Martin Kolberg (A) [19:28:45] (komiteens leder): Dokument 1 er et svært viktig dokument som gir Stortinget en god oversikt over regjeringens og forvaltningens arbeid i det forrige året. Også i år, i likhet med tidligere år, har vår riksrevisjon utarbeidet et omfattende og oversiktlig dokument, som har gitt komiteen en god mulighet til å gjennomgå alle departementenes arbeid og Riksrevisjonens arbeid med statsregnskapet. Jeg vil her fra Stortingets talerstol igjen takke Riksrevisjonen for et godt arbeid.

Med noen tydelige forbehold, som jeg skal komme tilbake til, er hovedkonklusjonen at vår forvaltning fungerer godt. Stortinget kan ha trygghet for at de vedtak som Stortinget gjør, blir fulgt opp, og at departementets arbeid er i tråd med lover og intensjoner som er satt. Komiteens merknader er på dette grunnlaget enstemmige. Jeg viser til at komiteens medlemmer vil gå nærmere inn på de områder de selv er ordførere for.

Riksrevisjonen har revidert statsregnskapet og regnskapet for administrasjonen av Svalbard. Det er nytt og bra at det også er avgitt revisjonsberetninger for departementenes egne regnskaper. Komiteen konstaterer med tilfredshet at det store flertallet av regnskapene har hatt god kvalitet og er derfor blitt godkjent. Det er grunn til å merke seg at av 240 regnskaper som er gjennomgått, er det bare ti som har fått det som kalles for modifiserte revisjonsberetninger. Komiteen er svært tilfreds også med dette.

Ett regnskap blir imidlertid ikke godkjent for tredje året på rad. Dette gjelder Veterinærinstituttet. Komiteen sier i sin innstilling at dette er svært kritikkverdig, og ber Landbruks- og matdepartementet endelig å sørge for at de feil og mangler som ligger i dette regnskapet, blir rettet opp, etter tre års arbeid, og jeg ser med tilfredshet at finansministeren følger med på dette. Dette er en unødvendig ting, egentlig, at det skjer på denne måten år etter år uten at vi greier å rette det.

Komiteen støtter de reformer som skal sikre bedre styringsinformasjon og mer åpenhet om offentlig pengebruk.

Så langt alt vel. Så vil jeg si: Det er færre antall vesentlige merknader nå enn i fjor. Det er bra. Men de merknadene som er vesentlige, er i hovedsak på de områdene som har gått igjen over flere år. Det karakteriserer en samlet komité som svært alvorlig, også fordi det gjelder områder som berører, og er vesentlige for, befolkningen direkte. Hva snakker vi om? Vi snakker om samfunnssikkerhet og beredskap. Vi snakker om informasjonssikkerheten. Vi snakker om ytelser fra Nav, og vi snakker også om kontraktstyring og sikring i veisektoren. Det slås fast at manglende objektsikring gir risiko for at viktige samfunnsfunksjoner settes ut av spill i kritiske situasjoner, når vi, selvfølgelig, skal trenge dem mest. Dette har en direkte forbindelse med 22. juli 2011 og Gjørv-kommisjonens innstilling og behandling, som Stortinget gjorde som følge av rapporten.

Komiteen sier at det er svært urovekkende at vi nå etter så lang tid får oss forelagt en innstilling som viser en så betydelig svikt i oppfølgingen av dette fra regjeringens side. Jeg vil bruke litt tid på å sitere fra Dokument 1 og fra komiteens innstilling, for det skal sies en del ting om dette fra Stortingets talerstol, selv om det står trykt i innstillingen. Hva handler dette om ifølge Riksrevisjonen og innstillingen? Jo, det handler om:

• «Nasjonal sikkerhetsmyndighet fremhever at svakheter i styringen av forebyggende sikkerhet på alle nivåer er vår mest vesentlige sikkerhetsutfordring.

• Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet har ikke sørget for å styrke og bedre samarbeidet mellom politiet og Forsvaret, noe Riksrevisjonen finner svært alvorlig.

• Det er ikke sørget for god nok beskyttelse av viktige offentlige eiendommer med sikringsstyrker og permanent fysisk sikring av egne objekter.

• Det er risiko for at verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse og sikring av viktige objekter ved en trusselsituasjon.

• Politidirektoratet og Forsvaret har heller ikke etablert en permanent grunnsikring for egne skjermingsverdige objekter i henhold til kravene i lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) og forskrift om objektsikkerhet.

• Kommunal- og moderniseringsdepartementets tiltak for permanent grunnsikring av øvrige departementers lokaler er forsinket og fortsatt ikke ferdig.»

Det står det. Dette er Riksrevisjonens rapport til Stortinget om viktige sider ved norsk sikkerhet, som er tatt inn i innstillingen, og som Stortingets kontrollkomité slutter seg til.

Her bruker altså Riksrevisjonen uttrykket «svært alvorlig», og da er det svært alvorlig, for det sterkeste uttrykk Riksrevisjonen kan bruke, er nettopp «svært alvorlig». Derfor har komiteen på dette grunnlaget enstemmig bestemt at denne delen av Dokument 1 skal behandles i en egen innstilling til Stortinget. Det er besluttet å avholde åpen høring om denne delen av Dokument 1 den 23. januar neste år.

På dette området foreligger det også en gradert rapport, og i samråd med presidentskapet og Riksrevisjonen vil det bli utarbeidet en avgradert rapport som vil bli lagt til grunn for den videre behandlingen av denne saken i Stortinget. Jeg sier allikevel, når både forsvarsministeren og justisministeren er til stede, at det er all grunn til også under denne debatten å rette spørsmål til regjeringen om hva som er deres kommentar til det som her framkommer, for Riksrevisjonen går til det meget uvanlige skritt å si at forsvarsministeren og justisministeren i sine svar til Riksrevisjonen ikke gir noen fullgod forklaring på hva som er grunnen til at objektsikringen ikke har skjedd som forutsatt og vedtatt av Stortinget.

Det knyttes også betydelige merknader til informasjonssikkerheten. Også under fjorårets behandling ble alvoret i dette understreket av komiteen. Det gjelder på en rekke viktige områder, og det gjelder en rekke statlige virksomheter. Det er også vesentlige merknader til innenlands helikoptersikkerhet og varierende kontroll med kvaliteten på veinettet. Her viser jeg bare til merknadene.

Det siste jeg vil ta opp i dette innlegget, er en side ved innstillingen som komiteen har sett veldig alvorlig på. Jeg er godt informert om at representanten Grøvan vil gå dypere inn i dette, og jeg vil berømme representanten Grøvan og Kristelig Folkeparti for det arbeidet de har gjort med denne delen av innstillingen. Hva handler det om? Jo, det handler om noe veldig sårbart og noe veldig viktig, nemlig at det viser seg at tusenvis av barn ikke får det barnebidraget som de i henhold til loven har krav på. Det er selvfølgelig en situasjon som Stortinget oppunder jul ikke kan akseptere på noe sett og vis. Vi snakker her om 16 000 barn som ikke får det de skal ha – 4 000 barn får ingen ting i år, i denne måneden. Da er det noe galt, og jeg vet at representanten Grøvan vil gå nærmere inn på dette, men også her har komiteen gått til det skritt å fremme et konkret forslag overfor Stortinget, for her må det handles raskt. Dette kan vi rett og slett ikke leve med.

Michael Tetzschner (H) [19:39:31]: Til det siste innlegget vil jeg bemerke at man kunne få det inntrykk at det var staten som skyldte noen penger, og at staten holdt tilbake penger som rettmessig skulle mottas av sårbare grupper. Når det gjelder forskuttering av barnebidrag og underholdsbidrag, er saken den at det er en privatrettslig avtale mellom to private parter. Når den ene svikter, er det at staten går inn og forskutterer, mot at man får anledning til å drive dette inn, ut fra ganske sterke hjemler – bl.a. ved lønnstrekk. Det er en fremgangsmåte som ikke alltid bærer frukt hvis folk reiser til utlandet eller ikke har noen norsk arbeidsgiver – så det er sagt. Men vi skal gå inn i den debatten som representanten Grøvan fortjenstfullt har gjort oss oppmerksom på.

Som ordfører for Helse- og omsorgsdepartementet: Man vil sikkert huske fra i fjor at det var mange vesentlige og sterke anmerkninger til departementets oppfølging på enkelte punkter, slik at det i innstillingen ble avfyrt nokså sterk kritikk mot departementets oppfølging. Man fant det utilfredsstillende at departementet ikke hadde lyktes i å få underliggende virksomheter til å rapportere relevant og pålitelig regnskapsinformasjon, og at Riksrevisjonen dermed ikke har kunnet uttale seg om avlagte årsregnskap for Helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt. Hvis man ser på rapporten i år, ser man at tingene har bedret seg. Det synes jeg vi – i vår jakt etter ufullkommenheten – skal erkjenne, selv om det fortsatt er ting som må gjøres.

Riksrevisjonen gjennomførte i 2015 en revisjon for å vurdere omfanget av urettmessige helserefusjoner. Refusjoner er i fagrevisjonen et av de vanskeligste områdene man kan begi seg inn på, men nå har man vurdert omfanget av urettmessige helserefusjoner utbetalt av Helsedirektoratet. Det ble utbetalt til sammen 33,6 mrd. kr i refusjoner i 2015. En viktig del av Riksrevisjonens undersøkelse var å gjennomføre en analyse av utbetalingene, basert på sammenstilling av relevante data. Så var det slik at analysen ikke kunne gjennomføres, på grunn av forsinkelser i avleveringen av de finansielle data og fordi det var vesentlige feil og mangler ved det som ble levert. Riksrevisjonen kan da ikke utelukke at det en del steder forekommer vesentlig misbruk av midlene. Det er komiteen enig i har en stor grad av alvor over seg.

De to siste poengene jeg vil trekke frem her, er at det også er påpekt mangler i rapporteringen om resultater av tilskuddsordningen for kommunalt rusarbeid og svakheter i koordineringen av tilskuddsregelverket. Både komiteen og Riksrevisjonen har uttrykt en forventning om at departementet ordner opp i dette så raskt som mulig – eller «på egnet måte», som det står i innstillingen. Det kan jo overlate noe til fantasien.

Det siste punktet er at komiteen viser til at «Riksrevisjonen anbefaler Helse- og omsorgsdepartementet å etablere hensiktsmessige sanksjoner mot misbruk av blåreseptordningen, og forventer at departementet nå arbeider for å følge opp dette», i tråd med de anbefalingene som er gitt.

Tom E.B. Holthe (FrP) [19:43:50]: Mine ansvarsområder som ordfører for Dokument 1 er Barne- og likestillingsdepartementet samt Landbruks- og matdepartementet.

To av virksomhetene under Barne- og likestillingsdepartementet har fått vesentlige merknader for 2015. Merknadene til Forbrukerrådet gjelder modifisert beretning som følge av brudd på statlige regnskapsstandarder. Merknadene knyttet til Barne-, ungdoms- og familieetaten, Bufetat, gjelder mangelfull opplæring og veiledning av fosterforeldre og behov for bedre beskyttelse av sensitiv informasjon om barn.

Bufetat har vært en gjenganger blant etatene som har fått vesentlige merknader, men merknadene de siste årene gjelder forskjellige forhold som etaten har ordnet opp i når de har kommet opp. Jeg forventer selvfølgelig at forholdene som Riksrevisjonen har pekt på for regnskapsåret 2015, også blir rettet opp i ved neste runde.

Utover dette har jeg for øvrig merket meg at det som følge av Stortingets behandling av Meld. St. 17 2015–2016 – Trygghet og omsorg – Fosterhjem til barns beste – nå er innført som et krav at alle fosterforeldre må gjennomgå grunnopplæring, og at departementet nå arbeider for å følge opp dette.

Landbruks- og matdepartementet skal dekke et bredt forvaltningsområde: matproduksjon, matpolitikk, jordbruk, skogbruk, reindrift, kulturlandskap, miljø, ressursvern og utvikling av nye landbruksbaserte næringer. Departementet har ansvar for en stor del av virksomheten i hele kjeden fra primærprodusent til forbruker. I tillegg har departementet ansvar for to underliggende forskningsinstitutter.

Departementet har iverksatt flere prosesser for å modernisere og forenkle forvaltningen. Mattilsynet innførte en ny organisasjonsmodell 1. februar 2015 og reduserte antall organisatoriske nivåer fra tre til to. Endringen skal gjøre det mulig for tilsynet å bruke mer ressurser på utøvende tilsyn og styrke kompetansemiljøene. Departementets ansvarsområde omfatter åtte regnskaper i tillegg til departementets eget regnskap.

To av virksomhetene under departementet har fått vesentlige merknader for 2015: Veterinærinstituttet og Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO. Veterinærinstituttet fikk også vesentlige merknader for 2013 og 2014. Det er derfor gledelig at styret for Veterinærinstituttet har tatt grep og gjort helt nødvendige endringer, slik at en kan forvente at regnskapene for området nå kommer i orden. Det kan bl.a. opplyses om at det sommeren 2016 er gjort endringer i den administrative ledelsen av instituttet, og at virksomheten skal etablere en internrevisjon.

Bioforsk, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning og Norsk institutt for skog og landskap ble 1. juli 2015 slått sammen til Norsk institutt for bioøkonomi. Formålet med sammenslåingen var å styrke det tverrfaglige samarbeidet og samarbeidet med universitets- og høyskolesektoren. Det skal bl.a. brukes mer ressurser på utvikling av ny kunnskap, innovasjonsrettet arbeid og forvaltningsstøtte og mindre ressurser på administrasjon, drift og vedlikehold. Dette er en positiv utvikling i regjeringens anstrengelser for å redusere byråkratiet.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [19:48:14]: Jeg tar ordet som ordfører for den delen av Dokument 1 som gjelder Arbeids- og sosialdepartementet. Dette departementet har ansvar for ti virksomheter. En av virksomhetene fikk vesentlige merknader for 2015, nemlig Arbeids- og velferdsetaten. Den etaten har faktisk fått vesentlige merknader de fem siste årene. Dette er en stor virksomhet, som forvalter ca. en tredjedel av statsbudsjettet, og det angår svært mange mennesker i vårt land. Det er derfor av vesentlig betydning for hele vårt velferdssystem at vi kan stole på Nav, at vi kan stole på at systemene fungerer, og at vi kan forvente at folk som trenger ytelser, får riktig beløp utbetalt til rett tid.

I Dokument 1 for 2014 omtalte Riksrevisjonen vesentlige mangler ved internkontroll og sikkerhet i Arbeids- og velferdsetatens økonomisystem. Komiteen tok tak i dette i sine merknader i innstillingen til saken. Riksrevisjonens oppfølging av saken i 2015 viser at etaten har gjennomført flere tiltak, og at flere av manglene er utbedret. Det er bra. Samtidig merker vi oss at Riksrevisjonen vil følge saken videre.

Som sagt er det dessverre slik at Riksrevisjonen også for 2015 har en rekke merknader til Arbeids- og sosialdepartementet. Det handler om mangler i Arbeids- og velferdsetatens arbeid med avdekking, behandling og innkreving av feilutbetalte ytelser. Det dreier seg om svakheter i Arbeids- og velferdsetatens arbeid med innkreving av barnebidrag. Det påpekes vesentlige mangler i Arbeids- og velferdsetatens styringssystem for informasjonssikkerhet. Det dokumenteres mangelfull rapportering om resultater av tilskuddsordningen boligsosialt arbeid. Og Riksrevisjonen viser til at det ikke er god nok koordinering av tilskuddsordninger på det boligsosiale området. Det er altså merknader på flere saksområder her, og komiteen tar disse merknadene på alvor.

Men det er særlig to områder jeg vil gå nærmere inn på, og som komiteen i sine merknader vier ekstra oppmerksomhet. Det gjelder mangler i Arbeids- og velferdsetatens arbeid med avdekking, behandling og innkreving av feilutbetalte ytelser, og det gjelder svakheter i Arbeids- og velferdsetatens arbeid med innkreving av barnebidrag. På disse to områdene mener jeg det er særlig grunn til å være oppmerksom. Jeg er også trygg på at jeg har hele komiteen med meg her, med grunnlag i merknadene i innstillingen.

Først til saken om feilutbetalte ytelser: Ifølge Riksrevisjonen har vi altså en situasjon der store statlige midler går tapt fordi krav etter feilutbetaling av trygdeytelser blir foreldet. Feilutbetalinger blir altså ikke oppdaget. Feil blir ikke avdekket, og penger blir ikke krevd tilbakebetalt før kravet har blitt foreldet. Hva snakker vi om her? Jo, vi snakker om hele 272,5 mill. kr som er konstatert foreldet i de feilutbetalingssakene som er behandlet i 2015. I tillegg til dette har etaten for 2015 beregnet at 129 mill. kr av de ubehandlede feilutbetalingssakene med stor sannsynlighet er foreldet.

Omfanget av foreldede saker viser at saksbehandlingstiden er uakseptabelt lang. Dette må vi nå få orden på. Feil må avdekkes og rettes opp i tide. Navs håndtering av feilutbetalte ytelser, slik det framkommer i rapporten, kan bidra til å undergrave tilliten til trygdesystemet. Jeg vil understreke dette, for det handler i bunn og grunn om selve tilliten til vårt trygdesystem. Vi har vært inne på dette før, også tidligere år. Det er nok å nevne saken om implementering av IKT-systemene i Nav.

Hvorfor greier vi ikke å etablere systemer som gjør at folk kan stole på at de får det de skal ha, til rett tid? Dette handler om tillit. Dette rokker ved selve grunnmuren i velferdssystemet vårt. Nav forvalter store beløp på vegne av fellesskapet. De forvalter midler som skal gå til dem som trenger det mest. Da må dette fungere. Jeg er fristet til å sitere komitéleder Kolbergs uttalelse fra forrige gang vi hadde Dokument 1 til behandling, den gang uttrykt som en frustrasjon over manglende resultatoppnåelse i Stortinget. Jeg skal sitere komitélederen, som sa det sånn:

«Riksrevisjonen sier sitt, komiteen sier sitt, Stortinget sier sitt, og så hjelper det ikke noe. Det er et betydelig problem og et skår i gleden ved framleggelsen av innstillinga knyttet til Dokument 1 i år.»

Jeg vil faktisk bruke de samme ordene nå og gjøre dem til mine når det gjelder det vi ser av svikt i Nav og i oppfølgingen av Nav. Jeg vil be statsråden ta inn over seg at både komiteen og Riksrevisjonen mener det er sterkt kritikkverdig at departementet ikke har fulgt opp Nav godt nok i denne saken.

I forlengelsen av dette går jeg nå videre til den andre saken, som er minst like viktig, ja kanskje enda viktigere, og som også omhandler Nav, nemlig saken om barnebidrag. Riksrevisjonen har merknader knyttet til Navs arbeid med innkreving av barnebidrag. Riksrevisjonen mener det er en risiko for at barns trygghet og omsorgsbehov ikke ivaretas godt nok, fordi mange ikke får de barnebidragene de har krav på når foreldrene ikke bor sammen. I desember 2015 fikk over 16 000 barn ikke det bidraget de har krav på. Nær 10 000 fikk under halvparten av det de har krav på, og 4 622 av disse fikk ikke noe bidrag i det hele tatt. Utfordringene er særlig store der bidragspliktig er bosatt i utlandet eller er selvstendig næringsdrivende.

Riksrevisjonen finner det kritikkverdig at Arbeids- og sosialdepartementet ikke har fulgt godt nok opp at Nav benytter de virkemidlene som er tilgjengelige for innkreving av barnebidrag. Riksrevisjonen finner det også kritikkverdig at departementet ikke har avklart mulige nye og andre virkemidler som kan sikre barnets rettslige krav på underhold. Komiteen støtter denne kritikken. Vi må altså huske på at vi her har å gjøre med barn – barn som ikke får sine rettmessige bidrag, en sårbar gruppe som her blir lidende. Komiteen mener det er kritikkverdig.

Jeg vil si at på disse to punktene, både når det gjelder departementets oppfølging av Nav, og når det gjelder manglende avklaring av nye virkemidler, er en etter min vurdering helt på grensen til å kunne si at dette er sterkt kritikkverdig – helt på grensen. Derfor fremmer vi også et forslag for Stortinget i denne saken. Det understreker den grad av alvor vi mener denne saken har. Komiteen mener en bør ta i bruk flere og nye virkemidler for å sikre at barn ikke blir lidende på grunn av manglende bidragsbetaling fra foresatt. Det er en samlet komité som står bak dette. Komiteen mener regjeringen bør vurdere nye tiltak som gjør at flere kan motta bidragsforskudd, enten ved at inntektsgrensen økes vesentlig, eller ved at en gir alle barn staten har et innkrevingsansvar for, rett til bidragsforskudd. Når nærmere 5 000 barn ikke får bidraget de har krav på i det hele tatt, og det dobbelte kun får halvparten av det de har krav på, setter dette mange i en situasjon som helt klart kan bidra til økt barnefattigdom, og som kanskje kunne ha vært unngått gjennom bruk av nye regler og rammeverk for utbetaling av bidragsforskudd.

De senere årene har fattigdom kommet på dagsordenen igjen på en sterkere måte. Flere har blitt oppmerksomme på at fattigdom ikke bare gjelder mennesker i andre land, men at det også stadig berører flere mennesker, og også barn, her i Norge. Bekjempelse av fattigdom generelt og barnefattigdom spesielt må og bør være et satsingsområde. Det er viktig at barn får vokse opp i trygghet, og at de kan delta i aktiviteter sammen med andre barn uten hinder av økonomi. Da er det ekstra ille hvis vi har offentlige systemer som ikke i tilstrekkelig grad bidrar til at barn får de ytelsene de har krav på, til rett tid. Det kan ikke være sånn.

Derfor går komiteen til det skritt å fremme et konkret forslag i denne saken, et forslag en samlet komité står bak. Regjeringen får nå et oppdrag om å igangsette et arbeid for å sikre et annet system, som kan sikre disse barna som i dag mangler bidragstilskudd. Det kan gjøres enten ved at flere kan motta bidragsforskudd, ved at inntektsgrensen økes vesentlig, eller ved at man gir alle barn staten har et innkrevingsansvar for, rett til bidragsforskudd.

Når det gjelder nærmere detaljer om dette samt økonomiske beregninger knyttet til denne saken, viser jeg ellers til innstillingen.

Regjeringen sendte i april i år på høring et grunnlag for endringene i reglene om barnebidrag med forskrifter, og i statsbudsjettet for 2017 er det omtalt at departementet arbeider med oppfølging. Jeg har forventninger til det arbeidet, og jeg har registrert at saken også omtales i budsjettinnstillingen fra familie- og kulturkomiteen, som ble behandlet i Stortinget nå på onsdag. Også familie- og kulturkomiteen uttrykker sterk bekymring over at mange barn og småbarnsfamilier kan havne i en svært vanskelig økonomisk situasjon som følge av manglende bidragsutbetaling. I den samme innstillingen har Kristelig Folkeparti sammen med Arbeiderpartiet en forventning om at regjeringen iverksetter konkrete forbedringsinitiativer hva gjelder avdekking av misforhold, lengden på saksbehandlingstid og mangelfulle innkrevingsrutiner. Forbedringsarbeidet forutsettes dessuten å pågå løpende og uavhengig av framtidige regel- og forskriftsendringer.

Avslutningsvis vil jeg på vegne av komiteen gi tilslutning til Riksrevisjonens anbefalinger og en klar forventning om at tiltakene regjeringen nå utfordres på, vil og bør gi forbedringer. Dette handler om sårbare barn.

Jeg anbefaler herved komiteens innstilling.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:59:55]: Jeg vil først vise til saksordførerens grundige orientering og innledning om saken. Det er alvorlige merknader fra Riksrevisjonen, som nok en gang i hovedsak gjelder de samme forholdene som har gått igjen i Dokument 1 de siste årene. Som nevnt er det samfunnssikkerhet og beredskap, informasjonssikkerhet, kontraktstyring i veisektoren og – ikke minst – ytelser fra Nav.

Når det gjelder objektsikring, vil jeg gå litt inn på det. Nasjonal sikkerhetsmyndighet påpeker at politi og forsvar ved bruk av sikringsstyrker skal sikre og beskytte utpekte eiendommer, objekter, når situasjonen tilsier det. Som saksordføreren sa, står det i Riksrevisjonens rapport at en ser situasjonen som «svært alvorlig». Det er det sterkeste uttrykket Riksrevisjonen kan bruke. Det er svært alvorlig at Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet ikke har sørget for å styrke og bedre samarbeidet mellom politiet og Forsvaret om sikring og beskyttelse av utpekte eiendommer ved bruk av sikringsstyrker. Komiteen påpeker det som Riksrevisjonen har sagt, nemlig at de mener at verken politi eller forsvar, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utføre tilstrekkelig beskyttelse av viktige objekter når trusselsituasjonen tilsier det. Derfor er jeg helt enig i det som komiteen har kommet til, nemlig å ha en egen høring den 23. januar om temaet og da gå inn på det som angår hvilke eiendommer som må sikres, omfanget av fysisk anleggssikring, permanent sikring når det gjelder folk, og ikke minst – til slutt – beredskapsmessig sikring av eiendommer når det går alarm. Det siste er etter min vurdering altfor dårlig. Det er for lite folk. Heimevernet har en nøkkelrolle, det trengs heimevernssoldater her som har langt bedre trening og utstyr, og det trengs flere heimevernssoldater som kan stå for objektsikringen.

Når det gjelder Nav, er det feilutbetalinger i trygdeytelser som ikke avdekkes, og det er feilutbetalte ytelser som ikke kreves tilbake før kravene foreldes. Omfanget av de foreldete sakene viser at saksbehandlingstida er uakseptabelt lang. De feilutbetalte ytelsene kan undergrave tilliten til trygdesystemet. Det er ved utgangen av 2015 2,54 mrd. kr i utestående krav som gjelder feilutbetalinger. Det viktigste er at det har vært en økning hvert år etter 2004. Og hva var det som skjedde i 2004? Jo, da fikk vi basisen for Nav-reformen. Det går altså ikke rett vei. Riksrevisjonen påpeker at det er «sterkt kritikkverdig at Arbeids- og sosialdepartementet ikke har fulgt opp arbeids- og velferdsetatens arbeid godt nok til å sikre at feilutbetalte ytelser avdekkes og behandles i tide». Det er komiteen enig i.

Jeg vil også kort gå inn på barnebidraget. Representanten Grøvan gjennomgikk det på en grundig måte. Det gjelder barns trygghet, det gjelder barns omsorgsbehov som ikke blir godt nok ivaretatt, og Riksrevisjonen sier at dette er kritikkverdig.

Jeg vil gjenta det som representanten Grøvan sa, at det er 16 000 unger som ikke fikk det barnebidraget de hadde krav på, i desember 2015. Riksrevisjonen har påpekt at desember ikke er spesiell, så det er en måned som er ganske betegnende for situasjonen. 16 000 barn fikk ikke det barnebidraget de hadde krav på. Nær 10 000 av dem fikk under halvparten, og nærmere 5 000 fikk ingenting. Derfor må det gjøres et arbeid for å bedre den situasjonen, slik representanten Grøvan inngående gikk inn på.

Jeg vil også kort ta for meg fosterhjemssituasjonen. Fosterhjem skal være en trygg havn for de omkring 10 000 barna som befinner seg der. Riksrevisjonen påpeker at fosterforeldre får for lite opplæring, veiledning og oppfølging i å ta vare på barn med spesielle behov.

Barnevernsetaten må få økt oppmerksomhet fra Riksrevisjonen. Saken som Stavanger Aftenblad prisverdig har opplyst om, nemlig saken om «glassjenta», er et godt eksempel på behovet for en grundig gjennomgang som grunnlag for beslutninger framover.

Klima- og miljødepartementet er mitt ordføreransvar. Det viser seg at Norsk Polarinstitutt har fått en vesentlig merknad i 2015 ved at det er svak etterlevelse av eForvaltningsforskriften, en forskrift som kom 25. juni 2004. Polarinstituttet «har ikke etablert et tilfredsstillende styringssystem for informasjonssikkerhet» i samsvar med denne forskriften, altså eForvaltningsforskriften, og det er kritikkverdig. Det er spesielt kritikkverdig at det er en gammel forskrift som skulle vært innarbeidet for mange år siden, også tatt i betraktning at den økende interessen for nordområdene som har vært vist fra en rekke land, har ført til at det er en krevende situasjon. Verken departementet eller Polarinstituttet har innsett sårbarheten i systemet og dermed mulighetene for fremmedes innsyn. Systemet må på plass snarest, slik komiteen enstemmig sier.

Til slutt: To av Riksrevisjonens sju hovedfunn gjelder samferdsel. Det ene er varierende kontroll med kvaliteten på veinettet, og det andre, som jeg vil gå noe inn på, er mangelfull oppfølging av innenlands helikoptersikkerhet. Luftfartstilsynet er her sentralt. Det har vært et lavt antall operative tilsyn i 2015. Det har vært en omfattende brevveksling med komiteen om hva som er årsaken til det, og det er vel rimelig klarlagt at det er både bevilgninger og prioritet fra Luftfartstilsynet som har ført til det. Når svakheten er påpekt, har det ført til at det i 2016 er blitt gjennomført langt flere tilsyn. Jeg vil si til slutt at praktiske tilsyn må opprioriteres. Risikoen for å bli tatt for sviktende sikkerhetsarbeid må økes gjennom fysiske tilsyn hvor tilsynet er på plass der saken avgjøres.

Bård Vegar Solhjell (SV) [20:06:44]: Eg sluttar meg til den grundige og gode gjennomgangen frå ordføraren av dei merknadene som komiteen har til Dokument 1, og andre talarar som har gått meir i djupna på ulike felt.

Eg hadde lyst til berre å knyte to kommentarar eller refleksjonar til dette dokumentet og merknadene våre. Det første er at dei som framstiller Noreg som eit land der det berre er surr og rot i byråkratiet, ansiktslause byråkratar og eg veit ikkje kva, kan neppe ha lese Dokument 1frå Riksrevisjonen, noko veldig få dessutan har gjort.

I grunnen er det eit dokument som fortel om ei forvaltning som på dei fleste områda fungerer svært godt i Noreg. Det er orden i økonomien og i rekneskapane. Det vert utøvd svært god forvaltning på dei fleste områda. Feil på viktige område vert følgde opp og retta opp. Noreg er rett og slett eit ganske veldrive land.

Men det er òg i kvar gjennomgang frå Riksrevisjonen i Dokument 1 ei rekkje område som kan forbetrast. Ikkje minst er det, som mange talarar har vore inne på, nokre område der det er gjentakande feil og manglar. Særleg vil eg seie – når ein i tillegg tek høgd for å sjå nærmare på svara frå departementa: Eg trur at skal ein få eit klart bilete, må ein òg skule til korleis departementa sjølve har svara på og gått inn i kritikken. Det kan vere f.eks. nyansar som manglar. Ein må ta omsyn til det faktum at ein del av problemstillingane er komplekse, f. eks. IKT og sikkerheit, som det tek tid å rette opp og gjere noko med. Men det går likevel fram at det er nokre område der det over tid har vore store utfordringar, og der det burde vere mogleg for det politiske systemet i fellesskap å handtere det betre enn det som vert gjort i dag.

