Stortinget - Møte tirsdag den 4. desember 2018

Dato: 04.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 11 [13:50:46]

Interpellasjon fra representanten Petter Eide til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren: «Kriminalitetsbildet i Norge er i endring. Kriminalitet knyttet til vinning, narkotika og vold i det offentlige rom reduseres i alle grupper. Men det er en stor økning i antall anmeldelser av familievold og seksualovergrep mot barn. På tross av at Riksadvokaten har pålagt politiet å gi slike saker forrang, rapporterer politiet en gjennomsnittlig oppklaring av familievoldssaker på kun 33 pst. for første tertial 2018. Dette kan tyde på at politiet ikke prioriterer slike saker like høyt som Riksadvokaten ber om, og heller ikke evner å gi tilstrekkelig beskyttelse mot vold som skjer i hjemmet. På hvilken måte vil statsråden sikre et taktskifte i politiets etterforskningsarbeid med familievold og voldtekt, og vil han etablere styringsverktøy – slik som måltall – for å sikre politiets prioriteringer på området»?

Talere

Petter Eide (SV) []: Det er en lang dag for justiskomiteen i stortingssalen i dag, så jeg håper vi har litt energi til å diskutere denne saken, og også to andre interpellasjoner som kommer etter meg – også om veldig sentrale temaer.

Kriminalitetsbildet i Norge er i endring, i positiv endring. Kriminalitet knyttet til vinning, narkotika og vold i det offentlige rom reduseres i alle grupper i samfunnet. Dette er en vestlig trend. Det er også mindre ungdomskriminalitet, kanskje litt på tvers av det som vi får inntrykk av i mediene, i hvert fall hvis vi ser dette i en periode på ti år. Det har vært en tydelig nedgang i antall lovbrudd i hele femårsperioden, nesten 19 pst. nedgang. Det går altså bra på veldig mange måter i Norge.

Kriminologer er litt usikre på årsaken til at det er sånn, men når det gjelder f.eks. ungdom, påpekes det at endringer i sosiale medier får ungdom til å være mer inne og ikke så mye ute på gaten og knuser gatelykter, som jeg gjorde i min ungdom.

Vi står altså overfor et annet kriminalitetsbilde som har fått lite oppmerksomhet. I norske hjem er det et betydelig omfang i bruk av makt og fysisk vold i parforhold. Mer enn hver fjerde kvinne og mer enn hver femte mann har opplevd at ektefellen eller samboeren minst en gang har anvendt fysisk makt. Litt over 5 pst. har opplevd dette fra partneren i løpet av det siste året. Hver tiende kvinne har opplevd voldsomme overgrep i parforholdet, som å bli tatt kvelertak på, overgrep der kniv eller annet våpen er blitt brukt, fått banket hodet mot en gjenstand, osv. Én av ti kvinner rapporterer i Norge at de én gang i løpet av livet har blitt voldtatt. Det er ganske alvorlige tall. Vi vet fra ulike omfangsstudier at ca. 10 pst. av dem som har blitt voldtatt – kun 10 pst. – anmelder dette forholdet.

Mens slike saker i liten grad ble anmeldt tidligere – politiet brukte gjerne betegnelsen «husbråk» på dette – kommer nå, heldigvis, stadig flere slike saker fram til politiet. Det er en voldsom økning i antall anmeldelser av familievold og seksualovergrep, også mot barn, og en voldsom økning i antallet voldtekter.

Mens én type kriminalitet går ned, øker kriminalitet og anmeldelser på et annet område. Vi står overfor en stor utfordring, vi må ha et politi og et rettsapparat i Norge som er i stand til å omstille seg etter den endringen – fra det gamle kriminalitetsbildet til det nye kriminalitetsbildet.

Politiets prioriteringer styres både av Riksadvokaten og gjennom tildelingsbrev til politiet. Riksadvokaten er veldig tydelig til påtalemakten i politiet om at denne typen saker som jeg har beskrevet, skal gis forrang – det er begrepet man bruker, som betyr at hvis det er konkurranse om tid og kapasitet internt i politiet, er det disse sakene som skal tas foran andre saker. Er det konflikt mellom å drive med et innbrudd, eller biltyveri eller løpe etter ungdom som røyker hasj, eller for den saks skyld etablere passkontorer mange steder i Norge, er det etterforskning på vold i nære relasjoner som skal prioriteres, ikke de andre tingene. Det sier Riksadvokaten. Andre måter å styre dette på, kommer gjennom tildelingsbrev til politiet.

Men på tross av veldig tydelige prioriteringer fra Riksadvokaten skjer ikke den prioriteringen. Politiet rapporterer om en gjennomsnittlig oppklaring av familievoldssaker på kun 33 pst. I noen politidistrikt, f.eks. i Sør-Øst, er oppklaringen helt nede i 16 pst. Det betyr at hvis man er en kvinne som har anmeldt sin mann for overgrep, eller en datter som har anmeldt sin far, vil åtte av ti av disse i dette området få et standardbrev fra politiet om at saken deres er henlagt, samtidig med at den mannen som de mener har begått et overgrep, fremdeles kanskje bor sammen med dem.

Når det gjelder voldtekt, er tallene like ille. Der blir 80 pst. av sakene henlagt. I Vest politidistrikt, altså i Bergen og omegn, blir ni av ti saker henlagt. I VG i dag sier statsadvokaten der at selv om ni av ti saker blir henlagt, gir ikke det ham noe voldsomt dårlig nattesøvn. Det sier han til VG – oppsiktsvekkende uttalelse. Men det er ikke hans feil, for det er faktisk et politisk ansvar at kvinner i Norge ikke får tilstrekkelig beskyttelse av staten.

Når politiet ikke greier å prioritere slike saker, som Riksadvokaten ber om, og som jeg mener vi må stille krav om, er vi nødt til å ta dette ansvaret på et annet nivå. For det er faktisk slik – oppsummert – at i saker der kvinner i hovedsak er ofre, svikter rettssystemet i Norge. Det gjelder både familievold og voldtekt, men også menneskehandel. Jeg mener dette er den absolutt største justispolitiske utfordringen vi har i Norge. Det er mer alvorlig enn ungdomskriminalitet, for det omhandler en liten gruppe. Dette er til representanten Gulati – vi skal diskutere den saken litt senere i dag. Dette er definitivt mer alvorlig enn å forfølge ungdom som bruker lettere narkotiske stoffer, dette er også mer alvorlig enn å bruke politiressurser på å hente ut barnefamilier som sitter på asylmottak eller i kirkeasyl, som det brukes ganske mye politiressurser på.

Vi skal senere i uken diskutere objektsikring. Er det å beskytte over 100 000 kvinner som har vært utsatt for dette – å gi dem skikkelig beskyttelse – mer eller mindre viktig enn objektsikring? Jeg stiller spørsmålet.

