Himanshu Gulati (FrP) [15:45:04 ] : Vi lever i et lite hjørne
av verden som nok har vært skjermet for en del av de utfordringene
som er mer vanlig andre steder, også på det europeiske kontinentet.
Men flere av disse utfordringene er nå blitt mer og mer en del av
hverdagen også i Norge, og ikke minst i vår kjære hovedstad. Økningen
i ungdomskriminaliteten og det bildet vi har sett innenfor gjengmiljøene
kanskje spesielt de to siste årene, er noe som preger oss alle,
og som bidrar til usikkerhet, kanskje spesielt blant de innbyggerne
som bor i de delene av Oslo hvor dette har vært mest utbredt.
Vi vet at mye
av dette henger sammen med innvandrings- og integreringsutfordringer,
sosiale utfordringer og utenforskap, at mange havner utenfor skolevesenet og
derfor blir en del av miljøer som vi ikke ønsker. Dette er sterkt
bekymringsfullt. Vi har sett en type rå, brutal kriminalitet utvikle
seg også blant ungdommer ned i 14–15-årsalderen – 12–13-årsalderen
har vi også sett eksempler på – som driver med kriminalitet, er
en del av gjengmiljøer, og som kynisk brukes på grunn av sin lave alder,
og som vet at de brukes av den grunn. Dette er folk uten respekt
for lov, orden eller myndighetspersoner. Den typen kriminalitet
vi nå har sett utvikle seg, er både rå og brutal og av en annen
type enn tidligere.
Jeg tror mange
av de virkemidlene Norge har hatt, har vært rettet mot en annen
type kriminalitet, nemlig ungdom som har gjort en feil eller to
i livet, men deretter skal hjelpes tilbake til en mer normal livsgang
for ungdommer, uten at de tidlige feilene skal hefte ved dem hele
livet. Men det er en annen type kriminalitet enn det vi nå ser,
som er at folk i tidlig alder nærmest kommer inn på en karrierevei
som gjengangere. Vi har også sett statistikk på at et relativt stort
antall unge, også mindreårige, som har en kriminell livsstil, har
gjentatte ting på rullebladet, inkludert vold mot politiet.
Jeg er glad for
at regjeringen har varslet flere tiltak, og at det også utredes
enda flere tiltak. Vi trenger bl.a. at det ses på nye typer muligheter
for sanksjoner overfor unge, kanskje noe som ligger mellom barnevern
og fengsel, for det vi trenger å vise, er at gjør man denne typen
ting, skal det få konsekvenser.
Jeg var i dag
sammen med NRK og en far som heter Artur, på Lambertseter skole.
Denne faren har en sønn som over lengre tid har blitt utsatt for
vold og mobbing på skolen sin. Ved et tilfelle for noen uker siden
ble han igjen banket opp. En politikvinne som tilfeldigvis var på skolen,
og som prøvde å gripe inn og stanse hendelsen, endte selv med å
bli tatt kvelertak på av to 14 år gamle gutter, og endte på sykehus.
Dette er et tragisk eksempel og et enkelttilfelle, men kanskje også
en illustrasjon på litt av den rå, brutale kriminaliteten vi har
sett utvikle seg blant en del ungdomsmiljøer i deler av Oslo, og
som vi trenger nye virkemidler for.
Jeg har fremmet
denne interpellasjonen for å utfordre justisministeren på om det
er flere tiltak – i tillegg til de tiltak og utredninger som allerede
er lansert, og som vi selvsagt ønsker velkommen – som de vurderer
å se på som nødvendig for å takle det bekymringsfulle bildet vi ser
spesielt i Oslo sør og øst.
Statsråd Tor Mikkel Wara [15:49:27 ] : Når ungdomskriminaliteten
nå øker etter mange år med nedgang, er det påkrevd at vi raskt setter
inn nødvendige tiltak for å snu utviklingen. Det er videre helt
uakseptabelt at kriminelle gjenger får utvikle seg og skape utrygghet
i enkelte nærmiljøer og bydeler. Bekymringen er størst for de østlige
bydelene i Oslo, særlig i Oslo sør.
I en rekke storbyer
i Europa har vi sett en økende utfordring med ungdomskriminalitet,
gjengdannelser, konflikter mellom ulike kriminelle miljøer og skyteepisoder
i det offentlige rom. Vi skal ikke lenger enn til våre naboland
Sverige og Danmark før vi ser et urovekkende antall oppgjør og skyteepisoder
mellom kriminelle gjengmiljøer. Det er viktig for meg å presisere
at vi ikke er i nærheten av en slik tilstand verken i Oslo eller
i større byområder utenfor Oslo. Når vi ser hvordan utviklingen
er i andre land, også i våre naboland Sverige og Danmark, er det
likevel grunn til å prioritere forebyggende og bekjempende innsats
nå. Vi må være i forkant for å forhindre en lignende situasjon –
som vi kanskje av og til kan se tendenser til – men som sagt: Vi
er ennå ikke i den veldig alvorlige situasjonen som man har i våre
naboland.
I statsbudsjettet
for 2019 har derfor regjeringen foreslått at det settes av 50 mill. kr
til en særskilt pakke for å styrke innsatsen mot ungdomskriminalitet
og gjenger. Midlene foreslås fordelt på tre hoveddeler: å styrke
barnevernets innsats med 10 mill. kr, å styrke konfliktrådenes arbeid,
herunder de alternative strafferettsreaksjonene ungdomsstraff og
ungdomsoppfølging, med 16 mill. kr, og å styrke politiet med 24 mill. kr, hvorav
16 mill. kr skal gå til innsats i Oslo-området og 8 mill. kr til
å styrke innsatsen i særorganene Kripos og Økokrim. Midlene settes
inn på tiltak på ulike nivåer samtidig, fra tidlig innsats til tiltak
mot etablerte gjengmedlemmer. Innsatsen må skje samtidig i det forebyggende
sporet og i straffesakssporet.
Den foreslåtte
styrkingen av barnevernet er viktig for å sikre at de kan komme
tidlig inn med tiltak som kan skape varige positive endringer for
barn og unge i risikosonen og deres familier. Styrkingen av konfliktrådene
skal bidra til raskere og tettere oppfølging av ungdom som har begått
alvorlig og gjentatt kriminalitet, herunder ungdom som ilegges reaksjonene
ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Konfliktrådene har et straffegjennomføringsansvar,
og det er viktig å styrke deres kapasitet til å gjøre dette arbeidet.
Styrkingen av politiet dekker bredden fra tidlig innsats til spissere
virkemidler mot etablerte gjengmedlemmer og bakmenn. Den forebyggende
innsatsen overfor ungdom i risikosonen skal styrkes, med mål om
å forhindre rekruttering til kriminelle gjengmiljøer.
Innsatsen skal
særlig knyttes til Oslo-området, hvor man har sett en særskilt utfordring
det siste året. Men vi ser også tendenser i andre byområder i Norge.
Politiet har selv pekt på sammenhengen mellom ungdomskriminalitet
og dårlige oppvekstvilkår med vold og overgrep i familien. Derfor
skal politiets Prosjekt November videreføres og utvides i 2019 til
å dekke flere bydeler i Oslo øst. I tillegg skal det satses på bedre
etterforsknings- og påtalekapasitet innenfor området vold i nære
relasjoner.
Samtidig skal
innsatsen mot de etablerte kriminelle gjengmiljøene og bakmenn intensiveres
gjennom en styrking av Kripos og Økokrim. Disse nasjonale miljøene
har særskilt kompetanse og kapasitet knyttet til den alvorlige og
organiserte kriminaliteten, den profittmotiverte kriminaliteten
og internasjonal kriminalitet. I statsbudsjettet for 2019 videreføres
også midlene til de særskilte politiinnsatsene i Oslo sør med 30 mill. kr
og Oslo indre øst med 7 mill. kr. Midlene skal særlig benyttes til
forebyggende innsats og til å forhindre rekruttering til kriminelle
gjengmiljøer. Disse midlene skal ses i sammenheng med øvrige midler
bevilget som en del av områdesatsingen som her er initiert i samarbeid
mellom staten og Oslo kommune.
Justis- og beredskapsdepartementet
ba på forsommeren i år konfliktrådene, politiet og Riksadvokaten
om å komme med innspill til tiltak på kort og lengre sikt for å
forebygge og bekjempe gjengkriminalitet. Dette har vært viktig for
å få et riktig bilde av den aktuelle situasjonen. Enkelte innspill
til tiltak er allerede tatt inn i den særskilte pakken i statsbudsjettet
for 2019, andre innspill krever lov- eller regelverksendringer.
Departementet har derfor satt i gang et arbeid med å utrede mulige
regelverksendringer. Det vil senere være behov for en bred høring.
Det er for tidlig nå å si noe nærmere om når regjeringen vil kunne
fremme en proposisjon med forslag til lovendringer, for Stortinget.
Flere av innspillene
som er kommet, handler om hvordan vi møter unge som begår alvorlig
og/eller gjentatt kriminalitet, herunder i en kontekst knyttet til gjengkriminalitet.
Dette kan i praksis handle om hvorvidt de reaksjoner som man har
til rådighet, benyttes på en god nok måte. Det kan også handle om
hvorvidt det er behov for å utvide mulighetsrommet for ulike reaksjoner
eller behov for ytterligere reaksjoner. Vi må tenke nytt rundt dette.
Samtidig er det
visse fundamentale prinsipper som gjelder. Den kriminelle lavalderen
styrer hvilke reaksjoner samfunnet skal gi. Videre skal fengsel
for barn kun benyttes i spesielle tilfeller, når alle andre alternativer
er vurdert og funnet utilstrekkelige. Departementet har mottatt
innspill som handler om bruk av de alternative straffereaksjonene
ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Disse reaksjonene trådte i kraft
1. juli 2014. Nordlandsforskning gjennomfører en følgeevaluering
av de nye reaksjonene. Departementet har mottatt en underveisrapport
og vil motta sluttrapporten våren 2019. Innspillene departementet
har mottatt fra aktørene i straffesakskjeden, vil, sammen med følgeevalueringen,
gi et meget godt kunnskapsgrunnlag for eventuell justering av reaksjonene.
Vi må også se
nærmere på hvorvidt vi har de nødvendige ressurser og virkemidler
for å bekjempe de etablerte gjengmiljøene og den alvorlige og organiserte
kriminaliteten de utfører. I tillegg til at vi straffer de kriminelle
handlingene som utføres, må vi evne å ramme profitten miljøene skaffer
fra ulovlig kriminalitet. Evner vi å ta profitten, fjerner vi også
statusen i disse miljøene. Regjeringen har gjennom satsing i forslaget
til statsbudsjettet for 2019 og arbeidet som er igangsatt for å
vurdere regelverksendringer, gjort viktige grep for å løfte innsatsen
mot ungdomskriminalitet og gjengkriminalitet. Dette er en utfordring
som vi må gi høyeste prioritet. Jeg vil følge utviklingen på dette
området tett framover, og jeg forventer å se resultater av de grep
som gjøres.
Men det er viktig
å gjøre flere grep samtidig, både å bevilge penger over budsjettet
og å se på om det er ungdomsstraff og ungdomsoppfølging som virker
for de mest alvorlige gjengangerne, og om politiet har de nødvendige
lovhjemler og fullmakter for å bekjempe den mest alvorlige gjengkriminaliteten.
Himanshu Gulati (FrP) [15:56:25 ] : Jeg vil gjerne takke justisministeren
for svaret, og det er betryggende å se at det jobbes med flere tiltak
som forhåpentligvis vil gi effekt.
Som justisministeren
også sier, er ikke situasjonen i Oslo like ille som andre steder,
heldigvis, men det vi ser i dag, og som vi har sett de siste to–
tre årene, er noe helt annet enn det vi er vant med i Norge og i
Oslo. Et begrep som har vært mye brukt i debatten, er såkalte svenske tilstander.
Det er heldigvis noe vi ikke har i Oslo, men vi kommer ikke bort
fra at vi har sett både eksempler og tendenser til såkalte svenske
tilstander, noe som skaper utrygghet blant befolkningen.
Vi kan heller
ikke komme unna det som er de underliggende grunnene til at en del
av disse problemene er blitt skapt. Mye av dette er relatert til
dårlig integrering og spesielt til høy innvandring i enkelte bydeler
i hovedstaden. Jeg er derfor glad for at regjeringen nå også har
sagt at man skal skjerme Oslo – og andre steder med spesielt høy
innvandrerandel – for bosetting av flyktninger i den situasjonen
vi nå har, hvor det kommer få asylsøkere til Norge. For det å lukke
øynene for sammenhengen mellom høy innvandring og en del av disse utfordringene
som skyldes dårlig integrering og ting som har utviklet seg, blir
feil. Vi har vært heldige i Norge som har unngått en del av de store
problemene som har vært vanlige andre steder i Europa over mange
år, men hvis vi gjør de samme feilene som disse landene gjør, kan
vi ikke forvente et annet resultat.
Justisministeren
har flere ganger sagt at de prøver i Oslo og Norge å løse noe som
nesten ingen andre har klart. Jeg har tro på at vi skal klare å
snu trenden med både ungdomskriminalitet og en del andre ting i
Oslo, men det vil kreve politisk handlekraft – og at vi tør å ta opp
og rette opp i de faktorene rundt innvandring og integrering som
har skapt nettopp disse problemene en rekke steder.
Vi trenger tiltak
på en rekke områder. Vi trenger tiltak innen forebygging, hvor vi
allerede er veldig gode. Justiskomiteen besøkte Oslo politidistrikt
i forrige uke og fikk vite at det nå er 80 forebyggere bare i Oslo
øst. Det er viktig, men vi trenger også sterke tiltak mot de hardbarkede
gjengene og de ungdomskriminelle som allerede nå er inne i en kriminell
livsstil.
Statsråd Tor Mikkel Wara [15:59:29 ] : De etablerte gjengmiljøene
i Oslo med alvorlig kriminalitet omfatter i seg selv ikke så veldig
mange mennesker. Jeg har ganske stor tro på at med riktige lovendringer
og riktige virkemidler og ressurser skal man lykkes med å straffeforfølge
dem.
Det som imidlertid
bekymrer meg, er noe av det som representanten var inne på, nemlig
at hvis du har 15 gjengmedlemmer, er det kanskje 150 som kan bli neste
generasjons gjengmedlemmer. Det er det som er den store bekymringen.
Det er en del ungdomskriminalitet som vokser, med gjengangere knyttet
til noen områder, og hvis disse får lov til å organisere seg som
etablerte gjengmiljøer, har vi en utfordring. Det er derfor det
er viktig å bruke vel så mye ressurser på ungdomsmiljøer – helt
ned til barnevernet – hvor vi kan se at en del av disse problemene
oppstår.
Jeg er også enig
med representanten Gulati i at man her skal være åpen og ærlig;
det er også knyttet til integreringsutfordringer. Det er det i Oslo
øst, og det er det også i resten av Europa. Det er dessverre sånn
at når vi ser oss rundt i resten av de europeiske storbyene, finner vi
ingen storbyer som egentlig har lyktes med dette. Så vår utfordring
er altså å lykkes med noe som ingen andre har lyktes med før, og
det er et tankekors for oss.
I Sverige hadde
man over 300 skyteepisoder i fjor. Det er et alvorlig høyt tall.
Vi er ikke der i Norge, men vi skal altså prøve å konsentrere innsatsen
fra barnevern, fra ungdomsstraff, til kriminelle, til nye lovendringer
og ha en bred front for å kunne lykkes på et område som veldig få
andre storbyer i Europa har lyktes med, om noen i det hele tatt.
Jan Bøhler (A) [16:01:59 ] : Jeg vil takke interpellanten for
å ta opp denne saken, som engasjerer mange rundt i nærmiljøene i
Oslo.
Det er også viktig
å merke seg når det gjelder tall over hvor mange som er involvert
i dette, at det uansett er få. Men samtidig er det en kultur i disse
miljøene for at man ikke skal snakke med politiet, ikke skal tyste, ikke
skal anmelde, slik at de tallene vi har over anmeldte forhold, er
usikre i forhold til den aktiviteten vi som bor i disse områdene,
kjenner til og stadig får høre om. Politiet sa til justiskomiteen
da vi var på besøk der, at de var bekymret for disse ungdomskriminelle
miljøene. Politiet har sagt at disse miljøene i hvert fall eksisterer
fem til sju steder i Oslo, og at de har manglende impulskontroll, og
at de derfor utfører bl.a. en del grove voldshandlinger som vi ikke
har sett skje på samme måte – eller sett like mye av – tidligere.
Så jeg er glad
for at vi kan snakke om det. Jeg vil gjerne bruke et eksempel, en
jeg har hatt kontakt med gjennom flere år. Han har stått fram offentlig,
i media, senest i Utrop i dag, med sin historie. Han heter Nahom,
og ham har jeg hatt kontakt med siden han var barneraner og ble
tatt for det, han opererte i mitt nærmiljø, i øvre del av Groruddalen.
Jeg mener det er viktig å kunne lære av én historie for å se konkret
hva det er vi kan gjøre. Han fikk en ungdomsstraff for å ha vært
barneraner i et barneranermiljø, et ungdomskriminelt gjengmiljø,
kan man si. Han sier, og de som har fulgt ham opp, sier, at den
ungdomsstraffen var det veldig vanskelig å fylle med innhold. Det
fantes ikke tilbud, det fantes ikke en type samarbeid med andre
aktører i kommune/bydel sånn at man greide å forme noe innhold i
den ungdomsstraffen. Det hjelper jo ikke å dømme noen til ungdomsstraff
hvis det ikke faktisk etableres noe konkret innhold om hva man skal
gjøre til gjengjeld for straffen.
Han har også
tatt opp med meg – og vi har også tatt det med i et forslag her
på Stortinget som vi skal behandle senere – at vi mangler et ordentlig
exit-program, et program som er helhetlig og ikke bare er enkelte
tiltak, som kan få disse til å greie å komme seg ut av miljøene,
til å greie å unngå alle disse forpliktelsene, all den lojaliteten,
alle de hevnsakene og sånt som ligger der. Man må nesten være en
helt for å komme seg ut av det hvis man blir boende i disse miljøene
og møter alle sammen til daglig.
Nahom har blitt
utsatt for to angrep med kniver, macheter, nå på sensommeren/høsten,
og bare på grunn av sin evne til å takle ting i de miljøene har
han greid å komme seg noenlunde helskinnet unna. Men det er meget
alvorlig, og det er få som greier å stå i dette og komme seg ut
av det hvis de ikke er i exit-program, som er mye bedre, og som
er noe helt annet enn de små enkelttiltakene vi har i dag. Nahom
foreslo også for meg – noe vi har fulgt opp etter å ha hatt kontakt
med politiet i Oslo, som også har foreslått det – at man tilføyer
i våpenlovforskriften det våpenet som brukes mest i disse ungdomsmiljøene,
machete, som er så lett å skaffe seg i sportsbutikker i Oslo for
300–1 000 kr.; at man føyer det til de knivene som man ikke har
lov til å erverve og inneha i Norge. Der står det jo andre typer
kniver, som batangakniver, karambitkniver osv., og vi foreslår at machete
tilføyes.
