Emilie Enger Mehl (Sp) [12:04:49]: Domstolkommisjonens rapport om domstolstruktur ble lagt fram 1. oktober 2019. Utvalget anbefaler å redusere antall tingretter fra 60 til 22 og antall jordskifteretter fra 34 til 13. De vil altså legge ned to tredjedeler av landets domstoler i første instans.

Jeg mener det er flere forhold ved rapporten som gjør at den har svekket verdi som utgangspunkt for en framtidig domstolstruktur. Det er bl.a. punkt 1: kommisjonens sammensetning, punkt 2: regjeringens mandat til kommisjonen som ga klare føringer om sentralisering, punkt 3: rapportens mangel på kontradiksjon og drøftinger for og imot og punkt 4: at utvalget ikke ser på faktiske mål som kvalitet i domstolene, slik som antall avgjørelser som kommer til annen instans.

Jeg vil gå litt inn på punkt 1 – kommisjonens sammensetning. Domstolkommisjonen besto opprinnelig av 15 medlemmer, men regjeringen fikk kritikk for manglende representasjon fra de små og mellomstore domstolene. Dermed ble sorenskriveren i Sunnmøre tingrett i Ålesund supplert som medlem – og det til tross for at ingen av de små tingrettene oppfattet henne som deres representant. Dersom regjeringen hadde ønsket en bred kommisjon, hadde det vært en enkel sak, fordi de små og mellomstore domstolene hadde hele 39 forslag på personer som kunne representert dem, men ingen fikk plass.

Domstoladministrasjonen, DA, har jobbet for sentralisering i en årrekke. De fikk påvirke kommisjonens sammensetning og ha sin direktør som medlem av kommisjonen. Regjeringen har vært tydelig på at kommisjonen skal være uavhengig. Da skulle man jo tro det var et poeng at kommisjonen har en viss kritisk avstand til fagdirektoratet, som er Domstoladministrasjonen, men i stedet er altså direktøren i DA selv plassert i kommisjonen og får fronte deres agenda, som er vel kjent fra før, nemlig at domstolene må sentraliseres. Det er et syn det er delte meninger om ellers i Domstols-Norge.

Domstoladministrasjonen hadde også en klar oppfordring om sammensetningen av kommisjonen i et brev til Justisdepartementet, hvor de skrev: «Medlemmene i kommisjonen bør ha demonstrert evne og vilje til å tenke nytt og være reformorientert.» Det er altså en fullstendig mangel på representanter fra distriktsdomstoler og domstoler som nå står i fare for å bli nedlagt.

I oktober 2019 stilte jeg et skriftlig spørsmål til statsministeren om distriktsrepresentasjon i offentlige utvalg, råd og styrer med bakgrunn i at Domstolkommisjonen og kraftskatteutvalget, som akkurat hadde langt fram sine rapporter, faktisk hadde 20 av 23 medlemmer fra større byer. Ingen av dem hadde representasjon fra kraftkommuner eller nedleggingstruede domstoler. På det spørsmålet svarte statsministeren at «Osloregionen er overrepresentert i offentlige utvalg og i styrende organer i selskaper eid av staten» og at regjeringen må bli «flinkere til å hente faglig ekspertise fra miljøer utenfor hovedstadsregionen». Og hun sa noe veldig viktig: at «både bosted og arbeidsmiljø påvirker perspektiver og kunnskapstilfang, dette gjelder også for fageksperter».

Statsministeren innrømmet altså at distriktsrepresentasjon er viktig for å få et godt bilde. Nå har jo skaden skjedd, og Domstolkommisjonen har levert sin strukturrapport, men jeg mener at sammensetningen gjør noe med hvilken verdi den rapporten kan ha som grunnlag for en stor strukturreform når store deler av Domstols-Norge ikke blir invitert til å sitte rundt bordet.

Så til punkt 2 – regjeringens mandat: Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2016 stemte Stortinget ned forslag om omfattende sentralisering i domstolene, som da hovedsakelig var begrunnet i for dårlig utredning, og i forkant hadde Domstoladministrasjonen foreslått å slå sammen 35 tingretter til 12 og 4 jordskiftedomstoler til 2. Da ble Domstolkommisjonen satt ned, som skulle drøfte framtiden til domstolene – fram til 2020. Det var egentlig ment å være en bred drøfting av temaer som digitalisering, organisering, sikkerhet, ressurser, oppgaver, uavhengighet og struktur på bakgrunn av disse andre spørsmålene. Men så endret regjeringen planer våren 2018 og bestilte en hasteutredning om struktur løsrevet fra resten, som kom høsten 2019. Mandatet der ga klare føringer om sentralisering. Det ble også gitt beskjed om at utvalget skulle ta utgangspunkt i tidligere utredninger og forslag, inkludert DAs anbefaling fra 2010 om minimum åtte–ti dommerårsverk i hver domstol, noe som i så fall ville bety at to tredjedeler av dagens tingretter ikke har livets rett, og det var jo akkurat det som ble resultatet av Domstolkommisjonen utredning.

