Stortinget - Møte tirsdag den 14. februar 2017

Dato: 14.02.2017
President: Marit Nybakk

Søk

Innhold

4 treff for "nr. 3" i dette dokumentet:

1 av

Sak nr. 4 [11:00:36]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Janne Sjelmo Nordås og Jenny Klinge om en offentlig granskning av tvangsbruk i norsk psykiatri (Innst. 174 S (2016–2017), jf. Dokument 8:23 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Presidenten vil videre foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ruth Grung (A) [] (ordfører for sak nr. 3): Jeg har lyst til å starte med å gratulere presidenten med bursdagen – og hun klubbet meg ikke!

Det er en alvorlig sak vi diskuterer når det gjelder begge disse to forslagene. Bruk av tvang er et svært inngripende tiltak, hvor man risikerer å påføre pasienter og brukere krenkelser, skader og alvorlige traumer. Terskelen for bruk av tvang skal derfor være høy.

Helsekomiteen vil berømme VG for å ha løftet fram og dokumentert omstridt og ulovlig bruk av tvang. Dette er informasjon som burde ha framkommet gjennom etablerte rapporteringssystemer og tilsynsorgan. Ifølge VG forekom det 4 000 tilfeller av beltelegging i 2015, fordelt på 1 200 personer, derav ca. 650 som ifølge fagfolk er omstridt eller ulovlig tvangsbruk. Det er registrert 60 klager, der 15 er tatt til følge. VG avslørte at tvangsbruken øker om kvelder, netter, helger og ferier når de faste behandlerne ikke er på jobb. Det er registrert problematisk tvangsbruk ved samtlige sykehus. Det er ikke framkommet informasjon som motsier VGs dokumentasjon.

Komiteen ser svært alvorlig på det som er avdekket, og er glad for at helseministeren umiddelbart tok tak i utfordringene og stilte krav til helseforetakene.

I media blir bruk av tvang i psykiatrien ofte illustrert med bruk av belter. Men for mange pasienter som har vært utsatt for overgrep, kan fastholding oppleves som enda mer inngripende. Den samme tilbakemeldingen har vi fått på bruk av tvangsmedisinering, der pasientene gir uttrykk for at de foretrekker beltelegging framfor å miste forstanden.

Det er store ulikheter i bruk av tvang, og mange institusjoner, som f.eks. Lovisenberg, har tatt i bruk ny kunnskap og metodikk som har redusert bruken av tvang betydelig. Kollegabasert veiledning har vist seg som en godt egnet metode for kompetanseoverføring og bør benyttes systematisk for å få et likeverdig og faglig oppdatert behandlingstilbud i hele landet.

Under høringen framhevet Norsk psykiatrisk forening at det innen psykisk helsevern er en liten gruppe av pasienter som står for en stor andel av tvangsbruken. Disse pasientene er i akuttavdelingene og sikkerhetsavdelingene og bør derfor prioriteres.

Det er behov for økt kompetanse og oppmerksomhet på bruk av tvang overfor mennesker med demens og kognitiv svikt. Innlåsing oppleves som ekstrem frihetsberøvelse, og tvangsmedisinering er utbredt. Det er et grunnleggende prinsipp i vårt helsevesen å behandle pasienter på en likeverdig måte, og dagens praksis overfor demente kan oppleves som diskriminering av en stor pasientgruppe.

Vi har i dag ulike regelverk for bruk av tvang innen helse, et for psykisk helse, et for somatisk helse, herunder demente og personer med kognitiv svikt, et for psykisk utviklingshemmede og et for rusmiddelavhengige. Reglene er også ulike mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Komiteen er glad for at det nå er satt i gang et NOU-arbeid for å se på behovet for endringer i tvangslovgivningen i helse- og omsorgssektoren. Det er et viktig prinsipp at pasienter, brukere og pårørende opplever at likeverdige situasjoner blir håndtert med samme krav til faglighet, medvirkning, dokumentasjon, transparens, klageadgang og rettssikkerhet. Dette er også viktig for helsepersonell og tilsyn.

Barneombudet har i sitt arbeid med prosjektet Grenseløs omsorg dokumentert et svært komplekst utfordringsbilde for bruk av tvang overfor barn i barnevern og psykisk helsevern. Mange unge under offentlig omsorg har svært dårlig helse – en blanding av psykisk helse, rus og generelt redusert allmenntilstand. I tillegg til harmonisering av lovverket er det derfor behov for et målrettet arbeid for å sikre barnevernsbarn likeverdig helsetilbud i forhold til andre barn.

Komiteen ser alvorlig på at vi har så dårlige rapporteringssystemer på bruk av tvang. Dette er ikke noe nytt. Avvik mellom faktisk bruk av tvang og data fra Norsk pasientregister har vært kjent siden 2007. Det er et alvorlig tankekors at den mest inngripende og etisk mest problematiske håndtering av pasienter er den som blir dårligst dokumentert, og som vi har minst kunnskap om omfanget av.

Utarbeiding av elektroniske rapporteringssystemer i spesialisthelsetjenesten er topprioritert. Det er viktig at systemene blir kompatible med sentrale registre, og at det blir entydige definisjoner på hva som skal rapporteres. Kontrollkommisjonene må, for å kunne gjøre en skikkelig jobb, få innsyn i pasientforløpet, hva som har vært prøvd før bruk av tvang, og hvordan eventuell bruk av tvang har blitt fulgt opp overfor pasienten i etterkant. Det er uklart hvordan bruk av tvang blir rapportert i kommunehelsetjenesten.

Arbeiderpartiet mener årsakene til feil bruk av tvang er godt dokumentert gjennom VG, Sivilombudsmannens undersøkelser, brukerorganisasjoner, fagfolk og forskning, og mener at ressursene bør brukes på å sikre rett bruk av tvang framfor en omfattende gransking. Vi støtter derfor ikke Senterpartiets forslag om gransking.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: President, jeg får vel også slutte meg til gratulasjonene med dagen.

Det er en alvorlig sak vi behandler i dag. Artiklene og historiene om menneskene i VGs artikkelserie om tvang har berørt oss alle. I fjor ble det avslørt at 650 av 4 000 beltelegginger i psykisk helsevern er omstridte eller ulovlige. Det er et skremmende høyt tall. Det store omfanget av feil som er dokumentert, er alvorlig, men ikke minst er det krenkende og uakseptabelt for den enkelte som er blitt beltelagt. Det handler om frihetsberøvelse. Det er uakseptabelt og lovstridig å bruke tvang for å kompensere for mangel på kvalifisert personell eller som disiplinerende tiltak eller for å forebygge uro eller plagsomme handlinger i avdelinger.

I Høyre er vi veldig glad for at statsråden så raskt kom til Stortinget for å redegjøre for hvordan han følger opp på dette området. Stortinget har nå fått anledning til å ha en grundig diskusjon om bruken av tvang, gjennom behandling av disse to representantforslagene som vi debatterer i dag. Det er viktig at utbredelsen av ulovlig tvang blir satt på dagsordenen, og jeg vil gi honnør til VGs grundige arbeid, som har bidratt til å løfte problemstillingene fram.

Høyre er tilfreds med at helseministeren allerede har tatt flere grep for å følge opp regelverket, bl.a. gjennom lovforslag som skal øke rettssikkerheten og medbestemmelsen for pasienter i psykisk helsevern. Helseministeren har også tatt initiativ til å oppnevne et lovutvalg som går gjennom tvangsreglene i hele helse- og omsorgssektoren. Dette er viktig. Det er også viktig at rapporteringen bedres, og at man får en oversikt gjennom kvalitetsindikatorer, som vil være offentlig på helsenorge.no.

Høyre har, sammen med et flertall, i innstillingen til saken gitt klart uttrykk for at vi forventer at det kommer på plass brukervennlige elektroniske verktøy for rapportering av tvang. Vi er glad for at det i ministerens svar til komiteen kommer fram at helseforetakene tar denne saken på høyeste alvor, at arbeidet med å rydde opp er i gang, og at i alle helseregioner er det løftet fram planer med konkrete tiltak for bedre datarapportering, for mindre og riktigere bruk av tvang. Det er positivt, men vi forventer at helseforetakene har et høyt trykk på dette.

Høyre er enig med forslagsstillerne i at det er viktig med dokumentasjon på utbredelsen av tvang og dokumentasjon på at det jobbes systematisk med å legge om praksis i henhold til faglige og lovmessige krav. Men Høyre mener også, sammen med et flertall i Stortinget, at vi allerede har fått mye kunnskap om selve årsakene til problemet med bruk av tvang. I tillegg til VGs undersøkelser har Sivilombudsmannen gjennomført sine undersøkelser, og vi har fått flere uttalelser fra brukerorganisasjonene og ikke minst fra fagfolk og fra forskermiljøet selv. Høyre mener derfor at en gransking ikke vil gi oss noen flere svar eller bedre dokumentasjon som grunnlag for å følge opp denne situasjonen enn det vi har i dag. Vi støtter derfor ikke forslaget om en ny gransking av tvangsbruken.

Vi mener imidlertid det er viktig å prioritere ressursene og sikre riktig bruk av tvang. Vi kan ikke akseptere at det forekommer en så utstrakt ulovlig bruk av tvang. Jeg vil derfor igjen understreke at vi vil følge nøye med på hvordan helseforetakene tar ansvar for å iverksette de nødvendige forbedringer.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [] (komiteens leder): Tvangsbruken innenfor psykisk helsevern har vært svært høy gjennom flere år, med utstrakt bruk av ufrivillig medisinering, tvangsinnleggelser og store geografiske forskjeller. Samtidig er det ulik praksis for registrering og rapportering samt mangelfull opplæring.

Det er behov for å se på bruk av tvang i hele helse- og omsorgssektoren, herunder psykisk helse, rusomsorg, demensomsorg og barnevern. Vi er alle særlig bekymret for bruk av tvang overfor barn og unge.

Bruk av tvang kan påføre pasienten krenkelser, skader og alvorlige traumer. Terskelen for bruk av tvang må derfor være svært høy.

Vi har i dag fire ulike regelverk som omhandler bruk av tvang. Reglene er også ulike mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Før sommeren 2016 ble det derfor nedsatt et lovutvalg som skal utrede behovet for endringer i tvangslovgivningen i helse- og omsorgssektoren.

Jeg deler helseministerens syn på det alvorlige som ligger i situasjonen, og behovet for bedring av registrerings- og rapporteringspraksis. Det er et alvorlig tankekors at den mest inngripende håndteringen av pasienter i spesialisthelsetjenesten er den som blir dårligst dokumentert, og som vi har minst kunnskap om omfanget av.

Østenstad-utvalget har fått i oppdrag å foreta en samlet gjennomgang og utrede behovet for revisjon og modernisering av regelverket samt foreslå nødvendige lovendringer for å møte behovene i dagens og fremtidens helse- og omsorgstjenester. Utvalget skal også utrede forholdet til våre internasjonale forpliktelser, bl.a. FNs konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne, samt vurdere om det er behov for endringer i regelverket for å imøtekomme disse forpliktelsene. I sitt arbeid skal utvalget også se hen til tilstøtende tvangsregelverk og foreslå eventuelle endringer. Det er viktig å samordne og modernisere regelverket.

Fremskrittspartiet ser alvorlig på den omfattende og uriktige bruken av tvang ved norske psykiatriske sykehus, som er dokumentert i media, og er fornøyd med de forslag til tiltak helseministeren presenterte i sin redegjørelse i Stortinget 7. desember 2016, hvor målet er økt rettssikkerhet og mindre bruk av tvang. Fremskrittspartiet er positiv til at regjeringen har oppnevnt et lovutvalg som skal gjennomgå dagens tvangsregelverk.

