Odd Henriksen (H) [10:03:41] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for et godt samarbeid og en god prosess. Det har vært forsøkt å komme fram til enighet, og selv om vi ikke har lyktes med alt, har vi klart å bli enige om enkelte forenklinger, delvis enige om andre forenklinger, på samme tid som et flertall også har takket nei til andre forslag fra regjeringen.

De forslagene som hele komiteen er enige om, og som også kommer til å effektivisere planprosessen, går ut på at kommuner skal kunne stoppe planinitiativ før varsling og kunngjøring av planoppstart og en tydeligere og mer formalisert ramme for oppstarten av planprosessen, mer forpliktende dialog og tidlige avklaringer. Disse to forenklingene vil gjøre at man på et tidlig tidspunkt kan stoppe planer som i utgangspunktet etter all sannsynlighet ikke vil føre fram, og man slipper en god del saksbehandling rundt det.

Det er også enighet om etablering av en frivillig godkjenningsordning for foretak som utarbeider private planforslag, oppheving av ordning om sentral godkjenning av regionale planstrategier og enklere regler for rullering av regionale handlingsprogram. Også disse forenklingene gjør at planene etter at de er vedtatt, kommer tidligere ut i prosess og kan begynne å virke, slik at man får en raskere saksgang på disse feltene.

I tillegg er et stort flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, for endringer som er foreslått knyttet til forenkling av reglene om endring og oppheving av reguleringsplaner. Også dette er en viktig forenkling, særlig det å kunne oppheve gamle planer. Vi vet at det er mange gamle planer liggende rundt omkring i kommunene, i alle fall de av oss som har vært ordførere før. Grunnen til at de gjerne blir liggende, er at man etter den tidligere lov måtte gjøre det på samme måte som når man etablerte planer, og da var det gjerne slik at man ikke tok det arbeidet. Man forenkler det nå, som gjør at man får ryddet opp i en del gamle planer som sannsynligvis ligger i skuffen, og det er bra. I tillegg skal man også kunne gjøre noen forenklinger i selve planene. Det er også en god sak.

Når det derimot gjelder endringene i forslaget om at private forslag som er i samsvar med kommuneplan og områderegulering, som hovedregel skal sendes ut på høring og legges ut til offentlig ettersyn, blir Høyre og Fremskrittspartiet stående alene. Vi mener at det ville ha vært fornuftig å ha en sånn forenkling hvis man ser dette i sammenheng med de første forenklingene vi gjør, nemlig at kommunene på et langt tidligere tidspunkt kan stoppe planer som ellers ikke ville føre fram. Det ville være fornuftig at planer som er i henhold til gjeldende regelverk, blir sendt ut på høring. Det må jo sies at kommunene, hvis de vil, kan endre planene underveis og gjøre dem til sine egne. Det er bare en rett til å få dem ut.

Det er videre slik at vi heller ikke får flertall for forenklinger i dispensasjonsbestemmelsene. Også her blir Høyre og Fremskrittspartiet stående alene. Forenklinger i lovens dispensasjonsbestemmelser skal bidra til å redusere ressursbruken og øke det kommunale handlingsrom i slike saker. I tillegg er det foreslått endringer fordi dagens bestemmelser er unødig komplisert å anvende, samt, vil jeg tilføye, at viktige samfunnshensyn kan vektlegges ved dispensasjonsvurderingen. Men som sagt: Her får vi dessverre ikke flertall. Vi tror det ville vært fornuftig å rydde i disse dispensasjonsbestemmelsene. Det ville ha gitt kommunen større handlingsrom, og vi kunne unngått langt flere dispensasjonssøknader enn det vi har i dag.

Det samme gjelder forslaget om presisering av overgangsbestemmelse for planer i strandsonen uten byggegrense. Etter lovendringen som kom i 2008, har det oppstått en divergens i forståelsen av gjeldende rett. Departementets syn er at krav om byggegrense ikke gjelder for planer som er utarbeidet etter tidligere plan- og bygningslover. Sivilombudsmannen har i en uttalelse fra 2015 inntatt det motsatte syn, og det er viktig å få klargjort jussen rundt det. Uansett om man nå måtte mene det ene eller andre, er det viktig at dette blir klargjort. Det blir nå gjort. Vi synes det hadde vært riktig å ha det sånn som departementet har tolket denne bestemmelsen, at de eldre planene skal kunne gjelde, slik at man ikke gir disse bestemmelsene på en måte tilbakevirkende kraft. Det er fornuftig at de planene som allerede er vedtatt, gjelder, og at når det gjelder endringer og nye planer, vil de nye bestemmelsene som trådte i kraft i 2008, komme til anvendelse.

Med disse ord fremmer jeg de forslagene som mindretallet har reist i saken.

Terje Aasland (A) [10:08:51]: Som saksordfører for lovsaken i 2008 om plan- og bygningsloven kan en kanskje gi et visst uttrykk for en kjærlighet til loven, fordi den er et viktig fundament som regulerer noen helt åpenbart viktige forhold. Det er viktig å holde fast ved, og det føler jeg også at dagens regjering faktisk har gjort gjennom det lovforslaget som den har lagt fram. Derfor støtter også Arbeiderpartiet langt på vei mange av de forslagene som er lagt fram, og som i utgangspunktet skal gjøre det enklere. Det er vi for. Lover og regler bør forenkles, i den grad det er fornuftig, og i den grad det ikke rammer annen eller tredje part. Det er der diskusjonen egentlig har stått og står i denne saken.

Jeg har lyst til å legge til noen viktige premisser og prinsipper i tilknytning til plan- og bygningsloven:

Punkt 1: Etter min oppfatning er det primært kommunene som skal ha ansvaret for arealforvaltningen, og hvordan areal disponeres, anvendes eller bebygges. Det er et viktig prinsipp, men det må selvfølgelig gjøres innenfor et sett av nasjonalt regelverk.

Punkt 2: All arealforvaltning, anvendelse og bebyggelse må i hovedsak skje etter plan, og ikke gjennom enkeltvedtak eller dispensasjoner.

