Stortinget - Møte mandag den 14. mai 2018

Dato: 14.05.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 257 S (2017–2018), jf. Dokument 8:139 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [13:04:18]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Nicholas Wilkinson og Kari Elisabeth Kaski om å utvide retten til startlån slik at flere unge kan eie sin egen bolig (Innst. 257 S (2017–2018), jf. Dokument 8:139 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning replikkordskifte med inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [] (ordfører for saken): Bolig er, sammen med arbeid, utdanning og helse, de fire grunnpilarene i velferdsstaten. Med en jobb å gå til, en lønn å leve av og et sted å bo kan voksenlivet begynne. De aller fleste bor i egen bolig, og Norge har en av verdens beste boligstandarder.

Et eget sted å bo til en overkommelig pris er for mange avgjørende for å kunne leve et selvstendig og godt liv. Ja, det er til og med slik at flere unge i dag eier sin egen bolig enn før. Det er en villet utvikling og noe vi må heie fram.

Hva er så problemet? Jo, boligene koster for mye, og det bygges for få boliger i pressområdene. Unge i dag må ut med mye mer av egen inntekt for å få kjøpt sin første bolig enn det generasjonene før måtte ut med. Det må være en viktig politisk oppgave å legge til rette for at det bygges nok boliger. Det kan ikke være sånn at en nyutdannet lærer eller sykepleier ikke skal kunne bosette seg i et rekkehus på østkanten her i byen. Vi må bygge boliger og planlegge veksten framover slik at også unge førstegangskjøpere kan etablere seg i rimelig avstand til sin arbeidsplass og uten at all framtidig inntekt bindes opp til tilbakebetaling av lån tatt opp i ung alder. Boligpolitikk handler om hvor vi bygger boliger, og hvordan vi gjør det. Det handler om både kvalitet og beliggenhet.

Urbanisering er en av de store internasjonale trendene. Verden over flytter folk inn til byene for å bo og jobbe. Det mest miljøvennlige vi kan gjøre, er å bo i by. Byene er med på å redusere nasjoners klimagassutslipp. Vi må bygge smarte byer. Vi må fortette langs kollektivknutepunktene og ha en areal- og transportutvikling der buss og trikk går ofte nok, slik at vi kan reise miljøvennlig og effektivt til jobben og hjem igjen.

Som jeg nevnte tidligere i innlegget, er det flere unge som nå eier egen bolig enn tidligere. Å eie egen bolig er et mål i boligpolitikken, og derfor er det at flere unge eier egen bolig, noe vi alle er glade for. Men det er altså unge som sliter med å komme inn på boligmarkedet, selv om de har gode inntektsmuligheter i framtiden. Vi leser stadig eksempler i avisen, senest i Aftenposten i forrige uke, om ungdom som ikke får kjøpt bolig. Det kan ikke være slik at vi ikke har ordninger for dem som sparer hver måned, men ikke klarer å spare nok. For hvert eneste år de sparer penger, er de lenger unna målet om å eie egen bolig selv. De sitter i en robåt og forsøker å ta igjen en cabincruiser. Det går ikke. Når markedet ikke klarer å tilby disse unge folkene som har gjort alt riktig, et lån, da skal vi bruke politikken til å rette opp feilen. Det er nettopp denne gruppen, unge førstegangskjøpere, vi ønsker å hjelpe med vårt forslag om å utvide rammen i Husbankens startlån.

Å leie i stedet for å eie er en av de viktigste årsakene til at noen blir hengende etter, og at forskjellene mellom folk øker. De som kan kjøpe, øker sakte, men sikkert sine egne verdier, mens den som leier, stadig overfører penger til andre.

Med dette anbefaler jeg komiteens forslag til vedtak i innstillingen.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg er glad for at de aller fleste av oss klarer å skaffe seg en god bolig uten hjelp fra det offentlige. Målet må være at færrest mulig trenger hjelp fra det offentlige for å få seg en god bolig. Samtidig er vi nødt til å erkjenne at ikke alle kommer seg inn på det ordinære boligmarkedet.

Derfor har det vært et mål for regjeringen å styrke det boligsosiale arbeidet. Men i motsetning til Arbeiderpartiet har regjeringen valgt å prioritere de gruppene som trenger det aller mest. Derfor har vi målrettet viktige ordninger som f.eks. bostøtten, ved at den bl.a. rettes mot barnefamilier. Derfor har vi satset på leie-til-eie-prosjekter, sånn at flere som ikke klarer å kjøpe seg bolig selv, kan få komme seg inn på boligmarkedet og endelig få oppleve den selvrespekten og forutsigbarheten det gir å eie sin egen bolig. Derfor har vi også målrettet startlånsordningen i Husbanken, sånn at nesten 90 pst. av dem som får startlån, får det til å fullfinansiere boligen sin. Det betyr noe for de varig fattige barnefamiliene, for de varig uføre og for dem som aldri selv ville ha klart å komme seg inn på boligmarkedet uten hjelp.

Det spørsmålet vi egentlig skal ta stilling til her i dag, er: Hva skal vi gjøre med ungdom som har en solid inntekt, men som sliter med å skaffe nok egenkapital? Både Høyre og opposisjonen ser at vi bør hjelpe dem inn, men der opposisjonen foreslår at ressurssterk ungdom med solid inntekt skal inn i et boligsosialt tiltak og konkurrere med varig uføre, mener Høyre at det er langt mer fornuftig å se på hvordan bankene kan bruke sin fornuft til å gi mer fleksibilitet til denne gruppen. Det gjør vi fordi vi har prøvd opposisjonens politikk tidligere. Da var resultatet at det var ulik utlånspraksis i kommunene. Flere som kunne ha fått seg lån i en privat bank, fikk lån gjennom Husbanken. Og – viktigst av alt – man risikerte at de som faktisk hadde mest behov for startlån, ikke fikk det, fordi man hadde brukt opp pengene på ressurssterke ungdommer.

