Stortinget - Møte tirsdag den 4. februar 2020

Dato: 04.02.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 86 S (2019–2020), jf. Dokument 8:168 S (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [11:28:32]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Karin Andersen, Marian Hussein og Sheida Sangtarash om et styrket krisesentertilbud for voldsutsatte (Innst. 86 S (2019–2020), jf. Dokument 8:168 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Silje Hjemdal (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke forslagsstillerne for at de setter en viktig problemstilling i fokus. Det er kritisk at de som trenger krisesentertilbud, blir møtt på en god måte og med et godt nok tilbud. Vi må bare erkjenne at det er kanskje lite som er så belastende og traumatisk som å bli utsatt for vold fra en av sine nærmeste, gjerne en man er glad i. I mange tilfeller er dette noe som går over tid. Det er dessverre vanlig å føle seg fanget i forhold der man blir truet med eller utsatt for f.eks. fysisk og psykisk vold. Det å bryte ut av en situasjon der man blir utsatt for vold fra en av dem man er glad i, eller en som er veldig nær, er vanskelig nok i seg selv. Derfor er det viktig at det offentlige mottaksapparatet er godt nok til å minske belastningen for den enkelte når de søker hjelp.

Dessverre er det slik at vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er et omfattende og strukturelt samfunnsproblem. Dette belyses i saken, og det vises også til i merknader fra komiteen.

Vi må også erkjenne at kvinner i større grad enn menn blir utsatt for grov vold, omfattende kontroll, trusler, seksuell vold og partnerdrap. Vold går også ut over barna, både direkte og indirekte, noe som gjør det enda mer avgjørende at man sikrer gode krisesentertilbud.

Når vi ser på intensjonen i representantforslaget, er det ikke vanskelig å være enige om at krisesentertilbudet skal og må, og har potensial til å kunne, bli bedre. Samtidig ser vi at forslagsstillerne til dels slår inn noen åpne dører og også peker på ting som statsråden i sitt svarbrev til komiteen redegjør godt for – tiltak som allerede er igangsatt.

Det er tydelig at kommunene er nærmest til å finne det tilbudet som passer best for brukerne. Samtidig foreslår man å drive en detaljstyring av tilbudet, hvordan man skal bemanne. Det er jeg og komiteens flertall veldig skeptiske til at skal besluttes på et politisk nivå.

Jeg viser til statsrådens svarbrev og synes at han redegjør godt for de ulike tiltakene der. Det er ikke flertall for å gå for forslaget slik det nå foreligger.

Heidi Greni hadde her overtatt presidentplassen.

Kari Henriksen (A) 11:32:39: Dette er et bra forslag fra SV, og det er gode kommentarer og merknader komiteen har beskrevet i saken. Jeg vil også takke saksordføreren for en god gjennomgang og for å ha lost oss i komiteen igjennom.

Arbeiderpartiet mener at det ikke er godt nok sånn som det er i dag når det gjelder krisesentre og praksis. Vi har derfor tidligere fremmet forslag om konkrete forbedringer, bl.a. i Dokument 8:73 S for 2014–2015. Der hadde vi 18 forslag, der vi bl.a. foreslo å forskriftsfeste kvalitetskrav, regler om kompetansekrav og tiltak for å ivareta barn på en bedre måte – for å nevne noe.

I Dokument 8:99 S for 2018–2019 pekte vi på forslag vedrørende kvinner i aktiv rus.

SV trekker opp andre og viktige forhold i sitt forslag i denne innstillinga.

Regjeringa har bebudet at det skal komme en evaluering av krisesentertilbudet. Det er Arbeiderpartiet enig i, og vi ber regjeringa komme tilbake med en samlet gjennomgang av både evalueringen og de utfordringene som står igjen i krisesentertjenesten. Jeg forventer at den bebudede evalueringen og gjennomgangen også tar inn over seg det som fremdeles er kritikkverdig, som f.eks. tilbud til kvinner i aktiv rus, tilbud til funksjonshemmede, og menn, og at man også ser på hva som hindrer voldsutsatte i å søke hjelp. Enkelte har pekt på at kvinner er veldig økonomisk avhengige. Andre peker på at det mangler boliger som de voldsutsatte kan flytte til etter at de har vært på krisesenteropphold.

Krisesentersekretariatet og krisesentrene har over år vært veldig opptatt av problematikken med henteekteskap. Det er en problematikk som er alvorlig, der kvinner som blir voldtatt og utsettes for vold over tid, er uten muligheter til å komme bort fra disse forholdene. Disse kvinnene må få bedre beskyttelse.

Regjeringa lanserer også en handlingsplan for sameområdet. Det har vi ventet på en god stund, så det er bra. Men jeg vil bare si til statsråden – jeg håper han kan være konkret på det – at handlingsplanen må bli mer konkret. Det er en tendens til at handlingsplaner er for lite forpliktende, for diffuse når det gjelder ansvar, og inneholder for lite penger. Så der håper jeg at statsråden sammen med justisministeren er tydeligere.

Jeg tar opp forslaget der Arbeiderpartiet er medforslagsstiller.

Presidenten: Representanten Kari Henriksen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Monica Carmen Gåsvatn (H) []: De første krisesentrene ble etablert av frivillige på 1980-tallet. 30 år senere ble det et offentlig ansvar å sørge for et krisesentertilbud til befolkningen. Loven pålegger kommunene å gi voldsutsatte kvinner, menn og barn et helhetlig tilbud og utgjør en milepæl i arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner. Samtidig har kommunene stor frihet til å bestemme hvordan de i praksis vil organisere tilbudet sitt.

Etter en sterk økning i antallet mannlige beboere og dagbrukere rett etter at loven ble innført, har antallet stabilisert seg de siste fem årene. Ferske tall fra 2017 og 2018 viser at det er 200 færre overnattinger totalt. Andelen menn er fortsatt svært lav sett i forhold til andelen kvinner.

Jeg vil gå nærmere inn på to av punktene i representantforslaget.

Det første går på 80 pst. statlig finansiering gjennom øremerking. Da loven ble vedtatt i 2010, bestemte Stoltenberg-regjeringen at den statlige delen av finansieringen skulle innlemmes i de kommunale rammene. Dette skulle være en reform helt i tråd med prinsippet om kommunalt selvstyre, hvilket står veldig sterkt i Norge. Utgangspunktet var at kommunene er nærmest til å finne det best tilpassede tilbudet for brukerne, og at de kan organisere tilbudet slik de selv mener er best, ut fra lokale forhold.

Hva er det som har endret seg nå, ti år etter at loven trådte i kraft? Er det slik at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV mener at kommunene nå er mindre i stand til å foreta lokale prioriteringer? Er det slik at disse partiene heller vil legge opp til en sentralisering ved at de foreslår statlig øremerking av krisesentertilbudet?

Så til det andre forslaget: Forslagsstillerne foreslår innføring av krav til tilstrekkelig nærhet. Krisesenterstatistikken for 2018 viser at de fleste sentrene betjener flere kommuner og dekker store geografiske områder. En fordel med dagens ordning er at de kan sørge for et tilbud der de selv ønsker.

Nordlandsforskning viser i sin rapport fra 2019 at det er klare forskjeller når det gjelder størrelser på krisesentrene. Kommuner med de minste sentrene bruker mer penger per innbygger enn de som forvalter de mellomstore og store sentrene, uten å kunne slå fast at pengebruken gjenspeiler seg i kvaliteten på tilbudet. De store sentrene er i kommuner og kommunesamarbeid med mange innbyggere, og ifølge rapporten er det slik at «store tilbud kan ha stordriftsfordeler som mindre tilbud ikke har». De har også spesiell kompetanse når det gjelder æresrelatert vold, tvangsekteskap og vold i nære relasjoner blant minoriteter.

Er det slik at geografisk avstand er viktigere for Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV enn kvalitet i tjenestene og kommunenes mulighet til selv å bestemme hva som er best, ut fra lokale forhold?

Høyre er opptatt av at vi skal vurdere tiltak som sikrer et godt krisesentertilbud, og at krisesentrenes viktige rolle i den helhetlige innsatsen i kommunene framheves. Derfor støtter vi ikke de framlagte forslagene.

Olav Urbø (Sp) []: Først og fremst vil eg takke forslagsstillarane for å ta opp eit viktig tema. Senterpartiet stør intensjonen i forslaget. Tal frå Bufdir viser at det i 2018 var 1 842 personar, fordelt på over 1 700 kvinner og 135 menn, på krisesentera – altså var 93 pst. kvinner. Ni av ti kvinner hadde vore utsette for gjentekne overgrep. Over halvparten av kvinnene hadde levd i parforhold før dei oppsøkte krisesenter. Ei gruppe som tydeleg skil seg ut, og som utgjer majoriteten av dei som bur på krisesentera, er kvinner med innvandrarbakgrunn. Desse kvinnene er ikkje berre utsette for psykisk eller fysisk vald i heimen. Dei manglar òg ofte nettverk. Det er difor særs viktig med treffsikre tiltak og hjelp til denne gruppa.

Det er kommunane sitt ansvar å sikre eit forsvarleg krisesentertilbod til kvinner, menn og barn som er utsette for vald eller trugslar om vald i nære relasjonar. Erfaringa viser at tilbodet varierer, og det er ulike utfordringar – som kapasitet, økonomi, ressursar, tilgjenge, lang reiseveg til nærmaste krisesenter, bemanning etc. Det er det offentlege sitt ansvar at personar som er utsette for vald og trugslar, og som treng husly for ei stund, vert varetekne på ein god måte, uavhengig av kva kommune dei bur i.

Eg viser til innstillinga, der Senterpartiet – saman med SV og Arbeidarpartiet – fremjar forslag om å be regjeringa kome attende til Stortinget med ei eiga sak om krisesentertilbodet. Senterpartiet meiner det vil vere naturleg å få ei evaluering av krisesentertilbodet, som regjeringa arbeider med, jf. svarbrev frå statsråden datert 18. september 2019.

Senterpartiet stør forslaget om ei evaluering av krisesentertilbodet for menn og forslaget om å betre krisesentertilbodet til den samiske befolkninga. Ulike rapportar viser at det i høve til befolkninga elles er langt fleire i den samiske befolkninga som opplever vald og overgrep. Ein samrøystes komité erkjenner det. Senterpartiet meiner det kviler eit ansvar på regjeringa når det gjeld å følgje opp funna i desse rapportane.

Når dette er sagt, er det uansett ein ting ein ikkje kan evaluere seg vekk ifrå – det er at kommunane har tilstrekkeleg med ressursar. Når det gjeld krisesenter, kan ein ikkje effektivisere med nye tekniske løysingar, nettsider og digitale tenester og skjema. Krisesentra må ha nok folk med rett kompetanse. Då er vi igjen attende til kommuneøkonomien. For mange kommunar var budsjetthandsaminga før jul kutt, kutt og kutt. For Senterpartiet er styrking av kommuneøkonomien heilt avgjerande for gode tenester der folk bur, og det gjeld sjølvsagt òg for krisesentera. Diverre er kommuneøkonomien svekt under regjeringa Solberg.

Eg tek til slutt opp forslaget frå Senterpartiet og SV.

