Marianne Marthinsen (A) [10:08:03]: Først av alt vil jeg gjerne takke ministeren for redegjørelsen, både den delen som var direkte knyttet til norske interesser, og ministerens mer – hva skal vi si – overordnede analyse av det som foregår i Europa. Jeg vil gjerne knytte noen få kommentarer til det siste først.

Det er etter hvert skrevet talløse kronikker om resultatene av folkeavstemningene vi har hatt rundt omkring i Europa de siste årene, kanskje med brexit og nasjonalistgrupperingenes voldsomme inntog i Europaparlamentet som noe av det mest alvorlige. Selv om analysene selvfølgelig spriker, er det ganske tydelig for de fleste at dette er et tegn på avmakt, avstand og en forfeilet fordeling av gevinstene ved handel og økonomisk samkvem, og – ikke minst – arbeidsfolk som føler at det mest direkte resultatet av fri flyt er at vi konkurrerer hverandres arbeidsvilkår og rettigheter ned. Vi kan velge å fnyse av det, holde oss for nesen og ta avstand, eller vi kan ta det på alvor. Jeg mener at det er åpenbart at vi må gjøre det siste.

Jeg er glad for at det nå ser ut til at det blir mer tyngde i arbeidet med EUs sosiale pilar, og det sosiale toppmøtet er et eksempel på det. Det ser ut til at det vokser fram en erkjennelse av at den pilaren må fylles med faktisk innhold. Statsråden understreket selv en positiv holdning til kommisjonens initiativ for å sikre den riktige balansen mellom fri flyt av tjenester, beskyttelse av arbeidstakere og rettferdig konkurranse. Jeg vil si at forslaget til endringer i utsendingsdirektivet for å nedfelle det veldig viktige prinsippet om lik lønn for likt arbeid på samme sted er et skritt i riktig retning. Samtidig vil jeg understreke så sterkt som det er mulig, at den tilnærmingen vi har hatt i denne typen arbeidslivsspørsmål, hvor det er minimumsstandarder som nedfelles, sånn at vi har nasjonal handlefrihet, er vi nødt til å sikre. Vi er nødt til å beholde et nasjonalt handlingsrom på arbeidslivsområdet og sørge for at det ikke innskrenkes. Det var også ministeren inne på i sin redegjørelse, men det er viktig at det understrekes også fra Stortingets side.

Så noen ord om brexit og konsekvenser for Norge. Det er umulig å avholde en debatt av denne typen uten at vi kommer inn på det temaet sånn som situasjonen er nå. Som del av EFTA/EØS-delegasjonen fra Stortinget har jeg fått mulighet til å komme tettere på denne prosessen, eller – for å være mer presis – mangelen på prosess, og den enorme usikkerheten som dette skaper. Selv om statsråden var veldig grundig i sin redegjørelse om det som omhandlet brexit og konsekvenser for Norge, er det et par punkter jeg gjerne vil benytte denne anledningen til å understreke.

EU-siden er kategorisk på at det ikke er mulig å gå videre til fase 2 uten at skilsmisseavtalen er klar. Det er det mange gode grunner til, som jeg ikke har tid til å gå inn på her. Der er vi ikke nå, og det blir spennende å se hva som blir konklusjonen på toppmøtet om drøye to uker. Inntil videre er i hvert fall realiteten at britene egentlig står uten posisjoner, og det er veldig lite som tyder på at de vil bli ferdige med å framforhandle en frihandelsavtale når vi kommer til mars 2019. Ett spørsmål er jo selvfølgelig hvordan en sånn ny avtale, når den er ferdig, skal forholde seg til EØS-avtalen, og ikke minst hva slags innflytelse Norge får underveis i forhandlingene. Vi er jo ikke et vanlig tredjepartsland, og det blir også anerkjent fra EU-siden. Det som ser ut til å bli et enda mer prekært spørsmål, er hva som skjer i en eventuell overgangsperiode. Det er rimelig å anta at britene går ut i mars 2019, og sånn som diskusjonen går i EU nå, er det også rimelig å anta at britene forblir fulle medlemmer – har full tilgang til det indre markedet – mens man fortsetter å forhandle i en overgangsperiode. Hva da med forholdet UK–EØS? Avtalen slår jo fast at man må være medlem i enten EU eller EFTA for å være part i EØS-avtalen. Så hva slags status våre handelsrelasjoner med UK skal ha i en sånn overgangsperiode, og ikke minst hva slags rettigheter norske borgere som oppholder seg i Storbritannia, da vil ha gjennom en sånn uavklart og antakelig ganske lang periode, er et spørsmål som står ubesvart.

Jeg forventer ikke at statsråden skal gi klare svar på det i dag. Det ville vært veldig oppsiktsvekkende om hun var i stand til det, for det er ingen andre som har svar på hvordan dette skal se ut. Men jeg er i hvert fall interessert i å høre statsrådens betraktninger rundt hvordan den norske regjeringen skal jobbe for å sikre norske interesser gjennom en sånn overgangsperiode.

Michael Tetzschner (H) [10:13:20]: Behandlingen av EU/EØS-redegjørelsen i dag skjer under en litt mørkere himmel enn vi vanligvis er vant til når det gjelder disse redegjørelsene. Den vestlige samfunnsmodellen med demokrati, en åpen, liberal og sosial markedsøkonomi og det forpliktende rettsbaserte internasjonale samarbeidet er i disse tider utfordret av autoritære tendenser, som også i Europa ser ut til å få økt tilslutning, selv om demokratiene også viste betydelig motstandskraft mot ekstreme og populistiske tendenser gjennom de valgene man hadde i de store EU-landene i det året vi er i ferd med å legge bak oss.

Vi blir stadig minnet om sannheten i utsagnet om at demokrati og rettigheter ikke er naturgitt, men en kamp som hver generasjon må vinne for seg. Jeg finner det betryggende at statsråden i sin redegjørelse har lagt så stor vekt på at det er i et lite land som Norges interesse å ha sterke multilaterale organisasjoner hvor det treffes fellesbeslutninger som også de sterkeste landene oppfatter som bindende.

Sentrale organisasjoner for Norge er EU, NATO, FN og WTO, og samtlige av disse er, om enn i ulik grad, kommet under press. Men også utviklingen i enkelte av de nye demokratiene som ble tatt opp ved den store utvidelsesrunden i begynnelsen av det første tiåret av dette årtusen, har gitt grunn til bekymring.

Rettsstaten er flere steder blitt svekket. Institusjoner som f.eks. maktfordelingsprinsippet, domstolenes uavhengige virksomhet og utviklingen av et sivilt samfunn uten toppstyring fra makten lar vente på seg, og utviklingen er på noen områder gått i gal retning. Det gjør det vanskelig å bygge internasjonal konsensus og å møte de globale utfordringene som Europa har, sammen. Derfor er det enda viktigere å arbeide for å bevare og styrke de internasjonale avtalene og institusjonene som gir oss rammeverket for samarbeid.

For Norge er EØS-medlemskapet for vår økonomi hva NATO-medlemskapet er for vår sikkerhet. Vår velstand og våre arbeidsplasser er nær knyttet til det indre marked. Våre muligheter til å løse grenseoverskridende problemer forutsetter et tett europeisk samarbeid.

EU-solidariteten har de siste årene blitt satt på prøve. EU-samarbeidet har hatt problemer med å levere raske nok løsninger på de problemene som mange borgere oppfatter. Det gjelder eksempelvis migrasjonspresset, lav økonomisk vekst og i noen land tiltagende arbeidsledighet.

I tillegg kommer Storbritannias utmeldelse av EU, som kom overraskende, som har rystet EU, og som har hatt – og også vil ha – store virkninger for EFTA-delen av EØS-samarbeidet med EU. Jeg deler statsrådens oppfatning av at det samtidig er tegn på at et flertall av EUs medlemsstater har møtt utfordringene med et forbedret samarbeid. Det mest sannsynlige er at vi de kommende årene vil se nye tiltak til styrket samarbeid på områder som har positiv betydning for europeernes hverdag. Det gjelder vekst og sysselsetting, det gjelder klima og energi, grenser og asylpolitikk samt sikkerhet og forsvar. Den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen bidrar dessuten til å sette en viktig og overordnet ramme for Forsvaret i årene som kommer.

Jeg merket meg at statsråden i sin redegjørelse la stor vekt på vår interesse i et effektivt europeisk og internasjonalt samarbeid om migrasjon og ikke minst Norges bidrag gjennom europeiske samarbeidsordninger for å fremme stabilitet og bærekraftig utvikling i Midtøsten og i Afrika.

Vi kan og skal svekke de årsakene som gir næring til ekstremisme, terrorisme og organisert kriminalitet. Norges og Europas trusselbilde er annerledes og mer alvorlig enn i noen annen periode etter den kalde krigen. Russlands ulovlige annektering av Krim og destabiliserende adferd i Ukraina og Østersjøregionen understreker behovet for europeisk og transatlantisk solidaritet og samhold. Det blir derfor også vesentlig for Norge å følge utviklingen med et sterkere samarbeid om indre og ytre sikkerhet for de EU-landene som har sluttet seg til et foreløpig samarbeid under navnet PESCO.

Det indre markedet med fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft er en grunnleggende forutsetning for vekst og velstand i Norge og Norden. Jobber som skapes, er også et avgjørende sosialpolitisk redskap for å få flere til å bli integrert i det fellesskapet som nasjonalstaten er den første rammen om.

Som forrige taler var inne på, er det også for oss vesentlig å forholde oss proaktivt til at Storbritannia har valgt å forlate det europeiske samarbeidet. Det brukes nå mange krefter på å begrense skadevirkningene for både EU/EØS-området og Storbritannia selv.

EU og Storbritannia må heretter basere seg på et bilateralt avtaleforhold, der partene først og fremst må finne frem til fremtidige måter å samarbeide og organisere det økonomiske samkvemmet på. Jeg tror jeg her også vil nevne at det var særdeles interessant å høre Michel Barnier, som noen av oss hadde anledning til å treffe i Tallinn tidligere i uken. Han var realist, men også positiv og forsiktig optimistisk til mulighetene for å komme frem til en velordnet uttreden for Storbritannia. Men han understreket også at en avtale var langt å foretrekke fremfor en situasjon med ingen avtale. Det er ikke helt den samme posisjonen som Storbritannias statsminister har tatt, som har sagt at en dårlig avtale er noe de vil sette lavere enn en såkalt hard brexit.

Når det gjelder toppmøtet i EU, vil jeg anmelde en liten nyanseforskjell i forhold til representanten Marthinsen. Det er skjedd en utvikling i de posisjonene som Storbritannia har inntatt. Som kjent har man fra EUs side satt opp et oppgjør av sluttkontoen for uttredelse til 60 milliarder euro. I går ble det kjent at Storbritannias forhandlere vil kunne strekke seg til 50 milliarder euro. Det vil si at man snakker om størrelsesordener som i hvert fall er i samme verden, slik at toppmøtet 14. og 15. desember, som var en slags indre frist for å konstatere substansiell fremgang, har noe å gå videre med.

Man har hittil, slik representanten Marthinsen også var inne på, skilt veldig skarpt mellom de to fasene for uttredelsesforhandlingene, idet man har sagt at det først må oppnås enighet mellom EU og Storbritannia om uttredelsesbetingelsene. Først i fase 2 kan man med fullt alvor og full kraft kaste seg inn i reguleringen av det fremtidige forholdet. Det er gjort betydelige forarbeider med tanke på fase 2, selv om man ikke har konkludert i fase 1, og jeg er mer optimistisk ved at det tross alt er kommet et ganske substansielt forbedret tilbud fra Storbritannia.

Uansett hva vi måtte mene om det i denne salen, så vil EU forhandle på vegne av seg selv, ikke på vegne av Norge. Det samme vil selvfølgelig gjelde Storbritannia, som i og for seg forlater den frihandelsavtalen og den avtalen vi har om indre markedsadgang, når de melder seg ut av EU og dermed ut av EØS.

Jeg er derfor veldig tilfreds med den fremgangsmåten og den organiseringen som statsråden har valgt for å holde seg godt orientert sammen med norsk næringsliv og spesielle næringsinteresser, og for hele tiden proaktivt å identifisere de norske interessene som kan komme i spill, slik at vår politiske ledelse, utenriksledelsen og statsråden, kan være raskt på ballen for å forsvare Norges interesser. Det er det vi i første rekke er satt til å ta vare på i denne salen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:22:50]: Jeg vil også bruke denne anledningen til først og fremst å snakke om brexit og konsekvensene for Norge – ikke så mye om prosessen, men mer om den bakenforliggende årsaken og hva Norge kan gjøre, altså ikke med brexit, men hvordan forholdet mellom Norge og Storbritannia kan bli i fremtiden.

Skulle Storbritannias forhandlinger med EU lykkes og landet forlate unionen, vil Norges forhold til Storbritannia kunne revitaliseres. Til tross for at EØS-avtalen ligger fast og våre ambisjoner er å tre inn i samme avtale som EU forhandler seg frem til, kan et brexit uansett føre til et økt norsk samarbeid med Storbritannia. Det er derfor viktig at Norge samtidig som vi ser fremover, også evner å se oss i bakspeilet. Norsk samarbeid med Storbritannia har historiske røtter. Storbritannia er det mest populære studievalget for norske utenlandsstudenter, og britiske tv-serier og engelsk fotball er en like selvsagt del av norsk hverdag som norsk spenningslitteratur er blitt for britiske krimelskere. For 100 år siden var Storbritannia Norges viktigste sikkerhetspolitiske allierte. Storbritannia skulle beskytte Norge mot angrep utenfra, mens Norge som grenseland til Russland, og senere Sovjetunionen, var en viktig strategisk partner for Storbritannia.

