Stortinget - Møte onsdag den 12. juni 2019

Dato: 12.06.2019
President: Nils T. Bjørke
Dokumenter: (Innst. 338 L (2018–2019), jf. Prop. 97 L (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [13:43:09]

Innstilling fra finanskomiteen om Lov om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) (Innst. 338 L (2018–2019), jf. Prop. 97 L (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sivert Bjørnstad (FrP) [] (ordfører for saken): La meg begynne med å takke komiteen for godt samarbeid i denne saken, en sak som er en oppfølging av en stortingsmelding vi behandlet her i Stortinget for få måneder siden. Den gangen sa jeg at det var bra at regjeringen la fram en slik melding før lovproposisjonen, slik at man sikret bred politisk enighet om noe så viktig som sentralbankloven og de andre lovene vi forandrer og endrer på i dag. Det mener jeg også i dag, og komiteens innstilling viser at det er bred enighet om de ulike forslagene.

Bakgrunnen for at man foreslår å behandle en ny sentralbanklov, er at sentralbankvirksomheten er blitt vesentlig endret de siste årene. Nåværende sentralbanklov ble vedtatt i 1985 og avløste den tidligere loven av 1892. Det er altså ikke hvert år vi behandler disse sakene.

Norges Bank er helt sentral og helt instrumentell for den finansielle infrastrukturen i landet vårt og for den enkelte av oss – både som bankenes bank, som mynt- og seddelpresse, som finansiell stabilisator og ikke minst for de av oss som betaler renter på lån vi har, eller som får renter på innskudd vi har. Alt dette stammer til sjuende og sist fra vedtak i Norges Bank. Dette skal banken fortsette å gjøre også i framtiden, men med en litt annen organisering.

Regjeringen følger opp det den varslet i meldingen som Stortinget behandlet tidligere i år. Det opprettes en fagkomité for pengepolitikk og finansiell stabilitet som skal stå for utøvelsen av pengepolitikken, som i dag ligger i hovedstyret. Hovedstyret utvides med ett medlem – til ni – og skal omfatte sentralbanksjefen, de to visesentralbanksjefene og seks eksterne medlemmer, alle oppnevnt av Kongen i statsråd. Representantskapet fortsetter som i dag, i motsetning til hva Gjedrem-utvalget foreslo. En samlet komité viser til at representantskapet er viktig for å beholde den demokratiske kontrollen over banken.

Uenighetspunktene mellom posisjonen og opposisjonen i innstillingen viser først og fremst hvor bred enigheten er i denne saken. På tross av at en samlet komité mener at utgivelse av jubileums- og minnemynter ligger på siden av en sentralbanks kjernevirksomhet, fremmer opposisjonen forslag i dag om at regjeringen skal legge fram et lovforslag som innebærer at Norges Bank fortsatt har en lovfestet plikt til å utgi minnemynter og sirkulasjonsmynter med spesialpreg – selv om dette altså ligger utenfor kjernevirksomheten.

Det er en uenighet om daglig leder av NBIM, oljefondet, skal tilsettes på åremål, eller om vedkommende skal ansettes av hovedstyret på ordinære vilkår.

En del av opposisjonen mener at målloven må gjøres gjeldende for Norges Bank og all dens virksomhet, og at arbeidsspråket skal være norsk i hele virksomheten. Det må da også bety at norsk skal være arbeidsspråket på kontorene i New York, London og Singapore, selv om det i en tenkt situasjon ikke skulle arbeide nordmenn der.

Videre foreslår SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt at lov om Statens pensjonsfond må endres slik at fondet pålegges å ta hensyn til klima og klimarisiko, samt at det skal arbeide for reduserte klimagassutslipp internasjonalt. Heldigvis får ikke dette flertall, og de ansvarlige partiene i denne salen mener fortsatt at oljefondet ikke skal være et virkemiddel i utenrikspolitikken, ei heller i klima- og miljøpolitikken. Det er fornuftig.

Med den nye loven sikrer vi sentralbanken og dens virksomhet gode forutsetninger for å gjøre den jobben de skal gjøre, og jeg er sikker på at jeg har med meg hele komiteen når jeg sier at vi setter pris på den jobben sentralbanken og sentralbankens etater gjør. Den jobben gjør de på vegne av oss alle.

Svein Roald Hansen (A) []: Det er, som saksordføreren pekte på, og som ved behandlingen av meldingen i februar, bred enighet om hovedlinjene i ny sentralbanklov.

Vi er tilfreds med at finansministeren valgte å endre ordlyden i formålsparagrafens annet ledd, slik at hensynet til høy og stabil produksjon og sysselsetting sidestilles med oppgaven å opprettholde en stabil pengeverdi og fremme stabilitet i det finansielle systemet.

Vi støtter ikke forslaget fra SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt om gjennom formålsparagrafen å skulle pålegge sentralbanken et ansvar for at Norge når sine klimamål, og den omstilling som er nødvendig i så måte. Det ansvaret ligger hos oss, på politikernes bord, selv om klimarisiko selvsagt er et element som også må være med i bankens vurderinger av de økonomiske og finansielle utsiktene.

Det er ett viktig punkt det er uenighet om, nemlig ansettelsesvilkårene for daglig leder av NBIM. Finansdepartementet begrunner forslaget om åremål med behov for «rotasjon og nytenkning».

«Rotasjon» blant hvem? Dette er en av de viktigste stillingene her i landet. Pensjonsfondet leverer nesten hver femte krone til statsbudsjettet, og det står for den tredje største inntektskilden på vårt statsbudsjett etter moms og personskatt.

Oppgaven med å levere slike resultater er ikke egnet for «rotasjon». Etter mitt skjønn ligger det i åremål en ekstra beskyttelse mot oppsigelse. Det skal sentralbanksjefen ha, fordi banken skal ha en uavhengighet. Daglig leder av NBIM bør måles på resultatkrav, på evne til å lede og utvikle organisasjonen, sammen med styret. Hvis behovet for fornyelse oppstår, er det en oppgave for styret å foreta det nødvendige skiftet.

Det kan også ses motsatt: Hva om den daglige lederen tåler belastningen og leverer gode resultater? Hvorfor i all verden skal styret da ikke ha mulighet til å beholde vedkommende lenger enn 2 x 5 år?

Jeg håper ikke at en slik forvaltningstankegang også vil prege de krav Finansdepartementet vil stille til det nye sentralbankstyret i dets ansvar for forvaltningen av fondet.

Nå må sentralbankstyrets samlede kompetanse i betydelig større grad rettes inn mot det som vil være dets viktigste oppgave, nemlig forvaltningen av pensjonsfondet, kompetanse om og erfaring fra kapitalforvaltning i internasjonale markeder og måling, styring og kontroll av risiko.

Gjennom instruksen til Norges Banks styre må Finansdepartementet også vektlegge at styret utvikler SPUs organisasjon og forvaltningspraksis, og at styret regelmessig informerer om sine vurderinger av risikobildet i finansmarkedene og i internasjonal økonomi.

Jo større del av statsbudsjettet som er avhengig av avkastningen fra pensjonsfondet, jo viktigere er risikostyringen i fondet. Det må også gjenspeiles i rapporteringskravene fra styret til Finansdepartementet og til Stortinget gjennom de årlige meldingene.

Vi støtter å lovfeste at fondet skal investeres i utlandet. Det har vært lagt til grunn hele tiden. Når man ser flere mer eller mindre fantasifulle forslag om bruken av fondet her hjemme, burde vi kanskje vurdere å grunnlovfeste dette prinsippet.

Det er en uenighet til som bør nevnes, nemlig minnemyntene. Regjeringen foreslår at bankens ansvar for minnemyntene fjernes, som også saksordføreren pekte på. Det skal ikke bety at banken likevel ikke skal kunne utstede sirkulasjonsmynt med spesialpreg eller unntaksvis utgi minnemynter. Det er vi uenige i, sammen med en rekke høringsinstanser. Derfor foreslår vi, sammen med flere partier, at lovfestingen av bankens ansvar for dette videreføres. Det ligger en ekstra anerkjennelse og en sterkere symbolkraft bak minnemyntene om dette fortsatt er forankret i sentralbankloven.

Jeg håper finansministeren kan tenke igjennom dette en gang til, slik hun gjorde da hun fjernet ordet «eller» i formålsparagrafen. Det er ingen skam å snu i et slikt spørsmål heller.

Med dette tar jeg opp forslagene som Arbeiderpartiet står bak sammen med andre i innstillingen.

Presidenten: Representanten Svein Roald Hansen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er rammeverket rundt en særdeles viktig virksomhet for Norge, en særdeles viktig institusjon – Norges Bank – vi behandler i dag. I slike saker er det ekstra viktig at en forsøker å legge på plass et fundament som kan stå seg over tid, gjennom skiftende regjeringer og skiftende flertall i denne salen.

Derfor vil jeg, som jeg også var inne på i forbindelse med behandlingen av meldingen tidligere i år, gi regjeringen anerkjennelse for faktisk å ha bidratt til å ha en prosess opp mot de ulike partiene på Stortinget i denne saken – slik at man kan forsøke å finne brede kompromiss, som kan stå seg over tid, om de viktigste spørsmålene. Det er viktig for sentralbanken og styringen av den, men det er ikke minst viktig for Norge som nasjon, og for hvordan vi forvalter de store rikdommene vi har, også gjennom de virkemidlene som ligger i sentralbanken og Statens pensjonsfond – både Statens pensjonsfond Norge og Statens pensjonsfond utland.

Det er ikke bare gjennom den loven vi har til behandling i dag, at en legger rammer for pengevesenet og pengestellet i Norge. Det er grunnlovfestet, i Grunnloven § 75 c, at Stortinget skal «føre oppsyn med pengestellet i riket». En av de tingene som jeg og Senterpartiet er veldig glad for at en har sørget for gjennom behandlingen av denne saken, er å slå tydelig fast at vi fortsatt skal ha et representantskap – noe som er en viktig oppfølging av nettopp den grunnlovsparagrafen, ved at vi skal ha et representantskap som også skal ha makt og innflytelse til å følge sin rolle som kontroll- og tilsynsorgan – og at vi skal sørge for at representantskapet skal ha en dialog med Stortinget.

Til diskusjonen om Statens pensjonsfond utland og lovfesting av at en kun kan investere i utlandet: Jeg hører representanter fra andre partier vise til at det vil være klokt, bl.a. for å kunne begrense oljepengebruken til dagens regjering. Men det er ikke det en diskuterer i denne saken. I det spørsmålet er jeg helt enig med representanten Hagen, som har sagt at det forslaget som fikk flertall på Fremskrittspartiets landsmøte, om å bruke 100 mrd. kr av oljefondet til å redusere bompengegjeld, har ingenting å gjøre med den paragrafen vi diskuterer her i dag. Det er helt riktig. Og dagens regjering bruker stadig mer oljepenger, setter nye rekorder år for år. Det kan en altså gjøre innenfor det rammeverket vi har i dag. Men det vi diskuterer i dag, er om en skal lovfeste at oljefondet, under enhver omstendighet, ikke skal kunne investeres i Norge – for å bidra til å sikre verdier i Norge, for å bidra til å sikre eierskap i Norge, for å bidra i akutte situasjoner eller mer langsiktige strategiske situasjoner.

Jeg er helt enig i at en skal beholde den hovedfordelingen som har vært, med at Statens pensjonsfond utland har investert i utlandet, og at vi har brukt andre virkemidler i Norge, både gjennom folketrygdfondet og det eierskapet som en har gjennom det – men også at vi sørger for andre virkemidler, bl.a. gjennom et grønt investeringsselskap, som Senterpartiet har tatt til orde for, for å legge til rette for strategiske investeringer i viktige nye og fornybare næringer i Norge. Men å fraskrive seg det verktøyet som Statens pensjonsfond utland også er, til – i en gitt situasjon, under ekstraordinære forhold og spesielle omstendigheter – å kunne bruke det til å investere i Norge, er uklokt, og det fratar Stortinget et viktig handlingsrom.

Avslutningsvis helt kort til diskusjonen om formålsparagrafen: Jeg er glad for at en i komiteen nå i hvert fall har sørget for at en er enig om en felles formålsparagraf. Jeg er også glad for at komiteen har samlet seg om noen merknader knyttet til forståelsen av formålsparagrafen, for formålsparagrafen er helt grunnleggende for styringen av pengepolitikken i Norge. Derfor har man, bl.a. fra en samlet komité, sagt:

«Å opprettholde pengenes verdi vil være et overordnet mål for pengepolitikken. Ved å sikre prisstabilitet og lav inflasjon kan pengepolitikken bidra til høy velferd, høy sysselsetting og økonomisk vekst over tid.»

Det er det prinsippet som blir lagt til grunn med den nye formålsparagrafen, et prinsipp som Senterpartiet har tatt til orde for og argumentert for underveis i prosessen. Da vil jeg advare mot omkamp om det prinsippet, som enkelte partier tar til orde for gjennom merknader i denne saken. Det er viktig at vi ikke får nye diskusjoner og nye runder med usikkerhet om hva som ligger til grunn for sentralbankens virksomhet og formål.

Jeg vil med det ta opp forslag nr. 3, fra Senterpartiet og SV.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Gjelsvik har tatt opp det forslaget han refererte til.

Solveig Skaugvoll Foss (SV) []: Klimaet påvirker den norske økonomien allerede og vil i framtiden påvirke den norske økonomien enda mer. Heldigvis kan vi begrense denne påvirkningen hvis vi begynner å ta hensyn til klimaet og klimarisikoen nå. I Norge har vi mange ressurser som gjør det enklere å se lyst på klimakrisen. Vi har bl.a. dyktige fagarbeidere og smarte hoder som stadig finner mer miljøvennlige måter å produsere varer og energi på. Vi har et langstrakt land og et rikt hav som aldri slutter å gi oss mat og materiale hvis vi bare forvalter det godt nok. Ikke minst har vi betydelig med penger på bok, som vi selv velger hvordan vi bruker. Sentralbanken må bidra til at Norge når klimamålene vi er forpliktet til gjennom internasjonale avtaler.

For å få gode resultater må vi ha god organisering. Regjeringens forslag om at daglig leder for NBIM skal ansettes på fem års åremål med mulighet for forlengelse, legger opp til en dårlig organisering der sjefen for våre felles sparepenger ikke ansvarliggjøres nok i den store oppgaven. Hovedstyret i Norges Bank bør fortsette å ansette daglig leder for NBIM på vanlig måte. På den måten beholdes en god mekanisme for å sikre gode resultater.

Videre vil jeg kommentere forslaget om å lovfeste at Statens pensjonsfond utland kun skal brukes til å investere i utlandet og i utenlandsk valuta. Selv om vi mener at det ikke er nødvendig å lovfeste dette, støtter SV prinsippet om at sparepengene våre skal brukes til sparing, og at oljeinntektene må innfases på en ansvarlig måte. Argumentet om at vi nå har så store oppgaver å løse at vi må jukse og gå utover statsbudsjettet, som vedtas av et folkevalgt parlament, er ikke godt nok.

Vi har råd til å bruke store penger på grønn omstilling selv uten å åpne opp pensjonsfondet utover handlingsregelen. Problemet er ikke at vi ikke har nok handlingsrom over statsbudsjettet, men at stortingsflertallet gang på gang velger å bruke de store pengene på asfalt foran togskinner og på oljeleting foran grønne energiinvesteringer.

Problemet er altså ikke at vi har for lite penger i Norge, men at vi bruker dem feil. De enorme investeringene i oljesektoren fortrenger f.eks. investeringer i fastlandsindustri og omstilling av økonomien. For det er mange gode miljøtiltak som koster penger. Vi kunne med fordel brukt mer på skogvern for å bevare biologisk mangfold, lagre karbon, beskytte truede arter og gi mer driftsvansketilskudd til bøndene, slik at de lettere kunne gi oss lokal, trygg og miljøvennlig mat. Men vi trenger ikke bruke av pensjonsfondet for å gjøre det. Det kan vi få til ved f.eks. å slutte å gi skattelettelse til de aller rikeste.

Jeg vil ta opp forslagene nr. 4–6.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Da har representanten Solveig Skaugvoll Foss tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Siv Jensen []: La meg først få takke komiteen for arbeidet med forslaget om ny sentralbanklov.

Lovforslaget er basert på at Norges Bank fortsatt skal være operativ forvalter av Statens pensjonsfond utland, og at banken får en ny og mer moderne styringsstruktur med en komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet. Representantskapets rolle som Stortingets kontroll- og tilsynsorgan og oppgavene med å fastsette budsjett og regnskap videreføres som i dag.

Vi vil med dette bygge videre på løsninger som har tjent oss vel. Samtidig gjør vi tilpasninger for å stå best mulig rustet i møte med endrede utfordringer. Blant annet er Statens pensjonsfond utland nå en langt større og mer krevende del av Norges Banks ansvarsområde enn da banken fikk oppgaven med å forvalte fondet. Den nye strukturen vil bl.a. frigjøre kapasitet i hovedstyret til oppfølging av kapitalforvaltningen, samtidig som rollene internt i Norges Bank tydeliggjøres.

Lovforslaget innebærer videre en tydelig formålsbestemmelse for Norges Bank og at sentralbankens uavhengighet i virkemiddelbruken tydeliggjøres.

Sentrale spørsmål som ligger til grunn for lovforslaget, er tidligere blitt lagt frem for Stortinget i Meld. St. 7 for 2018–2019, Om ny sentralbanklov.

Jeg er glad for at finanskomiteens innstilling viser bred oppslutning om rammeverket som er skissert i lovforslaget. Regjeringen legger vekt på at det er bred enighet om og forståelse av hva sentralbanken skal gjøre, hvilken rolle den skal ha i samfunnet, og hvilket formål den skal tjene. Den brede oppslutningen legger til rette for et godt og stabilt rammeverk for Norges Bank.

Komiteen har samlet seg om en overordnet målformulering for Norges Bank. Norges Bank skal ha som formål å opprettholde pengenes verdi, sørge for stabilitet i det finansielle systemet og et effektivt og sikkert betalingssystem.

Sammenlignet med sentralbanklovutvalgets forslag og stortingsmeldingen som ble lagt frem i oktober i fjor, har regjeringen endret på formuleringene for å imøtekomme merknader fra et mindretall av komiteen i Stortingets innstilling til meldingen. Forslaget som har samlet flertall, innebærer derfor at Norges Bank som en del av formålet skal bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting.

Som beskrevet i proposisjonen, og også redegjort for i lovutvalgets utredning, skal Norges Bank gjennom pengepolitikken ta hovedansvaret for å sikre lav og stabil inflasjon. Banken kan ikke alene ta et hovedansvar for nivået på produksjon og sysselsetting, men banken kan og skal bidra. Banken skal legge vekt på begge hensyn, slik det kommer til uttrykk i forskriften for pengepolitikken.

Komiteen slutter seg til regjeringens lovforslag om Norges Banks organisasjon. Et mindretall i komiteen ønsker at stillingen som daglig leder av fondsforvaltningen ikke skal være på åremål, og begrunner dette bl.a. med at det ikke er behov for stillingsvern tilsvarende stillingen som sentralbanksjef.

Også åremålsansatte kan sies opp på samme måte som i andre arbeidsforhold dersom det er saklig grunn for det, med mindre annet er avtalt.

Det er dessuten gode grunner til at toppledere i nøkkelposisjoner i statlige etater og virksomheter ansettes på åremål. Det gir anledning til med jevne mellomrom å vurdere hva slags leder organisasjonen trenger i møte med skiftende utfordringer. Det bidrar også til maktspredning over tid i virksomheter med stor innflytelse. Å lede forvaltningen av verdens største pensjonsfond er utvilsomt en stilling med stor innflytelse.

Jeg vil også trekke frem noen mindre uklarheter. Et mindretall i komiteen skriver at

«det i dag er Finansdepartementet som etter konsultasjon med Norges Bank foreslår hva representantskapet bør arbeide med og undersøke».

Representantskapet fastsetter selvfølgelig selv sin tilsynsplan. Finansdepartementet gir imidlertid innspill til temaer for attestasjonsoppdrag som representantskapet setter ut til revisor.

Et annet mindretall ser ut til å legge til grunn at forslaget om ikke å videreføre bestemmelsen om minnemynt også omfatter såkalt sirkulasjonsmynt med spesialpreg. Gjeldende ordning om utgivelser av slike sirkulasjonsmynter foreslås videreført.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) []: Det gjelder spørsmålet om åremål eller ikke for lederen av NBIM. Nå utdypet finansministeren det litt i innlegget sitt. Hun sa at det gir anledning til å vurdere hva slags ledelse man trenger over tid. Men er det ikke i enhver virksomhet og i enhver «bedrift» styrets ansvar å foreta den vurderingen? Folketrygdfondets direktør er ikke ansatt på åremål, og jeg antar at Folketrygdfondets styre setter opp resultatkrav når det gjelder evnen til å lede og utvikle organisasjonen og hvilke resultater de skal oppnå. Kan finansministeren utdype hva som ligger i at man har behov for rotasjon i en slik stilling? Hvem skal det roteres mellom?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg tror jeg skal understreke det jeg sa i mitt innlegg: Dette er en stilling som er svært viktig for oss, det er en stilling som innebærer ansvar for å forvalte betydelige økonomiske verdier på vegne av staten. Det er ledelse av svært kompleks kapitalforvaltning, der det stilles svært høye krav til kompetanse, integritet, rolleforståelse, ledererfaring, samfunnsforståelse osv.

Når vi nå foreslår å lovfeste at dette skal være styrets ansvar, er endringen som ligger i dette, at man går over til åremål. Det betyr i realiteten at man skal kunne vurdere.

Igjen: Dette er en viktig stilling, som man fra tid til annen må kunne gjøre vurderinger av, uten at det betyr at man skal ha hyppige skifter. Jeg mener at stabilitet er viktig.

Svein Roald Hansen (A) []: Jeg tror ikke det er noen uenighet om betydningen, hvilke krav som skal stilles, osv. Det som er litt foruroligende, er: Betyr det at sentralbankstyret ikke skal ha en løpende vurdering av hvordan lederens ansvar og oppgaver utøves? Ser man ikke på sentralbankstyret, som nå blir styret for fondet – pluss noen andre oppgaver – som et mer normalt styre i forhold til en toppleder i en virksomhet som styret har ansvaret for? Eller ser man på NBIM-sjefen som underordnet sentralbanken, ikke i egenskap av styreleder, men i egenskap av sentralbanksjef?

Statsråd Siv Jensen []: Her tror jeg man forsøker å lage en større misforståelse enn det er grunnlag for. Det er styret som skal ha hovedansvaret for dette, og selvsagt skal styret løpende gjøre en vurdering av det arbeidet som skjer.

Dette handler til syvende og sist om man skal ha en tilsetting i åremål eller ikke. Vi mener at det er en bedre måte å løse oppgaven på i fremtiden. Det rammer selvfølgelig ikke nåværende situasjon, men vi mener at det vil være bedre for fremtiden.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: I denne saken foreslås det bl.a. å lovfeste at oljefondet ikke skal kunne brukes til investeringer i Norge. Ikke det at vi ikke kan bruke oljepenger i den norske økonomien, der har jo statsråden satt rekord etter rekord, senest i revidert nasjonalbudsjett med sju nye milliarder oljepenger inn, ikke for å redusere avgifter eller å redusere bompenger – de er jo rekordhøye – men gjennom skattekutt til noen av Norges rikeste, i tillegg til økt pengebruk generelt. Hvorfor er det riktig å kunne tappe stadig mer fra oljefondet til investeringer i Norge, mens en skal lovfeste at en ikke skal kunne bevare oljefondet som det er, og bruke det til investeringer også i Norge i en gitt situasjon?

Statsråd Siv Jensen []: Her ble det blandet ganske mange ulike problemstillinger. La meg bare slå fast at i revidert budsjett har regjeringen foreslått både å slette bompengegjeld og å redusere avgifter. Det er heller ikke riktig, selv om Senterpartiet påstår dette gang på gang, at vi har brukt mesteparten av skattelettelsene til å gi til de rike, snarere tvert imot. Skattelettelsene har kommet næringslivet og helt vanlige familier til gode.

Bruken av oljepenger har det vært bred enighet om i denne sal. Regjeringen legger jo frem statsbudsjettet, men jeg har ikke sett at opposisjonen har fremmet forslag om betydelige innstramminger i oljepengebruken. Senterpartiet bruker akkurat like mange penger som regjeringen, men vi bruker dem på ulike formål. Hvor mye penger vi bruker i norsk økonomi fra det ene året til det andre, avhenger av konjunktursituasjonen og andre forhold. Dette er regulert innenfor en handlingsregel, som er fleksibel og gjør det mulig for oss i gitte situasjoner å løse oppgaver hvis de akutt skulle oppstå.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er helt riktig at vi bruker pengene annerledes. Hadde Senterpartiets opplegg blitt gjennomført, hadde vi hatt lavere avgifter i Norge i tillegg til lavere skatter for dem med lav inntekt. Så hadde de som har rygg til å bære det, bidratt noe mer til fellesskapet.

Men spørsmålet vi diskuterer her, er hvorvidt det er fornuftig å lovfeste at Statens pensjonsfond utland, oljefondet, i enhver sammenheng, i enhver situasjon ikke skal kunne brukes til å investere i Norge. Hovedregelen er helt grei, men vi burde hatt et grønt investeringsselskap, vi bør bruke Folketrygdfondet – utvide mandatet til det – men allikevel, i ekstraordinære situasjoner, hvorfor vil en frata Stortinget muligheten til faktisk å bruke Statens pensjonsfond utland som en mulighet til å investere i Norge?

Statsråd Siv Jensen []: Senterpartiets alternative budsjett bidrar ikke til lavere skatter og avgifter for dette landet, snarere tvert imot. Senterpartiet foreslår helt konsekvent milliardskjerpelser i skattetrykket, og det må gå ut over noen, selv om man prøver å fremstille dette helt tilforlatelig. Det vi gjør i denne saken, er å lovfeste praksis, en mangeårig praksis som det har vært bred enighet om i Stortinget.

Det er ikke slik at vi ikke investerer statlig kapital i Norge. Vi har mange verktøy som har vært etablert og videreutviklet over mange år: Vi har Statens pensjonsfond Norge – Folketrygdfondet – som investerer hele sin kapital i Norge og Norden, og vi har nettopp opprettet Nysnø. Vi har altså en lang rekke andre virkemidler som vi bruker på å tilføre kapital til ulike formål i det norske samfunnet. I tillegg tas det mange investeringsbeslutninger gjennom statsbudsjettet, der vi bruker både skatteinntekter, avgiftsinntekter og oljepenger.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Senterpartiet har foreslått et grønt investeringsselskap for strategiske investeringer i Norge, nedstemt av regjeringen. Senterpartiet har foreslått å se på det å utvide mandatet til Folketrygdfondet, men har så langt ikke fått flertall i denne salen for det. Senterpartiet har også foreslått at vi fortsatt skal ha en selvstendig nasjonal børs i Norge for å bidra til kapitaltilgang og til et levende næringsliv i hele Norge. Dessverre har statsråden bidratt til at Oslo Børs er solgt ut av landet. Så har en et siste virkemiddel, som går på i gitte, ekstraordinære situasjoner å bruke Statens pensjonsfond utland som en mulighet i investeringer i Norge for å sikre eierskap og strategiske investeringer. Hvorfor vil en ta det virkemidlet bort fra verktøykassa ved å lovfeste at det skal være forbudt?

Statsråd Siv Jensen []: La meg først si at vi har en stappfull verktøykasse til å ta investeringer i Norge på de ulike områdene som vi til enhver tid måtte mene. Selv om Senterpartiet har fremmet en lang rekke forslag, betyr det ikke at de er fornuftige. Selv om Senterpartiet har fremmet forslag om å gjøre endringer i Folketrygdfondets plasseringer, er det ikke gitt at det skal gjøres på den måten Senterpartiet har lagt opp til. Vi har varslet at vi skal gå igjennom dette basert på innspill fra Folketrygdfondet og vil komme tilbake til det ved neste korsvei.

Vi hadde nylig en diskusjon om børsen. Børsen er ikke solgt ut av Norge i den forstand, den ligger fortsatt akkurat der den har ligget, og er en markedsplass for aktørene for Oslo Børs. Jeg minner igjen om at børsen ble privatisert av Stoltenberg-regjeringen for en god del år siden, og at det er de private aksjonærene som har besluttet hvem som skal overta eierskapet av børsen. Men den er altså fortsatt plassert i Oslo og vil fortsette å være en god markedsplass for norske aktører.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lise Christoffersen (A) []: Som Buskerud-representant vil jeg henlede oppmerksomheten på forslag nr. 1, der en samlet opposisjon ber om at Norges Bank fortsatt skal ha en lovfestet plikt til å utgi minnemynter, og at ansvaret for utvelgelse av minnemynter overføres til Kulturdepartementet.

Flertallet foreslår på sin side å oppheve minnemyntinstituttet i § 16 i dagens sentralbanklov. Utgivelse av minnemynter skal heretter bare skje unntaksvis. Inntektene skal ikke lenger tilfalle allmennyttige formål, men statskassa. Hvor gjennomtenkt er egentlig det?

