Jan Bøhler (A) [14:56:17]: I høst startet det et nytt kull på 550 studenter på Politihøgskolen. Det er det laveste antallet siden 2009, da den rød-grønne regjeringen økte antallet til 720, som det har ligget på til nå.

Økningen til 720 fra 2009 hadde bakgrunn i at daværende politidirektør Ingelin Killengreen i 2008 la fram rapporten Politiet mot 2020. Her ble det foreslått å bygge opp politidekningen i Norge fra 1,8 til 2,0 politiårsverk per 1 000 innbyggere, og dette fikk bred politisk tilslutning. På grunn av befolkningsveksten regnet man med at dette ville kreve 2 700 flere politiårsverk innen 2020.

For å få dette til måtte altså antallet politistudenter økes. Så sent som det siste året Høyre–Kristelig Folkeparti–Venstre-regjeringen satt, i 2005, lå årskullet på Politihøgskolen på 360, noe som knapt dekker det antallet politi som slutter eller går av med pensjon hvert år. Det var da umulig å øke politidekningen i Norge. Derfor fordoblet den rød-grønne regjeringen opptaket på Politihøgskolen til 720 per år fra 2009. Det tar tre år til de er klare til tjeneste, så det var først fra 2012 at vi kunne begynne å se resultatene.

Det har gått i rykk og napp siden da. Da jeg spurte daværende justisminister Per-Willy Amundsen 7. juli 2017, svarte han at politidekningen var på 1,82, dvs. at den hadde økt med 0,02 pst., fra 1,8 til 1,82, siden 2009. Vi håper nå at vi skal nå målet innen 2020, men et veldig stramt politibudsjett for året som kommer, gjør at det kan settes spørsmålstegn ved det.

På de ti årene siden to per 1 000 ble lansert, har det skjedd en stor vekst i de oppgavene vi forventer at politiet skal løse. Det er bare å vise til nettkriminalitet og ID-tyverier, til terror og beredskap, til voldtekt og overgrep, til vold i nære relasjoner, som vi diskuterte her nå nettopp, til kriminelle gjenger og organisert kriminalitet, til menneskehandel og arbeidslivskriminalitet, til sosial kontroll og æresvold, til skatte- og avgiftskriminalitet osv. Å møte dette med en økning av antallet politi med 0,2 per 1 000 innbyggere på tolv år er ikke akkurat å ta for hardt i.

Hver gang vi politikere og samfunnet møter en ny viktig kriminalitetsutfordring, sier vi at politiet må prioritere det høyere og sette inn mer ressurser. Jeg er ikke i tvil om at ihuga politifolk landet rundt ønsker å gjøre mest mulig av det vi ber om her på Stortinget. Men jo flere og større oppgaver de får, desto vanskeligere blir det å holde tritt. Antall uløste og henlagte saker øker illevarslende, og alle utenom ett politidistrikt rapporterte i sommer og høst om at de er mye på etterskudd. Både media, publikum og vi politikere reagerer selvsagt kraftig på det, men det er ikke politiet alene som skal stå i skammekroken.

De utfordringene politiet har, kan ikke løses bare ved effektivisering, prioritering og omorganisering, som politireformen. Det handler også om at vi må være ærlige nok til å se på om den grunnleggende kapasiteten til norsk politi er stor nok til å løse de raskt voksende oppgavene vi pålegger dem.

I land som i lengre tid har hatt det samme kriminalitetsbildet som vi nå møter, og som vi kan sammenligne oss med på mange andre måter, ligger politidekningen på mellom tre og tre og et halvt årsverk per tusen innbyggere, mens vi altså har som mål å komme opp i to i år 2020. De landene jeg viser til, er bl.a. Tyskland, Østerrike, Nederland, Belgia og Frankrike – dette er Eurostat-tall for 2016 – mens de sørlige europeiske landene ligger atskillig høyere enn de tallene jeg har nevnt.

Norges mål om to årsverk per 1000 innen 2020 er således lavt i europeisk sammenheng og ikke noe sikkert mål som vi endelig skal slå oss til ro med. Vi må kunne kalle det en meget balansert og forsiktig vekst på tolv år, og i Killengreen-rapporten fra 2008 sto det da også at dette er et minimum for å «sikre en forsvarlig polititjeneste». Og det var før man visste om – og selvsagt kunne vite om – den store veksten i oppgaver og utfordringer for politiet nasjonalt og internasjonalt vi har sett i de senere ti årene.

Det var derfor skuffende at regjeringen valgte å kutte opptaket på Politihøgskolen allerede nå fra høsten av ned til 550. De begrunner det med at vi uansett vil nå målet om to per 1 000 innen 2020, fordi det vil bli uteksaminert 720 nye politi per år fram til da, i og med at det er snakk om treårig løp på Politihøgskolen. De ville ikke snakke om det i valgkampen 2017, da bl.a. jeg prøvde å ta det opp. Heller ikke den rapporten som ble kalt Politi- og lensmannsetatens kapasitets- og kompetansebehov, som kom før jul 2017, anbefalte at man skulle starte allerede i år, men man valgte altså likevel å gjøre det.

