Stortinget - Møte torsdag den 22. mars 2018

Dato: 22.03.2018
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 184 S (2017–2018), jf. Dokument 18 (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [12:42:46]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Rapport til Stortinget fra Stortingets granskingskommisjon for brannen på Scandinavian Star (Innst. 184 S (2017–2018), jf. Dokument 18 (2016–2017))

Talere

Svein Harberg (H) [] (ordfører for saken): Om to uker er det 28 år siden den grusomme natten, siden katastrofebrannen på «Scandinavian Star». 159 mennesker døde. Katastrofen berørte et helt folk, men først og fremst overlevende, etterlatte og pårørende. Det har vært mange, lange år med undersøkelser og granskinger. Det har vært mange og lange år og mange skuffelser for alle dem som ønsker seg svar på hva og hvem som utløste hendelsene denne skjebnesvangre natten. Overlevende, etterlatte og pårørende har vært i en krevende situasjon, og det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål.

Jeg vil starte med å si at selv om komiteens medlemmer nok ikke fullt ut kan sette seg inn i hvordan dette føles, har det i hele komiteens arbeid vært uttrykt medfølelse for dem som ble så sterkt berørt av brannen, både i april 1990 og i tiden etterpå, og det er viktig for meg å få uttrykke denne medfølelsen også i dag.

Jeg vil takke komiteens medlemmer for godt samarbeid i en vanskelig sak. Det har vært krevende å sette seg inn i et svært omfattende materiale. Det har vært krevende å bli minnet om de grusomme timene, og det har vært svært krevende å bli møtt med kravet om at vi må finne svar. Komiteen har derfor valgt å bruke god tid på denne saken. En samlet komité har gjort et grundig arbeid og på den måten vist respekt for dem som har villet møte komiteen.

Komiteens oppgave er å behandle rapporten fra granskingskommisjonen som Stortinget besluttet etablert våren 2015. Kommisjonens rapport ble overlevert til Stortinget før sommeren 2017. Det er ikke slik at komiteen skal drive sin egen gransking, men det har likevel, og selvfølgelig, vært naturlig å gjøre grundig utsjekk av flere av de teorier og konkrete påpekninger som har blitt løftet av de grupper vi har møtt.

Komiteen har møtt alle de grupperinger av berørte som har ønsket å møte komiteen, og komiteen har lagt vekt på å gi dem god anledning til å frambringe sine betraktninger omkring selve hendelsen, oppfølgingen etter katastrofen og oppfølgingen fram til i dag. Komiteen har hatt høring i saken, men også utover det hatt egne møter med de forskjellige gruppene for å gi mulighet for videre utdyping av tilbakemeldinger. Dette har gitt mange innspill til komiteens arbeid. Komiteen har møtt Støttegruppen for etterlatte og overlevende etter mordbrannen på «Scandinavian Star» og Stiftelsen etterforskning av mordbrannen «Scandinavian Star» flere ganger. Komitélederen og saksordføreren har møtt den danske støtteforeningen etter «Scandinavian Star» og enken etter en identifiserbar dansk statsborger som tidligere ble utpekt som mulig brannstifter.

Dialogen med disse gruppene har avklart fire tema som har vært hovedfokus i komiteens videre arbeid:

  • rederansvar, eierskap og økonomiske forhold knyttet til dette

  • brannforløp og årsak

  • offentlig oppfølging av overlevende, etterlatte og pårørende

  • offentlig oppfølging av sjøsikkerhet

Både interessegruppene, kommisjonen og komiteen synes å være enige om følgende:

Det har vært flere branner om bord i skipet. Dette er branner som etter all sannsynlighet ikke har oppstått av seg selv eller av tekniske årsaker.

Selv om offentlige myndigheters oppfølging i den akutte fasen i all hovedsak ga et godt tilbud, er det åpenbart at det på dette tidspunkt var liten erfaring som dannet grunnlag for oppfølging over tid.

Tragedien skjedde i en tid med store mangler i kravene til sjøsikkerhet sett i forhold til de krav som gjelder i dag.

Ansvarsforholdene rundt skipet viste seg å være uklare.

Granskingen etter tragedien var krevende på mange måter. Gjennom det at skipet var i rute mellom Danmark og Norge, ble to land involvert. I tillegg ble Sverige en del av dette siden skipet ble tauet inn til havn i Sverige, og brannen håndtert av personell derfra. Det ble gjort en avtale om at Danmark skulle håndtere etterforskning av forhold rundt eierskap, driftsansvar og eventuelle økonomiske motiver, og at Norge skulle etterforske rundt brannen og de tekniske funksjoner.

Komiteen er blitt møtt med at det skulle være økonomiske motiver som lå til grunn for katastrofebrannen. Dette spørsmålet er håndtert av dansk etterforskning og rettssystem, og komiteen merker seg at det ikke er kommet fram opplysninger omkring dette som ikke fra før har vært kjent for kommisjonen. Siden det foreligger en fellende dom i dansk rett, anser vi ikke dette som et sentralt tema for den norske granskingen.

Angående brannforløpet er komiteen møtt med omfattende teorier om hva som kan ha skjedd, og om hva som ikke kan ha skjedd. Også på dette området registrerer komiteen at de opplysninger vi er blitt konfrontert med, ikke tilfører noe nytt eller påpeker noe annet enn opplysninger kommisjonen har hatt med i sin gransking. Komiteen har brukt mye tid på dette tema og opplever at ulike kompetansemiljøer konkluderer forskjellig. Skipsbranner er krevende og uforutsigbare, og avstand i tid til selve hendelsen gjør det ekstra krevende.

Det har vært fint å oppleve det engasjement vi har blitt møtt med gjennom møtene med disse gruppene for at vi som samfunn må lære av tragedien, gjøre alt vi kan for at det ikke skal skje igjen, og ikke minst at dersom det skulle skje, må vi ha på plass gode rutiner for aksjon og oppfølging. Komiteen har i henhold til forretningsordenen sendt kommisjonens rapport til regjeringen for uttale og fått svar fra justis- og beredskapsministeren på dette. Komiteen har i tillegg bedt om utdyping fra næringsministeren på hva som er fulgt opp med hensyn til sjøsikkerhet.

