Elin Rodum Agdestein (H) [16:09:48] (ordfører for saken): La meg først få takke komiteen for et veldig godt samarbeid i denne saken. Jeg vil også takke forslagsstilleren for å ha tatt opp et viktig tema til debatt. Som saksordfører er jeg svært glad for at det er et bredt flertall som står bak tilrådingene i innstillingen.

Jeg viser til representantforslaget som er referert i saken om å utrede og vise hvordan det kan innføres en norsk skatt på verdiskaping i Norge fra multinasjonale selskaper med digital inntjeningsplattform.

Beskatningsrett av selskaper er fordelt mellom land gjennom bilaterale skatteavtaler basert på internasjonale standarder. Land der selskaper har fysisk tilstedeværelse og en økonomisk aktivitet utover et visst nivå, har beskatningsrett. Disse internasjonale skattereglene er under press. Det skyldes bl.a. at de i liten grad er tilpasset dagens virkelighet med digitale og teknologibaserte selskaper med liten eller ingen fysisk tilstedeværelse, og som heller ikke selger fysiske produkter eller tjenester som klart kan knyttes til et land. Det oppleves urimelig at svært lønnsomme globale selskaper kan ha store inntekter i et marked, mens bare en liten del av fortjenesten kan skattlegges der. Dette er ikke noe nytt fenomen, men omfanget av slike transaksjoner via digitale plattformer har økt kraftig de siste årene som følge av den teknologiske utviklingen.

Aggressiv skatteplanlegging og mangelfull beskatning av de multinasjonale selskapene i land der de samme selskapene er fysisk til stede, har også bidratt til det økte presset mot dagens internasjonale regelverk. Det er uheldig at det på den måten kan oppnås beskatning på nivåer langt under det man kan kalle normale skatteverdier, inntektene fra selskapsskatten blir lavere enn de kunne ha vært, og nasjonale selskaper kan tape i konkurransen.

Det er bred enighet i komiteen om problembeskrivelser og intensjonen i forslaget. Samtidig er det et pågående arbeid i både EU og OECD for å finne internasjonale løsninger knyttet til skattlegging av multinasjonale selskaper. Komiteen utsatte derfor avgjørelsen i saken i påvente av framleggelsen av OECD-rapporten om beskatning av selskaper med digitale forretningsmodeller, en rapport som kom den 16. mars i år. Like etter kom EU-kommisjonens forslag til nye skatteregler for digitale selskaper. OECD-rapporten bygger på at verdier skal skattlegges der de skapes, og landene er enige om både å se på nye regler for hvordan beskatningsretten bør fordeles mellom land, og å finne felles løsninger innen 2020. OECD-rapporten gir ingen anbefaling om å innføre en midlertidig omsetningsavgift.

EU-kommisjonen har foreslått at vesentlig digital tilstedeværelse skal gi land beskatningsrett på lik linje med fysisk tilstedeværelse, og har i påvente av en internasjonal enighet fremmet forslag om en midlertidig omsetningsavgift på 3 pst. som skal målrettes mot tjenester der brukermedvirkning bidrar vesentlig til verdiskapingen. Det er imidlertid lite sannsynlig at forslagene fra EU-kommisjonen vil bli vedtatt i EU, fordi endringer av skattereglene innad der forutsetter enstemmighet. Flere land, bl.a. Sverige og Danmark, har argumentert imot midlertidige tiltak før internasjonal enighet foreligger.

Jeg viser til flertallsforslagene i innstillingen og antar at mindretallet selv redegjør for sine forslag.

Norge bør være varsom med å innføre særegne nasjonale skatteregler nå. Kjernen i saken er å finne gode internasjonale løsninger som sørger for en rettferdig fordeling av beskatningsrett mellom land som omfatter multinasjonale selskaper uten fysisk tilstedeværelse. Felles løsninger vil gi en mer effektiv beskatning av disse selskapene, redusere muligheten for uheldige tilpasninger og mulig dobbeltbeskatning og i tillegg gi en større grad av forutsigbarhet for selskapene enn om alle land skulle innføre sitt eget system.

Samtidig er det bred enighet om at det haster å få tettet urettferdige skattehull i det internasjonale skattesystemet. Norge skal derfor intensivere arbeidet langs det internasjonale sporet i OECD og i kanaler inn mot EU og i tillegg vurdere mulige midlertidige skattemodeller. Regjeringen bes om å komme tilbake til Stortinget, senest innen høsten 2019, med en vurdering av hvordan Norge skal følge opp arbeidet som er gjort i OECD med skattlegging av multinasjonale selskaper.

Flertallet er opptatt av hensynet til norsk næringsliv og våre viktige eksportnæringer og ber regjeringen gjøre en bred vurdering av konsekvensene av innføring av en omsetningsavgift lik den EU-kommisjonen har foreslått. Sentrale vurderinger vil da være hvordan en slik avgift kan utformes uten å komme i konflikt med internasjonale skatteavtaler, og hvilke typer digitale transaksjoner som eventuelt skal ilegges avgift.

Ingrid Heggø (A) [16:14:56]: Også eg vil starta med å takka forslagsstillaren for å setja søkjelyset på eit viktig område, og eg støttar absolutt intensjonen i forslaget. Det er ein stor styrke at det står breie politiske fleirtal bak slike saker. Eg vil òg takka saksordføraren for ein ryddig og god jobb for også å få alle som stod bak skatteforliket, med i dagens fleirtalsmerknader og i forslaga.

Problemstillinga med å kunna skattleggja selskap som har aktivitet i mange land utan å vera fysisk til stades i landa, er ikkje ny. Google, Apple, Amazone, Microsoft og andre globale selskap lever av å selja digitale tenester på tvers av landegrensene utan å vera fysisk til stades i landa. At selskap tilpassar seg skattenivået i ulike land og tek ut forteneste der det er mest gunstig, gjer at store summar vert unndratt skatt, summar like store som det norske oljefondet. Etter gjeldande internasjonale skattereglar er fysisk nærvær sentralt for å kunna skattleggja utanlandske selskap.

Det er viktig å ha eit effektivt skattesystem og internasjonale løysingar som sørgjer for at multinasjonale selskap vert skattlagde, og som reduserer moglegheita for skattereduserande tilpassingar og også problematikken med dobbel skattlegging. Det er viktig for tilliten til myndigheiter og institusjonar og for likebehandling av store multinasjonale selskap og nasjonale selskap. Den totale skatteinngangen, at skatteunngåing og overskotsflytting vert nedkjempa, har betydning for berekrafta i velferdssamfunnet vårt.

Som saksordføraren sa, har ein både i EU og i OECD vore opptekne av at det vert lempa på krava til fysisk nærvær for skattleggingsrett og større vektlegging av økonomisk eller digitalt nærvær. Målet er å få skattlagt fortenesta til selskapa der fortenesta er opptent. I Spania forsøkte dei seg med skatt på Google-nyheiter, men då slutta Google med distribusjonen, og så var ein like langt. Difor er det så viktig med internasjonale, globale løysingar for å lykkast, slik at selskapa ikkje berre flyttar tenestene ut av landet.

EU-kommisjonen har føreslått at vesentleg digitalt nærvær skal gje land rett til å skattleggja på lik linje med fysisk nærvær. Kommisjonen har også lagt fram ei anbefaling om reforhandling av skatteavtalane slik at fast driftsstad også omfattar vesentleg digitalt nærvær, og også ei mellombels ordning med ei omsetningsavgift på 3 pst. Å få einigheit i EU i slike spørsmål kan verta ei nøtt, men ho må løysast. Mellom anna har både Sverige og Danmark argumentert mot at EU skal vedta digitale skattereglar før det ligg føre internasjonal einigheit. Og så har vi skatteparadis som Irland og Nederland, som også er med i EU.

Sjølv om eit breitt fleirtal i dag gjev regjeringa ordre om å setja opp farten og intensiteten i dette arbeidet, vil eg visa til at det går føre seg mange regelverkprosessar med nasjonale tiltak for å verna det norske skattegrunnlaget, bl.a. utviding av renteavgrensingsregelen, styrking av reglane for kvar eit selskap høyrer heime, kjeldeskatt på rente- og royaltybetaling og lovfesting av omgåingsregelen. Likevel meiner eg det er på sin plass å understreka at fleirtalet i Stortinget er svært utolmodig. Det er forventa at det vert vist større handlekraft. Det same utolmodet gjeld for å få resultat av dei nedsette utvala som m.a. skal vurdera om opplysningsplikta til skatterådgjevaren bør utvidast.

Men det er som sagt ikkje berre uproblematisk å innføra nasjonale særtiltak utan at det vert utgreidd og konsekvensane synleggjorde. Arbeidarpartiet er uroa over at innføring av ei særnorsk avgift no vil kunne få negative konsekvensar for norsk næringsliv og norsk eksport.

Skattlegging av globale teknologiselskap handlar primært om deling av skattleggingsrett mellom land, og støtte- og pådrivarrolla til Noreg er viktig for å finna felles løysingar. Med brei politisk semje og støtte til forslaga er det stor sjanse for at det følgjer handling med. Dette er eit steg i rett retning.

Sivert Bjørnstad (FrP) [16:20:12]: La også meg få begynne med å takke sakens ordfører og komiteen for godt og konstruktivt arbeid i denne saken.

Det er ikke så lenge siden Stortinget diskuterte denne problemstillingen forrige gang. Det var i forbindelse med representanten Kapurs interpellasjon til finansministeren i februar. Da uttrykte representanter fra alle partier en bekymring for denne utfordringen med tanke på at vi som nasjon må sikre at vi har et robust skattegrunnlag som står seg for framtiden, men også en bekymring for en skjev konkurranse mellom utenlandske digitale aktører og digitale aktører her hjemme med fysisk tilstedeværelse.

De samme representantene uttrykte også en utålmodighet for at tempoet må skrus opp i de internasjonale fora som behandler disse spørsmålene, det være seg EU, G20, OECD eller andre. Det samme gjør vi for så vidt i dag.

Det er i og for seg ingen ny problemstilling vi diskuterer. Stortinget diskuterte helt sikkert tilsvarende problemstilling den gangen postordresalg tok av i bygd og by. For problemstillingen er i prinsippet helt lik: Selskapene selger varer og tjenester i et marked med liten eller ingen fysisk tilstedeværelse. Forskjellen i dag er at omfanget er så mye større både i utbredelse i bransje og i verdi. Verdens største og mest verdifulle selskaper er ikke lenger de som selger råvarer som olje eller gull, eller ferdigvarer. Det er de som leverer tjenester online, og som har store annonseinntekter fra en rekke land uten at de nødvendigvis har noen fysisk tilstedeværelse i det landet hvor annonsekronene hentes fra.

Det at dette er en global problemstilling, gjør også at det må løses i globale fora. Å tro at man løser internasjonale utfordringer med særnorske skatter og avgifter, er i beste fall en avsporing.

En liten nasjons møte med store internasjonale selskaper kan ikke være isolasjon. Hadde dette vært lett å løse, hadde det mest sannsynlig vært gjort allerede, men det er kompliserte spørsmål. Det viser også den høringen komiteen hadde knyttet til denne saken. Mange aktører er opptatt av at man skal gjøre noe, men få peker på konkrete tiltak som man med sikkerhet kan si har effekt.

Derfor er jeg glad for at Norge spiller en aktiv rolle i det internasjonale arbeidet. Implementeringen av BEPS-samarbeidet er i gang, og mer enn 100 land er med. Rentebegrensningsregler og land-til-land-samarbeid er andre eksempler. Disse samarbeidene ber flertallet om at skal fortsette og forsterkes, og det er jeg helt sikker på at regjeringen kommer til å følge opp.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [16:23:28]: Det er et særdeles viktig tema som er oppe til debatt i dag, og jeg vil gi forslagsstillerne honnør for forslaget og intensjonen i det. Som det er blitt sagt, har Stortinget også tidligere i år debattert noen av de samme problemstillingene.

Det at en har store globale teknologiselskaper som kan levere tjenester i stort omfang uten fysisk tilstedeværelse, er helt åpenbart en stor utfordring for internasjonal skattlegging. Det er viktig at beskatning skjer der verdiskapingen er. Framfor alt er det jo viktig at det skjer beskatning i det hele tatt. Mange av disse selskapene betaler en forsvinnende liten del av sin fortjeneste i skatt – gjennom ulike mekanismer og hull i internasjonale regelverk. Derfor er det utrolig viktig både å ha trykk på internasjonalt arbeid og å se på hvilke nasjonale tiltak vi kan gjennomføre.

Det handler om finansiering av vår felles velferd for framtiden, det handler om å sikre en rettferdig konkurranse, og det handler ikke minst om å sørge for at små og mellomstore selskaper kan ivareta sin konkurransesituasjon nasjonalt – og ikke bli utkonkurrert av internasjonale aktører med helt andre rammevilkår.

Derfor vil vi fra Senterpartiets side støtte intensjonen i forslaget som ligger her i dag. Samtidig er det i formuleringene i forslaget noe som gjør at det ikke er klokt å gå inn på forslagene, sånn som de ligger, sett fra vår synsvinkel. Forslag nr. 1 fra forslagsstillerne i Miljøpartiet De Grønne er at en «ber regjeringen utrede ulike muligheter for å skattlegge verdiskapingen i Norge fra multinasjonale selskaper med digital inntjeningsplattform samt vise hvordan en slik skatt kan innføres på en måte som senere kan harmoneres med et ventet tilsvarende skatteregime i EU.»

Det er ikke nødvendigvis noe mål at vi fra Stortingets side skal vedta å innføre regler vi ser for oss at kan harmoneres med regler som vi ikke engang vet hva vil bli utfallet av fra EUs side. Vi må tenke på hva som er i norske interesser, og vi må utforme regler i henhold til det.

Det er heller ikke fornuftig, som det står i forslag nr. 2, å legge opp til «en midlertidig modell for selskaper med digital inntjeningsplattform» og jobbe for det internasjonalt. Det vi må jobbe for internasjonalt, er permanente regler som kan stå seg over tid. Det kan godt hende vi skal ha noen nasjonale tiltak som er midlertidige, men de internasjonale reglene må definitivt ha et langt perspektiv.

Jeg er veldig godt fornøyd med at komiteen har samlet seg om en bred løsning som gir en klar marsjordre til regjeringen om en forsterket innsats på Norges vegne. Dessverre har regjeringen over lang tid vært altfor passiv i møte med disse utfordringene. I forrige periode la en fram en skattemelding som var særdeles tynn på dette området. Det var gjennom prosessen i Stortinget at en måtte sørge for nye, konkrete tiltak. I etterkant har Stortinget flere ganger måttet etterlyse hva som skjer i oppfølgingen av vedtakene som kom i skatteforliket, knyttet til tiltak mot utarming av skattegrunnlag og overskuddsflytting.

Til dem som er innom at EU kommer med flere forslag, og at det er forslag på bordet vi bør følge med oppmerksomhet: Det er det definitivt, men dessverre går prosessene i EU særdeles tregt. EU er i veldig mange sammenhenger ikke en del av løsningen, men en del av problemet – både gjennom at en ikke er villig til å gjennomføre tiltak som hadde virket internt i EU, og fordi en gjennom EØS-avtalen hindrer Norge i å innføre tiltak og har sørget for at Norge har avsluttet tiltak som vi tidligere har hatt. Norge har bl.a. blitt presset til å endre reglene for kildeskatt på utbytte, og vi har hatt ESA på nakken knyttet til rentebegrensningsreglene i både 2016 og 2017.

Avslutningsvis: Når en sier at vi må se på internasjonale tiltak og være tilbakeholdne med særegne nasjonale tiltak som utarmer skattegrunnlaget, burde en i hvert fall ta tak i én veldig konkret ting med en eneste gang, og det er å fjerne 350-kronersgrensen for handel på nett fra utlandet. Den er et veldig konkret eksempel på et særnorsk regelverk som er med på å utarme skattegrunnlaget i Norge og sette norske arbeidsplasser i fare.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [16:28:46]: Jeg vil også takke for samarbeidet i komiteen med dette temaet. Dette er nok et tema vi kommer tilbake til i løpet av denne perioden.

Skatteflukt er en trussel mot det norske velferdssamfunnet. Store multinasjonale selskaper driver på med kreativ skattetilpasning som uthuler det norske skattegrunnlaget, og innebærer en vesentlig konkurransefordel for selskaper med utenlandsk eierskap, opp mot norske selskaper. La meg ta et konkret eksempel på dette: I 2016 omsatte Google Norge offisielt for 121,7 mill. kr. Imidlertid anslås den reelle omsetningen til å være om lag 2,5 mrd. kr. Dette er inntekter som norske myndigheter ikke får skattlegge. Totalt betalte Google Norge 2,9 mill. kr i skatt i 2016, som nok kan sies å være mindre enn mange norske små og mellomstore bedrifter og tjenesteleverandører må betale.

Det finnes ulike studier og gjennomganger som ser på omfanget og nivået av skatteflukt. En nylig studie fra bl.a. Gabriel Zucman anslår at multinasjonale foretak flytter 45 pst. av sitt skattepliktige overskudd til skatteparadiser. Dette innebærer om lag 1 950 mrd. kr tapt årlig. Også Det internasjonale pengefondet anslår at tapet kan være enda større – 5 150 mrd. kr årlig. Dette er penger som kunne ha vært brukt til å bygge velferd, til bedre infrastruktur, til økonomisk utvikling og kanskje også lavere personbeskatning i mange land. I stedet er det et symptom på en stadig økende skjevfordeling, hvor rikdom og makt samles på stadig færre hender.

Dette er en problemstilling som har vært diskutert hyppig på denne talerstolen de siste årene, og selv om det er en del ting som skjer, både nasjonalt og internasjonalt, mener jeg at det er viktig at vi her erkjenner at vi ikke er i nærheten av å ha løst denne kritiske utfordringen. Her vil også jeg legge til at regjeringen har vært for passiv på dette området. Få initiativer har vært tatt alene fra regjeringens side, og de prosessene som pågår, går svært sakte. Stortinget har også vedtatt flere tiltak som det tar tid for regjeringen å iverksette. Derfor vil jeg understreke at merknaden til denne innstillingen tydelig viser at stortingsflertallet her ønsker en mer offensiv politikk mot skatteomgåelse.

Jeg er glad for at vi har fått en enighet på noen områder. Stortinget ber regjeringen bl.a. forsterke arbeidet med skattlegging av multinasjonale selskaper med liten fysisk tilstedeværelse, og vurdere mulige modeller for skattlegging av selskaper med digital inntjeningsplattform. Jeg ser fram til at regjeringen kommer tilbake til Stortinget i oppfølgingen av dette.

Likevel: I lys av hvor store utfordringene med skatteflukt er, skulle jeg ønske at vi hadde sett en langt bredere enighet om at regjeringen må prioritere å utrede og foreslå grep som vi kan gjøre her i Norge, og ta flere selvstendige internasjonale initiativer for å bekjempe skattetilpasning og overskuddsflytting, i stedet for bare å avvente de ulike pågående internasjonale prosessene. For til tross for begrensningene som både skatteavtaler og EØS-avtalen innebærer, er det nemlig rom for at Norge kan gå lenger enn i dag for å sikre egne skatteinntekter, for å bedre konkurransesituasjonen til norske selskaper og for å implementere og prøve andre virkemidler som andre land senere kan gjennomføre.

Når det beste, altså fungerende internasjonale avtaler om selskapsbeskatning, ikke lar seg gjennomføre, er det nødvendig å sette i verk det nest beste. Det bør derfor straks settes i gang et arbeid for å vurdere hvilke tiltak som ensidig kan settes i verk i Norge. En slik vurdering bør se på konkrete tiltak som skatt på royalties og lisenser, digital omsetningsavgift, omvendt kreditfradrag, merverdiavgift betalt av plattformene og innføring av en skattemodell som tar utgangspunkt i hvor stor andel av et selskaps overskudd som kommer fra Norge.

Et siste, viktig punkt er åpenhet og informasjon. Norge har i flere år vært rangert som dårligst i Norden på finansiell åpenhet på Financial Secrecy Index. Derfor er det også avgjørende at land-for-land-rapporteringen utvides til alle sektorer, og at smutthullene i dagens forskrift tettes. Dette er også noe som nesten alle høringsinstanser i fjor pekte på at må gjennomføres. I tillegg vil jeg understreke at vi må få på plass det offentlige eierskapsregisteret. Jeg er glad for at finansministeren i den forrige debatten vi hadde, understreket at det vil bli lagt fram før sommeren, og jeg vil igjen minne om at Stortingets enstemmige vedtak – også fra regjeringspartiene – var at det måtte være offentlig.

Carl-Erik Grimstad (V) [16:34:01]: I mine første læretimer i økonomi tok læreren opp spørsmålet om hvorvidt det var mulig for et samfunn å overleve ved at innbyggerne klippet håret på hverandre. Svaret var gjennomgående nei. Nå vet vi at det er mulig å tjene milliarder uten å ha vært i nærheten av en saks – eller for den saks skyld et eneste fysisk produkt. Det er vel årsaken til at vi står her i dag.

Et skattesystem skal være rettferdig, og konkurranse må skje på like rammevilkår for alle aktører. Dagens system, etablert gjennom tiår med tilpasninger, teknologisk endring og en økonomi i stadig forandring, er likevel ikke skodd for den digitale hverdagen med avansert skatteplanlegging og rask flytting av verdier. Den digitale økonomien, ikke basert på tradisjonell produksjon, men i stedet på eierskap og salg av informasjon, er derfor en utfordring for det bestående skattesystemet vårt. Det gjelder ikke bare Norge, men også våre europeiske og internasjonale naboer.

Om det kommer en god ting ut av behandlingen av dette representantforslaget, er det en forsterket oppmerksomhet knyttet til å finne internasjonale løsninger på spørsmålet om skattlegging av digitale foretak. De aller fleste partiene på Stortinget innser at den langsiktige løsningen på problemet er internasjonal. Vi kan ikke alene løse denne utfordringen over natten.

Jeg forstår at mange ønsker seg en rask endring på dagens situasjon, der f.eks. norske aktører som Schibsted kommer skjevt ut i konkurranse med Facebook og Google på grunn av et utdatert skattesystem. Hadde det eksistert en rask og god løsning, hadde jeg også støttet dette. Dessverre er de skattemessige utfordringene med en digital økonomi en kompleks problemstilling med enda flere komplekse mulige løsninger. Vi må ha is i magen for å håndtere disse.

Framtidens norske arbeidsplasser vil være knyttet til den digitale økonomien. Derfor er jeg opptatt av at vi ikke lager demoner av internasjonale teknologibedrifter som ønsker å investere i Norge. Det er klart at de som alle andre skal betale sitt skattebidrag. Samtidig må vi si velkommen til oss. Norge er «open for business» – så å si. Det er et signal som må gi ringvirkninger langt utover den digitale økonomien.

Komiteen er enig om at regjeringen skal vurdere nasjonale overgangsløsninger, slik som den EU nå går inn for. I en slik vurdering må en ta med følgende tre utfordringer:

• En digital særskatt kan ikke svekke regjeringens satsing på den digitale økonomien i Norge. Samarbeid slik som det mellom den norske smartkameraprodusenten Huddly og amerikanske Google må ikke trues som en følge av en eventuell overgangsløsning.

• En overgangsløsning må ikke, slik som i EU, gi incentiv til at norske digitale foretak ikke tør å vokse av frykt for å komme over en omsetningsgrense som vil føre til økt skattetrykk.

• Sist, men ikke minst: En må ikke finne fram til en løsning som gjør at vinninga går opp i spinninga. Når OECD roper varsko om at EUs løsning kan ha «negative impact on the overall welfare of an economy» and taxpays, må vi i Norge ta det alvorlig. Ingen tjener på et krympet skattegrunnlag.

Jeg synes regjeringen på en god måte har tatt utfordringen med å finne internasjonale skatteløsninger på dette kompliserte feltet. Det er ikke et enkelt arbeid som står foran oss, men på lang sikt er det her vi må finne varige løsninger som ikke skader den norske digitale satsingen. En dårlig gjennomtenkt nasjonal løsning vil ikke kunne erstatte en slik internasjonal enighet.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [16:37:45]: Tusen takk til forslagsstilleren for å ta opp en veldig viktig sak.

Det interessante med selve forslaget er jo at det vil være ekstremt avgjørende å finne gode løsninger på dette spørsmålet når en vet at veldig mange av de store bedriftene framover kommer til å ha mindre fysisk tilstedeværelse enn de har i dag. Det er ikke bare Norge som er avhengig av det, men hele verdenssamfunnet er avhengig av det. En stor kamp i f.eks. fattigdomsbekjempelse er å gjøre de fattigste landene i stand til å kunne få skatteinntekter, fordi de er helt avhengig av å kunne bygge institusjonene og bli selvstendige på den måten. Men det er viktig også for Norge, fordi en skal klare å opprettholde velferden, og vi vet at det allerede i dag er store beløp som blir fraktet ut av Norge som burde vært skattlagt.

Det er også et viktig konkurranseaspekt her, for vi vet at når de multinasjonale selskapene kan konkurrere i Norge på mye bedre vilkår, vil det bety at det er arbeidsplasser i Norge – og skatteinntekter i Norge – som forsvinner. Flertallet bak skattereformen var jo tydelige på viktigheten av land-for-land-rapporteringen, og det er ekstremt viktig at dette følges opp på en god måte. Men det er også viktig at spørsmålet som knytter seg til de multinasjonale selskapene som har liten fysisk tilstedeværelse, blir inkludert, og at en har et grundig arbeid på det.

Jeg vil også takke saksordføreren her som har gjort en veldig grundig jobb, og som har bidratt til at det er en ganske samstemt komité som står bak innstillinga. For det er jo, som flere har vært inne på, helt avgjørende at en lykkes med det internasjonale samarbeidet, og der må Norge være en offensiv bidragsyter og pådriver for at en skal finne gode løsninger. Derfor er jeg veldig glad for at komiteen slutter seg til at en gir en marsjorde til regjeringa om å betydelig forsterke innsatsen og også se på løsninger for hvordan en kan gjøre ting i Norge. Det mener jeg er viktig i et internasjonalt perspektiv, men det er også viktig for Norge.

