Tore Storehaug (KrF) [10:05:45] (ordførar for saka): Eg dristar meg til å begynne innlegget med å takke komiteen for eit godt samarbeid, sjølv om eg som saksordførar òg må starte med nokre ord om handsaminga av denne saka. Då saka blei fremja i Stortinget, blei det bede om ei hastebehandling av det framlegget som då blei sett fram. Det blei ikkje vedteke, men det var mange av partia som tok ordet i den debatten, og bad om at det skulle bli ei rask handsaming. Dette har komiteen ønskt å leggje til rette for heile vegen. Når saka likevel fyrst kjem til Stortinget i dag, handlar det om at den saka og den innstillinga som ligg føre no, og den saka som vi skal debattere i dag, har ganske mange forslag som går utover det som originalt blei føreslått, og som det blei bede om ei rask behandling av.

Representantforslaget handla i fyrste omgang om å be regjeringa gje løyve til lisensfelling for ulverevira i Mangen og Rømskog. I innstillinga frå komiteen som ligg føre i dag, er det sju ulike forslag, der fleire av dei omhandlar nye fristar for rovviltforvaltinga, det handlar om utviding av lisensperioden, strukturen til rovviltnemndene, nye kriterium for uttak av ulv, endring av rovviltforskrifta og endring av metodikken i bestandsmålet.

Fleirtalet i komiteen – og det inkluderer Kristeleg Folkeparti – har heile vegen hatt ei rask handsaming av denne saka som sitt mål, sidan vi har blitt bedne om å handsame ho raskt. Når det likevel har blitt sett fram framlegg som går ganske langt utover det vi har blitt bedne om å handsame raskt, har fleirtalet ønskt å behandle desse skikkeleg. Difor har vi denne debatten i dag.

La meg minne om at det no både har blitt fremja eit nytt representantforslag frå Arbeidarpartiet om ulveforvaltinga medan denne saka har lege til handsaming i komiteen, og vi har jammen fått endå eit nytt representantforslag om ulveforvaltinga før vi begynte på debatten her i dag.

La meg så gå inn i det vi skal debattere i dag. I dag skal vi debattere saka, og fleirtalet i komiteen har merka seg at forslagsstillarane tek til orde for å overprøve eit forvaltingsvedtak. I klagehandsaminga til regjeringa kjem det fram at ein ikkje ser heimel for å nytte naturmangfaldlova § 18 c som grunnlag for vedtak om felling, og sidan det vedtaket blei fatta, har dette biletet blitt endå meir uvisst.

Fleirtalet i komiteen – alle unnateke Senterpartiet – har merka seg at Borgarting lagmannsrett i ei ankesak mellom World Wildlife Fund og staten har gjeve World Wildlife Fund medhald i at det ikkje skulle vore gjeve fellingsløyve i 2017 for to ulveflokkar. Avgjerda syner til den same lovparagrafen som er blitt nytta her no. Saka er anka til Høgsterett, og heimelsgrunnlaget i § 18 c er ikkje avklart. All den tid det heimelsgrunnlaget ikkje er avklart, risikerer Stortinget å komplisere biletet endå meir om ein går inn og driv paragrafarbeid og driv med instruering av dei same paragrafane som no er til debatt. Difor ønskjer ein ikkje å gjere det, og difor har fleirtalet sagt at ein ikkje vil stemme for dei forslaga som no blir sette fram.

Runar Sjåstad (A) [10:09:06]: Arbeiderpartiet vil fortsatt bidra til en todelt målsetting for norsk rovdyrpolitikk, der en skal sikre alle de store rovviltartene i norsk natur og samtidig ivareta landbruks- og tamreinsinteressenes bruk av utmarksområder. Det er også et mål å sikre raskt og effektivt uttak av rovdyr som blir særlig nærgående for bebyggelse og befolkning, i samsvar med naturmangfoldloven, og der menneskers livskvalitet rammes.

Arbeiderpartiet står ved gjeldende rovdyrpolitikk og de rammene som er satt gjennom de vedtatte rovviltforlikene, som bygger på naturmangfoldloven, Bernkonvensjonen og flertallsvedtaket om ulv fra 2015–2016. Arbeiderpartiet er opptatt av å sikre levedyktige rovdyrstammer i Norge, i tråd med naturmangfoldloven og våre internasjonale forpliktelser.

Stortinget har vedtatt bestandsmål for rovdyrartene bjørn, gaupe, jerv og ulv. Arbeiderpartiet mener det er avgjørende at alle parter har respekt for de bestandsmålene Stortinget har satt. Det innebærer at når en bestand ligger over bestandsmålet, må bestanden reguleres.

Arbeiderpartiet mener at føringene i forlikene skal bidra til å dempe konfliktnivået mellom rovviltforvaltningen og beitenæringene, og vil nok en gang presisere at vi forventer at myndighetene og forvaltningen følger disse opp. Noe av årsaken til det høye konfliktnivået vedrørende rovdyr er at mange oppfatter at det er en manglende vilje til å etterleve de vedtatte bestandsmålene. Arbeiderpartiet foreslår derfor en endring i naturmangfoldloven. Lovforslaget innebærer at det ved vurdering av bokstav c skal legges større vekt på om bestandsmålet for rovdyrarten er nådd. Det vil i praksis bety at det skal mindre til før de offentlige interessene som taler for uttak, er av vesentlig betydning når bestandsmålet er innfridd. En slik lovendring vil være innenfor Bernkonvensjonens rammer og vil i større grad bidra til etterlevelse av Stortingets vedtatte politikk.

Med det tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet er en del av.

Jon Georg Dale (FrP) [10:11:34]: La meg berre først vere veldig klar på at Framstegspartiet meiner at vi må forvalte det bestandsmålet Stortinget har fastsett. Det er vi framleis eit stykke unna, og det betyr at vi gjerne skulla ha røysta for forslag som bidreg til å føre oss nærmare bestandsmålet i den ulveforvaltninga vi har. Dessverre bidreg ikkje forslaga som er fremja i dag, til det i det heile. Tvert imot har naturmangfaldlova § 18 c og bruken av ho, medrekna også nivået rovviltnemndene grunngjev fellingsvedtaka for Julussa og Osdalen med, vore gjenstand for rettsleg prøving. Når det ikkje står seg, hjelper det ikkje at den lovgjevande forsamlinga i landet fell for freistinga til ikkje å drive lovarbeid, men heller politiske, symbolske markeringar på Stortinget. Det fører ikkje ulveforvaltninga nærmare bestandsmålet, og det fører ikkje til dempa konfliktar – tvert imot bidreg det til det motsette. At Senterpartiet driv eit slikt spel, hadde eg nesten forventa. At Arbeidarpartiet no har varsla at dei vil gjere det same, er derimot langt meir overraskande.

Dersom vi skal få til ei forvaltning i tråd med bestandsmålet, slik Framstegspartiet er oppteke av, må vi inn og gjere endringar i naturmangfaldlova. Eg veit at det er krevjande for regjeringspartia, men eg vil oppmode dei no til å ta den situasjonen vi er i, på alvor. Bestandsmålet må gjelde. Dersom lov- og heimelsgrunnlaget vårt ikkje er sterkt nok, må vi reelt gjere endringar i det. Det er det som må til.

Når Osdalen og Julussa var for svakt grunngjeve for rovviltnemndene og bruken av § 18 c ikkje stod seg i møte med domstolane, er ikkje ei svakare grunngjeving for Mangen og Rømskog og same lovpraktisering av § 18 c i naturmangfaldlova eit rettsleg grunnlag for å ta ut noko som helst. Det veit både Arbeidarpartiet og Senterpartiet. I dag er vi gjenstand for eit politisk spel som ikkje handlar om ei langsiktig, effektiv og berekraftig forvaltning av ulvebestanden, men som tvert imot bidreg til ytterlegare spissing av eit konfliktnivå som burde ha vore dempa.

Difor har Framstegspartiet i dag sett fram eit representantforslag som handlar om at Stortinget må gjere det som Stortinget skal gjere når heimelsgrunnlaget ikkje står seg, nemleg å endre lova. Det er difor Stortinget er lovgjevande forsamling. Framstegspartiet kjem til å røyste ned forslaga frå opposisjonen i dag fordi det er nødvendig, og så kjem vi tilbake igjen til nødvendige lovendringsforslag på bakgrunn av det forslaget vi har fremja i dag.

Sandra Borch (Sp) [10:14:52]: Vi har en rovdyrpolitikk i dette landet som er ute av kontroll. År etter år har rovdyr blitt prioritert framfor beitedyr og lokalsamfunn. Antallet ulv har siden denne regjeringen tok over, ligget langt over bestandsmålet. Denne regjeringen har – sammen med Fremskrittspartiet – ikke bidratt noe til å få ned bestanden. Det har blitt en årlig tradisjon for regjeringen å sette til side rovviltnemndenes vedtak. Tidligere år har dette skjedd noen dager før julaften. I år kom beskjeden på nyttårsaften, altså bare noen få timer før jakten skulle starte. Rovviltnemndas vedtak om å ta ut tre flokker ble altså nok en gang overkjørt av regjeringen. Dette har selvfølgelig store konsekvenser nasjonalt siden det nok en gang bidrar til at ulvebestanden ligger langt over det bestandsmålet som Stortinget har vedtatt.

Rovviltnemndene har hvert år de siste årene vedtatt kvoter for lisensfelling som er store nok til at Stortingets bestandsmål skal kunne overholdes, men disse overprøves igjen og igjen av Klima- og miljødepartementet. Dette har ført til at det antallet ulveflokker som skal til for å komme ned på bestandsmålet som Stortinget har vedtatt, ikke har blitt tatt ut.

Jeg vil bare påpeke at både Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven åpner for at Norge kan forvalte ulvebestanden i tråd med Stortingets bestandsmål. Det er derfor ikke mulig å hevde at rovviltnemndenes vedtak strider mot lovverket eller internasjonale forpliktelser.

Det er regjeringen og departementet som sitter med ansvaret også for å begrunne vedtak om felling godt nok. Man kan spørre seg om departementet bevisst ikke vil framskaffe nødvendig dokumentasjon for at felling kan skje.

Denne saken handler om at klima- og miljøministeren fra Venstre vil gjøre sitt ytterste for å sette til side en ulveforvaltning som er i tråd med Stortingets demokratisk fattede vedtak om bestandsmål, og at Solberg-regjeringen i hele sin levetid har sluttet opp om Venstres rovdyrpolitikk.

Jeg stiller meg meget undrende til at Fremskrittspartiet aksepterer dette i en situasjon hvor partiet har gått ut av regjering, og nå gjentatte ganger har hevdet at Fremskrittsparti-representantene vil stemme i tråd med sitt primærstandpunkt. I dag har Fremskrittspartiet mulighet til å sikre flertall for en rekke av de forslagene som foreligger i denne saken, men det ser dessverre ikke ut til at de vil gjøre det.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag i saken.

Lars Haltbrekken (SV) [10:17:59]: I 1973 ble ulven fredet på permanent basis i Norge. Fra å være så å si utryddet fra norsk natur har vi nå fått ulven tilbake, men den er fortsatt klassifisert på den norske rødlisten som «kritisk truet». Derfor har Stortinget flere ganger slått fast at i visse deler av landet, den såkalte ulvesonen, skal ulven ha en ekstra beskyttelse.

Da er det oppsiktsvekkende at flere partier på Stortinget, inkludert partier som fikk fredet ulven i 1973, nå går inn for å skyte ulven innenfor ulvesonen – et vedtak som om det ble fattet, kunne vært ulovlig. Men heldigvis har Fremskrittspartiet, som vi i SV har lite til felles med i miljøpolitikken ellers, skjønt at heller ikke Stortinget kan sette seg over de lover og vedtak som Stortinget selv har fattet. Fremskrittspartiet har derfor i denne saken sørget for at de to ulveflokkene i Mangen- og Rømskog-revirene får leve også gjennom denne jakten. Det fortjener partiet honnør for.

At Arbeiderpartiet mener at Stortinget skal kunne fatte vedtak som kan være i strid med de lovene vi selv har vedtatt, finner jeg knapt nok ord for. Arbeiderpartiet innrømmer også indirekte i innstillingen at de er på kant med lovverket i saken. De har derfor lagt fram et forslag for Stortinget som vil svekke naturmangfoldloven, som vil gjøre det lettere å skyte rovdyr i framtiden – rovdyr som i dag er truet.

Naturmangfoldloven ble lagt fram av den rød-grønne regjeringen og vedtatt av Stortinget i 2009. Det er en lov vi kan være stolte av, og det er kanskje den viktigste naturvernloven som er vedtatt i Norge noen gang. Naturmangfoldloven ble etablert for å beskytte naturen og livsgrunnlaget vårt, og den gjenspeiler også Norges folkerettslige forpliktelser under Bernkonvensjonen.

De store rovdyrene har en viktig funksjon som regulatorer i økosystemene. Rovdyrene bidrar til å regulere bestandene av byttedyr ved å ta ut de syke og svake dyrene. Dette er økosystemtjenester som har stor samfunnsverdi.

Hovedformålet med forvaltningen av ulv – og andre rovdyr – i Norge må være å løfte ulvens status fra «kritisk truet» til «livskraftig», i tråd med forvaltningsmålet som er fastsatt i naturmangfoldloven.

Vi er glade for at Fremskrittspartiet berger ulvene i år, men får Arbeiderpartiet gjennom sin lovendring, er jeg stygt redd for at gleden kan bli kortvarig.

Ketil Kjenseth (V) [10:21:27] (komiteens leder): Denne saken handler om at Senterpartiet ikke ønsker ulv i norsk natur. De bruker enhver anledning til å kjøre rovviltnemndene foran seg for å fatte vedtak om å skyte flest mulig. Dette er en maktkamp mellom Senterpartiet i rovviltsonene og lovlige vedtak fattet av flertallet i Stortinget. Det er et flertall som er bredt sammensatt, og som Venstre, når vi sitter i regjering, styrer på, og som Høyres statsråd Vidar Helgesen styrte på da han fattet vedtakene om å skyte ulvene i Julussa og Osdalen. Det er overprøvd i Borgarting lagmannsrett nå, og det sier noe om hvor vanskelig det er å balansere den forvaltningen som vi holder på med her.

Jeg vil oppfordre Senterpartiet til å ta med seg Arbeiderpartiet på en studietur til Sverige. De er mildt sagt forbanna på norsk forvaltning av ulv, som er så tøff at de ikke skyter ut det antallet som de kunne tenke seg. Vi har et felles ansvar for å forvalte den skandinaviske ulvestammen. Det må vi ta på større alvor – det er Socialdemokraterna og Miljöpartiet som sitter i regjering i Sverige – og det må bli en større del av den debatten vi nå holder på med.

Så burde vi i innlandet, hvor ulvesona er, bruke langt mer tid på 5 000 ungdommer som ikke fullfører videregående skole og ikke kommer seg inn i arbeidslivet, enn på å bruke enormt mye tid på å diskutere om vi skal skyte tre, fire eller fem ulver ulovlig. Dette tar mye energi fra veldig mange, og jeg håper at Arbeiderpartiet ikke går i fella og henger seg på Senterpartiet her. Det eneste logiske er jo, som Fremskrittspartiet gjør, å si at hvis en vil endre dette, må en endre lovgivningen. Det må da flertallspartiene se nærmere på.

Vi har en effektiv forvaltning. Vedtaket om å skyte ut Letjenna-flokken ble fattet rett før midnatt nyttårsaften, og innen kl. 12 dagen etter var den flokken tatt ut, så vi har en effektiv forvaltning. Hvis en vil ha en endring i antallet, er det lovverket en må gå på, og så må en vurdere det i forhold til internasjonale forpliktelser, men også i samarbeid med den svenske forvaltningen.

Lene Westgaard-Halle (H) [10:24:42]: Først vil jeg få lov til å takke saksordføreren for en svært raus og løsningsorientert håndtering av dette forslaget – han har brukt mye tid på saken.

Forslagsstillerne ønsker altså å ta ut to revir med hjemmel i en paragraf som Borgarting lagmannsrett har avgitt en dom i. Her har WWF fått medhold i at det ikke skulle vært gitt fellingstillatelse for Jullusa og Osdalen. Det var bedre begrunnet enn det forslaget vi behandler her i dag. Dette forslaget bidrar ikke til en forvaltning i tråd med bestandsmålet, dette forslaget bidrar ikke til å dempe konflikten i rovviltsaken, jeg mistenker at det kanskje heller ikke er intensjonen til forslagsstillerne. Dette forslaget står rettslig svakere enn det vedtaket som ble fattet om å ta ut Jullusa og Osdalen.

Å nok en gang konstruere en politisk forestilling rundt noe så alvorlig som rovviltforvaltningen, er uryddig. Vi trenger å få klarlagt det juridiske handlingsrommet for ulveforvaltningen innenfor gjeldende regelverk. Vi trenger en ansvarlig, ryddig rovdyrforvaltning i tråd med rovviltforliket, vi trenger ikke brød og sirkus, som det legges opp til her i dag.

Une Bastholm (MDG) [10:26:11]: I dag diskuterer vi om Stortinget skal tvinge regjeringen til å tillate uttak av to ulveflokker som det ikke finnes juridisk eller faglig grunnlag for å skyte, og som knapt har tatt sau.

Jeg er glad for at stortingsflertallet er ansvarlig nok til å stemme ned forslaget, det gjelder også Fremskrittspartiet. At Senterpartiet ikke ønsker ulv, er ikke noe nytt. Det nye er at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet nå potensielt har flertall for en politikk i Stortinget som kan rasere norsk naturforvaltning. Når Arbeiderpartiet vil overprøve og deretter endre loven for å gjøre det lettere å skyte rovdyr, og med det mener at det skal være opp til dem som til enhver tid roper høyest – og et skiftende flertall i Stortinget – om vi beskytter truede arter eller ikke, uavhengig av naturfaglige vurderinger, bryter de med en lang og stolt historie.

Gjennom 50 år har norske regjeringer med Arbeiderpartiet som viktigste drivkraft bygd opp et solid lov- og rammeverk for norsk naturforvaltning. Trygve Brattelis regjering opprettet Miljøverndepartementet i 1972, og Arbeiderpartiets Olav Gjærevoll ble Norges første miljøvernminister. I 1979 undertegnet Norge Bernkonvensjonen, under Oddvar Nordlis regjering, og konvensjonen trådte i kraft i 1986, under Gro Harlem Brundtland. Naturmangfoldloven ble innført i 2009, under Jens Stoltenberg.

Naturmangfoldloven virker. Den stanser i utgangspunktet skyting av ulveflokkene i Mangen og Rømskog, et område der kun én sau ble registrert tatt i hele 2019. Arbeiderpartiets respons er å ville overprøve loven og deretter foreslå å svekke den. Var det ikke meningen at loven skulle virke? Forslaget vi nå diskuterer, kan fort øke konflikten, ikke dempe den. Fjerner man et rovdyr, kommer det andre til. Ny streifulv som jakter alene, tar langt mer sau for åpne revir. Arbeiderpartiet og Senterpartiet kan altså bidra til å fjerne ulver som lever i god sameksistens med menneskesamfunnet og slippe til nye rovdyr som tar mye mer beitedyr.

Ulven er kritisk truet, og vi trenger en nøye regulert forvaltning for å hindre utryddelse samtidig som vi skal hindre tap av sau fra landets matprodusenter. Svaret har vært å etablere områder der ulven har kunnet leve uten å komme i konflikt med beitenæringen, og vi skal kun ta ulv som gjør skade.

Bestandsmålet er allerede lavt, og ifølge forskere ved Norsk institutt for naturforskning er det under det vil burde hatt som mål for å hindre innavl og for å være i tråd med Norges internasjonale forpliktelser for å ta vare på truede arter, Bernkonvensjonen.

Å skyte ulv i ulvesonen er lovstridig, det er naturfiendtlig, og det øker konflikten. Det er ingen tjent med.

Statsråd Sveinung Rotevatn [10:29:18]: Når det har vore ueinigheiter på borgarleg side – eg skal innrømme at det har skjedd – har det av og til vore spekulasjonar: Kan vi få eit regjeringsskifte? Då går alltid spørsmålet til Jonas Gahr Støre: Er Arbeidarpartiet klare til å ta over? Svaret er alltid: Vi er klare til å ta ansvar.

Det har eg for så vidt trudd dei på, for eg har vore veldig ueinig med Arbeidarpartiet i mykje, men dei har teke ansvar. No er eg meir usikker, for det vedtaket Arbeidarpartiet har tenkt å støtte i dag, er så langt unna å ta ansvar som eg trur det er mogleg å kome. For nå ber ein altså Stortinget om å instruere regjeringa i å omgjere eit forvaltningsvedtak. Det er i seg sjølv veldig oppsiktsvekkjande og eit kraftig brot med fordelinga mellom lovgjevande og utøvande makt. Men ikkje nok med det: Arbeidarpartiet vil instruere regjeringa til å gjere om på eit forvaltningsvedtak utan lovgrunnlag – og det er i ein heilt annan liga.

Det som er ytterlegare spesielt, er at Arbeiderpartiet, samtidig som dei gjer det, legg fram eit forslag om å endre lovgrunnlaget. Altså: Anten er det vedtaket Arbeidarpartiet vil gjere i dag, ulovleg, eller så er deira eige lovendringsforslag utan meining. Begge delar kan ikkje vere sant samtidig.

Det å leggje opp til ein politikk for rovdyrforvaltning der mantraet er «skyt først og spør etterpå», er ikkje ansvarleg miljøpolitikk, og det er ikkje ansvarleg rovviltpolitikk. Det er fullt mogleg å vere ueinig i rovviltpolitikken, kva lovgrunnlaget skal vere og slike ting, men det vi snakkar om her, er noko heilt anna. Stortinget har slutta seg til Bernkonvensjonen. Stortinget har vedteke naturmangfaldlova. Ulven er ein freda art. Skal ein opne for felling, må vedtaka vere i tråd med dei rettslege rammene.

Når det gjeld det konkrete som skjedde i vinter, er det slik at alle lisensfellingskvotene som rovviltnemndene vedtok for ulv utanfor ulvesona, vart oppretthaldne av Klima- og miljødepartementet. Når det gjeld innanfor ulvesona, så opprettheldt vi fellingsvedtaket på Letjenna-reviret, men vi meinte at det ikkje var rettsleg grunnlag for å ta ut Rømskog- og Mangen-revira.

Det er mogleg Arbeiderpartiet veit veldig mykje meir om det rettslege grunnlaget enn det dei flinkaste i regjeringsapparatet veit, og mykje meir enn det Borgarting lagmannsrett veit, men i så fall synest eg at representanten Espen Barth Eide, og gjerne også representanten Jonas Gahr Støre og andre, kan kome opp her og forklare det. For det å leggje opp til å fatte dei vedtaka dei ønskjer å gjere i dag, vil vere uhyre problematisk, og det ville vere heilt nytt; eg har ikkje sett noko liknande i norsk politikk. Difor er eg glad for at stortingsfleirtalet har valt å ikkje gå inn for det. Det er bra.

Arne Nævra (SV) [10:44:57]: Jeg skal ikke si så mye om det juridiske grunnlaget i denne omgang, men jeg skal si litt om holdningene bak forslaget som er framsatt.

Vi har altså tillatt ulven å yngle i et begrenset antall på et bitte lite område, kalt ulvesonen, naturlig nok inn mot grensen til Sverige, siden det er der hovedtyngden av bestanden i Skandinavia er, og siden vi stadig får tilførsel av dyr derfra. Nå er vi i den situasjonen at vi i Norge har et ganske spesielt regime, må vi si, med dette å sette et slags politisk tak for bestandene våre. Jeg kan i farten ikke se noen andre land som driver med denne spesielle øvelsen. Samtidig har vi en av Europas minste bestander av ulv. Og som sagt, uten Sverige hadde vi knapt hatt en ulvebestand i Norge.

Ulven er et av de mest forhatte av de fire store rovdyrene våre, men samtidig den minste skadegjøreren av dem. Og vi har noen fakta til. I ulvesonen er det i hovedsak ingen sau fritt på beite. Ulven innenfor sonen tar altså ikke sau, men Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil skyte den likevel. Sauen som tas i Norge, tas utenfor sonen og i stor grad av svenske ulver som vandrer vestover. Det er en kjensgjerning. Klare data viser det. Altså er det den svenske riksdagen vi kan si bestemmer over norske sauetap. Så et kanskje underlig, men likevel klart faktum til: Valper født av norske par i sonen vandrer stort sett østover inn i Sverige og gir ikke opphav til tap i de store beitedistriktene vestover. Det er også et faktum. Det er bare å lese seg til. Derfor vil jeg si det sånn: Det vil antakelig ikke være noe større tap av sau på grunn av ulv enten det er tre, seks, åtte eller ti flokker innenfor ulvesonen. Dette bør vi tenke over. Likevel skal altså disse to flokkene i Mangen og Rømskog skytes, ifølge Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Statsråd Rotevatn tolker lovverket klart og riktig for å si nei. Dette ble enda klarere etter at vi fikk lagmannsrettens dom i WWF-saken for de to flokkene som ble skutt i 2017. Altså: Hvorfor skal disse flokkene på død og liv skytes? Ikke tar de sau på beite, ikke opptrer de på noe vis unormalt og skremmer folk, ikke er det lovhjemmel for å skyte dem, og på toppen av det hele skal vi altså skyte en rødlistet art som er på et minimum her i landet. Hva er det vi egentlig driver med? Hva er det vikarierende motivet for å drive denne ulvejakta? Er det det at ulven faktisk tar hjortevilt, elg og rådyr? Ja, den er ikke vegetarianer. Eller er alt sammen bare et åpent frieri til stemmene lokalt som alltid roper høyest? Det er et nærliggende spørsmål.