Det norske boligmarkedet fungerer i det store og hele veldig godt. Det er 80 pst. av oss som bor i en bolig som eies av husstanden selv. Det er rekordmange unge som i dag eier sin egen bolig. Hvis vi ser på dem i aldersgruppen 25–30 år, er det over 40 pst. som eier sin egen bolig. Det har ikke kommet av seg selv. Det norske selveierdemokratiet er et resultat av en villet politikk. Jeg tror det er bred enighet om at vi skal jobbe for å beholde selveierdemokratiet vårt også i framtiden. Men jeg tror også det er ulike løsninger på hvordan vi skal få til det.

For Høyre vil det viktigste være å sørge for at vi gjør det enklere, raskere og billigere å bygge nye boliger. Etter mange år med altfor lave igangsettingstall under den rød-grønne regjeringen, har pilene snudd etter at Høyre kom i regjeringskontorene. Faktisk har man under denne regjeringen sett de høyeste tallene for igangsetting av nye boliger siden 1980-tallet. Vi har forenklet regelverket, slik at man sørger for at det er over 100 000 kr billigere å bygge leiligheter i dette landet. Dette er tiltak som gjør at det blir lettere for ungdom å komme seg inn på boligmarkedet. Nå skal vi fortsette å bygge mer, forenkle mer og digitalisere regelverket for å holde byggetakten oppe på det nivået som har vært under denne regjeringen, og få byggekostnadene ned.

Det er disse tiltakene vi trenger hvis ungdom skal komme seg inn på boligmarkedet. Det er de samme tiltakene som opposisjonen har vært skeptisk til. Det vi ikke trenger, er å bruke et boligsosialt tiltak for å la ressurssterk ungdom snike foran dem som trenger det aller mest. Det er en ærlig prioritering fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet at de heller vil prioritere ressurssterk ungdom foran dem som trenger det mest, men jeg lever veldig godt med at Høyre ikke er enig i den prioriteringen og heller setter dem som trenger det aller mest, først.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Startlånsordningen er en god ordning for dem som trenger det. Den er ment å hjelpe vanskeligstilte inn på boligmarkedet, og da hovedsakelig de som har spesielle utfordringer. Startlån skal være et supplement til det ordinære markedet, ikke en konkurrent. Det hadde selvsagt vært hyggelig om vi bare kunne utvidet denne ordningen, slik at alle enkelt kunne fått lån på denne måten, men særlig smart hadde det ikke vært.

Det er gode grunner for at man i dag har retningslinjer for låneopptak. At det stilles krav til betalingsevne og egenkapital, skal forhindre at man låner over evne – med alle de negative konsekvensene det har for både låntakere og boligmarkedet.

Forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV vil undergrave boliglånsforskriften og åpne for å gi lån til personer som ikke er vanskeligstilte, men som fortsatt ikke har klart å spare opp nok egenkapital. Det er egentlig ganske oppsiktsvekkende at disse partiene fremmer et slikt forslag. Å utvide ordningen til å gjelde unge førstegangsetablerere vil gjøre at de aller fleste unge vil bli omfattet av ordningen. Og som det har blitt nevnt her, den er ment som en boligsosial ordning. Det vil dermed bli en ordning som de fleste vil kunne bruke, og ikke lenger være en ordning for vanskeligstilte. Ikke bare ville det undergravet boliglånsforskriften, men det vil også være i strid med EØS-regelverket, som sier at det offentlige ikke skal gå inn i velfungerende kredittmarkeder og ta markedsandeler fra private aktører.

Det kan virke som forslagsstillerne har bommet på virkemidlene i denne saken. Dersom de mener at boliglånsforskriften er for streng og holder for mange unge utenfor boligmarkedet, er det boliglånsforskriften de burde vurdert, ikke startlånsordningen. Men når det er sagt, vil jeg bare avslutte med å si at det ikke er noe i dag som tyder på at det er vanskeligere nå enn tidligere for unge å komme inn på boligmarkedet.

Jeg tror dette forslaget bør stemmes ned, fordi det vil ha flere negative konsekvenser enn positive, og det vil faktisk undergrave en god ordning for dem som virkelig trenger det.

Heidi Greni (Sp) []: Unges situasjon på boligmarkedet gir grunn til bekymring. Ungdom i etableringsfasen, ofte med god lønn, men uten oppsparte midler, blir stengt ute fra boligmarkedet selv om de kunne ha betjent det lånet de trenger for å komme i gang. Leiemarkedet er muligheten de sitter igjen med. Problemet er at de ender med så høy husleie at det begrenser muligheten til sparing. Ved kjøp av egen bolig ville de for den samme summen som de betaler i husleie, kunne ha betjent boliglånet.

Senterpartiet sier i sitt program at situasjonen for ungdom som skal inn på boligmarkedet, er blitt så vanskelig at det trengs et boligsosialt løft som bidrar til å sikre alle rett til egen bolig. Senterpartiet ønsker å bruke Husbanken mer aktivt for å få til dette.

Forslagsstillerne ønsker en endring i forskriften om startlån for Husbanken. De ønsker at søkere som er unge og førstegangsetablerere med betalingsevne, men uten oppspart egenkapital, skal kunne være en del av gruppen som kan motta startlån. Senterpartiet støtter forslaget om å endre startlånsforskriften slik at ungdom og førstegangsetablerere igjen kan bli en del av målgruppen, og vi mener det er nødvendig for å lette tilgangen til boligmarkedet for unge med betalingsevne, men uten egenkapital eller rike foreldre.