At mange saker henlegges, har mange årsaker. Mange slike saker skal henlegges, for det er ikke grunnlag i bevisets stilling. Men når jeg snakker med politiet om dette, oppgir politiet selv at dette skyldes lite ressurser – i all hovedsak skyldes det lite ressurser. Men det skyldes også, sier de, intern omorganisering. De bruker mye ressurser på å omstille seg til den nye politireformen. De klager også over at det er interne rutiner som ikke er gode nok for å kunne håndtere etterforskning på disse sakene på en ordentlig måte. Og det er til og med sånn at de klager over at det er ulike lønnsincentiver i politiet. Man tjener mer penger på å være ute og kjøre patrulje enn å være inne og etterforske en overgrepssak. Det er klart at det er noe jeg mener at justisministeren må se nærmere på.

Når vi ikke greier å få politiet til å omstille seg til dette nye kriminalitetsbildet, mener jeg det er nødvendig at vi i noe sterkere grad detaljstyrer politiet fra Stortinget. Jeg er selvfølgelig prinsipielt opptatt av at politiet skal gjøre sine egne vurderinger, men når vi ikke får det til, og når politiet ikke gjør det – av ulike grunner – må Stortinget være tydeligere på plass. Jeg har derfor tatt til orde for – og vi får senere debatter om også dette på Stortinget – at vi må ha øremerkede ressurser til politiet til bruk av etterforskning av familievold og voldtektssaker. Det betyr at når et politidistrikt får en sum penger øremerket til dette feltet, kan de ikke velge å kjøpe en ny bil. Nei, da skal de bruke de pengene på etterforskere til overgrepssaker.

Vi mener også at Stortinget må bestemme at politiet skal opprette egne grupper i hvert politidistrikt som skal fokusere på voldtekt og vold i nære relasjoner – egne dedikerte politifolk som skal jobbe med dette.

En stor utfordring er at alle de – i all hovedsak kvinner – som får sakene sine henlagt, får et standardbrev tilbake om at saken er henlagt. Jeg mener at i disse tilfellene bør denne familien og disse kvinnene også få – om ikke annet – en telefon eller en anledning til å møte politiet. Det vil være en omsorgsfull måte å håndtere en henleggelse på.

Jeg mener også at justisministeren må se på lønnsincentivene i politiet, sånn at det skapes en sterkere motivasjon internt i politiet for å jobbe med denne typen saker.

Alt i alt står vi overfor en stor utfordring. I rettsstaten Norge jobber politiet fortsatt litt etter gamle tradisjoner – de greier ikke i tilstrekkelig grad å omstille seg til det nye kriminalitetsbildet. Det er det jeg inviterer til debatt om.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Kriminaliteten er i endring. Nye former for kriminalitet oppstår, andre endrer karakter over tid, og enkelte former for kriminalitet blir mindre aktuelle eller forsvinner helt, i takt med endringer i samfunnet for øvrig eller ved at samfunnets holdninger til hva som er kriminelt, endrer seg.

De siste fem årene har det vært en økning i anmeldelser for vold, mishandling og seksuallovbrudd. For seksuallovbrudd alene har det vært en økning på hele 66 pst. siden 2013. Flere faktorer kan være med og forklare denne økningen. Mer åpenhet om vold og overgrep i samfunnet har medvirket til at flere melder fra til politi og hjelpeapparat. I tillegg kommer det stadig økende omfanget av saker som skjer via internett, der gjerningspersonen når et stort antall ofre.

Regjeringen har satt i verk en rekke tiltak for å møte utfordringer med det økte antallet saker på dette området. Våre ambisjoner er synliggjort i vår politiske plattform, Jeløya-erklæringen, hvor vi slår fast at kampen mot vold i nære relasjoner og seksualisert vold skal styrkes og ha prioritet framover.

Et annet, ikke mindre viktig signal fra regjeringens side er ratifiseringen av Europarådets konvensjon om å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Gjennom denne konvensjonen har vi forpliktet oss til å intensivere dette arbeidet ytterligere. Innsatsen skal sentreres rundt forebygging, beskyttelse og straffeforfølgning. I tillegg skal det utvikles helhetlig politikk der vi har forpliktet oss til å sikre at alle tiltakene inngår i en helhetlig og koordinert ramme.

Vi har allerede gått i gang med implementeringen av konvensjonsforpliktelsene våre. Koordineringen på statlig nivå ivaretas av en tverrdepartemental arbeidsgruppe med representanter fra seks departementer med tilhørende direktorater. Innsatsen har i hovedsak vært koordinert gjennom tverrdepartementale handlingsplaner der forebygging er en vesentlig del av satsingen, i tillegg til hjelpe- og behandlingstilbud, straffeforfølgning og tiltak rettet mot å styrke samarbeid og samordning.

En viktig del av forebygging innen justissektoren handler om å kunne gi god beskyttelse til den som er utsatt, slik at nye overgrep ikke forekommer. Politiet kan ta i bruk flere ulike beskyttelsestiltak. Mobil voldsalarm og bruk av kode 6 – sperret adresse – er eksempler på tiltak som skal kunne ivareta sikkerheten til personer som er utsatt for vold i nære relasjoner. Et annet eksempel er besøksforbud, som har som formål å beskytte utsatte for vold, trusler og trakassering. Besøksforbudet innebærer at den forbudet retter seg mot, forbys å oppholde seg et bestemt sted, eller forbys å kontakte en eller flere bestemte personer.

Det er viktig at vi er trygge på at de ulike tiltakene fungerer etter hensikten. Om noen uker vil vi få presentert en rapport der den overordnete problemstillingen har vært å undersøke i hvilken grad besøksforbud er et effektivt virkemiddel for å beskytte utsatte for vold i nære relasjoner.

I ytterste konsekvens fører vold i nære relasjoner til tap av liv. Partnerdrap utgjør mellom 20 pst. og 30 pst av alle drap i Norge hvert år. I 2017 ble det begått 25 drap i Norge. Ni av drapsofrene var partner eller ekspartner til gjerningspersonen. Forskning viser at i sju av ti tilfeller er det registrert partnervold før drapet. Det indikerer at det er et potensial for å forebygge.

Dette er bakgrunnen for at regjeringen i oktober satte ned et eget utvalg som skal gjennomgå saker med drap der gjerningspersonen er daværende eller tidligere partner. Hensikten er å avdekke om, i hvilken grad og eventuelt på hvilken måte det har forekommet svikt i det offentlige tjenesteapparatets håndtering i forkant av disse sakene. Utvalget skal gi anbefalinger som kan bidra til at framtidige tilfeller forebygges og forhindres.

