Stefan Heggelund (H) [12:27:55]: I artikkel 18 i FNs menneskerettighetserklæring kan vi lese:

«Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.»

Det er ikke bare menneskerettighetserklæringen som stadfester trosfriheten. Den er nedfelt i artikkel 18 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og i erklæringen om avskaffelse av alle former for intoleranse og diskriminering på grunnlag av religion eller livssyn av 1981. Den er også stadfestet i en rekke regionale dokumenter.

Trosfrihet er en grunnleggende menneskerettighet. Det er en rettighet vi tar for gitt i Norge fordi vi nyter den hver dag uten tanke på hva som skulle kunne skje med oss, uansett hva vi ikke tror på eller tror på, uansett hvilket livssyn vi skulle ønske å misjonere. Vi tar den for gitt, fordi vi er vant til å ha en åpen debatt om livssyn. Vi ser det i sosiale medier, og vi ser det i avisspaltene daglig: ateister som utfordrer religiøse og religiøse som utfordrer ateister. Takk og lov for at vi har det slik! Tanken på at vi skulle kunne bli straffet for en tanke, for en tro, for rett og slett å stille seg selv eller andre et metafysisk spørsmål, et teologisk spørsmål, eller for å komme med teorier, er helt utenkelig for oss. Den burde ikke være det. Mange mennesker lever nemlig under den virkeligheten, at tanken din, troen din, er noe du kan bli straffet for.

83 pst., og jeg gjentar det tallet, for det er vanskelig å forholde seg til – 83 pst. av verdens befolkning lever i land der man risikerer vesentlige begrensninger i utøvelsen av religion. Så fremmed er trosfrihet for mange at man ikke engang helt kan definere hva det er for noe, hva det vil innebære å ha det, og i alle fall ikke hvordan man kan kjempe for det. Det betyr at kampen for trosfrihet foregår på minst to fronter samtidig. Det handler både om kompetansebygging for innbyggere i land som lider under manglende trosfrihet, og at liberale demokratier legger press på andre lands menneskerettighetsbrudd.

Utviklingen internasjonalt er foruroligende. Ifølge Pew Research Centers niende årlige undersøkelse om trosfrihet var 2016 et år med flere restriksjoner mot trosfrihet. Andelen land med veldig høye nivåer av restriksjoner iverksatt av myndigheter, steg fra 25 pst. til 28 pst. fra 2015 til 2016. Det er det høyeste nivået siden 2013 og bare 1 prosentpoeng under toppåret, hvis man kan kalle det det, 2012, da tallet var 29 pst.

Samtidig kan sivile aktører legge press på religions- og livssynsfriheten. Enkeltpersoner, lokalsamfunn, grupper eller organisasjoner kan true trosfriheten gjennom trusler, vold, trakassering, angrep på gudshus, eiendom eller individer som tilhører tros- og livssynssamfunn. Mange ganger blir slike handlinger ustraffet på grunn av at myndighetene mangler enten vilje eller mulighet til å gå etter de skyldige. En slik passiv holdning belønner de trangsynte og forsterker deres samfunnsfiendtlighet. Andelen land med høy eller veldig høy grad av samfunnsfiendtlighet når det gjelder religion, ligger stabilt på 27 pst.

Totalt sett var det 83 land, eller 42 pst. av landene med høye eller veldig høye restriksjoner, myndighetsbasert eller sivilt basert, mot trosfrihet. I 2007 var det 29 pst. av landene, og i 2015 var det 40 pst. av landene.

Samtidig bør spørsmålet også settes inn i en enda større sammenheng. Det ser vi også fra Granavolden-plattformen, der regjeringen også vil fremme tros- og livssynsfrihet i utviklingspolitikken.

Trosfrihet henger sammen med bærekraftsmålene. Tros- og livssynsminoriteter er overrepresentert blant verdens fattige, de er sårbare i krig og konflikt, og de lider under diskriminering og undertrykkende politikk. Flere av bærekraftsmålene kan kobles opp mot trosfrihetsspørsmålet, og kanskje spesielt målene som er hovedprioritet for Norge – utdanning, likestilling mellom kjønnene, mindre ulikhet og fred og rettferdighet.