Storbritannia er i dag Norges største handelspartner. Norge er en svært viktig energileverandør til Storbritannia. Hele 30 pst. av den importerte energien landet bruker, er norsk, og Norge står for mye av Storbritannias gassimport. På Fagforbundets landsmøte forrige måned hevdet Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, at det ville være utenkelig å innlede et handelssamarbeid med Storbritannia uten at EØS-avtalen ble lagt til grunn. Det mener jeg er historieløst og visjonsløst. Det eneste som er helt sikkert, er at et Storbritannia utenfor EU vil være et mer uavhengig Storbritannia. På kort sikt vil landet kunne få utfordringer på flere plan, også økonomisk, men på lang sikt vil landet bli sterkere, mer selvstendig og mer selvsikkert. Før det inntreffer, må Norge ha klare ambisjoner om å øke samarbeidet.

De økonomiske, kulturelle og politiske kontaktene mellom Norge og Storbritannia er mer enn 1 000 år gamle, og de har styrket seg etter hvert. Kontakten ble ytterligere styrket i det 20. århundre gjennom slektskapet mellom landenes kongehus. Nordmenn flest behersker også engelsk rimelig bra, og det er liten tvil om at vi på de fleste områder føler oss nærmere Storbritannia enn eksempelvis andre store europeiske land. Muligheten til å kommunisere på samme språk er ofte helt avgjørende dersom man skal bygge gode relasjoner for handel. Med dette som bakteppe er det uklokt og en smule arrogant kategorisk å avvise handel mellom våre to land dersom ikke en 23 år gammel handelsavtale legges til grunn.

Jeg velger å se positivt på det. Et Storbritannia utenfor EU vil kunne skape uante muligheter for Norge. Et Storbritannia utenfor EU vil helt naturlig bygge enda sterkere bånd til USA. Det vil også kunne være i Norges interesse. Jeg ser for meg gode muligheter i et slikt trekantsamarbeid.

La det være helt klart at når Arbeiderpartiets leder i samme tale hevder at det var arbeidsinnvandringen til Storbritannia som var en av årsakene til brexit, finnes det ingen holdepunkter for det, snarere tvert imot. Briter flest har få problemer med utlendinger som arbeider i Storbritannia. Det britene ikke aksepterer, er innvandrere som ikke bidrar, som skaper utrygghet, og som svekker den tradisjonelle britiske kulturen. En slik holdning er fullt ut forståelig, og vi finner den igjen i mange andre europeiske land.

Det er derfor ikke høyrepolitikken som har skapt misnøyen som finnes i Storbritannia, slik Gahr Støre hevder. Det er venstresidens naive innvandringspolitikk påtvunget dem gjennom et naivt og innvandringsliberalt EU som har gjort folk flest opprørt – en oppfatning med gjenklang over store deler av Europa. Det er med andre ord ikke de 3,5 millionene EU-borgere som jobber i Storbritannia, som er problemet. Det er de mange fra den ikke-vestlige verden som i mindre grad bidrar til fellesskapet, og som samtidig gjør det tradisjonelle kulturfellesskapet mer skjørt – også noe som har resonans i det øvrige Europa.

Skal Storbritannia lykkes med sitt eksperiment, er landet helt avhengig av å få til en avtale som begrenser innvandringen fra landene i Midtøsten og Nord-Afrika. Skjer ikke det, vil sinnet mot regjeringen bli voldsomt, og da vil det heller ikke bli et brexit. Det er derfor et paradoks at dette temaet ennå ikke har fått sin naturlige plass i forhandlingene, men det er også mange andre skjær i sjøen. Foruten omforente syn på alle områder som relateres til handel og det indre marked, står utfordringene i kø. Som representanten Tetzschner nevnte, deltok han og jeg i forrige uke på et COSAC-møte i Tallinn. Der ble vi orientert av bl.a. EUs forhandlingsleder med Storbritannia, Michel Barnier, som understreket at et «single market» var en forutsetning for alle samtaler. Han sa videre at Storbritannia skal betale sin rettferdige andel, men heller ikke mer. De 27 øvrige medlemslandene skal ikke betale for 28, slik han uttrykte det.

Problemet er selvsagt å skille mellom områdene som er markedsrelevante, og dem som ikke er det. Det er en krevende øvelse. Hvordan skal man eksempelvis forholde seg til banksystemet? Hva med matsikkerhet, EU-domstolen, arbeidsbetingelser, klimareguleringer, kunderettigheter og cybersikkerhet? Og hvordan koordinere sivile katastrofer? Når alt dette er i boks, må avtalen sågar ratifiseres i samtlige av unionens medlemsland. I et slikt perspektiv kan man jo konstatere at det er langt lettere å slutte seg til en union enn det er å forlate den. Det er også noe til ettertanke.

EUs konkurransebestemmelser er så omfattende at det blir svært vanskelig, om ikke umulig, for britene å finne områder hvor de eventuelt kan favorisere egen industri. Utviklingen vil sannsynligvis gå motsatt vei, og Storbritannia vil miste noen av konkurransefortrinnene landet i dag har som europeisk og internasjonalt senter. Det gjelder ikke minst finanssektoren.

Jeg vil bevege meg litt videre. Norge deltar som eneste ikke-EU-land i EUs forsøksordning for forsvarsforskning. Ideen er å gjøre ordningen permanent i 2020. EU har flere ganger tidligere hatt de samme ambisjonene, men det har hver gang rent ut i sanden. Ideen er selvsagt god. I teorien er det alltid mer fornuftig å samle ressursene i en fellespott i stedet for at mange land utfører den samme forskningen, men i praksis forholder det seg ikke slik. Sannsynligheten for lik tilgang til forskningsresultatene er lik null. Landene som bidrar mest økonomisk, og som også har den mest avanserte forsvarsteknologien fra før, vil ikke dele denne i samarbeidets ånd. Vi opplever derfor allerede at norsk forsvarsindustri føler seg utestengt.

Til tross for at EU har ambisjoner om å gjøre forsvarsfondet permanent og også inkludere anskaffelser, vil dette høyst sannsynlig være et slag i luften. 500 mill. euro til forskning og 1 mrd. euro til anskaffelser er for øvrig små beløp i forsvarssammenheng. Så kommer selvsagt spørsmålet om hva som skal anskaffes, hvem som skal produsere, hvem som skal ha eierskap, hvem som skal ha disposisjonsrett, hvem som skal ha vedlikeholdsansvar, og hvor det skal lokaliseres. Og hva med nødvendig oppgradering? Det er langt enklere å etablere like spilleregler i et allerede definert spill enn det er å etablere et helt nytt felles spill uten spilleregler.

Det er mitt tips at EUs satsing på forsvarsforskning og felles anskaffelser vil være en flopp. Sann mine ord, for jeg kjenner dette fra eget arbeid i denne sektoren. Mitt råd er derfor at Norge heller øker innsatsen i de pågående prosjektene hvor norsk industri allerede er involvert. Dette gjelder eksempelvis produksjonen av F-35, hvor det vil være nødvendig at norske myndigheter følger opp med finansiering for å gjøre norsk forsvarsindustri best mulig rustet for å sikre norske leveranser. Det samme gjelder våre ubåtanskaffelser. Det dreier seg altså om at norske myndigheter bidrar økonomisk for å gjøre norske bedrifter i stand til å konkurrere og få store leveranser på f.eks. komponentproduksjon til F-35, et ubegrenset antall F-35 på sikt. Det vil gjøre norsk forsvarsindustri mer konkurransedyktig, få ringvirkninger for andre bedrifter i Norge og sikre hundrevis, om ikke tusenvis, av arbeidsplasser i Norge knyttet til romteknologi, olje- og gassteknologi og andre teknologier som vi er helt avhengige av for vår velferd og velstand.

Forsvarsforskning, forsvarsteknologi, forsvarsindustri og forsvarsanskaffelser er politikk på alle plan, og nasjonal proteksjonisme på dette feltet er ikke bare naturlig, det er også ønsket og helt nødvendig. Forsvarsteknologien skal ikke spres uten en begrensning, men kontrolleres, og det blir veldig vanskelig hvis 27 land skal forske sammen og få all teknologien innenfor forsvarsteknologien, som noen land helt sikkert vil misbruke.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:31:54]: På tirsdag var det 23 år siden Norge sa nei til EU for andre gang. Det har vist seg som et særdeles klokt og framtidsrettet valg. Flertallet i Norge stemte for å beholde nasjonal råderett på viktige samfunnsområder. Det ga bl.a. mulighet til å ha en egen, selvstendig valuta med egen rente og mulighet til å bruke svingninger i valutakursen som støtpute i økonomien, noe som har vist seg særs nyttig de senere år. Det ga også muligheten til å ha en selvstendig landbrukspolitikk med et fortsatt effektivt tollvern mot industrilandbruket i EU. Det ga muligheten til å ha en egen fiskeripolitikk, mot et EU som har fisket sine egne hav tomme, og det ga muligheten til å ha en selvstendig handelspolitikk, med en selvstendig stemme i verden.

Vårt nei var et ja til noe bedre. Vårt nei var et ja til folkestyre, miljø og solidaritet.

Ingenting tyder på at det norske folk kommer til å snu. I mer enn tolv år har det vært et stabilt og solid flertall mot EU i det norske folk. Da skulle en kanskje tro at når et annet land bestemmer seg for å si nei til EU, ville det bli møtt med gratulasjoner fra denne sal, eller i det minste anerkjennende nikk. Men nei, da – når britene bestemmer seg for å gå ut av EU, er det bekymrede miner, det blir uttrykt at det er trist, og det er problemer opp og i mente.

Selvsagt er det en utfordring når britene, som har vært med i EU i over 40 år, bestemmer seg for å gå ut, og det viser også klokskapen i det Norge har gjort ved å la være å gå inn. Det er en langt bedre løsning enn å gå inn i EU og finne ut at det ikke var så lurt, og så skulle prøve å rote seg ut igjen etter over 40 år. Men grunnleggende sett har også flertallet i det britiske folk nå gjort det samme valget som flertallet i det norske folk har gjort to ganger. En har sagt nei til å være med i Den europeiske union. Og ikke nok med det: En har også sagt at EØS ikke er noe alternativ. Britene har sagt at de vil ha en ny avtale som ivaretar deres selvstyre og demokrati på en bedre måte enn EØS, og det bør også være ambisjonen fra norsk side. Senterpartiet har vært mot EØS siden den gangen avtalen ble inngått, og nå har vi også fått 65 millioner briter med på laget.

Uavhengig av om man synes dette er bra eller ikke, må alle partier i det norske Stortinget forholde seg til at britene, som er verdens femte–sjette største økonomi, har bestemt seg for å gå ut av EU. Det er et land vi har et nært historisk samarbeid med og et nært sikkerhetspolitisk samarbeid med, de er våre naboer i sørvest som vi deler havområder med, og det landet i verden som vi har eksportert mest til de senere år, der mer enn 300 norske bedrifter er etablert.

Alle ansvarlige norske partier må forholde seg til denne nye situasjonen. Britene skal ut av EU, det vil bli etablert nye avtaler i Europa, EØS tilhører fortiden, og vi må se framover og bygge nytt samarbeid i Europa. Da blir regjeringens vente-og-se-holdning helt feilslått. Det er selvsagt fint at en følger med på det som skjer – det skulle bare mangle. Men vi må ha en aktiv holdning for å ivareta nasjonale interesser. Vi kan ikke sitte og vente på EU. Vi burde eksempelvis ha sagt fra dag én at om britene ønsker å bli med i EFTA igjen, skal de selvsagt være hjertelig velkommen til det. Britene var med i EFTA fra starten av, ja, de var sågar initiativtaker til samarbeidet, og da skulle det bare mangle at de ikke ble invitert tilbake igjen i det gode selskap.

Men i stedet for å få en invitasjon tilbake har britene opplevd en norsk statsminister som først advarte dem mot å gå ut av EU. Og da britene ikke lyttet til det, men derimot fulgte sine egne vurderinger, sier Norge: Det er ikke sikkert at vi sier ja til at dere får komme tilbake, vi skal kanskje bruke vår vetorett mot vår gode nabo i sørvest. Og når britene i etterkant av brexit ville etablere et samarbeid og en arbeidsgruppe, var holdningen fra Norge avvisende. Hva skal en med fiender når en har slike venner?

I EFTA har vi samarbeid med land som Mexico og Canada, vi har handelsavtaler med Kuwait og Qatar, men vi skal altså være tilbakeholdne med å være positivt innstilt til Storbritannia. Det kommer fra noen av de samme politikerne som gjerne skal ha oss inn i EU sammen med Polen og Ungarn, men britene i Storbritannia kan vi altså ikke samarbeide med.

Vi må få en helt annen, aktiv holdning fra norsk side for å ivareta norske interesser og samarbeide med gode land som ønsker å stå utenfor EU, slik flertallet i det norske folk har bestemt seg for ved to korsveier tidligere.