Marit Arnstad (Sp) [10:48:21]: Som alltid er det noen særtrekk ved disse debattene. SV og Miljøpartiet De Grønne argumenterer i sine innlegg som om det ikke finnes noe vedtak i Stortinget om bestandsmål, som om det ikke finnes noe rovviltforlik, som om de er på en annen planet enn stortingsflertallet. Venstres innlegg handler som vanlig mer om Senterpartiet enn om Venstre. Det er hyggelig, men det er litt symptomatisk etter hvert.

For å klargjøre: Senterpartiet er enig med rovviltnemndene. Vi ønsker å komme ned på det bestandsmålet Stortinget har satt. Faktum er at vi i dag ligger skyhøyt over. Bestandsmålet er på fire–seks kull, i dag ligger vi mellom åtte og ni. Det er også grunnlaget for hele den debatten vi har her i dag.

Så har vi Fremskrittspartiet, som framstår som Venstres fremste støtteparti fortsatt, i opposisjon, når det gjelder rovviltpolitikken. De viser i dag at de er mer opptatt av spillet enn av saken. De prøver å gjemme seg bak en lagmannsrettsdom. Men man trenger ikke å gjemme seg bak noen lagmannsrettsdom for å støtte forslagene nr. 1 og 2, som kunne fått flertall her i dag. Fremskrittspartiet oppfører seg her i dag rett og slett som noen furtne barn: Hvis vi ikke har foreslått det sjøl, skal vi ikke stemme for det heller, sjøl om saken er viktig.

Det er synd at det blir sånn.

Det er også oppsiktsvekkende med en statsråd som bruker sitt eget innlegg ikke til først og fremst å redegjøre for regjeringens syn, men til å angripe politiske motstandere. Det er nytt fra en statsråd. Han går også langt i å konfirmere en lagmannsrettsdom som han sjøl har anket. Det er jo staten som har anket den lagmannsrettsdommen en nå har fått, og da er det litt pussig at både Høyre og Fremskrittspartiet og også statsråden trykker den dommen til sitt bryst. Det er jo en dom som staten sjøl formodentlig mener er feil, og at det er derfor man har anket den.

Jeg synes det er en veldig interessant dom, den lagmannsrettsdommen. Domspremissene i den dommen er interessante. De gir langt på vei tilslutning til stortingsflertallets vurdering av bestandsmålet, som i dag ligger skyhøyt over, og de gir også tilslutning til flertallets tolkning av § 18 c i naturmangfoldloven og at vi ikke er i strid med Bernkonvensjonen. Ugyldighetsbetraktningene er knyttet til de konkrete vurderingene av de to revirene som ble gjort i fjor, ikke til den allmenne debatten som vi har hatt både om bruken av § 18 c og om det å ha et bestandsmål på fire–seks kull er å true bestandens overlevelse. Vi finner ingen støtte for det i lagmannsrettsdommen. Tvert imot finner vi langt på vei støtte for det stortingsflertallet faktisk har vedtatt.

Ole André Myhrvold (Sp) [10:51:46]: Venstres representant Kjenseth ba Senterpartiet reise på studietur til Sverige. Jeg var i Sverige fra mandag til onsdag. Jeg var i Stockholm, men jeg var også i Värmland, hvor de lever med ulven tett innpå seg. Jeg kan fortelle at det er en helt annen virkelighet i Värmland enn den jeg møter i Stockholms gater.

Rovdyrdebatten i Norge er preget av skarpe fronter. Hvorfor er den det? Til tross for at det er et mål å redusere konfliktene, ser vi motsatt tendens. Konfliktene øker. Det skyldes i stor grad at de som lever med ulven innpå seg i det daglige, folk i sonen, ikke føler at Stortingets rovdyrforlik følges opp, at sonen er blitt et reservat, at systemet som er vedtatt i denne sal for å gjennomføre Stortingets ulvepolitikk, gang på gang overprøves og treneres av statsråder i Klima- og miljødepartementet. Det er utgangspunktet for det vi debatterer i dag.

Rovviltnemnda for Østfold, Oslo og Akershus ga klarsignal for felling av ulvene i revirene Mangen og Rømskog. Dette ble – nær sagt som vanlig – klaget inn for departementet, og det er helt legalt. Den klagen brukte departementet i fjor usedvanlig lang tid på å behandle. Ja, man brøt faktisk tradisjonen med å legge fram vedtaket lille julaften, og ventet til tolv timer før lisensjakta skulle starte. Da offentliggjorde man avslag. Det er uholdbart. Det er uholdbart for tilliten til hvordan Stortingets rovdyrforlik følges opp, det er uholdbart for dem som skal utøve gjennomføringen av vedtak, og det er uholdbart for dem som lever med ulven i hverdagen.

At regjeringen lander på et sånt vedtak, er dessverre ikke overraskende. Det som er litt mer overraskende i dag, er at Fremskrittspartiet skriver i merknader at de egentlig er enig med Senterpartiet, men at det er viktig å få klarlagt det juridiske handlingsrommet innenfor gjeldende regelverk.

Det som er viktig å få klarlagt, er ikke det juridiske handlingsrommet. Det som er viktig å få klarlagt, er om det er politisk vilje til å gjennomføre det som faktisk var viljen og kjernen i rovdyrforliket, vedtatt i denne salen. Da blir det hult når Fremskrittspartiet velger å ikke stemme for forslagene nr. 1 og 2, men skyver en ikke-rettskraftig dom foran seg. Det er kanskje sånn når det gjelder dommen i lagmannsretten, at regjeringen er såpass sikker i sin sak at de har anket den til Høyesterett, men Fremskrittspartiet velger å nøle. Fremskrittspartiet skyver en ikke-rettskraftig dom foran seg – en dom med dissens, og en dom som egentlig handlet om saksbehandling og ikke reelt innhold.

Er Fremskrittspartiet redd for at regjeringen tar feil når de har anket saken? Det er det grunnleggende spørsmålet.

Heidi Greni (Sp) [10:54:44]: Dette handler ikke om at Senterpartiet vil skyte all ulv i Norge. Det handler om at Senterpartiet vil sørge for gjennomføring av det rovviltforliket som et stort flertall i denne salen står bak. Vi er alle sammen enige om at vi nå ligger langt over bestandsmålet. Debatten her bærer nesten preg av at man ikke har hørt om dette bestandsmålet. Det høres ut som om statsråden ikke vet at vi har et bestandsmål, og at hvis han vet at vi har det, betrakter han det nærmest som et minimumsmål. Dette forslaget er et bidrag til å dempe konflikten og få tilbake respekten for denne salen når det gjelder gjennomføring av rovviltforliket. Framfor alt vil det bidra til å hindre nye blodbad når beitedyra snart slippes ut, men dessverre blir det nedstemt i salen i dag.

At Venstre, SV og MDG går inn for å trenere uttaket av ulv og hindre at vi kommer ned på bestandsmålet, er ikke noe overraskende, for det er det de har gått til valg på. Men at Fremskrittspartiet nå skal føre akkurat den samme politikken som SV, MDG og Venstre og bidra til at vi kommer enda lenger unna bestandsmålet enn vi har vært, er både sjokkerende, skremmende og veldig skuffende. Trenering av stortingsvedtak skulle en tro ikke var regjeringens politikk, men det er første gangen vi har hatt 10 000 som har demonstrert på utsiden av Stortinget, nettopp for å få gjennomført et stortingsvedtak.

Så ble jeg anbefalt en studietur til Sverige. Vi har absolutt ikke noe å lære av Sverige når det gjelder rovdyrforvaltning. Vi vet at i Sverige er distriktene avfolket, beitenæringen er fortrengt fra distriktskommunene til fordel for rovdyr, og vi vet at den samiske reindriften i Sverige er under sterkt press på grunn av rovdyrsituasjonen. Nå har Sverige riktignok ikke ratifisert ILO-konvensjonen. Det har Norge gjort, men det hjelper lite så lenge vi ikke tar det ansvaret på alvor.

Tap av beitedyr er redusert, sier statsråden og skryter av det. Det er ikke så mye å skryte av når det er på bekostning av reduserte arbeidsplasser i distriktene, det er på bekostning av utnyttelse av beiteressursene, og det er på bekostning av bolyst i distriktskommunene. Hvis vi presser ut beitenæringen i samtlige kommuner i Norge, vil selvfølgelig tap til rovdyr bli lik null, men det er langt ifra et mål for Senterpartiet. Vi vil ha en levende distriktsnæring. Vi vil ha utnyttelse av den beiteressursen. Vi må sørge for at stortingsvedtaket blir gjennomført.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:58:00]: Både SVs representant og Høyres representant, og som vanlig statsråden, lurer på: Hva er det Senterpartiet egentlig driver med? Hva er prosjektet deres? Jo, prosjektet vårt er å lytte til folk, lytte til dem som kjenner konsekvensene av politikken på kroppen. Prosjektet vårt er å følge opp Stortingets vedtak.

Vi ønsket et lavere bestandsmål, og så ble det fastsatt et bestandsmål – og det vi har et ønske om nå, er at det som ble vedtatt som bestandsmål i 2016, faktisk skal følges opp. Prosjektet vårt er at når Stortinget har opprettet lokale og regionale rovviltnemnder, skal man ta hensyn til vedtakene deres og ikke overprøve dem gang etter gang.

Vi som sitter i denne salen, er folkevalgte. Vi representerer folk, og vi bør lytte til folk. Og grunnen til at konfliktnivået er så høyt i diskusjonen om rovdyr, er ikke den politiske debatten, men at folk blir overkjørt gang etter gang.

Så hører jeg Miljøpartiet De Grønnes talsperson si at det er en bra sameksistens mellom menneskesamfunn og Mangen- og Rømskog-flokken. Men hvis man spør dem som lever der, er de helt uenige, og det er den samme grunntanken regjeringen legger til grunn.

Da vi hadde rovviltforliket i 2016, kom regjeringen med et bestandsmål på seks til åtte dyr. Så ble det et opprør i Stortinget, og Høyres Gunnar Gundersen var blant dem som ledet an og fikk presset sin egen høyreregjering i kne, ned til fire til seks. Men når jeg hører Høyres representant her i dag, er det helt tydelig at Høyre i Stortinget nå er helt på den linja hvor regjeringen har vært hele veien, at bestandsmålet på seks til åtte er det som egentlig er det førende. Det har vi sett i Stortinget også etterpå, at regjeringen gang på gang har lagt seg på en linje som er høyere enn bestandsmålet på fire til seks dyr. Da blir konfliktnivået høyt.

Problemet i ulvedebatten er at de som har mye makt, sitter langt unna problemet og belærer dem som kjenner problemet og har lite makt. Det oppleves gang etter gang, og det er det som nå også oppleves i forbindelse med Mangen- og Rømskog-revirene. Man har planlagt en jakt, man skal ta det ut, man føler at man følger opp Stortingets vedtak. Men så er regjeringen så arrogant – den regjeringen som Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre satt i – at den tar en beslutning om den jakten på nyttårsaften. Midt på nyttårsaften – jeg husker ikke helt når det var, sånn rundt klokka ett eller to – kom beslutningen ut, og jakten skulle egentlig starte dagen etter.

Hva slags arroganse er det overfor folk? Det er blitt lagt ned hundrevis av dugnadstimer, det er blitt brøytet veier, man har satt ting i stand og planlagt en jakt på vegne av det man opplever som Stortingets vilje, det man opplever som rovviltnemndenes vedtak. Men så blir det stanset under et døgn før, av regjeringen. Det er arroganse, det er ikke lytting, det er ikke respekt. Og forslag nr. 2 i denne saken, som vi er med på å fremme, handler nettopp om at man må behandle de sakene før, slik at folk som skal planlegge det, slipper å bruke så mye unødvendig tid.

Så mitt hovedråd til regjeringen er: Begynn å bruke ørene, begynn å lytte, begynn å ta folk på alvor – så vil konfliktnivået gå ned.

Terje Halleland (FrP) [11:01:10]: Det er mye flott i norsk forvaltning. Brede forlik i viktige saker som har store konsekvenser, er én ting. Av forlikene som vi kan dra fram i dag, er nettopp rovviltforliket, som av mange er sett på som særdeles viktig.

Vi har en todelt målsetting: Vi ønsker gode beitenæringer, og vi ønsker en rovviltstamme. Skal vi få til dette, er vi nødt til å ha et bestandsmål, og rovviltforliket er veldig tydelig på bestandsmålet.

Det viktigste budskapet i rovviltforliket var vel å dempe konfliktene. Jeg håper regjeringen merker seg at høygafler og fakler neppe er et uttrykk for at man ønsker å vise sin sympati med regjeringens politikk. De protestene som har vært, både utenfor Stortinget og rundt omkring i landet, har ikke skjedd for å protestere mot det Stortinget har gjort. Nei, det har skjedd for å vise at de ønsker at Stortingets vedtak skal gjennomføres.

At folk flest i Norge har et godt forhold til rovdyr, kommer av at vi har vært flinke til å forvalte rovdyrene våre. Vi har regulert mengden av dem og dermed fått til det vi har i dag – med unntak av det som skjer nå, og det som har skjedd de siste årene.

Senterpartiet sier at vi har mulighet til å stemme for dagens forslag. Ja, det er vi faktisk klar over, men for Fremskrittspartiet er det resultatet av de forslagene man kommer med, som er viktig, ikke nødvendigvis å lage spetakkel og gå for symboler. Slik saken står nå, mener Fremskrittspartiet at vi ikke vil oppnå noe ved å stemme for disse forslagene. Fremskrittspartiet er helt enig med Senterpartiet og enig i den intensjonen: Vi ønsker ikke én eneste ulv mer i norsk fauna enn det som forliket åpner for. Men når vi ikke har et lovverk som kan realisere et slikt forslag, må vi se om det er en annen vei å gå.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [11:04:04]: Representanten Sjåstad fra Arbeiderpartiet redegjorde veldig godt for Arbeiderpartiets syn på hvor bestandsmålet skal ligge, og den todelte forvaltningen, som stortingsflertallet har bestemt at vi skal ha i Norge. Et viktig poeng og premiss for debatten, som har blitt nevnt her, er at Stortinget har satt et demokratisk vedtatt bestandsmål. Det kan andre partier, som ikke var en del av det forliket, være uenig i, men det er det som Stortinget, landets nasjonalforsamling, har bestemt, og det er det som skal ligge til grunn for forvaltningen.

Et annet poeng er at det bestandsmålet er satt i en helhet, i sammenheng med resten av politikken, og det er i tråd med det helhetlige forliket som er inngått på Stortinget. På enkelte talere her kan man få inntrykk av at bestandsmålet står i motsetning til resten av politikken, men det er feil. Det er en del av pakken, og det er fire–seks årlige valpekull som er Stortingets vedtatte bestandsmål, og som Arbeiderpartiet står fast ved. Det Arbeiderpartiet da gjør, er bare å presisere at vi står fast ved bestandsmålet, og at det naturligvis skal følges opp slik Stortinget har bestemt.

Det har vært liten deltakelse fra Høyre så langt i debatten. Det er betenkelig, for den som har det største ansvaret her, er jo Høyre-leder og statsminister Erna Solberg, som har overlatt hele ansvaret til Venstre, som er uenig i hele bestandsmålet. Det får være Venstres sak, men det er Erna Solbergs ansvar at dette ikke har blitt fulgt opp, og at bestanden har blitt dobbelt så stor under hennes tid som det Stortinget demokratisk har vedtatt.

Til påstander knyttet til forvaltning i sonen: Statlige myndigheter har godkjent regionale planer, og i dem står det to viktige ting som det legges lokk over:

«Det skal også legges vekt på å oppnå byrdefordeling ved en utskifting av konfliktfylte familiegrupper når bestandssituasjonen tillater dette, slik at ikke de samme områdene skal opprettholde familiegrupper over lang tid.»

Dette er direkte relevant for den saken vi diskuterer i dag. Det har også blitt påpekt bl.a. i Østlendingen senere.

I tillegg står det i de godkjente planene fra statlige myndigheter:

«Når bestanden kommer over bestandsmålet, vil lisensfelling av ulv innenfor ulvesona være et viktig konfliktdempende tiltak.»

Dette er altså helt i tråd med det som staten selv har godkjent. Det er derfor frustrasjonen blir så stor når det som er demokratisk vedtatt i denne salen, ikke følges opp.

Kristian Tonning Riise (H) [11:07:16]: Jeg tror de fleste i denne salen er enig i at den formen for ulveforvaltning som dette forslaget legger opp til, ikke er spesielt liv laga. Det er ikke i Stortinget man skal gjøre fellingsvedtak for enkeltflokker. Stortinget vedtar rammene, men skal ikke drive den løpende forvaltningen av bestanden gjennom året. Det tror jeg egentlig at forslagsstillerne også er enig i. Samtidig er det vanskelig ikke å ha en viss forståelse for at denne saken kom, for vi kommer ikke utenom det faktum at vi har en ulveforvaltning i Norge som simpelthen ikke fungerer.

Rovviltdebatten, spesielt når det gjelder ulv, har alltid vært konfliktfylt. Jeg tør likevel påstå at det ulveforliket som et bredt flertall i Stortinget kom fram til i 2016, i hvert fall nærmet seg noe som også et flertall i de områdene som er mest berørt av ulv, kunne leve med. Vi var i ferd med å få noe som faktisk kunne få konfliktnivået ned. Det er derfor det er så fortvilet at vi nå, for femte sesong på rad, er i en situasjon der ulvebestanden ligger langt over bestandsmålet. Rovviltnemndene gjør sine vedtak om kvoter for lisensfelling, i tråd med de føringene som Stortinget har gitt, før de så overprøves av regjeringen. Resultatet av dette er at rovviltforvaltningen der ute nå har en tillit som er tilnærmet lik null. Slik kan det ikke fortsette, og det er regjeringens ansvar.

Ulven i Norge er en del av en sør-skandinavisk ulvestamme. Det er en svært levedyktig bestand på i underkant av 400 individer. Hvordan Norge vil forvalte sin delbestand av den, er helt og holdent opp til oss. Vi må selvfølgelig ha lover for hvordan det skal gjøres. Vi må selvfølgelig sørge for et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for de fellingstillatelsene som gis. Derfor er dette forslaget problematisk.

Det er viktig at vi nå avklarer hjemmelsgrunnlaget, men jeg kommer ikke utenom å si at jeg dessverre sitter med en følelse av at når det gjelder å komme ned på det bestandsmålet som Stortinget har bestemt, er også politisk vilje i Klima- og miljødepartementet et betydelig problem.

Espen Barth Eide (A) [11:09:56]: Jeg vil vise til de utmerkede redegjørelsene som mine kollegaer Sjåstad og Sandtrøen allerede har gitt i denne saken, men vil svært sterkt understreke at for Arbeiderpartiet er det viktig både å ha og å opprettholde en todelt målsetting, altså bevare bærekraftige rovviltstammer og ta hensyn til beitenæringen, i tråd med Stortingets vedtak.

Arbeiderpartiet er stolt over å ha bidratt til naturmangfoldloven og står solid på den. Arbeiderpartiet er også stolt over å ha bidratt til og stemt for rovviltforlikene, også det i 2016, og bestandsmålet. Og så er vi svært opptatt av at disse tingene skal henge sammen og må henge sammen og må oppfattes som at de henger sammen.

Som flere har vært inne på i denne debatten, er det en betydelig sentrum-periferi-konflikt i dette, som vi ikke skal ta lett på. Det er en sterk følelse i store deler av landet, et stykke vekk fra hovedstaden, av at myndighetene sier én ting og gjør noe annet. Få ting er mer egnet til å undergrave tilliten til sentrale myndigheter og tilliten til vedtatt politikk.

Det var ikke alle partier som har deltatt i denne debatten, som var enig i det bestandsmålet som ble satt. Både Venstre og SV, og også Senterpartiet, stemte imot det, men vi sto bak det. Vi mener at bestandsmålet skal reflektere den helhetlige politikken, og at det må tas på alvor.

Så har vi sett i behandlingen av dette at det er en motstrid, egentlig, mellom naturmangfoldloven slik den er formulert, og dette bestandsmålet, og vi ønsker å bringe dette sammen. Vi ønsker ikke på noen måte å bevege oss vekk fra forpliktelsene i Bernkonvensjonen – det har vi gjort eksplisitt – og derfor skal også i vårt forslag hele første ledd stå som det står, men så skal vi i andre ledd også gjøre en henvisning til at bestandsmålet er alvorlig ment – Stortinget sto bak dette. Det er en veldig viktig presisering.

Jeg tror aldri konfliktnivået i denne saken blir null, men jeg tror vi kan få det ned hvis man er tydeligere på at det er en sammenheng mellom det Stortinget sier om et bestandsmål, som har en øvre og nedre grense, og den praksisen man fører i tråd med det, ikke slavisk, ikke uten å ta noen andre hensyn, men slik at det tillegges stor vekt. Det vil også øke respekten for at vi skal ha bærekraftige rovviltstammer i de deler av landet som er mest berørt. Derfor tror jeg det er viktig å erkjenne at dette er en sak hvor det er sterke meninger i begge retninger. Vår jobb er å finne det best mulige kompromisset som på en best mulig måte ivaretar både behovet for bærekraftige stammer og behovet for å ta hensyn til beitenæring og andre allmenne hensyn.

Arne Nævra (SV) [11:12:59]: Jeg er sjøl jordbrukssønn, jeg er en jordbruksvenn, og jeg er en distriktsvenn, som har stemt og kjempet mot all sentralisering, som også Senterpartiet er opptatt av: kommunesammenslåing, politireformen, liberalisering av taxinæringen, færre drosjer i distriktene, kjempet med nebb og klør og blitt nedstemt med hensyn til antall postombæringer i distriktene, kjempet for mer midler til mindre bruk i distriktene, slik at de skal bruke mer av eget fôr, mindre import, mer sjølberging osv. Jeg er medlem av Småbrukarlaget.

Jeg hadde også fått problemer hvis jeg visste at antall ulv i sonen truer jordbruket i Norge på noen som helst måte. Men når det overhodet ikke er i nærheten av å bety noen trussel for jordbruket og distriktene hvor mange flokker som er inne i ulvesonen, må jeg ta til motmæle. Det er vel ingen som følger med i norsk landbruk, som ikke vet at den virkelige trusselen mot norsk landbruk er WTO, det er EU, det er liberale handelsregimer, høyrekreftenes politikk i Stortinget i retning av industrielt stordriftsjordbruk – det er det som er fienden. Dette vet vi.

Men det er mye lettere å skyte en ulv enn WTO. Hvor ligger egentlig WTO? EU vet vi ligger delvis i Brussel, men hva så? Ulven er lettere. Den kan spores og innringes – og skytes. Det er leit å se at Senterpartiet ikke skjønner, og enda mer skuffende at ikke Arbeiderpartiet skjønner, at når det gjelder flertallets syn her i landet og for å få aksept for en landbrukspolitikk som krever mye overføringer, for en landbrukspolitikk som skal tjene fellesskapet og distriktene, er sånne skyteholdninger en bjørnetjeneste nettopp for distriktene og næringen sjøl. På lang sikt trenger næringen all den støtten den kan få, også fra miljøbevegelsen, fra miljøpartiene og alle dem som ønsker grønne, livskraftige bygder. Ellers er nok norsk landbruk virkelig rødlistet.

Gang på gang har det kommet angrep på forslag til regelverk, forskning og norsk naturforvaltning fra Senterpartiet eller tilstøtende miljøer, og anklager mot forskernes nøytralitet og resultater, og alle beskyldninger og antydninger er tilbakevist gang på gang. Påstander og framsetting av mistanker om at gentesten er feil, er også blitt tilbakevist. At det er hybrider eller dyreparkulver i ulvestammen, er også tilbakevist. Dreping og skyting skal alltid være svaret på konflikter eller utfordringer, uten kunnskapsgrunnlag, aller sist nå ved skyting av havørn fordi ærfuglbestanden går tilbake. Det er trist.

Når det gjelder Stortinget og norsk viltforvaltning, sier jeg som Nordahl Grieg: «Ung må verden ennu være».

Statsråd Sveinung Rotevatn [11:16:22]: For å svare opp litt av det som har kome i løpet av debatten: For det første har nok representanten Arnstad rett i at det er relativt uvanleg at eg bruker såpass store delar av innlegget mitt ikkje berre på å forklare regjeringa sin politikk, men også på å kritisere det vedtaket som ligg på bordet. Grunnen til det er at dette er eit så uvanleg forslag at eg meiner det er riktig å adressere det. Det er mogleg representanten Barth Eide og representanten Arnstad har eksempel på andre gonger dei har stemt for å instruere ei regjering til å omgjere eit forvaltningsvedtak når regjeringa meiner det ikkje er lovleg grunnlag for å gjere det. I så fall er eg veldig interessert i å få dei eksempla opp hit, så kan vi diskutere dei. Eg kjem ikkje på nokon.