Det synes klart at denne tragedien åpenbart ga erfaring som grunnlag for bedring i senere hendelser som har krevd offentlig oppfølging. Oppfølgingen av alle de mennesker som ble berørt etter tragedien, har vist store mangler i overføringen av ansvar mellom statlig og umiddelbar hjelp og kommunal hjelp i hverdagen. Ikke minst har det vært mangelfull forståelse for at en slik tragedie, i kombinasjon med stadige påminninger gjennom etterforskning og gransking, fremdeles er svært belastende. Langtidsvirkningene synes også å være undervurdert. Det er all grunn til å tro at dette er erfaring som vil bli tatt med i videre etablering av kriseberedskap, sammen med erfaringer fra andre hendelser. Den intervjubaserte undersøkelsen blant berørte er et viktig bidrag til dette. Jeg vil også minne om at det er etablert fem regionale ressurssentre om traumatisk stress, og det er utarbeidet veiledere for oppfølging ved katastrofer.

Når sjøsikkerhet skal følges opp etter en slik tragedie, er det viktig å huske at vi så mange år etterpå snakker om en helt annen tidsalder når det gjelder skipskonstruksjon, bruk av materialer, alarmsystemer, opplæring av mannskap og lovgivning. Det er bra.

I svarbrev fra næringsministeren er det pekt på at skipstrafikk i dag er underlagt helt andre krav enn det som var gjeldende i 1990, og at erfaringene fra «Scandinavian Star» har bidratt til kunnskap som grunnlag for endringer. I 2007 kom det en helt ny skipssikkerhetslov som har som formål å trygge liv, helse, miljø og materielle verdier ved å legge til rette for god skipssikkerhet og sikkerhetsstyring. I 2013 trådte skipsarbeidsloven i kraft, en lov som også har stor betydning for sikkerheten til sjøs. Komiteen har likevel et behov for å påpeke at det synes å være en klar lærdom at det vil være avgjørende for framtiden å ha klare grenseoppganger for ansvarsforholdene mellom eier, leier og driftsselskap ved transport til sjøs. Dette er helt nødvendig for å skape trygghet og forutsigbarhet rundt eventuelle hendelser.

Avslutningsvis i sitt arbeid ba komiteen om et møte med granskingskommisjonens leder for å få klarhet i hvordan de har behandlet og undersøkt de spørsmål og teorier de, som komiteen, er møtt med. Komiteen opplevde å få gode og velbegrunnede svar på sine spørsmål og forståelse for at kommisjonen har arbeidet grundig.

Komiteen har konkludert med at de stiller seg bak kommisjonens konklusjoner.

Komiteen håper alle parter føler de er blitt tatt på alvor og har blitt respektert. Komiteens konklusjon vil nok ikke tilfredsstille alle, i hvert fall ikke på alle områder, men det har vært komiteens oppgave å vurdere kommisjonens konklusjoner i en helhet. For komiteens del har et svært viktig innspill i denne helheten vært tilbakemeldinger fra berørte om at det også må være riktig på et tidspunkt å avslutte saken.

En samlet komité finner det lite sannsynlig at det 28 år etter ulykken kan frambringes nye og avgjørende fakta, og anser det på bakgrunn av dette og av hensyn til berørte som ønsker at saken nå må avsluttes, lite hensiktsmessig at Stortinget setter i verk videre undersøkelser i saken.

Jeg synes det er viktig å gjenta og presisere en unnskyldning til etterlatte etter den identifiserbare passasjeren som uten vitneobservasjoner eller tekniske bevis ble utpekt som mulig brannstifter uten mulighet for kontradiksjon. Det var uheldig at dette også ble tatt med i en tidligere behandling av saken i Stortinget. Jeg ser fram til at Stortinget i dag samler seg bak denne unnskyldningen.

Komiteen stiller seg også bak og vil følge videre ønsket fra de berørte om at vi må lære av det som har skjedd. Komiteen vil igjen uttrykke medfølelse overfor alle berørte for de påkjenninger både tragedien og etterforskning har påført dem, og ikke minst det utfordrende i at flere spørsmål etter 28 år fortsatt ikke er besvart.

Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder): Bakgrunnen for den alvorlige saken vi behandler i dag, er – som saksordføreren sa – en forferdelig katastrofe som har preget det norske samfunn, og preget livet til enkeltmennesker i det norske samfunn, helt siden 1990. Jeg vil takke saksordføreren for et grundig arbeid med saken, godt samarbeid med komiteen og ikke minst en grundig gjennomgang her nå. Jeg understreker særlig at den medfølelsen saksordføreren ga uttrykk for, er noe som det er en samstemt holdning til i komiteen.

Jeg vil også takke for de mange innspill vi har fått – fra etterlatte, fra interesserte som har engasjert seg i å prøve endelig å finne svar. Vårt arbeid har basert seg på kommisjonens rapport, men det har vært nyttig for å kunne ettergå kommisjonens rapport at vi har fått så grundige innspill som vi har fått. To av temaene som har vært sentrale, er spørsmålet om eierskap, rederansvar, som saksordføreren var inne på, og det andre er knyttet til brann og brannforløp.

De mange grundige innspillene vi har fått, har – som saksordføreren sa – gitt grunnlag for enda en gang å spørre kommisjonens leder, med faglig assistanse, og få etterprøvd påstandene og om de er grundig nok vurdert av kommisjonen. Vi har fått grundige svar på det – at dessverre er det så langt en kan komme i avklaring på noen av spørsmålene, men at det heller ikke er sånn at en kan påvise et annet hendelsesforløp enn det kommisjonen la til grunn.

Mange av de innspillene vi har fått, har vært – som saksordføreren sa – innspill som handler om hvorvidt dette vil gjøre en forskjell. Har vi lært noe? Kan vi ta med oss noe så det ikke skjer ulykker i framtida, og at vi i framtida håndterer ulykker på en bedre måte? Ikke minst er det grunn for offentlige myndigheter til å ta selvkritikk knyttet til helseoppfølging, særlig i den langtidige helseoppfølging, som Stortingets første behandling understreket, men som mange føler ikke har vært god nok. På det området har utviklingen senere, bl.a. med erfaringene fra denne katastrofen, bidratt til at det å bygge kriseteam, det å bygge apparater som tar seg av det umiddelbare, er blitt betydelig endret, og at den langsiktige oppfølgingen av helse skal være forbedret.

