Stortinget - Møte tirsdag den 25. april 2017

Dato: 25.04.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 258 S (2016–2017), jf. Dokument 8:48 S (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [16:35:54]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Rasmus Hansson om en strategisk omstilling og utfasing av norsk petroleumsproduksjon i perioden 2018–2040 for å redusere Norges økonomiske risiko og innfri klimamålene i Paris-avtalen (Innst. 258 S (2016–2017), jf. Dokument 8:48 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per Rune Henriksen (A) [] (ordfører for saken): Norsk oljepolitikk har siden starten bygget på at ressursene tilhører fellesskapet, at de skal danne grunnlag for norsk industri og næringsutvikling, at de skal utvinnes med høyeste sikkerhetsstandard, at virksomheten skal gi minst mulig skade på miljøet, og at det skal produseres med lave klimagassutslipp. Dette er en vellykket politikk som har ledet fram til det som nå er en realitet:

  • nærmere 200 000 arbeidsplasser over hele landet

  • nær 8 000 mrd. kr på bok til framtidige generasjoner

Vi produserer med lave utslipp, både til luften og til sjøen, og vi har et høyt sikkerhetsnivå på norsk olje- og gassproduksjon.

Det er bred enighet i Stortinget om at vi skal sikre fortsatt høy verdiskaping fra norsk sokkel. I Meld. St. 28 for 2010–2011 ble det pekt på fire strategier for å oppnå dette. Det var at

  • vi skal satse på økt utvinning fra felt som er i produksjon

  • vi skal sette funn i produksjon

  • vi skal fortsette letingen

  • vi skal åpne nye områder

Det er av stor betydning at vi har et bredt flertall og forutsigbarhet i denne politikken. Virksomheten krever enorme investeringer, og investorene må ha langsiktighet.

Forslagene som fremmes i representantforslaget, tar utgangspunkt i at det er god klimapolitikk å fase ut norsk oljeproduksjon, og at utfasing av olje- og gassproduksjonen vil være fornuftig økonomisk sett også. Stans i global oppvarming og utryddelse av fattigdom er vår tids største utfordringer. Dette er globale utfordringer som må løses gjennom globale tiltak og internasjonalt samarbeid. Fossil energibruk er driveren bak global oppvarming, men fossil energi vil i overskuelig framtid være en viktig del av den globale energimiksen. I tillegg vil olje og gass være en viktig bestanddel i industriprodukter.

Etter min mening må veien framover for å få ned klimagassutslippene handle om energieffektivisering, overgang fra fossil til fornybar energibruk og karbonfangst og -lagring. Forslagene som her fremmes, vil ikke fungere positivt. Utfasing av norsk oljeproduksjon vil ikke gi lavere produksjon eller lavere forbruk av olje på global basis. Det vet vi. Det er mer enn nok produksjonskapasitet globalt til å dekke opp bortfallet av produksjonen fra norsk olje. Husk på at da Libya gjennom borgerkrigen mistet all sin produksjonskapasitet, 1,6 millioner fat om dagen, som tilsvarer det som er norsk produksjon i dag, merket man ikke dette på verdensmarkedet. Man merket det ikke. Dette ble absorbert fort og kjapt av den produksjonskapasiteten som man hadde globalt. Antagelig ville de 1,6 millioner fatene bli produsert med høyere utslipp enn vi har på norsk sokkel.

Den økonomiske effekten av en politisk styrt utfasing vil jeg tro vil bli stor og dramatisk, fordi signaleffekten om vi skulle si at vi nå skal fase ut, vil føre til stort tap av arbeidsplasser, stort tap av teknologimiljøer, som umiddelbart vil trekke seg mot andre provinser for å drive utvikling av teknologi, og derigjennom også stort tap av inntekter for det norske samfunnet.

Selvpåført lidelse for å sone for menneskehetens synder er ikke noe nytt. Europa ble i middelalderen hjemsøkt av selvpiskere, såkalte flagellanter, som pisket seg selv for å sone for verdens synd. Dette førte ikke til at verden ble bedre den gangen, og det fungerer heller ikke i våre dager.

Torhild Aarbergsbotten (H) []: Det oppleves ganske spesielt å stå på Stortingets talerstol og diskutere forslag om nedleggelse av Norges største og viktigste næring. Derfor er jeg svært glad for at det fortsatt er bred politisk enighet om at petroleumsindustrien er en næring som vil være viktig for vår verdiskaping i lang tid framover. Næringen gir arbeidsplasser i hele landet og bidrar til næringsutvikling, teknologiutvikling og samfunnsutvikling som kommer hele landet til gode. Særlig i den nordlige landsdelen vår har olje- og gassnæringen bidratt til sterk vekst de siste årene. Selv for scenarioer som er i tråd med internasjonale klimamålsettinger, er norsk olje og gass viktige faktorer i uoverskuelig framtid.

I denne saken fremmes det forslag om å legge fram en ny petroleumsmelding i lys av klimautfordringene. Bærekraft er viktig og bør være et styrende prinsipp i utformingen av all politikk, men for at begrepet ikke skal misbrukes, er det viktig å ta inn over seg noen realiteter. Det er en hard realitet at bruken av fossil energi må reduseres om vi skal unngå at temperaturøkningene fortsetter. Samtidig vet vi at verdens befolkning vokser og trenger mer energi. Vi vet også at naturgass har lavere klimagassutslipp enn kull. Det er også utvilsomt at olje vil være etterspurt i mange år framover, og at en rekke andre land, som verken har fungerende demokratiske institusjoner eller strenge krav til helse, miljø og sikkerhet, står klare til å levere. Faktisk mener Det internasjonale energibyrået at verden vil bruke mer olje i 2040 enn i dag, og at etterspørselen etter naturgass vil øke med 50 pst. Det som blir avgjørende for hvor store klimagassutslippene blir i framtiden, er derfor hvilken fossil energi som forbrennes, og hvor den kommer fra. Spørsmålet vi må stille oss, er om vi ønsker at Norge skal være en stabil leverandør av energi verden trenger, eller om vi skal overlate til land som Russland og statene i Midtøsten å fylle tomrommet vi vil etterlate.

Forrige fredag var i så måte en milepæl, da Storbritannia hadde den første dagen siden 1882 da man ikke produserte kullkraft for å dekke energiforbruket. En kombinasjon av høy CO2-avgift og billig gass har redusert produksjonen av kullkraft i Storbritannia, noe som videre har ført til at mange kullkraftverk har blitt lagt ned. Britiske myndigheter har bestemt at landets siste kullkraftverk må stenge innen 2025 som del av landets klimaforpliktelser.

Skiftet fra kull til naturgass i europeisk strømproduksjon førte til et kutt i CO2-utslippene på 48 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2016. Hvilken signaleffekt ville det gitt om Stortinget hadde vedtatt forslaget om å utrede utfasing av norsk olje og gass i løpet av 20 år, når landene rundt oss legger norsk gass til grunn for å nå sine klimamål?

Klima- og energipolitikk handler for meg også om bistandspolitikk og solidaritet. Derfor undrer det meg veldig at partier som er sterke talsmenn for økt bistand, er de samme som vil trekke Norge ut fra å bidra til å redusere energigapet verden står overfor, samt redusere klimagassutslippene globalt.

Norge er verdensledende når det gjelder klimaeffektiv produksjon av olje og gass. En offensiv forskningsinnsats, sammen med verdens strengeste miljøkrav, har sørget for dette. Ingen andre steder i verden har olje- og gassindustrien så store incentiver til å gjøre produksjonen mest mulig miljøvennlig. Hver dag jobber norsk industri med dette. Denne politikken har gitt vesentlig lavere CO2-utslipp, mindre bruk av kjemikalier i produksjonen og kraftige reduksjoner i sjøutslipp. Det er jeg stolt av.

Norsk olje- og gassindustri skal være en del av løsningen på verdens energiutfordringer. Det er ikke noe regjeringen har funnet på, det er noe også FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået mener. Da kan vi ikke ta første skritt på veien mot å legge den ned, slik disse forslagene tar til orde for. Miljøpartiet De Grønnes politikk gjør ikke Norge renere, men utvilsomt fattigere og i mindre stand til å ha en offensiv klimapolitikk.

Rigmor Andersen Eide (KrF) []: Miljøpartiet De Grønne har levert et omfattende forslag som omhandler mange sider ved norsk petroleumspolitikk. Vi mener at det er krevende å behandle disse på en ansvarlig måte i et representantforslag. Det er hevet over enhver tvil at fossil energi er en av hovedårsakene til global oppvarming, og Norge må ta denne utfordringen på alvor. Samtidig er det viktig at endringene i rammevilkår for en næring som er så viktig for landet, og som sysselsetter så mange, må håndteres riktig. Forutsigbarhet har vært en av suksessfaktorene i petroleumspolitikken, og det er viktig at endringer er gjennomarbeidet før de trår i kraft. Dette mener Kristelig Folkeparti er et arbeid som må gjøres i forbindelse med en stortingsmelding.

Det begynner å bli noen år siden vi hadde en petroleumsmelding til behandling i Stortinget, og det har skjedd mye på denne tiden. Både oljeprisfallet og Paris-avtalen vil ha stor innvirkning på norsk oljepolitikk. Kristelig Folkeparti mener derfor det ikke er urimelig at det snart kommer en ny oljemelding som behandler disse spørsmålene. Kristelig Folkeparti kommer derfor til å støtte en ny petroleumsmelding.