Når representanten Arnstad går vidare med å seie at fleirtalet gøymer seg bak lagmannsrettane, vil eg seie at det er eit syn på rettsstaten som er mildt sagt oppsiktsvekkjande. Men det er ikkje slik at vi, som ein også seier, trykkjer den domen til vårt bryst. Tvert imot har eg sagt at vi kjem til å anke domen fordi vi er ueinig i han, og Klima- og miljødepartementet meiner at handlingsrommet er større enn det lagmannsretten slår fast. Men vi må likevel halde oss til at det har den gjort, som ansvarleg regjering. Så vil eg også påpeike at dette forslaget vart levert før den domen kom, så det hadde ingenting med den å gjere. Vi sa også før domen kom, at vi meinte det i utgangspunktet ikkje var rettsleg grunnlag for å gjere dei to vedtaka som ein her ønskjer å gjere. At domen så har kome, understrekar det poenget, og gjer det faktisk endå meir alvorleg at ein ønskjer å gjere det vedtaket som Arbeidarpartiet og Senterpartiet ønskjer å gjere i dag.

Så til bestandsmål. Jo, regjeringa styrer etter bestandsmål når vi driv rovviltforvaltning. Vi legg stor vekt på dei både når det gjeld ulv, og når det gjeld bjørn og andre rovviltartar. Vi ligg litt over på nokon, vi ligg godt under på andre – engasjementet her ligg utelukkande på førstnemnde kategori, men det er likevel noko som vi styrer etter. Når det er sagt: Då ein behandla rovviltforlika i Stortinget, og då fleirtalsvedtaket om ulv vart gjort, sa altså dette stortinget tydeleg at forvaltninga, medrekna bestandsmålet, skal skje innanfor rammene av naturmangfaldlova og Bernkonvensjonen. Vi kan altså ikkje styre etter bestandsmålet aleine, for Stortinget har bedt oss om ikkje å styre etter bestandsmålet aleine, men ta omsyn til nettopp det. Det er det knapt éin representant som nemner her i dag, og det synest eg er oppsiktsvekkjande.

Så har eg, som eg også sa i replikkrunden, stor respekt for at det er ulikt syn på rovdyrpolitikk, både mellom parti og representantar, og eg skjøner at det er ei viktig sak for dei det gjeld. Eg diskuterer det gjerne med Senterpartiet, med Framstegspartiet, med Arbeidarpartiet og med andre. Men det vi alle må kunne vere einige om, er at i Noreg driv vi ei rettsstatleg forvaltning innanfor grensene av dei lovene som Stortinget vedtek. Det bør med respekt å melde vere eit totalt ukontroversielt utgangspunkt for ein debatt. At Senterpartiet og Arbeidarpartiet ikkje evnar å sjå det, heller ikkje gjennom innlegga sine her i dag, eller å kome med nokon spesielt interessante motargument for det vi her fører til torgs, synest eg er merkeleg å registrere. Eg håpar at det ikkje vert tonen framover i desse viktige debattane.

Jon Georg Dale (FrP) [11:19:47]: Aller først: Når ein høyrer debatten og høyrer både SV og Miljøpartiet Dei Grønes manglande respekt for ulveforliket, er det i alle fall ingen tvil om at det inneber ei forakt for folk som ber konsekvensane av rovdyrpolitikken, på ein måte som ikkje tener Stortinget særleg til ære. Difor er det nødvendig når heimelsgrunnlaget ikkje er sterkt nok til å forvalte bestandsmåla, at ein gjer nødvendige endringar i lovgrunnlaget.

Når ein høyrer senterpartirepresentantar på talarstolen i dag, som omtalar det juridiske grunnlaget nesten som ein brysam parentes, meiner eg Stortinget ikkje tek tilstrekkeleg på alvor at det faktisk er den lovgjevande forsamlinga. At stortingsrepresentantar som er utdanna juristar, omtalar det i same ordelag, er meir overraskande enn noko anna. Det er vel kanskje difor representanten Arnstad først og fremst konsentrerte seg om dei to forslaga som ikkje hadde jus i seg, i eit angrep på Framstegspartiet. Eg trur det var ei klok tilnærming. Det er openbert for alle at det juridiske grunnlaget som Senterpartiet baserer desse forslaga på, dessverre med støtte frå Arbeidarpartiet, ikkje i det heile står seg.

Til eitt av dei andre forslaga, f.eks. forslag nr. 2, frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet. : Eg vert spurd om kvifor Framstegspartiet ikkje stemmer for det – det er ikkje noko juridisk spørsmål i det. Kva vil ein framskunda frist, ein absolutt frist frå Stortinget for når forvaltingsvedtaket skulle fattast reelt, medføre? Jo, det medfører mindre rom for politiske vurderingar, uttømming, nye rundar for å sjekke handlingsrommet og meir makt til miljøforvaltinga når slike vedtak skal fattast.

Intensjonen bak forslaget deler eg fullt og heilt, men eg trur konsekvensen av det vil vere det stikk motsette av det Arbeidarpartiet og Senterpartiet vil, eller meiner med det, når dei fremjar eit slikt forslag. Eg trur det gjev meir makt til Miljødirektoratet og til Klima- og miljødepartementet på eiga hand, at det er den direkte konsekvensen av forslaget. Difor stemmer eg ikkje mot forslaget fordi Senterpartiet har fremja det, men eg stemmer imot det fordi det er eit dårleg forslag. Dårlege forslag stemmer eg ikkje for, heller ikkje når Senterpartiet har fremja dei – sjølv i saker der vi har mykje felles tankegods med Senterpartiet, som at vi skal forvalte Stortingets vedtak om bestandsmål. Det er det denne saka handlar om. Det handlar om at vi faktisk tek ansvar for at vi skal ha ei ulveforvalting i tråd med Stortingets fastsette bestandsmål basert på eit juridisk grunnlag, der Senterpartiet og Arbeidarpartiet dessverre har late seg lure til å drive politisk spel i staden.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:23:08]: Jeg merket meg at statsråden sa i stad at nå gjelder det å bevilge seg mer tid i denne saken. Det er nettopp det regjeringen har gjort gang etter gang, år etter år – bevilget seg tid for å sørge for å trenere de tydelige vedtakene som Stortinget har fattet når det gjelder bestandsmål, slik at en ikke kommer ned på det bestandsmålet som Stortinget har satt. En har gang etter gang overprøvd rovviltnemndene – ikke én gang, ikke to ganger, men gang etter gang, år etter år. Det har ført til at det har blitt en grunnleggende mistillit til rovviltforvaltningen i Norge. En har mistet tillit til at en faktisk følger opp de vedtak som Stortinget fatter.

Selv bor jeg i nærområdet til Mangen-flokken. Når jeg hører representanter i denne salen stå opp og belære og beskrive hvor glitrende sameksistensen er mellom de ulike interessene, synes jeg disse representantene kunne ha kommet til nærområdet og snakket med dem som bor der. En kunne ha stilt opp på det folkemøtet som var på Bjørkelangen, der hundrevis av folk møtte opp, og der en for så vidt også festet lit til representantene fra Fremskrittspartiet, som ga uttrykk for at når de nå var ute av regjering, skulle en ikke lenger holde sin vernende hånd over Mangen-flokken, men en skulle sørge for at den ble tatt ut.

Til representanten Dale, som snakker om at andre er jurister: Kanskje noen skulle ha ønsket at representanten Dale var jurist selv, så kunne han ha representert WWF i ankesaken mot staten. For maken til prosedering av WWFs sak skal en lete lenge etter! En skyver foran seg en dom som ikke er rettskraftig foreløpig, for å sørge for at en ikke skal gjennomføre det vedtak som Stortinget har fattet tidligere når det gjelder rovviltpolitikken.

Lagmannsretten er også tydelig på at det er fullt mulig å operere i tråd med bestandsmålet og samtidig ivareta våre internasjonale forpliktelser.

Det er mange i dag som er skuffet over Stortinget, når en ikke lenger har en flertallsregjering, som hadde mulighet til å sørge for at Stortingets vilje ble gjennomført. Dessverre skjer ikke det i dag.

Ole André Myhrvold (Sp) [11:26:31]: Det er interessant å høre representantene Dale og Halleland fra Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet har hevdet at de har kommet ut av fengsel, men det minner mer om åpen soning med meldeplikt når man hører representantene (munterhet i salen).

Jeg har egentlig litt lyst til å snakke om forslag nr. 4, fra Senterpartiet. I Granavolden-erklæringen sier man at man skal opprette en klagenemnd. Fremskrittspartiet har i hvert fall offisielt sagt at de ikke står på Granavolden-erklæringen, selv om regjeringen gjør det, men Fremskrittspartiet vil ikke stemme for Senterpartiets forslag nr. 4, som går på at man skal sørge for at rovviltnemndenes struktur ligger fast, og at forslaget om å flytte endelig beslutningsmakt i klagesaker på rovviltfeltet til en uavhengig, nasjonal klagenemnd legges bort.

Vi hørte akkurat representanten Dale argumentere for hvorfor Fremskrittspartiet ikke ville stemme for forslag nr. 2, om klagebehandling senest én måned før jaktstart. Han var redd for at man skulle flytte makt vekk fra folkevalgte demokratiske organer og inn i Miljødirektoratet. Men forslaget om en uavhengig, nasjonal klagenemnd vil også flytte makt vekk fra denne salen. I dag er det sånn at denne salen kan peke på statsråden hvis vi er uenig i de beslutninger statsråden tar. En uavhengig, nasjonal klagenemnd vil flytte makt ut av dette huset. Hvem er det da Stortinget skal stille til ansvar hvis det er denne klagenemnda som skal avgjøre, og ikke statsråden?

Dette er jo et uhyre politisk område. Det ser vi av debatten i dag, og det vet vi av debattene som har gått tidligere, så det å flytte makt vekk fra statsråden og over til en uavhengig, nasjonal klagenemnd vil være å flytte dette inn i det lukkede rom og vekk fra folkevalgte fora. Jeg visste at Fremskrittspartiet var glad i staten, men at det var så langt man ville gå, hadde jeg ikke trodd.

Vi kan være uenig eller enig med sittende statsråd i rovviltpolitikken, men statsråden svarer i hvert fall til Stortinget og stilles til ansvar her. Det kan man ikke gjøre med en uavhengig klagenemnd. Det hadde vært interessant å få høre Fremskrittspartiets begrunnelse for hvorfor man ikke vil stemme for forslag nr. 4.

Stefan Heggelund (H) [11:29:27]: Det er blitt sagt noen ting fra talerstolen som ikke kan stå uimotsagt.

Det ene er at Høyre ikke deltar i rovdyrdebatten. Det er direkte feil. Høyre deltar i disse debattene over hele landet, det vet alle som følger med på rovdyrspørsmålet.

Det andre er at regjeringen og Høyre ikke står på rovviltforliket. Det er også direkte feil. Vi står på rovviltforliket. Samtidig står vi på den enigheten som ble inngått om naturmangfoldloven, og vi står på en effektiv rovdyrforvaltning. Det siste innlegget vi hørte her nå, var et innlegg mot en mer effektiv rovdyrforvaltning.

Regjeringen har også anket dommen i lagmannsretten fordi vi mener handlingsrommet er større enn det man der har lagt til grunn. Samtidig vil man jo da få en juridisk klarlegging fra Høyesterett om handlingsrommet for ulveforvaltning innenfor gjeldende lovverk.

Så til Arbeiderpartiet, som framstår så høye og mørke i denne debatten: Det er underlig hvor lenge man kan være høy og mørk når det går dårligere og dårligere med eget parti. Da de plutselig bestemte seg for å fremme forslag om rovdyrpolitikk, var det etter at Senterpartiet hadde fremmet sine egne forslag. Dette er blitt Arbeiderpartiets modus operandi. Vi ser det i sak etter sak. Den såkalte ørnen har styrtet på utrygg grunn. Foreslår regjeringen en mer effektiv offentlig sektor, ja, da kan det hende at Arbeiderpartiet først er med, men så ser de etter hva Senterpartiet gjør, og så snur de. Da Arbeiderpartiet for litt siden bestemte seg for å svekke politikken som dette landet fører for nullutslippsbiler, var det fordi de følger etter Senterpartiet. Så jeg har lyst til å gratulere representantene Slagsvold Vedum, Arnstad, Myhrvold og Borch. Det er disse representantene som er reell opposisjonsleder i Norge.

Marit Arnstad (Sp) [11:32:22]: Det er godt at representanten Heggelund understreker at Høyre-folk er opptatt av rovviltpolitikk, for det er jo sant. Jeg treffer svært mange i min egen del av landet som er veldig fortvilet over denne regjeringens rovviltforvaltning, som er fortvilet over mangelen på vilje til å lytte til dem som har dyr i beiteprioriterte områder, som opplever en uforutsigbar forvaltning, og som opplever at de ikke blir lyttet til når det gjelder forvaltningen, enten det er ulv eller bjørn.

Jeg har et par kommentarer til debatten. For Senterpartiet er det viktig at det er noen frister for offentlig forvaltning, slik at folk vet hva de skal forholde seg til. Det mener jeg er alminnelig sunn fornuft i offentlig forvaltning. Representanten Dale kan umulig ha fulgt debattene om rovvilt og ulveforvaltning de siste årene. Det som er problemet, er at rovviltnemndene gjør sine vedtak i august, og Miljødirektoratets faglige uttalelser vil vanligvis foreligge i oktober – allikevel må folk vente helt til lillejulaften eller nyttårsaften for å få vite hva regjeringen faktisk mener om ankebehandlingen. Det er bakgrunnen for forslag nr. 2, som vi fremmer, og som jeg mener er et alminnelig krav det er riktig å stille til norsk forvaltning når det oppleves så lite respektfullt som det har gjort de siste årene – når man avgjør ankebehandlingen helt inn i julehelga eller nyttårshelga.

I mitt innlegg var jeg opptatt av lagmannsrettens dom. Jeg er enig med staten. Resultatet var feil, og derfor er det godt at dommen blir anket. Det er viktig at staten gjør det, og det er viktig at statsråden er oppe her og erkjenner at staten mener at resultatet er feil. Noe annet ville vært meget oppsiktsvekkende.

Jeg mener også at domspremissene i den dommen er ganske interessante, for de støtter langt på veg de vurderingene stortingsflertallet har gjort, ikke bare når det gjelder bestandsmålet på fire–seks, men også når det gjelder tolkningen av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven § 18 c. Domspremissene i denne dommen er veldig interessante. Så er det klart at ugyldigheten er knyttet til de konkrete vurderingene av de to revirene. Det er «fair enough», men det mener altså staten er feil, og de har anket dommen på det grunnlaget. Det synes jeg er utmerket. Det skal bli interessant å se den videre vurderingen av det.

Jeg synes representanten Tonning Riise hadde et interessant innlegg. Jeg er for så vidt enig i at Stortinget ikke skal drive noen løpende forvaltning av ulveproblematikk. Jeg er enig i det, men det grunnleggende problemet i denne saken er, som også han påpekte, at forvaltningen ikke forholder seg til de vedtakene Stortinget har gjort. Det skjer gang på gang, år etter år, og det skaper irritasjon og fortvilelse både ute blant folk og i Stortinget – naturlig nok.

Arne Nævra (SV) [11:35:32]: Det er i alles interesse å få konfliktnivået ned i disse sakene. Første bud er i hvert fall å ha faglige, biologiske kunnskaper i bunnen for alle vedtak og at denne kunnskapen kommer ut til folk. Jeg savner at forvaltningen er tydeligere i mediene når det er åpenbare feil i oppslagene. Det gjelder bestander, det gjelder vandringer, det gjelder dyras farlighet, osv. Jeg nevnte noen av dem i innlegget mitt. Jeg kjenner til at Statens naturoppsyn på et vis nå er fratatt naturveiledningstjenester, og at rovviltsentrene i større grad skal ta over, men dette er tydeligvis altfor lite. Jeg skulle likt om statsråden kunne ta et lite innlegg om akkurat det, for det betyr veldig, veldig mye. Vil han vurdere flere ressurser til informasjonsarbeid for å få i hvert fall de saklige faglige kunnskapene ut? Det betyr veldig mye med tanke på konfliktnivået.

Jon Georg Dale (FrP) [11:36:46]: La meg innleiingsvis starte med å gje honnør til Senterpartiet for éin ting: Dagens beste spydigheit kom frå representanten Myhrvold.

Når det er sagt, vil eg til forslag nr. 4, som fleire har utfordra oss på. Grunnen til at vi ikkje stemmer for det forslaget no, er for det første at vi vil gjere ei reell vurdering av korleis ei eventuell anna klagebehandling vil kunne gå føre seg. Om det f.eks. kunne vere ei samansetjing og eit sekretariat som minte meir om korleis rovviltnemndene sjølve er organiserte, kunne det vere aktuelt å sjå på ei slik løysing. Om det reelt sett ikkje vert ei betre løysing, er vi førebudde på å vere mot det når eit slikt forslag eventuelt kjem til behandling.

Når det gjeld strukturen på rovviltnemndene, som er omfatta i det same forslaget, er Framstegspartiet einig med Senterpartiet, men sidan forslaget er stilt opp i ein samanheng, stemmer vi ikkje for det i dag. Vi vil oppfordre statsråden til ikkje å gjere slike endringar i strukturen på rovviltnemndene.

Statsråd Sveinung Rotevatn [11:38:05]: Representanten Arnstad har heilt rett i at det er mange interessante premissar i dommen frå Borgarting lagmannsrett, men om ho meiner at det er noko der som tilseier at det forslaget Senterpartiet i dag fremjar, er innanfor lovverket, ville det vore interessant å høyre det – for det har i alle fall ikkje eg sett.

Representanten Myhrvold hadde eit flammande innlegg for at det ikkje er forvaltninga og nemndene som skal ha det siste ordet i rovviltforvaltninga – det må liggje på politisk nivå hos statsråden. Tidlegare i dag hadde representanten Borch eit flammande innlegg om at statsråden ikkje må finne på å overstyre forvaltninga i desse sakene – dette er det forvaltninga som skal bestemme. Her er det to hender som ikkje aner kva den andre driv med. Her må Senterpartiet bestemme seg.

Det vart nemnt av representanten Gjelsvik – apropos nemndene og forvaltninga – at vi overprøver nemndene gong etter gong etter gong. Det er ikkje riktig. Cirka 90 pst. av alle fellingsvedtak i nemndene vert oppretthaldne av Klima- og miljødepartementet. Det er eit svært lite mindretal der ein av og til finn at det ikkje er lovgrunnlag. Det var tilfellet med dei to revira vi diskuterer her i dag. Då tok representanten Slagsvold Vedum – trur eg det var – opp at ein brukar så lang tid på klagebehandlinga. Det kan eg i og for seg forstå. Det er aldri eit mål å bruke lang tid på klagebehandling. Men ein av grunnane til det var nettopp at forvaltninga, rovviltnemndene, ikkje hadde grunngjeve kvifor ein skulle ta ut desse to revira. Det har Stortinget sagt at dei må gjere. Difor sende vi saka tilbake til dei for å få ei grunngjeving. Det fekk vi ikkje, og då var det ikkje noko grunnlag for å oppretthalde vedtaket. Det er ein av grunnane til at det tok ein del tid. Det er sjølvsagt å beklage, men slik var det.

Det vart nemnt at vi må kome oss ut – eg antek at «vi» betyr politisk leiing i departementet – og møte folk. Det vart nemnt konkrete demonstrasjonar, som på Bjørkelangen. No veit eg ikkje om representanten var der, men det var i alle fall politisk leiing i Klima- og miljødepartementet ved statssekretær Atle Hamar. Det er klart at ikkje alle der er einig i politikken og forvaltninga regjeringa driv med, men vi møter opp og treffer folk – og det skulle også berre mangle. Det er viktig i så viktige saker.

Til sist: Det var vel representanten Myhrvold som sa at Framstegspartiet har kome ut av fengsel, og at det minner meir om open soning med meldeplikt. Eg tolkar vel representanten Dale meir dit at Framstegspartiet si vurdering her i dag er at når ein først har kome ut av fengsel, er det kanskje klokt å ikkje gjere seg skuldig i nye lovbrot med ein gong. Det trur eg er ei grei linje å leggje seg på.

Takk for ein god debatt. Eg ser fram til nye rovviltdebattar framover.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [11:40:47]: Jeg tok ordet til en liten oppklaring, for nå har statsråden ved mange anledninger vært på talerstolen, men han har fortsatt ikke kommentert de to aller viktigste sidene av hva dette handler om:

1. Det ene er om bestandsmålet er i tråd med den helhetlige politikken som Stortinget har vedtatt. Det har vi nå fått bekreftet at det er, ettersom statsråden ikke har kommentert på noe annet.

2. Statsråden kommenterte heller ikke på det konkrete poenget som jeg tok opp, om de regionale planene som staten selv har godkjent. Det er det politisk sett statsråden som har ansvar for. Det var følgende poeng: at «byrdefordeling ved en utskifting av konfliktfylte familiegrupper når bestandssituasjonen tillater dette» skal skje «slik at ikke de samme områdene skal opprettholde familiegrupper over lang tid».

De to viktigste sidene ved denne saken har altså statsråden unnlatt å kommentere, og det viser med all tydelighet at det er nødvendig og helt riktig, alt det Arbeiderpartiet gjør i denne saken for å rette opp og presisere det Stortinget alltid har ment, og mener per dags dato.

Margunn Ebbesen (H) [11:43:15] (ordfører for sakene): Jeg vil takke både næringskomiteen og utenriks- og forsvarskomiteen for godt samarbeid om disse sakene. Det er en enstemmig komité som fremmer sakene.

Det vi har til behandling her, er en proposisjon der regjeringen ber Stortinget om samtykke til å godkjenne vedtaket fra EØS-komiteen om innlemmelse av forretningshemmelighetsdirektivet om beskyttelse av fortrolig knowhow og fortrolige forretningsopplysninger mot ulovlig tilegnelse, bruk og formidling. Videre vil gjennomføring av direktivet i norsk rett kreve lovendringer, og Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning er derfor nødvendig etter Grunnloven § 26 andre ledd. Forslaget til ny lov om vern av forretningshemmeligheter gjennomfører direktivet i norsk rett. Derfor behandles også her en proposisjon om ny lov – forretningshemmelighetsloven.

Når det gjelder forretningshemmelighetsdirektivet, bemerkes det i proposisjonen at regelverket vil ha særlig betydning for nyskapende foretak, spesielt mindre foretak som bygger hele sin virksomhet på et fåtall innovasjoner eller forretningsideer.

Når det gjelder forslaget til ny lov om vern av forretningshemmeligheter, inneholder den bl.a. en legaldefinisjon av begrepet «forretningshemmeligheter». Det innføres også detaljerte håndhevingsregler i proposisjonen, som innebærer en klarere regulering av hvilke sanksjoner og tiltak en innehaver av en forretningshemmelighet kan påberope seg ved et inngrep.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [11:45:08]: På vegne av justis- og innvandringsministeren vil jeg bare legge til noen ord fra regjeringas side. Regjeringa foreslår i lov- og samtykkeproposisjonen om vern av forretningshemmeligheter at EUs forretningshemmelighetsdirektiv fra 2016 skal inntas i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett. Dette vil bringe vernet for forretningshemmeligheter i Norge til samme minimumsnivå som i resten av EØS.

Det er viktig å understreke at lovforslaget i stor grad innebærer en videreføring av gjeldende rett, men vil gi en mer helhetlig og tydelig regulering av vernet for forretningshemmeligheter enn dagens lovgivning, som er fragmentarisk, overlappende og til dels motstridende. Et eksempel er at både markedsføringsloven § 28 og straffeloven § 207 forbyr rettsstridig bruk av forretningshemmeligheter ervervet i anledning av et tjeneste-, tillitsvervs- eller forretningsforhold. Mens vesentlig overtredelse av markedsføringsloven § 28 har en strafferamme på fengsel i inntil seks måneder, opererer straffeloven § 207 med en øvre strafferamme på fengsel i to år for den samme handlingen.

Forslaget vil også bringe lovgivningen for vern av forretningshemmeligheter nærmere det som gjelder for de beslektede immaterialrettighetene. Blant annet inneholder lovforslaget en detaljert framstilling av hvilke håndhevingsmidler en innehaver av en forretningshemmelighet har til rådighet ved inngrep. Det er regjeringas intensjon at forslaget vil gjøre regelverket enklere tilgjengelig for brukerne, spesielt mindre foretak som bygger hele sin virksomhet på et fåtall innovasjoner eller forretningsideer. Betydelige deler av den rettslige reguleringen av forretningshemmeligheter er domstolskapt, derfor er den også mindre tilgjengelig for brukerne. Det gjelder bl.a. definisjonen av hva som utgjør en forretningshemmelighet, noe som ikke framgår uttrykkelig av dagens lovgivning.

