Jan Bøhler (A) [12:41:05]: De skamløse jentene, andre kvinner og etter hvert også en del gutter og menn i minoritetsmiljøene fortjener mye ros og støtte for den modige måten de har reist debatten om sosial kontroll og æresvold på. Jeg har lenge levd i og fulgt utviklingen i de miljøene som mange kommer fra, i Groruddalen og ellers på Oslos østkant, og jeg kan gjennom egne erfaringer og utallige samtaler og opplevelser bekrefte at det de snakker om, faktisk skjer.

Alle må forstå at når jeg tar opp debatten her i dag, er det noe som gjøres i den beste hensikt, fordi det handler om livet i våre nærmiljøer, om livsforholdene for våre venner og naboer, om utviklingen i vårt idrettslag osv., og ikke har noe med innvandrerskepsis å gjøre. Tvert imot handler det om å stille opp og bry seg om medmenneskene våre.

Den bakenforliggende årsaken til den sosiale kontrollen – med trakassering og trusler om fysisk og psykisk æresvold – er at de berørte miljøene har tatt med seg gamle tradisjoner og regler fra klansamfunnet inn i vårt moderne demokrati, hvor individets frihet, likestilling og retten til å gjøre egne, frie valg er grunnleggende. I klansamfunnet velger storfamiliene hvilken familie innen klanen de skal forbindes med gjennom barnas ekteskap. Dette kan også få stor betydning for familiens økonomi og hvordan den vil utvikle seg, gjennom medgift og senere arv.

Når storfamilier som praktiserer arrangerte, planlagte, ekteskap, legger andre hensyn enn barnas egne frie valg alene til grunn og forventer at barna skal godta det, får det store konsekvenser for disse barnas liv og oppvekst. Jentene skjermes fra det å vokse opp i åpne og frie omgivelser, der de er likestilt med guttene og kan bli kjæreste og venn med hvem de vil. Vi vet at allerede på koranskolene lærer mange at gutter og jenter skal være hver for seg og skjermes fra hverandre, og at en del jenter ikke får lov til å gå i barnebursdager eller delta på andre aktiviteter etter skoletid fordi de ikke skal være sammen med andre gutter og menn enn gutter og menn i nær familie. Vi vet at noen ikke får delta i svømmeundervisning, i gymnastikk, ikke får dra på leirskole. Vi vet at bekledningen skal begrenses fordi den ikke skal vekke menns og gutters oppmerksomhet. Vi hører til og med at det kreves at fedrene i forbindelse med arrangerte ekteskap skal legge fram jomfruattester for døtrene, og at dette har med familiens ære å gjøre.

Guttene opplever på sin side større frihet enn jentene når det gjelder å bevege seg hvor de vil, og å være med på det de vil. Men de kan også – som guttene med anonyme masker på som jeg møtte på et seminar nylig – føle sitt liv og sin frihet sterkt begrenset ved at storfamilien skal planlegge hvem de skal gifte seg med i framtiden, at de får som oppgave å passe på søsteren sin og beskytte hennes ære, at de ikke kan ha naturlig omgang med jenter fra sine egne miljøer i frie omgivelser – som andre kan – og at de lett kan få et reaksjonært syn på jenter og kvinner som lever sine frie liv. For både gutter og jenter i flere av de store minoritetsmiljøene er det slik at de som har en annen seksuell legning – som å være homofil eller lesbisk – ikke kan stå fram med det uten å bli utstøtt.

Når vi vil bekjempe dette, må vi gripe inn og gjennomføre likestilling – gutter og jenter skal oppleve at de har like rettigheter allerede fra barnsben av. Med det mener jeg f.eks. at det bør være nasjonale regler om at det ikke skal gjøres unntak fra felles svømmeundervisning og felles gymnastikk, at leirskole bør det være pliktig å delta på – som den øvrige undervisningen – barna opplever en nærhet til hverandre som er viktig for å bli godt kjent. For eksempel mener jeg også at det til gjengjeld for betydelig statsstøtte til moskeene bør være mulighet for tilsyn og åpenhet rundt opplegget i koranskolene, bl.a. når det gjelder kjønnssegregering. Jeg mener i det hele tatt at man ikke innenfor noen offentlige tilbud – fritidstilbud, voksenopplæring eller lignende – må gå på akkord med grunnprinsippene om at vi skal ha likestilling og ikke skal ha kjønnssegregering. Jeg mener at fra barna er små, må skoler, fritidsklubber, skolehelsetjenesten, helsestasjoner og avdelingene for de eldste i barnehagene undervise barna i deres rett til medvirkning og samtykke, til likestilling, til frihet med hensyn til legning og til ikke å bli slått av foreldrene – at det er forbudt ved lov i Norge.

For å komme videre med disse tingene – at vi som samfunn virkelig skal kunne sette foten ned for sosial kontroll – mener jeg det er avgjørende at vi nå greier å stoppe represaliene som settes inn mot gutter og jenter som ikke vil tilpasse seg miljøenes egne regler om kjønnssegregering, arrangerte ekteskap, at de med annen legning utstøtes osv.

Den første av de fem represaliene som jeg vil ta opp i dag, er at barn sendes tilbake til opprinnelseslandet fordi de er for integrerte, de er blitt for «vestlige». Ifølge en rapport fra Institutt for samfunnsforskning fra 2014 var det 1 435 barn som var norske statsborgere som var sendt til Somalia og ikke var kommet tilbake. I alle berørte land – 15 – som ble gjennomgått, var det 3 285 barn som var norske statsborgere som ikke var kommet tilbake. Hittil i år – fortalte statsråden meg i spørretimen for noen uker siden – har UD hjulpet elleve stykker. Det er klart at mange i dette store antallet barn som er sendt til de mest utsatte landene, kan ha ulik skjebne. Ikke alle er på koranskole med vold osv., som vi har sett i NRK-reportasjene, men det er viktig at vi får en oversikt over deres skjebne, over hvordan det går med dem. Jeg mener at skoler, barnehager, kommuner, fylkeskommuner og Nav sammen bør utarbeide konkrete oversikter og la UD få tilgang til disse, slik at ambassadene kan jobbe med å sette seg inn i hvordan det går med de barna som er i de landene de har ansvar for, eventuelt hjelpe dem hjem – eventuelt hjelpe politiet, hvis det er snakk om frihetsberøvelse og annet.

Jeg mener også at barnevernet og skoler på en helt annen måte må bruke hele sitt register, alle sine muligheter, til å reagere når de har bekymringer, for å hindre at barn sendes av gårde, som er det aller viktigste vi kan gjøre. Trengs det lovendringer – av barnevernloven, av barneloven, av passloven eller lignende – er det viktig at regjeringen kommer til Stortinget med det.

Den andre represalien jeg vil nevne, er at dessverre er det fortsatt mye vold i nære relasjoner. Barn slås, kvinner slås, gutter slås – hvis de bryter med reglene for bl.a. kjønnssegregering, arrangerte ekteskap osv. På Stovner politistasjon fortalte de i begynnelsen av oktober at de til da i år hadde behandlet 70 henvendelser som knyttet seg til æresproblematikk, og at alle disse sakene handlet om at gutter og jenter ble nektet å leve livet sitt som andre jevnaldrende. Bare i mitt eget nærmiljø har jeg sett tre slike saker i den senere tiden, så ingen må komme og si til meg at det bare er noen få tilfeller det dreier seg om.

Jeg mener at vi må gjøre mye mer for å innprente de voksne, foreldrene, gjennom foreldremøter og foreldresamtaler, at en bruker muligheten en har gjennom gratis kjernetid i barnehager til å få kontakt med dem, osv. Alle arenaer må brukes til å innprente at det å slå barn, selvsagt det å slå kvinner, er strengt forbudt etter norsk lov. Jeg mener at man må bruke flere ressurser på å lære opp alle som jobber i berørte etater – i skoler, fritidsklubber, barnehager osv. – til å se signalene, til å bringe signalene videre og til å forstå loven om taushetsplikt slik at de skal samarbeide med politiet. Det kommer altfor få meldinger til politiet, bl.a. fra barnevernet, om bekymringer om vold i forhold til det politiet forteller meg.

