Stefan Heggelund (H) [12:27:55 ] : I artikkel 18 i FNs menneskerettighetserklæring
kan vi lese:
«Enhver har rett til tanke-, samvittighets-
og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion
eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og
offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro
gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.»
Det er ikke bare
menneskerettighetserklæringen som stadfester trosfriheten. Den er
nedfelt i artikkel 18 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter,
og i erklæringen om avskaffelse av alle former for intoleranse og
diskriminering på grunnlag av religion eller livssyn av 1981. Den
er også stadfestet i en rekke regionale dokumenter.
Trosfrihet er
en grunnleggende menneskerettighet. Det er en rettighet vi tar for
gitt i Norge fordi vi nyter den hver dag uten tanke på hva som skulle
kunne skje med oss, uansett hva vi ikke tror på eller tror på, uansett
hvilket livssyn vi skulle ønske å misjonere. Vi tar den for gitt, fordi
vi er vant til å ha en åpen debatt om livssyn. Vi ser det i sosiale
medier, og vi ser det i avisspaltene daglig: ateister som utfordrer
religiøse og religiøse som utfordrer ateister. Takk og lov for at
vi har det slik! Tanken på at vi skulle kunne bli straffet for en
tanke, for en tro, for rett og slett å stille seg selv eller andre
et metafysisk spørsmål, et teologisk spørsmål, eller for å komme
med teorier, er helt utenkelig for oss. Den burde ikke være det.
Mange mennesker lever nemlig under den virkeligheten, at tanken
din, troen din, er noe du kan bli straffet for.
83 pst., og jeg
gjentar det tallet, for det er vanskelig å forholde seg til – 83 pst.
av verdens befolkning lever i land der man risikerer vesentlige
begrensninger i utøvelsen av religion. Så fremmed er trosfrihet
for mange at man ikke engang helt kan definere hva det er for noe, hva
det vil innebære å ha det, og i alle fall ikke hvordan man kan kjempe
for det. Det betyr at kampen for trosfrihet foregår på minst to
fronter samtidig. Det handler både om kompetansebygging for innbyggere
i land som lider under manglende trosfrihet, og at liberale demokratier
legger press på andre lands menneskerettighetsbrudd.
Utviklingen internasjonalt
er foruroligende. Ifølge Pew Research Centers niende årlige undersøkelse
om trosfrihet var 2016 et år med flere restriksjoner mot trosfrihet.
Andelen land med veldig høye nivåer av restriksjoner iverksatt av
myndigheter, steg fra 25 pst. til 28 pst. fra 2015 til 2016. Det
er det høyeste nivået siden 2013 og bare 1 prosentpoeng under toppåret,
hvis man kan kalle det det, 2012, da tallet var 29 pst.
Samtidig kan sivile
aktører legge press på religions- og livssynsfriheten. Enkeltpersoner,
lokalsamfunn, grupper eller organisasjoner kan true trosfriheten
gjennom trusler, vold, trakassering, angrep på gudshus, eiendom
eller individer som tilhører tros- og livssynssamfunn. Mange ganger
blir slike handlinger ustraffet på grunn av at myndighetene mangler
enten vilje eller mulighet til å gå etter de skyldige. En slik passiv
holdning belønner de trangsynte og forsterker deres samfunnsfiendtlighet.
Andelen land med høy eller veldig høy grad av samfunnsfiendtlighet
når det gjelder religion, ligger stabilt på 27 pst.
Totalt sett var
det 83 land, eller 42 pst. av landene med høye eller veldig høye
restriksjoner, myndighetsbasert eller sivilt basert, mot trosfrihet.
I 2007 var det 29 pst. av landene, og i 2015 var det 40 pst. av
landene.
Samtidig bør spørsmålet
også settes inn i en enda større sammenheng. Det ser vi også fra
Granavolden-plattformen, der regjeringen også vil fremme tros- og livssynsfrihet
i utviklingspolitikken.
Trosfrihet henger
sammen med bærekraftsmålene. Tros- og livssynsminoriteter er overrepresentert
blant verdens fattige, de er sårbare i krig og konflikt, og de lider
under diskriminering og undertrykkende politikk. Flere av bærekraftsmålene
kan kobles opp mot trosfrihetsspørsmålet, og kanskje spesielt målene
som er hovedprioritet for Norge – utdanning, likestilling mellom kjønnene,
mindre ulikhet og fred og rettferdighet.