Jeg er glad for at næringskomiteen ikke har hatt innvendinger mot forslaget, som i sin tid ble godt mottatt under høringen, og at komiteen deler oppfatningen om at forslaget ikke skal innskrenke ytringsfrihetsvernet eller pressens rett til innsyn i forhold til det som gjelder etter dagens lovgivning.

Jette F. Christensen (A) [11:48:45] (ordfører for saken): Siden Norge er så lite og verden så stor, er det da i det hele tatt noen vits i å gjøre en forskjell? Det er en samlet komité som har landet på at svaret på det bør være ja, og det er jo trygt.

På vegne av komiteen vil jeg takke for Meld. St. 27 for 2018–2019, om Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid. Den kom akkurat da vi trengte den. Den liberale, regelstyrte verdensordenen som har tjent oss vel siden annen verdenskrig, står på vaklende grunn. Maktbalansen i verden har endret seg, handelsinteresser og motsetninger mellom Kina og USA som ikke fantes da systemet vi baserer vår åpne økonomi på, ble laget, preger den globale verdensorden.

Internasjonale avtaler forlates av land som tidligere bar dem fram. Klimaspørsmålet er et veldig godt eksempel på problemer som ikke var i bevisstheten da systemene vi har for å løse felles problemer, ble rigget. Bistand fungerer heller ikke på samme måte som før, verken når det gjelder måloppnåelse, eller som valuta for politisk innflytelse.

Meldingen peker på seks hovedutfordringer for det multinasjonale systemet i dag. Dette er komiteens forkorting, men jeg vil gjenta dem her for å ha et bakteppe for hva det egentlig er snakk om.

1. Maktforholdene i verden er i endring.

2. Større land løser flere problemer bilateralt framfor multilateralt.

3. Liberale verdier, normer og rettigheter er under press.

4. Det er økt ulikhet innad i land og mistillit til globalisering.

5. Det er manglende representativitet og effektivitet.

6. Verden har problemer det haster med å løse i fellesskap, men som det multilaterale systemet ikke er rigget til å løse.

Meldingens gjennomgang av situasjonsbeskrivelsen og utfordringene er veldig god, men den er ikke utfyllende, og det vil den aldri være. Komiteen deler verdensbildet til regjeringen, men har ikke mulighet verken her eller i innstillingen til å gjennomkommentere alt. Heldigvis er dette starten på en bredere utenrikspolitisk debatt, og det skal jeg komme tilbake til.

Vi har rigget vår utenrikspolitikk etter hva som framhever en regelstyrt og forutsigbar verdensorden basert på våre verdier, fordi det gagner oss. For om man ikke er så opptatt av verden for øvrig, kan man være opptatt av hvordan man har det selv. Vår velferd, sikkerhet og internasjonale innflytelse er skapt og er avhengig av det multinasjonale systemet. Vår åpne økonomi er avhengig av internasjonalt handelssamarbeid og regelstyring. Fremme av folkeretten, menneskerettighetene, utvikling og stabilitet er kjernen i norsk utenrikspolitikk fordi vår rolle i verden, vår økonomi og vår sikkerhet hviler på disse pilarene. Derfor er det avgjørende for Norge å sikre det multinasjonale systemets framtid.

I dag bruker toneangivende land og framvoksende makter det multilaterale systemet til å fylle det med nytt innhold, og de etablerte verdiene systemet bygger på, er flere plasser i opposisjon. Norske interesser og overholdelse av menneskerettighetene utfordres gjennom det multilaterale systemet når det brukes til å legitimere maktmisbruk. Derfor må Norge jobbe for at de bevarer sin funksjon og legitimitet. Det er altså ikke nok bare å kjempe for deres eksistens, man må kjempe også for deres innhold.

Vi er som sagt enige om mye, men det er to ulike flertall jeg vil bruke for å underbygge at vi trenger en bredere debatt om utenrikspolitikk i denne salen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at meldingen trekker fram norske kandidaturer, formannskap og styreplasser som et virkemiddel Norge har for å påvirke. Flertallet slutter seg til dette og vil bruke anledningen til å uttrykke at det er et samlet storting som mener at det norske kandidaturet til FNs sikkerhetsråd gir en spesiell mulighet til å støtte opp om FN, folkeretten og resten av det multilaterale systemet, samtidig som det gir mulighet for bedre å fremme norske interesser. Flertallet mener Norge bør og kan stille opp, foreslå løsninger og påvirke de andre medlemmene i et forum vi er avhengige av skal fungere bedre og mer åpent. Det er en samlet komité som slutter seg til linjen om å være aktiv på reformfronten innenfor WTO, Europarådet, NATO og FN. For å forsvare og bevare må vi sikre at organisasjonene fungerer etter hensikten.

Men så er det flertallet som viser til at meldingen slår fast at FNs sikkerhetsråd og dets arbeidsmetoder trenger en reform. Komiteen mener at løsningen på problemene handelskonflikten mellom USA og Kina har skapt, ligger i å styrke og reformere WTO, ikke svekke organisasjonen. Komiteens flertall, alle utenom medlemmet fra SV, mener at det at enkeltland samarbeider seg imellom, ikke er problematisk. Eksempelvis skal og bør Norge også framover pleie et godt bilateralt samarbeid med USA, samtidig som vi er alliert i NATO. Dette gir ingen motsetning, skriver flertallet i merknadene.

Et annet flertall igjen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at bilateralisme forkledd som multilateralisme er et økende problem. Dersom en struktur utgir seg for å være et fellesskap med byrdefordeling, men i realiteten er kontrollert av bare én part, svekker det tilliten til det etablerte multilaterale systemet. Et eksempel på dette er Belt and Road Initiative, Kinas silkevei-initiativ, en rekke bilaterale avtaler der Kina nyter stor kontroll og økonomisk makt.

Dette flertallet mener at målene for den liberale verdensordenen har vært og må fortsette å være mer demokrati, transparens, ansvarlighet og stabilitet. I den internasjonale samtalen, særlig i land der utenrikspolitikk i større grad er innenrikspolitikk, skapes det flere steder inntrykk av at multilateralisme er en motsetning til nasjonale politiske utfordringer eller verdier. Dette flertallet mener tvert imot at det nettopp er gjennom det multinasjonale systemet utfordringer enkeltland har, men som deles av flere, kan løses.

Det er nettopp de ulike flertallene her som danner grunnlaget for et av forslagene. For hva er en norsk interesse? Den har blitt definert i Meld. St. 18 for 2008–2009. Der defineres den som verdibasert og ikke statisk. Den defineres som sikkerhet, engasjement, økonomi, energi, klima og miljø, internasjonal organisering, strategiske og operative utfordringer.

Det er en samlet komité som mener at det er behov for en oppdatert definisjon og beskrivelse av hva norske interesser er, og hvordan de skal forstås. Det kan godt være at de skal forstås på akkurat samme måte som i dag, men den diskusjonen trenger vi å ta.

Når stater ikke støtter opp om det multilaterale systemet, svekker det innbyggernes tillit til det. Problemet kommer når innbyggerne opplever at de har problemer som systemene ikke klarer å løse. I den internasjonale samtalen, særlig i land der utenrikspolitikk handler om landet selv, skapes det et inntrykk av at det er en motsetning. Da kan resultatet bli et økt ønske om proteksjonisme.

Det er en samlet komité som deler meldingens beskrivelse av at mye av misnøyen med effekten av globalisering kan skyldes manglende eller dårlig fordelingspolitikk i statene. Det er et veldig godt utgangspunkt for videre diskusjon. Populistiske strømninger innad i land svekker også regjeringers evne til kompromisser, som multilaterale avtaler i flere tilfeller krever. Internasjonale fellesskapsløsninger framstilles som noe som påtvinges nasjonalstater.

På vårt eget kontinent opplever flere land begrensninger i menneskerettighetene og i demokratiske strukturer. Når politikere i enkeltland svikter, må storsamfunnet være der og stille opp. Kort sagt kan det oppsummeres med at vi må kjempe for de avtalene og samarbeidene vi har. Vi kan godt lete etter nye for å løse nye problemer, men vi må kjempe kamper om igjen, for ingenting er vunnet for alltid.

I meldingen varsler regjeringen en gjennomgang av bruk av fond som kanal for norsk bistand, med mål om å identifisere gode og effektive fondsmekanismer. Den endrede situasjonen i bistandsstrukturen kan ha skapt et behov for en tilsvarende gjennomgang av hele den norske innretningen for bistand og bidrag, for verden er i endring også på dette feltet.

Vekst i antall private aktører gjør bistand relativt mindre viktig over tid. Reduksjonen i kjernebidrag og økningen i frivillige og øremerkede bidrag gjør at multilaterale organisasjoner i mindre grad er bærere av universelle normer eller føler seg bundet til å være det.

Effekten av norsk støtte til FN, i tillegg til de politiske realitetene, har vært en mulighet til å konvertere økonomisk kapital til politisk kapital og mulighet til påvirkning. Flertallet mener at utviklingen mot mindre kjernestøtte og mer prosjektrettet bistand internasjonalt gjør at økonomiske bidrag er vanskeligere å omsette til direkte innflytelse enn tidligere. Derfor trenger vi en ny diskusjon.

Skal vi øke støtten til organisasjoner som bidrar til regelutvikling? Skal vi snevre inn dagens bidrag til multilaterale organisasjoner? Skal vi endre konsentrasjonen av bistand til færre land for å øke resultatene, eller bruke bistand for å bygge partnerskap i Asia, Afrika og Latin-Amerika? Skal norsk bistand i større grad kanaliseres til temaområder vi har særlige muligheter til å bidra på, som institusjonsbygging, etablering av demokratiske kontrollfunksjoner og etablering av rettferdige skattesystemer?

Flertallet mener dette er spørsmål som krever oppdaterte drøftinger og svar i lys av situasjonen meldingen beskriver. Vi trenger en fullstendig gjennomgang av norsk bistand.

Jeg vil nå forklare hvorfor Arbeiderpartiet ikke har gått inn i merknaden til flertallet som viser til at norsk støtte til multilaterale bistandsorganisasjoner må være betinget av at disse faktisk bidrar til økonomisk utvikling. Det er fordi vi ønsker en fullstendig gjennomgang av all effekt.

Nå skal jeg også gå kjapt inn på tre områder der Arbeiderpartiet er en del av mindretallet.

Det ene er i forbindelse med at vi mener Norge må være til å stole på. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet viser til «Veivalg»-meldingen, der vårt kandidatur til formannskapet i OSSE ble løftet. Det var en enstemmig utenriks- og forsvarskomité som sluttet seg til det, men kort tid før den formelle beslutningen skulle tas, meddelte regjeringen at den likevel ikke var kandidat eller ville påta seg formannskapsvervet i 2020. Både våre internasjonale partnere, Stortinget og offentligheten må kunne forvente at en regjering har gjennomført grundige vurderinger når en går bredt ut med nyheten om at Norge skal ta ansvar og påta seg et formannskap.

Medlemmene i komiteen fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV viser også til den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser for mat og landbruk. Disse medlemmene mener at Norge bør styrke sin representasjon i slike forhandlinger.

Det tredje er at de samme medlemmene mener at forholdet mellom bistand og långivning må bli drøftet som en del av regjeringens varslede gjennomgang av bruk av fond.

Så viser de samme medlemmene til meldingens påstand om at Norge ikke er en tung nok aktør til å kunne påvirke hvordan stormaktene forholder seg til multilateralt samarbeid. Disse medlemmene mener at vi ikke har noe annet valg enn å prøve.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV, fremmer forslag til vedtak I:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en oppdatert definisjon av begrepet «norske interesser» i utenrikspolitikken.»

Jeg vil til slutt ta opp forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en gjennomgang av hvordan norsk utviklings- og bistandspolitikk best gir effekt og virker i det endrede globale landskapet, også som virkemiddel for påvirkning i multilaterale organisasjoner og sett i forhold til private investeringer.»

Michael Tetzschner (H) [12:01:53]: Først vil jeg rette en takk til saksordføreren for et utmerket samarbeid i komiteen om meldingen og en veldig samvittighetsfull og real fremstilling av både flertallssynspunkter og noen mindretallssynspunkter i innstillingen i dag.

Det er jo slik at man, når man får sakene litt på avstand, opp mot debatten, ser at man kanskje på noen punkter kunne – hvis det var det om å gjøre – samarbeidet ytterligere for å få til felles standpunkter, og jeg tror fortsatt vi skal glede oss over at det er bred tilslutning til hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Så kan vi se at det er en del forskjellig vektlegging på hvor vi skal videre, og kanskje også litt forskjell på synet på de økonomiske og internasjonale utviklingstrekkene.

Vi er enig i de hovedproblemstillinger som meldingen trekker opp, som bør gjøre at Norge stadig oppdaterer og evaluerer sine egne interesser i et større internasjonalt bilde. Jeg bare nevner – for sammenhengens skyld – det vi har pekt på, og som meldingen peker på, at maktforholdene i verden er i endring. Større land løser flere problemer bilateralt fremfor multilateralt. Liberale verdier, normer og rettigheter er under press. Økt ulikhet innad i land og mistillit til globalisering – i varierende grad, riktignok – er et fenomen. Samtidig mangler representativitet og effektivitet. Og til slutt har vi klimaspørsmålet, som en påminning om at det haster å finne felles løsninger som rekker utover landegrensene.

Når det da blir spørsmål om hvordan vi griper dette an, må jeg likevel stille spørsmålet fra mitt ståsted: Hvor lenge kan Norge unnlate å ta opp sitt forhold til EU? Vi er økonomiske medlemmer i det indre markedet, men vi ser jo stadig at den form for multilateralisme som vi ellers priser på et veldig overordnet nivå, møter, skal vi si, skepsis og direkte politisk opposisjon, også i denne sal. Der EU utvikler en energipolitikk der vi etablerer grenseoverskridende kabler som sikrer energiforsyningen i Europa, der snakker vi om et praktisk samarbeid som møter problemer i denne sal.

Jeg har vært inne på den tanken at den kanskje ikke er så fulltonende, denne hyllesten til det internasjonale og multilaterale samfunn. De som vil overbevise seg om dette, kan se nærmere på fellesmerknaden fra Senterpartiet og SV. Nå har jo slike særmerknader en tendens til å forsvinne, men jeg synes allikevel at de som kunne bekymre seg for hvordan en annen regjering ville tilnærme seg disse spørsmålene, absolutt bør se på SV og Senterpartiets fellesmerknader. Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti «mener at «den liberale verdensordenen» ikke kan omtales som et enhetlig sett av politiske ideer». De mener videre at den representerer en

«økonomisk liberalisme som i utviklingspolitikk vektlegger privatisering, frihandel og kutt i offentlige utgifter. Spesielt gjennom strukturtilpasningsprogrammene som ble innført fra Bretton Woods-institusjonene overfor utviklingsland på 80- og 90-tallet i kjølvannet av gjeldskrisen, la de multilaterale organisasjonene et enormt press på utviklingsland for å privatisere viktige fellesgoder, åpne sine markeder, eksportrette næringer, og også å bygge ned velferdstjenester gjennom krav om kutt i offentlige utgifter. Disse medlemmer mener det er et paradoks at en av de viktigste satsingene i norsk bistand det siste tiåret er nettopp Skatt for utvikling, en målrettet politikk for å bygge opp skattebasene i utviklingsland som i sin tur kan bidra til å bygge ut velferd, infrastruktur osv., kan ses som en motsats til den politikken som ble ført de foregående tiårene.»

Jeg skal ikke referere mer her, men det er tydelig at det nettopp er Bretton Woods-institusjonene, IMF og Verdensbanken, som da skal være årsaken til verdens begredelige situasjon. Men det er jo ikke slik disse landene selv ser det. Også disse landene, på tross av ulike styringstradisjoner, har blitt en del av det internasjonale varebyttet og en del av den internasjonale økonomien som har løftet hundrevis på hundrevis av millioner fra fattigdom. Så har de fått et annet problem, og det er selvfølgelig hvordan inntektsfordelingen skjer innad i landet, men det er først og fremst et nasjonalt politisk ansvar. Vi kan konstatere at selv gjennom disse krisene som vi har kalt disse midlertidige tilbakeslagene i verdensøkonomien, har verdensøkonomien hatt en vekst og dermed også ført til en velstandsøkning som har endret livsbetingelsene for utrolig mange på vår klode.

Samtidig er det de samme partiene, SV og Senterpartiet, som ellers er store helter når det gjelder klimapolitikken, som også vil markere avstand til de energiløsningene som Norge kan bidra til gjennom et liberalisert energimarked. De er imot de konkrete løsningene, og samtidig vil de gjennomføre en slags proteksjonisme på norsk, enda vår økonomi jo er helt avhengig av at vi får avsatt våre varer i en åpen verdensøkonomi.

Så kan man også spørre: Hvorfor har de glemt hele Øst-Europa, det tidligere Øst-Europas utvikling? Den gikk fra planøkonomi og bidro for det første til øyeblikkelig nedstenging av utrolig miljøbelastende industri i tidligere Øst-Tyskland, men også i de andre, mindre utviklede industrilandene. Det gjør at man i Europa har et bedre grunnlag for å gjøre de ytterligere kuttene som skal til, og som EU også samarbeider om.

Så jeg er optimist, særlig når det gjelder den regionale regeldannelsen og rettsdannelsen som vi har i vår egen verdensdel. Jeg er kanskje ikke så mye optimist når det gjelder FN-systemets evne til å reformere seg selv, bli mer effektivt og få en representativitet som øker legitimiteten blant medlemslandene. Vi ser hvordan det multilaterale fellesskapet også åpner for land som ikke har noe som helst ønske om å fremme en økonomisk liberalisme, tankefrihet eller demokrati. Man ser hvordan sterkt strukturkonservative araberland de siste årene har befolket FNs organisasjoner for menneskerettigheter for å blokkere dem for reelt utviklingsarbeid. Så det er mye Norge må ta fatt i som en aktiv aktør i FN-systemet. Min oppskrift er ikke at Norge skal trekke seg ut, men tvert imot være aktiv på alle de fronter og i alle de organisasjonene som Norge tilbys både medlemskap i og, når det passer, også førende og ledende stillinger, fordi vi har noe å bidra med ut fra både vår situasjon, våre interesser og ikke minst vår tradisjon for samarbeid og demokrati, som vi er sammen om her i Norden.

Flere av disse tingene er interessante, og vi kan sikkert komme tilbake til dem i debatten. Og på tross av de kritiske bemerkningene overfor et par av våre spesielt proteksjonistiske hjemmepartier må jeg si at jeg gleder meg over at det i denne saken er et bredt stortingsflertall for hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:10:55]: La meg først bemerke at jeg registrerer at det ikke finnes noen på min venstre side her, som vanligvis har stor interesse av å skrive mye om utenrikspolitikk i sine medier, men de er ikke så veldig opptatt av Norges politikere og hva de skulle mene i denne saken. Det synes jeg er litt interessant.

Jeg vil også takke saksordføreren for en veldig god jobb og inkluderende arbeid. Jeg synes det har vært veldig viktig. Mitt budskap vil nok stå litt i kontrast til den forrige representantens budskap, men det vil man etter hvert få høre.

Noen ganger er norsk politikk preget av gjennomgående svada. Formuleringer er så runde, meningsløse og ufarlige at hele verden kan gi sin hyllest. Formuleringen under, som er hentet fra meldingen vi i dag behandler, er et slikt eksempel:

«Et sentralt mål for norsk utenrikspolitikk de neste årene er derfor å støtte opp om forpliktende internasjonalt samarbeid og det multilaterale systemet, slik at vi kan styrke vår evne til å håndtere felles utfordringer og ivareta norske og globale interesser.»

Et sentralt mål er med andre ord absolutt alt. Ingenting er utelatt, og det finnes heller ingen prioritering. Alt er like viktig. Samtidig sier regjeringen at den også har flere mål, og hvorvidt disse er sentrale, nevnes ikke.

Regjeringen tar det for gitt at verden blir et bedre sted dersom vi alle forholder oss til internasjonale institusjoner som gir udemokratiske og totalitære land innflytelse. Det er en påstand, en påstand som ikke er basert på empiri. Det er faktisk en udokumenterbar påstand at en organisasjon som FN skaper større forståelse mellom folk og mindre ufred i verden. Det er ikke gitt at ledere eller utsendinger til FN som ikke har et legitimt mandat fra sitt eget folk, skaper en mer fredfull verden.

Festtalene om internasjonal forbrødring og dialog lyder hult og blir uten reelt innhold når statsledere legitimerer sitt ofte hatefulle budskap ved å benytte FNs talerstol, samtidig som verdens demokratiske ledere ikke tar til motmæle.

Det vi imidlertid vet, er at en grenseløs tro på globalismen fører til store migrasjonsstrømmer fra sør til nord – ofte som en indirekte konsekvens av forståelse etablert i FN, og enkelte ganger basert på FN-vedtak hvor intensjonen er å åpne opp for migrasjon. Slik forståelse eller vedtak er ikke basert på nasjonale demokratiske vedtak – den er basert på en ideologisk styrt tro på en flerkulturell internasjonal forbrødring på tvers av alle landegrenser. Den er heller ikke legitim, og derfor er folk i Europa stadig sintere, og politikerne fremmedgjør seg selv. Det er på tide at politikere i Europa får øynene opp for hva de er med på.

Fremskrittspartiet er en varm tilhenger av en liberal verdensorden. En liberal verdensorden er imidlertid helt avhengig av nasjonal handlefrihet. Uten nasjonal handlefrihet er folkestyre en illusjon. Samtidig tror vi ikke at verden blir et bedre sted dersom korrupte ledere får anledning til å bruke internasjonale arenaer til å belære demokratiske nasjoner, ei heller dersom representanter for udemokratiske land får anledning til å misbruke slike arenaer til å forsvare sine totalitære styresett, hvor konsekvensene ofte fører til forflytning av store folkemengder fra sør til velfungerende og kulturelt svært ulike land i nord.

Fremskrittspartiets støtte til internasjonale organisasjoner er ikke betingelsesløs. I motsetning til flertallet i denne sal forutsetter vi at medlemmene er legitime representanter for sine land, og at organisasjonene baserer sin virksomhet på liberale prinsipper. Flertallet legger som et premiss at norsk utenrikspolitikk skal være basert på støtte og aktiv deltakelse i internasjonale organisasjoner. Forsvar av en liberal verdensorden forutsetter imidlertid ikke en slik ubetinget støtte. Man bidrar ikke til en liberal verdensorden dersom man samtidig anerkjenner land som aktivt motarbeider ytringsfrihet. Man bidrar ikke til en liberal verdensorden dersom man bedriver dialog med land som åpenlyst ikke aksepterer menneskers likeverd eller likestilling mellom kvinner og menn. Man bidrar ikke til en liberal verdensorden dersom man anerkjenner land som ikke aksepterer politisk pluralisme eller religiøs frihet.

Norge er verdens suverent største bidragsyter til det multilaterale systemet. Nær 4 000 kr per nordmann hvert år bruker Norge på dette. Dette er for mange mennesker i Norge svært mye penger, selv om det kanskje forklares ut fra andre forhold. Men for mennesker flest, og for nordmenn flest, er dette, 4 000 kr, det de har å leve for hver måned. Det er altså et tankekors at mange der ute er fattige folk, men vi bevilger altså 4 000 kr per nordmann til dette systemet, som åpenbart ikke virker. Disse 4 000 kronene åpner selvsagt dører – også svært udemokratiske dører. Dette er selvsagt en pengebruk som kommer svært godt med når regjeringens ambisjoner er å få en plass i FNs sikkerhetsråd. Når dette kommer i tillegg til en utstrakt reisevirksomhet, står naturlig nok vårt kandidatur sterkt. Regjeringens ambisjon er for øvrig svært uklok og vil være kontrær til alle de bilaterale forbindelsene med likesinnede Norge er helt avhengig av.

Fremskrittspartiet forsvarer den liberale verdensorden når den reelt sett utøves på liberalt vis. Vi er overbevist om at handel mellom land på like vilkår vil være til gagn for alle. Vi tror at slik handel vil skape økonomisk vekst og utvikling. Forutsetningen og betingelsene for slik handel må imidlertid ha sitt utgangspunkt i nasjonal selvråderett.

Det burde være selvsagt, men all norsk utenrikspolitikk bør være basert på det som gagner Norge. Utenrikspolitikken må derfor ha folkelig forankring. Norge må derfor ta utgangspunkt i at norske interesser best ivaretas i en liberal verdensorden, forankret i folkeretten og det multilaterale systemet. Utenrikspolitikken må være basert på realisme, hvordan verden faktisk er, og ikke på idealisme, hvordan vi skulle ønske at den var.

Ambisjonen om å ivareta denne verdensordenen fremstår imidlertid i økende grad utfordrende og ligger utenfor Norges kontroll. Det er derfor ikke realistisk, eller ønskelig, at Norge skal tilrive seg innflytelse på de globale utviklingstrekkene utover landets størrelse, men at vi istedenfor står sammen med våre allierte.

Vi må manøvrere i en ny tid og tenke flere trinn fremover og ikke lene oss tilbake på det bestående. Det kan være behagelig å lene seg tilbake på det bestående, og det er sikkert mange nordmenn der ute som representerer både hist og her, som er veldig glad for at vi faktisk gjør det.

