Geir Pollestad (Sp) [14:14:26] (leiar i komiteen): Stortingets næringskomité har teke initiativ til debatten om næringsverksemd på Svalbard. Det er – så vidt eg veit – tredje gongen det vert halde ein initiativdebatt, og det er første gongen næringskomiteen har teke initiativ til dette.

Bakgrunnen for debatten er forslaget i statsbudsjettet om å avvikla koldrifta i gruvene i Svea og Lunckefjell på Svalbard. Eg skal kort gjera greie for dei faktiske forholda i saka – eller temaet for debatten – utan å gå unødvendig mykje inn på tala. Dei er det mange av i denne saka, og dei har det til felles at dei stort sett er forbundne med betydeleg grad av usikkerheit.

Det er Store Norske-konsernet, som eg heretter vil kalla Store Norske – som er 100 pst. statleg eigd – som driv verksemda gjennom selskapa sine. Per i dag er det berre den såkalla Gruve 7 som er i produksjon. Kol frå denne vert i stor grad brukt til å forsyna kraftverket som produserer straumen på Svalbard. Sviktande kolprisar, krevjande marknadsutsikter og store tap på valutasikringsavtalar har gjort at staten ved fleire anledningar dei siste åra har vore nøydd til å tilføra selskapet ny kapital. Det har dei siste åra vore såkalla driftskvile i Svea og Lunckefjell.

Styret i Store Norske meiner, ifølgje budsjettproposisjonen, at framleis driftskvile i 2018 ikkje er å anbefala. Eg oppfattar òg budsjettproposisjonen slik at styret no meiner det er lønsamt å ta opp igjen gruvedrifta. Regjeringa har innhenta ei ekstern vurdering av styret sine forretningsmessige vurderingar, ulike alternativ og dei marknadsmessige vurderingane av kolprisen framover.

Litt forenkla kan ein gjera nokre oppsummeringar. Det er tre alternativ som ein står framfor, anten å avvikla drifta i dei to gruvene, fortsetja med driftskvile eller å starta opp igjen koldrifta. Både styret og den eksterne konsulenten til regjeringa – og for så vidt regjeringa – oppfattar eg slik at ein vender tommelen ned for framleis driftskvile. Då er det to alternativ: avvikling eller å ta opp igjen drifta. Regjeringa tilrår ei avvikling. Konsulentfirmaet Deloitte har vurdert marknadsutsiktene for koldrifta i åra framover og har òg vurdert Store Norskes vurderingar og konklusjonar. Store Norske har òg, bl.a. ved hjelp av rådgjevarar, vurdert kostnadene for avvikling og opprydjing. Det må kunna seiast at uansett kva for eit val ein tek, vil kostnadene kunna verta betydelege. Dei seinare dagane har det vore ein korrespondanse mellom komiteen og departementet om kostnadene ved opprydjing. Næringsministeren seier at det kan indikerast at kostnadene endar på om lag det dobbelte av det som er lagt til grunn i budsjettproposisjonen. Der er det snakk om 700 mill. kr over fire år.

Det er viktig å hugsa at sjølv om koldrifta i dei siste åra har vore ein utgiftspost på statsbudsjetta, har det òg vore mange tider i selskapet Store Norskes over hundre år lange historie då dette har vore ein inntektspost for staten.

Regjeringa har vidare varsla at det skal leggjast fram ein nærings- og innovasjonsstrategi for Svalbard som Innovasjon Noreg skal leia arbeidet med. Han er venta i 2018. Det skal altså takast ei stor avgjerd som påverkar svalbardsamfunnet, og det skal me gjera i forbindelse med statsbudsjettet.

Komiteen vil med denne debatten både sikre merksemd rundt saka og få svar på dei spørsmåla som vert reiste, og at det kan skje gjennom ein open debatt. Eg ser fram til debatten, som altså ikkje handlar om alle spørsmåla knytte til Svalbard. Mange av desse vart godt belyste då svalbardmeldinga vart behandla i Stortinget, etter Innst. 88 S for 2016–2017. Difor er temaet for initiativdebatten næringsverksemd på Svalbard.

Eg vil no gå over til å seia litt om Senterpartiets posisjon i saka. Svalbardpolitikken er viktig for oss, og gruvedrifta er eitt av dei beina som svalbardsamfunnet står på. Det er viktig å sikra næringsaktivitet som legg til rette for at Svalbard framleis kan vera – og skal vera – eit familiesamfunn. I dei tidlegare rundane som har vore om ekstra løyvingar, bl.a. når det gjeld driftskvile, har Senterpartiets utgangspunkt vore å stå på det breie fleirtalet – danna breie fleirtal saman med regjeringspartia og òg danna eit breitt fleirtal beståande av fleire opposisjonsparti – for dei vedtaka og dei løyvingane som er gjorde. Men Senterpartiet har òg vore veldig tydeleg på at ei eventuell avgjerd om avvikling av koldrifta på Svalbard skal vera eit resultat av ei politisk avgjerd og ikkje eit resultat av marknadsmessige forhold. Ein kan jo diskutera lenge og vel kva ein står overfor her, for det er ikkje snakk om ei fullstendig avvikling av koldrifta som prinsipp, men eg oppfattar òg at det ligg noko meir enn reint marknadsmessige forhold til grunn for avgjerda.

For Senterpartiet er dette ei vanskeleg sak, og me har før dagens debatt ikkje konkludert. Me meiner at regjeringa i budsjettproposisjonen svarer ganske dårleg på kva for grunnlag dei har trekt konklusjonane sine på. Deloitte har på relativt kort tid utarbeida ein rapport om framtidsutsiktene for kol. Det er berre ein ting å seia om desse vurderingane: Dei er forbundne med betydeleg usikkerheit. Usikkerheita er om mogleg endå større knytt til kostnadene ved å rydja opp, og det er for Senterpartiet litt uklart korleis ein forlengd driftsperiode vil påverka opprydjingskostnadene. Og dette er òg uklart for oss: Med den drifta som no er i Gruve 7, er det usikkert kor lenge ressursane som forsyner kraftverket på Svalbard, vil bestå, viss vedtaket om å stengja ned får fleirtal.

