Presidenten: Etter
ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten
foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe
og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Kristin Vinje (H) [12:08:23 ] (ordfører for saken): Vi skal
nå diskutere forskningsetikkloven, eller, som det heter, Lov om
organisering av forskningsetisk arbeid, og jeg vil starte med å
påpeke at det har sneket seg inn en liten feil i teksten i innstillingen,
i komiteens tilråding til vedtak. På side 5 står det under § 14:
«I lov 1. april 2005 nr. 1 om universiteter og høyskoler» – det
korrekte er: i lov 1. april 2005 nr. 15. Rett skal være rett.
Så kan man spørre seg: Hvordan kan
akademia, som har som formål å søke sannhet, etterprøvbarhet og
verifisering, unngå å ta anklager om fusk på alvor? Dette spørsmålet
stilte journalisten Bosse Lindquist, mannen som avslørte den italienske
stamcelleforskeren Paolo Macchiarini i juks og uetisk oppførsel
ved den svenske prestisjeinstitusjonen Karolinska Institutet i Stockholm.
Journalisten rullet opp en formidabel skandale av de sjeldne da
han satte søkelys på det som viste seg å bli tidenes forskningsjuks
av internasjonalt format. For ett år siden måtte ledelsen ved Karolinska
gå av etter at de i lengre tid fornektet en rekke varslinger og
andre sterke indikasjoner på grovt og skadelig forskningsjuks utført
av den karismatiske kirurgen. Dette er et grelt eksempel på hvor
galt det kan gå, men det er ikke det eneste eksempelet. Det finnes
flere, både små og store saker.
Derfor er det viktig at vi gjør
det vi kan for å legge gode rammer for at både den enkelte forsker
og hver enkelt institusjon tar ansvar for redelighet og høy etisk
standard. I proposisjonen vi behandler i dag, styrker vi derfor
det forskningsetiske arbeidet i norsk forskning gjennom å lovfeste
dette ansvaret. Vi lovfester ikke selve etikken, men vi lovfester
selve organiseringen av det forskningsetiske arbeidet.
Jeg vil takke komiteen for godt
samarbeid i denne saken, det er en fordel at vi står sammen om hovedlinjene
i en slik sak. Hele komiteen understreker betydningen av forskning
og høyere utdanning for å utvikle et velfungerende samfunn og for
å bidra til å møte de store samfunnsutfordringene. Det fordrer at
de som utfører forskningen, stiller høye krav til seg selv og andre,
og det fordrer at institusjonene har gode rutiner og systemer for
å sikre at forskningen som utføres, er etisk forsvarlig.
Det betyr at både forskere og institusjoner
har et ansvar for å sette seg inn i og følge anerkjente forskningsetiske normer
og bidra til at forskningen skjer i henhold til dette. De nasjonale
forskningsetiske komiteene med sine faglige komiteer og utvalg er
de viktigste nasjonale aktørene på det forskningsetiske området.
For å fremme god forskningspraksis er både forebyggende arbeid og
behandling av uredelighetssaker viktig.
Hele komiteen forutsetter at den
akademiske friheten ivaretas, og at vitenskapelige kriterier ligger
til grunn for all forskning. Tilliten til forskningsmiljøene er
avhengig av at de har et bevisst forhold til hva som er god forskningsetikk
innenfor ulike fagfelt, og hele komiteen mener at lovforslaget som
regjeringen fremmer, styrker det forskningsetiske arbeidet i norsk
forskning. Vi ser positivt på at regjeringen foreslår å videreføre
systemet med faglig uavhengige etikkomiteer og et nasjonalt granskingsutvalg.
Jeg viste innledningsvis til et
eksempel – Macchiarini-skandalen ved Karolinska – på hvor galt det
kan gå når verken forsker eller institusjon er sitt ansvar bevisst
og stiller strenge krav til seg selv og sin egen organisasjon. Det minner
oss om at vi må være i forkant og legge til rette for at forskningsmiljøene,
som er de som primært må ta ansvaret for hva som er god forskningsetikk,
og hvordan dette skal være, nettopp organiserer dette arbeidet selv
på en god måte. Forskningsetikk og redelighet i forskningen er mye
mer enn det som reguleres i en lov, og forskningsetikk er primært
forskermiljøenes eget ansvar.
Vi kan aldri forsikre oss mot at
enkelte forskere, så vel som andre aktører i samfunnet for øvrig,
forsøker seg på fusk og uredelighet, dessverre. Men med denne loven
styrker vi arbeidet for å sikre høy etisk standard i norsk forskning.
Vi gjør det vanskeligere for enkeltforskere og institusjoner å slippe
unna med juks og fanteri. Og til syvende og sist bidrar denne loven
til at vi kan føle oss tryggere på at vi faktisk kan stole på at
forskningsresultatene gjenspeiler virkeligheten.
Loven som vi i dag skal vedta, bygger
på og erstatter det som ble nedfelt i loven fra 2006 om etikk og
redelighet i forskning. Vi styrker arbeidet med forskningsetikk.
Vi viderefører systemet med faglig uavhengige etikkomiteer og det
nasjonale utvalget for gransking av redelighet i forskning. Det
nye er at vi lovfester både den enkelte forskers og den enkeltes
institusjons eget ansvar, og samlet sett går dette arbeidet inn
i en større sammenheng for å styrke kvaliteten i norsk høyere utdanning
og forskning.
Marianne Aasen (A) [12:13:37 ] : Takk til saksordføreren, som
har lost komiteen gjennom en viktig sak på en betryggende og solid
måte.
En høy etisk standard krever en
god kultur. Det er nødvendig for å sikre tillit. I vår tid kan tillit
synes å bli et knapphetsgode. Jeg velger å bruke litt tid på bakteppet
for dette, for vi lever i en tid da det vi trodde var udiskutable fakta,
ikke lenger er det. «Fake news» og «alternative fakta» er begreper
som har satt dagsorden og er på alles lepper.
Før var det om å gjøre for en politiker
å unngå å bli tatt i feil. Etter at USA fikk en ny president, er
det mulig å ignorere dette fullstendig, slik han velger å gjøre.
Det har selvfølgelig sin pris. 55 pst. mener at president Trump
ikke er ærlig, ifølge en fersk meningsmåling utført av Quinnipiac
University.
Men mediene har også store problemer.
Tilliten til mediene er lav i USA, så når president Trump blir møtt
med at tidligere uttalelser er feil, anklager han mediene for å
ha en politisk agenda, at de er imot ham, at de har sin egen dagsorden.
Dette tror overraskende mange på. Likevel mener 52 pst. at mediene
forteller fakta om viktige saker. Tilsvarende tall for Trump er
mye lavere – 37 pst.
Diskusjoner om hva som er fakta,
når også forskningsverdenen. Det mest opplagte eksempelet er debatten
om klimaendringene – er de menneskeskapte eller ikke? Et massivt
flertall av verdens forskere innen naturvitenskap er tydelige på
at menneskelig aktivitet påvirker klimaet på kloden slik at det
blir varmere. Likevel er det stadig noen som går i batalje med klimaforskerne.
Så hvorfor stole på disse forskerne,
er ikke alt til syvende og sist bare påstander, også fra disse miljøene?
Nei. Forskerne er vitenskapsmenn og vitenskapskvinner som gjennom
systematisk, metodisk og kritisk undersøkelse, studium eller forskning
har kommet fram til sine påstander. Skal noe kalles vitenskap, stilles
det krav om fyllestgjørende bevis for eller begrunnelse av de påstander
som framsettes, og så vil dette bli et tema for andre forskere som
vil prøve å bevise eller motbevise dette. Denne aktiviteten, som
foregår på et internasjonalt nivå, sørger for en kvalitetssikring
som gjør forskningsfunn til fakta, i motsetning til en påstand.
Men, for det er et men her: Dette
betinger at forskerne ikke jukser, at de har en god etisk standard,
og at de arbeider i forskningsmiljøer som sikrer, vedlikeholder
og verdsetter en høy etisk standard på den aktiviteten de gjør. Disse
holdningene må på plass tidlig i en forskerkarriere, og de må utgjøre
en sentral del av kulturen i hvert forskningsmiljø.
Juks forekommer dessverre også i
forskningens verden, og fristelsen kan bli stor i miljøer hvor makt,
penger og mye prestisje følger sammen med banebrytende forskning. Derfor
er det viktig med et godt lovverk, som er tydelig på forskerens
og forskningsinstitusjonenes ansvar.
Senterpartiet og SV går i denne
innstillingen litt langt i å hevde at resultatindikatorer – som
de kalles – som vi har i finansieringssystemet, kan føre til mer
forskningsjuks. Systemet vi har i dag, er jo sånn at institusjonen
kan få mer penger ved at den uteksaminerer flere studenter eller
publiserer flere artikler i tidsskrift. Men basisbevilgningen er likevel
så stor at faren for dette ikke bør overdrives, etter Arbeiderpartiets
mening.
Arbeiderpartiet er enig i at det
er svært uheldig med mange forskere som står i midlertidige stillinger.
Trygge og sikre arbeidsvilkår er med på å sikre uavhengig forskning,
og derfor forventer vi at regjeringen jobber hardt med dette hver
dag. Men at midlertidige stillinger i seg selv skal føre til lavere
etisk standard blant forskere, er ikke nødvendigvis sikkert. Like
fullt kunne det nok være en fare for at flere ble fristet til etiske
brudd om det meste av finansieringen var koblet til resultater,
og de fleste var midlertidig ansatt. Sånn er det dog ikke i Norge.
Vi bevilger mye penger til forskning,
og vi har store forventninger til forskere. Vi tar det som en selvfølge
at alle bestreber seg på en høy etisk standard, og dette er dyder
som er vel så viktige som alle andre egenskaper man må ha for å
være en god vitenskapsmann eller vitenskapskvinne. I tida vi lever
i nå, vil nettopp forskere måtte ta et enda større ansvar for å
delta i den offentlige debatten om hva som er fakta, og hva slags
kunnskap som skal ligge til grunn i det politiske ordskiftet. Da
vil det være helt avgjørende med en høy troverdighet, basert på
høy etisk bevissthet hos den enkelte og i alle forskningsmiljøer.
Til slutt vil jeg avgi en stemmeforklaring.
Jeg vil opplyse om at Arbeiderpartiet vil stemme for forslag nr.
1. Vi vil stemme imot forslag nr. 2, på grunn av formuleringene knyttet
til begrunnelsen, og imot forslag nr. 3.
Lill Harriet Sandaune (FrP) [12:18:39 ] : Det er et særs viktig
lovforslag som nå skal behandles. Regjeringen ønsker å styrke det
forskningsetiske arbeidet i norsk forskning gjennom å lovfeste forskeres
og forskningsinstitusjoners ansvar.
Forskeres aktsomhetsplikt foreslås
lovfestet. Den enkelte forsker skal opptre med aktsomhet for å sikre
at all forskning skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer.
Den enkelte forsker må gjøre seg kjent med disse normene. Videre
foreslås det en viktig lovfesting av forskningsinstitusjonenes forskningsetiske
ansvar.
I behandlingen av uredelighetssaker
foreslår departementet en plikt for forskningsinstitusjonene til
å behandle alle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer.
Dette er viktige og sterke signaler, som Fremskrittspartiet slutter
seg til.
I Norge er det vårt generelle inntrykk
at forskning og forskere nyter stor tillit i både Stortinget, media
og befolkningen for øvrig. Forskning spiller en viktig rolle ved
at den har samfunnsmessige konsekvenser, f.eks. ved levering av
premisser for politiske beslutninger. Forskningen er avhengig av
samfunnets tillit. Forskernes autoritet og status avhenger av at
vi anser dem som uavhengige. Styring eller forsøk på styring fra
statens, arbeidsgivers eller oppdragsgivers side overfor forskerne,
i form av press og manipulering, er i denne sammenheng svært alvorlig.
Nettopp derfor er det viktig med
klare, etiske regler både for forskere og forskningsinstitusjoner.
Fremskrittspartiet vil også påpeke viktigheten av at institusjonene
tar uredelighetssaker alvorlig. Dette betyr mye både for tilliten
til forskerne utad og ikke minst for tilliten og samarbeidsklimaet
innad i forskningsmiljøene. Vi må aldri glemme viktigheten av «æres
den som æres bør», og nettopp innenfor forskning tror jeg dette
har stor betydning.
Vi i Fremskrittspartiet er glad
for at en samlet komité mener at lovforslaget som regjeringen fremmer,
styrker det forskningsetiske arbeidet i norsk forskning, og ser
positivt på at regjeringen ønsker å videreføre systemet med faglig
uavhengige etikkomiteer og et nasjonalt granskingsutvalg.
Det er viktig å huske på at mange
av forskerens allmenne etiske forpliktelser dreier seg om normer
som regulerer forholdet til andre forskere og studenter og forskningens streben
etter sannhet og frihet. Forskerne må stole på hverandre. I tillegg
har forskeren etiske forpliktelser overfor dem som deltar i forskningen
og andre personer og grupper som direkte berøres av forskningen.
Dette er krav samfunnet stiller til forskerne. Vi i Fremskrittspartiet
vil imidlertid også påpeke at forskerne har noen svært betimelige krav
til samfunnet. Her vil vi særlig trekke fram at det i mange år har
vært pekt på den store andelen midlertidig ansatte i universitets-
og høyskolesektoren, og at dette har vedvart i mange år. Hele komiteen
har merket seg at Forskerforbundet er tydelige på at det kan gå
ut over den akademiske friheten og forskningens uhildethet når forskernes
jobbsituasjon er utrygg.
Vi i Fremskrittspartiet deler bekymringen
for den høye andelen midlertidige ansettelser ved universiteter
og høyskoler. Vi mener at det i den situasjonen Norge er i nå, med et
økende behov for omstilling, innovasjon og framtidig verdiskaping,
er særlig viktig å gi forskerne og akademikerne både frihet og trygghet
til å forske og arbeide selvstendig. Å bygge gode og effektive forskningsteam
der medlemmene er lagspillere med tillit til hverandre, antar Fremskrittspartiet
vil være enklere med større grad av trygghet og faste ansettelser.
Fremskrittspartiet vil altså understreke at man har et mål om redusert
midlertidighet. Vi imøteser derfor den kommende lovproposisjonen
fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet om revidert tjenestemannslov,
som legges fram i løpet av våren 2017, der midlertidighet i staten
er et sentralt tema i den nye loven for statens ansatte.
Fremskrittspartiet, sammen med et
flertall i komiteen, mener at jobbtrygghet – i betydningen faste
stillinger – vil være et viktig verktøy for å få mer og bedre forskning,
og forventer at regjeringen vil intensivere arbeidet for å redusere
andelen midlertidige stillinger for vitenskapelig ansatte i universitets-
og høyskolesektoren.
Sveinung Rotevatn (V) [12:23:35 ] : For Venstre er den akademiske
fridomen grunnleggjande. Han er grunnleggjande for utviklinga av
ny kunnskap og nyskapande innovasjonar. Han er grunnleggjande for
den frie formidlinga av kunnskap, og han er grunnleggjande som fundament
for eit fritt samfunn.
For Venstre er den akademiske fridomen
faktisk så viktig at han står igjen som den einaste saka der Venstre
fekk endra Noreg i liberal retning gjennom åtte raud-grøne år. Det
skjedde då Stortinget i februar 2010 slutta seg til forslaget vårt
om å tydeleggjere den akademiske fridomen for forskarar som ikkje
er omfatta av universitets- og høgskulelova.
Poenget her er at akademisk fridom
og forskingsetisk bevisstgjering heng tett saman. Som komiteen skriv
i innstillinga:
«Tilliten til forskningsmiljøene
er avhengig av at de ulike forskningsmiljøene har et bevisst forhold
til hva som er god forskningsetikk innenfor ulike fagfelt.»
Og tillit til den frie forskinga
er ein føresetnad for at ho held fram med å vere fri.
Lova som vi debatterer og truleg
vedtek i dag, vil etter Venstre sitt syn bidra til å styrkje det
forskingsetiske arbeidet og dermed den frie forskinga. Vi er fornøgde
med at ein lovfestar forskarane sitt ansvar for at forskinga skal skje
i tråd med anerkjende forskingsetiske normer, og med dei institusjonelle
grepa som blir tatt for å slå fast og sikre oppfølging av ansvaret
til forskarane og forskingsinstitusjonane.
Ein kunne kanskje ha ønskt seg ein
brei debatt om innhaldet i forskingsetisk arbeid på ulike fagområde,
sett i samanheng. Det er mange forskingsetiske tema som er politisk
aktuelle, og som ofte blir løfta inn i denne sal i ulike samanhengar.
Deler av den bioteknologiske forskinga er eksempel på det. Og:
forholdet
mellom liv og teknologi, som blir utfordra og endra i syntetisk
biologi
dyrevelferd
og korleis eigenverdien til dyr blir vareteken
personvern,
«big data»
publisering
av resultat og offentleg tilgang på forsking som ålmenta har betalt
for
Men alt dette er regulert i ulike
lover på kvar sine felt. Sjølve forskingsetikken er og skal vere
forskarsamfunnet sitt eige ansvar å definere, innanfor det rammeverket
som desse lovene gjev. Venstre er difor fornøgd med at ein ikkje
går inn på ei lovfesting av kva som er god forskingsetikk. Det handlar
også om akademisk fridom.
Med alt dette i bakhovudet er det
litt forunderleg å konstatere at det er mellombelse stillingar som
har vore det store stridstemaet i komiteen – ikkje minst fordi Stortinget for
to år sidan behandla ei anna lov der dette kanskje var meir relevant.
Der bad vi – etter initiativ frå Venstre – regjeringa om å setje
i verk tiltak for å redusere talet på mellombelse stillingar i universitets-
og høgskulesektoren, i arbeidet med revidert tenestemannslov og
universitets- og høgskulelov. Der er forslag sende på høyring og
komne tilbake, og Stortinget ventar i spaning på lovforslag frå
regjeringa.
I dag er det dessutan rundt fire
år sidan dåverande kunnskapsminister Kristin Halvorsen stod på denne
talarstolen og avviste endringar i lovverket, slik at mellombelse
tilsetjingar maksimalt kunne vare i to år før ein fekk rett til
fast tilsetjing. Det ansvaret måtte institusjonane sjølve ta, meinte
ho. Forslaga til SV og Senterpartiet i innstillinga kan tyde på
at det framleis er institusjonane som skal bere dette hovudansvaret
– ifølgje dei to partia.
Eg trur det er best om vi lèt forskingsetikklov
vere forskingsetikklov, og at vi nyttar statens verkemiddelapparat meir
målretta for å få fleire inn i fast arbeid – det krev endringar
i regelverk. Dei endringane er bestilte, Venstre ventar spent på
at forslaga skal kome til Stortinget – og dei bør definitivt kome
i løpet av denne sesjonen.
Audun Lysbakken (SV) [12:27:50 ] : SV støtter forslaget til
ny lov for å ivareta og styrke arbeidet for god forskningsetikk,
og jeg kan vel ikke annet enn å slutte meg til de gode begrunnelsene
som har kommet fra ulike partier for det. Det er viktig at forskningsinstitusjonene har
forebygging høyt på dagsordenen, og at de arbeider målrettet for
å sikre en kultur som holder høy forskningsetisk standard. Like
fullt er det også et politisk ansvar for storting og regjering at
vi sørger for rammevilkår der uavhengig og uhildet forskning verdsettes,
og der den akademiske friheten settes høyt og ivaretas.
Det er, synes jeg, naturlig å trekke
inn et par situasjoner som denne regjeringen har skapt selv, som
gir grunn til å understreke viktigheten av at også politikerne tar
en sånn diskusjon. Vi trenger jo ikke gå til USA for å se maktpersoner
som har hatt, kan vi si, uheldig omgang med forskning og fakta.
Fiskeriminister Per Sandberg har f.eks. fått mye kritikk etter at
han gikk ut mot Havforskningsinstituttet og krevde at det skulle
være et næringsvennlig institutt som skulle dele ambisjonene regjeringen
har for oppdrettsnæringen. Det fikk også sekretariatsleder og leder
i Den nasjonale forskningsetiske komité til å rykke ut i et innlegg
i Bergens Tidende og presisere at metodevalg, datainnsamling og
tolkning av resultater må være forskernes domene. Det er litt spesielt
at det skal være nødvendig i norsk offentlighet.
Det er også sånn at hva slags rammebetingelser
vi som folkevalgte legger for de akademiske institusjonene, kan være
med på å avgjøre hvor stort eller lite rommet for juks og uetisk
adferd blir. Vi mener, uten å trekke det for langt, som vi ble beskyldt
for av Arbeiderpartiets taler, at diskusjonen om midlertidige tilsettinger
og finansieringssystemer er relevant for denne debatten. Derfor
mener vi at redusert bruk av midlertidige tilsettinger og varsomhet når
det gjelder prestasjonsbaserte indikatorer, som det heter, er en
viktig del av denne diskusjonen – ikke fordi sånt med nødvendighet
fører til juks, men fordi faste tilsettinger og god basisfinansiering
vil være en del av et bolverk mot det som vi ikke ønsker oss her.
Det er dessuten sånn at bidragsoppdragsforskning
når det i hovedsak er finansiert gjennom midlertidige prosjektmidler,
skaper usikkerhet knyttet til framtidig finansiering og gjør at
forskerstillinger i hovedsak blir midlertidige. Vi har merket oss
det veldig klare rådet fra Forskerforbundet om at arbeidet for å
få bukt med det store omfanget av midlertidige stillinger må intensiveres,
og advarslene om at mer konkurranse i kombinasjon med midlertidighet
skaper et system som ikke ivaretar hensynet til forskningsetikk
på en god nok måte. Det er et tydelig og viktig innspill i forbindelse
med denne debatten.
Vi mener også at det er viktig å
understreke betydningen av å styrke universitetenes, høyskolenes
og forskningsinstituttenes faglige autonomi, og også der er redusert
bruk av midlertidige tilsettinger og varsomhet når det gjelder prestasjonsbasert
finansiering, viktige tiltak.
Vi har i innstillingen sammen med
Senterpartiet fremmet tre forslag. Det handler om å tydeliggjøre
viktigheten av å bygge og vedlikeholde en sterk forskningsetisk
kultur. Det handler om å be regjeringen intensivere arbeidet for
å redusere andelen midlertidige stillinger for vitenskapelig ansatte,
og så handler det om det som også kom som et tydelig innspill i
høringsrunden, om behovet for å tydeliggjøre Kunnskapsdepartementets
ansvar for å sikre gode betingelser for forskningsetisk praksis.
Jeg vil på vegne av SV og Senterpartiet
ta opp de tre forslagene som er referert i innstillingen, og utover
dem kommer SV til å stemme for forslagene til vedtak om lovendring.
Presidenten: Representanten
Audun Lysbakken har tatt opp de forslag han refererte til.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:32:47 ] : Stortinget behandler
i dag ny lov om organisering av forskningsetisk arbeid. Loven er
foreslått å erstatte nåværende lov om behandling av etikk og redelighet
i forskning av 2006. Den gangen var det viktig å få på plass et
system for behandling av uredelighetssaker på nasjonalt nivå, i
tillegg til å lovfeste det eksisterende etikkomitésystemet og komiteens
faglige uavhengighet. Nå er det behov for å rette blikket mot lokalt
nivå, dvs. det ansvaret som ligger på den enkelte forsker og på
forskningsinstitusjonene.
Hovedgrepet i forslaget er å lovfeste
den enkelte forskers og den enkelte forskningsinstitusjons ansvar
for god forskningsetikk. Respekt for prinsippet om forskningens uavhengighet
og akademiske frihet er avgjørende for å bevare tillit til forskningens
resultater. Med den akademiske friheten følger det også et ansvar.
Ansvaret for forskningsetikk er en del av dette.
Forskningsetikk dreier seg om mye
mer og annet enn bare lovregulering. Forskningsetikken er primært
forskersamfunnets ansvar. Departementet foreslår derfor ingen lovfesting
av hva som er god forskningsetikk, men viderefører og utvider lovfestingen
av organiseringen av forskningsetisk arbeid, derav også det nye
navnet på loven.
Det har videre vært viktig for oss
å ivareta den enkelte forskers rettssikkerhet. En anklage om alvorlig forskningsfusk
kan ha store konsekvenser for den forskeren saken gjelder. Derfor
etablerer vi nå et system med rett til fornyet prøving på nasjonalt
nivå av de alvorligste sakene, dvs. når en forsker har fått en uttalelse
om vitenskapelig uredelighet imot seg.
Forslaget til ny lov er et resultat
av en lang og åpen prosess. Hovedgrepet med å lovfeste forskeres
og forskningsinstitusjoners ansvar fikk stor støtte i høringsrunden.
Det lover også godt for oppfølgingen, for det er den som er det
viktige. Det er også betryggende å vite at dette forslaget ikke
kommer nå fordi vi har store forskningsetiske utfordringer, men
fordi vi skal være i forkant – fordi det er en eviggyldig problemstilling.
Vi har de siste årene sett alvorlige saker i våre naboland. Jeg
mener at denne nye loven, med ansvarliggjøring av forskningen selv,
vil kunne bidra til at vi unngår slike saker i Norge.
Jeg kan for øvrig nevne at det danske
Folketinget i disse dager drøfter et lovforslag om forskningsetikk
der målsettingen er det samme: styrke troverdigheten til dansk forskning,
bl.a. ved å ansvarliggjøre forskningsinstitusjonene.
Dette forslaget er etter min vurdering
en viktig del av vår samlede satsing på høy kvalitet i norsk forskning.
Jeg er glad for at det er bred enighet om forslaget.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.