Et annet viktig grep er at tvang er løftet inn i styringsdialogen med de regionale helseforetakene, og at det i det reviderte oppdragsdokumentet for 2016 bl.a. ble presisert at foretakene skal levere en kort status for arbeidet med å etablere systemer som sikrer korrekte og komplette data om bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern, i Norsk pasientregister.

Like viktig er det at landets sykehus arbeider målrettet for å heve bevisstheten om bruk av tvang, og at sykehusene nå pålegges å gjennomføre dialogmøter med pasienter og brukerorganisasjoner om deres erfaringer med tvang.

VG avdekket at tvangsbruken øker på kvelder, netter og i ferier, når de faste behandlerne ikke er på jobb. Flere behandlingsinstitusjoner har jobbet målbevisst med å redusere bruken av tvang, og det er viktig at disse erfaringene videreformidles.

Jeg merker meg at Arbeiderpartiet og Senterpartiet peker på nedbygging av antallet sengeplasser som et delvis svar på stor bruk av tvang. Det er grunn til å minne om at denne nedbyggingen av antallet senger startet under den rød-grønne regjeringen, med henvisning til at man ikke kunne leve sine liv på institusjoner, men at hjelpen burde gis der den enkelte bor. Dette er et syn som har hatt bred politisk støtte, men vi kan vel konstatere at tilbudet ute i kommunene ikke er godt nok utbygd alle steder. ACT-team og brukerstyrte senger har vist svært gode resultater, i form av mindre behov for innleggelser. Det er grunn til å tro at som et resultat av dette, vil også behovet for tvang bli mindre. Det blir derfor viktig å bygge ut mer av slike tilbud.

Komiteens medlem fra Venstre, som har fremmet forslaget om utredning av tvangsbruk, viser til at det fremgår av det foreslåtte lovutvalget om tvangsbruk i psykisk helsevern at det skal resultere i en NOU, og at Venstre dermed anser sitt forslag som oppfylt.

Når det gjelder det andre representantforslaget, som Senterpartiet fremmer, som omhandler en gransking av det som har vært, er det kun Senterpartiet selv som ønsker å se bakover. Resten av komiteen ønsker å se fremover og viser til at vi har mye kunnskap om årsakene. Nå må ressursene brukes på å sikre riktig og mindre bruk av tvang.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Jeg stiller meg i rekken av gratulanter på en så stor dag.

Det er et behov for en økt kunnskap og økt oppmerksomhet rundt tvangsproblematikken, uansett hvilket grunnlag handlingen er utført på. De ulike situasjoner angående tvang som har kommet fram i media den siste tiden, både i VG når det gjelder psykisk helse, og i Stavanger Aftenblad med saken om Glassjenta, har satt sine spor i oss alle. Men aller mest har det satt spor i dem som har opplevd bruk av tvang. Tvang, som skal være en nødløsning bare når alle andre tiltak er forsøkt, og det ikke finnes andre alternativer, viser seg ikke alltid å bli brukt på den måten.

Å bli utsatt for tvang er alvorlig for den som blir utsatt for det. En frarøves friheten og integriteten sin, og det kan gi livslange skader. Mange av oss husker den unge kvinnen som var på NRK og fortalte om hvordan hun opplevde det når folk kom henne for nær, fordi hun ble utsatt for tvang da hun ble innlagt for anoreksi. Hun flyttet seg på stolen og kunne ikke ha noen ved siden av seg i mange år etterpå.

Helse- og omsorgskomiteen mente i budsjettarbeidet før jul at det var et behov for tettere oppfølging, spesielt av kontrollkommisjonene og hvordan de ivaretar mandatet sitt i det daglige arbeidet som handler om denne tematikken, for å ivareta hver enkelt bruker.

Noen sykehus og noen avdelinger viser at det er mulig å redusere bruken av tvang kraftig. Andre sykehus og institusjoner må virkelig få med seg hva sykehus som f.eks. Lovisenberg har gjort. Det er også bra at statsråden i oppdragsdokumentene har pålagt helseforetakene å gjennomføre lederforankrede dialogmøter. Det i seg selv endrer ikke noe, men det skaper allikevel holdningsendringer gjennom hele organisasjonen når det gjelder bruken av tvang – fra nederst til øverst i et sykehus – og at dette er noe man ønsker å gjøre annerledes.

Når Kristelig Folkeparti likevel ikke vil støtte forslaget om en gransking, er det fordi vi mener at vi vet så mye at vi må prioritere ressursene for å sikre riktig bruk av tvang framfor å ha en gransking. Likevel vil Kristelig Folkeparti legge inn at det er utrolig viktig å få alle hjelpemidler på plass for å lykkes med dette, og ikke minst å sikre at foretakene og kommisjonene gjør det som Stortinget nå har bedt dem om. Derfor sier Kristelig Folkeparti et stort ja til mindre bruk av tvang og nei til gransking eller utredning av tvang nå. Nå må Østenstad-utvalget, som skal se på tvangsreglene innenfor helse- og omsorgssektoren, harmonisere sitt arbeid med barnelovutvalget, slik at vi får en helhet rundt dette med tvang, enten det gjelder helse, barnevern, eldreomsorg eller hva det måtte være.

Derfor støtter ikke Kristelig Folkeparti forslaget fra Senterpartiet.