Statsråden har sterke motforestillinger mot å bruke startlånsforskriften som virkemiddel for å lette unges mulighet til å komme inn på boligmarkedet, og viser til at unge kan spare seg opp egenkapital gjennom BSU-ordningen. Hun viser også til at siden startlån ikke er underlagt boliglånsforskriften, vil endringen kunne undergrave formålet med denne forskriften.

Jeg ser at det kan reises motforestillinger mot å åpne opp igjen. Statsråden viser til at kommuner som er ansvarlig for formidling av startlånet, ofte innvilger lånesøknader fra unge som kunne ha betjent ordinære lån i private banker. Dette skal ikke komme i stedet for et ordinært banklån, men det må være stor lokal frihet. For eksempel har vi mange kommuner der byggekostnadene overstiger markedsverdien, og da må det være mulig at kommunene går inn med startlån, slik at de kan få et ordinært banklån på resten.

Statsråden viser også til at det i 2004 bare var 34 pst. av unge som eide egen bolig, men at det i 2015 var 42 pst. Men samtidig ser vi at andelen går ned blant lavtlønte. Ja, økonomien er blitt bedre for de fleste av oss opp gjennom årene. Mange foreldre er i en situasjon som gir dem muligheten til å hjelpe barna sine inn på boligmarkedet, men det gjelder langt fra alle. Hvis vi skal bistå dem som ikke har rike foreldre, til å komme inn på boligmarkedet, er det nettopp det denne ordningen bør være tenkt for.

Sannheten er at regjeringen har svekket Husbanken som boligsosialt virkemiddel siden de overtok i 2013. Rammen er redusert fra 25 mill. kr til 17 mill. kr i budsjettet for 2018. Senterpartiet har hvert år argumentert mot denne svekkelsen og lagt opp til økte rammer i sine alternative budsjetter. Også Senterpartiet mener at Boligsparing for ungdom, BSU, er et positivt tilbud, men det blir feil når statsråden gjør dette til løsningen for alle unge boligsøkere. For de fleste vil det ta grundig mange år å bygge opp egenkapital gjennom sparing, særlig når man skal dekke høye husleier gjennom å leie bolig.

Det var bred støtte i komitéhøringen til å endre forskriften om startlån fra Husbanken slik at unge boligsøkere kan komme inn under ordningen. Komiteens flertall støtter forslaget, men siden dette flertallet ikke sammenfaller med stortingsflertallet, er det usikkert om forslaget får nødvendig støtte ved dagens behandling. Jeg vil spesielt oppfordre Kristelig Folkeparti til å vurdere sin stemmegivning.

Startlånsordningen vil kunne hjelpe unge til å få seg egen bolig, slik at de kan spare gjennom å eie og ikke måtte bruke pengene sine til å leie. Jeg ser det som viktig at en utvidet startlånsordning ikke fører til at vanskeligstilte som i dag kan oppnå startlån, må vike for unge boligsøkere. Derfor er jeg glad for at forslaget som fremmes, forutsetter at startlånsordningen deles opp i to ordninger: en for dagens målgruppe og en for unge førstegangsetablerere. Det er altså ikke slik som representantene fra regjeringspartiene hevder her i dag, at en slik ordning vil kunne gå ut over varig vanskeligstilte. Dette vil være en egen ordning med friske midler i en egen pott, som vil gi unge førstegangsetablerere uten rike foreldre eller egenkapital en mulighet til å komme inn på boligmarkedet.

Til slutt vil jeg ta opp Senterpartiets forslag.

Presidenten: Da har representanten Heidi Greni tatt opp det forslaget hun refererte til.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Å eie sin egen bolig og betale ned på den er den mest fornuftige sparingen noen kan gjøre. Men hvis du er i den situasjonen at du må leie, sitter du og betaler kanskje enda mer enn kostnaden ville vært på det lånet du ikke fikk, og sitter igjen med mindre penger enn før. Mens den som eier, får skattefradrag – og formuesskattelette fra denne regjeringen – har de som ikke har egen bolig, fått kutt i bostøtten, kutt i det boligsosiale arbeidet og kutt i husbankrammene. Så det er rett og slett usant, det som blir sagt fra representanten fra Høyre om at det som blir foreslått i dag, vil gå ut over de vanskeligstilte – og at det boligsosiale arbeidet er styrket. Det er det ikke, det er bare å lese tallene f.eks. for bostøtten. Det er flere titusener som har mistet den. Vi bruker like mye – eller mindre – bostøtte i dag enn vi gjorde i 2009, og jeg tror de fleste av oss vet at boligutgiftene har økt. I tillegg til det har inntektene til de vanskeligstilte gått ned.

Ingen skal eie andres hjem, sa Trygve Bratteli en gang. Det kjenner jeg treffer meg veldig godt, for det handler om å ha makt over eget liv. Men hvis du må leie bolig og betale alt du tjener i husleie, sånn at du ikke får spart opp – sjøl om du har ordnet økonomi, du har utdanning, du har jobb – skal du altså ikke få startlån. Så er det mulig at man kan forandre på boliglånsforskriften – det er opp til regjeringen å gjøre det, men det har den altså ikke gjort. Derfor foreslår vi endring i startlånsforskriften til slik den var før, og vi foreslår å dele ordningen i to, slik at det ikke går ut over eller på noen måte konkurrerer med penger til vanskeligstilte, slik som flere representanter fra regjeringspartiene sier. Det er rett og slett også usant. Det står i innstillingen, og man kan gå tilbake til budsjettene, der de partiene som står bak innstillingen, har fremmet økninger i Husbanken for å dekke dette – og det vil vi fortsette med.

Så det er ingen andre enn regjeringen som kutter for de vanskeligstilte, mens SV øker for de vanskeligstilte, gjennom Husbanken, og nå ønsker vi altså å utvide startlånsordningen. Det finnes de som ikke er vanskeligstilte i den forstand at de ikke klarer å betjene et lån, men som ikke har foreldre, f.eks., som mange av oss er, som er i stand til å hjelpe barna sine med egenkapitalen og spare opp for dem. Tvert imot er det mange som ikke har hjelp fra foreldrene. Hvis man har det, kan man f.eks. – jeg kjenner mange – bo gratis mens man studerer i en leilighet som foreldrene har kjøpt, og så kan man etterpå kjøpe den av foreldrene sine. Da får man svært mye til givende. Men det finnes også dem som ikke er i en slik situasjon, men som kan klare seg fint sjøl på lønningen sin og betale ned lånet sitt, for det har de råd til hvis de slipper å kaste bort alle pengene sine på å betale husleie.

Så boligmarkedet er en forskjellsmaskin. Det er kjempelønnsomt for den som har kommet innenfor, og kjempeulønnsomt for den som må bruke opp hele lønningen på å betale husleie til noen som har, og som da igjen sitter på godsida av alle skattelettene og rentefradraget.

Det er behov for å gjøre svært mange endringer på boligmarkedet, men dette er en liten endring, og slik var startlånsordningen før. På fire år er ordningen for unge blitt halvert gjennom Husbanken, og jeg er ikke i stand til å forstå hva det er for noe galt som skal skje om noen av disse ungdommene, som har råd til å betale lånet, får det sånn at de kan begynne å betale ned på sin egen bolig. Dette er ikke penger som staten kaster bort. Dette er penger som staten kommer til å få betalt tilbake igjen gjennom renter og avdrag som disse menneskene klarer å betale. Så jeg skjønner det ikke – noen fra regjeringspartiene må gå opp og forklare meg hvorfor de mener det er fornuftig at disse ungdommene skal kaste bort pengene sine på å leie i stedet for å spare til egen bolig ved å eie, når de faktisk kan det. Det står i regjeringens egen strategi at ønsket om å eie bolig ligger dypt i den norske folkesjelen – det handler om identitet, mental og økonomisk trygghet. Intet mindre. Hilsen regjeringen.

Torhild Bransdal (KrF) []: Jeg tror at alle er enige om at det er viktig å gjøre det best mulig for unge å komme inn på boligmarkedet, og at det er en klar fordel at det skal skje relativt tidlig i voksenlivet. Intensjonen i forslaget som vi behandler her i dag, er det dermed ikke vanskelig å dele. Men det er viktig, slik som regjeringen har anført, at ikke startlånsordningen brukes opp av folk som egentlig har mulighet til å finansiere sin egen bolig med vanlig lån.

Etter at terskelen for å komme inn på boligmarkedet for noen år siden ble vesentlig høyere gjennom skjerpet krav til egenkapitel, skapte det problemer for en stor gruppe med unge som egentlig hadde utsikter til å betjene et lån, men som manglet egenkapital. Regjeringen skal snart avgjøre den videre skjebnen til boliglånsforskriften. Det er der vi adresserer den nevnte problemstillingen som vi diskuterer i dag. Vi er fornøyd med å ha fått regjeringspartiene med på at det skal vurderes hvordan bankenes fleksibilitet i større grad kan ivareta unge og førstegangsetablerere som har gode inntektsutsikter, men som ikke oppfyller de gjeldende reglene i boliglånsforskriften. En slik felles merknad forplikter regjeringen, og vi forventer at unge som kan betjene lån, men som ikke har egenkapital eller rike foreldre, får adgang til å ta opp boliglån. Det har lenge vært sentralt for Kristelig Folkeparti å få løst dette. Vi er glad for at det nå løses om kort tid.

Statsråd Monica Mæland []: En god bolig er et viktig fundament for oss alle. Det skaper trygge rammer for livene våre og gjør det enklere å delta i arbeidslivet og benytte seg av velferdstjenester som helsetilbud og utdanning.

I Norge står eierlinjen sterkt. Over 80 pst. bor i en bolig de eier, og de fleste bor godt. Regjeringen ønsker å legge til rette for at så mange som mulig som ønsker det, skal kunne eie sin egen bolig. Det har vi også uttrykt i Jeløya-plattformen.

Hjelp til å eie er en viktig målsetting i regjeringens boligsosiale arbeid. For mange vanskeligstilte på boligmarkedet kan løsningen på deres livssituasjon være å komme over fra en leid til en eid bolig.

Startlån, ofte i kombinasjon med tilskudd til etablering og bostøtte, fremmer eierlinjen. Disse virkemidlene bidrar sterkt til at også vanskeligstilte skal kunne eie bolig. Startlån er et viktig boligsosialt virkemiddel som kommunene benytter i omfattende grad.

I 2017 formidlet kommunene startlån for nesten 8,5 mrd. kr. Det var det høyeste beløpet som er utbetalt noen gang, og for første gang utgjorde startlånet den største andelen av Husbankens låneordninger. 6 905 husstander mottok startlån i 2017, og over 50 pst. av disse var barnefamilier.

Samtidig skal Husbanken være et supplement til det ordinære kredittmarkedet, ikke en konkurrent.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet foreslår altså å dele startlånsordningen i to ordninger: én for dagens målgruppe og en ny ordning for unge førstegangsetablerere.

Her er det viktig å minne om at boliglånsforskriften ble strammet inn i 2017. Det gjorde vi for å dempe gjeldsveksten i norske husholdninger. Med dette forslaget til ny startlånsordning vil flertallet åpne for at personer som ikke får lån i private banker på grunn av innstrammingen i boliglånsforskriften, vil kunne få startlån. Det vil føre til at startlånet virker undergravende på boliglånsforskriften.

