Stortinget - Møte tirsdag den 26. mars 2019

Dato: 26.03.2019
President: Morten Wold
Dokumenter: (Innst. 217 S (2018–2019), jf. Dokument 8:55 S (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [12:57:35]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om å innføre straffebestemmelser i lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder (Innst. 217 S (2018–2019), jf. Dokument 8:55 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det vert gjeve anledning til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [] (ordfører for saken): Boligspekulanter tjener mye i dagens utleiemarked, dette på bekostning av ungdom som vil inn i boligmarkedet og kjøpe seg sin første leilighet, eller godt voksne som har leid en leilighet i et langt liv, og som får en mulighet til å kjøpe leiligheten de har leid så lenge. Vi vil ha endringer både i lover og i praksis som skal gjøre det lettere for leietakere å bli eiere av egen bolig.

En rekke reportasjer i Dagens Næringsliv har vist at en boligspekulant har omgått bestemmelsene i leiegårdsloven og unnlatt å melde inn kjøp av leiegårder til Oslo kommune. Å omgå disse bestemmelsene kan gi stor økonomisk vinning på bekostning av leietakere med begrensede økonomiske ressurser. Boligspekultanten Ivar Tollefsen og hans selskap har de siste årene bygget opp sin portefølje av leiegårder i Oslo. Bladet Kapital har utropt ham til Norges eiendomskonge, og gjennom det børsnoterte svenske selskapet Heimstaden eier han altså over 39 000 leiligheter i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland og Nederland til en bokført verdi på 76 milliarder svenske kroner. Siden i fjor høst har firmaet måttet svare på påstander om brudd på lov om kommunal forkjøpsrett og eierseksjonsloven ved manglende varsling ved kjøp av leiegårder i Oslo. Selskapet har innrømmet at de i flere tilfeller har glemt å melde fra om eiendomskjøp, i strid med loven.

Nå vil vi at brudd på loven må føre til sanksjoner for dem som bryter loven. Vi vil innføre bøter, fengsel og foretaksstraff for dem som bryter denne loven. Høyreregjeringen synes ikke det er nødvendig. Synes Høyre det er greit at vi har boligspekulanter som opererer i en såpass stor skala i Oslo? Vi foreslår videre flere endringer i loven som er nødvendige for å nå målet om at flere skal gå fra å leie til å eie egen bolig. Vi vil gi Husbanken muligheten til å stille garanti eller gi lån for hele kjøpesummen. Hvorfor er ikke regjeringen villig til å satse på Husbanken som en aktør i boligmarkedet, gi Husbanken en større rolle, nye samfunnsoppdrag?

Vi ønsker å øke Husbankens utlånsramme. Regjeringen reduserte utlånsrammen i Husbanken fra 17 mrd. kr til 16 mrd. kr i årets budsjett, og med det svekker regjeringen Husbanken som boligpolitisk verktøy. Arbeiderpartiet støtter ikke nedbyggingen av Husbanken, og i vårt alternative budsjett for 2019 økte vi huslånsrammen fra 16 mrd. kr til 25 mrd. kr. Dette er med på å kunne gi den statlige banken finansielle muskler til bl.a. å bidra for leiegårder som tas på kommunalt forkjøp.

Videre foreslår vi at gårdeiere ikke skal kunne kaste ut leietakere mens forkjøpsprosessen pågår. Vi foreslår at beboere skal gis mulighet til å kjøpe leiegården også når leiegården inngår i en større transaksjon, f.eks. som en del av et eiendomsselskap, og ikke bare selve leiegården. Vi foreslår at tidsfristen for vedtak om å benytte kommunens forkjøpsrett bør økes fra fire måneder til mellom seks og åtte måneder. Og vi foreslår at kommunens veilednings- og opplysningsplikt må bli tydeligere i loven.

Med dette tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet er med på.

Magne Rommetveit hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Då har representanten Siri Gåsemyr Staalesen teke opp dei forslaga ho refererte til.

Mari Holm Lønseth (H) []: For Høyre er det et mål at alle mennesker skal ha et trygt og godt sted å bo. Det norske selveierdemokratiet, hvor 80 pst. av oss bor i en bolig som eies av husstanden selv, bidrar nettopp til å skape gode bomiljøer, men også til å spre makt og gi den enkelte den selvrespekten som følger med å eie en egen bolig. Det er Høyre og regjeringens mål at vi skal holde fast ved selveierdemokratiet og jobbe for at alle som ønsker det, skal kunne eie sin egen bolig.

Leiegårdsloven ble vedtatt på 1970-tallet, og målet var da å legge til rette for at flere skulle kunne eie sin egen bolig, men også at kommunen skulle ha tilgang på egnede gårder til bruk som f.eks. studentboliger. Men siden den gang har boligmarkedet endret seg – og det til det bedre. Vi har fått et deregulert bolig- og kredittmarked, vi har fått en EØS-avtale som sikrer likebehandling mellom offentlige og private aktører, og den private boligsektoren har blitt mer moderne og profesjonell og sikrer oss også et bredt spekter av boliger på det frie markedet.

Da komiteen hadde høring om saken, ble det også tydelig at det var andre forhold ved leiegårdsloven som var utdatert, enn mangel på melding ved overdragelse av leiegården. Det er tydelig at denne boliglovgivningen ikke har blitt endret i takt med boligmarkedet for øvrig. Derfor mener Høyre og regjeringspartiene at loven bør gjennomgås, nettopp for å se om det er behov for noen endringer, og hvilke endringer som må gjøres for å oppnå formålet om at folk skal ha muligheten til å eie sin egen bolig. En slik helthetlig gjennomgang av loven vet vi at regjeringen vil sette i gang med.