Så til punkt 3 – mangel på kontradiksjon og motforestillinger: Regjeringen satte altså sammen en kommisjon med 16 medlemmer som ikke speiler ulike interesser og motargumenter, og ga dem et mandat om å sentralisere domstolene. Resultatet av de to tingene ser vi i rapporten, som anbefaler sentralisering, og det er ikke spesielt overraskende når det er sentralisering som er bestilt. Og som en følge av mandatet lar utvalget i stor grad være å synliggjøre motforestillinger, motargumenter eller alternative løsninger til sine anbefalinger. Det er heller ikke drøftet muligheter for forbedring innenfor dagens struktur, fordi det er utelatt fra mandatet.

Jeg skal gi noen eksempler. Utstrakt bruk av dommerfullmektiger er trukket fram som et problem, og da spesielt i små domstoler – på side 41. Det er i og for seg et interessant funn. Problemet er at det utelukkende brukes som et argument for sentralisering. Det drøftes ikke på noe tidspunkt at man kunne løst det ganske enkelt med f.eks. å ansette en dommer istedenfor en fullmektig.

På side 43 argumenteres det for at små rettskretser skaper habilitetsutfordringer. Det framstilles som et stort problem, og det brukes et konkret eksempel fra en sak i Søre Sunnmøre tingrett. Men hvis man snakker med de små domstolene, får man derimot høre at dette løses på en god måte i dag, ved at saker overføres til en annen domstol ved habilitetsspørsmål. Og den konkrete saken som Domstolkommisjonen bruker som skrekkeksempel, oppfattes i virkeligheten som en konstruktiv og god løsning for domstolen det er snakk om. Og det kommer ikke fram i rapporten i det hele tatt. Det er gitt et gjennomgående premiss om at man skal sentralisere, og det framstår tidvis som at kommisjonen har forsøkt å finne argumenter som passer til en allerede gitt løsning. Noen steder gir det seg utslag i ting som framstår som ren spekulasjon.

På side 44 spekuleres det ved at kommisjonen mener at det må antas at advokaters terskel for å klage på sorenskrivere ved små domstoler er høyere enn i store, uten at det underbygges med konkrete funn.

På side 70, hvor kommisjonen ikke finner noen forklaring på en sammenheng mellom produktivitet og størrelse, skriver de at det er «ikke urimelig å tenke seg at det også innenfor dommerutøvelse er nødvendig med et faglig fellesskap», uten at man går noe nærmere inn på nyansen i dette. Det nevnes overhodet ikke at dommergjerningen i høyeste grad er et individuelt arbeid, og at når det gjelder faglig oppdatering som kurs og etterutdanning, er tilbudet godt og likt for alle dommere, uavhengig av størrelse på domstolen.

Og på side 72 forsøker kommisjonen å drøfte om personlighetstyper kan ha sammenheng med effektivitet og geografi, som jeg mener er en veldig merkelig drøftelse fra en seriøs kommisjon. Det spekuleres i at mer produktive personer velger å jobbe i større tingretter. Ergo er større tingretter bra. Så nevnes det også at det kan være motsatt, men det brukes jo også som et argument for større tingretter, for uten de særlig produktive personene hadde de små tingrettene vært enda dårligere enn de allerede er. Og det hjelper ikke, i mine øyne, at kommisjonen forsøker å balansere argumentet selv. I det hele tatt å dra opp en analyse om dette er helt irrelevant og viser mer enn noe annet at sentralisering er det gitte premisset, og så har man forsøkt å finne argumenter som bygger opp under det.

Kontradiksjon er et helt grunnleggende rettsprinsipp. Ulike argumenter skal fram i en sak, og de skal veies mot hverandre, og at den offentlige utredningen som skal legge grunnlag for en domstolreform, selv har så stor mangel på nyanser og motargumenter, mener jeg både er ironisk og veldig bekymringsfullt.

Så litt om punkt 4 – mål for kvalitet, effektivitet og produktivitet i domstolene: Domstolkommisjonen hevder at kvaliteten er dårligere i de mindre domstolene, men hvis det var tilfellet, ville vi sett at avgjørelser fra små domstoler oftere ble opphevet av lagmannsretten, og det kan ikke kommisjonen påvise. I stedet viser man til en rekke analyser av produktivitet og effektivitet som grunnlag for kommisjonens konklusjoner, bl.a. hvor ofte rettssaler er i bruk. Det sier ingenting om kvaliteten på dommeravgjørelser. Og de analysene som det vises til i rapporten, viser jo mer enn noe annet at det er forskjell både i store og i små tingretter; både store og små fungerer bra og dårlig. Likevel blir det utelukkende brukt som et argument for sentralisering av domstolene. Det heller alltid mot å være til fordel for de store domstolene, selv om datagrunnlaget er usikkert og egentlig viser at det ikke er store forskjeller mellom små og store domstoler.

Så mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan mener statsråden at disse forholdene som jeg har tatt opp her, påvirker Domstolkommisjonens utrednings verdi som grunnlag for å gjøre endringer i domstolstrukturen?

Statsråd Monica Mæland [12:15:05]: La meg få begynne med å takke representanten for interpellasjonen. Domstolene fortjener vår oppmerksomhet, og jeg mener Domstolkommisjonen nå har gitt oss et grunnlag for en kunnskapsbasert diskusjon om domstolstruktur.

Kommisjonen anbefaler altså større rettskretser og færre rettssteder enn det vi har i dag, og dette forslaget har – ikke uventet – fått veldig stor oppmerksomhet. Det er sånn – og det må jeg understreke, siden vi setning for setning og side for side har fått et innlegg fra interpellanten – at vi fra regjeringens side altså ikke har besluttet hvordan denne innstillingen skal følges opp. Vi kommer heller ikke til å ta stilling til de konkrete forslagene før utredningen har vært på høring, og før alle som er berørt av forslagene, har fått anledning til å uttale seg. Det er rett og slett fordi høring er en helt avgjørende del av en regjerings beslutningsgrunnlag.

Domstolene er ikke som andre statlige virksomheter. De utgjør den tredje statsmakt og skal ivareta og sikre den enkelte borgers krav på rettssikkerhet. Kommisjonen beskriver noen utfordringer ved dagens struktur som jeg mener at vi i hvert fall må ta på alvor og diskutere. Flere av de utfordringene som beskrives, er kjent fra tidligere strukturreformer og Særdomstolsutvalgets utredning. Riksrevisjonen peker også på flere av de samme utfordringene som kommisjonen i sin undersøkelse av saksbehandlingstid og effektivitet i tingrettene og lagmannsrettene.

Jeg skal ikke gå i dybden på utfordringene nå, men jeg har lyst til å vise til at kommisjonen trekker fram at mindre domstoler er sårbare. De er sårbare ved fravær og ved uforutsette hendelser, det er utfordrende å rekruttere til disse domstolene, og belastningen mellom domstolene er ulik. Kommisjonen mener at små domstoler har mindre mulighet til å drive med kompetanseutvikling, og at de har utfordringer med å utvikle spisskompetanse innen sentrale rettsområder og legge til rette for moderat spesialisering. Det er også verdt å ta med seg i diskusjonen at det internt i domstolene er en sterk vilje til og et ønske om større fagmiljøer. Det gir også Domstoladministrasjonen og Dommerforeningen sin støtte til.

Kommisjonens oppdrag i denne omgang har vært å foreslå de overordnede kriteriene for en bærekraftig domstolstruktur og på bakgrunn av de kriteriene gjøre en analyse av samfunnsøkonomisk lønnsomhet og foreslå en konkret domstolstruktur på første- og anneninstansnivå og for jordskifterettene.

Som det har vært nevnt, har regjeringen ment at det har vært behov for en endret struktur, og derfor ble det foreslått flere sammenslåinger allerede i statsbudsjettet for 2016. Men det er også sånn at Domstolkommisjonen er et uavhengig ekspertorgan, og som altså på ingen måte er bundet av regjeringens politikk. Dette er ikke et bestillingsverk. Jeg legger til grunn at det er faglighet og integritet som ligger til grunn for de anbefalinger vi har fått.