Så vil jeg ta opp forslaget som Kristelig Folkeparti er en del av.

Presidenten: Representanten Rigmor Andersen Eide har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg skal bare knytte noen få kommentarer til forslaget og innstillingen. Komiteen kommer tilbake med en litt mer omfattende debatt om oppfølgingen av Paris-avtalen gjennom initiativdebatten midt i mai, og mye av debatten som omhandler det, synes Senterpartiet det er naturlig å ta i den forbindelse.

Det er et veldig bredt flertall som i dag avviser de forslagene som Miljøpartiet De Grønne har lagt fram, og som viser til det langvarige samspillet og rollefordelingen som har vært mellom staten og oljeselskapene i norsk petroleumspolitikk, og at det har tjent Norge godt på mange måter, når det gjelder både sysselsetting, arbeidsplasser, virksomhet rundt omkring i landet og ikke minst inntekter.

Det er klart at utfordringene knyttet til utslipp fra petroleumssektoren er viktige utfordringer. Men som det har vært sagt her tidligere, og som også blir sagt i innstillingen, vil det også innenfor scenarier som er i tråd med internasjonale klimamålsettinger, være rom for den petroleumsvirksomheten og de petroleumsressursene som Norge besitter.

Jeg synes, i likhet med representanten Aabergsbotten, at det er ganske viktig å peke på at når vi synes at andre land er veldig flinke til å kutte klimagassutslipp, når vi synes at Storbritannia er veldig flinke til å kutte klimagassutslipp, har det i første rekke så langt vært fordi de legger ned kullkraftverk og erstatter kull med bl.a. norsk naturgass. Så vi har bidratt til en betydelig reduksjon av utslippene i Storbritannia gjennom vår eksport av gass. Det synes jeg vi skal være glade for, for det er viktig når man ser på klimautslippene som en global størrelse, som ikke er begrenset til de enkelte landene.

Senterpartiet kommer på den bakgrunn – i likhet med resten av flertallet – ikke til å støtte noen av de forslagene som legges fram her i dag. Vi mener at diskusjonen om en global prising av CO2-utslipp er viktig og helt nødvendig, og det er sjølsagt all grunn til å mene at både det globale systemet for CO2-prising og klimakvotemarkedet vi har i dag, ikke fungerer godt nok, og at det må strammes til for å få en høyere kvotepris, slik at man først får tatt vekk den virksomheten som har de største utslippene. Jeg tror også at det å få et strammere kvotemarked og høyere CO2-pris vil være en linje som også den norske oljevirksomheten i stor grad kan stille seg bak.

Ola Elvestuen (V) []: Saksordfører Per Rune Henriksen sa at norsk petroleumspolitikk har vært vellykket, og det er jo helt riktig. Det har vært veldig vellykket de siste førti årene, når vi har bygget opp landets suverent største næring. Vi har også inntekter som er bortenfor det man kunne ha forventet, og vi har bygd opp en formue som er selve grunnlaget for den framtidige velferden vi skal ha, i Statens pensjonsfond utland.

Samtidig er det allikevel nå riktig og nødvendig å se på en helt ny situasjon. Paris-avtalen setter helt andre mål enn det vi har hatt tidligere. Det er en avtale som ikke venter på et ønske om en global CO2-pris, det er en avtale hvor hvert enkelt land må oppfylle sine forpliktelser, og det er et poeng i seg selv at man virkelig må strekke seg for å ligge foran. I Paris-avtalen er det ikke hvilke konsekvenser en har rundt det at vi skal nå et mål om å ha 2 pst. – ikke gå utover 2 graders oppvarming – som gjelder, men at vi skal strekke oss mot 1,5 grader. Da er det sånn at skal man strekke seg mot 1,5 grader, må etterspørselen etter og forbruket av olje i verden begynne å gå nedover. Så går det an å gjøre vurderinger av i hvor stor grad vi klarer å få til det før 2030 – når kommer det etter 2030? Men det er nødt til å gå nedover – med mindre en skal satse på at verden ikke skal nå verken 2-gradersmålet eller kunne strekke seg mot 1,5 grader – med de konsekvenser det gir både for oss og for resten av verden. Og nettopp på den bakgrunn, om det er dette det innebærer, og i hvor stor grad vi mener at dette er reelt å få til, mener jeg det er riktig at vi nå får en ny petroleumsmelding. Dette er de langsiktige perspektivene som vi må legge til grunn.

Den norske diskusjonen om oljepolitikk handler jo egentlig i stor grad om fire deler.

Det ene er at vi må ivareta sårbare områder, som vi også hadde diskusjon om i sted, som Lofoten, Vesterålen og Senja, Jan Mayen, Møre-feltene, Skagerak og de sårbare områdene utenfor Finnmarkskysten. Og så har vi behov for å få på plass en grense opp mot iskantsonen som følger de faglige rådene som gis. Det har vi ennå ikke. Dette er en kamp, som vi diskuterte også i sted, som også vil være viktig inn mot valget til høsten, og som vil ligge øverst for Venstre.

Det andre er at vi må ha ned utslippene så mye som mulig under produksjon. For Venstre er det nå viktig at vi må ta neste steg, nemlig at vi må legge til grunn at alle nye utbygginger enten har nullutslipp via elektrifisering, eller at man har avgasshåndtering sånn at man ikke har utslipp til luft.

Det tredje er at utbygging må lønne seg. Da mener vi at det er nødvendig at vi gjennomgår det skattesystemet og den petroleumspolitikken vi har, sånn at vi ikke tar unødvendig risiko på fellesskapets vegne i årene framover, nettopp på bakgrunn av at vi vet at forbruket kommer til å måtte gå ned, med de konsekvenser det også vil få for den internasjonale prissettingen. Her er det stor usikkerhet, men nettopp derfor er det viktig å gå inn i problematikken. Nå er ikke det et forslag i denne saken, men for Venstre er det viktig fortsatt å få på plass – på nytt, som vi hadde på slutten av 1990-tallet – et eget oljeskatteutvalg. Det er på tide at vi ser på det på nytt. Den gangen gjorde det at bl.a. leterefusjonsordningen kom på plass. Nå er det på tide å få en ny vurdering av den, om situasjonen er endret, om vi må endre også regelverk og støtteordninger som vi har på norsk sokkel.

Så er det jo det siste, som er at klimapolitikken og de målsettingene vi setter oss, som man setter seg internasjonalt, kommer til å bli en stadig viktigere del av norsk politikk, og som må trekkes inn. Hva innebærer det at vi skal strekke oss mot 1,5 grader – hva innebærer det for forventninger om lønnsomhet i den norske produksjonen? Og det andre er: Hvilke områder er det vi også skal la ligge i bero, nettopp fordi vi vet at store deler av ressursene kommer til å måtte ligge i bakken?

Jeg tar opp forslag nr. 2.

Presidenten: Representanten Ola Elvestuen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Rasmus Hansson (MDG) []: Når Miljøpartiet De Grønne fremmer forslag om å starte utredning og planlegging av en utfasing av norsk olje- og gassvirksomhet, er det ikke fordi vi er mindre klar over enn andre i salen den betydningen olje- og gassvirksomheten har hatt og har for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Men vi legger tydeligvis litt større vekt enn flertallet i salen på den betydningen norsk olje- og gassvirksomhet har for klimautviklingen i verden og sammenhengen mellom de konsekvensene og framtida for norsk olje- og gassvirksomhet som næring, og det er konsekvenser og en framtid som vi mener at vi bør begynne å interessere oss litt mer systematisk for.

I dag er det slik at Norge slipper ut omtrent 50 millioner tonn CO2 per år, mens norskprodusert olje og gass, som vi til dels lever av, slipper ut omtrent 500 millioner tonn CO2, som går opp i atmosfæren og øker klimaendringene. Så langt har norsk olje og gass bidratt med omtrent 16 milliarder tonn CO2 til atmosfæren og den globale oppvarmingen. Tømmer vi det som er igjen av olje- og gassressurser i Norge – dette tallet er fra før de nye tallene fra Oljedirektoratet kom – betyr det ytterligere minst 16 milliarder tonn CO2 til atmosfæren og til global oppvarming. Kostnadene ved at verden ikke klarer togradersmålet, eller 1,5-gradersmålet, som vi egentlig er enige om er det riktige, er det påfallende liten interesse for i Stortinget, sammenlignet med den store interessen vi har for de kortsiktige kostnadene det vil ha å sette spørsmålstegn ved videre norsk olje- og gassvirksomhet. Vi er fortsatt i en situasjon på Stortinget hvor den aller viktigste beslutningen for norsk klimapåvirkning er beslutningen om hvor mange nye felt vi skal åpne, og dermed potensielt hvor mye mer olje vi skal tilføre verden og atmosfæren. Den beslutningen tas totalt uten at vi har en klimadebatt i Norge og i Stortinget. Det er uholdbart.

Det er mange slags forventninger om hvor mye olje og gass verden kommer til å trenge i framtida, men man bør bite seg merke i den ferske rapporten fra Det internasjonale energibyrået og fornybarbyrået IRENA, som heter Perspectives for the energy transition, og som slår fast at bruken av fossil energi som helhet må reduseres til en tredjedel, og at oljemarkedet må reduseres til 45 pst. av dagens nivå innen 2050 dersom verdenssamfunnet skal klare togradersmålet. Enda mer kutt blir det selvfølgelig hvis vi skal klare det 1,5-gradersmålet som dette stortinget sier at de ønsker, altså et mye mindre oljemarked – i et investeringsperspektiv i en ikke særlig fjern framtid. Det bør man begynne å ta hensyn til.

Mens man snakker mye om internasjonale CO2-priser og internasjonale avtaler og det riktignok er slik at den norske oljeproduksjonen ikke går på noe avtalt politisk regnskap for Norge, har det internasjonale klimaarbeidet i økende grad gått bort fra helhetlige fellesavtaler og styres i stadig større grad av regionale og bilaterale avtaler og forpliktelser om nasjonale kutt. Så nødvendigheten av at Norge i økende grad tar ansvar for sin egen oljeproduksjon og konsekvensen av den, ligger helt opplagt i fortsettelsen av Paris-avtalen. Det er interessant når man ser det i sammenheng med regjeringens eget forslag til en klimalov, som vi skal diskutere senere, og som foreslår at Norge skal kutte mellom 80 og 95 pst. av klimagassutslippene våre innen 2050. Skal vi gjøre det samtidig som vi er en massiv oljeprodusent? Meget merkelig.

Vi er nå i en situasjon der Stortinget ikke har mye forståelse for forslaget fra Miljøpartiet De Grønne, men dette er et forslag som vi kommer til å komme tilbake til på Stortinget. Å starte utredning og planlegging av en avvikling av den norske olje- og gassvirksomheten er næringspolitisk ansvarlig, det er økonomisk fornuftig, og det er framfor alt å ta vårt nasjonale ansvar for vår påvirkning på jordas klima og våre barns framtid mer alvorlig enn det vi gjør nå, hvor vi hevder at vi skal være ledende innen klima, og produserer mer klimaendringer per hode enn de aller, aller fleste land i verden.

Presidenten: Skal representanten Hansson ta opp forslag? Her er en skikkelig smørbrødliste av forslag, så de bør jo tas opp.

Rasmus Hansson (MDG) []: Jeg tar opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne og de forslagene vi står sammen med Sosialistisk Venstreparti om.

Presidenten: Da har representanten tatt opp de forslagene han refererte til.

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) []: SV vil minne om at vi kan få næringsutvikling, teknologiutvikling og stor verdiskaping også ved en omstilling fra petroleumsproduksjon om vi velger å satse på andre naturgitte fortrinn som dette landet har, f.eks. en fantastisk natur som lokker folk ut på reisefot. Vi har fiskeriene, som er eventyrlige også i år. Ikke minst har vi en kunnskapstørst, arbeidsvillig og utviklingsorientert befolkning i dette landet, som virkelig bryr seg om framtiden. Derfor ønsker SV å gi sin tilslutning til representantforslaget fra Rasmus Hansson. Norge må vise at vi er på lag med framtiden ved å la være å bygge ut nye oljefelt. Vi må la være å åpne for nye konsesjonsrunder, for vi har tatt vår andel og vel så det.

Vi er mindre enn 7 promille av verdens innbyggere, men vi har sluppet ut mer enn 2 pst. av de globale utslippene. Vi vet at håpet om å nå togradersmålet er ute om vi ikke halverer produksjonen sammenlignet med i dag. Og om vi skal nå 1,5-gradersmålet, som vi faktisk trenger å gjøre, må produksjonen videre ned. Jo tidligere vi går løs på oppgaven med å omstille petroleumsbransjen, jo bedre rustet er vi for å lykkes med den nødvendige omstillingen som gjør at det blir levelig for kommende generasjoner på denne kloden.

Vi har i dag en for stor arbeidsstyrke, for mye kunnskap og for mye kapital bundet opp i petroleumsbransjen. Skal vi klare omstillingene, må vi handle nå. Derfor haster det.

Statsråd Terje Søviknes []: La meg først slå fast at det er bred politisk enighet i Norge både om norsk petroleumspolitikk og om norsk klimapolitikk, og det framkommer også gjennom behandlingen av dette representantforslaget.