Norges engasjement må primært ivareta norske interesser, og den bør fortrinnsvis finne sted i våre nærområder og være i tråd med våre allianseforpliktelser. Det innebærer at vår primære oppgave er å ivareta sikkerhet og velferd for det norske samfunnet og for landets borgere. Vi må prioritere i vårt internasjonale engasjement. Ambisjoner om bred deltakelse i organisasjoner, forum, fredsinitiativer og operasjoner er ikke nødvendigvis i Norges interesse – det til tross for at mange nordmenn kan finne et slikt engasjement attraktivt.

Det ser imidlertid ikke ut til at dette er en ambisjon verken regjeringen eller sosialister i ulike valører i denne salen deler. For de fleste er alt internasjonalt engasjement av det gode, og til syvende og sist er alt i Norges interesse. En slik ambisjon er uten mening og mål til tross for at den gir oss anerkjennelse og status.

Som nevnt innledningsvis er det, som også saksordføreren sa, veldig uklart hva regjeringen mener med «norske interesser», og det blir veldig spennende å høre utenriksministeren eventuelt snakke litt om dette og hva de mener ikkeer Norges interesser, for det er kanskje det som er enklest å si. Men vi vil også ha det skriftlig, og derfor støtter vi forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

Jeg kan ikke la være å nevne litt av saksarbeidet som denne saken har medført, og den siden som Dagens Næringsliv skrev, hvor en kokte suppe på en spiker og kom med påstander om at Fremskrittspartiet ikke var noe glad i NATO og ikke ønsket å ha EØS-avtalen og en del andre ting. Nå kom den på bakgrunn av at noen hadde en lekkasje innad fra vår komité. For det første finner jeg det helt uakseptabelt, men mitt poeng her er først og fremst å snakke til DNs journalister, og det er Marie Melgård, Tore Gjerstad og Gard Oterholm, som basert på løgner og flisespikkeri og usanne opplysninger ba om et møte med meg. Vi hadde et 40 minutters intervju om denne meldingen, og til tross for at jeg gikk gjennom Fremskrittspartiets synspunkter, hadde de bare ett mål – uten å si det – nemlig å skape den siden med løgner som de produserte i Dagens Næringsliv. Jeg hadde ønsket å gå til PFU med denne saken, men jeg gidder ikke å bruke tid på det, så jeg har heller bestemt meg for at disse tre journalistene kommer jeg til å kutte ut og ikke ha noen samtaler med.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:20:22]: Eg vil fyrst takke saksordføraren for ein god og ryddig jobb i denne saka, både med komitéhandsaminga og i dagens debatt.

Internasjonalt arbeid er særs viktig for Noreg. Her skil eg meg nok frå førre talar, og Senterpartiet skil seg frå Framstegspartiet. Som ein liten nasjon er me avhengige av ein regelbasert verdsorden. Me er avhengige av handel med andre land, tryggleiken vår byggjer på ein allianse med andre land, og framtida vår avheng av samarbeid med nasjonane rundt oss. Det er difor særs viktig at Noreg er ein pådrivar for at eit godt internasjonalt samarbeid skal fortsetje i åra som kjem.

Dessverre er me vitne til ei negativ endring i dei multilaterale foruma. Den liberale verdsordenen har fremja eit sett med reglar og verdiar, som individuelle rettar og fridom, demokrati og rettstryggleik. Dette er no under press. På den eine sida er det ein konsekvens av at førande land, særleg USA, legg mindre vekt på multilateralt samarbeid enn tidlegare. På den andre sida er ein vitne til at framveksande makter som Kina og Russland fyller internasjonalt samarbeid med nytt innhald, og ein ser ofte at dette nye innhaldet ikkje er i tråd med dei verdiane som har lege til grunn for det multilaterale samarbeidet som voks fram etter den andre verdskrigen.

Dialog, kompromiss og samarbeid vert i mindre grad brukt for å løyse mange av dei utfordringane verda står overfor i dag. Dette er eit paradoks, ettersom mange av dei utfordringane me står overfor, ikkje kan løysast av nokon stat åleine. I møte med klimaendringane vil eit godt internasjonalt samarbeid vere avgjerande. Det er avgjerande at statar jobbar saman for å oppnå berekraftsmåla innan 2030. Spørsmålet vert då kva Noreg skal gjere. Kva er våre styrkar, og korleis skal me manøvrere i dette nye landskapet?

Noreg er eit lite land, men det er absolutt ikkje synonymt med at me har ei svak stemme internasjonalt. Tvert imot – me har høg integritet, me har fråvær av kolonihistorie, og me har slik gode føresetnader for å påverke retninga i det multilaterale samarbeidet. Me kan vise til erfaring og resultat frå internasjonale politiske innsatsar, diplomatiske bidrag og partnarskapar. Dette er styrkar og erfaringar me må nytte oss av, og me må nytte oss av handlingsrommet vårt.

Noreg er i ein særeigen posisjon i multilaterale forum i dag ettersom me ikkje er EU-medlem. Dette gir oss moglegheit til å fremje eigne synspunkt, òg på vegner av Norden, medan dei andre nordiske landa må fremje sine synspunkt gjennom EU og dermed lett mistar den individuelle og nordiske stemma i dei multilaterale foruma. Dette set oss i ein unik posisjon – me har moglegheit til å ha ei brubyggjar- og meklarrolle i fastlåste forhandlingssituasjonar, noko Noreg ikkje kunne ha hatt på same måte som EU-medlem.

Kva innhald me ynskjer å fylle internasjonalt samarbeid med i åra som kjem, er ein viktig utanrikspolitisk debatt. Kvar me har god kompetanse, og kva som er viktig for Noreg å fokusere på, bør vere leiande spørsmål i den debatten. Det er brei politisk semje om dei aller fleste utanrikspolitiske prioriteringane i Noreg. Det er bra, for me er eit lite land og treng ikkje store og tunge interne debattar om det. Likevel er det ulik vektlegging av ulike område.

Senterpartiet ynskjer ei tydelegare prioritering av berekraftige matsystem i Noreg sin multilaterale utviklingspolitikk. Matmangel og sviktande avlingar er i aukande grad årsak til ustabilitet, konflikt og migrasjon. Det vil verte forsterka gjennom klimaendringane som me alt er vitne til. Senterpartiet rosar gjerne at regjeringa fokuserer sterkare på berekraftige matsystem gjennom Mat, mennesker og miljø, handlingsplanen for berekraftige matsystem som vart lagd fram i juni 2019. Men satsinga er framleis for beskjeden – løyvinga på 100 mill. kr er ikkje i nærleiken av å vere nok til å følgje opp planen viss ein meiner alvor.

Mattryggleik er avgjerande viktig for at me skal klare å nå berekraftsmåla. Utan ei særskild satsing for å nå berekraftsmål 1 og 2, avskaffing av svolt og fattigdom, vil det ikkje vere mogleg å nå dei andre måla. Senterpartiet meiner landbruket bør nemnast særskilt, og at områda som er lyfta fram i handlingsplanen for berekraftige matsystem, bør lyftast fram i lista over Noreg sine forpliktingar og prioriteringar i det multilaterale samarbeidet.

Senterpartiet vil peike på at Noreg sine særskilde føresetnader for å medverke til å styrkje ei utvikling av klimatilpassa landbruk gjennom å fokusere på genetiske ressursar for mat og landbruk er store. I møte med raske klimaendringar, tilhøyrande plantesjukdomar og andre miljøfaktorar er det viktigare enn nokon gong å ha tilgang på motstandsdyktige plantesortar og vidareforedling.

Noreg har, slik meldinga viser, gjort ein særleg global innsats i oppretting og drift av det globale frøkvelvet på Svalbard. Noreg har òg vore brubyggjar for den internasjonale traktaten om plantegenetiske ressursar for mat og landbruk, samstundes med at me bidreg med omfattande støtte til multilateralt samarbeid på området, og me har sterke forskingsmiljø. Senterpartiet vil difor hevde at Noreg har eit særskilt fortrinn på dette området.

Me registrerer dessverre at ein er vitne til ei svekking av det multilaterale samarbeidet på området. Under det åttande partsmøtet for Den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressursar for mat og landbruk viste det seg umogleg å bli samde om å styrkje det multilaterale systemet for tilgang til genetiske ressursar og fordeling av goda frå bruken av desse ressursane. Me meiner Noreg bør styrkje sin representasjon i slike forhandlingar. Det er òg naudsynt å styrkje forarbeidet til forhandlingane med utnytting av den samla norske kompetansen, slik at ein i større grad kan leggje til rette for gode multilaterale løysingar. Dette bør vere ei strategisk prioritering for Noreg i multilaterale forum, og det er underleg at regjeringa ikkje vil støtte Senterpartiet i dette, ikkje minst gitt Kristeleg Folkeparti sitt engasjement på dette området.

Representanten Tetzschner brukte størstedelen av innlegget sitt til å kritisere SV og Senterpartiet heller enn å fremje og snakke om sin eigen politikk. Dei av representantane som lytta til første sak i dag, debatten om ulv, kunne høyre at det same var tilfellet der – Høgre brukte mykje taletid på kritikk av andre parti, og då spesielt Senterpartiet, heller enn å snakke om sin eigen politikk. Ein kan jo undrast om dette er Høgres nye strategi – minst mogleg fremje sine eigne tankar og idear og heller stadig finne eit eller anna å kritisere Senterpartiet for.

Internasjonalt er Senterpartiet slett ikkje åleine om å vere kritisk til IMF og Verdsbanken og krava dei stilte på 1980- og 1990-talet. Det betyr ikkje at ein nødvendigvis er kritisk til dei same institusjonane sitt arbeid i dag. Senterpartiet har endra haldning til institusjonane i høve til då me var opponentar og sterkt kritiske i Stortinget og i alle andre forum der me kom til orde, mot Bretton Woods-institusjonane og dei krava som vart stilte nettopp på 1980- og 1990-talet.

Eg tenkjer at den historiske sveipen innom dette høyrer med for å ha det breie biletet. Senterpartiet trur at dette òg har medverka til ei utvikling som kunne vore meir positiv enn det ho dessverre er i dag. Å bruke veldig mykje taletid på den historiske sveipen synest noko malplassert i staden for å løfte det som er dei store utfordringane, og som meldinga skisserer – eg vil seie – på ein god måte. Difor har heller ikkje Senterpartiet kome med nokon kritikk i dag, men me har løfta fram eit område som me meiner regjeringa og Noreg bør vere endå tydelegare på. Me har høg kompetanse, nemleg på det som går på mattryggleik og ikkje minst på å sikre tilgang til genetiske materiale som kan setje fattige land i stand til å produsere meir og betre mat.

Meldinga om multilateralt samarbeid er ei melding utan store konfrontasjonar mellom parti, men innhaldet er veldig viktig for landet vårt. Som eit lite land er me avhengige av at internasjonale køyrereglar vert respekterte òg av stormaktene, og Noreg må arbeide hardt i alle forum for å sikre at det vert fasiten i det internasjonale samfunnet i åra som kjem.

Audun Lysbakken (SV) [12:30:34]: Jeg vil takke saksordføreren for godt arbeid og for så vidt også regjeringen for å legge fram en melding som gir oss en anledning til å diskutere noen utviklingstrekk som vi burde ha diskutert mer i Stortinget.

SV er varme forsvarere av multilateralt internasjonalt samarbeid. Vi er stolt av den rollen Norge spiller når det gjelder bistand og internasjonal solidaritet. Vi er opptatt av at Norge skal spille en rolle, ikke minst i FNs arbeid for sikkerhet rundt om i verden, og vi trenger mer multilateralt samarbeid for å møte klimakrisen.

Denne meldingen beskriver en verden der den typen samarbeid på mange områder er i retrett, mens stormaktsrivaliseringen og alenegangen fra stormaktene tiltar. Jeg synes jo det er påfallende hvor lite vi diskuterer det, og hvor rituelt det har blitt at de fleste partiene i denne salen alltid er aller mest opptatt av å understreke hvor stor enigheten i norsk utenrikspolitikk er, mens initiativer som kunne gjort oss bedre forberedt til å møte en verden i rask endring, blir stemt ned – f.eks. SVs forslag om å sette ned en ny forsvarskommisjon.

Vi har brukt litt plass i innstillingen på det vi mener er noen svakheter ved analysen. Jeg vil egentlig takke representanten Tetzschner for å bruke så mye av sin taletid på å lese opp vår utmerkede merknad. Det gjør jo at jeg ikke trenger å gjengi alt selv. Men det er også et eksempel på det samme, for denne meldingen legger til grunn begrepet «liberal verdensorden» og på en måte hyller den liberale verdensordenen vi har hatt de siste tiårene. Men det er uten egentlig å stille spørsmål ved hva som har gjort at vi nå havner i en situasjon der denne verdensordenen er så sårbar, og der multilateralt samarbeid ser ut til å være på defensiven. Hva er det som har vært svakhetene ved denne verdensordenen som har brakt oss inn i den verden vi er i i dag? Det må man jo være interessert i å spørre seg – med mindre man velger strutsens metode og stikker hodet i sanden – og det er akkurat det vi gjør i den nevnte merknaden. Vi peker på at en vesentlig grunn til ustabilitet, manglende tillit og manglende samhold i en rekke samfunn rundt om i verden er den sterkt økende økonomiske ulikheten, fordi så mye av globaliseringen har skjedd på de økonomiske elitenes premisser, mens vanlige folk i mange land har tapt. Derfor ser man at ulikhetene øker innad i land, nesten over hele verden.

Mange av de multilaterale organisasjonene har dessverre spilt en viktig rolle i dette. Bretton Woods-institusjonene på 1980-tallet er blitt nevnt, men det gjelder også de råd og føringer som er lagt av organisasjoner som WTO, EU og OECD gjennom lang tid. Derfor peker vi på at vi er grunnleggende positiv til den utviklingen som har vært i verden i retning av sterkere internasjonalt samarbeid og politisk demokratisering, men også negativ til den økonomiske liberalismen som har vært den andre siden ved denne verdensordenen.

Vi kan ikke gjøre dette til et enkelt ja eller nei til alt multilateralt samarbeid. Vi må gjøre en vurdering av det politiske innholdet i ulike typer samarbeid. Vårt enkle utgangspunkt er at vi ønsker sterkest mulig multilateralt og internasjonalt samarbeid, men hvis det innebærer ulike former for pådytting av økonomisk høyrepolitikk, er vi selvfølgelig imot det. Det er jo grunnlaget for at et internasjonalistisk parti som SV likevel er mot norsk EU-medlemskap, som ville innebære å pådytte oss mer økonomisk høyrepolitikk.

Det er også viktig å se – på samme måte som representanten Navarsete var inne på – at det at vi står utenfor noen typer samarbeid, f.eks. at vi ikke er medlem av EU, kan gi oss en sterkere uavhengig stemme i andre typer internasjonalt samarbeid. Innenfor klimaforhandlinger og innenfor det som skjer i FN-systemet, har Norge en stemme som vi kan bruke til å fremme andre budskap og andre verdier enn det som kommer fra EU-siden, og det har ofte vist seg å være svært verdifullt.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [12:35:41]: Multilateralt samarbeid er noe av det viktigste vi har i norsk utenrikspolitikk, fra mange synsvinkler. Som ny i komiteen har jeg måttet tenke gjennom dette og vil derfor ha en versjon når det gjelder det. Multilateralt samarbeid er økonomisk avgjørende for velferden i Norge. Det trygger vår markedstilgang, eksport av olje, fisk og andre varer, våre tjenester innen skipsfart og ikke minst de enorme investeringer og pengeplasseringer som Statens pensjonsfond utland håndterer på befolkningens vegne. Regelverket i Verdens handelsorganisasjon og EØS-avtalen er viktig og passer for Norge.

Sikkerhetspolitisk er multilateralt samarbeid veldig viktig. Som en småstat med store ressurser har Norge funnet en trygg forankring gjennom mer enn 60 år i den nordatlantiske forsvarsalliansen. I senere år har vår og andres trygghet blitt truet av internasjonal terrorisme. Dette krever mer enn før et bredere samarbeid, bl.a. gjennom FN. Alle disse nevnte organisasjonene og Norges forhold til dem må oppdateres og justeres, og det må Norge bidra til og ikke trekke seg tilbake fra.

Natur og klima må beskyttes. Multilateralt samarbeid har i mange tiår vært viktig for å bekjempe grenseoverskridende forgiftning av sjø og luft. Nå er klimautfordringene en trussel mot klodens framtid. Det må internasjonalt samarbeid til for å løse det problemet, og det må vi kunne forplikte oss til.

Det samme gjelder – og det ser vi jo nå – grenseoverskridende helsetrusler. Nå har vi koronaviruset. Håndtering av slike epidemier og pandemier krever globalt samarbeid. Vi har også sett det i forrige periode, ikke minst når det gjelder migrasjon og betydningen av et Schengen-regime – ja, det kan forbedres, men vi må ha det. Vi ser også, med tanke på at vi i framtiden kan forvente flyktningstrømmer, ikke minst hvor viktig det er å ha en målrettet bistand inn mot en verden som er i endring.

Norge har sterke egeninteresser i et godt fungerende multilateralt samarbeid. Som en liten nasjon er det derfor viktig å verdsette en internasjonal rettsorden som forplikter alle. Internasjonal rett kan begrense risikoen for at små land blir offer for stormakter. Men dette dreier seg ikke bare om egeninteresser. Det som står på spill, er grunnleggende verdier for verdenssamfunnet og menneskeheten. Det norske samfunnet er tuftet på verdier, på det enkelte menneskets verdi, frihet, menneskerettigheter, rettsstat og demokrati. På lignende vis skal vi delta i internasjonalt samarbeid for å bygge disse verdiene til mer globale ordninger. Det er viktig at vi er til stede på de arenaene der det skjer, og at vi har en stemme som blir lyttet til.

Det er åpnet opp mye i disse multilaterale organisasjonene i etterkrigstiden, ikke minst gjennom FN og andre fora, og her skal vi bidra videre for å forbedre menneskehetens livssituasjon. Det er mye som gjenstår, og bærekraftsmålene gir tydelig retning. Nå ser vi en tendens til farlige tilbakeslag. Rettsstaten er under press. Autoritære regimer truer demokratier. Avtaler om rustningskontroll forvitrer. Dette må uroe oss, men det skal inspirere oss til å delta i internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer for å fremme Norges interesser og verdier på disse områdene. Vi har aldri vært passive tilskuere, men vi skal være initiativtakere og deltakere. Vi må bygge allianser med andre. I dette arbeidet er ingen stor nok alene, men verden kan mestre disse problemene gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Det er en oppgave verdt å kjempe for, og det ønsker Kristelig Folkeparti at Norge skal bidra til.

Så tillater jeg meg til slutt et lite utsyn fra Rogaland når jeg har havnet i denne komiteen med denne interessante problemstillingen. Ja, jeg er kjent med både handel og næringsliv, hvor avhengige vi er av dette. Jeg er kjent med det, ikke minst innen innovasjon, det å få nye ideer og få den kontakten med omverdenen. Jeg tenker også på det nettverket vi har i Rogaland på alle disse områdene, ikke minst innen misjon, bistand og det som har med menneskerettigheter å gjøre. Jeg er også særlig glad for at dette slår inn når det gjelder kulturutveksling, slik at vi bedre forstår hverandre når vi skal samhandle med andre. Verden er i endring, som det blir sagt, og da skal vi kunne bidra med våre verdier på en god måte.

Så er det sånn at vi i Kristelig Folkeparti også er veldig kritiske, og i Rogaland er vi kritiske, men det er for å kvalitetssikre det vi holder på med. Men en ting må være helt sikkert: Selv om vi er kritiske, vil vi gå inn i situasjonen for å bidra og forbedre.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:41:02]: Jeg vil først få takke saksordføreren og komiteen for et godt stykke arbeid og for at vi kan ha denne debatten i dag – og ikke minst for gjengivelsen av meldingas hovedinnhold på en måte som gjør at jeg ikke behøver å ta alt.

Dagens situasjon er utfordrende for Norge fordi vi har bygd vår velferd og hentet mye av vår internasjonale innflytelse fra det multilaterale systemet. Norges multilaterale arbeid er forlengelsen av våre nasjonale prioriteringer, og det internasjonale forpliktende samarbeidet er avgjørende for norske interesser på mange områder.

Det siste halvåret har vi fått stadig nye bekreftelser på at dette samarbeidet som vi har bygd vår sikkerhet, økonomi og velferd på, er i endring. Tre konkrete eksempler: I august i høst opphørte INF-avtalen, som forbød utplassering av landbaserte mellomdistanseraketter i Europa. Med det har vi mistet en avtale som var viktig for Europas sikkerhet. I desember ble ankeorganet i Verdens handelsorganisasjon satt ut av spill. Med det er en viktig mekanisme for å løse handelstvister i tråd med felles internasjonale kjøreregler blokkert. Og ved utgangen av januar trådte Storbritannia ut av EU.

Dette er tre hendelser med veldig ulike forklaringer, men alle er uttrykk for en situasjon der internasjonale samarbeidsordninger vi lenge har kunnet ta for gitt, er i bevegelse. Fastpunktene vi har navigert etter, flytter seg. Felles for dem alle er at de også har stor betydning for Norge. Dette er bare tre eksempler på en utvikling regjeringa har ønsket å drøfte med Stortinget gjennom denne meldinga, og ikke minst å kunne bidra til en god offentlig diskusjon rundt.

En utvikling som er preget av mindre stabilitet, økt uforutsigbarhet og press mot internasjonalt samarbeid og normene det bygger på, er noe jeg gjennom meldingsarbeidet har merket at mange er opptatt av. Det er større uro enn tidligere for hva som skjer i verden, og hvordan det kommer til å påvirke Norge.

Presset kommer fra flere hold: fra framvoksende makter som tar større plass enn før og fyller samarbeidet med nytt innhold, og fra stater som har båret mye av samarbeidet siden annen verdenskrig, men som nå trekker seg tilbake. Økende stormaktsrivalisering – og jeg vil understreke: en dyp, strategisk rivalisering – får konsekvenser for internasjonalt samarbeid, og det påvirker særlig handlingsrommet til små og mellomstore stater. Situasjonen er utfordrende for Norge fordi det multilaterale samarbeidet er avgjørende for å ivareta samfunnets behov på en lang rekke områder, ikke minst når det gjelder sikkerhet og velferd.

Jeg har vært opptatt av at vi skal legge en nøktern og realpolitisk analyse til grunn for utfordringene vi står overfor. Meldinga har tatt utgangspunkt i hvordan verden faktisk ser ut – ikke hvordan vi skulle ønske at den så ut. Med det hører også at vi faktisk må ta valg, og i veldig mange tilfeller mellom dårlige alternativer. Men det er ikke et alternativ for et land som Norge å la være å ta et valg eller å melde seg ut av virkeligheten.

Dagens situasjon krever at vi prioriterer hvor vi engasjerer oss. Vi har ikke anledning eller kapasitet til å delta overalt og prioritere alt like høyt. Vi vil derfor prioritere ressurser på initiativer og områder der Norge har særlige forutsetninger for å bidra, der det er realistisk at vi kan lykkes med innsatsen, og der initiativet direkte eller indirekte fremmer våre nasjonale og globale interesser.

Som komiteen har sett – og jeg er veldig glad for å se at det er full tilslutning til punktene i meldinga om hvordan vi skal jobbe – er det noen hovedprioriteringer som er viktige for oss. Den ene er å forsvare vårt utenrikspolitiske handlingsrom. Vår evne til å inngå i strategiske samarbeid og allianser har alltid vært helt avgjørende for hvilket utenrikspolitisk handlingsrom vi har. Det kommer det fortsatt til å være. Vi skal være en pådriver for reformer som gjør institusjonene mer effektive og mer representative, og jeg er glad for at komiteen også peker veldig tydelig på det i sine merknader. Vi skal søke et enda tettere samarbeid med likesinnede land i Europa, men vi må også samarbeide mer i saker av felles interesse med land vi ikke er enige om alt med.

Det å bygge nye og brede allianser er en helt avgjørende del av det å sikre vårt utenrikspolitiske handlingsrom.

I en tid med økende geopolitisk ustabilitet må vi også stille opp og ta vår del av ansvaret. Det er ikke alltid behagelig, men jeg kan love komiteen at det for Norge, som for ethvert annet land, ikke er et alternativ å ikke forholde seg til verken stormaktsrivalisering, økende uforutsigbarhet eller økende kompleksitet.

Hårek Elvenes (H) [12:59:58]: Denne meldingen er en god melding, som kommer på et helt riktig tidspunkt. Meldingen tar opp viktige endringer i verden som i høyeste grad berører også vårt land.

Norge har vært en pådriver i framveksten av den regelbaserte verdensordenen. Det har vi ikke gjort utelukkende fordi det tjener vår egeninteresse, det er også fordi verden har interesse av felles regler som skaper forutsigbarhet og stabilitet. Det tjener både de små og de store statene i det lange løp.