I regjeringsplattformen
varsles det at man skal knytte krav om fremgang til flere felt,
bl.a. tros- og livssynsfrihet, for å kunne motta bistand. Det er
en politikk jeg støtter helhjertet opp om, og jeg vil gjerne høre
utenriksministerens refleksjoner rundt hvordan dette vil se ut i
praksis. Regjeringen sier også at den vil komme med en strategi
for å sikre at minoriteter, herunder bl.a. tros- og livssynsminoriteter,
blir hensyntatt i relevante satsinger.
I Meld. St. 24
for 2016–2017, Felles ansvar for felles fremtid – Bærekraftsmålene
og norsk utviklingspolitikk, slo regjeringen fast at man skal øke
satsingen på beskyttelse av religiøse minoriteter kraftig, og opprette
en ny støtteordning for å mobilisere internasjonale partnere.
Dette viser en
regjering og en utenriksminister som tar trosfrihetsspørsmål på
alvor, og som alltid har vist engasjement i dette dypt viktige spørsmålet.
Med bakgrunn i det som står i regjeringsplattformen og i meldingen
Felles ansvar for felles fremtid – kan utenriksministeren fortelle
hvordan hun tenker å jobbe videre for å bedre situasjonen for undertrykte
tros- og livssynsminoriteter?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [12:34:21 ] : La meg
først få benytte anledningen til å takke representanten Heggelund
for å ta opp dette viktige temaet.
Det er riktig
som representanten sier, at regjeringa har et stort engasjement
for tros- og livssynsfrihet. Det er i dag over 80 pst. av verdens
befolkning som lever i land der tros- og livssynsfriheten begrenses,
og det til dels veldig sterkt. Derfor har regjeringa også de siste
årene gitt arbeidet med tros- og livssynsfrihet et ordentlig løft.
For 2018 viser anslagene at i overkant av 80 mill. kr ble brukt
til å fremme tros- og livssynsfrihet, og det kommer i tillegg til
annet menneskerettighetsarbeid som også henger sammen med dette
– det kommer jeg litt tilbake til. Dette inkluderer arbeidet for
religiøse minoriteters rettigheter. Beløpet kommer til å øke noe
nå i 2019, og til sammenligning var tilsvarende beløp i 2013 10 mill. kr.
Trosfrihet er
nedfelt bl.a. i FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter,
og troen betyr veldig mye for veldig mange. Det var også årsaken
til at jeg i fjor høst tok initiativ til en nasjonal konferanse
om å spre kunnskap og styrke interessen i det norske samfunnet for tros-
og livssynsfrihet internasjonalt. Det var stor oppslutning om konferansen,
og jeg opplever at vi fikk belyst mange av de problemstillingene
som representanten Heggelund også tar opp i sin interpellasjon.
Vi vet også at
situasjonen for tros- og livssynsfrihet ofte er en temperaturmåler
for situasjonen også for andre menneskerettigheter. Det er veldig
alvorlig at mange grupper i en rekke land opplever diskriminering,
trakassering og forfølgelse på grunn av sin tro, som Pew Research
Center peker på i studien representanten viser til.
Men forfølgelse
av religiøse minoriteter handler ikke alltid bare om religion. Situasjonen
kan ofte være politisk sammensatt, og vi ser at religion i mange
sammenhenger dekker over andre og kanskje enda mer grunnleggende
utfordringer. Eksempler her kan være kamp om landrettigheter eller
økonomiske ressurser. Frykt for at minoriteter skal ha for nære
bånd til naboland og på den måten undergrave politisk stabilitet
i hjemlandet, er også en faktor vi ser i en del land. Det er flere
aktører som derfor kan ha stor interesse av å sette slike konflikter
inn i en religionssammenheng, for å bygge opp om identitet og skape
en motsetning mellom oss og dem. Dette kjenner vi så altfor godt
fra vår egen historiske erfaring i Europa.