Så er det det andre om sjøsikkerhet, og det er et område der vi via kommisjonen har fått en gjennomgang av de endringer som har skjedd. Det har skjedd endringer i lov, det har skjedd endringer i forskrifter, og ikke minst var det viktig for oss i oppfølgingen å forsikre at de lov- og forskriftsendringene også faktisk fører til en praksisendring, at det blir etterprøvd at de nye reglene blir fulgt. Det har vi fått gode svar på, som saksordføreren var inne på.

Det betyr ikke at en ikke ytterligere kan utvikle sjøsikkerheten, og der vil jeg spesielt understreke det som også saksordføreren var inne på, knyttet til eierskapsspørsmål. Det er nødvendig gjennom norske skipsregister, norske regler, men ikke minst i internasjonalt samarbeid og internasjonale avtaler å få på plass garantier for at vi skal vite hvem som sitter med ansvaret for det enkelte skip.

Vi har også hørt mange gode innspill og fått anledning til å etterprøve dem overfor kommisjonen. Politiet undersøkte også saken om igjen i 2014–2016 uten å finne grunnlag for noen ny påtale, noe som selvfølgelig er en vond konklusjon, siden vi alle så gjerne skulle ha visst enda mer presist hvem som gjorde hva, og hvorfor det som skjedde, skjedde.

Jeg slutter meg til saksordførerens spesielle beklagelse, særlig fordi det i stortingsdokumenter i behandlingen av saken i 1991 kunne identifiseres en mistenkeliggjort gjerningsmann. Kommisjonen sier nå klart at det ikke var grunnlag for den mistanken.

Det er en tung sak, og det er tungt ikke å kunne gi alle svar. Det er godt å kunne ta med de innspillene som har handlet om å forbedre helseoppfølging, forbedre sjøsikkerhet, forbedre det offentliges evne til å takle slike situasjoner. Og med det gir jeg min fulle tilslutning til den innstilling som saksordføreren har redegjort for.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her overtatt presidentplassen.

Mazyar Keshvari (FrP) []: Natt til lørdag 7. april 1990 ble 159 mennesker drept av en eller flere ukjente gjerningsmenn ombord i «Scandinavian Star» som følge av ildspåsettelse flere steder på båten. Omstendighetene rundt mordbrannen har vært svært omdiskutert, og mange har med rette ikke slått seg til ro med den politietterforskning og de kommisjoner som tidligere har vært nedsatt. Det er forståelig at svar er etterlyst, og det er vondt at en slik grotesk forbrytelse ikke er fullt ut oppklart.

Da Stortinget i mai 2015 vedtok å oppnevne en uavhengig granskningskommisjon, var det for å forsøke å finne ut av hva som faktisk skjedde denne natten og vurdere videre oppfølging av saken, herunder ivaretakelse av de overlevende og pårørende. Kommisjonen skulle ikke se på de strafferettslige sider, siden dette ble gjennomført ved politiets etterforskning, som ble gjenopptatt i 2014. Dermed var saken under etterforskning da granskningskommisjonen ble nedsatt.

Når det gjelder brannforløpet, har kommisjonen særlig sett på forhold som har vært omstridt i tiden etter brannen. Et av de forhold som har vært mest omstridt, er selve brannforløpet. I den første granskningsrapporten ble det lagt til grunn at det var to arnesteder til brannen, og at det var tilstrekkelig med brennbart materiale om bord til at det kunne brenne så lenge som brannen faktisk varte. Stiftelsen etterforskning av mordbrannen Scandinavian Star mener at det har vært flere arnesteder om bord, og at det må ha vært tilført brennbart materiale for at brannen skulle få det omfang og vare så lenge som opp mot 38 timer. Det ble hevdet at brannen har flyttet seg rundt i fartøyet på en unaturlig måte, og at den eneste forklaringen på dette er at det er tilført brennbar væske.

Vi har som folkevalgte ingen forutsetninger for eller spesialkompetanse til å vurdere om den ene eller den andre forklaring på hva som faktisk hendte, er riktig eller gal, men vi har merket oss at granskningskommisjonens ekspertise mener at brannene om bord i skipet kan ha skjedd som følge av varmespredning via stålkonstruksjonen. I tillegg sviktet deler av den konstruktive brannsikkerheten. Sammen med manglende brannbekjempelse i tidlig fase medførte dette at brannen raskt kom ut av kontroll og spredte seg til store deler av skipet. Siden skipet ble hugd opp i 2004, får vi vel aldri noe klart svar på hvordan brannen kunne få det omfang den fikk. Det har gjennom årene versert en rekke teorier om at brannutviklingen på «Scandinavian Star» ikke skyldtes naturlig følgebrann, men bevisste sabotasjehandlinger fra mannskap om bord i båten.

Fremskrittspartiet har merket seg at granskningskommisjonen ikke har funnet holdepunkter for noen av de sabotasjeteorier som har vært framsatt. Vi har ingen forutsetninger for å bestride konklusjonen som kommisjonen trekker, men er ydmyke for at andre plausible forklaringer også kan være mulig.

Når det gjelder oppfølgingen av pårørende, har vi merket oss at mange selv i dag har ettervirkninger av «Scandinavian Star»-brannen. Heldigvis har mye endret seg siden den gang, basert på denne brannen og andre alvorlige hendelser som Jotun-brannen, Aleksander L. Kielland-ulykken og Partnair-ulykken – for å nevne noen.

En nasjonal helseberedskapsplan ilegger Helsedirektoratets ledelse et overordnet ansvar for koordinering ved de aller fleste større nasjonale hendelser, og Helsedirektoratet har utgitt veiledere og retningslinjer for både psykososial og somatisk ivaretakelse etter kriser, ulykker og katastrofer. Kommunene og spesialisthelsetjenesten har fått klarere ansvar for oppfølging av denne type hendelser. Fremskrittspartiet deler en samlet komités vurdering om at dagens kunnskap og rutiner sikrer en langt bedre langtidsoppfølging av berørte etter en katastrofe, enn før.

Når det gjelder sjøsikkerheten, viser vi til granskningskommisjonens gjennomgang, som viser at en stor del av Schei-kommisjonens anbefalinger er gjennomført i norsk rett. Passasjerferger har derfor forhåpentligvis blitt tryggere over tid, slik at vi unngår slike hendelser i framtiden.

Når det gjelder politiets behandling, har de ikke funnet tekniske bevis som kan bekrefte sabotasjeteoriene. Politiets etterforskning har heller ikke resultert i nye opplysninger som tyder på at det var forhold ved overdragelsen eller forsikringen av skipet som kunne danne grunnlag for en økonomisk motivert brannstiftelse. Vi finner det, i likhet med politiet og påtalemyndigheten, lite sannsynlig at en ny granskning eller utredning vil kunne frambringe nye og avgjørende fakta i saken om «Scandinavian Star». Samtidig innser vi at etterforskningen i den innledende fasen kunne vært utført bedre og bredere.

Fremskrittspartiet vil, i likhet med resten av komiteens medlemmer, uttrykke sin fulle forståelse for at ikke alle berørte parter blir fullstendig tilfreds med granskningsrapportene om «Scandinavian Star», men vil samtidig gi støtte til ønsket om at denne saken nå kan få sin avslutning hva angår Stortingets behandling. Vi vil også uttrykke forståelse for den frustrasjon, fortvilelse, sinne og sorg berørte og etterlatte har følt og føler som et resultat av at saken ikke fullt ut er oppklart, og at gjerningsperson eller gjerningspersoner ikke er stilt til ansvar og domfelt.

Denne saken har vært en av de vanskeligste sakene jeg har vært borti som politiker. Jeg mener den har vært veldig viktig, og jeg vil berømme både saksordføreren og komitélederen sammen med resten av mine kollegaer i komiteen for å ha behandlet denne saken med den respekt den fortjener – hatt tålmodighet og brukt den tid, forståelse og nødvendig fintfølelse for å behandle en så krevende sak.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg vil slutte meg til dei føregåande innlegga og takke saksordføraren for ein grundig jobb.

Vi kjenner denne enorme katastrofen – 159 personar døde, 24 av dei barn. Organisasjonane til dei pårørande har vore utrøyttelege i arbeidet med å finne sanninga. Det gjeld stiftinga for etterforsking av brannen, Støttegruppa for dei etterlatne og overlevande og også andre enkeltpersonar. Vi her i Stortinget skuldar dei ein enorm takk for det arbeidet dei gjennom mange år har gjort. Eg vil gi ros for innsatsen, pågangsmotet, seriøsiteten og grundigheita som spesielt desse to organisasjonane har stått for gjennom mange år. Det er grunnlag for å hevde at utan innsatsen deira hadde politiet neppe tatt opp igjen etterforskinga, og Stortinget hadde neppe gjennomført denne granskinga på nytt. Det er noko til ettertanke, både for politiet og for Stortinget.

Parallelt med at Stortinget oppretta ny gransking, tok politiet opp att saka. Etter to år med nye undersøkingar og ny gjennomgang av tidlegare analysert materiale var politiet sin konklusjon at det ikkje var mogleg å føre bevis som kan få nokon tiltalt og dømd for mordbrannen natt til 7. april 1990. Det er ei beklageleg avgjerd.

Den rettslege oppfølginga av «Scandinavian Star» har vore ein tragedie. Eg har full forståing for at etterlatne og pårørande føler sinne over avgjerda til politiet. Også i politiet er skuffelsen stor blant dei mange dedikerte politifolka og sivile etterforskarar som har forsøkt å granske drapa kritisk. Politiet var jo ikkje i tvil om at dei stod overfor eit grovt brotsverk, at brannen reint faktisk var påsett, og at eldspåsetjinga kosta 159 menneske livet, men dessverre lykkast dei ikkje å finne ut av det.

No er det 28 år sidan brotsverket skjedde, og Stortingets andre gransking er eit faktum. Komiteen har gått kritisk gjennom arbeidet til kommisjonen. Vi har sjekka ut arbeidet til kommisjonen med det som har kome av innspel frå ulike aktørar. Svara har vore oppklarande. Vi har dessverre ikkje funne grunnlag for vidare gransking frå Stortingets side. Vi står difor i ein situasjon der vi må vurdere om vi skal gå vidare.

Det avgjerande no framover er at vi verkeleg tar den tunge lærdommen av «Scandinavian Star» til følgje – i oppfølginga til politi og rettsvesen, i oppfølginga til spesialist- og kommunehelsetenesta, beredskap i akutte fasar, oppfølging av pårørande og overlevande i akutte fasar, i helsestell, velferd og andre tenester, i sjøsikkerheit. På mange av desse områda har det vore store forbetringar, men det er framleis slik at det er svært uoversiktlege og uklare ansvarsforhold til sjøs, og det er framleis slik at forhold rundt sjøsikkerheit kan betrast.

Saman med resten av komiteen vil eg til slutt beklage overfor familien, spesielt overfor enka etter den personen som blei identifisert ved tidlegare behandling i 1991, for den urettmessige skuldinga som blei retta mot den personen.

Steinar Ness (Sp) []: Den tragiske brannen på «Scandinavian Star» i 1990 gjorde eit sterkt inntrykk på oss alle. Sjølv om vi er eit stort land, er vi eit lite folk. Dei som mista nære og kjære, fekk livet sitt endra for alltid.

Mange har i ettertid stilt spørsmål om korleis dette kunne skje. Det er rett å gjere, både for å klargjere ansvarsforholda omkring denne tragiske brannen og for å trekkje lærdom for framtida. Det er viktig å streke under at Stortinget har teke dei spørsmåla som har vorte stilte, på stort alvor. Saksordføraren har på ein ryddig og særs god måte gjort greie for det omfattande arbeidet som har vorte gjort for å få fram fakta og klare svar. Det er lite å leggje til og ikkje noko å trekkje ifrå.

Komiteen ser det som lite sannsynleg at nye granskingar eller utgreiingar vil kunne bringe fram nye og avgjerande fakta i saka. 28 år har gått – det var så langt det var mogleg å kome. Så er det viktig framover at styringsverket og dei som driv sjøtransport, tek lærdomane etter denne tragiske hendinga på alvor og følgjer opp. Ein lærdom frå denne og andre tragiske hendingar i historia til nasjonen vår tilseier at politiet må gjere grundige granskingar og følgje opp alle spor i etterkant av slike hendingar, slik at ein får klarlagt dei faktiske forholda og ikkje må granske og granske i fleire tiår etter. Det fortener alle som er involverte.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Brannen på «Scandinavian Star» er en av de største katastrofene vi har hatt i etterkrigstiden. Det er mange som sitter igjen med dype sår. Brannen har skapt mye savn og smerte. Brannen står som et mørkt kapittel i vår historie. For mange pårørende og overlevende er det en hendelse som aldri vil slippe taket. Jeg tror alle som har forsøkt å finne ut hva som skjedde den fredagen i 1990, har hatt ett viktig mål for øyet, nemlig å få fakta på bordet, slik at det kunne bli litt lettere å legge det vonde bak seg. Jeg tror alle involverte har ønsket å få fram fakta om hva som virkelig skjedde. Dessverre har det vist seg å være vanskelig å danne seg et fullstendig bilde av det hele.

I etterkant av brannen var det som kjent norsk politi som etterforsket saken. Personen som politiet antok var gjerningsmannen, omkom selv i brannen, og saken ble henlagt. Det ble så inngått avtale om at Danmark skulle etterforske brudd på skipssikkerheten, og Høyesterett avsa sin dom i november 1993. Tre personer ble dømt, deriblant rederen og kapteinen om bord, for brudd på sikkerheten.

I 1996 kom det fram nye opplysninger som medførte at Støttegruppen etter «Scandinavian Star» anmodet om gjenopptagelse av rederansvaret, men det ble avvist på grunn av foreldelsesfrister i Danmark. Men de ga ikke opp håpet om at de fakta som de hadde skaffet, skulle bli gjenstand for etterforskning eller granskning. Siden den gang har også mange nye opplysninger kommet fram. Tiden har gått, og kamper er blitt kjempet.

I dag står vi her med en rapport til Stortinget etter at Stortinget ba om en sånn rapport. Mandatet ble også gitt av Stortinget. Kommisjonen skulle selvsagt ikke ta stilling til spørsmål om strafferettslig ansvar, noe de heller ikke har gjort. Kommisjonen skulle vurdere om de faktiske forholdene som det er blitt redegjort for under Stortingets tidligere behandling av brannen, gir et korrekt og fyllestgjørende bilde. Nå har vi fått rapporten. I komiteen har vi hatt høringer i saken, hvor Støttegruppen og stiftelsen har blitt lyttet til.

Noen opplever kanskje at nye runder åpner gamle sår. Det har jeg forståelse for. Det kan være vondt. Andre opplever kanskje at det har vært helt nødvendig å ta en ny runde. Det kan være ulike opplevelser. Det har jeg også respekt for. Ikke alle spørsmål kan besvares, dessverre, og det vil for alltid være noen ubesvarte spørsmål forbundet med den store tragedien 7. april 1990. Men vi skal ta lærdom av det som skjedde. Vi skal lære at den type hendelser må møtes på en bedre måte, mer profesjonelt og ikke minst med en tettere oppfølging fra myndighetenes side overfor dem som ble rammet.

Gjennom den innstillingen som hele komiteen står bak, ligger det en viktig erkjennelse av at ikke alle berørte parter nok vil bli fullstendig tilfreds med granskningsrapportene om «Scandinavian Star». Komiteen har forståelse for dette. Jeg har forståelse for dette. Jeg har samtidig forståelse for ønsket om at denne saken nå kan få sin avslutning. Det vil si – for alle som er rammet av og berørt av det som skjedde, vil saken aldri få en avslutning. Den vil leve i kroppen og i minnene, og den vil alltid være en del av historien som verken kan eller skal glemmes. Noen ny granskning vil ikke bøte på dette dessverre. Derfor er jeg og Kristelig Folkeparti, i likhet med resten av komiteen, enig med politiet og påtalemyndighetene i at det er lite sannsynlig at ny granskning eller utredning vil kunne frembringe nye og avgjørende fakta i saken om «Scandinavian Star». Derfor stiller også Kristelig Folkeparti seg bak forslaget til vedtak som ligger i innstillingen. Jeg vil ellers vise til saksordførerens gode og grundige gjennomgang av saken.

Statsråd Bent Høie []: Jeg vil vise til saksordførerens innlegg, innleggene ellers og innstillingen fra en samlet komité og på vegne av regjeringen slutte meg til den medfølelsen med de berørte som er uttrykt der.

De overlevende og etterlatte etter «Scandinavian Star» reiser berettiget kritikk mot den psykososiale oppfølgingen i tiden etter katastrofen. I rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, om erfaringer og helse hos overlevende og etterlatte påpekes det klart og tydelig at brannen hadde store konsekvenser for mange, og at tilfredsheten med hjelpeapparatet var lav. Det er beklagelig og trist at så mange ikke har fått hjelp de har hatt behov for, og at de helsemessige konsekvensene har blitt store for enkeltmennesker. Jeg vil også derfor benytte denne anledningen til å gi uttrykk for min medfølelse med de overlevende og etterlatte. Selv om det nå er 28 år siden denne tragiske hendelsen, har undersøkelsen fra NKVTS vist at helseplagene for mange har vedvart. Det er noe vi må lære av.

Samtidig er det viktig å si at oppfølgingen var basert på den tids gjeldende regelverk, kunnskap og erfaringer. Derfor er jeg svært glad for at Grete Holen fra Støttegruppen for overlevende og etterlatte etter «Scandinavian Star» i komitéhøringen understreket viktigheten av å lære av erfaringene etter katastrofen. Det er også min erfaring i møte med andre som har blitt rammet av katastrofer, eller har blitt rammet av feil og mangler i helsetjenesten, at de har et genuint ønske om at deres negative erfaringer skal føre til noe positivt for andre, og at andre ikke skal oppleve det samme. Holen løftet i sitt innlegg i høringen bl.a. fram betydningen av proaktiv og langsiktig oppfølging og sammenhengen mellom hjelpetilbud, helsetilstand og tillit til hjelpeapparatet.