Kjersti Toppe (Sp) []: VGs kartlegging og påvising av omfattande, alvorleg og ulovleg tvangsbruk i norsk psykiatri er ei svært alvorleg sak, som krev ei heilt anna tilnærming og politisk handling enn annan kritikk som med jamne mellomrom vert retta mot pasientbehandlingstilbodet i norsk helsevesen. Det er kritikkverdig i seg sjølv at det ikkje var helse- og omsorgsministeren som via sitt departement eller sitt direktorat fekk gjennomført ei slik kartlegging som VG no har stått for. Dermed vert resultatet at det er gjennom media at Stortinget vert gjort merksam på ei av dei mest alvorlege pasientsakene som er vorte reist i denne stortingsperioden. VG har gjort pasientar i psykisk helsevern ei stor teneste ved å dokumentera ulovleg tvangsbruk ved eit utval institusjonar og slik skapt politisk debatt om temaet. Men det er eit offentleg ansvar å sørgja for at vi har system i helsevesenet som oppdagar feilpraksis, og som avslører om rettstryggleiken til pasientane ikkje vert varetatt. Dette ansvaret ligg hos den til kvar tid sittande regjering.

Avsløringane til VG rokkar ved den nødvendige tilliten vi skal ha til tilsynsmyndigheitene i norsk helsevesen. Ein slik gjennomgåande og langvarig svikt i systemet burde vore oppdaga av tilsynsmyndigheitene, fagdepartementet og direktoratet.

VG har ikkje gjort ein heilskapleg gjennomgang av norsk psykiatri og tvangsbruken. Avisa har gjort ei kartlegging gjennom å sjå på tvangsprotokollane frå 14 institusjonar for året 2015. Både helse- og omsorgsministeren og andre peikar på at ein ikkje treng meir dokumentasjon frå det offentlege si side, sidan ingen tvilar på VG si kartlegging. Eg og Senterpartiet tvilar sjølvsagt ikkje på reportasjane til VG, men i respekt for betydinga som dette fagfeltet har for enkeltpasientar, og for dei overgrepa som er gjorde, og med tanke på den trass i alt avgrensa kartlegginga til VG og alvoret og omfanget av lovbrot i det som har vorte kartlagt, meiner vi at det må takast eit offentleg ansvar for ein overordna gjennomgang av alle sider ved tvangsbruken i norsk psykisk helsevern.

Ei offentleg gransking må gi dei som har vorte utsette for tvang, klare svar. Det er behov for ei fullstendig oversikt over tvangsbruken, korleis han artar seg, og kva som er årsakene. Ein slik kunnskap har ikkje norsk helseteneste i dag.

Ei gransking av tvangsbruken i norsk psykiatri trengst for å få kunnskap til å kunna sikra pasientane gode, verdige og forsvarlege psykiatriske helsetenester i framtida, men òg for å påvisa urettkomen og lovstridig tvangsbehandling av pasientar som har vore til behandling i norsk psykiatri. Når Helsedirektoratet ikkje var kjent med f.eks. at det eksisterer store sesong- og døgnvariasjonar i bruken av mekaniske tvangsmiddel, viser det at det er altfor lite kunnskap om tvangsbruk i norsk helsevesen i dag. For å sikra rett bruk av tvang og redusert bruk av tvang må ein starta med å sikra dokumentert kunnskap om tvangsbruken i norsk helseteneste.

Forslaget om ei offentleg gransking har fått støtte frå Likestillings- og diskrimineringsombodet, frå professor Jan Fridthjof Bernt ved Universitet i Bergen og frå leiaren av menneskerettsutvalet til Advokatforeningen, Mette Yvonne Larsen. Sivilombodsmannen, Aage Thor Falkanger, uttalte òg til VG den 21. november 2016 at han er bekymra for rettstryggleiken til psykiatriske pasientar.

Ei offentleg gransking bør etter Senterpartiet sitt syn gå 5–10 år tilbake i tid, fordi det sannsynlegvis er svært mange pasientar som over fleire år har opplevd ulovleg tvangsbruk utført av den offentlege helsetenesta. I respekt for denne pasientgruppa bør ei offentleg gransking finna stad.

Eg vil på vegner av Senterpartiet ta opp følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette i gang en offentlig gransking av tvangsbruk i norsk psykiatri.»

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp det forslaget hun refererte.

Ketil Kjenseth (V) []: Vi diskuterer i dag to representantforslag knyttet til tvang i psykiatrien: Venstres forslag om et lovutvalg og Senterpartiets forslag om en granskning.

For Venstres del er det viktig å slå fast at vi ser framover. Det å bruke ressurser på en granskning nå er etter vårt syn feil bruk av ressurser. Så er det sånn at her har det gått litt pø om pø når det gjelder hva som er forslag, hva som er avsløringer, proposisjoner fra statsråden og annet. Vi i Venstre er i hvert fall glad for at vi i innstillinga til Prop. 147 L for 2015–2016 så en endring til å gjøre det foreslåtte lovutvalget bredere og gi det et mandat som skal resultere i en offentlig utredning. Det er viktig at en tar med alle deler av velferdssektoren som benytter seg av tvang. Vi ser også store utfordringer framover i tid. Jo flere som skal bo hjemme knyttet til eldreomsorgen, jo større utfordringer kan vi få med bruk av tvang også i hjemmet. Så er vi særlig bekymret for barnevernet, hvor vi ser at det er stor ulik praksis, og der overgrep begått i tidlig barndom kan møtes med nye overgrep i form av tvang i offentlig regi. Det gir ikke et godt liv.

For den videre utviklingen er det viktig at vi setter i system den kompetansen vi har, og alle de ressursene som finnes. Vi ser i dag, som flere har vært inne på, en for stor ulikhet rundt om i landet, det være seg innenfor IKT-systemer og rutiner eller innenfor kompetanse. Når det kommer til kompetansen, avslørte VG at en del av den uønskede tvangsbruken hoper seg litt opp knyttet til ferier og vikarbruk. Det er noe vi er nødt til å jobbe mer systematisk med.

