Anniken Huitfeldt (A) [10:05:01] (komiteens leder): La meg først, ettersom dette er utenriksministerens første redegjørelse, få benytte anledningen til å ønske utenriksministeren lykke til i hennes nye rolle og ytre ønske om et godt samarbeid med Stortinget.

Jeg vil også takke utenriksministeren for en bredt anlagt redegjørelse. Det ble tegnet et bilde av en verden fylt av kontraster. Sist søndag ble f.eks. OL-ilden slukket i Pyeongchang etter det som i hvert fall med norske øyne må kunne kalles vellykkede og gledesspredende olympiske leker. Men bare 65 kilometer nord for denne byen ligger den demilitariserte sonen mot Nord-Korea. På Korea-halvøya opplever verden nå for første gang siden den kalde krigens slutt igjen en reell atomtrussel. Den 25. januar ble de internasjonale atomforskernes dommedagsklokke stilt fram til to minutter på midnatt. Tettere på slaget midnatt har ikke menneskeheten vært siden 1953, et par måneder etter at våpenhvilen var inngått mellom Nord- og Sør-Korea.

Som så ofte før vil vi fra Stortinget kunne slutte oss til de aller fleste av utenriksministerens beskrivelser og analyser. Mer interessant blir det når analysene skal omsettes i prioriteringer og praktisk politikk. Hva skal gjøres? I november kunne verden markere at det var 100 år siden den russiske oktoberrevolusjonen. Revolusjonens kanskje viktigste far, Lenin, ga 15 år tidligere, i 1902, ut en bok med en treffende tittel, men ikke en treffende strategi. Boka het i hvert fall «Hva må gjøres?»

Så, hva må gjøres i norsk utenrikspolitikk? Én ting jeg på vegne av Arbeiderpartiet nå mener må gjøres, er å trappe opp Norges innsats i FNs fredsbevarende operasjoner. I disse dager er det 40 år siden oppstarten av det norske UNIFIL-bidraget i Libanon. Forsvarets hovedoppgave er og skal forbli forsvaret av Norge. Men det er i Norges sikkerhetspolitiske egeninteresse at FNs fredsbevarende styrker faktisk fungerer. Da må vi også bidra selv.

I tillegg har vi mer kapasitet enn tidligere. De siste 15 årene har vi vært tungt involvert med NATO i Afghanistan og de siste årene også i den internasjonale koalisjonen mot ISIL. Nå er disse bidragene betydelig redusert. Vi har tilgjengelig kapasitet.

Samtidig er antallet norske FN-soldater nå historisk lavt. Forsvarsministeren har dessverre ikke vært i stand til å svare på Stortingets forespørsel om hvor mange som nå er ute, men ifølge FNs statistikk deltok Norge bare med 32 soldater i januar. Til sammenligning har Sverige 313 og Finland 307 soldater på FN-oppdrag.

Norske bidrag kan ikke måles i antall. Hvilke kapasiteter vi bidrar med, er vel det viktigste. Men det handler om etterretning, transportfly eller feltsykehus, og det norske bidraget til FN-operasjoner innbefatter ikke bare militære, men også politifolk og sivile eksperter.

Behovet for fredsbevarende styrker er absolutt til stede. Totalantallet personer i FN-tjeneste er i dag på et historisk høyt nivå. Forhåpentligvis vil behovet øke ytterligere ved at det kommer på plass fungerende fredsavtaler i Ukraina og Syria. Drøftingene om en egen FN-operasjon i Ukraina har allerede pågått en stund. Sverige har signalisert vilje til å påta seg en ledende rolle.

Det er behov for støtte til de pågående reformene av FNs fredsoperasjoner og å heve kvaliteten på FNs fredsoperative innsats – og da må også Norge delta selv. Jeg vil derfor ta opp Arbeiderpartiets forslag om økt norsk deltakelse i FNs fredsbevarende operasjoner.

Ifølge utenriksministeren gir regjeringa nå høyeste prioritet til arbeidet for Norges kandidatur til FNs sikkerhetsråd for perioden 2021–2022. Sikkerhetsrådet har ansvar for å ivareta FNs fredsbevarende operasjoner. At Norge nå bør øke sine bidrag, handler også om troverdighet i FN-sammenheng. Da statsminister Trudeau i november varslet at Canada vil trappe opp med drøye 200 FN-soldater, påpekte han at FN-styrkene må gjøre mer for å forhindre og forebygge konflikt og overgrep, og da er det rett og rimelig at Canada selv bidrar.

Ifølge utenriksministeren gir altså regjeringa nå høyeste prioritet til Norges kandidatur til FNs sikkerhetsråd – høyeste prioritet. Det samme kan ikke akkurat sies om det nest største regjeringspartiets utenrikspolitiske talsmann. Han har gjort det klart og tydelig for omverdenen, inkludert for FN-medlemslandene som har ambassader i Oslo og lytter til norsk radio, at han ikke synes det er noen god idé at Norge skal ha en plass i FNs sikkerhetsråd.

Enkelte har lansert begrepet «den solbergske parlamentarisme». Én ting er et uansvarlig dobbeltspill når det dreier seg om innenrikspolitiske spørsmål som f.eks. DAB-radio, som vi har vært vitne til i denne salen. Men det er noe annet og mer alvorlig når regjeringspartienes talspersoner i Stortinget faktisk undergraver sin egen regjerings utenrikspolitikk. Da handler det ikke lenger om et innenrikspolitisk spill, men om direkte undergraving av Norges nasjonale interesser. Og da er det dessverre ikke slik at utenriksministeren har sine ord i behold når hun hevder at regjeringa møter dagens urolige verden med «trygg styring».

Norge skal være til å stole på i internasjonal politikk. Derfor har det også fra denne talerstolen vært nødvendig å ta opp regjeringas håndtering av det bebudede norske formannskapet i OSSE i 2020. I fjor vår, den 21. april, la regjeringa fram veivalgmeldinga. Pressemeldinger som ble sendt ut på norsk og engelsk, hadde som presumptivt viktigste sak at Norge ville ta «sikkerhetspolitisk ansvar» i Europa gjennom et norsk OSSE-formannskap i 2020. Et enstemmig storting sluttet seg til dette i juni, under behandlingen av denne stortingsmeldinga.

I desember skulle det formelle valget av formannskapsland skje på OSSEs ministermøte, men bare dager før ministermøtet ble det meddelt de andre OSSE-landene at Norge likevel ikke ville påta seg dette ansvaret. Årsaken skal være økonomi. Men at det medfører utgifter å påta seg dette formannskapet må da regjeringa ha visst da den la fram denne meldinga for Stortinget i fjor vår. Resultatet er en regjering som signaliserer at Norge nå ikke er til å stole på, og det er potensielt skadelig for Norges omdømme og norske interesser.

I et nabolag eller i en grend burde man ha et godt og åpent forhold til alle sine naboer. De viktigste naboforholdene er likevel med dem man har grense til, dem man deler gjerde med. Russland er ikke bare et land i vårt nabolag, Russland er vår nabo – vi deler 196 kilometer landegrense og ikke minst en omstendelig framforhandlet grense til havs. Norge har interesse av å opprettholde kontakt med Russland, også i vanskelige tider. Vårt naboskap med Russland må være basert på samarbeid, dialog, fasthet og forutsigbarhet. Vi må stå sammen med våre allierte europeiske partnere i møte med brudd på folkeretten. Samtidig må vi særlig hegne om samarbeidet i nord, som bidrar til lavspenning i nordområdene.

Utenriksministeren skal selv få bestemme over sin reisekalender, men jeg tillater meg å fremme en oppfordring om at utenriksministeren finner plass til å besøke vårt største naboland. Utenrikskomiteen har allerede planlagt et besøk i vår. For min del vil jeg også oppfordre utenriksministeren til ikke å gjøre som hennes kollega fiskeriministeren da han sommeren 2016 – som den første norske statsråd – besøkte Russland etter Krim-annekteringen. Da uttalte han at han ville «legge litt lokk på de store overordnede konfliktene». Norge trenger en ærlig dialog med Russland. Vårt forhold til Russland må hvile på to bein: Vi er både nabo og alliert.

Til sommeren er det igjen NATO-toppmøte i alliansens nye hovedkvarter i Brussel. Jeg er bekymret for regjeringas nonsjalante holdning til Norges NATO-forpliktelser – og da konkret 2-prosentmålet. Statsministeren gjentar til stadighet at blant NATO-landene bruker Norge per innbygger nest mest på forsvar, etter USA. Denne andreplassen har Norge innehatt i mange år. Men det er ikke slik at NATO-landene har blitt enige om å måle hverandre på denne måten. Toppmøtet i 2014 knesatte to prinsipper: NATO-landene skulle bruke minst 20 pst. av forsvarsbudsjettet på investeringer og medlemslandene skulle øke sine forsvarsbudsjetter opp mot 2 pst. av BNP innen 2024.

Kravet om 20 pst. på investeringer er ikke noe problem for Norge – i all hovedsak på grunn av kampflyinvesteringen, vedtatt av et bredt flertall i denne sal. Da utenriksministeren var forsvarsminister, svarte hun sommeren 2016 følgende på spørsmål om forsvarsbudsjettets BNP-andel i 2020:

«Avhengig av hvilke prognoser og scenarier som legges til grunn, vil forsvarsbudsjettets andel av BNP i 2020 ligge i spennet 1,58 og 1,71 %.»

Så sa hun videre: «Uansett prognose vil BNP-andelen øke.»

I januar i år svarer så den nye forsvarsministeren at BNP-andelen fram mot 2020 tvert imot vil synke fra dagens nivå på 1,56 pst. og ned mot 1,5 pst. Denne regjeringa beveger altså Norge vekk fra våre NATO-forpliktelser. Det mener jeg er alvorlig. Og så skylder man på høy BNP-vekst. Men høyere vekst gir også større handlingsrom. Våre NATO-allierte i Baltikum har de siste årene hatt en langt høyere BNP-vekst enn Norge, men de ligger likevel an til å nå 2-prosentmålet.

Krigen i Syria er i ferd med å gå inn i sitt åttende år. Rapportene fra Øst-Ghouta og Afrin de siste dagene og ukene signaliserer så altfor tydelig at krigen langt fra er over. Det er riktig og viktig at Norge stiller opp med humanitær nødhjelp til den uskyldige sivilbefolkningen.

Men verdens verste humanitære katastrofe befinner seg lenger sør, i Jemen – allerede før krigen startet i 2015 i Midtøstens fattigste land. 18 millioner jemenitter er rammet av sult, nesten to tredjedeler av landets befolkning.

Vi skal senere i dag diskutere norsk våpeneksport, men dette bør også etter min mening sies i den generelle utenrikspolitiske diskusjonen. Siden mars 2015 har en Saudi-Arabia-ledet koalisjon av gulfstater – med De forente arabiske emirater som nest største militære bidragsyter – vært tungt involvert i den brutale krigen i Jemen. Både i januar 2016 og i februar 2017 har det i rapporter fra ekspertpanelet opprettet av FNs sikkerhetsråd framkommet sterk bekymring for at det har blitt begått brudd på humanitærretten i krigen i Jemen. I en slik situasjon bør det ikke tillates eksport av norsk forsvarsmateriell. Likevel tillot regjeringa i 2016 eksport av våpen og ammunisjon, altså A-materiell, til Emiratene til en verdi av 100 mill. kr.

Jeg tillater meg å peke på enkelte uenighetspunkter og kritikk av regjeringas prioriteringer. Vi både tåler og trenger mer uenighet og kritikk i det utenrikspolitiske ordskiftet.

Men avslutningsvis vil jeg trekke fram én side av utenriksministerens redegjørelse som jeg er helt enig i, og det er påpekningen av det multilaterale systemet og den betydningen som institusjonene har for verden og også for Norge. Folkeretten er vårt førstelinjeforsvar. Et regulert internasjonalt samarbeid hindrer at de sterkeste får råde.

At mennene på maleriet bak meg kunne komme sammen våren 1814 i riksforsamlingen på Eidsvoll for å skrive en grunnlov for et selvstendig Norge, skyldes handlingsrommet som åpnet seg gjennom Europas storoppgjør etter Napoleonskrigene. Dette oppgjøret skjedde primært innenfor rammen av den såkalte Wienerkongressen. Men der var det bare datidas stormakter som hadde noe de skulle ha sagt.