Jeg vil også nevne at regjeringen arbeider med en ny handlingsplan mot voldtekt som skal ferdigstilles i 2019. Opptrappingsplanen mot vold og overgrep er et annet viktig verktøy i regjeringens arbeid med å redusere forekomsten av vold i nære relasjoner og styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep. Opptrappingsplanen, som ble lagt fram i 2016, fokuserer hovedsakelig på vold og overgrep mot barn og unge. Planen løper ut i 2021 og innebærer en gradvis opptrapping av innsatsen. Aldri før har det blitt lagt fram en så forpliktende plan på dette området.

La meg gå over til den delen av interpellantens spørsmål som omhandler straffesaksbehandlingen.

Gjennom statsbudsjett, tildelingsbrev til Politidirektoratet og Riksadvokatens mål- og prioriteringsskriv er det gitt klare føringer på at den alvorlige kriminaliteten skal prioriteres. Vold, mishandling og seksuallovbrudd er blant de områdene som faller inn under denne definisjonen. I situasjoner med ressursknapphet er den enkelte politimesters oppgave å sørge for at de prioriterte sakene gis forrang. Både av hensyn til den enkelte utsatte og av hensyn til oppklaring av saken er det viktig at etterforskningen kommer raskt i gang, og at den totale saksbehandlingstiden, fra anmeldelse til ferdig etterforsket sak, gjøres så kort som overhodet mulig.

Oppklaring av saker er et sentralt mål for politiets etterforskning. Bevissituasjonen og dermed muligheten for oppklaring vil imidlertid variere fra sak til sak og mellom de ulike sakstyper. Oppklaringsprosenten varierer derfor betydelig for ulike typer lovbrudd.

Til tross for at saker om mishandling i nære relasjoner er gitt prioritet i straffesaksbehandlingen, er det faktorer som forklarer at det er krevende å sikre høy oppklaring av denne sakstypen. I mange av disse sakene vil bevissituasjonen være utfordrende. Det kan f.eks. gjelde tilfeller der det straffbare forholdet som anmeldes, ligger noe tilbake i tid. I andre tilfeller vil det være mangel på teknisk bevis eller vitner som kan støtte opp under de involvertes forklaring. Det vil også være tilfeller der fornærmede ikke ønsker å medvirke til sakens opplysning grunnet den nære relasjonen til voldsutøver. Jeg vil imidlertid understreke at målet om høy oppklaring aldri skal lede til at beviskravet senkes i den enkelte sak. Det vesentlige er å sikre etterforskning med høyest mulig kvalitet, og at den som er utsatt for en integritetskrenkende handling, møtes med respekt og hensynsfullhet.

Etablering av støttesenter for kriminalitetsutsatte i alle politidistrikt er et vesentlig bidrag inn mot å styrke ofrene. Støttesentrene har som målsetting å bidra til at fornærmede trygges i prosessen fra politianmeldelse til saken er avgjort. Det er viktig at voldsutsatte har den nødvendige tillit til at politiet og påtalemyndigheten tar saken på alvor, selv om det i en del tilfeller ikke lar seg gjøre å oppklare saken.

Det er tatt flere grep for å styrke etterforskningen i politiet. Som et ledd i nærpolitireformen har Politidirektoratet og Riksadvokaten utarbeidet en handlingsplan for kvalitetsløft innenfor etterforskning og straffesaksbehandling. Planen inneholder en rekke tiltak som vil utvikle etterforskningsfaget og bidra til at etterforskningen framover vil være kvalitativt bedre enn i dag. Blant annet skal etterforskningen bli mer kunnskapsbasert, og det skal legges til rette for økt bruk av sivile med faglig relevant bakgrunn, også innenfor såkalt hverdagskriminalitet. Det skal også iverksettes tiltak for å bedre etterforskningsledelsen og skape sterkere etterforskningsmiljøer.

Innføringen av Politiarbeid på stedet vil bidra til at etterforskningen kommer raskt i gang. Det forventes at dette vil resultere i kortere saksbehandling og bedre oppklaringsprosent. Rask og pålitelig informasjon fra fornærmede, mistenkte og vitner på åstedet er helt avgjørende i initialfasen av etterforskningen. Det gjelder ikke minst i saker om vold i nære relasjoner og seksuallovbrudd.

Når det gjelder spørsmålet om styringsverktøy, operasjonaliseres de politiske prioriteringene gjennom mål og krav i tildelingsbrevet til Politidirektoratet. I tildelingsbrevet for 2018 er det utformet et virksomhetsspesifikt mål om effektiv straffesaksbehandling med høy kvalitet. Dette målet blir videreført i 2019 for å sikre kontinuitet og for å kunne sammenligne resultater over tid. Det er tilhørende styringsparametere og resultatkrav knyttet til saksbehandlingstid, oppklaringsprosent og restanser. I tillegg gir Politidirektoratet og Riksadvokatembetet en presentasjon av tallmaterialet som er brukket ned på kriminalitetstyper gjennom STRASAK-rapporten, Anmeldt kriminalitet og politiets straffesaksbehandling. For øvrig vil jeg også vise til de måltall som allerede er satt av Riksadvokaten i mål- og prioriteringsskriv.

Til slutt: La det ikke være noen tvil – dette er utvilsomt av de aller viktigste kriminalitetsbekjempelser, som denne regjeringen har slått fast skal prioriteres også framfor andre kriminelle saker dersom man står i en situasjon der man må prioritere knappe ressurser.

Petter Eide (SV) []: Jeg er veldig glad for spesielt avslutningen til justisministeren. Han er helt enig med meg i at dette er den alvorligste kriminaliteten, som vi må sette alle kluter til for å bekjempe. Det betyr at når vi ser at politiet faktisk ikke greier å levere på denne omstillingen som vi er helt nødt til, vil jeg holde fast ved at vi er nødt til å ta noen tyngre grep.

Når jeg lytter til justisministeren nå, ramser han opp en hel rekke tiltak og handlingsplaner på dette området, og da skulle det nesten ikke være nødvendig at vi gjør noe særlig mer. Likevel ser vi at i Bergen blir kun én av ti voldtektssaker framlagt for domstolen, ni av ti blir henlagt. I Buskerud-området, hvor presidenten kommer fra, blir kun 16 pst. av familievoldssaker framlagt for domstolen. Det er helt skandaløse tall, og det etterlater mange tusen kvinner i den forferdeligste fortvilelse. Det kan jeg love dere.

Dette er faktisk et område hvor Norge ikke er så veldig annerledes enn andre land. Vold mot kvinner, familievold og voldtekt er definitivt verdens største menneskerettighetsbrudd. Amnesty beskriver det som den største utfordringen på verdensbasis som stater gjør minst med.

