Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [13:10:56] (ordfører for sakene): Da jeg er uenig med regjeringen og flertallet i salen i denne sak, og heller har et ønske om å være en ombudsmann for egen befolkning i Finnmark, regner jeg med at partiene som støtter samtykke til inngåelse av avtale mellom Norge og Finland om fisket i Tanavassdraget, selv tar opp sine syn i saken.

Jeg vet ikke helt hvorfor eller når i prosessen det har gått så galt som det har gjort i forhandlingene om ny grenseavtale med Finland. Hvorvidt dette skyldes departemental arroganse eller mangel på politisk ledelse, blir jo til syvende og sist en gjetning, da man ikke har vært flue på veggen under forhandlingene. Men sett med mine øyne er det meste av oppdragelse, folkeskikk og respekt for befolkningen i Finnmark blitt liggende igjen i Oslo – noe som igjen har medført at altfor mange som blir direkte berørt av avtalen, i Finnmark og etter Tanavassdraget, er frustrerte, forbannet og føler seg fullstendig overkjørt i saken. Og når det er sagt: Det er absolutt ingen som ikke innser at det er et stort behov for å redusere fisketrykket i Tanavassdraget.

I sak etter sak på Stortinget opplever vi at statsråden vektlegger hensynet til lokal enighet, og at lokaldemokratiet skal bli hørt – nå sist i forbindelse med Østmarka, kommunal frihet i spørsmålet om snøscooterløyper eller planer om utvidelse av Anárjohka nasjonalpark, som ble stoppet grunnet sterk lokal motstand mot dette. Dette er meninger og prinsipper jeg stiller meg helt bak og deler.

Da blir det underlig at i avtalen med Finland om fisket i Tanavassdraget blir slike prinsipper overhodet ikke hensyntatt. Tvert imot velger statsråden og Klima- og miljødepartementet en linje og en holdning som nærmest er en konfrontasjon eller en krig overfor alle lokale for å tvinge saken og sin vilje gjennom.

Det kan her nevnes at absolutt samtlige involverte organisasjoner etter vassdraget, på begge sider av riksgrensen, er imot dette forslaget til avtale. Både det finske og det norske sametinget tar avstand fra avtalen. Alle kommunene på både norsk og finsk side etter vassdraget forkaster avtalen. Det demokratisk valgte TF, altså Tanavassdragets fiskeforvaltning, går imot avtalen. Fylkesmannen har vært imot avtalen, fylkestinget det samme, og til syvende og sist også en samlet Finnmarks-benk av stortingspolitikere i januar 2017.

Foruten dette har vi Lov om fiskeretten i Tanavassdraget av 20. juni 2014, hvor et enstemmig storting i § 6 tredje ledd vedtok følgende ordlyd:

«Utarbeidelsen av forskrifter og forhandlinger med Finland om fisket i lakseførende deler av Tanavassdraget skal skje i samråd med Tanavassdragets fiskeforvaltning og Sametinget.»

Så kan man jo begynne å lure på om dette er blitt fulgt opp. I mine øyne er det ikke blitt det. Dette er rett ut sagt en hån mot demokratiske prinsipper og et stygt overtramp overfor befolkningen etter vassdraget. Det virker nærmest som om noen har en holdning om at det er bedre å snakke til de involverte parter enn å snakke med dem, og det er beklagelig. Min frykt er at denne saken nok en gang vil bli en spisset konflikt i Finnmark – noe vi for øvrig har opplevd altfor mange ganger før. Skal vi utvikle Finnmark til det bedre, er nye uenigheter og konflikter ikke veien å gå.

Jeg frykter at manglende involvering av de lokale fort kan føre til internasjonale rettssaker basert på ILO-konvensjonen, urfolkstraktater og FN – noe som burde være helt unødvendig og lett å unngå.

Jeg tar opp forslag nr. 3 i innstillingen til sak nr. 6, på vegne av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og meg selv.

Jeg kommer tilbake på talerstolen flere ganger.

Terje Aasland (A) [13:16:25]: La meg aller først takke saksordføreren, som akkurat nå holdt et engasjerende innlegg om lokalbefolkningens behov for å bli sett. Men la meg starte med å si at Arbeiderpartiet støtter helt og fullt innstillingen slik den nå foreligger. Vi vil understreke at saksordføreren, ikke minst med sin kunnskap om dette området, har gjort en veldig god jobb. Det er bare synd at når vi kommer til stortingssalen og skal votere over dette, blir flertallet et annet.

Litt av realitetene i saken: Når bl.a. Arbeiderpartiet var med på å fremme Dokument 8:22 for 2016–2017 om å reforhandle eller si opp lakseavtalen, var det i utgangspunktet et samlet tverrpolitisk trykk bak representantforslaget. Så ventet vi med å behandle representantforslaget til vi fikk avtalen på bordet. Da avtalen kom på bordet, var det klart at det var massive reaksjoner mot avtalen. Utgangspunktet og uttrykket for det er at befolkningen totalt mangler tillit til myndighetenes forvaltning av viktige naturressurser i et lokalt område. Det er ikke første gang regjeringen sånn sett misoppfatter akkurat det, vi ser det nå med fiskeforvaltningen i Tanavassdraget, vi ser det om ulv, og vi kunne tatt fram flere sånne forhold. Men det er ganske vesentlig at vi har en forvaltning av viktige naturområder og viktige naturprinsipper som også er i samråd med og i overensstemmelse med det som befolkningen mener er riktig og rettferdig ut fra et forvaltningsprinsipp.

Nå er det ingen tvil om at det som er de lokale interessene, lokaldemokratiet i denne saken, står ribbet tilbake etter at avtalen er framforhandlet, for det er ingen som gir sin tilslutning til avtalen som er framforhandlet. Tvert om er det massiv motstand mot den, og en må lure på hvorfor det er blitt så galt som det faktisk er blitt. Det som er hevet over enhver tvil, tror jeg, er at flertallets innstilling er veldig tydelig på at her er de lokaldemokratiske prinsippene satt til side. På et eller annet tidspunkt har sameksistensen og dialogen opphørt, og en har fått på plass en avtale hvor den lokale forvaltningen ikke er fullt ut gjennomført i samråd med de lokale instansene – slik det skal gjøres – ikke minst Tanavassdragets fiskeforvaltning og Sametinget.

Det er sånn at flertallet i komiteen nå veldig tydelig ber om at en gjenopptar forhandlingene. Det er et ganske vesentlig prinsipp for komitéflertallet, og det er synd hvis komiteens innstilling ikke blir vedtatt her i dag, for avtalen setter til side ikke bare et ønske om en lokalforvaltning, men et prinsipp og en lovhjemmel om lokal forvaltning. Det er veldig tydelig sånn at Tanaloven legger til rette for at en skal ha en lokalforvaltning i dette vassdraget.

Jeg har lyst til å vise til mindretallets merknader. Der skriver Høyre og Fremskrittspartiet – eller i hvert fall deler av Fremskrittspartiet – Kristelig Folkeparti og Venstre:

«Disse medlemmer viser til at en ny avtale er basert på grundige avveininger mellom norske og finske interesser.»

Det er da jeg stiller meg spørsmålet: Hvilke grundige avveininger? Er det foretatt avveininger opp mot Tanaloven og lovens formål, som er

«å sikre de særskilte rettigheter lokalbefolkningen har til fiske i Tanavassdraget på grunnlag av lov, alders tids bruk og lokal sedvane»?

Er de interessene avveid i den avtalen? – Overhodet ikke.

Så til forslaget de fremmer:

«Stortinget ber regjeringen i oppfølgingen av den nye avtalen om forvaltning av fisket i Tanavassdraget i størst mulig grad involvere lokale rettighetshavere og samer som urfolk.»

Hvor er Tanaloven i denne sammenhengen? Hvor er nettopp det saksordføreren refererte til i § 6 tredje ledd, hvor det står klinkende klart:

«Utarbeidelsen av forskrifter og forhandlinger med Finland om fisket i lakseførende deler av Tanavassdraget skal skje i samråd med Tanavassdragets fiskeforvaltning og Sametinget.»

Er dette fulgt opp?

Flertallet i komiteen mener at den lokale forvaltningen ikke er fulgt opp, at det er grunnlag for å gjenoppta forhandlingene og nettopp gjeninnføre prinsippene som ligger i Tanaloven, og følge det utgangspunktet som ligger der, hvor lokale interesser og lokaldemokratiet skal følges i fiskeforvaltningen knyttet til Tanavassdraget.

Eirik Milde (H) [13:21:38]: Jeg vil takke saksordføreren for en god og grundig behandling av denne saken, selv om kanskje enkelte posisjoner endte en smule overraskende.

Mye av fakta i saken er det liten uenighet om. Nåværende avtale stammer fra 1990, men Finland og Norge har forvaltet denne fantastiske laksestammen sammen siden 1873, gjennom bilaterale avtaler. I enkelte år har Tana stått for over 20 pst. av all elvefangst i Europa og 50 pst. av fangsten i Norge. Vassdraget er blant de siste store laksevassdragene som fortsatt er relativt upåvirket av annen menneskelig aktivitet enn fiske. Derfor er Tanavassdraget viktig både internasjonalt, for Norge og ikke minst for lokalsamfunnet.

På grunn av omfattende fiskepress og fisketurisme, ikke minst på finsk side, har laksestammene i Tanavassdraget blitt utsatt for stor påvirkning, og behovet for en ny avtale presset seg fram. Arbeidet med denne avtalen ble initiert av den forrige regjeringen, og det var Norge og den forrige regjeringen som var initiativtaker til avtalen.

En samlet komité er altså enig i følgende: Den nåværende avtalen har ført til et for stort fiskepress i Tanavassdraget. Det er viktig å få på plass en ny avtale fordi mange laksestammer er sterkt truet eller kan ha gått tapt. Det uttrykkes forståelse for at en grenseavtale med Finland ikke er noen enkel sak å få på plass, og at det har vært krevende forhandlinger, som har foregått i over fem år. Selv med den reduksjonen i fiskepresset som avtalen legger opp til, på ca. en tredjedel, vil det kanskje ta 15 år før de svakeste laksebestandene er gjenoppbygget til forsvarlig nivå.

Så hva ligger da i forslaget til ny avtale? 33 000 fiskedøgnkort som selges i Finland, og 3 000 som selges i Norge, endres til 11 000 i hvert land. Finland går med andre ord fra 33 000 fiskedøgnkort til 11 000, en reduksjon ned til en tredjedel av dagens nivå, mens Norge kan øke fra 3 000 til 11 000. Fra dagens situasjon, der ca. 50 pst. av fangsten tilfaller hvert av landene, vil Norge etter ny avtale få to tredjedeler og Finland en tredjedel. Dette skjer gjennom en vesentlig reduksjon av antall fiskekort for turistfiske og en inndeling av grenseelvstrekningen i fiskesoner, slik at fiskerne fordeles bedre over hele vassdraget. Og det legges i avtalen opp til årlige evalueringer av effektene av fiskereglene.

Det er derfor med litt undring jeg registrerer at det er flertall i komiteen for å reforhandle denne avtalen. Det argumenteres, som vi har hørt, i første rekke for prosess, men også med at avtalen ikke er god nok for Norge og de lokale fiskeinteressene.

Det har vært mange og lange forhandlinger som har ført fram til saken vi behandler i dag. Denne avtalen er inngått mellom to land. De som i dag stemmer imot denne avtalen, bør kanskje stille seg noen enkle spørsmål: Vil en reforhandlet avtale føre til at Finland gir mer av laksen til Norge, og dermed mindre til seg selv? Vil interessegrupper på finsk side, som føler at de har gitt for store innrømmelser i det foreliggende avtaleutkastet, være villige til ytterligere innrømmelser? Vil en oppsigelse av dagens avtale, som da medfører at hvert land tar eget ansvar for eget fiske, føre til et mindre fiskepress enn i dag?

Selv om det alltid vil være uenighet mellom ulike interesser på hver side av grensen, tror jeg faktisk at laksens framtid er best ivaretatt gjennom at Stortinget, på samme måte som den finske riksdagen nylig gjorde, godkjenner avtalen.

Når det gjelder innspill vi har fått i prosessen, både skriftlig og gjennom høringen, har departementet grundig redegjort for sitt syn i saken gjennom flere brev, og komiteen har også hatt tilgang til forhandlingsprotokollene. Her er det to forskjellige syn på om den har vært god nok.

Når det gjelder rollen til Tanavassdragets fiskeforvaltning, TF, i den framtidige forvaltningen, er jeg enig i at lokal forvaltning ofte er det beste. Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og et medlem fra Fremskrittspartiet har derfor et forslag der vi ber om at man i størst mulig grad involverer lokale rettighetshavere. De samme foreslår også at Stortinget samtykker i inngåelse av avtalen mellom Norge og Finland om fisket i Tanavassdraget.

Jeg tar opp de forslagene som Høyre er en del av.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [13:26:52]: Jeg skal være den første til å innrømme at denne saken ikke har vært enkel, og det har ikke vært lett å lande et standpunkt. Det har vært mye tvil før vi har landet på å støtte avtalen.

Avtalen har møtt mye motstand lokalt – ja, jeg er enig med saksordføreren og vil si massiv motstand. Dette kan vi ikke se bort fra. Samtidig har vi en unik lakseelv der en i dag opplever for stor beskatning av laksebestanden i vassdraget. På lengre sikt kan vi risikere å ødelegge denne fantastiske elva hvis vi ikke får kontroll på overfisket og gir laksestammene tid til å bygge seg opp igjen.

I forhandlinger mellom to land må det gjøres kompromisser. Vi har ulike lovverk og tradisjoner, og det gjør at én side ikke kan få fullt gjennomslag for alt de ønsker. I denne saken har finske hytteeiere vært det store stridstemaet. Selv om Finland har akseptert en betydelig reduksjon i antall fiskekort, er dette fortsatt et vanskelig spørsmål på norsk side.

Det har vært vanskelige forhandlinger mellom to stater med veldig ulikt utgangspunkt, og en objektiv vurdering, sett i lys av dette, må derfor være at avtalen ikke er helt urimelig, selv om det er betydelig misnøye på begge sider. Det er derfor vanskelig i dag å se at nye forhandlinger ville gitt et bedre resultat. Imidlertid framstår det som sannsynlig at nye forhandlinger ville kunne gitt flere år med mangelfull forvaltning. Dette er tungtveiende når vi har avtalen oppe til votering i dag.

Som sagt har dette vært en vanskelig sak for mange, og det har trolig aldri i nyere tid vært en framforhandlet avtale som har vært nærmere å bli forkastet av Stortinget. Hensynet til urfolks rettigheter har vært en medvirkende årsak til dette. For oss i Kristelig Folkeparti har dette vært et spørsmål som har veid tungt, og som har gjort at vi har måttet gå mange runder i denne saken. Når vi likevel faller ned på å støtte avtalen, er det fordi ytterligere overfiske og medfølgende svakere laksestammer ikke er til fordel for noen. Det vil gi lengre gjenoppbyggingstid og større kutt senere. Vi må derfor gjøre det vi kan for å få beskatningen under kontroll. Derfor kommer vi til å støtte avtalen. Så får vi håpe at dette er starten på bedre forvaltning av Tanaelva, som vil gi et rikt fiske for alle parter i overskuelig framtid.

Marit Arnstad (Sp) [13:30:12]: Jeg kan i svært mye slutte meg til de merknadene som kom fra saksordførerens side. Jeg tror at alle partier i Stortinget er enige om en del av fakta i denne saken, og at det er behov for å få ned fiskepresset i Tanaelva.

Men jeg må si det er veldig godt gjort å ha gjennomført en prosess så fullstendig uten legitimitet lokalt som det en har gjort i denne saken – en regjering som i ulike sammenhenger sier de vil vektlegge lokale hensyn, som vil delegere mer ned til lokalbeslutninger, som sier, helt riktig, etter min mening, i verneprosesser at her må en basere seg på lokal enighet før en eventuelt gjør noe. Så galt har de altså klart å få det til i denne saken at alle lokale instanser er imot. Hva er det de har tenkt på?

Hvis en ser på de uttalelsene som Tana kommune har kommet med, er det ikke småtteri av innvendinger de har. De føler at demokratiske spilleregler ikke har blitt overholdt i denne saken. De frykter rettslige etterspill. De viser også til at fylkesmannen i Finnmark har uttalt seg kritisk til en del av den måten dette har blitt gjennomført på. De føler at representantene fra Tanavassdragets fiskeforvaltning har blitt satt helt på sidelinjen, til fordel for rent nasjonale interesser – og for så vidt også til fordel for miljøforvaltningen generelt. Og de er ikke i tvil – de mener at Stortinget bør fraråde at den nye avtalen godkjennes, og at den må reforhandles.

Jeg har også lyst til å nevne Venstres representant i fylkestinget, som også er nokså klar og tydelig i dette spørsmålet når hun sier at det er skuffende at en ikke har vært villig til å lytte til lokale interesser, og at hun har vanskelig for å forstå at det skal være slikt hastverk at en ikke kan jobbe seg fram til et bredt flertall, som også inkluderer de lokale synene og hensynene til lokalbefolkningen.

Det er ikke slik at de lokale aktørene ikke er villig til å være med på en avtale. Mange av dem sier at de fullt ut er villig til å være med på løsninger for å kunne redusere fiskepresset og ivareta laksen. Men det de sier, er også ganske elementært, nemlig: De vil bare være med på en løsning med solid lokal forankring og legitimitet hos lokalbefolkningen og rettighetshavere. Det burde vært et minstekrav også fra regjeringens side.

Derfor kommer Senterpartiet ikke til å gå inn for at denne avtalen skal godtas i dag, slik den foreligger. Vi mener at forhandlingene bør gjenopptas, og at en må ivareta hensynene til lokalbefolkningen – og særlig lokale rettigheter etter Tanaloven. Jeg må si at hvis dette gjennomføres, tror jeg det vil få rettslige etterspill, og en får en vedvarende mistillit og konflikt mellom lokalmiljø, lokalbefolkning og regjering. Jeg skjønner ikke at noen regjering ønsker å utsette seg sjøl for en slik utvikling framover.

Ola Elvestuen (V) [13:33:57] (komiteens leder): Tanavassdraget er et helt unikt vassdrag og det viktigste vassdraget for atlantisk laks i verden. Det ble nevnt her tidligere at her tas 20 pst. av laksen i Europa og 50 pst. av laksen i Norge, og det er 30 ulike bestander, mange av dem til dels veldig svake. Det er ingen tvil om at det er et for høyt fisketrykk, og det er behov for å ha en avtale med Finland som reduserer dette fisketrykket. Økningen i det fisket som har vært gjennom mange år, har i første rekke vært i fritidsfisket for tilreisende, særlig på finsk side, hvor salget av døgnfiskekortene nå er oppe i 33 000 i året. På norsk side er det som kjent bare 3 000.

I avtalen er det anslått at med de endringene som er der, blir fisketrykket redusert med ca. 30 pst. Det har vært viktig – og det er viktig – å få satt en begrensning på fritidsfisket i Tanavassdraget. Nå går det ned fra 36 000 til 22 000 døgnfiskekort, fordelt på finsk og norsk side. Det er også begrensninger i det tradisjonelle fisket med garn og stengsel. Derfor er det også anslått at reduksjonen er ned mot 30 pst., for garn sågar ned mot 40 pst. Det er ikke tvil om at dette er en stor begrensning i det tradisjonelle fisket i en elv som har veldig stor betydning lokalt og også for det samiske, for samer som urfolk.

Men formålet er at man her skal få opp igjen fisket gjennom at vi klarer å ivareta alle de 30 ulike bestandene, og at vi gjennom en 15-årsperiode får muligheten til å bygge bestandene opp igjen og også muligheten til å utvide fisket. Det er tross alt slik at det er sunne bestander som er grunnlaget for et framtidig fiske.

Så tror jeg ingen ønsker at det skal være som en del av avtalen at finske hytteeiere skal få egne fiskerettigheter. Er dette som en del av de 11 000 på finsk side, opp mot 3 700 dager? Halvparten av disse kan også være med på fiske fra båt, med noe utvidede rettigheter. De kan fortsatt – det kunne de også før – ro over grensen, men da uten å måtte gi en økonomisk kompensasjon til Norge, med noe utvidet fisketid i løpet av døgnet og noe utvidet også med en tidligere oppstart.

Spørsmålet blir om disse endringene, som ingen ønsker, er alvorlige nok til at man skal gå imot hele avtalen. Fra Venstres side mener vi at avtalen og formålet med den er viktigere enn at man skal gå imot.

Det samme er vurderingen av det rent formelle. Det er ingen tvil om at Tanavassdragets fiskeforvaltning og Sametinget har vært involvert i forhandlingene. Det er gjennomført sju forhandlingsmøter, det er gjennomført mer enn 40 møter, der striden jo har vært hva som har skjedd de siste seks–sju månedene, særlig omkring et møte som har vært på Svanhovd. Og vi har etterspurt om Tanaloven § 6 etterfulgt, om konsultasjonsordningen er etterfulgt, og statsråden har besvart bekreftende på det både 3. mars og 17. mars. Spørsmålet blir om det som kan være berettiget kritikk, igjen er alvorlig nok til å gå imot hele avtalen, for det å gå imot hele avtalen har også en konsekvens. Da fortsetter det for store fisketrykket, da fortsetter nettopp det fritidsfisket som man ønsker å begrense, i samme omfang, uten begrensninger, slik det er i dag. Og det er ingenting som skulle tilsi at det vil være enklere i framtiden å gå videre med nye forhandlinger, og at de interessegruppene som er der, skulle frafalle sine krav i framtidige forhandlinger.

Det som er viktig, er at vi nå kan få en avtale. Så må den følges opp med at en må styrke den lokale forvaltningen som er helt avgjørende for å bygge opp igjen den tillit som i dag er blitt borte.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [13:39:16]: Jeg har aldri stått i en elv og fisket laks. Jeg har aldri kjent på kombinasjonen av ro og sitrende spenning når man opplever det å være ett med naturen og samtidig overmannes av den barnlige yrheten når man kjenner at laksen biter.

Mine tippoldeforeldre drev i sin tid et hotell ved Vosso, en populær elv for lakselorder for over 100 år siden. Min oldefar fikk utdannelsen sin finansiert av turismen til elven, og min bestefar kunne vende tilbake og fiske. Med trusselen fra oppdrettsnæringen sank bestanden mot 1980-tallet, men den er heldigvis på vei oppover igjen, og jeg håper at jeg en dag skal få muligheten til å kjenne på naturopplevelsen det er å fiske laks.

Hvorfor sier jeg dette? Jo, fordi langsiktig forvaltning av laksen handler om både økonomi og miljø, men også om kultur, historie og identitet. Det gjelder også forvaltningen av Tana-laksen.

Komiteen er enig i at det av hensyn til laksen er nødvendig å innføre et strengere regime for laksen i Tanaelven enn det som gjelder mellom Finland og Norge i dag. Jeg vil bare si at om en avtale ikke skulle bli vedtatt, er det nødvendig – primært i fellesskap med Finland, alternativt bare i Norge – å redusere antall fiskekort som selges. For selv om mange av de 30 laksestammene som finnes i elven, ikke virker å være overbeskattet, er det mange som er det. Derfor er det nødvendig å regulere fisket ned.

Komiteen er også enig i at det var riktig av den rød-grønne regjeringen å ta initiativ til en reforhandling av lakseavtalen med Finland, men der stopper enigheten. I SV er vi uenig med regjeringen i avtalen som er framkommet. Vi mener at lokale rettighetshavere på norsk side må ta et uforholdsmessig stort kutt i sine fiskerettigheter. Vi mener det er galt at finske hytteeiere kommer inn som rettighetshavere i avtalen. De fikk gjerne gjøre det etter finsk lov, men ikke i traktaten. Vi mener det er galt at tradisjonell kunnskap gis for liten plass i forvaltningen, og vi mener det er galt at Tanavassdragets fiskeforvaltning, den lokale medbestemmelsesarenaen, får en altfor liten rolle i forvaltningen av laksen.

Det er likevel den prosessuelle kritikken av avtalen og prosessen som har vært, og kritikken av regjeringen som framstår som det mest alvorlige. For når Tanavassdragets fiskeforvaltning beskylder regjeringens forhandlere for å ha utelatt dem fra forhandlingene fra november 2015, er det alvorlig. Når stemmeberettigede i Tanavassdragets fiskeforvaltning beskylder regjeringen for aktivt å ha endret regelverket for å unngå en annen representasjon i Tanavassdragets fiskeforvaltning underveis i forhandlingsprosessen, en representasjon som virker å ha et annet syn enn det departementet ønsker seg, er det også alvorlig.

Og når sametingene både i Norge og i Finland ikke bare går imot den framforhandlede avtalen, men mener at manglende involvering av samiske interesser underveis i forhandlingsprosessen strider mot de urfolksrettighetene vi har akseptert etter internasjonale konvensjoner, virker denne saken vesentlig mer alvorlig enn jeg er villig til å sette godkjentstempel på fra min og SVs side i dag.

I spørsmålet om avgjørelse av traktater er det sånn at når en ikke sitter ved forhandlingsbordet eller i regjeringen, er valgmuligheten redusert til å si ja eller nei. I dag sier SV nei, og vi spår og vi forventer at regjeringens håndtering av forhandlingsprosessen vil bli gjenstand for behandling i Stortingets kontrollkomité i tiden framover.

Rasmus Hansson (MDG) [13:43:09]: Laksebestandene i Tanavassdraget må bevares. Det er veldig viktig for eksistensen av den atlantiske laksearten, det er veldig viktig for samisk kultur, det er veldig viktig for lokal kultur og interesser, og det er veldig viktig for reiselivsnæringen. Derfor må forvaltningen av den lakseelva inn under et bedre regime enn i dag, både fordi beskatningen er for stor og fordi man har den tilleggsbelastningen som truer all norsk naturforvaltning, nemlig klimaendringene som skjer i havet og på land.

Miljøpartiet De Grønne erkjenner at dette er en komplisert sak og et stort dilemma. Det er gjort et stort arbeid som vi ikke har noe problem med å gi regjeringen honnør for, for å få på plass en avtale i en veldig kompleks sak med store interessemotsetninger. Vi tar til etterretning at regjeringen mener at både samiske og lokale interesser til en viss grad har vært representert, men vi står i en situasjon hvor den avtalen som er framforhandlet, ikke har den legitimiteten den må ha. En slik avtale om en så viktig ressurs må ha lokal legitimitet – den må ha legitimitet i lokalbefolkningen, og den må ha legitimitet i det samiske miljøet og i den samiske kulturen. Det har den ikke, og da er svaret gitt: Dette må vi gjøre om igjen.

Så har vi et problem til, og det er at selv med den betydelige forbedringen i forvaltningsregimet, som gir en klart senket beskatning, er all informasjon nokså klar på at beskatningen fortsatt vil være for høy i forhold til det behovet den bestanden har. Så for Miljøpartiet De Grønne er det også viktig å få beskatningen ytterligere ned. Den beste måten å gjøre det på er å klare å få finnene med på en mindre urimelig forfordeling av finske hytteeiere enn det man har i dag. Vi tviler ikke på at dette blir en vanskelig jobb å gjennomføre, men det er nødvendig å forhandle den avtalen på en måte som gir den nødvendige legitimiteten i de norske miljøene. Miljøpartiet De Grønne går derfor ikke inn for å støtte avtalen i sin nåværende form.

Statsråd Vidar Helgesen [13:46:30]: Tanavassdraget er unikt. Det er trolig verdens viktigste vassdrag for atlantisk laks. Med om lag 30 separate laksebestander kan vassdraget, med hovedelva og alle dens lakseførende sideelver, nesten ses som et eget lakseunivers. Laksen og laksefisket i vassdraget har meget stor betydning for samene som urfolk og for lokalbefolkningen generelt. Norge og Finland har derfor et stort felles ansvar for å forvalte laksebestanden i Tana på en bærekraftig måte. Dessverre gjør vi ikke det i dag.

De fleste av de 30 bestandene er i en meget alvorlig situasjon på grunn av overfiske, og det er det vi nå vil og må gjøre noe med. Hovedformålet med den avtalen Stortinget nå skal ta stilling til, er å sørge for at laksebestanden i elva gjenoppbygges, samtidig som det opprettholdes et omfattende fiske, til beste for lokalsamfunnene, rettighetshaverne og fritidsfiskere. Dette vil bli krevende, og vi må være tålmodige. Selv med den reduksjonen i fiskepresset på ca. en tredjedel, som de nye fiskereglene legger opp til, vil det ta ca. 15 år før de svakeste laksebestandene er gjenoppbygget til ønskede nivåer. Men mengden fisk i elva vil øke gradvis over tid, og 15 år med et mer forsiktig fiske er ikke lang tid. Etter denne gjenoppbyggingsperioden vil Tanavassdraget produsere mye mer laks og gi oss et høstbart overskudd i overskuelig fremtid, hvis vi skjøtter oss vel.

For å oppnå den nødvendige reduksjonen i fiskepresset må alle grupper av fiskere begrense sitt fiske. Dette gjelder også det tradisjonelle garnfisket, som har særlig betydning for den samiske elvekulturen. Grunnen er at dette fisket fanger mye laks fra de svake bestandene som hører hjemme øverst i vassdraget, og som passerer de nedre delene av hovedelva tidlig i sesongen. Med dette som en naturgitt betingelse er det tilstrebet en rimelig byrdefordeling mellom de ulike gruppene av fiskere i vassdraget.

Avtalen legger imidlertid grunnlag for en fleksibel forvaltning. Reguleringene i fisket skal evalueres hvert år og justeres dersom hensynet til laksebestandene, fiskeutøvelsen eller enkelte grupper av fiskere tilsier det. For å få til dette skal utviklingen i laksebestandene følges nøye gjennom målrettet overvåkning og forbedret fangststatistikk.

Det betydelige turistfisket har både ført til et betydelig fiskepress og vært til hinder for det lokale stangfisket. Med grunnlag i den gjeldende avtalen ble det i 2015 solgt over 33 000 døgnfiskekort på finsk side og ca. 3 000 kort til turister på norsk side. Dette blir nå snudd til fordel for det lokale fisket ved at avtalen setter en øvre grense på 11 000 døgnkort på grenseelvstrekningen til hvert av landene. Dette viser også at Finland, som har meget store interesser i turistfisket, har strukket seg langt ved å akseptere at deres egne fiskekort til turister blir redusert fra mer enn 30 000 til 11 000 døgnkort.

Mange turistfiskere på finsk side har skaffet seg hytte eller annen eiendom på finsk side av Tanadalen i årenes løp. I henhold til den finske grunnloven følger det en fiskerett med disse eiendommene. Avtalen vil nå regulere fisket som disse hytteeierne har rett til etter finsk rett, ved at egne bestemmelser om dette er tatt inn i fiskereglene. Denne gruppen fiskere må kjøpe døgnfiskekort fra de 11 000 fiskekortene som er satt av på finsk side. Inntil en tredjedel av den finske kvoten er avsatt til denne gruppen.

Dette har vakt betydelig motstand også på norsk side, men en avtale mellom to land forutsetter at det blir tatt gjensidig hensyn til interne rettighetsforhold i begge land. Det har derfor vært nødvendig å reflektere rettighetene til ikke-fastboende personer med eiendom og fiskerett på finsk side i fiskereglene for grenseelvstrekningen. Derimot synes det ikke å være omstridt at fordelingen av lakseressursen mellom Norge og Finland nå rettes opp i norsk favør, slik at ca. to tredjedeler av den tilfaller Norge og ca. én tredjedel tilfaller Finland.

Avtalen forutsetter bred medvirkning fra lokale fiskerettshavere og andre lokale interesser i forvaltningen. På norsk side innebærer dette at Tanavassdragets fiskeforvaltning vil ha en sentral rolle også i den fremtidige forvaltningen. De vil fortsatt ha ansvaret for oppgaver der de i dag er tillagt myndighet, og vil i tillegg få betydelige nye oppgaver. Statlige myndigheter må imidlertid ha det overordnede ansvaret for samarbeidet mellom Norge og Finland.

Det er regjeringens plikt å ivareta både Norges overordnede nasjonale interesser så vel som hensynet til ulike nasjonale interessegrupper, alt dette innenfor rammen av hva som er mulig å oppnå i bilaterale forhandlinger hvor vi ikke sitter alene ved bordet, men må finne løsninger som er akseptable for både Norge og Finland. Det var helt nødvendig å håndtere den aller siste fasen av forhandlingene mellom Norge og Finland på ministernivå. Før den fasen har Tanavassdragets fiskeforvaltning og Sametinget vært godt involvert i hele forhandlingsprosessen.

Skulle man forsøkt å gjenoppta forhandlingene, ville det med stor sannsynlighet ikke føre til at Norge ville oppnå et mer gunstig resultat vis-à-vis Finland. De innrømmelsene som finsk side har kommet med gjennom fire år med forhandlinger, ville da bli åpnet igjen. Vi måtte gått tilbake til start og risikert en omkamp. Det vil jeg ikke anbefale.

Kåre Simensen (A) [14:04:48]: Det er ikke vanskelig å stille seg bak hovedformålet med de fleste av de tiltakene som nå foreslås for Tanavassdraget. Men det som er vanskelig å forstå, er konsekvensene den nye avtalen vil få for lokalbefolkningen, både forvaltningsmessig og kulturelt.

Det er ingen tvil om at det framforhandlede avtaleutkastet har skapt stort lokalt engasjement – men da med et negativt fortegn. Den nye avtalen går i disfavør av lokalbefolkningen. Folk er rett og slett «opprørt», hvis man vil bruke et litt diplomatisk uttrykk – eller «kok forbanna», hvis vi skal bruke vår egen dialekt. De var derfor svært tidlig ute og krevde at det forhandlede avtaleverket med Finland må reforhandles, slik flere har vært inne på i sine innlegg i løpet av debatten.

På denne bakgrunn rettet alle stortingsrepresentantene fra Finnmark en felles henvendelse til statsråd Vidar Helgesen, med en målsetting om reforhandling. Sammen med kolleger fra Senterpartiet og SV har jeg også vært med på å fremme et representantforslag med lignende innhold. Disse henvendelsene har som kjent vært resultatløse.

Apropos lokal forankring: Det er ganske spesielt å registrere hvor ulike oppfatninger det er om hvilken tilstedeværelse det lokale forvaltningsorganet, Tanavassdragets fiskeforvaltning, heretter kalt TF, har hatt under forhandlingene.

Statsråden og flertallet i denne salen hevder at de lokale representantene har sittet rundt bordet hele tiden, en påstand representanter fra TF ikke på noen måte kan stille seg bak. Det er betimelig å stille spørsmål om hvordan man kan ha så ulik oppfattelse om hvem som satt rundt forhandlingsbordet under forhandlingene.

Spørsmålet begrunner jeg med at jeg er blitt kjent med at to dager etter at den nye ledelsen i TF var valgt, ble nemlig forhandlingsdelegasjonen oppløst av departementets forhandlingsleder og forhandlingene erklært fullført. Det er da grunn til å stille spørsmål om hvorfor forhandlingsdelegasjonen ble oppløst allerede 2. november 2015, når teksten til overenskomsten kun forelå som et utkast på det tidspunktet.

I desember 2015 kom det også en felles pressemelding fra norske og finske myndigheter om oppnådd enighet om forslag til nye bestemmelser om laksefisket i Tanavassdraget. Noen må jo ha snakket sammen i perioden fra 2. november til 8. desember 2015. Det kan dokumenteres at representanter fra Tanavassdragets fiskeforvaltning ikke var involvert i disse samtalene. Hvorfor vet nok bare statsråden og hans folk.

Hadde de fått være med, tviler jeg på at den framforhandlede avtalen ville ha prioritert rike hytteeiere fra Finland på bekostning av lokalbefolkningen langs Tanavassdraget. Men dessverre registrerer vi at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen med støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre velger å prioritere nye interessenter på finsk side.

Vi har vært inne på at motstanden mot avtalen er veldig stor. Jeg skal selvfølgelig ikke gjenta det en gang til, men det er verdt å merke seg at den er formidabel.

Kirsti Bergstø (SV) [14:08:28]: Det tradisjonelle sjølaksefisket er sterkt truet. Vi snakker om en næring, om en mat- og fangstkultur, om en levevei som er satt under sterkt press gjennom de kraftige nedskjæringene i sjølaksefisket de siste 40 årene. Det har også en klar sammenheng med økningen i det finske turistfisket på grensestrekningen i Tanavassdraget i det samme tidsrommet, administrert av norske og finske myndigheter i fellesskap.

For samme tidsperiode som sjølaksefisket har blitt satt under sterkt press, er det solgt om lag en million døgnkort, og turistfiskerne har tatt mer enn 1 mill. kg laks. Et ledd i utviklingen som er historisk, er også at sjølaksefisket i Finnmark rundt 1980 ble brukt som salderingspost i den nasjonale lakseforvaltningen i forhold til det omfattende havdrivgarnfisket som foregikk da. Mer enn 1 000 sjølaksefiskeplasser i fylket ble inndratt. Nedskjæringene i fisketiden har vært dramatisk. I deler av Varangerfjorden er fisketiden for krokgarn redusert med 92 pst., og nedgangen i antall laksebruk har vært sterk.

Summen av politikken som er blitt ført i de siste tiårene – i flere tiår – har ført til en alvorlig situasjon for sjølaksefisket, som næring og som samisk kulturbærer. Selv om alle er enig i at vi skal ha en forsvarlig forvaltning av laksen, av fisken vår, er det noen som har måttet ta større ansvar enn andre, og det er en kultur som nå er i ferd med å få kroken på døra.

Norske myndigheter har bestemt at sjølaksefisket i regionen i Tanafjorden og på kysten av Finnmark igjen skal reduseres i forbindelse med avtalen med Finland om fiske i Tanavassdraget. I henhold til avtalen skal Finland også gis innflytelse over framtidige reguleringer av sjølaksefisket. Sjølaksefiskerne støtter naturlig nok ikke avtalen, som innebærer nye kutt allerede fra årets sesong, og disse kuttene er sterke i Tanavassdraget. Finland skal gis innflytelse på sjølaksefisket, men sjølaksefiskerne får ikke delta i noen forhandlinger. TF har vært utelukket fra deler av forhandlingene. Det er svært grovt. Her er lokal forvaltning parkert og tilsidesatt. Og jeg gjentar beskjeden fra min partikollega: Dette er en sak som hører hjemme i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det kan likevel ikke understrekes nok at det at berørte parter er tilsidesatt, at kommuner er overhørt, at Sametinget er overhørt, og at Finnmark fylkesting usynliggjøres, er et alvorlig demokratisk overtramp.

Laila Davidsen (H) [14:11:47]: Det har blitt brukt store ord fra denne talerstolen i dag, og som representant fra Finnmark synes jeg ikke det er greit å bli beskyldt for å være respektløs overfor min egen befolkning, selv om man har en annen mening. Jeg har også satt meg inn i denne saken, og jeg fulgte høringen da den var. De lokalt valgte TF-medlemmer har jo fulgt denne prosessen fra starten, ergo har det lokalt valgte organ vært involvert hele veien. Det at lokaldemokratiet på slutten av forhandlingene valgte å innsette et nytt TF-medlem, kunne umulig føre til at de opprinnelige forhandlingene og avtalene skulle skrotes. De var gjennomført nettopp med lokal involvering.

Og som det er blitt sagt, er det viktig å redusere fisketrykket. Det er også sagt at det er Finland som faktisk tar det største nedtrekket. Jeg er fra Alta kommune, hvor vi har lokal forvaltning av Altaelva – med stor suksess. Jeg må påpeke at å fiske laks i Altaelva med garn eller stengsel er for oss helt utenkelig, så at også denne typen fiske må reduseres i Tanaelva, ser jeg på som både viktig og riktig.

Jeg er også ombudsmann for Finnmark, og jeg stiller meg bak avtalen. Jeg ønsker om noen år med stolthet å kunne si at jeg var med på å sikre Tana-laksens framtid.

Helga Pedersen (A) [14:13:50]: De siste månedene har det vært mye oppmerksomhet rundt regjeringens håndtering av ulvesaken, der statsråd Helgesen har satt til side stortingsvedtak, regionale rovviltnemnder og lokale interesser og synspunkter – som i Hedmark så også i Finnmark. Selv om ulven i dag er byttet ut med laks, er det den samme historien som gjentar seg. Det er skuffende – dypt skuffende – at Høyre og Fremskrittspartiet i regjering setter lov, rettigheter, lokaldemokrati og faglige motforestillinger til side. Men regjeringen er åpenbart helt trygg i sin forvissning om at man vet best innenfor departementets trygge vegger i Oslo. Resultatet er at de som skal leve med denne avtalen i hverdagen, er satt helt på sidelinjen.

Det er også skuffende at stortingsflertallet velger side for en statsråd som åpenbart har lagt mye prestisje i saken, framfor å vektlegge hensynet til Tana-laksen og til lokalbefolkningen. Jeg viser til Venstres stortingskandidat i Finnmark, Trine Noodt, som på forsiden av avisen Finnmarken i dag sier:

«Det er skuffende at man heller lytter til statsråd og embetsverk enn lokaldemokratiet. I Finnmark har vi all grunn til å føle oss overkjørt.»

Jeg er helt enig med Venstres stortingskandidat. Det er ubegripelig at stortingsflertallet setter interessene til hyttefolk fra Helsinki framfor interessene til lokalbefolkningen og Tana-laksen.

Høyre har her i salen diskutert realismen i å få til en bedre avtale enn den som er framforhandlet. Jeg er fristet til å spørre om det er mulig å få til en avtale som er veldig mye dårligere enn det man her har fått til.

Det er uansett oppsiktsvekkende at en regjering som gikk til valg på at man skulle føre en mer offensiv europapolitikk, har en så defensiv tilnærming til en avtale med vårt nærmeste naboland, der Norge i utgangspunktet sitter med alle de gode kortene på hånden.

Det står heller ikke til troende at man for å få ned fiskepresset skal slippe til nye rettighetshavere med økt fisketid og økt tilgjengelighet. Ta parallellen til kystfiskerne. Tenk om vi skulle redusere kvotene og si til norske fiskere: Nå skal dere fiske mindre, og samtidig skal vi slippe til nye russiske fiskere og EU-fiskere. Da hadde det blitt like mye halloi på kysten som det nå er i Tana og Finnmark.

Statsråd Helgesen påstår at det ikke er noe nytt med de nye finske rettighetshaverne. Det er beviselig feil. De har jo bedre tilgjengelighet og mye mer fisketid enn det turistfiskerne tradisjonelt har hatt, så det statsråden sier, er feil.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [14:17:05]: I mitt forrige innlegg var det mye som dreide seg om det prosessuelle og – slik jeg ser det – en neglisjering av lokaldemokratiet, men det er klart at en annen side i denne saken er nettopp at statsråden og Klima- og miljødepartementet opprinnelig har lagt opp til et løp hvor Tanavassdragets fiskeforvaltning i en framtid ville fungert mer som en fiskekortselger enn som en forvalter. Dette er med bakgrunn i at forslaget fra regjeringen går ut på at Klima- og miljødepartementet står øverst i forvaltningshierarkiet, foran Miljødirektoratet og med Tanavassdragets fiskeforvaltning aller nederst. Jeg er derfor meget glad for at en enstemmig komité følger saksordførerens merknader og endrer regjeringens innstilling til at TF blir direkte underlagt Klima- og miljødepartementet – ikke Miljødirektoratet – i forvaltningen av vassdraget. Det er en god ting.

I lov- og forskriftsendringene som nå er ute på høring, går forslaget ut på at forskriftene skal gis i medhold av lakse- og innlandsfiskloven, hvor Miljødirektoratet styrer alt fra a til å. Det er derfor veldig gledelig at en samlet komité understreker at TF blir foretrukket som forvaltningsinstans for vassdraget, og at forskriftene blir lagt inn under Tanaloven som særlov – dette helt i tråd med hva et enstemmig storting sluttet opp om ved behandlingen av Tanaloven som særlov i 2013–2014.

Men det er forunderlig å oppleve at Klima- og miljødepartementet gjennom politisk ledelse på nytt tar omkamp om forvaltningen av Tanavassdraget og ønsker å redusere TFs rolle til fordel for Miljødirektoratet. Det blir også meget synlig at det er ikke bare etter Tanavassdraget det finnes særinteresser. Særinteresser eksisterer like godt i både direktorater og departementer som det eksisterer etter Tanavassdraget, og det er meget synlig i denne saken.

Øyvind Korsberg (FrP) [14:19:56]: La meg starte med å si at Fremskrittspartiet kommer til å støtte avtalen. Vi har behandlet dette på demokratisk vis i vår partigruppe, og der fikk representanten Jan-Henrik Fredriksen lov til å fremme sitt syn. Vi la vekt på at han kommer fra Finnmark, og at dette er en sak som engasjerer Finnmark i stor grad. Det har vi respekt og forståelse for.

Men samtidig er dette så avgjort en nasjonal sak – og ikke minst en internasjonal sak. Enkelte år er laksefangsten i Tanavassdraget over 50 pst. av den totale laksefangsten i Norge. Da er det en nasjonal sak, og da må vi ta nasjonale hensyn. Vi skjønner at dette kan vekke engasjement i Finnmark og i de berørte Tana-kommunene, men det må vi legge litt til side hvis det er de nasjonale og de internasjonale interessene vi skal ivareta. Jeg synes representanten Laila Davidsen holdt et godt innlegg når det gjelder TFs ulike roller i denne saken. Jeg skal ikke bruke mer tid på det.

I 1997 ble jeg valgt inn på Stortinget, og jeg satt åtte år i energi- og miljøkomiteen. Vi hadde, politisk, laks på menyen hver eneste dag. Mange ganger sto jeg skulder ved skulder med SV og daværende representant Hallgeir Langeland. Vi kjempet for villaksen, og jeg må si jeg er sjokkert over at SV har tatt den posisjonen som SV har gjort i denne saken. Det virker som om det er mer interesse for å ta regjeringen enn for å beskytte villaksen i Tanavassdraget. Det samme gjelder Miljøpartiet De Grønne. Senterpartiet orker jeg ikke å bruke tid på, for Senterpartiet er imot alt alltid, 24/7, til enhver tid. Posisjonen til disse partiene i denne saken er vel egentlig det som sjokkerer meg mest. Arbeiderpartiet orker jeg ikke å bruke tid på.

Men hvis man i denne saken ikke klarer å se det overordnede perspektivet og det ansvaret vi har som nasjon for å ivareta villaksen i Norge, må jeg si at jeg er bekymret. Men igjen: Jeg skjønner godt at dette vekker engasjement lokalt. Slik blir det når nasjonalforsamlingen, som vi er i nå, fatter vedtak som går over ut over lokalsamfunn, på både godt og vondt.

Elisabeth Vik Aspaker (H) [14:23:02]: Den nye avtalen om forvaltning av Tanavassdraget er bra for Norge, fordi den legger opp til en helt nødvendig reduksjon i fiskepresset, slik at Tanavassdraget overlever som lakseelv, til glede for framtidige generasjoner fiskere. Avtalen gjenoppretter balansen mellom norsk og finsk fiske, slik at Norges andel av fiskeuttaket kommer mer i samsvar med vassdragets faktiske geografiske utbredelse, og den begrenser turistfisket vesentlig og etablerer en bærekraftig og fleksibel forvaltning basert på moderne og kunnskapsriktige prinsipper.

Kritikken mot forslaget og forhandlingene står ikke i forhold til hvordan forhandlingene har vært gjennomført, hva som er mulig å oppnå i en bilateral avtale, samt hva som faktisk er oppnådd i den nye avtalen. Det har statsråden på en veldig god måte redegjort for.

Av debatten her i dag kan man få inntrykk av at et nei til den nye bilaterale avtalen med Finland betyr at fisket i Tanaelva på norsk side kan fortsette som før. Det er ikke et alternativ, og det ville være meget uforsvarlig i dagens situasjon. Laksebestanden i Tanaelva er under stort press. Dagens fiske er ikke bærekraftig og rammer lokalbefolkningens fiskeutøvelse. Dette var også bakgrunnen for at Norge under den rød-grønne regjeringen tok initiativ til forhandlinger om en ny avtale.

Det er et faktum at det har vært svært krevende å oppnå enighet med Finland. Jeg hører partier som er imot den framforhandlede avtalen mellom Norge og Finland, og som prosederer her på prosess, men jeg hører ikke hva slags tiltak man alternativt vil sette i verk for å sikre den store verdiskapingen som Tanavassdraget representerer – og forhåpentligvis skal representere også i framtida.

Flertallet i utenriks- og forsvarskomiteen legger vekt på at en delt fiskeressurs som laksen i Tanaelva bør forvaltes på grunnlag av en bilateral avtale med vårt naboland Finland, og videre at forvaltningen på norsk side skal videreføres innenfor rammer for den nye avtalen av Tanavassdragets fiskeforvaltning som lokal forvalter og med Klima- og miljødepartementet i en sentral rolle med å bistå den løpende forvaltningen.

Når det nå foreslås nye eller videre forhandlinger med Finland, vil alle de vanskelige spørsmålene igjen være åpne for reforhandling fra interessegrupper på finsk side, og som føler at de har gitt for store innrømmelser i det avtaleutkastet som foreligger. Det vil være en høyst risikabel strategi for Norge dersom en nå skulle gå til nye forhandlinger, som neppe vil kunne gi et bedre resultat for oss, og det ville være uansvarlig for å sikre bærekraftig forvaltning av laksebestanden i Tana.

Ola Elvestuen (V) [14:26:20]: Det er grunnlag for å si at det er et problem at det er så stor lokal motstand. Det et klart at dette er noe som vi må ta på alvor.

Samtidig synes jeg nok at de som er imot avtalen, tar for lett på hva alternativet er. Det er klart at hvis man ikke får en begrensning på finsk side – for hovedproblemet er jo veksten i fritidsfisket gjennom mange år, og hvis vi står uten avtale, har man fortsatt ingen begrensning på finsk side, og vi mener på alvor at vi må redusere fisket for å ivareta de 30 bestandene – må man ta en større reduksjon på norsk side. På norsk side er det 3 000 fritidsfiskere med døgnkort. Da må man altså ta en større reduksjon på det som er det tradisjonelle fisket, det som går på rettighetshaverne lokalt, for å oppnå formålet som er i avtalen, en reduksjon på 30 pst. for å få opp igjen bestandene i løpet av de neste 15 årene.

Det er realiteten man står overfor. Det er ikke sånn at bare man setter i gang igjen med nye forhandlinger, kan man forvente å få det umiddelbare resultatet, med så store reduksjoner på finsk side. I første omgang må det jo til og med være frivillig. Man kan heller ikke, med så vanskelige forhandlinger, legge opp til at det kan være like lett å oppnå dette også i framtiden – selv om det er problematisk med finske hytteeiere, som vel nå får 1 830 døgnkort og kan ro i båt over midtlinjen. Det kunne de også tidligere, men uten å måtte betale. Bortfallet av den inntekten som ligger der, må Tanavassdragets fiskeforvaltning få en kompensasjon for.

Det er ikke sånn at Finland får innflytelse på sjølaksefisket. De får en høringsrett, men det gjelder jo høring. Det er ikke sånn at dette dermed er en forhandling og noe som de nødvendigvis skal få innflytelse over. Det er det kun norske myndigheter – alene – som bestemmer.

Denne situasjonen er vanskelig, med stor motstand. Det helt avgjørende framover er at vi bruker fleksibiliteten i avtalen. Man kan altså evaluere fiskerettighetene hvert eneste år. Det er større evalueringer over tid, og det gjelder å bruke mulighetene for å forsterke det tradisjonelle fisket og fortsette å jobbe for å redusere fritidsfisket. Det er den jobben som må gjøres framover, samtidig som man bygger opp en sterkere fiskebestand, som jo er selve grunnlaget, som er målet, og det vi ønsker å oppnå.

Kirsti Bergstø (SV) [14:29:38]: SVs standpunkt i denne saken bør ikke overraske noen. Vi er enig i at fiskepresset må reduseres. Vi er veldig opptatt av at laksen forvaltes på en klok og bærekraftig måte, men det er mulig å være uenig i måten det skjer på. Det er mulig å være uenig i bildet som tegnes opp, og det er mulig å være uenig i den fordelingen som faktisk er i ferd med å finne sted.

Representanten Korsberg fra Fremskrittspartiet framhever at det er internasjonale interesser og nasjonale interesser som må ligge til grunn. Men er det nødvendigvis en motsetning til lokale interesser? Er det nødvendigvis sånn at fornuft og forvaltning øker i takt med avstanden til det som skal forvaltes? Er det nødvendigvis sånn at avgjørelsene tas best lengst fra dem det gjelder, eller har kanskje de som bor nærmest, noe å melde?

Jeg lurer på om representanten Korsberg eller statsråd Helgesen egentlig har vært i Tana. Har man egentlig vært i Tana og lyttet til menneskene som bor der, og tatt den lokale kunnskapen på alvor? Hvis ikke vil jeg oppfordre dem til å ta turen snarest, se folk i øynene og si: Vi vet best om deres fortid, om deres framtid, vi vet best hvordan man kan definere og diktere deres levesett – fra et departement – se dem i øynene og si at tradisjonen må vike, matkulturen må vike, fangstkulturen må vike, den samiske kystkulturen må vike, fordi vi vet best.

Det har vært rettet kraftig kritikk mot prosessen i denne saken. Det er rettet kraftig kritikk nettopp fordi det er helt åpenbart hva det er lagt vekt på. Man legger vekt på internasjonale interesser, nasjonale interesser, som om det er tomme slagord som ikke henger i hop med den kjærligheten, den varmen, den kraften i forvaltningen som ligger i Tanavassdraget. For er det noen som vet hva det betyr, hvor uerstattelige verdier det er snakk om, i fisken, men også i kulturen, er det de menneskene som lever der. Og det er de menneskene man har valgt ikke å lytte til i dag.

Helga Pedersen (A) [14:32:37]: Jeg merket meg også at Fremskrittspartiet og representanten Korsberg her laget et motsetningsforhold mellom Norges nasjonale interesser og de lokale interessene i denne saken, og det var ganske interessant. Jeg vil gjerne få utdypet hvor denne motsetningen ligger, for det er vel ingen som er mer interessert i å ta vare på Tanalaksen enn det lokalbefolkningen er. Nasjonale interesser og den norske regjeringens oppgave i denne saken skulle man tro var både å ivareta laksestammen i Tanavassdraget og lokalbefolkningens interesser og å gjennomføre Tanaloven. Der har regjeringen dessverre sviktet.

Jeg har også lagt merke til at Høyre forsøker å konstruere en virkelighet der det er sånn at hvis man er imot denne avtalen som regjeringen har forhandlet fram, er man også imot en bærekraftig forvaltning og redusert fiske. Det er også helt feil. Jeg vil her vise til høringsuttalelsen fra Fylkesmannen i Finnmark, ved Miljøvernavdelingen, der Fylkesmannen sier:

«En helt ny gruppe med utvidede rettigheter og som før var definert som tilreisende vil etter vårt syn kunne øke fiskepresset i vassdraget. Denne nye gruppen vil få utvidet fisketid. De kan starte fisket en uke før andre tilreisende, og de utøver dermed fiskepress i den tid hvor de stor og viktig gytelaks skal opp til gyteområdene øverst i vassdraget. Dette mener vi er klart uheldig for oppbygningen av bestanden. De har også rett til å fiske 24 timer pr. døgn, mot tilreisende 17 timer.»

Lenger bak i uttalelsen sier også Fylkesmannen i Finnmark:

«For de norske interessene er det også den rett til fiske fra båt i norsk sone som denne nye gruppen med fiskerettshavere i Finland har fått som bekymrer Fylkesmannen i Finnmark. Her er det både uttak av laks som ressurs samt et økt konfliktnivå i forhold til de begrensninger samme gruppe har på norsk side som bekymrer.»

Helt til slutt, fra min side: Når det gjelder sjølaksefisket, er det altså sånn at etter at regjeringen har satt Tanaloven til side, etter at man har overkjørt lokaldemokratiet og lagt konsultasjoner med Sametinget til side i denne saken, skal finske myndigheter og Helsinki få høringsrett og innflytelse på forvaltningen av sjølaksefisket der Norge har suverenitet. Det sier bare alt om hvordan regjeringen har håndtert denne saken.

Terje Aasland (A) [14:35:40]: Det er grunn til å bli litt frustrert over hva noen prøver å bringe inn i debatten, som om det skulle være en form for uenighet om at vi må få ned fisketrykket på laksebestanden i Tanavassdraget. Det er det ingen tvil om, det sier jo en enstemmig komité:

«Komiteen viser til at det er svært viktig å få på plass en ny avtale da det ikke hersker noen tvil om at fisketrykket som er blitt utvist, er altfor høyt. Det har ført til at mange laksestammer er sterkt truet eller kan ha gått tapt.»

Det er det altså en enstemmig komité som sier. Når Fremskrittspartiet og til dels Høyre også prøver å kaste et sånt dumhetens slør inn i debatten, om at flertallet i komiteen – og mindretallet, kanskje – faktisk ikke har tatt det inn over seg, blir det med respekt å melde for dumt.

Det som er dilemmaet i denne saken, er først og fremst at lokaldemokratiet og den lokale forvaltningen som Stortinget har bestemt, som Stortinget mener skal være utgangspunktet for å framforhandle denne typen avtale, har vært tilsidesatt. Skulle Tanaloven vært fulgt eller skulle den ikke vært fulgt i forhandlingene av denne avtalen? Det er et vesentlig spørsmål. Tanaloven sier entydig:

«Lovens formål er å sikre de særskilte rettighetene lokalbefolkningen har til å fiske i Tanavassdraget på grunnlag av lov, alders tids bruk og lokal sedvane.»

Er det fulgt eller er det brutt? Etter min mening er det brutt. Er Tanaloven § 6 tredje ledd fulgt opp? Den sier:

«Utarbeidelsen av forskrifter og forhandlinger med Finland om fisket i lakseførende deler av Tanavassdraget skal skje i samråd med Tanavassdragets fiskeforvaltning og Sametinget.»

Har det skjedd? Det er høyst tvilsomt. Det er der kjernen i konflikten i denne saken ligger.

Høyre og Fremskrittspartiet beskytter regjeringen og legitimerer det, det er greit, det får de stå inne for. Venstre velger å gjøre det, selv med uttalelser som Ola Elvestuen kommer med nå, hvor han sier at det er problematisk at rettighetene og lokaldemokratiet er satt til side. Han sier videre at det er problematisk med de rettighetene som finske hytteeiere har fått. Det er ikke problematisk at kanskje også avtalen er blitt framforhandlet på feil grunnlag. Det er jo det som er hovedproblemstillingen nå, og jeg synes kanskje at det er det som også bør danne grunnlaget for hvordan en tenker rundt voteringen i denne saken.

Øyvind Korsberg (FrP) [14:38:28]: Siden jeg har blitt nevnt i noen innlegg her, har jeg tegnet meg helt på slutten av debatten.

Kirsti Bergstø lurte på hvem som har vært mest i Tana av meg og henne. Det vet jeg ærlig talt ikke. Jeg har aldri møtt henne når jeg har vært der, men jeg tror jeg kan slå fast at jeg har vært i Tana før henne. Det tror jeg rett og slett skyldes at jeg er litt eldre enn henne, for å si det ganske forsiktig.

Kirsti Bergstø sier også at man skal ta hensyn til lokal forvaltning. Ja, det er et interessant standpunkt fra SV. Gjelder det også i rovdyrpolitikken, eller gjelder det bare i dette tilfellet at man skal ta hensyn til lokal forvaltning? Vi tar hensyn til lokal forvaltning, men det betyr ikke at vi automatisk følger den lokale forvaltningen og det de måtte ønske, for som jeg sa i mitt innlegg: Vi har et overordnet ansvar for å ta vare på villaksen, og det er faktisk det det handler om i denne saken, selv om Arbeiderpartiet prøver å løpe bort fra de standpunktene ved å kalle mitt innlegg «dumhetens slør», og at det blir for dumt. Mangler man argumentasjon, må man gjerne komme med den typen uttalelser, men jeg hadde faktisk forventet meg et mer saklig innlegg fra representanten Terje Aasland i denne saken. Men mangler man saklige argumenter, må man kanskje lire av seg denne typen uttrykk. Jeg synes det er uheldig.

Jeg viste i mitt innlegg både til den store betydningen Tanavassdraget har for norsk lakseforvaltning, og til at den har internasjonal betydning. Det mener jeg vi i denne salen, som nasjonalforsamling, har plikt til å ta hensyn til. Vi gjør det i alle andre saker, men i denne saken skal vi ikke gjøre det. Vi skal ha en omkamp, vi skal ha nye forhandlinger med Finland, og det skal gå mange flere år før vi får en forvaltning av dette viktigste vassdraget i Norge og Europa. Det er det Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne ønsker. Jeg synes det er uansvarlig å argumentere på den måten.

Jeg har kjempet mange kamper sammen med spesielt SV når det gjelder bekjempelse av gyro med kalking av vassdrag for å få opp villaksstammene, men denne gangen ønsker de å gå i en helt annen retning.

Det er ikke tvil om – etter mine 20 år på Stortinget – at Vidar Helgesen er den statsråden som har gjort mest for norsk villaks.

Statsråd Vidar Helgesen [14:41:32]: Jeg kjenner et behov for å gjøre et par påpekninger mot slutten av debatten. Det ene dreier seg om synet på lokaldemokrati og balanseringen av de lokale interessene og de nasjonale interessene og det faktum som vi ikke kan løpe fra, at dette er snakk om en internasjonal avtaleforhandling. Lokaldemokratiets fremste organ i denne sammenheng, TF, hadde altså stor – for ikke å si avgjørende – innflytelse på avtalen og fiskereglene slik de var nesten ferdig fremforhandlet mot slutten av 2015. Da ny ledelse i TF betydde et nytt syn på avtalen, sto vi i valget mellom å gjenåpne hele prosessen eller å holde fast ved det som var en avtale, fremforhandlet så å si i sin helhet, som gir Norge en veldig god avtale. Vi sto ved den internasjonalt fremforhandlede avtalen. Vi har fulgt Tanaloven, vi har fulgt konsultasjonsprosedyrene med Sametinget. Vi sendte avtaleutkastet på høring – riktignok en meget kort høring på grunn av tidsfrister på finsk side – men man trenger ikke å sende internasjonale avtaler ut på høring. Vi gjorde det fordi vi mente det var viktig å høre de lokale interessene. Og det har vi gjort.

Samtidig er det helt korrekt, som representanten Pedersen sier, at vi har gått med på at vi skal innhente en uttalelse fra Finland før vi treffer beslutning om sjølaksefiske i Finnmark. Det er bare det at det ikke er noe nytt. Helga Pedersen har sittet i regjering og forvaltet det samme systemet. Den plikten følger allerede av havrettskonvensjonens artikkel 66, som Norge har vært bundet av siden 1996. Vi har hatt en konsultasjonsavtale for sjølaksefiske med Finland via EU gjennom en avtale i Den nordatlantiske laksevernorganisasjonen for bevaring av atlantisk laks siden 2009. Men alle avgjørelser og vedtak om sjølaksefisket vil fortsatt treffes ensidig av norske myndigheter, og avtalen kommer ikke til å innebære noen endring av rettstilstanden på dette området.

Kirsti Bergstø (SV) [14:44:05]: Alder gjør ikke alltid klokere.

Det er muligheter for å redusere fisket også i dag. Problemet er at det er de lokale som har måttet redusere, samtidig som turistfisket har økt. Problemet i denne saken, som alle har samlet seg om, er nettopp at lokale interesser parkeres, mens hyttefolk fra Helsinki applauderes. Det er dypt problematisk, i både et demokratiperspektiv og et forvaltningsperspektiv, og med tanke på hvordan man ser på kunnskap, er det dypt problematisk å parkere det lokale perspektivet og drive med overstyring fra Oslo, med en argumentasjon om at man vet så veldig mye bedre enn dem.

Men det mest gledelige i debatten er likevel tanken på neste gang Korsberg tar en tur innom samvirkelaget i Tana.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:45:34]: Jeg skal ikke konkurrere om antall besøk, verken i Tana, på samvirkelaget eller andre steder. Jeg skal prøve å konsentrere meg om hva denne saken faktisk dreier seg om.

Representanten Korsberg har gått nøye igjennom de forskjellige elementene. Fremskrittspartiets stortingsgruppe har hatt en grundig behandling av denne saken. Vi har hatt ulike inne til høring. Vi har også hatt statsråden inne til høring i stortingsgruppen, nettopp for å være trygg på de beslutningene som vi fatter. Også saksordføreren, Jan-Henrik Fredriksen, har gjort et veldig grundig arbeid, for vi falt ned på ulike sider når det gjelder beslutningen i dag om selve avtalen.

Det som er det underlige med debatten, er at den dreier seg om hvem som er hørt, og ikke hørt – særlig fra SVs side – men veldig lite om hva vi skal gjøre for å bevare villaksstammen. For Fremskrittspartiet er det faktisk det aller, aller viktigste i denne saken. Hvordan kan vi sørge for at villaksstammene kan bevares? Villaksstammene er en nasjonal ressurs, de er ikke en lokal ressurs. Det har med naturmangfoldet å gjøre.

Når det gjelder hvorvidt Finland blir hørt i forbindelse med sjølaksefisket: Selvfølgelig blir det det. Det kommer fram av – som statsråden var inne på – Havrettskommisjonen. Men selvsagt er det også en felles bestand som blir fisket på. Da sier det seg selv at man hører på hverandre, og har respekt for hverandre.

Det som er det underlige i denne saken, er: Hva vil resultatet bli hvis vi ikke inngår avtalen? Da kan vi få nye år – en rekke år framover i tid – uten å komme fram til en felles avtale om hvordan vi skal forvalte villaksstammen i Tanavassdraget, kanskje det aller, aller viktigste lakseførende vassdraget vi har i dette landet. Og det deler vi med Finland. Og hvis vi ikke får det til – når vi allerede nå erkjenner at det er et overfiske, et fiske som gjør at vi ikke klarer å holde denne bestanden i godt hold – hvis vi ikke har noe klart, som vi kan iverksette, vil dette fisket fortsette. Vi kan risikere at før vi kommer fram til en enighet, kanskje om noe annet, vil bestanden kanskje være så liten at den til og med kan kollapse. Det er en situasjon vi ikke ønsker å komme i.

Fremskrittspartiet mener i denne saken at hensynet til villaksstammen må gå foran den lokale forvaltningen.

Til representanten Bergstø, som snakket om at vi ikke har hørt på den lokale forvaltningen. Det skjer jo hver eneste dag: SV er helt imot lokal forvaltning når det gjelder oppdrettsnæring, når det gjelder havfiskeflåten. Når det gjelder andre, er det plutselig ikke den lokale forvaltningen, da er det bestandsforvaltningen og mulighetene som ligger til grunn for den.

Her må villaksstammen gå foran.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:48:51]: Jeg synes det er ganske freidig av parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet å gå opp og si at SV ikke er opptatt av lokal forvaltning, mindre enn en uke etter at man har ranet flere lokalsamfunn for leveringsplikten fra trålere til fiskerisamfunn. Det var ikke akkurat representanten Harald T. Nesvik som lyttet til lokalsamfunnene da.

Men det var ikke representanten Nesvik som fikk meg til å ta ordet, det var representanten Korsberg, som var oppe ved to anledninger. Jeg synes han er urimelig, han kom med urimelig kritikk av SV, og derfor synes jeg det er viktig bare å få på plass noen poenger. Og så synes jeg jo det er flott at han står opp for denne delen av regjeringens politikk, siden han ikke står opp for regjeringens rovdyrpolitikk. Det er det andre som har vært nødt til å gjøre, som f.eks. SV i ulvepolitikken.

Men altså, til Øyvind Korsberg: Ja, SV ser at det er behov for å redusere fisket i Tanaelven. Det var derfor en SV-minister fra den rød-grønne regjeringen satte i gang arbeidet med å reforhandle denne avtalen. Det burde jo være en indikasjon på at vi hadde skjønt poenget.

Når man skal fatte beslutninger om noe som har stor lokal betydning, og der det er vedtatt i egne lover at man skal ha lokal forvaltning, bør det være et poeng at man sikrer at de som skal forvaltes i systemet, og de som berøres av dette, føler at de er med på prosessen. Det er ofte det viktigste. Selv om en skulle være uenig i utfallet, er det å ha vært inkludert i prosessen avgjørende.

Men der har det altså kommet alvorlig kritikk, og konsekvensen av dette er at alle de lokale høringsinstansene er imot det resultatet som er kommet fram, og med til dels betydelig og alvorlig kritikk av mengden involvering i prosessen. Representanten Korsberg har ikke vært så veldig opptatt av å berøre det i sine innlegg, men det har berørt meg, og det har vært tungen på vektskålen for oss for at vi sier at dette er noe vi ikke kan være med på å si ja til.

Man har betydelig større legitimitet om denne typen beslutninger hvis man er i dialog med folk. Da regjeringen bestemte seg for å hive hele Engebøfjellet i Førdefjorden, var det ingen fra politisk ledelse i Miljødepartementet eller fra plandepartementet som besøkte folk i Vevring, snakket med dem og forklarte hvorfor de syntes det var en god idé. Min opplevelse er at politisk ledelse ved Vidar Helgesen – statsråden får korrigere meg hvis jeg tar feil – etter at avtalen var framforhandlet, heller ikke har vært i Tana, i dialog med folk og fått tilbakemeldinger. Det hadde i hvert fall vært lurt av ham å gjøre, for da hadde han vist at han tok lokalbefolkningen på alvor.

Terje Aasland (A) [14:52:15]: Jeg skal ikke dra saken noe særlig videre, men bare understreke at jeg synes det er ganske vesentlig, og viktig, når Stortinget legger til grunn at det skal være lokal forvaltning – at lokaldemokratiet og de som blir oppnevnt lokalt, skal være med i samråd og utvikle avtalegrunnlaget – at det blir fulgt opp. Hvis ikke mister en jo fullstendig tilliten til Stortinget som organ og til den forvaltningen som faktisk skal skje der.

Jeg tror også Fremskrittspartiet bør tenke lite grann over hva de selv gjør når de snakker om dobbeltkommunikasjon. Hvis en går fra Tanavassdraget og ned til Hardangerfjorden og tenker på ivaretakelse av det nasjonale villaksansvaret, er det kanskje ikke Fremskrittspartiet som bør slå seg hardest på brystet. Går en over til ulven og tenker på hvordan en argumenterer der, tror jeg også det blir noen motsetninger.

Med utgangspunkt i denne saken synes jeg det er synd at Stortinget ikke er tydelig – når vi i dag voterer – på at den lokale forvaltningen, gjennom klare retningslinjer fra Stortinget tidligere, har blitt tillagt vesentlig betydning og grunnlaget for inngåelse av avtale. Det synes jeg er synd at Stortinget forlater.