Audun Lysbakken (SV) [10:37:14]: For to uker siden gikk 10 000 arbeidere innen bygningsbransjen i Oslofjordområdet ut i streik i protest mot omfattende sosial dumping, svart økonomi og de kommersielle bemanningsbyråene. Situasjonen i de delene av norsk arbeidsliv der sosial dumping brer om seg, er et resultat av kombinasjonen av EØS-avtalens frie flyt av arbeidskraft og fri flyt av kapital. Skal vi ha fri innvandring og fri bevegelse i Europa, må vi også ha muligheten til å kontrollere kapitalen, slik at ikke innvandringen fører til press på lønns- og arbeidsforhold, både for dem som kommer til Norge for å jobbe, og for dem som er her fra før. Situasjonen i arbeidslivet er den viktigste grunnen til at SV fortsatt er motstander av EØS-avtalen.

Da jeg hørte statsrådens redegjørelse, var ordet som satt igjen hos meg, «ønsketenkning». Det er helt tydelig at regjeringen og ja-partiene ønsker at alt skal komme tilbake til normalen i Europa, men det kommer ikke til å skje. Jeg tror drømmen om den sosiale pilaren i EU kommer til å forbli en illusjon, rett og slett fordi – og dette er hovedproblemet med Den europeiske union – den har vært mye bedre til å gjennomføre de økonomiske elitenes og de store selskapenes interesser og til å befeste den frie flyten av kapital i Europa enn til å forsvare arbeidsfolks interesser. Slik kommer det til å fortsette, ganske enkelt fordi all historisk erfaring – ikke minst vår egen her i Norge – tilsier at velferd og fordeling kjempes fram nedenfra i et samfunn. Da er man også avhengig av en viss grad av grenser, og nasjonalstaten har vist seg å være et godt rammeverk for å kjempe fram bedre fordeling.

Det er sprengstoff i mange av de utfordringene som EU nå står overfor: flyktningkrisen og håndteringen av den, den økonomiske stagnasjonen, faren for en ny finanskrise og et arbeidsliv der belastningen på dem som har minst, skjerpes, enten de er i jobb eller er blant de mange som ikke har jobb eller står i fare for å miste jobben.

Forholdet mellom øst og vest i EU blir mer dramatisk. Det ser vi ikke minst i håndteringen av flyktningkrisen og i land som Polen og Ungarns utvikling mot såkalt illiberale demokratier, autoritære regimer. Alle EU-land, fra Kroatia og nordover, avviser kategorisk å ta imot sin del av flyktningstrømmen.

På det økonomiske området ser vi en motsetning mellom nord og sør, der Middelhavsstatene fortsatt sliter mest med ettervirkningene av finanskrisen, og der det blir tydeligere og tydeligere at den valutaunionen som skulle sørge for at alle EU-landene nøt godt av samme rentenivå og ingen valutarisiko, istedenfor har gitt et økonomisk system der det ikke er like vilkår. Noen få land – særlig Tyskland – har trukket de fleste fordelene. Utviklingen innenfor statsgjeld i Europa er dramatisk, og hvis man kombinerer det med en del økonomers spådommer om en ny finanskrise, er det ikke noe grunnlag for den store optimismen på EUs vegne som statsråden ga uttrykk for.

Det mest alvorlige med den norske EØS-debatten og EU-debatten akkurat nå er at ja-partiene fortsetter å snakke som om brexit ikke skal få noen konsekvenser for Norges måte å forholde seg til Europa på. På den måten risikerer vi å misbruke en historisk mulighet, og uavhengig av hva vi måtte mene om de dominerende politiske argumentene i den britiske «Leave»-kampanjen – jeg og SV mener mye om det, veldig mange av argumentene står oss fjernt – er det likevel en realitet at vi går inn i et Europa som ikke vil være preget av en stadig tettere union, men sannsynligvis langt flere ulike former for tilknytning til EU. I den situasjonen burde Norge gripe muligheten, for egentlig er jo alle partiene her enige om at EØS-avtalen er en dårlig avtale. Da vi hadde tendenser til en ny EU-debatt på begynnelsen av 2000-tallet, var Høyre og Arbeiderpartiets argument at EØS-avtalen var så dårlig at Norge måtte melde seg inn i EU. Nå har vi en historisk mulighet til å undersøke om det er mulig for Norge å erstatte EØS med noe bedre, men den muligheten vil ja-partiene ikke bruke. Det er uforståelig.

Et godt sted å begynne ville være at vi selv tok initiativ til å utrede hva slags alternativer til dagens EØS-avtale som faktisk er mulige. Det forslaget ligger på bordet i Stortinget nå, og det burde være neste steg. Vi kan ikke ha en diskusjon om alternativene uten at Stortinget på noe tidspunkt har gått seriøst inn i å diskutere hva de er.

Abid Q. Raja (V) [10:42:33]: Europa står i dag ved flere korsveier, men jeg er en Europa-optimist. Og i motsetning til de forutgående talere, fra Senterpartiet og SV, mener jeg og Venstre at nøkkelen til norsk samarbeid med EU er EØS-avtalen, og at det er Norges plikt å bidra til en positiv utvikling som fører til et nærere europeisk samarbeid.

Noe av det jeg satte mest pris på i statsrådens redegjørelse, var at hun gjorde det klart at EØS-avtalen ikke kan reforhandles med det første. Altfor mange partier har i valgkampen leflet med tanken om å rokke ved EØS-avtalen, og de fortsetter med det her i dag, og resultatet ville vært en katastrofe for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Vi trenger ikke mer økonomisk usikkerhet, vi trenger trygghet og forutsigbare rammer.

EØS-avtalen er også kjernen i alle de andre avtalene og samarbeidsprosjektene vi har med EU. Rokker man ved dette grunnfjellet, står andre ordninger også i fare. Derfor håper jeg at regjeringen vil være like krystallklar i framtiden som i redegjørelsen på at vi, i likhet med britene, ikke kan forvente å oppnå noe «Europa à la carte».

Hva gjelder brexit, snakker statsråden om at vi må jobbe hardt for å finne sømløse overganger for Norge. Det gjelder først og fremst det bilaterale forholdet mellom Norge og Storbritannia. Men hva med Norges innflytelse i EU når Storbritannia nå trer ut? Helt siden vi først søkte medlemskap i EF, har Storbritannia vært vår viktigste partner i EU. Britene har hjulpet oss, frontet norske saker innenfor dørene i EU-rådets forsamling. Når disse forlater bordet, blir det én stemme mindre som vil tale Norges sak. Hvordan tenker statsråden å forholde seg til dette tapet?

Statsråden beskriver – med rette – en reformorientert og positiv holdning blant EUs medlemsstater. Krisen får fram styrken i unionen, og kanskje spesielt innen forsvar virker det som om landene nå rykker nærmere hverandre. Det er en mulighet, men også en utfordring for Norge. Vi blir utestengt fra forsvarssamarbeidet PESCO, selv om vi er en av de ledende bidragsyterne til europeisk forsvarssamarbeid. Har statsråden et langsiktig mål om å bringe Norge inn i PESCO? Og hvis ikke, hvordan jobber statsråden for at vi allikevel skal ha en stemme i dette nye, viktige forumet?

Jeg er glad for at statsråden i sin redegjørelse la vekt på at EØS-midlene må brukes på en måte som styrker rettsstatsprinsipper. EØS-midlene er vårt kanskje sterkeste verktøy for å fremme borgerrettigheter og rettsstatsprinsipper innad i Europa. Vi må ta inn over oss at den situasjonen som vi tidligere bare kjente fra Ungarn, nå også styrer hverdagen i Polen. Den polske regjeringen har, siden den ble valgt, gjentatte ganger begått overtramp mot justisapparatet i landet, mot medielandskapet og mot regjeringskritiske sivilsamfunnsstemmer. I parlamentet bruker styringspartiet tvilsomme verktøy for å få igjennom enda mer tvilsom lovgivning. De gjør sitt beste for å marginalisere opposisjonen og for å kneble det offentlige oppropet mot dem. Men det er en stor forskjell mellom Ungarn og Polen. I Polen finnes det en samlet og vital opposisjon mot regjeringspartiene, det finnes et sterkere sivilsamfunn som ikke bøyer seg for regjeringens press, og det finnes dommere som ikke aksepterer regjeringens overstyring av landets grunnlov.

Derfor er det viktig at EØS-midlene brukes til å støtte opp om sivilsamfunnet og justisreformene i Polen og andre land. Ungarns Viktor Orbán beskrev sitt eget regime som «et illiberalt demokrati». Det finnes ikke illiberale demokratier. Illiberalitet er et angrep på demokratiet og demokratiets institusjoner. Vi må derfor gjøre vårt for å sikre at Polen ikke følger i Orbáns fotspor.

Europeisk samarbeid, EU og EØS bidrar til å skape et bedre Norge. Vi strekker oss lenger og finner løsninger som ikke stopper ved Svinesund. Den liberale tidligere tyske utenriksministeren Hans-Dietrich Genscher sa om Tyskland: Europa er vår framtid. Det finnes ikke noe alternativ.

Jeg mener dette også gjelder for Norge. Derfor er jeg glad for at regjeringen har et høyt ambisjonsnivå i Europa-politikken i årene framover.

Bjørnar Moxnes (R) [10:47:19]: Når verdens femte største økonomi går ut av EU, har vi en helt ny situasjon. EU er ikke lenger det samme. Britene er nå inne i forhandlinger med EU om en avtale som skal gi større rom for selvstyre enn det EØS gir. Vi vil i framtiden sannsynligvis få demonstrert at det finnes alternativer til EØS-avtalen, en avtale som både tilhengere og motstandere her hjemme er enige om at er en demokratisk fiasko for Norge.

Rødt ønsker en folkeavstemning om EØS-avtalen. Det trengs først og fremst fordi EØS-avtalen er dypt udemokratisk og mangler folkelig forankring. Den innebærer en massiv overføring av makt fra folkevalgte organer til EU. Norge har sagt nei til medlemskap i EU to ganger, men folket ble aldri spurt om EØS-avtalen. Det er en avtale som ikke bare regulerer handelen vår med EU, men som også griper direkte inn i norsk samfunnsliv. Ingen andre handelsavtaler innebærer at den ene parten må innføre alle lover og regler som den andre parten lager for sitt indre marked. Mange kaller av den grunn EØS-avtalen – med rette, mener vi – for en husmannsavtale.

I Norge er det veldig mange som er bekymret for utviklingen i arbeidslivet, med omfattende sosial dumping og arbeidslivskriminalitet som river i stykker den norske modellen slik vi kjenner den, i viktige bransjer – én etter én. To tiltak som vil være avgjørende for å stanse sosial dumping, er for det første å reversere frislippet av bemanningsbyråer og for det andre å stille krav om like pensjonsbetingelser når felles velferd blir privatisert.

EØS-avtalen forbyr oss å stille krav om at offentlige lønns- og arbeidsvilkår skal gjelde når offentlige tjenester skal ut på anbud. På den måten kan arbeidsgiverne shoppe de billigste tariffavtalene og de billigste anbudene, slik vi så nylig, bl.a. med selskapet Orange Helse. Ved innleie fra den typen bemanningsbyråer til kommunalt drevne sykehjem, skoler og barnehager forbyr EØS-avtalen kommunen å kreve like pensjonsvilkår. EØS-avtalen undergraver selve fundamentet for fagbevegelsen – at den gjennom landsomfattende tariffavtaler og lovverk unngår konkurranse på lønns- og arbeidsvilkår.

Skal vi snu den negative trenden med sosial dumping og undergraving av faglige rettigheter, kan vi ikke ha EØS-avtalen. Avtalen gir oss import av høyrepolitikk fra Brussel. I stedet må vi ha en handelsavtale mellom likeverdige parter der det ikke er et uregulert arbeidsmarked. Dette er bakgrunnen for at LO krever at arbeidslivet må tas ut av EØS-avtalen.

Avtalen kan sies opp med ett års varsel. Til tross for skremslene vi alltid hører fra EØS-tilhengerne, er det ifølge avtalens artikkel 120 slik at handelen mellom EU og Norge dermed reguleres av tidligere avtaler. Da vil handelsavtalen fra 1974 som sikrer oss markedsadgangen til EU, tre i kraft. I tillegg er Norge og alle EU-landene medlemmer av WTO, og da vil også WTO-reglene regulere handelen mellom Norge og EU fra første øyeblikk etter en utmelding. WTO vil forby EU å innføre toll eller mengdebegrensninger på handelen med Norge uten at Norge er enig i det.

Størstedelen av eksporten til EU består av råvarer og halvfabrikata som er innsatsvarer i EUs produksjonsliv. Det er norske eksportvarer som metaller, papir og fisk som trengs i bilfabrikker, trykkerier og foredlingsindustri, som gjerne vil ha de norske varene billigst mulig. For EU er det verken noe poeng eller noen vits i å stenge norsk olje, gass eller andre innsatsvarer ute. Vi som er EØS-motstandere, har i så måte trolig større tro på EUs rasjonalitet enn dem som påstår at vi ved å si opp avtalen vil oppleve nærmest hevnaksjoner fra unionen. Det er etter vårt syn irrasjonelt og skremselspropaganda.

Statsråd Marit Berger Røsland [10:52:44]: Jeg vil takke for en så langt god og konstruktiv debatt om redegjørelsen jeg holdt i forrige uke. Samarbeidet med EU er et viktig tema som fortjener økt oppmerksomhet i norsk offentlighet og gode diskusjoner i denne salen.