Det vi fra Arbeiderpartiets side gjorde da forslaget om å kutte på Politihøgskolen kom opp i revidert budsjett, var å foreslå at vi isteden skulle gjøre en ny, grundig analyse av politiets framtidige oppgaver. Vi ville først ha den til behandling før vi begynte å kutte i antall politistudenter, og mente at det burde være en god og samlende framgangsmåte å bruke i et så viktig spørsmål.

Det kom, som nevnt, riktignok en rapport som het Politi- og lensmannsetatens kapasitets- og kompetansebehov, rett før jul i fjor. Arbeidet var ledet av en spesialrådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet, Joakim Lystad, og rapporten fikk navnet etter ham som leder av arbeidsgruppen. De sier også at utviklingstrekkene tilsier at kapasitetsbehovet i politiet vil øke. De sier at man bør gå noe utover det planlagte behovet for to per 1 000. De vil ikke redusere opptaket på Politihøgskolen så tidlig som regjeringen har gjort det, men fra neste år, 2019. De vil etter hvert gå helt ned til 450 eller 380 – de har to alternativer i opptaket på Politihøgskolen. Isteden vil de satse mer på sivile utdanninger og på etter- og videreutdanning, og de begrunner det med at man trenger flere kompetansetyper.

Det vil være en ny utvikling av politiet i Norge med det de legger opp til, da de sier at man skal bruke dem som utdanner seg på andre utdanningssteder, f.eks. universitetene, og tar bachelor- og mastergrader der, og hvis de kombinerer det med å ta 60 poeng i politifag ved Politihøgskolen, skal de få polisiære oppgaver og kunne bruke politiuniform. Av sine alternativer sier utvalget at sporet med å ha en sidestilt utdanning fra andre utdanningssteder og ha 60 poeng i politifag, skal kunne gi opptil 4 280 stykker i politiet i 2025 – etter det alternativet de skisserer.

De har også et forslag om å linjedele og spesialisere utdanningen på Politihøgskolen mer, altså at man der kan få mer av den spesialiseringen man får ute på andre typer utdanningssteder og skoler, og at Politihøgskolen må innstille seg på ikke å basere seg så mye bare på generalistutdanning, men legge opp til spesialisering fra begynnelsen av politiutdanningen. Jeg har ganske stor tro på det sporet, fordi det vil gi også norsk politi mer en felles basis, altså at man spesialiserer utdanningsløpene på Politihøgskolen mer.

Det som bekymrer meg, er at den rapporten som kom, bare var på 42 sider, og det var masse gjentakelser i den, sammendrag osv., så det reelle nye innholdet var på mange færre sider, og det kan ikke kalles en utredning på noen måte. Det var blitt trukket opp noen usikkerhetsintervaller, tre scenarier, som man kalte «Medvind», det andre var «Blandet drops» og det tredje «Press fra alle kanter». Man snakket om veldig generelle kategorier – samfunnsutvikling, trusselutvikling, klimautvikling, effektivisering – men det var ingen analyse av utviklingen innenfor f.eks. økonomisk kriminalitet, innen nettkriminalitet, innen vold i nære relasjoner, innen terror og beredskap osv., og av hva de forskjellige feltene vil kreve av kapasitet og kompetanse i politiet. Så jeg mener den er utilstrekkelig å bygge på i den framtidige diskusjonen på Stortinget om hva slags politibemanning vi vil trenge i tiårene framover.

Statsråd Tor Mikkel Wara [15:06:36]: Jeg er enig med representanten. Vi må tenke på framtiden, vi må gjøre kloke veivalg og foreta prioriteringer i dag, slik at vi får et norsk politi som er godt rustet til å møte morgendagens behov og utfordringer.

Vi har nå en historisk høy politibemanning. Siden regjeringen tiltrådte, har antall politiårsverk økt med over 1 500. Regjeringen er også i rute med å nå målsettingen om to politiårsverk per 1 000 innbyggere innen 2020. Per 31. desember 2008 hadde vi en politidekning på 1,64 politiårsverk per 1 000 innbyggere. Ved utgangen av 3. kvartal i år er politidekningen 1,92.

Mye har skjedd siden 2008. Denne regjeringen har siden den tiltrådte, satt i gang en rekke nødvendige tiltak og forbedringer for å legge til rette for en god polititjeneste. Vi så at det var et stort behov for å gjøre struktur- og organisasjonsendringer i norsk politi, og dette har vi fulgt opp. Politiet har fått mange nye stillinger, bedre kapasitet til å avdekke og oppklare kriminalitet, og det er gjort vesentlige investeringer for å bedre beredskapen og styrke innsatsevnen. Her kan nevnes nytt beredskapssenter for politiet, flere nye politihelikoptre, styrking av PSTs arbeid for å forebygge terror og vekst i IP3-mannskap og beredskapstropp. Vi har også styrket arbeidet mot overgrep mot barn ved bl.a. å øke kapasiteten til statens barnehus og styrke politiets etterforskning av vold mot barn.