Nahom sier også
at vi må ha sanksjoner overfor dem som bare fortsetter med kriminaliteten
– som han ser rundt seg – trass i at de får ungdomsstraffer, ungdomsoppfølging.
Statsråden nevnte også at det er ungdomsoppfølging, ungdomsstraff
som er hovedsporet for dem mellom 15 og 18 år, men for dem som er
kroniske, som ikke lar seg stoppe med de virkemidlene og ikke bryr
seg om dem, må vi ha ungdomsenheter i kriminalomsorgen som kan få
dem ut av miljøet og kan bygge opp en annen situasjon for dem. Det
er mange vellykkede erfaringer fra de fire ungdomsplassene som er
på Eidsvoll og de fire som er i Bergen, men vi vil foreslå at man
oppretter flere plasser. Det ble lagt opp til 14 av den rød-grønne
regjeringen. Det er ikke en stor økning, men politiet mener vi trenger
større kapasitet.
Jeg vil også
avslutte med å si at det er mulig. Jeg var med Nahom på rådhuset
for halvannen uke siden, der han fikk fagbrev som ungdomsarbeider.
Han har kommet seg ut av det. Men vi trenger å lære av erfaringene om
hvor tungt og vanskelig det er, og hva vi bør gjøre her på Stortinget
for å kunne hjelpe flere som kan begå alvorlig ungdomskriminalitet,
ut av det i framtiden.
Carl I. Hagen (FrP) [16:07:40 ] : La meg først si at jeg håper
statsråden vil vurdere de forslagene og de tankene som Jan Bøhler
nå fremførte, om en sterkere reaksjon overfor dem fra 15 til 18
år enn slik det er nå, slik at man så tidlig som mulig får et klart
signal om at dette ikke er akseptabelt. Det er jo egentlig vanlig
barneoppdragelse at man på en eller annen måte må sørge for at barn
på forskjellige alderstrinn får beskjed om hva som er akseptabelt,
og hva som ikke er det, og da må det være en form for reaksjon som
på en eller annen måte er ubehagelig.
I denne interpellasjonen
fra Himanshu Gulati, som jeg synes er veldig fin, er spørsmålet
om ordet «ungdomskriminalitet» skulle vært byttet ut med «innvandrerungdomskriminalitet»
eller «minoritetsungdomskriminalitet». Med andre ord: Står vi overfor
et ungdomsproblem, eller står vi overfor et integreringsproblem?
Når man skal sette inn virkemidler overfor noe som ikke er som det
skal, må vi vite hva det er, og hvilken gruppe vi skal være opptatt
av.
I fjor var det
flere avisreportasjer om 151 gjengangere i disse gjengene som opererte
i Oslo, og det er – og var den gang – omtrent umulig å få vite hvem
de 151 er. Er det gjengs ungdommer av norsk og ulike lands opprinnelse
– eller foreldrenes opprinnelse – eller er det noen fellesnevnere
blant de 151? Da svarte alle: Det vet vi ikke, vi fører ikke statistikk
på f.eks. etnisk grunnlag. For det er jo klart at hvis det viste
seg at av de 151 var 140 barn og ungdom av innvandrerforeldre og
11 av norske, ja, da ville vi hatt et integreringsproblem og kunne
begynt å diskutere det. Hadde det vært helt jevnt fordelt blant alle
ungdommer, hadde vi hatt et ungdomsproblem. Det er som når en lege
skal stille en diagnose for et menneske som er sykt – da må man
vite hva som skal opereres, og hva som er de nødvendige medisiner.
Så jeg vil be statsråden sørge for at vi for fremtiden fører en
viss statistikk og oversikt, så vi kan identifisere.
Jeg tror at fellesnevneren
her først og fremst er ungdom fra innvandrerfamilier. Da må vi gjøre
noe med integreringen, og da må vi gjøre noe tidlig. Kanskje det
er en annen fellesnevner, enten det er et spesielt opprinnelsesland
foreldrene kommer fra, eller det er en spesiell kultur, eller det
er en spesiell religion. Vi må altså prøve å identifisere mest mulig
for å sette inn virkemidler tidligst mulig.
Vi har i Oslo
bystyre foreslått å opprette en egen integreringsetat som kan koordinere
det forebyggende arbeidet, som i dag spriker fullstendig. Barnevernet
gjør sitt, skolene gjør sitt, barnehagene gjør sitt, idrettsbevegelsen
gjør sitt, ungdomsklubbene gjør sitt, men det er ingen som tidlig
kan identifisere at dette lille barnet er i en familietype og i
en type miljø som gjør at vi kan forutse at det kommer til å gå
galt.