Jeg står fast på og er glad for å konstatere at vi ser et mer positivt bilde i Europa i dag enn det min forgjenger kunne presentere for bare ett år siden. Samholdet, optimismen og kreativiteten i det europeiske samarbeidet er betydelig større enn for bare ett år siden, og det er grunnleggende positivt også for Norge.

Vi har ikke meldt oss inn i EU, men vi har aldri meldt oss ut av Europa, og Europa er vårt viktigste økonomiske, politiske og verdimessige fellesskap. Den europeiske union med sine 28 – snart 27 – medlemsland er det sterkeste uttrykket for det samarbeidet vi ser i Europa, og for å ivareta norske interesser må vi ha en aktiv politikk for å samarbeide med EU på de områdene vi trenger det.

Til representanten Marthinsen og poengene om den sosiale pilaren vil jeg si at jeg tror det er helt avgjørende for Europas framtid at både EU og EUs medlemsland klarer å sikre en inkluderende økonomisk vekst framover. Det betyr at vi også må møte de utfordringene som fri flyt av arbeidskraft og fri flyt av tjenester skaper når det gjelder de useriøse elementene i arbeidslivet, som ikke følger spillereglene, som bryter arbeidsmiljølovgivningen, og som unndrar skatt. Det er et viktig initiativ å ta tak i. De nordiske arbeidsministrene hadde i forbindelse med den sosiale pilaren et innspill i desember 2016 som framhevet at den sosiale pilaren må respektere de ulike nasjonale arbeidsmarkedsmodellene, og at partene i arbeidslivet og kollektive forhandlinger har en viktig rolle i det nordiske arbeidsmarkedet. Vi skal passe på at verdiene vi har i vår nordiske velferdsmodell, ikke settes på spill i den framtidige utviklingen av flere felles løsninger også på dette feltet.

Så skal vi også huske på at når det gjelder fri flyt av arbeidskraft, er det lett å se bare eventuelle negative sider, men den arbeidskraften vi har hentet fra mange av EUs medlemsland, har vært helt avgjørende for norsk økonomi, for norsk verdiskaping og for at norske selskaper har kunnet løse sine oppdrag og ha tilgjengelig arbeidskraft.

Det ble sagt at EØS-avtalen tilhører fortiden. Det gjør den på ingen måte. Det er Norges viktigste avtale med våre nærmeste partnere. EØS-avtalen er med på å trygge norsk velferd, og fraværet av en EØS-avtale vil ha negative konsekvenser for norsk økonomi, norske arbeidsplasser og folk flest. Det er regjeringens syn at Norge er best tjent med å hegne om denne avtalen. Det er ønsketenkning – et ord som ble brukt – å tro at vi i dag kan bestille en ny og bedre avtale fra EU som imøtekommer de norske behovene på dette området. EU har i forbindelse med den prosessen vi er inne i nå, gjort det helt klart: Det går ikke an å være halvveis innenfor og halvveis utenfor det indre marked. Det går ikke an å velge bort én av de fire frihetene og beholde de øvrige. Det går ikke an å forlate det indre marked og samtidig fortsette å påvirke regelutviklingen. Det vil ikke bli et framtidig partnerskap uten felles regler, og det vil ikke bli nære handelsforbindelser uten lik konkurranse.

Vi ser at modellene som eksisterer for handelssamarbeid med EU og andre land, er noe helt annet enn EUs indre marked. EUs indre marked fjerner handelshindre, noe som gjør at norske produkter, norske eksportartikler, tilfredsstiller de standardene som gjelder i hele det indre marked. Eksempelvis sender vi hver dag 170 vogntog med norsk sjømat til det europeiske markedet. Fordi EØS-avtalen inkluderer veterinærlovgivningen, kan det ikke være noen kontroll av fisken på vei til EUs marked.

Brexit: Det er helt avgjørende at Norge sikrer sine interesser i brexit. En del av det å sikre norske interesser i brexit er at dersom EU og Storbritannia blir enige om overgangsløsninger som forlenger det indre markedet og anvendelsen av det indre markedsregelverket, må det gjelde også for Norge. På spørsmålet fra Marthinsen er det et helt sentralt punkt for oss å kommunisere både til EU-siden og til Storbritannia at dersom det blir enighet om en videreføring av det indre marked i en overgangsperiode, må det selvfølgelig gjelde alle land i det indre marked, også EØS-landene.

Martin Kolberg (A) [11:11:49]: Jeg mener at statsrådens redegjørelse slik vi hørte den da den ble framført, var en god understrekning av hvor viktig EØS-avtalen er for Norge.

I en tid hvor nasjonalismen i Europa stadig får forsterkede uttrykk i flere land, er det av særlig betydning, og politisk betydning, å forstå at internasjonalt samarbeid er en grunnleggende forutsetning for sikring av demokrati og grunnlaget for økonomisk vekst. Jeg sier dette også som en kommentar til mine gode kollegers – i hvert fall indirekte – påstander om at nasjonalstaten alene vil løse disse problemene bedre. Det er jeg uenig i. Jeg tror at internasjonalt samarbeid er en forutsetning for at vi skal greie både å styrke demokratiet og håndtere den økonomiske veksten på en riktig måte.

Jeg er også enig i det som sies, bl.a. fra representanten Lysbakken i denne debatten, om at vi bør ta inn over oss at EU som institusjon og som system ikke i tilstrekkelig grad har lagt vekt på arbeidsfolks og vanlige folks interesser i utviklingen av det europeiske fellesskapet. Det er en grunnleggende erkjennelse av politisk karakter som jeg tror er av stor betydning for oss. For det er ingen motsetning mellom å være tilhenger av internasjonalt samarbeid og internasjonale avtaler og å ivareta den brede delen av befolkningens interesser i de europeiske samfunnene. Dette er tvert imot etter mitt skjønn en forutsetning for hverandre.

Jeg legger merke til at statsråden i en noe for beskjeden grad, vil jeg si, engasjerer seg i de spørsmålene som er blitt tatt opp i denne debatten – og gjorde det også i for beskjeden grad i sin redegjørelse – om forholdet til utviklingen i norsk arbeidsliv. Det kan rokke ved hele utviklingen av stabiliteten i arbeidslivet, og det er forårsaket av mange ting. Jeg har sagt ved mange debatter i Norge, og også i internasjonal sammenheng, at den største utfordringen er høyrepartienes innflytelse i de nasjonale parlamentene, deres manglende vilje til å beskytte fagbevegelsen og arbeidstakernes interesser. Det har vi også sett som en tydelig utvikling i Norge gjennom de senere årene, nemlig regjeringens manglende vilje til å gå tungt inn i den delen av norsk samfunnsliv.

Men vi hører fra veldig mange hold – og det er det som er relevant for oss i denne sammenhengen – at EØS-avtalen setter begrensninger for muligheten til å kunne sikre arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår, også i Norge. Vi ser det med våre egne øyne, og det er sagt i denne debatten. Det er et spørsmål som reiser seg: Selv om jeg for min del er sterk tilhenger av EØS-avtalen og alle de omstendighetene som det skaper, så burde ikke denne debatten ta slutt før vi får høre statsrådens tydeligere utsagn om hva hun har tenkt å gjøre når det gjelder å bruke handlingsrommet som EØS-avtalen gir når det handler om å sikre arbeidstakernes interesser i Norge. For disse interessene kommer til å bli avgjørende for at vi skal hindre ulikhetsutfordringene, og de kommer til å bli avgjørende for at vi skal få et stabilt arbeidsliv. Og for representanter fra høyrepartiene burde det være av stor interesse å forstå at dette også er forutsetningen for at verdiskapingen i Norge, for dem som har penger og er arbeidsgivere, faktisk skal bli stabil og bra – i tiden som kommer. Å late som om den sammenhengen ikke eksisterer, har jeg aldri begrepet meg på. At EØS-avtalen skaper problemer for gjennomføringen av effektive reguleringer, håndtering av sosial dumping og undergraver fagbevegelsen og tariffavtaler, er en kime til problemer og undergraver EØS-avtalens legitimitet.

Jeg skulle ønske at statsråden tar oppfordringen fra meg om å snakke mer om dette, slik at denne debatten kunne bli et skritt på veien mot en bedre og mer samstemt holdning i kampen mot den delen av arbeidslivsutviklingen som også EØS-avtalen er med på å skape.

Hårek Elvenes (H) [11:17:11]: Først vil jeg takke ministeren for en grundig redegjørelse om viktige utviklingstrekk i Europa som Norge faktisk blir påvirket av.

Vi opplever en sikkerhetspolitisk situasjon i Europa som er krevende. Kontinentet har vært rammet av terror sprunget ut av ustabile regimer i Midtøsten og Nord-Afrika, og vi ser et Russland som har annektert Krim, på tvers av folkeretten, og fyrt opp under destabiliserende krefter i Øst-Europa. I en slik situasjon er det viktig at Europa samarbeider tettere på det sikkerhetspolitiske området. I dette bildet har EU en viktig rolle, som Norge også har interesse av at EU lykkes i. Koordineringen og samarbeidet mellom NATO og EU blir viktigere. Det er viktig i denne situasjonen at dette foregår på en åpen måte, og at Norge involveres i dette på et tidlig stadium og på en formell måte.

EUs indre marked er Norges desidert viktigste marked. EØS-avtalen gir adgang til EUs indre marked, og det er i Norges interesse å beholde denne markedsadgangen.

Brexit er ikke uten interesse for Norge – selvfølgelig – og det kan også påvirke Norge, men i denne situasjonen er det viktig å holde fast i vårt samarbeid med EU og holde fast i det avtaleverket vi har i dag, et avtaleverk som skal ivaretas.

I løpet av det siste året har sterke røster tatt til orde for økt proteksjonisme, mindre frihandel og mer isolasjonisme. En slik utvikling vil være meget alvorlig for Norge. Norge har en liten økonomi, 80 pst. av vår eksport går til det indre marked, og 60 pst. av vår import kommer fra det indre marked.

Våre eksportbedrifter står overfor en meget krevende konkurransesituasjon. EØS-avtalen er et vern for norske eksportbedrifter i en situasjon der de må ut og konkurrere i det globale markedet. EØS-avtalen er faktisk livsviktig for norske eksportbedrifter, og norske eksportbedrifter er faktisk livsviktig for Norge. Det er grunn til å minne om at det faktisk er eksporten vi lever av, ikke importen, som man av og til kan bli ledet til å tro i vår konsumtidsalder. Å demontere EØS-avtalen vil være et høyt spill og et farlig spill for Norge. Vi hører politiske parti i denne salen som har det som ambisjon: Det er Senterpartiet, det er SV, og det er Rødt. En demontering av EØS-avtalen vil bety et tilbakeslag for norske bedrifter, det vil sette arbeidsplasser i fare over det ganske land, og det vil undergrave grunnlaget for vår velferd på sikt.

Norge har 5 millioner mennesker, og EUs indre marked består av 500 millioner mennesker. Gjennom denne avtalen har vi altså tilgang til et marked som er 100 ganger større enn vårt eget marked. Da sier det seg selv at dette er en avtale som det er viktig å hegne om, og som har tjent Norge godt siden 1994.

Kristian P. Wilsgård (FrP) [11:21:28]: Det burde ikke være tvil om at EØS-avtalen – hovedrammen for Norges samarbeid med EU – har tjent norske interesser godt, ikke minst næringslivets interesser. EUs indre marked er det største integrerte markedet i verden hvor varer og tjenester kan sirkulere fritt, og der norske bedrifter har like konkurransevilkår som andre bedrifter i EU-land.

Nesten 80 pst. av norsk eksport går til EU, og mer enn 60 pst. av Norges import kommer fra EU-land. Gjennom EØS-avtalen serverer Norge rundt 25 millioner fiskemåltider til europeerne hver eneste dag. Den ferske fisken sendes direkte fra norske produsenter til det europeiske markedet uten at kvaliteten forringes i grensekontroller. Ca. 90 pst. av all oljeproduksjon selges til EU-markedet, og nesten all gass leveres gjennom rørledninger til Europa.

EØS-avtalen handler ikke bare om markedsadgang. Det handler også om utdanning, det handler om felles forskningsprosjekter, det handler om kunnskapsdeling, og ikke minst handler det om felles standardisering.

Norge er ikke en ensom øy. Vi er en del av Europa, enten vi vil det eller ei. Vi er avhengig av samarbeid med Europa på mange områder, ikke minst når det gjelder flyktning- og migrasjonsspørsmål. Vi ligger i ytterkanten av Europa og er siste stasjon for mange av disse migrantene. Vi er helt avhengig av at migrasjons- og flyktningstrømmer stoppes og håndteres før de kommer til våre grenser. Her er det helt nødvendig med et godt europeisk – men også globalt – samarbeid.

EØS- og EU-ministeren tegnet et bilde av et EU i endring. Det foregår en intern debatt i unionen om hvilken vei man skal gå videre. Skal man gå mot mer integrering, mer regionvis integrering eller mer integrering av utvalgte saksfelt? Endringer i EU kan også føre til endringer i Norges forhold til EU. Det er derfor viktig at vi følger med i timen, slik at norske interesser kan ivaretas også i framtiden.

Dette gjelder ikke minst brexit. En av Europas og verdens største økonomier – og en av Norges viktigste handelspartnere – forlater nå EU.