Regjeringen har således allerede tatt nødvendige grep. Med nærpolitireformen gjorde regjeringen helt nødvendige og viktige valg for framtidens politi. Vi har i dag mer robuste politidistrikter og operasjonssentraler og større fagmiljøer som gir gode forutsetninger for å avdekke og bekjempe kriminalitet. Vi har etablert politikontakter for alle landets kommuner, slik at den gode, lokale forankringen og kontakten som politiet tradisjonelt har hatt med kommunale samarbeidspartnere og befolkning, kan videreutvikles.

Sentralt i kvalitetsdelen av reformen står de seks standardfunksjonene, forebygging som primærstrategi og etterforskningsløftet. Samlet vil disse tiltakene endre politiets arbeidsmetoder og arbeidsprosesser, noe som krever at de ansatte tilegner seg nye måter å jobbe på. Det innebærer at svært mange ansatte har gjennomført eller skal gjennomføre krevende kompetansehevingsløp. Etterforskningsløftet alene innebærer årlig obligatorisk opplæring for etterforskningsfeltet.

Representanten stiller spørsmål om to årsverk per 1 000 innbyggere. Jeg presiserer at dette måltallet er knyttet til to polititjenestepersoner per 1 000 innbyggere og er et mål på landsbasis. Dette måltallet har gjort det mulig å gjennomføre en systematisk og planlagt satsing på politiet over flere år. Nærpolitireformen og satsingen på ansatte med politiutdanning har gitt etaten et historisk løft. Politiet har aldri vært bedre rustet til å løse samfunnsoppdraget sitt enn i dag.

Regjeringen la i 2017 fram perspektivmeldingen om framtidens utfordringer som vil prege hele samfunnet. Globalisering med økte strømmer av personer, varer og tjenester over landegrenser, befolkningsutvikling der flere bor i byer, klimaendring med mer ekstremt vær, og en teknologisk utvikling med stadig hurtigere taktskifte er sentrale deler av utviklingstrekkene. Alle disse utviklingstrekkene vil også prege norsk politi og dets evne til å løse samfunnsoppdraget og oppgaver innen beredskap, forebygging og bekjempelse av kriminalitet i framtiden.

Jeg vil særlig trekke fram den teknologiske utviklingen og endringen i kriminalitetsbildet som følge av den. IKT har blitt en integrert del av samfunnet, benyttes til viktige samfunnstjenester og er en del av hverdagen til folk flest. Den teknologiske utviklingen har også bidratt til et skifte i kriminalitetsbildet, der kriminalitet begått ved hjelp av eller mot digitale kanaler har fått en mer dominerende plass, og det er mer kompleks kriminalitet. Et eksempel er overgrep på nett, der det kan være én gjerningsmann og noen ganger flere hundre ofre. Denne kriminaliteten har ikke geografiske grenser, den er ressurskrevende å etterforske og iretteføre. Denne utviklingen må politiet og påtalemyndighetene settes i enda bedre stand til å håndtere.

Regjeringen planlegger å legge fram en stortingsmelding i vårsesjonen. Meldingen vil omhandle de framtidige utfordringer politiet og påtalemyndighetene vil møte, og hvilke krav dette stiller til utvikling av både kapasitet og kompetanse. Vi er nå i en situasjon der arbeidet med å etterforske og iretteføre dagens og morgendagens kriminalitet må forsterkes. Da må det sees spesielt på både kompetansesammensetningen og kapasiteten i politiet. Vi har gjennom flere enn 1 500 nye polititjenestemenn og -kvinner lagt et godt grunnlag. Vi skal bygge videre på den kompetansen som allerede finnes i politiet, og sørge for ytterligere utvikling. Samtidig trenger vi flere spesialister som er utdannet innen det ordinære universitets- og høyskolesystemet, og som tilfører nødvendig tilleggskompetanse i politiarbeidet. Politiet trenger bl.a. flere med solid IKT-utdanning og analysekompetanse. Alt i alt trenger vi en bredere kompetanse i framtidens politi.

Men vi starter ikke på bar bakke. Det er allerede blitt flere ansatte i politiet som har spisskompetanse til å møte et mer digitalt kriminalitets- og trusselbilde. Et sentralt tiltak her er etableringen av et nasjonalt cyberkrimsenter ved Kripos.