En av de tingene
som burde være fornuftig, er å få til en språkkartlegging: Er det
foreldre som sørger for at et barn på 2–3 år har en slags plan for
å kunne lære norsk før de begynner på skolen? Med et hjemmebesøk,
som allerede gjennomføres etter at noen får barn, ville man jo kunne
undersøke om det er planer for at dette barnet lærer seg norsk før
det begynner på skolen. De aller fleste ville kunne si og redegjøre
for at det går greit. Men hvis det er foreldre som motarbeider og
ikke synes det er viktig at et lite barn skal få bli norsk og lære
seg norsk språk og norsk skikk og bruk, da har man identifisert
at allerede her bør man passe på og komme med råd og vink og hjelp
og assistanse. Og overfor de få foreldrene der det er nødvendig
å si at vi ikke aksepterer at de motarbeider at deres barn skal
bli norsk og ha dette som sitt land, kan man sette inn virkemidler
av ulik art. Man kan sørge for at barna går i barnehage, som man
nå har lovmessig adgang til å pålegge, og sørge for å følge opp
de få familiene der man, basert på erfaringer, har funnet ut at
det er stor mulighet for at det vil gå galt med dette barnet hvis
vi ikke gjør noe aktivt fra tidlig av. I dag er det ingen som koordinerer
alle disse forskjellige etatene, og som har integrering som en hovedsak.
Og det er også en ting jeg vil be statsråden om å vurdere, om han
ikke kan gjøre noe, på et tidligst mulig tidspunkt, hvis det er
en fellesnevner blant dem som ender som ungdomskriminelle.
Geir Inge Lien (Sp) [16:13:01 ] : Eg vil takke interpellanten
for å ta opp dette temaet. Dette er diverre ei sak vi stadig kjem
tilbake til, og det er nettopp fordi utviklinga vi ser i delar av
hovudstaden, er så alvorleg.
Først vil eg
seie at eg synest det er positivt at regjeringspartia set motarbeiding
av gjengkriminalitet i fokus, og eg har forståing for at dette er
eit krevjande og komplekst felt for politiet å handtere – ikkje
minst fordi det gjeld så mange mindreårige som står i fare for å
etablere ein kriminell livsstil, eller som allereie er godt i gang
med dette.
Det må understrekast
at det ikkje er ein jobb berre for politiet åleine å kjempe mot
gjengkriminalitet. Også andre etatar må vere involvert i dette arbeidet
lokalt. Men innsatsen til politiet i form av førebygging, rask reaksjon
og oppfølging er ein avgjerande del av denne kampen. Eg meiner at
det er viktig å satse på nærpolitiet, også i Oslo. Politiet må vere
til stades lokalt i bydelen, og dei må kjenne miljøa og enkeltpersonar
som er involverte.
For ei veke sidan
publiserte VG innhaldet i eit hemmelegstempla dokument der ei spesialgruppe
i politiet slo alarm om motarbeiding av gjengar. I brevet gjev ein uttrykk
for at politiet manglar oversikt over kriminalitetsbildet som sentrale
gjengmedlemer er involverte i. Det står òg at arbeidet som går føre
seg i dag, ikkje har ein ønskt effekt. Ein har lagt inn eit tital
millionar kroner til arbeidet mot gjengkriminalitet, men som det
vert sagt i brevet, manglar politiet etterforskingskapasitet.
Eg håpar statsråden
forstår at dette er urovekkjande for oss som har fått høyre gjentekne
gonger at situasjonen er under kontroll, og at det skal vere betre
oversikt over gjengmiljøet no enn tidlegare. At politiet ikkje kan ha
fullstendig oversikt over alt som skjer til kvar tid, vil dei aller
fleste ha forståing for. Det som er særleg bekymringsfullt, er likevel
at det ikkje er samsvar mellom det brevet gjev uttrykk for, og dei
signala som vi tidlegare har fått frå statsråden om at situasjonen
skal vere under kontroll.
Eg ønskjer at
statsråden opplyser om han har fått andre innspel frå politiet om
korleis innsatsen mot gjengkriminaliteten kan organiserast på ein
betre måte, og eg håpar òg at han kan seie noko om korleis han konkret
følgjer opp dette punktet som er påpeikt i brevet.
Petter Eide (SV) [16:16:48 ] : Vi er få igjen i salen, men
vi diskuterer et viktig tema likevel. Vi skal definitivt ta ungdomskriminalitet
på alvor, men det skal være basert på kunnskap og dokumentasjon
og ikke på myter og falske premisser. Vi skal bruke politi, vi skal
bruke forebygging, og vi skal definitivt også bruke sosiale tiltak.
Når jeg sier det på den måten innledningsvis, er det fordi premissene
i denne interpellasjonen faktisk er feil, eller i hvert fall svært
upresise.