Erfaringene som synliggjøres i NKVTS’ rapport, har vært svært viktige i arbeidet med å utvikle den psykososiale beredskapen i Norge i tiårene etter «Scandinavian Star». Erfaringene fra «Scandinavian Star»-katastrofen og andre alvorlige hendelser etter 1990, som terrorangrepet 22. juli, ligger til grunn for flere vesentlige endringer i kunnskapsgrunnlaget for og organiseringen av den psykososiale beredskapen i Norge.

Nasjonal helseberedskapsplan gir Helsedirektoratet et overordnet ansvar for koordinering ved de aller fleste større hendelsene. Det skal forhindre den manglende koordineringen av hjelpeinnsatsen som overlevende og etterlatte opplevde i tiden etter akuttfasen.

Gjennom utgivelse og oppdatering av veiledere og retningslinjer for både psykososial og somatisk ivaretakelse etter kriser, ulykker og katastrofer har Helsedirektoratet både tydeliggjort kommunenes og spesialisthelsetjenestens forpliktelser og hva som er å anse som beste praksis for oppfølging. Fra 1. januar i år trådte også endringene i helselovgivningen i kraft. Nå er det tydeliggjort at kommuner har plikt til psykososial beredskap og oppfølging. Tilsvarende som for kommunene foreligger det en plikt for helseregionene til å ha en forberedt helseberedskap på sitt område samt bistandsplikt ved ulykker.

Det er ingen tvil om at vi har lært av «Scandinavian Star»-ulykken, katastrofen som rammet, og andre store og alvorlige hendelser siden 1990, og at psykososial beredskap og oppfølging er mer kunnskapsbasert, systematisk, proaktiv og langvarig i dag.

Samlet sett håndterte helsetjenesten hendelsene den 22. juli på en bedre måte. Samtidig viser erfaringene fra oppfølgingen av overlevende og etterlatte etter terrorangrepet 22. juli at det fortsatt er behov for å utvikle både kunnskapsgrunnlag og systematikk i psykososial oppfølging. Og selv om en rekke oppfølgingstiltak er iverksatt, også etter dette, er enhver hendelse unik. Jeg mener likevel at vi i dag har et samlet sett langt bedre og mer helhetlig system, med klarere ansvarslinjer, som gjør oss langt bedre rustet til å møte større hendelser.

Stortingets behandling i dag er en avslutning fra myndighetenes side knyttet til denne katastrofen. Men lærdommene fra «Scandinavian Star»-katastrofen kommer vi aldri til å bli ferdige med.

Magne Rommetveit (A) []: Tragedien med det som skjedde på «Scandinavian Star», viser kor katastrofal ein brann på eit skip kan vera. Dessverre er det slik at regelverksendring for å oppnå betre sjøsikkerheit ofte skjer i etterkant av alvorlege hendingar. Tragiske hendingar som «Estonia»-ulukka, «Sleipner»-havariet og som her, «Scandinavian Star», har kvar for seg – og samla – prega arbeidet med sjøsikkerheit i dei etterfølgjande åra.

Og det har kome store endringar i regelverk for passasjerskip etter tragedien med «Scandinavian Star». Ved å ta lærdom av slike hendingar kan det gjennomførast tiltak og innførast nytt regelverk for å hindra at noko tilsvarande kan skje igjen.

Schei-kommisjonens tilrådingar kan i hovudsak delast inn i område som gjeld:

  • skipets konstruksjon

  • opplæring av mannskapet

  • drifta av skipet

  • styresmaktenes tilsyn med skipet

Alle desse områda er viktige dersom tillaup til brann eller annan naudsituasjon skal handterast på best mogleg måte.

«Scandinavian Star» lærte oss kor viktig det er at tillaup til brann vert oppdaga tidleg for å hindra spreiing. Deretter må brannen kunna verta kjempa ned så effektivt som mogleg. Då er skipet sin konstruksjon, val av materiale og installering av sløkkesystem svært viktig. Vidare må mannskapet vera trena for å kunna handtera slike situasjonar, både ved å kunna sløkkja brannen og også ved å kunna hjelpa passasjerar ved t.d. evakuering av skipet. Skipets innreiing må også vera laga slik at ei eventuell evakuering kan skje raskt og effektivt, og for redningstenesta er det viktig at det finst korrekt oversikt over dei som til kvar tid er om bord på eit skip.

For å minimera konsekvensane ved tillaup til brann stiller regelverket i dag krav til at bruken av brennbare materiale skal avgrensast, og på passasjerskip skal alle kledningar, underlag og himlingar vera av ikkje-brennbart materiale.

Reglane stiller i dag også krav til fastmonterte branndeteksjons- og brannalarmanlegg for å oppdaga røyk i rom, korridorar, trapper og rømmingsvegar. Og det er krav til sjølvlukkande branndører i bl.a. rømmingsvegar.

På passasjerskip er det også innført krav til automatisk sprinklaranlegg og nok brannhydrantar om bord til at ein skal kunna nå alle delar av skipet med to uavhengige vasstrålar, uansett kor på båten brannen skulle oppstå.

Når nye passasjerar kjem om bord, skal det gjevast sikkerheitsorientering på eitt eller fleire språk, og på skip der passasjerane skal vera i meir enn 24 timar, skal mønstring finna stad, og passasjerane skal då instruerast i bruk av redningsutstyr og korleis dei skal agera ved ein naudsituasjon. Det er også krav til at personell som skal rettleia passasjerar i beredskaps- og naudsituasjonar, beherskar eit skandinavisk språk i tillegg til engelsk.

Det finst også krav til hovudalarmsystem og trygge evakueringsvegar.

Kravet om at det skal vera patruljering om bord, brannrundar, er teke inn som eit separat krav i SOLAS, og øvingar skal planleggjast, gjennomførast og evaluerast jamleg.