Så handler det også om de kontrollkommisjonene og de tilsynsorganene vi skal ha. Vi kan ikke lenger holde oss med kontrollkommisjoner som er basert og tuftet på 1800-tallets behov. Vi er nødt til å modernisere og utvikle dem. Vi har gode eksempler, og flere har nevnt Lovisenberg. Jeg vil trekke fram Nordfjord psykiatrisenter, og vi ser hvordan de har redusert tvangsbruken voldsomt over de siste årene ved å legge til rette for aktivitet, brukerstyrte senger og plasser. Det å ta med brukerne på råd og utvikle deres kompetanse gir en stor effekt når det gjelder å redusere tvangsbruk.

Vi har også behov for å gå mer offensivt til verks i de statlige organene. Jeg har tidligere tatt til orde for at et av sykehusforetakene må få et spesielt ansvar for psykiatri. Vi er nødt til å forske mer og investere mer i psykiatri og følge mer med på hva som skjer ute i verden på forskning knyttet til psykiatrien. Vi trenger en storsatsing på digital støtte og telemedisin. Det vil føre til økt standardisering og at behandling kan skje mer på pasientenes vilkår. Vi er nødt til å satse mer på ambulante team, og vi trenger en fornyelse av norske legevakter, der det også er store variasjoner, det er mye idealisme og noen tilfeldigheter også, men vi ser at psykologer, psykiatere og psykiatriske sykepleiere er betydelig underrepresentert på dagens norske legevakter. Vi har en jobb å gjøre gjennom hele behandlingskjeden med å styrke kompetanse og organisering for å redusere tvangsbruken så mye som nødvendig – vi skal jo ikke den helt til livs, for det ligger også en del god omsorg i tvang.

Hans Andreas Limi hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Bent Høie []: Fjoråret var et krevende år for den delen av psykisk helsevern som jobber med pasienter med de mest alvorlige psykiske lidelsene. VG avdekket først en manglende registrering og rapportering av tvangsvedtak og senere en delvis ulovlig og faglig omstridt tvangsbruk som går langt utover det omfanget sykehusene selv har rapportert til myndighetene. Denne svært alvorlige hendelsen viser svikt i pasientsikkerhet og i helseforetakenes ansvar for at personell har tilstrekkelig kompetanse, ressurser og lederstøtte til å håndtere krevende pasientsituasjoner, uansett tid på døgnet, uken eller året.

Nå opplever jeg at arbeidet med å rydde opp er godt i gang. Jeg ser at saken har vært en vekker for lederne av de regionale helseforetakene, og at dette nå tas på største alvor. Eksempelvis ble det i Helse Nord og Helse Midt-Norge i fjor iverksatt systematiske oppfølgingstiltak basert på Sivilombudsmannens rapport og VGs oppslag, og i alle helseregioner er det løftet fram planer med konkrete tiltak for bedre datarapportering og mindre og riktig bruk av tvang – i tråd med departementets styringskrav. Helseregionene er bedt om å rapportere når systemer for korrekt rapportering av tvangsdata vil være på plass:

Helse Sør-Øst opplyser at kvalitetssikrede, komplette tall for bruk av tvangsmidler i 2015/2016 er ferdig fra alle helseforetak/sykehus i regionen. Unntaket er Oslo universitetssykehus, som skal ferdigstille eget arbeid i løpet av denne måneden. Videre opplyses det at de planlegger et eget prosjekt som vil pågå fram til 1. november, knyttet til reduksjon i bruk av mekaniske tvangsmidler. Parallelt jobbes det med et system for å kunne rapportere komplette data for tvangsbruken innen samme dato.

Helse Nord vurderer registreringen av tvang i sin region som god. Ifølge foretaket er det levert komplette data til Norsk pasientregister for 2015, og en sammenligning med tvangsprotokollene viser få avvik. I 2016 viste gjennomgangen et lite avvik. Helse Nord opplyser at de vil innføre regionale rutiner for registrering av tvang, for å harmonisere registreringspraksisen.

I Helse Vest er arbeidet med regionale rutiner om bruk av tvangsmidler i sluttfasen og skal etter planen tas i bruk i løpet av februar 2017. Foretaket opplyser at de har kommet langt i å sikre lik forståelse og lik registrering av bruk av tvang i helseforetakene gjennom det regionale prosjektet som skal avsluttes 1. mai i år.

I Helse Midt-Norge skal tiltak for bedre registrering være ferdig innen 1. juni 2017 og tas i bruk av helseforetakene fra 1. september. I samarbeid mellom helseforetakene, brukerrepresentanter, kontrollkommisjonene og fylkesmennene utarbeides det nå en strategi for hvert helseforetak om riktig registrering og riktig og redusert bruk av tvang innen 1. april 2017.

Jeg vil framheve at Sivilombudsmannen fortsetter sine besøk til psykisk helsevern også i år. Etter hvert som flere steder besøkes, vil vi få et tydeligere bilde av tvangspraksisen ved institusjonene. Sammen med det pågående lovutvalget, som har et svært omfattende mandat, og øvrige grep regjeringen har gjort på lovfeltet og på tjenestesiden, mener jeg at vi samlet sett har en god og resultatorientert oppfølging knyttet til tvang i psykisk helsevern.

Til slutt konstaterer jeg at komiteens flertall mener at en gransking ikke er nødvendig nå, da det neppe vil gi oss vesentlig andre typer svar eller bedre dokumentasjon som grunnlag for å følge opp situasjonen. Samtidig er jeg helt enig med flertallet i at det må følges nøye med på om lederne i helseforetakene og kontrollkommisjonene tar ansvaret for å iverksette nødvendige endringer på tilstrekkelig alvor.