Eg vil berre kort nemne to slike område. Det første er at i spørsmålet om beredskap og objektsikring, som både Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet igjen får kritikk for, burde det vere mogleg å få ei betre løysing på eller ei forbetring av i åra som kjem. Dette er etter kvart velkjende problem. Dei felles utfordringane er kjende. Òg samarbeidssituasjonen er det. Eg ser for meg at det burde vere eit mogleg tema å kome vidare på.

Det andre området er det som òg flest har vore inne på her oppe. Det er Arbeids- og velferdsetaten, som jo får omfattande kritikk på ei rekkje område. Det er ein etat som har veldig store utfordringar. Han er utruleg kompleks å drive. Men eg trur det må vere grunnlag for å seie at det kan gjerast omfattande forbetringar på punkt. Eg må seie at særleg på eitt punkt, nemleg utbetaling av barnebidrag, deler eg fullt ut representanten Grøvans innlegg, og eg trur det er viktig at vi tek det opp klart og tydeleg no.

Eg er klar over at når Riksrevisjonen undersøkjer departement, er ikkje det alltid den mest populære øvinga i departementa. Av og til hender det òg at det vert oppfatta som at dei ikkje fullt ut har forstått eller har teke inn over seg utfordringane i eit departement. Difor synest eg kanskje at nettopp der det over tid er utfordringar, der det har vore mogleg å svare, og der det vert dokumentert gjentakande utfordringar, burde det vere mogleg i fellesskap – utan at det er ein politisk kritikk av enkeltpersonar – å kome vidare med dei problema som vert påviste.

Jette F. Christensen (A) [20:11:17]:

«Etter Riksrevisjonens mening er det sannsynlighet for at verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse av viktige objekter når en trusselsituasjon tilsier det.»

Dette er et sitat fra Dokument 1-rapporten. Det bekymrer meg, og det overrasker meg.

Som Riksrevisjonen skriver, forventer Stortinget bedre samarbeid mellom politiet og Forsvaret etter terrorhendelsene 22. juli 2011. Stortinget arbeidet grundig og samvittighetsfullt både med å finne årsaken til hvorfor det kunne gå så forferdelig galt, og – aller viktigst – med å sikre landet slik at det skal være like trygt som fritt.

Kontrollkomiteen, som jeg selv satt i da, avholdt en rekke høringer, og daværende leder av kontrollkomiteen og nåværende justisminister, Anders Anundsen, sa:

«Det jeg savner, er noen som står i det og sier «jeg tar ansvar». Det er nesten ikke mulig å finne spor av den ansvarserkjennelse som jeg mener lederskap innebærer – en skyver ansvaret enten opp, ned eller til siden – og det stemmer jo veldig godt med det som dere har konkludert med og skrevet i deres rapport.»

Her henviser han til Gjørv-rapporten. Det var som en oppfølging av den at det ble innført instruks om sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker fra Forsvaret og politiet i fred, krise og krig.

Riksrevisjonen har i denne rapporten undersøkt om det er blitt fulgt. Det ser ikke sånn ut. De finner at Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet ikke har sørget for å styrke og bedre samarbeidet mellom politi og forsvar, sånn som instruksen krever, og sånn som Stortinget forutsatte og forventet. De to departementene har heller ikke sørget for at Politidirektoratet og Forsvaret har etablert en permanent grunnsikring for egne skjermingsverdige objekter i henhold til de kravene som både sikkerhetsloven og forskrift om objektsikkerhet tilsier.

Riksrevisjonen konstaterer også at arbeidet med permanente sikkerhetstiltak for departementets lokaler er forsinket og fortsatt ikke ferdig fra Kommunal- og moderniseringsdepartementets side.

Det er bare å konstatere at departementets lokaler mot terror og sabotasje fortsatt ikke er permanent på plass, på tross av at kontrollkomiteen i Innst. 169 S for 2015–2016 understreket at komiteen fant det «svært alvorlig» at objektsikkerhetsforskriftens krav til permanent grunnsikring ikke var oppfylt.

I sluttmerknadene sine skriver Riksrevisjonen, etter at statsrådene har uttalt seg, at de «merker seg at statsråden ikke gir fullgod forklaring om årsakene til at arbeidet med objektsikring og grunnsikring ikke er gitt nødvendig prioritet».

Vi trenger det svaret, og derfor avholder vi høring i januar.

Helge Thorheim (FrP) [20:15:02]: Først vil jeg rette en takk til komiteens leder for en grundig innledning om komiteens merknader til Dokument 1, og som jeg slutter meg til.

Som ordfører for kapitlene 2.5 og 2.16 i innstillingen, som gjelder henholdsvis Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet, starter jeg med Forsvarsdepartementet.

Jeg viser til at Forsvaret, i likhet med politiet, har fått vesentlige merknader for svakheter knyttet til grunnsikring av egne skjermingsverdige objekter og bruk av sikringsstyrker til å sikre og beskytte utpekte eiendommer når situasjonen krever det.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen ser svært alvorlig på at Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet ikke har sørget for å styrke og bedre samarbeidet på dette området, som både instruksen om sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker fra Forsvaret og politiet krever, og som Stortinget har forutsatt i kjølvannet av terrorhendelsene 22. juli 2011.

Komiteen har besluttet å behandle rapporten om svakheter ved Forsvarets og politiets sikring av skjermingsverdige objekter i en egen innstilling, som vil bli avgitt til Stortinget på et senere tidspunkt.

Komiteen viser til at det er etablert en egen etat kalt Forsvarsmateriell. Etaten skal forestå materiellinvesteringer og materiellforvaltning i forsvarssektoren. Forsvarsmateriell har fått en rekke unntak fra økonomireglementet for å komme à jour med å føre et eget, selvstendig årsregnskap. Komiteen forventer at økonomireglementet blir etterlevd fra og med regnskapsåret 2016.

Komiteen vil for øvrig vise til at etterlevelsesrevisjonen som er gjennomført av avhending av militært materiell, vil bli inkludert i Riksrevisjonens rapport om salgsprosessen av to F-5 jagerfly, som Stortinget tidligere i år har bedt Riksrevisjonen om å gjennomføre.

Så over til Utenriksdepartementet: Komiteen viser til at «verken Utenriksdepartementet eller de underlagte virksomhetene har fått vesentlige merknader» i forbindelse med regnskapsavleggingen de siste fem årene. Samme beskrivelse ble gjort i fjor, så den perioden departementet og de underliggende virksomheter ikke har fått merknader, strekker seg lenger enn fem år. Komiteen finner dette svært tilfredsstillende.

