Stortinget - Møte torsdag den 8. juni 2017

Dato: 08.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 378 L (2016–2017), jf. Prop. 71 L (2016–2017))

Søk

Innhold

10 treff for "transplantasjon" i dette dokumentet:

1 av
Avbryt søk

Sak nr. 5 [20:38:33]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Endringer i helselovgivningen (overføring av det offentlige tannhelsetjenesteansvaret, lovfesting av kompetansekrav m.m.) (Innst. 378 L (2016–2017), jf. Prop. 71 L (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [] (ordfører for saken): Komiteen har behandlet regjeringens forslag til lovfesting av kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven, lovfesting av den kommunale helsetjenestens veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten, tydeliggjøring av ansvaret for pasient, bruker og pårørendeopplæring i den kommunale helsetjenesten, tydeliggjøring av ansvaret i kommunen for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, tydeliggjøring av kommunens plikt til psykososial beredskap og oppfølging, oppheving av krav om henvisning for å få stønad til behandling hos fysioterapeut – og overføringen av ansvaret for tannhelsetjenester fra fylkeskommunen til kommunen. Dette er en lovproposisjon som inneholder en rekke endringer, og komiteen har jobbet godt med dette.

Naturlig nok er det forslaget om å overføre tannhelsetjenesten til kommunene som har fått mest oppmerksomhet, både i høringsuttalelser til komiteen, i mediedebatten og i vårt arbeid. Bakgrunnen for forslaget er kommunereformen og behovet for å se kritisk på den oppgavefordelingen som i dag eksisterer mellom de folkevalgte nivåene våre. Tannhelsetjenesten har grenseflater mot kommunale tjenesteområder, og regjeringen mener det ville kunne gi god effekt å organisere og integrere allmenntannhelsetjenester med det kommunale helsefremmende og forebyggende arbeid i helse- og omsorgstjenestene i kommunene. For å si det litt enkelt har kommunen ansvaret for hele resten av kroppen, mens tennene er det fylkeskommunene som rår over.

Det er likevel et faktum at denne endringen høstet mye kritikk også i høringsuttalelsene. I komiteens arbeid har dette hatt betydning. Et flertall i dag, bestående av regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet og samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre, vedtar derfor en prøveordning der om lag 15 kommuner fra 2020 kan overta tannhelsetjenesteansvaret. Dette vil være en frivillig ordning, men også en fullstendig oppgaveoverføring. Prøveordningen skal følgeevalueres frem mot 2023. Basert på erfaringene fra prøveordningen og endringer i kommunestruktur i Norge etter 2020 er det enighet i flertallet om at en videre utvidelse til flere kommuner tidligst kan skje etter 2023. Frem til det er tatt en ny beslutning, videreføres det regionale ansvaret for tannhelsetjenesten, unntatt for kommuner som er i prøveordningen.

Flertallet har vurdert at det kan være flere argumenter for å iverksette en frivillig prøveordning for de kommuner som ønsker å ta over ansvaret for tannhelsetjenesten fra 2020. Kommunereformen har medført gjensidige vedtak om en lang rekke kommunesammenslåinger, og denne prosessen vil fortsette i tiden som kommer. I 2023 vil det antakeligvis ha funnet sted enda flere sammenslåinger enn hva som vil være tilfellet i 2020. Tannhelseansvaret er et av de områdene det kan være svært naturlig for store kommuner å overta på sikt, og også for andre. De fire samarbeidspartiene er også opptatt av at det må bygges opp tannpleiekompetanse i kommunene. Tannpleierne besitter viktig kompetanse på det forebyggende tannhelsefeltet, og med en økende eldrebefolkning vil nettopp god munn- og tannhygiene være viktig for en god alderdom.

Loven Stortinget vedtar i dag, inneholder også positive forenklinger som at pasienter heretter ikke skal måtte gå veien om fastlege for å få stønad til behandling hos fysioterapeut. For regjeringen og samarbeidspartiene har det vært viktig i denne perioden å fjerne unødvendige omveier for å få rask helsehjelp.

Vi vedtar også at kommunene heretter må ha på plass den kjernekompetansen som kan sikre helsetjenester av høy kvalitet. Da den forrige regjeringen innførte samhandlingsreformen, innebar det at kommunene skulle ta betydelig større ansvar for helse- og omsorgstjenester til flere pasientgrupper. Det krever økt kompetanse, og vi har hele tiden ment det var svært uheldig at kompetansekravene ble svekket i lovforslaget, sammenlignet med dagjeldende lovgivning. Kompetanse og ledelse er avgjørende for gode tjenester, og mangel på dette representerer en utfordring i de kommunale tilbudene. Når vi i dag vedtar å innføre kompetansekrav, vil det også kunne hindre de til dels store variasjonene i kompetanse og kvalitet som vi ser i kommunene i dag, og som mange advarte mot da profesjonsnøytralitet ble innført. Kompetansekrav støttes av de store organisasjonene, men det støttes ikke av de rød-grønne partiene, og jeg regner med at disse partiene vil utdype hvorfor senere i debatten.

Ruth Grung (A) []: Dagens tannhelsemodell har gitt gode resultater i form av bedre tannhelse i befolkningen, økt fokus på forebygging, et godt desentralisert tilbud og styrking av forskning og kompetanse. Tannhelsetjenesten er faktisk en av de tjenestene befolkningen er mest fornøyd med, og som saksordføreren sa, var det usedvanlig stor interesse for spesielt tannhelsedelen av det vi nå behandler i denne saken. Det viser seg at alle tunge fagmiljøer, alle de store organisasjonene entydig fraråder en overføring av tannhelsetjeneste til kommunene. Arbeiderpartiet mener det derfor er oppsiktsvekkende at regjeringen likevel velger å foreslå en slik overføring, som verken baserer seg på tungtveiende faglige eller organisatoriske argumenter eller vil gi et bedre tilbud til dem som trenger et sterkt offentlig tannhelsetilbud, det vil si alle barn og unge, eldre, personer som er under offentlig omsorg og de mest sårbare pasientene.

Den gode tannhelsen hos barn og unge og ulike prioriterte grupper er et resultat av systematisk innsats over mange år. Det er etablert regionale kompetansesentre for å styrke den praksisnære kompetansen og spesialisthelsetilbudet. Et av resultatene av dette kompetansemiljøet er at tannhelsemiljøet faktisk er dem innenfor helse som er best til å oppdage og sende bekymringsmeldinger om omsorgssvikt. Det er fortsatt uklart for Arbeiderpartiet hvordan dette skal organiseres framover når det skal overføres til 350 kommuner – om det fortsatt skal være interkommunalt, noe man egentlig argumenterer imot når det gjelder hvordan man skal bygge opp sterke kommuner.

Kristelig Folkeparti og Venstre hadde hatt mulighet for å sørge for et flertall i Stortinget som helt tydelig sa nei til overføring av det offentlige tannhelsetilbudet fra det regionale folkevalgte nivå til ca. 350 kommuner. I stedet skaper de – etter det Arbeiderpartiet mener – usikkerhet, forvirring og uforutsigbarhet og svekker dermed det offentlige tannhelsetilbudet. Kristelig Folkeparti og Venstre støtter regjeringspartiene i at ansvaret overføres, men utsetter gjennomføringen til 2023 og vil ha en prøveordning for inntil 15 frivillige kommuner.

Tannhelsespesialistfeltet skal også overføres til 350 kommuner. Det argumenteres med at dette vil være til beste for personer med omfattende og sammensatte behov. For Arbeiderpartiet er det viktig at nettopp disse pasientene får det spisseste og beste faglige tilbudet, slik man har organisert spesialisthelsetilbudet innenfor alle andre helsefelt. Det er også uklart hva som vil skje med de seks regionale kompetansesentrene – hvordan de skal samordne seg også med de odontologiske miljøene på universitetsnivå framover.

Flertallet splitter også det offentlige tannhelsetilbudet ved å lovfeste at kommunene skal ha tannpleiere. Tannpleiere står i dag for en viktig del av det offentlige tannhelsetilbudet, ikke minst når det gjelder det forebyggende arbeidet, et felt som burde fått økt oppmerksomhet. I stedet blir hele det offentlige tannhelsefeltet satt på vent og må bruke ressurser på å rekommunalisere uten at man ser noen dokumentert faglig eller organisatorisk effekt. Dette gir ikke forutsigbarhet for å videreutvikle tannhelsetilbudet. Det sikrer ikke et likeverdig tannhelsetilbud til hele befolkningen, men fragmenterer både tilbud og fagmiljø og svekker tannhelsetilbudet.

Arbeiderpartiet støtter derfor ikke de foreslåtte endringene som medfører at ansvaret for den offentlige tannhelsetjenesten overføres til 350 kommuner.

Når det gjelder resten av saksområdet som omtales og omhandles i denne saken, vil Tove Karoline Knutsen redegjøre for det i et senere innlegg.

Morten Wold (FrP) []: Regjeringen bygger pasientens helsetjeneste, millimeter for millimeter og stein på stein. Fremskrittspartiet er veldig fornøyd med å ta del i dette.

Proposisjonen i dag tar for seg endringer i helselovgivningen på flere av våre satsingsområder og er en oppfølging av hva Stortinget vedtok under behandling av primærhelsemeldingen og kommunereformen. Med andre ord er vi i dag midt i hjertet av det blå politiske budskapet.

Regjeringen ønsker større og sterkere kommuner som kan få flere oppgaver og mer ansvar. Flere oppgaver vil gi kommunene mulighet til å utvikle et mer helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud til innbyggerne.

Personalet er den viktigste ressursen kommunene har – uten ansatte stopper selvfølgelig Kommune-Norge. Av den grunn er det også viktig å se på utfordringsbildet innen helse- og omsorgstjenester og på hvordan hver kommune best kan yte disse.

I primærhelsemeldingen sa vi noe om hvordan vi ønsker at kommunene skal organisere sine tjenester, i primærteam og oppfølgingsteam. I dag skal vi si noe om hva slags kompetanse alle kommuner skal ha, og hvilke de bør ha. Dette betyr ikke at ikke alle profesjoner er viktige.

Helse- og omsorgstjenesteloven er i hovedsak profesjonsnøytral, men inneholder likevel flere bestemmelser eller forskriftshjemler som forutsetter eller stiller krav om ulike former for kompetanse eller personellgrupper.

Vi mener også at det er viktig å definere kommunenes kjernekompetanse, og er fornøyd med at ordningen med lege, tannlege, psykolog, sykepleier, fysioterapeut, ergoterapeut, helsesøster, jordmor og tannpleier blir lovfestet. Likevel vil ikke vårt bilde av kommunens kjernekompetanse være komplett uten en profesjon til, nemlig vernepleierne. Vi mener at for å sikre at kommunene yter forsvarlige og helhetlige helse- og omsorgstjenester til alle sine innbyggere, kreves det også personell med særlig kunnskap om funksjonsnedsettelse generelt og utviklingshemming spesielt.

Mange brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester har langvarige og omfattende behov for tjenester gjennom hele livet, og mange har problemer med å gi uttrykk for egne ønsker og behov.

Vernepleiere er i dag den nest største profesjonen med utdanning på bachelornivå som er ansatt innenfor kommunal helse- og omsorgstjeneste. Samtidig er vernepleiere den eneste profesjonen med helse- og sosialfaglig kompetanse som også er autorisert helsepersonell. Vernepleierne har også særlig kompetanse i å håndtere tvang, men spesielt i å tilrettelegge for å unngå bruk av dette. Blant annet derfor er de også ettertraktet innen demensomsorg, psykisk helse og rus. Flere, bl.a. FFO og Universitets- og høgskolerådet, har påpekt viktigheten av vernepleierkompetanse i sine innspill.

Som følge av regjeringssamarbeidet og tidligere vedtak i forbindelse med primærhelsemeldingen har vi ikke hatt anledning til å fremme forslag om lovfesting av vernepleiere i denne omgang, men vi slipper ikke saken, og vi vil jobbe videre for lovfesting.

I proposisjonen ligger mange saker som gjør hverdagen enklere for folk flest. Den tar for seg pårørendes behov for avlastning, omsorgsstønad, veiledning og opplæring – og stiller krav til kommunene om å gi støtte og foreta en selvstendig vurdering av de pårørendes behov. Den tydeliggjør helse- og omsorgstjenestens ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep. Den stadfester at pasienter med alvorlig sykdom har krav på kontaktlege også i det private helsevesenet. Den tydeliggjør kommunenes plikt til psykososial beredskap og oppfølging. Både 22. juli-kommisjonens rapport og Helsedirektoratets kartlegginger viser variasjoner i kommunenes tilbud.

Sist, men ikke minst sier den noe om tannhelsetjenestens fremtid. Da må jeg peke på kommunereformen og ønsket om store, robuste kommuner. Dit er vi ikke kommet – ennå.

Med dette som bakgrunn velger vi nå å stoppe overføring av tannhelsetjenesten til kommunene, men legger til rette for en forsøksordning med følgeevaluering fra 2020 til 2023. Vi ønsker at de kommuner som opplever seg store nok, alene eller sammen med andre, selv kan velge å overta tannhelsetjenesten.

I 2023, etter vurdering av erfaringer og når mye muligheter ligger på bordet, tror vi at bildet ser annerledes ut, og at det er mulig å tegne tannhelsekartet på nytt. For selv om de fleste av oss er fornøyd med dagens tannhelsetilbud, finnes det grupper av mennesker som dagens organisering ikke fungerer for. Dette må og skal vi gjøre noe med.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Vi vedtar i denne saken en rekke endringer i helse- og omsorgslovgivningen. Jeg vil bruke min taletid på ansvaret for tannhelsetjenesten. Et forslag om å overføre ansvar fra fylkeskommunen til kommunene har vært ute på høring. Vi har fått mange og sterke synspunkter. Hoveddelen handler om hvor viktig det er å videreføre det fylkeskommunale ansvaret og ikke bryte opp dagens velfungerende strukturer og ødelegge gode fagmiljø.

Bakgrunnen for at dette forslaget kom, er oppgavemeldingen, men det står i proposisjonen at det altså er Stortinget som ved denne behandlingen av lovproposisjonen skal ta endelig stilling til hvilket forvaltningsnivå som i framtiden skal ivareta det offentlige ansvaret for tannhelsetjenester. Stortinget vedtar altså i dag å videreføre tannhelsetjenesten på det regionale nivå og en prøveordning – en frivillig prøveordning – for om lag 15 kommuner, som kan søke om å prøve ut å ta hele ansvaret selv. Det er ikke riktig, som Arbeiderpartiet og Senterpartiet skriver i innstillingen, at Stortinget i dag vedtar en utsettelse av tannhelsereformen. Stortingets flertall ønsker ikke en overføring av tannhelseansvaret til kommunalt nivå. Stortinget vedtar i dag at ansvaret for tannhelsetjenesten videreføres på et regionalt nivå:

«Frem til det er tatt en ny beslutning, videreføres det regionale ansvaret for tannhelsetjenesten, unntatt for kommuner som er i prøveordningen.»

Sånn er det for øvrig i alle oppgaver, at framtidige stortingsflertall vil avgjøre de ulike ansvarsområdene og ansvarsforholdene, og dette gjelder også tannhelseansvaret. Dette stortingsflertallet mener det er klokest å videreføre ansvaret på det regionale nivået. Kristelig Folkeparti er utrolig glad for at tannhelsetjenesten videreføres på et regionalt nivå, og at om lag 15 kommuner som ønsker det selv, frivillig kan ta over ansvaret for tannhelsen, som i dag ligger hos fylkeskommunen, fra 2020. Kommunenes søknad må den sittende regjeringen vurdere ut fra hvert enkelt tilfelle, om det er hensiktsmessig for den enkelte kommune og for det helhetlige tilbudet i det fylket eller den regionen som har ansvaret. Det står i lovverket at det er Kongen som gis fullmakt til å fastsette nødvendige bestemmelser for å regulere og avklare overføringen. Dermed vil det være framtidige storting og regjeringer som avgjør her.

Kristelig Folkeparti er glad for at Stortinget nå beslutter at ansvaret for tannhelsetjenesten videreføres på et regionalt nivå. Det er klokt. Vi har i dag en tannhelsetjeneste som fylkeskommunen har ansvaret for, og dette fungerer godt. Det er viktig for Kristelig Folkeparti at fylkeskommunen fortsetter å ha dette ansvaret, og at gode og kompetente fagmiljø ikke ødelegges.

Allikevel har det også vært en diskusjon om tannpleieordningen. Det er jo sånn at det finnes mange ulike yrkesgrupper, både i kommune og i et annet omsorgsnivå. Det går an for de kommunene som skal ha tannpleie, også å inngå avtaler med de fylkeskommunale kontorene som har tannpleiere. Det er fullt mulig, for å ivareta og være sikker på at deres eldre får det tilbudet de skal ha. Det er ikke sånn at kommunene trenger å lage parallelloppdrag hvis det går an å få til samarbeid – selvfølgelig går det an.

Kristelig Folkeparti vil med dette anbefale innstillingen.

Kjersti Toppe (Sp) []: Etter ein relativt lang debatt om kommunereform og regionreform skal vi no debattera kva oppgåver kommunane ikkje vil få overført likevel. Regjeringa har nærmast legitimert heile kommunereforma med at kommunane skulle få nye, store oppgåver. Tannhelse var ei av dei, og no er heile denne tannhelsereforma avlyst, i alle fall slik eg tolkar representanten frå Kristeleg Folkeparti. Kristeleg Folkeparti og Venstre har sett foten ned, og det synest vi er veldig bra. Eg rettar ein takk til desse partia, som høyrde på dei massive protestane som har kome inn frå fagmiljø, frå kommunar og fylkeskommunar og frå pasient- og brukarorganisasjonar. Eit stort fleirtal av dei som har uttalt seg om å overføra det offentlege ansvaret for tannhelse frå fylkeskommune til kommune, har vore imot. No skal det setjast i verk ei frivillig prøveordning for dei kommunane som ønskjer å få overført ansvaret, og frå 2023 – skriv fleirtalspartia – har det sannsynlegvis vorte enda fleire kommunesamanslåingar i Noreg, så da kan kommunane overta det ansvaret. Eg er einig med representanten frå Kristeleg Folkeparti i at dette er det heldigvis den nye regjeringa som skal overta, og da håper eg det vert eit anna fleirtal enn det er i Stortinget i dag. Det trur eg òg kanskje vil vera betre for Kristeleg Folkeparti i denne saka.

Eg forstår ikkje heilt kva fleirtalet seier når dei ber regjeringa starta eit arbeid med å byggja opp tannpleiarkompetansen i kommunane. Det kan tolkast som at tannpleie skal vera eit kommunalt ansvar i framtida, uavhengig av kvar tannhelsetenesta skal vera heimla. Eg vil åtvara mot at ein skal ha forskjellige arbeidsgivarar for tannlegar og tannpleiarar. Dei må i alle fall vera ein del av det same fagmiljøet, sjølv om dei sjølvsagt kan jobba på forskjellige plassar og jobba sjølvstendig.

Så til lovfesting av kompetansekrav i den kommunale helse- og omsorgstenesta. Vi vart ikkje overraska over at denne regjeringa kjem med dette i retur. Men eg vil påpeika at dette ikkje er å innføra kompetansekrav – dette er å innføra profesjonskrav i lovgivinga. Det var kompetansekrav vi innførte, og dermed ei profesjonsnøytral lov. No skal vi ha ei lov som nemner profesjonar, i motsetning til lova som regulerer kven som jobbar på sjukehus. Spesialisthelsetenestelova nemner ikkje nokon profesjonar. Det finst sjukepleiarar på sjukehus uansett. Men no skal både sjukepleiarar, legar, fysioterapeutar, jordmødrer, psykologar, terapeutar og helsesøstrer nemnast. Nokon profesjonar skal vera lovfesta, andre ikkje.

Problemet er ikkje dei profesjonane som vert lovfesta. Problemet er alle dei helseprofesjonane som er viktige i kommunane, men som ikkje vert lovfesta. Kva med vernepleiarar og sosionomar, som eg no høyrer at Framstegspartiet vil ha inn? Kva med helsefagarbeidarane, som er dei aller fleste som jobbar i kommunehelsetenesta? Kvifor skal ikkje dei lovfestast? Kva med logopedar? Vi var fleire representantar frå fleire parti på ein debatt hin dagen, der ein etterlyste logopedar til alle dei slagramma som treng det tilbodet i kommunane, men som ikkje finst mange plassar. Kva med musikkterapeutar? Kva med ernæringsfysiologar? Trur ein at det vert lettare å få inn desse profesjonane i kommunen når nokon profesjonar vert lovfesta og andre ikkje? Det vert jo ikkje det. Dette vil kunna gå ut over det tverrfaglege samarbeidet i kommunane, som eg høyrer ein elles snakkar så vent om.

Dei andre endringane i denne lova er vi jo einige om – ei tydeleggjering av ansvaret i lov for pasient-, brukar- og pårørandeopplæring, det å avdekkja og førebyggja seksuelle overgrep og vald, og dette med kontaktlege.

Vi har eitt forslag, og det går ut på at ein ber om ein rapport til Stortinget om korleis det går med kontaktlegetilbodet ute i tenestene. Det forslaget vil eg ta opp på vegner av Senterpartiet.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Ketil Kjenseth (V) []: Tannhelsen er den saken som inviterer til størst debatt i denne saken her. For Venstres del har vi stått sammen med Kristelig Folkeparti for å beholde den offentlige tannhelsen i fylkeskommunene, eller på mellomnivået. Vi er for en kommunereform, men kommunereformen går forholdvis sakte framover, og i det stadiet vi er nå, mener vi det riktig at tannhelsen utføres av dette mellomnivået, som finner sin form mellom kommunene og staten.

Tannhelsen er et eksempel på en fylkeskommunal oppgave som har hatt, og har, suksess. Den norske tannhelsen har blitt betydelig bedre de siste ti årene, og det kan dokumenteres på ulike vis. Hull i tennene er et av eksemplene på det. Heldigvis får færre og færre av den oppvoksende generasjonen hull i tennene, og det i seg selv vitner om at det gjøres en god forebyggende jobb. Det er verdt å ta med også at mange foreldre gjør en stor innsats.

For Venstres del har det ikke vært vanskelig å akseptere at vi skal ha inntil 15 forsøk hvor kommuner får prøve å drifte tannhelsetjeneste. Generelt trenger vi flere forsøk i den norske helsesektoren, og alternativet til å holde seg med en primær- og spesialisthelsetjeneste – Norge er ett av få land i verden som har et så todelt helsevesen – er at vi legger alt på ett nivå. Uansett hvilket av de tre nivåene vi skulle velge, trenger vi i hvert fall erfaringer fra de ulike nivåene med drift. Derfor var også en følgeevaluering et av de kravene vi stilte, og det må det være fram til 2023, og så får vi da gjøre opp status og se an både hvordan det går med kommunereform, hvordan det har gått med de forsøkene og hvordan det går med tannhelsetjenesten i mellomnivået. For det mellomnivået – apropos debatten tidligere i dag – er det aller beste eksempelet på at vi har for mange og for små kommuner i Norge, og hvor nettopp mellomnivået viser at her er det et nivå for en effektiv drift. For et visst befolkningsgrunnlag må til for å få til en slik drift og for å få til de effektene som tannhelsesektoren faktisk har fått ut de siste 40 årene, siden fylkeskommunene ble opprettet i 1974.

Det sier jo også Tannlegeforeningen og mange av tannlegene, at en overføring til kommunene vil innebære et stort antall interkommunale samarbeid for å drifte den virksomheten i dag. Det er nettopp det vi har stått her og diskutert og argumentert for i dag, at den type interkommunale samarbeid hvor ansvaret forskyves fra folkevalgte nivåer og over i indirekte demokratier, ønsker vi ikke mer av. Det i seg selv er jo et godt argument for at vi beholder det på et nivå som er godt strukturert. Dette fungerer godt i dag, og vi endrer ikke det bildet i stor grad ved å etablere 15 forsøk.

Det er slik at 80 pst. av tannhelsevirksomheten i Norge utføres av private, og det er mange private aktører som gir et godt bidrag til pasientens beste, noe vi har hørt i den mange timer lange debatten i dag om hvor stort og intrikat det offentlige skal være. Vi sikrer altså en stor politisk oppmerksomhet om den videre tilknytningen for tannhelsetjenesten, og det blir interessant å diskutere – mer interessant – både i kommunene, i fylkene og også i helse- og omsorgskomiteen, som til tider ikke har diskutert så mye tannhelse. Det er jo bra i seg selv.

Til slutt vil jeg knytte noen ord til ergoterapeutene, som jeg er veldig glad for at vi har fått med inn i primærhelseteamene, at de lovfestes fra 2020. Jeg trekker stadig vekk fram Hagen-utvalget og Innovasjon i omsorg. Det skal til tre ganger flere ergoterapeuter i primærhelsetjenesten for å få til den innovasjonen vi trenger, og derfor er de så viktige. Sammen med både tannpleierne og tannlegene tror jeg vi har mye å gå på når det gjelder innovasjon, og tannlegene er faktisk noen av dem som har tatt ut en god del av det.

Karin Andersen (SV) []: SV er helt imot å ødelegge en tjeneste som fungerer godt for folk, som tannhelsetjenesten gjør. Tannlegeforeningen sier sjøl at det ikke foreligger noen faglige argumenter og begrunnelser for å flytte ansvaret for tannhelsetjenesten til kommunene. Det er ikke framlagt noen argumentasjon eller dokumentasjon som viser behov for endring, annet enn at noen skal ha et eller annet å flytte – det er jo også et behov – eller en dokumentasjon som sier at pasientene trenger det. Brukerorganisasjonene sier nei, kommunene har sagt nei, fylkeskommunene har sagt nei.

Og dessverre, Venstre: 15 forsøk med dette vil gjøre at de store kommunene får det, og da tar man store deler av tannhelsetjenesten ut og bryter opp de gode fagmiljøene man nå har greid å bygge opp, som også skal serve de delene av landet som er tynt befolket. De trenger å se dette i sammenheng for at miljøene skal bli sterke nok. Så dette er starten på en ødeleggelse av en av de helsetjenestene i Norge som fungerer aller best. Det er SV imot, og dette må stoppes, for det er ingen grunn til å gjøre om på noe som fungerer bra, selv om noen har veldig behov for at noe må flyttes for å begrunne en kommunereform.

Det er mange av de andre forslagene i denne innstillingen SV støtter, og SV kommer, under tvil, til å støtte forslaget om å få profesjonskrav inn i loven. Det gjør vi av flere grunner. Forslaget, slik det ligger nå, har mangler. Det er helt riktig. Det er profesjoner som ikke er nevnt her. Vernepleierne har noen snakket om. Logopedene, ergoterapeutene – det er mange som burde bli nevnt. Og SV er ikke like overbevist som Arbeiderpartiet og Senterpartiet om at det som løser dette, bare er å ha kompetansekrav.

Vi frykter at vi – på tross av lovfestingen som kommer nå – kommer til å oppleve store mangler, og at man kanskje også har bare bitte små stillinger og oppfyller lovens krav med det. Det kunne jo være interessant å høre om helseministeren mener at dette er en oppfylling av kravet, eller om regjeringspartiene mener det, for dette må jo ha i seg at man sikrer at det faktisk er fagfolk til stede som skal gjøre jobben.

SV mener det på dette området, og vi var vel ikke akkurat veldig begeistret for den endringen som ble gjort under den forrige regjeringen. Vi mener dette er å gå et riktig skritt nå, men skrittet er ikke langt nok, og vi kommer til å komme tilbake til dette med en bedre og mer omfattende formulering. Jeg hører at flere andre også er interessert i det.

Jeg håper at de som nå er med på dette, forstår at kommunesektoren trenger fagkompetanse også når det gjelder spørsmål om klima og miljø og natur. Der er det heller ingen kompetansekrav, og der kan man ødelegge verdier for alle kommende generasjoner hvis man ikke har kompetanse på plass.

SV vil også vise til egne forslag om bemanningsnormer, f.eks. i eldreomsorgen, for det er også nødvendig, i tillegg til dette.

Så til det siste punktet som jeg skal si litt om, og det er i forlengelsen av diskusjonen om tannhelse. Der er det et forslag i dag som ber om at man bygger opp en tannpleiekompetanse i kommunene. Vi kommer også – litt under tvil – til å stemme for det forslaget. Det er fordi vi ser at det er veldig gode begrunnelser for å ha tannpleie, spesielt knyttet til eldreomsorg. Men vi er helt enig med de representantene – jeg tror det var bl.a. Kjersti Toppe fra Senterpartiet – som sa at her må man selvfølgelig kunne ha et samarbeid. Om vedkommende er ansatt er i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten, eller om vedkommende er ansatt i kommunen, er ikke så viktig for oss. Det som er et viktig steg akkurat på dette, er å se at den typen tannpleiekompetanse trenger å være til stede nært pasientene, for det er der man har et behov for å se dette i sammenheng. Debatten om at ansvaret for tennene liksom ligger hos fylkeskommunen og noe ligger hos staten – det er jo bare tøys. Poenget er jo sjølsagt at hvis helsepersonell ser at noen trenger tannhelsebehandling, så må de kunne klare å løfte opp telefonen og ordne med det. Men på sykehjemmene trengs det tannpleiekompetanse.

Statsråd Bent Høie []: Da Stortinget behandlet regjeringens forslag i Oppgavemeldingen og Primærhelsetjenestemeldingen, ga flertallet i all hovedsak tilslutning til den retningen som regjeringen beskrev for videreutviklingen av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I komitéinnstillingen til primærhelsemeldingen la Arbeiderpartiet også, sammen med flertallet, til grunn

«at en ny kommunestruktur med større fagmiljø kan gjøre kommunene bedre i stand til å levere helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet i tråd med både dagens og fremtidens behov.»

Stortingsflertallet ga også tilslutning til de virkemidler som regjeringen hadde foreslått, bl.a. en rekke lovendringsforslag som regjeringen nå har fulgt opp gjennom Prop. 71 L for 2016–2017. I lovproposisjonen foreslås det å lovfeste kompetansekrav i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Tilgang på rett kompetanse er en forutsetning for at kommunene skal kunne tilby nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Profesjonsnøytralitet, som var forrige regjerings mantra, mener jeg er feil. Vi har behov for tydelige, stolte profesjoner i primærhelsetjenesten.

Vi ser bl.a. at kvaliteten på tjenestene til de eldre varierer for mye, både mellom kommuner og innad i kommuner. Vi har derfor startet reformen Leve hele livet, der målet er at alle eldre skal få gode tjenester uansett hvor de bor. Lovfesting av kompetansekrav i den kommunale helse- og omsorgstjenesten vil være et viktig bidrag bl.a. i dette arbeidet. Økt kompetanse og flerfaglighet er også en forutsetning for å utvikle gode løsninger, tverrfaglig samarbeid og team-organisering. Jeg er derfor glad for at flertallet støtter forslaget om lovfesting av kompetansekrav.

Det kommunale ansvaret for helse- og omsorgstjenesten er omfattende og sammensatt. Kommunene må ha tilgang på et vidt spekter av personell, med ulik kompetanse, for å kunne tilby nødvendige og forsvarlige tjenester. Lovfesting av kompetansekrav vil ikke være uttømmende for hva slags kompetanse eller hvilke fagprofesjoner den enkelte kommune må sørge for. Utover den kjernekompetansen som lovfesting vil innebære, må kommunen selv vurdere hvilken type personell det er nødvendig å knytte til seg for å oppfylle sitt ansvar for et forsvarlig og nødvendig helsetilbud.

I proposisjonen foreslår jeg å lovfeste en veiledningsplikt for den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten og å tydeliggjøre kommunens ansvar for pasient-, bruker- og pårørendeopplæring. Det foreslås å tydeliggjøre tjenestens ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep. I loven tydeliggjøres også kommunens plikt til psykososial beredskap og oppfølging. Dette er også forslag som flertallet slutter seg til.

I tråd med stortingsflertallets ønske ved behandlingen av oppgavemeldingen og primærhelsetjenestemeldingen foreslo regjeringen lovendringer som overfører det offentlige tannhelsetjenesteansvaret fra fylkeskommunene til kommunene. I proposisjonen ble det lagt opp til at en slik oppgaveoverføring skulle skje fra 2020. Komitéflertallet har imidlertid bedt om at det først iverksettes en frivillig prøveordning for kommuner som ønsker å få overført ansvaret for den offentlige tannhelsetjenesten tidligst fra 1. januar 2020. Prøveordningen skal åpne for at om lag 15 kommuner kan overta ansvaret for den offentlige tannhelsetjenesten fra dette tidspunktet. Deltakelsen skal basere seg på frivillighet fra kommunenes side, og det skal skje en fullstendig overføring av sørge-for-ansvaret for både spesialisttannhelsetjenesten og allmenntannhelsetjenesten.

Regjeringen ber også om å vurdere behovet for økonomiske incentiver, slik at flere kommuner vil søke om å overta tannhelsetjenesten i prøveordningen. Flertallet har også bedt om at ordningen følgeevalueres fram mot 2023, og at regjeringen starter et arbeid med å bygge opp tannpleiekompetanse i kommunene.

Under henvisning til dette har flertallet bedt om at regjeringen kommer tilbake med en egen sak som vurderer overføring av den samlede tannhelsetjenesten basert på erfaringene fra prøveordningen, og som kan gi grunnlag for en eventuell beslutning om overføring av det offentlige tannhelsetjenesteansvaret fra tidligst i 2023.

Dette er en viktig sak. Lovproposisjonen som vedtas i dag, gir et viktig lovgrunnlag for dette. Jeg er overbevist om at erfaringene fra prøveordningen kommer til å vise at det er helt riktig at primærhelsetjenesten og kommunen også har et ansvar for tannhelsetjenesten. Ikke minst er det viktig for å skape en nærhet til resten av primærhelsetjenesten i kommunene og en nærhet til de brukerne som vi i dag ser ikke nås av den offentlige tannhelsetjenesten, men som har rettigheter etter loven. Dermed vil forsøksordningen være et godt bidrag til å skape forståelse for hvorfor en slik reform i framtiden vil være nødvendig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) []: Regjeringen har altså bestemt seg for å lovfeste enkelte profesjoner, som flere har vært inne på her. Flere har også nevnt at problemet kanskje ikke er dem som er lovfestet, men at mange veldig viktige profesjoner, som kanskje blir viktigere i årene som kommer, ikke er lovfestet. Jeg vil spesielt nevne helsefagarbeidere, men også, som flere har nevnt her, aktivitører, vernepleiere, musikkterapeuter, logopeder. Da er mitt spørsmål til helseministeren: Ser han ikke at det kan bli en ubalanse mellom det tilbudet kommunen gir, og det eksakte, reelle behovet som en stadig mer mangfoldig befolkning trenger?

Statsråd Bent Høie []: Jeg mener det er noen helt grunnleggende kompetansebehov for å kunne drive en moderne primærhelsetjeneste, og at de profesjonene som Stortinget i denne loven stiller lovkrav om at alle kommuner skal ha, er en helt grunnleggende kompetanse for å kunne drive primærhelsetjeneste i dag. Derfor foreslår vi ikke noen uttømmende liste, men vi mener det er riktig å markere at denne typen profesjoner – jordmor, sykepleier, helsesøster, lege, fysioterapeut, psykolog, ergoterapeut – er kompetanse som en kommune må ha, og at det er riktig å lovfeste denne typen profesjoner.

Det som Arbeiderpartiet har forfektet, å ha en profesjonsnøytralitet i kommunene, er bare en argumentasjon for nettopp å svekke kompetansen i primærhelsetjenesten, og som gjør det nøytralt hvilken type profesjon en har. Nei, det er ikke nøytralt, men svært viktig for kvaliteten i tjenesten.

Tove Karoline Knutsen (A) []: Jeg ble veldig glad da jeg hørte første delen av svaret fra statsråden. Han svarte faktisk på spørsmålet, men så kunne han ikke dy seg for å angripe, som han jo mer og mer har brukt spørreinstituttet til. I alle fall, takk for første delen av dette svaret.

Men jeg vil spørre en gang til, og det går på stillingens størrelse. Vi vet at ett problem er at det er veldig mange små stillinger. Kan det ikke da tenkes, som det også tidligere har blitt sagt i denne sal, at det å oppfylle lovkravet betyr at en har én 20 pst. stilling her og én 25 pst. stilling der, som for så vidt også mange kommuner har i dag, men som denne lovfestingen ikke gjør noe bedre. Hva tenker statsråden om dette?

Statsråd Bent Høie []: Jeg tenker at det på de fleste av disse områdene vil være veldig uklokt av kommunene å tilby lave stillingshjemler, fordi dette er folk som er svært ettertraktet, og som har ønske om å ha heltidsstillinger. Derfor ser vi, heldigvis, at bruken av deltidsstillinger går ned. Men så har vi noen utfordringer på noen av disse områdene, f.eks. når det gjelder psykologer, at enkelte kommuner opplever at de er for små til å ha hele stillinger innen denne typen tjenester. Det er jo nettopp derfor denne primærhelsemeldingen henger sammen med kommunereformen. Som Arbeiderpartiet sluttet seg til i innstillingen til primærhelsemeldingen, så er det en realitet at de oppgavene som allerede i dag er i primærhelsetjenesten, har vokst ut av kommunene. Kommunene har voksesmerter knyttet til helsetjenesteoppgavene, ikke minst som en følge av samhandlingsreformen fra den forrige regjeringen. Derfor er det så viktig at det er fullt trykk på fortsatt kommunereform i dette landet.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har eit spørsmål om helsefagarbeidarar, som ikkje skal verta lovfesta på same måte som andre helseprofesjonar. Ut frå svaret som statsråden gav til førre replikant, skulle ein tru at statsråden meiner at kompetansen til helsefagarbeidarar ikkje er nødvendig å ha, ikkje er ein del av den basiskompetansen som kommunane må ha for å driva kommunale helse- og omsorgstenester. Helsefagarbeidarane var utegløymde i primærhelsemeldinga, og statsråden har vorte tatt på at han i Stortinget har sagt at sjukepleiarane er den største gruppa som jobbar i kommunane.

Spørsmålet mitt er: Meiner statsråden at kompetansen til helsefagarbeidarane ikkje er nødvendig for å driva heilt basale helse- og omsorgstenester i kommunane?

Statsråd Bent Høie []: Jeg kan vanskelig se for meg at en kommune kan drive helsetjenester uten å ha ansatt helsefagarbeidere, og det er heller ikke riktig at helsefagarbeiderne ble utelatt i primærhelsemeldingen. Helsefagarbeiderne ble nevnt flere steder i primærhelsemeldingen, og det har jeg også dokumentert på sosiale medier og til Fagforbundet flere ganger. En feil som gjentas blir ikke riktig selv om den gjentas.

Det er helt åpenbart at kommunene vil ha behov for også å ha helsefagarbeidere ansatt. Men i lovfesting knyttet til hvilken profesjonskompetanse en kommune skal ha, mener vi at for noen av høyskolegruppene må vi ha et lovfestet krav om å ha denne typen profesjoner i tjenesten for å sikre god kvalitet, og blant disse er sykepleierkompetansen.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Mange kommuner sliter med å få tak i fastleger, og hvis en overfører tannhelsetjenesten til dem, kan utfordringen også være der på tannlegesiden. Innen tannhelsen har jo en av sikkerhetene for kommunene vært at hvis en tannlege blir syk, har fylkeskommunen passet på at det har kommet inn en vikar til enhver tid, som sikrer en kontinuitet, spesielt for barn og unge, i kommunene. Det er jo også fylkeskommunene som har avtaler med spesialisthelsetjenesten om f.eks. narkose, og det er de som sikrer en utdanning for alle tannleger på det å se vold og overgrep, og sikrer kunnskap om nye ting.

Så mitt spørsmål under høringen har vært tydelig: Hva er det som likevel gjør at statsråden er så sikker på at tannhelsetjenesten på sikt skal over til fylkeskommunene, når alle høringsinstanser er så entydige?

Statsråd Bent Høie []: Det enkle svaret på det er at hvis fylkeskommunene i dag hadde hatt ansvaret for fastlegeordningen, hadde vi fått akkurat de samme argumentene mot å overføre fastlegeordningen til kommunene. Tennene er ikke annerledes. Det er helt ulogisk at ansvaret for den delen av primærhelsetjenesten skal være hos fylkeskommunene, i hvert fall etter den regionreformen som Stortinget nylig har vedtatt. Det er ikke lenger dagens fylkeskommuner som skal ha ansvaret for tannhelsetjenesten. Det er store landsdelsregioner, der det blir enda større avstand mellom de som forvalter og de som skal ha helsetjenesten. Og vi ser jo at det er en utfordring at en del av de som har lovpålagte rettigheter knyttet til tannhelse i dag, ikke får den hjelpen de har behov for. Jeg mener det er for lang avstand mellom ansvaret for tjenesten og de som skal ha den. Det er vanskelig, og jeg har ikke sett noen gode eksempler på kommuner som har klart å integrere tannhelsetjenesten som en del av sin primærhelsetjeneste, rett og slett fordi ansvaret er delt på to nivåer.

Karin Andersen (SV) []: Det er litt alvorlig, synes jeg, at statsråden tar så lett på advarslene fra alle fagmiljøene når det gjelder tannhelse. Denne helsetjenesten fungerer altså godt, og hvis man synes at noen deler av den ikke når langt nok ut, er det jo fullt mulig å stille krav som sikrer dette, også fra statsrådens og fra Stortingets side. Og er det noen mulighet for at det skulle bli større faglighet i dette i kommuner som er små, eller litt større, ved å bryte opp denne tjenesten, som nå har bygd seg opp gjennom flere år til å ha god kompetanse, både på det de gjør mye av, nemlig å stelle tennene til barna og ungdommene våre, men også f.eks. på grupper som har store traumer, og som trenger virkelig spesialisert behandling? Hvilke faglige miljøer støtter statsråden seg på?

Statsråd Bent Høie []: Når det gjelder de spesialiserte odontologiske sentrene, så er de ivaretatt i lovproposisjonen gjennom en særordning, nettopp for å sikre de spisskompetansemiljøene i en situasjon der hovedansvaret for tannlegene overføres til kommunene.