Selv om vi ser
utfordringer i dette arbeidet, er det også muligheter, om vi leter
i en bredere menneskerettighetstilnærming. Stikkord kan i denne
sammenheng også være bygging av rettsstat, bekjempelse av straffrihet,
dokumentasjon av overgrep mot religiøse minoriteter og ikke minst
å bidra til at aktører kan møtes og drøfte tiltak for å fremme tros-
og livssynsfrihet i eget land. Norge er – uten at jeg skal gå i
detalj – også involvert i flere dialoginitiativer i konflikter rundt
i verden som har nettopp religiøs dialog og forståelse som ett av sine
hovedtemaer.
For å fremme tros-
og livssynsfrihet internasjonalt har vi flere framgangsmåter:
For det første
har vi den bilaterale dialogen. De senere årene har regjeringa tatt
opp situasjonen for religiøse minoriteter på ulikt nivå med en lang
rekke land. Egypt og Iran kan i denne sammenheng nevnes som eksempler.
For det andre:
Norge har som ett av ganske få land en egen spesialrepresentant
for tros- og livssynsfrihet i Utenriksdepartementet, som bidrar
gjennom sitt internasjonale nettverk. Utenriksdepartementet har
også tatt initiativ til å opprette stedlige grupper der hvor våre ambassader
deltar aktivt.
For det tredje:
Multilaterale organisasjoner står veldig sentralt i vårt arbeid.
Tematikken er høyt prioritert, både i FN, i OSSE og i Europarådet.
En av de mekanismene vi bruker aktivt, er Menneskerettighetsrådets
UPR, altså Universal Periodic Review, der alle land høres hvert femte
år, og der tros- og livssynsfrihet og religiøse minoriteter er blant
de temaene vi ofte tar opp og gir anbefalinger om til andre land.
FNs høykommissær for menneskerettigheter er en av Norges viktigste
partnere, og vi samarbeider tett om arbeidet for religiøse minoriteters rettigheter
på landnivå.
For det fjerde
vil jeg påpeke vårt tette samarbeid med både norsk og internasjonalt
sivilt samfunn. Ett av tiltakene er økonomisk støtte til sivilsamfunn
i aktuelle land gjennom Norads tilskuddsordning for styrking av tros-
og livssynsminoriteters rettigheter. UD deltar aktivt i dialogen
med sivilt samfunn og har instruert Norad om å intensivere innsatsen.
En rekke norske organisasjoner mottar støtte til sitt arbeid gjennom
denne ordningen.
Direkte fra UD
samarbeides det for øvrig med en håndfull sentrale aktører, både
nasjonalt og internasjonalt. I denne sammenheng ønsker jeg å trekke
fram Minority Rights Group, som har særlig kompetanse på religiøse
minoriteters situasjon i Midtøsten. Jeg vil også trekke fram det
internasjonale parlamentarikernettverket, som flere i Stortinget
er direkte engasjert i, samt Stefanusalliansen. Alle disse har vi
nå flerårige rammeavtaler med. Gjennom vårt samarbeid med amerikanske Freedom
House bidrar Norge til å gi direkte støtte og beskyttelse til forfulgte
og utsatte individer og grupper.
UD tildeler også
midler via utenriksstasjonene, altså ambassadene våre, så de kan
bidra til arbeid for tros- og livssynsfrihet på landnivå. To eksempler
der aktiviteten er særlig stor, er Myanmar og Tyrkia.
Norge er en liten
aktør som hele tida må vurdere hvordan vi bruker ressursene, både
de menneskelige og de økonomiske, for å få best mulig resultater.
Det er da det korte svaret på representanten Heggelunds spørsmål
om hvordan regjeringa vil jobbe videre for å bedre situasjonen på
området tros- og livssynsfrihet.
Det lange svaret
på representantens spørsmål er å se på hvordan vi best kan knytte
arbeidet vårt tettere opp mot annen prioritert innsats på menneskerettighets-
og utviklingsområdet. La meg illustrere det med noen få eksempler:
UD har i mange
år samarbeidet nært med Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter,
som er internasjonalt anerkjent for sin kompetanse på antisemittisme.
De siste årene har UD jobbet sammen med senteret for å kunne trekke
systematisk på denne kompetansen i internasjonalt arbeid for å styrke
religiøse minoriteters rettigheter og forebygge folkemord.
På ytringsfrihetsområdet
har vi i en årrekke hatt et nært og godt samarbeid med International
Media Support. Ved årsskiftet mellom 2018 og 2019 inngikk vi en
tilleggsavtale med organisasjonen om tiltak for i større grad å
gi religiøse minoriteter plass i mediene.
Til slutt vil
jeg nevne de mulighetene som ligger i de store satsingene i utviklingspolitikken,
som helse og utdanning. Med utgangspunkt i FNs bærekraftsmål jobber vi
målrettet for å nå de mest marginaliserte, dem med størst risiko
for å falle utenfor. Det gjelder ikke minst religiøse minoriteter.
Vi støtter nå
et dansk–norsk arbeid hvor den norske Stefanusalliansen er en sentral
partner. Senere denne måneden samler dette prosjektet internasjonale
eksperter i Oslo for å drøfte tiltak for å sikre at både kvinners
rettigheter og tros- og livssynsfriheten tas vare på i arbeidet
med global utdanning.
Religiøse minoriteter
er ofte svært utsatt, ikke minst i konfliktområder. Vi trenger politiske
løsninger på konfliktene, som kan motvirke økende splittelse langs
sekteriske skillelinjer. Vi ser utallige eksempler på at kristne utsettes
for trakassering, diskriminering og overgrep. Angrepene på Sri Lanka
i påsken illustrerer dette i all sin grusomhet. Vi hører dramatiske
historier om situasjonen for mange av Midtøstens minoriteter. I
en periode var det en rekke angrep på kristne i Egypt, og før det
i Irak. Da Nadia Murad fikk Nobels fredspris i 2019, rettet det
igjen verdens oppmerksomhet mot de umenneskelige lidelsene jesidi-folket
har gått gjennom. Attentater mot ahmadiyya-muslimer i Pakistan,
diskriminering av sunnimuslimer i Iran og sjiamuslimer i Bahrain
skjer altfor ofte. Behandlingen av bahaiene i Iran kan også føyes til
denne altfor lange lista, og ikke minst angrepet på muslimer i New
Zealand nylig.
Å rangere hvilke
minoriteter som er mest utsatt, er likevel ikke konstruktivt. Diskriminering
og vold på grunnlag av religion rammer bredt, i mange verdensdeler
og land.
I spørsmål knyttet
til tros- og livssynsfrihet og religiøse minoriteters sårbarhet
skal det aldri være tvil om hvor Norge står. Arbeidet for tros-
og livssynsfrihet handler om å verne om helt grunnleggende menneskerettigheter.
Å ta vare på marginaliserte grupper fra ulike trosretninger vil
alltid være en prioritet for Norge.
Stefan Heggelund (H) [12:44:22 ] : Jeg vil takke for et veldig
godt svar. Jeg er glad for at regjeringen så tydelig både har prioritert
dette området og vil prioritere det i framtiden.
Jeg synes det
var spesielt interessant å høre hva statsråden sa om sivilt samfunn,
altså tros- og livssynssamfunn, både religiøse og sekulære, som
ofte ikke har de nødvendige administrative og byråkratiske musklene
til å håndtere f.eks. bistandspenger, og om hvordan det da er mulig
å involvere dem i utviklingsarbeidet videre, siden de tross alt
er så sentrale aktører.
Det jeg lurer
på, er om statsråden kunne si litt mer om hvordan hun opplever at
dette spørsmålet står på agendaen i andre land med trosfrihet, og
hvordan man klarer å involvere flere land i dette arbeidet. Som
sagt så vi fra undersøkelsen til Pew Research Center at det har blitt
flere land som har flere restriksjoner på trosfriheten. Kunne man
si litt om hvordan andre land med trosfrihet prioriterer dette arbeidet?
Samtidig ser vi
også at enkelte bevegelser, ytre høyre-bevegelser, bruker dette
også i demokratiske samfunn med høy eller full, stor grad av religionsfrihet
– bruker religion som et politisk pressmiddel, som en mulig trussel
mot samfunnet man lever i. Så hvis statsråden også kunne reflektere
litt over det, ville jeg bli veldig glad for det. Jeg takker selvfølgelig
for svaret så langt.
Presidenten: Presidenten
vil bare understreke at utenriksministeren skal tiltales som utenriksminister. Det
er kanskje flisespikking, men rett skal være rett.
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [12:46:43 ] : Jeg skal
nok finne rom i mitt hjerte til å tilgi representanten Heggelund
dette.
Det er viktige
problemstillinger representanten Heggelund tar opp i sitt tilsvar.
Jeg vil gjerne få gripe fatt i det han sa knyttet til opplevelsen
av hvordan dette er på agendaen i andre land med trosfrihet. Den
erfaringen vi har gjort oss de senere årene, er at for å nå igjennom med
både kritikk og samarbeid på dette området, er vi avhengig av å
danne bredere allianser enn det vi kanskje har vært vant til tidligere.
Sagt på en annen måte: Hvis det kun er kristne, vestlige land som
fremmer kritikken, har den ikke særlig stort gjennomslag. Hvis vi
derimot prøver å nå bredere ut, allierer oss med land vi ikke alltid allierer
oss med ellers, eller der vi ser at både religionen og kulturen
er forskjellig, er også muligheten for å nå gjennom overfor enkelte
land større. Den erfaringen har vi gjort oss på mange områder innenfor
menneskerettighetsarbeid.
Jeg mener det
er en ganske viktig erfaring, for i noen sammenhenger opplever også
religiøse minoriteter at de utsettes for større risiko og fare dersom
de kun forbindes med vestlig støtte. Veldig mye av det arbeidet
vi gjør når det gjelder grunnleggende menneskerettigheter, handler
om to ting. Det ene er ikke å gjøre skade, altså ikke utsette menneskerettighetsforkjempere
eller marginaliserte grupper for større fare og risiko ved måten
vi agerer på, og det andre er å oppnå resultater. Da må vi ta i
bruk ulike virkemidler, og blant de virkemidlene er altså det jeg
vil si er en pragmatisk og fleksibel holdning til hvordan vi bygger
allianser for å nå gjennom.
Jeg opplever at
spørsmålet er mer på agendaen mange steder nå enn det var for bare
fem år siden. Jeg tror dels det har sammenheng med at mange land
ser hvor nær sammenhengen også er mellom den generelle utviklingen
av et land og det å innvilge tros- og livssynsfrihet på de helt
grunnleggende vilkårene som menneskerettighetskonvensjoner oppstiller.
Så tror jeg også at det fra mange andre land fokuseres mer på det
nå enn tidligere, og at det bidrar til å løfte oppmerksomheten om
det, og at flere land som har sterke begrensninger på tros- og livssynsfrihet,
opplever at det er mer belastende enn det har vært tidligere.
Nå vil jeg skynde
meg å legge til at det ikke er bildet overalt. I noen sammenhenger,
og kanskje i land som i utgangspunktet både geografisk og kulturelt
står oss nær, ser vi også den motsatte situasjonen, at den typen kritikk
ikke bidrar til et endret atferdsmønster, men snarere tvert imot
at kritikk er mulig å bære og håndtere for en del land på en måte
vi kanskje ikke har sett tidligere.
Så bildet er flerleddet,
men jeg syns allikevel det er en veldig viktig problemstilling representanten
tar opp.
Tore Storehaug (KrF) [12:50:05 ] : Lat meg først takke representanten
Heggelund for interpellasjonen og utanriksministeren for hennar
positive svar. Utanriksministeren peika på at det har vore ei utvikling
– ei positiv utvikling – i fleire land dei siste fem åra, og det
er veldig bra. Det er òg veldig bra at Noreg dei siste åra har styrkt
innsatsen i samband med artikkel 18 i den universelle erklæringa
om menneskerettane, som slår fast tanke-, samvits- og religionsfridomen.
Kristeleg Folkeparti
har gjennom ei årrekkje teke initiativ til å styrkje vernet om trusfridomen,
fridomen til sjølv å velje livssyn, til å kunne skifte tru og religion
eller til å kunne gje uttrykk for trua si i praksis. Det er ein kamp
som vi må føre på fleire frontar.
Utanriksdepartementet
har eit eige minoritetsprosjekt, som er ei god plattform for norsk
engasjement. Trus- og livssynsfridom inngår i Noregs politiske dialog med
enkeltland, m.a. i Midtausten. Vidare er dette er eit spørsmål som
regelmessig blir teke opp i FN, og vern om religiøse minoritetar
får aukande plass i den humanitære bistanden. Dette er gode eksempel,
men dei er òg berre eksempel.
