Marit Arnstad (Sp) [11:14:18 ] (ordfører for saken): Det er
en kort og enstemmig innstilling. Den saken vi skal behandle, har
ikke skapt de store overskriftene i media, men jeg mener at Minamata
fortjener et innlegg, og derfor vil jeg som saksordfører likevel
ha et innlegg om saken i dag.
Det er jo slik at det er en del
saker som ikke kjennetegnes ved at de er mye omtalt, men de kan
ha et viktig innhold likevel. Og så hefter det jo ingen partipolitiske
spenninger ved denne saken, det er en helt enstemmig energi- og
miljøkomité som avgir innstillingen, også da med tilslutning fra
utenrikskomiteen. Jeg vil gi honnør til alle partier her i salen
og alle som har jobbet med denne saken i forskjellige regjeringer,
for at vi sammen bidrar til å trekke det internasjonale arbeidet
mot kvikksølvforurensning et viktig skritt videre. Norge har hatt
en viktig rolle i arbeidet med å få konvensjonen på plass, og alle
skal ha sin del av æren for det.
Minamata, som har gitt navn til
den konvensjonen vi i dag behandler, er en småby sør i Japan. Den
ligger bare noen mil fra den mer kjente byen Nagasaki. Minamata
har fått låne navnet sitt til en sykdom, en nevrologisk lidelse som
kommer av kvikksølvforgiftning. Sykdommen ble oppdaget i 1956, etter
at en lokal petrokjemisk fabrikk i flere år hadde sendt ubehandlet
avløpsvann som inneholdt kvikksølv, ut i Minamata-bukta. Vi snakker
om en fiskerby, og den viktigste matkilden for dem som bodde der,
var sjølsagt fisk og skalldyr, og som vi alle vet, akkumuleres kvikksølv
oppover i næringskjeden. Det som skjedde i Minamata, var et av de
første og mest alvorlige tilfellene av forurensning, som igjen førte
til alvorlig sykdom og død. Den saken vakte stor internasjonal oppmerksomhet
og førte til nye og strengere regler for industriutslipp.
Hovedmålet med denne konvensjonen
er å redusere utvinning, omsetning, bruk og utslipp av kvikksølv.
Minamata-konvensjonen omfatter hele kvikksølvets livssyklus – fra
utvinning, bruk og utslipp til midlertidig varig avfallshåndtering.
Jeg vil nevne at Norges ambisiøse nasjonale regulering av kvikksølv
ved en rekke anledninger har blitt trukket fram som et godt eksempel
under konvensjonsforhandlingene. Fra Norges ståsted er konvensjonen forhandlet
med utgangpunkt i å etablere minstekrav, men den åpner samtidig
for at alle land skal ha mulighet til å ha en strengere regulering
av kvikksølv nasjonalt enn det konvensjonen tilsier, og det har
da også Norge.
Jeg er glad for at Norge nå kan
ratifisere Minamata-konvensjonen, og at vi dermed stiller oss i
rekken av land som kan bidra til et nytt internasjonalt regime på
dette feltet. Konvensjonen vil tre i kraft 90 dager etter at den
er ratifisert av 50 land, og forhåpentligvis er vi der i løpet av høsten
som kommer, fordi 1. februar ratifiserte Lichtenstein avtalen, som
nr. 37 i rekken.