Da vi utarbeidet Norges bidrag til Paris-avtalen, la vi til grunn at vi skal nå klimamålene, samtidig som vi har en sterk og konkurransedyktig petroleumsvirksomhet. Samtidig må vi ta inn over oss den utviklingen vi ser i verden. Vi trenger mer energi, både fordi befolkningen øker, og fordi vi ønsker å løfte flere folkegrupper ut av fattigdom og opp i levestandard. La meg bruke litt tid på den siste rapporten som representanten Rasmus Hansson fra MDG viste til, rapporten fra Det internasjonale energibyrået og fornybarorganisasjonen IRENA, som peker på hvordan man må innrette seg på energiområdet hvis man skal nå Paris-avtalens mål om maksimalt tograders oppvarming. Ja, det er riktig, det må satses mer på fornybart, men rapporten slår også fast at i 2050 – når man har kommet til det som defineres som lavutslippssamfunnet – skal man fortsatt ha i størrelsesorden 40 pst. fossile energikilder i verdens energimiks, altså på et tidspunkt der verdens befolkning har økt betydelig. Da blir spørsmålet: Skal vi som petroleumsnasjon la være å ta del i konkurransen om å produsere disse 40 prosentene med fossile energikilder – olje og gass? Vi vet at vi per i dag, takket være norsk forvaltning av petroleumssektoren med egen CO2-avgift, med forbud mot fakling osv., har et gjennomsnittlig lavere CO2-avtrykk enn olje- og gassproduksjonen i resten av verden. Da må vi i fortsettelsen kunne ta del i konkurransen om å levere de gass- og oljeressurser som verden trenger, også så langt fram som i 2050. Noe annet ville være å bare si nei og sette i fare den sysselsettingen vi har i dag i petroleumssektoren. Fortsatt har oppunder 200 000 sitt daglige virke i bransjen, og med deres familier har en stor andel av Norges befolkning sitt eksistensgrunnlag knyttet til olje- og gassvirksomheten.

Videre vil det sette i fare velferden vi omgir oss med i dag, den finansieringen vi har fått fra olje- og gassvirksomheten som har bidratt til at vi kan bygge ut et barnehagetilbud, et skoletilbud, et utdanningstilbud, et forskningstilbud, en helse- og omsorgstjeneste, et politi, et rettsvesen, et forsvar, en infrastruktur som denne nasjonen er særs stolt av, og som jeg regner med at også representantene fra Miljøpartiet De Grønne og fra SV er opptatt av å ivareta i fortsettelsen.

Det vil tilsvarende være å sette i fare den kompetansebasen som petroleumsvirksomheten har bidratt til at dette landet har bygd gjennom 50 år. Den kompetansebasen som i dag er knyttet til olje- og gassvirksomheten i Norge, er kanskje noe av det viktigste bidraget Norge kan gi også til å løse verdens framtidige utfordringer innenfor energi- og klimaområdet.

Jeg er glad for at et så å si samlet storting i dag avviser de i alt 14 forslagene som ligger i tilknytning til innstillingen om dette representantforslaget. Det viser at vi fortsatt har en bred enighet om norsk petroleumspolitikk, og det er viktig for den verdiskapningen vi har sett i norsk olje- og gassvirksomhet: 13 000 mrd. kr i løpet av de siste 50 år, vesentlig sysselsetting og vesentlig kompetanseoppbygging som tjener det norske samfunnet på mange, mange områder. Det sikrer at vi ivaretar denne velstanden, dette kompetansemiljøet og denne muligheten til å videreutvikle Norge i nye 50 år.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ola Elvestuen (V) []: Grunnen til at jeg tar ordet, er at statsråden peker i veldig stor grad bakover for å få fram hvor store inntekter vi har hatt fra petroleumsindustrien. Det er helt riktig, og det er selve grunnlaget for den velstanden – i hvert fall store deler av den – som vi har i dag. Men derfra å si at det har akkurat den samme verdien de neste 50 år, er noe jeg vil reise stor tvil om. Det er nettopp dette med i hvor stor grad kommer dette med Paris-avtalen? Vi må ned med utslippene. Vi skal ha negative utslipp på globalt hold mot midten av andre halvdel av dette århundret. Det må få følger for de inntektene og de prisene som man kan få av petroleumsvirksomheten.

Mitt spørsmål er: Når det er så mye som er i endring, hvordan kan statsråden mene at svaret på det er fortsatt stø kurs?

Statsråd Terje Søviknes []: Vår forvaltning av våre olje- og gassressurser har tjent Norge bra hittil. Forvaltningssystemet er bra, et av det beste i verden.

Å spå om framtiden er alltid usikkert, men vi kan være enige om å legge til grunn premisset om å redusere klimagassutslipp, og da er det ingen tvil om at man må få en innstramming i kvotesystemet som gjelder for denne delen av utslippene: kvotepliktig sektor fram mot 2030. Det vil antageligvis påvirke olje- og gassprisene, men samtidig må vi ta inn over oss det perspektivet som ofte har druknet i den norske debatten, at verden skal ha olje og gass i energimiksen også i 2050. Mitt poeng er at vi som petroleumsnasjon med høykompetente fagfolk og med et godt utgangspunkt skal være med i konkurransen om å levere disse ressursene i 2050. Det vil bidra til ytterligere sysselsetting og utvikling av en veldig kompetent bransje, og det vil bidra til å utvikle verdier for fellesskapet i de neste 50 år.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Laila Gustavsen (A) []: Det er bedre med 3 enn med 1!