Kriminaliteten
blant ungdom i Oslo har gått opp de siste to årene, men det var
mye verre for ti år siden. Den har ikke bare gått opp de siste to
årene, men den økningen har vært marginal – en liten oppgang: Fra 2016
ble 5,8 pst. av kriminaliteten registrert blant ungdom under 18
år økt til 6,4 pst., altså en økning fra 5,8 pst. til 6,4 pst. på
to år. Men i 2007 var tallet 8,4 pst., altså en liten økning også
blant en begrenset gruppe. På grunn av mye oppmerksomhet rundt dette
på vinteren og våren i fjor satte politiet sammen med kommunen inn
en rekke tiltak. Representanten Gulati kan lese i VG 9. september, hvor
politiet rapporterer om at det aldri har vært så lite kriminalitet
i Groruddalen som sommeren 2018 – ikke «aldri», det er feil, men
det har vært veldig fredelig i Groruddalen – og politiet rapporterer
selv at det skyldes gode samarbeidstiltak mellom politi og kommunen, som
også justisministeren har gjort rede for her.
Premiss nr. 2
som legges til grunn for interpellasjonen, er at det er en usikkerhet
blant innbyggerne på grunn av dette. Hvor i all verden har han dette
fra? Er dette hans personlige erfaringer når han møter folk rundt
omkring som har opplevd dette, eller er det dokumenterbare, kunnskapsbaserte
ting? I Oslo kommunes egen publikumsundersøkelse, som ble lagt fram
for ikke så lenge siden, har de et eget kapittel om trygghet. Jeg kan
vise representanten Gulati de tallene senere. Der kommer det fram
at publikum i Oslo opplever byen som tryggere og tryggere. De opplever
sentrum som tryggere enn i fjor og i forfjor og året før der. De
opplever ytre bydeler som tryggere, både på kveldstid og på dagtid.
Så premisset som legges fram, at folk går rundt og er redde, er
feil. Det er representanten Gulati som skaper dette inntrykket.
Dokumentasjonen fra dem som faktisk går inn og ser på dette, kan
ikke vise til det.
Jeg mener at
vi definitivt skal ta økningen i ungdomskriminalitet de siste to
årene på alvor, men vi skal gjøre det kunnskapsbasert, ikke basert
på myter, og definitivt ikke basert på vikarierende politiske motiver.
Jeg mistenker Fremskrittspartiet for å ønske å lage en historie om
Oslo som en farlig by. Det er viktig for Fremskrittspartiet å fortelle
historien om Oslo som en farlig by, for på den måten kan de skape
tungt grunnlag for sin innvandringsrestriktive politikk, og det
har vi hørt her i dag; både representanten Gulati og representanten
Hagen har begrunnet ungdomskriminaliteten – den lille økningen –
med innvandring. De trenger å tegne et bilde av Oslo som en farlig
by for å begrunne sin innvandringspolitikk og for å begrunne mer
våpen til politiet, men også for å begrunne strengere straffer,
som også har kommet opp i debatten i dag.
Skal man komme
i mål med disse tre tingene som jeg nevnte, må premissen stemme
– at Oslo er en farlig by. Oslo er ikke en farlig by. Han kan ikke
dokumentere at Oslo er blitt en farligere by for de fleste i Oslo.
Når det gjelder
koblingen mellom innvandring og ungdomskriminalitet, som både Carl
I. Hagen og Himanshu Gulati har tatt opp, skal jeg være med på å
diskutere det hvis de kan dokumentere det. Kom fram med den dokumentasjonen
som viser at alle innvandrergrupper i Norge har dette kriminelle
genet i seg, som gjør at de skaper en sånn trussel. Jeg kan også
fortelle fra andre rapporter at det er flere innvandrergrupper i
Oslo som er mindre kriminelle enn den gjennomsnittlige befolkningen
– noen er mer, andre er faktisk mindre.
Det er en viktig
diskusjon å diskutere innvandring og kriminalitet, men vi må passe
på at det også er kunnskapsbasert og er basert på dokumentasjon,
ikke en vikarierende politisk debatt for noe annet.
Himanshu Gulati (FrP) [16:22:11 ] : Jeg vil takke for mange
gode innlegg i denne debatten, og jeg registrerer også at siste
taler benekter en del av de problemstillingene og premissene som
er lagt til grunn for interpellasjonen. Jeg lurer på om representanten
i det hele tatt følger med på de samme mediene som jeg og mange andre
har gjort det siste året. Det har ikke manglet på eksempler på og
statistikk over en ny type rå og brutal kriminalitet blant en gruppe
mennesker. Det har vært flere folkemøter, slåsskamper på T-banestasjoner
og andre steder, flere skyteepisoder i løpet av få dager. Det har
vært mange eksempler på at folk har stått fram og uttrykt bekymring
for situasjonen i sine nærområder. På enkelte skoler i denne byen
er det nå også private sikkerhetsvakter og metalldetektorer på grunn
av usikkerhet. Så det å finne eksempler på denne usikkerheten er
ikke vanskelig, men jeg må si jeg er litt overrasket over at ikke
representanten Eide har fått med seg de samme bekymringene.