I motsetning til representanten Tybring-Gjedde er Høyre av den oppfatning at Norge, som en liten nasjon, har alt å vinne på et godt organisert verdenssamarbeid med sterke og forutsigbare multilaterale samarbeidsformer. Folkeretten er Norges og små nasjoners førstelinjeforsvar og kan aldri tas for gitt. Alternativet er at makt går foran rett, og da vil småstater måtte lide. Norge forventer at andre land også følger folkeretten. Derfor er Norge opptatt av å støtte sanksjonene mot land som begår alvorlige brudd på folkeretten.

Kina og Russland har lenge utfordret regler og normer for samhandling internasjonalt. Det nye er imidlertid at Trumps USA har adoptert en klart mer bilateralistisk tilnærming til internasjonal politikk. Det skaper også utfordringer for Norge. Det transatlantiske båndet er avgjørende for Norges sikkerhet, og relasjonen til Det hvite hus er uvurderlig. Presidenter kommer og går, Norges relasjon til Det hvite hus består.

Å bidra til å opprettholde internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer er og blir en hovedlinje i norsk utenrikspolitikk. Derfor framstår Norge som en tydelig forsvarer av det multilaterale systemet når det utfordres, uansett hvem utfordreren måtte være. Det hører nemlig med til historien om den ansvarlige og kloke norske utenrikspolitikken at Norge var en pådriver og en arkitekt, sammen med andre nasjoner, i opprettelsen av FN, NATO, Verdensbanken, IMF og WTO.

Norges åpne økonomi gjør at vi har stor nytte av et handelsrettslig regime. Uten forpliktende internasjonale avtaler og samarbeid hadde ikke Norge hatt den velstand som vi har i dag. Det er alvorlig når handelspolitikken nå preges av at bilaterale og regionale strategier er på frammarsj. Norge har vært en pådriver for åpne markeder og frihandel, både gjennom multilaterale avtaler og bilaterale avtaler – dette som etter SVs oppfatning er den vederstyggelige internasjonale økonomiske liberalismen.

Norges viktigste arena for å fremme norske økonomiske interesser har vært WTO og IMF. Derfor er det så alvorlig også for Norge at disse organisasjonene nå er i en form for krise og har store interne problemer å måtte forholde seg til.

Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske område. Utviklingen i Arktis, med økt stormaktsinteresse, tilsier at Norge må ha et fast blikk på nordområdene og et fast grep om nordområdepolitikken. Norge bør framstå med et tydelig lederskap når formannskapet overtas i Arktisk råd i 2022, fordi de konvensjoner og avtaler som har bidratt til stabilitet og avklarte forhold i nordområdene, nå er under press – dessverre. Dette er avtaler som er helt fundamentale for at vi skal kunne ivareta norske strategiske interesser i dette så viktige området.

Til slutt: Det er all mulig grunn til å være på vakt mot perifere land som forsøker å definere seg inn som nærarktiske stater og ønsker å utfordre balansen i Arktis. Derfor er det med glede, og en form for beroligelse, jeg ser at meldingen slår fast at Norge ønsker å styrke Arktisk råd, fordi arbeidet i Arktisk råd er så viktig for Norge. Arktis er kjennetegnet av stabilitet og godt internasjonalt samarbeid, basert på folkeretten. Slik bør Arktis forbli.

Ingjerd Schou (H) [13:05:06]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for grundig og engasjert arbeid med meldingen. Den meldingen som jeg med interesse har lyttet til bli debattert med ulike innganger i dag, er allikevel en melding som samler et godt, stort og bredt flertall i Stortinget. Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid er verdt både den utredningen som den har fått, og det arbeidet som har vært gjort i Stortinget og i komiteen. Tittelen er godt formulert, for som meldingen overbevisende forklarer, er det gjennom multilateralt samarbeid vi i Norge – som et lite, men åpent land – er i stand til å ivareta våre interesser.

Det er flere arenaer for multilateralt samarbeid. Jeg skal allikevel fremheve en av dem. Hvis vi skal bedømme ut fra handel, næringsliv og arbeidsplasser i norske distrikter, er vår viktigste multilaterale avtale forankret i nettopp EØS-avtalen. Selv om Norge sa nei til fullt medlemskap i 1972 og i 1994 – et standpunkt som vi selvfølgelig må og skal respektere – utgjør EU kanskje den viktigste internasjonale organisasjonen, som vi betimelig hyller, men som vi allikevel velger å ikke være medlem av. Representanter før meg har omtalt at det burde være et tankekors og på høy tid at vi faktisk debatterer EU og EUs betydning for Norge. Det er vårt viktigste nærområde både økonomisk, politisk og kulturelt. Jeg hørte med forundring resonnementet til representanten Lysbakken og Sosialistisk Venstreparti, om at vi, når vi ikke er med i EU, får mer oppmerksomhet og mer respekt på andre arenaer. Det er en politikk og en matematikk som jeg ikke kan se blir dokumentert godt nok, eller på noen måte i det hele tatt, for å si det veldig enkelt.

EUs regelverk omfatter i dag de aller fleste samfunnsområder – fra handel og arbeidslivsstandarder til miljø, klimagassutslipp og grensekontroll. Norge omfattes av store deler av dette europeiske regelverket gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og en rekke andre avtaler som vi har inngått med EU.

EØS-avtalen er altså Norges klart viktigste og mest omfattende avtale. Den etablerer et felles indre marked for mer enn 500 millioner mennesker. Den omfatter EU-landene samt EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein og gir et regelverk for handel og økonomiske forbindelser. På de områder avtalen omfatter, utgjør EØS ett marked, hvor EØS-borgere og bedrifter i alle EØS-landene skal behandles på lik linje. Det forholdet forplikter, spesielt gjennom at vi aksepterer de fire friheter for EUs borgere i Norge. I tillegg bidrar vi til demokratiutvikling og stabilitet i Europa gjennom EØS-midlene.

Det er ikke uten grunn at vi fra mitt og vårt parti, Høyre, kaller EØS-avtalen for en abonnementsordning for velferd. Medregnet olje og gass går omtrent 80 pst. av all norsk eksport – all norsk eksport – gjennom EØS-området, og det tilsvarer om lag 300 mrd. kr i året. Dette merker folk i det private næringslivet godt, og jeg tror også det er noe av grunnen til at EØS-avtalen nyter historisk høy oppslutning. Over 60 pst. av befolkningen er i dag positive til avtalen.

Like fullt kan vi ikke ta avtalen for gitt. Det er krefter i norsk politikk – vi har hørt det i debatten i dag – som sår tvil om avtalens betydning, som underdriver hvor viktig den er, eller som har ideologiske problemer med det den står for. Enkelte angriper avtalen fordi de ønsker mer proteksjonisme i landet. Andre bruker den som en nyttig hoggestabbe for all mulig misnøye. Det er grunn til å spørre seg om disse kreftene er klar over hva de egentlig risikerer. Er de beredt til å møte eieren av den lille bedriften som mister sin eksporttilgang dersom avtalen skulle settes i fare? Eller er det bare et retorisk spill, i trygg forvissning om at den uansett vil bestå? Man kan undre seg.

Ett er i alle fall sikkert: Enhver som har lest stortingsmeldingen om multilateralt samarbeid, vil bli overbevist om at et lite – vi må bare innrømme at vi er det – men åpent land som Norge trenger internasjonalt forpliktende samarbeid for å kunne følge og forfølge sine interesser. Regjeringen viser at den står som en forsvarer og garantist for dette, også for vårt forhold til EU gjennom EØS-avtalen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:10:23]: Jeg har et par bemerkninger, bl.a. til utenriksministeren, som skulle prioritere: Vi må «ta valg» – da lurer jeg på hvilke valg. «Vi må prioritere» – da lurer jeg på hva man skal prioritere. Man sa at man skulle løse konflikter der man hadde særlige forutsetninger for å bidra. Det var ikke et alternativ å ikke engasjere seg, og man skulle også engasjere seg fordi verden utvikler en særlig stor stormaktsrivalisering. Med andre ord skulle vi også ha et engasjement der. Da vil jeg anta at det også gjelder alle andre land på vår størrelse, som burde engasjere seg i disse spørsmålene, og som har noe å bidra med.

Kanskje man tar munnen for full, at man overdriver Norges betydning litt. Jeg forstår at det er ønskelig å spille stormann rundt omkring, og jeg forstår at det er veldig interessant. Jeg har selv jobbet i samme bransje, så jeg vet hvordan folk tenker rundt omkring, men kanskje vi skulle redusere våre ambisjoner bare en liten smule.

Så er det sånn at i FNs menneskerettighetsråd – for FN er jo en organisasjon man er veldig glad i, og som regjeringen også er veldig glad i – sitter Venezuela, Sudan, Libya og Afghanistan. Så kan man jo lure, når man må argumentere for at FN er et fint sted å være og et fint sted å argumentere, og vi skal til og med inn i Sikkerhetsrådet: Dette er altså land som skal fortelle andre at de bryter menneskerettighetene. USA trakk seg fra Menneskerettighetsrådet i 2018. Allikevel fortsetter vi å tro på dette systemet, som åpenbart har spilt helt fallitt uten at vi tør å si det.

Så vær så snill, kan ikke Norge nå få opp øynene og være mer realistiske i vår utenrikspolitikk og forholde oss til de utfordringene Norge faktisk har? Det er bl.a. handel, forholdet til EØS-avtalen, ikke minst forholdet til NATO, våre likesinnede, det er Norden og det er nordområdene. Det er dette vi bør fokusere på, ikke på hvordan det går i verken UAE, Saudi-Arabia, Venezuela eller andre steder, og vi bør i hvert fall ikke bruke vår energi og en hel masse arbeidskraft i FN for å sitte og spise kirsebær med de store i Sikkerhetsrådet. Det er bortkastede penger, og dessuten vil vi bli nødt til å være uvenner med en av disse fem stormaktene som har vetorett, enten det er Frankrike, Storbritannia, USA, Kina eller Russland. Det er ingen fordel for oss å bli uvenner med noen av de fem nasjonene, fordi vi må avgi vår stemme i ulike saker.

Igjen er min oppfordring: Ikke forhold dere til FNs sikkerhetsråd. Si at det er andre nasjoner som gjerne kan få den plassen av oss. Vi kan gjøre helt andre ting. Jeg forstår at dette sikkert irriterer utenriksministeren noe voldsomt, men det at vi ikke skal spille stormann rundt omkring, er faktisk en mening som deles av veldig, veldig mange nordmenn.

Vi kan f.eks. se på vårt bistandsbudsjett, som nå er på 40 mrd. kr – helt uten ende. Så kan man stille seg spørsmålet: Hvor mange land er nå uavhengige av bistand etter at Norge har gitt enorme summer i bistand? Og det øker automatisk over statsbudsjettet hvert eneste år. Hvor mange nasjoner er nå demokratier og blomstrer og selger sine varer? Det er null – null.

Til representanten Lysbakken, som snakket om at det var «pådytting av økonomisk høyrepolitikk», og at det var derfor det var rivalisering rundt omkring i verden: Hvis det er det inntrykket han har – på grunn av at ulike europeiske nasjoner begynner å se på sine nasjonale grenser og er opptatt av sine nasjonale interesser fremfor å engasjere seg globalt – og hvis det er det han oppfatter når han er ute og driver valgkamp, at det er den tilbakemeldingen han får, og at det er derfor man er skeptisk til det internasjonale samarbeidet, fordi det er flere fattige og større skille mellom fattig og rik, så ja vel. Det er i hvert fall ikke de menneskene jeg møter, verken via e-post eller andre steder. Man får ikke den tilbakemeldingen. Det er mulig at han får den, men da må han fortelle meg hvor han får den fra.

Når det gjelder salg av forsvarsmateriell til udemokratiske regimer, f.eks. UAE, så har vi altså sluttet med det. Vi driver ikke med det lenger. Vi sluttet med det i 2018. Og gjerne på oppfordring fra representanten Lysbakken: Poenget med forsvarsmateriell og komponenter i forsvarsmateriell gjør at det er veldig krevende, for hvis man sier at man ikke kan plassere en komponent i et stort system, kan ikke systemet virke. Det vil si at man heller ikke kan bidra andre steder i et stort system. Det har store konsekvenser for norsk industri. Men nå har vi altså sluttet med det, og derfor vil jeg oppfordre representanten Lysbakken og SV til å ha tilsvarende holdning som man hadde til apartheid i Sør-Afrika. Hvorfor ikke kutte ut forholdet til f.eks. Saudi-Arabia, Libya eller andre land jeg nevnte? Selvfølgelig gjør vi ikke det, for prinsippene er helt annerledes, konfliktene er helt annerledes, og vi ønsker å være der og ha en dialog med dem – ikke å være like prinsippfaste.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:15:40]: Her var det litt av hvert å ta tak i, men utgangspunktet til representanten Tybring-Gjedde er jo at han er uenig i alt i norsk utenrikspolitikk, han er uenig med alle partier i denne salen og veldig ofte uenig med sitt eget parti. Det er en ærlig sak.

Så er det heller ikke riktig som representanten Tybring-Gjedde forsøker å gjengi, at jeg mener at vi skal engasjere oss i stormaktsrivalisering. Jeg sier bare at vi er nødt til å ta det inn over oss. Det får konsekvenser for Norge og for hvordan vi manøvrerer, og det ville være veldig rart hvis et land som Norge ikke skulle forsøke å ivareta våre interesser på best mulig måte også i et politisk landskap der det blir stadig vanskeligere å manøvrere.

Det virker også som om representanten Tybring-Gjedde har som et utgangspunkt at Norge skal gjøre seg så små som overhodet mulig, at vi ikke skal søke innflytelse noe sted og ikke forsøke å påvirke verden som den ser ut i dag, sånn at vi kan ivareta norske interesser bedre.

Det er ingen i Norge som ønsker å «spille stormann». Men jeg syns det er et godt eksempel representanten selv trekker fram, når han snakker om at noe av det viktigste for oss er handel, det er EØS, det er NATO, og det er nordområdene. Og hvordan tror representanten Tybring-Gjedde at vi ivaretar våre interesser – når det gjelder handel, EØS, NATO og nordområdene – om det ikke hadde vært for forpliktende internasjonalt samarbeid? Hvor hadde Norge vært uten havretten? Hvor hadde norsk økonomi vært uten EØS-avtalen? Hvor hadde norsk sikkerhet vært uten NATO? Alt dette er forpliktende internasjonalt samarbeid. Det er det vi bygger vår sikkerhet, vår velstand og vår velferd på.

Jeg syns resonnementet til representanten Tybring-Gjedde ikke henger sammen når han mener at vi aktivt skal melde oss ut av alle disse prosessene som bidrar til å ivareta norske interesser, stille oss på utsiden og late som om stormaktsrivalisering ikke påvirker oss. Et hovedargument for ikke å gå inn i Sikkerhetsrådet, i tillegg til mange ting representanten trekker fram, er at vi da kan komme i konflikt med P5, altså vetomaktene. Det argumentet har jeg hørt før. Realiteten i dagens internasjonale politiske landskap er at vi hver dag må ta side i ulike konflikter og spørsmål – som involverer Kina og USA. Vi kan ikke gjemme oss for det. Vi kan ikke gjemme oss for det nå, vi kan ikke gjemme oss for det i Sikkerhetsrådet. Det er en del av dagens internasjonale virkelighet som vi er nødt til å gå inn i hvis vi skal kunne ivareta norske interesser på en god måte.

Jeg tror at de fleste partiene her i salen har landet på en god måte når det gjelder å beskrive hvordan norske interesser best kan ivaretas i et stadig mer utfordrende politisk landskap, der alternativet ikke er å melde seg ut.

Hårek Elvenes (H) [13:18:58]: Utenriksminister Knut Frydenlund fra Arbeiderpartiet sa på 1970-tallet at Norge var et lite land i en farlig verden. Det gjelder fortsatt. Men når man hører på representanten Tybring-Gjedde, høres det nesten ut som om Norge er upåvirket og ikke skal forholde seg til den verdenen som vi er en del av.

Representanten Tybring-Gjedde sier at vi skal føre en utenrikspolitikk som gagner norske interesser. Norske interesser lever ikke i et vakuum, norske interesser finner sin løsning i et verdenssamfunn. Hva hadde Norge vært uten havretten, som har tilført vårt land enorme verdier? Og folkeretten – vårt førstelinjeforsvar: Hva hadde NATO og vårt nasjonale forsvar hatt å stille opp med hvis ikke folkeretten hadde stått der som en buffer for – i verste fall – ekspansive stormakter?

Så må jeg spørre representanten Tybring-Gjedde: Er representanten fremmed for at det som skjer f.eks. i Afrika – klimaendringer, migrasjon, store flyktningstrømmer – også påvirker Norge? Siden representanten Tybring-Gjedde benyttet talerstolen til å stille punktvise spørsmål til utenriksministeren, forbeholder jeg meg retten til å gjøre det samme:

• Hva skal erstatte FN, De forente nasjoner?

• Hvilken arena skal verdens land ha for å kunne møtes og avdømme og søke løsninger på internasjonale problemer?

• Hvordan skal man kunne klare å opprettholde en regelbasert internasjonal verdensorden hvis man setter et stort kryss over FN?

Representanten Tybring-Gjedde har meget som han må utdype nærmere, om han med troverdighet skal kunne hevde at Norge skal føre en utenrikspolitikk som utelukkende gagner norske interesser.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:21:18]: Jeg ber utenriksministeren lytte og ikke legge ord i min munn som jeg ikke har sagt. Vi skal forholde oss til EØS-avtalen. Vi skal forholde oss til nordområdene. Vi skal forholde oss til NATO. Vi skal forholde oss til Norden. Nettopp de avtalene som berører det som er i vår interesse – der skal vi være aktive, og der skal vi engasjere oss. Men vi behøver ikke nødvendigvis være aktive i Afrika, selv om representanten Elvenes sa at vi skal være aktive i Afrika. Vi trenger ikke være aktive i Afrika hvis vi tror vi skal stanse migrasjonsstrømmene. Vi trenger å være aktive der vi har interesser. Faktisk er det slik at vi har størst migrasjon fordi vi er aktive, og ikke minst migrasjon fordi vi er aktive. Så det er ikke slik at et aktivt engasjement i Nord-Afrika og i Midtøsten har ført til færre innvandrere til Norge, selv om Hårek Elvenes sannsynligvis hadde ønsket det, vil jeg anta. Poenget er hvilken rolle vi skal spille. Vi skal ikke legge ned FN. Poenget er hvilken rolle Norge, et bittelite land, skal spille i FN. Vi trenger ikke å være et av verdens mest sentrale land for at FN skal overleve.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:22:34]: Jeg hørte etter hva representanten Tybring-Gjedde sa, og mitt poeng var at resonnementet hans ikke hang sammen. Det går ikke an på den ene siden å si at Norge skal gjøre seg så bitteliten som mulig, at vi egentlig ikke skal søke innflytelse noe sted, og samtidig klare å ivareta våre interesser i forpliktende internasjonalt samarbeid. Det resonnementet henger ikke sammen.

Det er nettopp derfor vi skriver i stortingsmeldinga, som representanten Tybring-Gjedde også var inne på i sitt hovedinnlegg:

«Et sentralt mål for norsk utenrikspolitikk de neste årene er derfor å støtte opp om forpliktende internasjonalt samarbeid og det multilaterale systemet, slik at vi kan styrke vår evne til å håndtere felles utfordringer og ivareta norske og globale interesser.»

Vi sier videre:

«Å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og multinasjonale styringssystemer er derfor Norges fremste utenrikspolitiske interesse.»

Jeg har lyst til å eksemplifisere det med noen av de temaene jeg tok opp i mitt forrige innlegg. Vi har i dag et handelssystem som vi er helt avhengig av, der det er like kjøreregler for oss som et lite land, som det er for USA som et stort land. Det er vår økonomi helt avhengig av – på samme måte som vi er helt avhengig av EØS-avtalen, som også er et multilateralt samarbeid, og på samme måte som vi er helt avhengig av folkeretten, og kanskje spesielt havretten, som er helt avgjørende for Norge. Hadde vi ikke hatt internasjonalt forpliktende samarbeid gjennom bl.a. Verdens helseorganisasjon og forskjellige vaksineallianser nå, kunne vi vært i en enda mer dramatisk situasjon når det gjelder utbruddet av covid-19-viruset.

Mitt poeng er følgende: Det går ikke an å tenke at Norge skal melde seg ut eller ikke delta aktivt verken i disse internasjonale organisasjonene, i det multilaterale samarbeidet, i det å reformere og gjøre dem mer effektive og representative, og samtidig tro at det er den beste måten å ivareta norske interesser på. Det nytter heller ikke å bestemme seg for at vi lar være å forholde oss til problemstillinger som stormaktsrivalisering, eller at vi lar være å forholde oss til enkelte land. Det er ikke sånn verden fungerer. Skal vi klare å ivareta våre interesser, som et lite land i en stadig mer urolig og omskiftelig verden, er vi nødt til å ha diskusjoner som den vi har hatt i dag, og vi er nødt til å ivareta samarbeidet med andre land, også land der vi ser at vi ikke er enige om alt, for å kunne få gjennom det som er det viktigste for oss, vår viktigste utenrikspolitiske interesse, nemlig å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer.

Ingjerd Schou (H) [13:25:40] (ordfører for saken): Det er en enstemmig komité som står bak innstillingen.

I dag skal Stortinget gi sin godkjennelse til de siste innretningene som vil gjøre det mulig for Norge å gjennomføre et kortsiktig overgangslån til Somalia. Selve handlingen, det å gjennomføre lånet, ble godkjent under behandlingen av statsbudsjettet for 2020, men det trengs også en godkjennelse for å sørge for at selve handlingen kan gjennomføres til ønsket tidspunkt.

Overgangslånet vil inngå i en multilateralt koordinert operasjon, og målet er å innbetale Somalias misligholdte lån fra Verdensbankens fond for de fattigste landene, International Development Association.

På grunn av usikkerhet rundt det endelige lånebeløpet i norske kroner og den praktiske gjennomføringen regjeringen foreslår ved bruk av Norges Bank og valutareservene, bes Stortinget om å gi nye fullmakter, slik at overgangslånet gis i amerikanske dollar.

Hvis operasjonen gjennomføres i løpet av den første uken i mars 2020, slik det legges opp til, blir overgangslånet på om lag 360 mill. amerikanske dollar. Det eksakte beløpet vil avhenge noe av kursforholdet mellom amerikanske dollar og Norges spesielle trekkrettigheter ved gjennomføringstidspunktet. For å ta høyde for denne usikkerheten foreslås det en ramme på fullmakten på 400 mill. amerikanske dollar.

Det er viktig å presisere at lånet fra Norge kanaliseres gjennom Verdensbanken, ikke til Somalia. Overgangslånet følges umiddelbart opp ved at Somalia får et nytt lån fra Verdensbanken, som umiddelbart benyttes til å innfri overgangslånet fra Norge. Normalt vil transaksjonen skje i løpet av få timer. Dette er teknisk, men det er store beløp, og det er viktig for Somalia.

Norge har bidratt aktivt i freds- og stabiliseringsarbeidet i nettopp Somalia siden begynnelsen av 2000-tallet og har en god dialog med somaliske myndigheter og de internasjonale finansieringsinstitusjonene. Tilsagn om kortsiktig overgangslån fra Norge føyer seg således inn i Norges eksisterende engasjement for Somalia.

Somalia har de siste årene gjennomgått en rekke reformer. Landet har også etterlevd tre suksessive økonomiske reformprogrammer i IMF-regi og er i gang med det fjerde. Gjeldsslette er en av de høyeste prioriteringene for Somalias regjering.

Det er positivt at regjeringen har tatt initiativ til at Norge kan bidra aktivt til å hjelpe et land som har gjennomgått og fortsatt gjennomgår store prøvelser.

Erlend Larsen (H) [13:29:33] (ordfører for saken): Det er et viktig tema som løftes i representantforslaget. I dag er det kun Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme ved Rikshospitalet som gir et komplett tilbud til mennesker med kjønnsinkongruens, eller kjønnsdysfori. Tilbudet som gis, er godt, men kapasiteten er altfor liten i forhold til den voldsomme økningen vi har sett de siste ti årene.

I 2012 ble det henvist 33 personer til NBTS. Seks år senere ble det henvist 206 personer – med andre ord en økning på 173 personer. Av de 206 menneskene som ble henvist i 2018, ble 154 født som jente. Av disse igjen var mer enn halvparten i alderen fra 15 til 17 år. Den markerte økningen på så få år gir utfordringer for både NBTS og det enkelte menneske som er berørt. Statsråden bekrefter i sitt brev til komiteen at Nasjonal behandlingstjeneste har kapasitetsutfordringer, og at økt bemanning ikke fullt ut har klart å kompensere for den store økningen i antall henvisninger.

Vi vet for lite om hva som er årsaken til den voldsomme økningen. Enkelte forklarer det med at mennesker med kjønnsinkongruens kommer ut av skapet, slik vi opplevde det blant homofile for flere år tilbake. Andre hevder at sosiale medier, som YouTube, Facebook osv., er med på å påvirke økningen. Jeg håper vi kan få til et skandinavisk forskningsprosjekt, slik at vi kan få større kunnskap om dette feltet. Uansett årsak til den voldsomme økningen fører det til at mange velger å henvende seg til bl.a. fastleger og sexologer for å påbegynne behandlingen med pubertetsblokkerende hormoner.