Skal politiet lykkes med å forebygge og bekjempe nye kriminalitetsformer, må etaten gis handlingsrom og fleksibilitet. Regjeringen og Stortinget må sørge for bevilgninger og sette mål. Men ledelsen i politiet må i størst mulig grad kunne disponere de bevilgningene som vedtas, til bemanning, utstyr og materiell. Det må være Politidirektoratet og politimesterne som ut fra politifaglige vurderinger fordeler ressursene, slik at politiet når de mål og gjennomfører de prioriteringer vi politikere har satt. Hvordan vi skal måle eller vurdere kvaliteten i de tjenestene politiet leverer til samfunnet, vil bli ett av flere sentrale spørsmål om politiets kompetanse som vi skal drøfte i stortingsmeldingen.

Jeg vil også legge til at det ikke bare er bevilgninger, mål og prioriteringer som er nødvendig for at politiet skal være godt rustet til å møte morgendagens kriminalitetsbilde, jeg vil også vurdere om vi har et lov- og regelverk som er tilpasset endringene i kriminalitetsbildet.

Jeg skal ikke forskuttere debatten jeg håper meldingen vil bidra til. Den blir viktig. Vi har alle et ansvar for et robust og framtidsrettet politi. Jeg ser fram til å fortsette denne viktige debatten når meldingen legges fram til våren.

Jan Bøhler (A) [15:13:53]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg merket meg at det ble operert med litt ulike tall om situasjonen da prosessen startet. I Killengreen-rapporten, side 60, tok de utgangspunkt i at politidekningen da var på 1,8 per 1 000 innbyggere mens statsråden nevnte 1,68. Det er ikke det vesentlige her. De kan jo bare være fra ulike tidspunkter – tallene i rapporten, da den ble skrevet, kontra tallene statsråden har. Det er uansett ikke en stor utvikling enten det er fra ca. 1,7 eller 1,8 opp til to per 1 000 på tolv år.

Det som er litt vanskelig å få tak i, er statsrådens syn på hvordan vi skal komme fram til hva som er et riktig måltall for utviklingen av politiet i tiårene framover. Vi kom fram til et måltall på to per 1 000 i 2008. Det var resultatet av en omfattende diskusjon og et omfattende arbeid. Denne gang foreligger det, som jeg nevnte, et heller kort notat på 42 sider, med mange gjentakelser, som ikke er i nærheten av å trekke opp hvilke konkrete, store framtidsutfordringer politiet står overfor, og hva de vil kreve av utbygging av ulike kapasiteter og ulik kompetanse. Det er vel vanlig, når man lager en stortingsmelding, å bygge på utredninger og analyser for å komme fram til gode anbefalinger for Stortinget. Hvis man skal bygge på den rapporten, har man et veldig tynt grunnlag.

Statsråden sier at man ikke skal detaljstyre politiet, men vi må jo ha en formening om den totale dimensjoneringen av politiet, slik vi hadde i 2008, og som Stortinget har vært enig om siden. Regjeringen har tydeligvis en mening om det når man har valgt å ta ned antallet på Politihøgskolen til 550 allerede fra i år – og gjorde det før Lystad-gruppen anbefalte det. Regjeringen har tydeligvis en slags oppfatning av hva behovet er. Jeg synes ikke man bare skal se ut i luften og finne et tall for hvor mange politifolk man skal utdanne i årene framover. Jeg synes vi bør gå dypere inn i det enn det, og det var hensikten min med denne interpellasjonen.

Jeg vil også si, når statsråden viser til at vi trenger mer spesialkompetanse, mer inngående kunnskap på de forskjellige feltene som politiet skal arbeide med, f.eks. datakriminalitet, at jeg tror et viktig svar på det er at hvis Politihøgskolen hadde utviklet sine utdanningsløp mer knyttet til det, ville det blitt mer målrettet mot politioppgaver enn om man baserer seg altfor mye på generell universitetsutdanning.

Statsråd Tor Mikkel Wara [15:17:13]: Den stortingsmeldingen som jeg varsler vil komme i løpet av våren, skal nettopp skissere hvilken formening vi har om dimensjoneringen av folk med politiutdanning. Det er ingen tvil om at det vil bli flere politi i Norge også i årene som kommer, men når vi nå ser at vi når måltallet om to per 1 000, kan det være grunn til å tenke seg om, trekke pusten og gjøre nettopp den analysen som representanten etterlyser, før vi bestemmer oss for hva neste dimensjonering skal være.

Den økningen man hadde på Politihøgskolen fram til nå, var også ment som en midlertidig økning for å nå et måltall. Hvis man innfører et midlertidig tiltak, og man når det man skal nå, er det rimelig å stille seg spørsmålet: Hva nå?

Jeg kan også forsikre representanten om at jeg har ikke gjort meg opp noen forhåndsmening om hva innholdet i politiutdannelsen skal være, hvordan linjene skal se ut, hvordan spesialiseringen skal være. Jeg har heller ikke gjort meg opp noen forhåndsmening om hvor mange vi trenger med politiutdanning kontra andre grupper. Det er det vi skal få en avklaring på. Men det kan være nyttig å minne om at bare å sette et nytt, høyt måltall fordi det høres flott ut politisk, betyr også bindinger for politimestrene til å ha en type utdannelse og gir mindre fleksibilitet. Jeg tror det er riktig å ha slike måltall. Vi må bare passe på at det ikke er den som har det høyeste måltallet, som vinner. Det dette handler om, er å dimensjonere politiet slik at man møter det som er kriminalitetsbildet – ikke nødvendigvis i går, og kanskje heller ikke i dag, men det som er kriminalitetsbildet i framtiden.