Loven bør gjennomgås med et mye videre perspektiv enn spørsmålet om å straffe dem som velger å ikke følge loven. Dagens Næringsliv har i en artikkelserie avslørt hvordan aktører i markedet bevisst eller ubevisst omgår loven, og derved også kan få et stort overskudd. Jeg skal ikke kommentere de sakene spesielt, men generelt er det veldig kritikkverdig om aktører velger å ikke følge lover og regler som er vedtatt av Stortinget. Men premisset til Rødt og Arbeiderpartiet er at disse lovbruddene ikke kan håndheves i dag. Det stemmer ikke. Man beholder retten til forkjøpsrett i lang tid, selv om melding ikke er sendt, og blir loven brutt, kan det forfølges med sivile søksmål, og de som har rett på å kjøpe boligen de leier, vil også kunne benytte seg av den retten.

Men Høyre lytter også og ser at det er mange som har utfordringer, at lovverket framstår vanskelig å praktisere, og derfor er løsningen for at enda flere skal kunne eie sin egen bolig, en videre gjennomgang enn å vedta straffesanksjoner. Det er ikke sikkert at det er straff i seg selv som er riktig virkemiddel, for det å skrive ut en bot til en aktør ville ikke nødvendigvis gjort at en leietaker fikk brukt retten sin til å kjøpe boligen. Derimot ville f.eks. enklere og klarere saksbehandlingsregler og et oppdatert lovverk kunne hjelpe. Men i den helhetlige gjennomgangen vil det også kunne være naturlig å vurdere om straffemekanismer er hensiktsmessig.

Husbanken er et boligsosialt verktøy som også må prioriteres mot dem som trenger det mest. Det er ikke noe nytt for meg at særlig SV og Arbeiderpartiet vil bruke mer av Husbankens midler på mennesker som kunne ha fått lån gjennom private banker. Det vil kunne fortrenge dem som trenger det aller mest, og det ser vi igjen i denne saken. For Høyre og regjeringspartiene vil det da heller være viktigere å prioritere at flere får fullfinansiering av ny bolig gjennom Husbanken, eller flere leie-til-eie-prosjekter.

Med det tar jeg opp det forslaget Høyre har sammen med andre.

Presidenten: Representanten Mari Holm Lønseth har teke opp det forslaget ho refererte til.

Willfred Nordlund (Sp) []: Som komiteen understreker i innstillingen, behandler vi i dag ikke de sakene som Dagens Næringsliv har avdekket i sin artikkelserie.

Lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder, som trådte i kraft 29. april 1977, har ingen straffebestemmelser. Lovens § 5 første ledd bestemmer at:

«Overdrager og erverver av leiegård som omfattes av kommunens forkjøpsrett, skal straks gi skriftlig melding til kommunen.»

Brudd på denne bestemmelsen kan altså gi betydelig gevinst for kjøper. Gevinsten kan bli formidabel ved etterfølgende seksjonering og videresalg av seksjonene. I dag er dette en inntekt som oppnås som følge av en lovstridig handling som ikke straffes. Samtidig blir leieboere som er helt uskyldige tredjeparter, påført betydelige tap. Dette kan omfatte både direkte økonomisk tap og ikke minst tap av egen bolig.

Senterpartiet er derfor positivt innstilt til at det innføres reaksjonsformer utover det som det er mulighet for i dag. Vi er opptatt av at de som ønsker det, i størst mulig grad skal ha mulighet til å eie sin egen bolig. Selveierdemokratiet bidrar til å spre økonomisk makt, gi forutsigbarhet for den enkelte og skape trygge, attraktive og gode bomiljøer. Det er det bred oppslutning om i denne salen.

Jeg vil understreke at det ikke er akseptabelt at lover og regler ikke følges. Det er svært alvorlig dersom aktører i markedet – særlig profesjonelle – unnlater å følge loven.

Under komiteens behandling ble det tatt opp en rekke forhold knyttet til leiegårdsloven generelt som ikke omhandlet manglende melding om salg eller forslag til straffebestemmelser. Norske Boligbyggelag tok bl.a. opp forholdet om at loven ikke gjelder for seksjonerte leiligheter. Dette gjør at det er lett å gå klar av loven ved å seksjonere leiegården før salg. Det ble også pekt på forhold som aktørene anser som relevante for at loven i liten grad blir praktisert. Det er urovekkende. Blant annet ble det vist til at bygårder i dag ofte eies av aksjeselskap. Det gjør at det ofte blir tvist om kjøpesummen dersom forkjøpsretten utøves, siden leiegårdens omsetningsverdi ikke nødvendigvis er den samme som avtalt kjøpesum for aksjene. For eksempel kan en hel gård ha høyere kjøpesum enn det hver av leilighetene er verdt samlet.

Komiteen i fellesskap opplever, og understreker også i merknader, at loven ikke er tilpasset den nye eieformen og måten å selge bygårder på. Flere har også meldt at loven er vanskelig å praktisere. Det oppstår svært kompliserte juridiske spørsmål som fører til langvarige tvister. Hele komiteen mener derfor i merknadene at det er hensiktsmessig at regjeringen foretar en helhetlig gjennomgang av leiegårdsloven og vurderer om det er behov for revisjon av hele eller deler av loven. Det er derfor mer enn bare regjeringen og Høyres representanter som mener at det er et behov. Jeg regner derfor med at alle kan støtte Senterpartiet og SVs forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en helhetlig gjennomgang av lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder og vurdere om det er behov for revisjon av hele eller deler av loven.»

Noe annet ville vært litt spesielt etter de signalene som representanten Holm Lønseth her ga uttrykk for.

Senterpartiet mener videre at selv om vi skal ha en helhetlig gjennomgang, er det ikke behov for å avvente en konklusjon om hvorvidt det trengs kraftigere straffebestemmelser. Vi er derfor en del av forslagsstillerne når det gjelder forslaget til vedtak om at Stortinget ber regjeringen utarbeide og legge fram for Stortinget et forslag om å innføre straffebestemmelser i loven om kommunal forkjøpsrett til leiegårder.

Med det tar jeg opp det forslaget som Senterpartiet har sammen med SV.