EØS-regelverket for statsstøtte slår også fast at det offentlige ikke skal gå inn i et velfungerende kredittmarked og ta markedsandeler fra private aktører. Det handler altså om å sikre at kredittmarkedet skal fungere godt. Det innebærer at Husbanken ikke skal gi lån til f.eks. en nyutdannet ingeniørstudent som kan få lån i private banker etter å ha spart opp tilstrekkelig egenkapital.

Fra regjeringens side er vi opptatt av å hjelpe unge inn på boligmarkedet. Siden 2013 har ordningen med boligsparing for ungdom, BSU, blitt styrket to ganger. I 2013 var det samlede sparebeløpet i BSU på 150 000 kr, i dag er dette beløpet 300 000 kr.

La meg også gjøre oppmerksom på at mange unge eier boligen sin, og at andelen har økt de siste årene. Tall fra SSB viser at i 2015 eide 42 pst. av personene i aldersgruppen 25–30 år sin egen bolig. I 2004 var denne andelen 34 pst.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ber også regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2019 fremme forslag om å utvide rammene for Husbanken, slik at flere kan få startlån. Her er det verdt å gjøre oppmerksom på at startlån er prioritert innenfor Husbankens låneramme. Kommunene vil derfor i dag få tildelt det de ønsker til å formidle startlån.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Regjeringen mener altså at vi ikke trenger ordningen med startlån slik at flere unge kan eie sin egen bolig. Vi vet at det er de unge med høyest inntekt som sparer mest i BSU-ordningene. Vi vet at det er lettest for unge som er vokst opp i byene med foreldre og besteforeldre som bor i samme by, å bosette seg i pressområdene. Vi vet at mange foreldre hjelper unge inn i boligmarkedet og dermed er med og driver opp prisene. Vi vet at Oslo har så mange som tre av ti boligeiere som aldri har bodd i boligene de eier.

Hvorfor er det så vanskelig for regjeringen å si ja til utvidelse av startlånsordningen, slik at unge som ikke har så høy inntekt at de kan sette av nok penger i BSU, eller har foreldre som kan hjelpe, kan få kjøpe seg en egen bolig?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg har problemer med å forstå denne iveren etter å hjelpe folk som ikke trenger hjelp, hjelpe folk som ikke er vanskeligstilte. For meg er Husbanken et boligsosialt virkemiddel. Vi skal hjelpe dem som i lengre perioder av livet ikke får tilgang på kreditt i det ordinære kredittmarkedet. Folk som er i en helt midlertidig fase av livet, f.eks. fordi de er nyutdannede ingeniører eller jurister eller leger, har ikke behov for lån gjennom Husbanken.

Jeg oppfatter også at det man egentlig synes er problemet, er boliglånsforskriften. Den ble strammet inn som følge av både gjeldsgraden og økning i prisene på bolig, og det at prisene på bolig øker dramatisk, særlig i byene, går først og fremst ut over førstegangsetablerere. Så da er det egentlig egenkapitalsituasjonen vi diskuterer, ikke den enkelte persons mulighet til å få lån i det ordinære kredittmarkedet.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Arbeiderpartiet eropptatt av at vi skal ha et velfungerende privat bankvesen. Det er en av grunnene til at vi har grepet inn med offentlige midler og reddet bankvesenet fra å gå over ende flere ganger når de har tatt for stor risiko.

Nå er det slik at det finnes unge folk som har gjort alt riktig i livet – tatt utdanning, fått seg jobb og spart penger – men likevel ikke klarer å kjøpe bolig. For hvert eneste år de sparer penger, er de lenger unna målet om å eie selv. De sitter i robåter og forsøker å ta igjen en cabincruiser. Det går ikke. Når markedet ikke klarer å tilby disse unge folkene som har gjort alt riktig, et lån, da skal vi bruke politikk for å rette opp feilen.

Hvorfor ser ikke statsråden at å utvide ordningen med startlån fra Husbanken er et supplement til og ikke en konkurrent til bankene?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg mener at dette vil uthule hele poenget med å stramme inn boliglånsforskriften. Mennesker som er i en vanskelig økonomisk situasjon, vil få startlån. Andelen startlånsmottakere er rekordhøy, og vi har helt bevisst ønsket at startlån skal rette seg inn mot barnefamilier. Det handler om å hjelpe dem som trenger det. Vi trenger ikke å hjelpe alle. Og når mennesker i en helt midlertid periode av livet sitt ikke får lån på det ordinære kredittmarkedet, så er det fordi de ikke har egenkapital. Da er det egenkapital som er problemet, ikke tilgangen på kapital i kapitalmarkedet.

Heidi Greni (Sp) []: Statsråden sier i sitt brev til kommunal- og forvaltningskomiteen at startlån er et viktig boligpolitisk virkemiddel for regjeringen fordi det fremmer eierlinja. Samtidig avviser statsråden å utvide ordningen til å omfatte unge uten rike foreldre – og henviser til BSU-ordningen.

For ungdom med alminnelig inntekt og høy husleie vil det ta mange år – for ikke å si tiår – å nå det samlede sparebeløpet i BSU-ordningen på 300 000. I disse årene er de fleste henvist til å leie og gjennom det betale høy husleie. Ved å eie egen bolig vil en stor del av boligkostnadene gå til å betjene lån og gjennom det opparbeide seg egenkapital.

Mener statsråden at langsiktig sparing gjennom BSU er et tilstrekkelig virkemiddel for at unge uten egenkapital og rike foreldre skal få mulighet til å komme inn på boligmarkedet?

Statsråd Monica Mæland []: Hele premisset for spørsmålet er feil. Unge vanskeligstilte får startlån. Unge som er i en vanskelig økonomisk situasjon, får startlån hvis de innfrir vilkårene for det.