Så er det interessant å høre debatten om tannhelsetjenesten, ikke minst den enorme rosen til tannhelsetjenesten fra SV og Senterpartiet. Jeg tror jeg kan påstå at tannhelsetjenesten kanskje er den delen av helsetjenesten som er kraftigst sentralisert de siste ti årene. Fylkeskommunene har lagt ned en rekke desentraliserte tannklinikker og sentralisert dem. Det er færre, ganske store miljøer, og det har blitt betydelig større avstand for folk, for barn, når det gjelder å komme seg til tannklinikken nå enn det var tidligere. Men jeg registrerer at Senterpartiet og SV mener dette har gitt god kvalitet og god dekning, og det er noe å ta med seg videre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tove Karoline Knutsen (A) []: I mange ulike debatter har regjeringspartiene – og statsråden – latt det falle ord om at Arbeiderpartiet har gått bort fra at det skal stilles kompetansekrav for ansatte i pleie- og omsorgssektoren, men det er direkte feil. Det kan herved avkreftes. Vi mener så absolutt at det skal stilles krav om kompetanse, men det kravet må gjelde alle yrkesgrupper i kommunehelsetjenesten. Det vi er skeptiske til, er å lovfeste bestemte profesjoner, som denne proposisjonen legger opp til, og at noen da ikke blir lovfestet, for vi mener at en mer profesjonsnøytral lov regulerer kommunens plikter på en mer dynamisk og bedre måte. En sånn måte å organisere tjenestene på, kan ivareta større bredde i tilbudet, samtidig som det åpner for at kvalitetsindikatorer og kompetansekrav får større plass i beskrivelsen av de tjenestetilbudene som kommunen skal ha. Det gir mulighet til lokale tilpasninger, større handlefrihet og en organisering av tjenestene som tar utgangspunkt i lokale behov.

Det var jo en hel rekke profesjoner som var lovfestet tidligere. Det fungerte ikke så veldig godt. Det var et valg mellom å kaste bort halvparten eller to tredjedeler, og så la noen være igjen, eller å gjøre det til en profesjonsnøytral lov og heller stille krav til kompetanse. Det var det som var utgangspunktet for det vi gjorde den gangen.

Mange pasienter og brukere vil ha behov for helse- og omsorgstjenester som krever bidrag fra flere profesjoner. En profesjonsnøytral lovgivning vil understøtte tjenesteytelse på tvers og kan bidra til samarbeid mellom deltjenester. En profesjonsnøytral lovgivning kan også motvirke at lovfestede profesjoner framstår som viktigere enn de som er eksplisitt lovfestet. Lovfesting av enkeltprofesjoner vil i tillegg kunne svekke kommunenes evne til å være nytenkende. Regjeringa stiller ikke krav til størrelsen på de stillingene man har lovfestet, f.eks. knyttet til innbyggertall. En 20 pst. fysioterapistilling kan oppfylle lovkravet, selv om behovet er langt større. Det vil ikke gi særlig mer offentlig finansiert fysioterapibehandling til befolkningen, for å si det som det er.

En viktig kvalitet ved helse- og omsorgstjenestene er at man har nok folk ansatt. Kompetanseløftet 2015 som kom under Stoltenberg II-regjeringa, ga over 22 000 nye årsverk i kommunal pleie og omsorg over åtte år, hvor mer enn 80 pst. hadde relevant utdanning. Da er det bekymringsfullt å se at samtidig som oppgavene øker i kommunene, går årsverksveksten ned. I løpet av de fire siste årene har veksten vært på kun 1 500–2 000 årsverk per år, mens under den rød-grønne regjeringa hadde man et snitt på 2 800 nye årsverk.

Og så går det tregt med etter- og videreutdanningen, som delfinansieres med statlige midler. Vi ønsker at staten skal ta en større del av det.

Ketil Kjenseth (V) []: Grunnen til at jeg tegner meg til et andre innlegg, er innlegget fra representanten Karin Andersen fra SV knyttet til at forsøksordningene og overføringen til kommunene må stoppes. Jeg vil heller si det sånn at de forsøkene som vi nå går inn for, bør gjennomføres. For det er behov for å gjøre forsøk. Vi har tolv lokalmedisinske sentre i Norge. Det er ikke mange. Vi har 428 kommuner og 48 sykehus, og hvorfor vi ikke har flere lokalmedisinske sentre, skjønner jeg ikke.

Det er behov for å samordne tjenester i den type lokalmedisinske sentre og bygge dem opp, og det er gjerne en oppgave de nye regionene kan få. Det bør gjøres forsøk blant de femten med den type lokalmedisinske sentre, bl.a. ved å få de spesialiserte tannlegene som i hovedsak driver poliklinisk dagbehandling, ut av sykehusene. Det å trekke en tann, en visdomstann, som man kanskje må gjøre på et sykehus, kan man gjøre på et lokalmedisinsk senter. Men det kan også være at tannlegevakta kan samles i et lokalmedisinsk senter. Her er det mange muligheter.

Det er mye som ikke er prøvd ut i norsk helsetjeneste av ren konservatisme og latskap og manglende takster. Det er komfortabelt bare å la det skure og gå. Men det er absolutt behov for det. Vi snakker om at vi skal utvikle helsevakter. Det er helt riktig. Statsråd Bent Høie har snakket høyt om det, og jeg har støttet ham i det. Men i de helsevaktene bør det kanskje også av og til være en tannlege. Det bør i hvert fall være en psykolog der, og ikke bare fastleger. Vi må gjøre en del sånne forsøk, og jeg håper at noen av de sammenslåtte kommunene kan ta på seg den oppgaven, og ikke bare de store bykommunene. De kan fint drive tannhelsetjenester. Men jeg tror ikke at de kommer til å tappe distriktene for tannleger av den grunn og kaste seg over disse forsøkene. Jeg håper at vi får et mangfold av forsøk.

Så er det veldig bra at vi også får tannpleierne inn i kommunene og setter søkelyset på tannhelsen for de eldre, men ikke bare for dem som bor i institusjon. Stadig flere eldre skal jo bo hjemme lengst mulig, og jo flere helsefagarbeidere som kommer inn i det hjemmet, jo bedre er det for dem som bor hjemme så lenge som mulig. De lider av at de ikke får så mye regelmessig besøk og har behov for alle som stikker innom.

Så sa statsråden i replikkordskiftet at det er voksesmerter i kommunene i dag, og at det bl.a. skyldes samhandlingsreformen. Det er riktig. Det er også en grunn til at vi ikke skal påføre dem ytterligere voksesmerter de neste årene ved å overføre tannhelsetjenesten til kommunene nå.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Det blir i debatten sagt av mange at tannhelsetjenesten fungerer veldig godt under fylkeskommunens ansvar i dag. Ja, det fungerer godt for svært mange, men ikke for alle. Mange av dem som har sterke rettigheter, er de som får minst hjelp: de eldre, de pleietrengende, de funksjonshemmede som bor på institusjon, de som ikke har mulighet til å reise til den fylkeskommunale tannklinikken. Det er dem vi ønsket å gi en bedre og mer helhetlig tjeneste, for vi vet at tjenestene ikke er gode nok i dag.

Jeg må ærlig si at jeg ikke skjønner helt logikken til dem som snakker om kommunereformen som en sentraliseringsreform. Men når det gjelder tannhelse, er det åpenbart helt greit at disse tjenestene sentraliseres under fylkeskommunens ansvar, langt borte fra de ordinære kommunale tjenestene. Det er egentlig helt utrolig at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV ikke har noen tillit til at kommunene kan håndtere tannhelseoppgavene. De har ansvaret for alt annet enn tennene – komplisert, avansert helsehjelp.

Selv om vi primært ønsket en fullstendig overføring av tannhelsetjenestene, er vi godt fornøyd med at vi har fått flertall for en prøveordning for de kommunene som ønsker å overta ansvaret. For vi vet at en del kommuner ønsker dette. Da får vi også en mulighet til å evaluere om innbyggerne får bedre tannhelsetjeneste når disse er integrert sammen med de andre kommunale tjenestene. Vi håper både store og små kommuner søker om ansvaret fram til 2023. Da får vi et helhetlig grunnlag for å foreta en bred evaluering.

Avslutningsvis til dette med profesjonskrav. Det er altså slik at en må ha et forhold til hva det er som skaper kvalitet i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene. Arbeiderpartiet sier stadig at de er opptatt av nok folk. Ja, der skiller vi oss kanskje også litt. Vi er også opptatt av nok folk, men vi er også opptatt av de kloke hodene, de med kompetanse til å håndtere de skrøpeligste eldre, de vi kommer til å få mange av i kommunene framover, og som er helt avhengige av at vi har kjernekompetanse til stede.

Dersom det skulle bli regjeringsskifte til høsten, begynner reverseringslisten å bli lang. Det er nesten så en skulle tro at en eventuell ny regjering må ha en egen reverseringsminister. Jeg kunne godt tenke meg å spørre Arbeiderpartiet om dette også er et av de områdene som kommer til å stå på den listen: Skal Arbeiderpartiet gå til valg på å reversere disse profesjonskravene, slik at man går tilbake til en profesjonsnøytral helse- og omsorgstjenestelov, som vi mener definitivt ikke legger grunnlaget for å bygge sterke faglige tjenester for å gi bedre tjenester av høy kvalitet til dem som trenger det aller mest i kommunene?

Karin Andersen (SV) []: Det trengs både profesjoner og nok folk. Det hjelper ikke å ha kvalitetskrav hvis det ikke er nok folk på jobb til å gjøre jobben som man har satt opp en kvalitetsstandard for. Her har representanten Trøen også behov for å se at det trengs bemanningsnormer, og at det trengs andre fagprofesjoner for å sikre at dette blir mulig. Det er ingen motsetning. Det er en forutsetning for gode kommunale tjenester at man har begge deler.

Så til tannhelsen: Hvorfor tror vi ikke at kommunene kan dette, spør representanten Trøen Jeg har sittet på høringer. Det er ingen kommuner som har bedt om det. KS har sagt nei og sagt at dette fungerer godt. Hvorfor ødelegge noe som fungerer, bare fordi noen har behov for at det må være noen oppgaver å overføre når man skal begrunne en kommunereform?

Hvis det er slik at tannhelsen ikke fungerer godt for noen grupper, hva har så regjeringen gjort for å rette opp det av krav til at organiseringen av tannhelsen skal være slik at den ikke er utilgjengelig for noen grupper? Det er et ansvar ministeren har. Det er et ansvar flertallet har. Man kan ikke løpe fra det ansvaret. Det er denne salen og regjeringen som har ansvaret for at tannhelsetjenesten fungerer. Man kan gjøre en endring som man sier retter opp dette, som er i strid med det de som jobber med dette – alle som har tannhelsefaglig kompetanse – sier. Da kan man gjøre en endring for å nå disse pasientene. Men å gjøre en annen endring som sier at fylkeskommunene må gjøre det samme, det er visst ikke mulig. Det er ikke logisk i det hele tatt. Selvfølgelig er det mulig.

Og til representanten Kjenseth: Det kan godt hende at det er ting vi skal eksperimentere med framover. Det kan godt hende vi trenger flere distriktsmedisinske sentre, og det kan godt hende at det bør være en tannlege der, men hvorfor er det så forferdelig farlig å samarbeide? Det Venstre er med på i dag, bidrar til flere interkommunale samarbeid fordi man splitter opp og åpner for det både innen tannhelse og kollektivtrafikk. Det er en realitet. Det står i proposisjonene. Hvorfor er det så farlig å ha et samarbeid mellom fylkeskommunens tannhelsetjeneste og kommunal tannhelsetjeneste eller en legevakt der man kan samlokalisere hvis det er behov for det? Det er ikke noe problem. Problemet oppstår når man vil bryte opp de robuste fagmiljøene som finnes, og som man har argumentert så sterkt for på andre områder. Hvis man vil styrke dette, får man styrke det – ikke bryte det opp og ødelegge det.

Tove Karoline Knutsen (A) []: Representanten Trøen snakker om å reversere. Fra Arbeiderpartiets ståsted er vi opptatt av å endre, forsere og reversere alt etter hvordan ordningen og lovverket fungerer for de tjenestene som vi ønsker å gi befolkningen. Det er det som skal være styrende for det vi gjør. Det er litt fristende å si at ved å gjøre det man gjør innen tannhelse, rekommunaliserer man den nå mot alle faglige råd. Det er kanskje ikke noe bedre. Det blir i alle fall spennende å se hvordan det går.

Det må være hvordan dette fungerer for det levde livet ute i kommunene, som skal være bestemmende for hva Arbeiderpartiet kommer til å gjøre. Det er det vi skal måle tjenestene på.

Hvis lovfestingen som er gjort nå, er nok, er det veldig bra. Det fungerte ikke sånn sist. Vi må ta mange, mange flere grep, ikke minst overfor de profesjonene som ikke er lovfestet, og som veldig fort kommer i skvis, men som befolkningen trenger. Det er f.eks. veldig merkelig at ikke helsefagarbeiderne er lovfestet hvis man først skal sørge for å lovfeste noe. Det vil den eldre befolkningen trenge i mye større grad enn det vi ser i dag. Helsefagarbeiderne er en profesjon som veldig mange steder blir erstattet med ufaglærte, men man kan ikke erstatte en sykepleier med en ufaglært som skal gjøre sykepleieroppgaver man trenger autorisasjon for å gjøre. De aller fleste kommunene har sykepleiere. De aller fleste kommunene har leger. De aller fleste kommunene har fysioterapeuter, psykologer eller avtale om slike tjenester. Det vi trenger mer av, er f.eks. aktivitører og ernæringsfysiologer, som vi har snakket mye om i denne salen med en aktiv helse- og omsorgskomité til stede.

Jeg vil bare si at det er hvordan lover og regler fungerer i det levende livet ute i kommunene der folk bor, som blir avgjørende for hva Arbeiderpartiet kommer til å gjøre når vi forhåpentligvis får regjeringsmakt i høst.

Presidenten: Representanten Ketil Kjenseth har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Presidenten tillater seg å minne om at det fortsatt er ti saker igjen på dagsordenen, og vi har snart holdt på i tolv timer.

Ketil Kjenseth (V) []: Takk for påminnelsen.

Tilbake til representanten Karin Andersen. Siden du er fra Hedmark og jeg fra Oppland, og du ikke unner oss noen sykehus, må jo vi samarbeide. Vi er på jakt etter å finne løsninger og de aktørene som er villig til det.

Vi skal ha sju lokalmedisinske sentre i Oppland, og vi må fylle dem med noe, bl.a. tannhelsetjenester. Vi må søke etter muligheter til å gå på tvers framover, og derfor trenger vi disse forsøkene for å prøve dette ut. Det handler om både kompetanse, finansiering og ny teknologi som raser inn i helsesektoren. Der det er stort behov, som Tove Karoline Knutsen sa, tar aktivitørene, tannpleierne, tannlegene og flere av disse i bruk teknologi mye raskere enn en del av de profesjonene vi lovfester i dag. Lovfestingen er et minimumskrav til kompetanse, mens det er mange andre aktører som skal bidra framover. Da trenger vi å gjøre disse forsøkene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Forrige kapittel
Neste kapittel