Konsekvensen er at deler av en nesten 350 år lang, men fortsatt levende, norsk industri- og kulturtradisjon står i fare for å gå tapt. Det Norske Myntverket på Kongsberg er Norges nest eldste nålevende bedrift. Stortinget bør, av både industri- og kulturpolitiske hensyn, sørge for at Myntverket, nå igjen i 100 pst. norsk eie, kan opprettholde minnemynttradisjonen som en levedyktig del av sin produksjon på Kongsberg, og som et ekstra bein å stå på.

Minnemynter utgis i edelt metall, med høy kunstnerisk kvalitet. Sirkulasjonsmynter med spesialpreg er noe helt annet. Fra 1991 til 2005 ga overskuddet av minnemyntsalget 120 mill. kr til allmennyttige formål, hovedsakelig kulturformål. Det allmennyttige formålet som fikk tildelt inntektene, sto også for salget. Da Norges Bank overtok ansvaret, stupte inntektene fra et snitt på 62 mill. kr i årene 2003–2005 til bare 5,6 mill. kr i 2011. De mangler bl.a. et eget distribusjonsnett for salg, slik det var før. Som eksempel kan nevnes at det ikke engang var mulig å kjøpe minnemynten til grunnlovsjubileet i 2014 i besøksbutikken i Eidsvollsbygningen.

Finansdepartementet har tidligere nedsatt et eget minnemyntutvalg, som leverte sin utredning i 2014. Utvalget foreslo å beholde § 16 i sentralbankloven og intensivere antall minnemyntutgivelser. De la vekt på minnemynt som et viktig institutt for en kulturnasjon, og at dette er én av få måter det offentlige kan hedre personer, institusjoner og begivenheter i norgeshistorien på. Forslagene ble aldri sendt på høring og er ikke nevnt i proposisjonen. Tunge høringsinstanser i dagens sak – bl.a. Kulturhistorisk museum – gir imidlertid full støtte til minnemyntutvalgets forslag. Det samme gjør arbeidslivets parter. Flere av høringsinstansene peker dessuten på at Kulturdepartementet er bedre kvalifisert til å beslutte hvem eller hva som bør hedres med minnemynt.

Her må noen ha sovet i timen, ikke bare Buskerud-representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet, men også Stortingets kultur- og næringspolitikere. Men det er ennå tid til å våkne og stemme for mindretallets forslag seinere i dag.

Solveig Skaugvoll Foss (SV) []: Mitt hjerte banker for kultur som er tilgjengelig for alle. Kunst i gater som alle går i, og musikkundervisning i skolen som alle går på, er med på å bidra til at alle vi som bor i dette landet har et felles kulturelt grunnlag med inntrykk, kunnskap og referanser som vi deler. Noe annet som bidrar til dette, er minnemynter og sirkulasjonsmynter med spesialpreg.

Selv om noen bruker betydelig mer enn andre, bruker vi alle sammen penger. Når det kommer nye mynter som markerer historiske begivenheter, er det noe som gjør oss nysgjerrige. I hvert fall ble jeg veldig nysgjerrig i Ibsen-året 2006. Da var jeg 9 år gammel og visste lite om Henrik Ibsen og hans skuespill fra før. Jeg ble interessert da jeg så ham med stokken sin på mynten som jeg betalte med, og bestemte meg for å finne ut mer. Det jeg oppdaget av Ibsens verk da, har jeg fortsatt glede av i dag.

For to år siden fikk jeg en ny favorittmynt. Da var det 100 år siden samefolkets første landsmøte ble arrangert i Tråante – eller Trondheim – initiert av Elsa Laula Renberg. Hun var en foregangskvinne som imponerer meg veldig. Hun sto opp for samisk likeverd og frigjøring. Blant annet tok hun kampen for viktige saker som rett til undervisning på samisk i skolen, som vi i dag regner som en selvfølge – heldigvis. Den samiske historien er underkommunisert, og sirkulasjonsmynten om samemøtet 1917 er én av ikke så mange kanaler denne historien har nådd ut til mange folk gjennom.

Norges Bank har gitt ut denne typen mynter siden 1975, så det er både en etablert og veldig god måte å vise anerkjennelse og respekt for historiske begivenheter på. Derfor bør Norges Bank fortsatt ha denne oppgaven, men ansvaret for utvelgelsesprosessen bør overføres til Kulturdepartementet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Forrige kapittel
Neste kapittel