Bare for å rydde litt opp i begrepene og hvorfor dette kan defineres som et menneskerettighetsbrudd: Den enkelte mann, f.eks., som slår eller voldtar, han er en kriminell aktør og skal selvfølgelig straffes. Men hvis staten ikke gjør tilstrekkelig for å beskytte kvinnen mot denne kriminelle handlingen, da er det staten som svikter, og staten som bryter menneskerettighetene. Når vi har tall som dette i Norge – at den norske stat ikke er i stand til å beskytte kvinner mot overgrep, som vi her ser – må vi diskutere om den norske stat også da gjør seg skyldig i omfattende menneskerettighetsbrudd. Noe av det har vi også blitt kritisert for internasjonalt. Vi må løfte dette opp på et overordnet nivå, og det er derfor jeg mener at Stortinget i større grad – nettopp fordi det også handler om menneskerettigheter – må ta et initiativ til å ta tyngre grep om disse sakene.

Men jeg er glad for justisministerens påpekning og hans personlige forsikring om at han ser på dette med alvor, og jeg skal love ham at jeg skal følge nøye med på hvordan dette går framover.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg tenker det er tre elementer som er nyttige å ta med seg videre:

Det ene er at på dette området har det vært en kraftig vekst. Det har interpellanten sagt, og han gjentok det også. Den veksten har vært tilnærmelsesvis eksplosiv. Da er det kanskje ikke så unaturlig at politiet bruker noe lengre tid på å komme i mål. Det betyr ikke at disse sakene ikke har vært prioritert, det betyr bare at veksten har vært så stor at man på mange områder ikke har nådd det man skal, og henger etter.

Den andre tingen som er viktig å få med seg, er at politireformen som Stortinget vedtok for noen år siden, gjennomføres for alle praktiske formål på strukturnivå i år – i år. Jeg skjønner at mange i Stortinget synes det er lenge siden man vedtok reformen, men den gjennomføres ute i de enkelte politidistrikt i år. Reformen, som først og fremst er en kvalitetsreform – det er det viktig å huske på, og ressursene er økt samtidig som man har hatt en reform – er en kvalitetsreform som jeg håper og tror vil gi kvalitetsresultater også over tid. Men det er kanskje litt tidlig å forvente full suksess allerede i det året som man innfører reformen. Det vil nok kunne ta noe tid.

Jeg vil også gi representanten honnør for en veldig viktig ting, og det er en vilje til å prioritere dette, og nesten navngi andre ting som han ikke synes er så viktig. For etter at jeg ble justisminister i april, har jeg vært på denne talerstolen ganske mange ganger, og de fleste har ønsket øremerking eller dedikerte team til mange ulike typer kriminalitet – vold i nære relasjoner er noe, voldtekt er noe annet, ungdom, gjenger, arbeidslivskriminalitet, dyrepoliti. Jeg er ganske ofte på denne talerstolen og hører på ønsker om å dedikere politiressurser eller øremerke midler til ulike typer kriminalitet, eller, for den saks skyld, jeg er på denne talerstolen og hører ønsker og blir utfordret på hvorfor man ikke øremerket dedikerte midler til objektsikring og mer betong – eller jeg er på denne talerstolen og blir utfordret på hvorfor jeg ikke kan øremerke midler til et lensmannskontor på Hemnes eller andre steder eller en politistasjon rundt omkring. Det er for så vidt første gang jeg hører en av representantene si hva han synes vi godt kan prioritere ned, i hvert fall indirekte. Det synes jeg på mange måter er en viktig ting, for det er klart at også politiet må prioritere. Og jeg synes det er veldig nyttig at Stortinget innimellom har en prioriteringsdebatt. Det betyr ikke at man ikke kan prioritere flere ting, men man kan ikke prioritere alt.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Omfanget av anmeldelser knyttet til vold og overgrep mot barn øker. Interpellasjonen som reises av SV, peker på et alvorlig tema som vi også har diskutert tidligere i denne salen.

Forrige gang påpekte Arbeiderpartiet at den såkalte opptrappingsplanen til regjeringen slett ikke var en opptrapping. Selv om engasjementet til statsråden er prisverdig, er det dessverre slik fortsatt. Det blir for mye prat og for lite handlekraft. Det hjelper ikke barn at voksne prater, det trengs handling.

Fremdeles følger ikke regjeringen opp dette kritiske arbeidet på en god nok måte. Når bevilgningene uteblir – ja, da ser vi konsekvensene så altfor tydelig, slik som SV viser til i sin interpellasjon.

Arbeiderpartiet har gjentatte ganger foreslått tiltak i Stortinget for å styrke arbeidet mot vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep. Det er alvorlig at regjeringen ikke har fremmet en ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner etter at den forrige gikk ut i 2017. Handlingsplaner som er en tydelig beskrivelse av tiltak og når tiltak skal gjennomføres, er et verktøy som har vist seg å fungere svært godt.

Det har vært en eksplosjon i antall saker, men det er ikke bevilget nok penger til å følge opp disse. Dette må regjeringen ta inn over seg. Statistikk fra politiet viser at antall saker som gjelder seksuell handling, omgang og krenkende atferd utført mot barn mellom 14 og 16 år, har økt med 182,3 pst. siden 2013. Samtidig har politidistriktene, som skal etterforske sakene, fått mindre økonomisk handlingsrom under Solberg-regjeringen.

Arbeiderpartiet mener at tiltak mot vold og overgrep i nære relasjoner trenger en tydelig og sterk styrking. Når vold og overgrep skjer i og rundt familiene våre, er ikke dette bare et alvorlig problem for de berørte, det er et samfunnsproblem. Overgrep og vold gjør barn og voksne syke og har alvorlige konsekvenser for menneskers liv. Kostnaden for den enkelte og for samfunnet som helhet er betydelig.

Dessverre er opptrappingsplanen fra regjeringen verken konkret, forpliktende eller i tilstrekkelig grad finansiert. Planen har store mangler og har fått omfattende kritikk både fra Barneombudet og fra UNICEF.

I Arbeiderpartiets alternative budsjett foreslår vi 1,1 mrd. kr ut over regjeringens forslag innenfor flere rammeområder som omhandler dette temaet. Arbeiderpartiet har funnet pengene og har gjort prioriteringene.

Vold og overgrep er grov kriminalitet som samfunnet tydelig må reagere på. Politiet med påtale og etterforskning må styrkes, og domstolene må settes i stand til å håndtere den voksende køen av mennesker som venter på rettferdighet og ferdigstilling av sine saker, slik at de kan gå videre i livet sitt.

Til slutt må arbeidet med rehabilitering av både volds- og sedelighetsdømte i landets fengsler styrkes, slik at det ikke blir begått nye overgrep og nye voldsutøvelser når disse straffedømte er ferdig sonet og skal tilbake til våre nabolag.