Det er slik at kommisjonen ble bedt om å anbefale endringer i domstolstrukturen, og det handler om å styrke rettssikkerheten, sikre fortsatt høy tillit til domstolene og bedre ressursutnyttelsen. Det er kryssende hensyn som argumenterer både for og mot endringer, og derfor kan jeg heller ikke slutte meg til representantens utsagn om at kommisjonen ikke synliggjør nevneverdige argumenter mot anbefalingene sine. Kommisjonen vurderer dessuten ulike tiltak som ivaretar de overordnede hensynene, som f.eks. digitalisering og endring av arbeidsprosess.

De fleste innbyggere i Norge besøker veldig sjelden domstolen – heldigvis, får vi si. Likevel la kommisjonen vekt på bl.a. reisetid. Kommisjonen ser også hen til at belastningen ved å reise kan reduseres ved fjernmøteteknikk, nettbaserte løsninger eller mer mobile dommere.

Uansett hvem som kommer til å sitte i regjering de neste årene, kommer det økonomiske handlingsrommet til å bli strammere. Derfor mener jeg at domstolene må belage seg på å driftes mer effektivt for å kunne levere tjenester av høy kvalitet også framover. Det er også sånn at Riksrevisjonen mener det er kritikkverdig at potensialet for å effektivisere tingrettene ikke i større grad er utnyttet.

Kommisjonen har avdekket kapasitetsutnyttelsen i de rundt 400 tingrettssalene til å være i gjennomsnitt 30 pst. Det er lite kostnadseffektivt å investere i rettssteder og rettssaler som brukes veldig lite. Kommisjonen peker på at digitalisering og forbedring av arbeidsprosesser er viktige virkemidler, men at domstolstrukturen må innrettes slik at ressursutnyttelsen blir jevn og effektiv. Domstolene har et selvstendig ansvar for å sørge for aktiv saksstyring i domstolene, og både dette og bruk av lovens virkemidler generelt kan lettere følges opp i domstoler med større fagmiljøer og mer profesjonalisert ledelse.

Interpellanten var opptatt av kvalitet i domstolene. Det er jeg også. For meg handler det om materielt riktige avgjørelser truffet av uavhengige og upartiske domstoler etter forsvarlige og effektive prosesser. Regjeringen er opptatt av å tilby et godt og likeverdig domstoltilbud i hele landet, slik at like tilfeller behandles likt. Kvalitet og rettssikkerhet for innbyggerne er etter min mening det aller viktigste hensynet.

Det er ikke noen enkel øvelse å måle kvalitet i domstolene. Kommisjonen har likevel gjort et forsøk ved å engasjere to forskere fra Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo for å analysere tingrettsavgjørelser som ankes og omgjøres i lagmannsrettene.

Forskerne undersøkte omtrent 40 000 avgjørelser i meddomsrettssaker med strafferamme på under seks år i perioden 2005 til 2017. De fant store forskjeller i ankefrekvensen mellom dommere, fra 5 til 45 pst. Undersøkelsene viser også at det er forskjeller når det gjelder dommernes tilbøyelighet til å idømme ubetinget fengsel. Dommere i større tingretter dømmer likere.

Representanten påstår at utredningen ikke har sett på faktiske mål for kvalitet, f.eks. antallet avgjørelser omgjort i annen instans. Det mener jeg kommisjonen har gjort, og det er lagt ved som et digitalt vedlegg til utredningen.

Kvalitet i domstolene handler også om effektivitet. Både kommisjonens og Riksrevisjonens rapport indikerer at dagens domstolstruktur medfører en strukturell ineffektivitet. Riksrevisjonen fant at tingrettene i 2018 samlet kunne behandlet 8,1 pst. flere saker, og at de mindre tingrettene har det største effektiviseringspotensialet. Kommisjonens analyser indikerer også at det kan være mulig å oppnå produktivitetsvekst ved å øke saksinngangen per ansatt.

Det har vært debatt om sammensetningen. Jeg mener altså at vi har hatt en god sammensetning. Kommisjonen har bl.a. et medlem som er jordskifterettsleder ved Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett og Indre Sogn jordskifterett, som er små domstoler. Kommisjonen har også hatt et medlem som er sorenskriver ved Sunnmøre tingrett. Hun ble oppnevnt høsten 2018 nettopp fordi det var ønskelig med nok et medlem fra en av de små eller mellomstore tingrettene. Også den nest minste lagmannsretten, Hålogaland lagmannsrett, har et medlem i kommisjonen, som for øvrig også er leder for Utmarksdomstolen for Finnmark.