Dei siste åra
har vi sett avskyelege overgrep mot annleis truande. Den islamistiske
ekstremistorganisasjonen ISIL sette i verk eit terrorregime i det
dei sjølve kalla Den islamske staten. Dei som hadde ei anna tru, blei
utsette for forfølging og drap. ISIL fornekta ikkje berre alle menneske
sitt likeverd, men òg grunnprinsippa i demokratiet, i dei internasjonale
menneskerettane og i rettsstaten. Men det er feil å tru at grove
overgrep mot religiøse minoritetar berre fant stad i ISIL-kontrollerte
område i Irak og Syria. Det omtykte Pew Research Center har årleg
lagt fram rapportar om korleis trusfridomen blir krenkt. Deira siste
rapport, som det har vore referert til tidlegare i debatten, slår
fast at det er sterke, statlege restriksjonar på trusfridomen i
55 av verdas 198 land, og der 80 pst. av verdas befolkning bur.
I 54 land var det betydelege overgrep mot annleis truande frå ikkje-statlege
samfunnsgrupper. Når staten ikkje stoppar slike overgrep, risikerer
ein framvekst av valdelege angrep mot folk med eit anna livssyn,
rett og slett drap av annleis truande. Nasjonalistisk agitasjon
har auka og blir brukt til å eggje folk opp til overgrep mot religiøse
minoritetar. Talet på land der ulike religiøse grupper blei mobba
og trakasserte, har auka, viser denne rapporten.
Når ein ser på
dei 25 mest folkerike statane i verda, er det Egypt, Russland, India,
Indonesia og Tyrkia som generelt har det høgaste nivået av religiøse
restriksjonar. Kina har mest statlege restriksjonar, mens India
har det høgaste nivået av overgrep utført av samfunnsgrupper. Dette
er to av verdas mest folkerike statar, så offera er mange.
Overgrep mot trusfridomen
er ein viktig indikator og ein god indikator på når det er fare
for menneskerettane òg meir generelt. Tankefridom, trusfridom og ytringsfridom
er avgjerande for å sikre at enkeltmenneske skal kunne kjenne seg
frie, og vi som er folkevalde, er òg nøydde til å ta ein aktiv del
i det arbeidet. Difor er det viktig at ein dei siste åra har satsa
på å byggje opp eit internasjonalt nettverk av parlamentarikarar
som no får prinsipiell og praktisk kunnskap om korleis vi kan sikre betre
vern av trus- og livssynsfridomen i våre land og internasjonalt.
Noreg har spela ei viktig rolle i oppbygginga av dette nettverket
som vi no ser vekse fram.
Forsvaret av dei
sentrale menneskerettane er viktig i norsk utanriksteneste, og eg
vil gjerne høyre meir om korleis utanriksministeren vil sikre at
diplomatar og byråkratar i utanrikstenesta har god nok kunnskap
om og forståing for religions- og trusfridom.
Så vil eg avslutningsvis
framheve det sivile samfunnet, der det er mange organisasjonar som
gjer ein viktig innsats for tanke-, trus- og ytringsfridomen. Dei
spenner frå organisasjonar med eit breitt fokus, som Amnesty International
og Helsingforskomiteen, til organisasjonar som jobbar spesielt med
trusfridomen, som Åpne Dører og Stefanusalliansen. Vi treng eit
samspel mellom fleire aktørar for å lykkast og for å sikre at både
små og store tek ansvar, ikkje berre tek kortsiktige omsyn og lèt
eiga interesse stå i vegen for eit prinsippfast arbeid for menneskerettar.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) [12:54:53 ] : Jeg vil starte med
å takke representanten Heggelund for interpellasjonen og utenriksministeren
for gode svar og perspektiver på et meget krevende og viktig saksfelt.
Samtidig vil jeg
utfordre statsråden på noen helt konkrete spørsmål. For kort tid
siden ble det kjent at den kristne tobarnsmoren Asia Bibi fra Pakistan,
som i fjor ble frikjent for blasfemi etter åtte år i fengsel med
en dødsdom, nå har forlatt landet og har ankommet Canada. Hun måtte
forlate hjemlandet på grunn av de voldsomme opptøyene etter frifinnelsen.
Ekstremister har krevd henne hengt og truet dommerne i saken på
livet.
Asia Bibis to
døtre har i flere måneder vært i Canada og ventet på moren. Saken
har skapt store bølger i Pakistan. Både guvernør Salmaan Taseer
og den kristne minoritetsministeren Shahbaz Bhatti ble drept av
ekstremister i 2011, etter at de hadde forsvart Asia Bibi og kritisert landets
blasfemilov.