I regjeringsplattformen varsles det at man skal knytte krav om fremgang til flere felt, bl.a. tros- og livssynsfrihet, for å kunne motta bistand. Det er en politikk jeg støtter helhjertet opp om, og jeg vil gjerne høre utenriksministerens refleksjoner rundt hvordan dette vil se ut i praksis. Regjeringen sier også at den vil komme med en strategi for å sikre at minoriteter, herunder bl.a. tros- og livssynsminoriteter, blir hensyntatt i relevante satsinger.

I Meld. St. 24 for 2016–2017, Felles ansvar for felles fremtid – Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk, slo regjeringen fast at man skal øke satsingen på beskyttelse av religiøse minoriteter kraftig, og opprette en ny støtteordning for å mobilisere internasjonale partnere.

Dette viser en regjering og en utenriksminister som tar trosfrihetsspørsmål på alvor, og som alltid har vist engasjement i dette dypt viktige spørsmålet. Med bakgrunn i det som står i regjeringsplattformen og i meldingen Felles ansvar for felles fremtid – kan utenriksministeren fortelle hvordan hun tenker å jobbe videre for å bedre situasjonen for undertrykte tros- og livssynsminoriteter?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [12:34:21]: La meg først få benytte anledningen til å takke representanten Heggelund for å ta opp dette viktige temaet.

Det er riktig som representanten sier, at regjeringa har et stort engasjement for tros- og livssynsfrihet. Det er i dag over 80 pst. av verdens befolkning som lever i land der tros- og livssynsfriheten begrenses, og det til dels veldig sterkt. Derfor har regjeringa også de siste årene gitt arbeidet med tros- og livssynsfrihet et ordentlig løft. For 2018 viser anslagene at i overkant av 80 mill. kr ble brukt til å fremme tros- og livssynsfrihet, og det kommer i tillegg til annet menneskerettighetsarbeid som også henger sammen med dette – det kommer jeg litt tilbake til. Dette inkluderer arbeidet for religiøse minoriteters rettigheter. Beløpet kommer til å øke noe nå i 2019, og til sammenligning var tilsvarende beløp i 2013 10 mill. kr.

Trosfrihet er nedfelt bl.a. i FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter, og troen betyr veldig mye for veldig mange. Det var også årsaken til at jeg i fjor høst tok initiativ til en nasjonal konferanse om å spre kunnskap og styrke interessen i det norske samfunnet for tros- og livssynsfrihet internasjonalt. Det var stor oppslutning om konferansen, og jeg opplever at vi fikk belyst mange av de problemstillingene som representanten Heggelund også tar opp i sin interpellasjon.

Vi vet også at situasjonen for tros- og livssynsfrihet ofte er en temperaturmåler for situasjonen også for andre menneskerettigheter. Det er veldig alvorlig at mange grupper i en rekke land opplever diskriminering, trakassering og forfølgelse på grunn av sin tro, som Pew Research Center peker på i studien representanten viser til.

Men forfølgelse av religiøse minoriteter handler ikke alltid bare om religion. Situasjonen kan ofte være politisk sammensatt, og vi ser at religion i mange sammenhenger dekker over andre og kanskje enda mer grunnleggende utfordringer. Eksempler her kan være kamp om landrettigheter eller økonomiske ressurser. Frykt for at minoriteter skal ha for nære bånd til naboland og på den måten undergrave politisk stabilitet i hjemlandet, er også en faktor vi ser i en del land. Det er flere aktører som derfor kan ha stor interesse av å sette slike konflikter inn i en religionssammenheng, for å bygge opp om identitet og skape en motsetning mellom oss og dem. Dette kjenner vi så altfor godt fra vår egen historiske erfaring i Europa.

Selv om vi ser utfordringer i dette arbeidet, er det også muligheter, om vi leter i en bredere menneskerettighetstilnærming. Stikkord kan i denne sammenheng også være bygging av rettsstat, bekjempelse av straffrihet, dokumentasjon av overgrep mot religiøse minoriteter og ikke minst å bidra til at aktører kan møtes og drøfte tiltak for å fremme tros- og livssynsfrihet i eget land. Norge er – uten at jeg skal gå i detalj – også involvert i flere dialoginitiativer i konflikter rundt i verden som har nettopp religiøs dialog og forståelse som ett av sine hovedtemaer.

For å fremme tros- og livssynsfrihet internasjonalt har vi flere framgangsmåter:

For det første har vi den bilaterale dialogen. De senere årene har regjeringa tatt opp situasjonen for religiøse minoriteter på ulikt nivå med en lang rekke land. Egypt og Iran kan i denne sammenheng nevnes som eksempler.

For det andre: Norge har som ett av ganske få land en egen spesialrepresentant for tros- og livssynsfrihet i Utenriksdepartementet, som bidrar gjennom sitt internasjonale nettverk. Utenriksdepartementet har også tatt initiativ til å opprette stedlige grupper der hvor våre ambassader deltar aktivt.

For det tredje: Multilaterale organisasjoner står veldig sentralt i vårt arbeid. Tematikken er høyt prioritert, både i FN, i OSSE og i Europarådet. En av de mekanismene vi bruker aktivt, er Menneskerettighetsrådets UPR, altså Universal Periodic Review, der alle land høres hvert femte år, og der tros- og livssynsfrihet og religiøse minoriteter er blant de temaene vi ofte tar opp og gir anbefalinger om til andre land. FNs høykommissær for menneskerettigheter er en av Norges viktigste partnere, og vi samarbeider tett om arbeidet for religiøse minoriteters rettigheter på landnivå.

For det fjerde vil jeg påpeke vårt tette samarbeid med både norsk og internasjonalt sivilt samfunn. Ett av tiltakene er økonomisk støtte til sivilsamfunn i aktuelle land gjennom Norads tilskuddsordning for styrking av tros- og livssynsminoriteters rettigheter. UD deltar aktivt i dialogen med sivilt samfunn og har instruert Norad om å intensivere innsatsen. En rekke norske organisasjoner mottar støtte til sitt arbeid gjennom denne ordningen.

Direkte fra UD samarbeides det for øvrig med en håndfull sentrale aktører, både nasjonalt og internasjonalt. I denne sammenheng ønsker jeg å trekke fram Minority Rights Group, som har særlig kompetanse på religiøse minoriteters situasjon i Midtøsten. Jeg vil også trekke fram det internasjonale parlamentarikernettverket, som flere i Stortinget er direkte engasjert i, samt Stefanusalliansen. Alle disse har vi nå flerårige rammeavtaler med. Gjennom vårt samarbeid med amerikanske Freedom House bidrar Norge til å gi direkte støtte og beskyttelse til forfulgte og utsatte individer og grupper.

UD tildeler også midler via utenriksstasjonene, altså ambassadene våre, så de kan bidra til arbeid for tros- og livssynsfrihet på landnivå. To eksempler der aktiviteten er særlig stor, er Myanmar og Tyrkia.

Norge er en liten aktør som hele tida må vurdere hvordan vi bruker ressursene, både de menneskelige og de økonomiske, for å få best mulig resultater. Det er da det korte svaret på representanten Heggelunds spørsmål om hvordan regjeringa vil jobbe videre for å bedre situasjonen på området tros- og livssynsfrihet.

Det lange svaret på representantens spørsmål er å se på hvordan vi best kan knytte arbeidet vårt tettere opp mot annen prioritert innsats på menneskerettighets- og utviklingsområdet. La meg illustrere det med noen få eksempler:

UD har i mange år samarbeidet nært med Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, som er internasjonalt anerkjent for sin kompetanse på antisemittisme. De siste årene har UD jobbet sammen med senteret for å kunne trekke systematisk på denne kompetansen i internasjonalt arbeid for å styrke religiøse minoriteters rettigheter og forebygge folkemord.

På ytringsfrihetsområdet har vi i en årrekke hatt et nært og godt samarbeid med International Media Support. Ved årsskiftet mellom 2018 og 2019 inngikk vi en tilleggsavtale med organisasjonen om tiltak for i større grad å gi religiøse minoriteter plass i mediene.