Det vil alltid kunne rettes kritikk mot hvordan et utvalg er sammensatt, og det er bra med et kritisk søkelys på dette når det gjelder både kompetanse, tilhørighet og habilitet, men jeg mener ikke det er treffende å si at man har manglet representasjon fra mindre domstoler. Jeg synes også det er verdt å merke seg at kommisjonen har hatt en utadrettet virksomhet. De har møtt mange aktører, de har løpende tatt imot innspill, de har hatt en egen nettside, og aktører som ikke har fått plass i utvalget, har altså hatt anledning til å komme med innspill.

Mitt inntrykk er at kommisjonen har levert et solid stykke arbeid som jeg mener gir grunn til ettertanke. Så kan det selvfølgelig være at det kommer fram andre og nye forhold i høringen, og det blir en viktig del av regjeringens arbeid inn mot Stortinget som beslutningstager. Der er vi ikke ennå, det er en ganske lang vei å gå, men jeg håper vi skal få en god, konstruktiv og kunnskapsbasert debatt.

Emilie Enger Mehl (Sp) [12:24:37]: Jeg takker for statsrådens svar. Jeg registrerer jo at det samme problemet fortsetter, nemlig at historiefortellingen som legges fram, er at de små tingrettene fungerer dårlig – man må sentralisere for å få løst problemet uten å se hen til andre ting.

Når man hører på lederen av Domstolkommisjonen, lederen av Domstoladministrasjonen eller statsrådene fra regjeringspartiene, som alle har vært aktive i denne debatten en stund – hittil med Fremskrittspartiet – fortelles det en helt annen historie enn den man får høre hvis man snakker med dem som berøres av forslaget om nedleggelse. For domstolene i Norge er ikke så veldig mange, men de fungerer egentlig gjennomgående ganske godt.

Man snakker som om det er et a- og b-lag av dommere her til lands. Hvis man skal bli dommer i en norsk tingrett eller jordskifterett, gjelder de samme kravene til kompetanse og alder uansett hvor man blir dommer. Det er ikke sånn at en dommer i en liten tingrett er dårligere enn en dommer i en stor tingrett.

Det snakkes om at man skal ha mulighet til moderat spesialisering. Det er jo interessant. Vi har lenge fulgt et generalistprinsipp for dommere i norsk rett, og det har vært bred enighet om at det skal gjelde. Nå har man altså klart å snike inn at vi skal ha muligheter til moderat spesialisering, uten at det egentlig er gjort noe vedtak om at man ønsker denne utviklingen. Det er Domstolkommisjonen som har begynt å snakke om det, og så har det fått lov til å bli en etablert sannhet.

Statsråden viste også til Riksrevisjonens rapport og mente at den understøtter kommisjonens, og det ville jo både Domstolkommisjonen selv og lederen i Domstoladministrasjonen hive seg på med én gang Riksrevisjonens rapport kom – nemlig at den forteller samme historie om at mindre domstoler er mindre effektive. Men hvis man faktisk ser på det som står i Riksrevisjonens rapport, og det som står i Domstolkommisjonens rapport, stemmer ikke det – eller det er i hvert fall ingen sammenheng. Hvis man ser på de 25 domstolene som Riksrevisjonen mener er mest effektive – eller har minst effektiviseringspotensial, altså 0–10 pst. effektiviseringspotensial – foreslår Domstolkommisjonen å legge ned eller slå sammen 16 av disse. Hvorfor i all verden skal man legge ned 16 domstoler som har 0–10 pst. effektiviseringspotensial? Hvis det hadde vært en sammenheng der, hadde kommisjonens rapport i større grad gjenspeilet Riksrevisjonens rapport. Det er også noen av de minst effektive domstolene – altså de som har mest effektiviseringspotensial – som er foreslått opprettholdt.

I Innlandet foreslår man å beholde den domstolen som har absolutt dårligst effektivitet, og legge ned dem som er best. Det er ingen systematisk sammenheng i de to rapportene når man ser dem opp mot hverandre.

Statsråd Monica Mæland [12:27:49]: Interpellanten bruker uttrykk som «dårlig», «a- og b-lag» etc. Det beskriver ikke det jeg mener om norske domstoler. Vi har veldig solide domstoler. Vi har høy kvalitet. Vi har høy faglighet. Jeg mener vi har god rettssikkerhet for innbyggerne våre. Det er mye bra ved norske domstoler; de er antageligvis blant de beste i verden.