Presidenten: Representanten Olav Urbø har tatt opp det forslaget han refererte til.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Vold mot kvinner er et strukturproblem i Norge, et omfattende samfunnsproblem. Én av ti norske kvinner har vært utsatt for voldtekt i løpet av livet, og vi vet at de fleste voldtekter, mesteparten av den seksuelle volden som foregår i Norge, skjer mellom folk som kjenner hverandre. Vi har heldigvis hatt en bevegelse som har opprettet krisesentre på frivillig basis rundt omkring i landet, og som har ført fram kampen mot vold mot kvinner. Det har etter hvert blitt tatt over av det offentlige.

I 2011 fikk kommunene hele ansvaret for å finansiere krisesentertilbudet. Da hviler det et ansvar på oss for å se til hvordan det har gått. Vi vet at de økonomiske rammene for de ulike krisesentrene kan variere fra 1,4 mill. kr til nærmere 23 mill. kr. Vi vet at flere krisesentre har blitt lagt ned. Det meldes om at kommuner shopper krisesenterplasser langt vekk fra kommunen – noe som gir mange timers reisevei.

Vi er etter Istanbul-konvensjonen forpliktet til å sørge for et skikkelig tilbud til dem som blir utsatt for vold og overgrep. Spørsmålet er om vi faktisk følger opp de forpliktelsene når vi ser hvor alvorlig situasjonen er på krisesentrene i dette landet. Det er ganske skremmende fortellinger – i hvert fall de jeg har hørt – fra krisesentre rundt omkring i landet, og det mener vi ikke holder, i hvert fall ikke vi i SV. Derfor mener vi det er på tide å lære av erfaringene og se at den omleggingen av finansieringen ikke har fungert. Det hviler kanskje et særlig ansvar på oss tre rød-grønne partier. Derfor er jeg også litt skuffet over at ikke flere enn SV støtter forslaget om å endre finansieringsmodellen, for det hadde tjent oss godt at vi, som i utgangspunktet innførte den endringen, var de første til å ta lærdom av det. Det vil jeg understreke fra talerstolen at i hvert fall SV har gjort. Vi tar vårt ansvar og foreslår en annen modell, som sikrer at krisesentrene skal være et lavterskeltilbud og et likeverdig tilbud i hele landet. Det er ikke lavterskel når det er flere timers reisevei til nærmeste krisesenter.

Med det tar jeg opp SVs forslag.

Presidenten: Da har representanten Freddy André Øvstegård tatt opp de forslagene han viste til.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Vold og seksuelle overgrep mot kvinner og barn er et stort samfunnsproblem, og det er et tema som engasjerer meg sterkt. Jeg er glad for at det er en så tydelig tverrpolitisk enighet om at vi må forhindre vold og seksuelle overgrep mot både voksne og barn. Den enigheten er viktig for feltet.

Regjeringa har gjennom opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og unge fått til en historisk satsing for å sikre et bedre tilbud til barn og unge som utsettes for disse grusomme kriminelle handlingene. Innsatsen i 2020 vil være i overkant av 1 mrd. kr. Det er viktig for å kunne hjelpe flere og ikke minst for å kunne gi bedre hjelp.

Det er ti år siden krisesenterloven trådte i kraft. Jeg vet at mange kommuner jobber veldig bra med å ta vare på kvinner, menn og barn som har behov for hjelp i en kritisk livssituasjon. Jeg vet også at kvaliteten er ujevn, og at vi må fortsette å jobbe for å få til et bedre tilbud.

Representantene setter fingeren på flere sentrale utfordringer i tilbudet. Det er kompliserte problemstillinger der vi må balansere mellom målet om et likeverdig tilbud i hele landet og hensynet til det store mangfoldet som finnes i kommunene. Det er dessverre ingen enkle løsninger.

La meg kommentere noen av de tiltakene som er foreslått. Først til dette med finansiering og forslaget om å gå tilbake til en statlig delfinansiering av krisesentertilbudet: Jeg skjønner ønsket om å sikre lik finansiering av alle sentre, men vi må huske at ansvaret for krisesentertilbudet er lagt til kommunene. Kommunenes selvstyre er et viktig prinsipp, og det er stor enighet om at kommunene skal kunne organisere sine lovpålagte oppgaver slik de selv mener er best, ut ifra de lokale forholdene.

