Stortinget - Møte torsdag den 8. juni 2017

Dato: 08.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 390 L (2016–2017), jf. Prop. 74 L (2016–2017))

Søk

Innhold

10 treff for "transplantasjon" i dette dokumentet:

1 av
Avbryt søk

Sak nr. 14 [01:42:41]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Endringer i folketrygdloven mv. (arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak mv.) (Innst. 390 L (2016–2017), jf. Prop. 74 L (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Stefan Heggelund (H) [] (ordfører for saken): President – og til alle dem som følger med i de tusen hjem: La meg først få lov til å takke komiteen for et godt samarbeid.

Arbeidsavklaringspengene er en viktig sak. Til sammen er det flertall for alle regjeringens forslag. Det gleder meg. Vi stemmer for viktige endringer i AAP, en ordning som er relativt fersk, men hvor behovet for justeringer allerede har meldt seg.

La meg begynne med å si at debatter om sosialpolitikk i Norge har en tendens til å bli ideologiske. Jeg synes egentlig det er litt unødvendig. Alle partiene som er representert på Stortinget, er opptatt av at man skal ha en god, velfungerende velferdsstat som hjelper dem som trenger det. Spørsmålene man da diskuterer, gjelder virkemidlene, og da er det absolutt relevant å se på forskningen.

Arbeidsavklaringspenger ble ved innføringen omtalt som indrefileten i innholdsreformen i Nav – og for en indrefilet det var. Noe av poenget var at man skulle jobbe for å avklare flere til arbeid. Var det det som ble resultatet? Nei, det var det ikke. Det ble til en vag helserelatert ytelse der man risikerte å havne lenger unna arbeidslivet enn man var da man kom inn i den. Forskningen forteller oss om unge mennesker som etter fire år på AAP ikke er et skritt nærmere arbeid, men som også mister inntektssikringen sin. Det eneste alternativet man da står igjen med, er sosialhjelp.

Forskningen viser for øvrig også at en del i utgangspunktet kanskje hadde fått bedre hjelp av kommunen, f.eks. unge mennesker som ikke er alvorlig syke, eller rusmisbrukere. Det minner oss om en av konklusjonene fra evalueringen av Nav-reformen:

«Det kanskje mest alarmerende funnet i denne artikkelen er de tilsynelatende vedvarende negative effektene av NAV for unge mottakere av helserelaterte ytelser. Det kan se ut som om denne gruppen og dens jobbutsikter har vært mest skadelidende av overgangen til NAV. Veksten i antall unge mottakere av helserelaterte ytelser har lenge vært en bekymring, og det ser altså ikke ut til at etableringen av NAV har bedret situasjonen – heller tvert i mot.»

Derfor er endringene regjeringen gjør med Nav, viktige. Derfor er det viktig å se samarbeidspartienes sosialpolitikk i sammenheng. Vi har styrket sosialhjelpen ved å innføre aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottagere. Vi har styrket arbeidet med rus og psykiatri, både ved å gjeninnføre den gylne regelen og gjennom en viktig opptrappingsplan på 2,4 mrd. kr, hovedsakelig til kommunene.

Hva innebærer det? Jo, det innebærer at vi bygger opp alternativer til de helserelaterte ytelsene i Nav. Det er mye som tyder på at folk i dag blir skjøvet inn i de helserelaterte ytelsene i mangel av gode alternativer. Derfor bygger vi dem opp. Og forskningen gjennomført av et av de sterkeste forskningsmiljøene på dette området viser den sterke medikaliseringstrenden som har vart en lang stund.

Endringene i AAP vi nå diskuterer, er en del av den helhetlige sosialpolitikken til regjeringen og samarbeidspartiene. Det skal ikke lenger være en vag helserelatert ytelse, det skal være en helserelatert ytelse, slik at vi sikrer at det er dem som trenger ytelsen, som kommer inn på den. Det skal ikke være en ordning med dårlig oppfølging, det skal være en ordning med god oppfølging. Derfor lovfester vi for første gang oppfølgingspunkter i ordningen. Det skal ikke være en ordning det tar lang tid å komme ut av, det skal være en ordning der man får hjelp raskere, som sørger for at man så raskt som mulig kan komme tilbake i arbeid. Derfor endrer vi varigheten til ordningen.

Jeg skulle ønske at Arbeiderpartiet så nødvendigheten av å handle ansvarlig i spørsmål om å forbedre trygdeordninger, gjøre dem slik at de virker bedre. Men den tiden er forbi. Arbeiderpartiet er ikke lenger interessert i disse spørsmålene – de har abdisert fullstendig i sosialpolitikken. Kanskje er det dårlige minner fra implementeringen av Nav-reformen som gjør det, kanskje tror de at det gir dem en kortsiktig, opportunistisk gevinst. Men summa summarum er at ansvarligheten i disse spørsmålene er borte, ønsket om å finne de gode løsningene er forduftet.

Det er i dag flertall for alle forslagene regjeringen har fremmet – en ny, helhetlig sosialpolitikk som gjør Nav bedre rustet til å hjelpe folk raskere.

Rigmor Aasrud (A) []: For mange er utenfor både arbeidsliv og utdanningsløp i dag. Det er det en felles politisk oppfatning om. Virkemidlene for å bøte på problemene er det derimot uenighet om. Forslaget i dag, som omhandler innstramninger i arbeidsavklaringspenger, er ett av mange eksempler på hvordan partiene tenker forskjellig om virkemiddelbruken. Vi så det i saken vi akkurat har ferdigbehandlet. Vi har sett det i saken om kutt i barnetillegget for uføre. Vi har sett det i kuttet for dagpengemottakere. Vi har sett det i kuttet i supplerende stønad og bostøtte.

Så til saksordfører Heggelund: Nei, Arbeiderpartiet har ikke abdisert i sosialpolitikken, men vi har ikke tro på at det å kutte i ytelser får folk i arbeid. Arbeidsavklaringspengene skal jo gjøre akkurat det – få folk klare for arbeid eller avklare om man ikke kan arbeide, eller kanskje arbeide noe. Forslaget fra regjeringen er todelt: å få færre inn på ordningen og la dem som kommer inn, bli der kortere. Det er jo en god målsetting, men en målsetting som krever en helt annen virkemiddelbruk enn regjeringen og stortingsflertallet legger opp til.

I dag sies det at det er mange som kommer inn på ordningen med arbeidsavklaringspenger uten å ha tunge nok diagnoser. Hjelper det da å kutte i tiden en person kan bruke på å bli avklart? Arbeiderpartiet mener at folk må få være på arbeidsavklaringspenger til de har fått den oppfølgingen som trengs for å komme i arbeid. Først da kombinerer vi arbeidslinjen med inkludering i arbeidslivet. For noen er ett år lenge nok, for andre kan det være riktig å forlenge tiden utover det som er dagens grense på fire år, hvis det betyr at en person kan komme inn igjen i arbeidslivet – helt eller delvis.

I stortingsmeldingen om Nav, som vi behandlet i denne sal for bare noen måneder siden, var det stor oppslutning om at vi trengte myndige Nav-medarbeidere som kunne se hvordan mennesker er forskjellige og i større grad skreddersy tilbud til den enkelte. Jeg kan ikke huske at det var noen som mente at myndiggjøringen skulle bety en innskrenkning av mulighetene for dem på arbeidsavklaringspenger, at systemet skulle bli viktigere enn menneskene.

Det er over 100 000 ungdommer mellom 18 og 30 år som verken er i jobb eller utdanning. Det bekymrer. Det er kanskje den største utfordringen vi som samfunn står overfor. Da må tiltakene stå i stil med utfordringene. Jeg merket meg at saksordfører Heggelund ikke brukte «kraftfulle» om regjeringens tiltak, slik han har pleid å gjøre tidligere, og det er kanskje fordi han har fått tenkt seg om, for det er jo ikke noen kraftige tiltak i det regjeringen har lagt fram. Man skal få møte en saksbehandler etter to måneder. Det er 30 mill. kr til nye tiltak som skal brukes på en målgruppe på 100 000, altså 300 kr per person i året, og det er 1 000 nye tiltaksplasser som skal fordeles på de samme 100 000 ungdommene. Jeg skjønner godt at representanten Heggelund har sluttet å kalle tiltakene for kraftfulle, jeg tror faktisk ikke det hadde bestått NRKs faktasjekk hvis de hadde ønsket å sjekke akkurat det.

Den mangelfulle satsingen fra regjeringens side er kanskje grunnen til at regjeringspartienes representanter gjennom hele våren har brukt mye tid på å forsøke å overbevise seg selv og andre om at vårt svar, en aktivitetsreform for akkurat denne målgruppen, er både uklar og unyttig. Vi har i motsetning til flertallet nye ideer og løsninger som er mer ambisjonsrike enn å kutte i ytelsene, men dessverre ser det ikke ut til at flertallet i dag støtter vårt forslag om en aktivitetsreform – akkurat som forslaget vårt om et Nav Ung ble nærmest latterliggjort i denne salen.

Da er det interessant å se hva regjeringspartiene er blitt enige med opposisjonen om nå. Det er jo et kraftfullt tiltak, der man skal be regjeringen vurdere å legge til rette for en forsøksordning med tiltak for ungdom som verken er i utdanning eller arbeid. Det blir nok schwung på det.

Manglende aktivitet og tiltak fra regjeringens side er årsaken til at vi ikke støtter forslaget om å snevre inn kriteriene. Vi kommer til å stemme for det forslaget som går på at vi skal kodifisere den praksisen som sier at kun fire ukers opphold i utlandet godkjennes for dem som mottar arbeidsavklaringspenger, hvis ikke et slikt opphold er medisinsk begrunnet.

Så vil jeg i tillegg ta opp forslaget som vi fremmer sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Da har representanten Rigmor Aasrud tatt opp det forslaget hun refererte til.

Ingebjørg Amanda Godskesen (FrP) []: Jeg vil begynne med å si at jeg tror saken om endringen i folketrygdens regler om arbeidsavklaringspenger er en av de tre viktigste sakene vi behandler i arbeids- og sosialkomiteen denne stortingsperioden. De andre to sakene var endringene i arbeidsmiljøloven og Prop. 85 L for 2016–2017, om særfordeler for flyktninger, som vi også behandler i dag.

Det er en enkel grunn til at jeg mener disse tre sakene er så viktige. De handler alle sammen om velferdssamfunnets bærekraft. Arbeidsmiljølovens endringer gjør det enklere for folk å kombinere jobb og fritid, og det blir greiere for virksomheter å ansette folk. Det gir folk som har slitt med å komme seg i arbeid, en fin mulighet til å vise hva de duger til.

Saken om særfordeler for flyktninger er også viktig, for den avgjør både om flyktningen skal bli dyttet inn i en evig tilværelse som særlig tilfelle og om legitimiteten i innvandringspolitikken, for det er faktisk ikke slik at folk flest synes det skal være forskjell på hvilke rettigheter man har.

Tilbake til arbeidsavklaringspengene og tilleggsstønader for arbeidsrettede tiltak: Kjernen i saken er i bunn og grunn hvordan vi skal kunne hjelpe unge som er på AAP tilbake til eller ut i arbeid. Overgang til arbeid og aktivitet gjennom en tettere og mer arbeidsrettet oppfølging skal styrkes. Vi ønsker å understreke at arbeidsavklaringspengene er en midlertidig ytelse som skal sikre inntekter ved avklaring og gjennomføring av arbeidsrettet aktivitet.

Jeg skal ikke gjenta for mange tall fra meldingen, men det er lett å bli skremt når man leser om hvor mange som er på AAP, hvor mange som ikke kommer tilbake til jobb, og hvor mange som går over til å bli uføre.

Alt i alt er meldingsdelen i stor grad en beskrivelse av hvor tungt det er. Da synes jeg at vi skal se forbi statistikken. Da skylder vi alle enkeltpersoner å se at de er mennesker, de er mennesker med forskjellige behov, forskjellige forutsetninger og forskjellig vei tilbake til jobb. I proposisjonen foreslås en rekke endringer. Når vi snakker om noe så stort som AAP, kan hver endring synes liten. Vi skal huske på at hver endring gir store utslag for folk. Det er derfor jeg har stor tro på at f.eks. endringer i mobilitetskravet skal hjelpe noen. Kanskje kan det føre til at de får seg jobb der de skal bo. Jeg har tro på at aktivitetsplikten kan hjelpe noen til å komme seg opp om morgenen – prøve hvor mye de klarer å jobbe. Kanskje kan det føre til at de finner seg en jobb tilpasset sine evner.

Jeg har også tro på at alle endringene vi gjør her i dag, hjelper enkeltmenneskene ut i jobb.

Jeg er glad for at vi får flertall for konstruktive og gode forbedringer av dagens ordninger. Dette er endringer for å få flere i jobb og for å sikre velferdsordningene i framtiden.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Arbeidsavklaringspenger, AAP, er en midlertidig ytelse som ikke skal vare lenger enn det som er nødvendig for å få mottakeren i eller tilbake til arbeid, eller få avklart om vilkårene for å få uføretrygd er oppfylt. Hovedbildet er at AAP-ordningen ikke har ført til kortere varighet for trygd enn det som var tilfellet tidligere da AAP var tre ytelser: rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Et hovedproblem synes å være at oppfølgingen av den enkelte ikke er god nok.

Kristelig Folkeparti støtter intensjonen om å presisere i formålsbestemmelsen at ordningen er en helserelatert ytelse, men mener at denne presiseringen gjør det nødvendig med et tilbud til dem som ikke defineres å ha krav på ytelsen. Kristelig Folkeparti mener også at det å fjerne mulighetene for at de som ikke har lang botid i Norge, kan motta arbeidsavklaringspenger, neppe vil bidra til at flere kommer i arbeid, men kanskje bidra til at flere holdes utenfor arbeidslivet. Regjeringa foreslår å lovfeste arbeids- og velferdsetatens praksis om å avgrense utenlandsopphold for mottakere av arbeidsavklaringspenger. Dette handler om å lovfeste gjeldende praksis. En lovfesting vil imidlertid kunne gjøre det vanskeligere for arbeids- og velferdsetaten å utvise skjønn i utbetaling av arbeidsavklaringspenger. Derfor er Kristelig Folkeparti kritisk til det forslaget.

Det kom en rekke innvendinger mot mobilitetskravet som er foreslått av regjeringa. Kristelig Folkeparti mener det bør være den enkeltes situasjon og helsetilstand som er avgjørende for om det er hensiktsmessig å kreve at mottakere av arbeidsavklaringspenger flytter. Hvis ikke kan muligheten for arbeid reduseres snarere enn å styrkes. Regjeringa foreslår å endre beregningsgrunnlaget for arbeidsavklaringspenger på en måte som betyr en innstramning for dem som har prøvd å stå i jobb i forkant av en sykdomsperiode gjennom å redusere arbeidsmengden. Kristelig Folkeparti er kritisk til dette.

Vi mener videre at en karensperiode på 52 uker vil kunne avskjære folk som har et reelt behov for arbeidsavklaringspenger, fordi de står utenfor arbeid med bakgrunn i et betydelig helseproblem.

Varigheten på ytelsen og omfanget av unntak er et særlig viktig punkt i denne saken. På den ene siden er det viktig at AAP-perioden ikke er så kort at dette fører til økt tilgang til og press på uføretrygden. Dersom maksimal varighet er nådd, og sykdommen som gir redusert arbeidsevne vedvarer, vil de fleste sannsynligvis få innvilget uføretrygd. Å ha så strenge varighetsbegrensninger at det gir flere uføretrygdede, vil ikke være tjenlig verken for den enkelte eller for samfunnet.

På den andre siden bør ordningen være midlertidig i større grad enn det som har vært tilfellet med dagens regler, med fire år som begrensning og liberale unntaksregler som gir ytterligere varighet. Sannsynligheten for overgang til arbeid øker vesentlig når den maksimale varigheten nærmer seg. Et strammere stønadsbeløp kan bidra til raskere oppfølging av den enkelte og igangsetting av aktivitet, som igjen kan gi raskere arbeid.

Den løsningen som Kristelig Folkeparti mener ivaretar begge hensyn best mulig, er alternativet som også fikk størst tilslutning under høringen – fra 19 høringsinstanser, herunder de fleste kommunene, Nav-kontorene, Spekter, Virke, YS og subsidiært fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Norges Handikapforbund. Denne løsningen innebærer en maksimal varighet på tre år. Unntak tidsbegrenses ikke, men det strammes inn på vilkårene for unntak.

Senterpartiet fremmer forslag om dette alternativet, og Kristelig Folkeparti kommer derfor til å stemme for Senterpartiets forslag.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Erfaringer viser at det er mange svakheter ved arbeidsavklaringspengeordningen, svakheter som går ut over dem som er innenfor ordningen. Det er veldig mange eksempler på mennesker som ikke får den bistanden de trenger, og at tida går og det stadig blir vanskeligere. Nav må gjøre en langt bedre jobb, for dess lengre tid en går på arbeidsavklaringspenger, dess vanskeligere er det å komme tilbake til arbeidslivet. Det er utgangspunktet for Senterpartiet.

Etter vårt syn må det være et mål for mottakere av arbeidsavklaringspenger at de får tett oppfølging, får konkret innhold i og plan for sin stønadsperiode og unngår ventetid som følge av at veilederne hos Nav har for mange å følge opp. Vi mener videre at det må være til beste for den enkelte å få avklart sin situasjon så raskt som mulig, samtidig som det tas hensyn til de helsemessige utfordringer den enkelte har, og at det gjøres individuelle vurderinger i hvert enkelt tilfelle.

Vi mener at en endring som innebærer at maksperioden for å motta arbeidsavklaringspenger blir redusert fra fire til tre år, forutsetter at Nav-kontorene får ressurser og myndighet til oppfølging av brukerne, og at det innvilges nødvendige unntak for dem som trenger det. Det er altså en klar sammenheng når vi gir tilslutning til å gå fra fire til tre år, at Nav-kontorene får de nødvendige ressurser for å foreta den individuelle vurderingen, og at vi får en helt annen effektivitet og mulighet for brukerne til å få et godt tilbud, noe de ikke har i dag.

Men Senterpartiet støtter ikke at det skal være en tidsbegrensning på unntak fra maksimal varighet, og mener videre at vilkårene for unntak må håndheves av Nav lokalt. Det innebærer at det er Nav lokalt som skal ha det siste ordet når det gjelder forlenging av stønadsperioden utover tre år, og at dette legges til grunn når ansvarlig enhet i Nav skal fatte vedtaket. Det er vår linje, som jeg har sagt i mange sammenhenger: Gi større myndighet og ansvar til førstelinjen i offentlig sektor – myndige fagpersoner som opptrer i tråd med ledelsens intensjon.

Senterpartiet viser videre til at det er lagt opp til at personer med helseproblemer som har behov for et lengre stønadsløp for å avklare arbeidsevne eller for å komme tilbake i arbeid, fortsatt skal få det. Vi mener det er helt avgjørende at veileder ved Nav lokalt har, som sagt, reell beslutningsmyndighet knyttet til varighet og unntak utover maksperioden. Vi legger til grunn at mottakerne av arbeidsavklaringspenger får beholde ytelsen fram til vedkommende er avklart mot arbeid eller andre ytelser. Vi mener derfor at unntak fra maksperioden ikke skal tidsbegrenses slik det er foreslått, fordi dette vil gjøre det vanskelig for dem som er i lange behandlings- eller tiltaksløp. Det vil videre være mulighet for lengre stønadsløp for dem som opplever betydelig ventetid når det gjelder medisinsk utredning, behandling eller plass i arbeidsrettede tiltak, eller som ikke har nådd sitt mål innenfor en viss tidsfrist, men som er i et hensiktsmessig løp mot arbeid.

Senterpartiet fremmer på denne bakgrunn sitt eget forslag, og jeg tar det opp. Jeg er svært glad for å få støtte fra Kristelig Folkeparti – Kristelig Folkeparti argumenterte glitrende for vårt standpunkt i saken – og fra alle de instansene som har gitt støtte til dette forslaget.

For øvrig støtter Senterpartiet ikke innføring av en karensperiode på 52 uker i forbindelse med en ny periode med arbeidsavklaringspenger, § 11-31. Vi viser til at det etter gjeldende rett skal gjøres en ny vurdering av vilkårene for en persons rett til arbeidsavklaringspenger, basert på nytt saksforhold, i tilfeller hvor stønadsperioden er utløpt. Vi mener at en karensperiode på 52 uker vil kunne avskjære folk som har et reelt behov for arbeidsavklaringspenger fordi de står utenfor arbeidslivet på grunn av et betydelig helseproblem. Vi mener at disse menneskene ikke vil få andre muligheter enn å søke om økonomisk sosialhjelp fra kommunen dersom vi ikke gjennomfører det som jeg nå har sagt.

Til slutt: Senterpartiet støtter forslag nr. 1, som er fremmet av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. I den forbindelse er Senterpartiet opptatt av at unge mottakere av arbeidsavklaringspenger må oppfylle aktivitetskrav dersom helsesituasjonen gjør det mulig. Der er vi faste og klare: Hvis helsa gjør at du kan arbeide, skal du også arbeide.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Marianne Øren (V) []: Det har over lengre tid vore klart at noko må gjerast med ordninga med arbeidsavklaringspengar. For mange går for lenge på arbeidsavklaringspengar, særleg gjeld det unge. Me har rett og slett ei moralsk plikt til å få avklart folk fortare. Det er krevjande for den enkelte å gå i uvisse, og det er dyrt for staten. Difor er me i Venstre svært glade for at regjeringa no har levert denne saka til Stortinget, der det vert føreslått ei rekkje større og mindre endringar i ordninga. Saksordføraren har på ein god måte gått gjennom desse, og frå Venstre si side sluttar me oss til det aller meste som er sagt, og til hovudtrekka i proposisjonen.

Den viktigaste endringa som vert gjort, er at hovudregelen med tanke på tida som går, vert endra frå fire til tre år. Det er etter Venstre sitt syn svært fornuftig, ja, det er faktisk såpass fornuftig at det er ei endring me har føreslått i våre alternative statsbudsjett dei to siste åra. I arbeidet med desse gjekk me til dei gamle proposisjonane frå då AFP-ordninga vart innført, og forsøkte å finne bakgrunnen for kvifor ein i si tid landa på ein fireårsregel. Men så vidt ein kunne sjå, var dette berre sett ut ifrå ei heilskapsvurdering i departementet. Det er ikkje ein god nok argumentasjon for at alt skal vere slik som det alltid har vore.

Ein tidsperiode på tre år bør vere tilstrekkeleg for dei aller fleste for å få gjort nødvendige avklaringar med tanke på utdanning, medisinsk oppfølging osv. For oss i Venstre er det viktig at dette tidskravet ikkje først og fremst er eit krav til den enkelte brukar, men først og fremst er eit krav til Nav sjølv. Me veit frå erfaring og forsking at avklaring av brukarar har ein tendens til å skje mot slutten av ein stønadsperiode – det er vel berre slik systemet har ein tendens til å fungere, dessverre – og at ein brukar ressursar på det som hastar mest. Det me gjer med dagens vedtak, er rett og slett å gje Nav klar beskjed om at framover skal avklaring skje fortare, av omsyn til brukaren.

Føremålet med denne endringa er å få avklart folk fortare, men ei sideeffekt er òg at det offentlege vil spare til dels betydelege ressursar. For alle som kjem i jobb etter tre år i staden for etter fire, styrkar me berekrafta i velferdsstaten betrakteleg. I samband med Venstre sitt alternative statsbudsjett rekna Finansdepartementet ut at ei slik endring anslagsvis ville føre til at ein sparar om lag 2,2 mrd. kr i året. Dette er midlar som vil kome godt med til f.eks. å styrkje helsetilbod, utdanningstilbod og anna oppfølging.

Framover må det vere ei hovudlinje – i denne ordninga som i andre – at me brukar dei store midlane på å støtte opp om arbeid og aktivitet, ikkje på passiviserande ytingar. Endringa i dag er eit godt bidrag til det.

Ikkje alle vil kunne verte avklarte på tre år. Nokre treng, av ulike grunnar, litt lengre tid. Difor støttar me opp om at det framleis skal vere ein unntaksregel med moglegheit for forlenging. Men me er einige med regjeringa i at det bør vere ein tidsfrist også her – ikkje som i dag, at unntaket er uavgrensa. To år synest å vere ein god balanse mellom dei ulike omsyna her, og Venstre vil støtte det.

Til sist vil eg seie at det er synd at me ikkje kunne få eit endå breiare fleirtal bak denne lovendringa enn me faktisk får. Det har vore anslag til positive taktar i Arbeidarpartiet den siste tida, og så vidt eg har registrert, føreslo programkomiteen deira å redusere normalperioden for heile AFP heilt ned til to år, ut ifrå dei same omsyna som gjer at me no justerer det ned til tre år. Men i Stortinget står altså Arbeidarpartiet fast på fire år. Eg trur at tida vil vise at den endringa me no gjer, er fornuftig, og eg håpar at dei andre partia vil kome etter, etter kvart.

Kirsti Bergstø (SV) []: Det er et tydelig skille i velferdspolitikken mellom høyresiden og venstresiden. Men vi samles likevel om en del felles visjoner for Nav, og vi har samlet oss om at det skal være én dør til velferd. Det er bra. Men det er problematisk at vi har en regjering som stadig vekk prøver å gjøre døra smalere eller smelle den igjen. For det er det som skjer når Nav-kontor sentraliseres og flyttes bort fra folk og fra lokalsamfunn. Det er det som skjer når inngangskrav til ytelser snevres inn på en måte som gjør at folk kan bli stående med dårlig helse i en vanskelig livssituasjon uten stønad. Det frykter vi kan skje i behandlingen av denne saken, for selv om vi alle er enige om at arbeidsavklaringspenger i seg selv ikke er bra for ungdom, så må det bedre systemer på plass før ordningen eventuelt snevres inn.

Jeg har snakket med unge mennesker som har vært på arbeidsavklaringspenger like lenge som denne regjeringen har sittet, uten å få oppfølging i det hele tatt. Derfor foreslår vi en aktivitetsreform for å sikre ungdom på arbeidsavklaringspenger som har restarbeidsevne, tilbud om arbeid, aktivitet, utdanning. Det er i tråd med hvordan vi tenker. SV har ved flere anledninger fremmet en ungdomsgaranti som skal gi alle mennesker under 26 år rett til arbeid, aktivitet, kompetanseheving. Det handler om at unge mennesker må få muligheter, og at tett og individuell oppfølging er noe som virker.

Regjeringen vil kutte i antall år med ytelser, men uten å sikre oppfølging av dem det gjelder, for da hadde man gjort det, og da hadde man gjort det med tydelige og sterke grep som holdt. Det virker som om flertallet har en forståelse av at ordningen er sånn at man må gå til maksgrensen for en ytelse, og sånn er det jo ikke. Om hjelp og oppfølging kom tidlig, kan det jo hende at flere fikk nødvendig avklaring tidligere, og at man dermed ikke trengte lange passive stønadsløp, men faktisk ble avklart for arbeid eller eventuelt uføretrygd mye før.

Jeg frykter at mange vil rammes av kutt i arbeidsavklaringspenger. Jeg frykter at alle de som har sammensatte komplekse lidelser, der det tar tid å utrede situasjonen, der det tar tid å avklare, i dag ikke får hjelp i tide, fordi det ikke foreligger sterke nok grep for å sikre den oppfølgingen som må til for et tidligere avklaringsløp.

SV er ikke uenig i alt som behandles i dag, og som sagt er det en del ting vi samles om. Vi vil likevel stemme imot alle endringene som er lagt fram, fordi det er mer vi er uenig i enn enig i, og det har liten hensikt å flikke på paragrafer når forutsetningen for forandringen er feil. Det gjelder også kravet i forhold til utenlandsopphold, og det er fordi vi frykter at det vil bli et veldig rigid regime der kun godkjente helsereiser vil bli akseptert som utenlandsreiser utover de ukene man har. Og det mener jeg vil bli for firkantet og for snevert. Grunnen til at jeg mistenker at det er sånn det vil bli håndhevet, er at det i en travel hverdag der man har flere folk å følge opp enn man har tid til, vil være lite rom for skjønnsmessige vurderinger. Derfor stemmer vi imot også det punktet.

Statsråd Anniken Hauglie []: I dag behandles forslag til endringer i folketrygdens regler om arbeidsavklaringspenger. Forslaget vil gjøre ordningen med arbeidsavklaringspenger mer arbeidsrettet. Lovendringene som foreslås, innebærer en smalere inngang til ordningen, det legges til rette for et strammere stønadsløp, og det vil øke arbeidsinsentivene. Vi har med andre ord hevet terskelen inn i ordningen. Vi reduserer perioden for hvor lenge man kan gå i ordningen, og vi sørger for tettere oppfølging av dem som er i ordningen.

Det samlede forslaget gir en god balanse, der de som får arbeidsavklaringspenger, skal få et mer aktivitets- og arbeidsrettet stønadsløp, og der det legges bedre til rette for en smidigere overgang fra arbeidsavklaringspenger til arbeid.

Regjeringens viktigste oppgave er å få flere i jobb. Det er bekymringsfullt at så mange får lange perioder utenfor arbeidslivet. Dette gir økt sannsynlighet for uføretrygd og varig ekskludering fra arbeidslivet. Vi vet også at risikoen for ikke å komme tilbake i arbeid øker med varigheten av fraværet.

Det er syv år siden arbeidsavklaringspenger ble innført og erstattet rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Et viktig formål med omleggingen var at samlet varighet skulle reduseres, og at overgangen til arbeid skulle øke. Ingen av delene har skjedd. Dette er grunnen til at regjeringen nå foreslår endringer i regelverket for arbeidsavklaringspenger.

Noen mottakere av arbeidsavklaringspenger trenger bistand fra Arbeids- og velferdsetaten i en kort periode før det er aktuelt å forsøke seg i arbeidslivet eller gå tilbake til arbeid. Andre mottakere vil ha behov for mer omfattende og langvarig bistand. Vi har sikker kunnskap som viser at bedre og mer effektive stønadsløp oppnås gjennom å sette i gang arbeidsrettet aktivitet tidligere, og ved å gjennomføre arbeidsrettet aktivitet og medisinsk behandling samtidig.

Nesten syv av ti nye mottakere av uføretrygd kommer fra arbeidsavklaringspenger. Dette viser viktigheten av å få til mer arbeidsrettede stønadsløp for mottakere av arbeidsavklaringspenger. Målet er flere stønadsløp som ender med en jobb framfor uføretrygd.

Det viktigste grepet som tas med lovendringene, er innstramninger i varigheten på perioden det er mulig å motta arbeidsavklaringspenger. Dette vil legge større press på både den enkelte mottaker og Arbeids- og velferdsetaten om å bruke stønadsperioden godt. Det er også godt dokumentert at overgangen til arbeid øker når den maksimale varigheten nærmer seg.

Analysen i meldingsdelen til lovproposisjonen synliggjør at utfordringene med ordningen med arbeidsavklaringspenger dels er knyttet til regelverket i ordningen, men også til innholdet i og kvaliteten på det arbeidsrettede tilbudet som gis av etaten.

Endringer i regelverket er første skritt på veien, og regjeringen er glad for at flertallet i komiteen støtter regjeringens forslag. For å oppnå økt overgang til arbeid og understøtte de positive effektene av en varighetsbegrensning, er det nødvendig med hyppigere oppfølging av mottakerne gjennom stønadsløpet. Ungdom er en prioritert gruppe i arbeidsmarkedspolitikken. Unge som kommer inn i ordningen med arbeidsavklaringspenger, vil bli særskilt prioritert i oppfølgingsarbeidet som følge av ungdomsinnsatsen vi innførte fra 2017, og der regjeringen i revidert nasjonalbudsjett har foreslått å forsterke innsatsen ytterligere. I statsbudsjettet for 2018 vil regjeringen komme tilbake til spørsmålet om oppfølging av mottakere av arbeidsavklaringspenger mer generelt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rigmor Aasrud (A) []: Tiden er egentlig ikke inne for å kjøre replikker på denne tiden av døgnet, men statsråden sa noe i sitt innlegg som faktisk trenger en oppklaring.

Mitt spørsmål er: Er overgangen til arbeid blitt større eller mindre etter at man innførte AAP-ordningen, sammenlignet med de tre tidligere ytelsene?

Statsråd Anniken Hauglie []: Overgangen er ikke bedret. En rekke rapporter viser at ordningen ikke er god nok. Den har vist at folk har blitt gående for lenge og fått for dårlig oppfølging, og at man ikke har fått oppfylt de intensjonene man hadde da man innførte ordningen, som var gode. Man skulle samle de tre ytelsene hvor det var usikkerhet for å komme tilbake i jobb, men det har vist seg ikke å virke.

Det er grunnen til at vi ønsker å stramme inn på inngangsvilkårene, sørge for tettere oppfølging av dem som kommer med i ordningen, og også redusere varigheten. Vi mener det vil øke avklaringen raskere, fortrinnsvis til arbeid, eventuelt til uføretrygd.

Rigmor Aasrud (A) []: På side 23 i proposisjonen står det:

«I en annen studie fra Kann, Yin og Kristoffersen finner de at sannsynligheten for overgang til arbeid økte når tidspunktet for den maksimale varigheten nærmer seg, og at dette gjaldt for de tre tidligere ordningene attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad, i tillegg til arbeidsavklaringspenger. For mottakere av arbeidsavklaringspenger økte overgangen til arbeid før den maksimale varigheten på fire år gikk ut for både de som kom fra sykepenger, og de som ikke hadde hatt sykepenger før de fikk innvilget arbeidsavklaringspenger.»

Hvordan stemmer dette med det statsråden svarte på mitt første spørsmål?

Statsråd Anniken Hauglie []: All erfaring fra ulike ytelser viser at overgangen til arbeid øker når man nærmer seg stønadsslutten, det skjer noe med dem som går på stønadene. Når det gjelder arbeidsavklaringspenger, ser vi at hele én av fem går ut over maksimal varighet og over på unntaksbestemmelsene. De går mer enn seks år på ytelsene. Det er grunnen til at vi ønsker å stramme inn. Vi ser at for mange ikke bare går ut maksimalperioden, men de går også ut over det som er maksimalperioden. Man blir gående altfor lenge på ytelser uten at man blir avklart for enten arbeid eller uføretrygd, noe som viser at ordningen ikke fungerer godt nok etter intensjonen.

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg blir bare mer forvirret over statsrådens svar, for videre i proposisjonen står det:

«For de som kom fra sykepenger, var det også en markant høyere sannsynlighet for overgang til arbeid både 12, 24 og 36 måneder etter at arbeidsavklaringspenger ble innvilget.»

Stemmer det som står i proposisjonen, eller er det det som statsråden nå svarer, som er det riktige? Det synes jeg er en ganske viktig forutsetning i denne saken.

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er ingen tvil om at det som står i proposisjonen stemmer. Mitt poeng er at det vi ser på de ulike ytelsene, er at når man nærmer seg slutten av stønadsperioden, skjer det veldig ofte noe. Som jeg sa i mitt innlegg: Sju av ti av dem som kommer over på uføretrygd, kommer rett fra arbeidsavklaringspengeordningen. Uansett ser vi at for mange kommer inn i ordningen, for mange går der for lenge, de får for dårlig oppfølging, og de får ikke det de trenger for å komme seg tilbake i jobb så raskt som mulig. Det er bakgrunnen for at vi ønsker både å heve terskelen for å komme inn, redusere tiden man kan være i ordningen, og også sørge for en tettere oppfølging av dem som er i ordningen.

Rigmor Aasrud (A) []: Det er grunn til å bore i dette, for det har ingenting med dem som kommer inn i ordningen å gjøre. Mitt spørsmål er: Er det riktig at de som går på arbeidsavklaringspenger nå, er lenger i ordningen enn dem som var i de gamle ordningene? Nå synes jeg statsråden har svart ganske mye forskjellig, og det er et ganske vesentlig poeng i kritikken som nå reises mot ordningen i denne salen. Har man gått lenger eller kortere?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er mulig at det begynner å bli sent på kvelden for replikkordveksling nå. Nei, de går ikke lenger på ordningen.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lise Christoffersen (A) []: Det er et påfallende likhetspunkt mellom denne saken og forrige sak. Høyre og Fremskrittspartiet har en kullsviertro på at veien til selvforsørging gjennom arbeid går via kutt i stønadene til dem som er utestengt fra arbeidsmarkedet – uansett årsak. Kullsviertro handler som kjent om «kølabrenner’n» som på spørsmål om hva han trodde på, svarte: «Hva kirken tror.» Neste spørsmål: «Hva tror da kirken?» Svar: «Hva jeg tror.»

Det blir litt for lettvint. Jeg utfordrer derfor Høyre og Fremskrittspartiet her og nå til å dokumentere hvorfor de mener at de som har lite, skal motiveres av mindre, mens de som har mye, skal motiveres av mer – jamfør de milliardene Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa hvert år bruker på skattekutt for de rikeste.

Arbeiderpartiet vil heller gå til årsaken til at folk ikke kommer i arbeid. Er det mismatch mellom det den enkelte har å tilby, og det arbeidslivet faktisk etterspør? Når helseproblemer gjør at man ikke kan stå i tidligere jobb, eller ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet, hva gjør vi da? Kutter vi i stønadene, eller bygger vi på med kvalifikasjoner og tid til å lykkes? Arbeiderpartiet går for å gi folk en sjanse. Høyre og Fremskrittspartiet går for det motsatte.

For personer på arbeidsavklaring snakker vi helse. Første inngangskriterium til arbeidsavklaringspenger er sykdom, skade eller lyte, men ikke bare det. Inngangskriterium nummer to er at sykdommen, skaden eller lytet faktisk gjør at man ikke kommer i jobb eller tilbake i jobb. Som for uføretrygd har vi ikke en medisinsk, men en ervervsmessig ordning. Den retten er samtidig avhengig av situasjonen på arbeidsmarkedet. I tider med høy ledighet, slik vi dessverre har under dagens regjering, og særlig for ungdom, blir vurderingen selvsagt en annen enn i tider der arbeidsmarkedet etterspør flere enn dem som er tilgjengelige.

Når vi har en Høyre–Fremskrittsparti-regjering som kaster penger etter rikfolk i stedet for å bruke pengene på å få folk i arbeid, stilles det selvfølgelig også større krav til dem som skal hjelpe folk inn i arbeid. Under Stortingets høring i denne saken kom det fram at mye av tida til arbeidsavklaring går med til å vente og vente og vente i helsekø, særlig for dem med MS og dem med diffuse diagnoser som psykiske lidelser og utmattelsessyndrom som ME, som helsevesenet dessverre ikke prioriterer veldig høyt.

Har vi et Nav med kompetanse, tid, tiltaksmuligheter og frihetsgrader nok til å gi den enkelte det han eller hun trenger? Myndige Nav-kontor er en av Høyres og Fremskrittspartiets såkalte fanesaker. Nå har vi den første konkrete saken etter at vi hadde Nav-meldinga, og her går Høyre og Fremskrittspartiet i motsatt retning: kutt i ytelser, detaljregulering av Navs handlingsrom. Det henger ikke på greip. Derfor får regjeringas kuttforslag ikke støtte fra oss.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Det er ikkje vanskeleg å innrømme at det er mykje med Nav og arbeidsavklaringspengar som ikkje fungerer godt nok. Reformene krev nye arbeidsmetodar, og det er mykje som tyder på at det ikkje har vore prioritert. Vi veit at mange i Nav har gode erfaringar med å jobbe slik Stortinget meiner at Nav skal jobbe, tett på bruker, tett på arbeidsliv, men utfordringa er at dette alltid skjer i forsøksform. Når prosjektperioden er over, er det tilbake til gamle uvanar.

Det viktigaste med eventuelle endringar i arbeidsavklaringspengar må vere å sikre betre og raskare oppfølging, spesielt for unge, og vi i Arbeidarpartiet er positive til endringar som kan ta oss nærmare dette målet. Men etter vår oppfatning er det ikkje først og fremst reglane som er problemet, men den faktiske oppfølginga. Dei endringane fleirtalet her går inn for, er derfor eit blindspor fordi fokuset er så einsidig.

I Arbeidarpartiet har vi lang tradisjon for å garantere ungdom tett og prioritert oppfølging i Arbeids- og velferdsetaten, ikkje minst gjennom ungdomsgarantiane. Det er eit kontinuerleg arbeid, vi må forsterke innsatsen for å få ungdom i jobb. Men kva gjer regjeringa? Jo, dei fjernar ungdomsgarantiane og erstattar dei med ei uforpliktande og ikkje-finansiert ordning som skal putte alle ned i den same kverna. Anten ein er ein 18-årig drop-out frå vidaregåande eller ein arbeidsledig ingeniør i slutten av 20-åra som har mista jobben i olja, skal ein få det same tilbodet for kanskje 300 kr per ungdom. Dette blir forsøkt framstilt av høgrepartia som ei styrking, men dei lurer ingen – det er kutt.

Vår politikk, vist gjennom våre alternative budsjett, er å prioritere ungdom tydelegare. Både oppfølginga, arbeidsmarknadstiltaka og arbeidsformidlinga må styrkjast. Då må vi ha dedikerte ungdomskontaktar som gjer det trygt og føreseieleg for ungdomane å møte eit omfattande Nav-system aleine, ungdomskontaktar som er forplikta og samtidig fleksible nok til å reagere og handle på det tidspunktet ungdomen tek kontakt. Vi veit at for mange unge kan ventetider på fleire veker vere nok til at dei mistar motivasjonen og fell tilbake i meir destruktive vanar, og det kan då gå lang tid før neste moglegheitsvindauge opnar seg.

Tettare oppfølging er nøkkelen. Det handlar om styring, prioritering og ressursar. Arbeidarpartiet satsar gjennom Nav Ung, aktivitetsreform og ungdomsgarantiane. Regjeringspartia kuttar og forsøker å framstille det, gjentekne gonger, som «kraftfulle tiltak». Det er ei historiefortelling så langt frå verkelegheita at ho knapt nok ville blitt godkjend av Asbjørnsen og Moe.

Stefan Heggelund (H) []: Med tanke på at nesten halvparten av Arbeiderpartiets landsmøte ønsket å gå lenger når det gjaldt reduksjon i AAP-tiden, enn det regjeringen har foreslått, er det kanskje litt pussig å høre på den moralske forargelsen Arbeiderpartiet har mot forslaget som nå blir vedtatt. Det er altså en moralsk forargelse Arbeiderpartiets representanter burde ha mot sin egen programkomité og store deler av sitt eget landsmøte.

Representanten Lise Christoffersen har et godt poeng når det gjelder ventetid bl.a. på psykiatri – jeg kan også nevne rus i den forbindelse. Denne regjeringen har redusert ventetiden for rus og psykiatri med 40 pst. Flere representanter snakker om hvor viktig det er med god oppfølging. Enig – derfor lovfester vi minimumskrav til oppfølging av ordningen. Det stemmer de rød-grønne partiene i mot i dag. Det er litt rart når man snakker så mye om viktigheten av oppfølging, at man stemmer imot den lovfestingen. Det gir overhodet ingen mening.

En annen ting som er overraskende, er denne iveren etter å snakke mot forskningen som finnes på området, mot forskningen som er gjort på arbeidsavklaringspengeordningen, som både forteller oss om ulike grupper som kunne fått bedre og raskere hjelp hvis de ikke hadde vært på arbeidsavklaringspenger, men hadde havnet på riktig sted i trygdesystemet, og forteller oss om hvordan folk blir raskere avklart når det nærmer seg fristen for stønaden. Dette ignorerer man fullstendig. Og så prøver man å få det til å virke som om dette er et innsparingsforslag eller et kuttforslag, når det ikke er det. Det handler om at flere skal få hjelp raskere enn i dag, og det handler om at flere skal være på riktig sted i trygdesystemet og få den oppfølgingen de trenger for å bli hjulpet inn i arbeidslivet så raskt som overhodet mulig.

Jeg er glad for at vi vedtar disse forslagene i dag. Alle regjeringens forslag får flertall. Det er på tide at vi rydder opp i det rotet de rød-grønne partiene skapte da de styrte Nav-skuta.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.

Forrige kapittel
Neste kapittel