Lene Vågslid (A) [15:19:33]: Eg vil starte med å takke representanten Jan Bøhler for å reise ein veldig viktig interpellasjonsdebatt. Det er to ting eg meiner det er ganske uklokt å gjere viss ein tenkjer å betre bemanningssituasjonen i politiet. Viss ein ynskjer å nå målet om to politifolk per 1 000 innbyggjarar, er det å ta ned opptaket på Politihøgskolen og samtidig underbudsjettere politidistrikta slik at ein må nedbemanne til neste år, ein veldig snodig veg til å nå det målet.

Eg har lyst å gje nokre eksempel på tilbakemeldingar me har fått no om korleis situasjonen er rundt omkring i politidistrikta. Med det budsjettet som kjem til å få fleirtal for 2019, seier ein at ein i Sør-Aust politidistrikt må ned med om lag 50 stillingar. Me får tilbakemelding om at ein i Oslo kanskje må ned med 130–150 stillingar for å kome i balanse. I Aust politidistrikt får me tilbakemeldingar om at det er snakk om kanskje 60 stillingar. Møre og Romsdal har per dags dato rundt 50 ledige stillingar. Desse får me tilbakemelding om at må haldast ledige neste år for at ein skal gå i balanse, med tanke på det som kjem til å bli vedteke for 2019. I Nordland vil ein med dei føreslåtte budsjettrammene måtte halde minst 10–15 stillingar ledige i 2019 for å halde seg innanfor.

Dette er ein dårleg politikk for å betre bemanningssituasjonen i politiet, og for å kome i møte alle dei utfordringane me i den førre interpellasjonsdebatten var veldig einige om at ein måtte kome i møte.

Eg høyrer justisministeren seie at dei har etablert politikontaktar i alle kommunar. Det vil eg gjerne ha dokumentert, for det er ikkje den tilbakemeldinga me har fått når me har spurt og sjekka. Tvert imot er det langt att til at det er på plass.

Dei 50 mill. kr som regjeringa har føreslått i statsbudsjettet for å få politistudentane i jobb, opplever Politiets Fellesforbund som provoserande, seier dei. Det forstår eg veldig godt. At regjeringa påstår at dette utgjer 180 nye stillingar, er i seg sjølv provoserande, seier Politiets Fellesforbund til oss. Det betyr at politikarane anten ikkje tek innover seg Politidirektoratets eigne berekningar om at politiets stillingar kostar over 1 mill. kr i året, eller at dei meiner at politistudentane skal vere fornøgde om dei får tre månader i etaten, har Politiets Fellesforbund sagt til oss.

Frå Aust politidistrikt har me fått ein del eksempel på verkelegheitsskildringar, for det er klart at måltal og statistikk i seg sjølv ikkje alltid fortel kva verkelegheita er. Der får me bl.a. høyre at den nye politimetoden, politiarbeid på staden, som me er veldig einige om at er veldig bra, betyr at ein patrulje brukar langt meir tid på å gjere det enn det ein gjorde tidlegare. Me får høyre at det før kanskje tok ti minutt, men no tek det 40 minutt. Det betyr òg at det tek meir tid å fullføre oppgåvene, fordi det dukkar opp andre presserande og alvorlege hendingar, og det ikkje er nok patruljar å ta av.

Med andre ord: Det er store utfordringar når det gjeld kapasitet og bemanning. Me har i samband med budsjettet stilt spørsmål til Finansdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet om kor mange av dei nyutdanna studentane frå Politihøgskolen som får jobb, for det òg verserer det veldig ulike tal på. Men viss me held oss til dei tala me har fått frå departementet sjølv, fekk 99 pst. fast jobb i 2008–2014. I 2015 fekk 94 pst. jobb, i 2016 fekk 82 pst. det, i 2017 fekk 61 pst. det, og så får me opplyst frå departementet at tilsvarande tal for september er 12 pst.

Eg meiner dette er ei urovekkjande utvikling, og at ein i så måte eigentleg fjernar seg frå målet om to politi per 1 000 innbyggjarar. Eg meiner det heller ikkje heng saman med det som statsministeren har svart meg i spørjetimen, og som justisministeren gjentok her frå talarstolen, at ein har tilsett meir enn 1 500 nye. Me har fått svar frå Finansdepartementet om at det var 6 800 som gjekk i turnus ved utgangen av 2017, noko som er det nærmaste me kan kome å definere operativ teneste. Det er ein auke på 250 frå 2015. Det er noko heilt anna enn det statsministeren har svara meg i spørjetimen.

Eg meiner det òg underbyggjer min påstand om at ein ikkje set politidistrikta i god nok stand til å nå dei måltala me set for dei. Det er ei kjensgjerning at ein del politiutdanna politifolk rundt omkring i landet no arbeidar i sivile stillingar og blir talde som to per 1 000.

Himanshu Gulati (FrP) [15:24:40]: Representanten Bøhler tar opp en god problemstilling, som han ofte gjør. Jeg er glad for svaret fra justisministeren om meldingen som varsles, hvor framtidig dimensjonering av politiet og andre forhold i justissektoren vil bli tatt opp. Som justisministeren vel også var inne på, skal antall politistillinger opp også i årene framover, men det midlertidige måltallet som vi har hatt en ekstra innsats for å nå, er vi i ferd med å nå – vi er i rute – og da må vi igjen vurdere, som representanten Bøhler for så vidt tar opp, hva som skal være de neste målene og det framtidige behovet. Vi trenger en god og styrket beredskap i Norge, men her må vi også se helheten – helheten både i straffesakskjeden og i alle de andre virkemidlene som utgjør vår beredskap.

Jeg vil minne om at soningskøen er så godt som fjernet, antall plasser i KRUS er økt de siste årene for å legge opp til flere utdannede der, straffene er skjerpet på en rekke områder fordi en har ment at det er riktig, investeringene i nye politihelikoptre, ulike nye tiltak innenfor bevæpning, både punktbevæpning og patruljebevæpning, styrkingen av barnehus, styrkingen av særorganer – det er mange ting som er gjort som samlet bidrar til en bedre beredskap, og som må ses i helhet. Vi må ikke se oss blind på kun én faktor, selv om antall politistillinger selvsagt er viktig og derfor også er blitt økt de siste årene.

Det er ingen tvil om at kriminaliteten er mer komplisert og sammensatt enn tidligere. Den går over både grenser og sektorer og minner vel om en mer hybrid problemstilling mer enn noe annet. Det må politiet og framtidens justisvesen være i stand til å takle. Derfor er nok også dimensjoneringen, sammensettingen og organiseringen av både særorganer og andre forhold i justissektoren vel så viktig som antall politistillinger og politipersonell i distriktene.

Vi merker også, når vi er rundt og snakker med politidistriktene, at det bes om mer frihet med hensyn til hvordan man skal bruke midlene. Selv om vi fra politisk hold har vært veldig glad i – og har ønsket – å øremerke mest mulig midler til politistillinger, får vi også tilbakemelding om at det enkelte steder f.eks. er mer behov for investeringer i utstyr, biler og andre ting enn ekstra ansatte. Så denne helheten må ses på når man gjør en vurdering av hva neste måltall bør være, eller hvordan dimensjoneringen framover skal organiseres. Jeg er derfor glad for at justisministeren varsler at det vil komme en melding som også tar disse tingene i betraktning.

Geir Inge Lien (Sp) [15:28:21]: Eg er glad for at interpellanten, Bøhler, har gjeve oss høve til å diskutere denne saka i dag.

Det betyr svært mykje for oss korleis politiet i Noreg vil sjå ut i framtida. Representantane Bøhler og Vågslid har begge vore inne på akkurat det, og eg må seie at eg deler bekymringa for det som skjer ute i distrikta. Eg vil få nemne mitt eige heimfylke, Møre og Romsdal, som for tida har den lågaste politidekninga i heile landet, og har hatt det over tid. Tal frå 30. september viser at politidistriktet har 1,45 politifolk per 1 000 innbyggjar. Om målsettinga om to politifolk per 1 000 innbyggjarar vert møtt på landsbasis, betyr ikkje det at alle politidistrikt har to politifolk per 1 000 innbyggjarar – dette fordi enkelte politidistrikt dreg opp snittet. No argumenterer eg ikkje på nokon måte for å kutte i politistillingar i dei politidistrikta som har over to per 1 000, men det er viktig for Senterpartiet at målet om 2 per 1 000 kjem heile landet til gode.

Ein annan problematikk eg meiner det er viktig å få fram når vi debatterer dette temaet, er ubalansen som har utvikla seg mellom politistillingar og sivile stillingar i politiet. Det har vore saker i media om politifolk som sorterer post fordi det ikkje lenger er sivilt tilsette til å gjere slike støtteoppgåver. Statistikken viser ei politistilling, men seier ikkje noko om kva denne politistillinga gjer.

Omgrepet «sivile stillingar» dekkjer eit stort område. Det som går under samlenemninga, vert sett på svært ulikt, men er svært viktig kompetanse for politiet å inneha. Endringa i kriminalitetsbildet dei siste åra krev at politiet hentar inn folk med ulik fagbakgrunn i etterforskinga. Det kan gjelde sivile stillingar med kompetanse på økonomi, IT, ingeniørfag, psykologi, statistikk eller analyse. Politiet må setjast i stand til å hente inn slik kompetanse der dei meiner det er nødvendig. Det krev først og fremst at politiet får økonomisk handlingsrom til å kunne gjere slike prioriteringar, men det krev òg ein analyse av politiet sine framtidige oppgåver og kapasitetsbehov.

Dette er kanskje eit tema vi kjem tilbake til ein annan dag, men eg må òg kort få lov til å nemne påtalemakta. Når politiet får fleire politistillingar, må òg påtalemakta følgje med. Det er ikkje alltid vi politikarar er like flinke til å peike på akkurat dette. Igjen handlar det om balanse.

Når det vert lagt ein plan for korleis politiet i framtida skal sjå ut, må det fokuserast på å få meir politikraft ut av politistillingane. Samtidig må politiet få moglegheit til å tilsetje folk med nødvendig kompetanse i sivile stillingar. Det er viktig. Målet om to per 1 000 er ei viktig rettesnor. Samtidig kan vi ikkje ha tunellsyn kor dette er det einaste målet. Vi må også sjå det store bildet og sørgje for ei god samansetjing i politiet.

Petter Eide (SV) [15:32:54]: Det går mot slutten av en lang dag, så jeg snublet i trappen. Tusen takk til interpellanten Jan Bøhler for et veldig viktig innspill. Jeg synes det er helt avgjørende at vi diskuterer politiets rolle og også størrelsen på politistyrken. Dette er selvfølgelig en debatt som hører hjemme i stortingssalen. Hvem andre skal diskutere politiet – størrelse og omfang – enn oss? Politiet er nettopp vårt maktmiddel; de har voldsmonopol. Det er helt åpenbart at dette er en debatt som hører hjemme her.

Det interessante er at kriminaliteten i Norge går ned, så hvorfor skal vi da ha flere politifolk? Det må vi stille oss spørsmål om. Hva skal vi med flere politifolk når kriminaliteten går ned? Det enkleste svaret på det ville være at da trenger vi færre politifolk, ikke flere. Svaret på det er jo at kriminaliteten går ned på mange områder, men øker på noen områder, og de områdene kriminaliteten øker, krever en annen type ressurs og flere politifolk. Hadde den tradisjonelle kriminaliteten fortsatt slik det var før, hadde vi faktisk trengt færre politifolk, ikke flere. Men det nye kriminalitetsbildet er annerledes og krever litt andre typer ressurser.

Personlig har jeg ikke noe forhold til tallet to per 1 000 – det ble innført i dette hus før min tid – eller én per 500. Det høres mye ut. Fastlegene våre er jo én per 1 500. Men det er sånn det er. Likevel er jeg enig i intensjonen. De problemene vi diskuterte i forrige interpellasjon, er såpass omfattende, og i rapportene fra politiet selv sier de at de ikke får løst disse oppgavene, hvor kvinner i hovedsak er ofrene, uten mer ressurser. Det er klart at det også er interne organisasjonsutfordringer, men alle politifolk jeg snakker med, snakker om ressurser.

Jeg tror det er helt avgjørende at vi i denne debatten skiller mellom politiutdannet og sivilt utdannet. Det er viktig – og dette er til representanten Bøhler – at det ikke er Politihøgskolen og Politiets Fellesforbund som skal legge premissene for denne debatten. Endringer i kriminalitetsbildet krever nok en litt annen type politifolk. Når jeg bruker ordet «politifolk», er det ikke nødvendigvis snakk om politiutdannede. Det kan godt være en sosionom, en kriminolog eller en dataingeniør fra NTNU som er ekspert på datakriminalitet eller nettkriminalitet og overgrepsbilder av barn, osv. Dette er også politifolk, og det kan hende veksten i politiet når det gjelder politifolk, skal tas ut på disse områdene, for det responderer bedre til det nye kriminalitetsbildet vi faktisk står overfor.

Derfor er jeg også uenig i Politiets Fellesforbunds krav om at de skal ha en slags jobbgaranti for politistudentene. Jeg mener at det må være opp til ledelsen i hvert enkelt politidistrikt å finne ut av hva slags type kompetanse vi trenger: Trenger vi en med tradisjonell politiutdanning fra Politihøgskolen, eller trenger vi å styrke ressursene på barnehuset med en psykolog eller en sosionom? Det må være en lokal beslutning, sånn at veksten i politiet ikke nødvendigvis skal tas ut i form av folk fra Politihøgskolen.

Debatten om antall må vi kanskje være litt forsiktig med, for debatten om antall skyver fokuset litt vekk fra den viktigste diskusjonen, og det er hvordan vi prioriterer internt. Vi kan jo ikke løse disse nye problemene som vi har diskutert grundig den siste timen, bare ved å se på antall; vi må faktisk se på hva politiet prioriterer internt. Jeg vil advare litt mot å fokusere for mye på antallet. Vi må ha en diskusjon om hva de prioriterer, og hvordan vi får til omstillingen internt av de ressursene vi faktisk har per i dag. Og de ressursene vi har per i dag, må omstilles for å løse det kriminalitetsbildet vi står overfor per i dag. Dette var i forrige interpellasjonsdebatt, men jeg nevner det likevel nå, for jeg mener at disponeringen av ressursene vi faktisk har nå, er en vel så viktig diskusjon som debatten om hvor mange det skal være.