Og punkt 3 – det tredje prinsippet: Vi må ta ansvar for morgendagen gjennom en bærekraftig arealforvaltning hvor allemannsretten, tilgjengeligheten og ivaretakelsen av naturmangfoldet og den enkelte er føringer. Det er ofte sånn at hvis en går inn i diskusjoner om det som kanskje er en av stridens kjerner i den saken som nå ligger, dispensasjonsadgangen, kan det virke veldig enkelt å gjøre oppmykninger i denne, fordi det vil gagne noen. Men samtidig vil det kanskje legge begrensninger på andre, og én dispensasjon vil kunne føre til at en ødelegger grunnlaget for en arealplan. Det har vi sett i praksis mange steder – noen saker er veldig små, andre litt større, litt mer kontroversielle. Diskusjoner f.eks. om høyde på bygninger, er det relevant? Kan det dispenseres fra, har det noen betydning? Jeg vil i utgangspunktet si ja, at det er ganske vesentlig, spesielt hvis det rammer andre, som da ikke er en del av en dispensasjonssøknad.

Et annet eksempel hadde vi i et av de flotte stedene langs Telemarks-kysten, Brevik, Øya i Brevik, flott sørlandsbebyggelse med gammel rød teglstein på takene, hvor det var mer og mer interessant for dem som skulle bytte tak, å legge dette som glasert rød takstein. Har dette noen betydning? Det ble gjort på dispensasjon. Sånn umiddelbart kan en si at dette har jo selvfølgelig ingen betydning. Men selvfølgelig har det en betydning, for det endrer natur og opphav på hele Øya i Brevik. Sånn kunne en ta eksempel etter eksempel hvor arealforvaltning og forvaltning etter dispensasjon bryter med prinsippene i planene og vil være uheldig for totaliteten og ødeleggende for noen som følger opp det som er grunnlaget i planene. Så det er et ganske vesentlig prinsipp. Derfor er vi imot de justeringene som spesielt knytter seg til å utvide adgangen for å bruke dispensasjon.

Men så har det vært noen diskusjoner som er interessante i tilknytning til dette, f.eks. tilrettelegging for havbruk, mindre justeringer innenfor havbruk. Vi har fått et innspill fra Sjømat Norge om at en kanskje burde ta inn i dispensasjonsadgangen forhold til matproduksjon på sjø og land. Jeg vil si at innenfor det dispensasjonsreglementet som allerede gjelder i eksisterende lov, må det også være opp til regjeringen å ha veldig god og nær kontakt med fylkesmennene om at de håndterer dette på en god måte for havbruksnæringen, og at en ikke kommer i situasjoner hvor en opplever at fylkesmennene har en, skal vi si, ulik og uansvarlig tilnærming til dispensasjon i tilknytning til dette spørsmålet. Så det er det etter vår mening full adgang til å gjøre innenfor det gjeldende regelverket, sånn som det foreligger.

Så har det helt på tampen av komiteens behandling vært et betydelig folkelig engasjement rundt § 21-7, tidsfrister med særskilte virkninger, hvor engasjementet vel først og fremst er rettet inn mot at en er redd for at enkelte bevaringsverdige bygninger skal bli revet før kommunen rekker å sette inn et forbud mot det. Der er vi kommet til den konklusjonen at vi støtter det som er regjeringens endringsforslag og tilføyelser, og står fast ved det som er komiteens innstilling. Vi står altså bak det som er komiteens samlede innstilling, som vi mener er en god innstilling, hvor vi sier ja til mye, men også nei til de urimeligheter som kanskje kan komme i form av de lovendringsforslag som er lagt fram.

Øyvind Korsberg (FrP) [10:14:17]: La meg starte med å takke saksordføreren for en god jobb i en litt krevende prosess i komiteen. Det kan for så vidt illustreres med at det siste forslaget kom og ble lagt på bordet i dag. Så vil jeg gi ros til regjeringen for å ha lagt fram denne proposisjonen, for lovforslagene har bakgrunn i regjeringens arbeid med en enklere hverdag for folk flest, som bl.a. har som siktemål å fjerne tidstyver og forenkle dagens regelverk.

Proposisjonen som regjeringen la fram, vil forenkle og effektivisere planprosessene for å legge bedre til rette for boligbygging samt nærings- og samfunnsutviklingen. Regjeringen ønsker også med proposisjonen å sikre gode rammebetingelser for næringslivet slik at det blir både raskere, billigere og enklere å bygge, og målet er rask, effektiv og forutsigbar offentlig saksbehandling med god kvalitet.

Det blir årlig vedtatt ca. 2 000 kommunale reguleringsplaner, og da er det viktig at det må være et mål å redusere saksbehandlingstiden i kommunene vesentlig. I tillegg må det være et mål å effektivisere planprosessene fram til endelig planforslag foreligger, slik at den totale planleggingstiden blir merkbart redusert.

Det man ser nå, er at det ikke er enighet i komiteen om alle de forslagene som regjeringen har lagt fram. Det er klart at det får betydning. Det som har vært vårt mål, er at man skal gjøre det enklere og rimeligere i disse byggesaksprosessene. Det er mange hensyn som skal tas. Enkelte kommuner ville ha fått redusert saksbehandlingstiden med mellom 30 og 50 pst., og det ville da hatt stor betydning også for unge som skal inn i boligmarkedet. Unge inn i boligmarkedet er et tema som jeg tror alle partier er opptatt av retorisk, men når det kommer til konkrete forslag i Stortinget, stopper det litt opp i så måte.

For næringslivet er det viktig med forutsigbare og enkle planprosesser så bedriftene kan bruke minst mulig ressurser på byråkrati og mer tid på verdiskaping, med andre ord flere i jobb. Jeg synes at jeg må få lov å vise til det oppslaget som er i Finansavisen i dag, der Ove Trellevik viser konkret hva dette vil bety for Hordaland med tre eksempler når det gjelder oppdrettsnæringen. Det illustrerer på en god måte de problemene man står overfor, de utfordringene som regjeringen ønsker å rydde opp i, hva dette kan bety for verdiskaping, og hva dette kan bety for arbeidsplasser langs kysten.

Igjen: Mange partier er sterke på akkurat det retorisk, men når det gjelder å følge dette opp i konkrete forslag i Stortinget for å gjøre disse prosessene mer effektive og gjøre dem raskere, hopper man av lasset. Jeg er ganske sikker på at når vi kommer til valgkampen, kommer selvfølgelig regjeringen til å få kritikk for at man ikke har gjort mer for å effektivisere og forenkle, men når man er i denne salen, da stemmer man imot. Det er synd.

Vi synes det er viktig å delegere makt og myndighet til lavest mulig folkevalgt nivå. Vi mener at politisk fornuft og vett er jevnt fordelt utover hele landet, og at folkevalgt nivå lokalt er i stand til å ivareta det ansvaret og de oppgavene de har. Også gjennom kommunereformen og mer tillit gjennom styringssignal til Fylkesmannen, skal lokalt selvstyre vektlegges sterkere. Det har vært viktig for denne regjeringen, og det er også det denne proposisjonen har lagt opp til. Dessverre får vi ikke flertall for alle de gode forslagene som ligger i saken, men det ansvaret får flertallet ta, som ikke støtter dem.

Steinar Reiten (KrF) [10:19:20]: La meg først slå fast at å arbeide med plan- og bygningsloven er krevende for både politikere og forvaltning. Denne loven griper direkte inn i folks hverdag, f.eks. når en husdrøm skal realiseres eller familiebedriften trenger mer areal for økt produksjon og omsetning. Det å skulle balansere ulike hensyn opp mot hverandre, både i utforming av selve lovteksten og forvaltningens lovanvendelse, vil nødvendigvis føre til at grupper og enkeltpersoner føler at deres interesser ikke er tilstrekkelig ivaretatt. Da er det også naturlig at innspillene er mange og meningene sterke når plan- og bygningsloven er oppe til revisjon. Det vil jeg tro at alle partigrupper har fått merke de siste ukene.

Vår innfallsvinkel har vært å være åpen for forenklinger, men at vi ikke faller i den grøften at forenklinger kan skape problemer – en litt utfordrende balansegang, må jeg si. God arealforvaltning er utrolig viktig både for å sikre utvikling av nærings- og boligområder og for å sikre at de nødvendige hensyn til natur, jordvern og kulturminner blir tatt. Vi er tilfreds med at regjeringen har initiert en gjennomgang av loven, med det siktemål å effektivisere prosessene og fjerne unødige tidstyver. Det er imidlertid litt uenighet om hvor grensen for tidstyveri går. Vi går derfor imot noen av de foreslåtte endringene. En av dem er at vi vil fastholde ordningen med at det er kommunene som avgjør om private reguleringsendringsforslag skal sendes på høring. Dette er åpenbart en oppgave for lokale politiske myndigheter, og vi vil ikke være med på svekke kommunenes rolle som planmyndighet.

Kristelig Folkeparti er videre fornøyd med at en samlet komité har rammet inn muligheter til å gjøre endringer i eksisterende planer med at hensynet til viktige natur- og friluftsområder skal ivaretas.

En sentral problemstilling i arbeidet med de foreslåtte endringene av plan- og bygningsloven har vært spørsmålet om i hvor stor grad statlige og regionale myndigheter skal få mulighet til å uttale seg før det gis dispensasjon fra planer og plankrav. Bestemmelsene om dispensasjon og uttalerett til statlige og regionale myndigheter er nedfelt i § 19 i loven, og her har vi i Kristelig Folkeparti landet på at vi ikke kan støtte de foreslåtte endringene i § 19-1 og § 19-2. I likhet med de andre partiene som utgjør flertallet, mener vi det er uheldig at dispensasjonsregelverket skal endres slik at det blir opp til den enkelte kommune og eget skjønn å bestemme om en sak er av nasjonal eller regional interesse og dermed gir statlige og regionale myndigheter uttalerett. Ved søknad om dispensasjon må hensynet til vesentlige statlige og regionale interesser bli ivaretatt.

Vi i Kristelig Folkeparti er særlig glad for gjennomslaget vi har fått for at hensynet til jordvern nå blir tatt inn i lovteksten gjennom flertallets lovforslag til nytt tredje ledd i § 19-2, og blir presisert på linje med helse, miljø, sikkerhet og tilgjengelighet. Jordvern har lenge vært viktig for Kristelig Folkeparti. Stortinget har også gjort flere vedtak om dette tidligere, det viktigste er vedtaket høsten 2015 om en ambisiøs jordvernstrategi med et måltall på maksimum 4 000 dekar dyrket jord nedbygd per år. Det er derfor en naturlig konsekvens og absolutt på tide at hensynet til jordvern nå blir tatt inn også i plan- og bygningsloven. Det er mange eksempel på klattvis nedbygging av matjord i mange kommuner. Dette er irreversible inngrep på en av de mest livsviktige ressursene vi etterlater oss til kommende generasjoner.

Vi i Kristelig Folkeparti er svært fornøyd med at Stortinget nå ikke lemper på, men heller strammer inn, muligheter for dispensasjon for nedbygging av matjord. Vi er også tilfreds med at Stortinget nå opphever lovens krav om sentral godkjenning av regionale planstrategier. Dette er en styrking av det lokale selvstyret og innebærer at vedtatt planstrategi er endelig gjennom fylkeskommunens vedtak. Dette er helt klart fjerning av en unødig tidstyv.

Byggeforbud i strandsonen er også vesentlig, spesielt i områder med sterkt press. Derfor er Kristelig Folkeparti med i flertallet som går imot regjeringens forslag om i realiteten å lette adgangen til bygging i strandsonen. Vi støtter dermed også Sivilombudsmannens lovtolkning, ikke regjeringens.

Det har kommet mange henvendelser angående endringer i § 21-7, som innebærer at kommunen ikke kan legge annet plangrunnlag til grunn for behandlingen av en søknad enn det som gjaldt da 12-ukersfristen for behandling utløp. Vi ser at det kan være argument for det motsatte, men mener faktisk at det blir trumfet av den anstendigheten som ligger i at den som planlegger tiltak i samsvar med gjeldende arealplan, lov og forskrift, kan forvente at søknad om byggetillatelse blir behandlet etter rettssituasjonen ved utløpet av fristen for kommunens behandling. Når kommunen som forvaltningsorgan samtidig blir sikret at retten til å fatte vedtak om midlertidig forbud etter lovens § 13-1 blir videreført – riktignok under forutsetning av at vedtaket blir fattet før 12-ukersfristen utløper – støtter vi regjeringens forslag om endringer av lovens § 21-7.

Marit Arnstad (Sp) [10:24:36]: Det er ingen tvil om at plan- og bygningsloven er et svært viktig lovverk i Norge – en lov som de fleste av oss, før eller siden, kommer i befatning med, enten som husbyggere, via næringsvirksomhet eller på annen måte.

Det er dermed det viktigste verktøyet vi har, både for lokal planlegging, for arealforvaltning og for utvikling av bebyggelsen i Norge. Det er også et lovverk som skal favne et mangfold av kommuner og steder omkring i det langstrakte landet vårt. Det gjør også at forvaltningen av lovverket ikke bestandig er enkel.

Senterpartiet har lyst å understreke at arealforvaltning og planarbeid først og fremst er et kommunalt ansvar, og vi mener at det mangfoldet og den variasjonen en ser i Norge, nettopp understreker behovet for at det er kommunene som har det fremste ansvaret når det gjelder den typen forvaltning, og at loven i så måte er et rammeverk.

Proposisjonen som regjeringen har lagt fram om forenklinger i plan- og bygningsloven, har vært grundig behandlet i komiteen. Det har også vært gjennomført en etter min mening grundig høring. En rekke av forslagene er det enighet om. En rekke av forslagene anser de fleste som uproblematiske og fornuftige, bl.a. det om å tydeliggjøre kommunens mulighet til å stoppe saksbehandling og planarbeid tidlig når kommunen finner at et initiativ ikke bør føre fram, og at det vil være både tidsbesparende og forenklende.

Muligheten til å gi en tydeligere og mer formalisert ramme rundt oppstarten av en planprosess har også vært et forslag som et samlet storting finner fornuftig.

Det er også enkelte andre regler, knyttet til planforetak, sentral godkjenning og rullering av regionale planer og strategier, som har en enstemmig komité bak seg.

Det er enkelte bestemmelser hvor regjeringen ikke har fått flertall, og det gjelder kanskje særlig spørsmålet om dispensasjonsadgang og tvisten som har vært mellom departementet og Sivilombudsmannen om tolkningen av regelverket knyttet til strandsonen. Der har flertallet valgt en annen løsning enn den som regjeringen har foreslått, og i så måte egentlig tatt stilling til den smule konflikt som har vært mellom departementet og Sivilombudsmannen på ett punkt og valgt en annen ramme rundt dispensasjonsreglene.

Jeg må også si at vi fra Senterpartiets side er glade for at det nå er lagt inn direkte i § 19-2 tredje ledd at en ved dispensasjon skal legge særlig vekt på hensynet til jordvern. Vi håper at det faktum at jordvern nå er tatt direkte inn i teksten, vil være viktig og forhåpentligvis få en betydning når det gjelder spørsmålet om å ta vare på dyrket mark.

Det har kommet opp enkelte ting i sluttfasen av behandlingen. Jeg vil for det første si at det forslaget som ligger på bordet i dag, fra representanten Elvestuen på vegne av et flertall, oppfatter jeg som et teknisk forslag. Det var et innspill som kom fra regjeringspartiene sjøl, som en naturlig konsekvens av den løsningen et flertall valgte på dette området. Så det er nok ikke slik som representanten Korsberg kanskje antydet, at det liksom er lagt på bordet et hasteforslag helt til slutt. Det er mer et teknisk forslag som bidrar til en ryddig behandling knyttet til de andre paragrafene som det i dag blir flertall for.

I aller siste runde har det også kommet en betydelig aksjon for å få endret flertallets syn på endringene i § 21-7. Det er sjølsagt ikke helt heldig når en helt på slutten av en behandling, etter alle høringer og etter at innstillingen er skrevet, får den typen ønsker om endringer. Senterpartiet har også vurdert spørsmålet grundig nå på slutten og kommet til at vi ikke velger å endre holdning på det punktet. Vi kan se enkelte av de momentene som blir framført. Vi er litt usikre på om det gjelder hele landet. Det er nok enkelte steder – kanskje særlig i Oslo – at det kan være en problemstilling. Men de reaksjonene som har kommet, gjør jo at det vil være særlig grunn til å følge med på hvordan praksisen etter denne bestemmelsen utvikler seg i tida framover.

Ola Elvestuen (V) [10:29:38]: Først vil jeg ta opp forslag nr. 5, som ble beskrevet av representanten Arnstad. Det er en teknisk justering på bakgrunn av at komiteflertallet ikke går inn for forslaget fra regjeringen til § 12-11, som går ut på at kommunene fortsatt selv skal bestemme når private reguleringsforslag skal sendes ut på høring. Dermed er det behov for også denne justeringen i § 33-1.

Plan- og bygningsloven er en komplisert lov, og det er mye å sette seg inn i, men den har konkrete konsekvenser. Fra Venstres side er vi glade for at flertallet ikke går inn for endringene i dispensasjonsbestemmelsene, vi er glade for at vi får en styrking av jordvern, og at også naturvernhensyn ivaretas som tidligere, og vi støtter opp under Sivilombudsmannens lovtolkning når det gjelder strandsonen.

Jeg vil bruke det meste av mitt innlegg på § 21-7 og endringene som er foreslått der, nemlig endringer som gjør at kommunene får enda dårligere tid til å nedlegge forbud mot tiltak og dermed endre en reguleringsplan. Jeg mener dette forslaget er en betydelig svekkelse av det lokale selvstyret, en svekkelse som kom i gang i 2002, da Høyesterett avsa en dom der det ble avgjort at en rammetillatelse ble skjæringspunktet for når en kunne komme med forbud mot tiltak, og at en rammetillatelse ble gjort uangripelig. Det var den gang i strid med Justisdepartementets lovavdeling, som mente at gjeldende rett fortsatt burde ligge til grunn, nemlig at kommunene hadde rett til å nedlegge forbud helt fram til et tiltak ble igangsatt. Denne beslutningen i Høyesterett har det vært strid om siden, og den har ført til at det er vanskeligere å komme inn tidsnok, både fra lokale interessenter og fra kommunestyrer, hvis de ønsker å endre en gammel plan.

Det gikk nå an å forholde seg til at loven var rammetillatelsen, det var en enkel beslutning, men regjeringen og flertallet gjør nå at tiden blir enda dårligere for å få til en endring. Det vil si at i mange flere tilfeller vil gamle reguleringsplaner ligge til grunn for det som skal gjøres, og de tiltakene som nå skal gjennomføres. I større kommuner er det alltid hundrevis av gamle planer som er vedtatt i kommunen, og innholdet i disse vil ofte ikke manifestere seg før det kommer en rivetillatelse eller en byggesak. Da må det være mulig for et kommunestyre å kunne gå inn – også fordi man har et annet syn på hva reguleringsplanen burde inneholde, fordi en har en annen sammensetning av et kommunestyre – og endre på den planen.

Nå, med denne endringen, er en avhengig av at man har saksbehandlere som i hver sak følger med, hensyntar og gjør de riktige beslutningene ved å forlenge saksbehandlingstiden, for i det hele tatt å gjøre det mulig å fatte en ny politisk beslutning. For nå vil det være slik at hvis en ikke gjør det, kan en i etterkant sette til side et enstemmig bystyre, som ikke kan nedlegge det som i gamle dager het et bygge- og deleforbud. Kommunestyret blir satt ut av spill.

Én ting er den demokratiske diskusjonen om byggesaker og reguleringsplaner. Jeg mener det er viktig at man har aktører som Fortidsminneforeningen, velforeninger og borgere som er engasjert i byutvikling. Når de er uenige i forslag eller tiltak som skal gjennomføres, skal de ha en rett til å kunne gå og ta dette opp med sine representanter i kommunestyret, ikke nødvendigvis for å få gjennomslag, men for å få en debatt og en avstemning.

Systemet som Stortinget har innført tidligere, med at man kan ha innbyggerinitiativ, hvor det samme antallet folk kan stå bak disse, enten det er en by, en stor kommune eller en liten kommune, vil det med dette forslaget bli mye vanskeligere å kunne benytte seg av det for å gå inn og få en reell diskusjon om hvorvidt byggesaker skal gjennomføres eller ikke, eller om vi skal endre reguleringsplaner. Jeg synes det er trist at vi ikke har flertall for å stoppe også § 21-7. Det burde vi gjøre av hensyn til lokaldemokratiet.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:35:07]: Jeg vil i likhet med en del andre takke saksordføreren for å ha loset oss igjennom på en god måte. Jeg synes at innstillingen, slik som den er blitt, er mye bedre enn forslaget fra regjeringen, selv om vi fra vår side ikke får gjennomslag for alt vi mener.

Jeg legger merke til at man ikler seg slagordet «en enklere hverdag for folk flest», men jeg vil si at å la det slagordet trumfe det som vil være en god, kunnskapsbasert forvaltning, ikke er en god idé. Det er ikke i tråd med god, kunnskapsbasert forvaltning å endre en lov igjen uten at en har ferdigstilt evalueringen av hvordan de forrige lovendringene slo ut. Men her er det altså ikke kunnskap som er i sentrum for regjeringen – jeg oppfatter at dette heller er et forslag for å tilfredsstille store utbyggeres ønsker framfor å gi rom for gode, demokratiske prosesser. Det tror jeg også kommer til å bli dommen over denne regjeringens plan- og bygningslovspolitikk.

Intensjonen om forenkling synes jeg er en god idé – både det å gjøre det enklere for den enkelte utbygger å ha oversikt og forholde seg til ting og det å redusere kommunens og forvaltningens arbeid med unødvendige planer. Jeg synes at noen av forslagene, som også har fått flertall i komiteen, er gode, som muligheten for kommunene til å stoppe planer. Det er en ordning som vår komité kjenner bl.a. fra kraftutbygginger – og da snakker vi særlig om vindkraft – der vi har gitt regjeringen medhold i og støtte til å stoppe dårlige planer som vi vet ikke kommer til å bli noe av. Det er nøyaktig det samme. Det forenkler byrden på forvaltningen og gjør det mulig å bruke mer krefter på det man bør bruke krefter på, og dermed gi bedre service til gode prosjekter. Det å ha frivillige, sentrale godkjenningsordninger, muligheten for å gjøre det enklere å oppheve gamle reguleringsplaner, og også det å droppe påleggene om de sentrale planstrategiene, er alle ting som jeg tror vil lette forvaltningens arbeid og gjøre det mulig å bruke ressursene på andre ting.

Men så er det dette tveeggede sverdet ved at det skal være enklere for utbyggeren. Jeg vet ikke om alle her har sittet i et bygningsråd, men det har jeg. Det var der jeg begynte som politiker, første gang jeg var tillitsvalgt i et kommunestyre. Den første diskusjonen i bygningsrådet i Bergen tok 45 minutter – jeg tok tiden – og den handlet om hvorvidt en utbygger skulle få mulighet til å bygge en takterrasse i strid med det som var den vedtatte takplanen for Bergen. «La mannen bygge» var liksom slagordet til Høyre. Vi brukte 45 minutter på det og endte opp med en situasjon der en hadde en plan som var grundig behandlet og godt diskutert, men der én utbygger fikk muligheten til å bygge ut. Dermed skapte vi en uholdbar rettssituasjon når det gjaldt likebehandling, for det gjorde at hvis en hadde kompiser i bygningsrådet, brukte tid og var en kranglefant, ville en klare å trumfe det arbeidet som var gjort på bredere plan, og uten at en hadde skikkelige runder med høring om hvorvidt dette var lurt eller dumt.

Jeg synes ikke at det å dispensere fra overordnede planer på den måten er en god måte å styre på. Jeg synes det er bedre at vi har gode, demokratiske prosesser rundt planer – at vi lager planer, og så ligger de fast. Det sikrer likebehandling av folk, det sikrer at folk vet at ok, er det sånn at man har en plan og man får nei, er det ingen vits i å ta en kamp om dette, da må man heller vente til neste gang planen rulleres. Det er en fordel for kommunen og for alle at det ikke er de som har råd til å betale de dyreste advokatene, som får mulighet til å ta kampene.

La meg så bare gå fort over til det som handler om strandsonen. Der er jeg veldig glad for at et bredt flertall, det samme flertallet som i kontroll- og konstitusjonskomiteen, setter foten ned for det som er dårlige forslag, og som absolutt ikke bidrar til forenkling. Hadde statsråd Jan Tore Sanner fått medhold i den lovfortolkningen som han og departementet har valgt ved å si at byggeforbud i strandsonen ikke gjelder for gamle planer, hadde det ført til en betydelig nedbygging av strandsonen. Det hadde ikke forenklet arbeidet for kommunene, det hadde skapt en uoversiktlig rettstilstand, og det hadde potensielt fått skadevirkninger. Det er grunn til å stille spørsmål om hva som har gjort at Jan Tore Sanner har fått denne ideen om å legge seg ut med hele det juridiske Norge og med Sivilombudsmannen for å åpne for en endring av strandsoneloven. Det setter vi heldigvis foten ned for.

Rasmus Hansson (MDG) [10:40:27]: Denne debatten handler grunnleggende sett om slagordet «enklere hverdag for folk flest» mot det grunnleggende formålet med plan- og bygningsloven: å sikre de langsiktige interessene til folk flest.

Det er lett nok å være enig i – også for Miljøpartiet De Grønne – at der det er mulig å gjøre behandlingen av byggesaker og andre tiltak raskere, rimeligere og enklere, skal vi absolutt gjøre det. Regjeringen har noen forslag her som vi er helt enig i. Forslaget om å gi kommunene mulighet til å stanse behandlingen av private initiativ tidlig i planprosessen – som representanten Eidsvoll Holmås beskrev for et øyeblikk siden – er fornuftig politikk, fornuftig miljøpolitikk og ressursbesparende forenkling. Forslaget om å styrke oppstartsmøtet som arena for å gi tilbakemeldinger til utbygger og gjøre det obligatorisk med referat fra dette møtet, er et godt tiltak for å gi bedre prosesser og tidlige avklaringer. Forslaget om å etablere en sentral, frivillig godkjenningsordning for foretak som utarbeider private planforslag, er også et slikt ryddig tiltak, som vi støtter.

Men samlet sett er regjeringens forslag et ledd i en langsiktig utvikling for å gjøre det lettere både å true enkeltinteresser og – totalt sett – å undergrave norsk natur. Heldigvis har vi fått stanset – ved hjelp av et alternativt flertall her på Stortinget – en del av de forslagene som ville ført til en dårligere utvikling for naturen. Tidligere talere har omtalt forslaget om ensidig å legge vekt på tidligere vedtak når det gjelder bygging i strandsonen. Om det har vi hatt en omfattende prosess i kontroll- og konstitusjonskomiteen, hvor Sivilombudsmannen og en rekke fagfolk har gjort det helt klart at det er en dårlig idé. Den slipper vi nå heldigvis unna i denne omgangen. Man får heller ikke flertall for forslag som ville svekket beskyttelsen av både natur, friluftsliv og – i utgangspunktet – matjord.

I tillegg til å stå sammen med flertallet i disse sakene går Miljøpartiet De Grønne – sammen med SV og Venstre – imot de foreslåtte endringene i § 21-7 fordi vi mener at dette vil svekke det lokale selvstyret og gi kommunen, dvs. folk flest, mindre tid til å ivareta langsiktige interesser. Dette er ikke god, demokratisk utvikling. Det kan virke som om det er effektivt, men det er effektivt for de få, ikke for samfunnet som helhet.

Jeg vil også rette oppmerksomheten mot forslaget om å senke terskelen for å gi dispensasjoner. Regjeringen ønsker med dette forslaget å gå bort fra kravet om interesseavveining ved dispensasjoner i enkeltsaker og overlate det til kommunens skjønn. I denne saken mener jeg at høringsinnspillet fra Norges Bondelag, Den Norske Turistforening, Norges Jeger- og Fiskerforbund og flere andre gir en ganske god beskrivelse. De sier bl.a.:

«Vi mener at forslag til ny dispensasjonsbestemmelse (…) vil bidra til en bit for bit nedbygging av natur- og friluftslivsområder og matjord. Forslaget undergraver et forutsigbart plansystem som skal gi grunnlag for strategisk politisk lederskap i arealpolitikken. Dispensasjon er en unntaksbestemmelse, og det skal» tungtveiende argumenter til «for å fravike en plan. En åpning for langt større bruk av dispensasjoner vil flytte den politiske oppmerksomheten fra helhet og langsiktighet til enkeltsaker.»

Det svekker rettssikkerheten til allmenne interesser og muligheten til å bruke plan- og bygningsloven som virkemiddel i f.eks. klima- og miljøpolitikken.

Poenget her er at vi får en økende fokusering på dispensasjon som normalen og en økende tidsbruk når det gjelder dispensasjoner, når man faktisk har vedtatt en overordnet politikk som det var meningen at man skulle følge. Dette er i seg selv en bit-for-bit-politikk som har beveget seg i den retningen en stund, og det er en veldig dårlig politikk for langsiktig overordnet planlegging og verdibevaring i Norge.

Jeg vil til slutt gratulere stortingsflertallet med at vi gjennom komitébehandlingen har sørget for at vi nå får stanset den delen av disse forslagene som vil gi en dårligere bevaring av langsiktige verdier i norske arealer. Det er veldig hyggelig at vedtaket om å inkludere jordvern som hensyn i forbindelse med dispensasjoner nå kommer på plass. Det er en fortsettelse av en jordverndiskusjon vi har hatt her, som nå får et konkret resultat. Det tror jeg alle skal være glad for.

Statsråd Jan Tore Sanner [10:45:59]: La meg først takke energi- og miljøkomiteen for innstillingen.