Så er spørsmålet selvfølgelig: Skal vi la være å gjøre noe? Er det ingen utfordringer? Det mener jeg det er. Det må vi tørre å diskutere, og det må vi gjøre på en god måte. Da må vi tørre å se at det er noen dilemmaer, det er noen sårbarheter og det er noen utfordringer framover. Det letteste er selvfølgelig å la være å gjøre noe og håpe at det går bra. Men hvis vi skal ha en domstol som er rustet for framtiden, som er rettssikker for framtiden, mener jeg altså at vi er nødt til å tørre å diskutere endringer, selv om det for noen er fryktelig vanskelig.

Jenny Klinge (Sp) [12:29:08]: Innhaldet i dokument som kjem frå offentlege utval, må tole kritiske blikk, særleg når forslaga som eit utval legg fram, vil kunne innebere dramatiske endringar i strukturen på offentlege tenester, i dette tilfellet også i nærværet av rettsstaten rundt om i landet. Einsidig argumentasjon kan verke som eit lurt trekk for å oppnå endringar, men i eit demokrati, der kryssande omsyn skal vektast mot kvarandre, og der prosessane helst skal vere tillitvekkjande, er det ein opplagt fordel om offentlege utval maktar å vise evne til å drøfte ulike sider ved sakene og synleggjere nettopp dei kryssande omsyna. Det er der Domstolkommisjonen har svikta, og eg meiner interpellanten, Emilie Enger Mehl, gjer ein viktig innsats for å synleggjere dette gjennom denne interpellasjonen. For det er faktisk nødvendig å finlese det kommisjonen har skrive, for å sjå kva slags haldningar som kjem til uttrykk i rapporten. Dommarar reagerer òg sjølve på spekulasjonar kring kva personlegdomstypar som blir trekte mot store og til små domstolar. Det står på side 72 i kommisjonsrapporten at «det er mulig å tenke seg, men ikke nødvendigvis sannsynlig, at det kan foreligge en overvekt av særlig produktive personer i større domstoler». Ein tilsett ved ein liten tingrett som er blant dei aller mest effektive tingrettane i landet, har sagt at det kommisjonen skriv, kan oppfattast som ein spekulasjon, og meiner det er særleg uheldig fordi det kan vere eigna til å svekkje tilliten til dommarane i dei små domstolane, og poengterer at krava som blir stilte til dommarar, er like uansett kvar dei skal arbeide. Leiaren for kommisjonen har forklart at dei har måtta nemne dette med effektivitet og personlegdomstypar i rapporten fordi dei ikkje ønskjer å få kritikk for at dei ikkje har teke omsyn til såkalla uobservert heterogenitet, men så lenge betraktningane er uvitskaplege og kan seiast å vere berre på pludrestadiet, slik dei er i rapporten, kunne dei like gjerne utgått, etter mi meining.

I merknadene sine til Dokument 8:156 S, forslaget frå oss i Senterpartiet om å stoppe sentraliseringa av domstolane, som vi debatterte tidlegare i dag, skriv Høgre og Framstegspartiet at dei tilrår at Arbeidarpartiet og Senterpartiet lar seg inspirere av arbeidsmetodane til dommarane. At dei to partia på denne måten viser respekt for dommarstanden og deira evne til å trekkje gode konklusjonar, er jo berre bra. Eg lurer derfor på kva Høgre og Framstegspartiet meiner om det brevet som tilsette ved alle dei mindre domstolane som no er føreslått nedlagde i forslaget frå Domstolkommisjonen, har skrive til alle politiske parti, Justisdepartementet og Domstolkommisjonen. Er dei konklusjonane som alle desse dommarane trekk, verdifulle? I så fall er det verdt å merke seg det dei skriv her, etter at dei har vist til at det ikkje var representantar frå nokon av dei små domstolane i kommisjonen:

«Kommisjonen inneholder således en rekke medlemmer som sterkt ønsker sammenslåing. Kommisjonen fikk derimot ikke et eneste medlem som kunne ta til motmæle. Domstolkommisjonens rapport fremstår derfor som noe unyansert. Blant annet ved at den i svært begrenset utstrekning gjengir positive forhold ved de små tingrettene/jordskifterettene. På flere sentrale punkter er rapporten da også nærmest en ren gjengivelse av DAs egne synspunkter på sammenslåing. Vi har imidlertid forståelse for at Domstolkommisjonens arbeid har vært utfordrende. Departementet har i mandatet gitt klare signaler på hvilket resultat de ønsket. Domstolkommisjonen har hatt som oppgave å prøve å begrunne det ønskede resultatet best mulig.»

Dette står mange medlemer av dommarstanden bak, den dommarstanden som Høgre og Framstegspartiet meiner er i stand til å trekkje gode konklusjonar. Eg vil berre minne om det. Om ikkje regjeringspartia og Framstegspartiet ønskjer å lytte til Senterpartiet og heller halde fram med å påstå at det vi gjer i saka, er useriøst, kan dei i alle fall koste på seg å lytte til alle dei dommarane som kjem med kritikk av framgangsmåten og av resultatet i kommisjonsrapporten. Dette har nemleg ei viktig side ved seg, og det er kva framtid norske domstolar skal ha.

Vil regjeringa og stortingsfleirtalet sjå verdien av at vi har ein mangfaldig domstolstruktur, eller vil dei også i denne saka køyre hardt på sentralisering – koste kva det koste vil?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:33:35]: I statsrådens siste innlegg var det rettssikkerheten som var hovedargumentet. Tidligere i dag refererte jeg kort Hans Petter Graver, professor i juss, i Aftenposten 5. oktober 2019, og jeg tror jeg må sitere fra det Graver sier i artikkelen om at sammenslåing av tingretter kan gå ut over rettssikkerheten. Han skriver:

«Behovet for mer profesjonaliserte domstolsledere kan gjøre domstolene mer sårbare for politisk påtrykk. Det er ikke tilfeldig at det er nettopp domstolslederne myndighetene i Ungarn og Polen har slått ned på for å kneble domstolene. Dette er et perspektiv som ikke er særlig tydelig i den innstillingen som nå er lagt frem. Færre domstoler gir en tydeligere lederrolle samlet på færre hender.

En leder skal ikke overprøve det dømmende arbeidet til dommerne. Likevel kan de øve stor innflytelse. De kan påvirke fordelingen av saker mellom dommerne og sikre at viktige saker ikke havner i de «gale» dommernes hender. De styrer over ressurser som er viktig for dommernes trivsel, som ferier, permisjoner, etter- og videreutdanning og andre forhold. De kan ikke fjerne dommere, men de kan gjøre livet surt for dem.»

Jeg refererte tidligere til hva høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy har sagt om kvalitet, og jeg føler behov for å gjenta det siste. Han sa:

«I min tid som dommer i Høyesterett kan jeg ikke huske at de store tingrettene i særlig grad utmerket seg positivt. Jeg vil nok heller si: Snarere tvert imot! Mange mindre domstoler avsa gode dommer, og det var ikke «gull» alt som kom fra Oslo tingrett!»

Det en kan lure på, er: Hvem er regjeringa og statsrådens juridiske rådgivere, med autoritet i disse sakene? Hvorfor tar en så lett på de innvendingene som er allment kjent blant dem som er sentrale i norsk rettsvesen? Statsråden sier at det er faglighet, at det ikke er politisk styrt av regjeringa, men tilleggsmandatet om barnesakene er klart politisk styrt og klart førende for konklusjonene. Det minner meg om regjeringas utsagn om nærpolitireformen. En sier ting som de som har skoa på, skjønner at ikke er sant. Dette er et demokratisk problem.

Høyres statsråd er ikke bekymret over det som skjer av vedtak styrt i Domstoladministrasjonen eller øverste ledelse i DA med direktør Urke i spissen. Både styret for Domstoladministrasjonen og administrasjonen opptrer sjølsagt i regjeringas ånd. En er jo ikke i noe politisk vakuum. Hvis en hadde gjort ting som var i strid med regjeringas vilje, hadde en jo ikke lenger hatt jobben sin. Sånn fungerer demokratiet.

Det som skjer når det gjelder den daglige sentraliseringen og utmattelsen av de små domstolene, er bare en logisk konsekvens av en ønsket utvikling. Høyres justispolitiske talsperson, Frølich, som for øvrig ikke er i salen nå, har sagt det tidligere – sorenskriverstrukturen har gått ut på dato. Tydeligere kan det ikke sies, og det følges jo opp. Hvorfor ikke være åpen og ærlig og stå ved det som er politikken? Regjeringa er villig til å bruke metoder som: Vil en ikke, så skal en. De små domstolene tas på økonomi, de tas på manglende IKT-utstyr. Det er uverdig. Det er skammelig.

Vi vet at advokatene flytter etter sorenskriverne til fylkets største byer. Kunnskapen om norsk lov sentraliseres også. Kunnskapen om lokale forhold svekkes, og avstanden for å finne faktum i sakene øker. Avstanden til å finne faktum i sakene øker – faktum, som er så grunnleggende for en rettferdig rettsanvendelse.