Guro Angell Gimse (H) []: Det er utrolig viktig at man har et kontinuerlig arbeid mot vold i nære relasjoner, og det er viktig å debattere temaet. Representanten Eide skal ha skryt for at han tar opp problemstillingen. Det å snakke om vold mot kvinner og barn og gi temaet oppmerksomhet bidrar til å fjerne tausheten, skammen og skylden, som kanskje er den viktigste skrammen et voldsoffer påføres.

Det har også skjedd mye. Det er ikke slik at det har stått helt i ro. Synet på vold i nære relasjoner de siste 20 årene er endret. Det er ikke lenger den enkelte families problem. Det er et samfunnsproblem, som vi alle erkjenner, alle partier erkjenner det, og det snakkes mye og lenge om det i mange ulike fora.

Jeg har gitt representanten Eide skryt, men jeg må også gi litt kritikk. Jeg er svært uenig i det representanten Eide sa tidligere i dag om at vi er like dårlig stilt i Norge som i alle andre land til å håndtere vold i nære relasjoner. Jeg er også veldig uenig i at det er så dårlig stilt hos politiet at vi må gå inn og detaljstyre dem. Det er faktisk ganske oppsiktsvekkende å komme med et slikt forslag. Det er å svartmale situasjonen. Det er kanskje verst for kvinner og barn som skal varsle om vold at man sår tvil om systemet som er laget rundt dette, at de kanskje blir skremt bort og forhindret fra å varsle om en alvorlig situasjon. Mest sannsynlig vil kvinner og barn som varsler om vold i nære relasjoner, møte et kompetent politi og et kompetent hjelpeapparat.

Det har i dag vært mye snakk om at det har vært en voldsom økning i anmeldelser av voldtektssaker og familievoldssaker de siste tre–fire årene. Kripos mener det er grunn til å tro at større åpenhet rundt dette temaet og flere kampanjer gjør at flere velger å anmelde. Vi vet at det har vært en utfordring for politiet å holde tritt med økningen. Justisministeren vår har i flere runder i media og her i dag sagt at dette er et viktig område for politiet å prioritere. Men vi går ikke inn og detaljstyrer dem, for vi vet at det er veldig mye godt arbeid på gang.

Ellers gjør regjeringen kontinuerlig en målrettet innsats mot vold i nære relasjoner, og gjennom nærpolitireformen har vi fått større fagmiljø. Vi har fått bedre kompetanse hos etterforskere av denne typen saker – det finnes nå egne team i alle politidistrikt. Gjennom Handlingsplan mot vold i nære relasjoner har regjeringen styrket tilbudet til voldsutsatte. Fortsatt fungerer Prosjekt November, som var ett av tiltakene i handlingsplanen. Det er et prosjekt på Stovner, der ofre for vold i nære relasjoner får hjelp fra ulike profesjoner på samme lokasjon. Vi har også styrket tilbudet til voldsutsatte gjennom å etablere støttesenter for kriminalitetsutsatte i alle politidistrikt.

Det forskes også veldig mye på vold i nære relasjoner. For perioden 2014–2019 er det etablert et forskerprogram, og hittil er det gjennomført studier knyttet til vold mot eldre. Programmet videreføres i den neste femårsperioden. I tillegg satser vi stort på opptrappingsplanen mot vold og overgrep, og det er lagt inn hele 800 mill. kr til tiltak som vi er i ferd med å gjennomføre. Det er også, som justisministeren var inne på, satt ned en ekspertgruppe som skal se på partnerdrap og komme tilbake med forslag til tiltak som kan forebygge slike drap.

I årets statsbudsjett har vi, sammen med Kristelig Folkeparti, bevilget til sammen 50 mill. kr til etterforskning av vold mot barn og til en økning i støtten til Statens barnehus. Av disse midlene har vi også valgt å øremerke en bit til påtale, som vi vet kan være en flaskehals i denne saken.

Det er en lang vei å gå når man skal løse et samfunnsproblem, men vi er faktisk godt i gang.

Solveig Horne (FrP) []: Jeg visste ikke om jeg skulle ta ordet i denne debatten, i hvert fall ikke etter at representanten Angell Gimse på en så god måte snakket om alt arbeidet som er satt i gang. Likevel tror jeg at et så viktig tema som dette fortjener en god debatt i Stortinget, og jeg er glad for at representanten Eide har fremmet denne interpellasjonen. Dette er et tema som opptar oss alle – tverrpolitisk – og det er et tema som bekymrer oss når vi ser at det er så mange saker som vi opplever blir henlagt. Hva er årsaken, og hva er løsningen på dette?

Vi skal også være glad for at det er en økning i antall anmeldelser. Det er ikke så mange år siden vi registrerte – og var bekymret for – at det var for få som anmeldte spesielt voldtekt, og det var for få som oppsøkte hjelpeapparatet. Vi har jo både flere kampanjer, mer og større åpenhet og et sterkere fokus på dette også i media, og saker som foregår i familien, er ikke lenger en privatsak. Det har også ført til flere anmeldelser. Det er sant som interpellanten og statsråden sier, at det er en endring i kriminalitetsbildet. Det er også noe politiet må ta inn over seg ute i distriktene.

Jeg har lyst til å komme inn på et par ting. Jeg mener også at politireformen, etterforskningsløftet og arbeidet med å få på plass større fagmiljøer kan være med på å gjøre at man kan få opp både oppklaringsprosenten og økningen i behandlingen ute i politidistriktene. Jeg håper i hvert fall det. Når det er så tydelig at disse sakene skal ha forrang, også når politiet må prioritere, og det er så tydelige signaler fra Riksadvokaten – skal man da begynne å detaljstyre politiet, eller skal vi stole på at vi har et system i Norge hvor de signalene som både de politiske miljøene og ikke minst Riksadvokaten gir, blir etterfulgt? Det mener jeg også handler om ledelse ute i politidistriktene, men disse sakene er det så tydelige signaler om, også politisk, at skal prioriteres.

Flere har vært innom arbeidet som regjeringen gjør knyttet til vold og overgrep og vold i nære relasjoner. Jeg synes også det er veldig kjekt med alle handlingsplaner, men har bare lyst til å si at handlingsplaner ikke løser alle verdens problemer. De er imidlertid med på å strukturere arbeidet som blir gjort i mange fagdepartementer og direktorater, og de gir forslagene som ligger der, større gjennomslagskraft.

Selv om handlingsplanen om vold i nære relasjoner gikk ut i 2017, er det ikke sånn at arbeidet stopper opp i departementene. Jeg synes statsråden var veldig tydelig på det i dag. Man har fått en rapport for under en måned siden for å se på tiltakene i handlingsplanen, hvordan dette skal videreføres, og hvordan regjeringen skal håndtere dette. Det stoler jeg på at regjeringen følger opp. Om det blir handlingsplan eller andre ting, får vi vente og se. Det viktigste nå er at det er lansert en handlingsplan mot voldtekt, som skal komme neste år.

Vi har en opptrappingsplan. Vi kan være uenige og si at opptrappingsplanen ikke er god nok, men jeg har lyst til å understreke at det er første gang det er blitt laget en så forpliktende handlingsplan av noen regjering. Det er en handlingsplan som fikk kritikk fordi det var for lite midler. Men selve innholdet og temaene som var der – at man skal fokusere på forebygging, at de som jobber der ute og er i kontakt med barn og voksne, skal ha kunnskap og kompetanse, at man skal ha en oppfølging av dem som er blitt utsatt for vold og overgrep, og at man skal ha strafferettslige tiltak – det er tiltak som ligger der. Jeg er veldig stolt over at regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti, som har vært en forkjemper for opptrappingsplanen i likhet med oss andre, har klart å få på plass en historisk stor satsing som forplikter regjeringen til å følge opp videre.

Til den satsingen jeg har sett på familievernet: Mange tror at familievernkontorene er skilsmissekontorer, men de jobber dedikert også med familier som har en konflikt, og der det er vold, og det er et viktig arbeid som blir gjort for å avdekke vold. Kunnskap om vold og overgrep innen både helseutdanningene og barnehageutdanningene er også viktig for å avdekke vold.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Geir Inge Lien (Sp) []: Familievald, valdtekt og seksuelle overgrep mot barn er alvorleg kriminalitet som må vere høgt prioritert av politiet. Det kan vi alle her vere einige om. Riksadvokaten har òg pålagt politiet å gje slike saker høg prioritet. Eg synest det er positivt at interpellanten Eide inviterer til debatt om korleis ein kan sikre seg mot akkurat dette.

Det at saksbehandlingstida aukar og køane byggjer seg opp i slike alvorlege saker, er urovekkjande. Dette kan det vere fleire årsaker til, bl.a. avdekkjer politiet fleire saker som går på seksuelle overgrep mot barn. Leiaren for etterretning og etterforsking i Oslo politidistrikt har sagt at dei slit med å rekruttere kompetente folk, spesielt til seksjonen for etterforsking av alvorlege seksuallovbrot. Ressursar og økonomi er noko fleire politidistrikt slit med, og Senterpartiet er heilt tydeleg på at det trengst større handlingsrom for å kunne prioritere og gjere nødvendige tiltak lokalt. Regjeringa har ei nøkkelrolle i måten dei styrer midlane på her.

Eg har òg vore veldig spent på Framstegsparti-statsrådens svar på denne interpellasjonen. Når det er sagt, vil eg understreke at det ikkje er sikkert at det å setje måltal er den riktige måten å gå fram på, slik interpellanten har vore inne på. Det er allereie mange måltal i politiet, og med respekt å melde er ikkje dette alltid den beste metoden. Faren med at ein skal telje alt mogleg, er at ein ikkje tel det som faktisk tel. Med andre ord: Ein når gjerne måltala, men ikkje det som var det faktiske målet for utgangspunktet. Eg meiner ein må trø varsamt ved bruk av denne metoden, og han må i alle fall ikkje brukast ukritisk.

Eg ser fram til å høyre justisministerens konkrete planar for å sikre nødvendig prioritering til etterforsking av familievald, valdtekt og overgrep mot barn, og eg håpar å få svar på korleis han vil leggje til rette for at politiet lettare kan rekruttere kompetanse til etterforsking av denne typen saker.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Aller først: Takk til interpellanten Petter Eide for å ha reist en veldig viktig debatt.

I februar i år innkalte Kristelig Folkeparti fire ulike statsråder til en historisk interpellasjon. Statsrådene fra Barne- og likestillingsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet ble bedt om å redegjøre for status for tiltakene knyttet til opptrappingsplanen mot vold og overgrep i sine respektive departementer. Det framkom et tydelig behov for enda bedre koordinering mellom de ulike departementene, et ansvar som ligger hos statsråden for Barne- og likestillingsdepartementet, og langt mer offensive satsinger fra regjeringens side. Derfor var det bra å se at regjeringen i høst kom med kostnadsoversikten knyttet til tiltak i opptrappingsplanen mot vold og overgrep. Kristelig Folkeparti skulle selvfølgelig helst sett at det ble bevilget mer midler til enda flere av disse tiltakene, også i selve budsjettet, og i vårt alternative statsbudsjett styrket vi bevilgningene til kampen mot vold og overgrep med over en halv milliard kroner.

Kristelig Folkeparti har sett med stor uro og bekymring på den kraftige økningen i antall anmeldelser når det gjelder vold og overgrep mot barn. Politiet melder at anmeldelser for seksuell omgang med og voldtekt av barn under 14 år har økt med 46 pst. fra i fjor til i år. Dette handler nok til dels om økt bevissthet som fører til at flere tilfeller blir oppdaget og anmeldt, hvilket selvsagt er en god ting, men det viser også at dette dessverre er et kriminalfelt som er i ferd med å ese ut i omfang, og som ødelegger mange tusen barns liv. Derfor krever disse sakene justisministerens fulle oppmerksomhet og offensive tiltak, som også tar høyde for at overgriperne bruker ny teknologi og stadig mer utspekulerte metoder for å lure barn og unge inn i situasjoner som de ikke kommer seg ut av.

Kristelig Folkeparti mener at en av de viktigste oppgavene vi politikere har, er å kjempe for en trygg barndom for alle barn. Familien er barnets første og mest formende fellesskap, og derfor er det desto mer skadelig når ikke hjemmet er den trygge basen for barnet som det skal være. I de tilfellene har vi som storsamfunn ansvar for at barna får hjelp, og ikke minst for at politiet prioriterer etterforskning av disse sakene.

Vi nærmer oss julehøytiden, som skal være en gledens høytid, spesielt for de minste blant oss, men vi vet at en del barn gruer seg til en tid da foreldrene gjerne drikker mer enn vanlig, og for noen av disse betyr julen også økt fare for å bli utsatt for vold og overgrep. Derfor vil jeg og Kristelig Folkeparti stille oss bak representanten Petter Eide, som etterspør hvordan statsråden vil jobbe med å få høyere oppklaringsprosent i sakene som omhandler vold og overgrep mot barn, samt sikre politiets prioritering av disse sakene.

I tillegg ble også jeg dypt bekymret da jeg leste VGs gjennomgang av ferdigbehandlede voldtektssaker, som viser at det er til dels store geografiske variasjoner i hva som kan avgjøre hvorvidt en anmeldt voldtekt ender opp i retten eller ikke. Og jeg synes det er rart at man kan sove godt om natten hvis man innehar kunnskap om dette. Jeg vil gjerne også høre hva statsråden vil gjøre for å sikre at bosted ikke skal være avgjørende for en rettferdig saksbehandling, og da spesielt når det gjelder voldtektssaker.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Det er en alvorlig situasjon i Øst politidistrikt. Bistandsadvokater er bekymret for rettssikkerheten til barn og voksne som er utsatt for vold i nære relasjoner. Politimesteren har uttalt at den krevende situasjonen gjør at saker som omhandler vold, må vente.

I svar på skriftlig spørsmål har statsråden uttalt at situasjonen i Øst politidistrikt ikke er god nok. Riksadvokaten har slått fast at den beskrevne situasjonen ikke kan vedvare. Når en statsråd på vakt innrømmer alvorlig svikt innenfor sitt ansvarsområde, er det betimelig å spørre hva statsråden har tenkt å gjøre for at barn som har opplevd vold i nære relasjoner, skal få sin rettssikkerhet ivaretatt. Det ansvaret bærer statsråden, som øverste ansvarlig.

Jeg vil takke interpellanten for å ta opp dette viktige spørsmålet. Overgrep og vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem og er grov kriminalitet, som må forebygges langt bedre enn i dag. Overgrep og vold gjør barn og voksne syke og får alvorlige konsekvenser for livskvaliteten til dem som rammes. Kostnadene for den enkelte og for samfunnet er betydelige.

Det finnes en rekke politiske grep for å bekjempe vold og overgrep. Vi må sette politiet i stand til å oppdage mer og å oppklare flere saker, og vi må styrke barnehusene. Det handler om prioriteringer. Politiet har tatt betydelige steg i riktig retning i kampen mot vold i nære relasjoner og overgrep, men de trenger økte ressurser for å møte saksmengden som følger av at flere saker avdekkes. Tall fra Vista Analyse i 2012 viser at vold i nære relasjoner koster samfunnet så mye som mellom 4,5 mrd. kr og 6 mrd. kr årlig.

Det er verdt å merke seg at det er betydelige politiske forskjeller når det gjelder handlekraften i kampen mot vold i nære relasjoner. Der regjeringen gjennom den såkalte opptrappingsplanen mot vold og overgrep har lagt inn en styrking på 67 mill. kr for 2019, foreslår Arbeiderpartiet en styrking på over 1 mrd. kr i kampen mot vold og overgrep.

Arbeiderpartiet har tidligere fremmet forslag om en handlingsplan mot vold i nære relasjoner og en handlingsplan mot voldtekt. Den forrige handlingsplanen mot voldtekt gikk ut i 2014. Handlingsplanen mot vold i nære relasjoner gikk ut i fjor. Det er blitt hevdet fra denne talerstolen at en handlingsplan alene ikke er svaret. Nei, men en handlingsplan forplikter, en handlingsplan gjør at en strukturerer arbeidet, er nødt til å levere og er nødt til å rapportere. Det er bekymringsfullt når statsråden eller regjeringen ikke tar det ansvaret.

Tallene taler for seg selv – og bak hvert tall er det en vond historie. Det trengs kraftfulle tiltak for at vi i fellesskap skal forebygge, etterforske og behandle sakene i domstolen på en god måte. Statsråden må gjerne oppklare hvorfor regjeringen og han selv ikke ser poenget med at en må få på plass en ny handlingsplan.

Lene Vågslid (A) []: Fyrst og fremst takk til representanten Petter Eide, som reiser ein veldig viktig interpellasjonsdebatt. Vald i nære relasjonar, seksuelle overgrep, valdtekt – dette er grov kriminalitet og eit alvorleg samfunnsproblem, og det opplever eg at me meiner tverrpolitisk. Så er det noko ulike meiningar, særleg når det gjeld spørsmål om budsjett og ressursar. Det er ei kjensgjerning at politidistrikta – dei tolv me no har – har opplevd ein enorm auke. Kapasiteten er sprengd mange plassar, slik at dei som er ofre for kriminalitet, blir ståande lenger i kø enn tidlegare.

Når det gjeld å skulle detaljstyre politiet, skal SV få lov til å ordleggje seg akkurat som dei vil. For Arbeidarpartiet er det ingen tvil om at arbeidet med vald i nære relasjonar og seksuelle overgrep skal prioriterast av politiet. Men det me meiner er viktigast no, er at politidistrikta har ein ressurssituasjon som set politiet i stand til å gjere det Stortinget har bestemt.

Me har sett mange saker i media i det siste. Alle har lese om Tanja og hennar valdtektshistorie frå Nordland. Eg trur ikkje eitt sekund at politiet i Nordland ikkje ynskjer å arbeide med dette på ein så god måte som mogleg. Eg møter ingen politifolk i dette landet som seier at dette ikkje er viktig. Dei ynskjer òg å prioritere desse sakene. Men tilbakemeldinga me får no, er at mange som etterforskar slike saker, må velje mellom alvorleg sak, alvorleg sak, alvorleg sak og alvorleg sak. Kapasiteten er så sprengd at det ikkje berre er å prioritere dei sakene utan at me løyver tilstrekkeleg med midlar til politidistrikta.

Rettstryggleiken til både kvinner og barn i saker som dette er utsett når ein må vente så lenge som ein no gjer på å få avklart saker. Eg trur ingen i denne salen meiner at det er i tråd med rettsoppfatninga til folk at gjerningspersonar får strafferabatt etter å ha gjort grufulle kriminelle handlingar, som følgje av lang liggjetid i politiet. Eg har ikkje møtt nokon som synest det er greitt. Likevel skjer det, på grunn av at saker ligg for lenge.

Ifylgje VG har etterforskingstida i valdtektssaker auka med 45 pst. frå 2014 til 2018. Då er det grunn til å ta inn over seg det me alle er einige om, at kampanjar, som Kripos og politiet har køyrt rundt omkring i heile landet, verkar – dei verkar! Det kan jo ikkje vere ei overrasking for nokon at me no ser – heldigvis, må me kunne seie – ein auke i talet på meldingar, men då må Stortinget fylgje opp med løyvingar og ressursar til politidistrikta, slik at dei blir sette i stand til å gjere den jobben me forventar av dei.

Me snakka om Brennpunkt her før i dag. Brennpunkt har òg hatt ein dokumentar om valdtekt. Der får ein illustrert veldig godt korleis det er for ei som har opplevd ei grov valdtekt, og som har venta i fleire år og enno ikkje har fått avklart saka, å sitja på f.eks. eit legekontor og sjå ein plakat der det står at det er viktig at ein meldar og seier frå. Det blir av veldig mange opplevd som veldig tøft og vanskeleg når saka ikkje blir oppklart fordi ho blir liggjande så lenge.