Martin Kolberg (A) [20:17:55]: Jeg sa i mitt første innlegg at Dokument 1 er et veldig viktig dokument, som gir oss veldig godt oversyn over hva som har skjedd. Riksrevisjonen arbeider seriøst med dette over et år for å framstille sakene på en så riktig og objektiv måte som mulig overfor Stortinget.

Så er det, som alle kjenner til, en veldig omfattende behandling av saken i komiteen. Komiteen går ansvarsfullt inn i alle sider ved Dokument 1 og gjør seg opp meninger, noen ganger i tråd med hva Riksrevisjonen mener, andre ganger med alternative meninger, og den har – som det har framkommet i denne debatten – også gått til det skritt å fremme et helt konkret forslag om å be regjeringen løse et akutt problem knyttet til Norges barn.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke det, men hvis det ikke skjer noe nå, mens jeg snakker, er det ingen av statsrådene som vil delta i meningsutvekslingen med Stortinget om disse viktige feltene. Det karakteriserer jeg som svært oppsiktsvekkende. Det ville være fint hvis flere av dem nå ber om ordet og gir sitt besyv med. – Jeg tror arbeidsministeren ba om ordet nå; jeg syntes jeg så det. Det vil i tilfelle være bra, for da kan vi få høre hennes synspunkter på de tingene som er tatt opp knyttet til hennes departement.

Barne- og familieministeren har all mulig grunn til bare å være fornøyd og burde gått opp og støttet komiteen, synes jeg. Det hadde ikke vært så dumt, for å si det litt folkelig.

Men aller mest bemerkelsesverdig er det selvfølgelig at forsvarsministeren var til stede, men fant grunn til å gå. Og i hvert fall inntil nå har justisministeren sittet musestille på plassen sin. Det er jeg usikker på hvordan jeg som komiteens leder skal tolke. Enten har han kanskje ikke lyst til å forsvare seg, det er mulig, eller så er han enig med komiteen – det kan også være mulig. Jeg legger til grunn at det ikke er uttrykk for arroganse når det feltet som han har ansvaret for – og det har han hatt i flere år – blir utsatt for så tydelig og alvorlig kritikk som er framkommet i Riksrevisjonens arbeid og i komiteens innstilling. Og jeg gjentar: Det er en enstemmig innstilling.

Nå er det riktignok slik, og det skal jeg si til statsråd Anundsens forsvar, at det skal komme en åpen høring. Men den delen av Dokument 1 som er åpen, er selvfølgelig ikke noe vi kan gå forbi når vi drøfter dette.

Jeg skal følge med på hva som eventuelt blir sagt av statsrådene etter at dette innlegget er holdt. Men jeg syntes det var nødvendig å si det, ettersom regjeringsrepresentantene helt til jeg nå holdt dette innlegget, ikke hadde noe behov for å si noe om det som er tatt opp i Dokument 1, og som er framført av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Det kan være et uttrykk for at denne regjeringen begynner å bli veldig sliten – og det forstår jeg.

Statsråd Anniken Hauglie [20:21:41]: Resultatet av den årlige revisjonen av Arbeids- og sosialdepartementets budsjett og departementets underliggende virksomheter er i all hovedsak tilfredsstillende. De fleste virksomhetene er det heller ikke noen merknader til. Når det gjelder Arbeids- og velferdsetatens regnskap, er det heller ikke i år funnet vesentlige mangler eller feil, og det er jeg svært glad for. Det har ikke vært realiteten tidligere.

Dog er det funnet noen feil og mangler, som også flere i denne salen har vært innom nå. Flere av de manglene og feilene som er avdekket, er det også gode prosesser for. Det er jeg glad for. Når det gjelder feilutbetalinger, som flere har vært innom, er det utvilsomt viktig med en målrettet og systematisk innsats for å få ned det beløpet. Det handler naturligvis om tillit til hele vårt velferdssystem at man avdekker og krever inn beløp som er feilutbetalt. Der har det skjedd betydelig de siste årene. Fra 2006 og fram til 2015 er det en femdobling både i det som er avdekket, og det som er innkrevd. Det er fortsatt en vei igjen å gå, men der er det gode prosesser.

Når det gjelder barnebidrag, som flere har vært innom, er det et svært viktig tema. Det er klart at mange barn ikke får det beløpet de skulle hatt. Som representanten Tetzschner var innom i sitt innlegg, er det i utgangspunktet de bidragspliktiges ansvar å sørge for å betale inn det de skal til sine barn, og så går staten inn og forskutterer når bidragspliktige ikke betaler. Ca. 95 pst. får det beløpet de skal ha, helt eller delvis. Så de aller fleste får, men vi ser at det er noen som ikke får det de skal. Etaten bruker i all hovedsak de virkemidlene etaten har til rådighet, men det er ikke alle beløp som er like enkle å drive inn, slik jeg også har redegjort for i mitt skriftlige svar til komiteen.

Vi skal nå se på om det finnes andre og flere virkemidler som kan komme på plass, om det er behov for endringer som gjør det lettere å drive inn flere midler, bl.a. mangler etaten i dag tilstrekkelig virkemidler for å drive inn barnebidrag fra selvstendig næringsdrivende. Det er noe av det vi naturligvis skal se på. Men jeg kan forsikre komiteen og Stortinget om at vi skal følge opp de merknadene som er kommet. Vi skal også melde tilbake igjen til Stortinget på egnet måte hvordan det skal gjøres.

Statsråd Solveig Horne [20:24:34]: Jeg regner med at representanten Kolberg er kjent med uttrykket «den som tier, samtykker». Men jeg er glad for at komiteen nå har merket seg at Bufetat har fulgt opp merknadene fra Riksrevisjonen. Både etaten og jeg er opptatt av at opplæringen av fosterforeldre skal være til barns beste. Fosterhjem er det mest brukte tiltaket når omsorgssituasjonen er sånn at barn ikke lenger kan bo hjemme hos sine foreldre. Da er det viktig at både kvaliteten og stabiliteten i fosterhjemmene er god. Noe av det viktigste vi kan gjøre da, er å gi god opplæring og veiledning til fosterhjemmet. Da er det også viktig å ha særlig oppmerksomhet på å rekruttere tilstrekkelig med riktige fosterhjem.