Det er etter Høyres syn svært uheldig at Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme ved Rikshospitalet ikke har tilstrekkelig kapasitet til å ta vare på alle menneskene som er i en fortvilt situasjon. Et begrenset behandlingstilbud på kun ett sted kan føre til at pasient- og brukerrettighetsloven, som bl.a. skal sikre at alle pasienter har rett på ny vurdering hos spesialist, blir brutt – slik det blir beskrevet i representantforslaget.

Når vi i Høyre ikke støtter representantforslaget fra SV, er det bl.a. fordi regjeringen i 2017 satte i gang et arbeid med å lage nasjonale, faglige retningslinjer for behandling av kjønnsinkongruens. Retningslinjene skal etter planen være ferdig i 2020. Arbeidet som nå pågår i Helsedirektoratet og i regionale helseforetak etter initiativ fra departementet, har det samme formålet som det SV foreslår i representantforslaget – å etablere et differensiert tjenestetilbud som dekker hele spekteret av individuelle behandlingsbehov knyttet til kjønnsinkongruens. Som en del av dette arbeidet forventer vi at det kommer flere regionale tilbud innen statens helsetjeneste for mennesker med kjønnsinkongruens.

Hege Haukeland Liadal (A) [13:32:33]: I Norge er kjønn viktig. Det første vi spør bekjente om når de har fått barn, er: Ble det gutt, eller ble det jente? Kjønn er identitetsskapende, og det følger med et stort sett av forventninger i så måte. Heldigvis begynner de mest stereotypiske trekkene å forsvinne. Det er bra.

Jeg håper og tror at vi er i gang med å få et mer tolerant Norge overfor det uvanlige – at vi med dagens behandling i Stortinget vil legge til rette for en mer rettferdig behandling av barn som transer, at vi gir hverandre anledning til å bli klokere og treffe gode tiltak slik at barn og unge som vokser opp i landet – ja, i hele landet – skal bli møtt med respekt og lyttende voksne som kan gi gode råd og god behandling på veien videre.

Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal tilrettelegge for et åpnere samfunn med mer aksept for mangfold, at man skal møte fagfolk, og at det er evidensbasert kunnskap som legges til grunn for den eventuelle behandlingen man får – og ikke fordommer og foreldede holdninger.

Det er et økende antall barn med kjønnsinkongruens. La oss håpe at denne økningen handler om at vi som samfunn møter det uvanlige på en mer vanlig måte.

Videre er vi opptatt av at det må bygges opp lokale og regionale tilbud. Dette har også helseminister Høie lovet. Under PRIDE-uken i 2018 lovet han at dette skulle komme på plass. Nå skriver vi 2020, og det er fremdeles ikke registrert annet enn et ønske om å få det til. Vi er utålmodige, og vi etterlyser handlekraft i så måte.

Jeg kjenner en flott jente som heter Anna og er fra Rogaland. Hun bor nå i Nord-Norge. Hun gikk i barnehage med min sønn – de er begge nå 13 år. Anna ble født i en guttekropp og døpt Adrian, men det er levnet liten tvil om at hun er en skjønn jente med forhåpentligvis alle muligheter i sin framtid. At det var rart at Anna gikk fra å være gutt til å bli jente i løpet av barnehageårene, var det kun vi voksne som syntes. Anna legger ikke skjul på hvordan hun har det i dag. Hun har det veldig bra – men det er takket være foreldre og besteforeldre som har stått trygt på sidelinjen og gitt henne trygghet og tilbakemeldinger på at hun er et fantastisk barn. Det er ikke nødvendigvis den samme tilbakemeldingen Anna har fått i møte med helseapparatet.

Avslutningsvis tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet står bak i innstillingen.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [13:35:44]: Fremskrittspartiet ønsker å avvikle enhver form for monopol. Jeg kan nesten ikke komme på et eneste monopol som har livets rett – heller ikke når det kommer til behandlingstilbud for personer med kjønnsinkongruens. I dag er det kun ett offentlig behandlingstilbud i Norge for personer med kjønnsinkongruens, og det er Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme, NBTS, ved Rikshospitalet. Ventetiden er lang, klagemuligheten på beslutningen er begrenset, og det burde heller ikke være nødvendig å samle absolutt alt av behandlingstilbud for denne gruppen på ett sted.

Derfor støtter Fremskrittspartiet forslagsstillerne i at det skal etableres behandlingstilbud på flere steder, og at det skal etableres en ordning hvor det faktisk går an å få en ny vurdering av personer som har fått avslag ved NBTS. Miljøet i Norge er lite. Fremskrittspartiet mener at høyspesialisert genital kirurgi nok bør gjøres i samarbeid med andre nordiske land for å sikre et godt kompetansemiljø og god kvalitet på tilbudet.

Det er flere forslag som er fremmet i denne saken som Fremskrittspartiet i utgangspunktet kunne stemt for. Det er fornuftig å sørge for at behandlingstilbudet gjøres lettere tilgjengelig. Hormonell behandling behøver f.eks. ikke være en oppgave forbeholdt kun NBTS. For alle andre pasienter som av andre grunner enn kjønnsinkongruens har behov for hormonell behandling, gis dette tilbudet hos fastlegen. Fremskrittspartiet har i denne saken likevel valgt å avvente utredningen regjeringen har satt i gang, fordi den er ventet å være klar snart. Vi forventer derfor at regjeringen i løpet av året gjør endringer eller legger fram saker for Stortinget, sånn at behandlingstilbudet for personer med kjønnsinkongruens blir bedre.

At køene må ned, at monopol må oppheves, og at kvaliteten må bli best mulig, er grunnleggende verdier i Fremskrittspartiets helsepolitikk – også på dette området.

Kjersti Toppe (Sp) [13:37:45]: Ventetida ved Nasjonal behandlingsteneste for transseksualisme har vore og er lang, og det kjem i stor grad av fleire tilvisingar. Forslagsstillarane frå SV føreslår fleire tiltak for å sikra alternative behandlingstilbod for transpersonar.

I denne saka meiner eg og Senterpartiet at helseministeren har gjort god greie for saka i brevet sitt til komiteen. Det vert utarbeidd nasjonale faglege retningslinjer, det er sett i gang ein prosess for å greia ut framtidig organisering av behandlingstilbodet i spesialisthelsetenesta på området, og det er etablert ei nasjonal behandlingsteneste éin plass i Noreg, på Rikshospitalet, fordi det handlar om ei relativt lita pasientgruppe med behov for høgspesialisert behandling. Anna behandling og oppfølging skal gå føre seg i andre delar av helsetenesta, og for desse er det viktig å få desentraliserte tilbod av det som ikkje er høgspesialisert teneste.

Det er viktig at denne behandlinga er fagleg fundert, og at det finst vitskapeleg evidens for at behandlinga er hensiktsmessig for den aktuelle pasientgruppa.

Senterpartiet slår i merknader i innstillinga fast at kirurgi og hormonbehandling er «svært inngripende og til dels irreversible behandlinger som er forbundet med risiko for alvorlige komplikasjoner og bivirkninger», og at det ikkje er eit mål i seg sjølv å senka terskelen for når slik behandling skal tilbydast, særleg når det i stor grad er barn og ungdom som i aukande grad ønskjer slik behandling. Harry Benjamin ressurssenter seier i høyringssvaret sitt at det bør stillast svært strenge krav til kva som utløyser livsendrande behandling med hormon og kirurgi, og at det bør vera ein absolutt føresetnad at behandlinga, moglege biverknader og utilsikta effektar er trygt forankra i forsking på faktisk effekt.

Så synest eg det bør nemnast i denne debatten at det òg er kome mange eksempel på at ungdom som føretar kjønnsskifte, kan få problem etterpå. NRK har hatt ein omtale av det, og òg ny forsking frå Finland aktualiserer denne problemstillinga.

Men vi støttar det som er merknadene frå fleirtalet i denne saka, og vi er saman med SV og Arbeidarpartiet med på forslaget om å be om ei gjennomføring av ei levekårs- og livskvalitetsundersøking.

Nicholas Wilkinson (SV) [13:40:55]: Jeg trodde aldri at SV skulle få hele komiteen med på å vise til at dagens klagemuligheter på beslutninger ved NBTS er begrenset. Det samme gjelder at hele komiteen ber regjeringen vurdere å inngå en avtale om fornyet vurdering av rett til kjønnsbekreftende behandling i utlandet, og at hele komiteen skriver at vi bør vurdere samarbeid med andre nordiske land for å sikre et godt kompetansemiljø og god kvalitet på tilbudet.

Jeg vil rose de andre partiene for at de viser at de er enige, og at SV gjennom flere gode merknader får et flertall med seg, og jeg vil hilse til alle som har jobbet for å bedre systemet. Vi er ikke ferdige, men nå forstår partiene litt av problemene vi har.

Det er ikke uvanlig at et lite land som Norge har ett eller to steder i landet som jobber med diagnoser som ikke er så vanlige. Det som blir problemet med diagnosen kjønnsinkongruens, er at det ikke finnes noen gode, objektive kriterier som kan brukes for å finne ut hvem som trenger helsehjelp, og hvem som ikke trenger det. Da blir systemet veldig sårbart, fordi noen – f.eks. en person som ikke har så lett for å uttrykke seg muntlig, som meg selv – ikke klarer å overbevise dem som jobber ved NBTS om at de har et helsebehov. Får man et avslag, er det ingen annen vei til helsehjelp.

Det er veldig bra at de andre partiene forstår litt av problemene. Men når de er enig i at klagemulighetene er begrenset, og at de vil samarbeide med andre land, som var en del av SVs representantforslag, er det rart at de stemmer mot alle forslagene. SV er alene i komiteen om å ville fjerne monopolsituasjonen, om tiltak i tråd med pasient- og brukerrettighetsloven, og om tiltak for å få ned ventetiden.

Jeg fremmer alle våre forslag i saken, og SV vil alltid kjempe for dem som trenger god hjelp, ikke bare for de få på toppen.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:44:11] (komiteens leder): Jeg har lyst til å takke forslagsstillerne for å ta opp en viktig sak, nemlig behandlingstilbud for transpersoner. Jeg er glad for at regjeringen har som mål raskt å få på plass et helhetlig behandlingstilbud som ivaretar behovet for helsehjelp hos mennesker med kjønnsinkongruens.

I 2017 satte departementet i gang et arbeid med å lage nasjonale retningslinjer for behandling av kjønnsinkongruens, og retningslinjene skal være ferdig i løpet av 2020. Begrunnelsen for å etablere en nasjonal behandlingstjeneste for pasienter med diagnosen transseksualisme, NBTS, ett sted i Norge, nemlig Rikshospitalet, har vært at det dreier seg om en relativt liten pasientgruppe med behov for høyspesialisert behandling, og at det er behov for å samle og utvikle spesialisert kompetanse. Komiteens mindretall ønsker å desentralisere tilbudet og gjøre det lettere tilgjengelig.

Jeg vil avvente regjeringens arbeid med å se på framtidig organisering av behandlingstilbudet i spesialisthelsetjenesten, som skal avklare hva som fortsatt skal være høyspesialisert behandling forbeholdt en nasjonal behandlingstjeneste. Helse Sør-Øst skal publisere en nasjonal faglig retningslinje i april 2020. Helsedirektoratets foreslåtte anbefalinger skal legges til grunn for etableringen sammen med internasjonal fagkunnskap og erfaringer fra andre lands tjenester på området.

Menneskene dette gjelder, har hver sin historie og hvert sitt utgangspunkt. Vårt framtidige behandlingstilbud må derfor legge til rette for at individuelle prosesser blir møtt av et behandlingstilbud forankret i faglighet, for kirurgi og hormonbehandling av personer som opplever kjønnsinkongruens, er svært inngripende og til dels irreversible behandlinger. Jeg mener det ikke bør være et mål i seg selv å senke terskelen for slik behandling, særlig når det i så stor grad er barn og unge som i økende grad ønsker slik behandling. Å være tenåring er i seg selv en ombyggingsprosess. Å kjenne på kjønnsdysfori i denne livsfasen må møtes med god tid og kunnskap, og jeg er langt på vei enig i høringsuttalelsen fra brukerorganisasjonen Harry Benjamin ressurssenter, som mener at det bør stilles svært strenge krav til hva som utløser livsendrende behandling.

Jeg ser fram til at regjeringens utredning foreligger, slik at denne gruppen pasienter kan få et styrket behandlingstilbud.

Statsråd Bent Høie [13:47:10]: Personer med helseutfordringer knyttet til kjønnsidentitet har lenge manglet et helhetlig og tilfredsstillende behandlingstilbud. Regjeringen er derfor opptatt av å få på plass et tilbud også til de pasientene som den nasjonale behandlingstjenesten på Rikshospitalet ikke har mandat og kapasitet til å ta seg av. Det betyr at det må etableres behandlingstilbud også på lavere nivåer, med spesialistkompetanse som sikrer faglig god og forsvarlig behandling.

Som jeg viste til i mitt svar på representantforslaget, la ekspertgrupperapporten og høringen grunnlag for oppdraget til Helsedirektoratet i 2017 om å lage nasjonale faglige retningslinjer for å behandle kjønnsinkongruens. Retningslinjene skal etter planen publiseres i april/mai i år.

Samtidig med dette oppdraget til direktoratet ba jeg Helse Sør-Øst utrede hvordan behandlingstilbudet til pasientgruppen skal organiseres. Arbeidet med de nasjonale retningslinjene og utviklingen av helsetilbudet er faglig krevende og har dessverre tatt lengre tid enn ønskelig.

Helsedirektoratets utkast til retningslinjer for behandling av kjønnsinkongruens er på åpen høring med frist 28. februar. For å sikre framdriften i arbeidet som gjøres i spesialisthelsetjenesten, har departementet i oppdragsdokumentet for 2020 bedt helseregionene om å etablere et helhetlig behandlingstilbud. Dette skal gjøres i dialog med Helsedirektoratet fram mot publisering av endelige nasjonale retningslinjer til våren.

Direktoratets anbefalinger skal legges til grunn for etableringen, sammen med internasjonal fagkunnskap og erfaringer fra andre land. Når de endelige retningslinjene er publisert, må helseregionene vurdere om tilbudet da skal justeres.

I lys av debatten om den nasjonale behandlingstjenestens framtidige rolle vil jeg presisere at det fortsatt vil være behov for høyspesialisert behandling for tilstander som bl.a. innebærer genitalkirurgi. I arbeidet med regionale og lokale tilbud for behandlingsbehov som ikke krever en høyspesialisert kompetanse, mener jeg det er viktig å involvere fagressurser også utenfor Rikshospitalet.

Avslutningsvis merker jeg meg komiteens anmodning om å vurdere å inngå en avtale om en fornyet vurdering av rett til kjønnsbekreftende høyspesialisert behandling i utlandet. I dag er det ingen lovfestet rett til fornyet vurdering for diagnosegrupper som omfattes av nasjonale tjenester. Inngåelse av en avtale må derfor også skje på initiativ fra helseregionene, og departementet vil nå følge opp dette spørsmålet i dialogen med Helse Sør-Øst.

Nicholas Wilkinson (SV) [14:00:50]: Jeg vet om flere mennesker som enten har måttet betale av egen lomme for å få behandling, eller som har blitt stående uten noe tilbud om behandling. Tarald Stein er en norsk forfatter som i 2008 fikk beskjed av NBTS om at han ikke fikk tilbud om helsehjelp. I dag, tolv år senere, lever Tarald fortsatt som den mannen han vet han er, men som staten ikke trodde han var. Tarald er bare ett eksempel på de mange som burde fått helsehjelp, men som ikke fikk det.

Jeg vil rose de andre partiene som er med på å vise til dagens klagemuligheter på beslutninger ved NBTS. Alle i helse- og omsorgskomiteen vil be regjeringen vurdere å samarbeide med andre land om at folk kan få en fornyet vurdering av rett til kjønnsbekreftelse.

Norge er kommet et skritt videre, men vi er ikke ferdige. SV vil alltid kjempe for at alle skal få god hjelp, ikke bare de få på toppen.

Ingvild Kjerkol (A) [14:03:25] (ordfører for saken): Komiteen har behandlet representantforslag om tiltak for å sikre pasienter trygg utskriving og verdig transport fra sykehus. Forslagene handler om det som glipper i samhandlingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten, og som rammer pasienter på uverdig vis. Pasientene blir kasteballer. Pasienter som trenger helsetjenesten mest, hadde fortjent større oppmerksomhet fra både regjeringen, helseministeren og skiftende eldreministre fra Fremskrittspartiet.

Samhandlingsreformen skulle føre til tidligere behandling og bedre samhandling – rett hjelp på rett sted til rett tid. Kommunene fikk større ansvar for helsetjenesten. Særlig viktig var pasientforløpet, flyten mellom kommuner og sykehus og flyten innad i avdelinger og enheter.

Reformen var en retningsreform, og det krever kontinuerlig arbeid. Her har helseministeren og regjeringen dessverre sviktet. På noen områder er samhandlingsreformen vellykket. Vi behandler nå mange flere i sykehusene enn vi gjorde før. Men på andre områder har reformen ikke blitt fulgt opp sånn som det var ment. Det er særlig på to områder vi i dag ser store utfordringer: det at kommunene ikke har blitt satt i stand til å yte mer helsehjelp, og den overdrevne troen på målstyring, som rett og slett har satt seg i systemet. Sykehusene behandler flere poliklinisk og sender dem tilbake til kommunene. Men hva med den andre siden? Hva har helseministeren og skiftende eldreministre fra Fremskrittspartiet gjort for de mange pasientgruppene som kommunene skulle følge opp?

Oppfølgingen av samhandlingsreformen fikk knusende kritikk fra Riksrevisjonen i 2016. Det er fortsatt for lav kapasitet i kommunene, særlig innenfor rus og psykiatri. I år leverer regjeringen også det dårligste økonomiske opplegget for kommunene på 15 år. I tillegg er det fortsatt for lite kompetanse i kommunene til å ta imot pasienter med tyngre pasientprofiler. Forslagene i innstillingen fra mindretallet, altså de rød-grønne partiene, tar situasjonen mange pasienter opplever, på alvor – i motsetning til høyrepartiene.

Jeg tar opp mindretallets forslag i innstillingen.

Camilla Strandskog (H) [14:06:24]: Et godt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten er helt sentralt for å sikre pasientene gode tjenester. Samhandlingsreformen har skapt noen utfordringen som denne regjeringen nå tar tak i.

De eksemplene som er avdekket av pressen, er fullstendig uholdbare. Når eldre og sterkt pleietrengende pasienter blir sendt av gårde midt på natten, er det åpenbart at det er en svikt et sted, slikt skal ikke skje. Det er også helseforetakene enig i at ikke skal skje. Spørsmålet er da hvorfor det skjer. Vi må forstå hva som er årsaken til at slikt skjer for å kunne gjøre noe med det. Dette har helseministeren nå tatt tak i. Helsedirektoratet er bedt om å utrede utskrivingsprosessene og foreslå eventuelle endringer i nasjonale rammevilkår. De skal også se på eventuelle endringer av forskrift om utskrivingsklare pasienter, relevant veileder, styringsinformasjon, finansieringsordninger og digitale forutsetninger. Utredningen skal gjøres sammen med KS, Oslo kommune, de regionale helseforetakene og Direktoratet for e-helse. Vi må vite mer om hvorfor for å kunne sette inn riktig tiltak.

Komiteen behandler i disse dager Nasjonal helse- og sykehusplan. Det er et av de mest sentrale tiltakene i de nye helsefellesskapene. Dette er foreslått nettopp fordi regjeringen erkjenner at vi har en utfordring knyttet til samhandling både internt i sykehusene og mellom sykehus og kommuner. Derfor har regjeringen og KS blitt enige om å organisere seg i 19 helsefellesskap. Det handler om å bedre kommunikasjonen og få til en felles virkelighetsforståelse.

Helsefellesskapene blir viktige for å sørge for at pasientene opplever en helhetlig og sammenhengende helse- og omsorgstjeneste, uavhengig av hvor i landet de bor.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [14:08:30]: Hver natt blir eldre og skrøpelige personer sendt hjem fra sykehus. Det er dessverre åpenbart at regjeringen ikke har lyktes med å sikre samhandling i helsetjenesten. Fremskrittspartiet registrerer at helseministeren har beordret full stopp i nattransport, og at ministeren har bedt Helsedirektoratet om å utrede utskrivningsprosess og pasientforløp for bedre samhandling, men det har ikke akkurat stoppet nattransport av eldre og skrøpelige. Jeg må si jeg blir oppriktig lei meg over at eldre og syke mennesker blir behandlet på den måten. Det er noe alvorlig galt med systemet.

Demente Sissel Møller falt ned en trapp i hjemmet i romjulen og ble kraftig forslått. Fra Ullevål sykehus ble hun sendt hjem i tøfler, pysj, med full bleie og to konvolutter med medisiner, uten at sykehuset visste om det var noen hjemme for å ta imot henne. Det eneste de pårørende ba om, var at hjemkjøring av eldre mennesker uten sykehjemsplass skulle skje under trygge omstendigheter. Sykehuset på sin side mente at hun var utskrivningsklar og fulgte bare rutinene. Men Sissel var dement og pleietrengende. Sykehuset har i ettertid beklaget overfor familien og sagt at de vil gå gjennom sine rutiner for hjemsendelse.

Det er åpenbart at personer med demens også har rett til å møtes med verdighet og trygghet. Det bør være et minstekrav at sykehusene forsikrer seg om at det er noen hjemme for å ta imot dem når de sendes hjem, og at de slipper å bli sendt hjem midt på natten. Sissel Møller er bare en av mange – en av mange skrøpelige eldre som hver uke sendes hjem fra sykehus enten midt på natten eller med sviktende oppfølging.

Flere regjeringer har forsøkt å få sykehus og kommuner til å samarbeide bedre om pasientene, uten å lykkes. I den reviderte nasjonale helse- og sykehusplanen som Stortinget behandler denne våren, legger regjeringen opp til at det skal etableres helsefellesskap mellom sykehus, kommuner, fastleger, pasienter og brukere. Det viktigste for brukerne av helsetjenestene våre er at de fungerer godt, og at de ulike etatene arbeider sammen, ikke mot hverandre.

Fremskrittspartiet tror nok at det kan være et klokt grep å etablere helsefellesskap. Likevel må jeg si at når helseministeren beordrer stans i nattransport for sykehusene, og det ikke fører til at sykehusene stanser bruk av nattransport, er det noe alvorlig galt med systemet. Jeg håper at helseministeren kan klargjøre hvordan dette kan ha seg, og hva statsråden har tenkt å gjøre framover for faktisk å få en stans i nattransport.

Kjersti Toppe (Sp) [14:11:03]: Midt på natta vert sjuke eldre frakta heim frå sjukehusa, og det skjer i stort omfang. VGs kartlegging av AMK-sentralane viste at i 2018 var det minst 1 546 turar med eldre over 74 år mellom klokka ti og klokka sju om morgonen. 461 av turane gjaldt pasientar på 90 år eller eldre, og vel 600 turar gjekk frå sjukehuset mellom midnatt og klokka fem. Det er ganske ufatteleg å tenkja på at dette skjer i norsk helsevesen.

Den store auken i nattransportar som har vore etter samhandlingsreforma, er etter det Senterpartiet vurderer, ein konsekvens av at spesialisthelsetenesta er for lite verdistyrt, at dagens sjukehus er pressa, med sprengt kapasitet, og at dagens regjering ikkje har følgt opp samhandlingsreforma og har tillate ein reduksjon av sengekapasitet og kutt i ambulansetenesta som i særleg grad har gått ut over dei skrøpelege eldre.

Ambulansetenesta må prioritera hasteoppdrag og nedprioritera gamle sjuke som berre skal transporterast heim. Det er heller ikkje uvanleg at ein må byta ambulanse på vegen heim. Innsatsstyrt finansiering kombinert med kommunal betalingsplikt for utskrivingsklare pasientar gir i tillegg veldig sterke økonomiske insentiv for hurtig utskriving frå sjukehus.

I dag er arbeidet med god og forsvarleg utskriving frå sjukehus nøye regulert i lov og forskrift. Likevel er praksisen ute i helseføretaka ein heilt annan i mange tilfelle, og det at pasienten sjølv, dei pårørande og kommunehelsetenesta skal verta involverte, skjer sjeldan. Ein har òg rett til å få både oppnemnd koordinator og individuell plan, men pasientrettane verkar ikkje å gjelda dei gamle sjuke og skrøpelege i like stor grad som andre pasientar.

Statsråden har gitt beskjed til dei regionale helseføretaka om at nattransportar ikkje skal førekoma med mindre pasienten ønskjer det sjølv eller det er andre spesielle forhold. Det hjelpte ikkje. No har det kome inn i oppdragsdokumentet, men Senterpartiet vil at dette skal forankrast i Stortinget, og det må òg spesifiserast at ambulansebyte normalt ikkje skal skje.

Det er godt lovverk i dag, men problemet er at helseføretaka ikkje følgjer opp sine eigne retningsliner. Senterpartiet vil føreslå auka sengekapasitet, evaluera utskrivingsprosessen og gi pasientar og pårørande reell medverknad. Med det vil eg anbefala dei forslaga som Senterpartiet er ein del av.