Et annet «barn» av Wienerkongressen er Sentralkommisjonen for skipsfart på Rhinen. Den ble etablert i 1815 og er verdenshistoriens første og eldste internasjonale organisasjon. På sin ferd fra de sveitsiske alpene til den nederlandske nordsjøkysten renner Rhinen gjennom fem land. Allerede for 203 år siden innså nasjonale politikere at de alle hadde felles interesse av å etablere og opprettholde felles kjøreregler.

Norge fikk sin selvstendighet i 1814, men da vi i 1905 skulle forhandle med svenskene om norsk løsrivelse, spilte også et elveløp en veldig sentral rolle. De svenske forhandlerne var opptatt av at Norge skulle forplikte seg til aldri å endre løpet i de transnasjonale skandinaviske elvene. Konkret var svenskene bekymret for Trysilelva nordøst i Hedmark. For når Trysilelva krysser grensa til Sverige, skifter den navn til Klarälven og renner til slutt ut i Vänern, Sveriges største innsjø. Norske myndigheter gikk i 1905 med på det svenske kravet om ikke å påvirke elvas strømning – i praksis ikke bygge vannkraftverk. Dermed ble Stortingets handlingsrom innsnevret, og Norge ble fratatt en liten flik av vår suverenitet, men det var prisen vi betalte for å bli et selvstendig land.

Jeg er ikke sikker på om Rhinen eller Trysilelva er synlig for romfarere, men landegrenser er det ikke mulig å få øye på om man studerer jordkloden fra verdensrommet.

Det er mer enn noen gang behov for et fungerende internasjonalt samarbeid, og i dag finnes det knapt noe politisk område som ikke har en internasjonal eller en europeisk dimensjon.

Michael Tetzschner (H) [10:20:31]: Migrasjon, ustabilitet, terrorisme, utfordringer med sikkerheten i vårt nordiske nærområde, brexit, EUs fremtid, hvilken stilling EØS får i dette bildet, og klima- og globaliseringsutfordringer – det er mye å ta fatt i i en utenrikspolitisk redegjørelse. Men jeg er ikke enig med foregående taler i at den ikke inneholder klare prioriteringer. Jeg synes den har en god grunntone, og grunntonen er at Norge deltar i forpliktende internasjonalt samarbeid sammen med de land som står oss nær geografisk, kulturelt og verdimessig, og at vi viderefører det som en felles og bred politisk linje, etter de erfaringene vi høstet i forsøket på å stå nøytrale i to verdenskriger, noe som brakte store tap over nasjonen.

Det er med den horisonten jeg synes vi skal gå inn i diskusjonen, og hvis man skal lytte til det som sies, må vi erkjenne at verden er blitt farligere. Jeg noterte meg at den tyske utenriksministeren Sigmar Gabriel i et intervju i en tysk avis sa at demokratiene nå var i en omgivelse av kjøttetere. Og det er til og med en som har en ledende posisjon i et land som er større og sterkere enn vårt, men som også er blitt sivilisert gjennom internasjonalt forpliktende samarbeid, hvor nasjonalistiske egeninteresser er underordnet arbeidet for – i første omgang – et samlet Europa, et fredens Europa.

Da må jeg, ved denne anledningen, si at det er synd Norge har stilt seg utenfor det politiske samarbeidet i Europa. Det er noen av oss som aldri kommer til å gi opp håpet om, drømmen om og arbeidet for at vi også kan bli med i det politiske fellesskapet som er bygget opp av andre i Europa, selv om vi må konstatere at den økonomiske delen som vi er integrert i, fungerer godt og er blitt den viktigste avtalen Norge har, og som betyr mest for norsk sysselsetting og norsk økonomi.

Jeg vil også si – ikke minst på bakgrunn av forrige innlegg, som ble holdt av ikke hvem som helst, men av Arbeiderpartiets i rang førende utenrikspolitiske talsmann, leder av utenrikskomiteen – at jeg tror vi skal minne oss selv om at den norske utenrikspolitikken er sterkest når vi står sammen med våre venner i utlandet, men vi må heller ikke overdrive nasjonal uenighet for å oppnå eventuelle partipolitiske gevinster.

Jeg synes ikke det kledde åpningsinnlegget til utenrikskomiteens leder å snakke om «den solbergske parlamentarisme» og hvorvidt noen bruker ord i andre sammenhenger. Det er ikke det saken gjelder når vi har så mange oppgaver og så mange problemer å diskutere sammen. Hvis man er på jakt etter paradokser, kan man jo si at vår egen regjering ble omtalt mer uvennlig, og i en mer – skal vi si – fiendtlig kontekst, enn det man fant å ville omtale den av våre naboer som faktisk har brutt internasjonal lov ved å annektere et land. Man anbefalte til og med en slags fredsmisjon som utenriksministeren skulle ta på seg.

Nå skal ikke jeg begynne å rådgi utenriksministeren om det reiseprogrammet som hun og departementet legger opp til beste for Norge. Men hvis vi skal begynne der, er det en god begynnelse å ha en realistisk forståelse som tilsier at vi bør si rett ut at rammene for Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske interesseivaretakelse er utfordret, ikke minst av det land jeg nevnte. Og dette er rammer som er i bevegelse. Det er store forandringer i verden som påvirker det globale system og skaper nye rammebetingelser, ikke bare for Norge, men også for store og maktfulle land som har dominert etterkrigstiden.

Uforutsigbarheten i internasjonal politikk har ikke på lang tid vært større enn den er nå. Da må man også spørre om vi skal bidra til å så tvil om den enigheten vi har hatt i norsk utenrikspolitikk, det at vi står bak den utenriksministeren vi har, og den politikken som også dette stortinget har vært med på å meisle ut i stort. Jeg håper at vi, neste gang vi behandler utenriksministerens redegjørelse, eventuelt hører mer om hva Arbeiderpartiets andre prioriteringer måtte være. Om de noen gang skal få troverdighet som et opposisjonsparti, må de eventuelt også si klart på hvilke områder de vil legge om utenrikspolitikken. Så kan man jo være litt optimistisk og si at nettopp fordi det ble snakket om så mye annet, er det kanskje ikke så mye å angripe selve den utenrikspolitiske redegjørelsen for. Det er også en måte å tolke det på.

Jeg vil minne denne forsamlingen om at det å holde seg orientert internasjonalt og delta i de multilaterale organisasjoner med full kraft, særlig på områder som er i bevegelse, er avgjørende for et lite land som Norge. Det må også sies herfra, og jeg håper det er enighet om det, at det å kandidere til en plass i Sikkerhetsrådet er viktig. Nå skal vi ikke slå det større opp enn å si at Sikkerhetsrådet kanskje også overlever uten norsk deltakelse, men det som er utrolig viktig, er at land med etablerte rettsstater og demokratier møter opp og besetter de plassene som er tilgjengelige for innflytelse i de internasjonale, multilaterale organisasjonene. Og det er viktig at de nordiske land på skift støtter hverandres medlemskap og ansøkning om medlemskap.

Som delegasjonsleder for delegasjonen i Nordisk råd må jeg si at nettopp denne samordningen og denne kjennskapen til hverandre gjør at vi klarer å koordinere det og ikke går i veien for hverandre, men støtter hverandres kandidatur.

Derfor synes jeg heller ikke det er kledelig når man problematiserer, når man nesten ikke klarer å ta i sin munn hva Russland har avstedkommet av sikkerhetspolitisk endret klima, samtidig som man pisker regjeringen for ikke å ville oppnå det som var en felles målsetting etter Cardiff-møtet, toppmøtet i Wales i 2014. Når det gjelder måten man har utlagt det målet på, som jo var at landene forpliktet seg til å arbeide henimot 2 pst. av verdiskapningen, altså BNP, innenfor en tiårs horisont, så synes jeg man er mer enn saklig uvillig overfor regjeringen når man allerede noen få år ut i den tiårsperioden angriper en prognose for veksten og sier at man automatisk kommer under 2 pst. Hvis det er det det står på, kan vi jo bare imøtese de fremtidige budsjettbehandlingene, hvor det er mer enn nok å bevilge bare for å fullfinansiere denne strukturen som Stortinget har vedtatt gjennom langtidsplanen for Forsvaret, og ikke minst forliket vi hadde om landmakten.

I et lite land og i et demokrati må vi selvfølgelig diskutere våre uenigheter, men la dem ikke overskygge det som er småstatens vilkår. La oss stå sammen der vi kan, internt, og ikke mistenkeliggjøre hverandre. La oss legge kreftene sammen for at de demokratiske land og de som bekjenner seg til rettsstatlige prinsipper, samarbeider internasjonalt, hvor det også er mer å gjøre for Norge, f.eks. innenfor det europeiske fellesskapet, i å følge utviklingen tett i det permanente strukturerte samarbeidet om forsvarsspørsmål som EU er i ferd med å oppbygge når det gjelder håndteringen av migrasjonsstrømmer, dette å ha en felles policy for grensepasseringer og en felles håndhevelse.

Så vi kan bidra til europeisk rettsdannelse og rettsutvikling, samtidig som de europeiske land sier – og igjen bekrefter – at dette ikke skal forstyrre den grunnleggende aksen mellom Europa og USA, og som ikke lar seg påvirke av eventuelle endringer som kan komme i en fireårsperiode i en amerikansk administrasjon. Jeg ser frem til resten av debatten.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:30:52]: La meg aller først få takke utenriksministeren for hennes redegjørelse om Norges rolle i en stadig mer kompleks og mindre oversiktlig verden. Det er positivt å registrere at norsk utenrikspolitikk beveger seg i en mer realpolitisk retning, der norske interesser og norsk sikkerhet står i fokus, og der man tar høyde for at man står foran vanskelige dilemmaer uten ideelle løsninger. Det er viktig at vi er tydelige på dette, og at vi prøver å forstå, fremfor å fordømme, land som velger en annen linje i utenrikspolitikken. Hvert land har sin historie, sin kultur og sine interesser, og det finnes ingen universell utenrikspolitikk. Det er ikke nødvendigvis Norges naturlige rolle i enhver sammenheng å påpeke og kritisere andre lands vurderinger og veivalg.

Vi må også innse og akseptere at Norge er et lite land med begrenset mulighet til å påvirke utviklingen i verden. Det er ikke i Norges interesse å forsøke å gjøre oss viktigere enn vi er, og vi må derfor prioritere og fokusere innsatsen der vi kan gjøre størst forskjell. Det er derfor viktig at utenriksministeren tar initiativ til en drøfting av Norges interesser i en multilateral verdensorden, bl.a. til å diskutere Norges involvering i internasjonale organisasjoner og vår rolle i fredsforhandlinger ulike steder i verden. Det er særlig viktig at vi er varsomme med samarbeid med land som ikke deler våre verdier, og som endog motarbeider dem.

Utenriksministeren nevnte at mange land i dag er sterke i sin motstand mot globalisering, at tilliten til internasjonale institusjoner er lav, og at vi lever i en tid da identitetspolitikk og populisme fører til proteksjonisme og nasjonalisme. Vi skal være varsomme med kategorisk å fordømme slike strømninger. Det er viktig at politikere og statsledere er i kontakt med folk flest. Det er en fare for at eliten, som vi selv er en del av, blir mer opptatt av å reise på konferanser og snakke med hverandre enn å lytte til vanlige folks reelle bekymringer. Dette kan være med på å undergrave de institusjoner og organisasjoner som i utgangspunktet var ment å skulle fremme folkets velferd og trygghet.

Utenriksministeren påpekte innledningsvis at mye går bra i verden: Flere barn går på skole, særlig jenter, det er sterk vekst i produksjonen av fornybar energi, det er fremgang i kampen mot terrororganisasjoner, og det er økonomisk vekst i alle de store økonomiene i verden. Alt dette skal vi glede oss over. Men disse perspektivene og trekkene drukner i de negative globale trendene vi opplever, og dessverre er det ingenting i internasjonal politikk som skulle tilsi at vi beveger oss inn i en ny vår. Visst finnes det lysglimt, men de store, overordnede utviklingstrekkene er negative og truer global velstand, velferd og frihet.

Ett av disse utviklingstrekkene er befolkningsveksten i verdens fattige, ofte totalitære, land. Befolkningsfremskrivninger viser at antall innbyggere i Afrika vil dobles frem til 2050. Afrika vil da ha en befolkning på 2,4 milliarder mennesker. I Nigeria alene vil befolkningen øke fra dagens 185 millioner til 440 millioner. I Uganda vil befolkningen tredobles – fra 40 millioner til 120 millioner mennesker. I samme periode vil Europas befolkning reduseres fra 740 millioner til 710 millioner. Denne utviklingen er ikke bærekraftig og vil få store konsekvenser innenfor alle former for diplomati og utenrikspolitikk, selvsagt også for Norge. Presset mot Europa vil øke, og maktbalanser vil forskyves. Løsningen er imidlertid ikke å flytte mennesker fra ett kontinent til et annet.

Et annet utviklingstrekk er den økende oppslutningen om islamsk fundamentalisme. Utenriksministeren vektla Norges engasjement for menneskerettigheter, og det har stor støtte. Det er imidlertid viktig at dette engasjementet ikke begrenses til åpenbare brudd som finner sted i akutte kriser, borgerkrig og forfølgelse. Verdenssamfunnet må også vise nulltoleranse for menneskerettighetsbrudd som utøves av land som baserer sitt lovverk på religiøse tekster – tekster som landenes styresmakter mener rettferdiggjør eklatante brudd på menneskerettighetene, tekster som ikke tillater individuell frihet, ytringsfrihet, likestilling, likeverd eller religiøs frihet. Det er viktig at Norge er tydelig og konsekvent og aktivt motarbeider alle slike regimer, og at vi på samme vis også motarbeider tilsvarende trender importert til vårt eget land. Det blir vanskelig å ta FN seriøst i slike spørsmål når organisasjonen har gitt Saudi-Arabia et lederverv i organisasjonens menneskerettighetsråd og også gitt landet plass i FNs kvinnekommisjon. Det er ikke vanskelig å være enig med UN Watch, som beskriver beslutningen som å la en pyroman bli brannsjef. Det er liten tvil om at slike beslutninger svekker tilliten til og troen på multilaterale institusjoner og samarbeid.

Veivalgsmeldingen om norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk er tydelig på at norsk utenrikspolitikk skal baseres på det som tjener norske interesser. Dette var også utenriksministeren tydelig på i sin redegjørelse, hvor hun i tillegg til interesser la til: «områder som er viktige for Norge». Spørsmålet vil naturlig nok være hvilke konsekvenser denne definisjonen får for Norges utøvende utenrikspolitikk.

Norge har en åpenbar interesse av å ha et godt naboforhold til Russland. Det er derfor positivt at utenriksministeren var så tydelig på at Russland og Norge har mange felles utfordringer, og at vi løser disse best sammen. Utsagnet om at vårt forhold til Russland forblir en konstant og viktig faktor i norsk utenrikspolitikk, og at ingen er tjent med økt spenning mellom våre to land, er et viktig signal om at vi ønsker å jobbe for et godt og konstruktivt samarbeid. Som naboland er det ikke unaturlig at Norge er en vesentlig bidragsyter i å redusere spenningen mellom Vesten og Russland.

Det er åpenbart også i Norges interesse å opprettholde et nært transatlantisk samarbeid gjennom NATO. NATOs utvidelse har skjedd meget raskt, og på 18 år har alliansen blitt utvidet fra 13 til 29 land. Det er liten tvil om at denne utvidelsen i stor grad har vært basert på utenrikspolitiske interesser. Det er først i den senere tid at medlemslandene for alvor har tatt inn over seg hvilke forpliktelser det kollektive NATO innebærer. USAs president Donald Trumps krav om at samtlige medlemsland må forplikte seg til å bruke 2 pst. av BNI på eget forsvar, har gitt samtlige NATO-land en vekker. Dette må også Norge innfri, og det betyr større bevilgninger til Forsvaret enn det som ligger i dagens planer. Til representanten Huitfeldt vil jeg bemerke at hennes kritikk av dagens regjering og forsvarsbudsjetter jo ikke hindrer Arbeiderpartiet i selv å fremme alternative budsjetter som putter på de 15 milliardene som mangler for å nå 2 pst. Jeg ser frem til Arbeiderpartiets alternative budsjett.

EUs ambisjoner om å utvide sitt militære samarbeid i et uttalt forsøk på å styrke NATO vil trolig ikke lykkes. Retorikken fra Brussel er et ekko fra tidligere ambisjoner som de selv har vært ganske aktive i å få til, og de har allerede strandet. De har alle strandet. Fremskaffelsen av europeiske kapabiliteter vil måtte baseres på en felles utnyttelse av EU-landenes samlede forsvarsindustrielle forskning. I praksis betyr det at ledende forsvarsbedrifter, eksempelvis i Frankrike og Tyskland, må dele sine forskningsresultater. Det samme må landenes myndigheter. Det vil være en umulighet politisk, industrielt, økonomisk, og ikke minst vil det være børssensitivt. Etter brexit vil for øvrig NATOs EU-land samlet utgjøre kun 20 pst. av NATO-landenes totale forsvarsbudsjetter, og å bruke forsvarspenger på å etablere en ny struktur i EU, slik det nå blir gjort, synes lite hensiktsmessig.

Norge bør være varsom med å tilnærme seg et slikt samarbeid. Vårt forsvarsbudsjett bør brukes der vi får mest «bang for the buck», og det skjer gjennom et sterkest mulig nasjonalt forsvar med sterke militære, politiske og industrielle bånd til USA. Etter brexit vil det bilaterale samarbeidet med Storbritannia bli enda viktigere.

Det er imidlertid lite trolig at Norges iver etter å komme inn i FNs sikkerhetsråd tjener Norges utenrikspolitiske interesser. At et lite land som Norge gjør klokt i å forsøke å sette enda større fotavtrykk i internasjonal sikkerhetspolitikk, er ikke gitt. Det er korrekt at vi ikke har globale ambisjoner, at vi i liten grad provoserer, og at vi har penger, men det betyr ikke at det å være medlem av FNs sikkerhetsråd er en naturlig rolle for Norge. Det gir også grunn til bekymring at Norge har drevet en ti år lang og svært kostbar valgkamp for å oppnå medlemskap, og det er umusikalsk at Norge i desember i fjor stemte for å fordømme USAs beslutning om å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad, til dels i kompaniskap med land vi har svært lite til felles med.

Norges engasjement i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene har snart 30-årsjubileum. I 25 av disse årene har Norge ledet den såkalte giverlandsgruppen. Gruppens mål er å bygge palestinske institusjoner og styrke den palestinske økonomien. Det engelske navnet er Ad Hoc Liaison Committee og inngir et noe mer nyansert bilde av gruppens arbeid. Det er mitt håp at UD kan erstatte dagens norske navn med et navn som viser at gruppen gjør mer enn kun å overføre penger. Det er også viktig at man tar inn over seg ordlyden i samarbeidsplattformen fra Jeløya, der det står at regjeringen ikke vil støtte «organisasjoner i de palestinske områdene som oppfordrer til vold eller som fremmer hatefulle ytringer, rasisme eller antisemittisme». Her er det mange organisasjoner å velge mellom. En studie gjort av nye lærebøker som brukes i UNRWA og deres skoler, viser at bøkene ikke har Israel på kartene. De benekter at jøder har noen rettigheter eller hellige steder i landet, og oppfordrer til voldelig kamp mot okkupasjonen.

Utenriksministeren påpekte at migrasjon må ses i en større global sammenheng. Det er åpenbart korrekt. Men det betyr ikke at antallet flyktninger ulike land mottar, skal sees uavhengig av nasjonale kulturer og religioner. Vi må forholde oss til realitetene og ikke innbille oss at vi kan skape en multikulturell og multireligiøs verden ved hjelp av å flytte store befolkningsgrupper rundt på jordkloden. Etnisitet, historie, kultur, identitet, verdier og religion er reelle størrelser og må respekteres og forstås dersom vi skal ha en mulighet til å ta vare på mennesker på flukt. Det er i den sammenheng lite relevant å vurdere Norges mottak av flyktninger i konfliktområdenes naboland.

Det er positivt at Norge vil delta aktivt i FN-forhandlingene i Genève og New York som skal lede frem til en global plattform for flyktninger og migranter. Det er da viktig at vårt utgangspunkt i disse forhandlingene er i tråd med den vedtatte veivalgsmeldingen, som er tydelig på at vi skal sette Norges interesser først.

EU har i økende grad fått ansvar for å håndtere flyktningstrømmen fra Midtøsten og Afrika. Det er ikke en oppgave det er naturlig at EU tar på seg. Flyktning- og migrasjonsproblematikk er et globalt ansvar og må håndteres globalt. Det finnes allerede et eget organ i FN som har et slikt ansvar. FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, er i dag representert i mer enn 130 land og har over 10 000 ansatte. Med dette som bakteppe bør det være naturlig at UNHCR tar over alt ansvar for globale flyktningstrømmer. Min oppfordring til utenriksministeren er at hun med det som utgangspunkt i sine samtaler i Genève og New York tar opp dette med sine kontakter i FN-systemet. Utgangspunktet må være at det ikke er Europas ansvar alene å ta imot folk på flukt. Alle trygge land må ta ansvar. Og selve fundamentet må være at flyktninger som får beskyttelse i et trygt land, reiser tilbake til sitt land når det er mulig. Det er også i tråd med UNHCRs nedfelte prinsipper.

Så har jeg noen kommentarer til representanten Huitfeldt angående Fremskrittspartiets og mine kommentarer når det gjelder FNs sikkerhetsråd. Det er slik at Fremskrittspartiets representanter har gått til valg på et partiprogram, og at vi i denne salen er forpliktet til å følge opp de velgerne som har valgt oss inn i denne salen. Hvis vi ikke gjør det, mister vi enhver troverdighet. Det er faktisk vårt oppdrag. Når man sitter i en regjering og må kompromisse, er det fordi man mener at vi med vårt partiprogram samlet sett får mer igjen for å sitte i en regjering enn av å stå utenfor. Det kan diskuteres om det er tilfellet, men det har partiet samlet gått inn for. Men det hindrer ikke oss som representanter for Fremskrittspartiet i å fremme Fremskrittspartiets politikk, på akkurat samme måte som representanten Tetzschner sto her og ønsket norsk EU-medlemskap, som heller ikke er i tråd med regjeringens politikk. Jeg forsvarer hans rett til å gjøre det, for det er i tråd med Høyres politikk. Slik bør det være, for vi er valgt av folket, og det er folket som bestemmer hva vi skal fremme av politikk i denne salen. Ingen er valgt inn på verken Jeløya-plattformen eller Sundvolden-erklæringen, vi er valgt inn på partienes politikk. Jeg håper at flere enn Fremskrittspartiet og Høyre i dette tilfellet i fremtiden forsvarer egen politikk, men aksepterer kompromisser, som flertallet i regjeringen og flertallet i denne salen vedtar.

Steinar Ness (Sp) [10:44:09]: Eg vil innleiingsvis gje ros til utanriksministeren for at ho innleiingsvis i orienteringa si valde ei audmjuk tilnærming til utfordringane vi står overfor i det internasjonale samfunnet. Eg skal sitere:

«Ideelle løsninger er mer unntaket enn regelen. Hensyn som er i konflikt må ofte veies mot hverandre. Det må vi være ærlige om. Kompleksiteten og dilemmaene gjør også at vi i vår tid sjelden står i valget mellom bare gode alternativer. Veldig ofte vil situasjonen være den at vi må velge det minst dårlige av alternativene – og ha klart for oss at det å la være å ta et valg også er en beslutning som har konsekvenser.

De mange motsetningene i verden rundt oss skaper behov for forankring og debatt både om dilemmaer og prioriteringer – også her hjemme.»

Ut frå dette hadde eg forventa at utanriksministeren ville ha føretatt ein analyse av kva politiske handlingar og tiltak dei siste 20–30 åra som på den eine sida har ført til arbeid, inntekt og betre levekår for folk, som har dempa sosial uro, som har gjeve auka tillit til folkestyret, som har ført til avspenning mellom stormaktene, og som har ført til forsoning og fred, og – på den andre sida – politiske handlingar og tiltak som har ført til det motsette: arbeidsløyse, naud, uro, svekt tillit til folkevalde, flyktningstraumar, større spenning mellom stormaktene, terror og ufred.

Men dette gjorde utanriksministeren ikkje. Analyse av kva som har gjeve gode resultat, og kva som har gjeve dårlege resultat, konkretisering av dei ulike dilemmaa vi står oppe i, og invitasjon til debatt om dette var det lite av. Det vart mest ein statusrapport om det som er ugreitt kringom i verda, og at det er viktig at Noreg gjer ein innsats. Etter å ha høyrt representanten Tetzschners innlegg skulle ein tru det ikkje fanst nokon av dei typane dilemma og utfordringar som utanriksministeren omtala. Eg skal difor velje å setje ord på nokre av dei utfordringane og dilemmaa som etter vårt syn krev debatt og klok politisk handtering.

Eg skal starte i vår eigen del av verda. Tidlegare journalist i Stavanger Aftenblad, Ingeborg Eliassen, har skrive ei tankevekkjande bok om det nye arbeidslivet i Europa, med tittelen «Harde tider». Det er ei systemkritisk bok om brutaliseringa av arbeidslivet, med større ulikskap, svekte fellesskapsløysingar og svekte faglege rettar. Dette er ikkje eit resultat av at nasjonalstaten kjem til kort, som enkelte seier, men av galne politiske val, der fri-flyt-politikk, felles valuta og pengane vert gjevne forkjøpsrett. Når utanriksministeren teiknar eit bilete av at optimismen i Europa er tilbake, seier det dessverre meir om denne regjeringa si blinde tru på EU og fri-flyt-politikk enn om dei faktiske forholda i mange av landa.

Eg skal ta Spania som eit eksempel. Ifylgje Trading Economics er ungdomsarbeidsløysa i Spania no på knappe 40 pst. Det er sjølvsagt betre enn då ho var på 55 pst., som ho var på det verste. At nesten halvparten av spansk ungdom er arbeidsledig, er ein sosial tragedie. Ungdomsarbeidsløysa er no nesten det dobbelte av det ho var før innføringa av euroen.

Vi har den same situasjonen i Hellas. Der er òg ungdomsarbeidsløysa nesten det dobbelte av det ho var i 2002. Både gjennomsnittsløn og minsteløn i Hellas er langt lågare i dag enn for nokre år sidan.

Få område har meir å seie for tryggleiken og livsgleda til folk enn at dei har tryggleik for arbeid. Eurobarometer gjev eit interessant innblikk i korleis arbeidstakarar i EU ser på situasjonen. Den siste omfattande studien vart gjord i 2014. 57 pst. opplevde at arbeidsforholda hadde vorte verre i landet deira dei siste fem åra, berre 12 pst. meinte det var betre. Denne høge ungdomsarbeidsløysa i mange EU-land bør uroe oss alle, og svaret på det kan ikkje vere meir av den politikken som har gjeve dette resultatet.

Eit anna dilemma: Vestlege land har brukt store økonomiske ressursar og militærmakt i Irak, Afghanistan og Libya. Intensjonane var gode, resultata er nedslåande. Millionar av menneske er på flukt. Situasjonen i Midtausten er meir ustabil no enn i førre tusenår, med framveksten av ISIL og dei grufulle krigshandlingane i Syria. Situasjonen i Afghanistan har gått frå vondt til verre.

Sjølvsagt er det eit dilemma med ikkje å gripe til militærmakt, men bruk av militærmakt krev ein klar plan for forsoning og fred når våpena har stilna. Historia har dessverre lært oss at det ikkje finst snarvegar til fred gjennom einsidig bruk av militærmakt. Dilemmaet med tydeleg tale og sterk ordbruk om folkerettsbrot av Russland kjem tydeleg fram i vår og andre vestlege land si omtale av NATO-landet Tyrkia, der utanriksministeren avgrensa seg til å seie:

«Vi ser med stor bekymring på nivået på Tyrkias inngripen i Syria.»

Senterpartiet meiner det er viktig for Noreg som eit sjølvstendig land å ha eit sterkt forsvar. Då må vi ha ein sterk hær og ei sterk landmakt. Det var sjølvsagt uheldig at dei økonomiske rammene for Forsvaret i 2018 ikkje vart fastlagde i samband med behandlinga av statsbudsjettet. Etter å ha høyrt innlegg frå representantane Tybring-Gjedde og Michael Tetzschner her i salen i dag kan det jo liggje an til interessante rundar om nivået på forsvarsløyvingane i samband med behandlinga av revidert nasjonalbudsjett til våren.

Senterpartiet meiner òg det er viktig med eit godt og tillitsfullt samarbeid med våre allierte i NATO. Vi legg stor vekt på det transatlantiske samarbeidet og at vi fører vidare det historisk gode samarbeidet vårt med Storbritannia og USA.

Vesten og Noregs forhold til Russland har forverra seg kraftig etter Russlands annektering av Krim og destabilisering av Aust-Ukraina, som er klart i strid med internasjonale reglar. Det er i både Noreg og Russland si interesse å ha meir dialog og samarbeid om felles interesser og eit sterkt folk-til-folk-samarbeid i Barentsregionen. Noreg og NATO må bidra til avspenning og normalisering. Ei slik utvikling er sjølvsagt avhengig av Russland og kan ikkje skje på kostnad av folkeretten og på kostnad av sjølvråderetten og sjølvstendet til andre land.

Eg må her vektleggje at Noreg i nord har hatt eit historisk mykje betre samarbeid med Russland enn det mange andre av nabolanda deira har hatt. Polarhandel, folkeleg samkvem og samarbeid om forvaltninga av ressursar har vore godt, og konfliktar har vorte løyste gjennom eit langsiktig og mødesamt samarbeid. Det er sjølvsagt viktig at Noreg fører vidare dette arbeidet med stor klokskap, og eg kan stille meg bak det som representanten Huitfeldt sa på dette punktet.

Arbeidet for å styrkje FN som den viktigaste aktøren i det internasjonale samfunnet er sjølvsagt viktig og har full støtte i denne salen. Vi treng eit sterkt FN for å løyse globale utfordringar. Ingen kan – som utanriksministeren seier – erstatte FNs viktige arbeid.

Regjeringa har brei støtte til arbeidet sitt for å sikre Noreg ein plass i Tryggingsrådet i FN i perioden 2021–2022. Det kunne kanskje vore ein idé for utanriksministeren å leggje til rette for ein debatt om kva Noreg skal bruke plassen sin til, i lys av dei erfaringane vi gjorde i åra 2001 og 2002, då vi sist var medlem. Det trur eg kunne vore interessant, og det er enno tid til å leggje til rette for ein slik debatt, dersom ein skulle ynskje det.

Eg har no nemnt nokre av dei dilemmaa og utfordringane som utanriksministeren kunne ha analysert og teke initiativ til debatt om. Det viktige framover må jo vere å gjennomføre politiske tiltak som vi har erfart og veit gjev resultat, og velje bort politikk som ikkje har gjeve gode resultat. Vi treng òg debatt om ein ny politikk på viktige område – som verken utanriksministeren eller eg sjølv har omtala så langt. Det gjeld tiltak ved skattlegging av fleirnasjonale selskap og tiltak mot korrupsjon, som sjølvsagt òg er viktig viss vi skal kunne sikre folk arbeid, inntekt, mat, helsetilbod og utdanning rundt om på heile jordkula.

Men nei, utanriksministeren tek eitt initiativ – eitt nytt prosjekt. Ho skal drøfte Noregs interesser i ein multilateral verdsorden. Ærleg tala: Dette er jo det breie temaet vi diskuterer heile tida. Med dei utfordringane som no ligg framfor oss internasjonalt, kan ikkje eg sjå at det er noko akutt behov for ekstra fokus på nettopp dette i 2018 og 2019.

Særleg underleg er dette initiativet sett i lys av regjeringa si handtering av brexit. Vi hadde faktisk ein ny situasjon, som gav Noreg eit nytt handlingsrom både overfor EU og overfor sitt viktige NATO-allierte land, Storbritannia. I staden for å gripe dette handlingsrommet og leggje til rette for debatt valde regjeringa å sjå på brexit som eit problem og vere tilskodar til tingingar som sjølvsagt er viktige for oss. Det toget gjekk – utan at Noreg ville gripe dagen og det handlingsrommet som oppstod.

Audun Lysbakken (SV) [10:54:23]: Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen. Mine fem minutter strekker ikke til for å gå inn i bredden av det utenriksministeren tok opp, så la meg derfor gå rett til det jeg mener er det aller mest alvorlige og viktigste å diskutere nå, og det er den pågående, menneskeskapte katastrofen i Midtøsten.

Befolkningen i Øst-Ghouta står i en forferdelig situasjon. I Jemen pågår den mest prekære humanitære krisen i verden i dag, enda verre enn i Syria. Og den kurdiske befolkningen i Syria opplever, etter å ha tatt så mye av belastningen i kampen mot ISIL, å bli sviktet av Vesten og invadert av Tyrkia som takk. Det er en alvorlig situasjon, og det handler om mange ting. Det handler om ISILs forsøk på å bygge en grusom terrorstat. Det handler om Assads undertrykkende regime i Damaskus. Men det handler også om en katastrofalt mislykket vestlig politikk, helt siden USAs invasjon av Irak.

I de ulike krigene i denne regionen, både i Irak og etter hvert også i fortsettelseskrigen i Irak og Syria i disse dager, har Norge hatt flagget på bordet og soldater på bakken. I går kom nyheten om at Norge vil fortsette det militære bidraget til koalisjonsoperasjonen i Irak, sågar med en opptrapping. Det er en opptrapping som, som vanlig, ikke følges opp av den brede og åpne debatt som vi burde ha hatt på Stortinget, og jeg vil derfor benytte denne anledningen også til å si litt om hvorfor SV har vært og er imot at Norge skal ha soldater i Midtøsten på dette tidspunktet.

Erfaringen med de krigene Norge har deltatt i, enten det har vært i Irak, Afghanistan eller andre steder, er at det i stor grad har handlet om kriger for å ha flagget på bordet og for å være en god alliert for USA, og der hovedoppmerksomheten i norsk politikk har vært krigsinnsats i utlandet som en sikkerhetsgaranti for Norge i stedet for å være et spørsmål om hva vi kan oppnå med våre militære bidrag. Det som nå pågår i Irak, er et godt eksempel på det. Det er uklart hva vi gjør, det er uklart hvem vi samarbeider med, og det er uklart hvordan kommandolinjene er.

Det har også vært en del oppmerksomhet i det siste knyttet til mulig norsk deltakelse – foreløpig bare økonomisk – i de ulike vestlige operasjonene i Sahel, spesielt i Niger. Enten det er knyttet til antiterroroperasjoner eller til flyktningkrisen, vil vi sterkt advare mot å la oss trekke inn i enda en konflikt på grunnlag av ønsket om å være en god alliert for USA. Det er, i en verden i så stor endring, tid for en mer uavhengig norsk utenrikspolitikk.

Jeg la merke til at utenriksministeren i sin redegjørelse understreket verdifellesskapet i NATO. Jeg synes timingen var pussig, for det er vel mange tiår siden den verdimessige avstanden mellom landene innad i NATO har vært større enn i dag. Hva er egentlig vårt verdifellesskap med Donald Trump, for ikke å snakke om Erdogan og Viktor Orbán? Det er vanskelig med moralsk autoritet å møte f.eks. Putins autoritære regime når en samtidig har venner som går i samme retning.

Derfor trengs en norsk utenrikspolitikk som er mer uavhengig av USA, mer preget av å tenke selv og mindre preget av vanetenkning, og som legger mer vekt på samarbeid med de landene som står oss nærmest, særlig våre nordiske naboer. Et godt sted å begynne en slik uavhengig tenkning ville være i debatten om atomvåpen. Jeg legger merke til at temaet atomnedrustning ikke var sentralt i utenriksministerens redegjørelse i det hele tatt. Det skuffer meg hvis et resultat av regjeringens motstand mot forbudet i FN blir norsk taushet i dette utrolig viktige spørsmålet. Vi etterlyser klare svar om dette, og jeg vil komme tilbake til spørsmålet om Niger og Sahel i replikkrunden.

Abid Q. Raja (V) [10:59:40]: Jeg vil innledningsvis takke utenriksministeren for en god redegjørelse.

Foruten mange av de enkeltlandene som utenriksministeren prisverdig uttrykte engasjement for, Jemen, Syria, Irak, Afghanistan og Myanmar, er vi i Venstre veldig glad for at hun også tar opp de globale klimaendringene og viser et engasjement for kjernefysisk nedrustning, respekt for folkeretten og menneskerettigheter og ikke minst at humanitær bistand skal øke, samt at Norge skal ha et engasjement for FNs nødhjelpsfond.

I den korte tiden jeg har til rådighet, tenkte jeg at jeg skulle konsentrere meg om to av de mange forholdene som utenriksministeren var inne på, og det gjelder internasjonal religionsfrihet og ikke minst en felles europeisk sikkerhetspolitikk.

Når det gjelder religionsfrihet, har det dessverre vært en nedadgående trend over mange år. Vi vet nå, 70 år etter Verdenserklæringen, at over 70 pst. av verdens befolkning bor i land som setter begrensninger på religionsfrihet. Open Doors, som er en veldig anerkjent organisasjon, ser særlig på kristne forfulgte, og fører statistikk over mange land og hvordan utviklingen går der.

Jeg noterte meg at utenriksministeren sa at Norge skal ta tak i en ny India-strategi. Da er det enkelte forhold i India som det er verdt å legge merke til, f.eks. at under Modis ledelse har India gått fra å være det 28. verste landet for kristne å være i, til det 11. verste landet. I større og større grad knytter den nasjonale identiteten seg opp mot den religiøse identiteten. Retorikken fra bevegelsene der, også fra BJP, det ledende partiet, er at dersom en ikke er hindu, er en heller ikke lojal borger av India. Dette er en urovekkende trend i veldig mange land, ikke minst i nabolandet Pakistan, som er det tredje verste landet for kristne å være i. Men generelt er mange andre religiøse minoritetsgrupper forfulgt i Pakistan, og også i India. Det gjelder ikke bare kristne; det gjelder også muslimer.

Et annet land i nabolaget er Myanmar, hvor FNs høykommissær har uttrykt at det er blitt begått etnisk rensing mot rohingya-befolkningen. Vi ser også hvordan den buddhistisk nasjonalistiske gruppen opererer der, sammen med Sri Lanka, nettopp for å linke opp nasjonalidentiteten til religion. Lignende trender ser vi også i Russland. I Midtøsten generelt vet vi at det er en veldig vanskelig situasjon for religiøse minoriteter, og i det siste har vi sett en utvikling i Egypt som i ytterligere grad er urovekkende, der man har forfulgt blasfemibrudd i lengre tid og nå også ønsker å forby ateisme – at man med loven i hånd skal forfølge folk fordi de velger ikke å tro på noe. Dette er en urovekkende utvikling. Jeg noterte meg at utenriksministeren var innom dette temaet, og det er bra at UD er på ballen og framoverlent også når det gjelder religiøse minoriteter.

Utenriksministeren adresserte spørsmålet om kampen mot ISIL, og her har Europa på noen områder bidratt på en veldig negativ måte. Mellom 4 000 og 7 000 mennesker – tallene varierer litt, avhengig av hvem man sjekker med – har reist fra Europa for å bli fremmedkrigere. Og vi vet at over 150 angrepsplot og angrep i Europa knytter seg til minst én fremmedkriger; i over 15 europeiske land vet vi at det har vært angrep. Her har UD et ansvar for å forsikre seg om at Europa klarer å utpensle en felles politikk for dette. Det gjelder lovgivning, det å rekruttere og bli rekruttert til, det å delta og oppfordre til, det å gi trening og få trening på og det å tilslutte seg terrororganisasjoner. Det å ha en god lovgivning i europeiske land er viktig, at man har regler for hva man skal gjøre når fremmedkrigere returnerer til sine respektive europeiske hjemland, og hvordan man skal møte dette, og ikke minst hva Europa skal gjøre for å begrense den propagandaen som er tilgjengelig for selvradikalisering på nettet.

I forlengelsen av dette er det bra at vi her på hjemmebane skal ha en stor integrasjonsdugnad, men man trenger egentlig også en stor integrasjonsdugnad i Europa for å klare å gjøre det utenriksministeren var inne på – at man har fellesskapsverdier i Europa, men at man også klarer å styrke og sementere dem ytterligere.

Avslutningsvis: Det er viktig at vi trygger norske interesser. Jeg tror det er viktig at vi har et godt bånd til USA. Norge trengs globalt, når det gjelder både kampen for likestilling, barns rettigheter og menneskerettigheter generelt, men i en stadig mer uoversiktlig verden er det viktig at Utenriksdepartementet involverer seg i det brede saksfeltet som Utenriksdepartementet bør være involvert i.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:05:00]: Eg vil starte med å takke utanriksministeren for ei veldig god og omfattande utgreiing.

2017 har vore prega av alvorlege kriser, som atomtrusselen frå Nord-Korea, etnisk reinsing i Myanmar og krigane i Syria og Jemen. Likevel vil eg – som òg utanriksministeren gjorde – starte med å peike på nokre utviklingstrekk som på mange måtar òg har gjort 2017 til eit godt år for verda vår.

Kvar dag i 2017 blei talet på menneske som lever i ekstrem fattigdom, redusert med 217 000. Kvar dag i fjor fekk 300 000 menneske tilgang til reint vatn. Og kvar dag fekk 325 000 menneske tilgang til elektrisitet. Ja, berre sidan 1990 har meir enn 100 millionar barneliv blitt redda gjennom vaksiner og andre enkle og grunnleggjande helsetiltak.

Det er alvorlege kriser i verda som skaper eit dystert bakteppe for debatten i dag, men det er like fullt viktig ikkje å sjå bort frå dei framstega som me faktisk ser. Som ein kommentator i New York Times skreiv for ei tid tilbake: Det viktigaste som skjer i verda akkurat no, er ikkje ein tweet frå Trump, men at barneliv blir redda, og at det blir gjort store framsteg når det gjeld helse, utdanning og velferd.

Det er viktig å merke seg at det som går riktig veg, skjer nettopp fordi Noreg og andre land fortset å ta ansvar, gjennom både bistand, fredsarbeid, demokratibygging og auka og meir rettferdig handel.

Òg i arbeidet for ei meir demokratisk utvikling ser me lysglimt, ikkje minst på det afrikanske kontinentet. I Zimbabwe blei trykket nedanfrå for stort, slik at Robert Mugabe måtte bøye av for folkets vilje og gå av. I Etiopia har statsministeren gått av etter ein folkeleg protest. I Sør-Afrika blei Jacob Zuma fjerna etter stadig aukande misnøye med korrupsjon og eit dårleg styre. Nyleg blei me vitne til ei demokratisk maktovertaking i Liberia, der Ellen Johnson Sirleaf gjekk av som president og George Weah overtok. Det var første gong på 74 år dei hadde ei fredeleg overlevering av makt frå éin demokratisk vald president til ein annan. I Gambia har ein demokratisk vald president tatt over.

Den politiske bevisstheita og deltakinga er aukande i ei rekkje land. Ein viktig grunn til denne utviklinga er at sivilsamfunnet har auka i styrke og påverknad.

Ei anna positiv utvikling som utanriksministeren var inne på, er framgangen i kampen mot ISIL i Irak og Syria. No er det viktig at det internasjonale samfunnet ikkje forlèt dei områda som terrorgruppa kontrollerte, i eit maktpolitisk vakuum som legg vegen open for nye ekstreme grupper. Dei treng hjelp til å byggje opp att. Den sunnimuslimske befolkninga må bli inkludert i samfunnet, ikkje nok ein gong ekskludert. Samtidig må ikkje minoritetar, som yezidiane og dei kristne, bli gløymde. Deira tryggleik må bli sikra, byar og heimar må byggjast opp, og dei som har stått bak folkemord og terror, må stillast til ansvar.

Krigane i Syria og Jemen er årsak til ufattelege menneskelege lidingar. Det er viktig og riktig at Noreg bidrar med betydeleg humanitær hjelp. Noreg bør òg stanse all eksport av våpen og militært materiell til land som krigar i Jemen. Ei Norstat-undersøking viser at berre 12 pst. av det norske folket meiner at dette salet bør fortsetje.

Til sist vil eg slutte meg til utanriksministerens vektlegging av det internasjonale samarbeidet, menneskerettane og arbeidet i dei store multilaterale organisasjonane. Internasjonalt samarbeid er heilt avgjerande for å løyse dei store utfordringane i vår tid: kampen for dei fattige, forfølgde og undertrykte i verda, arbeidet for fred og sikkerheit og å løyse klima- og miljøutfordringane.

Kristeleg Folkeparti støttar òg forslaget frå representanten Anniken Huitfeldt om at Stortinget ber regjeringa arbeide for auka norsk deltaking i dei fredsbevarande operasjonane til FN.

Bjørnar Moxnes (R) [11:10:08]: Norge trenger en ansvarlig utenrikspolitikk som bygger på demokrati, norske interesser, folkeretten og internasjonal solidaritet, og vi trenger en regjering som ikke kaster vrak på disse prinsippene hver gang USAs regjering vil trekke Norge inn i risikable krigseventyr som skaper flere problemer enn de løser.

På tirsdag påsto utenriksministeren i sin redegjørelse at det er konsensus om de lange linjene i norsk utenrikspolitikk. Det er beklagelig at utenriksministeren villeder de folkevalgte. Faktum er tvert imot at Norges politiske elite de siste 15 årene har tatt drastiske skritt vekk fra det som har vært viktige hovedlinjer i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk siden annen verdenskrig. Mens Norge fra 1945 til 1999 ikke var med på en eneste angrepskrig uten FN-mandat, er norsk utenrikspolitikk etter dette blitt kraftig militarisert. Det innebærer deltakelse i en rekke risikable krigseksperimenter, ofte i strid med folkeretten, uten demokratisk innsyn og debatt og uten en realistisk vurdering av konsekvensene. Basepolitikken, en bærebjelke i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk gjennom hele etterkrigstiden, er regjeringen nå i ferd med å selge ut for å gi Trumps USA tilgang til å operere offensive militærbaser på norsk jord.

I disse dager jobber et regjeringsoppnevnt utvalg med å evaluere Norges deltakelse i Libya-krigen. Rødt er eneste parti som pekte på det åpenbare bruddet mot internasjonal lov som det var å gå til krig uten FN-mandat. Vi var eneste parti som advarte mot de sivile lidelsene en ulovlig regimeskiftekrig ville påføre Libyas befolkning. Vi var alene om å påpeke det åpenbare – at å gå til krig sammen med Saudi-Arabia og andre islamistiske regimer og opptre som flyvåpenet til Al Qaida-allierte grupper ville få katastrofale konsekvenser. Etter NATOs regimeskiftekrig kom terrorbølgen som spredte seg fra Libya og ut i verden. NATOs libyske allierte fikk tilgang til våpen som de brakte videre til allierte terrorgrupper i Afrika, Midtøsten og Europa, deriblant Al Qaida, IS, Boko Haram og Al-Shabaab.

For fire år siden sa den nåværende utenriksministeren at hun var stolt over Norges bombing av Libya. Den lettvinte omgangen med politikkens mest ekstreme virkemiddel og den uansvarlige likegyldigheten i møte med konsekvensene av den gir grunn til bekymring. Det gjør også regjeringens brudd med basepolitikken. USA har uten å spørre Norge om tillatelse budsjettert med å omgjøre flyplassen på Rygge til en amerikansk militærflyplass. General Robert Neller har allerede brakt den amerikanske krigsretorikken mot Russland inn i Norge ved å fortelle sine US Marines i Trøndelag at det er en storkrig med Russland på vei hit. Det er også erklært åpent fra USAs side at Rygge skal brukes til flyvninger over Østersjøen mot Russland. Det er altså dette USA Solberg-regjeringen nå er i ferd med å gi frie tøyler til å bringe en livsfarlig stormaktsrivalisering inn på norsk jord.

Rødt har et alternativ til denne uansvarlige politikken. Rødt vil ta ressursene fra det skandaløse jagerflykjøpet som binder oss til USAs risikable angrepskriger i fjerne land, og heller bygge et robust territorialforsvar. Å si nei til framtidige angrepskriger betyr at Norge igjen kan bli en troverdig forsvarer av folkeretten, som er alle små nasjoners førstelinjeforsvar i møte med militært overlegne stormakter.

Norges sikkerhet er for viktig til at regjeringen skal gjemme seg bak hemmelighold og fortielse. Det er vår oppfordring. Stå fram og ta debatten. Vær ærlig når man ønsker å ta Norge med i USAs kriger. Ta debatten om det i et åpent storting.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [11:15:20]: Det er fristende å kommentere mye, og jeg skal prøve å komme igjennom noe. Men jeg synes det likevel er greit helt i innledningen å minne om de tre sentrale prioriteringene for norsk utenrikspolitikk som jeg la til grunn i min redegjørelse på tirsdag. Det ene er å trygge og sikre Norge og norske interesser, med en klar transatlantisk forankring. Det andre er å bidra til et trygt, fritt og økonomisk sterkt Europa. Det tredje er å arbeide for å realisere bærekraftsmålene og å opprettholde og styrke multilaterale institusjoner og den internasjonale rettsorden. Det er jo nettopp på grunn av vårt møte med en mer urolig og uforutsigbar verden at det å navigere etter noen – forsøksvis – trygge holdepunkter blir så mye viktigere.