Senterpartiet meiner òg at regjeringa er seint ute med å setja i gang eit arbeid med ein nærings- og innovasjonsstrategi. Dette arbeidet burde ha vore sett i gang då ein gjekk over til driftskvile. Det er også ein veldig stor grad av usikkerheit om kva for næringsmoglegheiter som finst på Svalbard, så lenge det er knapt om straumforsyning. Me frå Senterpartiets side føler at Senterpartiet er bakpå i saken, og at me skal ta ei stor avgjerd med vel mykje usikkerheit. Senterpartiet har møtt LO Svalbard, og eg må seia: Det er to ganske ulike verkelegheitsforståingar ein vert møtt med når ein møter arbeidarane som har vore i gruvene, og når ein høyrer og les forslaget frå regjeringa i saka. Usikkerheita om opprydjinga er òg knytt til kva tid ein kjem i gang. Det vert varsla at ein kan vera i gang sommaren 2018. I så fall vil kostnadene vera 158 mill. kr. Viss ein ikkje greier å koma i gang i 2018, vil kostnadene vera omtrent det same, nemleg 140 mill. kr.

Tilbake til energiforsyninga, som eg meiner er veldig sentral når ein diskuterer ny næringsverksemd. Det er sagt at det forbetra kolkraftverket på Svalbard vil ha ei levetid på 20–25 år, betydeleg lenger enn den kolreserven som er i Gruve 7, med dagens drift. Det forventar eg at statsråden vil koma nærmare inn på i debatten.

Senterpartiet vil følgja debatten i dag, og han vil vera ein viktig del av avgjerdsgrunnlaget vårt i ei sak som er viktig for Svalbard, men som òg er viktig for Noreg.

Eirik Sivertsen (A) [14:24:04]: La meg få lov til å starte med å takke komiteen for å ha tatt initiativ til denne debatten. Svalbard er en viktig del av det suverene norske territorium, som dessverre altfor ofte får for lite oppmerksomhet i middagssamtalene rundt om i det ganske land. La meg også få lov til å takke komiteens leder for en veldig grei, saklig framstilling av noen av de faktiske forholdene og for invitasjonen til å delta i en diskusjon som ikke bare handler om kulldrift på Svalbard, men som også handler om næringsvirksomhet på Svalbard.

Jeg deler komiteens leder, representanten Pollestad, sin oppfatning om at hvorvidt det skal drives kullgruver på Svalbard, ikke er en ren markedsmessig vurdering. Det er også en politisk beslutning – også i lys av den kulturen og historien det representerer. Det er heller ikke sånn at Arbeiderpartiet skal konkludere i denne debatten, men jeg skal være såpass tydelig at jeg sier at vi får se hvilke opplysninger som ligger på bordet når budsjettet skal behandles, men med de opplysningene som for øyeblikket ligger på bordet, er konklusjonen at tiden er kommet for å avvikle kulldriftvirksomheten på Svalbard. Så er det et litt mer nyansert bilde, for det er noen tidsperspektiver her. Det er forskjell på å drive kullgruvevirksomhet for salg rundt omkring i verden, og det å forsyne energiverket på Svalbard med kull fram til en ny løsning er på plass.

Det er også gode økonomiske grunner til å stoppe denne virksomheten. Jeg er ikke helt sikker på at representanten Pollestad har rett i sin påstand om at det har kommet betydelige inntekter til statskassen av kulldrift opp gjennom historien. Hvis man ser på den nyere historien, er det i hvert fall et fåtall år det i særlig grad har vært inntekter fra kulldriften. Men at man har hatt andre finansielle inntekter knyttet til valutasikring osv., har det vært eksempler på.

Det er også i dagens verden, i 2017, der vi har et ganske nedslående Bonn-møte bak oss, en betydelig politisk kostnad for den arktiske nasjonen Norge å drive med kullutvinning i Arktis. Det er kostnader vi bærer med oss når vi forsøker å gjøre andre viktige grep for nasjonen.

Jeg tenker også at oppryddingskostnaden etter avvikling av gruven i Svea vil komme uansett. Det er et spørsmål om når vi skal ta den. Vi kan selvfølgelig diskutere nåverdi og regningen på det, men det ligger en kostnad der. Jeg skjønner at det er betydelig usikkerhet knyttet til hva den endelige kostnaden blir. Det er jo ingen som har demontert en gruve i arktiske strøk før, og jeg forutsetter også at oppryddingen skal gjøres på en miljøforsvarlig måte etter den høye standarden Norge har som ambisjon å ha på andre områder når vi opererer i Arktis, og at Norge går foran og viser hvordan dette kan gjøres.

Energiforsyningen må diskuteres. Da Stortinget i fjor behandlet svalbardmeldingen, var det et av de helt sentrale punktene. Stortinget gjorde også et anmodningsvedtak overfor regjeringen, som regjeringen fulgte opp i revidert nasjonalbudsjett og gav noen foreløpige svar på hvor man beveger seg. Jeg er glad for at regjeringen har fulgt opp det, men behovet for at denne avklaringen kommer raskt på bordet, har ikke blitt mindre med den situasjonen som har oppstått nå. Så jeg må innstendig be om at statsråden bidrar til at denne utredningen kommer på plass så fort som mulig, slik at vi så snart som mulig kan finne en annen bærekraftig og utslippsfri energiløsning for Svalbard – som både gir trygghet, gir redundans og ikke minst også har nødvendig kapasitet.

Jeg vil legge til at den utfordringen vi har på Svalbard, på mange måter er den samme som man opplever i Alaska, i nordre del av Canada og i deler av det nordre Russland. Vi snakker egentlig om det amerikanerne beskriver som «off grid network», med høye energikostnader og lokale utslipp. Det bør være mulig her, i et samarbeid – gjerne under paraplyen til Arktisk råd eller andre eksisterende samarbeidsorgan, sammen med amerikanere, canadiere og andre som har arktiske interesser – å finne moderne, teknologiske løsninger som gir en framtidsrettet og innovativ energiforsyning også for miljøet på Svalbard, og som ikke er knyttet til det norske nettverket.