Så er det slik at historien og statistikken viser at man her prøver å løse noe som ikke er et problem. 80 pst. av oss eier vår egen bolig. Den andelen har vært økende blant dem mellom 25 og 40 år. Stadig flere eier sin egen bolig. Da trenger man ikke å hjelpe på et problem som ikke er der, og i den grad det er der, så skyldes det ikke tilgangen på kapital og på lån, det skyldes de reglene vi har knyttet til egenkapital. Og det har vi gjort helt bevisst for å dempe gjeldsveksten og for å dempe boligprisveksten.

Willfred Nordlund (Sp) []: Det er mulig undertegnede hørte litt feil, og det kan ut fra replikkordskiftet se ut som at man egentlig definerer litt forskjellig om man oppfyller vilkårene for å få startlån, om man da er i en vanskelig situasjon eller ikke. Vilkårsterskelen, altså terskelen man setter for å kunne få startlån, er en politisk beslutning som jeg forstår statsråden her står inne for. Da blir det litt interessant å merke seg det siste statsråden sa i sitt innlegg, nemlig at startlån var en prioritet, at alle kommuner ville få tildelt de startlån de måtte ønske. Men da blir spørsmålet egentlig: Er det sånn at behovet for å møte de utfordringene vi ser, egentlig kunne ha vært løst ved at vi hadde endret vilkårene innenfor startlånsordningen slik at flere hadde fått tatt del i det og fått mulighet til å komme inn i markedet?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg føler at vi ser helt forskjellig på hva startlån er. Det representanten opplever å skulle være et ordinært tilbud til en ordinær gruppe mennesker, anser jeg ikke å være det. Startlån skal være et tilbud til mennesker som i en lengre periode er i en vanskelig økonomisk situasjon, spesielt barnefamilier. Det er et virkemiddel for å møte en gruppe som ellers ikke ville fått lån på det ordinære kredittmarkedet. Det representanten etterspør, er et lån som kan gis alle som alternativ til det ordinære kredittmarkedet eller i påvente av at man har spart opp egenkapital. Men da er det altså egenkapitalkravet som er problemet, ikke det faktum at man er vanskeligstilt, for det er man ikke.

Karin Andersen (SV) []: Ut fra de svarene som statsråden gir, skjønner jeg at hun lever i en helt annen verden enn de ungdommene jeg kjenner. De betaler svært høye husleier. De kunne ha betjent et lån, men de har ikke rike foreldre, og de har en lav lønn. Mange har helt vanlige yrker – de jobber i butikk, de kjører buss, de driver med helt vanlige yrker. De er ikke vanskeligstilt i den forstand, men de blir det, fordi de ikke kommer seg inn på boligmarkedet og må betale alt de kan skrape sammen, i husleie i stedet for å kunne gjøre det fornuftige: fått et lån, betalt ned på det og betalt ned på sin egen bolig. Så jeg blir litt i stuss på om statsråden egentlig skjønner situasjonen til disse ungdommene. Tror statsråden at det går an å spare om kapp med prisstigningen på bolig hvis man har en helt vanlig jobb og husleie som tilsvarer et boliglån på en vanlig bolig?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg kan betro representanten Andersen at min bekjentskapskrets er helt ordinær. Der er det ungdom som eier, og vi har ungdom som leier – akkurat som i alle andre grupper av samfunnet. Men det representanten her bekrefter med spørsmålet sitt, er at det er egenkapitalkravet som er problemet. De unge som representanten her viser til, kan ikke spare opp, men da er det egenkapitalkravet som er problemet, og da er det det man må diskutere om man skal beholde eller ikke. Det er en side knyttet både til gjeldsvekst og til prisvekst. Er det noe som rammer førstegangsetablerere, de som aldri er innenfor, er det det å komme seg innenfor. Da betyr selvfølgelig pris på bolig alt.

Presidenten:Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Willfred Nordlund (Sp) []: Det er verdt å merke seg at Høyre og Fremskrittspartiet i sine merknader synes å være såre fornøyd med at innvilgningen av startlån har gått sterkt ned etter at ungdom ble ekskludert fra ordningen i 2014. Det virker det som statsråden også er.

Det er mulig at enkelte kommuner kunne håndtert sin tildeling av startlån bedre historisk. Startlån skal jo være et tilbud til dem som ikke får boligfinansiering gjennom det ordinære kredittmarkedet. Høyre og Fremskrittspartiet synes ikke å være opptatt av at dagens situasjon – som representanten Karin Andersen var inne på i replikkordskiftet – er at altfor mange unge blir bundet fast til utleiemarkedet for boliger fordi de ikke har mulighet til å finansiere kjøp av bolig selv om de har inntekter som gir dem betalingsevne. Som ansvarlige politikere bør vi ikke lenger sitte rolig og se på den vanskelige situasjonen vi har satt unge i som ønsker seg inn på boligmarkedet. Vi må gjøre noe, og det er vist til flere alternativer.

Statsråden er mest interessert i å diskutere egenkapitalkravet. Det kan for så vidt isolert sett være interessant, men selv om vi skulle endre egenkapitalkravet, vil det fortsatt være mange ungdommer som ikke vil ha mulighet til å komme inn på boligmarkedet, og det er dem vi snakker om. Det var derfor Husbanken ble etablert – nemlig for å lette adgangen for folk flest til å kunne anskaffe seg egen bolig. Startlån gjennom Husbanken er altså et viktig boligsosialt virkemiddel som regjeringen har stengt ungdom ute fra. Den sittende regjeringen har redusert Husbankens rammer fra 25 mrd. kr i 2013 til 17 mrd. kr i 2018, samtidig som vi har sett en stigende boligprisutvikling, slik at flere er blitt ekskludert fra å få tilgang til det markedet.

Høyre og Fremskrittspartiet peker på BSU-ordningen som et riktigere virkemiddel. Også vi i Senterpartiet kan være med på at det er viktig å legge forholdene til rette for målrettet boligsparing blant ungdom, nettopp for å nå egenkapitalkravet, men det ene utelukker ikke det andre. Ved å gjøre BSU til et hovedvirkemiddel sier vi samtidig at de fleste må vente mange år – kanskje hele livet – før de har spart opp egenkapital nok til å få et ordinært lån til boligfinansiering, uavhengig av om de er unge eller eventuelt barnefamilier. I disse årene bruker de inntekt til å leie bolig i stedet for at de kunne brukt mer til nedbetaling av innskudd i egen bolig – fordi boligprisveksten er større enn man evner å spare opp.

En oppmykning av boliglånforskriften og dette rundt egenkapital er også pekt på som et alternativ for å gi flere unge muligheten til å få lån til finansiering av egen bolig. Jeg mener boliglånforskriften til enhver tid må vurderes. Den ble innført for å hindre at det ble gitt lånefinansiering av bolig til personer som kunne få problemer med å forvalte lånet i det ordinære kredittmarkedet, bl.a. ved en stigende rente. Det er vanskelig å se at en endring eller fjerning av boliglånforskriften kan forsvares dersom begrunnelsene for å etablere den ikke har endret seg vesentlig. Da kommer vi inn på spørsmålet om Husbanken kan være et alternativ.

Mari Holm Lønseth (H) []: Representanten Nordlund, som var på talerstolen rett før meg nå, sa noe sånt som at startlånsordningen var et boligsosialt tiltak som ungdom nå var stengt ute fra. Det er vel kjernen i hele saken – nettopp at ungdom, ressurssterk ungdom som er høyt utdannet, med høy inntekt, ikke trenger et boligsosialt tiltak. Og det er nettopp derfor regjeringen har valgt å prioritere annerledes. Jeg mener at den prioriteringen gjelder uavhengig av om man deler ordningen i to eller ikke, som blir brukt som et argument for at man ikke skal nedprioritere dem som trenger det aller mest. Konsekvensen av den politikken har vi prøvd tidligere, og det slo ikke godt til.

Det er viktig at vi fortsetter å holde gjeldsveksten under kontroll. I en tid da vi ikke har oversikt over utviklingen i renter og heller ikke over utviklingen i boligprisene, mener jeg at det i alle fall skal ropes et varsku hvis man går for at ungdom skal få 100 pst. lånefinansiering av en bolig som man risikerer går ned i verdi. Det er en grunn til at man må gjøre de vurderingene som bankene gjør av om man kan få lån eller ikke, og det er en grunn til at man har innført en boliglånsforskrift. Men man kan også se på hvordan den skal følges opp.

Det er også grunn til å minne om at det er rekordmange unge som eier sin egen bolig i dag. Det bygges også flere nye boliger. Vi har forenklet regelverket, og svaret for å få enda flere til å eie sin egen bolig er å sørge for at vi fortsetter det arbeidet.

Representanten Greni etterlyste et boligsosialt løft, og mener at det å gi ressurssterk ungdom tilgang til startlån vil være et slikt løft. Jeg mener at svaret på det er snarere tvert imot. Det er under denne regjeringen vi har løftet det boligsosiale arbeidet, og det stemmer uavhengig av om SV går opp på talerstolen og sier det eller ikke. Det er rekordfå bostedsløse i Norge i dag. Nedgangen er størst blant barn. De som får bostøtte, får mer. Nesten 90 pst. av dem som får startlån gjennom Husbanken, får det til å fullfinansiere boligen sin. Flere går fra å leie til å eie gjennom de prosjektene som regjeringen har satset på.

Det boligsosiale løftet kan jeg garantere skal fortsette også i tiden som kommer, men det gjøres ved at vi bruker boligsosiale tiltak på det boligsosiale arbeidet framfor å bruke boligsosiale tiltak på ressurssterk ungdom.

Stein Erik Lauvås (A) []: Dette er politikk, og dette viser forskjellen på politikk. Denne saken viser forskjellen mellom Arbeiderpartiet og Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, og delvis Kristelig Folkeparti. Den viser forskjellen mellom det vi kanskje kan kalle høyre- og venstresiden i norsk politikk. Dette er en skillesak.

Hvis man ser på side 4 i innstillingen, er bl.a. Arbeiderpartiet med på forslaget der vi «ber regjeringen endre forskrift om startlån fra Husbanken, slik at søkere som er unge eller førstegangsetablerere med betalingsevne, men uten egenkapital, skal være i målgruppen for å motta startlån.» Og videre: «Startlånsordningen deles i to ordninger, én for dagens målgruppe og én for unge førstegangsetablerere.» Det er et glimrende forslag, som burde blitt vedtatt enstemmig i Stortinget. Det blir det dessverre ikke, og noe av grunnlaget henger kanskje igjen i historien. Jeg tror ikke Høyre og Fremskrittspartiet har noe ønske om å bruke Husbanken overhodet. De har i hvert fall ikke noe ønske om å hjelpe flest mulig unge inn i boligmarkedet. Jeg hører at det snakkes veldig mye om regler for banker osv. Det er skyggelegging av hva saken egentlig handler om.

Jeg kjenner veldig mange ungdommer som har skaffet seg sin egen bolig nettopp fordi de har fått 100 000 kr, 150 000 kr – kanskje opp mot 200 000 kr – i en startlånsordning som gjorde at de kom seg over kneika, kunne skaffe seg sin egen bolig og komme inn og ta del i den utviklingen man har sagt man ønsker i Norge: at man skal være selveiere. Disse ungdommene hadde ikke rike foreldre. De hadde kanskje to vanlige jobber, én på en bensinstasjon og én som assistent i en barnehage. De kunne betale for seg, men hadde ikke mulighet til å spare opp dette.

