Stortinget - Møte torsdag den 23. mars 2017

Dato: 23.03.2017
President: Marit Nybakk
Dokumenter: (Innst. 211 S (2016–2017) jf. Dokument 8:35 S (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:05:09]

Innstilling fra justiskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Jenny Klinge, Marit Arnstad, Geir Pollestad, Kjersti Toppe, Per Olaf Lundteigen, Trygve Slagsvold Vedum, Liv Signe Navarsete, Ivar Odnes, Janne Sjelmo Nordås og Heidi Greni om kvalitet og innhold ved lensmannskontorene etter gjennomføringen av politireformen (Innst. 211 S (2016–2017) jf. Dokument 8:35 S (2016–2017))

Talere

(Uro i salen, presidenten klubber)

Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at vi faktisk skal vedta at dette forslaget kan behandles.

Innstillingen til saken som her ligger til behandling, har ikke ligget ute i den reglementsbestemte tid, dvs. 48 timer, men med hjemmel i forretningsordenen § 46 vil presidenten foreslå at Stortinget likevel behandler denne saken nå.

Ingen innvendinger ser ut til å ha kommet mot presidentens forslag.

– Det anses da som vedtatt.

Etter ønske fra komiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det innenfor den fordelte taletid blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anders B. Werp (H) [] (ordfører for saken): Det er snart to år siden Stortinget med stort flertall vedtok nærpolitireformen. En bred politisk allianse med Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre var enig om at reformen var og er helt nødvendig.

22. juli og Gjørv-kommisjonens konklusjoner dannet et dystert bakteppe. Politiets beredskapskapasitet måtte bli bedre. I tillegg viste Politianalysen flere svakheter. Det var i ferd med å utvikle seg et a- og b-politi, hvor polititjenesten var ulik i ulike deler av landet. Man så en sentralisering hvor stadig mer av ressursene og kompetansen kom de store politidistriktene og særorganene til gode, på bekostning av mellomstore og små politidistrikter, og analysen viste at politiet ikke var organisert for å møte kommende kriminalitetsutfordringer. I tillegg hadde både samfunnet og kriminaliteten endret seg. Gjennom en bred og god politisk prosess og i samarbeid med politiets organisasjoner vedtok altså Stortinget en nødvendig og overmoden reform.

Denne saken gjelder et representantforslag fra Senterpartiet som berører reformprosess og reformens innhold. Jeg takker for samarbeidet med komiteen, og jeg kommer tilbake til vår stemmegiving.

Det var klart for alle involverte i forhandlingene, debattene og vedtaket om nærpolitireformen at selv om reformen er tvingende nødvendig, ville prosessen bli krevende. Det var helt åpenbart for alle som deltok. Nå står vi midt i den mest krevende fasen. Den lokale strukturen skal fastsettes. Politiet skal gjennomføre sin uten sammenligning største organisasjonsutviklingsprosess samtidig som de skal løse sitt viktige samfunnsoppdrag. Da påhviler det et felles politisk ansvar å sikre politiet nødvendig stabilitet og forutsigbarhet, ikke minst nå når det blåser. Det øker tryggheten i lokalsamfunnet, det bedrer samfunnets sikkerhet, og det gjør politiet i stand til å utvikle bedre tjenester til innbyggerne.

Vi begynner nå å få de første resultatene av reformen. I Hallingdal dobles patruljetjenesten, og politiet kan kraftsamle i Hemsedal. Det er viktig nå i høysesongen. Politiet er krystallklare på at denne satsingen skyldes nettopp reformen. I Malvik og Stjørdal er det flere operative politifolk nå, etter at de slo sammen sine lensmannskontorer. Dette er noen eksempler. Det kommer flere, og det kommer til å bli mange gode eksempler på effektene av denne reformen.

Samarbeid mellom politi og kommuner er helt sentralt i reformen. Kriminalitetsforebygging, lokalsamfunnsutvikling og trygghet skal vokse ut av dette samarbeidet, og reformen legger godt til rette for dette. Senterpartiet stemte mot reformen. De fremmer nå et forslag som berører reformen, men jeg ser fortsatt ikke spor – i denne saken heller – av hva som er Senterpartiets alternativ til en helt nødvendig reform.

Til slutt om voteringen: Høyre og Fremskrittspartiet fremmer sine mindretallsforslag. Vi anser vårt forslag nr. 2 som et alternativ til I og vil stemme mot I. Vi stemmer for Venstres løse forslag i saken, som vi anser som et alternativ til II. Vi stemmer for III. Vi stemmer mot IV, som vi anser ivaretatt av III, og vi stemmer mot V, da vi anser dette også som dekket av vårt forslag nr. 2.

Presidenten: Da anser presidenten at representanten Anders B. Werp har tatt opp de forslag han har referert til.

Jorodd Asphjell (A) []: Først og fremst vil jeg takke forslagsstillerne for at de har fremmet dette representantforslaget om hvordan vi skal forsikre oss om at regjeringen følger opp intensjonene i gjennomføringen av politireformen, som et bredt flertall i Stortinget sto bak i 2015.

Formålet med politireformen var å utvikle et nærpoliti som har alle politiets oppgaver, og som er operativt, synlig og tilgjengelig for befolkningen – altså et effektivt og kompetent nærpoliti som er til stede for befolkningen der hvor man bor og oppholder seg. Samtidig må det utvikles flerfaglige og tverrfaglige fagmiljø som er rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer.

En styrking av nærpolitiet og utvikling av fagmiljøene er meget viktig for å utvikle et mer kompetent politi som effektivt forebygger og bekjemper kriminalitet, og som samtidig sikrer borgernes trygghet i hele landet.

I forbindelse med gjennomføring av slike reformer er en helt avhengig av gode prosesser og lokal medvirkning, slik at en skaper legitimitet for de vedtak som treffes. Derfor la stortingsflertallet stor vekt på at kommuner og ansatte skulle sikres god medvirkning i de lokale og regionale prosesser som skulle skje. I tillegg presiserte stortingsflertallet i forbindelse med gjennomføring av endringer i tjenestestrukturen at politimestrene skulle utarbeide dokument til kommunestyrene, hvis de selv ønsket det.

Det samme flertallet var også opptatt av at berørte kommuner skulle få anledning til å klage på endringer i tjenestestrukturen til Justis- og beredskapsdepartementet gjennom vedtak i kommunestyret:

«Ved klagebehandlingen skal også kvaliteten på arbeidet med det ønskede sluttresultatet som er lagt frem for kommunene i forkant, og andre forhold som har betydning for helheten i politiets lokale tilgjengelighet, kunne vektlegges. Dette i tillegg til kriteriene i Prop. 61 (2014–2015) punkt 5.3.»

Arbeiderpartiet har merket seg tilbakemeldingene fra mange kommuner angående prosessen i forbindelse med gjennomføringen av politireformen. Den korte høringsfristen har vært meget krevende for de kommuner som har fått lagt ned sine lensmannskontorer og tjenestesteder. Arbeiderpartiet la til grunn at kommuner og organisasjoner skulle ha reell innflytelse på prosessen før Politidirektoratets endelige beslutning om antall tjenestesteder.

Komiteens flertall, som består av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, vil understreke viktigheten av at ansattes organisasjoner blir rådført i tråd med arbeidsmiljølovens og Hovedavtalens intensjoner knyttet til medbestemmelse. Den norske modellen baserer seg på gjensidig respekt for inngåtte avtaler, slik at samspillet mellom arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverorganisasjonene og det offentlige blir tatt på største alvor.

Arbeiderpartiet er opptatt av å ha gode tjenestetilbud nær der innbyggerne bor og lever sitt liv. I takt med den teknologiske utviklingen i samfunnet vil det være naturlig å opprettholde desentraliserte tilbud nær publikum. Flertallet i komiteen er opptatt av at oppgaver som bl.a. utstedelse av pass og våpenkort ikke ligger lenger unna enn 45 minutter for minst 90 pst. av innbyggerne.

Til slutt vil flertallet i komiteen, som består av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, understreke at nærpolitiet skal være lokalt forankret. Det utgjør politiets ytterste ledd. Nærpoliti er i de fleste tilfeller den etaten innbyggerne møter i situasjoner som oppleves truende, farlige og krenkende. Det er derfor avgjørende at dette leddet har ressursene, kompetansen og kvaliteten som trengs for å være aktivt til stede der situasjoner oppstår i samfunnet.

Før jeg tar opp forslagene, vil jeg vise til komiteens tilråding til III, hvor ordet «Hovedtariffavtalen» ved en inkurie ikke har blitt rettet til «Hovedavtalen».

Jeg tar opp de forslag som Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Jorodd Asphjell har tatt opp de forslagene han refererte til.

Jan Arild Ellingsen (FrP) []: Å drive politikk er ikke bestandig en konkurranse om popularitet, men av og til totalt nødvendig, for et samfunn er sjelden statisk. Et samfunn i endring betyr at organisasjonene må endres for å møte den samfunnsendringen som kommer. Hvis ikke gjør vi som politikere samfunnet en bjørnetjeneste. Derfor mener jeg at en reform som denne er nødvendig, på samme måte som Politireform 2000 var nødvendig. Og det er jo slik at det å være forsiktig når det gjelder endringer, kan man godt forsvare, men konsekvensen av det kan bli noe annet enn det man ønsket seg. Derfor synes i alle fall jeg at det som flertallet sa da man gjorde vedtak om reformen for ikke lenge siden, fortsatt er bærende.

Så tok jeg meg den frihet å gå tilbake og se litt på historien bakom. I går kveld leste jeg innstillingen fra den daværende justiskomiteen om politirollemeldingen, som ble behandlet i denne salen for elleve år siden. Der hadde Stortinget ganske mange klare, gode bemerkninger med tanke på forventningene man hadde. Jeg tar meg den frihet å referere noen av de tingene som den daværende justiskomiteen sa. En av de tingene som ble tatt opp, var responstid. Det er nå på plass og er ett av kravene i den nye reformen – selvfølgelig, det skulle bare mangle! Men det har altså tatt oss elleve år å komme til det trinnet at vi sier at også politiet, som den største blålysetaten, må møte noen krav her. I tillegg var det slik at komiteen sa at det derfor bør etableres «forpliktende samarbeid mellom politiet og de enkelte kommuner». Ja, det gjør vi. Atter en gang er samhandlingen mellom politiet og folk som bor i kommunene, en absolutt nødvendighet for å få til gode løsninger. Og man sa i komiteen den gang som følger:

«Politi- og lensmannsetaten skal kjennetegnes som en etat som er mer tjenesteytende og publikumsorientert og arbeider mer kostnadseffektivt.»

Det er også i dag absolutt relevant å gjøre ting på en best mulig måte, en smartest mulig måte, slik at man kan serve publikum på en måte som gir mest mulig igjen for de skattepengene vi velger å bruke og tildele til norsk politi. Så jeg synes det er fornøyelig å se at en del av de tingene vi diskuterer i dag, absolutt er relevante og godt gjenkjennelige. Betyr det at vi går for sakte framover? Det er et spørsmål den enkelte får stille seg selv, men jeg tenker at det er elleve år siden vi behandlet denne meldingen, og vi diskuterer de samme tingene i dag, men også med referanse til at man er skeptisk til reformer. Denne debatten kom altså ca. fem eller seks år etter Politireform 2000.

Et flertall i komiteen den gang, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, merket seg at «evalueringene viser at reformen har vært vellykket», så selv om det var stor skepsis da vi gikk fra 54 til 27 politidistrikter, sa flertallet at de er tålelig fornøyde. Det er ikke enkelt, men flertallet har altså konkludert med at vi har oppnådd en del av de tingene vi ønsket oss, og derfor er det fullt ut forsvarlig å gjøre det på den måten man har gjort det.

Så er det noen flere ting som jeg synes er viktig. Man diskuterte teknologi den gang. Nå har vi kommet så langt at enkelte av kjøretøyene til politiet har iPad, man gjør ting momentant, på stedet, for å effektivisere og gjøre ting raskere. Det har vært en stor sak om «Dark Room» og hvordan vi skal håndtere det. Justiskomiteen sa i 2006 bl.a.:

«Komiteen mener at det er viktig at politiet gis kompetanse og metoder som gjør det mulig å overvåke og gripe inn i forhold til ulovlig aktivitet på Internett» – som var begrepet vi brukte den gangen.

Videre:

«Politiets muligheter for å forebygge og bekjempe kriminalitet ved kontroll og tilstedeværelse på Internett bør utredes og videreutvikles.»

Igjen: Dette er like relevant i dag. Betyr det at politiet skynder seg sakte, eller betyr det at vi som storting bruker for lang tid på å komme oss dit vi ønsker å være, og der politiet selv absolutt vil gjøre enn bedre jobb enn de har vært i stand til? Svaret vil sikkert variere avhengig av hvem man velger å spørre, men jeg tror at ikke å gjøre nødvendige endringer er å ikke utvise respekt for det samfunnet man er satt til å representere. Ikke å gi politiet ressurser til å gjøre nettopp den jobben, ivareta koblingen mot publikum, er akkurat det samme. Og i denne innstillingen bruker man begrepet «nærpoliti». Ikke bare én gang, men gang på gang vises det til den foregående reformen og at i den norske politirollen skal nærhet – og nærhet til publikum – være bærende. Det er også målet og ambisjonen med den sist vedtatte politireformen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg vil også starte med bakteppet for reformen. Det er viktig å understreke hvorfor det var viktig å gjennomføre en politireform. Én ting er å peke på 22. juli, Gjørv-kommisjonen og alt det arbeidet og de dokumentene som ligger bak, og som var tydelige på at endringer måtte gjøres, men også før det var det enighet om at en måtte igjennom en ny reform i politiet.

Når det gjelder historiebeskrivelsen av reformen, valgte Kristelig Folkeparti å gå i dialog med regjeringspartiene og Venstre for å forsøke å komme til en enighet om en politireform. Det klarte vi ikke, og proposisjonen ble lagt fram av regjeringspartiene og Venstre. Men sammen med Arbeiderpartiet gikk vi inn i et forlik i Stortinget, og de punktene vi særlig var fornøyd med at vi fikk inn i reformen, var at det skulle være en politikontakt i hver eneste kommune, altså tilstedeværelse i hver eneste kommune, at det skulle være gode politiske prosesser, gode prosesser med politiet, der en skulle diskutere framtida – om en fortsatt skulle ha et lensmannskontor, eller om en skulle finne bedre dekning, og at en skulle få en god forankring politisk. Det var ikke bare fordi vi var opptatt av flest mulige lensmannskontor, vi var opptatt av at en lokalt gjør et veldig godt arbeid. Det at en i kommunestyrene, med ordfører og rådmann, har en god dialog med politiet, tror vi også vil gi en bedre beredskap og et bedre politi.

Så var vi opptatt av at dersom det skulle legges ned kontor, måtte det i siste instans være en politisk beslutning, og derfor også ankeadgang til Justisdepartementet, og at justisministeren skulle ha siste ord til syvende og sist. I tillegg løftet vi inn viktige punkter som går på kultur og ledelse, for det er en helt avgjørende bit og også en del av det som det var kritikk mot politiet for, før reformen.

Kristelig Folkeparti mener at det er forskjell på om det er tilstedeværelse av politi i en kommune eller ikke. Det er bra at det er en lokal tilknytning, det er bra at politiet har kunnskap om det som skjer. Det kan ivaretas gjennom et lensmannskontor, men i visse tilfeller er det bedre at en har politipatruljer, fordi en ikke har kapasitet på ett kontor til å ivareta en beredskap eller forebygging på samme måte som en kanskje tror at lensmannen kunne i sin tid. Der vil jeg også trekke fram at politiarbeid på stedet er helt avgjørende, og evalueringene av det er jo veldig positive.

For vår del har vi også vært opptatt av all den servicen som kan gis, vi peker i innstillinga på sivile oppgaver – at det ikke må være for lang reiseavstand når det gjelder våpenkort, pass og slike ting, men også muligheten til å kunne anmelde på nett eller foreta andre typer henvendelser til politiet enkelt på nett, slik at det blir lettere for publikum.

En annen av de viktige grunnene til at vi gjennomfører reformen, er jo sterkere etterforskningsmiljø. Kampen mot vold og overgrep, som jo er det største samfunnsproblemet vi har, blir bedre når vi får bedre miljø til å etterforske.

«Nærpoliti» er jo et begrep som kan bli litt slitt innimellom. Når er politiet nært? Bak gardinene i det huset der man ikke har mulighet til å se hva som skjer, der det er overgripere, der det er nedlastere som man ikke klarer å se, men som man kan ta gjennom gode aksjoner, som «Dark Room», eller andre, lignende, aksjoner – der er det viktig å komme nært inn og avdekke og gjøre en viktig jobb. «Nær» innebærer jo også å ha et sivilt preg på politiet, noe som er viktig for oss – at det ikke er for stor avstand mellom folk og politi, som det er f.eks. i USA. Å ivareta den biten er også viktig for oss.

Når det gjelder reformen, har vi også vært opptatt av at en får god tid til å gjennomføre de gode prosessene som jeg var inne på. Det var etter min mening for kort tid i forkant av avgjørelsene som ble fattet, og jeg mener at det burde vært bedre tid i etterkant når det gjelder klagingen. Og når en gjennomfører en så viktig reform, mener jeg også det er viktig å ta til seg innspill som en får underveis. Nå har det vært gjennomført særlig to undersøkelser som viser ganske betydelig motstand i politiet selv. Det å lytte til dem, lytte til ansatte, som vi peker på i det ene forslaget, og også lytte til kommunenes viktige innspill, mener vi er viktig for å få en best mulig reform. Dette er intensjonen i forliket, dette er intensjonen i reformen. Slik kan en skape et politi som både klarer å ta de ekstremt kompliserte oppgavene som kriminalitetsbildet og endringene i det krever, samtidig som en kan ivareta den viktige oppgaven med å være til stede, forebygge og være aktive for å skape minst mulig kriminalitet.

Presidenten: Presidenten antar at representanten skal ta opp forslag.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Det skal jeg.

Presidenten: Da har representanten Kjell Ingolf Ropstad tatt opp det forslaget som han refererte til.

Jenny Klinge (Sp) []: Politireforma er i ein gjennomføringsfase. Slike fasar kan vere gode – og dei kan vere mindre gode. Sjølv om Senterpartiet gjekk inn for ei anna politireform, med mindre vekt på strukturendringar og meir vekt på innhald og gode tenester i heile landet, er vi opptekne av at gjennomføringa av den vedtekne politireforma skal vere så god som mogleg. Politiet er for viktig til at vesentlege ting går tapt på grunn av ein dårleg prosess. Vi har registrert at mange tilsette i politiet og mange lokale folkevalde har uttrykt at prosessen ikkje er god nok, og at det er grunn til å frykte at reforma vil gje eit dårleg resultat for politietaten sjølv og ikkje minst for innbyggjarane. Då fann vi det nødvendig å fremje eit representantforslag om nettopp politireforma i Stortinget. Det er dette forslaget vi behandlar i dag.

Senterpartiet gjorde rett i å løfte saka inn i Stortinget igjen. Det at andre parti har vorte med på nokre av framlegga våre og også fremja eigne framlegg, er eit tydeleg teikn på dette. Denne reforma er ikkje heilt grei, for å seie det enkelt. Det er for mykje som ligg an til å gå feil veg, og Stortinget må gje regjeringa ei retning vidare på fleire punkt.

Vi i Senterpartiet er opptekne av å sikre at kommunar og tilsette i politietaten blir høyrde, og at dei reelt får vere med på å bestemme. På dette punktet står no Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti saman med oss i justiskomiteen om eit forslag til vedtak der vi

«ber regjeringen sørge for at det legges betydelig vekt på det enkelte kommunestyres mening om å beholde lensmannskontoret i kommunen, for blant annet å sikre godt forebyggende arbeid og tilstedeværelse».

Når regjeringa tidlegare var godt fornøgd med å få med seg eit breitt fleirtal på Stortinget for denne politireforma, bør dei no ta inn over seg at parti som stemde for reforma, gjev eit så tydeleg signal om ei kursendring. Ikkje minst bør dei lytte når fleirtalet i komiteen sluttar seg til vårt forslag til vedtak om at regjeringa må

«sørge for en reell styrking av de lensmannskontorene som står igjen etter gjennomføringen av politireformen».

Dette er ikkje til å misforstå. Her kan ein ikkje godta det politidirektøren tidlegare klårt har uttrykt, at dei minste kontora som består etter at reforma er sluttført, ikkje kan vente seg noko styrking, kanskje heller det motsette. Viss det var eit poeng å ha eit breitt fleirtal bak reforma, bør det vere eit poeng å lytte når parti som var med på reforma i Stortinget våren 2015, no stemmer saman med Senterpartiet på slike punkt.

Eit anna tema som vi er opptekne av, er dei sivile oppgåvene som politiet har, som utskriving av våpenkort og pass. Det er grunn til å vere bekymra når det gjeld særleg dette siste, for det ligg an til at det kan bli store eller svært store avstandar for store delar av befolkninga for å skaffe seg nytt pass. Hårek Elvenes frå Høgre er av dei som nærast lattermildt har bagatellisert dette problemet, fordi folk visstnok treng pass berre kvart tiande år og må tole å køyre eit stykke for å få det.

Eg vel å lytte meir til politifolk enn til partiet Høgre i denne saka. Det eg får høyre når eg besøkjer lensmannskontor, er at dei ønskjer å behalde utskriving av pass, både for eigen del og for innbyggjarane. Og dei påpeiker at dette ikkje er ei teneste folk treng berre kvart tiande år. Familiar med fleire ungar vil t.d. måtte skaffe nye pass rimeleg ofte, og eg meiner det er aldeles merkverdig dersom vi i 2017 ikkje skal leggje til rette for at alle gjenverande lensmannskontor og politistasjonar skal kunne skrive ut pass no som det attpåtil skal bli nærare 130 færre kontor enn før. Avstanden mellom folk og politiet aukar uansett med denne reforma, og regjeringa meiner avstanden skal aukast endå mykje meir når det gjeld utskriving av pass.

I marsutgåva av bladet Politiforum, som kom ut i dag, kjem det fram at berre halvparten av ordførarane i kommunar som får nedlagt lensmannskontora sine, meiner at prosessen har vore open og transparent, ryddig og reieleg. Fleirtalet av desse ordførarane er ueinig i at dei har vorte høyrde. Tidlegare har Politiforum også publisert resultata av ei undersøking der 6 000 politifolk svarte – som gav eit heilt klårt bilete av at tilliten til denne politireforma er låg.

Kva kan vi så lese ut ifrå komitéinnstillinga om tilliten til politireforma blant dei som var med og vedtok ho i 2015? Vi i Senterpartiet har i alle fall fått stadfesta at det var viktig å løfte saka inn i Stortinget igjen. Til og med regjeringspartia finn det nødvendig å presisere at reforma faktisk må vere i tråd med Stortingets intensjon då reforma vart vedteken.

Eg tek med dette opp forslaga frå Senterpartiets i saka.

Presidenten: Representanten Jenny Klinge har tatt opp forslagene hun refererte til.

Ola Elvestuen (V) []: For Venstre er det i oppfølgingen av politireformen alltid viktig å huske på hvorfor vi egentlig gikk inn i en avtale. Det er for å følge opp de manglene som ble avslørt 22. juli, samtidig som det skal bringe politiet tilbake til hverdagen til folk.

Men la meg starte med å ta opp Venstres forslag. Det er skapt et inntrykk av at den pågående klageprosessen bare gjelder selve prosessen rundt vedtaket om nedleggelse av et lensmannskontor. Det er ikke riktig. Stortinget har sagt at det kan klages på prosessen, men Stortinget har også satt opp en rekke kriterier som kommunene kan klage på bakgrunn av, dersom disse ikke er innfridd. I tillegg ble avtalepartene enige om en formulering som innebærer at justisministeren kan utøve skjønn når han i siste instans skal avgjøre disse klagene.

Ettersom flertallet i komiteen ser ut til å ha et behov for å markere at det ikke bare er selve prosessen det kan klages på, har vi valgt å fremme et omdelt forslag. Teksten i forslaget er ordrett hentet fra avtalen mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, og jeg regner derfor med at dette forslaget er noe som alle disse partiene kan stille seg bak. Jeg synes også denne formuleringen er en god formulering, og at det er mest ryddig å vise til det vi har blitt enige om.

Når det gjelder sivile tjenester som utstedelse av pass og våpenkort, så er dette tjenester som er viktige for folk, og som det er viktig er godt tilgjengelig for folk. Vi vil stemme for regjeringspartienes forslag på dette punkt av forskjellige grunner.

Tilgjengelighet handler ikke utelukkende om hvor langt tid det tar å kjøre til nærmeste tjenestested. Det handler også om å kunne bestille tid på forhånd, så man slipper å sitte i kø når man kommer til politistasjonen/lensmannskontoret. Og det handler om at det er åpent på kveldstid, så man kan få gjort dette utenom arbeidstid. For noen handler det også om lørdagsåpent, slik at de kan samle hele familien og få ordnet dette for alle på samme dag.

En grense på 45 minutters reisevei vil også medføre at en rekke tjenestesteder vil måtte slutte å utstede pass og våpenkort, uten annen begrunnelse enn at det er mindre enn 45 minutter til et annet tjenestested hvor man kan få utført denne tjenesten. Dette vil ikke nødvendigvis medføre en god tilgjengelighet for befolkningen.

Debatten viser at det er et behov for at Stortinget ser nærmere på dette. Derfor ønsker vi at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan slike tjenester skal tilbys. Vi forventer at en slik plan viser reisetid for befolkningen, om det legges opp til at det kan bestilles tid på forhånd, om det skal være dager med kveldsåpent, osv. Vi regner også med at en slik plan vil beskrive hvilke utfordringer det er med datasikkerhet og krav til personell som utfører slike tjenester. Det er også mulig at enkelte av disse tjenestene i framtiden vil kunne utføres av andre, f.eks. i tilknytning til en kommunes servicetorg. Framover er det også mulig at slike tjenester kan utføres ved hjelp av portable automater, slik at de kan fraktes rundt, og at alle av den grunn kan få utført tjenesten på de tjenestesteder som er nærmest.

Vi forventer at politiet nå trykker på pauseknappen, og at disse tjenestene ikke blir sentralisert før Stortinget har behandlet saken.

Når vi står midt oppi en krevende omorganisering av politiet, er det av og til lett å miste av syne grunnen til at vi gjør dette. Som jeg nevnte også tidligere: Bakgrunnen er bl.a. rapportene etter 22. juli, som viste at vi ikke var rustet til å håndtere slike voldsomme hendelser på en måte som vi både ønsker og forventer.

Så handler også denne reformen om å bygge opp kompetansemiljøer på tung og komplisert kriminalitet, som vold i nære relasjoner og overgrep. Framover blir det en av justisministerens viktigste oppgaver å gjennomføre Stortingets oppdrag om å endre politiet på en måte som styrker kompetansemiljøene på tung og komplisert kriminalitet, samtidig som det frigjøres politikraft til å drive forebygging og etterforskning ute i lokalmiljøene – og nettopp bringe politiet tilbake til hverdagen til folk.

Presidenten: Da har representanten Ola Elvestuen tatt opp det forslaget han selv refererte til.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Sidan det synest å vere kutyme i denne debatten at ein gjer eit litt sveip innom sitt partis historie med omsyn til politireforma, skal eg òg gjere det, heilt kort. Vi deltok i forhandlingane om reforma, eigentleg heilt inn mot slutten, med sikte på å verte einige om eit felles opplegg, men valde til slutt å stå utanfor. Det er mange viktige ting som ligg i politireforma, forbetring av etterforsking, for å ta eit eksempel, og det er strukturendringar som er fornuftige òg, men i sum syntest vi, punkt 1, at det vart for svak involvering av makt til folkevalde nivå, både kommunane i klageprosessen og på toppen, politisk, i å behandle klagar på dei endringane som skulle skje, og, punkt 2, at det vart lagt opp til ei for sterk sentralisering i sum. Så vi valde å stå utanfor.

Så vil eg gje ros til representanten Klinge og Senterpartiet for å bringe denne saka inn for Stortinget. Eg meiner at ho har utløyst ein dynamikk og ei innstilling som trass i alt gjev ein del signal i det vidare arbeidet med reforma. For SVs del kjem vi til å støtte forslag nr. 5, frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, om å betre den reelle klagemoglegheita som ligg her. Eg òg er betenkt over at det ser ut til å vere svært vanskeleg å ha ein reell innhaldsinnflytelse over dette for aktørar som trass i alt sit med betydeleg kunnskap om sine område, og eg synest det står fram som ei fornuftig styrking av den. Eg oppfattar Venstres forslag som ein svakare variant av det same, så vi vil stemme subsidiært for det.

Så kjem vi til å støtte forslag nr. 4, frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti, om ei grense for avstand på 45 minutt for 90 pst. av befolkninga når det gjeld sivile oppgåver som pass og våpenkort. Dette er ein type grense som vi kjenner frå andre tenester vi har innanfor det offentlege. Eg trur det er fornuftig at det finst ei avgrensing for kor langt unna det skal vere. Så veit vi at med geografien i dette landet kan ikkje den grensa vere absolutt, men det verkar som om det vert teke fornuftig høgd for korleis det likevel kan leggje ein del avgrensingar i betydelege delar av landet for sentraliseringa.

Så vel vi å gå imot forslaga nr. 6–10, frå Senterpartiet. Lat meg kort grunngje det: På fleire av punkta her kan eg seie at vi for så vidt kan dele intensjonen, altså at det bør vere godt tilgjengelege fasttenester med utgangspunkt i dei lensmannskontora vi har rundt omkring i landet. Det er eg einig i. Alle som har barn, som har vakse gjennom åra, veit at ti år er langt unna den reelle hyppigheita med tanke på når ein treng nye pass. Eg synest likevel at forslaga går veldig langt i å seie at det må vere nøyaktig som i dag i framtida, f.eks. at alle stader som i dag kan skrive ut våpenkort, skal kunne gjere det, eller at alle lensmannskontor skal kunne skrive ut pass. Det er to grunnar til det: For det første kan det vere sterke argument for at det over tid faktisk vil endre seg, eller at det kan vere fornuftige unntak frå det. Til det representanten Elvestuen sa, og ut frå personleg erfaring, vil eg seie at fleire av dei tinga han nemnde, som opningstider, moglegheit til å bestille, delen timar ein kan bestille på ganske kort varsel, osv., er trass i alt det aller viktigaste. Det andre argumentet er at eg synest at vi er nok eit godt stykke inn i det Stortinget bør vere forsiktig med å vedta nøyaktig og detaljert korleis skal vere. Det er trass i alt tunge faglege spørsmål, der det òg over tid kan vere argument for at prioriteringar og tenking vil endre seg. Så vi kjem til å stemme imot dei forslaga, men for dei forslaga som gjev ei retning på kor lange avstandar ein skal ha, og korleis kommunestyras reelle innflytelse skal sikrast betre.

Rasmus Hansson (MDG) []: Miljøpartiet De Grønne stemte mot den såkalte nærpolitireformen fordi vi mener det er viktig å reformere deler av politiets virksomhet i samsvar med nye utfordringer, men at det samtidig er så viktig at politiet er nært og til stede i lokalmiljøene på en måte som gir trygghet og kjennskap i de miljøene, og at det opplegget som lå i det opprinnelige forslaget, ikke ivaretok dette godt nok. Derfor er vi glad for at Senterpartiet har tatt opp dette representantforslaget, og vi er glad for en del av de enkeltforslagene som nå kanskje får flertall her i salen – av typen at 90 pst. av befolkningen ikke skal ha mer enn 45 minutter til der politiet utfører sine sivile oppgaver, altså Arbeiderpartiet og Kristelig Folkepartis forslag. Den typen tiltak mener vi er fornuftig. En polititjeneste som er godt forankret i lokalmiljøet, har legitimitet og tillit, og det er den tilliten og den kunnskapen politiet må bygge ganske mye av sin autoritet på.

Så må jo kommunene få lov til å mene noe – og ikke så rent lite – om de oppgavene politiet skal ha, og hvordan det skal organiseres. Vi er i en situasjon nå hvor 72 kommuner har levert klager på ny lokal organisering. Lyngen kommune frykter at polititjenesten blir ytterligere distansert, og at det er uklart hva som skal være innholdet i framtidens tjenester i deres område. Salangen kommune mener at de ikke er hørt i prosessen. Nannestad kommune mener at nærpolitireformen har vært en sentralt styrt prosess, som i minimal grad har involvert brukerne av politiets tjenester. Ski og Oppegård kommuner mener det har vært vanskelig å akseptere at den geografiske inndelingen ikke er en del av direktoratets beslutning som kan påklages. Storfjord kommune ser på det at de ikke har fått uttale seg tidligere, som en så alvorlig saksbehandlings- og forvaltningsfeil at hele prosessen om nødvendig må reverseres, når det gjelder innholdet ved det enkelte tjenestested.

Det er altså slik at mange kommuner i denne saken føler seg dårlig hørt. Det gir et dårlig grunnlag både for reformen og for politiarbeidet, og vi vet jo at svært mange innen politiet er av samme oppfatning. Folk må kunne bli hørt ved uenighet om hvor politistasjoner og lensmannskontorer bør ligge. Det gjorde jo politimesteren i Innlandet til slutt, etter at hundrevis av ringsaksokninger hadde gått i fakkeltog for å beholde lensmannskontoret i Brumunddal. Derfor forutsetter vi at II i innstillingen, som vi kommer til å stemme for, også omfatter klagebehandling, og det er også grunnen til at vi ikke stemmer for forslag nr. 11, fra Venstre, som vel har noe av den samme intensjonen, men som er såpass uklart formulert at vi avholder oss fra å støtte det i denne omgang.

Rundt omkring i landet skal det finnes politifolk som kan utføre politiets samfunnsoppdrag. Det er altså å gjennomføre forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet og er et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig. Det er et ansvar som må tas på alvor, alle steder i landet. Det er ikke akseptabelt at folk i Distrikts-Norge føler at de har et dårligere tilbud på akkurat dette området, selv om vi selvfølgelig samtidig er enig i at praktiske tilpasninger til en moderne type utfordringer også må gjøres.

Da Nord-Trøndelag politidistrikt i 2015 undersøkte hvilke forventninger folk hadde til utførelsen av politiets samfunnsoppdrag, og hva folk la vekt på, var det lokalkunnskap og faste kontaktpersoner som var to av hovedfunnene. Et annet av hovedfunnene var at folk ville ha kriminalitetsforebyggende arbeid, altså at det å forebygge lokalt er noe som krever at man kjenner lokale utfordringer godt, og at man må være kjent i lokalmiljøet.

I Norge har vi en veldig stor verdi, som er en polititjeneste med et tydelig sivilt og ubevæpnet preg, som nyter stor tillit i befolkningen. Det er en verdi som har vært forankret i at folk lokalt kjenner politiet sitt, og det må vi fortsette å ta vare på.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Et tilstedeværende og dyktig politi er avgjørende for trygghet i by og bygd i hele Norge. Når kriminaliteten endrer seg, må politi- og lensmannsetaten fornye seg. Den kriminaliteten vi ser i dag, er langt mer mobil enn tidligere, og, ikke minst, der kriminaliteten tidligere skjedde fysisk og lokalt, skjer veldig mye av kriminaliteten i dag digitalt. I dag kan ID-tyven sitte i Oslo og ofrene i Alta og i Hallingdal. I dag kan svindleren sitte i India og offeret i Norge. I dag kan gjerningsmannen som gjennomfører overgrep på nett, sitte i Bergen mens barnet er i Asia. Samtidig må vi sikre nærhet mellom politi og publikum i lokalsamfunn over hele landet. Nærhet er bl.a. tilstedeværelse gjennom aktive politikontakter og et mobilt politi som er klar til umiddelbar innsats.

Tilliten til norsk politi er meget stor. Jeg misliker å høre norsk politi bli omtalt i negative vendinger. Hver eneste dag utfører over 16 000 ansatte i norsk politi et godt og tillitsbyggende arbeid for å sikre et trygt Norge.

Når vi nå er midt i gjennomføringen av politireformen, handler det om å sikre at vi også i årene fremover har et politi som sikrer et trygt Norge. Politiet må være der kriminaliteten finner sted, være synlig i lokalsamfunnene og ha ressurser, ikke minst, til å hanskes med utviklingen. Å binde opp ressursene i godt bemannede kontor på dagtid er ikke den beste måten å løse politiets viktigste oppgaver på. Med god etterretning og analyse kan politiet plasseres mer strategisk.

Det var et bredt forlik i Stortinget som la grunnlaget for nærpolitireformen. Stortinget vedtok en omfattende prosess for involvering av kommunene i utformingen av ny lokal struktur. Politidirektoratet har informert meg om at samtlige kommuner har fått tilbud om å delta i styringsgrupper. Noen steder har flere kommuner valgt å la seg representere gjennom regionråd eller lignende samarbeidsfora. Kommunene er gitt klagerett til Justis- og beredskapsdepartementet på Politidirektoratets avgjørelse om tjenestestrukturen. I forbindelse med klagebehandlingen legger departementet til grunn de føringene som bl.a. er gitt i Prop. 61 LS for 2014–2015 og Innst. 306 S for 2014–2015. Dessuten gjelder også forvaltningslovens regler, jf. forskriftens § 7.

De ansattes medbestemmelse i reformarbeidet er regulert i avtaleverket mellom partene i arbeidslivet. Etaten er betydelig styrket med ekspertise på medbestemmelsesinstituttet ved at det etableres HR-stab i hvert enkelt politidistrikt. Det er bygd opp en egen avdeling i POD som også bistår distriktene. Stortinget har vedtatt en rekke kvalitetskrav til politiets tjenester. Forebygging skal gis et betydelig løft med sterkere lederforankring, bedre planer, mer strukturert samarbeid med kommunene og andre viktige aktører. Alle kommuner skal ha minst én politikontakt, og jeg er svært glad for at politidirektøren nå har gitt politimestrene beskjed om at alle politikontakter skal være på plass senest 15. juni. Politirådet skal videreutvikles sånn at det fungerer godt i hele landet.

I representantforslaget foreslås det også at alle lensmannskontor og politistasjoner skal ha mulighet for passutstedelse. Riksrevisjonen har påpekt en rekke sikkerhetsutfordringer knyttet til passutstedelse, og det stilles særskilte kompetansekrav til personell som skal utstede pass. Ja, jeg er enig i at passutstedelsen bør legges opp på en sånn måte at det er tilgjengelig for publikum i så stor grad som mulig, men jeg synes også det samtidig må være tillatt å si at vi ikke har råd til å ha en passutstedelse som ikke er trygg, og dermed i neste runde stiller tilliten og legitimiteten til passet i fare.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jorodd Asphjell (A) []: Når man behandler og vedtar saker her i Stortinget som har et bredt flertall bak seg, har statsråden et særskilt ansvar for å følge opp på en god måte.

Representanten Ellingsen, som er statsrådens partifelle, har ikke vært opptatt av å være populær, sa han på talerstolen nettopp. Det kan man vel også merke på de siste meningsmålingene. Dette er selvsagt ikke en popularitetsreform, men en politireform som skal sikre folks trygghet i hverdagen. Vi registrerer at tilbakemeldingene fra politiet og kommunene er svært negative knyttet til dette med involvering i disse prosessene og medvirkning til det som skal skje.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vil statsråden følge opp at man sikrer en reell medvirkning fra politiet og kommunene i gjennomføringen av reformen?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Det har vært gjort gode oppfølginger overfor kommunene, i samarbeid med kommunene – det viser også de tallene vi har fått – i prosessen frem mot den nye strukturen som Politidirektoratet har lagt til grunn. Også i fortsettelsen kommer vi til å ivareta disse hensynene, men jeg tenker at dersom man tror at det å gjennomføre reformer nødvendigvis er en søknad om popularitet, er det som regel ikke sånn. Det tror jeg også Arbeiderpartiet bør ta inn over seg. I den grad man står bak en svært viktig reform, må man kanskje tenke gjennom om det er de politiske realitetene som er det viktigste, eller å få gode resultater på galluper. Jeg tror vi som ordentlige politikere må tenke på det første og ikke nødvendigvis velge å ta de populistiske retningene ved hver anledning.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg tror det viktigste nå er at en gjennomfører reformen på en god måte, og at en tar de grepene som er nødvendig for å skape et best mulig politi. Som jeg sa i mitt innlegg, mener jeg at et best mulig politi er det selvsagt politiet som skal legge føringene for, men i god dialog med kommunene. Nå er langt på vei beslutningene fattet rundt omkring, og kommunene har sendt sin anke der de er uenig i nedleggelse. Slik jeg har lest reformen hele veien, mener jeg at flertallet og forliket lagde veldig tydelige kriterier på at det var mulig for kommunene å anke på mer enn prosess. Jeg har lyst til å spørre justisministeren hvilke ting en ikke kan klage på, ut ifra det som er listet opp. Vi sa også at en skulle legge vekt på klagene, spesielt hvis det manglet noe i dokumentet som kom fra politimesteren. Spørsmålet mitt er: Hvorfor vil ikke justisministeren, eller partiene til justisministeren, støtte opp om forslag der en sier at alle kommuner skal ha reell klageadgang, og at det skal legges betydelig vekt på de ankene som kommer fra kommunene?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg tenker at når man legger frem et forslag i tråd med det som faktisk er grunnlaget for avtalen mellom partiene som står bak politireformen, er det veldig tydelig i sin ordlyd, i den forstand at det er mer enn prosess som legges til grunn. Bare for å understreke det: Fra mitt ståsted har jeg hele tiden lagt til grunn at det handler om mer enn kun prosess. Jeg synes det er godt dersom Stortinget i dag understreker det ytterligere ved å vedta den samme formuleringen som man tidligere har lagt til grunn i politireformen, for å understreke det ytterligere. Men jeg har hele tiden lagt til grunn de formuleringene som et bredt flertall i Stortinget har stilt seg bak.

Jenny Klinge (Sp) []: Som eg refererte til i innlegget mitt, viser Politiforum i dag til at mange kommunestyre ikkje er fornøgde med prosessen fram mot vedtak om nedlegging av lensmannskontoret deira. Vi har òg fått tilbakemelding frå frustrerte kommunar og ordførarar som har fått svar frå POD på klagar som dei har sendt, før den endelege klagefristen er over, før nabokommunane har fått sendt sine klagar. Det er altså ein uryddig prosess. Det eg trur vi alle kan vere einige om, er at uansett om vi er for nedlegging eller ikkje, er det iallfall viktig at prosessen går på ein slik måte at resultatet ikkje blir dårlegare enn nødvendig, at ein går ut med kommunar som er mest mogleg fornøgde med prosessen. Meiner statsråden det no er rimeleg å gjere unna desse endelege avgjerslene så raskt som mogleg, eller vurderer han å bremse nedleggingane der prosessane ikkje har vore rett, der det har kome kritikk, for å sørgje for at prosessen vidare blir gjord ordentleg, og at dei endelege vedtaka blir best mogleg?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg kan betrygge representanten om at vi i høyeste grad kommer til å kjøre en skikkelig og ordentlig prosess, som kommer til å handle om mer enn kun prosessen forut. Jeg er opptatt av at vi finner frem til gode løsninger. Så tror jeg vi samtidig må ta inn over oss at det er sånn at er man i en situasjon hvor man mister et lensmannskontor i sin egen kommune, er det vanskelig å legge til grunn at man i utgangspunktet er positiv til det. Men da har man muligheten til klage, og de klagene vil bli behandlet på en skikkelig måte, og man kommer til å legge til grunn andre vurderinger enn kun prosess i det arbeidet som skal gjøres i departementet. Dette er i høyeste grad en reell prosess, og det er på ingen måte gitt hva resultatet er, på forhånd.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Eg har merka at på eit eller anna nivå gjorde det litt inntrykk på meg å høyre representanten Amundsen åtvare mot populisme. Eg kan jo invitere han – om han har lyst – til å kommentere om skal vi forstå det som ei generell åtvaring mot populisme, eller var det berre med omsyn til det spesifikke forslaget her vi ikkje skulle vere populistiske?

Men til spørsmålet mitt i tillegg til det: I gjennomføringa av politireforma no har det vist seg gjennom undersøkingar at det framleis er avgrensa tru på viktige delar av ho ute i etatane. Eg har sett at Amundsen har teke det til seg og forstått at det er ein stor jobb å gjere med å skape tru på at det kjem til å verte forbetringar gjennom ho. Spørsmålet mitt er ganske enkelt: Når eit breitt fleirtal har vedteke ei reform og statsråden skal setje ho ut i livet, kven sitt ansvar er det at det framleis er svært låg tru på at det kjem til å gå bra i dei etatane det gjeld, som er så viktige for samfunnet vårt?

Presidenten: Presidenten vil bemerke at Per Willy Amundsen fremdeles er statsråd og ikke representant igjen.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Beklagar, president.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg tror det er viktig at man underveis i en reform – og i en stor og viktig reform som politireformen er – tar med seg de signalene som kommer. Jeg mener at ingenting er skrevet i stein. Jeg tror det er klokt alltid å lytte til de løypemeldinger man får. Derfor gjennomfører vi følgeevalueringen, som Difi gjennomfører, og som gir oss tilbakemelding underveis, for å justere prosessen.

Som statsråd er det mitt ansvar å sørge for å gjennomføre reformen, på oppdrag fra Stortinget – det bør det ikke være noen tvil om. Så har jeg forståelse for at mange ansatte kjenner på usikkerhet i sin situasjon når det gjelder personalløpet: Hvem blir min nærmeste overordnede? Hva blir min fremtidige arbeidshverdag? Det er en naturlig reaksjon. Men så tror jeg – jeg er egentlig veldig sikker på – at etter hvert som resultatene av reformen, de kvalitative sidene ved reformen, blir tydelige, vil også oppslutningen om reformen bli deretter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Statsråden er i en digital verden. Da kan statsråden ta vekk politifolk på bakken som kjenner forholdene i praksis. Det er en klar parallell til det regjeringa står for når det gjelder Heimevernet: En trenger ikke folk på bakken.

Regjeringa vil erstatte lensmannen med en politikontakt, en lensmann med myndighet, en lensmann med ansvar for helheten på sitt territorium. En politikontakt er – som ordet sier – en kontakt. Mitt spørsmål er: Hva vil statsråden si til ordførere som vil snakke med politifolk som har myndighet, som kan gjøre en avtale der og da – altså snakke med lensmenn eller snakke med politisjefer og ikke med politikontakter? Får sånne ordførere sin vilje?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Politikontaktene vil være et godt system for å ivareta kommunen i arbeidet inn mot politiet. Jeg er sikker på at dette blir en god løsning.

Men så lyttet jeg til retorikken og resonnementene til representanten Lundteigen. Det er vanskelig å ane noe annet enn at man forholder seg til politiet på en – skal vi si – ikke helt oppdatert måte. Politiets oppgaver er – helt riktig – i større grad i det digitale rom enn tidligere, men det er ikke et enten–eller, det er et både–og. Når vi opplever de omfattende overgrepene mot barn som skjer på nettet i dag, og hvor vi kanskje bare har avdekket toppen av isfjellet, bør det ikke være noen særlig tvil om at vi trenger langt mer kompetanse og konsentrert innsats mot denne type kriminalitet. Det får vi ikke med den lokale lensmannen, med all respekt. Vi trenger brede kompetansemiljøer, og det er nettopp et av målene med reformen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lene Vågslid (A) []: Det er ein krevjande prosess å skulle gjennomføre ei reform, og det er ingen konkurranse om å vere populær. Viss det var det, trur eg det hadde stått dårleg til med fleire. Det som er nødvendig å gjere, er å lytte til folk, lytte til politiet og Politiets Fellesforbund, kommunane, ordførarane og andre folkevalde, som seier at me må justere noko på kursen. Eg opplever at Senterpartiet no er svært konstruktiv når det gjeld politireforma. Det synest eg er veldig bra. Eg personleg meiner nok at det ikkje alltid har vore tilfellet. Då skal me lytte til dei tilbakemeldingane me får. Det er litt lite audmjukt å seie at tal frå Politidirektoratet viser at kommunane er fornøgde. Det er ikkje heile biletet, og det er heller ikkje riktig nyansert når ein les f.eks. Politiforum.

Difor er det bra at me i dag føreslår, og at det er eit fleirtal i komiteen for å styrkje medverknaden i prosessen. Det trur eg er viktig for å få eit best mogleg sluttresultat.

Det er ein ting me ikkje snakkar om når det gjeld lokal tenestestruktur, og som er ein av dei viktigaste føresetnadene, spør du meg, for at me er med i dette forliket. Det er moglegheita kommunane no har til å lage ein skriftleg avtale med politimeisteren i hans politidistrikt om korleis endringane skal kome deira kommune til gode. Problemet er at det me vedtok i forliket, er det litt for få kommunar som er klar over. Og kven sitt ansvar er det? Det er justisministeren sitt ansvar. Eg forventar at statsråden følgjer opp Politidirektoratet og politidistrikta, slik at dette blir gjennomført.

Min kommune, Tokke, har gjort eit slikt vedtak – etter forslag frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti – med klare krav om kva ein forventar å få i kommunen sin når lensmannskontoret mest sannsynleg blir nedlagt. Det vedtaket blei gjort i november i fjor. Enno har ikkje kommunen høyrt noko frå Politidirektoratet eller politimeisteren. Det er for dårleg. Her har me ein kommune som har gjort jobben, og som prøver å vere konstruktiv for å få ei betre polititeneste, og så opplever dei inga tilbakemelding. Det er berre eitt eksempel, men eg veit det finst fleire, og det er for dårleg.

Som eit parti som er med i eit forlik, kjem me til å vere ekstremt opptekne av at forliket blir følgt. Denne reforma er ikkje lagd fram av Arbeidarpartiet. Det har me sagt mang ein gong, at me meiner at ho nok hadde sett mykje betre ut viss me hadde lagt fram proposisjonen. Men dei endringane me fekk til, er me glade for at me fekk til, og då må dei følgjast opp, slik at kommunane i landet faktisk veit kva dei har å halde seg til, slik at dei veit kva dei kan krevje, slik at tenesta reelt sett blir betre. Eg ønskjer at statsråden svarer på det i debatten.

Hårek Elvenes (H) []: Det er interessant at representanten Vågslid synes at Senterpartiet opptrer så konstruktivt for tiden når det gjelder politireformen. Meg bekjent ønsker Senterpartiet å reversere denne reformen og legge ned Politidirektoratet. Jonas Gahr Støre var forbilledlig klar på dette i VG den 13. mars, der han sa at det overhodet ikke var aktuelt å reversere politireformen. Arbeiderpartiet står bak, de tar ansvar i fortsettelsen, som de gjorde da vi behandlet denne reformen i Stortinget.

Gahr Støre var klar, justiskomiteens leder, Hadia Tajik, var derimot noe kryptisk da hun uttalte seg om det samme til NTB den 17. februar.

Det var en grunn til at Arbeiderpartiet stilte seg bak dette da vi behandlet reformen. Behovet for endringer i norsk politi var gjennomdokumentert. Gjørv-kommisjonen påpekte at vi har et politi som ikke var i stand til å samarbeide med seg selv, og Politianalysen påpekte at organiseringen av norsk politi var et hinder for utviklingen av norsk politi.

Nå tikker de positive resultatene av politireformen inn på løpende bånd. Men jeg tror det er grunn til å minne oss om at politireformen ikke bare dreier seg om organisering og omorganisering. Den dreier seg også om å ta i bruk ny teknologi, foreta etterforskning på stedet og å sluttføre sakene på stedet. Politiet har tatt i bruk både iPad og iPhone og etterforsker nå langt flere saker på stedet.

Jeg vil ikke minst nevne kunnskapsrettet politiarbeid. Politiet sitter på veldig gode data når kriminalitet skjer – om hvem som begår kriminaliteten, og om hvor den skjer – de trimmer sin egen organisasjon, slik at politiet er til stede når etterspørselen etter dem er der, etter at kriminalitet har funnet sted.

Dette er to viktige element i politireformen som til dels er underkommunisert.

Så til representanten Jenny Klinge: Det virker som om alle lensmannskontor og politikontor i Senterpartiets verden skal gjøre det samme, nærmest som generalistkommuner. Det er ikke en åpenbart fornuftig organisering av arbeidet, snarere et uttrykk for en mangel på arbeidsfordeling. Der to lensmannskontor ligger relativt nær hverandre, er det ingen grunn til at begge lensmannskontorene skal drive med passutstedelse. Dette kalles «arbeidsfordeling», og det gjøres i enhver organisasjon.

Til slutt vil jeg henlede oppmerksomheten på komiteens tilråding til romertall I i innstillingen:

«Stortinget ber regjeringen sikre at Stortingets føringer følges opp og sikre at tjenestestedene er tilstrekkelig bemannet til å kunne være aktivt til stede der folk er.»

«Der folk er» er vel der folk bor, vil jeg tro. Når vi vet at 80 pst. av Norges befolkning bor på 0,26 pst. av arealet, vil den logiske konsekvensen av dette forslaget kanskje være at det fører til en storstilt sentralisering som vi aldri har sett i norsk politi.

Hadia Tajik (A) [] (leiar i komiteen): Arbeidarpartiet støttar intensjonane bak politireforma, men me er kritiske til gjennomføringa av ho. Så har me fått høyra i denne salen at ein del av kritikken som vart fremja til gjennomføringa, er populisme. Men me er ikkje aleine om å vera kritiske. Mange politifolk er òg det, og Politiforum har gjennomført ei undersøking der to av tre i politiet ikkje trur at Noreg vert tryggare etter politireforma, og fire av fem trur ikkje politiet kjem tettare på folk. Så då må eg nesten spørja: Er desse politifolka òg populistar?

Difi-rapporten som systematisk går gjennom resultata av politireforma så langt, dokumenterer òg ein stor grad av uro og usikkerheit. Då må eg spørja: Er Difi populistar? Ein må kunna klara å ta imot kritikk og lytta til han, vurdera han og gjera dei justeringane som skal til.

Hadde Arbeidarpartiet styrt, ville me gjort tre ting annleis. Det eine er at me ville gjeve gjennomføringa meir tid, sørgd for forankring, sørgd for medbestemming blant dei tilsette i politiet. Difor har me òg fremja forslag om at forankringa knytt til Hovudavtalen, medbestemming og involvering, må stå mykje sterkare, noko me har fått tilslutning til frå dei andre partia, og det er me glade for. Det andre me ville gjort annleis, gjeld pengar. Me ville ha gjeve meir pengar i gjennomføringa av reforma. Det har me føreslått i alternativt statsbudsjett, men ikkje fått gjennomslag for hos dei andre partia. Det tredje me ville gjort annleis, er at me ville lagt meir vekt på innhaldet. Me fremja òg i samband med forliket og arbeidet med det forslag knytt til innhald, etterforsking, kultur og leiing som me er glade for å ha fått gjennomslag for hos dei andre, men som det må leggjast større trykk på i gjennomføringa av reforma.

No er det sånn at me ikkje styrer, men me tek ansvar i opposisjon. Me tek kritikken som kjem, på alvor. Me avfeiar han ikkje som populisme. Det er ikkje sånn at me berre går og håpar at dette forhåpentleg ordnar seg undervegs, me lyttar til ordførarar, til politifolk og til Difi, og me fremjar dei nødvendige justeringane – av sivile tenester, av tilgjengelegheit av politikraft og av medbestemming hos dei tilsette.

Høgre og Framstegspartiet viser ikkje vilje til nødvendige justeringar. I sitt forslag nr. 2, f.eks., ber dei regjeringa sikra at vedtak vert følgde opp. Det skulle berre mangla. Venstre har fremja eit forslag der dei gjer det same. Eg må nesten minna om at regjeringa er forplikta til å gjennomføra vedtak, så me må gå ut frå at dei gjer det, elles sluttar dei å vera ei regjering.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Regjeringa bruker 22. juli som argument for å sentralisere, og det er grunnleggende feil. Beskrivelsen i kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling til Gjørv-kommisjonen er at det som sviktet mest, var situasjonen i de store enhetene, i operasjonssentralen i Oslo. Det som sviktet mest, var at da den fantastiske innsatslederen i Oslo-politiet, Thor Langli, sa at man skulle trykke på den store knappen, fikk man ikke kontakt med den store operasjonssentralen. Det var der det sviktet.

Derfor sa Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV at det som trengs, er en reform knyttet til organisasjon, kultur og ledelse. Det betyr at man må ha nok folk i førstelinja. De må være utdannet, ha utstyr, ha kommunikasjon, og de må ha mer ansvar og myndighet, slik at overordnede hører på deres råd. Det bryr ikke denne regjeringa seg om.

Kjernen i tryggheten er tjenestene fra kommunene, fra Nav og fra politiet og at de legges nær folk. Jeg har et eksempel fra Rollag kommune, en liten kommune i Numedal med et budsjett på under 1 mill. kr. Det er nesten ikke kriminalitet, og det er et fantastisk samarbeid med lokalbefolkningen. Det siste nå er at det er et fantastisk samarbeid med hyttebefolkningen; det er 2 000 hytter i kommunen. Det har ført til at hytteeierforeningen har bedt om at lensmannskontoret i Rollag må bestå – fordi lensmannen gjør en fantastisk jobb, og han er billig. Så kommer forslaget om at dette skal avløses av en politikontakt – en person som ikke har myndighet, og som ordføreren og andre skal sitte og snakke med uten å kunne gjøre avtaler for å få ting gjort, slik som en kan gjøre med personer som har myndighet.

Senterpartiet er for folk som har myndighet, som kan gjøre avtaler der og da uten for mye dikkedarer. Regjeringa legger opp til det motsatte og svikter det som er hele grunnfundamentet i tryggheten i samfunnet, nemlig folk som har oversikt over territoriet, som kan se helheten, og som kan samspille med det sivile samfunn. Det er ganske dramatisk, det som skjer. Senterpartiet vil etter valget arbeide for å rette opp det som nå skjer, i tråd med kommunestyreflertallenes vilje. Vi trenger politi med myndighet. Svaret er lensmenn ute i kommunene. For de har den myndigheten, og den kjenner folk kvaliteten på.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg merker meg at partiene bak reformen understreker at nedlegging av lensmannskontor skulle skje i en prosess med stor vekt på medvirkning fra dem som ble berørt. Det vises også til at kommunene skulle kunne klage på vedtak om endring i tjenestestrukturen. Men klageadgangen gjaldt ikke selve vedtaket. Det heter at det er minimumskrav til prosess og til kvaliteten på arbeidet Politidirektoratet har gjort, som det kan klages over. Det er kanskje ikke så rart at antall klager har vært relativt begrenset når klageadgangen ikke gjelder selve konklusjonen.

Jeg merker meg også ganske selvtilfredse merknader fra Høyre og Fremskrittspartiet, der de viser til at samtlige lensmannskontor og kommuner har fått tilbud om å møte i styringsgruppen og anledning til å komme med innspill til ny struktur. Slik er det slettes ikke. I forutsetningene for prosessen het det at styringsgruppen skulle ha representasjon fra de berørte kommunene. I praksis ble dette av flere politidistrikter tolket slik at det kun var medlemmer av regionrådene som ble invitert inn. Vi vet at ordførere fra flere kommuner selv måtte lete fram Stortingets merknader for å få vite hva de hadde krav på, og for å ta initiativ til å melde seg på i styringsgruppens arbeid.

Når vi i dag ser tilbake på hvordan prosessen har vært mange plasser, er jeg forbauset over at regjeringspartiene er tilfreds med forløpet. Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti må ta sin del av ansvaret for hvordan politireformen er gjennomført. Lell er jeg glad for at de i egne merknader har kritiske kommentarer til bildet som Høyre og Fremskrittspartiet prøver å tegne.

Jeg har fulgt gjennomføringen av politireformen i eget fylke, Sør-Trøndelag, og registrert grundig mange kritiske kommentarer til prosessen. Ordføreren på Frøya er en av dem som har uttalt seg tydeligst. Hun sier:

«Kommunen har avgitt flere høringsuttalelser, men sitter igjen med en oppfatning av at den reelle innflytelsen i prosessen har vært tilnærmet lik null. Det er kommunens klare oppfatning at bestemmelse om nedlegging av Frøya lensmannskontor i praksis er tatt på et svært tidlig tidspunkt i prosessen (…) En sitter også igjen med en oppfatning av at ledelsen i politidistriktet har vært lite tilfreds med at ansatte ved Frøya lensmannskontor åpent har gitt uttrykk for sitt syn om reformprosessen (…)».

Nærpolitireformen har aldri vært lagt opp som en reform som gir polititjenester nær folk. Gjennomføringen har heller aldri vært lagt opp som en åpen prosess der lensmannskontorene reelt sett har hatt påvirkningskraft.

Talspersonen for Frøya ungdomsråd ber om at lensmannskontoret får bestå, og sier at lokalkunnskap er viktig for å drive forebygging:

«Vi har flere tilfeller der politiet har kommet på skolene og tatt av en prat med elever og beboere som har gjort oss mer trygge på politiet (…)».

Det blir ikke det samme når patruljebilen stikker innom nå og da (presidenten klubber).

Ivar Odnes (Sp) []: Politi- og lensmannsetaten skal sikra tryggleik, lov og orden. Det er forankra i politilova § 1, der det står:

«Staten skal sørge for den polititjeneste som samfunnet har behov for. Polititjenesten utføres av politi- og lensmannsetaten.

Politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig.»

Lukkast politireforma med å følgja opp dette? Laurdag den 25. februar kunne vi lesa i avisa Oppland Arbeiderblad om ei hending i Sør-Aurdal der lokalbefolkninga hadde ringt 112 for å varsla om ein bil som hadde vore observert i samband med ei rekkje tjuveri og innbrot i Hedalen. Bilen var sett på tur inn mot hytteområdet i Hedalen. Etter ei rekkje tjuveri og innbrot i Sør-Aurdal var den mistenkte sett med bil og tilhengjar på veg oppover i eit hytteområde. Det vart sett opp bilar og sperringar for han, og ein ringde 112 for å få opp politiet. Beskjeden frå naudsentralen var at dette ville ikkje verta prioritert, sjølv om det vart levert inn registreringsnummer og dette var eit registreringsnummer som ikkje høyrde til bilen – det var stole. Ein vart berre bedt om å løysa opp. Det vart varsla om at ein då ville ta dette i eigne hender, og ein ringde ein lokal politibetjent, som tok affære og stilte opp ikkje lenge etter.

Dette er hedølane skuffa over, og dei opplever ikkje å ha den same tryggleiken lenger. «Dette er en tydelig nedprioritering av distriktene. Hedalen er en ytterkant i Valdres, og Sør-Aurdal har ingen politiansette lenger», seier ordførar Kåre Helland i Sør-Aurdal. Dei opplever no ein auke i vinningskriminaliteten, og dei registrerer at politiet ikkje lenger rykkjer ut når butikktjuvar vert tekne på fersken.

Dette er eit resultat av ei samlokalisering av alle lensmannskontor i Valdres til eitt kontor på Fagernes. Det er i forkant av politireforma, og det er i forkant av det som fleire distrikt no skal oppleva. Hedølane føler at det som står i politilova § 1, ikkje lenger gjeld. Dei opplever at dette ikkje tek vare på Sør-Aurdal, og at dei no er fjernare frå politiet enn dei var før samlokaliseringa av lensmannskontora i Valdres – noko som altså no skal skje i fleire regionar i samband med den såkalla nærpolitireforma.

Kjersti Toppe (Sp) []: Stortingsfleirtalet har vedtatt ei politireform kalla nærpolitireforma. Politiforum si nylege undersøking viser at berre 3,9 pst. av dei spurde i politiet hadde tru på at reforma ville sikra nærvære av eit kompetent og effektivt lokalt politi der folk bur. Rapporten frå Difi er òg talande. Der står følgjande: «[nærpolitireformen] er lite betegnende (…). Både blant eksterne og internt i politiet ser alle at det er en sentralisering som skjer.»

Senterpartiet meiner at politiet treng ei reform som ikkje sentraliserer, men som sørgjer for betre organisasjon, kultur og leiing.

Eg vil retta merksemda mot to forslag som ligg til behandling. Først til forslag nr. 8, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen reversere sentraliseringen av politiets utlendingsforvaltning i førstelinjen.»

Sentraliseringa av utlendingsforvaltinga har gått føre seg i nokre år, og ho har gått for langt. I Hordaland er det oppretta servicesenter for utanlandske arbeidstakarar i Bergen. Det førte til at Odda lensmannskontor mista ansvaret for utlendingsforvaltinga, og at alle sesongarbeidarar i Hardanger – i den store fruktbastionen, innan hotellverksemd osv. – dermed må inn til Bergen for å få papira sine i orden og få eit gyldig skattekort. Dei må vera vekke éin dag, ofte med følgje. Eg trudde denne regjeringa skulle forenkla Noreg. Det er vorte ekstremt meir byråkratisk og tungvint og kan òg bidra til meir svart arbeid.

Så til forslag nr. 4, som er eit forslag med ein god intensjon om at sivile oppgåver, som våpenkort og pass, ikkje skal liggja lenger unna enn 45 minuttar for minst 90 pst. av innbyggjarane. Det som er svakheita med forslaget, er at det ikkje definerer kva ein skal rekna desse 90 pst. ut frå. Ein veit ikkje om ein skal definera det ut frå heile politidistriktet eller ut frå lensmannsdistriktet. Eg vil anta at det er per politidistrikt. Da er det slik at i Hordaland fylke bur over 70 pst. av innbyggjarane i Bergensområdet. Det er under 45 minuttar. Tar ein med Sogn og Fjordane, er det ikkje mange lensmannskontor med pass og våpenkontroll ein treng å ha for at denne regelen skal vera gjeldande. Dersom ein skulle hatt eit presist vedtak, som faktisk hadde betydd noko, som Politidirektoratet måtte retta seg etter, måtte ein ha tatt med at det skulle gjelda per lensmannskontor.

Elles har Senterpartiet levert inn eit forslag på helsesida om å sikra skadde pasientar tilgang til akuttsjukehus med traumefunksjon dersom transporttid til traumesenter er på over 45 minuttar. Eg håpar på fleirtal for forslaget.

Margunn Ebbesen (H) []: Vi er nå i gang med en veldig nødvendig reform. Vi har stor respekt for at det er usikkerhet ute i organisasjonen. Man er usikker på hva dette vil bli til slutt: Hvordan vil dette gjennomføres? Hva slags resultat vil vi få ute? Sånn er det ved de fleste store organisasjonsendringer. Usikkerhet skaper tvil, og det skaper stor frustrasjon. Men de fleste endringer viser at dette blir bra til slutt. Det kan vi også se på mange evalueringer som er gjort i ettertid – at resultatet blir bra.

Da postkontorene skulle legges ned i sin tid, var det opprop, spesielt fra Senterpartiet, om at det ville rasere distriktene. Jeg tror kanskje nedleggelsen av postkontorene har skapt mer liv i distriktene. Man kan gå på posten på lørdagen eller klokken åtte om kvelden – på butikken.

Nå er det i dag vist til mange negative eksempler, men hvis man leter, finner man også mange gode eksempler på endringen av politistrukturen. Jan-Eirik Nordahl, som er ordfører fra Arbeiderpartiet i Sørreisa, sa selv at de gikk i fakkeltog for å beholde lensmannskontoret sitt. I dag er de veldig godt fornøyd:

«Vi har fått et synlig og tilstedeværende politi som fungerer både preventivt og effektivt.»

Etterhistorien viser at dette ble bra likevel. Jeg tror vi som sitter i denne salen og skal ta slike viktige avgjørelser, må tørre å tenke på hva det er vi ønsker i framtiden. Husk på hvordan kriminalitetsbildet er. Nærpolitiet for en ungdom som sitter på gutterommet sitt og surfer på barneporno, er kanskje ikke det lokale lensmannskontoret som ikke har etterforskningskompetanse. De har en lensmann som er der tre dager i uken, men han har ikke kompetanse til å etterforske det som faktisk skjer på gutterommene.

Jeg tror at vi som sitter her, er nødt til å løfte blikket vårt og tenke på hva slags kriminalitet som er i dag og i framtiden, og hvordan vi skal ruste politiet vårt til å møte den utfordringen. Det er derfor vi er her i dag, det er derfor vi skal ta de viktige avgjørelsene, og det er derfor det samlede, store flertallet som sto bak nærpolitireformen, også bør stå opp for den i fortsettelsen.

Lene Vågslid (A) []: Eg opplever vel at denne debatten blir litt polarisert, at det no er litt ytterkant mot ytterkant. Eg hadde ikkje tort å seie at i den og den kommunen er det så å seie ikkje kriminalitet. Det veit me ikkje. Det er jo rett, som det blei sagt frå førre talar, at kriminalitetsbiletet endrar seg. Det er mykje me ikkje ser, og eg trur nok at alle politikarar og parti er opptekne av å kjempe mot den typen kriminalitet. Då er spørsmålet: Korleis gjer me det?

Eg trur det finst mange små lensmannskontor som gjer ein aldeles strålande jobb, men eg trur òg det finst små lensmannskontor som ikkje gjer det. Det finst store lensmannskontor som er skikkeleg dyktige på førebygging, etterforsking, avdekking. Det finst store lensmannskontor som er dårlege på det, og då må me sjå på kva me kan gjere med det. Då meiner eg at me kan ikkje halde oss for augo og håpe på det beste og tenkje at det blir bra til slutt viss me berre ventar lenge nok. Det gjer det ikkje. Me er nøydde til å høyre og sjå og gjere noko med det undervegs. Derfor synest ikkje eg at me i Arbeidarpartiet, eller dei i Høgre og Framstegspartiet, må vere så såre. Me må tore å innrømme at det kan hende det er noko me bør gjere litt betre. Det kan hende at ikkje alt er heilt «perfect» i denne reforma, og me treng ikkje vere redde for å seie det. Det seier iallfall me. Me står jo bak forliket, men me er kritiske til gjennomføringa fordi me allereie ser at her er det ein del fallgruver, og dei må me passe på.

Så er eg veldig oppteken av desse skriftlege avtalane som kommunane skal ha anledning til å gjere med sine politimeistrar, for eg trur at dei vil ha mykje å seie for dei kommunane som kjem til å miste lensmannskontoret sitt. Ein må vite: På kva måte blir tenesta betre? Kor mange fleire patruljebilar kjem me til å få? Det forventar eg at statsråden gjerne svarar på i debatten, for slik som det er no, ser det ut til å fungere veldig dårleg. Min påstand er at den delen av forliket ikkje blir følgd opp, og eg synest faktisk at det – nesten – er viktigare enn debatten om klage. For me veit at enkelte kjem til å få medhald. Fleirtalet gjer mest sannsynleg ikkje det.

I Telemark har me fleire eksempel: Drangedal kommune stod på barrikadane, klaga på vedtaket om nedlegging, og lensmannskontoret blei oppretthalde. Det blei gjort ei ny politifagleg vurdering. Flott for Drangedal og veldig bra for Telemark. Men det kjem til å vere kommunar som ikkje kjem til å få medhald – «that’s the fact» – og då må me gjere jobben med å sørgje for at polititenesta blir betre. Der har justisministeren eit ansvar i å følgje opp den biten i forliket, og eg vil veldig gjerne at han kjem opp her og kommenterer nettopp det.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Hårek Elvenes (H) []: Jeg føler meg kallet til å komplettere representanten Grenis innlegg. Ifølge Wikipedia kommer representanten Greni fra Ålen. Meg bekjent ligger Ålen i Holtålen kommune. Ved å samkjøre politiressursene ved Holtålen lensmannskontor og politistasjonen på Røros har man klart å få én politipatrulje mer. Dette syntes de ansatte og innbyggerne i området var en glitrende løsning.

Dette er egentlig essensen i hele politireformen. Når vi vet at vi trenger 16 årsverk for å kunne stille en patrulje 365 dager i året, dvs. to politifolk i én bil, og så mange lensmanns- og politikontor har få ansatte, sier det seg selv at vi klarer ikke å få ut effekten av den styrken som vi har i politiet, som vi kunne fått hvis vi kjørte dette sammen på en mer effektiv måte. Det er det som er hovedgrepet som nå er gjort ved å legge ned – eller foreslå å legge ned – 126 lensmannskontor. Gjennomsnitt antall ansatte på disse 126 lensmannskontorene er fem. Det sier seg selv at ved å gjøre dette grepet får man flere patruljer, og det er faktisk en vei som er helt uunngåelig.

Til slutt vil jeg minne forsamlingen om at vi har et ansvar for å støtte ledelsen i norsk politi i en veldig krevende fase når de skal gjennomføre en reform som Stortinget har vedtatt. Det er god eierstyring. Vi har et ansvar for å følge med, også for å følge kritisk med, men vi har et ansvar for å støtte ledelsen i etaten slik at de har selvtillit og autoritet til å kunne gjennomføre et særdeles viktig vedtak som Stortinget har gjort med særdeles stor tilslutning.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Høyres språk er nærpolitireform. En ønsker å skape inntrykk av nærhet. Realiteten er det motsatte. Nå sa representanten Hårek Elvenes at essensen i reformen var flere patruljer på hjul. Ja, det er det folk har oppfattet. Så insinuerer representanten at de som i dag sitter og er knyttet til lensmannskontorene, sitter inne og ikke gjør noen ting. Jeg kan forsikre om at de som er på disse mindre lensmannskontorene, gjør gagns arbeid.

Jeg synes representantene fra Høyre nå burde ut og snakke med de politifolkene og tidligere Høyre-lensmenn – jeg understreker: tidligere Høyre-lensmenn – som vi i Senterpartiet nå møter stadig flere av. De kjenner seg ikke igjen i det Høyre snakker om. Vi står overfor en kulturkonflikt, en kulturkonflikt mellom Fremskrittspartiet og Høyre på den ene sida, som vil sentralisere, og Senterpartiet på den andre sida. Det er sterkt å erfare.

Det snakkes om hva som foregår på gutterommene. Det er en stor fordel å ta tak i det som skjer på gutterommene, at en har lensmenn og politifolk som har gode lytteposter, som kjenner samfunnet sitt, og som på et tidlig tidspunkt kan forstå hva som skjer, før skaden er skjedd.

Politifagfolk sjøl sier hva en mener om dette. 65. pst svarte på Politiforums undersøkelse at en var uenig i at Norge blir et tryggere samfunn. 85 pst. var uenig i at politiet vil komme tettere på folk. Men det betyr ingenting. Hva som er politifolks egne vurderinger, betyr ikke noen ting for stortingsflertallet. Det betyr ingenting for ledelsen i politiet. Det betyr ingenting for statsråden. Det viser til de grader hvilken situasjon vi er i. Det viser til de grader behovet for å fokusere på organisasjon, kultur og ledelse. Det viser til de grader at nå må en snart begynne å respektere dem som er ute i felten, men det skjer ikke.

Senterpartiet gjør det. Derfor ser stadig flere at det å gi støtte til Senterpartiet er å gi støtte til de faglige krav som politiet må bygge på. Det gjør at vi får økt oppslutning, og det gjør at vi blir et hvassere redskap for å gjøre noe med denne sentraliseringen etter valget. Høyre og Fremskrittspartiet gjør en god jobb for oss, men den må rettes opp etter valget.

Jenny Klinge (Sp) []: Eg veit ikkje heilt kvar eg skal begynne. Det er spennande å følgje debatten, eg må innrømme det. Som ein av forslagsstillarane er eg spent på kva som kjem til å kome. Så er eg også spent, sjølvsagt, på voteringa og utfallet for dei enkelte forslaga i dag.

Men eg har lyst til å nemne nokre ting som har vorte sagt undervegs. Representanten Werp sa i startinnlegget sitt at 22. juli-kommisjonen danna eit dystert bakteppe for denne politireforma. Det ville vore interessant å høyre kva det er ved denne reforma som ville gjort at førebygginga og ikkje minst handteringa av den terroren som skjedde den 22. juli 2011, ville vore betre viss reforma hadde vorte gjennomført før den tida. Det er det som implisitt ligg i det som Werp seier, at viss denne reforma hadde vore gjennomført før det, kunne utfallet ha vore annleis.

Eg fann ikkje noko i Gjørv-rapporten som tilsa ein slik konklusjon. Det var ikkje noko i Gjørv-kommisjonens rapport som sa at det var massive strukturendringar som måtte til for å få ein betre beredskap for den typen hendingar. Eg meiner denne typen retorikk gong på gong har vorte misbrukt – både i dag og i dei siste åra – for å grunngje denne politireforma.

Så ser ikkje Werp kva som er alternativet vårt. Kanskje vi har vore for dårlege til å kommunisere det, men vi har konkret 18 politidistrikt – i staden for 12 – som eit forslag. Konkret ønskjer vi å behalde lensmannskontora. Det er eit reelt alternativ. Vi ønskjer å behalde eit mangfald av lensmannskontor, men i staden for å sveltefôre dei ønskjer vi å styrkje dei. Det har vi vist i alle dei alternative statsbudsjetta som vi har kome med.

Når det gjeld nye etterforskingsmetodar, på staden og i politibilane rundt omkring, er det av dei tinga ein fullt ut kunne vore i stand til å gjennomføre utan å ha massive strukturendringar i etaten. Det seier politiet sjølv. Det er ikkje nødvendig med ei politireform for å få til det. Så her er det misforstått at Senterpartiet er bakstreversk. Tvert imot, vi ønskjer eit framtidsretta, godt politi for heile landet, og vi håpar sjølvsagt at fleire i salen i dag er med og stemmer for dei gode forslaga som vi har.

Så vil eg skryte av representanten Lene Vågslid, som kjem med den innstillinga at her må vi både tore å få kritikk og tole å få kritikk, høyre på det og sjå om ein kan gjere ting betre. Eg likar den innstillinga. Sjølv om vi er ueinige om reforma, er det nettopp ei slik innstilling som skal til for at resultatet skal bli best mogleg.

Til det med pass til slutt: Kjersti Toppe hadde eit veldig godt poeng i at regjeringa med denne reforma ikkje akkurat driv med forenkling for folk. Utdanningsforvaltinga i førstelinja er eit eksempel og passutskriving eit anna. Avisa Hallingdølen nemnde at det kunne bli 40 mil å fare. 90 pst. av befolkninga skal ha maks 45 minutt, men hugs at det då er 500 000 som kan ha 40 mil. Lell er krava i forslaget frå fleirtalet stilte.

Jan Arild Ellingsen (FrP) []: Dette har etter hvert blitt en interessant debatt. På sett og vis minner det meg om for eller imot en reform generelt sett. Heldigvis har noen av de siste talerne sagt at det ikke er det som er temaet.

Jeg ble medlem av justiskomiteen i 2001, da den forrige reformen ble trillet ut, og jeg har til gode å høre noen som ønsker å gå tilbake til 54 politidistrikt, i hvert fall. At man gjorde det riktige grepet den gangen og reduserte fra 54 til 27, var riktig. Jeg tror at historien vil vise at de grepene man gjør nå, kommer til å bli riktige, under noen forutsetninger. Forutsetningene er at folk der ute føler seg ivaretatt.

Så kan jeg ikke la være å kommentere representanten Odnes, som refererte politiloven § 1. Jeg tror – med respekt å melde – at det ikke har vært én regjering noensinne som fullt ut har overholdt forventningene som ligger i politiloven § 1. Jeg tror det er umulig, rett og slett fordi forventningene hos den enkelte ute er mye større og vil ha mye større økonomiske konsekvenser enn det Stortinget vil finne forsvarlig å bevilge til denne etaten. Vi kan selvfølgelig ha en retorisk debatt om det er riktig eller ikke, men det som ligger som føring i politiloven § 1, er veldig sterkt og veldig tydelig. Men med all mulig respekt tror jeg samtlige regjeringer har brutt den. Det er nok fordi man innser at den loven man selv har vært med på å få vedtatt, på sett og vis har en klar ambisjon – men hvor realitetsorientert den er, tror jeg det finnes like mange meninger om som det er folk i dette landet.

Så til diskusjonen om lensmannskontor. La meg minne forsamlingen om én ting: Norges sterkeste og tøffeste fagforeningsleder, arbeiderpartimann og sheriff i Sogndal, Arne Johannessen, var blant dem som var aller mest kritisk til forrige reform, Reform 2000. Vet man hvorfor? Jo, det var ganske enkelt fordi Stortinget skjermet lensmannsetaten. Arne Johannessen var klinkende klar på at det var den største feilen Stortinget gjorde. Skulle man få en effekt av et mer samordnet norsk politi, kunne man ikke la lensmannskontorene bli unntatt fra reformen. Det gjorde vi forrige gang. Det gjør vi ikke denne gangen. Så kan man selvfølgelig si at det var et dårlig valg, men den tidligere lederen i PF var iallfall helt klar på det.

Og så til angrepene som kommer mot statsråden. Ja, statsråden svarer Stortinget, men den som har det daglige ansvaret for å gjennomføre dette, er politidirektøren. Politidirektøren styrer norsk politi etter ordre fra justisministeren. Hvis justisministeren ikke er fornøyd med den jobben, har han mulighet til å gjøre noe med det. Men jeg forventer at så lenge politidirektøren sitter der han sitter, skal han iverksette ethvert tiltak og enhver føring som gis fra politisk ledelse i departementet. Hvis ikke kommer statsråden til å få enda mer krevende spørsmål herfra.

Hadia Tajik (A) []: Justisministeren har ikkje teikna seg igjen, trass i at representanten Vågslid no to gonger har etterlyst svar på spørsmål om kvifor kommunar – altså heilt konkrete eksempel – ikkje har fått informasjon. No ber me ikkje justisministeren om å gå inn i dei eksempla, men å gjera greie for kvifor det er sånn at kommunane ikkje får den informasjonen dei treng for å kunna vera involverte slik som dei skal. For å seia det sånn: Viss det ikkje er viktig nok for justisministeren å svara Stortinget på desse spørsmåla, korleis kan me då vera sikre på at det er viktig nok til at kommunane får dei svara dei treng?

Arbeidarpartiet meiner det er behov for endringar i politiet. Politianalysen vart bestilt av oss. Me har vist vilje til endring, me har vist at me tek ansvar ved å inngå eit forlik og driva forhandling. Representanten Elvenes sa i sitt innlegg meir eller mindre at me burde gå stillare i dørene no, fordi me òg har ansvaret i form av eigarstyring, på sett og vis. Vel, eg vil at Politidirektoratet skal lukkast med politireforma, men det å utøva leiing er ikkje det same som å driva med ukritisk støtte. Leiing betyr ansvar, det betyr òg nennsam justering når det trengs.

Eg vil minna om at me som stortingsrepresentantar òg er ombod for folk og for politiets tilsette. Ikkje minst er det sånn at me som ønskjer endring i politiet, òg må sikra at dei endringane som vert gjennomførte, er gode, og at me ikkje er sånne politikarar som etterpå, når politireforma er gjennomført, set oss og peiker på Politidirektoratet og seier at det var trass alt dei som hadde ansvar for gjennomføringa, og at dei må sitja med ansvaret for det som ikkje går godt, heilt åleine.

22. juli er ein del av bakteppet for kvifor politireforma er nødvendig. Det er eit veldig alvorleg bakteppe. Like alvorleg er det at Arbeidarpartiet måtte krevja at ein fekk ei meir avklara nasjonal kriseleiing, at det måtte koma i ei eiga stortingsmelding. Det var ikkje tema i politireforma slik som Høgre og Framstegspartiet hadde føreslått ho for Stortinget.

Representanten Elvenes har frå denne talarstolen uttrykt litt forvirring om Arbeidarpartiets standpunkt til reforma. Det er ikkje sikkert at eg kan hjelpa han med den forvirringa, men me har heile tida vore tydelege på at når me kjem i regjering, ønskjer me ikkje å reversera denne reforma. Tvert imot, me ønskjer at ho skal verta gjennomført på best mogleg måte. Det betyr òg at det kan vera nødvendig å retta opp feil som me eventuelt arvar frå denne regjeringa, for det er ikkje sikkert at gjennomføringa er ferdig ved eit regjeringsskifte. Me har vore tydelege på at det me vil leggja vekt på, er tid, pengar og innhald.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil oppfordre representanten Hårek Elvenes til å gjenta oftere det han sa, at de positive resultatene tikker inn på løpende bånd. Bare gjenta det. Det er uten dekning i fakta. Det blir sagt at det i Hallingdal er økt bemanning i vintersesongen. Ja, det er det. Det er fire helgevikarer og en støttepatrulje fra Hønefoss. Det kunne vært gjennomført helt uavhengig av politireformen dersom det hadde vært prioritert tidligere. Men nå har kraften blitt så stor at en måtte prioritere noe, og det er da svaret.

Statsråd Amundsen sa at en måtte få trygge pass. Man konstruerer sentraliseringsargumenter, etter min vurdering – for hva er virkeligheten? Lensmannskontoret i Ål produserer 500 pass i året. Det har ikke vært en eneste feil ved utstedelsen av de passene. Det solide arbeidet som de har gjort, er noe regjeringa ser vekk ifra, og det medvirker sjølsagt til at interessen for økt innsats svekkes i politiet.

Presidenten: Representanten Lene Vågslid har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lene Vågslid (A) []: Eg vil berre referere kort frå forliket når det gjeld det løftet me har gjeve til innbyggjarane. Der står det:

«Innbyggerne skal vite hva de får og hva et «nærpoliti» vil bety i praksis for deres lokalsamfunn.

Flertallet viser til kriteriene for ny tjenestestedsstruktur som fremgår av Prop. 61 (2014–15) punkt 5.3 og mener at det i tillegg skal legges til følgende kriterier for gjennomføring av endringer i tjenestedsstrukturen.»

Der kjem dei punkta som eg har etterlyst svar på i heile debatten. Dei er viktige, for det er her me har moglegheita til å sørgje for at polititenesta blir betre i dei kommunane som eventuelt mistar lensmannskontoret.

Det er mange ordførarar som er spente på det svaret eg skal få i dag, så eg etterlyser nok ein gong at justisministeren kjem opp på denne talarstolen for å gje oss eit svar på det. Eg ventar ikkje at han skal gå i detalj, men at han skal gje oss eit svar på kva han ønskjer å gjere for at informasjonen skal nå ut til folk i kommunane.

Anders B. Werp (H) []: Jeg var saksordfører for nærpolitireformen da vi behandlet den her i salen i juni 2015, og jeg har deltatt og lyttet til denne debatten med stor interesse. Jeg er en optimistisk person, og jeg har lyttet til debatten med velvilje, vil jeg si, og tolket det som er sagt her, i beste mening. Jeg kommer tilbake til noen nyanser i det.

La meg først dvele litt ved dette med «beste mening». Det jeg har hørt fra forlikspartnerne, tolker jeg på følgende måte: Man står fast på forliket om nærpolitireformen. Det gjelder samtlige deltagende partier. Det er jeg glad for. Det er et tydelig signal fra denne salen og denne talerstolen om at 90 pst. av Stortinget står bak forliket, og om at vi støtter departement og politi i den videre gjennomføringen. Det er et viktig og nødvendig signal i den offentlige debatten.

Så til nyansene, og det handler om Senterpartiet: Jeg registrerer at man fra talerstolen her prøver å skape en distanse mellom de forferdelige tingene som skjedde 22. juli 2011, og nærpolitireformen. Hvordan i all verden kan man klare det? Jeg vil bare sitere to av kommisjonens hovedfunn:

«Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere 22/7.»

«Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet.»

Hvis ikke det har en betydning for hvordan Stortinget, Norges nasjonalforsamling, forholder seg til borgernes trygghet, er det noe grunnleggende i hvert fall jeg har misforstått på veien. Det er klart det er med som et premiss og som et bakteppe for denne reformen – pluss alt det andre som er viktig:

  • samfunnsutviklingen

  • endring i befolkningens sammensetning

  • kriminalitetsutviklingen

  • Politianalysen

  • Difi-rapporter, som lå til grunn for denne reformen, og som bekreftet hvorfor dette ikke bare var nødvendig, men også viktig

Svaret fra Senterpartiet er: Ja, vi kan gå for 18 distrikter. Ja vel, hva så?