Representanten Horne viste til politireforma og etterforskingsløftet. Etterforskingsløftet er førebels eit løfte og ikkje eit reelt løft. Eg meiner det er positivt at forliket mellom regjeringa og Kristeleg Folkeparti gav auka løyvingar som var øyremerkte til etterforsking av vald og overgrep. Det er bra, men det er ikkje nok. Utfordringane er langt større enn som så, og Arbeidarpartiet legg om lag 70 mill. kr på bordet til etterforsking, i tillegg til at me føreslår å styrkje politidistrikta med 340 mill. kr.

Dette har komiteen høyrt mange gonger, men samanhengen i straffesakskjeda må hengje saman. Når ein no opplever å vente lenger enn tidlegare i politiet, og ein får strafferabatt viss ein har venta lenge på å få saka opp for domstolen, er det utfordrande for rettstryggleiken.

Difor er mi bekymring – trass i at me i ord er einige her i dag om kor alvorleg dette er – at ein ikkje greier å møte utfordringa godt nok når ein sender politidistrikta inn i 2019 med ein framleis svært krevjande ressurssituasjon.

Petter Eide (SV) []: Tusen takk til alle som har deltatt i denne interpellasjonen. Jeg synes det har vært en fin debatt. Vi har fått opp mange bra momenter. En interpellasjon er jo litt annerledes enn andre stortingsdebatter. Vi får mulighet til å fokusere litt dypere i en sak, vi kan drøfte ulike ting «face to face» med ministeren, og siden vi heller ikke skal bestemme noe, vi skal ikke votere over noe, kan vi lytte litt mer enn det vi ellers gjør i alminnelige stortingsdebatter. Det er av og til en fordel i dette hus.

Jeg registrerer ut fra debatten at vi stort sett er enige om problembeskrivelsen. Det er ingen som har sagt at dette ikke er alvorlig, de fleste har sagt at dette er det alvorligste. Det sa også justisministeren, og det er jeg veldig glad for å høre, for det er et forpliktende begrep å bruke. Jeg tar da justisministeren på ordet når han personlig forsikrer Stortinget om at han står bak Riksadvokatens henstilling til politiet om hvordan dette skal prioriteres, og også er villig til å bruke tildelingsbrev for å få politiet til å prioritere i den retningen.

Før jeg avslutter helt, har jeg en bitte liten kommentar til Guro Angell Gimse om ting hun kanskje har hørt jeg har sagt, men som jeg ikke har sagt. Jeg mener ikke at det står like dårlig til i Norge som i alle andre land, men det er ikke så stor forskjell på Norge og andre land. Når det gjelder vold i nære relasjoner, opererer Verdens helseorganisasjon med tall som viser at én av tre kvinner i verden utsettes for vold i nære relasjoner. Tallene for Norge er én av fire. For voldtekt sier WHO at det er én av seks som blir utsatt for voldtekt, i Norge er det én av ti. Forskjellen er altså ikke så stor. Norge er bedre enn verdensgjennomsnittet – det skulle bare mangle – men vi har fortsatt et omfattende problem.

Det er heller ikke sånn at jeg kritiserer politiet, det gjør jeg definitivt ikke, politiet jobber under bestemte rammebetingelser som de må forholde seg til. Men jeg mener at det er Stortingets konstitusjonelle plikt å styre politiet. Politiet har voldsmonopol og er vårt maktapparat, og hvis vi sier at politiet skal få drive med hva de vil, gjør vi ikke jobben vår. Det er vi som skal styre politiet. Hvem andre skal styre politiet? Det er heller ikke sånn at denne regjeringen går av veien for å detaljstyre. I utlendingspolitikken er man svært så detaljert. Når det gjelder å få kastet ut asylsøkere som ikke har opphold i landet, har man veldig konkrete måltall for hvordan dette skal konkretiseres.

Men alt i alt: Tusen takk for en fin debatt, og takk også til justisministeren, som har kommet meg i møte på veldig mange punkter.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: I likhet med de fleste representantene synes jeg dette har vært en veldig god debatt. Jeg tror det er en viktig debatt, og jeg regner med at vi skal ha den flere ganger i ulike varianter her i denne sal. Det synes jeg den fortjener. Jeg er også enig med interpellanten i at en interpellasjon ofte er en veldig god måte å diskutere ting på, og det er på mange måter en debatt jeg setter pris på å ha.

Jeg må også erkjenne at vi har utfordringer på denne sektoren som jeg skulle ønske at vi ikke hadde. Det er feil å si at dette skyldes en ressurssituasjon, for denne regjeringen har tross alt bevilget 3 mrd. kr mer i driftsbudsjettet til politiet og ansatt 1 500 flere politifolk. Men vi er midt i en reform, og som jeg understreket: Reformen er gjennomført i år. Så er det viktig å huske på hvorfor vi har en reform, og det er for å ha sterkere, større og mer robuste enheter, hvor man kan bli god til å prioritere den viktige kriminaliteten, det at man faktisk kan ha dedikerte team som blir gode og utvikler kunnskap og kompetanse.

Jeg mener at den riktige styringen på disse områdene er hos politimesteren når det gjelder å dedikere folk. Vår styringsparameter er hvordan vi ønsker at Politidirektoratet skal rapportere på måltall, og det er selvfølgelig Riksadvokatens prioriteringer. Riksadvokaten har også muligheter til å føre tilsyn med politidistriktene når det gjelder hvordan de følger opp prioriteringene, hvilke saker som blir henlagt, og hvilke saker som blir etterforsket videre.

Vi har altså hatt en tilnærmelsesvis eksplosiv vekst i antall voldtekter, vi har til dels hatt en enda større vekst når det gjelder overgrepssaker knyttet til nett. Disse sakene har det til felles at de er krevende å etterforske og tar mye ressurser. Hvis en har flere av disse innenfor et distrikt, tar de en veldig stor del av etterforskningskapasiteten.

Det betyr at det vil være forskjeller mellom politidistrikt. Det er ikke fordi det ene politidistriktet er dårligere eller prioriterer dette mindre enn noe annet, men fordi kriminalitetsbildet faktisk er ulikt i de ulike politidistriktene. Det er derfor vi lar det enkelte politidistrikt prøve å styre ressursene slik at man treffer det kriminalitetsbildet, den trusselen og de utfordringene som til enhver tid er akkurat der.

Vi har gjennomført en politireform nettopp for å bli bedre i disse sakene. Det er akkurat denne typen saker politireformen skal være et svar på, den er ikke en utfordring eller et problem.

Presidenten: Då er debatten i sak nr. 11 avslutta.