BSU-ordningen hører jeg også at man gjemmer seg bak. Det er en ordning for dem som kanskje er best stilt, og som kan klare å utnytte skattefordelen som en utvidet BSU-ordning har gitt.

At regjeringen heller ikke her vil være med på å øke Husbankens rammer, og ikke legge til rette for en todeling, er politikk, og det viser forskjellen mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk. Det er synd at dette ikke blir et enstemmig vedtak i Stortinget, for det hadde det fortjent å bli. Ungdommen der ute som sliter med å komme inn på boligmarkedet, hadde fortjent et storting som så dem.

Karin Andersen (SV) []: Dette er et forslag som burde fått flertall, og jeg er veldig skuffet over Kristelig Folkeparti, som ikke er med på det. De som nå er så utrolig bekymret for de vanskeligstilte og at man vil hjelpe noen som ikke er vanskeligstilt på boligmarkedet, kan umulig ha fått med seg hva regjeringen har gjort når det gjelder å redusere formuesskatten for dem som eier svære eiendommer, svære boliger og to–tre boliger, eller dem som er så heldige at de får lån, og som får rentefradrag. Hvis jeg skulle finne på å belåne huset mitt og kjøpe meg en hytte på Sjusjøen, er dere jammen med og betaler rentene for meg, alle sammen, for det får jeg lov til å trekke fra på skatten.

Men det å gi ungdom som har lav lønn, ingen sparemuligheter og ingen rike foreldre, muligheten til å ta opp et lån i Husbanken, slik at de kan betale det lånet de har råd til å betale, og betale ned til seg sjøl på sin egen bolig, det er liksom altfor mye å gi til noen. Det er liksom å utvide den sosiale boligpolitikken. Jeg vet ikke, men jeg tror alle som sitter her, sikkert har lån – de aller fleste. Dere er jo en del av den sosiale boligpolitikken, alle sammen, for dere får trekke fra rentene på lånene på skatten, alle sammen. Så slutt å snakke sånn!

Dette handler om en fornuftig ordning, slik at ungdom som klarer seg, men som må bruke lønningene sine ut i husleie så de ikke får spart opp til egenkapitalkravet, kan få et lån og betale for det, og bli ferdig med det. Det er ikke et tap. Det koster ikke noe engang. Dette er folk som kommer til å betale ned lånet.

Ja, jeg er bekymret for gjeld. Men er det noe som driver prisene i markedet, er det jo at de med mye penger kan kjøpe opp mer og få rentefradrag og fradrag på formuesskatten. Dem er vi med på å sponse, og de driver opp prisene. Det er ingen som hever en pekefinger til noen som kjøper en leilighet til ungene sine eller barnebarna sine, og jeg skjønner dem godt. Men det trengs at vi åpner muligheten for dem som ikke har den, men som har trygg økonomi.

Dette synes jeg er en veldig rar debatt. I tillegg får vi høre at de boligsosiale tiltakene er økt. Bostøtten er i kroner og øre mindre enn i 2009, og boligutgiftene har økt enormt. Det er langt flere nå som har boutgifter langt over boutgiftstaket, enn før. Husbanken melder i sine årsrapporter at de som får bostøtte, tjener 7 000 kr mindre og har 18 000 kr mer i utgifter hvert år. Dette er ikke bedre. Dette er forskjellspolitikk, boligmarkedet har blitt en forskjellsmaskin, og regjeringen vil ikke ta ansvaret for å snu det.

Willfred Nordlund (Sp) []: Representanten Holm Lønseth var egentlig inne på det vi snakker om, men sporet litt av. For det er nettopp ressurssterk ungdom med betalingsevne, men uten mulighet til å spare opp og leve samtidig, som det i denne ordningen er snakk om. Ja, den har vært delt i to før, og det har vært gjort med stor suksess, men det var noen tilfeller hvor det ikke var riktig. Det er derfor Senterpartiet igjen har sagt at vi bør åpne, med en noe strammere innretning enn før, for at unge med betalingsevne kan få ta del i startlånsordningen, og at dette vil hjelpe de ungdommene som har en vanlig jobb, men som ikke har et grunnlag for å holde tritt med prisutviklingen når man leier.

Det burde egentlig ha vært enstemmig, for dette handler egentlig om å gi like muligheter til litt ulike folk rundt omkring. Det trodde jeg var noe vi tilstrebet i denne sal. Men jeg registrerer at det er noen som skal få ta del i ordningen, og noen som ikke skal få ta del, og så bruker man vikarierende argumentasjon eller skyggelegging med henvisning til f.eks. egenkapitalkravet, for ikke å gå inn på dette. Det er beklagelig, for det hadde tjent denne sal, og det hadde tjent alle, at vi faktisk hadde ordnet en ordning som gjorde at unge kunne få komme inn på boligmarkedet uavhengig av bakgrunn, forutsatt at de har muligheten til å betale. Det er nettopp det disse ordningene skulle forsøke å ivareta.

Etter nå å ha hørt på hva representanten Holm Lønseth og for så vidt også statsråden var inne på: Det at man ikke får et lån i et ordinært kredittmarked, i det åpne, betyr ikke nødvendigvis at man ikke har betalingsevne. Det hadde vært mer lønnsomt totalt sett for samfunnet at man fikk ta del i boligprisene, og for så vidt også at man som individ fikk ta del i den sikkerheten det er å ha egen bolig.

Så er det mange virkemidler vi kan diskutere for å balansere dette og jevne det ut. Men Husbanken ble altså opprettet som et boligsosialt virkemiddel, og vi bør igjen benytte oss av Husbankens ordninger på en slik måte at vi sørger for at de som har muligheten, faktisk får muligheten til å eie egen bolig – egenkapitalkrav eller ei.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Forrige kapittel
Neste kapittel