Stortinget - Møte onsdag den 12. oktober 2016

Dato: 12.10.2016
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:01:37]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra statsministerens kontor om at statsminister Erna Solberg vil møte til muntlig spørretime.

Statsministeren er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Jonas Gahr Støre.

Jonas Gahr Støre (A) []: Alt vi skal få til i landet vårt, avhenger av at vi er i arbeid, og at vi har kvalifikasjoner og utdanning til å ta tak i nye jobber, ikke minst med tanke på det teknologiske og grønne skiftet vi står foran. Sammenliknet med andre land er vi bra stilt, men det er en dårlig standard for å sammenlikne med utviklingen i Norge fordi norske utviklingstrekk ikke er lovende. Det handler om et større bilde i arbeidsmarkedet enn det som er resultatet av en fallende oljepris, som har rammet deler av landet vårt. Ledigheten er den høyeste på 20 år. Andelen på arbeidsmarkedet er den laveste på over 20 år, og en tredjedel av befolkningen er ikke i arbeid. Selv om befolkningen vår fortsetter å øke, har det det siste halvannet året blitt 13 000 færre sysselsatte i Norge, 26 000 færre i privat sektor. Særlig bekymringsfull er situasjonen blant de unge. Andelen unge som er sysselsatt, har ikke vært så lav på over ti år.

Så er det en gruppe som tradisjonelt har ligget høyt i sysselsetting. Det er menn i 30–35-årene, som er i en negativ utvikling. Denne gruppen hadde 5 pst. utenfor arbeidsmarkedet på 1970–1980-tallet. Nå er det tallet over 15 pst.

Regjeringen forventer samme høye ledighet i 2017 som i 2016. Samtidig kutter de en tiltakspakke som var laget for situasjonen, som altså forventes å fortsette. I budsjettmaterialet beskrives utviklingen med en stadig større andel av befolkningen utenfor arbeid. På side 22 i nasjonalbudsjettet står det:

«Denne utviklingen ser ut til å fortsette fremover.»

Det mener jeg minner om passivitet fra regjeringen når det gjelder noen underliggende utviklingstrekk i vårt arbeidsmarked, som er alvorlig – for bærekraften i velferdssystemet vårt, for mennesker, særlig unge mennesker.

Statsministeren har tidligere uttalt at ledigheten i Norge er lav, og spørsmålet mitt er: Mener statsministeren fortsatt at ledigheten er lav, og har hun en strategi for å snu utviklingen hvor en stadig større andel er utenfor arbeid?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er enig med representanten Gahr Støre i at det er bekymringsfullt når sysselsettingsandelen i Norge går ned. På lang sikt er norsk økonomi avhengig av at sysselsettingsandelen går opp. Vi skal bære større utgifter for en del av befolkningen som blir eldre, ved forhåpentligvis å ha enda flere folk i arbeid og å bli enda mer produktiv i årene som kommer. Det er en krevende utfordring.

Det er også grunnen til at denne regjeringen har satt fokus på hva som er årsakene til at folk ramler utenfor arbeidslivet. Det er derfor vi har fremmet flere forslag som er knyttet til å gi kompetanse og kunnskap til dem som står utenfor eller i fare for å stå utenfor. Det var derfor vi i Bondevik II-regjeringen etablerte det som den gangen het Ny sjanse, som er kompetansehevende for folk i arbeidslivet som mangler grunnleggende kompetanse, og som vi har økt betydelig også i denne perioden. Det er derfor vi tar på alvor integreringspolitikken, for vi ser at det er viktig å få enda flere av dem som kommer hit, raskere inn i arbeid. Derfor legger dette budsjettet opp til at vi skal ha betydelige økninger i tiltak som bidrar til at folk raskere kommer i jobb. En av de viktige reformene som vi nå gjennomfører, er bl.a. å sørge for at de som har videregående utdanning fra hjemlandet, men som ikke får godkjent den i Norge, likevel får rett til videreutdanning i Norge, noe som vil gjøre at mange som føler seg i en limbosituasjon uten rettigheter, gjør det bedre.

Det at sysselsettingsraten går ned, er ikke noe nytt. Toppåret i Norge var 2008. Siden 2008 har sysselsettingsraten falt med ca. 4,8 pst. 3,3 pst. av dette skjedde før 2013. Det er vel også derfor LOs leder 7. januar 2016 sa:

«Vi har ikke klart å øke sysselsettingen i takt med befolkningsveksten etter finanskrisen. Vi står med en manko på 100.000–150.000 jobber i dag.»

Dette er en utvikling som vi har sett i årene etter 2008. Regjeringen tar denne på alvor og setter i verk tiltak for å gjøre noe med det.

Jonas Gahr Støre (A) []: Ja, det er verdt å lytte til LOs leder på dette området og på andre områder når det gjelder forslag til politikk som virker. Jeg mener å påvise at i de fire årene som regjeringen har sittet og hatt ansvar, er disse underliggende trekkene ikke tatt tak i på alvor.

Det som derimot er tatt ganske tak i, er bruken av oljepenger. Budsjettdokumentene gir ganske illustrerende beskrivelse av hvordan høy oljepengebruk i liten grad har resultert i nye arbeidsplasser – bidratt på det området. På fire år har regjeringen økt oljepengebruken med 100 mrd. kr. Det er mer enn den økte i åtte år med den forrige regjeringen. I nasjonalbudsjettet forteller regjeringen i klartekst at kommende regjeringer kan glemme en slik innfasing – 35 mill. kr pluss i 2016, forventet 20 mrd. kr pluss i 2017. Så står det å lese at for 2018 og årene etter kan man regne med å bruke 4 mrd. kr mer. Det er altså en bråstopp.

Spørsmålet da er: Hvilke tanker gjør statsministeren seg om det handlingsrommet hun overlater til den regjeringen som skal overta etter henne i 2017?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg mener at i en periode da vi fikk det største oljeprissjokket vi hadde hatt på veldig, veldig mange tiår, i en økonomi som var mer oljeavhengig enn noen gang, hvor en større andel av vår realøkonomi var knyttet til olje og virkningene i norsk økonomi derfor var større, var det helt naturlig at vi brukte mer penger. Det antar jeg at Arbeiderpartiet også mente, for i deres alternative statsbudsjett i fjor brukte også de 20 mrd. kr mer av oljepengene. Så hadde de noen veldig destruktive skatteøkninger for norsk næringsliv, som ville bidratt til færre arbeidsplasser fremover, ikke til flere arbeidsplasser fremover. Det er altså en forskjell på 4 mrd. kr, mellom det Jonas Gahr Støre hadde som opplegg for i år, og det vi har som opplegg for i år.

Så er det viktig å si: Cappelen-utvalget har sagt at finanspolitikken har vært ekspansiv, og det har dempet nedgangen i økonomien. Det hadde vært større nedgang hvis vi ikke hadde brukt handlingsrommet vårt nå. Og det å la folk gå unødvendig ledig er faktisk roten til mye ondt – og også til dårlig vekstevne fremover.

Presidenten: Det blir gitt anledning til oppfølgingsspørsmål – først Hadia Tajik.

Hadia Tajik (A) []: Eg registrerer at statsministeren ikkje svarte på spørsmålet, men ho presiserte i alle fall at det at folk går unødvendig ledig, ikkje er ønskjeleg og ikkje er heldig. Dette er ikkje ein diskusjon om arbeidsløysa dei siste månadene har gått pitte litt opp eller pitte litt ned, eller om ein ser lyst eller mørkt på framtida.

Det det handlar om, er at det f.eks. i Rogaland no er omtrent 13 244 arbeidslause, og at me òg ber ansvaret for desse. I denne situasjonen har regjeringa valt å la vera å bruka nokre sikre kort, dei har latt vera å auka talet på studieplassar, dei overser gryteklare prosjekt ved Universitetet i Stavanger, Universitetet i Agder og Universitetet i Bergen, der ein kunne ha starta vedlikehald og rehabilitering. Tiltakspakken frå regjeringa har krympa med 1 mrd. kr, altså nesten 20 pst. samanlikna med i fjor, samtidig som dei skriv i sitt eige nasjonalbudsjett knytt til arbeidsløysa at denne utviklinga ser ut til å fortsetja framover.

Kvifor kuttar statsministeren tiltakspakken med 1 mrd. kr, når dei samtidig seier at utviklinga med omsyn til talet på personar utan arbeid vil fortsetja framover?

Statsminister Erna Solberg []: Det er helt sikkert et vedlikeholdsprosjekt i Norge vi ikke har gitt penger til, men vi har jommen santen gitt mye penger til vedlikeholdsprosjekter. Vi ruster nå opp sykehusene på Vestlandet og på Sørlandet, vi bygger nytt sykehus i Stavanger, vi bygger veier, vi asfalterer, vi gir 750 mill. kr til kommunene i disse områdene for at de skal kunne foreta nødvendig vedlikehold og få gjort noe med vedlikeholdsetterslepet på kommunale bygg.

Det er altså slik at den pakken vi har nå, er identisk lik størrelsen på den vi hadde i budsjettet i fjor. Så kommer det et revidert nasjonalbudsjett til våren hvor vi får se hvordan utviklingen i økonomien er. Vi har valgt et budsjettopplegg som fokuserer på både arbeid og aktivitet i de områdene som rammes sterkt, på samme nivå som i budsjettet i fjor. I tillegg fortsetter vi arbeidet med den langsiktige omstillingen og har mange av de velferdstiltakene som gjør at de som har lav tilknytning til arbeidslivet, skal få bedre tilknytning til arbeidslivet fremover.

Derfor er vår medisin en god medisin for utviklingen, og det mener jeg vi har fått dokumentert denne høsten.

Presidenten: Kjell Ingolf Ropstad – til oppfølgingsspørsmål.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Som statsministeren sier, er det ekstremt viktig å målrette tiltakene mot de regionene der arbeidsledigheten er størst. Vi ser også at det er en krise som rammer noen bransjer og noen regioner spesielt. Derfor har Kristelig Folkeparti vært glad for de tiltakspakkene som man har kommet med, og vi har vært med og forsterket dem for inneværende år, og også i revidert budsjett. Og vi har allerede satt på blokka at kamp mot arbeidsledighet blir viktig for Kristelig Folkeparti i forhandlingene om budsjettet for neste år.

Jeg legger også merke til at en i retorikken og i ordvekslingen snakker litt forbi hverandre med hensyn til størrelse på arbeidsledighet, for det er to måter å måle arbeidsledighet på: SSBs arbeidskraftundersøkelse sier at det er ca. 5 pst. ledighet, mens Navs registrerte antall arbeidsledige sier ca. 2,8 pst.

Måten en teller på, er også viktig for hvordan en innretter tiltakene, så jeg vil gjerne høre litt om hvordan statsministeren tenker, hva hun legger til grunn, og hva som er viktig å ta hensyn til når en ser på de tiltakene som skal rettes inn for å bekjempe arbeidsledigheten og styrke sysselsettingen.

Statsminister Erna Solberg []: Det er helt riktig at vi aldri har hatt en så stor forskjell mellom den målte såkalte AKU-ledigheten og den registrerte ledigheten, og det er etter hvert mange forskere som stiller spørsmål ved hvorfor det er slik. Hva er bakgrunnen for det? Noe av det er nok at en del ungdom som i perioder ville begynt å jobbe istedenfor å ta utdanning, nå tar utdanning. Det er bra, for vi vet at hvis man går for tidlig ut i arbeidslivet og har for lav kompetanse, blir tilknytningen til arbeidslivet også dårligere fremover.

Men det er fortsatt uavklarte størrelser. Vi legger til grunn at ledigheten nok er større totalt sett i Norge, og at vi skulle hatt flere sysselsatt enn det vi har i dag, flere enn det de registrerte ledighetstallene viser. Men det er også slik at det sannsynligvis er en stor andel studenter som i dag ikke får deltidsjobb, og som har utfordringer, som slår ut i AKU-tallene, men som ikke slår ut i de registrerte ledighetstallene.

Nå er nok ledigheten litt høyere enn 2,8 pst. Det er den absolutte ledigheten, og den er jo lavere nå fordi vi har en høy andel på tiltak. Så den registrerte ledigheten totalt sett er nok litt i overkant av 3 pst.

Presidenten: Geir Pollestad – til oppfølgingsspørsmål.

Geir Pollestad (Sp) []: For å skapa arbeidsplassar meiner Senterpartiet at det trengst ein næringspolitikk for heile landet. Budsjettforslaget til regjeringa er distriktsfiendtleg. Regjeringa kuttar i støtta til breibandsutbygging og greier ikkje å oppfylla Nasjonal transportplan i satsinga på hamner, farleier og rassikring. Sjølv ikkje på investeringar til riksvegar, som er regjeringa sitt fremste skrytepunkt, vil transportplanen verta nådd.

Vidare får landbruket òg i år nye skatteskjerpingar som særleg rammar unge bønder som investerer, og dei som har dyrast straum i Noreg, skal neste år få endå dyrare straum. Der det er satsingar, f.eks. på skogsbilvegar, er dette finansiert med kutt i andre tiltak for skognæringa. Så næringspolitikken til denne regjeringa er slik at sjølv det som er bra, er dårleg.

Reint konkret: Korleis skal regjeringa si rasering av distriktspolitikken bidra til å skapa arbeidsplassar i heile landet?

Statsminister Erna Solberg []: Hvis man ser på kartet over Norge i dag, og ser på de områdene som tradisjonelt defineres som Distrikts-Norge, går de som aldri før. Ledigheten i Troms er den lavest registrerte siden 1978. Oppland og Hedmark har ekstremt lav ledighet. Sogn og Fjordane ligger lavest av alle. Det kan altså ikke være slik at alt er vondt og vanskelig i Distrikts-Norge – hvis det går så det suser med denne regjeringen.

Det er naturlig at vi har fokus på de områdene der ledigheten er størst, de områdene som trenger mest hjelp. Men i tillegg ser vi på det langsiktige for å gjøre det mer konkurransedyktig. Vi har en massiv utbygging av infrastruktur. For eksempel er det slik at når det gjelder riksveibevilgninger, går man fra at Nord-Norge fikk 11 pst. til at de får 21 pst. av riksveibevilgningene i 2017. Det betyr at vi bygger ut de langsiktige årene for transport, som også bidrar til at når jobbene er der, kommer også produktene ut til markedene.

Presidenten: Terje Breivik – til oppfølgingsspørsmål.

Terje Breivik (V) []: Honnør til statsministeren for gode svar på Arbeidarpartiet si blygsellause framstilling av fakta og måten Arbeidarpartiet no prøver å overtyda opinionen om at dei nærast kan oppheva skadeverknadene av oljeprisfallet.

Statsministeren har òg rett i at regjeringa saman med Venstre og Kristeleg Folkeparti fører ein veldig offensiv og målretta nærings- og sysselsetjingspolitikk med både akutte og langsiktige tiltak. Likevel er det eit aldri så lite men: Det verkar ikkje som om statsministeren og regjeringa har teke inn over seg at det som er bra for dei små bedriftene, nesten utan unntak òg er bra for dei store. Det er ikkje nødvendigvis motsett. Ein kuttar i presåkornfondordninga, inkubatorprogrammet til Siva og breibandstilskotsordninga. Regjeringa følgjer heller ikkje opp forslaget frå Venstre om å innføra skatteincitament for private som investerer i nystarta bedrifter.

Så spørsmålet er: Kvifor er det kutt som er gjennomgangstonen i statsbudsjettforslaget i tiltak som gjer det lettare å starta nye verksemder og ta den risikoen gründerar gjer, som fellesskapet er heilt avhengig av?

Statsminister Erna Solberg []: Det totale bildet er at vi øker fra 2,4 til 2,8 mrd. kr – fra 2013 har vi økt opp til 2,8 mrd. kr, med 400 mill. kr mer på innovasjons- og stimulansemidler. Det vil være litt ulikt mellom de ulike ordningene. Vi har prioritert noen ordninger, og så får vi sikkert en diskusjon om hvilke prioriteringer andre partier på Stortinget gjør. Men totalt sett løfter vi fortsatt disse virkemidlene.

Ett av de virkemidlene som nå viser seg å være absolutt mest suksessfullt, er en sak som Høyre og Venstre i mange år sto sammen om på Stortinget. Det er SkatteFUNN-ordningen, som vi fikk gjennomført i Bondevik II-regjeringen. Provenyet øker betydelig, altså hvor mye penger vi må bruke på den ordningen, fordi den nå, med de forbedringer som er gjort under denne regjeringen, blir mer og mer populær for nyoppstartede selskaper, men også for etablerte selskaper.

Så i sum gjør vi noe. Akkurat kapitalincentivordningene er en sak vi jobber mer med, men tre måneder var for kort tid for oss til å finne gode løsninger som også bærer innenfor et ESA-regelverk.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Fra andre kvartal 2015 til andre kvartal 2016 var det en nedgang på 22 000 sysselsatte i aldersgruppen 15–24 år. For å bøte på dette kommer regjeringen i budsjettet med det regjeringen kaller «en ny ungdomsinnsats». Til den har de bevilget – hold pusten – 30 mill. kr. Det er en ungdomsinnsats som er svært lite konkret beskrevet i budsjettet, og det er fryktelig vanskelig å se at 30 mill. kr skal være en sum og et tiltak som skal kunne snu en utvikling som har gått så sterkt i negativ retning. Det er ikke den nye ungdomsgarantien vi trenger, det er ikke den tydelige rettighetsfestingen som vi hadde trengt for de yngste som havner utenfor arbeidslivet. Vil statsministeren virkelig ha oss til å tro at 30 mill. kr ekstra skal løse dette problemet? Eller er det sånn at regjeringen står uten svar?

Statsminister Erna Solberg []: Regjeringen har iallfall nå levert et svar på det som har vært kritikken som bl.a. Fafo har kommet med av de gamle ungdomsgarantiene, de som ble innført under den forrige regjeringen. De har funnet ut at de garantiene ikke møter de unges behov for oppfølging og tjenester. Og så har vi sagt: Da må vi ta den kritikken på alvor – gammel SV-politikk virker ikke, la oss prøve litt mer Høyre-politikk, og det er faktisk å ha tydeligere og klarere oppfølging av den enkelte. Nå får man rett til oppfølging etter åtte uker, det skal da gjennomføres, og man skal kunne måle på det og se at alle gjør det. Det er tydeligere og klare rettigheter.

Så er det klart at 30 mill. kr er til dem som skal følge opp ungdommene direkte – tiltakene ligger jo i tiltaksmeldingen allerede – og sørge for at vi bruker de tiltakene som finnes, for å hjelpe eller samarbeide med fylkeskommunene for å få en del ungdommer tilbake igjen på skolen for å fullføre en utdanning som gjør at de kommer bedre igjennom og står mer rustet i arbeidsmarkedet fremover.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg har registrert at statsministeren og regjeringa den siste tida har løfta fram tidleg innsats i skulen. Det er Kristeleg Folkeparti glad for. Kristeleg Folkeparti har prioritert tidleg innsats. Me har fått gjennomslag for 1 700 fleire lærarar i 1., 2., 3. og 4. klasse. Det som er utfordringa, er at blir budsjettforslaget til regjeringa vedtatt utan endringar, vil 600 av desse forsvinne til neste år.

Utdanningsforbundet har sagt at fleire lærarar er den viktigaste saka for dei. Lærarar rundt om i heile landet peikar på at dei ikkje får nok tid til kvar enkelt elev. Me har i dag 37 000 elevar som får spesialundervising. Det er ikkje noko mål å kutte i spesialundervisinga, men det er eit mål å redusere behovet for spesialundervising. Me veit at lykkast me med å få fleire lærarar i skulen, er dette det mest målretta tiltaket for dei sårbare elevane. Ja, det er det tiltaket som treffer best dei som treng det mest i skulen. Det å få fleire lærarar gjer at me i enkelte klassar kan få to lærarar, eller me kan dele klassen.

Spørsmålet mitt er: Bekymrar det statsministeren at dersom dette budsjettforslaget som no ligg til grunn, blir vedtatt, vil det bli 600 færre lærarar på dei fire lågaste klassetrinna? Det vil òg bli 600 færre lærarar i ungdomsskulen. Utfordringa til statsministeren er: Korleis rimar dette når regjeringa sjølv peikar på nettopp kor viktig det er med tidleg innsats?

Statsminister Erna Solberg []: Vi har fulgt opp den enigheten vi hadde i fjor knyttet til ekstra innsats i skolen. Det var klart at den skulle ha virkning for inneværende år og ikke ligge til grunn hvert eneste år – altså at det bare skulle være et halvt års virkning. I så måte har det vært et klart og tydelig premiss for det budsjettarbeidet vi hadde i fellesskap.

Når det gjelder de 600 stillingene i ungdomsskolen – det vi kaller sen innsats, reparasjonsarbeid – var det et forsøk som skulle gjennomføres, og som var tidsbegrenset. Det var også tydelig uttrykt da det ble innført av den rød-grønne regjeringen. At vi nå avvikler det og i stedet øker på tidlig innsats, mener jeg er en riktig prioritering. Vi vet at mange av de problemene som oppstår i ungdomsskolen, oppstår ikke der. De oppstår tidligere fordi man har hull i undervisningen.

Det vi mener er viktig, er at kommunenes plikt til innsats for elever som henger etter, skal skjerpes inn. Det skal forsterkes, og det skal tydeliggjøres. De viktigste midlene til kommunene kommer gjennom de frie inntektene, som altså øker med 4 mrd. kr i årets budsjett, for å følge opp og bidra til også bl.a. å styrke skolen. Vi skal ha en tydelig plikt til kortvarig og intensiv støtteundervisning for elever som henger etter, og det er en plikt som i dag ikke er klart nok regulert i loven. Det er det vi har lagt inn penger til i budsjettet. Det er en årsvirkning på ca. 350 mill. kr og er en stor satsing. Vi er mer opptatt av å fortelle kommunene hva de skal nå av mål enn å detaljstyre akkurat hvordan de skal nå målet, og at de får sterkere krav knyttet til gjennomføringen.

Noen barn trenger også en annen type oppfølging enn det to lærere i klasserommet kan gi, fordi de sliter med andre utfordringer. Dette klarer skolen og kommunene faktisk bedre å målrette enn om vi lager et felles system som skal gjelde for alle.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Det er riktig, som statsministeren seier, at det ikkje er noko som går ut over den budsjettsemja som ligg der frå i fjor, men konsekvensane av det regjeringa har lagt fram, er at det blir 600 færre lærarar i 1., 2., 3. og 4. klasse og 600 færre lærarar i ungdomsskulen. Eg trur ikkje det er mogleg å lykkast med tidleg innsats i skulen utan at det blir fleire lærarar. Da er det riktig at vi har to moglegheiter. Me har moglegheit til, slik som Kristeleg Folkeparti har valt, å øyremerke midlar til fleire lærarstillingar, for me trur det er heilt nødvendig. Eller me kan satse på at kommunane prioriterer dette gjennom dei midlane dei får i kommuneramma, men da vil det kanskje vere klokt å ha ei norm for kommunane. Kristeleg Folkeparti har lagt fram eit veldig godt forslag der me foreslår ei norm med 16 elevar per lærar. Er det noko regjeringspartia vurderer å støtte? – det er mitt spørsmål til statsministeren.

Statsminister Erna Solberg []: Vi er ikke generelt tilhengere av en norm. Vi er opptatt av at det skal være nok lærere og lærerkapasitet, men også av andre hjelpetiltak i skolen. Jeg tror mange av oss som har gått gjennom skolen som dyslektikere, vet at det ikke nødvendigvis er slik at en lærer ekstra hadde løst det problemet – det hadde kanskje noen med en annen type kompetanse gjort. Det er ikke til hinder for at en lærer kan ha den type kompetanse, men jeg tror at skolen også er god til å se dette. Jeg tror det viktigste vi gjør, er å bryte opp en del av de spesialpedagogiske miljøene som er for langt vekke fra elevene – ofte må man ha en diagnose før man får hjelp – og flytte de ressursene tettere inn i skolehverdagen, slik at når man opplever at noen henger etter, får man hjelp fra dem som har spesialkompetanse kanskje på akkurat de utfordringene man ser.

Jeg tror egentlig at kommunene er i stand til å gjøre disse prioriteringene når vi gjør lovkravene sterkere og øker inntektene til kommunene.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Anders Tyvand.

Anders Tyvand (KrF) []: Både statsministeren og kunnskapsministeren sier ofte at skolen trenger bedre lærere, men selv om jeg synes det er flott med en solid innsats på etter- og videreutdanning, tror ikke jeg at problemene i skolen først og fremst handler om at lærerne ikke er gode nok. Jeg tror det handler om at lærerne ikke har tid nok, og det er også lærernes klare budskap til oss politikere: De har ikke nok tid til å gi hver enkelt elev den oppfølgingen de har behov for. Derfor mener jeg at det viktigste vi kan gjøre, er å gi lærerne nok tid til hver elev.

Så jeg har lyst til å spørre statsministeren: Når det står en mattelærer alene i et klasserom, med ansvar for 24 viltre og helt forskjellige seksåringer, noen som knapt kan telle til ti, og andre som allerede forstår både pluss og minus, og hun har problemer med å få tiden til å strekke til for å gi hver enkelt elev den tilpassede opplæringen de har behov for – hva vil den læreren ha mest nytte av? Er det en kollega å dele ansvaret med, eller er det flere studiepoeng i matte?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg har hatt gleden av å møte mattelærere i etter- og videreutdanning som forteller hvor fantastisk fint det er å få faglig påfyll, som forteller hvordan det å lære nye måter og metoder å undervise på – kanskje særlig for å nå de gruppene som de ikke helt har klart å fange med de metodene de har brukt – har vært bra for dem, og hvor godt det fellesskapet er. Jeg tror derfor at etter- og videreutdanning til lærere er noe vi systematisk skal gjøre mer av i alle år fremover, og jeg er glad for at denne regjeringen virkelig leverer på det løftet vi har gitt på dette. Det er viktig å kunne, og dette er ikke bare en diskusjon om flere studiepoeng i matte. Veldig mange elever i barneskolen møter lærere som ikke har studiepoeng i matematikk i det hele tatt. Derfor er det viktig å løfte det, og det ser vi nok også på noen av matteresultatene vi har.

Jeg registrerer at 70 pst. av lærerne for et par år siden sa at de ønsker seg mer etter- og videreutdanning. Det ville gjøre dem til bedre lærere og bedre i stand til å møte det varierte klassemiljøet. Det er ikke til hinder for at det også er bra med flere lærere, men det er også viktig at den kompetansen lærerne har, gjør at de er i stand til rett og slett å motivere alle elevene i klasserommet.

Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Giske (A) []: Det de aller fleste lærere sier at de ønsker seg mer av, er tid – tid til å se hver enkelt elev, tid til å hjelpe dem som sliter, tid til å sørge for at alle får god opplæring. Derfor tror jeg det var mange som rett og slett fikk et lite sjokk da regjeringen i statsbudsjettet rett og slett kuttet støtten til 600 lærere landet over. Statsministeren sier at det var fordi det var en midlertidig ordning, men grunnen til at den var midlertidig – og det står ganske klart i presentasjonen fra 2013 – var at det var starten på en opptrapping, ikke en ordning som skulle kuttes til fordel for andre satsinger. Dette har konkret virkning: I Oslo kuttes det med 58 lærere, i Bergen kuttes det med 11 lærere, i utdanningsministerens by, Porsgrunn, kuttes det med 8 lærere, i Stavanger kuttes det med 16 lærere, hvor de allerede de siste tre årene har kuttet med 74 lærere. Høyres skolepolitiker i Stavanger sier at hun får vondt i magen av disse kuttene i lærerstillinger, og mitt spørsmål er om også statsministeren får vondt i magen av at det nå kuttes lærerstillinger landet over, i en skole som trenger å satse.

Statsminister Erna Solberg []: Dette var en forsøksordning til hundre kommuner i landet som hadde dårlige resultater i noen fag, særlig i matematikk, på ungdomsskolen. Den ble foreslått av den rød-grønne regjeringen, men vi har finansiert den gjennom hele den forsøksperioden som det var snakk om. Dette er sen innsats, det er ikke tidlig innsats. Denne regjeringen har, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre på Stortinget, bidratt til at det har blitt over 1 000 nye lærerårsverk på de laveste klassetrinnene.

Vi mener at det ikke er et poeng at man skal øremerke ordninger av den typen over lang tid. Og det er jo helt tilfeldig om det er de samme kommunene som sliter om noen år og fortsatt skal ha de pengene. Vi mener at vi nå skal konsentrere den største, nye skolesatsingen om tidlig innsats – ikke om å velge ut 100 kommuner som skal få ekstraordinære tilskudd, og som den gangen var ment som et prøveprosjekt. Jeg har ikke registrert at Arbeiderpartiet på noe tidspunkt har prioritert flere stillinger i sine alternative budsjetter i løpet av de årene de nå har vært i opposisjon.

Presidenten: Anne Tingelstad Wøien – til oppfølgingsspørsmål.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Jeg synes det er litt trist at statsministeren mener at sen innsats ikke kan være tidlig innsats for de elevene som går i ungdomsskolen. Det er jo sånn at tidlig innsats skal vi ha gjennom hele skolegangen hvis det er noe vi sliter med.

Når det er sagt, er det veldig lite – eller nesten ingen – forskning på effekten av å få 6-åringene inn i skolen. Det er bare Økonomisk institutt og SSB som har gjort en studie, som viser at effekten verken har vært positiv eller negativ. Det har ikke ført til bedre karakterer, det har ikke hatt innvirkning på valg av yrkesfag eller studiespesialisering, og det har ikke påvirket gjennomføringen.

I 2003 ble kravet om to pedagoger ved 18 elever fjernet, og ingen har oversikt over hvor mange lærere det er per elev i første klasse i dag. Jeg lurer på hva statsministeren har tenkt å gjøre for å få en oversikt over hvor mange elever per lærer det faktisk er på første trinn, og hvilke tiltak som skal settes inn for å få best mulig tilbud om lek og læring for de aller, aller minste.

Statsminister Erna Solberg []: I samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre har denne regjeringen nå lagt til rette for 1 000 permanente lærerstillinger for de laveste trinnene. De er altså permanente, de er lagt inn og videreføres. Det er kanskje den viktigste satsingen på å løfte tidlig innsats, i tillegg til det vi foreslår nå, nemlig å gjøre lovreglene tydeligere, slik at man får flyttet de hjelperessursene som skal inn for å hjelpe dem som begynner å slite, og som ikke henger med. Det tror jeg er den viktigste satsingen, og det kommer vi til å fortsette å mene.

Det er riktig at skolestart for 6-åringer ble innført med ulike typer motiver. Da skolestart for 6-åringer ble innført – og da var jeg faktisk stortingsrepresentant, så jeg husker det godt – var det to ulike typer motiver. Det var Høyres, vi ønsket å skape en bedre skole og mer kunnskap. Så var det noen som mente at dette var en måte å sørge for å ta ut et helt årskull av barnehagene og få bedre barnehagedekning på, og derfor hadde man lek mer enn læring fra 1. klasse. Heldigvis har man angret på det. Nå er det læring som står i fokus fra første klasse.

Presidenten: Iselin Nybø – til oppfølgingsspørsmål.

Iselin Nybø (V) []: Statsministeren sier at hun ønsker seg en skole der elever som trenger hjelp, kan få det uten å ha en diagnose, og kan få det av personale som kanskje ikke er lærere, men har en annen type kompetanse. Allikevel opplever nok mange at hverdagen er sånn at de må oppsøke spesialist etter spesialist for nettopp å få en diagnose, og det betyr at de møter en masse profesjonelle folk i alle ledd for å få denne diagnosen. Når de endelig får et vedtak om å få spesialundervisning, er det såkalt ikke-kvalifiserte som sitter i andre enden og skal drive undervisningen. Sånn ønsker ikke vi i Venstre å ha det. Vi ønsker at elevene skal møte lærere, møte kompetent personale. Vi ønsker at det skal være sånn at du kan få den hjelpen du trenger når du trenger den, uten å måtte jage den diagnosen. Det som jeg lurer på, er: Hva tenker statsministeren vi må gjøre med organiseringen i skolen i dag for å oppnå dette, for å få det sånn at elever slipper å jage en diagnose for å få hjelp til noe de trenger hjelp til her og nå?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg tror at det vi gjør i statsbudsjettet nå, å signalisere at det kommer en lovproposisjon med sterkere forpliktelser for kommunene fremover om å skjerpe plikten til å gripe inn og hjelpe, og følger opp med midler i budsjettet, kanskje er noe av det aller viktigste. Vi må forvente at kommunene velger å organisere ressursene sine ut fra lokale forhold, hvordan de kan organisere seg best mulig, men nå kommer altså lovkravene til å være betydelig sterkere. Jeg tror at det å løse opp i en del av denne tilbaketrukketheten for den pedagogiske ekstraordinære hjelpen, om det er psykologtjenester eller om det er logopedtjenester eller annet, og at det flyttes nærmere inn i skolen, er en ganske viktig del av det. Ikke minst må skolen ha et svar på: Hva skjer når noen henger etter? Mange skoler sier at da trenger de kanskje noe ekstra hjelp, og da må det være mer fleksibelt enn det det er i dag. Det å måtte få en diagnose først betyr ofte at det tar flere år før man kommer i gang med å få ekstrahjelp.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg tror statsministerens omtale av den innsatsen som gjøres av lærerne på landets ungdomsskoler – litt nedsettende sagt – som «sen innsats», kommer til å vekke oppsikt blant dem som står i denne virkeligheten, og som nettopp prøver å legge ned en tidlig innsats for mange av de ungdommene som står i fare for ikke å fullføre videregående opplæring. Retorikken om tidlig innsats kommer også i et merkelig lys når vi ser på budsjettet, der det er bevilgninger til tidlig innsats lagt inn som frie midler i et altfor stramt kommuneopplegg, som gjør at vi kan være helt sikre på at kronene ikke kommer til å gå til det statsministeren sier de skal gjøre.

Jeg vil gjerne tilbake til de 600 lærerne. Regjeringen har sørget for at vi ikke får en evaluering av det prosjektet ved først å droppe følgeforskningen, og så ta den tråden opp igjen altfor sent, den følgeforskningen er jo ikke ferdig. Er det sånn at regjeringen dropper de 600 lærerstillingene uten å vite hva slags resultater de har gitt på skolene?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg skjønner at rød-grønne politikere er opptatt av et prosjekt som SV sloss igjennom i regjeringen, og som var viktig. Men når jeg sier «sen innsats», er det fordi vi lapper på det at vi ikke har vært god nok tidlig, og hvis vi blir mye flinkere i årene fremover på å gjøre den tidlige innsatsen god, er det ikke nødvendig med den type tiltak. Og så er det ikke sånn at vi bare legger pengene inn som frie midler. Det er varslet at det kommer en innstramming i lovpåleggene til kommunene, og det vil være helt unaturlig å ha øremerkede ordninger samtidig som man har stramt lovpålegg for hvordan man skal følge opp. Det lovpålegget vil selvfølgelig styre ressurser mot skolen og mot tiltakene for å hjelpe. Vi tror, som sagt, at det å sørge for at du raskere får hjelp tidlig i skolen, at du ikke opplever skolen som en nederlagsarena, men isteden opplever den som en mestringsarena, kanskje er noe av det aller viktigste vi gjør for at det skal bli mer overflødig med spesialpedagogisk hjelp senere i skoleløpet, og at vi kommer mer inn der hvor land som altså har et mindre frafall, også er, om man følger bedre opp tidlig.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Vi er midt i en stor togstreik som berører tusenvis av mennesker, særlig i østlandsområdet. Lokførerne vil ha trygghet for god og sikker utdanning, uansett hva slags togselskap som kjører på linja. Jeg skal ikke be statsministeren kommentere sjølve streiken, men jeg har lyst til å påpeke at den bl.a. er et resultat av en utrygghet som skapes av den byråkratisering og konkurranseutsetting som regjeringen nå legger opp til på norsk jernbane. Gjennom oppretting av Bane NOR, et nytt jernbanedirektorat og tre nye statlige selskap bidrar regjeringen til å byråkratisere norsk jernbane. Samtidig strippes NSB for materiell og billettsystem. De tre nye selskapene skal ta seg av det. Med andre ord: NSB svekkes kraftig, og alt legges til rette for at kinesiske, nederlandske og svenske togselskap skal konkurrere på norsk jernbane. Før en eneste endring er gjennomført, har det blitt brukt over 175 mill. kr bare til eksterne konsulenter på å klargjøre selve omorganiseringen. Men utfordringen for norsk jernbane handler ikke om organisering. En konkurranseutsetting løser ingen av de store utfordringene i norsk jernbane. Ikke blir det billigere billetter, ikke blir det flere dobbeltspor og ikke blir det mer presise tog. Så spørsmålet er egentlig: Hvorfor skal man prøve å fikse noe som ikke er ødelagt? Hva har regjeringen egentlig tenkt å oppnå med denne byråkratiseringen av norsk jernbane, utenom å strippe NSB for oppgaver, utenom å opprette en rekke nye selskap, utenom å skape utrygghet blant de ansatte og utenom å få et nytt direktørsjikt som får enda høyere lønn?

Statsminister Erna Solberg []: Denne regjeringen overoppfyller Nasjonal transportplan på jernbanesiden. Vi har en kraftfull satsing både på vedlikeholdsområdet og på investeringsområdet. Samtidig har vi sett behov for å modernisere. Noen av de prioriteringene som er gjort av jernbanen, har vi gjort i samarbeid med Stortinget, med Kristelig Folkeparti og Venstre, og det har vi også gjort når det gjelder spørsmålet om å reformere jernbanen. Vi har sagt at vi ønsker en bedre styring av sektoren, se resultater, og vi mener at det er en mulighet for å få bedre tjenester. Så er det jo ikke sånn at vi ikke har gjort dette. Bondevik II-regjeringen gjorde faktisk en konkurranseutsetting på Gjøvikbanen. NSB vant. Og hva opplevde vi? Bedre togsett, flere avganger, mer punktlighet, mer serviceorienterthet mot brukerne. Det var resultatet av den ene konkurranseutsettingen. Det var forslag om flere konkurranseutsettinger, men så kom Senterpartiet inn i regjeringskontorene og stoppet det, og dermed ble det ikke mer punktlighet, bedre togsett eller de resultatene som brukerne på Gjøvikbanen fikk av konkurranseutsettingen. Jeg tror at NSB er i stand til å vinne i konkurranse med andre. Det har de vist tidligere at de har klart å gjøre, men vi har laget en ryddig struktur, og det er følgelig sånn at akkurat i en omlegging og en endring påløper det noen kostnader knyttet til den omorganiseringen, men jeg synes det er altfor tidlig å felle noen dom. Det kan være at Marit Arnstad må spise i seg disse ordene, og kanskje vil vi oppleve at nettopp denne reformen bidrar til at vi får et mer moderne og bedre drevet jernbanesystem i Norge. Men denne reformen tar ikke vekk alle utfordringene, derfor har regjeringen også prioritert betydelig mer midler til jernbane for å sørge for at vi har bedre mulighet til at brukerne av jernbanen skal få det bra.

Marit Arnstad (Sp) []: Ja, regjeringen har prioritert mer midler til jernbane. Budsjettet viser at realveksten samlet sett under Solberg-regjeringen er eksakt lik det den var de siste fire årene av Stoltenberg-regjeringen.

Regjeringen oppfyller den rød-grønne NTP-en, og det er bra, fordi det er det som trengs: Det er bygging og elektrifisering av norsk jernbane vi trenger i årene framover, men vi trenger ikke mer transportbyråkrati, og vi trenger ikke konkurranseutsetting, og vi trenger ikke å sette i gang hele den type omorganisering som regjeringen her gjør, som også er kostbar. Vi trenger ikke flere nye statlige selskaper, og vi trenger ikke et nytt direktorat.

Som jeg allerede har sagt, blir det altså ikke mer bane, det blir ikke billigere billetter, det blir ikke mer presise tog av denne omorganiseringen. Hvis en skal effektivisere, er det i realiteten bare tre steder kostnadene kan reduseres, og det er enten på de ansattes pensjoner eller på sosiale ordninger for de ansatte, eller på redusert service til de reisende. Og spørsmålet er: Hvilket av de tre områdene mener regjeringen at en skal hente effektiviseringsgevinster fra?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg tror ikke at vi er så perfekte innen jernbanedrift i Norge at det bare er den typen effekter som kan komme ut av det. Jeg tror faktisk at det er mulig å organisere seg på en bedre måte. Jeg tror det er mulig å få frem bedre bruk av pengene på investeringssiden, få bedre resultater.

Det er ikke slik at vi bare har fulgt opp den rød-grønne nasjonale transportplanen. Med det budsjettet som er lagt frem, ligger vi på 106,7 pst. av Nasjonal transportplan. Både det og på belønningsordningen og kollektivløsninger har vi bevilget betydelig mer enn det som det var lagt opp til i Nasjonal transportplan fra den rød-grønne regjeringen.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Janne Sjelmo Nordås.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) []: Det er en byråkratiseringsreform som er igangsatt – med et nytt direktorat, tre statlige selskaper, flere ledere med høye lønninger, og i tillegg har man brukt 175 mill. kr på konsulenter for å omorganisere noe som funker.

Som kjent handler streiken om utdanning av lokførere. I går kunne vi lese i bladet Fri Fagbevegelse at staten kan sitte med nøkkelen til konflikten. Ved å forskriftsfeste offentlige krav til utdanningen kan staten løse dette problemet. Etter Senterpartiets vurdering vil det være positivt for sikkerheten og ikke minst for rekrutteringen til lokføreryrket at det er samme krav til utdanning, uavhengig av hvilke selskap man jobber for.

Samferdselsministeren varsler i flere media at det skal være et møte om to uker for å avklare utdanningsspørsmålet. Det er ikke holdbart at regjeringen vil vente to uker, med påfølgende kaos for alle togpendlerne, for å få avklart denne saken. Vil statsministeren ta initiativ til at det umiddelbart blir fastsatt en slik forskrift?

Statsminister Erna Solberg []: Vi har en streik i en lovlig konflikt mellom tariffpartnere. Da er det naturlig at en regjering ikke står og kommenterer fra Stortingets talerstol innholdet i og grunnlaget for den streiken. Det er partene som må kommentere detaljer i konflikten, og det er partene som må finne løsninger. Denne streiken er ikke et spørsmål om hva staten skal gjøre, det er en streik om hva som skal tariffreguleres, og det har altså ikke myndighetene noe som helst med, og det bør også Stortinget i respekt for trepartssamarbeidet ikke blande seg inn i.

Jernbanetilsynet har ansvaret for sikkerhetskravene, også knyttet til utdanning, og derfor skal de ha et møte knyttet til dette for bl.a. å sikre seg hvilken opplæring og hvilke sikkerhetskrav som skal gjøres. Men det er en ordinær del av det staten gjør i den arbeidsfordelingen som er. Jernbanetilsynet har alltid ansvar for sikkerhet, og det kommer vi alltid til å sette høyt fra regjeringens side.

Presidenten: Eirik Sivertsen – til neste oppfølgingsspørsmål.

Eirik Sivertsen (A) []: Det er et hovedmål i gjeldende Nasjonal transportplan, som ble lagt fram av Stoltenberg II-regjeringen, å ta igjen vedlikeholdsetterslepet som er på bl.a. jernbane. Nå velger regjeringen ikke å ta igjen vedlikeholdsetterslepet, men viderefører vedlikeholdsetterslepet på jernbane for neste år – siden tilstanden vil være som den er for inneværende år. Det betyr at det ikke blir bedre signalanlegg, at det ikke blir bedre skinnegang eller bedre tunneler – ifølge deres eget budsjett.

Statsministeren var i sitt første svar til representanten Arnstad opptatt av den fortreffeligheten som NSB har som et godt transportselskap, og som også vant noen anbud. Nå lyses det ut nye anbud – som en del av jernbanereformen – første halvår 2017. Da skal NSB igjen ut og konkurrere. Men de har en pensjonskostnad på et sted mellom 2 mrd. kr og 4 mrd. kr som ikke er avklart. Det vil være helt avgjørende for hvilke rammebetingelser NSB skal kunne konkurrere under, og hvordan man skal være konkurransedyktig. Mener statsministeren at det er pensjonskostnadene til de ansatte som skal være konkurransegrunnlaget, eller vil statsministeren klargjøre for selskapet hvilke rammebetingelser man skal konkurrere på?

Statsminister Erna Solberg []: Vi jobber med spørsmål om hvordan man skal fastsette pensjonssystemet i NSB fremover, det kommer vi tilbake til. Når vi skal konkurranseutsette, kommer vi til å sette kvalitetskrav, vi kommer til å sette sikkerhetskrav – som settes av Jernbanetilsynet – og vi kommer selvfølgelig til å se på kostnader. Men det er viktig for oss at denne reformen skal lede til bedre jernbane, den skal lede til flere avganger. Derfor har vi bl.a. bidratt til å kjøpe inn betydelig flere jernbanesett de siste årene, sånn at vi sikrer oss at vi har et godt og moderne materiell.

Presidenten: Hans Fredrik Grøvan – til oppfølgingsspørsmål.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: I 2010 sa sjefen for Jernbaneverket at vi kunne stå foran et sammenbrudd innenfor jernbanen dersom man ikke gjorde betydelige endringer. Det var veldig klar tale etter fem år med rød-grønt styre. Med nytt flertall har bevilgningene økt med ca. 50 pst, og vedlikeholdet er nær fordoblet i forhold til forrige regjering. Etterslepet er blitt redusert både i 2015 og i 2016, mens forfallet vokste med nesten 1 mrd. kr årlig da de rød-grønne styrte. Mer penger er viktig, samtidig må vi tenke nytt, og jernbanen trenger fornyelse. Befolkningen øker, vi blir stadig flere. Jernbanen er nøkkelen også når det gjelder reduksjon av klimautslippene innenfor transportsektoren. Derfor er jernbanen viktig, og i kombinasjon med økte bevilgninger får vi en fornyelse som gir mer pålitelig jernbane og hyppigere avganger. Jeg vil spørre statsministeren om når og hvordan folk vil merke de forandringene som nå gjennomføres.

Statsminister Erna Solberg []: Først og fremst gjør vi nå noen store investeringsløft i intercity – og også på Bergensbanen og andre tiltak som bidrar til at vi på lang sikt kommer til å få kortet ned tiden, det kommer til å være raskere å komme frem. Dermed vil jernbanen være viktigere i kollektivnettet som skal være på Østlandet, og også på de lange distansene kommer det til å være både tidsinnsparinger og bedre regularitet.

I tillegg er det nå, som sagt, kjøpt inn betydelig med nye togsett – med den sluttgarantien som staten må gi for det – som bidrar til at også kvaliteten på reisen skal bli bedre. Men det kommer til å ta tid før vi er i havn, for det har over mange tiår vært investert for lite i jernbanen i Norge i forhold til hva potensialet er, og hva som er nødvendig. Når det gjelder jernbaneutbyggingen, prioriterer vi selvfølgelig mest de områdene hvor det vil ha mest effekt på klimautslippene raskest. Det betyr at intercity rundt Oslo og de nære banene f.eks. rundt Stavanger og rundt Bergen vil være blant de prioriterte.

Presidenten: Abid Q. Raja – til oppfølgingsspørsmål.

Abid Q. Raja (V) []: Det er noe med den selektive hukommelsen. De rød-grønne har helt glemt sine synder i regjering. Etterslepet på jernbane har Venstre og Kristelig Folkeparti sammen med regjeringen bidratt til å redusere og fjerne, og det var et grovt etterslep på vedlikehold av jernbane etter åtte år med de rød-grønne i regjering. Det har blitt sagt at dette utgjorde 1 mrd. kr per år de satt i regjering.

Venstre har sammen med regjeringen fått til mye bra de siste tre årene, bl.a. å redusere og fjerne vedlikeholdsetterslepet. I årets budsjett økes samferdselsbudsjettet med flere milliarder, og det er veldig bra, men samtidig kutter man i sykkelsatsingen, fra 162 mill. kr til 100 mill. kr. Kollektivsatsingen kuttes med 300 mill. kr, og drift og vedlikehold av jernbane er også redusert med nesten 400 mill. kr i forhold til i fjor. Det henger ikke helt på greip.

Jeg vil gjerne stille statsministeren et spørsmål. Kan statsministeren foreslå hvordan vi sammen kan bidra til å styrke sykkelsatsingen, kollektivsatsingen og jernbanesatsingen, slik at våre partier sammen kan fortsette å få til veldig mye bra, også i neste års budsjett, og at vi faktisk kan fortsette å utgjøre en forskjell fra da de rød-grønne satt i regjering?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er helt enig i at det ikke er alltid, når man hører spørsmålene, at man tror en helt husker hva en selv styrte med. Men det får være de rød-grønne partienes utfordring. Jeg mener vi leverer mye, og vi leverer over NTP for jernbane. Jeg er likevel ikke fornøyd. Det er mye vi skal gjøre i årene fremover for å få et godt nok jernbanetilbud i Norge.

Når det gjelder kollektivsatsingen, har vi lagt inn oppfølgingen av belønningsordningene, og vi har lagt inn penger til de nye bymiljøpakkene. I tillegg kom det gjennom forhandlingene i fjor en ekstrabevilgning til kollektiv i det som ble delt ut til de ulike byområdene, men den var lagt opp til å være ettårig. Den har vi altså ikke videreført, og det får vi da diskutere med våre samarbeidspartnere på Stortinget. Vi har fulgt opp det vi har avtaler om knyttet til bymiljøpakker, og ikke minst går vi inn med noen nye grep som f.eks. å bidra til planlegging på Fornebu for å få det i gang snart, for nå tar det for lang tid.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Trine Skei Grande (V) []: I samarbeidsavtalen som regjeringa har bl.a. med Venstre, har vi et eget punkt – 4 d – som handler om barnefattigdom. Det er snakk om mange tiltak, men et av de viktigste og mest spesifikke er differensiering av foreldrebetaling i SFO og barnehage.

I 2014 la regjeringa fram et forslag til budsjett som jeg tror også regjeringa innrømmet var dårlig på mange av de sosiale grepene, så vi brukte nok det meste av vår energi på å reversere de kuttene regjeringa hadde foreslått. I 2015 fikk vi inn gratis kjernetid for lavinntektsfamilier til fire- og femåringer i barnehage og differensiert oppholdsbetaling. I 2016 fikk vi i budsjettforhandlingene inn gratis kjernetid i barnehage for treåringer, og vi fikk til forsøk med gratis deltidsplasser i SFO. Planen og avtalen var at vi i 2017 skulle få inntektsdifferensiering også på SFO – eller AKS, som det heter i Oslo. Det vi ser ligger i budsjettet, er et løfte om å få det på plass. Nå er det bare en modell og ingen penger.

Spørsmålet mitt til statsministeren er: Dette er punkt 4 d i samarbeidsavtalen. Syns statsministeren egentlig ikke det er så bra eller viktig, sånn at det er Venstre som skal kjempe inn penger til hele det punktet i alle budsjettene, hver eneste gang?

Statsminister Erna Solberg []: Vi mener at punkt 4 d var et godt punkt. Vi har klart å få til hoveddelen av det. Det står altså der at «differensieringen av foreldrebetaling i barnehager og SFO økes.» Vi har fått til mer enn bare å differensiere foreldrebetalingen i barnehager, i samarbeid med Venstre. Vi har til og med fått gratis kjernetid for dem som har absolutt lavest inntekt, men vi har ikke fått på plass en slik ordning for SFO ennå. Det håper jeg vi kan samarbeide om.

Vi har lagt frem en utredning med forslag til hvordan det kan gjøres. Det er noen utfordringer knyttet til dette som vi i dag ikke har full oversikt over. Den ene er bl.a. at det er mange kommuner som har ordninger med inntektsgradert betaling, friplasser og søskenmoderasjon, og da er spørsmålet hvordan vi skal forholde oss til det. Vi er redd for å lage ordninger som kan ende med at det faktisk blir dyrere for noen, slik som det ble da den rød-grønne regjeringen innførte maksprisen i barnehager. Da ble det betydelig dyrere barnehage for dem med lavest inntekt. Vi er redd for at vi skal lage reguleringer nasjonalt som bidrar til å legitimere at ordninger som i dag er gode, faktisk får økte priser enkelte steder.

Men jeg er helt sikker på at vi kommer til å få gode diskusjoner rundt disse spørsmålene. Vi har bare sagt at vi ser noen problematiske sider, men vi har lagt frem en utredning i tråd med det vi ble enige om i budsjettforliket for 2016.

Trine Skei Grande (V) []: Det som jeg syns er litt rart, er at veldig mange kommuner har inntektsdifferensiering i barnehager. Det har vi laget et system for som funker bra. Det er nesten ingen kommuner som har inntektsdifferensiering på SFO. I den siste oppsummeringen jeg så, var det kanskje 20 av alle norske kommuner som hadde det. Da Venstre satt i byråd sammen med Høyre i Oslo, startet vi noen forskningsprosjekt, f.eks. på Mortensrud, der vi gjorde det gratis å bruke AKS. Da gikk det fra 30 pst. deltakelse i AKS til over 90 pst. deltakelse. Over 90 pst. av foreldrene sier at ungene lærte bedre norsk, ungene lekte på norsk, ungene fikk flere venner, ungene lærte mer. Det var en massiv konklusjon om at dette var bra, spesielt for de ungene som kom fra familier med dårlig råd. Nå ser vi at også kommuner som Trondheim kaster ut 40 unger fordi de ikke har betalt.

Dette er et viktig grep. Ser statsministeren at det er et viktig grep, også i kampen mot barnefattigdom?

Statsminister Erna Solberg []: Det ser jeg. Det er også derfor vi er enig i at vi skal forsøke å finne frem til en ordning for dette, knyttet til gradert betaling. Vi må finne den gode ordningen. Jeg må samtidig si at jeg av og til synes at vi ikke alltid skal løse alle problemene for norske kommunepolitikere. De må ha noen problemer igjen å løse selv. Det synes jeg. Jeg tar ikke på meg ansvaret for at det rød-grønne styret i Trondheim kaster ut 40 barn av SFO-ordningen fordi de ikke har betalt. Det er fullt mulig å finne frem til gode lokale ordninger knyttet til å sørge for at iallfall de som er mest utsatt og har størst behov for det, har en mulighet til å delta. Det må være blant de tingene man i kommunene kan finne løsninger på.

Jeg ser frem til et godt samarbeid med Venstre for å finne en god modell for dette, en måte vi kan ordne det på som gjør at SFO blir et godt tilbud innholdsmessig, men også tilgjengelig for folk med lavere inntekt.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Iselin Nybø.

Iselin Nybø (V) []: SFO-tilbudet – eller AKS-tilbudet – er for mange foreldre og mange unger et viktig tilbud. Det er et godt tilbud, det er et tilbud som de ønsker seg, og som mange benytter seg av, særlig når de har økonomi til det, eller når det blir lagt til rette for at de kan benytte seg av det. Men når det er så mange unger som går i SFO, er det ikke bare prisen som betyr noe; det betyr faktisk noe hvilket tilbud de får når de er der. Og det er enorme muligheter innenfor SFO-tiden: leksehjelp kan være noe, kulturtilbud, friluftstilbud, fysisk aktivitet – det er egentlig bare fantasien som setter grenser for hva ungene kan gjøre i SFO-tiden.

Så er det nok slik at det er stor variasjon i hvordan folk opplever tilbudet på SFO – noen steder er det oppbevaring, noen steder er det et skikkelig bra tilbud. Vi har tatt til orde for å lage en statlig rammeplan med krav til både innhold og kompetanse, fordi vi mener det må være et mål at det er et innhold, og at det er pedagogisk personale til stede.

Hva tenker statsministeren om det?

Statsminister Erna Solberg []: Det er alltid farlig å basere seg på ens egne opplevelser av å ha hatt barn i skolefritidsordning – eller AKS, der jeg har hatt barn. Det er stor forskjell på kvaliteten i disse tilbudene. Det er ofte også personavhengig, av ledelse, hvor kreative og hvor dyktige de er, hvordan man oppfatter tiltak, og hvor god man er til å samarbeide med resten av miljøene rundt. Jeg opplevde i Oslo-skolen at mine barn var på skoler der veldig mye aktivitet var plassert inn, med mulighet til å ha deler av fritidsaktivitetene sine innenfor skolefritidsordningen – en god løsning, gode modeller – som bidro til at vi faktisk også fikk mer ro på kvelden og på ettermiddagen, fordi en del av f.eks. idrettstilbudene og kortilbudene var organisert inn.

Jeg er ikke uenig i at vi kan tenke oss en rammeplan eller annet, men jeg er litt opptatt av at hvis vi mener at dette dreier seg om at lokalsamfunn er forskjellige i måten å organisere det på, må vi også lage en arena for å lære av hverandre, lære av de gode eksemplene. Noen steder drives jo SFO av idrettslag, hvor man har en skolefritidsordning basert på andre aktører enn bare dem som er kommunens. Vi må ikke miste dette. Jeg er redd for at vi da på en måte også mister en varians som lokalsamfunnet kan gi, som ikke staten og statens regler direkte gir.

Presidenten: Rigmor Aasrud – til oppfølgingsspørsmål.

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg vil bare minne statsministeren om at i Trondheim styrer Arbeiderpartiet sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, så det er flere som er ansvarlige der.

Men spørsmålet mitt til statsministeren dreier seg om barnefattigdom. I boken sin sier statsministerens tidligere statsråd Robert Eriksson at han beklager regjeringens kutt i barnetillegget på 590 mill. kr, samtidig som de ga store skattelettelser til de rikeste. Vi har jo sett at skattelettene kan utgjøre om lag 20 mill. kr for enkelte, og jeg regner med at statsministeren møter ungene til disse uføre noen ganger. Hvordan forklarer statsministeren at det er rettferdig å kutte 590 mill. kr i barnetillegget, samtidig som enkeltpersoner kan få flere titalls millioner i skattelette?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg trodde at Arbeiderpartiet var enig i det grunnleggende prinsipp om at arbeidslinjen er viktig, også for fremtidens utvikling av velferden i Norge. Vi står overfor noen store oppgaver fremover, og det synes jeg også Arbeiderpartiets leder skisserte godt i sitt første spørsmål, bl.a. kommer det til å være mange flere eldre og færre yrkesaktive i befolkningen.

Derfor har det vært en enighet mellom Arbeiderpartiet og Høyre om at arbeidslinjen bør ligge i alle våre velferdsordninger, med mulighet for gradert uføretrygd, med mulighet for å kunne føres tilbake igjen til arbeidslivet. Vi har laget felles skatteregler og felles systemer. Derfor har vi vært opptatt av at for uføretrygdede – en del har en mulighet til å komme tilbake igjen til arbeidslivet, helt eller delvis – bør det ikke være slik at det ikke lønner seg å gå ut i jobb på grunn av elementer i dette. Det er derfor vi gjorde endringer i barnetillegget.

Den skissen som man alltid trekker opp når det gjelder hvilke skattelettelser man har hatt, er mer en populistisk bit enn å ta ansvaret for den alvorlige utviklingen vi vil ha fremover hvis ikke arbeidslinjen blir dominerende i norsk velferdspolitikk.

Presidenten: Geir Jørgen Bekkevold – til oppfølgingsspørsmål.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Representanten Trine Skei Grande henviste til punkt 4 d i samarbeidsavtalen og klarte å skape et inntrykk av at dette var noe bare Venstre var opptatt av i budsjett etter budsjett. Jeg tror det er riktig å si at Venstre har fått veldig god drahjelp fra Kristelig Folkeparti i budsjett etter budsjett.

Regjeringen beskriver i budsjettproposisjonen de sentrale overføringsordningene til barnefamiliene: kontantstøtte, barnetrygd, osv. Likevel er det et flertall i programkomiteen til Høyre som har anbefalt at de frie overføringene til barnefamiliene skal erstattes med støtte til bruk av barnehage og SFO. Det overrasker Kristelig Folkeparti veldig. Kristelig Folkeparti mener at istedenfor å diskutere hvordan støtten til barnefamilier kan reduseres eller styres av det offentlige, bør vi heller diskutere hvordan vi kan legge til rette for enda bedre ordninger for barn og familier.

Er statsministeren enig i at det er viktig å videreføre barnetrygden som den universelle ordningen, en ordning for alle barnefamilier?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er tilhenger av at vi også har kontantytelser, særlig til dem med lavest inntekter, og i faser av livet.

Så har ikke jeg tatt stilling til alle forslag fra programkomiteen, og den er også delt i dette spørsmålet. Jeg synes ikke partiledere alltid skal avvikle alle debatter som går i partiet, ved å signalisere hvor en selv står. Men det er klart at tjenester og tjenestetilbud er viktig, også for barnefamiliene. For noen av de svakeste og fattigste vil det vi har gjort når det gjelder f.eks. gratis kjernetid og gradert foreldrebetaling – som for øvrig var ganske enkelt å få enighet om at vi skulle gjøre, siden disse fire partiene var enige om, før vi kom i regjering, at vi burde gjøre dette – bidra til ikke minst å utruste barn til å kunne delta i samfunnet på en måte som kontantytelser ikke alltid gjør. Derfor må vi veie tjenester og kontantytelser opp mot hverandre. Det jeg tror kanskje er det aller viktigste med tanke på barnefattigdom, er å hjelpe de barna som føler at de ikke kan delta i ting fordi foreldrene ikke har råd.

Presidenten: Kjersti Toppe – til oppfølgingsspørsmål.

Kjersti Toppe (Sp) []: Vegen ut av barnefattigdom går gjennom foreldra si inntekt. I forslaget til statsbudsjett vil regjeringa kutta kraftig i den økonomiske støtta til store barnefamiliar i mottak. Jo fleire barn ein har, jo større vert kuttet. Ein familie med to barn får ingen kutt, men har ein familie fem barn, får ein kutt på 4 000 kr i månaden. Det betyr godt under halvparten av satsen for sosial naudhjelp. Barnefattigdomen vil altså auka i mottak ved å kutta i støtta til familiar med størst behov. Eg kan ha respekt for at regjeringa vil ha tiltak mot såkalla økonomisk motivert migrasjon, men kan statsministeren meina at det er riktig å straffa barn i familiar i mottak som er så heldige – eller uheldige – å ha fleire søsken?

Statsminister Erna Solberg []: Da Stortinget diskuterte spørsmålet knyttet til innstramminger i flyktningtilstrømmingen i fjor, var man enige om at man skulle gå inn for å se på måter å stramme inn på de ytelsene man får i mottak. Det har regjeringen fulgt opp med å sette et tak i forbindelse med budsjettet i år.

Jeg mener at det er viktig at den perioden man er i mottak, er kortest mulig. Det viktigste for barn og barnefattigdom når det gjelder asylsøkere og personer som skal bli værende i Norge, er at vi har en god integreringspolitikk. Det at vi sørger for at vi løfter folk raskere inn i arbeidslivet, og at de kommer til å klare seg bedre, vil være mye viktigere for foreldrene enn hvor mye penger de får i mottaket. Dette var en del av de innstrammingene som vi var enige om at vi skulle se på, og vi har lagt frem et forslag om det i budsjettet for at det ikke skal være for gunstig å bo i et mottak. Når det ikke er så stort press i år, kan man selvfølgelig løpe vekk fra de innstrammingene man var enig om at man skulle forsøke seg på i fjor, men jeg tror det er lurt å være konsistent.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Forskjellene øker i Norge, og denne regjeringen heier den utviklingen fram. Regjeringen tar fra fattige og syke, fra folk som har det vanskelig, og så gir den rundhåndet til dem som har mest og har det best.

Listen over smålige og usosiale kutt i dette statsbudsjettet er lang. Det er mange som rammes. Det er uføre forsørgere, det er kronikere, det er funksjonshemmede, barnefamilier på asylmottak, folk som mister jobben, osv. Disse smålige kuttene gjennomføres i en situasjon hvor regjeringen bruker hemningsløst mye oljepenger, og hvor skattekuttene nå passerer 20 mrd. kr. I dette budsjettet får de aller rikeste i Norge nok en gang milde gaver fra regjeringen, som gjør at formuene deres kan vokse seg enda litt større.

Det sprer nok glede, tenker jeg, blant folk som har det tøft, at de kan få være med på dette spleiselaget for de rikeste. Kronikere kan bidra med høyere egenandel på fysioterapi, 250 utviklingshemmede eller andre kan bidra med å miste de varig tilrettelagte arbeidsplassene sine, uføre foreldre kan stramme livreimen for barna sine enda litt mer, og folk som har mistet jobben, får lov til å skatte av sluttavtalen sin – alt dette for å bidra til den nødvendige dugnaden for de rike.

Jeg lurer på om statsministeren, nå som denne listen over kutt begynner å bli klar og tydelig, har noen beskjed til fattige mennesker og syke mennesker som får det tøffere på grunn av hennes budsjett. Vil hun f.eks. takke dem for det sjenerøse bidraget de nå gir til det spleiselaget for de rikeste, som statsministeren har satt i gang?

Statsminister Erna Solberg []: Det er alltid en fordel når partier selger inn sakene sine før en muntlig spørretime til en avis, sånn at vi kan se hva vi kan regne med å få spørsmål om. Vi har gått ganske grundig gjennom det innsalget som SV i dag har gjort til VG, og for å si det sånn: Har de ikke mer å komme med? Det var mitt spørsmål da jeg så det, for sannheten er jo at målt mot alle de forbedringene vi gjør i mange velferdsordninger, er dette lite.

Vi foreslår en stor reform hvor vi dobler antallet familier som får hjelp i en vanskelig situasjon med varig syke, innenfor pleiepengeordningen, en ordning som vi forsøkte gang på gang å få den rød-grønne regjeringen til å gjøre noe med, men som de ikke gjorde noe med i alle de årene de satt. Vi gjør omlegginger i ordningen for bostøtte, som bidrar til at ja, noen som har fått for mye før, ikke får det, men vi bruker proveny og pengene til å gjøre forbedringer i bostøtteordningen. Vi sørger for at flere mennesker faktisk får et lavere egenandelstak på fysioterapi. Vi har en lang liste med mange som har vært uprioritert – noen diagnoser har gitt prioritet til gratis fysioterapi, en rekke andre diagnoser har ikke gitt noe. Nå senker vi taket og har likebehandling av egenandeler på alt det andre.

Disse endringene tegnes som et bilde på en dugnad for de rike. Det er mye mer penger som bidrar til å forbedre tiltakene for folk som har det vanskelig i Norge, i dette budsjettet, enn de innstrammingene og endringene vi gjør i ordninger som det var naturlig å gjøre endringer i.

Når det gjelder en sak jeg ser har vært viktig, de ressurskrevende brukerne, har jeg lyst til å minne om at den rød-grønne regjeringen to ganger foreslo å gjøre endringer i det. Da sto SVs talsmenn på barrikadene og sa at nei, dette gjelder ikke brukerne i det hele tatt. Det er altså en annen regel for Lysbakken når han sitter i opposisjon, da gjelder det brukerne, men når han selv sitter med regjeringsmakten og gjør akkurat det samme, øker andelen for kommunene mer, da er det noe annet. Det synes jeg er litt dobbeltmoralsk.

Audun Lysbakken (SV) []: SV har en lang historie med å forsvare ordningen for ressurskrevende brukere. Jeg synes svaret til statsministeren er syltynt og avslørende. Hvis meldingen til dem som rammes av de kuttene denne regjeringen gjennomfører, er «Har de ikke mer å komme med?», viser statsministeren at hun ikke har forstått hvordan livssituasjonen for folk som har det vanskelig i Norge, er.

La meg ta et konkret eksempel. I dette budsjettet gjennomfører regjeringen enda en runde med kutt i barnetillegget til uføre. Mange familier har fått en tøffere hverdag, forteller om en hverdag der de må spenne inn livreima enda mer, der det er enda vanskeligere å få endene til å møtes. De synes det er uforståelig at det ikke er råd til deres velferd, samtidig som statsministeren har så ufattelig mye penger til de rikeste. Forrige uke foreslo SV i trontaledebatten at vi i det minste skulle kartlegge hvordan det har gått med disse familiene, og det stemte Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre ned. Er det sånn at statsministeren synes at en med kritikken som kommer mot budsjettet, har så lite å komme med at hun ikke engang er interessert i å finne ut hvordan det har gått med fattige familier som rammes av hennes egne kutt?

Statsminister Erna Solberg []: Det som gjennomføres i den nedtrappingen av overgangsordningen som det ble enighet om i forbindelse med gjennomføringen i 2014- og 2015-budsjettene, er 5 mill. kr.

La meg ta et eksempel fra listen til Lysbakken. Der er et av kuttene at vi kutter i en ordning på 9 mill. kr til Kontoret for voldsoffererstatning, det er da lansert som kutt for de svakeste. Men vi putter altså de 9 mill. kr sammen med 19 friske millioner til en voldsoppfølgingstjeneste ved alle landets politikamre. Der får vi pluss 19 mill. kr i forbedringer for de svakeste gjennom det vi gjør. Derfor sier jeg at det var en interessant liste å lese, det er et tegn på at dette er et godt budsjett, at det er gode sosiale prioriteringer, når SV så panisk må finne løsninger der hvor vi faktisk gjør forbedringer i sakene, som argumenter for at det blir dårligere, fordi det skal passe til retorikken de har tenkt å gå til valg på, ikke til terrenget som vi ser.

Presidenten: Det blir gitt anledning til oppfølgingsspørsmål – først Karin Andersen.

Karin Andersen (SV) []: Uten å stille et eneste krav spar regjeringen millioner ned i lomma på de rikeste milliardærene i dette landet, mens de ser seg nødt til å kutte bl.a. på fysioterapi og sender en sjokkregning til uføre. Jeg tror ikke statsministeren kan ha lest budsjettet, for det er altså 300 mill. kr mindre til det.

Bostøtte nevner regjeringen. Ja, det står i budsjettet til statsministeren at det er 1 000 færre som får bostøtte til neste år, og de siste to–tre årene er det 12 000 færre som har fått, på tross av at boligprisene øker. Da er det grunn til å spørre statsministeren, når hun nå sender disse sjokkregningene, setter vanskeligstilte kniven på strupen, tror de blir friske og at de får jobb ut fra det i et tøft arbeidsmarked: Hvor mange flere av de uføre tror egentlig statsministeren får jobb av dette – uføre som nå skal få det vanskeligere under denne regjeringen?

Statsminister Erna Solberg []: Vi gjør en endring i måten vi håndterer fysioterapitjenester på. Det betyr at vi tar vekk en diagnoseliste hvor en del diagnoser – egentlig litt historisk og tilfeldig – har gjort at man fullt ut har gratis adgang til det. Samtidig er det en diagnose som jeg vet at representanten Andersen har vært opptatt av, fibromyalgi, som ikke får, og som er en stor kvinnesykdom. Der får man nå et lavere egenandelstak. Det at vi lar alle betale en egenandel, betyr samtidig at vi kan senke egenandelstaket med 680 kr. Det betyr at en rekke uføre og kronisk syke får mindre utgifter til dette.

Samtidig bruker vi 200 mill. kr av det til å styrke fysioterapi- og rehabiliteringstjenestene i kommunene gjennom de prioriteringene vi gjør, og vi ordner med en opptrappingsplan knyttet til det. Barn mellom 12 og 16 år får nå gratis fysioterapitjenester, slik at det for dem som har dårlig økonomi og har barn i den situasjonen, blir en bedret ordning.

Det hender vi må gjøre omfordelinger fordi gamle systemer er dårlig, men det er ikke 300 mill. kr i kutt, det er faktisk en stor omlegging og en endring, og vi har sagt at vi skal trappe opp … (Presidenten avbryter.)

Presidenten: Tiden er ute.