Det finnes millioner
av mennesker som blir diskriminert, trakassert, forskjellsbehandlet
og forfulgt på grunn av sin religion eller tro eller mangel på sådan.
Ifølge Pew Research Center lever 83 pst. av verdens befolkning i
land med store eller meget store begrensninger når det gjelder religion.
Nylig omtalte
BBC en ny, britisk rapport, bestilt av utenriksminister Jeremy Hunt,
som konkluderer med at forfølgelsen av kristne i enkelte deler av
verden nærmer seg det som kan karakteriseres som folkemord. Rapporten
advarer om at kristendommen faktisk er i fare for å bli utryddet
fra deler av Midtøsten, og viste spesielt til Irak og de palestinske
selvstyreområdene.
Det finnes mange
Asia Bibi-er som lever i frykt for sitt eget liv på grunn av tro.
Historien hennes viser at det nytter å løfte situasjonen til forfulgte
kristne høyere på dagsordenen. Jeg vil derfor utfordre utenriksministeren til
å si noe konkret om hvordan Norges holdning til trosfrihet og forfulgte
minoriteter blir møtt og fulgt opp av de organer Norge er en del
av. Utenriksministeren har allerede kommentert dette noe, men jeg
vil gjerne at hun utdyper svaret og sier lite grann om hva slags
strategier Norge velger i møter med andre land i de organer vi er
en del av.
For det andre:
Hvordan vil Norge jobbe for å hjelpe enkeltpersoner som Asia Bibi
med å finne et trygt sted å bo der religion ikke kvalifiserer til
å bli forfulgt og truet?
Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [12:58:12 ] : Vi i Kristelig
Folkeparti setter trosfriheten høyt. Det er en helt grunnleggende
verdi som det er viktig å verne om. Jeg vil i min taletid her i
dag fortelle en annen kvinnes historie, og det har jeg fått hennes
tillatelse til å gjøre i denne viktige saken. Hennes historie viser
oss at tall og statistikk, slik representanten Heggelund henviser
til, faktisk er ekte mennesker – mennesker i store, store antall. Jeg
leser:
«Mitt navn er Gulnar, og jeg er
uigur. Jeg er oppvokst nordvest i Kina, ved byen Ghulja, i det uigurske
området. Området ligger i Xinjiang-regionen, som er området der
det i dag er opp mot en million mennesker fra etniske minoriteter
som holdes innesperret i interneringsleire uten tiltale eller dom.
Dette området var allerede sterkt kontrollert av Kina da jeg vokste
opp. Jeg kan spesielt huske da Kina tok kontroll over skoleverket.
Barn helt ned til barnehagealder ble pålagt nye politiske retningslinjer
om å skifte språk fra uigursk til kinesisk. Det ble forbudt å snakke
uigursk selv i private hjem. Det ble også samlet inn og registrert
DNA-prøver fra alle uigurer. Ikke lenge etterpå ble det forbud mot
å være muslim.
Disse forbudene ble håndhevet av
grupperinger, både militære og sivile, som ble etablert i alt fra offentlige
institusjoner til private nabolag. Den sosiale kontrollen var enorm.
Jeg husker at flere av mine medstudenter på universitetet plutselig
kunne forsvinne. Vi fikk høre etterpå at de var arrestert.
Jeg var et menneske i et land som
fratok meg alle mine rettigheter. Jeg ble tvunget til å snakke kinesisk,
jeg kunne ikke bære hijab, jeg kunne ikke be, jeg kunne ikke faste,
mennesker rundt meg forsvant plutselig, og jeg ble overvåket i studentboligen
jeg bodde i. Jeg hadde ikke noe vern, ingen beskyttelse. Jeg var
redd.»
Denne kvinnen
var her i Stortinget og talte i regi av kvinnedagen. Hun takker
den dag i dag den norske kvinnen hun møtte på den norske ambassaden
i Beijing, for sitt liv.
Jeg støtter derfor
representanten Heggelunds spørsmål om hvordan regjeringen vil jobbe
videre for å bedre situasjonen for bl.a. uigurer som opplever trakassering på
grunnlag av sin tro.
Stefan Heggelund (H) [13:01:00 ] : Jeg har lyst å takke for
en god og viktig debatt og for utenriksministerens svar. Jeg har
også lyst å takke representantene Gleditsch Lossius, Storehaug og
Grøvan for svært gode bidrag i denne debatten.
På disse om lag
40 minuttene mener jeg vi virkelig har fått fram den store kompleksiteten
i dette spørsmålet, både om hvordan tros- og livssynsfrihet er en
temperaturmåler for situasjonen for andre rettigheter, og om at
forfølgelsen ikke alltid nødvendigvis handler om religion eller
ikke-tro, men at det kan brukes og dekke over – som utenriksministeren
nevnte – f.eks. kamp om landrettigheter og frykt for undergraving
av det regimet som styrer landet.
Derfor er jeg
veldig takknemlig for utenriksministerens svar om hvor mange fronter
man jobber på for å bedre trosfriheten: bilateralt, gjennom samarbeid med
andre land med stor grad av trosfrihet, ved å søke nye allianser,
og ikke minst også gjennom samarbeid med multilaterale organisasjoner.
Dette er et viktig
arbeid som må prioriteres. Rapporten fra Pew Research Center, som
det har blitt referert til mange ganger i løpet av denne debatten,
viser også hvordan dette haster for alle menneskene som lever med
enten myndighetsbaserte eller sivile restriksjoner på sin tros-
og livssynsfrihet.
Jeg har lyst til
å si tusen hjertelig takk for debatten vi har hatt.
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [13:03:14 ] : Jeg vil
også takke for en god debatt og ikke minst også for innsiktsfulle
innlegg fra engasjerte stortingsrepresentanter, det setter jeg stor
pris på. Jeg skal på veldig kort tid prøve å svare på noen av de
spørsmålene som kom.
Tore Storehaug
spurte om hvordan vi jobber med å sikre at diplomater og byråkrater
har nok kunnskap og informasjon. Vi har egne kurs på UDs kompetansesenter
som omhandler arbeidet med religiøse minoriteter. Vi har også utarbeidet
en egen veileder som vi bruker både på ambassadene og i hele utenrikstjenesten
for å gjøre dette arbeidet best mulig. Samtidig mener jeg det er
viktig å erkjenne den store kontekstforståelsen og kompetansen våre
ambassader og utestasjoner har, og som for oss er en veldig viktig
brikke i det arbeidet vi gjør. Ikke minst er det ute på ambassadene,
gjennom både øremerkede midler de får til å drive dette arbeidet, og
partnerskapene de lager i de ulike landene, veldig mye godt arbeid
som gjøres for religiøse minoriteter og for tros- og livssynsfrihet.
Når det gjelder
spørsmålet fra representanten Grøvan om strategier, var jeg litt
inne på det i min innledning også. Jeg mener at gjennom det arbeidet
vi gjør på mange plan – både bilateralt, multilateralt gjennom partnerskap
vi har med ulike land, og ikke minst partnerskapet vi har med sivilsamfunnet,
som er uhyre viktig i denne sammenhengen – bidrar vi til å kunne
hjelpe dem som er spesielt utsatte i enkelte land. Vi bidrar også økonomisk
til ordninger som hjelper enkeltmennesker som av ulike årsaker er
forfulgte. Det mener vi er et viktig arbeid.
Til slutt til
de spørsmålene som kom fra representanten Gleditsch Lossius: Som
representanten kanskje husker, hadde vi i mars Kina inne til høring
i Menneskerettighetsrådet. Norge var blant de landene som ga anbefalinger,
og en av de anbefalingene vi ga, handlet nettopp om situasjonen
i Xinjiang og muligheten for og anbefalingen om at man må slippe
til observatører som kan få se hele bildet. Dette var også ett av
de temaene som var på dagsordenen i forbindelse med statsbesøket i
oktober – det å faktisk påpeke at på mange områder går det kinesiske
samfunnet i positiv retning, særlig når det gjelder reduksjon av
fattigdom osv., men at vi ser flere utfordringer når det gjelder
spørsmålet om religiøse minoriteter. Det er også en tematikk som
vi har tatt opp i UPR i FNs menneskerettighetsråd tidligere, og
det er en tematikk vi også følger.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 4 er dermed avsluttet.
Presidenten foreslår
at sakene nr. 5–7 behandles under ett.
– Det anses vedtatt.