Margunn Ebbesen (H) [14:29:30]: Svalbard er en viktig del av Norge og Arktis. De overordnede målene for svalbardpolitikken ligger fast, og ett av hovedmålene er opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen. Det målet har først og fremst vært oppfylt gjennom longyearbyensamfunnet. Det er rundt ett år siden vi i Stortinget debatterte svalbardmeldingen, som et enstemmig storting stilte seg bak.

Bakgrunnen for dagens debatt er komiteens oppmerksomhet vedrørende det forslaget som ligger i statsbudsjettet om avvikling av gruvedrift i Svea/Lunckefjell. Men det har over tid skjedd en endring i sysselsettingsmønsteret på Svalbard. Store Norske og kulldriften har vært en av hjørnesteinsbedriftene. I Gruve 7 er det fortsatt drift, og det vil det være, i hvert fall i ca. ti års tid framover, alt etter som hvor mange skift som settes på. Som følge av de økonomiske utfordringene for Store Norske har de fått tilført 650 mill. kr siden 2015 samt 300 mill. kr til kjøp av eiendommer.

Samtidig har regjeringen bevilget penger gjennom både Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet for å sette i gang arbeid med næringsutvikling på Svalbard. En ny nærings- og innovasjonsstrategi for Svalbard skal være ferdig våren 2018. Den vil ventelig bidra til å styrke kunnskapen om nytt næringsliv, nå når kulldriften ikke lenger skal være den ledende næringsaktiviteten.

Det har siden nedgangen i kulldriften foregått mye næringsarbeid på Svalbard. Regjeringen har bidratt med penger til å styrke arbeidet, og både lokalstyret og Innovasjon Norge har ansatte på Svalbard som jobber med strategi for næringsaktivitet. Under mitt besøk på Svalbard i oktober fikk jeg møte hun som jobber med næringsutvikling i lokalstyret. Her fikk jeg god kunnskap om hva som skjer av ny aktivitet. Dette arbeidet er på langt nær avsluttet, så en endelig rapport vil ikke foreligge før neste sommer. Men allerede er mange bedriftsetableringer skjedd.

By- og regionforskningsinstituttet NIBR har gjennomført samfunns- og næringsanalyser for Svalbard siden 1990-tallet. Den siste analysen ble lagt fram nå, i november 2017, og den forteller mye om samfunnsutviklingen over tid. Den viser at Svalbards økonomi er under omstrukturering, og at sysselsettingsveksten i andre næringer har erstattet mye av sysselsettingsbortfallet etter endringen i kulldriften. NIBR-rapporten konkluderer med at de siste årenes reduksjon i aktiviteten i kulldriften ikke har gitt så sterke utslag i total sysselsetting på Svalbard, og at dette skyldes at det har vært en stabil satsing på alternativ basisaktivitet når det gjelder både FoU og reiseliv. Og når aktivitet og sysselsetting er opprettholdt, har også befolkningstallet vært stabilt.

Kulldriften har som sagt fra tidligere tider vært en viktig bærebjelke for dette samfunnet. Men kulldriften har hatt en mindre avgjørende betydning de senere årene. Dette startet flere år før stansen i Svea/Lunckefjell, nemlig da endringene i tariffbestemmelsene mellom ansatte og Store Norske medførte at en stor del av de ansatte ikke har vært fastboende, men har pendlet mellom Svea og fastlandet. Men det er klart at stansen i Svea/Lunckefjell nok også medfører en reduksjon i bosetting på Svalbard. Derfor er den jobben som gjøres med å finne annen, alternativ næringsaktivitet, viktig.

Et annet moment som er viktig, er at andelen norske statsborgere har gått noe ned. Dette er nok mye på grunn av at den nye aktiviteten i stor grad er knyttet til turisme og forskning. Derfor blir det interessant å følge med på utviklingen framover, om man klarer å skape ny aktivitet på Svalbard som også tiltrekker seg norske arbeidstakere.

Utgangspunktet for regjeringen er tydelig gjennom svalbardmeldingen og svalbardbudsjettet: at Longyearbyen skal være et levedyktig lokalsamfunn, som er attraktivt for familier, og et samfunn som bidrar til å oppfylle og understøtte de overordnede målene i svalbardpolitikken.

Jeg ønsker å avslutte med å gi en honnør til svalbardsamfunnet for den måten de har stått sammen på, og måten de har håndtert de vanskelige årene de har lagt bak seg, på. Både skredulykken og nedbemanningen i Store Norske har vist et samhold og en overlevelsesevne som det står respekt av. Dette samholdet og de tallene vi nå ser for ny aktivitet på Svalbard, gir en god pekepinn på at det vil lykkes for svalbardsamfunnet, med god hjelp fra regjering og andre for å skape ny aktivitet på Svalbard.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [14:34:47]: Først vil jeg si at det på en måte er bra at vi har en initiativdebatt om situasjonen og de utfordringene som er på Svalbard, og den næringsutviklingen som utspiller seg på øygruppa. Det jeg imidlertid må innrømme, er at jeg var litt usikker på hva som ville komme ut av en sånn debatt som ikke ville komme i budsjettdebatten. Men jeg er glad for debatten, jeg tror svalbardsamfunnet er glad for at vi har en sånn debatt.

Svalbard har lange tradisjoner for næringsaktivitet, og næringsvirksomheten startet med jakt og fangst allerede på 1600-tallet. På 1900-tallet begynte kullvirksomheten, og denne aktiviteten har dannet grunnlaget for det samfunnet vi i dag har på øygruppa. Virksomheten har fram til i dag bidratt til en vesentlig og stabil helårlig aktivitet i Longyearbyen.

Den utviklingen vi ser i dag på Svalbard, har pågått over en årrekke. En gradvis bredere næringsstruktur i Longyearbyen har medført at samfunnet ikke er like avhengig av gruvevirksomhet som tidligere. De næringene som har vokst fram samtidig med kullvirksomheten, er næringer som også har naturlige fortrinn, herunder spesielt reiseliv og forskning. Det finnes imidlertid også andre næringer med betydelig sysselsetting på Svalbard, slik som bygg- og anleggsbransjen, tjenestenæringer og offentlig virksomhet.