Dag Terje Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Dag Terje Andersen (A) []: Det var nok mange fattige og arbeidsledige som i forrige uke, da statsbudsjettet ble lagt fram, tenkte: Har en ikke mer å komme med?

I trontaledebatten i forrige uke sa statsministeren:

«Det er altså ikke sånn at det dokumenteres at disse forskjellene øker.»

Hun sa videre:

«Jeg ønsker velkommen en diskusjon om forskjeller, men det må være på noe annet enn retorikknivået og på et oppslag i Klassekampen.»

Både Nav og arbeidskraftundersøkelsen viser at arbeidsledigheten er rekordhøy. Stadig flere nordmenn går på sosialhjelp. Statistisk sentralbyrå rapporterer at inntektsforskjellene og formuesforskjellene øker. Den såkalte Gini-koeffisienten sier at forskjellene øker, og finansministeren, som i en interpellasjonsdebatt som ble reist av meg den 31. mai i år, påsto at forskjellene ikke øker, innrømmer i svar til meg den 7. juni at forskjellene øker.

Da blir spørsmålet: Hvilke andre krav til dokumentasjon må innfris før statsministeren vil innrømme at under hennes ledelse øker forskjellene i Norge?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg tror at det jeg sa, var at man må diskutere årsakene også, og hva som er virkemidler mot dette. Da pekte jeg i mitt innlegg i trontaledebatten på OECDs fire anbefalinger og områder for å bekjempe forskjeller. Det ene var at velferdssystemet og skattesystemet skal bidra til omfordeling. Det er klart at når vi har en økning på 2,1 pst. i all pasientbehandling, når vi fortsetter opptrappingsplanen for rusfeltet med 350 mill. kr, når vi styrker kommunerammen og øker rekrutteringen av psykologer, og når vi innfører pakkeforløp for psykisk helse og rus, bidrar alt dette til at ulikhetene blir mindre over tid.

Kvinners yrkesdeltagelse fortsetter å øke. Flere kvinner jobber heltid.

Jeg kan fortsette med å nevne at dette også er et spørsmål om hvordan vi lager kartleggingsverktøy for grunnleggende ferdigheter.

Det er mange tiltak i dette budsjettet – ikke minst innenfor integreringsområdet – som nettopp går til kjernen av hva som er mulige ulikhetsutfordringer fremover. Det synes jeg faktisk at debatten fortjener, hvis vi skal ha en strategi mot ulikhet – ikke bare en strategi for politisk debatt.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Hadia Tajik (A) []: Denne regjeringa gjekk til val på å snakka om gjennomføringskraft, og etter tre år er ein del av biletet dette: Det som vart framstilt som eit heilt unikt, spesielt og viktig beredskapselement på Statsministerens kontor, har vorte redusert til eit sekretariat for Regjeringens Sikkerhetsutvalg. Forsvar og politi klarer ikkje å samarbeida i spørsmålet om maritim kontraterror. Politiet skal få helikopter, men truleg ikkje før i 2019, altså seks år etter at Erna Solberg overtok.

Det finst framleis ikkje ein heilskapleg plan for regionale trenings- og beredskapssenter, sånn at ein får opp kompetansen i alle delar av landet. Nasjonalt beredskapssenter for politiet – det er ikkje i nærleiken av å vera klart. Når det gjeld dette siste, har statsministeren og regjeringa forkasta Alnabru som lokalisering – trass i at regjeringa sjølv hausten 2014 annonserte i sine budsjettdokument at «gjeldende byggeprogram kan innpasses på Alnabru».

No greier dei likevel ut Grønmo og Taraldrud, og eg er ikkje lenger så oppteken av kvar ein byggjer dette nasjonale beredskapssenteret, så lenge det berre vert bygt og ein faktisk klarer å oppretthalda ei anstendig framdrift. No er løftet i budsjettet at det skal koma ei avklaring om stad denne hausten, noko som betyr at pengar til bygging truleg ikkje vil liggja føre før tidlegast etter valet i 2017.

Spørsmålet mitt er: Kva synest statsministeren sjølv om si eiga gjennomføringskraft?

Statsminister Erna Solberg []: Vi har tatt tak i alle de områdene som ikke var tatt tak i før vi kom i regjering. Noe ble startet under den forrige regjeringen, vi har tatt tak i det som ikke var startet opp eller gjennomført, og har hatt veldig god gjennomføringskraft på de fleste av de punktene. Det er noen utfordringer som fortsatt gjenstår. Det er bl.a. beredskapssenteret, hvor man fordi man kuttet i prosessen, endte opp med å forsinke hele prosessen, da det viste seg at det ville være vanskelig å få et godt tilgjengelig senter på den tomten som den forrige regjeringen valgte.

Men når jeg hører opplistingen fra representanten Hadia Tajik, blir jeg litt forbauset, f.eks. når det gjelder de nye politihelikoptrene. Noe av det første denne regjeringen gjorde, var faktisk å skjære igjennom og bestille politihelikoptre, noe som ikke var gjort av den forrige regjeringen. Men det tar altså så langt tid før politihelikoptrene kommer. Vi fikk også en veldig god «deal». Vi fikk et godt helikopter. Det har bedre kapasitet enn tidligere. Men vi skar altså igjennom i noe som hadde stått og stampet mellom ulike beslutningstakere, og fikk gjort den bestillingen ganske tidlig i vår periode. Men å klage over at vi ikke får flere helikoptre til redningstjenestene – vi har foreslått nye politihelikoptre i dette budsjettet, og det kommer til å komme.

Det er noen ting jeg synes at også norske politikere burde tenkt litt bedre igjennom før de bruker det som argumenter mot andre.

Så til spørsmålet om maritim kontraterror: Fordi det har vært et tomt rom, en usikkerhet knyttet til den norske grunnloven og bruken av militære styrker sammen med politiet, har vi nettopp nedsatt et offentlig utvalg med alle berørte parter. Det viktigste med det er at de er enige om nesten alt når det gjelder samarbeidet mellom Forsvaret og politiet, med unntak av akkurat styringen i maritim kontraterror. Det er et spørsmål som nå går ut på høring, og som skal komme tilbake igjen. Men vi har lagt grunnlaget for å sikre oss at det vi gjør, er i takt med tiden, men også i takt med Grunnloven.

Hadia Tajik (A) []: Det er ingen som skuldar regjeringa for at ingenting skjer på dette feltet. Mitt klagemål gjeld derimot at det er dei store grepa som manglar. Dei eksempla eg her gjev, gjeld dei store grepa.

Når det gjeld redningshelikoptra, som statsministeren viste til, skulle det berre mangla at ein ikkje skar gjennom og tok ei avgjerd, for avgjerdsgrunnlaget låg føre allereie ved regjeringsskiftet. Men då har me iallfall fått klarlagt at definisjonen av gjennomføringskraft er at åtte år er for lenge. Det seier retorikken til regjeringa. Det å bruka eitt år, frå 2012 til 2013 – frå Gjørv-rapporten kom, til anbefalingane frå Stoltenberg-regjeringa låg føre – er for kort tid og ikkje ansvarleg nok, medan det å bruka tre år, som denne regjeringa har gjort, er akkurat passe når det gjeld beredskapssenteret, og seks år er akkurat passe for politihelikoptra. Det er ei ganske grei avklaring å få.

Det eg likevel er forundra over, er at statsministeren viser så stor passivitet når det gjeld nasjonalt beredskapssenter for politiet. Kva vil statsministeren seia om si eiga gjennomføringskraft for denne viktige satsinga?

Statsminister Erna Solberg []: Det er gjort veldig mange ting i politiet og i andre deler av beredskapstjenestene for å løfte beredskapen fremover.

Jeg mener at de store tingene faktisk er noe annet enn disse fysiske tingene. De store tingene er kulturen, personellet, menneskene som er godt trent, som er godt utstyrt, og at vi har nok av dem. Det er de store grepene. Det er det som kommer til å være avgjørende for om det blir et annet hendelsesforløp, hvis vi igjen – noe jeg håper aldri vil skje – skulle komme i en situasjon som den vi hadde 22. juli. Det å gjøre noe med kultur, med trening, utstyr og beredskap for folk er det aller viktigste vi gjør. Vi har løftet antallet politifolk, vi har løftet treningen, vi har flere som er i stand til å kunne gå inn i tøffere oppdrag enn man har hatt tidligere, og vi har jobbet frem veldig mange gode løsninger mellom politiet og andre.

Når det gjelder nasjonalt beredskapssenter, mener jeg at det er en viktig del. Det burde selvfølgelig vært på plass tidligere, men det er dumt å kutte i de vanlige utredningene, for da får vi problemene etterpå.

Presidenten: Det blir ett oppfølgingsspørsmål – fra Svein Roald Hansen.

Svein Roald Hansen (A) []: Det virker som om statsministeren fortsatt bruker det Stoltenberg-regjeringen ikke rakk å løse, som en unnskyldning eller begrunnelse for det hun selv ikke gjør noe med. Det er pussig, når det vi ble lovet, var gjennomføringskraft.

Det er riktig at kultur, trening osv. er en viktig del av styrket beredskap. En del av mulighetene for å trene, hvor blålysetatene og Forsvaret kan trene på å nå hverandre bedre, ligger også i de regionale beredskapssentrene. Det er utarbeidet et konsept på Rygge, som Direktoratet for sivilt beredskap ble gitt i oppdrag å arbeide videre med. Det ble trukket tilbake av denne regjeringen, og man bevilget noen få kroner til Østfold fylkeskommune og Rygge og Moss kommuner for at de skulle arbeide videre med det. Det er å skyve ansvaret fra seg. Hvorfor har ikke regjeringen tatt ansvar for å få dette på skinner?

Statsminister Erna Solberg []:Vi har valgt å gjøre noen veldig tydelige prioriteringer på beredskapsområdet. Det har bl.a. gjort at vi har fått på plass mange av de tingene som var satt på listen over mangler, f.eks. nasjonal prosedyre når det gjelder nødetatenes samvirke, og når det gjelder pågående, livstruende vold. Vi har sørget for mer penger til planlegging og prosjektering av det nasjonale beredskapssenteret. Vi har ny våpeninstruks. I tillegg er det betydelig flere trent personell, og man øver mer enn det man har gjort tidligere.

Det er ikke alle prioriteringene som nødvendigvis er lik dem den rød-grønne regjering gjorde, men vi jobber mye med å løfte beredskapen fremover.

Presidenten: Dermed er den muntlige spørretimen over, og vi går videre til den ordinære spørretimen.