Den tredje formen for represalie jeg vil ta opp, gjelder hvordan vi forstår tvangsekteskap, og hva loven om tvangsekteskap omfatter. Det er langt flere som rammes av sterkt psykisk press, av trusler om at hele familien vil ta avstand fra gutten eller jenta hvis han eller hun ikke gifter seg med den som er valgt ut av storfamilien, om at det vil få konsekvenser for hele livet deres og framtiden deres hvis de ikke gifter seg med den som er planlagt for dem. Det er langt flere som rammes av det enn som rammes av det vi oppfatter som den mest voldsomme formen for tvangsekteskap. Jeg mener det er viktig at vi får gitt signaler til miljøene om at arrangerte ekteskap med omfattende press også er en form for tvang som kan rammes av loven, og at vi må gå igjennom lovverket for å sikre at det er (presidenten klubber) ivaretatt.

Jeg skal komme tilbake til flere av tiltakene i kommende innlegg. Det var dette jeg rakk i første omgang.

Statsråd Sylvi Listhaug [12:51:36]: Jeg vil starte med å takke representanten Bøhler for å ta opp et utrolig viktig tema – sosial kontroll og æresvold i Norge. Ikke minst har flere sterke historier fortalt av NRK om ungdom som er sendt tilbake til foreldrenes opprinnelsesland, gjort et sterkt inntrykk på meg og mange andre.

Jeg mener sosial kontroll og æreskultur er en av vår tids største integreringsutfordringer. I Norge gir vi borgerne våre stor grad av frihet over eget liv, til å ta viktige valg selv og til å kunne leve livet som en ønsker innenfor de lover og regler som gjelder. Vi tar ofte denne friheten for gitt og har lett for å glemme at svært mange mennesker i verden ikke får bestemme over eget liv. Et stort flertall av menneskene i verden har ikke frihet til å tro på det de vil, eller ikke tro, eller frihet til å si det de mener. I svært mange samfunn er kvinner underordnet mannen og behandles som annenrangs borgere. Mange av dem som har innvandret til Norge, kommer fra samfunn der frihet for enkeltmennesket knapt eksisterer, der jenter behandles annerledes enn gutter, og kvinner har dårligere muligheter enn menn.

Vi vet at sosial kontroll og æresvold også skjer i Norge, at det rammer jenter og kvinner med minoritetsbakgrunn, men at også gutter i de samme miljøene opplever et press for å videreføre æreskulturen selv om familien bor i Norge. Det er en kultur som er direkte i strid med de norske og vestlige verdiene for frihet, likestilling og rett til leve slik man selv måtte ønske.

Jeg mener det er viktig at vi som samfunn tydeliggjør helt fra starten når personer kommer til Norge, hvilke lover, regler og verdier vårt land er bygget på. Derfor er det viktig at vi har fått på plass 50 timer med opplæring i norske lover, regler og verdier på asylmottak. Vi skal forvente at de som velger å komme til Norge, innretter seg etter våre spilleregler fra første dag.

Jeg blir opprørt av historiene til ungdom som blir tvunget til utenlandsopphold fordi de er blitt for norske. At foreldre sender ungdom som har vokst opp i Norge, til koranskoler hvor det benyttes fysisk avstraffelse om de ikke gjentar koranversene godt nok, er rett og slett uforståelig for meg og alle andre som har barn. Derfor jobber regjeringen med å se på grep som kan forsterke innsatsen mot dette fenomenet. Jeg vil nevne noen av dem her.

Regjeringen vil se på muligheten til å holde tilbake pass, slik at foreldre ikke skal kunne ta med seg barn til utlandet når hensikten er skadelig. Vi vil undersøke om elektronisk grensekontroll kan gi mulighet til å hindre utreise fra Schengen-området ved at det kan legges inn informasjon om eksempelvis barnevernsvedtak som forbyr utreise. Videre vil vi gjennomgå enkeltsaker der unge er blitt sendt til hjemlandet og har kommet tilbake, for å få en bedre forståelse av hva norske myndigheter har gjort rett, og hvor det svikter. Dette er viktig for å se om det er mer vi kan gjøre i disse sakene hvor barnet ofte er kjent for norske myndigheter, som barnevernet, fra før.

Vi vil også oppdatere retningslinjene om etterlatte barn i utlandet og arrangere møter med aktuelle organisasjoner som mottar støtte, for å ansvarliggjøre disse og nå ut til foreldre. Vi vil gjennomføre en informasjonskampanje slik at ungdom vet hvor de skal henvende seg, og hva de skal gjøre i en situasjon der de utsettes for sosial kontroll eller er redd for å bli sendt ut av landet. Vi vil gjennomgå og etablere bedre rutiner for varsling mellom offentlige etater som Nav, skole, politi, barnevern og helsetjeneste, slik at disse barna ikke faller mellom flere stoler.

Regjeringen tar problem knyttet til sosial kontroll og æresvold på største alvor. Det ble på kvinnedagen i år lansert en plan som heter «Retten til å bestemme over eget liv. Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.» Denne inneholder en rekke grep for å bedre samarbeidet, bedre varslingen og sikre at barn som blir utsatt for dette, får den oppfølgingen de trenger.

Jeg mener noe av det aller viktigste er at de som jobber med barn og unge, enten det er i barnehage, skole, barnevern eller andre steder, har kunnskap om disse spørsmålene, at de tør å stille de riktige spørsmålene og vet hvor de skal gå videre med sine bekymringer. Derfor er det utrolig viktig å fortsette å informere og utdanne relevante yrkesgrupper i disse spørsmålene. Ikke minst er det viktig at barn og unge som utsettes for æreskultur og sosial kontroll, vet hvor de kan få hjelp. Vi må fortsette å spre informasjon om hvordan de unge kan få hjelp.

For noen går det for langt, og de må bryte med familien. Vi har et omfattende hjelpeapparat som kan bistå unge som trenger hjelp – hjelpetelefonen til Røde Kors, minoritetsrådgivere på skolene og botilbud for dem som må komme seg vekk fra egen familie fordi situasjonen er så alvorlig, eller fordi de har greid å rømme tilbake til Norge etter å ha blitt sendt til familiens hjemland for giftemål, for å integreres der eller for å bli avnorsket.

Neste år skal vi ha på plass en mentorordning, hvor unge personer som har brutt ut av miljøet og kjempet seg til egen frihet, skal kunne ha en person som vedkommende kan støtte seg til i den tøffe situasjonen dette er.

Til syvende og sist dreier dette seg om integrering, eller egentlig om en mislykket integrering. Å være integrert betyr ikke bare at en har kommet i jobb og greier seg selv økonomisk. Like viktig er det at man er integrert i de verdiene vårt samfunn bygger på, og at man respekterer og etterlever de lover og regler som gjelder i vårt samfunn. Hvor godt vi lykkes med integreringen, handler også om hvor mange som skal integreres, og hvilke krav som stilles. Skal vi lykkes framover med integreringen, må vi holde kontroll med innvandringen til Norge.

Bare siden 2012 er det gitt nesten 80 000 oppholdstillatelser til flyktninger og familiegjenforening for flyktninger. Mange kommer fra land der vi ser at kulturen er en helt annen enn i Norge, og der æreskultur og sosial kontroll er vanlig. I mitt møte med unge mennesker som har blitt utsatt for dette, har vi kommet inn på betydningen av størrelsen på miljøene på hjemstedet. Er det en stor gruppe med samme bakgrunn som ønsker å opprettholde æreskultur og sosial kontroll, blir kontrollen av den enkelte, enten det er på kjøpesenter eller skole, mer omfattende. Det er bare Malta og Sverige som har gitt opphold til flere flyktninger i perioden 2008–2016 sett i forhold til folketall. Med andre ord har vi store utfordringer med integreringen framover. Vi ser også at sosial kontroll og æreskultur lever videre selv om en del familier har bodd i Norge i flere generasjoner. Det sier noe om hvilken utfordring vi står i.

Samtidig ser vi at det er en positiv utvikling. Det er svært gledelig at flere og flere unge med innvandrerbakgrunn står opp for sine rettigheter og snakker æreskultur og sosial kontroll midt imot. Det er bra at flere er i kontakt med og får hjelp gjennom tilbudene som er rettet mot personer som utsettes for vold, overgrep og sosial kontroll.

Jeg mener det er viktig at de som jobber med barn og unge, har kunnskap til å kunne si ifra til foreldre eller annet hjelpeapparat når ikke alt er som det skal. Jeg mener det er viktig å være tydelig overfor disse foreldrene på at jenter og gutter har like rettigheter i Norge. Jeg mener det er viktig å være tydelig på hvilke forventninger vi har til dem som kommer til Norge og får opphold her. Vi skal være tydelig på hvilke lover, regler og verdier som gjelder her. Det er viktig å huske at selv om politiske løsninger og vedtak er viktig for å bekjempe denne typen verdier og holdninger, er det også avgjørende at miljøene selv tar et nødvendig oppgjør med denne kulturen. Vi har mange lover og regler, men det hjelper ikke om de ikke følges – og iallfall ikke hvis vi ikke greier å avdekke dem som bryter våre lover.