Den gradvise utviklingen av et mer differensiert næringsliv er en fordel for framtidig næringsutvikling og for etablering av nye arbeidsplasser i Longyearbyen. Aktiviteten i næringer som industri, bygg og anlegg samt hotell og restaurant har en sysselsettingsutvikling som i betydelig grad sammenfaller med utviklingen innen bergverksdriften. Kullvirksomheten er imidlertid fortsatt betydningsfull, med rundt 100 ansatte i Store Norske, så lenge driftshvilen varer.

Når vi da skal trekke linjer i næringspolitikken på Svalbard, er det viktig å tenke på hva vi som politikere kan gjøre for å legge til rette for næringsutvikling på øygruppa. Vår oppgave er ikke å utpeke hvilke bedrifter og nye private arbeidsplasser som skal være aktuelle framover. Myndighetenes og politikernes rolle er først og fremst innenfor rammen av svalbardpolitikken å legge til rette for at nye arbeidsplasser kan skapes innenfor de næringene der Svalbard har naturlige fortrinn.

Innenfor reiseliv og forskning synes det å være gode muligheter for utvikling av nettopp dette. Også innenfor tjenestenæringen, infrastruktur og logistikktjenester, maritim sektor og varehandel er det potensial for nye arbeidsplasser og økt verdiskaping. I så henseende må vi forholde oss til at den generelle næringsaktiviteten i Norge trekker nordover. Fiskeriaktivitet trekker nordover som følge av varmere vann, og petroleumsnæringen øker også sin aktivitet i nord, da mye av de uoppdagede petroleumsressursene ligger i de nordlige delene av kloden. Cruisetrafikk og reiselivet er økende, spesielt i nordområdene. Alt dette har betydning for Svalbard.

For å møte denne utviklingen er det også helt avgjørende at en styrker beredskapen på Svalbard, særlig i havområdene. Jeg er glad for at regjeringen har hatt fokus på dette, og at dette ble satt på dagsordenen da svalbardmeldingen ble behandlet i fjor, og i beredskapsmeldingen, som ble behandlet i år. I den sistnevnte meldingen ble det framhevet at Svalbards geografiske plassering, store avstander og krevende klima gir særskilte utfordringer innenfor samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet. Værradar på Svalbard var ett av flere tiltak som ble iverksatt for å sikre sjøtransporten i større grad, samt at dette også vil gagne lokalsamfunnets evne til å varsle om forhold som i ytterste konsekvens kan skade både sivilsamfunn og næringsliv. Intensivering av redningsarbeid, sjøkartlegging, arktisk beredskapsbase og forhåndslagring av utstyr er andre tiltak. I tillegg er en styrket tilstedeværelse av beredskapsskip for søk og redning samt oljeberedskap avgjørende grep.

For å styrke næringsutviklingen ytterligere er det mitt tydelige budskap at vi følger opp de vedtak som er behandlet i de tidligere nevnte meldinger, og at vi fortsetter det alvorstunge arbeidet med å styrke beredskapen på Svalbard til beste for lokalsamfunnet og næringslivet i framtiden. Tiltakene må følges opp og evalueres i tiden som ligger foran oss, og det er viktig at vi er mottakelige for ytterligere tiltak.

Til slutt vil jeg legge til at det skal utarbeides en nærings- og innovasjonsstrategi for Svalbard. Som en del av dette arbeidet vil en innhente innspill og vurderinger fra ulike aktører som grunnlag for gjennomgang av hvilket potensial som finnes for næringsutviklingen på Svalbard på lengre sikt.

Mona Lill Fagerås (SV) [14:40:03]: Stortinget har flere ganger, slik representanten Pollestad redegjorde for, behandlet spørsmålet om hvor veien skal gå videre for svalbardsamfunnet. Det har vært en diskusjon preget av dilemmaer – på den ene siden kullutvinning og energiproduksjon fra kull, som er noe vi må slutte med, og på den andre siden at økonomien og samfunnet på Svalbard er så bundet til kullutvinning at det er utfordrende å endre.

Tiden for handling er blitt overmoden. Vi kan ikke lenger skyve problemene foran oss. For miljøets del er det uansvarlig, og for befolkningen på Svalbard er det respektløst. Svalbard må snarest mulig få muligheten til å delta i det grønne skiftet.

Nordområdene blir stadig viktigere, og flere nasjoner har økt fokuseringen på nord, både på grunn av de store ressursene og fordi klimaendringene kan forstås her. I dette bildet er regjeringens passivitet nesten umulig å forstå. Stortinget må gis mulighet til å definere hvor veien skal gå, og det haster.

Klimaendringene skjer dobbelt så fort på Svalbard som i resten av verden. Mye tyder på at temperaturøkningen går fortere enn tidligere antatt, og at issmeltingen i Arktis og havnivåstigningen er underestimert av klimapanelet. Når isen forsvinner, får det stor betydning for dyrelivet som er avhengig av isen, f.eks. sel og isbjørn.

Nettopp i tråd med denne forståelsen er to tredjedeler av øygruppen gitt vern som nasjonalparker og naturreservater. Det er et uttalt ønske at øygruppen, som gjerne kalles vår siste opprinnelige villmark, skal forbli sånn for våre etterkommere, og at Svalbard skal framstå som et av de best forvaltede villmarksområdene i verden. SV mener at Svalbard skal framstå som et eksempel på miljøforvaltning i verdensklasse.

Regjeringen har i årets budsjett bestemt seg for å redusere kullvirksomheten på Svalbard. SV har etterlyst dette lenge. Klimaendringene gjør at vi er nødt til å gå over fra kull til andre fornybare energikilder.

Men regjeringen sier fint lite om veien videre for framtidens næringer på Svalbard. Det er ingen tvil om at Store Norske har vært viktig for sysselsettingen på Svalbard. Men nå trengs det en politikk for alternative arbeidsplasser, og det er uforståelig for meg at regjeringen har vært så sent ute med å legge planer for denne situasjonen, som jo har vært varslet lenge.

SV foreslår i sitt alternative statsbudsjett å bevilge 40 mill. kr til omstillingstiltak på Svalbard. Dette ville vært en god begynnelse.

Et av hovedspørsmålene for Svalbard framover er, som representanten Eirik Sivertsen var inne på, hva slags energiforsyning Svalbard skal ha. Det haster det med å finne svar på. I dag er Svalbard kullbasert. Det er lansert flere alternativer som må vurderes nærmere. En fastlandskabel for kraftforsyning fra Nord-Norge via Castberg-feltet kan åpne mange nye muligheter. Det er også mulig å gjøre Longyearbyen til verdens første utslippsfrie lokalsamfunn ved å basere energiproduksjonen på hydrogen. Andre muligheter må også vurderes og utredes, sånn at beslutningsgrunnlaget blir så godt som mulig.

Norsk tilstedeværelse gjennom bærekraftig næringsvirksomhet vil være avgjørende for vår posisjon på Svalbard i framtiden. Det finnes en rekke muligheter for alternative næringer som en er nødt til å satse på framover. Datalagring, forskning, fiskeri, turisme og logistikknutepunkt er virksomheter som blir trukket fram i debatten.

Tiden er inne for handling. Vi kan ikke la svalbardsamfunnet seile sin egen sjø mens isen smelter rundt våre nordligste landområder.

André N. Skjelstad (V) [14:45:19]: Det er tredje gang det avholdes initiativdebatt og for så vidt på mange måter avgrenset til næringsperspektivet.

Det er mange interessante refleksjoner til nå, men jeg vil kanskje spesielt trekke fram Eirik Sivertsens innlegg – jeg kan underskrive på alt som han sa fra denne talerstolen. Det er et mangfoldig samfunn som man nå står overfor: Hvor skal vi hen? Jeg tror ikke det nå er tiden for å kikke bakover, for Svalbard må forvaltes aktivt, i tråd med Svalbardtraktaten.

Dette er et viktig område for Norge. Venstre vil arbeide for at Svalbard integreres enda tydeligere i norsk politikk overfor nordområdene og Arktis. Det er viktig å bevare bosetningen og aktiviteten på Svalbard. Derfor må Svalbard videreutvikles gjennom satsing på forskning, reiseliv og annen næringsvirksomhet for å erstatte kullvirksomheten.

I den forbindelse er det viktig at framtiden til Store Norske avklares i nært samarbeid med lokalbefolkningen på Svalbard, og at det ikke utelukkes ny næringsvirksomhet i konkurranse med eksisterende næringer. Venstre vil bidra til å sikre stabile og forutsigbare vilkår for reiselivsnæringen, i tillegg til at vi må ha Innovasjon Norges tilstedeværelse på Svalbard. Det er viktig for å stimulere til innovasjon og nyetablering.

Videre må det også satses mer på forskning og høyere utdanning. Og når det gjelder reiseliv, mener jeg at det skal være høy aksept for turistaktivitet innenfor område 10, og at adgang til å etablere næringshytter i området er viktig for reiselivsnæringen. Jeg mener at det må følges opp med vilje til å gjennomføre dette i praksis, og at en sikrer en konstruktiv dialog mellom myndigheter og reiseliv om gjennomføring av etableringen.

Jeg mener at det er viktig at næringen har et enkelt og forutsigbart regelverk å forholde seg til, som hensyntar mindre, lokale aktører, f.eks. kan det være vanskelig for lokale aktører med små fartøy å etterleve melderegimet og frister for turer til sjøs, som er utformet med henblikk på tilreisende ekspedisjoner.

Ikke minst er familiesamfunnet Longyearbyen et av de viktigste instrumentene for å håndheve norsk svalbardpolitikk. Derfor vil Venstre opprettholde et godt tjenestetilbud for barn og unge, som å sikre trygge boforhold, inkludert skredkartlegging i Longyearbyen.

Vi mener at det er behov for en bred, åpen og modig tilnærming når det gjelder framtidens energiforsyning på Svalbard. Vi er nødt til å vurdere, som flere har vært innom, både vind-, sol- og vannkraft, geometrisk kraft, sjøkabel til fastlandet, gass, eventuelt kull med CO2-fangst og -lagring. Den debatten er vi nødt til å ta framover.

Longyearbyen vil være et naturlig knutepunkt for aktivitet, logistikk og beredskap i Arktis. Derfor bør vi vurdere om Longyearbyen kan ha flere oppgaver knyttet til redning og beredskap. Vi vil være med og styrke Kystvaktens tilstedeværelse i området rundt Svalbard og utrede ikke minst det nye havneanlegget i Longyearbyen. Her er det et stort potensial innenfor marine næringer i nord. Den marine næringen har kraft i seg til å bli en ny stor industri på Svalbard. Her er det avgjørende at man får et raskt og entydig bilde av potensial, rammeverk og muligheter og av retningen for næringen, også utover fangst og levering til lokal bruk. I den forbindelse er det viktig å følge opp funnene i konseptvalgutredningen for havneutvikling i Longyearbyen.

Når det gjelder en sånn type debatt, er selvfølgelig flere oss utålmodige. Vi hadde svalbardmeldingen oppe til behandling i vår. Det ble pekt på en del av disse utfordringene, men også at vi har bare tiden og veien. Da tror jeg ikke at det handler om å kikke bakover, men jeg tror det handler om å se på hva som ligger i mulighetsrommet, og ikke minst, som også Sivertsen var innom, dette med at vi faktisk har et ansvar. Når vi ser på møtet i Bonn bare for en tre ukers tid tilbake, er dette også satt i den sammenhengen, som også representanten Sivertsen sa.

Steinar Reiten (KrF) [14:50:13]: Som nyvalgt stortingsrepresentant har jeg hatt en bratt læringskurve de siste ukene. Budsjettarbeidet krever sitt når det gjelder å sette seg inn i både proposisjonene og rutinene for framdrift. Når en i tillegg får en initiativdebatt om Svalbard som første sak i salen fra næringskomiteen, blir læringskurven tilnærmet vertikal.

Likevel har det vært svært interessant å sette seg inn i særegenheter, muligheter og utfordringer ved svalbardsamfunnet. Inntrykket som sitter igjen etter en helg med lesing av svalbardmeldingen, er at mulighetsrommet faktisk er stort når det gjelder å videreutvikle næringsaktivitet, forskning og utdanning på Svalbard i årene som kommer. Det forutsetter likevel at en del helt grunnleggende forutsetninger er på plass når perioden med utvinning av kull nå går mot slutten.

All næringsutvikling og bruk av teknologi krever tilførsel av energi som en grunnleggende forutsetning. Det er, slik vi ser det, den utfordringen som i størst grad krever nye løsninger. Det eksisterende kullkraftverket fra 1983 har høye utslipp av CO2 i forhold til energiproduksjon, og til tross for omfattende oppgraderinger har kraftverket en forventet restlevetid på bare litt over 20 år. Det har vist seg vanskelig å få lønnsom drift i Gruve 7, som forsyner kraftverket med kull, og gjenværende kullreserver vil med dagens driftsform og hvis en også tar ut kull av dårlig kvalitet, være uttømt i løpet av en 20-årsperiode.

Det stiller oss overfor det uunngåelige spørsmålet: Hva slags energiløsninger er aktuelle for Svalbard når kullet tar slutt?

Her er tidshorisontene ubehagelig korte, og det haster med å utrede og implementere ny teknologi basert på nye og helst fornybare energibærere. Vind- og bølgeenergi kan være aktuelt, men neppe nok til å forsyne svalbardsamfunnet med lys og varme i et arktisk klima. Da må vi også være villige til å innse at LNG kan være et alternativ som er langt mer miljøvennlig enn dagens kullfyrte kraftverk, kanskje i kombinasjon med et pilotprosjekt for CO2-deponering i Adventdalen. Det er i alle fall teknisk mulig, ifølge en studie fra Universitetssenteret på Svalbard.

Da Stortinget behandlet svalbardmeldingen i 2016, uttalte en samlet utenriks- og forsvarskomité at en nå må vurdere muligheter for å knytte Svalbard til elnettet på fastlandet med en sjøkabel. Det er ingen som helst tvil om at det vil bli et svært kostbart prosjekt, men varig og stabil tilgang på energi er selve forutsetningen for fortsatt bosetning på Svalbard. Da må en også være villig til å vurdere løsninger, som f.eks. en sjøkabel. I forbindelse med behandlingen av svalbardmeldingen ba også en samlet komité om at regjeringen våren 2017 skulle sette i gang en bred utredning av mulighetene for framtidig energiforsyning på Svalbard basert på bærekraftige og fornybare løsninger.

Vi i Kristelig Folkeparti mener at det er den viktigste utfordringen vi nå står overfor i arbeidet med å sikre fortsatt norsk bosetning på øygruppen. All videre utvikling avhenger av sikker tilførsel av energi. Tidshorisontene er korte, energibehovet vil måtte øke med ny og utvidet næringsaktivitet, og løsningene må være av en slik art at den sårbare svalbardnaturen ikke blir ytterligere belastet. Vi imøteser utredningen fra regjeringen om framtidig energiforsyning på Svalbard.

I forlengelsen av det jeg har vært inne på når det gjelder energiforsyning, vil jeg spesielt trekke fram en ny mulighet som åpner seg innenfor segmentet reiseliv. For noen uker siden ble det klart at Ulsteingruppen i Møre og Romsdal har inngått en kontrakt om å bygge minst ett ekspedisjonscruiseskip som er spesialbygd for opplevelsescruise i polare strøk. Slike ekspedisjonscruiseskip ser ut til å kunne bli en ny trend innenfor reiseliv, der bl.a. mediegiganten National Geographic er med på investeringssiden.

I svalbardmeldingen viser regjeringen til behovet for videre oppgradering og bygging av ny havneinfrastruktur i Longyearbyen. Dette blir fulgt opp i NTP for årene 2018–2029, hvor det er satt av 300 mill. kr i første del av planperioden for å fullføre arbeidet. Den cruisetrafikken som i dag foregår i farvannene ved Svalbard, bruker Longyearbyen som anløpshavn, og de nye ekspedisjonscruiseskipene vil frakte et segment av turister som i særlig grad ønsker naturopplevelser i barsk polarnatur. Det gir et potensial for videre utvikling av det landbaserte reiselivet på Svalbard, med ulike opplevelsestilbud som gir et lavt klimaavtrykk.

Problemet med cruisetrafikken er likevel store utslipp av eksosgasser fra skip som ligger i havn. I svalbardmeldingen viser regjeringen til at den ikke ønsker store investeringer i infrastruktur, bl.a. fordi økt bosetning med tilhørende næringsaktivitet vil gi økt miljøbelastning. Større tilgang på ren energi vil likevel gjøre det mulig å etablere landstrømsanlegg for skip i Longyearbyen, noe som i vesentlig grad vil kunne redusere miljøulempene ved denne formen for turisme.

Statsråd Monica Mæland [14:55:09]: Svalbard og svalbardrelaterte problemstillinger er et viktig område. Det er sentralt for Norge, og det er en prioritet for regjeringen. Derfor er vi også opptatt av å ha en framtidsrettet svalbardpolitikk som bidrar til å nå de målene vi har.

Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2018 å avvikle Store Norskes kullvirksomhet i Svea og Lunckefjell. Bakgrunnen for dette har vi gjort rede for i budsjettproposisjonen. La meg likevel få komme inn på noen av hovedpunktene i vurderingene.

Å spå hvordan kullprisene langt fram i tid utvikler seg, er en vanskelig øvelse – ingen kan vite det sikkert. Det som imidlertid synes helt klart, er at det ikke er grunnlag for å forsvare en gjenoppstart ut fra et forretningsmessig perspektiv. Til det er risikoen i prosjektet og risikoen for betydelige tap for staten for stor. Det er også vurderingen til departementets rådgiver, som har vurdert forslaget som er lagt fram av selskapet, og som har konkludert på en veldig tydelig måte. Det er også selskapets vurdering at det er svært stor usikkerhet omkring de forutsetninger de har lagt til grunn for lønnsomheten av oppstart og videre drift av Svea og Lunckefjell.