Når det gjelder nærhet til krisesenter, er det klart at det er en utfordring at noen utsatte har over 300 km til nærmeste krisesenter, men heldigvis er det de aller færreste, og mange har mye kortere reisevei enn dette. Vi bor i et langstrakt land, med spredt befolkning. Vi har nettopp fått en rapport som viser at tilbudet ved de minste sentrene ofte er dårligere enn ved de større sentrene. På de små sentrene er det flere beboere som drar tilbake til voldsutøveren, det er mindre samarbeid med andre tjenester, og det er mindre kompetanseutvikling. Dette er bekymringsfullt, og det gjør at jeg ikke er sikker på at tilbudet automatisk blir bedre om det etableres på små sentre. Jeg tror vi heller må se på andre løsninger.

Jeg er ellers enig i at situasjonen i Finnmark, der det eneste samiske krisesenteret er lagt ned, er uholdbar. Direktoratet vårt følger opp Karasjok kommune tett, med mål om å gjenopprette og styrke et samisk krise- og incestsentertilbud.

Regjeringa jobber også med en handlingsplan om vold i nære relasjoner, som skal ha en egen del om vold i samiske områder. Det er naturlig å vurdere tiltak på krisesenterfeltet.

I regjeringsplattformen står det at vi skal evaluere ordningen med overføring av ansvaret for krisesentrene til kommunene og vurdere tiltak som sikrer et godt krisesentertilbud. Jeg kan forsikre Stortinget om at dette er noe jeg er opptatt av å følge opp. Mange tiltak er i gang i regi av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Vi fikk i november et godt kunnskapsgrunnlag, og vi vurderer fortløpende om det er behov for nye tiltak.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) []: Statsråden var i sitt innlegg inne på det med forskjeller i Kommune-Norge når det gjelder krisesentertilbudet. Jeg kommer fra Agder-regionen, og jeg var faktisk en av de første frivillige som var med på å etablere et frivillig krisesenter hos oss. Da hadde vi en telefon i veggen og en sofa. Det var tilbudet den gangen, så det har bedret seg mye. Men det er store forskjeller, og vi ser en regjering som øker forskjellene gjennom kommuneøkonomien. Arbeiderpartiet har i sitt alternative statsbudsjett styrket både tiltak til krisesentrene og kommuneøkonomien med 3 mrd. kr.

Når statsråden selv peker på de store utfordringene som han ser allerede nå, ser han da at det trengs økte bevilgninger til både krisesentre og kommunene, slik at alle kvinner i Norge kan få det samme tilbudet, og kan få et godt tjenestetilbud?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Takk for et viktig spørsmål. Jeg tror utfordringen med kommuneøkonomien alltid kommer til å være der. Med fare for selvskryt: Hvis en ser tilbake på kommuneøkonomien de siste årene, har den resultert i at det er veldig store disposisjonsfond i kommunene. Det er rekordfå kommuner på ROBEK-listen. Allikevel erkjenner jeg at vi har disse utfordringene, som det er viktig blir belyst for å sikre et best mulig krisesentertilbud i kommunene.

Jeg tror selvsagt at kommuneøkonomi er viktig, men jeg tror også at når vi nå jobber med evalueringen, er det viktig å se på andre problemstillinger knyttet til hvordan en kan innrette dette. Jeg kommer i hvert fall til å være opptatt av – jeg har besøkt flere av krisesentrene – å forsikre meg om at kommunene tar den lovpålagte oppgaven de har, og at de jobber sammen for å sikre et godt krisesentertilbud. Det bekymrer meg at det er noen kommuner som ikke virker å være så opptatt av det. Det er farlig å si at de ikke er klar over det, men de har det iallfall ikke så langt framme i pannebrasken som de burde, for å sikre at innbyggerne deres også får et godt krisesentertilbud.