Jeg vil fortsatt ha fullt trykk på oppfølgingen av saken. Dersom resultatene viser at det ikke går i riktig retning, vil jeg selvfølgelig hele veien vurdere nye tiltak.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ruth Grung (A) []: Det er bra å høre at det er så god framgang i å få oversikt over tvangsbruken i spesialisthelsetjenesten, for all type urettmessig, ulovlig og ikke riktig bruk av tvang er alvorlig. Det som også bekymrer, er bruk av tvang i primærhelsetjenesten. Hvilke systemer har man for å rapportere tvang? Har man tenkt på hvordan det skal utvikles? Vi får innspill om at spesielt eldre med kognitiv svikt og demente blir utsatt for enten tvangsmedisinering eller innlåsing, som oppleves som ganske sterke overgrep, det også. Så spørsmålet er: Hva er status når det gjelder rapportering av tvang i primærhelsetjenesten?

Statsråd Bent Høie []: Som representanten er inne på, er det et helt annet system knyttet til bruk av tvang i kommunene. Det er slik at de tvangstiltakene som kan brukes i kommunene, også er på et annet nivå enn det som kan brukes i spesialisthelsetjenesten. Men jeg er også, som representanten, urolig for bruken av tvang i kommunene. Det er en av grunnene til at mandatet til lovutvalget nettopp omhandler problemstillinger knyttet til ulik regulering, bruk, registrering og oppfølging av tvang i spesialisthelsetjenesten og kommunene og blant ulike pasientgrupper. Dagens lovverk er – både horisontalt og vertikalt – oppdelt på en måte som i realiteten ikke stemmer overens med brukernes, pasientenes, behov og bevegelser gjennom helsetjenesten, og det er en sentral del av mandatet til lovutvalget.

Ruth Grung (A) []: Vi er enig i at lovarbeidet er viktig, og at det blir harmonisert for ulike pasientgrupper og mellom spesialist- og primærhelsetjenesten, men utfordringen har vært – iallfall så langt i spesialisthelsetjenesten – at vi ikke har hatt god nok kunnskap om bruk og ulikhet i bruk. Så spørsmålet er: Finnes det noen planer for å lage noen rapporteringssystemer? Eksisterer det rapporteringssystemer, elektronisk eller på annen måte, som dekker eventuell bruk av tvang i kommunehelsetjenesten?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er ikke kjent med at det finnes noen samlet rapportering av bruken av tvang i kommunehelsetjenesten. Det er, som jeg var inne på i mitt forrige svar, et helt annet lovverk knyttet til dette i kommunehelsetjenesten. Men det finnes rapporter, tilsyn osv. som dokumenterer feil og overdreven bruk av tvang også i denne delen av tjenesten. Det er derfor så viktig at vi får en helhetlig gjennomgang av dette, og får vurdert både regulering, kontroll og oppfølging som et helhetlig spørsmål, slik at vi ikke tar dette stykkevis og delt. Vi jobber selvfølgelig også med oppfølgingen av Arianson-utvalgets anbefalinger knyttet til pasientsikkerhet og kvalitet. Vi har som siktemål å fremme saker for Stortinget om dette før sommeren.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har eit enkelt spørsmål. No har statsråden vore statsråd i tre år, og korleis kunne det eigentleg skje at verken Helsedirektoratet, departementet eller statsråden på ein eller annan måte oppdaga og fekk informasjon om det som er skjedd i psykiatrien? At det var VG som bringa dette på bane, rokkar jo ved tilliten til heile tilsynssystemet. Spørsmålet mitt er korleis det i det heile tatt kunne skje at det var VG som kom med desse opplysningane.

Statsråd Bent Høie []: Det har lenge vært kjent at det er en utfordring knyttet til variasjon i bruk av tvang, og dermed også bruk av tvang utover det som det er grunnlag for etter loven, og det som er hensikten med bruk av tvang, nemlig at det skal være siste utvei. Derfor har det vært nasjonale handlingsplaner for riktig bruk av tvang over lengre tid, som ut fra den dokumentasjonen som har blitt registrert, har vist at det ikke har gitt resultater. En rekke av de tiltakene som er satt i gang knyttet til dette spørsmålet, ble igangsatt før VGs avsløringer, men det VG gjorde, som ingen andre har gjort, var å jobbe seg systematisk gjennom dokumentasjonen. Dermed fikk man et mye klarere bilde av omfanget av bruk av tvang, konkret, i de ulike helseforetakene enn det man har hatt tidligere.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg lurer då på om statsråden ikkje ser at departementet sjølv burde ha gjort nettopp det, hatt ein systematisk gjennomgang av det ein såg. Vil statsråden læra av det med tanke på framtida og også med tanke på andre politikkområde der tvangsbruk kan verta ein realitet?

Statsråd Bent Høie []: Initiativet til og behovet for å revurdere hele dette systemet gjennom et eget offentlig utvalg var en beslutning som ble tatt på bakgrunn av den kunnskapen og erfaringen som allerede var kommet fram, og som bl.a. var basert på det som pasientorganisasjoner har tatt opp. Det var ikke et resultat av det arbeidet som VG gjorde. Det arbeidet som VG har gjort, har vært veldig viktig, nettopp fordi det på en helt annen måte har fått fram dokumentert kunnskap på dette området som går lenger enn det inntrykket som var med den eksisterende dokumentasjonen.

Så er det riktig at det viser at det kontinuerlig er behov for å se på måten en jobber med tilsyn, pasientsikkerhet og kvalitet på. Det er en viktig del av oppfølgingen av Arianson-utvalgets rapport, som Stortinget snart vil få seg forelagt.

Ketil Kjenseth (V) []: For det første: Norge er blitt oppfordret til å skaffe seg en psykisk helse-strategi. Det håper jeg vi får til om ikke så lenge.

Så til Kvinnsland-utvalget, for det handler om de store strukturene for styring og fordeling av helseressursene. Noen har ambisjoner om å avvikle regionale helseforetak. Andre har kanskje ambisjoner om å redusere antallet sykehusforetak, slik at det ikke blir så store variasjoner i hvor mange sykehus man driver når det er ett sykehusforetak. Men jeg kan ikke se i dag at noe sykehus eller noe regionalt helseforetak har gitt psykiatrien en spesiell prioritet, gitt av oss. Kan statsråden se for seg at det er en vei å gå for å vise at det er mulig å gjøre noe, som går foran og drar de andre etter seg?