Sjøfolkas kompetanse er viktig, og krava til sjøfolk er oppdaterte gjennom fleire endringar i den såkalla STCW-konvensjonen om normer for opplæring, sertifikat og vakthald. Det er òg innført grunnleggjande sikkerheitsopplæring for alle sjøfolk og vidaregåande opplæring med ekstra testing for offiserar.

Sjøfartsdirektoratet fører flaggstatskontroll med norske skip og gjennomfører elles hamnestatskontroll med utanlandske skip som går innom norske hamner.

Sjølv om dei tiltaka eg no har nemnt, ikkje er ei komplett liste over alle endringar som har vore oppigjennom åra, viser det i alle fall at det, nettopp basert på erfaringar og ny kunnskap etter «Scandinavian Star»-brannen og andre hendingar, har skjedd ei omfattande regelverksutvikling sidan 1990. I tillegg har også dei to hovudlovane som regulerer sjøsikkerheit, vorte nye. Sjødyktigheitsloven av 1903 har vorte erstatta av ein moderne tilsynslov, skipssikkerheitsloven, i 2007. Og i 2013 tredde skipsarbeidsloven i kraft, som erstatning for sjømannsloven frå 1975. Dette har vore den største reforma for norske sjøfolk sidan 1975, og det er opplagt at gode arbeidsvilkår for sjøfolk også har stor betydning for den samla sjøsikkerheita.

Brannen på «Scandinavian Star» og det tragiske utfallet denne fekk, har vore vond for mange lenge, og det vil vera vondt for mange også i tidene som kjem. Men oppi alt dette vonde er det også godt å registrera at storsamfunnet har lært og har reagert, ved at mykje har endra seg til det betre når det gjeld ikkje minst oppfølging av dei som vert ramma, og, som eg har vore inne på i innlegget mitt, at sjøsikkerheita har fått klart auka merksemd, noko som altså har resultert i at det gjennom skjerpa sikkerheitskrav og praksis har vorte tryggare å ferdast til sjøs, også på passasjerskip.

Jan Bøhler (A) []: Mordbrannen på «Scandinavian Star» berører veldig mange mennesker. I mitt nærmiljø møter jeg nesten daglig personer som fremdeles er sterkt berørt av dette, som mistet sine nærmeste. Vi hadde i blokka ved siden av to barn, én på ni år og én litt eldre, som mistet foreldrene sine. Det er klart at dette har satt sitt tunge preg på livet til veldig mange mennesker, etterlatte og pårørende, som lever med dette også i dag.

Dette er den største mordbrannen i norsk historie, og det krever at vi virkelig går dypt inn i det, noe vi heldigvis har gjort i de senere årene. Jeg vil understreke at medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen – jeg har merket det både i kontakten med dem og i måten man legger opp debatten her i dag – har engasjert seg personlig, på den måten som saken tilsier.

Jeg tror vi må ta inn over oss at det er mange som har sett hvor vanskelig det er at vi har hatt den største mordbrannen i nyere norsk historie og ikke funnet svar, og hvor vanskelig det er å leve med. Vi må ta inn over oss at det hele tiden vil kunne dukke opp nye spørsmål.

Det grunnleggende problemet er etter min mening at det ble gjort store feil i startfasen, og de feilene har man dratt med seg hele veien. Jeg tok opp disse feilene i en interpellasjon her i Stortinget den 28. november 2013. Det var noe av starten på – i hvert fall et bidrag til – prosessen som etter hvert førte til gjenopptaking av etterforskningen i politiet og til at Stortinget nedsatte en kommisjon.

En av de fire alvorligste feilene som ble gjort i starten, mener jeg var at man bestemte seg for å begrense etterforskningen til den første halvannen time av brannen og ikke de 38 timene brannen varte. Det ga grunnlag for mange spørsmål om hvorfor man ikke gikk inn i det, og hvorfor en rekke personer som hadde deltatt i slukningsarbeidet, ikke ble avhørt om hva de så, og hva de visste.

Når man i den første redegjørelsen til Stortinget sa at de økonomiske forholdene var avklart, og senere, da saken kom opp i Stortinget, sa om de økonomiske forholdene – om hvem som kunne ha interesse av eventuell forsikringssvindel, osv. – at det var private forhold og ikke hadde noe med selve mordbrannen å gjøre, er det klart at man sitter igjen med mange store spørsmål.

Man delte etterforskningen på den måten at danske myndigheter ga en politistasjon i bydelen Fredriksberg ansvaret for sjørett, sjødyktighet, rederansvar og dermed eierforhold, en politistasjon i Uddevalla hadde ansvaret for åstedet, og norsk politi ved Oslo politikammer hadde ansvaret for brannen og brannstiftelsen. Denne delingen av ansvarsforholdene i etterforskningen er noe jeg tror aldri ville blitt gjentatt i dag. Det er helt umulig å tenke seg at det kan være riktig å etterforske på den måten, og at man i dag kunne forsvart framgangsmåten – at man drev så mye på hvert sitt sted med grunnleggende ting som måtte ses i sammenheng.

Jeg mener vi må være klar over at her har det vært grunn til å reise store spørsmål senere. De som er rammet av dette, har dels slitt med alle de personlige problemene knyttet til å miste sine nærmeste, og dels følt at de har måttet leve med spørsmål som det er veldig vanskelig å forstå at samfunnet har latt stå ubesvart.

Det som aller mest låste arbeidet med etterforskningen, var konklusjonen om at den danske trailersjåføren var gjerningsmann. Han var faktisk angitt med fødselsdato i en stortingsmelding, noe kontroll- og konstitusjonskomiteen har tatt opp. Stortingsmeldingen kom i 1992, og Stortinget var da med på å dømme en person som var død i en mordbrann. Det har senere framkommet at det ikke er tekniske bevis for dette mot ham. Politiet har sagt at det ikke holdt. Det er klart at når politimesteren i Oslo sa til VG den 13. mars 1991: «Alle andre muligheter enn dansken er utelukket», låste det etterforskningen til ett spor, noe som gjorde at man ikke så de andre mulighetene. Det har vært et problem i alle disse årene etterpå.