Kari Henriksen (A) []: Da har statsråden en viktig oppgave med å sørge for at alle kommuner har dette på sin dagsorden og framme i sin bevissthet.

Når statsråden nå i hvert fall gir inntrykk av at kommuneøkonomien er mindre viktig, lurer jeg på dette: Under denne regjeringa har vi sett at veldig mye overføres til kommunene, og vi har sett statsråder som i stor grad peker nedover når tjenestene ikke fungerer som de skal. Jeg opplever ut fra statsrådens svar nå at det er noe lignende som skjer også når det gjelder dette.

Statsråden var inne på at det er flere tiltak som bør settes i gang, og da vil jeg gjerne utfordre statsråden på hvilke tiltak han mener det er nødvendig å sette i gang med straks, og som ikke behøver å vente på evalueringer.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Først vil jeg si at jeg tror ikke det var slik at tilbudet var perfekt i 2010 heller, da de rød-grønne styrte. Når en da valgte å overføre ansvaret til kommunene, var nok en av grunnene at en hadde tro på at det ville gi et enda bedre tilbud. Når det står i Granavolden-plattformen at vi ønsker en evaluering av det, er det nettopp for å se om det virker etter hensikten. Derfor synes jeg at innlegget til representanten Øvstegård er interessant. Han har konkludert med at det var feil, og han skal ha honnør for at han erkjenner at vi politikere kan fatte vedtak som i ettertid viser seg ikke å være så gode som vi mente de var. Jeg mener det er for tidlig å konkludere. Nå har vi fått et kunnskapsgrunnlag, vi er i gang med å følge opp det, og vi er i gang med evalueringen.

Det viktigste for meg er at kvinnene, uansett hvor de bor i landet, får et godt og kompetent tilbud. For å prøve å rekke å svare på spørsmålet: Jeg tror kompetanse er ekstremt viktig, og å få nok bemanning. Det er kjempeviktig, og derfor er jeg opptatt av at kommunene tar det ansvaret de har, i og med at det er lovpålagt at de skal sørge for et godt krisesentertilbud.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er godt å høre at statsråden peker på mye av den samme problemstillingen og de erfaringene vi hittil har gjort oss, som tyder på at krisesentertilbudet dessverre har blitt dårligere de senere år.

I loven om krisesentrene står det at krisesentertilbudet skal være et lavterskeltilbud, men vi vet at flere krisesentre har blitt lagt ned, og vi vet at det er mange timers reisevei enkelte steder. Det fins i hvert fall eksempler på et par steder med opptil fire timer og mer til nærmeste krisesenter. Mener statsråden at tilbud med så lang reisevei da er et lavterskeltilbud?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Som jeg pekte på i mitt innlegg, og som representantforslaget belyser, er det klart at med så lang reisevei er det en stor utfordring, men med et så langstrakt land vil det også dessverre være noen som vil få lang reisevei. Det som kunnskapsgrunnlaget vi har fått til nå, også viser, er at de mindre sentrene har dårligere kvalitet på tilbudet og mindre kompetanse, noe som også er en utfordring med hensyn til å gi kvinnene, mennene eller ungene det tilbudet de fortjener. Derfor vil jeg understreke at det er mange dilemmaer her. Jeg tror heller ikke det er en kvikkfiks om at hvis en hadde gjort som representanten ønsket, å statliggjøre det igjen, hadde alt blitt perfekt av den grunn, for det er også mange fordeler med at kommunene har ansvaret. Det er mangfoldet, de kan lage samarbeidsløsninger og sikre det tilbudet som passer best ute. Derfor mener jeg at det er veldig viktig å følge opp denne evalueringen for å sikre at tilbudet blir best mulig.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Takk for svaret. Det er i hvert fall godt å høre at statsråden er enig i at en så lang reisevei er problematisk, for det er jo da åpenbart at svaret på det spørsmålet som jeg stilte, er at det ikke er et lavterskeltilbud. Og det er ganske alvorlig, når det er så langt til den døra som det i utgangspunktet kanskje er vanskelig for mange å oppsøke, og når vi vet at mange dessverre reiser hjem til en voldelig partner. Det er ganske hjerteskjærende, egentlig.