Norge er ikke et ordinært tredjeland, og vi må inkluderes i de felles løsningene mellom EU og Storbritannia. Det er viktig for å sikre at forholdet mellom Norge og Storbritannia er så nært som mulig også etter at brexit er effektuert. Det er fremdeles usikkert hva slags avtale som må være på plass når Storbritannia trer ut av EU og EØS. Det er derfor viktig å få på plass en overgangsordning med Storbritannia på områder som i dag er dekket av EØS-avtalen.

Fremskrittspartiet vil ikke legge skjul på at det er noen problematiske sider ved EU og EØS-avtalen. Partiet har tatt et klart nei-standpunkt som følge av den stadig tydeligere overnasjonale retningen som EU har tatt. Vi tror at dette er skadelig for det europeiske demokratiet i lengden.

Vi har også fokusert på eksport av trygdeytelser, der betydelige beløp i norske velferdsytelser utbetales til personer som oppholder seg i utlandet. Regjeringen la i juni i år fram en melding der det varsles en rekke nye tiltak som vil begrense mulighetene til å ta med seg trygdeytelser ut av landet. Vi mener at det kan gi uheldige incentiver når ytelser tilpasset et norsk kostnadsnivå utbetales i land der de gir betydelig bedre kjøpekraft for mottakeren. Flere tiltak er allerede gjennomført, bl.a. gjennom å stramme inn på muligheten til å motta barnetrygd i utlandet samt å innføre botidskrav for å få rett til kontantstøtte. Eksport av trygdeytelser er også et tema som diskuteres av organer i EU og i EU-land, bl.a. med tanke på å få til kjøpekraftsjustering. Dette viser at trygdeeksport ikke er et særnorsk problem, og at Norge bør benytte anledningen til å arbeide for nødvendige endringer i EU som tjener både norske og europeiske interesser

Det er svært viktig at Norge både påvirker og deltar aktivt i de politiske prosessene for å få gjennomslag for våre synspunkter og interesser, både når det gjelder saker som angår EØS-avtalen, økonomi, sikkerhet og ikke minst migrasjon.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [11:27:02]: Senterpartiet kjemper for at det er folket i Norge som skal styre utviklingen av landet. Vi ønsker ikke å overføre suverenitet til overnasjonale organer der norske velgere ikke lenger kan påvirke hvem de styres av.

I redegjørelsen ga statsråden inntrykk av at suverenitetsoverføring til EUs finanstilsyn var nødvendig for å sikre finansnæringen tilgang til EUs marked. Jeg spurte i stad, men jeg fikk dessverre ingen eksempler på at land har fått svekket markedstilgang som følge av manglende suverenitetsavståelse.

I proposisjonen om EUs finanstilsyn, som Stortinget behandlet i fjor, var regjeringen klar: Det må forventes at EU vil gi byråer og tilsyn en enda mer fremtredende rolle fremover. Regjeringen skrev videre at

«Norge må ha en offensiv og løsningsorientert tilnærming for å sikre deltakelse i relevante byråer og tilsyn, selv om dette kan innebære enkelte utfordringer av institusjonell eller rettslig karakter».

Statsråden viste i talen til at man nå har fått på plass rammene for norsk deltakelse i EUs energibyrå ACER. Stortinget står nå overfor et avgjørende valg: Vil vi avgi ytterligere norsk suverenitet? Ønsker vi å gjøre dette på et så avgjørende felt for Norge som energisektoren? Jeg tviler sterkt på at det er noe krav eller ønske i det norske folk om dette. Det er nettopp gjennom suverenitet over naturressursene våre, og klok forvaltning av disse, at vi har bygd verdens beste samfunn. Å gi fra seg suverenitet på dette området er noe Senterpartiet mener vi bør være ytterst forsiktige med.

Morten Harper beskriver de mulige konsekvensene av dette på en klar måte:

«I dag har vi et nordisk strømmarked med overskudd av kraft som gir lave priser. Med flere overføringskabler får vi et europeisk strømmarked med høye priser. Da vil EUs konkurranseregler slå inn, som forbyr å skjerme norsk industri. I tillegg får vi ACER som vil overvåke og vedta regler som sikrer at strømmen flyter etter markedshensyn, ikke nasjonale hensyn.»

Dersom Stortinget følger EUs vilje, vil EUs energibyrå få makt til å fatte bindende vedtak for Norge gjennom pålegg fra ACER og ESA. Dersom regulerende myndighet i Norge og et annet EU-land er uenige, kan EUs energibyrå få makt til å fatte bindende vedtak ved uenighet knyttet til grensekryssende infrastruktur eller tekniske spørsmål i energimarkedet. Har vi det klart nok for oss hva som skjer den dagen Norge og et annet land f.eks. blir uenige om kostandene knyttet til utbygging av overføringskabler for energi?

Statsråden fortalte at for å sikre at vi kan opprettholde et tett samarbeid med Storbritannia også etter deres uttreden fra EU, må vi være godt forberedt. Det er Senterpartiet helt enig i. Den britiske folkeavstemningen om EU-medlemskapet har skapt en helt ny dynamikk i Europa og kan skape alternativer til EUs mål om en stadig tettere union. Norge må offensivt utnytte de mulighetene som den nye situasjonen skaper. Om det blir mulig, bør Norge aktivt samarbeide med Storbritannia om å skape en alternativ tilknytning til EU, der både markedsadgang og nasjonal selvråderett sikres.

Senterpartiet har derfor fremmet et representantforslag der vi ber regjeringen sette ned et bredt sammensatt offentlig utvalg som skal gjøre en grundig og bredest mulig gjennomgang av konsekvensene av at Storbritannia går ut av EU, og Norges alternativer til EØS-avtalen. Det blir svært spennende å se om Høyre vil støtte vårt forslag.

Eirik Sivertsen (A) [11:31:00]: La meg få starte med å takke statsråden for en bredt anlagt redegjørelse, en redegjørelse som var tung og god på analyse, men kanskje noe tynnere på det viktige og vanskelige spørsmålet: Hva betyr dette for Norge, og hvordan kan vi best fremme norske interesser?

Tidevannet snur raskt i Europa, påpekte statsråden. Det er mye dynamikk i det som skjer. Brexit vil kunne få mange ulike konsekvenser for det øvrige EU-samarbeidet, og det er også stor usikkerhet om hva det vil bety for Norge.

Det er dynamikk innenfor samarbeidet også når det gjelder sikkerhets- og forsvarspolitikk. Utenriks- og forsvarskomiteen avga en innstilling i juni knyttet til meldingen om veivalg i utenrikspolitikken, der man tok opp nettopp spørsmål knyttet til utenriks- og sikkerhetspolitiske konsekvenser for Norge som følge av et EU uten Storbritannia. Der peker komiteen på at det er åpent om det kan bety en ytterligere fordypning av det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet mellom EU-landene.

Og nå skjer plutselig noe. I statsrådens redegjørelse ble det sagt at EU nå etablerer nye instrumenter. Det er bl.a. lansering av et permanent strukturert militært samarbeid, kjent som PESCO. Det er forventet å bli diskutert på EU-toppmøtet i desember. Det er ulike meninger om det er noe fundamentalt nytt, eller om det bare er en videreføring av et eksisterende samarbeid, ikledd et nytt akronym.

Representanten Raja var inne på det i sitt innlegg, og jeg hadde håpet at statsråden skulle svare på det: Hvordan skal Norge posisjonere seg? Regjeringen holder seg som kjent fremdeles med både en utenriksminister og en statsråd for EU- og EØS-saker, men kanskje er det vanskelig for statsråden å sortere ut her, for her kolliderer nemlig EU-politikken og utenrikspolitikken. Det er mulig at det er krevende.

La meg gi et foreløpig signal fra Arbeiderpartiets side: Vi mener at NATO må være viktigst. Det er den organisasjonen vi har som har en reell kollektiv forsvarsevne og reelle kollektive forsvarsforpliktelser. Jeg håper regjeringen benytter muligheten til å komme tilbake og orientere Stortinget om hvordan utviklingen av PESCO vil være.

EU er et politisk samarbeid og et politisk prosjekt og engasjerer seg på mange forskjellige fronter. I forrige uke ble Det femte nordlige dimensjons parlamentarikerforum arrangert i Brussel. Det er et samarbeid mellom Island, Norge, EU og Russland. Det omfatter samarbeid om felles interesser på viktige områder som kultur, infrastruktur og transport, helse og miljø i nordområdene. Det finnes også et tilsvarende samarbeid på regjeringssiden.

Vi har viktige ressurser, og vi har viktige felles interesser med samarbeidspartnerne, og på samme måte som at samarbeidet i Arktisk råd understreker betydningen av at vi jobber sammen med disse partnerne om områder som vi har felles interesser på, burde det også være slik knyttet til den nordlige dimensjonen. Dessverre er det samarbeidet noe hemmet av sanksjoner og følgene av Russlands brudd på folkeretten, men la meg benytte anledningen til å fortelle at slutterklæringen fra forumet, fra de parlamentene som var representert, understreker betydningen av at man fortsetter å ha dialog og møter på politisk nivå i den nordlige dimensjonen hvis vi skal kunne samarbeide om felles interesser i nord.

En annen utfordring vi står overfor, er Europaparlamentets økende betydning og hvordan vi fra norsk side skal komme i inngripen med de initiativene som kommer der. Denne uken avga én av komiteene i Europaparlamentet en innstilling på bakgrunn av en såkalt egeninitiert rapport, denne gangen om hvordan internasjonal havforvaltning – eller «ocean governance», som er den engelske betegnelsen – skal foregå. Problemet er at den rapporten utfordrer gjeldende internasjonal lov knyttet til hvilke land som har hvilke rettigheter. Den bruker liknende formuleringer og posisjoner som finnes i rapporten Europaparlamentet behandlet i vår om EUs arktiske strategi. Både Stortinget og regjeringen har engasjert seg overfor Europaparlamentet, men fortsatt har vi problemer med å komme tidlig nok på banen og ha god nok oversikt over hva som skjer.

La meg avslutte med en oppfordring til både regjeringen og partiene i Stortinget om å jobbe politisk overfor Europaparlamentet, selvfølgelig gjennom offisielle kanaler, som f.eks. delegasjoner, men også ved å benytte sine partipolitiske kommunikasjonslinjer for å ta opp og beskytte norske interesser.

Heidi Nordby Lunde (H) [11:36:27]: Seks måneder etter at EØS-avtalen trådte i kraft, skrev VG at Ålesundfisk AS jublet over EØS-avtalen. På bare seks måneder hadde de økt eksporten med 25 pst. i forhold til året før, til en verdi av 40 mill. kr. Dette sikrer arbeidsplasser – ikke i Oslo, men langs hele kysten.

I samferdselsdebatten begrunner vi ofte viktigheten av investeringer i infrastruktur i distriktene med at «ingen har så dårlig tid som en død laks på vei til EU». Vi bygger altså vei for milliarder for å sikre norske arbeidsplasser og en av Norges viktigste næringer, men vi glemmer at infrastruktur for handel også sikrer effektiv transport gjennom å bygge ned handelsbarrierer. Uten harmonisering av regelverk bygger vi en handelsvei bestående av fartsdumper.

Nesten 60 pst. av den norske sjømateksporten går til EU. Vi får sikkert adgang til å selge fisk til vårt største marked dersom Norge skulle si opp EØS-avtalen, men det er EØS-avtalen som sikrer at Norge er harmonisert med EU på det veterinære området, noe som gjør at de 170 vogntogene med fisk som går fra Norge til EU hver dag, ikke blir stående i kø for veterinær grensekontroll mellom Norge og EU – en handelsfartsdump vi fjerner gjennom å få delta i den kontinuerlige og koordinerte regelverksutviklingen som EØS-avtalen sikrer oss.

LO-sjef Hans-Christian Gabrielsen sier han nå er imot EU, men tilhenger av EØS, og begrunner dette med at før EØS-avtalen opplevde mange norske bedrifter tollmurer og problemer med å eksportere varene sine: «I dag gir EØS-avtalen forutsigbare rammer for vårt næringsliv og arbeidsplassene til våre medlemmer.» Jeg mener egentlig at dette ikke henger på greip – at det logisk sett ikke er mulig er å være imot EU og for EØS. Man må være for EU for å ha en EØS-avtale, men man kan godt være imot at Norge er med på å bestemme de lover og reguleringer vi selv er så avhengige av å implementere for å ivareta norske arbeidsplasser og norske interesser.

EØS-avtalen er mer enn en handelsavtale, selv om den knytter oss til et indre marked med 27 land som hele tiden jobber for å bygge ned handelsbarrierer og sørge for like konkurransevilkår mellom landene. Den knytter oss også til et kontinuerlig arbeid for å styrke forbrukerrettigheter og forbrukerbeskyttelse. Det var EØS-avtalen som i 1994 gjorde at norske kommuner måtte begynne å grave opp vannrør fordi vannkvaliteten var for dårlig og ikke nådde EU-standard. Statens institutt for folkehelse regnet den gangen ut at 300 000 sykedager i året skyldtes for dårlig drikkevann.

I 2013 betalte forbrukerne nesten åtte ganger den reelle kostnaden for mobildata når de var på reise i Europa. EØS-avtalen har sørget for at også norske mobilkunder nå kan bruke mobildata i alle EU-land uten at det koster dem noe ekstra. For at norske banker skal få hente penger fra det europeiske finansmarkedet for å gi lån til norsk næringsliv og huslån til norske familier, må norske finanslover og reguleringer være harmonisert med reguleringskravene fra EU, uavhengig av EUs finanstilsyn.

Men mye kan gjøres bedre, også i det europeiske samarbeidet. Det er behov for økt samordnet innsats mot arbeidslivskriminalitet på europeisk nivå. Derfor er jeg er svært fornøyd med at statsministeren har tatt initiativ til at Norge inviterer EU til et utvidet samarbeid i kampen mot grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet. For selv om friere handel og enklere grenseoverganger gir muligheter til norsk næringsliv og trygger norske arbeidsplasser, gir det utvilsomt utfordringer, særlig for enkelte bransjer. Vi ser at arbeidslivskriminalitet er blitt mer omfattende og sterkere organisert. Sakene har ofte internasjonale forgreininger, med virksomheter som flytter seg hurtig fra land til land. De er dermed vanskelige å oppdage for nasjonale kontrollmyndigheter. For å lykkes i kampen mot de kriminelle må de europeiske landene jobbe tettere sammen.

Et annet initiativ jeg setter pris på, kommer fra EU selv. Vi trenger oppdaterte internasjonale lover og reguleringer for åpenhet og beskatning av multinasjonale selskaper for å bekjempe aggressiv skatteplanlegging og skatteunndragelser. Dette var et tema for EUs finansministre da de møttes i september og beskatning av digital tjenesteproduksjon var et tema. Jeg skulle ønske at Norge satt ved det bordet.

Det europeiske fellesskapet er så uendelig mye mer enn handel. Det er også et verdifellesskap, som riktignok er bygget over flere hundre år, der handel har ført til utveksling av nye ideer, tradisjoner og kunnskap. Jeg sier som flere har sagt om EØS, både i denne debatten og tidligere: EØS-avtalen har tjent Norge og norske interesser godt. De som ønsker en bedre avtale, slik jeg ønsker, ønsker dermed å bli et fullverdig medlem.

Svein Roald Hansen (A) [11:41:33]: Statsråden startet sin redegjørelse i en optimistisk tone:

«Samholdet, optimismen og kreativiteten i det europeiske samarbeidet er betydelig større enn for bare ett år siden.»

Det er jeg enig i. Men det er også utviklingstrekk i flere land som bekymrer. De ytterliggående høyrekreftene fikk heldigvis et tilbakeslag ved valgene i Nederland, Frankrike og Tyskland. Men det marsjerer igjen politiske krefter i land som Polen og Ungarn som vi håpet vi ikke skulle se igjen, og det er regjeringer som truer med å undergrave viktige maktfordelingsprinsipper i et demokrati.

Det er det jeg vil kalle nasjonalpopulismen, som kan undergrave vår felles evne til å møte de største og viktigste utfordringene: klimatruslene, flyktning- og migrasjonsutfordringene, men også fattigdomsbekjempelse og mangel på jobbvekst. For integrasjonen av økonomien landene imellom lar seg ikke renasjonalisere. Dermed kan det oppstå en spenning mellom politiske illusjoner og politiske realiteter som undergraver politikkens evne til å håndtere de utfordringene som i økende grad krever internasjonalt samarbeid, og helst et forpliktende samarbeid.

Hvis vi skal lulle oss inn i illusjonen om at det er i denne sal – og i alle andre nasjonale parlamenter – all makt skal finnes, kommer det til å gå galt.

Jeg synes dette kommer så tydelig til uttrykk i den debatten som pågår i Storbritannia rundt brexit. Visjonen er å gå ut av EU-samarbeidet for å bli verdensmestre i frihandel – intet mindre. Det skal man altså bli ved å gå ut av sitt største og viktigste marked, de europeiske nabolandene, og samtidig forlate EUs handelsavtaler med 50 andre land. Storbritannia starter på bar bakke og skal forhandle avtaler med EU, med oss og med 50 andre land, bare for å opprettholde noe i nærheten av status quo.

Og hva er det statsminister Theresa May gjør? Jo, hun reiser rundt og ber om å få en kopi av avtalene landene har med EU.

De som trodde eller håpet at brexit skulle føre til nye og bedre muligheter også for Norge, bør følge godt med. Så langt tyder alt på at det britene vil be om når forhandlingene om en handelsavtale med EU kommer i gang, er noe som ligger så tett opp til det de har, som mulig. Det kan man forstå, for noe bedre er det ikke mulig å få med deres viktigste eksportmarked, de europeiske nabolandene.

Regjeringen følger forhandlingene. Vi holdes orientert fra EU. Det er bra, for Storbritannia er en viktig handelspartner, som flere har pekt på. Det utarbeides oversikter, sa statsråden, over hvor det vil være nødvendig å få på plass nye avtaler på områder som i dag dekkes av EØS-avtalen.

Det vil neppe være stor uenighet i denne sal om at vi må ha et så nært samarbeid med britene som mulig, også utenfor det handelspolitiske. Men det kunne være av interesse for Stortinget om regjeringen snart kunne lette litt på sløret og konkretisere hva dette omfatter. For det statsråden sier i denne redegjørelsen, skiller seg ikke så mye fra det som er sagt av forgjengerne.

Så er det i denne debatten av flere blitt hevdet at brexit vil gi oss alternativer til EØS-avtalen, som om ikke det finnes. Det er i dag flere lag av samarbeid, integrasjon, i Europa. En har EU- og euromedlemmene som den innerste kjerne. Så har man EU-medlemmene uten euro. Så har man EØS, som gjør oss – de tre EFTA-landene i EØS – til fullverdige deltakere i det indre marked, uten stemmerett. Så har man Sveits’ avtaler, som ikke dekker en like stor del av det indre markedet som EØS, men hvor også Sveits må godta de fire friheter. Så har EU en tollunion som dekker EU-medlemmene og Tyrkia, og som det er en diskusjon om Storbritannia burde være en del av. Og utenfor der har man handelsavtaler, og man har partnerskapsavtaler.

Det er mulighetene som ligger der. Det finnes ikke noen flere muligheter, om man måtte drømme om det. Dessuten synes jeg de som ønsker det de kaller en bedre avtale enn EØS, kan definere hva de mener med bedre – bedre for hvem, og for hva? For det er ingen tvil om at hvis man tenker på næringslivets markedsadgang og muligheter i vårt viktigste eksportmarked, så finnes det bare ett bedre alternativ enn EØS-avtalen, og det er medlemskap, for da får vi også innflytelse. Det finnes ikke noe utenfor der som gir samme rettigheter.

Så spør man hva som er forskjellen på handelsavtale og EØS-avtale. Jo, forskjellen er at man er en del av et felles regelverk, felles standarder. Da kan man være sikker på at spanske verft ikke vinner konkurransen om norske fregatter fordi de får statsstøtte eller slumser med HMS-reglene. Det mener jeg er viktig.

Handel i dag handler mindre og mindre om det som skjer på grensen, mindre og mindre om tollbarrierer og mer og mer om å koble seg på internasjonale verdikjeder. 30 pst. av norsk import er innsatsvarer til norsk eksport. Det er det som er forskjellen.

Så sier representanten Gjelsvik at britene går ut, og EØS tilhører fortiden. Nei, det tilhører absolutt ikke fortiden, og det er viktigere enn noen gang å ta vare på EØS-avtalen. Da er vi ved spørsmålet som Gjelsvik tok opp, om ikke vi burde invitere Storbritannia tilbake til EFTA. Nå har britene selv sagt at det ikke er aktuelt. Skulle de ombestemme seg, er det klart at vi må ta en grundig debatt om det. Men det er ikke opplagt at det er en fordel for de fire landene i EFTA, som er relativt homogene i sine handelsinteresser, å få inn en så stor aktør som Storbritannia. Man kunne tro at vi kommer til å få 70–80 millioner briter som et ekstra marked. Det kan i en del sammenhenger overfor land bety markedsforstyrrelser, og altså et minus. Dessuten vil hele tyngdepunktet i EFTA forandre seg. Det handler ikke om handelsavtalen vår med Mexico og de andre landene vi har avtaler med. Hvis Storbritannia skal inn i EFTA, må de godta Luganokonvensjonen. Der ligger også fri bevegelse av personer. Så jeg tror vi skal tenke oss nøye om.

Jeg synes representanten Lysbakken peker på gode analyser. Spenningen mellom øst og vest i EU øker. De økonomiske motsetningene mellom nord og sør øker. Man sliter med å håndtere flyktningstrømmen. Men ville noen av de problemene ha vært lettere å håndtere uten det forpliktende EU-samarbeidet? Jeg er ikke i stand til å skjønne det. Bare tenk på hva EU har gjort når det gjelder å bli kvitt banksekretessen i Liechtenstein og i Sveits, og hvordan de nå fortsetter det arbeidet mot skatteparadisene og lavskattesystemet. Det krever internasjonalt samarbeid, og jeg skjønner ikke at folk som mener å være radikale og ville bekjempe disse tingene, mener at det internasjonale samarbeidet som driver dette arbeidet framover, er noe vi må holde oss lengst mulig unna.

Representanten Tybring-Gjedde mente at brexit gir oss nye muligheter for å styrke samarbeidet med Storbritannia. Det skjønner jeg heller ikke. Hva er det i EØS-avtalen som hindrer oss i å styrke samarbeidet med Storbritannia utover det vi har i dag? Tvert imot blir mulighetene mindre. Han peker på at det er et populært studieland. Ja, det er ikke gitt at vi har muligheter som i dag når britene går ut av det indre marked, med fri bevegelse av personer.

Det samme vil gjelde forskningssamarbeid. Det krever i stor grad utveksling av forskere. Så jeg tror heller mulighetene kan bli mindre ved at Storbritannia forlater EØS-samarbeidet, og vi må bygge det på en handelsavtale. Hvordan den blir seende ut, vet vi ikke, men vi vet – hvis britene står fast på det de har sagt – at den kommer ikke til å omfatte fri bevegelse av personer. De vil ikke være en del av det indre marked.

Michael Tetzschner har vært i Tallinn og hørt på Barnier. Det er jeg sikker på var interessant, å høre debatten i COSAC-møtet. Han er blitt mer optimistisk til at vi får til en såkalt skilsmisseavtale. Det tror jeg også. Men jeg tror ikke utfordringene blir mindre når man skal gå inn i neste fase og begynne å diskutere handelsavtalen. For når det gjelder utmeldingsbiten, er de 27 landene enige, men når det gjelder handelsavtale, vil de ulike nasjonale interessene dukke opp. Bare tenk på problemene rundt fiskeriressursene i britisk farvann, som britene vil ha tilbake, og som franskmennene i stor grad fisker på i dag.

Så det blir mye interessant å følge med på framover.

Monica Carmen Gåsvatn (H) [11:52:02]: De fleste av oss har det trygt og godt på jobben, men ikke alle. Noen jobber uten sikkerhetsutstyr, blir snytt for lønn og rett til sykepenger og bor kummerlig. Ofte er det sårbare mennesker uten jobb, familie eller et sted å bo som blir oppsøkt av kriminelle miljøer med løfte om gull og grønne skoger. Og det er nettopp det det er – tomme løfter som aldri blir innfridd.

Arbeidslivskriminalitet kan dreie seg om alt fra skatte- og avgiftssvindel til brudd på lønns- og arbeidsvilkår og bruk av ulovlig arbeidskraft. I mange tilfeller snakker vi også om kriminelle nettverk med virksomheter som flytter seg hurtig fra land til land, og som dermed blir vanskeligere å oppdage for nasjonale kontrollmyndigheter.

Kampen mot kriminelle aktører i arbeidslivet er derfor en felles utfordring, som går på tvers av sektorer og landegrenser. For arbeidslivskriminalitet undergraver verdier vi i Norge setter høyt. De kriminelle aktørene er en destruktiv kraft. De utnytter sårbare mennesker, seriøse bedrifter taper oppdrag, og samfunnet mister inntekter som kunne ha vært brukt på skole, helse og velferd.

Derfor er jeg fornøyd med at statsminister Erna Solberg i sitt brev til EU-kommisjonen 10. november pekte på behovet for en felles europeisk strategi mot arbeidslivskriminalitet. Dette initiativet er viktig, og det er svært positivt å se at det blir fulgt opp av regjeringen.

Norge har gode erfaringer med internasjonalt samarbeid på dette feltet. Vi deltar aktivt i den nye europeiske plattformen mot svart arbeid, og det norske arbeidstilsynet inngår i disse dager samarbeidsavtaler med arbeidstilsynene i Litauen, Polen, Bulgaria og Romania. Det skal gjennomføres felles tilsyn og utveksling av inspektører mellom landene, for vi ønsker å lære av hverandre og bli bedre til å utveksle informasjon.

Norge ønsker å invitere et annet europeisk land til å delta i et pilotprosjekt om operativt samarbeid mot arbeidslivskriminalitet, der myndigheter fra politi, skatt, trygd og arbeidstilsyn deltar. Ved at kontrollmyndighetene i et land deltar i et praktisk samarbeid med tilsvarende myndigheter i et annet land, kan en samarbeide om kontroller, utveksle inspektører, dele erfaringer med hverandre og ikke minst utarbeide felles informasjonstiltak.

Det moderne arbeidsmarkedet krysser landegrenser, og det gjør arbeidslivskriminaliteten også. Skal vi ha et godt og seriøst arbeidsliv, må spillereglene følges. Arbeidslivskriminalitet, grove lovbrudd og de kriminelle aktørene må forhindres og bekjempes på tvers av landegrenser.