Regjeringen gjennomfører nå omfattende forenklinger i plan- og bygningsloven og de tekniske forskriftene. Den saken Stortinget behandler i dag, som regjeringen la frem for Stortinget før sommeren 2016, er en del av dette forenklingsarbeidet. Jeg er glad for at det er et flertall som slutter seg til viktige lovendringer som skal bidra til å effektivisere planprosessene. Endringene som nå blir vedtatt, vil ha stor betydning. De vil imøtekomme mye av kritikken fra alle dem som mener loven er for komplisert, og at dette bidrar til unødig lang planleggingstid.

Forenklingsforslagene vil bidra til å gjøre det raskere, billigere og enklere å bygge boliger. For næringslivet er det viktig med forutsigbare og effektive planprosesser, så bedriftene kan bruke minst mulig ressurser på byråkrati og mer tid på verdiskaping.

La meg også understreke viktigheten av at kommunene selv nå følger opp også det forenklingsarbeidet som storting og regjering gjennomfører.

Lovendringene er viktige for alle dem som skal bygge, de er viktige for næringslivet, og de er ikke minst viktige for alle unge som skal inn på boligmarkedet for første gang. Prisutviklingen på boliger har flere steder vært svært høy, og det er derfor nødvendig å bygge flere boliger raskt for å imøtekomme etterspørselen og redusere prispresset, særlig i de store byområdene.

Det er nå en betydelig økning i gitte byggetillatelser og en rekordhøy igangsetting av nye boliger. Oppslagene og dokumentasjonen vi har fått, viser at regjeringens boligstrategi virker. Det er like fullt helt avgjørende at kommunene fortsatt har trykk på å regulere til flere boliger og næringsområder for å opprettholde utbyggingstakten i kommende år.

Mange utbyggere savner at kommunen viser eierskap til planprosessen og fremstår som en reell medspiller. De savner også at kommunen tar en mer aktiv koordinerende rolle, bl.a. for tidlig å avklare motstridende interesser. Ikke minst savner utbyggere en mer løsningsorientert planprosess, der partene tidlig blir enige om målet, hvordan man kommer dit, og at alle involverte aktører bidrar aktivt i samme retning.

Jeg er derfor særlig tilfreds med at Stortinget nå vil vedta lovendringer som skal gjøre oppstartfasen i planarbeidet mer forutsigbar. I oppstarten skal det legges større vekt på en forpliktende dialog mellom kommunen og forslagsstiller for å avklare rammene for det videre planarbeidet. Dette vil minske mulighetene for uforutsette hendelser senere i planarbeidet.

Mange kommuner sliter i dag med gamle, utdaterte reguleringsplaner. Lovendringene vil gjøre det enklere å endre planer i tråd med behovet og å oppheve uaktuelle planer. Dette er viktig for raskt å kunne planlegge for nye boliger og næringsbygg, og det er viktig for innbyggerne og for næringslivets omstillings- og konkurranseevne. Det er viktig for rettssikkerhet og ikke minst for lokaldemokratiet.

Kommunene bør ha større lokalt handlingsrom i reguleringssaker som ikke er i konflikt med viktige nasjonale og regionale hensyn. Dette spørsmålet gjelder også i dispensasjonssaker. Det er mange lokalpolitikere som uttrykker frustrasjon over statlig overprøving av det som åpenbart er mindre saker.

Jeg merker meg de signalene som kommer fra Arbeiderpartiets representant Terje Aasland om dispensasjon i forbindelse med oppdrettssaker, men det er helt åpenbart at det forslaget regjeringen har lagt på bordet, ville gitt større rom for å finne gode løsninger lokalt.

Jeg er også glad for oppslutningen om forslaget om en frivillig sentral godkjenningsordning for planforetak. Også forslaget om å oppheve dagens krav til sentral godkjenning av regionale planstrategier og å fjerne kravet om obligatorisk rullering av regionalt handlingsprogram vil bidra til vesentlige forenklinger.

Det er også tilslutning til forslaget om at kommunene må behandle byggesaker på grunnlag av den planen som gjaldt da 12-ukersfristen i byggesaksbehandlingen utløp. Det betyr at kommunen ikke kan bruke et nytt plangrunnlag eller legge ned byggeforbud etter at saksbehandlingsfristen er utløpt.

Jeg merker meg at det ikke er tilslutning til regjeringens forslag når det gjelder overgangsbestemmelsen i loven om gamle planer i strandsonen. La meg da bare vise til at jeg som statsråd og regjeringen har fulgt den praksisen som den rød-grønne regjeringen og Bård Vegar Solhjell, da han var miljøminister, etablerte. Men jeg tar til etterretning Stortingets vedtak i dag og vil selvsagt følge det opp.

Ove Bernt Trellevik (H) [11:04:55]: Det er mange her som gleder seg over det lovendringsforslaget som me i dag behandlar, og mange av oss ønskjer det hjarteleg velkome. Det som er litt trist og uheldig, er sjølvsagt at me ikkje får fleirtal for å endra plan- og bygningslovens reglar om dispensasjonar. Det er fleire her som har teke til orde for at det har hatt uheldige verknader for bl.a. havbruksnæringa. Så vart det vist til her, både frå SV og frå Arbeidarpartiet, kor ille det kunna verta om ein hadde utvida høvet til å gje dispensasjon. Det vart fokusert på nokre saker i Hordaland. Eg ønskjer svært gjerne å fortelja bitte litt om desse eksempla.

I Hardanger er det ein oppdrettar som driv inne i ein fjord. Akkurat der han har lokaliteten sin, er det litt dårleg straum, og det kunne vore litt djupare – som det er litt lenger ut i fjorden. Han får ikkje dispensasjon til å flytta dette anlegget litt, slik at det kunne vorte betre både for miljøet og for fiskehelsa.

Ein annan oppdrettar ønskjer å bruka ein ny ring attåt det anlegget han har – og må ha litt større areal for å få det til – for å kunna bruka mekanisk avlusing. Det får han heller ikkje lov til, så han må fortsetja å bruka kjemikaliar, med dei ulempene dette har for miljøet. Han får altså ikkje dispensasjon til å bruka moderne metodar for å driva oppdrettsanlegget sitt, som varetek miljøet på ein mykje betre måte.

Ein tredje oppdrettar fekk anlegget sitt i Nordhordland havarert i ein storm. Det var eit stålanlegg. Han ønskte å gå over til plastring, som krev litt større areal på havflata. Det får han heller ikkje lov til, så han må byggja eit nytt stålanlegg, med dei kostnadene det gjev. Ein kan ikkje venta på ein ny kommuneplan eller reguleringsplan, så han må altså byggja eit nytt stålanlegg og setja det ut, sjølvsagt med fare for at den gamle teknologien havarerer også i neste storm. Så det er fare for ny rømming, i staden for at han kan ta i bruk ny, moderne teknologi og redusera faren for både rømming og utslepp.

Ein fjerde oppdrettar har fått sin lokalitet avgrensa. Det er eit ønske frå Forsvaret om at han avviklar aktiviteten sin, eller flyttar, på grunn av Forsvaret sitt behov. Forsvaret sitt behov respekterer eg fullt ut, det er ikkje det det går på. Det som er problemet, er at når kommunane rundt ønskjer å tilby areal, treng dei dispensasjon frå Fylkesmannen, og det får dei rett og slett ikkje. Det er også svært beklageleg. Og det er jo ikkje slik at dette har vore prosessar som ikkje har vore demokratiske. Det har vore gode prosessar, det har vore høyringar. Det er faktisk det som gjer at Fylkesmannen sette seg på bakbeina her òg, for det kan sjølvsagt òg ha nokre negative konsekvensar, men summen av dette er jo at det er ein positiv verknad for samfunnet totalt sett.

Eg synest det er veldig rart at fleirtalet her kan seia at det er mogleg innanfor gjeldande regelverk å gjera dette, når Fylkesmannen både i Sogn og Fjordane og i Hordaland hevdar at det faktisk ikkje er mogleg. Då tenkjer eg at det er trist at fleirtalet i dag ikkje nyttar seg av moglegheitene og stemmer for regjeringa sitt forslag.

Ola Elvestuen (V) [11:08:05]: Når det gjelder forbud mot tiltak, sier statsråden ganske enkelt og lettvint at det må være mulig for en kommune å kunne bestemme seg og komme med endringsforslag i løpet av tre måneder. Det kan jo høres rimelig ut, men jeg har lyst til å illustrere litt hvilke problemstillinger man står overfor.

Norges største reguleringsplan er småhusplanen i Oslo. Den har 18 000 eiendommer – 18 000 eiendommer ligger innenfor den. Det er helt umulig å ha en detaljert oppdatert reguleringsplan for 18 000 eiendommer som tar inn over seg alle problemstillinger. Det er klart at innenfor det området er det mange verneverdige bygg og mange ting som trenger å bli sett nærmere på, og som både innbyggerne omkring har en interesse av, og som folkevalgte, enten det er i bydeler, i byutviklingskomité eller i bystyret, har en interesse av. Og når det gjelder å følge med på disse sakene: Det er først når byggesaken kommer, og søknad om rivetillatelse, at problemstillingen kommer opp. Og for å få tid her – én ting er at man skal få vite om saken. Så skal man stille spørsmål, så skal man kanskje ha det opp i et lokalt bydelsutvalg, så skal man ha det oppe i byutviklingskomiteen, og så skal man ha en saksbehandling – før en også eventuelt gjør et vedtak om bygge- og deleforbud, eller et forbud mot tiltak, for å starte en ny planprosess. Det er klart at her har man fryktelig dårlig tid hvis dette skal være avhengig av en 12-ukersfrist. Veldig ofte vil diskusjonen handle om at man er for sen i stedet for at det blir en diskusjon om innholdet i de ulike forslagene. Det er vanskelig nok sånn som det er i dag med at det er rammetillatelse som gjelder, men det vil bli enda vanskeligere når dette nå går igjennom.

Jeg synes det er litt underlig med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som tilbake i 2007, da man så på ny plan- og bygningslov, nettopp tok opp dette spørsmålet, og den gangen gikk inn for at man skulle se på om en skulle gå tilbake til gammel lovpraksis – at det var når tiltaket ble satt i gang, som skulle være grenseområde for når man kunne sette ned bygge- og deleforbud. I dag stemmer man altså for det motsatte.

Helt til slutt: Jeg synes også man skal ha med seg at i byggesaker er det store verdier som besluttes – i hver eneste beslutning. Det er store verdier det handler om. Når en stadig vekk legger beslutningene ned på saksbehandlingsnivå, at det er en saksbehandler, som her ikke engang trenger å ta beslutning – i forhold til at man bruker for lang tid – mener jeg at man gjør plan- og bygningsloven enda mer sårbar for muligheter for mislighold. Da kan en ta beslutning, det gir stor økonomisk gevinst, og selv et enstemmig bystyre kan ikke i etterkant overprøve og stoppe forslaget.

Rasmus Hansson (MDG) [11:11:44]: Jeg synes representanten Trelleviks innlegg var et veldig godt eksempel på hvorfor det er viktig å holde på mulighetene for kommuner og fylker til å ta seg den tida som trengs til å behandle tiltak på en grundig måte, og til å si stopp når det trengs å si stopp. Trellevik bruker tre–fire eksempler på tiltak hvor det vil bli positiv miljøeffekt av å få tillatelse. Jeg kan ikke avgjøre hvor dekkende Trelleviks beskrivelse av disse sakene er, gitt at Fylkesmannen tydeligvis har en annen oppfatning, kanskje også av miljøeffekten. Men poenget er at dette gjelder saker i Hardanger, som er det området i Norge hvor oppdrett åpenbart er blitt dårligst forvaltet, hvor det er gitt for mange tillatelser til å legge for mange anlegg på for dårlige steder – altså for slepphendt praksis, for lite innsigelser, for lite hensyn til langsiktige miljøkrav og til andre interesser enn oppdrettsinteressene. Jeg synes at vi nå ser nettopp hvordan forslaget fra regjeringen blir brukt til å fremme interesser som i et bredere omfang ikke tjener allmennheten, og som kanskje er tiltak som helt konkret også bør stoppes, slik det er blitt gjort av myndighetene, f.eks. i dette tilfellet i Hardanger.