Så kan jeg også kort nevne at når i hvert fall jeg har vært ute og besøkt krisesentrene, sier de om den gang vi hadde den finansieringsmodellen som vi hadde før 2011, at det var den beste situasjonen de har hatt – da gikk det framover. Slik er det ikke nå.

Vi ser også at det er store forskjeller mellom krisesentrene, og med et driftsbudsjett på fra 1,4 mill. kr til 23 mill. kr er det veldig ulik standard. Det neste spørsmålet: Når forskjellene er så store, mener statsråden da at vi har et likeverdig krisesentertilbud, som det også står i loven at vi skal ha?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Først vil jeg bare presisere at når det gjelder de mindre sentrene, ser en at kvinnene i større grad reiser hjem til voldsutøveren, og det er jo også en utfordring. Så én ting er at de ikke nødvendigvis oppsøker tilbudet, som representanten er bekymret for, men det tror jeg nok også kan være med på å underbygge at kvaliteten kanskje ikke er så god som den burde vært.

Men til spørsmålet om likeverdighet: Det er klart at det er det som er utfordringen. For å få nok sentre rundt omkring og for å få kortest mulig avstand blir det også mindre krisesentre og dermed mindre budsjett enn for de større sentrene, som vil ligge i de store byene.

Så skal jo utgangspunktet være at kvaliteten er like god enten det er et mindre senter eller et større, men jeg vet at f.eks. når det er knyttet til rus, vil det være vanskelig å gi et like godt tilbud på et lite senter. Men dette er en av de tydelige problemstillingene som også kunnskapsgrunnlaget viser, og som kommer til å være en del av den evalueringen vi er i gang med.

Olav Urbø (Sp) []: For Senterpartiet vil det alltid vere viktig at det er samsvar mellom oppgåvene i kommunane og kommuneøkonomien. Det har vi vore klare på heile tida, òg då vi sat i den raud-grøne regjeringa. Vi må berre konstatere at under Solberg-regjeringa har det vorte fleire oppgåver og ikkje tilsvarande med pengar.

I tillegg er jo krisesentera ei arbeidsintensiv teneste; det går faktisk ikkje an å effektivisere spesielt høgleg. Der må det vere folk på plass når det skjer – for å seie det på den måten.

Mitt spørsmål til statsråden er rett og slett om evalueringa òg vil ta for seg om talet på stillingar vi har i krisesentera i dag, er tilstrekkeleg, sett i lys av behovet og litt uavhengig av kommuneøkonomien i den einskilde kommunen, altså ei makrobetraktning av det.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Først vil jeg gjenta at det alltid vil være slik at det vil være utfordrende for kommunene å få budsjettene til å gå opp. Jeg har selv vært kommunepolitiker, under ulike regjeringer, og det har alltid vært krevende, på samme måte som handlingsrommet i norsk økonomi framover vil gjøre det krevende å lage statsbudsjetter de neste årene. Allikevel er det rekordfå kommuner som er på ROBEK-lista. Disposisjonsfondene til kommunene har økt betraktelig – bare når det gjelder skatteinngangen i fjor, var det 5 mrd. kr ekstra til kommunene. Så helt skralt er det heller ikke i kommunene.

Men til spørsmålet knyttet til bemanning: Det er klart at bemanning er veldig viktig for å kunne gi den kvaliteten og gi de ulike tilbudene – enten det er knyttet til rus, psykisk helse eller andre utfordringer som de som kommer på krisesentrene, har. Derfor vil det også være en del av det vi jobber med når vi følger opp kunnskapsgrunnlaget og evaluerer hvordan en kan sikre et best mulig krisesentertilbud for alle.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel