Stortinget - Møte fredag den 9. juni 2017

Dato: 09.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 395 S (2016–2017), jf. Dokument 8:130 S (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 5 [11:19:42]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Per Olaf Lundteigen og Kjersti Toppe om et krafttak for et anstendig norsk arbeidsliv (Innst. 395 S (2016–2017), jf. Dokument 8:130 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Stefan Heggelund (H) [] (ordfører for saken): Kampen for et anstendig arbeidsliv er viktig. I det arbeidet er det flere faktorer som er relevante. Noen av dem er følgende:

Den første er godt samarbeid med partene i arbeidslivet. Det er helt avgjørende at man har et godt samarbeid med partene – dialog med partene når det gjelder utarbeidelse av nytt regelverk, men også den viktige jobben ulike fagforeninger selv gjør i å avdekke uanstendige lønns- og arbeidsvilkår. Det er uvurderlig.

Den andre er et godt regelverk. Det krever også en offensiv holdning fra vår side, Stortingets side, for å sørge for at vi ligger i forkant av de useriøse aktørene og ikke lar dem ligge et hestehode foran oss for å ødelegge vårt felles arbeidsliv.

Den tredje er gode offentlige tilsyn. Det er viktig med et sterkt arbeidstilsyn, som driver tilsyn mot useriøse aktører og sosial dumping.

Den fjerde er et godt internasjonalt samarbeid. Hvorfor er det viktig? Jo, det er viktig fordi arbeidslivskriminaliteten kjenner ingen grenser. De useriøse aktørene – jeg holdt på å si – samarbeider på tvers av landegrenser. Kriminaliteten sprer seg mellom land, og da er det viktig med et godt internasjonalt samarbeid.

Dessverre er det sånn at dette forslaget undergraver det siste punktet. Forslaget er:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå norske lover, forskrifter og tariffavtaler med sikte på at disse er overordnet EØS-regler og EU-lovgivning på arbeidslivsområdet, og om nødvendig fremme lovforslag for å sikre dette.»

Det er den vanlige tonen vi hører fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at alt hadde vært så mye bedre hvis man bare hadde sluppet unna EØS. Ja, da hadde vi, ifølge disse partiene, ikke hatt noe arbeidslivskriminalitet å snakke om. Det er selvfølgelig feil.

En annen ting vi ikke hadde hatt, er selvfølgelig en viktig avtale for norske eksportbedrifter og derfor også for norske arbeidsplasser. Det er jo en av grunnene til at partene i arbeidslivet støtter opp om EØS-avtalen. Snakk om rød-grønne partier som sier at høyresiden ikke lytter til partene. Senterpartiet og SV gjør det så definitivt ikke i dette spørsmålet.

En annen nyanse som forsvinner med forslaget fra Senterpartiet, er at de reglene vi forholder oss til på grunn av EØS, er minimumsregler, hvor vi også kan gjøre nasjonale tilpasninger.

Dette er et unyansert forslag, og det er et forslag som, hvis det hadde blitt vedtatt, ville gjort at man kunne risikere at man hadde undergravd viktig internasjonalt samarbeid mot de useriøse aktørene – tenk f.eks. bare på håndhevingsdirektivet.

Til slutt, fordi jeg glemte å si det i begynnelsen, vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Vi er einig med forslagsstillarene her om behovet for å styrkje det seriøse og organiserte arbeidslivet. Der vi skil lag, er i måten det kan gjerast på og i premissa for forslaget som vi no behandlar. Arbeidarpartiet har fremja 30 forslag i ein ny handlingsplan for eit seriøst og organisert arbeidsliv. Det er planen vår, og vi viser til den.

Det forslaget som vi no diskuterer, ber i realiteten preg av å vere eit forslag mot EØS-avtala. Ordlyden i det Senterpartiet fremjar, gjev nokre føringar og har nokre konsekvensar som gjer at det ikkje kan få støtte frå Arbeidarpartiet. Premissen frå forslagsstillarane synest å vere at EØS-avtala ikkje gjer det mogleg å kjempe mot sosial dumping, og at EØS-avtala svekkjer arbeidstakarane sine rettar, og derfor bør vi seie opp EØS-avtala.

Det er heilt rett at den avtala ikkje er perfekt. Eg veit ikkje om noka avtale som er det, der nokon partar er 100 pst. fornøgd. Men Arbeidarpartiet er djupt ueinig med dei som seier at vi må seie opp EØS-avtala. Europautredningens funn frå 2012 er tydelege: Åra med EØS har vore ein gyllen periode for norsk økonomi, og avtala har vore veldig god for norske arbeidstakarar.

I åra som kjem, skal vi skape store, nye eksportnæringar i Noreg. Felles for alle dei er at Europa er den viktigaste marknaden. Med EØS-avtala er Norden og Europa ein heimemarknad. Utan avtala står vi utanfor, og det er ein dårleg plass å vere. Felles køyrereglar og sikkerheit for at dei blir følgde av alle, er avgjerande for Noreg – særleg avgjerande, vil eg seie, for oss. I ei uroleg tid då fleire flørtar med ein ny proteksjonisme, i ei slik verd vil eit lite land som Noreg vere meir sårbart og meir utsett for kjøtvekta og den sterkaste sin rett utan EØS-avtala.

Eg meiner det er feil å hevde at avtala ikkje gjev oss politisk armslag. Vi kan samanlikne Storbritannia og Noreg. Begge har fått mange arbeidsinnvandrarar frå nye EU-land i aust. I Storbritannia har arbeidsinnvandringa bidrege til å skape ei heil klasse av arbeidande fattige. Men det er ikkje innvandringa som er grunnen til det, det er høgrepolitikken, som har knust fagrørsla, privatisert, svekkje arbeidsfolk sine rettar og late marknaden rå. I Noreg fekk ikkje høgrepartia det som dei ville. I Noreg kjempa vi, med støtte frå Senterpartiet og SV, gjennom lov om allmenngjering av tariffavtaler – til intens motstand frå norsk høgreside. Framstegspartiet og Høgre omtalte foraktfullt den lova som LO-lova. Men ho vart vedteken, og ho har verka. Og vi kan gjere ho sterkare og enklare å bruke, og styrkje rettane til både dei utanlandske og dei norske arbeidarane, slik vi har til hensikt å gjere dersom vi vinn valet.

Eg trur ikkje at det berre finst to alternativ i diskusjonen om EØS: anten full status quo eller full utmelding. Eg trur det òg finst meir spissa strategiar for å få til endringar som kan vareta interessene til norske arbeidstakarar og sikre at arbeid utført i Noreg skjer med norsk kompetanse for norsk løn. Mange av dei verktøya er enno fullstendig eller så godt som uprøvde og/eller ikkje brukt godt nok eller med systematikk.

Arbeidarpartiet tek til orde for ein slik meir spissa og realpolitisk orientert strategi for å auke handlingsrommet innanfor EØS. Eitt av forslaga vi vil vurdere, er å ta kjernekonvensjonane i ILO inn i menneskerettslova og slik gje viktige arbeidstakarrettar forrang.

Arbeidarpartiets utgangspunkt er at politikk nyttar. EØS-avtala gjer ikkje norsk politikk overflødig. Tvert imot: Ho gjer det endå viktigare kven som styrer i Noreg. Ho gjer det endå viktigare med politikarar som vil vinne tilbake kontrollen i arbeidslivet, og som vil kjempe mot høgrepolitikken – anten han kjem frå Oslo eller frå Brussel.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Et seriøst arbeidsliv med seriøse arbeidsgivere og et velorganisert arbeidsliv er avgjørende for produktivitetsutviklingen i Norge. Vi ser at utviklingen på det området ikke er god, og det henger sammen med det som skjer i arbeidslivet vårt. Det som handler om arbeidsliv og produktivitetsutvikling, er grunnlaget for landets velferdsutvikling – det som innbyggerne sammen kan nyte godt av.

Forslaget går ut på at norske lover, forskrifter og tariffavtaler er overordnet EØS-regler og EU-lovgivning på arbeidslivsområdet. Dette ble første gang drøftet i St.prp. nr. 100 for 1991–1992, hvor det bl.a. står:

«I EØS vil et firma som utfører tjenester i et annet land, ha anledning til å bringe med seg sine egne arbeidstakere. Betydningen av dette begrenses imidlertid av at alle EØS-land kan gjøre sin lovgivning om arbeidsvilkår og avtaler om lønns- og arbeidsforhold gjeldende for all form for lønnet arbeid i sitt land, uavhengig av arbeidstakerens nasjonalitet.»

Det var et sentralt spørsmål ved EØS-avtalen. Det var et sentralt spørsmål ved EU-debatten i 1994, og alle som opplevde det den gangen, husker debatten mellom daværende statsminister Gro Harlem Brundtland og Senterpartiets leder Anne Enger Lahnstein, som påpekte at vi her hadde et stort problem. Det er et problem som er tatt videre opp i fagbevegelsen i Norge. LO-kongressen i 2013 gjorde vedtak, og LO-kongressen i 2017 gjorde vedtak. Den siste LO-kongressen har også vedtak om at norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler. Dette er viktig for LO, og jeg kan love Stortinget at det også er avgjørende viktig for Senterpartiet – og det framfører vi konsekvent.

Dette er ikke særnorske krav. Kravet om at tariffavtaler og faglige rettigheter skal ha forrang framfor EUs markedskrefter, er ikke særnorsk. Tvert imot er dette krav som kommer med økende styrke også innad i EU. Det var et overveldende flertall i EU-parlamentet i oktober 2008 som gikk inn for at EUs markedskrefter ikke skal være overordnet grunnleggende rettigheter, som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til en arbeidskonflikt. Vedtaket kom etter at EU-domstolen med en serie dommer i 2007–2008 slo fast det motsatte, nemlig at faglige rettigheter må vike hvis de kolliderer med markedskreftene. Dette er senere blitt tatt opp av Euro-LO, men har ikke fått oppslutning.

I vedtaket fra LO-kongressen i 2013 går en for det samme som Euro-LO går for, og det som flertallet i EU-parlamentet og mange andre EU-instanser har krevd. Som i 2013 står alle norske partier overfor det samme valget: enten å gå aktivt inn for å endre EØS-avtalen, slik en enstemmig LO-kongress krevde, eller å bøye seg for de EU-regler som provoserer fagbevegelsen mest, både i Norge og i EU.

Vi har et glimrende eksempel med verftssaken, hvor staten i 2008 bestemte at når det gjelder norske verft og tariffavtaler, skal de delene av tariffavtalene som handler om reise, kost og losji samt arbeidstid og et borteboertillegg på 20 pst. av lønna, allmenngjøres og gjelde for alle. I 2009 gikk NHO og åtte verft til sak mot staten. De mente at allmenngjøringen stred mot EØS-avtalen. I 2010 taper NHO og verftene saken i Oslo tingrett. Det ankes i 2012. Saken kommer opp i lagmannsretten. På ny taper NHO og verftene. I 2013 sier en enstemmig Høyesterett at allmenngjøringen er i tråd med EØS-retten og viktig for den norske modellen for lønnsdannelse.

Så sender NHO, ved sin bransjeforening Norsk Industri, med Stein Lier-Hansen i spissen, en klage til ESA, overvåkingsorganet for EØS-avtalen. I 2015 kommer ESA med sitt standpunkt om at allmenngjøringen er i strid med EØS-avtalen. I 2016 varsler ESA traktatsbruddsak mot Norge. I 2017 ber regjeringa ESA godta at partene forhandler seg fram til nye bestemmelser i tariffavtalene. ESA sier ja. Så mye var forrangen for norske tariffavtaler verdt.

Nå er dilemmaet: Hva kan partene gjøre for å endre realiteten i allmenngjøringen når det gjelder kost og losji, samtidig som norske arbeidsfolk ikke taper? Løsningen har også problematiske smitteeffekter over på andre. Det er kjernen. Derfor vil Senterpartiet ha dette opp til diskusjon. Vi er glade for støtten fra SV. Det er klargjørende at Arbeiderpartiet ikke støtter forslaget.

Jeg tar opp forslaget fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Kirsti Bergstø (SV) []: Finnes det norske lover eller forskrifter fra arbeidslivet som må vike for EU-regler? Finnes det tariffavtaler som må vike for EU-regler? Finnes det ILO-konvensjoner som må vike for EU-regler? Dette er sentrale spørsmål der det har vært uenighet rundt svaret. Men de siste årene bør den uenigheten være borte, for både arbeidsgiversiden og ESA har sett seg tjent med å banke fast at lover, tariffavtaler og ILO-konvensjoner må vike hvis de er i strid med EU-regler.

Representanten Lundteigen redegjorde godt for hvordan Fellesforbundet i 2008 fikk allmenngjort tariffavtaler innen skips- og verftsindustrien, og at i tillegg til minstelønnen skulle bedriftene dekke reise, kost og losji, og at med støtte fra NHO gikk en gruppe på ni verft til sak mot staten for å få dømt denne allmenngjøringen ulovlig, og saken ble trukket langt. Da er det viktig å høre hva som var begrunnelsen da Høyesterett godkjente de allmenngjorte tariffavtalene for verftsindustrien i 2013. Jo, hvis verftene og NHO skulle få medhold, ville det redusere samfunnsnytten av frontfagsmodellen, gi dårlig samarbeidsklima i arbeidslivet, føre til lavere organisasjonsgrad blant både arbeidstakere og arbeidsgivere og større lønnsforskjeller. Da er det interessant at denne saken ble trukket til ESA, som i praksis ble innført som overdommer over et tariffspørsmål, sånn som saken ble løst.

Havnearbeidernes fortrinnsrett til lossing og lasting ble sikret i 1973 med ILO-konvensjon nr. 137, der det står: «Registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid.» I 1976 inngikk Norsk Transportarbeiderforbund og NHO Logistikk og Transport en rammeavtale som la denne fortrinnsretten til grunn.

Høyesterett har med knapt flertall fulgt et råd fra EFTA-domstolen om at EUs regler om etableringsrett forbyr havnearbeidernes fortrinnsrett til lossing og lasting. Dermed er tariffavtalerettigheter med hjemmel i ILO-konvensjon nr. 137 feid til side. Etter denne dommen er det ingenting som kan hindre at rederier velger å overlate lossing og lasting til mannskapet på skipet, uansett hva slags lønn og arbeidsvilkår de måtte ha. De internasjonale konsekvensene er alvorlige. Den fortrinnsretten havnearbeiderne har hatt, har vært viktig for lønns- og arbeidsvilkårene til tusenvis av sjøfolk i internasjonal skipsfart, mens her settes internasjonal solidaritet på prøve og kan ikke lenger komme til uttrykk i norske havner fordi den effektive og verdifulle solidariteten mellom havnearbeidere og sjøfolk i internasjonal skipsfart ikke blir hensyntatt i dommen i Høyesterett.

I februar 2008 ble det i samsvar med ILO-konvensjon nr. 94 sendt ut en forskrift som fastslo at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. Etter krav fra ESA godtok regjeringen i november 2011 at det bare er minstelønnen i tariffavtalen som kan kreves.

Det finnes mange andre eksempler på hvordan lover og tariffavtaler må vike for EU-regler. For dem som skulle ha et ønske om å ta denne debatten på alvor og ta utviklingen i arbeidslivet på alvor, anbefaler jeg å lese heftet «25 år med EØS», som faglig utvalg i Nei til EU har gitt ut. Det er god folkeopplysning som kan lastes ned fra nettsiden til Nei til EU helt gratis, og som bør være lektyre i helgen som kommer og før Stortinget settes igjen til høsten, særlig med tanke på hvordan disse problemstillingene avfeies. Kravet om at tariffavtaler og faglige rettigheter skal ha forrang framfor EUs markedskrefter, er ikke noe særnorsk krav, tvert imot er det et krav som med økende styrke fremmes også innad i EU.

Statsråd Anniken Hauglie []: Forslagsstillerne er opptatt av at vi skal ha et anstendig og godt organisert arbeidsliv. Det er jeg selvfølgelig enig i. Jeg deler derimot ikke forslagsstillernes syn om at EØS-avtalen og EU-retten står i veien for et anstendig arbeidsliv i Norge. Adgang til Europas indre marked sikrer oss tilgang på nødvendig arbeidskraft. Og like viktig – og kanskje viktigere: EØS-avtalen sikrer oss viktige felles reguleringer på arbeidslivsområdet, som i mange tilfeller styrker arbeidstakernes rettigheter. Dette er ofte minimumsregler som tillater nasjonale tilpasninger.

EØS-avtalen gir et stort handlingsrom, som vi må sørge for å utnytte når det er behov for det. I det store og hele fungerer dette godt. Mange av de sentrale tiltakene som er innført for å motvirke sosial dumping, slik som allmenngjøring, HMS-kort, godkjenningsordning og krav om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, er eksempler på dette.

Det er riktig at fri flyt av personer og tjenester også kan føre med seg noen utfordringer i form av større risiko for sosial dumping og ulike konkurransevilkår. Dette handler veldig ofte om manglende etterlevelse av regelverket, omgåelser og ren kriminalitet. Disse utfordringene må vi møte med målrettede tiltak. Derfor har også regjeringen laget en strategi mot arbeidslivskriminalitet, som er sterkt forankret hos partene.

Erfaringen viser at mer og bedre samarbeid er en suksessfaktor for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Mange av tiltakene i strategien handler nettopp derfor om dette, både nasjonalt og internasjonalt. Styrket myndighetssamarbeid er også noe vi finner igjen i EU-reglene – i håndhevingsdirektivet, som ble vedtatt i EU i 2014, og som vi er i ferd med å implementere i norsk rett nå.

EU-reglene må ikke ses på som en trussel mot det anstendige arbeidslivet. EØS-avtalen gir stor grad av fleksibilitet, og jeg mener derfor at det ikke er noe stort behov for å gå gjennom lovgivningen for å sikre at denne er overordnet EØS-retten, slik forslagsstillerne ber om.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Statsråden sier at EØS-avtalen ikke står i veien for et anstendig arbeidsliv. Ja, statsråden sier videre at EØS-avtalen er en fordel, for det gir mulighet for felles arbeidslivsregulering som styrker det seriøse arbeidslivet. Det er den manglende etterlevelsen som er problemet.

Dette er ganske spesielt når vi kjenner den situasjonen som regjeringa står oppe i, at Høyesterett har godkjent den allmenngjorte tariffavtalen innenfor verftsoverenskomsten. Den ble påklaget av NHOs Norsk Industri, som fikk rett – medhold – i ESA. Regjeringa står i et dilemma. Det dilemmaet bør regjeringa erkjenne. Her er det noe som står over det andre, og hittil står EØS-avtalens arbeidsregler over.

Mitt spørsmål er rett og slett: Er det å kreve at norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning har forrang framfor EUs regler, i strid med EØS-avtalen?

Statsråd Anniken Hauglie []: Representanten Lundteigen har tatt opp verftssaken både i sitt hovedinnlegg og også her. Dette er en sak som har versert i mange år, og den endte – så langt – med at ESA sa at reise, kost og losji ikke er en del av lønnsbegrepet. Det er det ESA har sagt. I tillegg til at det pågår prosesser mellom partene, dvs. de som eier avtalen, NHO og LO – der er jeg for øvrig også optimist, med tanke på utfallet av den prosessen – pågår det også nå en prosess i EU om akkurat dette spørsmålet, når kommisjonen nå har foreslått flere endringer i utsendingsdirektivet, hvor nettopp lønnsbegrepet, og hva som skal regnes som lønn, er en del av diskusjonen. Så jeg er ikke enig i premisset til representanten Lundteigen om at EØS-avtalen er til hinder for arbeidstakernes rettigheter. Tvert imot ser man på flere områder at de er blitt styrket.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Dette er ganske spesielt. Allmenngjorte tariffavtaler omfatter reise, kost og losji. Det er en del av lønnsbegrepet. Det får støtte i norsk Høyesterett. Det blir så underkjent ved at ESA varslet traktatbruddsak mot Norge. Det besvarer regjeringa med at de ber ESA godta at partene forhandler seg fram til nye bestemmelser i tariffavtalene. Det sier ESA ja til. Det viser vel hvem som her er sjefen. ESA er sjefen over norsk Høyesterett. Er det derfor regjeringa er imot at norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler?

Statsråd Anniken Hauglie []: ESA er ikke sjefen, og jeg vil si at de høyesterettsdommene det har vært vist til her i dag, både verftssaken og Holship-saken, heller ikke gir noen indikasjon på det. Men det kan være elementer i tariffavtalen som ikke er i tråd med EØS-avtalen. I verftssaken gjelder det konkret reise, kost og losji. Til gjengjeld sier ESA at det er andre måter man kan innlemme dette i avtalene på, og det er det også avtalepartene LO og NHO nå sitter og ser på i fellesskap. I Holship-saken setter ikke Høyesterett til side adgangen til å benytte boikott generelt, men kun i bruken for å oppnå tilslutning i denne konkrete saken. Så man kan ikke på generelt grunnlag si det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Her snakker vi ikke «på generelt grunnlag», her snakker vi på spesielt og på konkret grunnlag. Vi har en konkret sak hvor den norske Høyesterett har sagt at allmenngjøringen av tariffavtalen er i tråd med norsk rett, og sånn skal det være. Så blir det overprøvd av ESA. Det er et faktum. Statsråden må ikke prøve å bortforklare det, for statsråden har jo sjøl erkjent det ved at en ber ESA godta at partene forhandler seg fram til nye bestemmelser i tarifforhandlingene. Er ikke det en erkjennelse fra regjeringas side av at ESAs beslutning står over Høyesteretts beslutning?

Statsråd Anniken Hauglie []: Igjen: Man kan ikke si at ESAs beslutning står over Høyesterett når det gjelder tariffavtalene generelt, men det var ett element i avtalen som ESA mente var i strid med EØS-avtalen, og det gikk på begrepsbruken, eller hva det er som anses som lønn.

Skal reise, kost og losji være ansett som en del av lønnsbegrepet? Det sier ESA at man ikke kan, og det er også bakgrunnen for at partene nå sitter og ser på dette elementet. Jeg er glad for at partene har valgt å være så konstruktive som det de er. Det er de som eier avtalen, og det beste ville være at de også går gjennom sine avtaler, slik at man kommer i overensstemmelse. Det er for tidlig å si hvordan det ender opp, men jeg har stor tiltro til at de vil komme til en avtale. Men hele premisset for denne debatten er at EØS-debatten står i veien for arbeidstakernes rettigheter. Det er jo ikke riktig. Tvert imot har EØS-avtalen bidratt til å styrke mange av rettighetene, i tillegg til at norske bedrifter har fått tilgang på det store europeiske markedet som de er avhengige av for å kunne eksportere sine varer og skape arbeidsplasser i Norge.

Kirsti Bergstø (SV) []: Mener statsråden at det finnes eksempler på at norsk lov eller forskrifter for arbeidslivet, tariffavtaler eller ILO-konvensjoner har måttet vike for EU-regler, og hvis svaret er ja, hvilke konsekvenser bør det få?

Statsråd Anniken Hauglie []: Norge har inngått avtaler som vi er forpliktet til å følge. Så er det også flere som har tatt til orde for det her i dag, at ingen avtaler er perfekte. Man kan ikke få alle fordelene. Det hender at man også må ta noen av ulempene.

EØS-avtalen er ikke perfekt, men den er god, og den har vært bra for Norge. Den har vært bra for Norge når det gjelder arbeidstakeres rettigheter. Den har styrket arbeidstakernes rettigheter på mange områder. Den sikrer like regler og like konkurransevilkår innenfor Europa. Den har vært bra for norske bedrifter.

Europa utgjør 80 pst. av markedet for norske bedrifter. Norske arbeidsplasser er avhengige av tilgangen til det europeiske markedet. Det å tro at det vil være uten konsekvens for Norge å si opp EØS-avtalen, er ganske alvorlig. Det ville hatt store konsekvenser for norske bedrifter og norske arbeidstakere om avtalen var blitt sagt opp, slik som representanten ønsker.

Kirsti Bergstø (SV) []: I og med at jeg ikke fikk svar på spørsmålet mitt, ser jeg meg nødt til å gjenta det. Mener statsråden at det finnes eksempler på at norsk lov eller forskrift for arbeidslivet, tariffavtaler eller ILO-konvensjoner har måttet vike for EU-regler, og hvilke konsekvenser bør det i så fall få hvis svaret er ja?

Statsråd Anniken Hauglie []: Ja, det er eksempler på at norske lover og regler har måttet vike. Det er ikke noen tvil om det. Det pågår en sak nå i disse dager, den såkalte verftssaken, hvor nettopp ESA har påpekt at elementer i en avtale er i strid med EØS-avtalen, og det er også bakgrunnen for at partene som eier avtalen, nå ser på hvordan de kan få sin tariffavtale i tråd med EØS-avtalen. Så det er ingen tvil om at det er tilfeller hvor norske lover og regler har vært i strid med EØS-avtalen og har måttet vike.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil starte med å takke statsråden for det siste hun sa, i forbindelse med replikken fra Kirsti Bergstø, hvor statsråden var ærlig – takk – og påpekte at verftsdommen innebærer at Høyesteretts beslutning er overstyrt av ESA. Det gjelder kost og losji, det gjelder økonomiske konsekvenser som til meg er sagt å kunne utgjøre om lag 100 kr per time, enten Høyesterett får rett, eller om ESA får rett. Det gjelder en dom som har stor sannsynlighet for å ha smitteeffekt til andre bransjer. Vi er i Senterpartiet kjent med at det kjøret som Norsk Industri ved Stein Lier-Hansen her driver, har skapt kraftig uro i andre NHO-foreninger, innenfor eksempelvis bygg og anlegg, for hva som er smitteeffekten av det. Dette er en meget krevende sak, som er behandlet på høyeste hold innenfor arbeidslivet, på høyeste hold innenfor regjeringa, og derfor er jeg veldig glad for at statsråden nå innrømmer at det er behandlet på høyeste hold fordi det innebar at ESA overstyrer norsk Høyesterett. Det er hovedeksemplet vårt når det gjelder å fremme dette i tråd med LO-kongressens standpunkt.

Det er interessant at verken Fremskrittspartiet, Venstre eller Kristelig Folkeparti tar ordet i denne debatten. Det er lite realt, men det er ikke tilfeldig. Høyre snakker om at forslaget undergraver formålet. Det er på skytebanen det vi kaller for skivebom. Hadde en ikke hatt EØS-avtalen, ville en ikke hatt kriminalitet, blir det utlagt som at Senterpartiet mener. Jo, det skal jeg love deg at det er vi sikre på at vi ville hatt, men EØS-avtalen gjør det her mye mer krevende å bekjempe kriminaliteten.

Jeg vil bare til slutt si at EØS-avtalen innebærer tollfri adgang til EU. Men det hadde en også gjennom handelsavtalen. Så det som her blir sagt om at en må ha EØS-avtalen på grunn av den tollfrie adgangen, må vi snart få en debatt om i denne sal, for det er en historiebeskrivelse som ikke er korrekt, og som tar vekk EØS-tilhengernes hovedargumentasjon for dette – en hovedargumentasjon som brukes for å akseptere at på arbeidslivsområdet blir norsk Høyesterett desavuert i forhold til ESA.

Sveinung Rotevatn (V) []: Eg hadde eigentleg ikkje tenkt å dra ut debatten med å ta ordet, men i og med at representanten Lundteigen i sitt innlegg sa at det var «lite realt» av Venstre å ikkje delta, så skal eg gjerne delta. Men det som gjer det litt krevjande med desse debattane, er at representantane frå Senterpartiet og SV rett og slett er på ein heilt annan planet i forhold til resten av Stortinget – av den enkle grunnen at Senterpartiet og SV er imot heile EØS-avtalen. Dei vil ha han vekk. Dei er imot Schengen. Dei er – slik eg oppfattar det – prinsipielt imot at vi skal ha eit handelssamarbeid med andre land, der du kan ha felles reglar som blir handheva av eit felles organ – og det er jo det vi har.

Men når ein snakkar om at ESA «overstyrer» det, og at EFTA-domstolen «bestemmer» dette, så er altså ikkje dette eit EU-organ. Dette er organ som spring ut av EFTA-avtalen, av EØS-avtalen, ein organisasjon der Noreg er medlem. Dersom ein er heilt imot at det skal kunne vere ei handheving av den felles standarden ein har vorte einig om og som er vedteken i det norske storting, og at det skal tolkast av nokon, ja, då er det litt vanskeleg å finne ei form for felles grunn her.

Eg vil åtvare i ganske kraftige ordelag mot denne draumen om at ein skal forlate internasjonalt samarbeid, og at ein skal sitje igjen åleine utan å samarbeide med andre. Kva er det vi ser når vi løftar blikket litt? Kva er det aller vanskelegaste for Storbritannia når dei no skal forhandle om å gå ut av EU? Jau, det er å finne felles konfliktløysingsmekanismar. Det er eit tydeleg krav frå EU, men det er vanskeleg for Storbritannia, og ein kjem nok til at ein må ha ein felles konfliktløysingsmekanisme, for elles klarar ein ikkje å ha felles reglar.

Og kva er det som skjer med Sveits? Jau, dei sit og forhandlar med EU om nøyaktig det same. Det forslaget som no er på bordet, er at ein faktisk skal underleggjast EU-domstolen, der Sveits ikkje er medlem, og ikkje EFTA-domstolen, der Noreg og Sveits er medlemmer.

Eg trur nok at Senterpartiet og SV må ta konsekvensen av sin eigen politikk, som er at dersom ein ikkje vil ha noko form for felles vedtaksorgan, felles domstolar og felles kontroll, då kan ein heller ikkje ha denne typen moderne frihandelsavtalar, som er så viktig for norsk næringsliv i by og land. Derfor er det litt vanskeleg å ha ein konstruktiv debatt her i dag. Men heldigvis er det eit overveldande fleirtal i denne salen som er heilt ueinige med Senterpartiet og SV si prinsipielle tilnærming til denne typen spørsmål.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er sjelden jeg hører så mye desinformasjon på så kort tid fra Stortingets talerstol. Jeg kan gjenta det: Det er sjelden jeg hører så mye desinformasjon på så kort tid fra Stortingets talerstol.

Senterpartiet er imot EØS-avtalen, ja, men vi er for handelssamarbeid. Sjølsagt er vi det. Sjølsagt er vi for handelsforpliktelser, vi er for internasjonale avtaler med nødvendige domstoler og regelverk som sikrer at det blir fulgt opp. Det vi snakker om her, er om norske tariffavtaler og norsk arbeidslovgivning må gis forrang foran EU. Det er spørsmålet – ja eller nei. Senterpartiet og SV er for at det skal ha forrang. Det vil da bety at om nødvendig må en reforhandle EØS-avtalen dersom det ikke er mulig. Det er kjernen, det er LO-kongressens vedtak, og det er Senterpartiet og SV enig i.

Karin Andersen (SV) []: SV og Senterpartiet er helt enige om dette, og det er fordi norske tariffavtaler og måten vi har regulert dette på, er av de viktigste fordelingsmekanismene av makt og penger i samfunnet. Det er dette som har bygd det norske samfunnet.

Representanten Rotevatn henviser til internasjonale avtaler og tvisteløsningsmekanismer. Da har jeg lyst til å minne om at når det gjelder handel, er det sanksjonsmuligheter, og det skjønner jeg at det må være. Det ønsker SV også – handelsavtaler og selvfølgelig tvisteløsningsmekanismer og også mulige sanksjoner. Men når det gjelder arbeidstakerrettigheter, f.eks. ILO-konvensjonene, er det eneste som skjer på de områdene, «shaming and blaming». Det finnes ikke en eneste mekanisme som kan straffe et land som til og med bryter helt grunnleggende ILO-konvensjoner, altså rettigheter for arbeidstakere og beskyttelse av dem. Det viser hvordan denne ubalansen er helt gjennomgående også i internasjonalt avtaleverk, der arbeidstakeres interesser ikke er beskyttet av noe annet enn politikernes vilje, styrke og evne til å ha dette som et grunnleggende prinsipp og ikke øve vold på det, mens handelen er beskyttet av sanksjonsmuligheter mot myndighetene. Da er ubalansen sterk. Det ser vi også når vi ser interessen nå for å «spekkhogge» – eller i hvert fall gnage – på norske arbeidstakerrettigheter. Det har vi sett på flere områder.

Noe av det rareste er også at noen prøver å si at vi er helt avhengige av EØS-avtalen for f.eks. å ha sterke regler mot bruk av vikarbyråer og bemanningsbyråer. Vi trenger ikke det. Vi kan innføre alle de sanksjonene vi vil sjøl på dette området. Problemet er når disse avtalene hindrer oss i å gjøre det vi vil og beskytte det som norske arbeidstakere har forhandlet fram i frie forhandlinger, og som politikerne har vært med på å støtte opp om fordi vi mener at dette er så avgjørende viktig.

Nå har vi diskutert sosial dumping før her. Ja, skal vi la dette regelverket hindre oss i å stoppe den alvorlige kriminaliteten som ødelegger seriøse bedrifter, og som ødelegger lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere i dette landet? SV mener nei. Det er grunnen til dette.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Sveinung Rotevatn (V) []: Representanten Lundteigen sa at han sjeldan har høyrt nokon spreie så mykje desinformasjon frå Stortingets talarstol som eg gjorde i innlegget mitt. Som representanten Lundteigen sjølv bruker å seie: Det er sterkt å høyre. Men då skulle ein også forvente at det var mogleg å gje eitt einaste eksempel på at noko av det eg sa, var feil. Ein skulle forvente det, men det kom ikkje eitt – det kom ikkje eitt eksempel. Så får eg heller svare med å seie at sjeldan har eg høyrt nokon så til dei gradar gå opp på talarstolen som ei løve og deretter falle ned som ein skinnfell.

Innlegget til representanten Andersen, derimot, synest eg var veldig interessant, og det er fordi det med respekt å melde ikkje heng på greip. For på den eine sida beklagar ein at det finst sanksjonsmekanismar og tvisteløysingsmekanismar i EØS-avtalen, og på den andre sida etterlyser ein sanksjonsmekanismar for ILO-konvensjonar, altså ei form for overnasjonal sanksjonering av at ein skal følgje dei reglane. Det er eg gjerne med på å diskutere – det kan godt vere fornuftig. Men at ein skal vere så for overnasjonal styring når det gjeld ILO-konvensjonar, og så imot når det gjeld EØS-regelverk, på ei form for prinsipielt grunnlag, heng ikkje saman.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Forrige kapittel
Neste kapittel