Til slutt vil jeg nevne de mulighetene som ligger i de store satsingene i utviklingspolitikken, som helse og utdanning. Med utgangspunkt i FNs bærekraftsmål jobber vi målrettet for å nå de mest marginaliserte, dem med størst risiko for å falle utenfor. Det gjelder ikke minst religiøse minoriteter.

Vi støtter nå et dansk–norsk arbeid hvor den norske Stefanusalliansen er en sentral partner. Senere denne måneden samler dette prosjektet internasjonale eksperter i Oslo for å drøfte tiltak for å sikre at både kvinners rettigheter og tros- og livssynsfriheten tas vare på i arbeidet med global utdanning.

Religiøse minoriteter er ofte svært utsatt, ikke minst i konfliktområder. Vi trenger politiske løsninger på konfliktene, som kan motvirke økende splittelse langs sekteriske skillelinjer. Vi ser utallige eksempler på at kristne utsettes for trakassering, diskriminering og overgrep. Angrepene på Sri Lanka i påsken illustrerer dette i all sin grusomhet. Vi hører dramatiske historier om situasjonen for mange av Midtøstens minoriteter. I en periode var det en rekke angrep på kristne i Egypt, og før det i Irak. Da Nadia Murad fikk Nobels fredspris i 2019, rettet det igjen verdens oppmerksomhet mot de umenneskelige lidelsene jesidi-folket har gått gjennom. Attentater mot ahmadiyya-muslimer i Pakistan, diskriminering av sunnimuslimer i Iran og sjiamuslimer i Bahrain skjer altfor ofte. Behandlingen av bahaiene i Iran kan også føyes til denne altfor lange lista, og ikke minst angrepet på muslimer i New Zealand nylig.

Å rangere hvilke minoriteter som er mest utsatt, er likevel ikke konstruktivt. Diskriminering og vold på grunnlag av religion rammer bredt, i mange verdensdeler og land.

I spørsmål knyttet til tros- og livssynsfrihet og religiøse minoriteters sårbarhet skal det aldri være tvil om hvor Norge står. Arbeidet for tros- og livssynsfrihet handler om å verne om helt grunnleggende menneskerettigheter. Å ta vare på marginaliserte grupper fra ulike trosretninger vil alltid være en prioritet for Norge.

Stefan Heggelund (H) [12:44:22]: Jeg vil takke for et veldig godt svar. Jeg er glad for at regjeringen så tydelig både har prioritert dette området og vil prioritere det i framtiden.

Jeg synes det var spesielt interessant å høre hva statsråden sa om sivilt samfunn, altså tros- og livssynssamfunn, både religiøse og sekulære, som ofte ikke har de nødvendige administrative og byråkratiske musklene til å håndtere f.eks. bistandspenger, og om hvordan det da er mulig å involvere dem i utviklingsarbeidet videre, siden de tross alt er så sentrale aktører.

Det jeg lurer på, er om statsråden kunne si litt mer om hvordan hun opplever at dette spørsmålet står på agendaen i andre land med trosfrihet, og hvordan man klarer å involvere flere land i dette arbeidet. Som sagt så vi fra undersøkelsen til Pew Research Center at det har blitt flere land som har flere restriksjoner på trosfriheten. Kunne man si litt om hvordan andre land med trosfrihet prioriterer dette arbeidet?

Samtidig ser vi også at enkelte bevegelser, ytre høyre-bevegelser, bruker dette også i demokratiske samfunn med høy eller full, stor grad av religionsfrihet – bruker religion som et politisk pressmiddel, som en mulig trussel mot samfunnet man lever i. Så hvis statsråden også kunne reflektere litt over det, ville jeg bli veldig glad for det. Jeg takker selvfølgelig for svaret så langt.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [12:46:43]: Jeg skal nok finne rom i mitt hjerte til å tilgi representanten Heggelund dette.

Det er viktige problemstillinger representanten Heggelund tar opp i sitt tilsvar. Jeg vil gjerne få gripe fatt i det han sa knyttet til opplevelsen av hvordan dette er på agendaen i andre land med trosfrihet. Den erfaringen vi har gjort oss de senere årene, er at for å nå igjennom med både kritikk og samarbeid på dette området, er vi avhengig av å danne bredere allianser enn det vi kanskje har vært vant til tidligere. Sagt på en annen måte: Hvis det kun er kristne, vestlige land som fremmer kritikken, har den ikke særlig stort gjennomslag. Hvis vi derimot prøver å nå bredere ut, allierer oss med land vi ikke alltid allierer oss med ellers, eller der vi ser at både religionen og kulturen er forskjellig, er også muligheten for å nå gjennom overfor enkelte land større. Den erfaringen har vi gjort oss på mange områder innenfor menneskerettighetsarbeid.

Jeg mener det er en ganske viktig erfaring, for i noen sammenhenger opplever også religiøse minoriteter at de utsettes for større risiko og fare dersom de kun forbindes med vestlig støtte. Veldig mye av det arbeidet vi gjør når det gjelder grunnleggende menneskerettigheter, handler om to ting. Det ene er ikke å gjøre skade, altså ikke utsette menneskerettighetsforkjempere eller marginaliserte grupper for større fare og risiko ved måten vi agerer på, og det andre er å oppnå resultater. Da må vi ta i bruk ulike virkemidler, og blant de virkemidlene er altså det jeg vil si er en pragmatisk og fleksibel holdning til hvordan vi bygger allianser for å nå gjennom.

Jeg opplever at spørsmålet er mer på agendaen mange steder nå enn det var for bare fem år siden. Jeg tror dels det har sammenheng med at mange land ser hvor nær sammenhengen også er mellom den generelle utviklingen av et land og det å innvilge tros- og livssynsfrihet på de helt grunnleggende vilkårene som menneskerettighetskonvensjoner oppstiller. Så tror jeg også at det fra mange andre land fokuseres mer på det nå enn tidligere, og at det bidrar til å løfte oppmerksomheten om det, og at flere land som har sterke begrensninger på tros- og livssynsfrihet, opplever at det er mer belastende enn det har vært tidligere.

Nå vil jeg skynde meg å legge til at det ikke er bildet overalt. I noen sammenhenger, og kanskje i land som i utgangspunktet både geografisk og kulturelt står oss nær, ser vi også den motsatte situasjonen, at den typen kritikk ikke bidrar til et endret atferdsmønster, men snarere tvert imot at kritikk er mulig å bære og håndtere for en del land på en måte vi kanskje ikke har sett tidligere.

Så bildet er flerleddet, men jeg syns allikevel det er en veldig viktig problemstilling representanten tar opp.

Tore Storehaug (KrF) [12:50:05]: Lat meg først takke representanten Heggelund for interpellasjonen og utanriksministeren for hennar positive svar. Utanriksministeren peika på at det har vore ei utvikling – ei positiv utvikling – i fleire land dei siste fem åra, og det er veldig bra. Det er òg veldig bra at Noreg dei siste åra har styrkt innsatsen i samband med artikkel 18 i den universelle erklæringa om menneskerettane, som slår fast tanke-, samvits- og religionsfridomen.

Kristeleg Folkeparti har gjennom ei årrekkje teke initiativ til å styrkje vernet om trusfridomen, fridomen til sjølv å velje livssyn, til å kunne skifte tru og religion eller til å kunne gje uttrykk for trua si i praksis. Det er ein kamp som vi må føre på fleire frontar.

Utanriksdepartementet har eit eige minoritetsprosjekt, som er ei god plattform for norsk engasjement. Trus- og livssynsfridom inngår i Noregs politiske dialog med enkeltland, m.a. i Midtausten. Vidare er dette er eit spørsmål som regelmessig blir teke opp i FN, og vern om religiøse minoritetar får aukande plass i den humanitære bistanden. Dette er gode eksempel, men dei er òg berre eksempel.

Dei siste åra har vi sett avskyelege overgrep mot annleis truande. Den islamistiske ekstremistorganisasjonen ISIL sette i verk eit terrorregime i det dei sjølve kalla Den islamske staten. Dei som hadde ei anna tru, blei utsette for forfølging og drap. ISIL fornekta ikkje berre alle menneske sitt likeverd, men òg grunnprinsippa i demokratiet, i dei internasjonale menneskerettane og i rettsstaten. Men det er feil å tru at grove overgrep mot religiøse minoritetar berre fant stad i ISIL-kontrollerte område i Irak og Syria. Det omtykte Pew Research Center har årleg lagt fram rapportar om korleis trusfridomen blir krenkt. Deira siste rapport, som det har vore referert til tidlegare i debatten, slår fast at det er sterke, statlege restriksjonar på trusfridomen i 55 av verdas 198 land, og der 80 pst. av verdas befolkning bur. I 54 land var det betydelege overgrep mot annleis truande frå ikkje-statlege samfunnsgrupper. Når staten ikkje stoppar slike overgrep, risikerer ein framvekst av valdelege angrep mot folk med eit anna livssyn, rett og slett drap av annleis truande. Nasjonalistisk agitasjon har auka og blir brukt til å eggje folk opp til overgrep mot religiøse minoritetar. Talet på land der ulike religiøse grupper blei mobba og trakasserte, har auka, viser denne rapporten.

Når ein ser på dei 25 mest folkerike statane i verda, er det Egypt, Russland, India, Indonesia og Tyrkia som generelt har det høgaste nivået av religiøse restriksjonar. Kina har mest statlege restriksjonar, mens India har det høgaste nivået av overgrep utført av samfunnsgrupper. Dette er to av verdas mest folkerike statar, så offera er mange.

Overgrep mot trusfridomen er ein viktig indikator og ein god indikator på når det er fare for menneskerettane òg meir generelt. Tankefridom, trusfridom og ytringsfridom er avgjerande for å sikre at enkeltmenneske skal kunne kjenne seg frie, og vi som er folkevalde, er òg nøydde til å ta ein aktiv del i det arbeidet. Difor er det viktig at ein dei siste åra har satsa på å byggje opp eit internasjonalt nettverk av parlamentarikarar som no får prinsipiell og praktisk kunnskap om korleis vi kan sikre betre vern av trus- og livssynsfridomen i våre land og internasjonalt. Noreg har spela ei viktig rolle i oppbygginga av dette nettverket som vi no ser vekse fram.

Forsvaret av dei sentrale menneskerettane er viktig i norsk utanriksteneste, og eg vil gjerne høyre meir om korleis utanriksministeren vil sikre at diplomatar og byråkratar i utanrikstenesta har god nok kunnskap om og forståing for religions- og trusfridom.

Så vil eg avslutningsvis framheve det sivile samfunnet, der det er mange organisasjonar som gjer ein viktig innsats for tanke-, trus- og ytringsfridomen. Dei spenner frå organisasjonar med eit breitt fokus, som Amnesty International og Helsingforskomiteen, til organisasjonar som jobbar spesielt med trusfridomen, som Åpne Dører og Stefanusalliansen. Vi treng eit samspel mellom fleire aktørar for å lykkast og for å sikre at både små og store tek ansvar, ikkje berre tek kortsiktige omsyn og lèt eiga interesse stå i vegen for eit prinsippfast arbeid for menneskerettar.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [12:54:53]: Jeg vil starte med å takke representanten Heggelund for interpellasjonen og utenriksministeren for gode svar og perspektiver på et meget krevende og viktig saksfelt.

Samtidig vil jeg utfordre statsråden på noen helt konkrete spørsmål. For kort tid siden ble det kjent at den kristne tobarnsmoren Asia Bibi fra Pakistan, som i fjor ble frikjent for blasfemi etter åtte år i fengsel med en dødsdom, nå har forlatt landet og har ankommet Canada. Hun måtte forlate hjemlandet på grunn av de voldsomme opptøyene etter frifinnelsen. Ekstremister har krevd henne hengt og truet dommerne i saken på livet.

Asia Bibis to døtre har i flere måneder vært i Canada og ventet på moren. Saken har skapt store bølger i Pakistan. Både guvernør Salmaan Taseer og den kristne minoritetsministeren Shahbaz Bhatti ble drept av ekstremister i 2011, etter at de hadde forsvart Asia Bibi og kritisert landets blasfemilov.

Det finnes millioner av mennesker som blir diskriminert, trakassert, forskjellsbehandlet og forfulgt på grunn av sin religion eller tro eller mangel på sådan. Ifølge Pew Research Center lever 83 pst. av verdens befolkning i land med store eller meget store begrensninger når det gjelder religion.

Nylig omtalte BBC en ny, britisk rapport, bestilt av utenriksminister Jeremy Hunt, som konkluderer med at forfølgelsen av kristne i enkelte deler av verden nærmer seg det som kan karakteriseres som folkemord. Rapporten advarer om at kristendommen faktisk er i fare for å bli utryddet fra deler av Midtøsten, og viste spesielt til Irak og de palestinske selvstyreområdene.

Det finnes mange Asia Bibi-er som lever i frykt for sitt eget liv på grunn av tro. Historien hennes viser at det nytter å løfte situasjonen til forfulgte kristne høyere på dagsordenen. Jeg vil derfor utfordre utenriksministeren til å si noe konkret om hvordan Norges holdning til trosfrihet og forfulgte minoriteter blir møtt og fulgt opp av de organer Norge er en del av. Utenriksministeren har allerede kommentert dette noe, men jeg vil gjerne at hun utdyper svaret og sier lite grann om hva slags strategier Norge velger i møter med andre land i de organer vi er en del av.

For det andre: Hvordan vil Norge jobbe for å hjelpe enkeltpersoner som Asia Bibi med å finne et trygt sted å bo der religion ikke kvalifiserer til å bli forfulgt og truet?

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [12:58:12]: Vi i Kristelig Folkeparti setter trosfriheten høyt. Det er en helt grunnleggende verdi som det er viktig å verne om. Jeg vil i min taletid her i dag fortelle en annen kvinnes historie, og det har jeg fått hennes tillatelse til å gjøre i denne viktige saken. Hennes historie viser oss at tall og statistikk, slik representanten Heggelund henviser til, faktisk er ekte mennesker – mennesker i store, store antall. Jeg leser:

«Mitt navn er Gulnar, og jeg er uigur. Jeg er oppvokst nordvest i Kina, ved byen Ghulja, i det uigurske området. Området ligger i Xinjiang-regionen, som er området der det i dag er opp mot en million mennesker fra etniske minoriteter som holdes innesperret i interneringsleire uten tiltale eller dom. Dette området var allerede sterkt kontrollert av Kina da jeg vokste opp. Jeg kan spesielt huske da Kina tok kontroll over skoleverket. Barn helt ned til barnehagealder ble pålagt nye politiske retningslinjer om å skifte språk fra uigursk til kinesisk. Det ble forbudt å snakke uigursk selv i private hjem. Det ble også samlet inn og registrert DNA-prøver fra alle uigurer. Ikke lenge etterpå ble det forbud mot å være muslim.

Disse forbudene ble håndhevet av grupperinger, både militære og sivile, som ble etablert i alt fra offentlige institusjoner til private nabolag. Den sosiale kontrollen var enorm. Jeg husker at flere av mine medstudenter på universitetet plutselig kunne forsvinne. Vi fikk høre etterpå at de var arrestert.

Jeg var et menneske i et land som fratok meg alle mine rettigheter. Jeg ble tvunget til å snakke kinesisk, jeg kunne ikke bære hijab, jeg kunne ikke be, jeg kunne ikke faste, mennesker rundt meg forsvant plutselig, og jeg ble overvåket i studentboligen jeg bodde i. Jeg hadde ikke noe vern, ingen beskyttelse. Jeg var redd.»

Denne kvinnen var her i Stortinget og talte i regi av kvinnedagen. Hun takker den dag i dag den norske kvinnen hun møtte på den norske ambassaden i Beijing, for sitt liv.

Jeg støtter derfor representanten Heggelunds spørsmål om hvordan regjeringen vil jobbe videre for å bedre situasjonen for bl.a. uigurer som opplever trakassering på grunnlag av sin tro.

Stefan Heggelund (H) [13:01:00]: Jeg har lyst å takke for en god og viktig debatt og for utenriksministerens svar. Jeg har også lyst å takke representantene Gleditsch Lossius, Storehaug og Grøvan for svært gode bidrag i denne debatten.

På disse om lag 40 minuttene mener jeg vi virkelig har fått fram den store kompleksiteten i dette spørsmålet, både om hvordan tros- og livssynsfrihet er en temperaturmåler for situasjonen for andre rettigheter, og om at forfølgelsen ikke alltid nødvendigvis handler om religion eller ikke-tro, men at det kan brukes og dekke over – som utenriksministeren nevnte – f.eks. kamp om landrettigheter og frykt for undergraving av det regimet som styrer landet.

Derfor er jeg veldig takknemlig for utenriksministerens svar om hvor mange fronter man jobber på for å bedre trosfriheten: bilateralt, gjennom samarbeid med andre land med stor grad av trosfrihet, ved å søke nye allianser, og ikke minst også gjennom samarbeid med multilaterale organisasjoner.

Dette er et viktig arbeid som må prioriteres. Rapporten fra Pew Research Center, som det har blitt referert til mange ganger i løpet av denne debatten, viser også hvordan dette haster for alle menneskene som lever med enten myndighetsbaserte eller sivile restriksjoner på sin tros- og livssynsfrihet.

Jeg har lyst til å si tusen hjertelig takk for debatten vi har hatt.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [13:03:14]: Jeg vil også takke for en god debatt og ikke minst også for innsiktsfulle innlegg fra engasjerte stortingsrepresentanter, det setter jeg stor pris på. Jeg skal på veldig kort tid prøve å svare på noen av de spørsmålene som kom.

Tore Storehaug spurte om hvordan vi jobber med å sikre at diplomater og byråkrater har nok kunnskap og informasjon. Vi har egne kurs på UDs kompetansesenter som omhandler arbeidet med religiøse minoriteter. Vi har også utarbeidet en egen veileder som vi bruker både på ambassadene og i hele utenrikstjenesten for å gjøre dette arbeidet best mulig. Samtidig mener jeg det er viktig å erkjenne den store kontekstforståelsen og kompetansen våre ambassader og utestasjoner har, og som for oss er en veldig viktig brikke i det arbeidet vi gjør. Ikke minst er det ute på ambassadene, gjennom både øremerkede midler de får til å drive dette arbeidet, og partnerskapene de lager i de ulike landene, veldig mye godt arbeid som gjøres for religiøse minoriteter og for tros- og livssynsfrihet.

Når det gjelder spørsmålet fra representanten Grøvan om strategier, var jeg litt inne på det i min innledning også. Jeg mener at gjennom det arbeidet vi gjør på mange plan – både bilateralt, multilateralt gjennom partnerskap vi har med ulike land, og ikke minst partnerskapet vi har med sivilsamfunnet, som er uhyre viktig i denne sammenhengen – bidrar vi til å kunne hjelpe dem som er spesielt utsatte i enkelte land. Vi bidrar også økonomisk til ordninger som hjelper enkeltmennesker som av ulike årsaker er forfulgte. Det mener vi er et viktig arbeid.

Til slutt til de spørsmålene som kom fra representanten Gleditsch Lossius: Som representanten kanskje husker, hadde vi i mars Kina inne til høring i Menneskerettighetsrådet. Norge var blant de landene som ga anbefalinger, og en av de anbefalingene vi ga, handlet nettopp om situasjonen i Xinjiang og muligheten for og anbefalingen om at man må slippe til observatører som kan få se hele bildet. Dette var også ett av de temaene som var på dagsordenen i forbindelse med statsbesøket i oktober – det å faktisk påpeke at på mange områder går det kinesiske samfunnet i positiv retning, særlig når det gjelder reduksjon av fattigdom osv., men at vi ser flere utfordringer når det gjelder spørsmålet om religiøse minoriteter. Det er også en tematikk som vi har tatt opp i UPR i FNs menneskerettighetsråd tidligere, og det er en tematikk vi også følger.