Statsråd Bent Høie []: Arbeidet med å lage en overordnet strategi for psykisk helse er godt i gang og vil bli lagt fram før sommeren.

Når det gjelder diskusjonen om styringssystemer opp mot dette, er det noe som vi er nødt til å ta inn over oss, at vi har variasjon ikke bare mellom helseforetak og helseregioner, men også variasjon innenfor samme enhet i et helseforetak. For eksempel viser jo Sivilombudsmannens rapport fra besøket på UNN nettopp det, at innenfor samme enhet er det stor variasjon mellom avdelinger. Det som har vært viktig for meg, er å se på hvordan man systematisk kan lære av dem som får til gode løsninger, og jobbe for at den kunnskapen blir tatt i bruk på andre sykehus, på andre avdelinger. Det er det nå gjort et systematisk arbeid for.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Torgeir Micaelsen (A) []: Det er egentlig mange parallelle diskusjoner som pågår i denne debatten om disse to sakene, men jeg vil bare knytte noen korte kommentarer til det som er kjernen i forslaget, altså spørsmålet om granskning eller ikke. For min egen del, og for Arbeiderpartiets del, har dette ikke vært et spørsmål vi har tatt lett på. Jeg forutsetter at det er heller ikke noe de som i dag litt lettvint, vil jeg si, antyder, at alle som vil se bakover i denne saken – som enkelte antyder – bare er opptatt av å se bakover, mens alle andre er framoverlent og bare vil se framover og løse problemene. Dette er kanskje den mest alvorlige saken vi har hatt på bordet i denne stortingsperioden. Det har representanten Kjersti Toppe helt rett i. Kjersti Toppe har også helt rett i at det som VG har gjort på en prisverdig måte, er et utvalg av og ikke en fullstendig granskning av alt som har skjedd i denne tiden.

Når man ser tilbake på forrige stortingsperiode, var det fra dagens regjeringspartier en til dels kraftig kampanje for granskning av det som mange vil si er mindre alvorlige forhold enn det som er her nå. Det er f.eks. grunn til å påpeke at dagens statsråd, Bent Høie, helt fram til han ble statsråd, krevde granskning av hovedstadsprosessen her i Oslo. Der snudde han prisverdig og pekte på mange av de samme argumentene som nå blir brukt, at nå er det tid for å se framover og ikke bruke energi og krefter på det som ligger bak oss.

Derfor vil jeg si at for vår del har dette ikke vært noen enkel avveining, og jeg forstår også at det heller ikke for helse- og omsorgsministeren har vært noen enkel avveining. Han skriver jo i svaret til komiteen at han er usikker på om granskning er riktig. Jeg antar at hvis man var helt sikker, hadde man ikke skrevet at man var usikker på om det var et spørsmål eller ikke.

Dette er et vanskelig tema, og når vi allikevel har landet på at vi ikke ser behovet for et såpass drastisk virkemiddel som det å granske, handler det om de argumentene som er blitt framført, bl.a. av representanten Ruth Grung og andre i denne salen.

Det jeg vil si til slutt, er at vi nok allikevel stusser, for når alle er enige om en virkelighetsbeskrivelse som er såpass heftig for mange enkeltpasienter, og ikke minst for mange sykehus, som har fått seg en skikkelig vekker når man ser på enkelte tall, mener nok vi – særlig når det gjelder oppfølgingen av det arbeidet som Østenstad-utvalget skal gjøre – at flere konkrete tiltak burde komme på bordet til Stortinget raskere, f.eks. i spørsmålet om hva som kan være en mer fornuftig kontrollinstans, til erstatning for de kontrollkommisjonene som i dag finnes.

Freddy de Ruiter (A) []: Dette er en viktig debatt, og det er en bred debatt. Det som er litt av min bekymring, som også en del andre har tatt opp her, er den kommunale biten. Jeg føler meg ganske trygg på at det kommer til å bli en opprydding i spesialisthelsetjenesten. Jeg er litt mer bekymret for det som skjer ute i kommunene, det være seg eldreomsorg, og det være seg utviklingshemmede. Jeg ser en voldsom variasjon. Ett av feltene som jeg har engasjert meg mye i, gjelder de utviklingshemmede, hvor variasjonen fra fylke til fylke av f.eks. tvangsbruk er alarmerende. Kvaliteten er også svært varierende fra kommune til kommune. Jeg tror det er viktig å se på kvalitet og holde det opp mot eksempelvis tvangsbruk. Da tror jeg en vil finne ganske klare sammenhenger: Dårlig kvalitet gir mye tvangsbruk, god kvalitet gir lite tvangsbruk. Det er i hvert fall min hypotese.

Det bringer meg litt over til tilsynsapparatet i dag. Jeg har en følelse av at vi har et tilsynsapparat som på den ene siden føler seg bundet av et lovverk som gir kommunene stor grad av handlingsrom på en del områder, samtidig som tilsynsmyndigheten ser ut til bare å skrape i overflaten når det gjelder det rent juridiske. Jeg tror vi må ha et system hvor en kan gå inn og sjekke kvaliteten også på kommunale omsorgstjenester på en mye grundigere måte. Jeg tror ikke en kommer dette problemet til livs hvis en ikke kan gå inn og sjekke kvaliteten på en helt annen måte også fra tilsynets side. Så alt henger sammen med alt, på en måte. Jeg håper at det også blir en tematikk for det utvalget som skal se på tvangsbruk i hele bredden, fra psykiatri ut til kommunene, og at vi finner mer effektive måter å sjekke kvaliteten på. På den måten tror jeg vi kommer i mål på et helt annet vis når det gjelder unødvendig og til dels ulovlig tvangsbruk også i de tjenestene.

Ketil Kjenseth (V) []: Det var representanten Micaelsens innlegg som førte til at jeg tok ordet en andre gang nå, for debatten om granskning er viktig. Det har jeg lyst til å si. Det har heller ikke vært en enkel avgjørelse for Venstre å si at vi skal se framover og ikke bakover, for det er åpenbart at vi mangler mye systemkunnskap, og det er ingen tvil om at det er systemsvikt over lang tid bakover som gjør at vi står i noe av den diskusjonen vi gjør nå, og har noen av de utfordringene. Men for oss har det vært en sammenstilling av den situasjonen vi er i, å se på de mulighetene vi har, kontra effekten vi har av å se bakover, som ga oss det svaret at nå setter vi ressursene inn på å få en utvikling. Og det er så mange som har gått foran at det bør være mulig å dra de andre etter seg.

Men fortsatt er det store utfordringer. Hvis vi går til bevilgningene til forskning og utvikling, ser vi at psykiatrien henger langt etter somatikken i sykehusene. Hvis vi går til kommunesektoren, som vi dessverre bruker altfor lite av andelen FoU-midler til, kommer psykiatrien veldig i bakleksa. Så her er det systemsvikt over hele linja. Vi har noen store utfordringer med å prioritere her. Da må systemene bli bedre, og det er vårt ansvar.

Da er vi over på diskusjonen om bl.a. tilsynsmyndighetene. Kontrollkommisjonene er jo en del av dette, men også fylkesmennene. Vi har nå en debatt gående om hvordan vi skal organisere den tilsynsfunksjonen. Kanskje er det for stor ulikhet i fylkesmennenes tilsynsoppgaver i dag. Er en del av den svikten vi ser, at vi ikke har sterk nok og lik nok kompetanse og kapasitet ute hos fylkesmennenes tilsynsapparat? Så har vi en diskusjon gående om kommunestruktur og kommunestørrelser. Når man etterlyser mer kapasitet og bedre strukturer, mer kompetanse i kommunene, som står foran store utfordringer, må man også diskutere strukturen for dem og ikke bare overføre og etterlyse mer kompetanse hos en kommunesektor som kanskje mer enn noe annet er presset når det gjelder oppgaver, og som i dagens struktur ikke bør få så mange flere. Da bør vi i hvert fall diskutere strukturen på de tilsynene vi skal ha, og om vi skal overlate for mye ansvar til kommunesektoren her, når de sliter med å etablere både kompetanse og kapasitet i eldreomsorgen, i barnevernet. Så vi står foran noen strukturelle utfordringer, men nettopp det å se framover nå er Venstres svar på dette.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg tok ordet etter å ha hørt representanten Micaelsen, for jeg er veldig enig i det han tar opp, at dette kanskje er en av de mest alvorlige sakene vi behandler i denne perioden. Det er alvorlig når man ser de eksempler som kommer fram om hvordan mennesker er behandlet, og hvor dårlig dokumentasjon det også mange ganger er. Det er ikke tvil om at representanten Toppes – og Senterpartiets – forslag er ting som man har vurdert nøye, og som har gjort at det har vært vanskelig å bestemme seg for hva man skal gjøre. Men jeg er veldig enig i konklusjonen som statsråden har trukket, nemlig at man har mye kunnskap om og mye dokumentasjon på akkurat på disse problemstillingene. Derfor tror jeg det er viktig at man nå begynner å se framover, og at man sørger for å følge opp at man får gode rutiner når man skal gjøre grep som innbefatter tvang overfor pasienter.

Jeg er også enig med representanten Freddy de Ruiter i at det er utfordringer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene med å ha den rette kunnskapen og god nok kunnskap og kompetanse, i tillegg til at man selvfølgelig har nok personale, og at kontrollinstansene følger opp på en god måte – det kan være forskjeller fra fylkesmannsembete til fylkesmannsembete og de rutinene man har i enkelte kommuner.

Jeg synes at det har vært en ryddig og god debatt, dette kunne kanskje ha vært en litt annerledes debatt. Alle er enige om hva vi vil, nemlig å jobbe for å hindre at det blir begått tvangsovergrep mot mennesker. Jeg tror alle har sett eksempler som gjør noe med en, når man ser hvordan enkelte har opplevd det offentliges behandling og bruk av tvang. Men jeg synes også det er bra å se at vi har et helsevesen nå hvor mange både ser framover og ser på nye måter å gjøre ting på for å redusere bruken av tvang, og hvor man også har sett gode resultater ved ikke å bruke tvang, men bruke andre metoder. Så jeg ser framover og håper at vi nå skal få tatt tak i dette på en god måte. Det er jeg overbevist at helseministeren og også helseregionene kommer til å følge opp på en god måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3 og 4.

Sakene nr. 5 og 6 er interpellasjoner, og presidenten vil med henvisning til forretningsordenens § 79 foreslå å avvike den alminnelige behandlingsmåten for interpellasjonsdebatter ved at disse blir behandlet sammen. De to interpellasjonene berører i stor grad samme tema. – Ingen har bedt om ordet, og det anses vedtatt.

Presidenten vil foreslå at taletiden fordeles slik:

Først får interpellantene og de to regjeringsmedlemmene ett innlegg hver på inntil 10 minutter, etterfulgt av et nytt innlegg på inntil 3 minutter hver. Deretter åpnes det for inntil 15 talere med en taletid på inntil 5 minutter hver. Til slutt gis interpellantene og de to regjeringsmedlemmene et innlegg hver på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Presidenten vil videre vise til interpellasjonstekstene som står på dagsorden nr. 50, og vil også fravike vanlig praksis ved at presidenten ikke vil lese opp de to interpellasjonene.