Presidenten: Representanten Willfred Nordlund har teke opp det forslaget han refererte til.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): En bolig skal først og fremst være et hjem for folk. Det uttrykkes også veldig stor muntlig enighet i denne salen om at vi ønsker å styrke sjøleierlinja i boligpolitikken. Representanten fra Høyre var i denne sammenheng også oppe og nevnte ord som å spre makt. Det er jeg veldig enig i. Derfor er det veldig rart at Høyre ikke er med på de forslagene som er i denne saken, fordi det nettopp handler om å sikre at flere mennesker skal kunne oppleve å være sjøleier, med alle de fordelene det gir i Norge, og om å spre makt.

Så sier representanten fra Høyre at lovbrudd er kritikkverdig. Ja, er det alt det skal koste å foreta transaksjoner som er lovstridige, og som rokker ved den muligheten ganske mange mennesker har til å skaffe seg dette egne hjemmet? Jeg synes det er helt urimelig, og dette handler om ganske store summer. Bolig og eiendom er av de områdene der det er svært lønnsomt å investere – det er vel en grunn til at man holder på sånn – og når lovbrudd ikke blir ansett som noe annet enn kritikkverdig, er det klart man får lov til å fortsette.

Jeg hører også at representanten fra Høyre anbefaler sivilt søksmål i slike saker. Vel, da vet man ikke så veldig mye om privatøkonomien til mange av de menneskene dette gjelder. Dette er folk som, ofte i mange år, har betalt det de har av rom i sin egen privatøkonomi, i husleie og andre utgifter. Så det å gå til et privat søksmål mot et stort, profesjonelt eiendomsselskap tror jeg kanskje er en sjanseseilas som mange av dem vil betenke seg på, sjøl om de i prinsippet vil ha rett.

Det er behov for straff i disse sakene, for det må koste noe å bryte loven når man har så stor fortjeneste av det, og når det rokker ved noen av de samfunnsoppgavene som vi alle sier vi er enige om, nemlig at flere skal få eie sin egen bolig og å spre makt. Da må vi faktisk ta i hvert fall de stegene som står i forslagene fra SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Det er én merknad som SV har falt ut av i denne innstillingen, og det vil jeg bare få nevne nå. Det er den merknaden som påpeker nettopp at leiegårdsloven har som formål at flere beboere skal ha mulighet til å overta de boligene de bor i. Det er jo hele utgangspunktet for denne saken. Hvorfor vi har falt ut av den merknaden, har jeg ingen forklaring på, men vi skal i hvert fall stå inne i den.

For å realisere dette er man nødt til å se realiteten i øynene. Her foregår det lovbrudd, og det må få en konsekvens. Og så må man få på plass regler og ordninger som gjør at kommunene har muligheter til å bruke forkjøpsretten bedre enn i dag. Da er Husbanken viktig. Husbanken skal ikke være en bank bare for de mest sosialt vanskeligstilte, slik Høyre, Fremskrittspartiet og regjeringen vil. Husbanken er et boligsosialt virkemiddel for å få fram en samfunnsutvikling som er ønsket, og da må den kunne yte lån til kommuner som vil gå inn i slike forkjøp, f.eks. for å hjelpe beboerne. Den må kunne bidra mer til differensiert boligbygging og at flere enn dem som er aller mest vanskeligstilt, skal få hjelp til å bo trygt – for boligmarkedet framskaffer ikke boliger til alle, heller ikke til dem som har en liten inntekt, og som ikke har foreldrebanken i orden.

Så Husbanken bør brukes mer aktivt enn i dag, og derfor er det heller ingen grunn for høyrepartiene til å si at dette vil gå ut over de vanskeligstilte og øke Husbankens rolle i politikken. Nei, det vil ikke det. Husbankens midler kan økes – Husbanken får stort sett tilbake igjen alle midler de låner ut; det er 0,008 pst. tap eller noe slikt i Husbanken. Det vil fremme en samfunnsutvikling der forskjellene minskes. Det er veldig viktig for SV, for boligmarkedet er i ferd med å bli kanskje den største forskjellsmaskinen vi har i vårt samfunn.

Bjørnar Moxnes (R) []: Noen eiendomsbaroner har beriket seg grovt på å bryte loven og snyte hundrevis av leietakere for sin lovfestete rett til å få kjøpt boligen som de i årevis har leid. Dette har i all hovedsak skjedd på Høyres vakt i hovedstaden. De har latt disse hushaiene få holde på i årevis og ikke løftet en finger for å sørge for at de folkene som har betalt leie i årevis, skulle få bruke sin lovfestete rett til å kjøpe leiligheten de har bodd i, og dermed kunne være huseiere og ikke leietakere prisgitt disse milliardærene. Det har skjedd i all hovedsak på Høyres vakt, og i Stortinget i dag velger Høyre å ta hushaienes parti, som de har gjort i Oslo i tiår, ved å stemme ned forslag om noe så logisk som at hvis man bryter loven, skal det få konsekvenser, til og med hvis man er milliardær. Det burde være selvsagt, men for Høyre er det selvsagte å slå ring om hushaiene framfor å sikre at lovens intensjon følges.

Iblant kaller Høyre seg et lov-og-orden-parti. Fremskrittspartiet gjør det samme når man driver med selvskryt. Når det kommer til de harde fakta i stortingssalen, ser vi fasiten – den er ekstremt tydelig for alle som vil se: De aller rikeste og deres lovbrudd for å berike seg ytterligere vernes om av det borgerlige flertallet. Det er et ganske stygt syn, men det er et veldig ærlig og tydelig syn det disse partiene går inn for i stortingssalen i dag.

Vi har et enkelt forslag, nemlig at det skal bli straffbart å bryte loven om kommunal forkjøpsrett. Vi skal gjøre slutt på straffriheten for økonomisk kriminalitet. Det skal bli en straff hvis man fratar leieboere deres lovfestete rett til å bli eiere av egen bolig. Det er det som er spørsmålet i stortingssalen i dag: Skal vi ha fortsatt straffrihet for hushaiene og eiendomsbaronene, eller skal vi innføre straff for dem som bryter loven? Det er spørsmålet.

Det burde vært veldig enkelt for et samlet storting å si at det selvsagt skal få konsekvenser om loven brytes, men vi ser hvilke interesser det slås ring rundt fra flertallet. Det er helt tydelig hvem de prioriterer, og det er ikke de folkene i Oslo som har mistet muligheten til å få eie boligen de har leid i veldig mange tiår.

Loven har ingen unntak. Der står det at overdrager og erverver av leiegård som omfattes av kommunens forkjøpsrett, straks skal gi skriftlig melding til kommunen. Hvis Stortinget vedtar Rødts forslag, blir det opp til regjeringen å legge fram forslag om hvordan straffebestemmelsen skal være. Når vi kommer dit, er det sannsynligvis ulike syn på hva slags straff som er mest hensiktsmessig. Høyre i Oslo har gitt støtte til økonomiske straffereaksjoner, ikke fengselsstraff. Det er noe vi kan diskutere i Stortinget, men da må Stortinget være for å innføre sanksjoner når loven brytes, og ikke slå ring om folk som Ivar Tollefsen, som er god for 20 mrd. kr, som eier 36 500 leiligheter, og som sannsynligvis systematisk har omgått loven for å berike seg selv ytterligere. Dette burde Stortinget naturligvis slått ned på når kommunen ber om at Stortinget som lovgiver sørger for at det følger sanksjoner med lovbrudd.

Ironisk nok vil det altså bli stemt ned av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er, for å si det sånn, en veldig spesiell dag – spesielt å observere hvordan disse partiene slår ring rundt disse milliardærene og deres rett til fortsatt å kunne berike seg ved å omgå og bryte loven, uten at det følges av sanksjoner. De burde heretter aldri mer ta i sin munn begrepet lov-og-orden-parti, sånn som de holder på her i Stortinget i dag.

Statsråd Monica Mæland []: Stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes har fremmet et representantforslag om innføring av straffesanksjoner i lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder, altså leiegårdsloven. Jeg oppfatter at forslaget kommer – og det har vi i og for seg fått bekreftet her i dag – som en reaksjon på en artikkelserie i Dagens Næringsliv, hvor avisen har skrevet om en stor eiendomsaktør som gjentatte ganger skal ha brutt meldeplikten etter loven. I motsetning til Moxnes holder jeg meg for god til å kommentere denne enkeltsaken og enkeltaktøren. Det er det andre deler av rettsstaten som skal få ta seg av.

Hovedformålet med forkjøpsretten i leiegårdsloven er å bidra til at de som leier bolig, istedenfor kan bli eier. Forkjøpsretten er altså et virkemiddel for å nå målet om at flest mulig skal få mulighet til å eie sin egen bolig. Men kommunen kan også selv benytte loven for å skaffe utleieboliger til f.eks. vanskeligstilte på boligmarkedet.

Loven ble til i en tid da det var helt andre vilkår på boligmarkedet. I enkelte områder var det stort press i boligmarkedet med sterk etterspørsel. Samtidig var det streng husleieregulering i de største byene. For gårdeiere kunne det derfor gi stor gevinst å seksjonere en leiegård og selge seksjonene, sett i forhold til de regulerte leieinntektene. Det er derfor ikke gitt at loven skal bestå med samme innhold i dagens samfunn.

Forslagsstilleren mener det bør bli straffbart ikke å melde fra om kjøp av en eiendom som kommunen har forkjøpsrett til. Han mener at straffebestemmelser bør omfatte inndragning, bøter, fengselsstraff og foretaksstraff. Et lovforslag, mener han, bør også inneholde strafferegler for overtredelse av loven for øvrig.

Jeg har forståelse for forslagsstillers engasjement i saken, og jeg støtter fullt ut lovens formål om at de som ønsker det, i størst mulig grad skal ha mulighet til å eie sin egen bolig. Men jeg tror altså ikke at løsningen ligger i å innføre straffesanksjoner i leiegårdsloven.

Det er selvsagt alvorlig hvis eiendomsaktører ikke følger bestemmelser som skal gjøre det lettere for folk å komme seg inn på boligmarkedet. Men – og det er veldig viktig å understreke – leiegårdsloven kan håndheves også i dag, uten straffebestemmelser. Det er opp til kommunen. Både kommune og leietakere kan ha sine rettigheter til forkjøpsrett i behold, selv om det er gått lang tid siden overdragelsen. Det siste ser vi eksempler på nå, ved at Oslo kommune har varslet at de vil benytte seg av forkjøpsretten for flere leiegårder som tidligere ikke har vært meldt inn.

Lover som pålegger noen plikter, må ikke nødvendigvis ha tilhørende straffebestemmelser dersom noen bryter loven. Straff er en veldig inngripende reaksjon, som bør være forbeholdt de mest alvorlige lovbruddene i vårt samfunn.

Det viktigste formålet med leiegårdsloven er å bidra til at folk kan eie sin egen bolig. Det er etter regjeringens syn verken nødvendig eller hensiktsmessig at politiet og domstolen skal få i oppgave å forfølge brudd på leiegårdsloven. Vi slutter oss derfor ikke til representantforslaget og er dermed enig med stortingsflertallet i saken.

Det er fremmet fire andre forslag fra mindretall i komiteen. La meg gi en kort felles kommentar til disse.

I Kommunal- og moderniseringsdepartementet har det vært planlagt å sette i gang et utredningsarbeid knyttet til leiegårdsloven allerede før vi fikk medieoppslag om brudd på loven. Den er mer enn 40 år gammel. Bruk av forkjøpsretten innebærer en komplisert og ofte lang prosess. Jeg er derfor helt enig i at loven er moden for revisjon. Av den grunn mener jeg det heller ikke er behov for at Stortinget vedtar noe anmodningsvedtak om dette, fordi det er et arbeid som allerede er vedtatt igangsatt.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: En rekke reportasjer i Dagens Næringsliv har vist at boligspekulanten Ivar Tollefsen har omgått bestemmelsene i leiegårdsloven og unnlatt å melde inn kjøp av leiegårder til Oslo kommune. Å omgå disse bestemmelsene kan gi stor økonomisk vinning på bekostning av leietakere med begrensede økonomiske ressurser.

Synes statsråden det er greit at boligspekulanter som Tollefsen skor seg godt økonomisk på manglende straffebestemmelse i lovverket? Nå har statsråden selv sagt at hun holder seg for god til å kommentere enkeltaktører, så da blir spørsmålet: Slår regjeringen ring om hushaiene?

Statsråd Monica Mæland []: Nei, det gjør vi ikke. Jeg blir faktisk veldig provosert når en stortingsrepresentant legger til grunn at man slår ring om boligspekulanter fordi man i denne sal ikke kommenterer enkeltsaker, lovbrudd, som det er opp til andre myndigheter å slå ned på. Jeg baserer meg ikke på medieoppslag. Dem kan vi ha mange av, og vi kan mene mye om dem.

Jeg mener det er alvorlig å bryte loven – jeg mener det er veldig alvorlig å bryte enhver lov. Det representanten Moxnes gir et inntrykk av, er at alle lover følges opp av sanksjoner, av straffebestemmelser. Slik er det ikke. Det er forskjell på å begå et lovbrudd og det å gjøre noe til en kriminell handling. Jeg mener at vi må tørre i denne sal å prioritere hva som er de mest alvorlige lovbruddene framfor andre. Sanksjonen i denne loven er god, i den forstand at forkjøpsretten til kommunen opprettholdes. Det er riset bak speilet, og det får de oppleve, de som omgår loven, eller bryter loven. Det er selvsagt ikke greit å bryte loven. Da er det veldig bra hvis man har en kommune som følger loven, og som følger den opp.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Det rød-grønne byrådet i Oslo kommune har nå tatt tak i sakene der meldeplikten er brutt, og vil kjøpe fem av leiegårdene der kjøp ikke er meldt inn til kommunen. I morgen behandles dette i bystyret i Oslo.

På hvilken måte har statsråden og Kommunaldepartementet bistått Oslo kommune i denne saken, slik at utfallene i disse sakene kan bli i tråd med lovverket?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg tror ikke jeg forstår spørsmålet. Det er kommunen som håndhever forkjøpsretten. Jeg har selv vært lokalpolitiker, jeg har hatt mange saker om forkjøpsrett til behandling. Det er ikke noe man får hjelp eller bistand av departementet til å sette på dagsordenen. Det er noe man følger opp som kommune, det er kommunens ansvar å følge det opp. Man kan håndheve det hvis man ønsker det. Når Oslo kommune ønsker det, følger de det opp på den måten de skal, etter loven.

Willfred Nordlund (Sp) []: Det var interessant å høre statsrådens innlegg. Jeg merker meg at man mener man har vedtatt at det skal foretas en gjennomgang. Det er selvfølgelig regjeringens rett – og mulighet –å starte opp en utredning og en gjennomgang av eksisterende lover, men jeg skjønte ikke hvorfor det skulle være problematisk at statsråden fikk en ekstra bestilling med seg i bagasjen, der Stortinget uttrykker ønske om å være med på den gjennomgangen.

Men det jeg egentlig lurer på, som statsråden ikke berørte i sitt innlegg, er at disse prosessene med forkjøpsrett kan ta lang tid. Statsråden kommenterte ikke det som flere har påpekt i innstillingen, nemlig at man mener at gårdeier ikke skal kunne kaste ut leietakere mens forkjøpsprosessen pågår. Det kunne være nyttig om statsråden hadde noen tanker rundt den prosessen.

Statsråd Monica Mæland []: Det er slik at i min verden er det ikke nødvendig å slå inn åpne dører. Vi kan godt få en ekstrabestilling fra Stortinget, men en bestilling på noe vi allerede har vedtatt å gjøre, mener jeg rett og slett er en unødvendig bruk av ressursene. I 2017 sendte departementet en forespørsel til de fem største byene – dette er jo mest aktuelt i byområdene våre – for å spørre om hvordan loven ble praktisert. Det vet vi har vært noe ulikt. Vi fikk en del tilbakemeldinger på det, og basert på det har vi vurdert å gjøre en gjennomgang. Da er det spørsmålet representanten stiller, også en del av den vurderingen. Vi må gjøre en helhetlig gjennomgang av en lov som er laget i en annen tid, som fortsatt kan ha sider ved seg som er viktige og riktige, men som – noe i hvert fall alle tilbakemeldinger tyder på – håndheves i veldig ulik grad. Den kan være komplisert både å forstå og håndheve, og da må vi gjøre noe med det.

Karin Andersen (SV) []: Det er umulig å få tak på regjeringens syn på alvorlige lovbrudd i denne saken og konsekvenser av det – for dette handler om en sak der man potensielt kan ha milliongevinst av å bryte loven. Statsråden sier at man liksom skal skille mellom stort og smått. Det er litt vanskelig å skjønne at det skal være en liten sak når det er en milliongevinst. Da er det behov for å stille spørsmålet: Hvorfor er det slik at en sterk aktør som kan tjene millioner på å bryte en lov, ikke skal rammes av straffebestemmelser, mens f.eks. en person som har vært syk og i ubalanse og har gjort en liten feil hos Nav, skal kunne ende opp med både tilbakebetaling og straffesak?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg tror jeg må være enda tydeligere, for det har kommet en rekke anklager om hva regjeringen mener og ikke mener, og hvem vi slår ring om. Jeg mener ikke at dette er en liten sak. Jeg mener ikke at dette ikke er alvorlig. Jeg mener det er veldig alvorlig.

Jeg tror jeg må minne representanten om at vi har haugevis av lover og regler – flere hundre til flere tusen – knyttet til barn, knyttet til helse, knyttet til en rekke forhold ved livet. De sanksjoneres ikke med straff, vi gjør det ikke kriminelt å begå lovbrudd. Det betyr ikke at vi ikke mener det er alvorlig, men vi må altså bestemme oss for hvilke regler som brytes som skal følges opp av politi og domstol. Det mener jeg man ikke skal her. Sanksjonen overfor dem som begår dette lovbruddet, og som tjener mye penger, er altså at kjøpet oppheves. Kjøpet omgjøres, og kommunen kan gjøre forkjøpsretten gjeldende. Det mener jeg er et godt ris bak speilet, og det mener jeg det er opp til kommunene å følge opp i sin kommune. Jeg har som sagt hatt mange saker om forkjøpsrett på bordet i min tid som lokalpolitiker fordi vi håndhevet loven.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er ingen tvil om hva statsråden gjør, og hva regjeringen gjør. De slår ring rundt hushaiene i denne saken. De nekter å innføre sanksjoner ved brudd på loven. Det er åpenbart stor forskjell på hva som skjer hvis noen gjør noe feil med trygden sin, hva de kan oppleve av straffer, og hva styrtrike milliardærer og bolighaier kan få hvis de bryter loven og fratar folk muligheten til å få eie sin egen bolig, som er konsekvensen av disse lovbruddene. Da er det innestemme fra Høyre. Da er det å gå fram på gummisåler. Da er det stor forståelse fra statsråden for at man ikke skal ha sanksjoner som virkelig kan føre til endringer for disse aktørene.

Jeg lurer på hvorfor statsråden er uenig med eget parti i Oslo, Oslo Høyre, som nå går inn for straff, økonomiske sanksjoner, for hushaiene ved brudd på loven om kommunal forkjøpsrett.

Statsråd Monica Mæland []: Jeg aksepterer ikke premissene i spørsmålet. Jeg aksepterer ikke å bli beskyldt for å slå ring rundt noen som bryter en lov. Jeg har sagt veldig tydelig, veldig mange ganger, at jeg ikke støtter opp om lovbrudd, ikke på noen måte. Men hvis representanten Moxnes nå har tenkt å straffesanksjonere alle lovbrudd i dette samfunnet, får man litt av en jobb å gjøre. Jeg mener at den viktigste sanksjonen vil være en kommune som håndhever loven, som følger opp, og i den grad man oppdager lovbrudd, omgjør man og opphever kjøpet og fremmer forkjøpsrett. Det er en veldig effektiv sanksjon. Derfor har vi heldigvis ikke sett mange saker av den typen det er vist til i denne saken, og som jeg altså ikke vet resultatet av.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Eirik Sivertsen (A) []: Det er lett i denne salen å være enige om at alle skal ha mulighet til å eie sin egen bolig, men det går noen skillelinjer når det gjelder viljen til å bruke virkemidler for å få det til. Det å eie sin egen bolig har vært viktig i norsk politikk. Det har vært særlig viktig etter annen verdenskrig og i gjenoppbyggingen av landet. Vi har brukt tunge virkemidler, bl.a. tunge økonomiske virkemidler, for å hjelpe dem som ønsker det, til å kunne eie. Det går på skattefradrag for renter, det går på lettere formuesbeskatning når man eier egen bolig og har positiv formue, og det går også på å bruke Husbanken og andre virkemidler for å sette flere i stand til å eie.

Det er i denne tradisjonen at loven vi i dag har til behandling, føyer seg inn, for som statsråden sa, handler det om å hjelpe mennesker som ikke har vært i stand til å eie sin egen bolig, med å komme inn i boligmarkedet og ta del i de økonomiske fordelene vi som er så heldige å ha kommet oss inn på boligmarkedet, faktisk har. Det handler om å redusere forskjellene i samfunnet istedenfor å vedlikeholde dem eller øke dem, som noen argumenterer for at den praksisen vi har sett i Oslo, har bidratt til. Det er altså et spørsmål om omfordeling i samfunnet.

Jeg registrerer debatten som oppsto her om det er kritikkverdig å bryte en lov. Nei, jeg synes det er mye mer alvorlig enn kritikkverdig, det er veldig alvorlig å bryte en lov. Så er spørsmålet: Er det alvorlig nok til at det skal straffes – med bøter, med fengsel for dem som har personlig ansvar, eller med foretaksstraff? Jeg er villig til å vurdere alle tre, for jeg mener at dette er et alvorlig lovbrudd. Jeg er ikke nødvendigvis så opptatt av, selv om jeg synes det er alvorlig nok, at noen beriker seg. Problemet er hvem de beriker seg på bekostning av, og det er dem som har de dårligste forutsetningene, det er dem som ikke har hatt forutsetninger for å komme seg inn i et presset boligmarked. Og hvis man gjør det bevisst, er det riktig som statsråden sier: Hvis man blir oppdaget, blir kjøpet opphevet. Men det er hvis man blir oppdaget. Hvis man ikke blir det, er det ingen straff. Det er et godt argument, og det har en allmennpreventiv effekt.

Nettopp fordi dette er et spørsmål om vi skal øke eller redusere forskjellene i landet, har Arbeiderpartiet vært opptatt av å fremme flere forslag i saken. Vi har tatt til orde for straff fordi det har allmennpreventiv virkning, og fordi dette er et alvorlig lovbrudd. Vi har vært opptatt av å styrke kommunenes ansvar for å veilede dem som ønsker å kjøpe en bygård. Vi har vært opptatt av å modernisere loven, slik at det også når en leiegård inngår i en større portefølje, skal være mulig å benytte forkjøpsrett, og vi har vært opptatt av at Husbanken skal være et verktøy i dette.

Denne loven burde vært endret, og jeg imøteser å høre om statsråden har tenkt å komme til Stortinget med et forslag til ny lov.

Karin Andersen (SV) []: Regjeringspartienes argumenter er rett og slett ikke forståelige i denne saken når de først sier at de er opptatt av at flere skal eie sin egen bolig, og at man ønsker å spre makt gjennom det. Det er helt riktig at ikke alle lover sanksjoneres, men det er ikke det vi diskuterer nå. Vi diskuterer om det er rimelig at brudd på en lov som kan gi så stor gevinst og så dramatisk konsekvens for en svak part, fremdeles skal være straffritt. Jeg registrerer at regjeringspartiene og Høyre mener at det er helt greit, og at det får liksom noen andre ordne opp med. Men dette får alvorlige konsekvenser, og det er dypt urimelig. Det er ikke snakk om å si at alle lover nødvendigvis skal ha sanksjoner. Vi snakker om denne loven og begrunnelsen i denne saken for at det ikke skal gis sanksjoner her, og jeg har ikke hørt statsråden gi én begrunnelse for det, bare en generell påpekning om at ikke alle lover har sanksjonsmuligheter, og at det er kritikkverdig. Men det holder ikke i slike saker som dette.

Det er veldig underlig at Fremskrittspartiet også, som skal være et slags lov-og-orden-parti, velger ikke å si noe i denne saken. Dette går ut over mennesker som ikke har sterke økonomiske muskler selv, og noen kan få en stor gevinst uten at det skal få noen konsekvenser hvis det ikke blir oppdaget. Da er det nærliggende å tenke: Jo, dette er en regjering for dem som eier, for dem som har, for dem som ser seg muligheter til å spekulere, og som vet at de går straffri. Det kan være slik at kjøpet oppheves – ja, det kan skje. Men det kan også hende at det ikke skjer, og da har man fått en stor gevinst. Det er slik med økonomisk kriminalitet at hvis man ikke går løs på gevinsten, får man aldri bekjempet det. Man får aldri bekjempet det, for det lønner seg, det lønner seg mange ganger, og man blir tatt for sjelden.

Det er viktig å få gjort dette nå, å få stoppet dette, slik at de leilighetene eller kompleksene heretter kan håndteres med forkjøpsrett, at de som bor der, får mulighet til å kjøpe sine egne leiligheter, og at det blir håndtert slik framover. Dette er deler av den viktige boligmassen som finnes i byene, og som trengs å bli tilgjengelig for dem som i dag leier, men som ønsker å bli eiere.

Bjørnar Moxnes (R) []: Vi får jo noen nyttige avklaringer i dag av hvorfor høyrepartiene velger å avvise sanksjoner ved brudd på leiegårdsloven. Det tydeligste argumentet jeg har hørt fra statsråden så langt, er at det ikke vil være hensiktsmessig at politiet og domstolene skal forfølge denne typen saker.

Det er klart: Det er jo ikke hensiktsmessig at noe sånt skjer for hushaiene. Det er ikke hensiktsmessig for folk som Ivar Tollefsen, som har over 36 000 leiligheter, og som sannsynligvis beriker seg på å omgå og bryte loven. Det er ikke hensiktsmessig for ham at dette kan sanksjoneres og føre til straff. Alle skjønner jo det. Men for dem som snytes for muligheten til å få eie sin egen bolig – det gjelder hundrevis, kanskje tusenvis av folk i Oslo, som ikke er blant dem som gjerne sponser Høyres valgkamp, men som tvert imot har dårlig råd – er det jo hensiktsmessig at disse lovbruddene kan sanksjoneres. Det har til og med Oslo Høyre skjønt, som altså støtter Rødts forslag om å innføre sanksjoner ved brudd på leiegårdsloven.

Statsråden klarer ikke å svare på mitt spørsmål om hennes syn på at Oslo Høyre faktisk støtter Rødts forslag. Det er trolig fordi statsråden ikke har et godt svar på at regjeringen går mot et samlet ønske fra partiene i Oslo, som ser at loven ikke er god nok, og at man må innføre sanksjoner for å få en preventiv virkning på de økonomiske særinteressene, milliardærene, som beriker seg på å snyte folk for muligheten til å eie sin egen bolig.

Derimot hører vi statsråden komme med en utflukt, en dypt usaklig utflukt, om at ethvert brudd på enhver lov ikke kan føre til fengselsstraff. Det skjønner jo alle. Det er ikke det forslaget som ligger på bordet i Stortinget i dag. Det må også statsråden snart innse – lese sakspapirene, forstå hva forslaget dreier seg om, nemlig å sanksjonere brudd på leiegårdsloven, verken mer eller mindre.

Vi får bare registrere at det Høyre lander på i denne saken, utover utflukter og usakligheter, er å slå ring om disse milliardærene, framfor å støtte fornuftige forslag om å innføre sanksjoner for brudd på denne loven.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg tror at Rødt, SV og Arbeiderpartiet i dag har våknet og argumenterer litt på autopilot. Det regjeringspartiene gjør, er nettopp å si at loven ikke er god nok som den er i dag. Vi ser at flere har store problemer med å praktisere loven, men i motsetning til opposisjonspartiene er vårt klareste mål at det skal være lettere for folk å kunne eie den boligen de har leid over lang tid. Derfor vil vi se på om det er behov for å gjøre noen endringer.

Men for de menneskene som i dag sitter og prøver å gjøre forkjøpsretten gjeldende, kan man stille spørsmålet: Hva er det som ville hjulpet dem? Hjelper det dem at noen av aktørene får en stor bot – ikke at de får et enklere regelverk å forholde seg til? Gjør det at det blir flere boliger som blir gjenstand for forkjøpsrett, at man har potensial for å få en stor bot? Mest sannsynlig gjør det ikke det. Det som ville hjulpet i denne saken, er at man får et klart og tydelig regelverk som er lettere for kommunene å praktisere og lettere for dem som har tenkt å gjøre forkjøpsretten gjeldende.

Det er også tydelig at SV, Arbeiderpartiet og Rødt i denne saken er mest opptatt av hvordan man skal straffe, ikke av å se helheten for de menneskene som i dag har lyst til å gjøre forkjøpsretten gjeldende. For Høyre er det helt klart: Vi vil sørge for at det blir lettere for folk å gjøre forkjøpsretten gjeldende, men da trenger man en helhetlig gjennomgang. Da er det for enkelt å ty til straff som løsningen på alle de utfordringene vi ser.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Bjørnar Moxnes (R) []: Skal man gråte eller le av Høyre, som later som om de bryr seg om leietakerne, som snytes for muligheten til å få kjøpe sin egen bolig ved at de nekter og sier nei til å innføre straffebestemmelser for milliardærene, som tjener seg rike på nettopp å snyte folk for denne muligheten? Det er helt utrolig å høre Høyre i denne salen i denne saken argumentere – eller prøve å argumentere – for sitt syn. De vet like godt som oss at hvis Stortinget vedtar Rødts representantforslag, er det regjeringen som må legge fram forslag om hvordan straffebestemmelsene skal være. Og når vi kommer dit, vil det nok være ulike syn på hva slags straff som er mest hensiktsmessig, men det er da opp til Stortinget å bestemme hvis regjeringen følger bestillingen fra Stortinget. Det er kjernen i vårt forslag – det burde snart Høyre få med seg.

Eirik Sivertsen (A) []: Vi argumenterer ikke på autopilot. Vi argumenterer ut fra et ønske om å ha kontroll med samfunnsutviklingen og et ønske om at boligmarkedet ikke skal være et fritt marked, men et velregulert marked, for i et fritt marked er det de sterkeste som alltid vinner fram.

Det er en grunn til at vi fikk alle disse lovene, som jeg sa i mitt forrige innlegg. Mange av de grepene vi tok, har nettopp bakgrunn i at det var spekulanter som skodde seg på folks nød og mangel på bolig. Det ønsker vi å komme ut av.

Jeg er glad for at representanten Holm Lønseth innrømmer at loven ikke er god nok, men jeg er uenig i konklusjonen om at straff ikke vil gjøre det enklere. Jeg vil argumentere tungt for at a) det er et alvorlig brudd hvis man bryter denne loven, og b) det har allmennpreventiv virkning at ikke bare transaksjonen oppheves og man taper fortjenesten, men at man også straffeforfølges, enten foretaket eller enkeltpersoner, og det vil bidra til at flere unnlater bevisst å omgå intensjonen i loven. Det vil gjøre det enklere for flere å kunne kjøpe den boligen de leier.

Høyre argumenterer med at, og det er påtakelig at det bare er Høyre som har ordet i saken og forsvarer dette, dette vil ikke gjøre det bedre. Det vi trenger, er en gjennomgang.

Vi har foreslått mye mer enn en gjennomgang. Jeg hører ingen forslag fra Høyre annet enn at de kategorisk avviser straff. Jeg hører ingen forslag om hvordan man skal gjøre det bedre annet enn å ha en gjennomgang.

Vi har foreslått å styrke kommunenes muligheter til å benytte forkjøpsretten. Vi har foreslått å gi Husbanken fullmakt, rammer og muligheter for å kunne støtte leieboerne når de skal kjøpe sine egne leiligheter. Det er Høyre imot. Det ønsker de ikke å støtte. Vi har sagt at loven må endres sånn at ved moderne transaksjoner der en leiegård eller flere inngår i en større portefølje, må vi ha regler som gjør det klart hvordan leieboerne, som blir berørt, kan nå intensjonene med den loven som er i dag. Det er ingen støtte fra Høyre til det. Vi har foreslått å utvide tiden man har til rådighet for å organisere seg, for det kan være ganske krevende når det er så store beløp som står på spill for den enkelte – organisere seg for å overta og ta dette løftet. Det var det heller ingen støtte til.

Det eneste svaret vi får, er nei, de er imot straff, og så må de ha en gjennomgang. Vi får ikke en gang vite når man kommer til Stortinget med denne loven.

Jeg har hørt de to Høyre-representantene som har hatt ordet, argumentere med at denne loven er fra en annen tid. Ja, det var en annen tid da boligspekulantene utnyttet folk på det groveste. Denne loven er en arv fra den tiden da vi motarbeidet det, da vi ønsket å styrke den enkeltes mulighet til å ta del i fordelene ved å eie sin egen bolig. Vi har behov for denne loven også, for Høyres politikk har heller ikke endret seg på disse 40 årene.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to gonger tidlegare i debatten og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Jeg har merket meg at Høyres representanter er imot straff for lovbrudd som gir stor økonomisk vinning, fordi det ikke virker og har ingen hensikt. Det er ganske oppsiktsvekkende fra et parti som også mener at de er for lov og orden. Det er et stort behov for å ha sanksjoner i nettopp slike saker, for det er allmennpreventivt og rettferdig. Det skal ikke lønne seg å bryte en lov og få en stor privat økonomisk gevinst. Men Høyre er svært raskt frampå med lovendringer som straffeforfølger vanskeligstilte mennesker som gjør en feil i sin omgang med det offentlige. Da er det veldig små summer som skal til før det får alvorlige konsekvenser for folk. Jeg merker meg det.

Jeg merker meg også at verken Venstre, Kristelig Folkeparti eller Fremskrittspartiet sier ett ord om den saken.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Jeg må også si at jeg er veldig overrasket over den vendingen denne debatten har tatt. Det er pussig at regjeringspartiene ikke skjønner det selv. Denne saken handler ikke bare om sanksjoner. Det er overhodet ikke klart for meg at Høyre ønsker at flest mulig skal eie sin egen bolig. Dette er et typisk eksempel på en sak som handler om Davids kamp mot Goliat.

Høyre støtter heller ikke våre andre forslag i denne saken. Vi mener at Husbanken bør være mye mer enn et boligsosialt virkemiddel. Vi vil gi Husbanken et større samfunnsoppdrag – regjeringspartiene sier nei. Vi vil at beboerne skal gis mulighet til å kjøpe leiegården sin, også når den inngår i en større transaksjon, f.eks. som en del av et eiendomsselskap, og ikke bare selge leiegården – Høyre og resten av regjeringen sier nei. Vi vil at tidsfristen for vedtak om å benytte denne forkjøpsretten skal økes fra fire måneder til mellom seks og åtte måneder, fordi de som har forsøkt å gjøre det, har fortalt oss at de trenger mer tid – Høyre og resten av regjeringen sier nei. Vi har sagt at det er viktig at kommunene får en veilednings- og opplysningsplikt for å bli tydeligere på hva loven sier. Disse folkene har kommet til oss og sagt at de trenger mer hjelp. Det ønsker vi å gi dem, og det foreslår vi i dag – Høyre og resten av regjeringen sier nei.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.

Forrige kapittel
Neste kapittel