Det sitter selvsagt langt inne for barn å bryte med sine foreldre eller å melde fra om forhold foreldrene utsetter dem for. Når de gjør det, skal vi stille opp.

Jeg mener også det er viktig å si at vi ikke kan bevilge oss ut av dette. Vi kan heller ikke vedta oss ut av det. Det er først og fremst nødvendig med holdningsendringer og kulturelle endringer hos dem som velger å komme til Norge, og som er så heldig å få leve sitt liv i vårt land. Derfor er det helt nødvendig at også miljøene selv tar tak i dette.

Jeg kan forsikre om at regjeringen jobber videre med å se på om det er behov for lovendringer eller andre grep, også fra myndighetenes side, for å forsterke innsatsen mot æreskultur og sosial kontroll. Jeg håper vi kan få til et godt samarbeid om hvordan vi kan bekjempe æreskultur, æresvold og sosial kontroll.

Jan Bøhler (A) [13:01:18]: Jeg takker statsråden for innlegget og for at hun trekker opp noen måter vi kan komme videre på, særlig når det gjelder barn som er sendt til opprinnelseslandet.

Jeg vil benytte anledningen til å etterspørre også oppfølging av noen andre punkter som er viktig i forhold til dette. Jeg snakket om arrangerte ekteskap og en represalie som kommer når kvinner som vil frigjøre seg, tar den tunge beslutningen om å gå ut av slike ekteskap. Etter at de har fått skilsmisse etter norske lover, møter de problemet med at de religiøse ekteskapene i moskeene ikke blir opphevet hvis ikke mannen vil det. Mannen kan nekte, og han kan gifte seg med flere uten å godta skilsmisse fra den kvinnen han har vært gift med.

Jeg mener at det må legges til grunn for å gi statsstøtte til moskeene at de ikke praktiserer sharialover, som dette er. Det er i sharialoven man har reglene om mannens totale dominans innenfor det religiøse ekteskapet. Jeg mener at vi må sørge for at alle norske moskeer praktiserer det som man gjør i den bosniske moskeen, det som man gjør i Rabita-moskeen, så vidt jeg vet, altså å kvittere ut religiøs skilsmisse straks det er gjort etter norsk lov, på lovlig måte, og at det må være en sammenheng mellom inngåelse av religiøse ekteskap – som er seremonier man gjerne kan ha og fortsette å ha – og norsk lov.

Det andre jeg vil ta opp og etterspørre videre i oppfølgingen, er det at kvinner presses til ikke å ta imot jobber og tiltaksplasser fra Nav hvis det handler om at de må berøre menn, i omsorgsyrker, hvis det handler om å jobbe der det selges alkoholholdig drikke, f.eks. i butikker eller i restauranter, eller der det ikke bare selges halalmat, eller at de må ha en bestemt bekledning osv.

Stortinget vedtok i juni i fjor i forbindelse med behandlingen av integreringsmeldingen at reglene skulle skjerpes, strammes inn, slik at man ikke skulle kunne si nei til jobber og tiltak fra Nav på det grunnlaget. Men de jeg har kontakt med som jobber på grunnplanet i Nav, sier at de ikke har sett noe til endringer i holdninger, at de ikke har fått noen endrede signaler om hvordan regelverket her skal praktiseres strengere framover.

Så jeg vil be statsråden om å følge opp det, fordi det var et viktig, enstemmig vedtak i forbindelse med integreringsmeldingen. Jeg har lagt merke til at statsråden har snakket om det ved noen anledninger, også om nasjonale regler for svømmeundervisningen, og det er viktig at det også følges opp fra regjeringen, slik at vi ser at det skjer noe i praksis. For mange kan være enig i disse debattene, men vi må nå også vise at vi tar konsekvensen av dette gjennom konkrete tiltak.

Statsråd Sylvi Listhaug [13:04:47]: Det er flere departement som jobber med integreringspolitikk, fordi ulike felt ligger under ulike statsråder, men når det gjelder det som går på sharialovgivning og det å få oppløst ekteskap i moskeer, er det slik at kulturministeren og regjeringen har sendt på høring et forslag til ny tros- og livssynslovgivning, der man bl.a. sier at dersom tros- eller livssynssamfunn begår alvorlige lovbrudd eller oppfordrer til lovbrudd, kan man holde tilbake statsstøtten. Jeg mener at dette vil avhjelpe situasjonen og bidra til at disse damene kan melde fra dersom det foregår den type praksis i enkelte trossamfunn.

Når det gjelder det andre spørsmålet, at man ikke kan ta arbeid av religiøse eller kulturelle grunner, har vi sjekket det med Arbeids- og sosialdepartementet, som er tydelig på at regelverket i dag sier at man kan stanse ytelser til personer som nekter å ta imot arbeid eller arbeidsrettede tiltak av religiøse eller ideologiske årsaker. Så retningslinjene er det ikke noe galt med. Det som er viktig da, er at vi får ut denne informasjonen til ytre ledd av etaten, og at det blir fulgt opp i praksis.

Så vil jeg bare si at vi absolutt har en vei å gå videre. Det er mer vi kan gjøre. Og jeg er veldig enig med representanten Bøhler i at noe av nøkkelen her ligger i barnehagen, og ikke minst i skolen. Det at de som vokser opp i dag, får vite hvilke rettigheter de har, får informasjon fra tidlig alder om hvilke muligheter man har i livet i Norge, enten man er jente eller gutt, tror jeg er utrolig viktig. Man starter i dag tidlig med undervisning knyttet til andre typer rettigheter, som barns rettigheter og dette med overgrep mot barn. Man starter veldig tidlig med det. Jeg mener at man i mye større grad, der det er behov for det, bør gå gjennom disse kulturelle aspektene, som kan være en utfordring for noen unger. Da er det viktig at også deres klassekamerater, som ikke er i disse kulturene, får lære om det, slik at de kan være til støtte og kunne se hvilke signal man skal vurdere underveis når man vokser opp, for å kunne avdekke, hjelpe og assistere sine medsøstre og medbrødre.

Jeg mener vi skal gjøre mer. Vi har gjort mye fram til nå, men det er mer å gjøre. Derfor jobber vi nå videre med mange punkter – også flere enn dem jeg rakk å nevne i mitt innlegg – med hensyn til hvordan vi skal forhindre at barn blir sendt til utlandet og utsatt for kriminelle handlinger, som mye av dette er.

Masud Gharahkhani (A) [13:08:16]: Først har jeg lyst til å berømme representanten Jan Bøhler for å løfte denne saken opp på den politiske dagsordenen.

Vi er heldige som bor i et fantastisk land som Norge. I forrige uke hadde CNN en sak: Norway is the happiest country in the world.

Den friheten vi har i Norge, har ikke kommet av seg selv. Frihetskampen har alltid vært ført i denne sal – kampen for arbeidernes rettigheter og kampen for likestilling. Er en heldig og har fått muligheten til å komme til Norge, må en akseptere de aller viktigste verdiene Norge bygger på. Det er frihet, demokrati og likestilling. Det forundrer meg at enkelte tviholder på den ukulturen og de holdningene som er grunnlaget for at de har flyktet til Norge. Det er trist, men de holdningene og den ukulturen skal aldri få grobunn i Norge.

Vi må være tydelig på hva slags verdier vi ønsker at det norske samfunnet skal bygge på. Vi må få fedrene og mødrene til å forstå at vi bor i Norge, og her aksepterer vi ikke ukultur og sosial kontroll.

Arbeiderpartiet har fremmet en rekke forslag om krav til trossamfunn som mottar statsstøtte. Vi vet at muslimske trossamfunn gjennom moskeene har blitt de største møteplassene for mange muslimer i mange lokalsamfunn, og spesielt for mødre- og fedregenerasjonen. Derfor har de muslimske trossamfunn et stort ansvar.

Vi har en kulturminister som er altfor svak i disse spørsmålene. Jeg håper integreringsministeren kan være like tydelig som Arbeiderpartiet. Vi mener at de muslimske trossamfunnene skal jobbe med integrering. Det betyr nei til koranreiser, nei til sosial kontroll og religiøse domstoler. Det betyr at innvandrerkvinner skal delta i arbeidslivet. Dette skal gjentas og gjentas i deres lokaler. De skal melde fra, de skal åpne seg, og de skal jobbe tett med barnevern, politi og kommune. De muslimske trossamfunnene skal ha minst 40 pst. kvinner i styrene. Det er ikke slik at det ikke finnes damer i moskeen, det er bare det at mannfolkene ikke lar dem slippe til. Her skal vi hegne om norske likestillingsverdier: Damer skal opp og fram.

Er det noen moskeer som ikke vil følge opp disse kravene, er konsekvensene kutt i statsstøtten. Mens vi har en kulturminister som har satt seg i samme bås som religiøse ledere og imamer, som sier nei, nei, nei til Arbeiderpartiets forslag, håper jeg vi har en integreringsminister som går fra tom retorikk til handling. Arbeiderpartiet i denne sal er klar til å sette inn tøffe og tydelige tiltak og krav. Hvorfor nøler regjeringen?

Mari Holm Lønseth (H) [13:11:19]: Vi lever i en fri og liberal rettsstat, hvor alle har rett til å si, mene og tro det de vil. Vi lever i et av verdens mest likestilte land. Vi har rett til å velge selv hvem vi elsker, vi kan være venner med dem vi vil og drive med de fritidsaktivitetene vi vil. Vi kan til og med ta den jobben eller den utdanningen vi vil. Selvfølgelig er det slik at foreldre har innflytelse på hva barna deres foretar seg, men også barn har helt grunnleggende rettigheter til å bli hørt og bestemme mer jo eldre de blir. Når vi fyller 18 år og er myndige, kan vi bestemme selv, men vi får også mer ansvar.

For noen er ikke disse rettighetene en realitet. Altfor mange opplever å få begrensninger i sin frihet fra sin familie eller fra sitt lokalsamfunn. De blir fratatt retten til å bestemme over eget liv. Det gjelder særlig unge jenter, men også gutter, fra innvandrermiljøer, men det er også et problem i andre miljøer.

Noen blir fortalt hva de skal ha på seg, eller hvem de kan være sammen med, og det er noen som opplever hets, trusler og vold når de hever stemmen i samfunnsdebatten. Noen blir utsatt for tvangsekteskap og omskjæring, og de som blir utsatt for det, lever med varige belastninger som begrenser deres mulighet til å delta i samfunnet. Negativ sosial kontroll og kjønnslemlestelse er alvorlige brudd på norsk lov og menneskerettighetene, og det er et samfunnsproblem som angår oss alle. Det er også en av vår tids største likestillingskamper.

Med Høyre i regjering har arbeidet mot negativ sosial kontroll og likestilling vært høyt oppe, og det vil også fortsette, for det er viktig for de enkeltmenneskene som er rammet, men det er også viktig for å nå regjeringens mål om et bærekraftig velferdssamfunn. Hvis det er noen som faller utenfor eller blir holdt utenfor, er ikke det bærekraftig.

I mars i år lanserte regjeringen en handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Den handlingsplanen inneholder 28 ulike tiltak fordelt på fem innsatsområder:

• Vi skal styrke rettsvernet for utsatte personer.

• Vi skal styrke hjelpen til personer som bryter med familie og nettverk.

• Vi skal jobbe med holdningsendring og praksisendring i berørte miljøer.

• Vi skal styrke tjenestetilbudet.

• Vi skal forske mer på feltet og ha økt kunnskapsdeling.

Vi kan likevel ikke være fornøyd. Vi kan ikke akseptere negativ sosial kontroll, æresvold eller kjønnslemlestelse. Politiet spiller også en veldig viktig rolle. Jeg er glad for at politireformen også gjør at vi har flere politifolk i gatene, flere som kan bli kjent med lokalmiljøene, og som kan drive med forebyggende og oppsøkende arbeid. Men dette er ikke en oppgave bare for politiet. Når politiet kobles inn, har allerede den negative sosiale kontrollen gått for langt.

I tiden som kommer, vil vi fortsette å følge opp de 28 tiltakene i handlingsplanen, men vi skal også videre. I statsbudsjettet for neste år er det bevilget penger til en særskilt mentorordning for unge utsatt for negativ sosial kontroll, og i budsjettenigheten mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre får vi også 5 mill. kr til Født Fri – kontaktforum for minoritetskvinner og æreskultur.

Vi skal være kompromissløse når det kommer til å bevare vår frie, liberale og demokratiske rettsstat. Det forutsetter også at vi er kompromissløse på vegne av dem som opplever negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap. De holdningsendringene vi har behov for, vil ikke bare skje gjennom politiske vedtak. De skjer gjennom at mennesker står fram og går foran. Det er utrolig bra at det er flere og flere unge, og da særlig unge kvinner, som står fram og står imot den negative sosiale kontrollen de opplever. Jeg vil fra Stortingets talerstol si at de har hver og en av oss bak seg, og vi skal sørge for å hjelpe dem så godt det lar seg gjøre.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:16:29]: Jeg setter stor pris på at Jan Bøhler løfter denne debatten, som i årevis har vært preget av stor feighet blant store deler av det politiske miljøet. Fremskrittspartiet har stått i denne debatten i snart 20 år, og en gjennomgang viser at vi gjennom alle disse årene har fremmet en rekke forslag som har blitt nedstemt – forslag vi har fått kjeft for, men som nå delvis er gjeldende politikk. Det skjer ting, men det går for sakte.

Unge kvinner med innvandrerbakgrunn har sett at Fremskrittspartiet kjemper deres kamp, og de melder seg inn i vårt parti. Det har vært lærerikt å høre deres historier og se hvor inderlig sterkt de ønsker at de som kommer etter dem, skal slippe å gå igjennom det samme som de har opplevd. De føler seg, med rette, sviktet.

Et av disse nye medlemmene våre fortalte om hvordan hun ble tvangsgiftet i sin ungdom. Etter flere års ekteskap valgte hun å bryte ut. Det er tøft å høre henne fortelle om angsten og ensomheten som følger av å bryte ut av et ekteskap, fordi man da automatisk bryter alle bånd til hele sin familie og hele sitt nettverk. Man har ingen å gå til, man blir sett på som skitten, og trusler blir en del av hverdagen. Det verste, sa hun, var at hennes barn blir behandlet på samme måte. Hennes barn «arver» hennes «skam».

Utfordringene med sosial kontroll og tvangsekteskap er ikke av ny dato. Selv erfarte jeg dette med mennesker jeg kjente, da jeg var ung. Å se på nært hold hvor fryktelig dette var for disse jentene, gjorde at jeg aldri kunne forstå da, og heller ikke kan forstå nå hvordan foreldre kan mene at dette er bra for sine barn. Men dette viser hvor dypt tradisjoner stikker, og at det er krevende å endre på det man er vokst opp med.

I debatter vi tar om prostitusjon, menneskehandel, voldtekt, krisesenter, tvangsekteskap, æreskultur og sosial kontroll, snakker vi som oftest om jenter. Men alle disse hendelsene skjer også med gutter, og jeg vil understreke viktigheten av å erkjenne at dette er temaer som rammer begge kjønn.

For meg er det et paradoks at Arbeiderpartiet, som mener helsestasjonene er en viktig forebyggingsarena, samtidig mener at det ikke er avgjørende at alle barn får møte en helsesøster. I retningslinjene til denne tjenesten står det at det er i møte med barnet og dets samspill med foreldrene at helsesøster best vil kunne oppdage om omsorgssvikt, overgrep, vold eller tvang foregår. Da burde i hvert fall Arbeiderpartiet som et minimum være opptatt av at kommunene fanget opp de barna som aldri møter opp på helsestasjonen.

Brødre får ofte i oppgave å passe på sine søstre. Amal Aden fortalte til Kommunal Rapport om en somalisk gutt som ikke ønsket å kontrollere sin søster, slik som han var pålagt. Det medførte at han selv ble utsatt for mobbing og hets, og at miljøet rundt ham mente han var en mann uten ryggrad. Jeg er derfor helt enig med Amal Aden i at det er på tide at vi utfordrer guttene til å bryte ut av ukulturen med sosial kontroll og tvang, og oppfordre dem til å stille opp for sine søstres rett til å ta egne valg. Hvis brødre og søstre står sammen mot ukultur, vil vi lettere komme til en endring.

I forbindelse med den nye handlingsplanen Retten til å bestemme over eget liv mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse skal det utvikles en mentorordning. En av disse unge innvandrerkvinnene som kjemper denne kampen, var veldig glad for å få bidra på fredagens innspillsmøte om ordningen. Her kunne hun fortelle til barnevern, politi, krisesentre, familieverntjeneste og kompetansesentre hva hun mente at hjelpeapparatet kunne gjøre for å gi bedre hjelp. Det er selvfølgelig viktig at de som står midt oppi problemstillingene, er de som får være med på å utforme endringene.

Så er jeg veldig stolt av at det norske folk hegner om og løfter opp dem fra innvandrermiljøene som reiser seg offentlig i protest. Selv om de fleste må leve med trusler fra eget folk, har de – og gjør – en enormt viktig jobb. Den støtten de får av folk flest, vet jeg betyr mye for dem, og til dem vil jeg bare si: Vi politikere kan gjøre mer, men ingen av oss kan gjøre det dere gjør. Deres arbeid er helt uvurderlig.

Mitt håp er at vi nå i større grad skal kunne ta denne viktige debatten uten at rasismekortet trekkes på ren refleks, men at vi kommer videre.

Willfred Nordlund (Sp) [13:21:37]: En velfungerende rettsstat skal sørge for at samfunnets lover og rammeverk er likt for alle. Vi har en visjon om et åpent samfunn som bygger på tillit mellom mennesker, noe som mange i denne salen deler. Vi er jo generelt sett enige i denne salen om tiltakene som skal skape dette åpne samfunnet. Våre partiprogrammer inneholder tydelige standpunkt mot æresvold, tvangsekteskap og bruk av sosial kontroll for å hindre fri deltakelse i det norske samfunnet.

Statsministeren og åtte statsråder står bak en handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse som skal gjelde for årene 2017–2020. «Retten til å bestemme over eget liv», heter handlingsplanen, og den er en oppfølging av flere anmodningsforslag fra Stortinget til regjeringen. I forordet til handlingsplanen inngår noen setninger som det er viktig å ha med seg, og som jeg tror vi står sammen om. Det heter:

«Norske lover, regler og verdier setter rammer for alle mennesker som bor i Norge. Innenfor disse rammene har hver enkelt frihet til å bestemme hvordan de vil leve livet sitt. (…) Mange tar retten til å bestemme hvem man vil gifte seg med, eller retten til å avslutte et ekteskap, for gitt. Men slik er det ikke for alle.»

Sosial kontroll og fysisk og psykisk æresvold knyttes som oftest til at innvandring til Norge har brakt med seg andre religiøse og kulturelle skikker enn dem som folk flest legger til grunn for samfunnet vårt. Slik er det nok også i stor grad, men overdreven sosial kontroll og æresvold er noe som også finnes i spesielle miljøer i det norske samfunnet. Det må vi ikke glemme når vi tar denne viktige debatten. Handlingsplanen har flere eksempler på dette.

Vi har tradisjonelt sett hatt – og har fortsatt – lukkede miljøer i vårt samfunn som bruker Bibelen som verktøy til å undertrykke barn og ungdoms frihet på samme måte som andre bruker Koranen. Dette må derfor ikke bli en debatt for eller mot islam, men en debatt om hvordan vi i vårt samfunn bygger respekt for at samfunnsverdier som de fleste av oss er enige om, uavhengig av religiøs tilknytning, blir videreført.

Representanten Bøhler har et viktig poeng i sin interpellasjon når han viser til at vi i Norge har en rekke tiltak mot æresvold, men at vi i mindre grad har tatt tak i de bakenforliggende årsakene. Bøhler viser i denne sammenhengen til aksept av kvinners frihet og likestilling og hvordan mange fra barndommen av opplever at jenter og gutter ikke får delta på felles arenaer. Jeg tror de viktigste tiltakene vi kan sette inn for å slå ring om jenter og gutters rett til en oppvekst og en framtid basert på egne valg og frie utviklingsmuligheter, er knyttet til påvirkning av lukkede miljøer gjennom kunnskap, holdningsskapende arbeid og større sosial samhandling på tvers av kulturelle og religiøse grenser på alle arenaer. Dette må også skje gjennom reell oppfølging av tiltakene i handlingsplanen.

Lovverket må selvsagt være tilpasset det verdigrunnlaget vi mener skal ligge til grunn for å være en del av det norske samfunnet, men det er ikke sikkert det er de lovparagrafene vi har, det er noe i veien med. Heller er det etableringen av lukkede miljøer som opptrer på siden av norske samfunnsnormer, vi må bryte gjennom. Parallellsamfunn er et onde som ethvert samfunn må bekjempe. Når noen grupper lever atskilt fra storsamfunnet, blir det minimalt med interaksjon og impulser og dermed korrigeringer av oppfatninger. Arbeidslivet, skolen og frivillige organisasjoner er avgjørende arenaer for å bygge bro over religiøse og kulturelle forskjeller. Integrering av innvandrere i arbeidslivet er derfor viktig. Skoler og barnehager der barn fra ulike miljøer lærer sammen og utvikler seg sammen, er avgjørende for å bygge bro over ulikheter.

Organisasjonslivet vårt er en annen arena som er svært viktig for integreringen i det norske samfunnet. Ungene er mest opptatt av fotball eller andre aktiviteter, men for samfunnet er fellesskapet de etablerer med andre unger, kanskje det aller viktigste. På samme måte er ulike foreldregruppers deltakelse i vaffelsteking og dugnad det viktigste for idrettslaget, men for samfunnet er det like viktig at de dugnadstimene bidrar til at kunnskap om det norske samfunnet og forståelse for det verdigrunnlaget vi bygger det på, øker.

Det vil alltid være tilfeller der vi ikke klarer å endre atferd gjennom informasjon og positiv påvirkning. Det er viktig at vi setter hardt mot hardt når det skjer overgrep i strid med lovverket vårt. Vi skal ikke bruke religiøse og kulturelle forskjeller som begrunnelse for ikke å gripe inn mot overgrep som er i strid med norsk lov. Da tar vi overgriperens side på bekostning av offeret. Det må ikke få lov til å skje.

Karin Andersen (SV) [13:26:39]: Likestilling og frihet kan ikke forenes med undertrykking av kvinner og barn, enten man kamuflerer det som religion, kultur, tradisjon eller ære. Kulturer skal forstyrres, og kulturer skal forandres. Det er derfor verden har gått framover. Og derfor skal vi være like nådeløse mot tradisjonell, kulturell eller religiøs undertrykking, uansett hvordan den dukker opp. For det kan ikke nytte, sjøl for den som bruker Gud som unnskyldning for å holde kvinner og homofile nede, enten det skjer i kristne forsamlinger, muslimske forsamlinger eller andre forsamlinger.

De skamløse jentene Nancy, Amina og Sofia viste oss veien. Sjøl har jeg jobbet sammen med slike modige kvinner de siste 20 årene. Noen av dem er nå i organisasjonen Født Fri, som jeg er veldig glad for er blitt stiftet og skal få arbeidsvilkår framover. De kjemper mot dette, mot den sosiale kontrollen og æreskulturen, og de utfordrer de mektige tradisjonene og de mektige mennene på sine egne premisser. Det er viktig at vi står bak dem, hører på dem, hva det er de mener skal til for at dette skal forandres. De nekter å la kampen sin kidnappes av politiske krefter som vil misbruke den til å stemple alle innvandrere og muslimer som fæle folk og å så splid mellom majoritet og minoritet. De gjør det på en måte som skal bygge et nytt norsk fellesskap, og det er vi nødt til å stå opp for.

I forbindelse med integreringsmeldingen fremmet SV et forslag om å trekke statsstøtten til religiøse samfunn som støtter ekstrem sosial kontroll, og vi fikk flertall for det. Det er jeg glad for, men jeg venter på oppfølgingen. Det handler ikke bare om lovbrudd, sånn som statsråden nå var oppe og sa, det handler om hvordan man argumenterer og ordlegger seg, om man mener at kvinner og unger skal underordne seg eller ikke.

En annen organisasjon som jeg har hatt gleden av å jobbe sammen med siden 1990-tallet, er SEIF. De gjør en fantastisk jobb. De er på bistandssiden. De jobber ganske stillferdig, men på bistandssiden, og hjelper mange av dem som har vært utsatt for alvorlige trusler. Det de forteller oss, er at det har blitt mer byråkrati og klientifisering i arbeidet de gjør. De har før disponert kriseboliger som de brukte da det var et brudd. Og da er det alvor, da må man rett og slett sette opp en beskyttelsesmur. Det er det ikke lenger muligheter til, det er overtatt av Bufdir, og nå er de avhengige av å sitte lenger på krisesenter, fordi det tar tid å komme ut i disse boligene. Før var det SEIF som også kartla de sikkerhetstiltakene som var nødvendige rundt dem, f.eks. de som må leve på kode 6, og så vidt de kjenner til, eller jeg kjenner til, var det ingen av dem som de plasserte, som ble funnet. Og det er utrolig viktig. Nå tar altså mye av dette mye lengre tid. Jeg tror det er ganske mye på hjelpesiden som vi kan se på, samarbeide med disse organisasjonene på en mye mer aktiv måte. De kan gjøre en større jobb enn det de får lov til i dag, og det vil de gjerne gjøre. Og de kjenner disse ungdommene.