Mer penger, sier Senterpartiet. Ja vel, denne regjeringen har styrket politiet med 5 mrd. kr og 1 400 stillinger. Det er styrking.

Til slutt, til representanten Tajik, som spør om Stortinget virkelig skal vedta at vi skal følge egne vedtak: Ja, da ber jeg representanten utdype hvorfor Arbeiderpartiet støtter forslag til III i innstillingen, om at vi skal følge arbeidsmiljøloven.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Ifølge de tilbakemeldingene jeg har fått fra Politidirektoratet, har samtlige berørte kommuner fått tilbud om å delta i styringsgruppen. Det har også blitt formidlet veldig tydelige signaler om at man har prøvd å involvere kommunene så godt som det har vært råd. Så må man konstatere at det er ikke alle kommuner som ønsker å være involvert, og ofte er det de kommunene som er mest kritisk. Dette er utgangspunktet for min kommentar til det, nettopp at tilbakemeldingene sier at kommunene i høyeste grad har fått mulighet til å være involvert.

I går hadde jeg et ganske alvorlig oppdrag – et alvorlig besøk. Jeg var på besøk på Lillestrøm og så det arbeidet politiet gjør der, innsats mot overgrep mot særlig barn, unge, på nettet. Jeg ble presentert for en chattelogg hvor to voksne menn diskuterte overgrep mot et fem år gammelt barn. Dette er en type kriminalitet vi som samfunn må ruste oss på alle punkt for å kunne bekjempe, en avskyelig type kriminalitet, som vi må sette inn alle ressurser for å stoppe. Da er det nettopp gjennom nærpolitireformen vi setter oss i stand til å kunne håndtere denne typen digital kriminalitet – adressert til representanten Lundteigen. Verden har forandret seg. Vi trenger en annen type innsats fra dagens politi enn vi trengte i 1981. Jeg konstaterer at når Senterpartiet i sine merknader skal referere til hva de mener er godt innhold i norsk politi, og definerer «nærpoliti», viser man til 1981 og Politirolleutvalgets definisjoner den gang. Det forteller meg veldig mye om hvor Senterpartiet befinner seg, kanskje ikke bare om hvor de befinner seg fysisk, men om hva slags tidsalder de befinner seg i, for i 1981 var internettkriminalitet svært lite utbredt. Verden forandrer seg, og vi må forandre oss med den. Da må vi modernisere norsk politi. Vi kan ikke konservere norsk politi, og vi må sette norsk politi i stand til å håndtere alle former for kriminalitet.

Presidenten: Representanten Hårek Elvenes har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hårek Elvenes (H) []: Det er blitt hevdet under debatten i dag at man ikke kan bruke Gjørv-kommisjonen som begrunnelse for de endringene som gjøres i norsk politi. Jeg siterer fra kommisjonens rapport:

«Våre undersøkelser viser at samfunnets behov for politioperative tjenester, statistisk sett, er ganske forutsigbart, men at politietaten i liten grad har nyttiggjort seg denne kunnskapen til å planlegge og styre personellets tjenestetid.»

Det forteller om en etat som ikke er organisert godt nok for å løse sitt samfunnsoppdrag.

Når man gjør de nødvendige omorganiseringene, slår det ut en refleks i Senterpartiet som heter sentralisering. Nei, det er ikke sentralisering. Det er en kraftsamling av ressursene lokalt for å få en bedre lokal utnyttelse og et bedre lokalt politi.

Presidenten: Representanten Jenny Klinge har også hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jenny Klinge (Sp) []: Kjernen i det eg sa om innlegget til representanten Werp i stad om rapporten frå 22. juli-kommisjonen, var spørsmålet mitt: Kva er det ved denne reforma som ville gjort at førebygging og ikkje minst handteringa av terroren 22. juli 2011 ville vore betre viss reforma hadde vore gjennomført før det? Representanten Lundteigen var inne på i eit av sine gode innlegg at det var jo ikke dei mindre einingane som svikta den dagen, det var dei største einingane, m.a. Oslo politidistrikt, som svikta.

Eg meiner vi no med ein gong må slutte å bruke denne terrorhandlinga som argument for denne reforma. Vi må halde desse tinga frå kvarandre. Det er det som er poenget.

Så kunne justisministeren gjerne slutte å påstå at Senterpartiet lever på 1950-talet. På den andre sida kan han gjerne fortsetje med det, men det høyrest ikkje spesielt lurt ut.

Presidenten: Representanten Hadia Tajik har også hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hadia Tajik (A) []: Representanten Werp spør kvifor Arbeidarpartiet fastslår at ein må følgja spelereglane i arbeidsmiljølova og Hovudavtalen om medverknad. Det er veldig enkelt å svara på. Det er fordi me har fått såpass tydelege tilbakemeldingar frå tilsetteorganisasjonar om manglande respekt for partssamarbeidet og for manglande medverknad i viktige saker som vedkjem dei. Det er tydelegvis noko som dei andre partia, inkludert Høgre og Framstegspartiet, er einig i, sidan dei har valt å gå til det uvanlege skrittet å be si eiga regjering om å følgja spelereglane i arbeidslivet.

Justisministeren svarte eigentleg ikkje heilt på spørsmålet frå representanten Vågslid. Han tenkjer på viktigheita av styringsgruppene, og det er vel og bra, men i forliket konstaterer me òg at kommunane skal få skriftleg informasjon om forventa polititenester ved gjennomført politireform. Det handlar om at det skal vera føreseieleg for kommunane, og det handlar om forpliktingane til politiet, slik at kommunane skal kunna ta det opp viss det ikkje vert innfridd i ettertid. Ein skal ikkje kunna gje løfte om gull og grøne skogar og så ikkje føla noko ansvar for det i ettertid.

Jorodd Asphjell (A) []: Det er veldig viktig at vi ikke gjør dette til en omkamp om politireformen, som er vedtatt med et bredt flertall. Jeg ser at Høyres representanter prøver å legge – hva skal jeg si – den vinklingen i saken, men her handler det ikke om det. Her handler det om at intensjonene i politireformen som er vedtatt, skal følges opp på en god måte, slik at vi sikrer et godt samfunn rundt i hele landet, at folk – enten de bor på Frøya, på Røros, i Trondheim, i Finnmark eller på Sørlandet – skal ha den samme tryggheten i hverdagen som alle andre som bor i sentrale strøk.

Det handler om å ta de signalene som kommer fra alle kommunene – om at involveringen er for dårlig, at de ikke er blitt rådspurt, at de har gitt tilbakemeldinger til statsråden, til politirådet, og ikke fått svar. Og det handler om at det er dårlig involvering, og at det er liten respekt for dem som har tatt dette arbeidet på alvor, og som vil gjøre at dette skal bli en god reform på vegne av tryggheten til sine innbyggere. Det handler heller ikke om at politiet er dårlig. Vi har verdens beste politi, som gjør en fenomenal innsats hver eneste dag rundt om i samfunnet vårt, og dem skal vi også støtte opp om, og det skal vi gjøre for at denne reformen blir best mulig. Dermed handler dette om å involvere alle parter, både i kommunene, i fylkene, i politiorganisasjonene, alle ansatte, enten det er sivile saker eller det er politirelaterte saker, saker som omhandler publikum og innbyggere rundt omkring i alle landets kommuner.

Som flere har sagt: Vi har ennå ikke fått noe godt svar fra statsråden på hvordan han vil ta disse signalene inn over seg. Det vises til at dette ikke er justisministerens ansvar, at det er politidirektørens ansvar. Nei, det er justisministerens ansvar å følge opp at reformen og intensjonene som ble vedtatt, skal bli gjennomført på en god måte. Det er viktig at politiet kjenner sitt publikum. Ja, men det er minst like viktig at publikum også kjenner sitt politi.

Til det som handler om forebyggende arbeid: Det handler om å ha politikontakter, å ha politiråd og å ha andre oppgaver som gjør at politiet er ute der folk bor, der oppgavene skal skje. Jeg tror det handler om å involvere, og om å ha respekt for Hovedavtalen og arbeidsmiljøloven. Det er helt fundamentalt for den norske velferdsmodellen. Der har vi også fått flere signaler om at dette ikke er tatt på alvor, ikke blir respektert, og sånn kan vi ikke ha det. Derfor er det viktig at statsråden følger opp alle de tilbakemeldingene vi får hver eneste dag. Vi kan se på Stortingets Retriever-tjeneste. Den boksen min er full hver dag med negative tilbakemeldinger, signaler fra lokale media, fra politi osv. Det handler ikke om Senterpartiet, Arbeiderpartiet eller SV. Dette handler om politiet og om kommunene som ser dette på alvor.

Ivar Odnes (Sp) []: Det er ikkje tvil om at ein her i salen er oppteken av gode polititenester og oppfølging overalt. Så vert det hevda av enkelte her at dette er ein omkamp om politireforma frå Senterpartiet si side. Det vert totalt feil. Det som Senterpartiet er ute etter, er å presisera kva slags kvalitet vi skal ha, og kva krav vi skal setja, og i Senterpartiet held vi oss til politilova framleis, sjølv om representanten Ellingsen sår tvil om vi faktisk greier å nå dette.

Det handlar om å skapa ei oppfatning av at innbyggjarane våre, uansett kvar dei bur, føler at dei har den tryggleiken, den rettssikkerheita og den alminnelege velferda som § 1 i politilova skal vareta. Då er det viktig med den presiseringa som er gjord her, som vi ønskjer at vi kunne fått ei tilslutning til i samband med ein del som no skjer rundt politireforma.

Det har vore gjort ein god jobb av mange politimeistrar i samband med kontakten ut mot kommunane. KS har vore påkopla, men det er framleis mange ordførarar som påstår – og det er mange kommunestyre som føler – at dei ikkje er godt nok påkopla i reformarbeidet som skjer. Noko av intensjonen er å auka talet på polititenestemenn per innbyggjar. I min eigen region, Gjøvik-regionen, har vi no ein polititettleik på 0,94 polititenestemenn per tusen innbyggjarar. Det er langt under det målet vi har om å sørgja for å få til tryggleik, og at innbyggjarane sjølve skal ha ei god oppfatning av at politiet er til stades når dei har bruk for dei.

Søraurdølen, og Sør-Aurdal, som eg brukte som eksempel, er eit sindig folkeferd og absolutt ikkje populistar når dei no opplever at § 1 i politilova ikkje varetek deira interesser. Dei føler at dei er fjernare frå politiet no enn det dei var før samlokaliseringa av lensmannskontoret i Valdres.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: La meg først understreke følgende: Jeg har ingen indikasjoner på noe som helst annet enn at man fra politiets side har forsøkt å involvere berørte kommuner, både gjennom deltakelse og gjennom all informasjon som skal bli kommunen til del. Jeg hører det hevdes noe annet. Jeg vil ta med meg de påstandene og selvfølgelig sjekke det ut. Jeg har i hvert fall ikke noe grunnlag for å si noe annet enn at alle kommunene skal være godt ivaretatt i denne prosessen. Det er den informasjonen jeg sitter på, men jeg vil selvfølgelig sjekke det ut.

Det er ikke riktig som representanten Klinge hevder, nemlig at jeg sa at Senterpartiet levde på 1950-tallet. Det eneste jeg gjorde, var å vise til merknaden fra Senterpartiet hvor man i omtale av nærpolitibegrepet velger å bruke en referanse til Politirolleutvalget fra 1981. Noen vil mene at politiets nærhet i 1981 i forhold til i år 2017 er en ganske annen. Da snakker vi ikke minst om nettet. For mange kan vel kanskje nettet oppleves som noe av det nærmeste, mest umiddelbart tilgjengelige man kan forholde seg til. Jeg gjør ikke dette i et forsøk på å latterliggjøre eller på noen som helst slags måte snakke ned Senterpartiets standpunkt, men det er rett og slett fordi jeg tenker at man må være villig til å ta inn over seg at virkeligheten faktisk har forandret seg. Verden der ute er annerledes i dag enn den var i 1981. Nærpolitibegrepet er et annet i dag enn det var i 1981. Vi har andre løsninger, ny type kriminalitet, andre utfordringsbilder. Det betyr også at man må endre seg i takt med det.

Det er ikke sånn at den lokale lensmannen lenger kan være den generalisten som kan løse alle verdens problemer. Når vi snakker om responstid, når vi er avhengig av at politiet skal være til stede når det trengs, handler det om patruljer. Da handler det ikke om lokale lensmannskontor. Hvis man er så opptatt av reisetid til lensmannskontor, som jeg har oppfattet at enkelte er – når man snakker om utstedelse av pass, osv., 45 minutter – vel, så bør man kanskje også være sikker på at det lensmannskontoret faktisk er åpent. For realiteten i dag er jo at svært mange lensmannskontor har en begrenset åpningstid.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.