Som en altovergripende utfordring bak alt vi gjør, ligger i dag klimatrusselen. Vi forbruker i dag tilsvarende 1,7 jordkloder per år, og det vet vi alle ikke kan fortsette. Men i stedet for å strupe rammebetingelsene for en av våre viktigste næringer må vi snu perspektivet og se hvilke nye teknologiske muligheter det gir for Norge. Kompetanse, forutsigbarhet og teknologiske gjennombrudd er nøkkelen.

Vi har vært igjennom en periode med lav oljepris. Oljeprisen svinger, sett i et historisk perspektiv. Men mange bedrifter har brukt den perioden til å lete etter nye muligheter og til å kutte kostnader. Oljeprisen er bare en av faktorene i hva som skjer. De teknologiske driverne er sterke. Det å se etter hva ny – eller, for den saks skyld, moden – teknologi kan ha av nye bruksmuligheter over tid, er viktig. Det skjer i alle sektorer, og klyngene har en veldig viktig rolle.

Jeg bor i Norges teknologihovedstad, Kongsberg, og jeg vil bruke anledningen til å hente et par lokale eksempler fra Kongsberg Gruppen. De tar styringssystemer innenfor offshoreteknologi over i vindkraft, de tar teknologi fra maritim sektor over i havbruksnæringen, og de tar forsvarsteknologi, for å nevne en annen bransje som MDG i hvert fall har litt problemer med, over i sivile produkter, bl.a. i form av fjernstyrte tårn på småflyplasser – alle eksempler på moden teknologi brukt på nye måter. I bunnen ligger stabile rammebetingelser og forutsigbarhet.

MDGs forslag vil avvikle olje- og gassindustrien vår. Det mener Arbeiderpartiet ikke er riktig. Min påstand er at norsk olje- og gassnæring er godt rustet til å være med på å levere energi til en verden som får stadig større behov, også innenfor et ambisiøst klimamål. Representanten Arnstad hadde noen gode eksempler på det tidligere.

Jeg er enig med MDG i at det finnes risiko i å være eksponert som eier og investor i olje- og gassnæringen, og at risikovurderinger er en del av vårt løpende eierskap. Men dette er ikke unikt for eierskapet innenfor olje- og gasselskaper. Det er en risiko i alle næringer og innen det meste av eierskap. Plutselig skjer det teknologiske gjennombrudd som innebærer kvantesprang. Det skjer i dag med lynets hastighet, sammenlignet med tidligere. Men med et slikt utgangspunkt som MDG har, burde vi ikke eksponere oss i noen bransjer.

Et verdiperspektiv: Jeg har alltid ment at vi skal overlate jordkloden til neste generasjon i bedre stand enn den var da vi tok over. Klimaavtalen i Paris og arbeidet som pågår, gir oss håp om at vi skal lykkes med å nå klimamål. Og det er ikke slik, tror jeg, at de som i dag jobber med å utvikle ny teknologi, er mindre opptatt av dette enn en alminnelig stortingsrepresentant. Det er mulig å forene ordene «olje», «gass» og «klima», og det er mulig å forene ordene «grønn» og «energi». Med verdens behov for energi, inklusive norsk olje og gass, framover, er det for dumt at vi ikke benytter oss av sjansen.

Rasmus Hansson (MDG) []: For det første vil jeg henlede oppmerksomheten på vårt forslag nr. 8, hvor det har sneket seg inn et «ikke» som ikke skulle være der. Vi vil derfor erstatte forslag nr. 8 med et forslag nr. 15, som er delt ut, og som lyder:

«Stortinget ber regjeringen vurdere en fradragsberettiget avgift» – altså ikke en «ikke-fradragsberettiget avgift» – «på all olje- og gassaktivitet som går til et eget feltavviklingsfond for å redusere statlige kostnader ved feltavvikling.»

Vi har en relativt solid enighet i salen og i landet vårt om at hele målet med klimapolitikken er at verden må ut av den fossile avhengigheten. Da er det grunnleggende oppsiktsvekkende at stortingsflertallets svar på Norges rolle i det er at vi skal fortsette å produsere fossil energi. Det er vår strategi – vår markedsstrategi og vår klimastrategi – i en verden som skal bli kvitt fossil energi, og hvor kravene til å kutte ut fossil energi ikke kommer til å avta. De kommer til å øke, og det er noe som tydeligvis ikke har sunket helt inn hos representantene.