Så er det flere nå som har snakket om en mentorordning, og det er jeg glad for. Jeg vet ikke helt hva den inneholder ennå, men det som blir påpekt, og har vært helt tydelig over lang tid, er at ettervernet, som jeg vil kalle det, for de ungdommene som blir alene, må styrkes. De blir helt alene mange av dem, fordi de blir kuttet ut av familien sin, og det er veldig alvorlig. Jeg tror det er få av oss som egentlig forstår hva det betyr.

Så vil det være uhyre viktig at vi nå både i helsestasjoner, i barnevernet og i skolene – overalt – klarer å rekruttere inn deler av innvandrerbefolkningen, slik at det er noen som har tillit i disse miljøene og kan bygge ned avstanden og den redselen som er der for å bruke det hjelpeapparatet som faktisk finnes i mange av disse sakene.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [13:35:59]: Jeg vil gjerne starte med å takke Jan Bøhler, som har satt denne viktige saken på dagsordenen. For Arbeiderpartiet har frihets- og likestillingskamp alltid vært en rød tråd i vår politikk. Enkeltmennesket skal ikke trenge å kjempe de små og store kampene alene, men skal oppleve å stille likt og kunne velge fritt.

En viktig del av vår tids store frihets- og likestillingskamp er det sosiale og kulturelle presset som mange gutter og jenter står overfor når de skal velge hvordan de vil leve sine liv. Når det gjelder skam og æreskultur, er det en selvfølge at kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og andre overgrep mot enkeltindividet er forbudt. Samtidig er det ikke slik at alt kan løses av det offentlige. Vi må aktivt støtte personer i miljøet som hver dag kjemper mot negativt sosialt press og æreskultur.

Vi kan ikke akseptere at foreldre eller søsken utøver sosial kontroll i sine familier. Det er ofte jenter som rammes. Hva må til for at menn med manglende aksept for kvinners frihet og likestilling, som styrer kvinners liv ved å balansere på grensen mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, med stor grad av press, endrer holdninger? Til nå har statsråden bare pratet om problemene uten å ta skikkelig grep. I den grad regjeringen er opptatt av likestilling, er det noe som bare skal komme av seg selv, ikke noe vi skal ta politiske grep for å oppnå. Det holder ikke. Vi må aktivt foreslå politikk for å få menn som har manglende aksept for kvinners frihet og likestilling, til å endre holdninger. Bare slik skaper vi endringer for disse jentene. Aktiv likestillingspolitikk er et nøkkelord.

Hvilke grep vil statsråden ta overfor menn som hindrer kvinner i å leve sine liv slik de selv ønsker? Nå vil jeg ikke bare høre tomme ord og problembeskrivelser, men hvilke aktive tiltak statsråden ser for seg, slik at alle kvinner i Norge i dag kan leve de livene de ønsker.

Arbeiderpartiet har kommet med gode forslag, både tidligere og i dag, og vi håper regjeringen går fra prat til handling.

Guro Angell Gimse (H) [13:38:35]: Jeg synes det er veldig bra at Jan Bøhler engasjerer seg i kampen mot æresvold og sosial kontroll. Selv har jeg stiftet bekjentskap med den såkalte æreskulturen både som familievoldskoordinator i politiet og som prosjektleder for Et spørsmål om ære, som var et dialogprosjekt i regi av konfliktrådet. Jeg har møtt mange fortvilte – unge og voksne, kvinner og menn – som har ett stort ønske i livet, og det er å få frihet til å velge partner, utdanning og klesdrakt selv og å slippe å bli passet på, overvåket og sladret om.

Uønsket sosial kontroll og æresrelatert vold er et stort samfunnsproblem. Det har lenge vært taust rundt temaet, kanskje fordi mange har vært redde for å tråkke andre kulturer på tærne. I så fall er det misforstått. Dette handler om en kulturkollisjon. Det er den kollektive kulturen som møter en individrettet kultur. Det er viktig å forstå under hvilke forutsetninger og livsbetingelser det kollektivistiske og den æresrelaterte kulturen har vokst fram. Under fattigdom og med en svak, korrupt stat blir det viktig å ha lojalitet og respekt for storfamilien, rett og slett for å overleve, og individuelle behov blir satt til side. Viktige verdier blir da lydighet og dydighet, og et sentralt element er en type ære som bæres av kvinner, og som ofte omtales som sexæren. En dydig datter som giftes bort, kan i prinsippet sikre en hel familie en framtid. Derfor må disse jentene tas vare på og passes på.

I Norge har vi økonomisk og politisk trygghet, noe som resulterer i at individene får større frihet. All den friheten virker truende på æreskulturen, og grepet om barna, og spesielt jentene, skrus til. Bøhler snakket om hvordan vi skal ta tak i de bakenforliggende årsakene til dette. Det er vanskelige spørsmål som i bunn og grunn handler om integrering og inkludering, og at vi ikke lukker øynene for overgrep, sosial kontroll og mangel på likestilling. Jeg tenker at det heller ikke blir noen forandring om ikke enkeltpersoner fra kulturen selv står fram og kjemper kampen. Det må en konflikt til, en konfrontasjon, og historiene til disse jentene og guttene må komme fram. Vi ser at veldig mange har stått fram: Shabana Rehman, Amal Aden, Iram Haq, Deeyah Khan – og nå Nancy, Amina og Sofia, som har skrevet boken Skamløs til sine medsøstre.

Så må vi politikere og media og andre aktører engasjere oss og gi disse kvinnene og mennene en plattform å stå på og sikkerhet sånn at de kan gå i rette med kulturen. Vi ser at oppmerksomheten rundt dette temaet har økt de siste årene, og media har gjort en veldig viktig jobb med å gi disse personene rom.

Regjeringen har varslet en skjerpet innsats mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og sosial kontroll. Her tas det mange grep. Ny handlingsplan kom i år. Der blir politi, barnevern, konfliktråd, moskeer og frivillige organisasjoner viktige. Vi vil legge til rette for arenaer for dialog rundt kulturforskjeller, og der kan jeg nevne bl.a. Shabana Rehmans prosjekt Født Fri og Søster til Søster i Kirkens Bymisjon i Trondheim. Begge støttes nå gjennom statsbudsjettet.

Å jobbe mot negativ sosial kontroll krever innsats på mange plan. Det handler som sagt om integrering og inkludering og at vi som samfunn er kompromissløse når det gjelder vold, menneskerettigheter og kvinner og menns mulighet til å bestemme over eget liv.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:42:59]: Jeg vil ha et litt overordnet og historisk perspektiv på det som tydeligvis skjer i dag, og gå tilbake i tid, for en del av dem som har tatt ordet her, har problemer med hukommelsen.

Representanten Bøhler har bodd hele sitt liv i Groruddalen. I politikken har han brukt denne bakgrunnen flittig. Hans bostedsadresse skal gi ham ekstra legitimitet til å mene noe om utviklingen i dalen. Ja, gid det var så enkelt.

Dersom han har fulgt med, må han ha sett utviklingen med egne øyne. Han må ha sett og konstatert økende innvandring, etniske nordmenn som flytter ut, segregering, islams utbredelse, æreskodeks, machokultur, økt vold, unge gutter med innvandrerbakgrunn som trakasserer jenter, kvinner som behandles som annenrangs borgere. Han må ha observert at stadig flere jenter og kvinner går med hijab på skole og arbeidsplass. Han må ha reflektert over hva dette skyldes. Han må ha sett at villigheten til integrering er begrenset, og han må ha sett at de felles verdiene vårt samfunn i ord er tuftet på, ikke finner gjenklang hos svært mange med bakgrunn fra muslimske land.

Det er i grunnen ikke så veldig underlig. I 1990 vedtok utenriksministrene fra 45 av 57 muslimske land landenes egne menneskerettigheter, Kairo-erklæringen. Erklæringen slutter seg til ideen om menneskerettighetene, men sier samtidig at de islamske verdiene er overlegne menneskerettighetene, slik de er utlagt i FNs variant. Som professor og forfatter Terje Tvedt skriver i sin nye bok Det internasjonale gjennombruddet, har samtlige stortingsmeldinger, proposisjoner og NOU-er pekt på FNs menneskerettighetserklæring som mål og middel i utenrikspolitikken, underforstått at dette er en universell ambisjon som deles av alle, uavhengig av kultur og religion. Tvedt har gjennomgått samtlige dokumenter fremlagt for Stortinget som omhandler innvandring til Norge, og konstaterer at alle regjeringer helt tilbake til 1970-tallet har hatt som mål å etablere et flerkulturelt samfunn, og at innvandrerne skulle ha valgfrihet når det gjaldt tilpasning til sitt nye land. Bratteli-regjeringen skrev sågar i 1973 at det er statens oppgave å legge til rette for denne valgfriheten, og at innvandrere som ønsker det, bør tilbys en reell mulighet til å opprettholde og videreutvikle sin kulturelle og religiøse egenart.

Det fortsatte med Nordli, som presiserte at innvandrernes muligheter for å praktisere sin egen religion skulle styrkes. Ikke minst ser vi det under Brundtland, som i to rapporter konstaterer at innvandrerne selv skal bestemme hvor stor tilknytning til Norge de ønsker. Felles for begge rapportene er at norsk kultur utelates og erstattes av begrepene «rikskultur» og «sentralkultur». I den andre rapporten var også nordmenns påståtte fremmedfiendtlighet og rasisme viet oppmerksomhet.

Ja, tenk på den bakgrunnen, at Arbeiderpartiet har fremmet så mange stortingsmeldinger og NOU-er som har sagt det jeg sier nå, når representantene Gharahkhani og Bøhler sier at Arbeiderpartiet har fremmet så mange forslag.

Alt skal underordnes Allahs vilje, og sharialovene skal lede mennesker inn på den rette vei. I artikkel 1 i Kairo-erklæringen heter det:

«All human beings form one family» forent i «their subordination to Allah and descent from Adam.»

Videre står det:

«All men are equal in terms of basic human dignity.»

Og:

«No one has superiority over another except on the basis of piety and good deeds.»

Tekstens premiss er at mennesker ikke er like, overfor Allah må troen være en distinksjon. Dette er ikke mine ord, men hentet fra Terje Tvedts nye bok, som jeg håper Jan Bøhler, journalister flest og interesseorganisasjoner vil lese.

Kairo-erklæringen ble aldri debattert i norsk politikk. Den passet ikke inn. Derfor fortsatte vi som før: Islam skal ikke nevnes med et ord. Det gjøres heller ikke i stortingsmeldinger og NOU-er. I disse er heller ikke norsk kultur eller norske verdier nevnt.

Hva så med Norge? Hva utgjør denne æreskulturen som vi selv har tillatt å utvikle seg, ikke minst Arbeiderpartiet, som har drevet denne prosessen? Det har vært en villet politikk, en villet politikk fra første dag – en misforstått villet politikk, muligens, men en villet politikk. Jo, vi har fått tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, jenter som sendes til foreldrenes opprinnelsesland for å gå på koranskoler, og ektefeller som hentes i foreldrenes opprinnelsesland, vi ser hat mot homofile, hat mot jøder, fravær av trosfrihet, fravær av likestilling, imamer som sprer intoleranse i islams navn, fysisk avstraffelse som en del av oppdragelsen, mangel på pluralisme og kollektiv samfunnsforståelse, og ikke minst fravær av individuell frihet på alle plan. Alt dette mens Jan Bøhler ikke har løftet en finger. Han har snarere gått i tospann med interesseorganisasjoner og et samlet Medie-Norge, nå sist tre sider i Klassekampen. Han har tillatt en uansvarlig innvandring som har bidratt til dette, og han har tatt avstand fra konkrete tiltak som Fremskrittspartiet har fremmet gjennom mange år, og ikke minst de ti rådene til innvandrerforeldre som jeg selv fremmet for noen år tilbake, og som ble kalt stalinistiske.

Himanshu Gulati (FrP) [13:48:11]: Interpellanten tar opp et veldig viktig tema, og det er bra. Jeg takker statsråden for en god og offensiv holdning i denne debatten.

Det er få ting, om noe, som får mitt blod til å koke mer enn å vite at det er mange ungdommer med innvandrerbakgrunn i Norge som lever som annenrangsborgere, fordi de ikke får lov til å bestemme over eget liv på samme måte som de fleste andre i Norge tar for gitt. Det kan vi ikke akseptere. På mange områder i Norge har vi nullvisjoner – når det gjelder trafikkdrepte, skadde i trafikken og en del andre ting. Vi trenger også en nullvisjon når det gjelder sosial kontroll. Ingen i Norge skal måtte tåle begrensninger på hvordan de lever sine liv, ingen skal måtte tåle begrensninger av den typen vi ser, når det gjelder å velge ektefelle, velge kjæreste, leve ut sin seksuelle legning, ta viktige avgjørelser i sine egne liv. Ikke en eneste person, og spesielt ikke en eneste ungdom med innvandrerbakgrunn, skal måtte leve i 2017 i Norge og ha sånne begrensninger i sitt liv.

Statsråden sa at det er ikke alt vi kan vedta bort. Jeg husker ikke akkurat hvilke ord hun brukte, men hun mente at det er ikke alt politikerne kan vedta skal forsvinne. Det er en grunn til at sosial kontroll finnes i Norge i dag. Det er en grunn til at de historiene vi har hørt ganske mange av de siste ukene, kan eksistere. Det er fordi det bor veldig mange i Norge som synes dette er bra og greit. Det er noen som opprettholder den sosiale kontrollen, noen som passer på hvem som er sammen med hvem og hvem som henger med hvem, og at folk ikke lever et for vestlig eller et for norsk liv. Jeg vil derfor utfordre alle innvandrermiljøene, de muslimske miljøene og alle de andre innvandrermiljøene, trossamfunnene, foreldrene, familiene, brødre, søstre, jeg vil utfordre alle dem som lever med dette i sine miljøer, til å ta ansvar, til å stå opp og si at dette aksepterer vi ikke, og at ingen av oss skal sitte stille og se på at innvandrerungdom i Norge i 2017 skal leve med denne typen hårreisende, uakseptable begrensninger. For dette kan skje i Norge fordi noen ønsker at det skal være sånn. Den dagen alle disse miljøene selv tar et ansvar og sier at nok er nok, vil også være starten på å få slutt på sosial kontroll i Norge.

Jeg er glad for holdningen fra statsråden. Den er viktig og nødvendig og viser at det ikke er regjeringen det skal stå på med tanke på tiltak når det gjelder sosial kontroll. Men det største ansvaret her er det innvandrermiljøene selv – hvor dette skjer – som må ta. Det er de som bestemmer når sosial kontroll skal ta slutt i Norge. Jeg utfordrer derfor på nytt alle innvandrermiljøene i Norge til å stå opp og si at nok er nok. Vi skal ikke akseptere at noen ungdommer lever i Norge i dag med den typen sosiale begrensinger som vi dessverre hører altfor mange historier om.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [13:51:39]: Det har vært mange gode innlegg om et veldig viktig tema. Vi har fått høre at det gjøres veldig mye bra på fronten, men jeg tror nok vi alle sammen kan være enige om at det er vanskelig å si at det gjøres nok. Det er også bra at vi kan ha en dialog på tvers av partigrenser, hvor vi på en seriøs og ikke minst åpen måte kan diskutere disse problemstillingene.

Det har faktisk vært sånn at Fremskrittspartiet har kjempet en lang kamp alene, hvor det har blitt konkurrert i å slå ned på alle forslag eller problemstillinger som Fremskrittspartiet har tatt opp, på grunn av at det kan virke støtende for noen. Det har vært en berøringsangst overfor disse problemene som mangler sidestykke. Men la oss heller se på det positive, at det nå er en mer åpen dialog rundt disse temaene, og man trenger ikke være redd for å bli stemplet som rasist i like stor grad fordi man peker på høyst reelle problemstillinger.