Stortinget har nå vedtatt fosterhjemsmeldingen, og den er vi i full gang med å følge opp. Der er både veiledning og oppfølging av det enkelte fosterhjem en del av arbeidet. Riksrevisjonen har også sett på at det er regionale ulikheter i hvilke videreopplæringskurs som blir gjennomført, og derfor er det viktig at Bufetat også vurderer behovet for videreopplæring for fosterforeldre ut fra den lokale situasjonen. Derfor vil det være ulikheter, for det er – slik det også er beskrevet i Riksrevisjonens rapport – ulike behov i den enkelte region for hvor mange fosterhjem man må ha.

Det er også sånn at Bufetat og vi nå jobber for å få på plass et fullverdig styringssystem for informasjonssikkerhet og internkontroll, og enkelte av de feilene som er avdekket av Riksrevisjonen, er allerede rettet opp. Jeg er opptatt av at Bufetat skal ha høy grad av sikkerhet i sin informasjonsforvaltning, særlig med tanke på graden av sensitiv informasjon og også spesielt beskyttelse av sensitiv informasjon om barn. Vi er i hvert fall enig i Riksrevisjonens anbefalinger. Det er noe departementet følger opp.

Det flere har vært inne på, som går på bidragsforskudd: Jeg er i likhet med statsråd Hauglie enig i at det er en alvorlig sak, og noe regjeringen jobber med. Det er Arbeids- og sosialdepartementet som er ansvarlig for ordningen med forskuttering av barnebidrag og innkreving av barnebidrag, og som statsråden også var inne på, blir det fulgt opp.

Når det gjelder innlegget fra Lundteigen, som tar opp fattigdom, har jeg lyst til å understreke at for barn som lever i lavinntektsfamilier, er arbeidet for å unngå at fattigdom går i arv, og sikre at barn som lever i familier med lav inntekt, får den hjelp og oppfølging de skal ha, prioritert område for regjeringen. Det er en strategi med 64 tiltak som regjeringen har fremmet i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti. Det er styrking på flere områder, både lavere barnehagesatser og gratis kjernetid i barnehagen. Det er en nasjonal tilskuddsordning som nå er på rekordhøye 198 mill. kr, som også skal være med og gi tilgang på fritidsaktiviteter og ferietilbud, som er viktig for de barna som lever i lavinntektsfamilier.

Statsråd Anders Anundsen [20:28:14]: Det var litt forunderlig å høre indignasjonen i komitélederens siste innlegg. Jeg tror det er nødvendig å minne komitélederen på, som han selv gjorde fra talerstolen flere ganger, at den saken som primært dreier seg om bruken av sikringsstyrker for å beskytte objekter i samarbeid mellom Forsvars- og Justis- og beredskapsdepartementet, er gjenstand for egen høring i komiteen, og jeg har lagt til grunn at komiteen ønsker en grundig behandling og håndtering av saken i komitéhøringen. Jeg synes det ville være forunderlig om jeg skulle gjøre godt rede for det spørsmålet fra Stortingets talerstol når en vet at det i januar er lagt opp til en egen kontrollhøring om det spørsmålet. Jeg formoder at vi da vil komme tilbake både til helheten i de kritiske merknadene fra Riksrevisjonen og til detaljene.

Jeg har lyst til å gi noen merknader knyttet til et av de elementene som gjenspeiles i Dokument 1 for 2016–2017, men som også, og som flere har vært inne på, er knyttet til samarbeidet mellom forsvar og politi, for det er befestet et slags inntrykk av at det samarbeidet skal lide under alvorlige samarbeidsproblemer. Det samstemmer ikke helt med den oppfatningen Forsvaret og politiet har selv. Hvis en spør forsvarssjefen og politidirektøren om samarbeidet mellom Forsvaret og politiet er godt, vil begge svare ja, det er det. Hvis en spør sjefen for FOH og sjefen for beredskapsstyrkene om samarbeidet er godt, vil de svare ja, det er det. Hvis en snakker med operatørene, vil de svare det samme.

Det betyr naturligvis ikke at det ikke er uenigheter mellom politi og forsvar – det vil det være, det har det alltid vært, og det tror jeg det alltid vil være, bl.a. knyttet til bruk av ulike innsatsfaktorer ved kritiske hendelser og prioriteringer av sådanne, og på en rekke andre områder hvor det fortsatt vil være diskusjoner, men jeg tror det samtidig er viktig å ta innover seg at det at det er diskusjoner, faktisk også kan være positivt. Gjennom diskusjoner og stor takhøyde er det mulig å bidra til å finne gode løsninger på praktiske problemer.

Selv om det fortsatt vil være noen utfordringer mellom politi og forsvar i grenseflater, som vi også har sett i flere offentlige utredninger tidligere, tror jeg ikke vi skal legge til grunn at det er en fundamental mangel på samarbeid mellom forsvar og politi. Det mener jeg rett og slett vil være helt feil. Men jeg er helt sikker på at vi kommer grundigere tilbake til det i høringen.

Det er svært uheldig at vi er i en situasjon hvor en ikke har sikret de objektene som skal sikres, med egne styrker på en god nok måte. Svikten er at det mangler et planverk for iverksetting av slik sikring med sikringsstyrker. Det er en instruks som ble vedtatt i 2012, og den ble, som komiteen er kjent med, fulgt opp fra departementets side i 2013 og rapportert sluttført i 2014. Sånn sett er det veldig bra at Riksrevisjonen gjennom denne undersøkelsen har funnet ut at den sikringen likevel ikke har vært på plass. Det er hensikten med Riksrevisjonens arbeid: å gjennomgå og å undersøke om det er levert i henhold til forventningene.

Når det gjelder permanente sikringstiltak, har det vært en diskusjon over tid. Jeg tror vi skal ta den grundigere i høringen, det er grenser for hva jeg kan si om akkurat de spørsmålene. Men jeg har lyst til å henvise særskilt til samfunnssikkerhetsmeldingen «Melding om samfunnssikkerhet – risiko i et trygt samfunn», som nylig ble overlevert til Stortinget, hvor regjeringen rapporterer på alle de tiltakene som ble fremmet i den forrige samfunnssikkerhetsmeldingen i 2012, på de tiltakene som har vært gjenstand for behandling i den særskilte komité etter 22. juli 2011, inkludert det kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling la til grunn, og Gjørv-kommisjonens tiltakspunkter. Det er rapportert på en måte som jeg tror vi ikke har sett rapportert til Stortinget tidligere, og jeg legger til grunn at komiteen har med seg også dette inn i det arbeidet som skal gjøres i forberedelsene til komitéhøringen om disse spørsmålene.