Det som er viktig nå, er at alle vi bidrar til at våre metoder og tiltak også kan gjennomføres på europeisk nivå, og at vi støtter opp om EØS-samarbeidet.

Ole André Myhrvold (Sp) [11:55:20]: Norsk tilslutning til EUs energibyrå, ACER, ligger til behandling i Stortinget. Målet er å etablere og regulere et felles strøm- og gassnett, og regelverket tilsier at det ikke skal tas nasjonale hensyn. Det er også foreslått at styret i ACER skal fatte vedtak ved simpelt flertall. Det er EFTAs overvåkningsorgan, ESA – som sørger for at EØS-avtalen overholdes – som skal sørge for at ACERs regelverk og beslutninger ivaretas. ESA skal derfor, om dette blir vedtatt, innhente uttalelse fra ACER ved tvil om tolkning av regelverk og vedtak. Med andre ord vil styret i ACER bestemme, fordi ESA passer på at Norge innretter seg etter det ACER bestemmer – så komplisert og så enkelt. Dette er bekreftet av olje- og energiministeren i et innlegg i Nationen tidligere i år under tittelen «Ingen trussel mot norsk suverenitet». Der beskrev olje- og energiminister Terje Søviknes prosessen slik:

«For Norges del er det gjort tilpasninger som innebærer at EFTAs overvåkningsorgan (ESA) skal fatte beslutninger. Slike vedtak skal rettes mot nasjonale myndigheter, ikke enkeltpersoner eller bedrifter.»

Ja, i så fall må logikken være at når EU-myndighet utøves via norske myndigheter, er det uproblematisk. Sånn er det ikke for oss i Senterpartiet. For oss er dette uhyre problematisk, for det er etter vår mening suverenitetsavståelse når andre enn norske myndigheter får makt til å bestemme i Norge. Vi beroliges ikke av at ACER via ESA kun retter seg mot norske myndigheter. Poenget er hvem som har makten til å bestemme, og her er det ACER som får det avgjørende ordet i reguleringen av norsk kraft – ikke Norges vassdrags- og energidirektorat, ikke norske myndigheter og ikke denne sal.

I omtalen av EUs energiunion pekte statsråden i sin redegjørelse på at «Norge har et annet utgangspunkt enn mange av EUs medlemsland». Statsråden minnet om at vi

«har en kraftforsyning basert på fornybar vannkraft, og vi er en stor energieksportør. Dette gjør det viktig med en aktiv holdning fra norsk side for å ivareta norske interesser».

Det kan godt hende at statsråden og jeg har forskjellig definisjon av hva det er å være aktiv, men det er nærliggende å spørre: Hvordan kan passiv iverksetting av beslutninger fra ACER kanalisert gjennom ESA og reguleringsmyndighet for energi beskrives som «en aktiv holdning fra norsk side»? For meg og Senterpartiet minner dette mest om noen som har gitt opp å styre, med de følgene det kan få for norske interesser.

Ingunn Foss (H) [11:58:20]: Som et lite land med en åpen økonomi er Norge tjent med et tett internasjonalt samarbeid, en internasjonal rettsorden og gode rammer for internasjonal handel. Miljøutfordringer, krig, mennesker på flukt, fattigdom og manglende utvikling er problemer som ikke kan løses av den enkelte nasjonalstat alene, men må løses i fellesskap.

Tilgang til EUs indre marked er en viktig forutsetning for å sikre velferden i det norske samfunnet. EU er og blir vår viktigste handelspartner. Samtidig påvirkes den norske samfunnsutviklingen i betydelig grad av vedtak fattet i EU. I denne politiske beslutningsprosessen er ikke norske velgere representert. Det er et demokratisk problem som jeg gjerne skulle sett var annerledes, men jeg er glad for at denne regjeringen prioriterer en aktiv europapolitikk for både å påvirke tidlig i prosesser og å sikre norske interesser best mulig. For egen landsdel er dette veldig viktig, da store deler av vår industri er eksportrettet.

EØS-samarbeidet har tjent Norge godt. Avtalen gir Norge og nordmenn de samme rettigheter og plikter som andre EØS-land og deres borgere når det gjelder handel med varer, investeringer, bank og forsikring, kjøp og salg av tjenester og rett til å ta arbeid, studere og bo i andre land i området. Den knytter Norge til EUs indre marked med mer enn 500 millioner mennesker. Det er 100 ganger større enn det norske markedet. 80 pst. av alle varene vi selger til utlandet, selger vi til Europa. Og 60 pst. av alle varene vi kjøper fra utlandet, kommer fra Europa. Felles regler gjør det enklere og billigere å handle med de europeiske landene. Uten EØS-avtalen ville varene vi eksporterer, bli mindre konkurransedyktige. EØS-avtalen trygger og regulerer både eksport og import av varer og tjenester. Det norske brutto nasjonalproduktet har økt med 60 pst. siden EØS-avtalen trådte i kraft, i det som har vært en eventyrlig vekstperiode i norsk økonomi.

Mange fryktet at brexit kunne føre til at flere land ville gå ut av unionen, men heldigvis ser det ut til at dette har skapt en ny giv i diskusjonene om EUs framtid. Statsråden viste i sin redegjørelse i Stortinget til at EU i 2018 legger opp til flere toppmøter som bl.a. skal diskutere reform av eurosonen, migrasjon, indre og ytre sikkerhet, handel og framtidig finansiering av EU. I sin tale om EUs tilstand i Europaparlamentet i september sa kommisjonspresident Jean-Claude Juncker at det nå er tid for å finne vegen videre for EU. Det er nå tid for å bygge et mer forent, sterkere og demokratisk Europa.

Disse diskusjonene handler om Norge og vårt lands interesser. Vi må delta i debattene, spille inn norske posisjoner og egne bidrag der det er naturlig. Vi må videreføre vår konstruktive linje for å sikre at vårt land kan ta del i en utvikling som sikrer vår velferd og bidrar til utvikling og stabilitet i Europa.

Margunn Ebbesen (H) [12:01:32]: Det er godt å kunne observere at tidene skifter fort også i Europa. Da vi diskuterte EU/EØS-saker i Stortinget i fjor, var det med en viss usikkerhet rundt både migrasjonsbølgen, brexit og den økonomiske situasjonen i Europa og ettervirkningene etter finanskrisen. Mye har nå snudd.

For Høyre er et godt forhold til Europa viktig. Behovet for samarbeid og samhold er åpenbart. Rent nasjonale løsninger kommer til kort når vi skal møte terrortrusselen, når vi skal stå opp for felles spilleregler i utenriks- og sikkerhetspolitikken, og når vi skal gjennom vanskelige omstillinger.

Det er fortsatt usikkerhet om hvilke konsekvenser brexit vil få for Storbritannia. Det var en storstilt kampanje med en folkeavstemning som resulterte i at Storbritannia går ut av EU, men om de som stemte ja den gangen, ville gjort det i dag, når de ser den usikkerheten det har utløst, er jeg usikker på.

EU er vår viktigste handelspartner, samtidig som Storbritannia er vårt største enkeltmarked for varer, inklusiv olje og gass og tjenester. Da er det viktig å slå ring om og ivareta EØS-avtalen og de øvrige avtalene som Norge har med EU. Det er godt å vite at regjeringen også er tett på det som skjer rundt brexit.

EØS-avtalen sikrer norske bedrifter adgang til det desidert største markedet, og for Nordland er avtalen meget viktig. I 2016 eksporterte Norge sjømat for 92 mrd. kr, av dette for 61 mrd. kr til EU. Fra 2014 til 2016 økte Nordlands-bedriftenes eksport til EØS-landene med 11,3 pst.

Hvis det er noen i denne sal som mener at vi kan skrote EØS-avtalen, og sier at en handelsavtale vil kunne erstatte det vi får gjennom EØS-avtalen, vil jeg ta avstand fra det. Selv om vi f.eks. skulle kopiere EUs veterinærlovgivning utenfor EØS, vil ikke fisken vår lenger være berettiget til å slippe inn i EU uten en tids- og kostnadskrevende grensekontroll. En handelsavtale vil dermed medføre økte kostnader for eksportørene og sette norske arbeidsplasser i fare. For en ferskvare som fisk kan slik usikkerhet være ødeleggende. Det kan da være greit å vite at det hver dag går 170 vogntog med sjømat til EU.

Det er et tydelig flertall i befolkningen som er imot norsk EU-medlemskap, så det ligger fast foreløpig. Men la oss i alle fall ikke skape usikkerhet rundt vårt forhold til EU og til EØS-avtalen. For oss nordmenn finnes det ingen bedre avtale enn EØS-avtalen. Den gir oss rettigheter – som arbeidstaker, student, pensjonist eller turist. I tillegg gir den norsk reiseliv verdifull arbeidskraft og eksportadgang.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:04:43]: EØS-avtalen svekker folkevalgtes muligheter til å holde valgløfter. EØS-avtalen svekker dermed folks tillit til folkevalgte. Årsaken er sjølsagt at EUs fire friheter overstyrer folkevalgtes valgløfter og en styring og korrigering av de frie markedskreftene – altså kapitalkreftene – innenfor EØS-området. Dette faktum er viktig i debatten om EØS-avtalens framtid i Norge.

For Arbeiderpartiet bør dette være spesielt viktig. Martin Kolberg, som er EØS-tilhenger, stiller stadig flere kritiske spørsmål om EØS-avtalen. Hans og mitt hovedfokus er utviklingen i norsk arbeidsliv. Kolberg sa i sitt innlegg at dette er en kime til problemer og undergraver EØS-avtalens legitimitet. Stortingsflertallet kan nok prøve å overse den økende utryggheten for stabil og trygg inntekt for arbeidsfolk. Denne taktikken vil imidlertid ikke lykkes, fordi folk i stadig flere yrker erfarer de negative sidene ved fri og ikke-regulert arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden, fri arbeidsinnvandring fra land med svært dårlige lønns- og arbeidsvilkår og enorm arbeidsledighet.

En ny debatt vil presse seg fram fra golvet i norsk arbeidsliv, representert ved fagforeningsledere, som har arbeidsskoa på. Senterpartiet står ved disse fagforeningsfolkenes side. Regjeringa har åpent erkjent at EØS-avtalen overstyrer avtaler i norsk arbeidsliv, f.eks. Verkstedoverenskomsten, et faktum som Landsorganisasjonen gjennom vedtak har sagt ikke kan aksepteres innenfor EØS-avtalen.

Når Storbritannia går ut av EU og samtidig sier at det ikke er aktuelt med noen EØS-avtale, må det bli en grundig debatt om EØS-avtalen også i Norge. Da EØS-avtalen ble kjørt igjennom i sin tid, var det ingen – verken Gro Harlem Brundtland eller Europabevegelsens tilhengere her i salen – som mente at dette skulle være en varig avtale. Nå har den vart i 23 år. Jacques Delors, som var president i Europakommisjonen fra 1985 til 1995, og som var sentral i utformingen av grunnloven, Maastricht-traktaten med de fire frihetene, har senere erkjent at det er store svakheter ved sjølve konstruksjonen, fordi mulighetene for folkevalgte til å korrigere kapitalkreftene er så begrensede at det skaper situasjoner som gir sosial uro – og dermed politisk uro. Dette er noe av det mest sentrale vi må diskutere.

Jeg vil avslutningsvis si at når representanten Svein Roald Hansen sa at en ikke kan lulle seg inn i en illusjon om at all makt er i denne sal, må vi snart få greie på: Hvilken makt er det Hansen ikke ønsker skal være i denne sal?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:08:02]: Først til representanten Kolberg, som egentlig ikke er interessert i politikk, men i polemikk. Han er ikke så interessert i å finne ut av egne tanker og komme med egne svar, men prøver å finne en eller annen kile mellom folk istedenfor å prøve å skape noe. Det synes jeg er en svakhet i politikken.

Ja, jeg sa innledningsvis at jeg er for EØS-avtalen, og jeg tror den kan bli grunnlaget for samarbeid med Storbritannia. Det jeg også sa i mitt innlegg, var at det er ikke sikkert at den er helt nødvendig for å ha et revitalisert samarbeid med Storbritannia, noe representanten Hansen mente var feil. Jeg tror at et politisk «one-to-one»-samarbeid kan være vel så bra, og kanskje enda bedre enn å ha Norge mot 28 andre land. Det tror jeg er naturlig i et sånt samarbeid.

Jeg sa videre at forsvarssamarbeidet ikke vil kunne fungere, og det er helt korrekt. Det er ikke noe galt i det, det er faktisk helt riktig.

Så er det sånn at jeg tenker mine egne tanker på bakgrunn av erfaring og den historien jeg selv har, hvor jeg har jobbet, og hvor jeg har vært. Jeg skriver mine egne innlegg, og jeg prøver faktisk å delta i debatten på konstruktivt vis og å bidra med noe i debatten, istedenfor å lese opp ferdiglagde innlegg – det driver ikke jeg med i hvert fall.

Jeg mener ikke at Storbritannia ikke ønsker arbeidsinnvandring. Jeg sa at Storbritannia ønsker arbeidsinnvandring. 3,5 millioner EU-borgere jobber i Storbritannia, de jobber faktisk, og så har man 1,5 millioner briter som jobber i EU-landene, de jobber også. Det er etterspurt arbeidskraft, og det er positivt. Det jeg snakket om, var innvandringen som EU styrer, den som kommer fra Midtøsten og Nord-Afrika. Det er den innvandringen britene er skeptiske til, og som de ønsker å stoppe.