Jeg vil si at den grunnleggende feilen ble gjort i startfasen – på disse fire punktene jeg har nevnt nå. Jeg mener at kommisjonen, som har laget en rapport til Stortinget, i større grad burde omtalt de alvorlige feilene som ble gjort i startfasen, og satt – litt klarere – bjella på katten når det gjelder hvor årsakene til de grunnleggende startproblemene som vi har dratt med oss videre, ligger.

Jeg snakker om dette nå fordi jeg mener det er viktig at det vi i Stortinget sier, må stå seg historisk. Det som sto i St.meld. nr. 63 for 1991–1992, Om brannulykken på passasjerferjen Scandinavian Star, holder ikke på disse fire punktene jeg har nevnt nå.

Jeg er veldig glad for at kontroll- og konstitusjonskomiteen nå legger opp til et vedtak på det punktet som er det aller alvorligste, at Stortinget gikk ut over alle lover og regler for hva Stortinget skal drive med, og dømte en gjerningsmann, noe det heller ikke var bevis for. Det er jeg veldig glad for at man rydder opp i, men det skjer altså nå, 28 år senere. Vi må tenke på hvordan hans familie og alle de andre familiene har levd med disse spørsmålene.

Vi har fått en rapport som går grundig inn i oppfølgingen av de etterlatte og pårørende på helsesiden og andre deler av det. Det er bra. Kommisjonen har prøvd å gå inn i forskjellige påstander når det gjelder brannforløpet, på en grundig måte, men jeg synes den kunne gått grundigere inn i hva vi har behandlet her på Stortinget, og hva som har ligget til grunn for vår behandling tidligere. Det er behov for at det står seg for ettertiden. Det som står i stortingspapirer og om Stortingets behandling av denne saken, må stå seg historisk.

Støttegruppen for de etterlatte og pårørende leverte innspill til kommisjonen. Jeg kan ikke huske at jeg har sett støttegruppens innspill, som de jobbet med i månedsvis, omtalt direkte i kommisjonens rapport. Men de har et stort dokument særlig angående sjøsikkerhet, om hvordan man kan trekke viktige erfaringer ut av dette, noe jeg mener vi må gjøre. Det er helt sikkert et vedlegg til kontroll- og konstitusjonskomiteens arbeid som vi kan ta med oss videre i flere sammenhenger.

Veldig mange viktige punkter er omtalt, men det er ett punkt jeg vil nevne som også omtales så vidt i kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling. Det står:

«Dette viser at behovet for tydelige og avklarte eierforhold er nødvendig for arbeidet med sikkerhet til sjøs, slik blant annet Støttegruppen har vært opptatt av.»

De tar opp at når det gjelder havnestatskontroll, må det være slik i det internasjonale regelverket – Norge bør i hvert fall innføre det – at det skal være avklarte eierforhold, rederforhold og driftsforhold, at man skal vite hvem som har ansvar for disse tingene når skip anløper og er i norske havner. Det mener jeg er et veldig viktig og klart punkt som vi bør følge opp videre på andre måter.

Stortinget opphevet foreldelsesfristen for mordbranner da det nærmet seg foreldelsesfristen for brannen på «Scandinavian Star». Det er ingen foreldelsesfrist nå. Så vi må være klar over her i Stortinget at når komiteen innstiller på og sier at vi for vår del ikke ser at vi kan komme videre i denne saken nå, betyr ikke det annet enn at vi sier til etterlatte og pårørende rundt i landet at hvis det dukker opp nye ting, har vi opphevet foreldelsesfristen. Det er klart at ingen her på Stortinget kan sitte og avskjære andre fra å følge opp saken hvis det dukker opp nye ting som det viser seg at vi ikke har kjennskap til nå. Det er grunnen til at foreldelsesfristen ble opphevet den gangen.

Jeg mener vi må gjøre dette med den største ydmykhet overfor dem som er ekstremt sterkt berørt av dette også i dag. Vi er klar over at det er en belastning med nye runder. Noen av dem som er sterkest berørt, vil anse det sånn. Andre vil fortsette å slite med de spørsmålene som ikke er besvart. I og med at det i innstillingen nå er gitt beskjed om at den danske trailersjåføren ikke var gjerningsmannen, og man sier unnskyld, er det klart at det er enda mer åpent hvem som var gjerningsmannen, og hva som egentlig skjedde. Det spørsmålet vil leve videre som noe tungt i vår historie – at det ikke er oppklart, og at man ikke evnet å innrette etterforskningen og arbeidet slik fra starten av at man greide å finne ut av det.

Jeg mener vi kan si at den jobben Stortinget har gjort, og det politiet først gjorde ved å gjenoppta etterforskningen, er veldig viktig. Da sa man at man ikke kunne leve med det som ble gjort – de fire store feilene jeg har nevnt – fra starten av. Man gjenopptok etterforskningen for å etterprøve dette på nytt. Det var betryggende og viktig at samfunnet kunne reagere sånn. Etter at henstillinger fra støttegruppen og stiftelsen om gjenopptakelse av etterforskningen tidligere var blitt avvist, ble den nå gjennomført. Det vet jeg at alle som ble rammet, verdsetter.

Det man også verdsetter høyt, er at Stortinget satte i gang denne kommisjonen og denne granskningen og fikk den rapporten vi behandler i dag. Så må vi bare ha den rette ydmykheten også videre. Når vi har behandlet det så langt vi kommer nå, må vi ha den samme ydmykheten overfor dem som er rammet, også videre, vi kan ikke bestemme hvordan de vil tenke om dette framover. Men Stortinget har vist den største respekt og den største innlevelse i hva det handler om, gjennom debatten i dag, og det tror jeg alle vil sette stor pris på.

Svein Harberg (H) []: På tross av den tragiske bakgrunnen har det vært en god debatt å følge i salen. Jeg vil takke for debatten og for engasjementet. Det er godt å merke at regjeringen og et samlet storting så klart understreker at selv om vi nå ikke ser at vi kan komme videre, skal vi ikke glemme, og vi skal ta lærdom. Det betyr at vi skal gjøre alt vi kan for å hindre at noe sånt skjer igjen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Presidenten vil foreslå at sakene nr. 7, 8 og 9 behandles under ett. – Det anses vedtatt.