Derfor er det ikke spørsmål om å kverke oljenæringens kompetanse, det er ikke spørsmål om å kutte inntektene som vi lever så godt av – det er spørsmål om vi skal ta den politiske og mentale omstillingsjobben på alvor, og begynne å sette inn ressursene på å skape de arbeidsplassene vi trenger som alternativ til olje- og gassvirksomheten, nå. Olje- og gassvirksomheten har, som alle vet, allerede mistet 30 000–40 000, eller enda flere, arbeidsplasser på grunn av oljemarkedet selv. Dette var vi totalt uforberedt på. Regjeringen hadde ingen mottiltak klare, men et godt norsk ikke-fossilt arbeidsliv har absorbert veldig mange av de folkene, og viser at vi har stor omstillingsevne når vi trenger den.

Men det er all grunn til å tro at oljevirksomheten kommer til å fortsette å miste arbeidsplasser, og det er all grunn til å forberede seg på konsekvensene av en mye lavere oljepris enn det vi håper å få. Det er god næringspolitikk å begynne å forberede seg, og det er oppsiktsvekkende dårlig næringspolitikk at Stortingets flertall sier tvert nei til å begynne å tenke over de mulige konsekvensene av langsiktig lav oljepris og ytterligere tap av arbeidsplasser i oljenæringen.

Det er rart at Stortinget ikke vil være med på en begynnende diskusjon om hva Norge skal gjøre i en framtidig verden som ikke vil ha olje og gass, og hvor vi har et marked rundt oss som allerede gir stadig større tegn på at det vil de ikke.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har da tatt opp forslag nr. 15, som skal erstatte forslag nr. 8.

Statsråd Terje Søviknes []: Jeg må få lov til å kommentere noe av det siste som ble sagt. I forslaget står det helt ettertrykkelig at å fase ut innen 2040 betyr å slutte med norsk petroleumsvirksomhet. Det betyr å sette i fare både arbeidsplasser, kompetanse og verdiskapning i denne bransjen som tjener fellesskapet.

Det må være lov å spørre i en debatt som denne om hvordan man vil erstatte det inntektstapet som fellesskapet vil lide av. Det var det jeg gjorde i mitt første innlegg. Det er nemlig slik at de arbeidsplassene vi her snakker om, ikke er som hvilke som helst andre arbeidsplasser når det kommer til verdiskapning. En arbeidsplass i olje- og gassbransjen genererer ca. 10 mill. kr i verdiskapning – ett årsverk. Når det gjelder det som ligger i representanten Rasmus Hanssons forslag om å fase inn 10 000 nye alternative arbeidsplasser: Det er ingen i dag som kan peke på noen næringer som kan ha tilsvarende verdiskapning som det man i dag har fra hvert årsverk i olje- og gassvirksomheten. Det høres ut som en «quick fix», men dessverre: Det finnes ingen «quick fix» for å erstatte det inntektsnivået vi i dag har fra norsk petroleumssektor.

Det har vært mitt poeng å synliggjøre at den kompetansen vi har bygd opp, legger grunnlaget for at vi kan ta nye teknologiske sprang og være med, være konkurransedyktige, både når det gjelder miljø og utslipp fra en petroleumssektor etter 2040, og med hensyn til å få ned kostnadene til utbygging og utvinning av norske petroleumsressurser etter 2040. Hvis vi skal si fra oss den muligheten gjennom et forslag som Miljøpartiet De Grønne, med støtte fra SV, fremmer her i denne salen i dag, vil det være en stor unnlatelsessynd overfor framtidige generasjoner, som også skal ha et grunnlag for sin velferd og sine muligheter til å utvikle det norske samfunnet videre.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Rasmus Hansson (MDG) []: Det som er en «quick fix», er å innbille seg selv at Norge skal opprettholde sin velferd og sine arbeidsplasser og løse sine framtidige problemer ved bare å fortsette med den deilige oljevirksomheten vår. Det som er en «quick fix», er å nekte å starte planleggingen av det vi alle vet vi må, nemlig å komme ut av oljenæringen på en ansvarlig måte, mens vi flytter ressursene våre over til å skape de nye grønne næringene. Det som er en «quick fix», er å forsøke å innbille oss selv at Norge bidrar til å løse verdens klimaproblem ved å produsere mest mulig olje lengst mulig. Dette er «quick fix», herr statsråd, fordi det ikke kommer til å fungere, og fordi det ikke er ansvarlig. Det er heldigvis en «quick fix» som jeg er overbevist om at vi kommer til å diskutere på en litt mer kritisk og ansvarlig måte enn det vi har oppnådd i denne debatten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Forrige kapittel
Neste kapittel