Per Rune Henriksen (A) [09:41:28 ] (ordfører for saken): Fra
tid til annen får vi i energi- og miljøkomiteen besøk av parlamentarikere
fra andre land. Det er noen spørsmål som går igjen i alle disse
møtene: Hvordan har dere klart å få så mye ut av energiressursene
som Norge rår over? Hvordan har dere klart å holde kontroll? Hvordan
har dere klart å sikre at energiressursene kommer hele folket til
gode? Svaret på dette er at vi har en konsesjonslovgivning som har
som formål å sikre nettopp disse forholdene.
Den 23. juli 1909 ble forløperen
for dagens industrikonsesjonslov, ervervsloven, vedtatt i Stortinget
etter 13 samfulle dagers debatt. Vannkraftens betydning for industrialiseringen
ble grundig diskutert. Hjemfallsretten ble knesatt. Allmennhetens
interesser skulle ivaretas. Arbeiderne som bygget kraftanlegg, skulle
beskyttes. Grunneiere og kommuner skulle kompenseres for inngrep,
og statens interesser skulle ivaretas.
Representantene var seg bevisst
vannkraftens betydning for framtidig industriutvikling. Venstre-mannen Kristian
Friis Petersen sa det slik:
«... der er al grund til at tro,
at den udvikling, man i saa henseende gaar imøde, vil i løbet af
ikke saa mange aar helt have omlagt al industri, og den vil have
skabt en række industrier paa steder, hvor de ikke før var; den
vil idetheletaget omkalfatre industrien og arbeiderbefolkningens
livsvilkaar.»
I 1917 fikk lovverket sin endelige
utforming gjennom industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven av
1917. Det er således et over 100 år gammelt lovverk som vi nå oppdaterer
med hensyn til form og språkdrakt. Det er et lovverk som har tjent
oss godt. Våre vannkraftressurser har gitt grunnlag for industrireisning over
hele landet. Verdiskapingen har kommet allmennheten til gode, og
det er uomtvistelig at disse ressursene tilhører fellesskapet og
skal disponeres til fellesskapets beste.
Da man på 1960-tallet ble oppmerksom
på at vi som nasjon også rådde over store olje- og gassressurser
på sokkelen, ble det utformet et lovverk for denne sektoren som
i stor grad ble sydd over samme lest som industrikonsesjonsloven.
Ressursene tilhører fellesskapet, de skal utnyttes til fellesskapets
beste og komme hele landet til gode.
Det har gått mye vann gjennom turbinene
siden 1909 og 1917. Vårt land har forandret seg. Nye problemstillinger
har kommet på agendaen. Gamle problemstillinger har blitt irrelevante.
Lovverket har blitt endret for å fange opp utviklingen, slik det
skal. Prinsippene det var uenighet om i 1909, har i stor grad blitt
politisk felleseie. Vannkraften er ryggraden i vårt fornybare kraftsystem
og vil som sådan ha stor betydning for utviklingen av Norge som
framtidig nullutslippssamfunn.
Det er derfor viktig at vi til enhver
tid har et oppdatert lovverk som styrer utviklingen av denne sektoren
i den retningen vi ønsker. Selv om hovedprinsippene ligger til grunn,
vil det også for framtiden være politiske uenigheter om hvordan
disse prinsippene skal praktiseres, og det vil komme nye problemstillinger
til som må lovreguleres.
Proposisjonen vi i dag har til behandling,
har til hensikt å forenkle og oppdatere lovverket gjennom redigering
og språklig oppdatering av lovtekstene. Hensikten er ikke å endre
rettstilstanden eller å gjøre materielle endringer. Dette har vært
komiteens grunnlag for enstemmig å slutte seg til de endringene
som foreslås. Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid.