Stortinget - Møte torsdag den 23. februar 2017

Dato: 23.02.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 179 S (2016–2017), jf. Dokument 8:19 S (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [15:50:50]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ruth Grung, Hadia Tajik, Kjersti Toppe, Martin Henriksen, Tone Merete Sønsterud, Marianne Aasen, Torgeir Micaelsen og Ingvild Kjerkol om en offensiv politikk for å øke antallet helsefagarbeidere (Innst. 179 S (2016–2017), jf. Dokument 8:19 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ingjerd Thon Hagaseth (V) []: Jeg må få presisere innledningsvis at jeg møter som vararepresentant for representanten Ketil Kjenseth denne uken, og det er Kjenseth som har vært saksordfører i denne saken. Mitt innlegg er derfor i hovedsak hans innlegg.

Innledningsvis vil jeg takke representantene som har fremmet forslaget. Helsefagarbeidere utgjør en viktig yrkesgruppe for mange brukere og pasienter. De siste årene har det vært en stor vekst i antall helsefaglig ansatte i både stat, kommune og privat sektor. Vi vet at behovet kommer til å vokse ytterligere de neste årene, særlig fra 2025. Vi antar at i 2030 må 30 pst. av alle 18-åringer velge helsefaglig utdanning for at vi i Norge skal holde tritt med dagens standard i pleie- og omsorgssektoren.

Det er gledelig at komiteen er svært samstemt om at vi må rekruttere aktivt og offensivt for å sikre tilgang på nok helsefagarbeidere med riktig og nødvendig kompetanse i årene framover. En enstemmig komité mener sågar at arbeidet med rekruttering må starte tidlig på ungdomsskolen, og at det særlig må arbeides bevisst slik at også flere gutter velger helse- og omsorgsfag. Økt andel menn inn i helse- og omsorgssektoren vil være helt avgjørende for å kunne rekruttere nok arbeidskraft til sektoren i årene framover. I tillegg er det viktig at brukerne møter en tjeneste hvor begge kjønn er representert, og for arbeidsmiljøet er det også viktig å sikre et mangfold.

Komiteen ønsker at det etableres og utvikles flere tiltak for å rekruttere flere menn, og viser til at mye bra arbeid gjøres, som f.eks. rekrutteringssatsingen Menn i helse, som har som formål å rekruttere menn inn i helse- og omsorgstjenestene. Men det er også viktig at kommunesektoren styrker sin innsats med både å øke antall lærlingplasser og å sørge for at lærlingløpene frister helsefagarbeideren til videre innsats i yrket. I for mange tilfeller ser vi at unge lærlinger heller skremmes enn fristes av lærlingtiden i pleie- og omsorgssektoren i kommunene. Et variert lærlingløp, med tanke på både oppgaver og ansvar, er viktig. Dessverre blir altfor mange satt til rutinepregede oppgaver uten oppfølging. Dette er en rekrutteringspolitikk vi verken kan være bekjent av eller har råd til – vi har ingen å miste.

Komiteen er enig om at målrettet, systematisk rekrutterings- og kompetansepolitikk er avgjørende i arbeidet for å utvikle framtidens helsetjeneste, og viser til Meld. St. 26 for 2014–2015, Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, og Meld. St. 11 for 2015–2016, Nasjonal helse- og sykehusplan. Begge meldingene understreker at vi står overfor økende og endrede behov i helse- og omsorgstjenesten. Hele samfunnet er i stor endring, med store teknologiske framskritt, og dette gjør at behovene i alle sektorer må omstilles i raskt tempo, noe som også merkes i helse- og omsorgssektoren. Rett kompetanse til rett tid på rett sted er avgjørende for å sikre likeverdige helsetjenester i hele landet.

Helsefagarbeidere er en viktig personellgruppe i spesialisthelsetjenesten, men komiteen vil understreke at behovet er særlig stort innen primærhelsetjenesten i kommunene. Det er også der de fleste helsefagarbeiderne jobber. Kompetanseløft 2020 inneholder en rekke tiltak for å styrke og øke kompetansen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og som vier helsefagarbeidet oppmerksomhet. Komiteen vil understreke at det er viktig å sikre relevante og oppdaterte utdanninger, og at det er bra at det er satt i gang et arbeid med fornyelse av tilbudsstrukturen på yrkesfag. Det er grunnleggende viktig at utdanningene er tilpasset sektorens behov.

Komiteen viser til at dårlige norskkunnskaper kan utgjøre en barriere for helsefagarbeidere, og er derfor glad for at det i Kompetanseløft 2020 gis stimuleringstilskudd til å opprette yrkesfaglig språkopplæring innenfor helsearbeiderfaget. Både flyktninger, asylsøkere og arbeidsinnvandrere vil være en mulig kilde til å øke antall helsefagarbeidere og hjelpe oss med å opprettholde både kapasitet og kvalitet i sektoren.

Ny teknologi kan friste flere til sektoren. Dette kan også være et av bidragene til å rekruttere flere menn. Det er viktig å legge til rette for at det er mulig å komme inn i sektoren med både annen utdanningsbakgrunn og annen realkompetanse. Det er derfor gledelig at alle partier støtter opp om den såkalte Y-veien for å kvalifisere til sykepleierutdanning. Karrieremuligheter er viktig i alle sektorer.

Til slutt vil jeg få legge til på Venstres vegne at fagskoleutdanningen også må løftes fram som særlig viktig med tanke på etter- og videreutdanning. Det pågår nå forsøk med nye studieplaner med en egen studieretning innen velferdsteknologi på fagskolenivå. Det er viktig at helsefagarbeidere, som tannpleiere, legesekretærer og aktivitører, også får tilgang til slike videreutdanningsløp. Dette er yrkesgrupper som har bred erfaring med pasientkontakt.

Ruth Grung (A) []: Kompetanse og personellressurser er den største og viktigste innsatsfaktoren i helse- og omsorgstjenesten. For Arbeiderpartiet er det avgjørende at vi klarer å utvikle en mer målrettet og systematisk rekrutterings- og kompetansepolitikk. Samfunnet står overfor betydelige utfordringer med å gi helsehjelp til alle som trenger det i framtiden. Det er behov for en helhetlig gjennomgang av utdanningssystemene, hvordan vi organiserer oss, arbeidsdeling, kompetansekrav, karrieremuligheter og et systematisk etter- og videreutdanningstilbud.

Det er få områder som er så kompetanseintensive som helse. Vi når ikke målene for kvalitet og pasientsikkerhet uten dyktige fagfolk. Vi har mange ulike helseprofesjoner, men helsefagarbeideren er en av dem som i liten grad har blitt omtalt i sakene vi har hatt til behandling i denne perioden. Arbeiderpartiet mener vi trenger å videreutvikle et sterkt fagarbeidersjikt som arbeider tett på pasient og bruker. Det er behov for flere læreplasser, bedre karrieremuligheter og bedre kvalifiseringsmuligheter for voksne. Aldri før har så mange ungdommer valgt helsefag i videregående opplæring, men til tross for det store behovet for arbeidskraft faller veldig mange fra underveis.

Lærlingordningen har mange fortrinn. Innholdet er utviklet av dem som skal bruke kompetansen. Arbeidsgiver har en unik mulighet til å gi opplæring i grunnleggende verdier, holdninger og praksisnær fagkompetanse. Når andre helseyrker kun har praksisutplassering i utdanningen, forstår vi at det tar litt tid før helsesektoren lærer seg å ta i bruk lærlingordningen.

Som lærling skal en ikke bare lære om faget, men også hvordan en skal bruke faget i samspill med kollegaer, forholde seg til ledelse og andre profesjoner og samarbeid. Lærlingen er under opplæring i faget samtidig som vedkommende er arbeidstaker og ansatt, og blir dermed sosialisert inn i yrket. Det er en unik læringsarena som har gitt oss konkurransefortrinn i kraft av selvstendige fagarbeidere i håndverk og industri. Dette potensialet bør også helsesektoren klare å ta i bruk.

Lærlingordningen er en effektiv rekruttering av framtidige arbeidstakere, mens mange kommuner fortsatt ser på inntak av lærlinger som et samfunnsoppdrag for å gi ungdom opplæring. Den virkeligheten som møter ferdig utlært ungdom, er dessverre kommuner som i beste fall tilbyr dem en småprosent-stilling kombinert med vikariater. Kommuner vil ikke klare å tiltrekke seg ungdom før de får orden på dette og kan tilby dem faste 100 pst.-stillinger etter at de er ferdig utlært.

Samhandlingsreformen stiller store krav til ny kompetanse. Kommunene må bruke den muligheten de nå har til å tiltrekke seg de mest motiverte ungdommene. Det er mange som i voksen alder ønsker å jobbe i helsesektoren. Det må utvikles gode, fleksible ordninger som er tilpasset voksne, for å gi dem formalkompetanse. Det gjelder også mange innvandrere, og de trenger i tillegg gode, tilpassede språkopplæringskurs. Fagskolene må også videreutvikles.

I saken er det også omtalt en rekke andre tiltak som vi mener vil være med på å heve statusen til helsefagarbeideren. Regjeringen har hatt hovedfokus på høyere utdanning. Arbeiderpartiet mener det også er behov for et sterkt fagarbeidersjikt i helsesektoren. Vi trenger en analyse av hvilken rolle helsefagarbeideren skal ha i framtidens helsetjeneste og utarbeide en strategisk plan på bakgrunn av den analysen.

Men det er svært gledelig – og jeg tror jeg kan berømme spesielt han som skal ha ordet etter meg, for å ha gjort en innsats her – at vi etter så mange år har klart å innføre Y-veien, slik at helsefagarbeidere som ønsker det, kan utdanne seg videre til sykepleier uten å måtte ta omveien om studiekompetanse. Det gir gode karriereveier for helsefagarbeidere, men også bredde blant sykepleierne, for det å ha den praktiske tilnærmingen til faget er en verdi i seg selv, og det mangfoldet trenger vi innenfor helsesektoren. Det er ulike veier til kunnskap. Praktisk tilnærming er likeverdig med en akademisk tilnærming.

Y-veien bør også utvikles videre mot vernepleie. Vi vet at Høgskolen i Oslo og Akershus har startet, og vi ser fram til at høyskoler rundt omkring i resten av landet også griper denne sjansen.

Dermed fremmer jeg de forslagene som Arbeiderpartiet står bak.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Ruth Grung har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Sveinung Stensland (H) []: Skal vi ha en velfungerende helsetjeneste, må vi sikre tilgang på stabil, god og oppdatert arbeidskraft. Helsefagarbeiderne er en av bærebjelkene i helsetjenesten. Derfor er vi, i likhet med forslagsstillerne, opptatt av å legge forholdene til rette for flere helsefagarbeidere. Regjeringen har utarbeidet en egen plan for rekruttering, kompetanse- og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, nemlig Kompetanseløft 2020. Her er helsefagarbeiderne trukket frem som en viktig gruppe.

Vi trenger helsefagarbeidere i alle deler av helsetjenesten, men utviklingen i den mer spesialiserte delen av helsetjenesten stiller økende krav til spesialkompetanse. Vi ser at det i sykehus er økende krav til de ansattes kunnskaper, derfor er det viktig ikke å miste behovet for flere spesialsykepleiere og sykepleiere med utdannelse på masternivå av syne. Vi er altså enig i at det trengs flere helsefagarbeidere, men vi mener også at det å ha høyest mulig nivå på de spesialiserte delene av spesialisthelsetjenesten er viktig.

Vi er uenige i at det skal utvikles en egen strategi og tiltaksplan for å øke antall helsefagarbeidere. Vi mener at det helhetlige arbeidet som pågår, og tiltakene som er igangsatt, må fortsette. For oss blir det feil vei å gå å utarbeide egne analyser og tiltaksplaner for én enkelt personellgruppe. De ansatte og de forskjellige arbeidsgruppene i helsetjenesten må ses i sammenheng.

Regjeringen har satt i gang flere tiltak for å bedre rekruttering av og kompetanse og læreplasser for helsefagarbeidere. Det er bevilget midler til nye rekrutteringstiltak, det holdes kurs for ufaglærte som skal lede frem til fagbrev og autorisasjon som helsefagarbeider, og det gis kompetanse- og innovasjonstilskudd til grunn-, videre- og etterutdanning av ansatte i helse- og omsorgstjenestene. I tillegg har vi de siste årene økt lærlingtilskuddet kraftig.

Arbeidet mot ufrivillig deltid pågår løpende, og her spiller partene i arbeidslivet en stor rolle. Samtidig er det slik at mange små enheter er en utfordring når turnuser skal gå opp. Vi så nettopp et grelt eksempel fra en kommune på Sør-Vestlandet som utlyste en stilling på 4,7 pst. Det er ikke måten å gjøre det på.

I forslaget blir det foreslått tiltak for å sikre relevante, oppdaterte utdanninger for helsefagarbeidere. Nå er det slik at Utdanningsdirektoratet løpende reviderer læreplanene for yrkesfag etter anbefaling fra faglige råd, og regjeringen har satt i gang en gjennomgang av tilbudsstrukturen for yrkesfag. Fagfornyelsen skal sikre at opplæringen er godt tilpasset virksomhetenes behov for kvalifiserte fagarbeidere. Partene i arbeidslivet har gjennom de faglige rådene gitt innspill om sine kompetansebehov.

Vi ønsker, i likhet med alle andre, flere tiltak for å rekruttere menn til helse- og omsorgsyrkene, og innser at dette er noe som sorterer under flere statsråder. Her vil jeg oppfordre regjeringen til å samordne innsatsen mellom de aktuelle departementene.

Vi vil skape pasientens helsetjeneste. Det krever en helhetlig tilnærming til hele helse- og omsorgstjenesten, ikke minst når det kommer til utdanning av fremtidens helsearbeidere. Det er satt i gang et godt arbeid innen dette feltet som vil sette oss godt i stand til å møte fremtidige behov i hele helse- og omsorgstjenesten.

Til slutt vil jeg takke komiteen for enstemmig støtte til et forslag til tilråding om at regjeringen skal utarbeide et alternativt opplegg for sykepleiere etter mønster fra Y-veien til ingeniørutdanning. Den takken jeg fikk, vil jeg gjerne sende tilbake til komiteen. Jeg opplevde ikke særlig stor motstand da jeg kom med dette forslaget, og det blir enstemmig vedtatt i dag. Det er svært gledelig. Dette forslaget sikrer at helsefagarbeidere uten generell studiekompetanse i gitte tilfeller kan utdanne seg videre til sykepleiere. Det er positivt på flere måter. Det gir helsefagarbeidere mulighet til videre utvikling, og det kan gi oss noen sykepleiere med en mer praktisk inngang til faget, noe som er svært nyttig innenfor ingeniørfaget. Det innebærer ikke at vi svekker kompetansekravene til våre ferdig utdannede sykepleiere, men vi får kanskje flere sykepleiere med en bredere erfaringsbakgrunn. Jeg er overbevist om at dette kan bidra til at flere søker en karriere innen helsetjenesten. Når det er sagt, er jeg noe uenig med representanten Grung, som sier at en praktisk og en akademisk inngang til et utdanningsløp er likeverdig. Det er ikke helt likeverdig. Vi må sikre at teorikunnskapen blir god nok, at en klarer å gjennomføre en sykepleierutdannelse, og i tillegg at de har de kunnskapene de skal ha når eller hvis de blir sykepleiere.

Morten Wold (FrP) []: Jeg har lyst til å starte med å si at jeg er veldig glad for at forslagsstillerne løfter opp dette viktige spørsmålet.

Vi kjenner alle til det fremtidige utfordringsbildet innen eldreomsorgen, den store økningen av eldre som lever lenger, og eldre med kompliserte og multiple diagnoser, som gir økt kompetanse- og bemanningsbehov.

Parallelt er vi vitne til at den teknologiske utviklingen går fremover i et vanvittig tempo, noe som selvfølgelig gir mange nye muligheter, bl.a. gjennom at behandling som før kun kunne gis på sykehus, nå kan gis lokalt ute i den enkelte kommune, hvor den som trenger pleie og behandling, bor, men som også er noe som utfordrer helsepersonells kompetansenivå. Dette gjør også at behovet for riktig person på riktig plass og med riktig kompetanse blir svært viktig i tiden fremover.

Derfor vil jeg peke på statsrådens svar på det fremlagte representantforslaget, fordi det veldig klart og tydelig viser til en rekke tiltak som man allerede er i gang med for å møte fremtidens utfordringer innenfor helsesektoren. Spesielt viktig vil det være å høyne kompetansen hos ansatte både innenfor den kommunale pleie- og omsorgstjenesten og innenfor sykehussektoren.

Et svært viktig tiltak som regjeringen nå er i full gang med, og som Fremskrittspartiet er opptatt av følges opp på en god måte i tiden fremover, er Kompetanseløft 2020. Dette er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Planens formål er å bidra til en faglig sterk tjeneste og sikre at de kommunale helse- og omsorgstjenestene har tilstrekkelig og kompetent bemanning. Dette følger opp både primærhelsemeldingen, opptrappingsplanen på rusfeltet og regjeringens plan for omsorgsfeltet, Omsorg 2020.

Kompetanseløft 2020 består av seks strategier. Jeg gjengir dem ikke eksplisitt, men understreker at de alle er svært viktige å følge opp for å sikre at vi i fremtiden vil ha nok helsefagarbeidere, men også for at man skal ha nok av de andre personellgruppene for å møte utfordringene og sikre pasientenes helsebehov.

Som et resultat av en stadig mer sammensatt befolkning øker også behovet for språkforståelse og språkferdigheter hos ansatte i helse- og omsorgssektoren. Derfor er det gledelig at regjeringen har styrket og utvidet introduksjonsprogrammet, og også innført obligatorisk opplæring i norsk og samfunnskunnskap, for at flere skal kunne klare å kvalifisere seg til det norske arbeidsmarkedet.

Avslutningsvis vil jeg peke på at det også i dag finnes utdanningsløp hvor påbygging fra helsefagarbeiderutdanning til sykepleierutdanning eller annen helsefaglig utdanning, gjennom ett års påbygging, er mulig og kan sikre generell studiekompetanse. Vi ser også at det er mange som allerede benytter seg av denne ordningen, noe som må sies å være udelt positivt.

Det er et faktum at vi i årene fremover vil ha behov for flere og mer kompetent helsepersonell – og det gjelder alle kategorier. Regjeringen er selvsagt oppmerksom på dette og har også påpekt situasjonen, bl.a. i primærhelsemeldingen og i Nasjonal helse- og sykehusplan.

Hanne Thürmer (KrF) []: Først vil jeg takke Arbeiderpartiet for å sette helsefagarbeideren på dagsordenen og for å ville løfte en debatt om behovet for helsefagarbeidere og andre yrkesgrupper i framtidens helsevesen. Framtiden vil trenge flere helsearbeidere med kompetanse tilpasset de oppgaver som til enhver tid skal løses.

Vi kjenner mange ulike yrkesgrupper i helsevesenet i dag. Kanskje vil det også bli nødvendig å tenke annerledes og nytt, og det vil komme nye yrkestitler og nye oppgaver til. Jeg vil også si at det ikke bare er økt spesialisering som er nødvendig, men også breddekompetanse og livslang læring. Dette har regjeringen pekt på i flere meldinger til Stortinget, både i primærhelsemeldingen, i Nasjonal helse- og sykehusplan og i folkehelsemeldingen.

Helsefagarbeideren er del av en grunnmur av alle de kompetanser som utgjør et helhetlig helsetilbud. Jeg er selv sykehuslege. Hver dag jobber jeg sammen med helsefagarbeidere og ser at den kompetansen er helt avgjørende. Vi vil trenge flere helsefagarbeidere. Kristelig Folkeparti tror også vi trenger nye yrker, nye kompetanser og nye spesialiteter i framtiden, alt etter hvor utviklingen går. Ny teknologi gir nye muligheter. Allerede i dag får pasientene med seg avansert behandling hjem – hjelpeutstyr, overvåkingsutstyr, andre måter å gi helsetjenester på. Her kan helsefagarbeidere bistå i egenmestring, hjemmerehabilitering og selvbehandling. Vi må bare innse at det vil skje store endringer hvert eneste år framover.

Samtidig ser flertallet at kontinuerlig endring og kunnskap medfører behov for livslang læring. Det må være mulig å gjøre karriere nær pasientene. Derfor vil flertallet ikke bare legge til rette for helsefagarbeidere, men også for at disse arbeiderne på en lettere og smidigere måte enn i dag kan bygge sin kompetanse til en sykepleierutdanning. Slik har ingeniørene gjort det før dem, med stort hell.

Yrkesgruppene innen omsorg og helse er kvinnedominert. Det er gjort noen tiltak, f.eks. Menn i helse, sammen med Nav, KS, fylkeskommuner og kommuner. Dette er viktig, men det er også viktig at vi som politikere, samfunnsengasjerte folk og media snakker fram disse fagene. Fagene trenger økt status og ikke minst en lønn det er mulig å leve av. Et steg på veien for å få nok plasser i fagskolene er å gjeninnføre en statlig finansiering av fagskoleutdanningen.

Kjersti Toppe (Sp) []: Framskrivingar utarbeidde av SSB viser at det i Noreg vil verta stor mangel på helsefagarbeidarar i åra framover. Med 69 000 årsverk er helsefagarbeidarane, inkludert hjelpepleiarar og omsorgsarbeidarar utdanna etter den tidlegare modellen, den største utdanningsgruppa i helse- og velferdstenestene. Det er allereie mangel på personell, noko som bl.a. kjem av stor aldersrelatert avgang. Framskrivingar viser at det vil vera ei underdekning på mellom 10 000 og 18 000 helsefagarbeidarar i 2020 og mellom 35 000 og 52 000 i 2030, avhengig av kva for føresetnader som vert lagde til grunn.

Ubalansen i arbeidsmarknaden for helsefagarbeidarar vil kunna verta så stor at han vil prega bemanninga i heile helse- og omsorgssektoren. I dag utgjer ufaglærte om lag ein tredjedel av årsverka i dei kommunale omsorgstenestene. Og det auka behovet for personell med relevant fagutdanning gjennom heile framskrivingsperioden, og særleg etter 2020, kan medføra at tenestene må tilsetja eit betydeleg tal ufaglærte for å dekkja opp for mangelen. I tillegg kan etterspurnaden etter personell med høgare utdanning, særleg sjukepleiarar og vernepleiarar, auka.

Misforholdet mellom talet på helsefagarbeidarar som vert utdanna, og det framtidige behovet i arbeidslivet har fleire årsaker:

  • fråfall, særleg mellom Vg2 og Vg3/opplæring i bedrift

  • overgang til Vg3 påbygging til generell studiekompetanse

  • nedgang i talet på vaksne som begynner på utdanninga

Til no har vaksne utgjort 80 pst. av rekrutteringa til yrket. Det viktigaste vi kan gjera for å sikra rekruttering, er å arbeida kontinuerleg for at helsefagarbeidarar skal ha gode løns- og arbeidsvilkår, og for at det skal vera plass for denne yrkesgruppa – på sjukehus, i kommunen og i privat sektor. Når det gjeld sjukehus: Kvar fjerde helsefagarbeidarstilling har forsvunne frå norske sjukehus i løpet av fem år, ifølgje ein statistikk i Nasjonal helse- og sjukehusplan. Det er urovekkjande.

Senterpartiet meiner at helsemyndigheiter og både politisk og administrativ leiing må visa yrkesgruppa respekt og anerkjenning, og dei må sikra stillingane. Utviklinga av eit moderne og berekraftig helsevesen i framtida er heilt avhengig av rekruttering til denne yrkesgruppa, som er nærmast pasienten. Helsefagarbeidarane har grunnleggjande teoretiske kunnskapar om kroppens oppbygging og funksjon, og dei har kunnskap i sosialfag, førebyggjande helsearbeid, kostlære, hygiene og førstehjelp. Utan helsefagarbeidarar vert det ufaglærte som må hjelpa pasientane med daglege gjeremål – hygiene, klesskifte, måltid, gi behandling og ta seg av pårørande. Helsefagarbeidaren sin faglege kunnskap til å observera og vidareformidla symptom er avgjerande og viktig òg for kvalitet og pasientsikkerheit i helsetenestene. Så helsefagarbeidar er ein helseprofesjon som Helse-Noreg må ha.

Alle snakkar om å heva statusen til fagarbeidarane og å sikra at landet har gode fagarbeidarar, men da er det eit paradoks at dei med fagbrev i helse- og omsorgssektoren ikkje vert verdsette ved at dei får jobb. Mangel på fast arbeid kan føra til at færre vel å ta fagbrev. Så Senterpartiet støttar heilhjarta opp om forslaga som vert fremja i dag. Eg var jo òg så heldig å vera den eine Senterparti-representanten – i lag med ganske mange flotte Arbeidarparti-representantar – som var forslagsstillar, så eg takkar for det. Så her er vi heilt einige.

Gode karrierevegar er viktig, og det har det vorte skrive mykje om i innstillinga. Senterpartiet er òg veldig opptatt av at ein kan ha ein vidare karriereveg – med Y-veg, med TAF-tilbod og at ein kan utdanna seg vidare til sjukepleiar – men vi meiner at innstillinga ber for mykje preg av at det viktigaste med helsefagarbeidarane nærmast er at dei kan og bør verta sjukepleiarar. Da har det gått for langt.

Vi treng å rekruttera helsefagarbeidarar til å vera helsefagarbeidarar, og vi må visa større respekt for det arbeidet som faktisk vert gjort blant dei som står pasienten nærmast. Og ikkje minst må vi sørgja for at helsefagarbeidarane etter utdanninga vert gitt tilbod om heile stillingar og ei løn å leva av.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg vil først ta opp to av forslaga våre, slik at eg slepp å bli mint på det etterpå. Eg vil ta opp forslaga nr. 3 og 4. Men på grunn av ein inkurie vil eg trekkje forslag nr. 5, for det er identisk med eit av romartalsforslaga.

Saka vi diskuterer i dag, er ein bit av ei større utfordring, eit større problem. I dag held det seg relativt konstant: 26 pst. av dei som jobbar i helse- og omsorgstenesta, har ikkje helsefagleg bakgrunn. Dette er i stor grad kvinnedominerte yrke. Viss ein ser på dei store tala, er 85 pst. av dei som jobbar i kommunane, kvinner. Det er på mange måtar kvinner som held oppe den stolte velferdsstaten som vi har. I staten er delen kvinner litt mindre: Rundt 70 pst. av dei som jobbar i staten, er kvinner. Ser ein på helse- og omsorgssektoren, er misforholdet mellom kvinner og menn ytterlegare skeivt. Vi vil ha store rekrutteringsproblem i framtida, noko som er godt nok gjort greie for i fleire av innlegga her. Vi har rett og slett eit rekrutteringsproblem. Vi må gjere noko, viss ikkje er vi ikkje ansvarlege politikarar. Men da må vi kanskje sjå på kva som er problemet.

Eg vil seie at det forslaget som vi i dag behandlar, som er veldig godt, tar tak i eitt av problema: læreplassar, moglegheit til fagleg utvikling, utdanning som ikkje blir opplevd som ein blindveg – altså at ein innfører ein Y-veg også for dette feltet – god opplæring osv.

Den andre dimensjonen som har blitt trekt fram av dei same gruppene, er at det må vere gode faglege rammer, rett og slett at det er nok folk på jobb, at ein får lov til å bruke faget sitt og skjønet sitt, og at ikkje ei stoppeklokke jagar ein gjennom arbeidsdagen. Til dette har SV i denne perioden bl.a. fremja forslag om ei bemanningsnorm for sjukeheimar og heimehjelp, som ein måte å møte denne utfordringa på, med utgangspunkt i det som ein meiner er det faglege nivået for kor mange menneske det må vere på jobb, for at folk rett og slett skal kunne yte gode tenester til sjuke og gamle.

Den tredje dimensjonen, som er ein slags elefant i rommet med ein gong ein begynner å snakke om rekruttering til desse yrka, er løn. Eit perspektiv: Når vi diskuterer innføring av Y-vegen for dette feltet og trekkjer samanlikninga til ingeniørar, er det påfallande at samanlikninga med ingeniørane stoppar der. Ingeniørar har like lang utdanning, men tener i snitt vesentleg meir enn sjukepleiarar. Til og med i kommunar, der det er kommunesjukepleiarar og kommuneingeniørar, er likelønsgapet like stort som i dei store tala.

Vi kjenner til likelønsgapet: I snitt tener ein i dei kvinnedominerte yrka 15 pst. mindre enn i dei mannsdominerte yrka, med like mykje utdanning, erfaring og ansvar. Det er ikkje til å kome bort frå at dette skiljet er det som er det eigentlege skiljet når det gjeld å auke rekrutteringa til desse yrka.

Ifølgje ei undersøking gjennomført av Norsk Sykepleierforbund enda ein opp med ei rangering av kva som avgjer om ein fortset i yrket eller ikkje. På førsteplass: moglegheita til å utøve faget. Det var det viktigaste. På andreplass: løn. På tredjeplass: fagleg utvikling. Dette var ei undersøking som blei gjennomført for alle helsearbeidarar på sjukeheim og i heimeteneste – ho omfatta altså både helsefagarbeidarar, ufaglærte og sjukepleiarar.

Det er eit slags hierarki for oss, altså at vi kan prøve å gjere mykje med utdanningssystema og moglegheitene til vidareutdanning, men vi kjem aldri utanom dei meir basale sidene ved det å jobbe i helsesektoren: Det handlar om å få lov til og ha moglegheit til å jobbe med folk utan å ha stoppeklokka hengande over seg, og å ha ei løn å leve av. Det er på sin plass å påpeike at politikken til regjeringa utfordrar alle desse punkta. Det aukar problemet, og det svekkjer velferdsstaten.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Bent Høie []: I likhet med forslagsstillerne er jeg opptatt av å legge forholdene til rette for å sikre god tilgang på helsefagarbeidere, som er en viktig personellgruppe i helse- og omsorgstjenesten. Vi står foran økende og endrede personell- og kompetansebehov. Kompetanseløft 2020 er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse- og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Her er helsefagarbeiderne en svært viktig gruppe. Også i spesialisthelsetjenesten er det behov for helsefagarbeidere, men behovet er blitt langt mindre i sykehusene som følge av kortere liggetid, mer bruk av døgnbehandling og poliklinikk og høyere krav til spesialisert kompetanse.

Forslagsstillerne foreslår at det utarbeides en strategi og tiltaksplan for å øke antall helsefagarbeidere. Tiltakene skal være rettet mot rekruttering, kompetanse og læreplasser, bidra til heltidsstillinger og gjøre faget til en attraktiv karrierevei. Forslagene peker på en rekke viktige elementer for å sikre god tilgang til, beholde og utvikle helsefagarbeiderne.

Helse- og omsorgstjenesten er hele tiden under utvikling og omstilling, og vi er nødt til å bruke personellressursene på en mer hensiktsmessig og bedre måte. Jeg mener at vi må bygge videre på det helhetlige arbeidet som pågår, og tiltak som er igangsatt, framfor å utarbeide egne analyser og tiltaksplaner for hver enkelt personellgruppe, som representantene her foreslår.

Regjeringen har satt i gang flere tiltak for bedre rekruttering, kompetanse og læreplasser for helsefagarbeidere. Det er bevilget midler til et nytt rekrutteringstiltak, det holdes kurs for ufaglærte som skal lede fram til fagbrev og autorisasjon som helsefagarbeidere, og det gis kompetanse- og innovasjonstilskudd til grunn-, videre- og etterutdanning av ansatte i helse- og omsorgstjenesten.

Bruk av deltidsstillinger er redusert i alle helseregionene de siste årene, og dette er en positiv utvikling. I kommunehelsetjenesten er spørsmål om heltidsstillinger primært, selvfølgelig, et tema også for kommunene og partene i arbeidslivet. Både myndighetene og arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene er imidlertid enig i at en bør komme deltidsproblematikken til livs, men her ser vi dessverre ganske stor variasjon mellom kommunene på hvordan en jobber.

Gjennom Kompetanseløft 2020 gis det stimuleringstilskudd til å opprette yrkesfaglig språkopplæring for helsearbeidere. Videre stilles det krav om bestått språkprøve for dem med utdanning fra land utenfor EØS-/EU-området som søker om norsk autorisasjon. Jeg understreker imidlertid at arbeidsgiver er den som til slutt har ansvaret for at de ansatte behersker norsk så godt at de kan ivareta arbeidsoppgavene på en forsvarlig måte, og det er viktig at vi ikke pulveriserer det ansvaret.

Komiteen ønsker flere tiltak for å rekruttere menn til helse- og omsorgsyrkene, og jeg vil vurdere dette på egnet måte. Men jeg vil vise til ordningen Menn i helse, som regjeringen har prioritert å utvide til å omfatte større og større deler av landet, og som gir veldig gode resultater.

Som kjent er det Kunnskapsdepartementet som har ansvar for selve helsefagarbeiderutdanningen, og flere elementer i forslaget sorterer under dem. Det gjelder bl.a. forslag om tiltak for å sikre at utdanningen er relevant og faglig oppdatert, og forslag om karriereveier. Våre to departementer samarbeider selvsagt om denne type spørsmål, men ansvaret er tydelig plassert.

La meg kort nevne at regjeringen med grunnlag i Meld. St. 16 for 2015–2016, Fra utenforskap til ny sjanse, vil iverksette tiltak som skal sikre en samordnet innsats for voksnes læring. Kunnskapsdepartementet arbeider med å fornye tilbudsstrukturen på yrkesfag. Det innebærer bl.a. at fag- og svennebrevene skal tilpasses virksomhetens behov for fagarbeidere. Det er også positivt at utdanningsprogrammet helse- og oppvekstfag har bidratt til økning i læreplasser de senere årene.

For å skape pasientens helsetjeneste må vi ha en helhetlig tilnærming til helse- og omsorgstjenesten. Jeg mener det samlede arbeidet som gjøres på feltet, og tiltak som er igangsatt, setter oss i stand til bedre å møte framtidige behov i helse- og omsorgstjenesten også når det gjelder helsefagarbeiderne.

Jeg tar til etterretning komiteens forslag til Stortinget som har flertall, om å be regjeringen om å innføre et alternativt opplegg etter mønster for Y-veien til ingeniørutdanning for å sikre at helsefagarbeidere uten generell studiekompetanse kan utdanne seg til sykepleiere. Vedtaket vil bli fulgt opp av kunnskapsministeren, som har ansvaret for utdanningsspørsmål.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ruth Grung (A) []: Gjennom omtrent samtlige saker som går på kompetanse, har det vært en utfordring å få et godt samspill mellom utdanningssektoren og helsesektoren. Når vi ser at det er mange unge som starter innenfor dette området og det er mismatch i bruken i kommunene og i samarbeidet, er det bra om helsefagarbeiderne også har kompetanse knyttet opp mot spesialisthelsetjenesten. Frafallet er stort, det har det vært hele tiden, og vi har en stor andel, litt i sykehusene, men mest i primærhelsetjenesten, uten formalkompetanse. Ministeren kommer fra et fylke som har vært flinke til å organisere den videregående opplæringen innen helsefag. Er det ikke da viktig at vi tar det samfunnsansvaret og får på plass en struktur som gjør at vi slipper at så mange ungdommer faller utenfor, og at vi får rekruttert enda flere inn i helsesektoren?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er helt enig i at det er veldig bra om vi får rekruttert flere inn, og det er viktig å sikre at vi bruker helsefagutdanningen og framhever den som en viktig utdanning for helsetjenesten i framtiden. Det er en framtidsrettet utdanning. Vi har en utfordring med frafall i denne utdanningen. Det er noe det jobbes med. Og vi har utfordringer knyttet til det å gi trygghet for at de som starter på denne fagutdanningen, får en lærlingplass. Derfor er det viktig, det som er gjort med å styrke lærlingordningen, det å være tydelig på kravet om at det skal være lærlingplasser, slik at de som starter på denne utdanningen, vet at de får lærlingplass og har en framtidig jobb i heltidsstilling når de en gang skal ut i arbeidslivet.

Ruth Grung (A) []: Innenfor helse er det sterke profesjoner, det er bra faglighet, men av og til slår det ut i profesjonsinteresser som kanskje ikke er til fordel for det totale og for hvilket nivå vi trenger på kompetansen som vi skal ha.

Det var da Rogaland ble Høyre-styrt, tror jeg, at man fikk på plass en god ordning hvor man så resultatet av et mye bedre samspill i forholdet mellom fagopplæring og antall plasser knyttet opp mot helsefag. Er det ikke da besnærende, når man er i posisjon til å kunne gå inn, å tenke at det går det an å bruke de erfaringene fra Rogaland? De er fra videregående opplæring, men det er der vi har de største utfordringene. Kan man tenke litt mer nasjonalt for å løfte en gruppe som er særdeles stor, der veldig mange uten formalkompetanse kunne fått det, og så lage om ikke en stor handlingsplan, så rett og slett en strategi som gjør at vi når målet vårt fortere?

Statsråd Bent Høie []: Jeg kan på generelt grunnlag si at jeg alltid er for å bli inspirert av Rogaland, i hvert fall når det gjelder yrkesfagtenkningen, der det blir gjort en veldig god jobb. Høyres representanter har stått i spissen, men det har også vært et tverrpolitisk fellesskap som har løftet yrkesfagene. Jeg opplever også at en i de erfaringene som i veldig stor grad er trukket inn i Kunnskapsdepartementets arbeid med Yrkesfagløftet, vil kjenne igjen veldig mange av de elementene. Jeg tror det er klokt at vi jobber med det utgangspunktet og ikke begynner å lage egne planer for hvert enkelt område. Vi jobber også spesielt inn mot helse gjennom de satsingene som vi har på etter- og videreutdanning og muligheten for kompetanse i helsetjenesten, gjennom bl.a. å øremerke opp mot 1,2 mrd. kr årlig til kommunene til den type tiltak.

Kjersti Toppe (Sp) []: Ein av tre pasientar er underernærte eller risikerer underernæring på norske sjukehus. Blant eldre er denne delen enda høgare. Underernæring er assosiert med auka sjukelegheit, lengre sjukehusopphald og høgare dødelegheit. Det er ganske alvorleg. Vi veit at ein av fire helsefagarbeidarar er forsvunne ut av norske sjukehus i ein femårsperiode. Statsråden viste til at ei av forklaringane er høgare krav til spesialisert kompetanse. Men kan statsråden vera einig i at fleire helsefagarbeidarar på post på sjukehuset kan bidra til å redusera faren for underernæring hos pasientar som er innlagde?

Statsråd Bent Høie []: Jeg kjenner ikke tallene som representanten tar opp knyttet til fare for underernæring på sykehus. Det som jeg er kjent med, er at vi har god dokumentasjon på at denne pasientgruppen – eldre – kommer til sykehus med klare tegn på underernæring. Liggetiden i norske sykehus er svært kort, og det betyr også at faren for å bli underernært mens en er på sykehus, er relativt liten, vil jeg tro, for de fleste. Men det er klart at helsefagarbeiderne også har en viktig rolle i sykehus, og jeg har vært veldig tydelig overfor helseregionene på at de har et ansvar for at det skal være lærlingplasser også på sykehus, både fordi en selv har behov for helsefagarbeidere, og fordi en har et samfunnsansvar med hensyn til å bidra til at de som tar denne fagutdanningen, får deler av sin læretid på sykehus. Selv om mange av dem i framtiden skal jobbe i kommunen, er det en fordel også å kjenne sykehuset når de jobber i kommunen.

Karin Andersen (SV) []: Jeg er glad for at statsråden sier han ser at det er behov for helsefagarbeidere også på sykehus. Det vi vet, er at det er behov for tusenvis flere framover. Jeg er usikker på om de tiltakene vi har diskutert nå, er gode nok, og vi skal komme tilbake til det med egne forslag, som kommer til å bli fremmet her senere i vår. Men noe av det som statsråden har argumentert mot, det forslaget som foreligger nå om å gå inn og se spesifikt på helsefagarbeiderne, som er den gruppa vi vet vi trenger å rekruttere mest fra, er at helheten blir brukt som et argument, og at man må se hensiktsmessigheten av bruk av alt helsepersonell, tror jeg det var statsråden sjøl sa. Det er for så vidt greit, men da må man ha en helhetlig bemanningsplan der man også sikrer at de som er sykepleiere, ikke trenger å gjøre ting som andre yrkesgrupper kan gjøre. Ser statsråden at det trengs en hel bemanningsplan for å se på dette?

Statsråd Bent Høie []: Derfor har vi også gjennom arbeidet med Nasjonal helse- og sykehusplan bedt helseregionene om å lage et plansystem for å kunne se framover i tid på hvilken type kompetanse en har behov for. Den første versjonen av det ble presentert i forbindelse med Nasjonal helse- og sykehusplan. Den blir også videreutviklet for å få et bedre innhold og omfatte flere yrkesfaggrupper, nettopp fordi en i større grad ønsker å kunne planlegge bedre i forkant for hvilken type kompetanse en har behov for i framtiden – både når det gjelder utviklingen av sykdomsbildet, når det gjelder utviklingen i de ulike fagene, og når det gjelder befolkningsutviklingen. Det vil være et viktig redskap nettopp for at helseforetakene og helseregionene i større grad skal bidra til utdanning til den typen kompetanse de selv og samfunnet har behov for.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Karin Andersen (SV) []: Vi kommer til å trenge tusenvis av nye helsefagarbeidere framover, og vi kommer også til å trenge tusenvis av annet helsepersonell framover. Derfor kommer SV i løpet av noen få dager til å legge fram forslag om at vi er nødt til å ha bemanningsnormer for disse ulike yrkesgruppene, slik at vi sikrer at vi får alle yrkesgruppene som trengs, inn, at de med høyest kompetanse på sykepleierfaglige ting f.eks. ikke brukes til å ringe etter nødvendige vikarer for å fylle vaktlistene, osv., og at helsefagarbeideren ikke minst får en viktig plass både i sykehjem, i hjemmeomsorgen og i sykehusene, for det er en viktig faggruppe.

Flere har vært oppe og snakket om problemet med rekruttering. Jeg har lest igjennom rapporten «Å bli helsefagarbeider» fra NIFU og Fafo, og konklusjonen i den er enkel: I møte med lav lønn og status og små stillinger hopper et stort flertall av elevene av før læretida. Det er veldig alvorlig, for dette er et viktig yrke, og det er et yrke som vi trenger å få mange flere til å søke seg til. Derfor er nok disse punktene helt avgjørende for at vi skal løse dem – nemlig at man får høyere lønn og – jeg vil også si – trygghet for pensjonene sine, om nå tjenesten utføres av det offentlige, gjennom et privat selskap eller i frivillig sektor, slik at man ikke får som «takk» å få redusert både lønn og pensjon fordi noen synes det er fint å anbudsutsette denne viktige velferden.

Rapporten viser også at mange gjerne vil bli sykepleiere og velger dette som en vei til å bli det. Det er sikkert ikke så dumt, for da får man jo praksis i mellomtida. Men vi må få langt flere til å bli værende, og vi må rekruttere ganske tøft blant voksne, for jeg tror dette er et yrke som kanskje er vanskelig å velge når man er 16–17. Derfor er jeg glad for de initiativene som er tatt for å sikre at bl.a. introduksjonsprogrammet for flyktninger nå kan kobles direkte på fagopplæring i helsefagarbeidet, slik som SV har foreslått i Stortinget. Jeg har hilst på gutta fra Eritrea i Åsnes, som er de mest populære helsefagarbeiderne der – så dette er en veldig god match.

SV fremmet før jul et forslag om noe som vi tror er helt nødvendig, og det er å øke lærlingtilskuddet i kommunesektoren utover det som andre bedrifter får. Det er fordi kommunene bare har lønnsutgifter og ikke inntjening på sine lærlinger. De kan ikke si opp fast ansatte for å ta inn lærlinger, og de må ha mange flere lærlinger hvis vi skal kunne dekke det behovet som vi vet kommer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Forrige kapittel
Neste kapittel