Jeg har notert meg de innleggene som har kommet, og jeg registrerer at det ikke er noen betydelig uenighet om retningen, men at noen ønsker å vektlegge noe mer eller noe mindre. Det faller sånn sett godt inn i en lang tradisjon vi har i Norge. Men la meg likevel ta med noen kommentarer.

Til spørsmålet om FNs fredsbevarende operasjoner: Dette er noe Norge og andre land vurderer kontinuerlig – hva som kan være gode bidrag. Det er jo også en risikovurdering, nettopp fordi FN-operasjonene er blant de farligste som utføres, og også fordi det ofte er områder hvor det ikke er noen fred å bevare. Så sent som for to dager siden ble fire soldater drept i Mali, i MINUSMA-operasjonen, hvor Norge også deltar.

Komiteens leder snakker om bidrag med politi, transportfly og feltsykehus, og det er jo nettopp det vi bidrar med. I dag har vi 74 personer, både politibidrag og militære i seks ulike FN-operasjoner. Det nivået vi er på nå, har vært så å si konstant siden 2005, med unntak av noen topper da vi hadde feltsykehus i Tsjad i 2009–2010, og da vi hadde transportflybidraget i Mali i 2016. Vi skal ha et nytt transportflybidrag i Mali i 2019, etter den norsk-initierte rotasjonsordningen som kom på plass da jeg var forsvarsminister.

Jeg mener det også er viktig å se på de spørsmålene som kom fra Senterpartiet. Det som er det interessante poenget i det Senterpartiet sier, er nettopp at jeg var innom nesten alle de spørsmålene som ble berørt, og fortalte hvordan vi ønsker å løse dem. Til spørsmålet om arbeidslivskriminalitet i Europa, som jeg mener er et veldig relevant spørsmål: Der har jo – som jeg redegjorde for – statsministeren tatt et initiativ til felles europeiske løsninger. Og det er uhyre viktig, fordi arbeidslivskriminaliteten ikke bare kan bidra til å ødelegge arbeidsmarkedet og gjøre vilkårene vanskelige for arbeidsfolk, men den kan også bidra til å undergrave den økonomiske veksten Europa er avhengig av. At Norge har vært såkalt tilskuer til brexit-forhandlingene, er jo ikke spesielt rart all den tid vi ikke er medlem av EU, og forhandlingene strengt tatt heller ikke har begynt.

La meg også knytte noen kommentarer til det som representanten Lysbakken sier. Den enigheten som har vært på Stortinget om at Norge skal bidra også militært i kampen mot ISIL, har vært viktig. I dag er ISIL så å si bekjempet territorielt. Det betyr ikke at kampen er vunnet, for det er fortsatt mye som gjenstår, men kampen er så å si vunnet territorielt. Det har også frigjort områder som var under ISILs brutale terrorstyre. Mennesker har begynt å kunne vende hjem til sine hjemmeområder, og det er altså resultatet av en innsats vi har vært med på. Hvis alle skulle tenke likt som SV – og ikke være med på å ta et felles internasjonalt ansvar – ville altså fortsatt millioner av mennesker vært under ISILs terrorvelde.

Jeg har aldri sagt, og regjeringen har aldri sagt, at dette har vært enkle avveininger. Tvert imot har vi redegjort veldig åpent for alle de dilemmaene det fører med seg, alle de områdene hvor man opplever at valgene, som jeg var inne på i redegjørelsen min, ofte står mellom ulike mer eller mindre vanskelige alternativer. Men vi velger likevel å handle – som en del av en stor internasjonal koalisjon – fordi vi mener det er riktig, og fordi vi mener at alternativet til å handle er dårligere. Men ja, det er brolagt med dilemmaer, og det er nettopp mange av de dilemmaene jeg mener det har vært viktig å snakke om og legge fram i forbindelse med redegjørelsen.

Jeg takker også for mye og god oppmerksomhet rundt både menneskerettigheter og ikke minst noe som Knut Arild Hareide brukte mye av sin tid på, nemlig de positive utviklingstrekkene som tross alt også er dominerende i verden nå, og som vi altfor sjelden snakker mye om, nettopp fordi situasjonene ofte er dramatiske.

Jette F. Christensen (A) [11:36:17]: Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at «vi må alltid huske at historien fortsatt påvirkes av våre politiske valg». Det er jeg helt enig med henne i. Hun sa også:

«En ansvarlig utenrikspolitikk innebærer at vi må forholde oss til verden slik den er, med all dens kompleksitet og dilemmaer. Bare da kan vi utnytte handlingsrommet vårt. Bare da kan vi være med og sette dagsordenen og forme utviklingen.»

Jeg er for at Norge i mye større grad skal ta ansvar og være med og forme utviklingen. Jeg tror det er på tide å diskutere hva det vil si å være en god alliert. En god alliert er ikke bare en alliert som er der på alles premisser. En god alliert er også en som stiller spørsmål, som stiller krav og ikke bare blindt stiller opp.

Å være politiker handler ikke bare om å si ting, det handler om å gjøre noe. Selv om representanten Christian Tybring-Gjedde nevnte at det nærmest var et problem at giverlandsgruppen for Palestina ikke bare gir penger, mener jeg tvert imot at det er bra at giverlandsgruppen ikke bare gir penger. Jeg mener det er bra, som utenriksministeren var inne på i sitt innlegg, at Norges ledelse i giverlandsgruppen også betyr at vi er med på en utvikling.

Den støtten som utenriksministeren fortalte om i sitt innlegg, dreier seg om at vi som ledere i giverlandsgruppen for Palestina er med på å sikre bred internasjonal støtte til palestinsk statsbygging og økonomisk utvikling. Den støtten er kanskje internasjonal, men støtten har ikke gått helt inn i regjeringspartiet Fremskrittspartiet, som vi hørte tidligere.

Nå er det ikke sikkert at råd om bygging blir godt mottatt fra noen i dette hus om dagen, men en god byggherre kan ikke bare sitte og se på at det som blir bygget opp, blir revet ned mens man holder på. Akkurat nå virker det som om det eneste byggverket som får stå i Palestina, er murer.

Statsbygging dreier seg om å etablere institusjoner for operative tjenester og demokrati, strukturer for samferdsel, for utdanning, for helse og for forsvar. Men nasjonsbygging er like viktig for at det skal være noen der til å reparere, for at det skal være noen der til å vedlikeholde institusjonene, noen til å videreføre demokratiet, noen til å bruke det, noen til å bruke utdannelsen sin til noe. For å få til det trenger man håp, framtidstro og tillit. Det er tre av de viktigste variablene for å bygge en ny nasjon, særlig en nasjon som er så ung som den palestinske befolkningen. Disse variablene er veldig viktige. Det er derfor de også blir brukt, med motsatt fortegn, i krig.

Fravær av de tre fører til aktiv destabilisering. Det er det som gjør at generasjonskriger er så effektive, de virker på lang sikt. Det er mennesker som gjør opprør, men er det opprøret, eller er det årsaken til opprøret, som er problemet?

Siden Trumps anerkjennelse av Jerusalem som hovedstad i Israel 6. desember har 2 900 palestinere blitt skadet. Fem har blitt drept. Alle de fem var yngre enn meg. Antall husraid har økt. Antall husrivninger i det okkuperte Øst-Jerusalem har økt. FN dokumenterte 336 nattraid bare i januar.

I fjor snakket jeg med en tidligere israelsk soldat, som sa at hans viktigste oppgave var å skape frykt. Det er ikke forsvar. Det er noe helt annet.

Den israelske hæren arresterte 1 467 palestinske mindreårige i 2017. I påvente av en rettssak har man registrert isolatopphold på opptil 23 døgn. Etter å ha kommet ut av et slikt opphold blir angst, søvnproblemer, konsentrasjonsproblemer og ikke minst manglende evne til å se framover noe som går igjen i intervjuer. De som er over 16, blir dømt som voksne. Alt som kommer inn under betegnelsen «en sikkerhetstrussel», kan gi opp til 20 års fengsel.

Man kan ikke bygge et land av en befolkning på 42 år som har blitt voksne i fengsel for å stå opp for noe.

I sin redegjørelse beskrev utenriksministeren Norge som den gode allierte vi skal være, og fortsette å være. Men det bekymrer meg at situasjonen og destabiliseringen som har kommet som en direkte konsekvens av anerkjennelsen av Jerusalem som hovedstad i Israel, ikke var en av de bekymringene hun tok opp da hun skisserte problemene med Trumps presidentskap.

Ingjerd Schou (H) [11:41:37]: Takk til utenriksministeren for en bred, fyldig og god utenrikspolitisk redegjørelse med klare prioriteringer for den norske utenrikspolitikken, en redegjørelse som synliggjør at vi deltar i den internasjonale ledelse når det gjelder både utenrikspolitikk, utviklingspolitikk og også sikkerhetspolitikk. Med noe overraskelse må jeg konstatere at lederen av komiteen og jeg umulig kan ha hørt på den samme redegjørelsen.

Den fremste oppgaven for utenrikspolitikken er å fremme norske interesser og verdier, og samtidig også muliggjøre en nasjonal politikk som fremmer velstand og trygghet. Med all tydelighet har de senere årenes utvikling vist at utenrikspolitikken ikke er bare nasjonal, den er i aller høyeste grad lokal. Norge er et åpent samfunn med en åpen økonomi, og vår utvikling, vår egen sikkerhet og vår velferd blir i sterk grad påvirket og bestemt av både prosesser og aktører utenfor Norges grenser. Vi er derfor avhengige av at vi spiller sammen med våre naboland, allierte og handelspartnere – og de med oss.

For Høyre er det viktig at vi fører en realistisk utenrikspolitikk som er tuftet på tydelige prioriteringer, slik vi hørte i redegjørelsen for to dager siden. Utenrikspolitikken skal oppnå faktiske resultater for det norske folk. Også på dette området er det i dette møtet politikken er oppe til eksamen.

For Høyre er det førende at Norge skal respektere sine forpliktelser i det internasjonale samfunn, innenfor FN, NATO, EØS, WTO og andre internasjonale organisasjoner, og at vi skal være både lojale og engasjerte samarbeidspartnere for nærstående land og for land som trenger vår hjelp. Det kan være viktig – mange steder er det urolig – at vi faktisk bidrar aktivt.

Jeg er nok noe overrasket over at lederen av komiteen er mer opptatt av statsrådens kalender og prioriteringer enn av å synliggjøre Arbeiderpartiets egne alternativer til en utenrikspolitikk. Jeg er også overrasket over at man etterlyser mer uenighet og kritikk innenfor utenrikspolitikken og det internasjonale samarbeidet som vi har, all den tid Norge ikke er noen stormakt. Vi er et lite land, vi har mye å bidra med, og vi bidrar på veldig mange områder. Men vi er også tjent med at vi faktisk klarer å stå sammen om de viktige prioriteringer som nettopp utenrikspolitikken beveger seg i.

Jeg er også overrasket over at man gjentatte ganger etterlyser mer uenighet og mer kritikk – for å referere til komiteens leder – og gjentar det jeg oppfatter som ikke helt forenlig med sannheten, når man sier at man beveger seg vekk fra 2-prosentmålet av BNP, når man visselig vet at dette er en plan for ti år, at ethvert stort BNP det ene året vil det foregående år nødvendigvis ha hatt en fallende prosent, mens man, motsatt, ville hatt en økende prosent, at dette må ses i et tiårsperspektiv, og at dette har det faktisk vært enighet om. At man da etterlyser mer uenighet, kan det godt hende er både klokt og nødvendig for debatten, men det må i hvert fall være med et sant utgangspunkt.

Jeg skal helt avslutningsvis bare henlede oppmerksomheten på vårt forhold til USA, som har vært tett og godt i hele etterkrigstiden. Det er viktig for oss. USA har også med rette blitt sett på som en sterk og stabil garantist nettopp for vårt lands sikkerhet. De siste årene har imidlertid Washington signalisert en redusert vilje til et globalt lederskap, men det er viktig å merke seg at for Norge er det positivt at USA viderefører sikkerhets- og alliansepolitikken overfor Europa, at vi har et tett samarbeid i NATO, og at Norge har et godt utbygd og velfungerende bilateralt sikkerhetssamarbeid med USA. USA er vår nærmeste allierte, og et godt bilateralt forhold er viktig for oss. Jeg opplever også at det er bred enighet om dette i Stortinget – senest statsministerens møte med president Trump 10. januar bekreftet nettopp dette forholdet.