Per Espen Stoknes (MDG) [16:40:19]: Det har vært noen begivenhetsrike måneder her på Stortinget. Jeg har lært mye om hvordan man jobber for å få gjennomslag for politikk man ønsker å gjennomføre, når man er én mot 168. Som forventet er det jo ikke helt enkelt, selv for en sterk enmannsgruppe. Men jeg klarer likevel ikke slutte å forundre meg over hvor stor motstand det er i denne sal – til og med mot et forslag om å få utredetåpenbare politiske, konkrete alternativer på urettferdige forhold som er bredt omdiskutert i samfunnet.

Ut fra debatten så langt i dag er det klart at de aller fleste i denne sal er enige om problembeskrivelsen: Vi har en ny økonomisk virkelighet som er i ferd med å materialisere seg, store digitale plattformer som konsentrerer omsetningen og store overskudd, samtidig som vi ultraraskt flytter inntekter og kostnader rundt omkring for å sikre at skatten blir så lav som mulig.

Dagens internasjonale skattesystem ble utarbeidet for murstein og stål på 1900-tallet og matcher ikke lenger den moderne, internettdrevne globale økonomien. Dermed tappes milliarder av kroner årlig ut i skatteinntekter. Facebooks annonseinntekter fra norske IP-adresser var i 2016 på 1,5 mrd. kr. Av disse skattet Facebook i underkant av 500 000 kr – med andre ord under 0,1 pst. i skatt. Mens vi ser på, sender selskapene penger til lavskatteland som Irland, og når det tillates gratispassasjerer – som Google og Facebook, som unndrar seg skatt – overlates mer av skattebyrden til folk flest. Ved å sitte på gjerdet lar Norge den globale økonomiens urettferdighet dure videre.

Dette er jo problematisk for alle, ikke bare for oss i Norge. Ikke bare bidrar det til større ulikhet i verden, men større og større del av inntekten og kapitalen blir samlet på færre og færre hender. Det svekker samtidig mulighetene våre for å kunne videreføre den velferdsstaten vi alle i Norge ønsker. Mange i denne sal snakker ofte og høyt og lenge om at vi må jobbe mer og jobbe lenger, for dagens pensjonsalder skal ikke lenger være morgendagens pensjonsalder, sies det. Nei, vi lever lenger, og mange ønsker derfor å jobbe lenger. Men en annen grunn til at vi skal jobbe lenger, er at med lengre forventet levealder blir pensjonssystemet vårt dyrt – pensjonene våre koster for mye, skatteinntektene er for lave, og særlig er dette tilfellet når skattesystemet i større og større grad skal finansieres av lønnsinntekt fordi selskapene flytter rundt på overskuddene sine.

Men i framtiden kan vi ikke basere oss kun på skatt fra lønnsinntektene for å finansiere velferden vår. Vi blir nødt til å utforme skattesystemet som sikrer skatteinngang også fra de store teknologiselskapene.

Flertallet i denne sal ønsker at vi skal jobbe med det gjennom internasjonale kanaler. Og «read my lips» – Miljøpartiet De Grønne er fullstendig enig i at det skal vi ogsågjøre. Men det blir som i klimapolitikken: Hvis vi skal sitte og vente på at alle land er blitt enige om hvordan vi skal gjøre dette, så vil de store selskapene ha festet grepet om markedene ytterligere – og her skjer det raskt – og samtidig unndratt seg finansiering av felleskassene rundt omkring i verden. Nå sitter alle og venter på hverandre, og da skjer det lite. Å vente på Godot gir ikke mye framgang. Så vi må jobbe mer, både nasjonalt og internasjonalt, ikke bare på klimaområdet, men også på skatteområdet. Vi må jobbe for et system som sikrer rimelig fordeling av avkastningen mellom arbeid og kapital, og som samtidig sikrer at også de store selskapene bidrar – til sykehjemsplassene og skolene våre.

Derfor er jeg faktisk skuffet over at det ikke engang er mulig å samle et flertall for å få på plass en ordentlig utredning på dette området, om hva de alternative skattemodellene gir oss av nasjonalt handlingsrom for å fange opp noe av overskuddet som nå tas ut. Det ville gitt et tydelig bilde av hva vi faktisk kunne gjøre, vårt nasjonale handlingsrom.

Vi har heldigvis mange gode hoder her i landet også. La oss bruke noen av dem til å kartlegge hvordan Amazon, Google, Apple osv. legger igjen noen rettferdige skattekroner i Norge og sånn sett sikrer at de konkurrerer på like fot med nasjonale tilbydere, og på like fot med andre industrier. Her er det mulig å slå mange fluer i en smekk, men stortingsflertallet ønsker dessverre ikke det. Da er det bedre å snakke politikersnakk og be om en marsjordre for uforpliktende vurderinger på en egnet måte i 2019. Jeg forventer at den uforpliktende vurderingen vil peke på OECDs sluttrapport i 2020. Det er handlekraft, det!

Med det tar jeg opp våre forslag. Og tusen hjertelig takk til saksordføreren for en veldig god dialog gjennom hele prosessen.

Statsråd Siv Jensen [16:45:36]: Representanten Bastholm har bedt regjeringen utrede ulike muligheter for å skattlegge verdiskapingen i Norge fra multinasjonale selskaper med digital inntjeningsplattform. Hun har også bedt regjeringen bruke internasjonalt samarbeid aktivt til å støtte opp om et felles europeisk system for skattlegging av multinasjonale selskaper, inkludert en midlertidig modell for selskaper med digital inntjeningsplattform.

Representanten viser i forslaget til at multinasjonale teknologiselskaper og selskaper med digitale inntjeningsmodeller har hatt en enorm vekst det siste tiåret, samtidig som eksisterende internasjonale skattesystemer i liten grad er tilpasset digitale og teknologibaserte selskaper.

La meg først si at jeg er enig med representanten Bastholm i at beskatning av multinasjonale selskaper og selskaper med digitale inntektsmodeller er et viktig tema. Jeg er også enig i at verdier som skapes i Norge, skal gi skatteinntekter i Norge. Det er uheldig om regelverket fører til at inntekter fra digitale inntektsmodeller ikke fanges opp til beskatning der verdiskapingen skjer. Videre er det uheldig om multinasjonale selskap gjennom skatteplanlegging kan oppnå lavere beskatning enn konkurrerende norske selskaper.

Internasjonalt foregår det en debatt om de internasjonale reglene om fordeling av beskatningsrett er tilpasset digitale inntektsmodeller. Disse spørsmålene er tema både i OECD og i EU.

Etter gjeldende internasjonale skatteregler er fysisk tilstedeværelse sentralt for å kunne skattlegge utenlandske selskaper som har aktivitet i flere land. Digitalisering av økonomien innebærer at selskaper i økende grad kan betjene et marked uten nevneverdig tilstedeværelse. Det setter press på de internasjonale reglene om hvilke land som skal kunne beskatte inntektene. Flere har derfor argumentert for utvidet beskatningsrett for markedsstaten, ut fra det syn at det kan skje verdiskaping der selv om den fysiske tilstedeværelsen er liten.

En langsiktig løsning som diskuteres, er om det bør lempes på kravene til fysisk tilstedeværelse, slik at økonomisk tilstedeværelse får større betydning for beskatningsretten. EU-kommisjonen foreslo i mars to direktiver som skal styrke beskatningen av multinasjonale selskaper som selger digitale tjenester i Europa. Det ene forslaget til direktiv innebærer at det lempes på kravet til fysisk tilstedeværelse. Etter forslaget får landene også beskatningsrett basert på digital tilstedeværelse. Selskaper anses å ha digital tilstedeværelse i et land hvis salg, antall brukere eller online-kontrakter overstiger et visst antall. En slik løsning ble også omtalt i en foreløpig rapport til G20 som en arbeidsgruppe i OECD la frem i mars.

En slik langsiktig løsning krever endringer i skatteavtalene. Den krever derfor internasjonalt samarbeid og kan ikke innføres ensidig av Norge.

I det andre direktivforslaget foreslås det en kortsiktig løsning med en midlertidig avgift på 3 pst. av brutto omsetning av visse digitale tjenester, bl.a. annonsesalg. I arbeidsgrupperapporten fra OECD diskuteres også behovet for midlertidige tiltak i form av en omsetningsavgift. Den gir ingen anbefaling til landene om å innføre slike midlertidige tiltak.

Arbeidet i OECD viser at det er uenighet både om behovet for varige endringer i det internasjonale skatteregelverket og om behovet for midlertidige tiltak. Det er heller ikke enighet mellom EUs medlemsland om å innføre en midlertidig omsetningsavgift. Det er derfor svært usikkert om forslaget blir vedtatt.

Norge deltar aktivt i OECDs arbeid gjennom arbeidsgruppen som behandler skattelegging av den digitale økonomien. Vi følger også utviklingen i EU tett.

Jeg mener Norges primære mål må være å bidra til at man finner omforente løsninger internasjonalt. Jeg tror det er nøkkelen til å kunne skattlegge multinasjonale selskaper effektivt, samtidig som man reduserer mulighetene for uheldige tilpasninger og tilfeller av dobbeltbeskatning. Felles løsninger vil gi mer forutsigbarhet for skattyter.

I tillegg til å bidra til å finne felles internasjonale løsninger er jeg opptatt av at vårt nasjonale regelverk er så godt som mulig for å motvirke uønskede tilpasninger og overskuddsflytting fra multinasjonale selskaper. Her jobber regjeringen bl.a. med å styrke rentebegrensningsregelen, vi jobber med forslag om kildeskatt på renter og royalty, og lovfesting av en generell omgåelsesregel.

Regjeringen vil fortsette å jobbe for å styrke vårt nasjonale regelverk. I tillegg vil vi fortsette å delta aktivt i det internasjonale arbeidet med å finne felles løsninger for endringer i det internasjonale skatteregelverket. Jeg mener at også kortsiktige løsninger som f.eks. en midlertidig avgift på brutto omsetning av visse digitale tjenester, bør være koordinerte. Etter mitt syn bør Norge derfor ikke innføre et slikt tiltak ensidig, men bidra til å vurdere løsninger det oppnås enighet om i OECD og EU.

Mudassar Kapur (H) [17:00:24]: Dette er på mange måter fortsettelsen av en debatt som det ble tatt initiativ til gjennom en interpellasjon som jeg hadde her i Stortinget. Det er ikke noen tvil om at det allerede den gang ble slått fast av både finansministeren og flere av regjeringspartiene at dette er spørsmål vi er opptatt av. Og det er ingen tvil om at hvis vi skal kunne fortsette å ha et samfunn hvor forskjellene er små, hvor vi kan gi gode velferdstjenester og sørge for at mange er i jobb, er det viktig å sikre at de som tjener penger i Norge, også er med og betaler skatt til fellesskapet. Dersom store internasjonale bedrifter kun betaler en svært liten del av det de tjener i Norge, i skatt, gjennom å drive det jeg vil kalle aggressiv skatteplanlegging, får vi også mindre ressurser til å satse på skole, eldreomsorg, politi og andre viktige fellesskapsoppgaver.

Norge har lenge vært – og skal fortsette å være, la det ikke være noen tvil om det – en pådriver for å bekjempe skatteunndragelser og overskuddsflytting. Den innsatsen har ført til at vi i dag har et av verdens største nettverk, med mer enn 90 skatteavtaler, for utveksling av skatteopplysninger mellom ulike land. Norge har faktisk ledet an i arbeidet for å inngå informasjonsutvekslingsavtaler med land som tidligere var lukket for innsyn.

Norge har også vært en pådriver i OECD/G20s arbeid mot uthuling av skattegrunnlaget og overskuddsflytting gjennom det såkalte BEPS-samarbeidet, som handler om å redusere muligheten for at selskaper som har tilgang til skatteregimer, kan utnytte ulikheter i beskatning mellom regimene til å redusere samlet beskatning. Nettopp derfor innførte regjeringen som første land i Europa et såkalt land-for-land-rapporteringskrav i 2014.

For å sikre et bærekraftig velferdssamfunn trenger vi at alle bidrar. Derfor har regjeringen slått fast i Jeløya-plattformen at overskuddsflytting skal forebygges ved å sikre skattegrunnlaget, og at Norge fortsatt skal være en pådriver internasjonalt for langsiktige og prinsippbaserte fellesløsninger mot skatteflukt.

I dag vedtar et flertall i Stortinget en ytterligere understreking av arbeidet mot skatteflukt. Jeg ser fram til regjeringens videre innsats i dette arbeidet, men jeg vil samtidig advare mot det løpet vi ser fra de såkalte utålmodige. Vi må unngå en situasjon der vi innfører skatter og avgifter som hver for seg virker veldig ålreite og gode for å løse en gitt situasjon, men som til sammen kan lage et lappeteppe av skatter og avgifter som ikke vil få oss nærmere målet, og kanskje til og med heller gi oss proteksjonisme mot nyetablering av andre virksomheter.

Elin Rodum Agdestein (H) [17:03:38]: Jeg vil takke alle sammen for en veldig god debatt og mange gode innlegg. Det er, som flere har sagt, viktig for bærekraften i norsk økonomi framover at vi beskytter skattegrunnlaget vårt. At alle som skaper verdier i et samfunn, også bidrar med sin rettmessige andel av skatt til fellesskapet, er viktig ut fra et rettferdighetsprinsipp, men det er også avgjørende for at vi skal kunne finansiere viktige velferdsformål framover.

Økonomisk bærekraft handler likevel ikke bare om å skatte mer, men også om å skape mer. Det hører med i denne debatten at den digitale økonomien er i sterk vekst i Norge. Det er mange norske gründere som etablerer spennende virksomheter i den type virksomhet som vi debatterer i dag. Både i gründerbedrifter og i internasjonale selskaper som er lokalisert til Norge, er det altså flere tusen arbeidsplasser som bidrar med sin del av skattegrunnlaget til Norge. Det er også et stort potensial for økt vekst og verdiskaping i denne bransjen, og det er en vekst som vi skal legge til rette for.

Når det gjelder bildet som forsøkes skapt her nå av en passiv regjering, mener jeg det bør korrigeres. Jeg synes det er urimelig. Regjeringen jobber aktivt internasjonalt og er en pådriver. Norge er faktisk et av de landene som bidrar mest i de arbeidsgruppene som OECD har i gang via den forsterkede OECD-delegasjonen Norge har i Paris. I EU har vi selvfølgelig færre muligheter som ikke-medlem, men det forhindrer ikke at det jobbes aktivt på de arenaene Norge har tilgang til, og via de medlemslandene vi har et godt samarbeid med.

Vi skal ha respekt for at det å utarbeide et nytt, felles internasjonalt skatteregelverk er komplisert. Det er ikke noen kvikkfiks her, ikke noen snarveier til nasjonale og internasjonale løsninger, som enkelte i debatten har tatt til orde for. Men samtidig, med den store politiske viljen som er internasjonalt, er det grunn til optimisme når det gjelder OECDs muligheter til å finne fram til løsninger, nye skattemodeller, som kan få bred tilslutning internasjonalt.

Per Espen Stoknes (MDG) [17:06:27]: Jeg ba om ordet for å avslutte denne debatten med en utfordring. Først vil jeg berømme regjeringen for alt det Norge gjør i internasjonale fora for å være en aktiv bidragsyter til å få på plass disse internasjonale koordinerte løsningene. Det haster, for FN anslår at det årlig unndras over tusen milliarder dollar ved hjelp av den type skatteplanlegging. Så utfordringen er: Hvor lenge vil regjeringen og regjeringspartiene være fornøyd med at Norge er en aktiv bidragsyter til internasjonalt samarbeid? Skal vi møtes igjen om ti år og ha denne debatten på nytt, eller vil Norge prøve ut modeller som også kan få internasjonale etterfølgere, en type forbilde-effekt, før det har gått ti år?

Spørsmålet er altså – igjen: Skal vi vente ti år, tjue år? Hvor lenge vil regjeringen vente på at det internasjonale kommer på plass, før man gjør noe?