Vi har heldigvis
ikke svenske tilstander i Norge – selv om jeg skjønner at alle kan
legge ulike ting i det begrepet – men det er ikke til å komme bort
fra at vi har sett flere og flere eksempler på og tendenser til
den type uønskede hendelser og tilstander som vi har sett i Sverige
og andre land. Den type tendenser og eksempler, det har også skjedd
i Oslo. Det vi ønsker, er å sette en stopper for dette før det utvikler
seg og blir like ille som andre steder.
Albert Einstein
sa at galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et
helt annet resultat. Når jeg tar opp innvandring i denne debatten,
er det fordi jeg føler at berøringsangsten for temaet har gjort
at situasjonen har gått fra vondt til verre og blitt delvis irreversibel
i en del andre land – f.eks. i Sverige, hvor man fordi man ikke
har turt å ta tak i problemene tidlig nok, har latt dem utvikle
seg til det har gått mye lenger.
Jeg er veldig
glad for de tiltakene som er satt i gang. Vi skal forebygge, vi
skal sette inn ressurser innenfor både barnevern, skole, politi
– alle disse tingene. Men mitt poeng er at det ikke hjelper å sette
inn ressurser for å løse de utfordringene vi nå ser, hvis vi ikke
samtidig tør å snakke om og ta tak i de underliggende årsakene –
innvandring, dårlig integrering, som forsterkes av gettofisering
– og når man ser en veldig høy konsentrasjon av innvandrerbefolkning
i visse deler av byen, når det trykket er så sterkt. Skal man klare
å løse de situasjonene man ser i belastede bydeler i Oslo i dag,
må man også lette på trykket ved å ha en mer kontrollert innvandring
til disse bydelene framover.
Statsråd Tor Mikkel Wara [16:25:16 ] : Representanten Eide
sa noe som jeg egentlig er veldig enig i: Det er viktig å ha en
kunnskapsbasert debatt og vite hva utgangspunktet er. I så måte
hørte ikke jeg en motsetning til det Carl I. Hagen sa, jeg oppfattet
at representanten Hagen etterlyste mer kunnskap og flere tall. Jeg
deler både representanten Eides og representanten Hagens utgangspunkt,
at det er viktig å vite hva vi snakker om, og det er viktig å få
tak i de tallene vi kan få tak i.
Vi vet litt fra
den SaLTo-rapporten politiet og kommunen offentliggjør. Vi kunne
sikkert hatt bedre tall, men av 2017-tallene for det man sa var
gjentatte gjengangere, som man hadde fulgt gjennom flere år, var
det 34 av totalt 36 som hadde utenlandske foreldre, og bare én som
hadde foreldre som begge var etnisk norske. Av disse 34 ser vi også
en annen interessant ting – og det er også en del av kunnskapsoppbyggingen
– og det var at 25 av dem hadde straffbare forhold før de var 15
år, altså under den kriminelle lavalderen, og de var egentlig registrert
med, tror jeg, 255 forhold til sammen. Det er også interessant,
for det peker på en annen viktig del av kunnskapsoppbyggingen, nemlig
at man må begynne tidlig. Dette er en utfordring som starter veldig
tidlig, og derfor er det sånn at vi her sannsynligvis har mye å
hente på forebygging.
Da er det viktig
at vi både bruker ressurser og også ser på lover og regelverk på
alle nivåer – altså barne-, ungdoms- og voksengjenger. Etter at
vi i dette statsbudsjettet har lagt fram penger til bekjempelse
av gjengkriminalitet blant både barn og ungdom, vil vi følge opp med
lovendringer. Vi skal se på barnevernet. Det er helt opplagt at
vi trenger noe også for dem som er under 18 år, og kanskje også
under 15 år. Vi må se på om taushetsplikten er til hinder for at
politiet, barne-, skole- og sosialetater kan samarbeide godt nok
om de yngste. Vi må se på ungdom, om vi kan ha en rask reaksjon.
Det er et spørsmål om ressurser, men det er også et spørsmål om vi
trenger alle de samtykkene som er nødvendig fra ungdom for å få
iverksatt ressurser. Vi må se på om vi trenger flere plasser i ungdomsfengsel.
Og vi må se på den mest alvorlige biten, som er gjengkriminalitet,
hvor det er naturlig å vurdere også medlemskap i gjenger, og hvor
det er naturlig å vurdere bedre mulighet for inndraging av utbytte.
For i tillegg til disse ungdomsutfordringene ser vi at det som skjer
i en del andre land, er at det kommer utenlandske gjenger direkte
inn og etablerer seg i storbyene og tar opp kampen om narkotikamarkedet.
Så vi må egentlig
ha flere ting i hodet på én gang, og jeg synes det er et veldig
fornuftig utgangspunkt å si at vi skal prøve å tilnærme oss dette
kunnskapsbasert.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.