Når representanten Lysbakken snakker om at landene skal ta imot sin andel av flyktninger: Hvorfor skal Europa ta imot sin andel av flyktninger? Hvorfor skal ikke verden ta imot sin andel av flyktninger? Hvis de søker beskyttelse, kan de like godt befinne seg i India, eller Kina, eller Argentina, eller Chile for den saks skyld? Det er trygt der også, det er ikke bare i Europa det er trygt. Da burde FN komme inn og styre denne formen for flyktningstrøm – der har man til og med en egen kommissær som driver med akkurat flyktninger, deres kår og hvor de skal plasseres. Hvorfor skal EU ta det ansvaret? Det mener jeg er galt, jeg mener dette er et verdensansvar, for det er verdens flyktninger vi snakker om.

Så er det dette med negative sider ved EØS-avtalen. Ja, det finnes negative sider ved EØS-avtalen, som Fremskrittspartiet i beste fall hadde ønsket å reforhandle. Så sier man at det er urealistisk, og det kan være. Men det er i hvert fall to ting vi peker på, og det er: Det er trygdeeksport, som ble tatt opp av representanten Wilsgård, og det er konsekvensen av at vi får arbeidsinnvandring som tar over manuell arbeidskraft i Norge, som gjør at fagkunnskap forsvinner ut og få søker til fagkunnskap i skolene. Når disse drar tilbake til Polen, Litauen, Latvia osv., finnes ikke den fagkunnskapen i Norge lenger. Det mener jeg er et helt relevant tema å ta opp, og jeg er ikke noe flau for å si det. Det er brudd på EØS-avtalen. Hvorfor skal man ikke si det når det er sant?

Statsråd Marit Berger Røsland [12:11:17]: Jeg har blitt utfordret på noen temaer som jeg ikke fikk dekket i mitt første innlegg. Det første var om anstendig arbeidsliv, og så litt om sikkerhets- og forsvarspolitikk og PESCO.

La meg slå fast at det er helt avgjørende å sikre et anstendig arbeidsliv, og vi skal være oppmerksomme på de globale utviklingstrekkene som utfordrer de standardene vi ønsker skal gjelde for vårt eget arbeidsliv. Jeg er samtidig glad for den tydelige støtten til at mange av de utfordringene vi står i, må løses gjennom internasjonalt samarbeid, og det gjelder også her. Det er vanskelig å se for seg – i hvert fall fra de partiene som regjeringen representerer – at vi skal snu og gå tilbake til en situasjon hvor arbeidsmarkedet blir nasjonalt igjen, og hvor det ikke lenger er fri flyt av arbeidskraft.

Vi må ta internasjonale initiativer, slik statsministeren f.eks. gjorde med sin deltakelse på toppmøtet i Gøteborg, hvor hun tok initiativ til en europeisk strategi mot arbeidslivskriminalitet. Vi deltar jo også i den sosiale dialogen. Arbeidslivets parter i Norge er en del av den sosiale dialogen også på EU-siden, så mye av arbeidet må skje der.

EØS-avtalen setter felles standarder og regelverk. Samtidig skal vi minne oss selv om at det også har kommet styrkinger av arbeidstakeres rettigheter som en følge av EØS-avtalen og regelverk på EØS-siden, f.eks. når det gjelder arbeidstid, når det gjelder skriftlige arbeidsavtaler, når det gjelder virksomhetsoverdragelser, når det gjelder informasjon, ferie og arbeidsmiljø. Så det er ikke sånn at standardene nødvendigvis er blitt bare lavere; her har man også fått styrkinger inn i norsk lovgivning som følge av EU-regelverk. Dette er også ofte minimumsbestemmelser, så vi står fritt som land til å ha et sterkere vern og sterkere rettigheter når vi ønsker det.

Så til sikkerhets- og forsvarspolitisk utvikling, som både Abid Q. Raja og Eirik Sivertsen har vært inne på. Vi mener at et sterkt og velkoordinert EU som tar større ansvar for felles sikkerhet, er bra, og det er bra også for det transatlantiske båndet. Så er det viktig at Norge og andre allierte som ikke er medlem av EU, inkluderes i utviklingen i EU på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området, og det er også viktig at denne utviklingen skjer i nær kontakt med NATO. Vi ønsker å videreutvikle samarbeidet med EU på CSDP-området, og vi ønsker å være tidligere involvert i prosesser.

Vi følger selvfølgelig nøye med på utviklingen rundt PESCO og på om det kommer til å åpne seg muligheter for tredjelands deltakelse. Det er noe vi følger nøye med på. Det er ikke avklart fra EUs side foreløpig. Det vil sannsynligvis fra vår side være ønskelig å delta i enkeltprosjekter av særlig interesse, men dette er det for tidlig å konkludere på nå.

Vi ønsker også å kunne delta i kapabilitetsdelen av forsvarsfondet. Som det er blitt opplyst tidligere, er vi invitert med som eneste land når det gjelder forskningssamarbeidet på forsvarssiden.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:14:40]: Det blir fra denne talerstolen sagt at EØS-avtalen skulle være livsviktig for norsk eksport, og at en setter arbeidsplasser i fare, uten at de samme representantene kan gi noen dokumentasjon på hva som konkret ville være situasjonen, hva slags bedrifter og hva slags bransjer som i så fall ville fått svekket markedsadgang. Det er en retorikk uten noe konkret innhold. Norge har hatt tollfri adgang til EU-markedet siden 1977 for alle industrivarer – fra lenge før EØS-avtalen ble inngått. Når det gjelder fiskeeksport, er forskjellen på det vi hadde før EØS, og det vi har med EØS, ca. 2 pst. forskjell i tollbelastning.

Selvsagt skal vi ha gode handelsforbindelser, både med våre europeiske naboer og med andre land. Det har vi lang tradisjon for. Vi deltar i WTO-samarbeidet, og vi utvikler samarbeid innenfor rammen av EFTA med stadig nye land og områder. Men det grunnleggende spørsmålet en må stille seg, er om vi for å få markedsadgang må underkaste oss et system der det er den ene parten som bestemmer reglene, og den andre som skal godta dem. Jeg må si jeg er litt skremt over hvordan flertallet i denne salen beskriver det. Er det slik en skal ha et handelssamarbeid internasjonalt? Er det slik også overfor andre land som vi har behov for å ha markedsadgang til? Skal vi ha det på samme måten også overfor f.eks. USA – at USA bestemmer reglene, og så skal vi godta dem for å kunne ha handelssamarbeid med og markedsadgang til USA? Skal vi ha det sånn også når vi forhandler med Kina om å få adgang til det markedet, eller til India eller andre land? Nei, en må bygge et tradisjonelt handelssamarbeid på at en har samarbeid mellom land der det er klare regler, og at dersom de skal endres, skal de endres i dialog mellom partene.

Så til representanten Hansen, som problematiserer at britene eventuelt skulle komme tilbake i EFTA, som medlem der, gjennom handelsforhandlinger som vi skal ha med andre land. Det ble beskrevet som et problem at britene, eventuelt sammen med Sveits, Norge, Island og Liechtenstein, deltar i EFTA, i handelsforhandlinger med andre land, mens hans alternativ er at Norge skal bli medlem av EU, der det er EU-kommisjonen som forhandler handelsavtaler – på vegne av 28 medlemsland – med land andre steder i verden. Det henger rett og slett ikke i hop.

Senterpartiet er en klar forsvarer av folkestyret, en klar forsvarer av at vi skal ha gode internasjonale avtaler, men basert på at vi ivaretar det beste i den norske tradisjonen.

Svein Roald Hansen (A) [12:17:54]: Det ligger under motstanden mot EØS-avtalen en mistenkeliggjøring av det integrasjonsprosjektet som EU-samarbeidet er. Hadde det vært slik som enkelte hevder, ville det aldri ha vart i så mange år, med så mange små land, som da angivelig hadde følt seg overkjørt. Det ville ikke fungert.

Når man bruker uttrykket at det er import av høyrepolitikk, synes jeg man skal dra til London og snakke med de britiske konservative om det uttrykket, for de mener jo det stikk motsatte, at det er altfor mye regler. Og hvis man ser på bekymringene i 1992, i debatten om norsk medlemskap – at det ville ødelegge miljøpolitikken, osv.: Hva er det som har skjedd? Det har vært en løfting av standarder hele veien. Og det meste av nye regler på miljøområdet i Norge har kommet fra Brussel, ikke fra Miljøverndepartementet. Når det gjelder rettighetene til beskyttelse av forbrukere, til kvinner i arbeidslivet, osv., er det også mange eksempler.

Det er ikke snakk om å underkaste seg et system. Jeg tror ikke man får en frihandelsavtale med USA uten at vi må godta å importere kylling som er klorvasket. Man kan prøve, men det tror jeg ikke.

Det jeg egentlig ba om ordet for, gjaldt Per Olaf Lundteigen, som lurte på hvilken makt jeg ikke ville ha i denne sal. Vel – i innstillingen til utenrikskomiteens budsjett står det hvert år, og det er Senterpartiet med på, at Norge er tjent med et internasjonalt samfunn hvor vi har regelverk, institusjoner og avtaler. Vi har 900 internasjonale avtaler som Norge er bundet av, selv om det ikke er gjort i en overnasjonal betydning.

I 1905, da vi skulle løsrive oss fra Sverige, måtte vi inngå en avtale med Sverige – vassdragskonvensjonen av 1905 – hvor vi forpliktet oss til ikke å snu vannløpet i grensekryssende elver. Svenskene var redde for at vi skulle snu Trysilelva, slik at det ikke kom vann i Klarälven. Det at vi kan gjøre det, mener jeg er en makt som ikke lenger er i denne sal. Det er et banalt eksempel, men det er et eksempel på en forpliktelse.

Så til britene og EFTA. Det er ikke sånn at vi er enige om alt i EFTA når vi forhandler frihandelsavtaler. Vi har litt ulike interesser, og vi sliter i noen land. Jeg tror ikke Norge, Sveits, Island, Liechtenstein og Storbritannia blir noe samkjørt orkester når vi skal reise ut og stille krav. Det blir mer krevende å få til handelsavtaler, for det blir mer spenninger innad i EFTA.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:21:11]: Senterpartiet mistenkeliggjør ikke det som representanten Hansen kaller for integrasjonsprosjektet. Vi prøver bare å få en diskusjon omkring hva som er de logiske konsekvensene av det systemet som EØS-avtalen bygger på.

Det ble sagt mange ting da EØS-avtalen ble inngått, bl.a. når det gjaldt arbeidsliv. Jeg vil anbefale flere å lese det som ble sagt og skrevet den gangen, se det opp mot hva som er situasjonen i dag, og foreta en nøktern vurdering av hvem som hadde mest rett. Det er en viktig del av å forstå EØS-avtalens dynamikk.

Jacques Delors – av alle – har erkjent at det er en systemfeil i den grunnvollen som EU bygger på, nemlig markedskreftenes fire friheter, en systemfeil med hensyn til de folkevalgtes mulighet til å korrigere svakhetene – og jeg understreker svakhetene – ved kapitalismen. Jeg er for kapitalismen, men jeg er for å korrigere svakhetene ved kapitalismen, av folkevalgte. Når til og med Jacques Delors sier at det er et problem, og når vi i tillegg erkjenner at når en har innført en økonomisk union med euro uten å ha en politisk union, ser en jo at en raskt kommer i et skårfeste. Det betyr at en vanskelig kommer verken opp eller ned, fordi en ikke har de nødvendige politiske virkemidlene for å korrigere svakhetene i systemet.

Sjølsagt skal vi ha internasjonale organisasjoner, og sjølsagt skal Senterpartiet være for det, det har vi jo vært hele tida. Sjølsagt skal vi ha regelverk og avtaler. Sjølsagt skal vi satse på ILO og andre framtredende organisasjoner når det gjelder organisering av norsk arbeidsliv. Men det som er situasjonen, er at slik systemet fungerer i dag, med friest mulig arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden, hvor lønns- og arbeidsforhold – og arbeidsledighet – er helt annerledes enn i Norge, gir det en tilgang på arbeidskraft som er mye større enn behovet, og det presser lønns- og arbeidsvilkår nedover for disse gruppene. Senterpartiet skal stå opp for de menneskene, for de er nødvendige for å bygge Norge. Vi er nødt til å bygge Norge også med norske murere og norske snekkere.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:24:20]: Senterpartiet er for internasjonale kjøreregler, men da må en også se på hvilke internasjonale kjøreregler som skal ha forrang. Til representanten Hansen, som etter mitt syn ikke problematiserer noe rundt det som EU gjør: En internasjonal forpliktelse vi har, er gjennom Den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen og det som konkret skjer på norske havner nå, der en tidligere har hatt en fortrinnsrett for registrerte havnearbeidere til lossing og lasting, men som har blitt utfordret av EU, og som norsk høyesterett har bøyd nakken for. Nå ber Norsk Transportarbeiderforbund storting og regjering om å sikre gjennom lov og forskrift at en fortsatt skal ha den fortrinnsretten. Vil Arbeiderpartiet bli med på å sikre den også i framtiden, slik at det ikke blir overstyring fra EU framover?