Jeg vil si at god utnyttelse av folk og lokaler sjølsagt er Senterpartiets oppgave på dette området også, og da er det viktig at en deler på oppgavene. Det er viktig å se på om kommunene som i dag hører til store tingretter, kan høre til mindre tingretter, for å få en jamnere fordeling av ansvaret. Det er også viktig å se på om små tingretter kan bli mindre sårbare ved å få to dommere, ikke som minimumsløsningen i dag, med en dommer og en dommerfullmektig. Mange sånne ting må en gå inn på i den videre prosessen.

Emilie Enger Mehl (Sp) [12:39:00]: Takk for en god debatt. Jeg håper om ikke annet at den kan ha bidratt til at regjeringen vil se til begge sider av saken når de skal jobbe videre med domstolstruktur og med Domstolkommisjonens arbeid. Historiefortelling har veldig mye å si for hvordan en sak framstår. Hvilke briller man har på seg, har mye å si. Hvilke fakta man velger å se etter eller velger å legge fram, har mye å si. Jeg nevnte noe av det i mitt forrige innlegg når det gjelder sammenlikningen mellom Riksrevisjonens og Domstolkommisjonens rapport. Jeg har lyst til å trekke fram noen flere eksempler fra Riksrevisjonens rapport.

Det blir hele tiden framholdt at de små tingrettene er de minst effektive, at de er dårligst, og det er den gjennomgående historiefortellingen og det inntrykket som blir skapt av kommisjonen og andre sterke stemmer i denne debatten.

Hvis man ser på saksbehandlingstid i domstolene, vil man finne at av de domstolene som hadde lengst saksbehandlingstid i meddomssaker i 2017–2018, er Bergen, som har 33 dommere. Man finner Haugaland, som har 7 dommere, og Nedre Romerike, som har 10 dommere. Alle de er ganske store i norsk sammenheng, og alle er også vurdert som mest effektive av Riksrevisjonen.

Det er det samme hvis man ser på de domstolene som i 2018 ikke nådde fristen for saksbehandlingstid i tvistesaker. Det var 18 domstoler som ikke nådde fristen. 7 av dem er ifølge Riksrevisjonen noen av Norges mest effektive. Det kommer jo ikke fram veldig tydelig, og i stedet blir det sagt at det er de minste som er minst effektive. Det er de minste som har størst effektiviseringspotensial.

En annen ting er at hvis man vil spare penger, er det å legge ned de små domstolene egentlig ikke så veldig kostnadseffektivt, fordi de har små budsjetter, så man får ikke så mye ekstra penger i kassa ved å legge ned de minste domstolene. I stedet får folk veldig mye ekstra kostnader fordi de får lengre reisevei, og de får mye større utgifter for å få brukt rettssystemet i det hele tatt.

En annen ting som er blitt sagt i flere omganger, ikke akkurat i denne debatten i dag, er at de fleste er nesten aldri involvert i en rettssak eller trenger ikke å besøke en domstol i løpet av livet. Det stemmer kanskje for noen, men for mange stemmer det ikke i det hele tatt. Mange må oppsøke en domstol når de er i en sårbar situasjon. Det kan være en familiesituasjon, det kan være barnesaker eller andre ting, og da er det viktig at man har en domstol som er i nærheten, som gjør at belastningen med å reise dit ikke blir for stor, og som gjør at kostnaden ikke blir uforholdsmessig stor og en byrde utover det det behøver å være.

Statsråd Monica Mæland [12:42:08]: Dette er min første dag i Stortinget som justisminister, og selv om feltet er nytt, er ikke debatten det. Jeg tror nok jeg vil våge å si at debattens innhold kanskje ikke er veldig overraskende.

Det er sånn at jeg kan slå fast etter denne debatten at Senterpartiet ikke har ønsket denne utredningen. Man har ikke tillit til sammensetningen av utvalget. Man har ikke tillit til rapportens innhold, og man vil bare skrote den etter å ha hatt en høring med dem man selv vil høre av professorer og tingrettsdommere. Jeg jobber på en litt annen måte, og det gjør regjeringen også.

Vi har nå fått et stykke arbeid etter to års kommisjonsarbeid. Jeg mener vi skal ta det på alvor. Jeg mener vi skal finne ut hvordan vi skal håndtere dette framover. Så har vi ikke trukket noen konklusjoner. Vi har ikke landet dette, men vi skal – og det mener jeg vi skylder utvalget – gjøre et grundig stykke arbeid. Men de vi først og fremst skylder å ta disse problemstillingene på alvor, er innbyggerne våre, som vi må sikre også for framtiden. Det er vårt viktigste ansvar.