Jeg kan heller ikke se at det er kommet fram nye, avgjørende argument i etterkant av regjeringens forslag til budsjett som påvirker hovedkonklusjonen i den forretningsmessige vurderingen vi har foretatt.

Som det framgår av budsjettproposisjonen, er det regjeringens vurdering at det nå ikke foreligger svalbardpolitiske hensyn som tilsier at gjenoppstart forsvarer de betydelige kostnadene og den betydelige risikoen det er for tap. Selv om kullvirksomheten historisk har vært drivkraften i den lokale økonomien, har Longyearbyen nå fått et vesentlig mer variert næringsliv, og kulldrift vil nå være en av mange næringsvirksomheter.

Så er det slik at staten også har andre virkemidler for å ivareta sine svalbardpolitiske hensyn, eksempelvis gjennom direkte eierskap til grunn på Svalbard.

Departementet har som en del av budsjettframlegget også lagt fram forslag til rammer for Store Norskes virksomhet framover. Vi legger opp til at hovedvirksomheten til selskapet skal være drift av Gruve 7 i Longyearbyen.

Regjeringen kan ikke se tungtveiende grunner for at Store Norske skal få en bredere virkemiddelrolle for å bidra til videre utvikling på Svalbard. Det er vår vurdering at andre aktører kan ivareta dette på en bedre måte. Det økte næringsmangfoldet i Longyearbyen gjør også at Store Norskes rolle for longyearbyensamfunnet ikke er av like stor betydning som tidligere. Med bakgrunn i dette legger vi opp til at Store Norskes virksomhet utover gruvedrift ikke utvides, og at virksomheten utover driften av Gruve 7 skal drives på forretningsmessig grunnlag og innenfor rammen av svalbardpolitiske hensyn.

Vi har også varslet at vi må vurdere nærmere boligvirksomheten som Store Norske i dag driver. Det er naturlig, sett i lys av utviklingen. Vi vil også vurdere organiseringen av grunneiendomsforvaltningen som Store Norske i dag driver på oppdrag fra departementet.

La meg likevel være veldig tydelig på at Store Norske også med regjeringens forslag fortsatt vil spille en viktig rolle i longyearbyensamfunnet og være en betydelig aktør, både gjennom driften av Gruve 7 og betydningen av dette for Longyearbyen og gjennom oppryddingsprosessen i Svea og Lunckefjell. Oppryddingsarbeidet vil være et omfattende prosjekt, som vil gi betydelig aktivitet de nærmeste årene. Det vil også bidra til å gi longyearbyensamfunnet ytterligere tid til omstilling.

La meg i den forbindelse, og i denne sal, også få understreke at denne type oppryddingsprosjekter er komplekse og omfattende. Det er betydelig usikkerhet knyttet til kostnadene for oppryddingsarbeidet som skal gjøres. Det har vi også understreket i budsjettproposisjonen, og jeg viser i den forbindelse til mitt brev av 28. november og av dags dato til Stortinget om dette. Usikkerheten knyttet til oppryddingsarbeidet endrer likevel ikke på konklusjonen om at kullvirksomheten nå bør avvikles, og at opprydding bør iverksettes.

Fra regjeringens side er vi opptatt av å utvikle longyearbyensamfunnet videre. Nye arbeidsplasser innenfor reiseliv og annen næringsvirksomhet og en fortsatt utvikling innenfor forskning og høyere utdanning er veldig viktig for å få dette til. Derfor arbeider jeg nå med bl.a. en egen nærings- og innovasjonsstrategi for Svalbard, som vil gjennomgå hvilket potensial som finnes for næringsutvikling på Svalbard på lengre sikt. Jeg legger etter nyttår opp til å reise til Svalbard for å få innspill fra lokalsamfunnet til dette arbeidet. Derfor arbeider også regjeringen med en egen forskningsstrategi for Svalbard. Derfor er vi også positive til at man ser nærmere på nye næringsmuligheter på Svalbard, f.eks. landing av fisk og skalldyr knyttet til lokal sjømat og reiseliv. Derfor har regjeringen også satt av 300 mill. kr til ny kai i Longyearbyen i Nasjonal transportplan, og vi ser også på andre omstillingstiltak.

Et samfunn med differensiert næringsstruktur vil være mindre sårbart for endringer i markeder, enkeltnæringer og enkeltbedrifter. Det er derfor ønskelig at det utvikles et bredere og mer sammensatt næringsliv på Svalbard. Dette er noe av det regjeringen er opptatt av. Og allerede i 2015 ble det bevilget totalt 50 mill. kr til arbeidsplasser og omstilling i Longyearbyen. En betydelig del av midlene gikk til Innovasjon Norge, som har brukt midlene til mobilisering av næringslivet og til å støtte 27 innovative prosjekter på Svalbard. Innovasjon Norge melder om at midlene som kom i 2015, har skapt økt oppmerksomhet om mulighetene på Svalbard, også for bedrifter på fastlandet. De øvrige midlene ble benyttet til lokale tiltak for økt omstilling og arbeidsplasser.

Myndighetenes rolle er først og fremst, innenfor rammen av svalbardpolitikken, å legge til rette for at nye arbeidsplasser kan skapes innenfor de næringene der Svalbard har naturgitte fortrinn.

Reiseliv og forskning er viktige sektorer i Longyearbyen i dag. Innenfor disse sektorene synes det å være gode muligheter for utvikling av nye arbeidsplasser. Også innenfor tjenestenæringen, infrastruktur- og logistikktjenester, maritim sektor og varehandel er det potensial for nye arbeidsplasser og økt verdiskaping.

La meg avslutte mitt innlegg med å si at å avvikle kullvirksomheten i Svea og Lunckefjell er en betydelig og ingen enkel beslutning å ta. Det er også en beslutning med store konsekvenser for lokalsamfunnet, for familier og for enkeltpersoner. Det faktum at Stortinget i dag har en egen initiativdebatt med utgangspunkt i regjeringens forslag, vitner også om det.

Kulldriften har en tradisjonsrik historie på Svalbard. Den har bidratt til og vært selve bærebjelken i utviklingen av Svalbard og longyearbyensamfunnet, og den har vært viktig både i et industrielt og i et nasjonalt perspektiv. Denne historien skal vi alle være veldig stolt av. Det må imidlertid ikke være til hinder for at vi tar de riktige beslutningene når det gjelder hvordan næringslivet på Svalbard og i Longyearbyen skal utvikles framover.

Geir Pollestad (Sp) [15:18:06]: Eg har fått melding om at eg i mitt første innlegg kom i skade for å seia at Senterpartiet var bakpå i denne saka. Det får vera grenser for å vera konstruktiv i opposisjon. Eg meinte sjølvsagt at det var regjeringa som var bakpå i denne saka.

Eg vil takka for dei innlegga som har vorte haldne, og for innlegget frå statsråden. Eg sit framleis med ein betydeleg grad av uro i denne saka, om dei marknadsmessige vurderingane som ein byggjer avgjerda på, er rette. Eksempelet med vurderinga som vart gjort då investeringsavgjerda om Lunkefjell vart teke, viser jo at det kanskje ikkje var ei veldig klok vurdering, men det viser òg at den avgjerda me tek no, kan visa seg å vera feil. Det må me takla.

Når ein set i gang med opprydding, er det på sett og vis ingen veg tilbake. Eg er uroleg for at me begynner med analysane og vurderingane av kostnadene av dette og snevrar inn det etter at vedtaket er gjort. No har me fått signalisert at det kan verta snakk om ei dobling, men det er framleis hefta med betydeleg usikkerheit.

Eg la merke til at representanten Reiten i sitt innlegg sa at driftstida for Gruve 7 var forventa å vera 20 år. Eg har stor tillit til at representanten Reiten har rett og har lese, men eg trur at det er med den driftsforma som var før ein gjekk inn for driftskvile, og at det no skal vera ti år, og då meiner eg at spørsmåla om energiforsyning til energiverket – etter at Gruve 7 skal stengjast – definitivt er relevante i debatten. Så kan mange spå og seia kva som var lurt, og kva som vil skje, men eg meiner at det er viktig å ta denne debatten, for då me behandla stortingsmeldinga om Svalbard, var det eit forslag frå SV om å ha ei gradvis avvikling av kolnæringa og koldrifta på Svalbard. Det fekk ikkje fleirtal i Stortinget. I etterpåklokskapens namn kan ein kanskje seia at SV hadde eit poeng med sitt forslag den gongen.

Eg ser fram til den vidare diskusjonen, og komiteen vil måtta koma tilbake til dette i si innstilling til statsbudsjettet for neste år og debatten som følgjer med ho.

Eirik Sivertsen (A) [15:21:22]: La meg først få lov til å si tusen takk til min gode kollega for så mange hyggelige ord. Det skjer ikke hver gang jeg er på talerstolen – så jeg får glede meg over de gangene det skjer.

Statsråden har vært veldig opptatt av at oppryddingen skal foregå på en ordentlig måte. Det er jeg helt enig i, og det er miljømyndighetene som skal stille kravene til opprydding, som jeg sa i mitt første innlegg. Jeg hadde bare lyst til å gjenta det for å understreke at jeg forventer at man også politisk går inn for å legge seg på den absolutt høyeste standarden, og viser vei for hvordan vi faktisk skal operere i sårbare miljøer. Noe mer sårbart miljø enn på Svalbard er det vanskelig å forestille seg.

Denne debatten har handlet mye om Store Norske og kullvirksomheten, som nå etter all sannsynlighet vil bli avviklet. Jeg har sagt, og holder fast ved, at Arbeiderpartiet skal konkludere i budsjettdebatten, men det er ingenting i denne debatten som tilsier at vi skulle lande på et annet standpunkt enn vi hadde da vi gikk inn i debatten, om at tiden nå er kommet for å avvikle gruvevirksomheten på Svalbard – i flere trinn, men først og fremst ved Svea og Lunckefjell. Det store spørsmålet som gjenstår, er: Hvor går vi nå? Hva skal folk leve av, og hva skal være grunnlaget for bosettingen på Svalbard i framtiden? Det er en type spørsmål som stilles i mange lokalsamfunn.

Det er noen åpenbare ting som peker seg ut. Det er turisme, og det er reiseliv. Det er også åpenbart at forskning og undervisning bør spille en helt sentral rolle, både knyttet til UNIS og til Ny-Ålesund. Den strategiske plasseringen av Svalbard når det gjelder satellitter i polare baner, er et kjempemessig forretningsområde som kan videreutvikles. Når man går fra store satellitter til nye, mindre satellitter, åpner det seg nye forretningsmuligheter der. Vi vet fra før at når det gjelder droner, som Teknologirådet har foreslått som en mulig satsingsvei, er Svalbard godt posisjonert, og vi har fasiliteter for det. Fiskeri, logistikk og maritim virksomhet har også store muligheter.

Representanten Fagerås sa to ting som jeg er veldig enig i. Det ene er at det å kjøre scooter gøy. Jeg kan bemerke at det ikke er så ofte en hører SV-ere si det på talerstolen i Stortinget, men det kan vi glede oss over. Det andre som jeg er veldig enig i, er at til tross for at det skjer nye ting, og at regjeringen forsøker å ta grep, så er man bakpå. Man er passiv. Hvis vi skal lykkes med å realisere ting, må vi komme i gang med å investere og bruke penger også. Da kan vi ikke utsette havneinvesteringen, slik regjeringen har gjort, da kan vi ikke nedgradere statusen på flyplassen og slik legge hindringer i veien for reiselivsnæringen, og man må få på plass høykapasitet ved datakommunikasjonen i nordområdene også på høye breddegrader. Jeg skjønner heller ikke hvorfor regjeringen ikke fant 10 mill. kr til å bygge videre på UNIS, slik Arbeiderpartiet og flere andre partier har gjort.