debatter, samtidig som vi står foran enorme utfordringer som Norge må bidra til å løse, også med bistandsmidler. Vi har ikke tid til å diskutere disse grunnløse påstandene.

Påstander om terrorfinansiering skal man ta alvorlig. Samtidig vet vi at det er en strategi å komme med slike beskyldninger for å ramme dem man er uenig med. De brukes av autoritære regimer som innfører lover som rammer legitim opposisjon og sivilsamfunn, og de brukes av aktører som NGO Monitor. Dette er en skummel utvikling som vi alle er tjent med å stoppe. Det innskrenker ytringsfriheten, det begrenser den offentlige debatten, og det truer demokratiet. Det skulle vi gjerne ha brukt tid på å debattere i Stortinget.

Det gagner ingen å delegitimere og hindre helt lovlige organisasjoners arbeid for grunnleggende menneskerettigheter, særlig når det er snakk om en organisasjon som er en konstruktiv kritiker av både israelske og palestinske myndigheter. Disse spørsmålene er vanskelige nok, vi trenger ikke å rote dem til med falske påstander som lett lar seg avkrefte med et enkelt Google-søk, som er tilgjengelig på de fleste av representantenes pc-er.

Åsmund Aukrust (A) [13:40:19]: Jeg vil takke utviklingsministeren for det jeg mener var et veldig godt svar på spørsmålet. Jeg synes derimot spørsmålet som Himanshu Gulati reiste, ikke var særlig godt. Jeg synes ministeren svarer veldig klokt om hvorfor Stortinget ikke bør diskutere en pågående straffesak i et land langt unna oss, og hvorfor det heller ikke bør få innvirkning på norsk bistand. For det er ikke det denne debatten handler om. Den handler om noe vi så langt har vært forskånet for i norsk politikk, nemlig at man kaster terrorstempelet opp om sivilsamfunnsorganisasjoner som støtter palestinernes sak.

For vi er alle imot terror. Vi mener at det er grusomme handlinger som aldri kan forsvares. Nettopp derfor er vi helt enig i at det blir så galt å anklage viktige sivilsamfunnsorganisasjoner for å gjøre nettopp det.

Som sannhetsvitne brukte Gulati organisasjonen NGO Monitor, som jeg skjønner han også har hatt på besøk hos Israels venner på Stortinget. NGO Monitor er ingen nøytral organisasjon. Det har vi fått høre av statssekretæren til utenriksministeren. Vi fikk høre det i svaret fra utviklingsministeren nå. Deres anklager er tilbakevist gang på gang av både internasjonale og norske aktører. Dette er en svært høyreorientert organisasjon som bruker terrorstempling av sivilsamfunnsorganisasjoner bevisst som strategi både på palestinsk side, på israelsk side og hos internasjonale donorer.

Det er mange organisasjoner som har blitt møtt av anklagene fra NGO Monitor – solide, seriøse organisasjoner vi kjenner veldig godt: Kirkens Nødhjelp, KFUK/KFUM Global, Flyktninghjelpen og Norsk Folkehjelp. Vi mener at det politiske Norge må slå ring om det viktige arbeidet disse organisasjonene gjør. Dessverre må altfor mye av tiden disse organisasjonene burde ha for å hjelpe palestinerne i deres daglige arbeid, istedenfor brukes på å svare ut grunnløse påstander om terror.

Norsk Folkehjelp er den organisasjonen som blir møtt med de sterkeste anklagene. Det er en organisasjon som i tiår har drevet viktig solidaritetsarbeid og humanitært arbeid i Palestina. Partneren som i dag nevnes, er den palestinske bonde- og småbrukerorganisasjonen, som driver med både jordbruksfaglige spørsmål, jordbruksfaglig rådgivning og juridisk rådgivning for palestinske bønder som drives fra jord og hjem på grunn av den israelske okkupasjonen. Det er det som er nøkkelordet i denne konflikten: okkupasjon. Det er ingen balanse mellom partene. Det er en okkupant og et folk som blir okkupert.

Dessverre er situasjonen i dag mer fastlåst og mørkere enn på veldig lenge. Vi vet hva slags politikk den amerikanske presidenten står for, og med nattens valg i Israel ser det ut til at de fortsatt vil ha den mest høyreorienterte regjeringen de har hatt på mange, mange år.

Det er nettopp i dette bildet Norge som land bør være den forutsigbare og gode vennen som vi har vært gjennom tiår og støtte det palestinske folk. Vi skal være en venn som stiller krav, og som stiller opp. Det skal vi gjøre gjennom politisk arbeid, og vi skal gjøre det gjennom å støtte opp om palestinsk sivilsamfunn. Det er bra for palestinerne, men det er også bra for israelerne. For vi ser at det dessverre etter veldig mange år under okkupasjon er mer desperasjon på palestinsk side, der flere lar seg mobilisere inn i mer ekstreme grupper. Det er nettopp i det bildet vi må støtte opp om demokrati, støtte opp om sivilsamfunn som jobber under en demokratisk plattform.

Jeg synes utviklingsministeren redegjorde godt for hvor viktig sivilsamfunn er for å få til politiske endringer. Det kjenner vi godt fra historien om utviklingspolitikk. Det så vi da Norge støttet ANC, den sørafrikanske fagbevegelsen og kirkelige organisasjoner i Sør-Afrika. Også der satt anklagene om terror løst hos en del representanter på høyresiden. Men historien viste at det var riktig å gjøre. Vi har sett det samme i støtten til sivilsamfunnsorganisasjoner i Sør-Amerika, og vi ser det i Midtøsten.

Jeg har full tillit til at regjeringen og utviklingsministeren følger opp det som skal være strenge regelverk, på en god måte. Og det er helt klart som han sier: Dette er ikke fremmed for dilemmaer, dilemmaer som vi bør diskutere her i Stortinget. Men vi bør ikke gjøre det med det utgangspunktet som Fremskrittspartiet og Gulati har for sitt spørsmål, og jeg vil ta avstand fra de angrepene som sivilsamfunnet møtte i innlegget fra Himanshu Gulati.

Himanshu Gulati (FrP) [13:45:01]: Jeg vil igjen begynne med å takke utviklingsministeren for å svare på mine bekymringer i tidligere innlegg, og at han tar spørsmålet om at norsk bistand går til ting det ikke skal gå til, på alvor. Det er betryggende. Men jeg må si jeg var overrasket over de angrepene som nå kom fra begge representantene som holdt innlegg, om at de nærmest synes det er bortkastet tid at stortingsrepresentanter i denne sal stiller spørsmål om legitime bekymringer for hva norsk bistand går til. Ingen av innleggene viet noe tid til å adressere selve bekymringen om at norsk bistand også kan havne hos organisasjoner som kan ha uheldige koblinger. Jeg håper det ikke er tilfellet, og er glad hvis det er slik, men dette er legitime bekymringer. Begge representantene som talte før meg, var likevel kun opptatt av å kritisere at slike bekymringer og spørsmål tas opp i Stortinget. Jeg mener det er viktig at stortingsrepresentanter og andre når de får kjennskap til bekymringsverdige forhold, tar det opp og også stiller de ansvarlige statsrådene spørsmål.

Representanten Haltbrekken oppfordret meg til å foreta noen Google-søk. Jeg vil sende den samme oppfordringen tilbake, for dette handler om legitime bekymringer. Flere titalls skoler i de palestinske områdene er oppkalt etter personer som har vært involvert i terrorangrep. Det er noe som bekymrer meg. Vi vet at fangelønn er et tema som mange land er opptatt av, og at andre europeiske land har kuttet deler av sin bistand på bakgrunn av det.

Jeg synes det er leit at representantene før meg, fra Arbeiderpartiet og SV, begge brukte sine innlegg på å angripe at sånne bekymringer tas opp med statsråder i Stortinget, istedenfor å vie noe som helst tid til selve problemstillingen, som er at det er flere bekymringer om at norsk bistandsstøtte kan havne hos organisasjoner som har uheldige bindinger.

Når det gjelder NGO Monitor, er det heller ikke sånn at disse bekymringene kun er tatt opp på bakgrunn av henvendelser vi har fått fra denne organisasjonen, selv om vi får mange henvendelser fra både denne og andre organisasjoner.

Jeg vil også si at jeg over lang tid, siden min ungdom, har vært veldig opptatt av nettopp disse tingene, og at vi i Israels venner på Stortinget så sent som i september hadde en studietur til de palestinske områdene og Israel, og også besøkte flere av bistandsmottakerne i de palestinske områdene. Mye norsk bistand går til bra ting, men det er viktig at vi tør å stille de kritiske spørsmålene når vi har genuine og legitime bekymringer om at norsk bistand og skattepenger kan gå til organisasjoner med uheldige bindinger.

Statsråd Dag-Inge Ulstein [13:48:16]: Takk for debatt. Det er viktig, og jeg ønsker mer debatt knyttet til utviklingsfeltet – at vi skal våge det å ha de diskusjonene. Jeg håper det blir enda mer av det i denne salen også.

Jeg har bare lyst til å oppklare noe. Muligens kom interpellanten i skade for å overdrive støtten til UAWC da han sa at de har fått 50 mill. kr. Det er altså 2 mill. kr i året, der totalen i prosjektperioden er 7,9 mill. kr pluss de vel 2,5 mill. kr som går til matsikkerhet. Men det totale prosjektet, der det er mange givere inne, er i overkant av 50 mill. kr.

Jeg er også glad for at Gulati nevner eksempel der vi har trukket tilbake støtten, og det vil vi fortsette å gjøre. Vi krever ikke av samarbeidsorganisasjonene at de støtter norsk utviklingspolitikk i ett og alt. De kan være imot tostatsløsning, og de kan kritisere oss for å ha trukket støtten tilbake etter å ha kalt opp bygninger etter terrorister. Slik må det være om vi skal bygge demokrati.