Svein Roald Hansen (A) [11:46:52] : Utenriksministeren pekte på en internasjonal situasjon preget av konflikter, konfrontasjoner, polarisering og usikkerhet. Samtidig er flere holdepunkter som skapte trygghet, fraværende – som respekt for internasjonale avtaler og institusjoner. Det preger også noen av våre viktige partnere og allierte.

I USA har vi en president som trekker landet ut av klimasamarbeidet, skaper usikkerhet i handelspolitikken og undergraver WTOs tvisteløsningsmekanisme.

I Storbritannia skaper brexit stor usikkerhet – i Storbritannia, i EU og for oss. Selv innad i regjeringen synes det å herske stor rådvillhet. Vi må selvsagt respektere beslutningen om å forlate EU og EØS-samarbeidet, men det er krevende å se rasjonalet bak de målsettingene som framføres. Én ting er at de skal ta tilbake kontrollen over egen lovgivning og innvandring, men når de trekker opp målet om å bli verdens ledende handelsnasjon, blir det mer mystisk. Landet forlater sitt viktigste eksportmarked, hvor 47 pst. av eksporten skjer sømløst med nabolandene. De forlater handelsavtaler med rundt 50 andre land. Til USA eksporterer britene bare 16 pst. av sin eksport.

Handelsminister Liam Fox sier at den økonomiske veksten framover vil komme utenfor Europa, og at Storbritannia derfor må ha frihet til å forhandle handelsavtaler der. Men de forlater EUs handelsavtaler med land som Singapore, Sør-Korea, Indonesia, Filippinene, Malaysia og Japan. Selv med Commonwealth-landene vil man snart gjennom EU kunne ha avtaler med 41 av 50 land. Hvilke land man da ser for seg, er noe vanskelig å forstå – men det er nå britenes hodepine. Jeg mener dette er ett av flere uttrykk for den politiske irrasjonalitet som preger det internasjonale bildet. Det er bekymringsfullt.

For oss er utfordringen å sikre oss en handelsavtale med britene til erstatning for EØS-avtalen. Utenriksministeren sa at ambisjonen er «å etablere så tette og omfattende relasjoner med Storbritannia som mulig». Det er en noe lavere ambisjon enn europaminister Vik Aspaker uttrykte i sin første redegjørelse etter brexit. Hun sa nemlig 8. november 2016 at ambisjonen er en «like god adgang til det britiske markedet for norsk næringsliv» som i dag. Det er, som britene nå smertelig erfarer, ikke mulig å få til uten at britene forblir i det indre marked, og det er det lite som tyder på vil bli resultatet. Men regjeringen har vår støtte til å forhandle for «så tette og omfattende relasjoner (…) som mulig», som hun uttrykte det. Og det er viktig å sikre at den overgangsordningen britene og EU blir enige om, også dekker EØS-området.

Kontakten vi har hatt med britene etter brexit, har avdekket en omfattende mangel på kunnskap om hva EØS-avtalen er, og ikke er, hos våre britiske kolleger. Det er ikke så underlig, for hvorfor skulle de interessere seg for den, så lenge de var medlem av EU?

Det som er mer bekymringsfullt, er at det er store brister i kunnskapen om og erkjennelsen av EØS-avtalens betydning også her hjemme. Den forskning og de miljøer som ble bygd opp da medlemskap var på dagsordenen, er i ferd med å forvitre og gå ut på dato. En rekke forskere, institusjoner og forskningssentre har i et opprop ropt varsko. Ikke bare brexit, men også utviklingen i EU fordrer kunnskap om og innsikt i utvikling og prosesser.

Vi trenger en økt forskningsinnsats for å bygge kunnskap om EU og utviklingen i Europa. Analyser av hvordan dette virker for oss, og vår evne til å ivareta våre interesser må bygges på solid faglig forståelse av hvordan EU-samarbeidet fungerer. Dette må utenriksministeren og forskningsministeren ta alvorlig og sikre et økonomisk grunnlag for langsiktig grunnforskning på dette viktige området framover. Det bør være et viktig element i den strategien regjeringen nå utformer for vårt samarbeid med EU de kommende årene.

Hårek Elvenes (H) [11:51:27]: I forrige uke deltok jeg på NATOs parlamentarikerkonferanse i Brussel. Der var det politikere fra 29 land som var opptatt av sitt eget lands sikkerhet, men som også innser at eget lands sikkerhet avhenger av at også de andre landene stiller opp.

NATO er i realiteten Europas eneste forsvarsallianse og har bidratt til at Europa har klart å ha fred i 70 år. SACEUR sa det godt: Dypest sett er det i NATOs rolle snakk om å forsvare våre verdier, forsvare vår levemåte og vårt demokrati.

Det har vært hevdet i debatten i dag at norsk basepolitikk er på glid. Det er ikke riktig. Grunnlaget for norsk basepolitikk var at Norge ikke skulle bli brukt som et oppmarsjområde for fremmede makter i noe som kunne oppfattes som en trussel og et mulig angrep mot nasjoner utenfor oss. Men innenfor norsk basepolitikk har det vært mulig å drive med alliert trening, og det trenes nå mer sammen med allierte enn det har vært gjort de siste 25 år. Det er et svar, det er en reaksjon på at Russland har doblet sine militærutgifter siden 2005 – vi trapper opp vårt forsvar. I nyhetene nå – akkurat nå – kommer det en nyhet fra Russland om at Putin og Russland vil styrke den militære infrastrukturen i Arktis med 1 600 mrd. kr. Som en liten nasjon liggende mellom to stormakter må vi ha et bevisst forhold til dette og også gjøre våre trekk for å ivareta vår nasjonale sikkerhet.

2-prosentmålet har vært nevnt her i dag, og det er riktig at USA bærer en uforholdsmessig stor andel av NATOs militærutgifter. Men hvis man ser på hva man nå gjør i Norge, bevilger man faktisk 180 mrd. kr mer til Forsvaret i langtidsplanperioden, og siden 2013 har forsvarsutgiftene økt med 11,5 mrd. kr.

Representanten Huitfeldt fra Arbeiderpartiet etterlyste mer uenighet i utenrikspolitikken. Hvorfor det? Forsvars- og utenrikspolitikk er jo ikke en lekegrind. Det er ikke en studiesirkel der man skal bryne sin egen retorikk og nærmest praktisere et utenrikspolitisk retorikkurs. Det er altfor alvorlig til det – altfor alvorlig. Adelsmerket ved norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk har vært vår evne til å stå sammen bredt i denne sal for å ivareta våre egne nasjonale interesser som den lille nasjon vi er, som ligger utsatt til mellom to stormakter.

NATOs kommandostruktur er det militære limet i fredstid, men det er også den strukturen som skal sørge for at NATO er operativ i en krigssituasjon. Norge har vært en pådriver for å styrke den sjømilitære kommandoen i Nord-Atlanteren på en bedre måte i dag og har fått gjennomslag for det. Den transatlantiske forbindelsen går i en stridssituasjon gjennom Atlanteren, og det å ha fri tilgang til Atlanteren og kunne disponere de militære kapasitetene på en slagkraftig måte er helt avgjørende for Norges sikkerhet.

Vår russlandpolitikk er preget av fasthet, dialog og samarbeid. Vi har et utstrakt samarbeid innenfor ressursforvaltning. Barentshavet er en suksesshistorie. Mens de andre verdenshavene er nedfisket, yngler det, for å si det sånn, mer enn noensinne i Barentshavet. Grensesamarbeidet fungerer godt, og søk og redning fungerer godt.

Men Norge er NATO i nord. Vi ligger der vi ligger, og vi har en rolle på vegne av NATO som kun vi i NATO kan ivareta. De strategiske kapasitetene vi må ha i nordområdene for å kunne drive myndighetsutøvelse, ha situasjonsforståelse og være i stand til å treffe de riktige beslutninger om situasjonen skulle være der, tilsier at vi nå investerer i nye overvåkningsfly, nye jagerfly, nye kystvaktfartøyer og har styrket etterretningen. Det styrker vår sikkerhet, og det styrker sikkerheten til de 29 landene som møttes i Brussel i forrige uke, også individuelt og kollektivt.

Petter Eide (SV) [11:56:34]: Tusen takk til utenriksministeren for en god redegjørelse. Jeg er uenig i mye, men jeg vil slå fast at hun har stor oversikt og legger fram utenrikspolitikk med bred kunnskap.

Jeg vil ta opp et helt annet forhold, som ikke er blitt tatt opp i utenriksdebatten så langt. Det handler om splittelsen, konflikten, i Europarådet. Det er et forhold som har fått liten oppmerksomhet i norsk offentlighet, men som har stor betydning for den norske rollen i Europa – og for så vidt også for norsk sikkerhet. Utgangspunktet er at etter annekteringen av Krim utstedte EU en rekke sanksjoner mot Russland. Dette ble fulgt opp i Europarådet. Europarådets parlamentarikerforsamling utstedte også sanksjoner mot Russland, bl.a. ved å frata Russland stemmerett i parlamentarikerforsamlingen. Den norske delegasjonen støttet den gang dette, med unntak av SVs representant.

Konsekvensen i dag er at Europarådet er splittet, Russland-konflikten gjennomsyrer nesten alle debatter i Europarådet, Russland deltar ikke i parlamentarikerforsamlingen og betaler heller ikke kontingent, og det drives også et aktivt lobbyarbeid fra Ukraina for å presse Russland ut av Europarådet.

Dette er en svært alvorlig situasjon fordi det nå er en aktiv frykt for at Russland vil trekke seg helt ut av Europarådet. Det får som konsekvens at de nasjonalistiske krefter i Russland blir styrket. Menneskerettighetssituasjonen blir ytterligere forsterket fordi 140 millioner russere ikke får adgang til Den europeiske menneskerettsdomstolen, hvis Russland trekker seg helt ut.

Det får også konsekvenser for Europa, og jeg tar det opp fordi det også får konsekvenser for Norge. Hvis Russland trekker seg ut, eller blir presset ut med ulike mekanismer, vil det muligens føre til at også Aserbajdsjan, Tyrkia og Polen dras med i det samme dragsuget. Med andre ord vil Europarådet krakelere i løpet av denne perioden. Dette vil selvfølgelig svekke det viktigste organet vi i dag har for å holde Europa sammen og for å ha en europeisk domstol, som faktisk er den eneste domstolen vi har i verden av den type overnasjonal karakter. Dette har også sikkerhetspolitiske konsekvenser fordi fiendebildet av Russland i en slik situasjon vil forsterkes ytterligere, og krav om opprustning i Europa vil øke.

Så mitt spørsmål til utenriksministeren – om hun kan svare på det i dag eller ved en senere anledning – er hva slags strategi UD har for å bidra til at Europarådet ikke sprekker, og på hvilken måte hun vil gi støtte til Europarådets generalsekretær i hans arbeid for å holde Europarådet samlet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:00:02]: Det var en redegjørelse som var innom mange områder som det er bred enighet om. Jeg synes utenriksministeren formulerte det på en god måte.

Når man skal ha en utenrikspolitisk redegjørelse, er det samtidig interessant å se på hvilke endringer som måtte være i politikken, justeringer av politikken, og spesielt når vi står overfor det at vi har fått en ny utenriksminister for ikke så lenge siden, og som har et nytt ansvarsområde som utenriksministeren ikke har hatt de senere år. Vi står overfor en ny regjering der nye partier deltar. Dersom det er slik som representanten Elvenes nærmest indikerer, at det ikke er noen endringer i det hele tatt, er det for så vidt greit, men da må man også uttrykke det. Det som er interessant, er om det er noen nye initiativ, noen nye ambisjoner, noen ny politikk som ligger til grunn.

I regjeringserklæringen fra den nå sittende regjeringen kommer noen nye signaler om endringer, f.eks. innenfor handelspolitikken. Det står at den vil jobbe for å redusere tollsatsene for å bidra til mer frihandel. Man har altså en regjering som fra norsk side aktivt skal bidra til å svekke det norske tollvernet. Ikke bare skal en møte de utfordringene en har internasjonalt når andre forsøker å gjøre dette, men vi har en regjering som har en ambisjon om på norske vegne å skulle svekke tollvernet. Hva betyr dette konkret? Hva slags initiativ har en tenkt å ta? Og hvordan vil dette påvirke norske interesser, ikke minst interessene til næringsmiddelindustrien, den største fastlandsindustrien Norge har? Den rød-grønne regjeringen sto opp for tollvernet, og ikke bare det, en bidro også til å styrke tollvernet på noen områder, bl.a. knyttet til den såkalte ostetollen, til sterke protester fra nettopp de partiene som nå utgjør regjeringen. Derfor er det ekstra grunn til å be regjeringen om å klargjøre hva som ligger i erklæringen på dette punktet.