Men det er også sånn at vi kan ikke vedta at sosial kontroll skal avsluttes. Vi kan heller ikke sette inn nok penger til at det blir borte automatisk av den grunn. Det handler om holdningsendringer, og det er en stor utfordring å endre holdninger når vi snakker om religiøs overbevisning. Det viktigste vi da kan gjøre, er nok å starte med barn. Vi må starte i skolen. Vi må sette skolene og alle andre som kommer i kontakt med aktuelle grupperinger, i stand til å avdekke når sosial kontroll skjer. Vi må forplikte og sette alle ansatte i det offentlige i stand til å varsle og reagere på riktig måte når de har avdekket at sosial kontroll skjer. Det er nok noe av det viktigste vi kan gjøre.

Jeg synes som sagt det er bra at Arbeiderpartiet nå flagger disse temaene høyt. Representanten Bøhler har mye kunnskap om temaene. Dessverre er det langt igjen før resten av Arbeiderpartiet følger etter Jan Bøhler, for når vi kommer til viktige temaer innenfor dette feltet, er Arbeiderpartiet fortsatt veldig naive og veike. Da vil jeg peke på noen få ting.

Det handler om at Arbeiderpartiet fortsatt nekter å innføre obligatorisk helseundersøkelse for barn som kunne avdekket f.eks. kjønnslemlestelse. Der det er kjønnslemlestelse hos en familie, og det har blitt utført, kan man gå ut fra at det er mer sosial kontroll inne i bildet. Der må Arbeiderpartiet våkne og komme etter. Arbeiderpartiet sier fortsatt nei til forbud mot bruk av barnehijab i grunnskolen. Selv om det helt sikkert finnes eksempler på noen som bruker hijab helt frivillig, er det også et symptom på sosial kontroll. Det er et forventningspress fra foreldre og miljøer som gjør at man går med dette. Det er også sånn at barn ikke ville funnet på å gjøre det helt av egen fri vilje. Mange av de barna skiller seg ut på en ufordelaktig måte på skolen, de blir kanskje holdt utenfor eller føler seg utenfor, og det skal ikke barn i norsk skole gjøre. Derfor må man ta tak i symptomene, man må ta tak i problemene og si at vi aksepterer ikke den type sosial kontroll som barnehijab faktisk er, og gå foran og si nei. Der er Arbeiderpartiet fortsatt langt etter.

Det samme gjelder bruk av heldekkende plagg som burka i det offentlige rom. Det er et symptom på sosial kontroll. Ingen liker det, men det er bare Fremskrittspartiet som ønsker å gjøre noe med det. Hvis vi skal signalisere at vi ikke synes det er greit, som de aller fleste partiene har tatt til orde for i denne salen, må vi vise det med handling og forby den synlige sosiale kontrollen som vi ser hver eneste dag i de store byene.

Jan Bøhler (A) [13:56:32]: Jeg vil takke for mange gode innlegg som utdyper innholdet i det vi snakker om her i dag, og som til dels har vært konkrete og bidratt mye til forståelsen, f.eks. innlegget fra representanten Gimse fra Høyre når det gjelder utdypingen av sexære. Jeg synes også at det som representanten Gulati fra Fremskrittspartiet sier om at vi må utfordre alle innvandrermiljøene til å stå opp i egne miljøer, er en viktig del av saken, samtidig som jeg mener at vi som samfunn og medborgere i høyeste grad må ta vår del av ansvaret. Det tror jeg vi er enige om her i debatten at vi må gjøre.

Det er et mulig uenighetspunkt som ligger rundt det som representanten Gharahkhani tar opp. Det er veldig viktig å forstå hvor stor innflytelse trossamfunn og særlig moskeene har på alle som besøker dem, når det gjelder kjønnssegregering og mangel på likestilling, med egne innganger, opplegget i koranskolene og så å si ingen kvinner i styrene osv. Det å stille krav rundt dette i forbindelse med statsstøtte og utvikle samspillet mellom disse trossamfunnene, moskeene, regjeringen og myndighetene er det ganske viktig å forstå betydningen av, som jeg tror vi skal komme tilbake til i forbindelse med behandlingen av forslag her i Stortinget.

Når det gjelder andre ting som er tatt opp, er det vist til handlingsplanen som regjeringen har laget om sosial kontroll og retten til å bestemme over eget liv. Jeg synes det er veldig bra at det er kommet en sånn handlingsplan. Både Holm Lønseth fra Høyre, Kjønaas Kjos fra Fremskrittspartiet og Nordlund fra Senterpartiet viste til den handlingsplanen. Jeg håper at vi med debatten her i dag kan komme videre med konkretisering av mange punkter her, for hvis man leser de 28 tiltakene, begynner stort sett alle med ord som «utrede», «vurdere», «videreføre», «sikre», «styrke», «forsterke». Jeg fant to punkter hvor det står at vi faktisk skal gjøre noe, hvor det står «etablere» og «innføre». Vi må ta inn over oss at det er mange prosesser som ligger i denne handlingsplanen. Det er bedre at det ligger prosesser her enn ingenting, men jeg tror at vi i debatten her har gått inn på konkrete spørsmål, som statsråden til dels har fulgt opp, som gjør at vi kan komme videre. Jeg vil be statsråden med det overordnede ansvaret for integrering i regjeringen om å engasjere seg overfor andre departementer, f.eks. Arbeids- og sosialdepartementet. Når de sier at vi har gode nok regler i Nav for at man ikke skal kunne nekte å ta jobber av religiøse grunner, må de sørge for at det faktisk oppfattes ute i etatene.

Det samme gjelder hvis statsråden er enig i at vi trenger nasjonale regler for svømmeundervisning, at det ikke skal være delte opplegg verken for det eller gym eller andre ting. Det må følges opp overfor andre departementer. Jeg håper at statsråden vil se at regjeringen har et overordnet ansvar på dette punktet, og at det ikke bare handler om hva hennes departement kan gjøre selv.

Statsråd Sylvi Listhaug [14:00:01]: Takk for en veldig god debatt. Jeg synes det er veldig mange viktige punkt som har vært oppe her. Jeg kan forsikre representanten Bøhler om at det overordnede ansvaret for integreringen har jeg, og det tar jeg, og at jeg jobber sammen med de andre departementene for å iverksette det som sto i integreringsmeldingen, som skal følges opp, men også selvfølgelig handlingsplanen og at vi kommer videre med de forslagene som ligger der, og ikke minst de forslagene som vi også nå jobber videre med i etterkant av det vi har sett om at ungdom er sendt til Somalia mot sin vilje.

Når det gjelder kvoteringsregler i moskeer, vil jeg bare understreke at min tiltro til kvoteringsregler generelt er svært laber. Det gjelder også i moskeer. Jeg mener at de lovendringene som nå er sendt ut på høring, kan bidra til å imøtekomme det som er intensjonen her, nemlig at dersom trossamfunn motarbeider norsk lov, bryter norske lover, kan man miste statsstøtte. Det mener jeg er viktig. Jeg har også merket meg at en modig kvinne som heter Hashi, som startet et kvinneopprør i Arendal Moské, sa:

«Hvis det er kvotering, kan man gjøre hva som helst så lenge det står i papirene at det er kvinner i styrene.»

Det er veldig lett å omgå, så jeg tror ikke man løser problemene bare med det.

Det som jeg imidlertid er opptatt av, og som vi jobber aktivt med, er å se på krav til religiøse ledere og å motvirke at personer med ekstreme holdninger får komme til Norge og spre disse gjennom moskeer. Der jobber vi med å lage et høringsbrev, som jeg håper skal komme ut i løpet av første halvår neste år.

Representanten Andersen nevnte her at denne saken «kidnappes» av politikere som har helt andre hensikter i debatten. Jeg vil sterkt ta avstand fra det. Dette er en av de sakene jeg har vært mest engasjert i siden jeg startet som politiker på 1990-tallet. Det å vite at unge jenter, i hvert fall den gangen jeg var ung, vokste opp med sosial kontroll, med å bli sendt ut av landet, med å bli tvangsgiftet, med å bli skamfert i underlivet, har vært noe av det som har drevet mitt politiske engasjement i alle år, og gjør det fortsatt. Vi skal ikke akseptere det, og det er derfor det er viktig selvfølgelig å endre holdninger, men også å ha et regelverk som setter foten ned for dette.

Når det gjelder representanten Gåsemyr Staalesen, mener jeg at hun umulig kan ha hørt godt etter. Jeg mener at det har vært veldig mange tiltak som har vært oppe i denne diskusjonen – jeg ramset opp en hel rekke av dem. Så her er det mye å jobbe med.

Det var det jeg rakk, men jeg vil takke for en god debatt. Her skal vi jobbe videre med oppfølgingen, og jeg ser fram til at vi kan samarbeide godt om de tiltakene som er nødvendige for å følge opp dette videre.