Jan Bøhler (A) [15:38:27]: Jeg takker for innleggene, som var interessante.

Det er kanskje ett poeng jeg vil nevne for representanten Gulati i tilknytning til hans innlegg, og egentlig også til det statsråden sa i siste innlegg før stortingsrepresentantenes: at man er i ferd med å nå målet, derfor tar man antallet utdannede fra Politihøgskolen ned. Jeg mener at det er riktigere med motsatt rekkefølge, at man først gjør en vurdering, en analyse, av hva man vil trenge framover, før man tar antallet man utdanner, ned. Hvis ikke gjør man det på veldig usikker basis. Vi trenger bedre grunnlag for slike store avgjørelser. Det er i Norge nå ingen – tror jeg – i noen av politidistriktene, i befolkningen, som vil si at vi har for mange politifolk. Det er tvert imot dramatiske rop om at politiet må gjøre mer på det ene og på det andre feltet, og det er lange restanselister i alle politidistriktene utenom ett. Det er store mangler når det gjelder etterforskning og gjennomføring av en rekke svært alvorlige saker, noe vi også har vært inne på her i dag. Så jeg mener at man burde gått fram i omvendt rekkefølge.

Når det gjelder det representanten Eide viste til om statistikk: Jeg var selv i debatter her i Stortinget da vi var i regjering, hvor jeg viste til statistikk fra 1990-tallet. Jeg vil si at helt siden 1990-tallet, hvis man ser på de generelle nasjonale statistikkene, har de totale kriminalitetstallene pekt nedover. Det skyldes at kriminalitetsbildet varierer, forandrer seg, og at f.eks. antall saker innen narkotikakriminalitet er helt avhengig av hvor mange saker politiet initierer. Det er det som skaper statistikken, det er politiinitierte saker den bygger på. Men jeg er glad for det representanten Eide sa, at kriminalitetsformene endrer seg, at sakene blir mer komplisert og mer krevende for politiet å jobbe med, saker om f.eks. økonomisk kriminalitet, organisert kriminalitet, kriminelle gjenger og vold i nære relasjoner, hvor det jo er få som vil vitne mot sine foreldre, mot sin familie, og det er vanskelig å få fram sakene.

Det jeg gjerne vil henlede oppmerksomheten på, er at det er et viktig veivalg for oss når stortingsflertallet nå har kuttet i politiutdanningen. Det blir et viktig veivalg vi skal ta når det gjelder dette i årene som kommer. Det kan vi ikke løse bare med prioriteringer, det er også snakk om kapasiteten politiet har – hvis vi skal være rettferdige mot norsk politi.

Statsråd Tor Mikkel Wara [15:41:50]: Med den kommende stortingsmeldingen tenker jeg å invitere til en debatt om både kapasitet, innhold og prioritering av utdannelsesløp.

Jeg synes det er en interessant debatt, og jeg håper vi kan komme godt tilbake til den.

Jeg må på et litt mer generelt grunnlag si at å sitte og høre på noen av opposisjonens innlegg – hvor det er slik at uansett hvilket måltall man har, sier gjerne en representant fra Arbeiderpartiet at det bør være høyere, og uansett hvilket budsjettforslag regjeringen har, vil de at det skal være høyere – blir litt kjedelig. Det blir litt mekanisk, og det blir et litt autonomt svar. Uansett hva spørsmålet er, skal måltallene være høyere og bedre, og alt skal møtes med flere ressurser.

I så måte synes jeg det var mer interessant å høre på innlegget fra representanten Eide, som hadde mer lyst til å diskutere hvilket innhold og hvilken type sammensetning politiutdannelsen bør ha. Jeg synes det er et viktig spørsmål. Det spørsmålet bør ta utgangspunkt i nettopp den utfordringen at vi ser endring i kriminaliteten. Og det går kanskje fortere og hurtigere enn det vi hadde tenkt. I hvert fall er det en ny type kriminalitet som avsløres.

En del av det er kanskje ikke bare endring i kriminaliteten; en del av det er også at den nye politireformen gjør at vi avdekker kriminalitet vi ikke avdekket tidligere. Da står vi overfor spørsmål om både kompetanse og prioritering, men selvfølgelig også om kapasitet og ressurser.

Mitt ønske for framtiden er ikke at man skal ta bort diskusjonen om kapasitet og ressurser, men det blir litt kjedelig hvis all debatt bare handler om det – og man ikke har lyst til å diskutere innhold i utdannelsesløp og hvordan det skal være.