Nicholas Wilkinson (SV) [14:14:20]: Midt på natten fraktes syke og demente eldre hjem fra sykehusene. Det er ikke greit. Det er forferdelig at en dement kvinne fraktes på natten, og for sykehjemmet tok det to dager å få henne på rett kjøl igjen. Det er VG som har fått fram denne saken, og det er viktig at de får ros.

Det er også fint at Fremskrittspartiet er med på en merknad fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, og det viser at regjeringen ikke har lyktes med sine lovnader om å sikre samhandling i helsetjenesten. Jeg trodde at Fremskrittspartiet ville stemme for bedre politikk for de eldre og ikke bare stå i merknader, men de har sagt at de vil stemme imot alle forslagene. Det er veldig trist for de eldre at Fremskrittspartiet er løpegutter for høyreregjeringen.

Statsråd Bent Høie [14:16:06]: Eksemplene som er avdekket av pressen med nattransport av pasienter ved norske sykehus, tyder på at vi ikke har lykkes med å skape de helhetlige og sammenhengende tjenestene som særlig de sårbare pasientgruppene har behov for. Det er helt uakseptabelt å vekke eldre og hjelpetrengende pasienter og sende dem hjem midt på natten.

Etter VGs avsløringer før sommeren i fjor ga jeg tydelig beskjed til direktørene i helseregionene og helseforetakene om at nattransporter ikke skal forekomme med mindre pasienten ønsker det selv, eller det er helt spesielle forhold som tilsier det. Dette er nå også slått fast i den formelle styringsdialogen. I oppdragsdokumentet for 2020 har jeg bedt helseregionene sørge for at eldre pasienter og pasienter med hjelpebehov sikres ambulansetjeneste eller pasienttransport på dag- og ettermiddagstid, slik at de ikke sendes hjem om natten. Dette kan innebære økt transportkapasitet på dag- og ettermiddagstid. Unntak kan gjøres hvis pasientene selv ønsker å reise hjem, men et slikt ønske skal dokumenteres.

Jeg har også bedt Helsedirektoratet om å utrede hva som er ønsket innretning av utskrivningsprosessen. Basert på dette skal direktoratet foreslå eventuelle endringer i nasjonale rammevilkår, som forskrift om utskrivningsklare pasienter, veileder, styringsinformasjon, finansieringsordninger og digitale forutsetninger. Helsedirektøren skal trekke veksler på erfaringer fra sykehus og kommuner som har etablert gode utskrivningsprosesser og pasientforløp.

I høst lanserte regjeringen og KS etableringen av 19 helsefellesskap. Sykehus og kommuner må utarbeide bedre rutiner og prosedyrer for den enkelte pasient, ulike pasientgrupper og konkrete prosesser. Det er også behov for felles planlegging og samarbeid om overordnede strategiske spørsmål. I helsefellesskapene vil representanter fra kommuner og helseforetak møtes på riktig nivå for å drøfte riktige saker. Regjeringen og KS mener at helsefellesskapene bør ha særlig oppmerksomhet på å utvikle tjenester for barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser. I den sammenheng viser jeg til at fordelingen av kapasitet mellom døgn- og poliklinikk og andre typer tjenester må planlegges lokalt og ses i sammenheng med kommunenes tjenester og planer. Dette bør derfor diskuteres i helsefellesskapene og ikke vedtas fra nasjonalt hold.

Kjersti Toppe (Sp) [14:32:12]: Det er ei oppfølging til statsrådens siste innlegg i debatten. Han brukar veldig mykje tid på alt det vi krev skal lovfestast, og det er direkte – kva kan eg seia frå denne talarstolen – det er ikkje riktig.

Vi føreslår ikkje i denne sal no i dag at ein skal lovfesta det med utskriving. Det var det eg tok opp i mitt innlegg: Det er allereie lovfesta, så det treng vi ikkje lovfesta igjen. Min kritikk går på kvifor regjeringa ikkje sørgjer for at det som er ei lovfesta plikt for helseføretaka i dag, vert følgt opp i praksis.

Vi føreslår ikkje ny lovfesting i dag. Når statsråden seier at vi føreslår ein haug med lovfestingar elles, bør han kanskje koma og fortelja kva konkret han då siktar til, for elles synest eg det vert ei ganske spesiell debattform.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [14:33:56] (ordfører for saken): Helse- og omsorgskomiteen har behandlet et representantforslag om pårørendepolitikk. Regjeringen jobber med en pårørendestrategi og vil følge opp strategien med en handlingsplan. Strategien er forventet å se helhetlig på pårørendes situasjon og at sentrale områder i pårørendes liv blir belyst, deriblant helse, tilknytning til arbeidslivet og økonomi.

Helse- og omsorgskomiteen vil understreke at pårørende er en viktig ressurs, både for sine nærmeste og for samfunnet. Det er viktig å støtte og avlaste de pårørende, slik at de kan ta vare på sin egen helse og ha mulighet til å kombinere yrkes- og samfunnsliv med omsorg for sine nærmeste. Det er 800 000 pårørende i Norge i dag. De gjør en uvurderlig innsats, og dette er et viktig område å finne gode løsninger på.

Jeg vil med dette legge fram komiteens innstilling. For Fremskrittspartiets del kommer vi ikke til å støtte noen av de løse forslagene i saken, rett og slett fordi vi venter på at regjeringen skal sluttføre arbeidet med pårørendestrategien og handlingsplanen, som Fremskrittspartiet igangsatte da vi var en del av regjeringen. Vi har store forventninger til dette arbeidet og ser fram til en større debatt om dette i nær framtid.

Tellef Inge Mørland (A) [14:35:18]: Jeg vil starte med å rose representantforslaget fordi det styrker oppmerksomheten rundt det å være pårørende. De fleste av oss vil en eller annen gang i løpet av livet oppleve det å være pårørende. Egentlig er det fint å kunne stille opp, fint å vite at en betyr noe for noen, men det kan være utfordrende å klare å ta vare på seg selv i en situasjon som pårørende til personer med sterke hjelpebehov. Da har vi som samfunn en forpliktelse til å stille opp og se de pårørendes behov, slik at ikke de selv ender opp med å få helsemessige utfordringer.

Vi som samfunn må også ta høyde for at pårørende er i ulik alder og ulik fase av livet. Mange pårørende har selv svært høy alder og derfor f.eks. fysiske begrensninger, men også de som er i starten av livet, kan oppleve å få en stor byrde lagt på seg som pårørende. Barn som blir pårørende til sine egne foreldre, eller til søsken, må ha en særlig oppmerksomhet. Vi må forstå hvorfor konsentrasjonen svikter på skolen, og vi må følge opp som samfunn.

Jeg har ellers lyst til å trekke fram to grupper pårørende som kanskje står overfor ekstra store utfordringer, og det er pårørende til rusavhengige og pårørende til mennesker med demens.

Å være pårørende til noen med en rusavhengighet kan være særdeles utfordrende. Det gir en usikker hverdag, der en kanskje skvetter hver gang telefonen ringer, der en f.eks. risikerer å få ukjente folk på døra fra kriminelle miljøer fordi søsteren eller sønnen har uoppgjort gjeld. Jeg har selv hatt besøk av folk på mitt kontor som har blitt uføretrygdet på grunn av den belastningen det er. Det er dårlig for livskvaliteten til den enkelte, og det er dyrt for samfunnet. De etterlyser en enklere tilgang på koordinert hjelp. Vi står nå foran en rusreform med mål om hjelp framfor straff. Rusreformen bør også bli en behandlingsreform, som igjen gjør hverdagen til pårørende litt enklere og tryggere og gir dem muligheten til å senke skuldrene litt.

Avslutningsvis vil jeg snakke om pårørende til mennesker med demens, pårørende som litt etter litt mister den de er glad i. Den rød-grønne regjeringen satte i gang en stor satsing på dagaktivitetsplasser for mennesker med demens. Den blå regjeringen har fra nyttår fjernet det statlige tilskuddet til disse plassene. Fra mitt område, Aust-Agder, får jeg nå melding om at Inn på tunet-tilbud blir lagt ned. I Høyre-styrte Grimstad er det fakkeltog fordi en må redusere dramatisk ved et svært populært dagaktivitetstilbud der, som følge av at finansieringen nå er vesentlig svekket.

Arbeiderpartiet har hele tiden vært mot å fjerne denne statlige tilskuddsordningen for disse dagaktivitetsplassene. Den avlastningen som dagaktivitetsplasser gir pårørende til mennesker med demens, kan være nettopp det som gjør at en klarer å få hverdagen til å gå i hop. Jeg håper derfor statsråden lytter til fjellvettregelen «Vend i tide, det er ingen skam å snu». Det ville vært en god håndsrekning til de pårørende til denne gruppen.

Med det vil jeg ta opp de forslagene Arbeiderpartiet er en del av.

Kjersti Toppe (Sp) [14:38:35]: Helse- og omsorgstenesta ville ikkje ha gått rundt om vi som pårørande ikkje hadde brydd oss. Ifølgje tal frå Pårørendealliansen er det i dag 800 000 pårørande i Noreg. Det gjeld ektefellen som tar seg av kona si, som har fått demens. Det gjeld søstera til den rusavhengige. Det gjeld dei pårørande til den alvorleg psykisk sjuke. Det gjeld foreldra som tar seg av sitt sterkt funksjonshemma barn. Desse gjer eit omsorgsarbeid tilsvarande 110 000 årsverk – om lag like stort som innsatsen frå det offentlege.

Pårørande til personar med store omsorgsbehov gjer ein stor jobb. Det som er uforståeleg, er at pårørandepolitikk likevel er så fråverande i det politiske ordskiftet. Frå studiar med pårørande veit vi at opp mot 50 pst. av dei pårørande sjølve utviklar helseproblem. Tilsyn viser at kommunar ikkje vurderer dei pårørande si omsorgsbyrde eller behovet for avlastning. Undersøkingar viser at pårørande er bekymra for at dei ikkje får nok hjelp frå det offentlege. Dei er bekymra for eiga helse og eigen økonomi og stressar med å klara både jobben og omsorgsrolla. Slik kan vi ikkje ha det.

Omsorgsstønad – tidlegare omsorgsløn – vart innført i 1988. I dag ser vi at ordninga ikkje fungerer slik ho skal. Ifølgje Pårørendeundersøkelsen 2017 får dei fleste pårørande ikkje nokon form for økonomisk kompensasjon. Det er stor variasjon mellom kommunar i praktisering av ordninga, og det er stor ulikskap i betaling og utrekning av timar. Særleg kjem det tilbakemeldingar om at foreldra til funksjonshemma barn opplever situasjonen som tilfeldig og urettferdig.

Dette viser behovet for ein ny og betre pårørandepolitikk. Senterpartiet har fremja forslag for Stortinget om nettopp dette. Vi føreslår i dag ei reell styrking av omsorgsstønadsordninga. Vi vil gi kommunar plikt til å tilby pårørande ein avtale om fast kontaktperson, rett til avlastning, opplæring, fridagar og tiltak for å ta vare på eiga helse. Vi føreslår ein nasjonal opptrappingsplan for utbygging av dagaktivitetsplassar og korttidsopphald, også for å sikra avlastning og tryggleik for dei pårørande.

Ifølgje ei nyleg undersøking frå Norske Kvinners Sanitetsforening svarte seks av ti som vart spurde, at dei ønskte hjelp og støtte frå frivillige. Undersøkinga viste at kvar veke bruker pårørande i Noreg i snitt 7,6 timar på å hjelpa ein pleietrengande slektning. Det viser at det er mange som ønskjer å ta imot hjelp, og det er mange frivillige som faktisk hjelper – i snitt ein heil arbeidsdag i veka.

I framtida vil det verta enda viktigare å sikra pårørande betre rettar og støtte. Det vil kosta staten pengar, men det vil vera mykje dyrare å la vera.

Med det tar eg opp forslaga Senterpartiet har saman med SV i saka.

Nicholas Wilkinson (SV) [14:41:40]: Pårørende skal ikke ha ansvar for at Norge skal ha et godt helsetilbud, men de bør få bedre hjelp enn nå. Jeg vet det, mer enn før, siden jeg har vært veldig syk, og jeg trengte hjelp fra hele familien min. Jeg mistet språket mitt. Jeg øvde på norsk med mamma og stefaren min. Jeg øvde på engelsk med faren min og stemoren min. Mannen min, Sebastian, hjalp meg hele tiden. Jeg var heldig som hadde dem, og foreldrene mine er pensjonister, så de kunne bruke tid på meg. Men ikke alle er så heldige som meg.

Pårørende skal ikke ha ansvar for hele helsepolitikken; vi bør hjelpe dem mer enn nå. Statsråden skrev i brev til komiteen:

«Dette er ikke tiden for opptrappingsplaner for feltet, men videreføring av et arbeid som har pågått over mange år.»

SV er veldig uenig i dette utsagnet fra statsråden. Vi vet at noen kommuner hjelper folk med god omsorgsstønad, men det er veldig forskjellig ut fra hvilken kommune en bor i. SV mener at vi bør ha en nasjonal retningslinje for tildeling og utmåling av omsorgsstønad. Det er trist at høyrepartiene og Arbeiderpartiet har sagt at de vil stemme mot dette forslaget fra Senterpartiet og SV.

I forslaget til statsbudsjett foreslo SV å bruke mer enn 5 mrd. kr. Vi trenger bedre politikk. Nå er jeg besøksvenn til Jan Wessel Bjørlin. Han bor på et sykehjem, og han trengte en samtalepartner og en venn. Han har lært meg å forstå hva det er å være gammel og bo på et sykehjem. Eldre og syke bør leve hele livet, ikke bare være levende. Besøksvennen min, Jan, sa at det ikke finnes noen aktiviteter på avdelingen på dagtid, det er ikke lagt opp til noe som helst.

Regjeringen har kuttet og kuttet for å få penger til skattekutt til de rike i Norge. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV foreslår en opptrappingsplan for utbygging av dagaktiviteter og korttidsopphold. Det er så viktig for de eldre, men også for de pårørende, siden det kan avlaste dem.

SV håper at de andre partiene vil stemme for våre forslag.

Sveinung Stensland (H) [14:44:53]: Det blir sagt her at det er trist at vi ikke vil støtte forslagene. Det er en ganske oppsiktsvekkende påstand, all den tid Høyre er det eneste partiet som har et eget kapittel om pårørende i sitt stortingsprogram, og Høyre tok initiativ til å få på plass en pårørendestrategi. Det arbeidet er satt i gang. Det ble noe forsinket. Tidligere statsråd Listhaug fikk ikke lagt det frem før hun gikk av, men nå har helseministeren tatt tak i det. Så det er ganske sterke ord mot det partiet som faktisk tok initiativ til dette allerede før sist stortingsvalg.

Det er mye bra i forslagene som kommer, og jeg er veldig glad for engasjementet for pårørende. Det er et felt jeg opplever at partiene på Stortinget står samlet om. Det er ikke greit at folk har så stor pårørendebelastning at de blir syke. Det er vi nødt til å ta tak i. Så må vi huske at pårørende er så mye mer enn pårørende til demente, det er pårørende til mennesker med alle mulige slags sykdommer. Noen av dem som sliter mest, er pårørende til pasienter som har psykiske helseutfordringer og rusutfordringer, og innenfor det feltet har regjeringen virkelig gjort en jobb.

Dagaktivitetsplasser har vært en viktig satsing for regjeringen, og påstander som at vi har kuttet, kuttet og kuttet, blir litt meningsløse når en ser på hva som faktisk er gjort. Antall dagaktivitetsplasser har økt, økt og økt under denne regjeringen. Jeg tror denne debatten er tjent med at vi snakker mer om hva vi skal gjøre for å hjelpe dem det gjelder, istedenfor å hive på med masse tom retorikk.

Jeg ser frem til at planen kommer. Jeg er spent på hva helseministeren, som nå også er eldreminister, kommer frem til. Jeg forventer en offensiv plan, og jeg forventer også at det er noe vi kan jobbe videre med, for vi kan ikke ha det slik i Norge at folk blir syke av å passe på dem de er mest glad i.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:47:06] (komiteens leder): Jeg har lyst å takke forslagsstillerne for å ha fremmet forslag om et tema som det kanskje snakkes for lite om – der er jeg helt enig med representanten Toppe – i det offentlige ordskiftet, nemlig de pårørende. Vi sier veldig ofte, og det står også i komiteens innstilling, at vi ser på pårørende som en ressurs for familien og samfunnet. Men veldig ofte stopper vi der, og så ser vi ikke at også pårørende er en gruppe som veldig ofte påtar seg så store oppgaver at de sliter seg helt ut.

Dette er et faktum. Jeg tenker spesielt på en gruppe pårørende som er en del av de 800 000 pårørende, nemlig barn og unge. Her har vi barn og unge som er pårørende til foreldre som ikke bare sliter med somatiske sykdommer, men som også sliter med rus og psykiatri. Dette er en gruppe som veldig ofte påtar seg store ansvarsoppgaver som de ikke burde ha.

Det sies at regjeringen nå jobber med en pårørendestrategi, som skal følges opp med en handlingsplan. Jeg ser fram til at den kommer. Jeg håper spesielt denne gruppen pårørende, altså barn og unge, blir viet stor oppmerksomhet i denne strategien og denne planen, for her har vi en gruppe mennesker som ofte har vært nødt til å ta på seg et stort ansvar, som vi som storsamfunn må være med og bære byrden for.

Jeg ser fram til både strategien og handlingsplanen, og det er nettopp fordi regjeringen arbeider med en slik strategi og en handlingsplan at vi ikke stemmer for opposisjonens forslag i dag. Jeg ser fram til å ha en bredere debatt om dette temaet når strategien og handlingsplanen er ferdig utarbeidet. Men som sagt: Jeg håper spesielt denne gruppen, barn og unge som er pårørende, blir viet stor oppmerksomhet, for det fortjener de virkelig.

Statsråd Bent Høie [15:08:35]: Når en person blir syk, rammes også dem som står nærmest. 800 000 mennesker er pårørende til enhver tid. Pårørendes omsorgsinnsats er av stor samfunnsmessig betydning og er estimert til å utgjøre om lag 136 000 årsverk. Regjeringen ønsker å løfte de pårørendes situasjon, og vi arbeider nå med å utarbeide en egen pårørendestrategi. Strategien skal omhandle alle pårørende – uavhengig av brukernes diagnose. Vi vil omtale utfordringer og behov pårørende har når det gjelder helse, arbeidstilknytning og økonomi, og se på hvordan vi kan gjøre det lettere å være pårørende. Regjeringen vil legge fram strategi og handlingsplan samlet i løpet av våren 2020.

Pårørende står også sentralt i arbeidet med Leve hele livet og likeverdsreformen. Vi har mottatt over 300 innspill til arbeidet med strategien. Til tross for at pårørende er forskjellige og står i ulike situasjoner, er det også mange fellestrekk ved innspillene. Pårørende ønsker bl.a. mer informasjon om hvordan de best kan støtte og hjelpe. Mange trenger også mer støtte og avlastning. Innspillene vil danne grunnlaget for det videre arbeidet med å utforme løsninger og tiltak framover.

Vi har allerede gjort en del. I 2017 ble det innført en ny bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven, som samler og tydeliggjør kommunenes ansvar overfor dem som har et særlig tyngende omsorgsarbeid. I den forbindelse foretok vi en grundig vurdering av omsorgsstønadsordningen. Bestemmelsen legger nå opp til en fleksibel pårørendestøtte basert på pårørendes individuelle behov.

Gode aktivitetstilbud er viktig for avlastningen for pårørende og gjør det enklere for pårørende ivareta egne forpliktelser, f.eks. eget arbeid. Regjeringen har arbeidet med utviklingen av dette tjenestetilbudet over lang tid. Utbyggingen av dagaktivitetstilbudet har vært blant hovedsatsingene i Demensplan 2015 og i Demensplan 2020 og er nå en lovpålagt oppgave.

Pårørendes innsats er av stor samfunnsmessig betydning. Det er viktig at denne uformelle omsorgen består. Samtidig må ikke pårørende påta seg så store omsorgsoppgaver at de blir utslitt eller faller ut av arbeidslivet. En må utforme løsninger som støtter og avlaster pårørende og samtidig bidrar til at de kan leve et godt eget liv, beholde egen helse og stå i arbeid.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:23:17]: Det var interessant å høre statsrådens siste svar. Det er som jeg fryktet, at verken strategien eller handlingsplanen skal legges fram for Stortinget. Dermed blir Stortinget avskåret fra å ta en helhetlig vurdering av de pårørendes situasjon. Etter å ha sittet og hørt på diskusjonen nå: Mange av dem som utgjør regjeringspartienes flertall, ga inntrykk av at dette var noe en ventet skulle komme til Stortinget, slik at Stortinget kunne behandle det. Men nå sier statsråden: Nei, dette er en intern plan som regjeringa arbeider med, og så kommer regjeringa med enkeltforslag til Stortinget seinere.

Dette er en viktig sak for Senterpartiet. Fremskrittspartiet, med tidligere eldreminister Listhaug, ønsket å legge fram en pårørendestrategi i 2019. Det ble det ikke noe av, så Sylvi Listhaug fikk svært lite gjort på den viktige posten for de eldres situasjon.

Som den som har ansvaret for arbeids- og sosialpolitikken i Senterpartiet, er det også fra min side viktig at en går inn på de eldres situasjon, for det er mange av de pårørende som er knyttet til behovet for en varm hånd for eldre mennesker. De pårørende gjør en uvurderlig innsats, ikke bare for gamle, men også for unge som trenger bistand. Senterpartiet har derfor fremmet forslag om en reell styrking av omsorgsstønadsordningen i kommunene, fordi det som sagt gir et trygt og kvalitativt godt og rimelig tilbud.

Vi går ikke inn for at en skal styre dette med hard hånd, men vi går inn for at en skal innføre nasjonale retningslinjer for tildeling, altså kriterier for varighet og omfang, og også retningslinjer for utmåling av omsorgsstønad, som går på timetall og timebetalingssatsen som skal brukes. For Senterpartiet er det altså viktig å beholde skjønnet samtidig som en kommer med klarere nasjonale retningslinjer, slik at det blir enklere for begge parter å praktisere det hele.

Senterpartiet går også inn for at vi skal få samarbeidsavtaler mellom pårørende og kommunene knyttet opp mot jevnlig og åpen dialog. Det er noe som alle de pårørende erfarer behovet for – at en har kontakt med det offentlige, slik at en kan bistås på en bedre måte. Dagaktivitetsplasser og avlastning ved korttidsopphold er sjølsagt sentralt for oss. Når en er hjemme lengst mulig, presses en i mange tilfeller ut over de forsvarlige grensene, og avlastning og dagaktivitetsplasser blir da svært viktig. De pårørendes permisjonsmuligheter må også styrkes. Det er viktig at arbeidsgiver er klar over det og setter inn vikarer for å dekke opp de pårørende i situasjoner hvor en ikke kan fortsette i sitt arbeid i en kortere periode.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:26:39]: Bare for å svare opp representanten Lundteigens skuffelse over at dette er regjeringens strategi og regjeringens plan, og sånn sett ikke en sak som naturlig kommer til Stortinget, har jeg lyst til å si at det er mange måter å reise en slik debatt på. Jeg roste representanten Toppe for å ha reist denne debatten i Stortinget i dag, og jeg sa meg enig med representanten Toppe i at det som har med pårørende å gjøre, fortjener en bredere debatt. Den debatten er det ingenting i veien for at vi igjen kan ha i Stortinget. Opposisjonen har alle muligheter til å fremme et Dokument 8-forslag. Jeg synes også det ville vært naturlig når regjeringen har gjort ferdig sitt arbeid, at regjeringspartiene f.eks. inviterer til en interpellasjonsdebatt, slik vi ser i dag, hvor Senterpartiets partileder skal ha en interpellasjonsdebatt i salen med samferdselsministeren. Det finnes mange muligheter for at vi igjen kan diskutere pårørendes situasjon i Norge. Det skal i hvert fall ikke stå på regjeringspartiene å ha en slik debatt her.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:28:05]: Ja, det var kanskje nettopp det representanten Bekkevold sa, som gjorde at jeg hadde mitt innlegg om det punktet. Representanten roste at Senterpartiet reiste debatten her, og jeg fikk inntrykk av at Kristelig Folkeparti ønsket å få en brei diskusjon. Jeg forstår av representantens innlegg at det er ulike vurderinger blant regjeringspartiene omkring det punktet. Jeg har respekt for det. Men jeg forstår representanten Bekkevolds innlegg slik at skal denne saken komme til behandling på en brei og fyllestgjørende måte, er det i dag sånn at det er opposisjonen som må reise debatten. Sjølsagt kan en da ta det i en interpellasjonsdebatt, men jeg vil nok heller si at den bør tas i en forslagsdiskusjon, at vi kan ha det konkret, og dermed forpliktende. Det er det som trengs – en forpliktende satsing for å forbedre de pårørendes situasjon. Det er 800 000 mennesker som utgjør en utrolig arbeidskraftsressurs for et kvalitativt godt tilbud, og da må vi bruke tid på det og være konkrete. Det er Senterpartiets vurdering.