Så til noe som står i redegjørelsen fra ministeren, at norsk eksport til EU er avhengig av EØS-avtalen. Selvsagt er den ikke det, vi har eksportert til EU gjennom lange tider og lenge før EØS-avtalen. Det at en spiser norsk fisk i Frankrike, i Polen og i Danmark i stadig større monn, er ikke på grunn av vedtak i Brussel. Derimot er det, som representanten Elvenes var inne på, fordi vi har hatt en vellykket ressursforvaltning i Norge der vi har hatt råderett over ressursene, nøkkelen for den verdiskaping vi har hatt innenfor det området.

Audun Lysbakken (SV) [12:03:20]: Først skal jeg gjøre noe jeg ikke pleier å gjøre, og det er å ta representanten Tybring-Gjedde i forsvar. En del har vært opptatt av at han har snakket om Fremskrittspartiets politikk og ikke regjeringens politikk i debatten i dag. Jeg synes faktisk det er en fordel å få vite hva de ulike partiene mener. Vårt parti møtte den samme kritikken hver gang vi ikke snakket om ferdigtygde talepunkter de årene vi satt i regjering – også fra dem som utgjør dagens flertall. Jeg tenker at kompromiss er en naturlig og nødvendig del av politikken, og at ærlighet om hva som er kompromiss og ikke, faktisk er en fordel for en åpen debatt. Jeg er ofte uenig i det representanten Tybring-Gjedde sier, men jeg vil gjerne vite hva han mener. Uenighetene tror jeg vi skal komme raskt tilbake til – allerede i neste sak.

Jeg tegnet meg for en liten stemmeforklaring knyttet til forslaget fra Arbeiderpartiet om FNs fredsbevarende operasjoner. SV har et grunnleggende positivt syn på deltakelse i fredsbevarende operasjoner. Vi har ønsket at en større andel av Norges engasjement utenlands skal foregå med blå hjelm, og at vi skal være positiv til økt vestlig og økt norsk deltakelse i FN-operasjoner. Sånn sett deler vi intensjonen i Arbeiderpartiets forslag. Jeg er likevel opptatt av at vi behandler hvert enkelt oppdrag for seg selv. Det er et stort alvor i å sende norske soldater på operasjoner i utlandet, og selv om vi er grunnleggende positive til FN-operasjoner, må vi også i de tilfellene vurdere den enkelte operasjon for seg selv. For SV er dessuten det totale omfanget av soldater som sendes ut av landet, viktig, og det hadde vært lettere for oss å stemme for et forslag som sa noe om det – balansen mellom FN-oppdrag og andre oppdrag.

Derfor kommer SV ikke til å stemme for Arbeiderpartiets forslag, men jeg vil understreke veldig tydelig at det ikke innebærer et nei til å delta i FN-operasjoner. Hvis regjeringen kommer med forslag om det, er det sannsynlig at SV vil støtte det. Det er sånn jeg også oppfatter regjeringens posisjon.

Torill Eidsheim (H) [12:06:07]: Først vil eg få lov til å nytte anledninga til å takke for ei god utgreiing av utanriksministeren, men når det gjeld dagens debatt, er eg forundra over at det i ei verd prega av uro fell Arbeidarpartiet naturleg å mane til større konfronterande utanriksdebattar her hos oss. Eg ville tru at i den tida vi no er inne i, hadde vi hatt eit større behov for å vise einigheit for det vi faktisk er einige om – kanskje viktigare enn på lenge.

Noreg har ei svært viktig rolle å fylle i internasjonalt samarbeid. Det er ei oppgåve som skal sjåast på heilskapleg.

Utanriksminister Eriksen Søreide har tidlegare svara på tilsvarande angrep frå Arbeidarpartiet når det gjeld påstanden om å svekkje Noregs omdøme.

UD har gjort ei grundig vurdering av eit OSSE-formannskap i 2020 og kome fram til at det vil krevje stor politisk merksemd, menneskelege ressursar, samla kapasitet og økonomi. Sett opp mot anna krevjande arbeid utanriks, krev det evne til prioritering. Kandidaturet til FNs tryggingsråd og brexit krev stor ressursbruk i UD. Vi treng ei god heilskapleg prioritering av drift, med sterke ambassadar i Europa i ei tid der vi er nøydde til å vere sterkt til stades. Eg har tru på at Noreg vil kunne vere det òg utan å ha formannskapet i OSSE. Eg sit sjølv som deltakar og representant for Noreg i OSSE, og eg har tru på at vi skal forvalte det arbeidet godt sjølv utan å ha formannskapsrolla.

Representanten Huitfeldt snakka om faren ved uansvarleg dobbeltspel. Det er eg heilt einig i. Det er svært uheldig, og i den samanhengen vil eg minne om at Arbeidarpartiet faktisk kutta 50 mill. kr i sitt alternative budsjett – nettopp der finansieringa av eit OSSE-formannskap eventuelt måtte bli teke frå.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [12:08:57]: Jeg vil nå, helt på tampen av debatten, takke for debatten, men også kommentere noen spørsmål og innlegg som har kommet.

Til påpekningen fra Jette F. Christensen om det å synliggjøre hva norsk holdning er til amerikanernes beslutning om å flytte ambassaden til Jerusalem, vil jeg si at det har vært veldig tydelig kommunisert fra norsk side at vi er uenig i beslutningen, fordi vi mener det er en del av de helt essensielle sluttstatusspørsmålene som det må forhandles om. Vi var også blant de 129 landene som stemte sammen med andre allierte og nærstående land i resolusjonen i generalforsamlingen, og det er verdt å merke seg at det kun var ni land som stemte imot. Det var 33 land som avholdt seg fra å stemme. For øvrig stemte altså 129 for.

Når det så gjelder spørsmålet fra Petter Eide, er det viktig også å være klar over at dette er en problemstilling som nå har topp prioritet også for Europarådet, men det er en problemstilling vi også jobber mye med. Jeg hadde et møte med Thorbjørn Jagland for litt siden, bl.a. om denne problemstillingen og om en del andre problemstillinger som nå er utfordrende for Europarådet. Vi hadde også en god diskusjon med delegasjonen fra Stortinget til Europarådet i forkant av den forrige sesjonen. Det er selvsagt helt opp til Stortinget og parlamentarikerne å beslutte hvordan man skal stemme og bestemme seg i Europarådet, men det jeg påpekte fra vår side, som jeg ser som bekymringsfullt, er særlig det poenget som Petter Eide trekker fram, nemlig at det vil gjøre at russiske borgere kan risikere å miste tilgangen til Menneskerettighetsdomstolen. Det ville være et stort tilbakeskritt, og det har vi også gitt tydelig uttrykk for.

Helt til slutt: Jeg støtter den stemmeforklaringen – hadde jeg nær sagt – som representanten Lysbakken ga. Fra norsk side er vi veldig opptatt av å kunne bidra i FN-operasjoner der det er relevant, og der det er bidrag vi kan gi. Derfor har vi gått i front for å utvikle nisjebidrag, enten det gjelder denne rotasjonsordningen, som jeg snakket om i innlegget mitt, som er veldig viktig, og som blir svært godt mottatt i FN, der vi skal ha ny rotasjon i 2019, eller det gjelder innovative politibidrag eller etterretningskapasiteter. Det er bidrag som er veldig etterspurt i FN, og som det er viktig å kunne bidra med. Men det er samtidig viktig å være klar over – og dette har vi jo diskutert i andre fora i Stortinget tidligere – at risikoprofilen på oppdrag er noe vi må vurdere fra gang til gang. Det betyr at vi, selv om vi søker etter muligheter til å kunne delta i flere FN-operasjoner, må ta hensyn til sikkerheten til soldatene, og den er dessverre i mange sammenhenger dårlig i FN-operasjoner, og det er noe vi alltid må ta med i vurderingen.

Jette F. Christensen (A) [12:12:21]: Jeg tok ordet fordi representanten Eidsheim inntok denne lekegrinden av en debattarena, som Hårek Elvenes omtalte det som tidligere. Men jeg vil benytte anledningen mens jeg står her til å takke for en god redegjørelse, og ikke minst en veldig god oppsummering fra utenriksministeren som viser noe av adelsmerket på måten vi diskuterer utenrikspolitikk på i Norge: Vi er enige om de store linjene, og så bruker vi disse debattene til å minne hverandre på hva som er viktig, til å presse hverandre til å flytte norsk utenrikspolitikk til et bedre sted. Det klarer vi fint sammen, og derfor reagerer jeg på representanten Eidsheims innlegg – jeg ser hun har forlatt salen. Det er ikke slik den utenrikspolitiske debatten fungerer. Hun gikk opp her og problematiserte at Arbeiderpartiet driver med polemikk i utenrikspolitikken. Det er jo det som er bra, at vi diskuterer, at vi løfter disse spørsmålene, at vi bryner oss på hverandre, at vi utfordrer hverandre. Slik finner vi ut hvordan Norges utenrikspolitikk er. Ja, vi kan være uenige om enkeltstandpunkt – det er også bra – men jeg synes det er bekymringsfullt at en representant fra regjeringspartiet Høyre, det samme partiet som utenriksministeren tilhører, er oppe og advarer mot debatt. Det er direkte ødeleggende for måten vi opererer på i denne komiteen og for måten vi skaper den gode utenrikspolitikken til Norge på.

Jeg sa i mitt innlegg – og minner utenriksministeren på – at det er riktig at det finnes to sider av en sak. Men det finnes ikke to sider av internasjonal lov, det er ikke to sider av menneskerettigheter, det er ikke to sider av rett og galt.

Jeg mener det å skape diskusjon er viktig. Vi er enige om målet. Det jeg tok opp i mitt innlegg, var f.eks. en problematisering av at Israel setter palestinske barn i fengsel, og det vet jeg utenriksministeren er enig med meg i. Jeg vet at utenriksministeren ikke er enig i at det er bra å sette barn i fengsel.

Akkurat disse arenaene, der vi kan utfordre hverandre og minne hverandre på hva som er viktig å diskutere og viktig å kjempe for, er viktige. Derfor benytter jeg anledningen til å reagere når representanten Eidsheim er oppe og sier at debatt ikke skal finne sted i utenrikspolitikken. Det er jeg helt uenig i.

Anniken Huitfeldt (A) [12:15:14]: Det er bred enighet om norsk utenrikspolitikk. Det er en styrke, men det er samtidig en ulempe. Ulempen er at det ikke blir nok diskusjon om viktige veivalg. Jeg opplever at den tidligere utenriksministeren var relativt hårsår når det gjaldt å få kritikk. Jeg ønsker at den nye utenriksministeren er mer åpen for diskusjon, for selv om man er enig om hovedlinjene – i veien, i strategien – bør vi ta opp de dilemmaene vi står overfor som et lite land. Vi må diskutere hva som er virkeligheten, men også hvilke strategivalg vi skal ta.

Jeg merker meg fra Høyres representanter i salen i dag – jeg talte at det var ca. ni bevisste misforståelser av mitt innlegg – at det er blitt referert til ting jeg skal ha sagt fra denne talerstolen, som jeg ikke har sagt i det hele tatt – og at jeg med min utenrikspolitikk skal bidra til mer konflikt. Det har jeg aldri sagt. Det synes jeg bidrar til en ødeleggende utenrikspolitisk diskusjon. Vi skal ha en diskusjon om veivalg. Men bevisste misforståelser, at man blir fornærmet for ting som aldri er sagt, mener jeg bidrar til å ødelegge det utenrikspolitiske ordskiftet. Jeg mener at det viktige i dag er at vi har tatt opp om vi skal sende flere FN-soldater på internasjonale oppdrag. Det er det mange partier som er opptatt av. Jeg ser fram til en mer åpen diskusjon om disse tingene.

Jeg mener også at bidraget til Irak, som Arbeiderpartiet støtter, også bør avstedkomme mer diskusjon i et åpent storting. Vi har fått redegjørelsen om og evalueringen av Afghanistan, og det har vært ulike diskusjoner om det. Vi får snart en evaluering av Libya-innsatsen. Det er også viktig å få en åpen diskusjon om det. Men når vi sender folk ut i internasjonale operasjoner, har vi som folkevalgte et ansvar for å bringe diskusjonen ut i offentligheten.

Bevisste misforståelser i det utenrikspolitiske ordskiftet gjør det til en dårligere, ikke bedre diskusjon.