Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Margunn Ebbesen (H) [12:34:02]: (ordfører for saken): Komiteen har hatt til behandling et representantforslag om endring i § 3 i lov om gjennomføring av straff mv., som omhandler kriminalomsorgens ansvar for å ivareta barn av domfelte eller innsatte mv.

Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Vi er nok alle enige om målet, selv om vi ikke er enige om veien til målet. Så videre nå argumenterer jeg for Høyres og flertallets syn i denne saken.

Representantforslaget fra Arbeiderpartiet og SV går ut på å lovfeste kriminalomsorgens ansvar for å ivareta barn av domfelte eller innsatte. Representantforslaget er nesten på linje med det forslaget som den rød-grønne regjeringen sendte ut på høring i 2011, med høringsfrist i 2012. Etter det var det stille fra den rød-grønne regjeringen om dette forslaget, fram til de nå fremmer det som et representantforslag. Det er en underlig måte å drive politikk på. Hvis de ikke var enige om å iverksette loven mens de satt i regjeringskontorene, hvorfor er det nødvendig å fremme et lovforslag nå, når kriminalomsorgen selv opplyser at det i løpet av kort tid vil være utpekt tilsatte med funksjon som barneansvarlig ved samtlige enheter i kriminalomsorgsregionene?

Målet for Høyre er å sikre den innsattes behov for kontakt med sine barn på en best mulig måte. Samtidig er det viktig å ha med seg at fengsling eller iverksettelse av annen straffegjennomføring av en forelder eller annen omsorgsperson har store konsekvenser for barn. Den stigmatiseringen som barn med foreldre i fengsel kan utsettes for i barnehage, skole eller andre deler av barnets sosiale omgangskrets og nettverk, er en del av dette bildet. Noe av straffens dilemma er nemlig at den har utilsiktede virkninger for andre enn den straffedømte. Høyre er derfor særlig opptatt av at det ved avgjørelser som gjelder domfelte eller innsatte som har omsorg for eller regelmessig samvær med sine barn, særlig skal tas hensyn til hva som er barnets beste.

Justisdepartementet viser også i sitt brev til komiteen at de er svært opptatt av å ivareta og styrke barns rettsstilling som pårørende til domfelte og innsatte i fengsel. Videre er det påbegynt et arbeid med å utarbeide retningslinjer som beskriver de barneansvarliges arbeidsoppgaver og ansvarsområder, samt en «opplæringspakke» som etter planen skal gjennomføres våren 2015 i regi av Kriminalomsorgens utdanningssenter. Dette viser at implementeringen av barneansvarlige er godt i gang.

Da det tidligere omtalte lovforslaget var ute til høring, uttalte bl.a. Kriminalomsorgen region øst at regionen anså någjeldende § 3 i straffegjennomføringsloven og § 1-3 i forskrift til loven som dekkende for det tilretteleggingsansvar som kriminalomsorgen har overfor barn av innsatte.

Høyres politikk bygger på tillit. Vi har tillit til at kriminalomsorgen utfører sine oppgaver – uansett hvilke – til det beste både for de innsatte og for deres pårørende, og ikke minst at den bidrar til at de innsatte på en best mulig måte rehabiliteres til et velfungerende liv etter endt soning. Det betyr også at de må ivareta at de innsatte får nødvendig kontakt med sine barn – på barnets premisser.

Høyre mener derfor at når kriminalomsorgen selv har kommet så langt som de har, vil en forskriftsfesting av ordningen med barneansvarlig i kriminalomsorgen gi et tydelig og raskt signal om at barnets rettsstilling skal styrkes. En lovfesting vil ta tid å få gjennomført, og vi legger også til grunn at de som både arbeider og får tjenester innenfor dette feltet, henter sin informasjon både fra lovtekst og fra forskrifter. Kriminalomsorgens håndtering av denne viktige oppgaven viser også at de ikke behøver en lovfesting for å utføre sin jobb til beste for de innsatte og de pårørende.

Kari Henriksen (A) [12:38:13]: Jeg er glad for at det er stor enighet om at barnekontakter er viktig. I debattene etter de to interpellasjonene jeg har hatt om det, har alle partiene gitt uttrykk for at barn av innsatte bør få bedre rettsvern. Det er gledelig.

Hele komiteen er enige om at barn av innsatte er en spesiell gruppe barn, som rammes hardt når mor eller far dømmes til fengselsstraff. Vi er enige om at barnekonvensjonen skal gjelde, og det er heller ingen uenighet om at Kriminalomsorgsdirektoratet formidler god informasjon om barnets rettigheter til ansatte i tjenesten. Kriminalomsorgen har gjort en formidabel innsats med å bedre forholdene for barn av innsatte i fengslene. Det fortjener ansatte og direktoratet all honnør for. Nå er det barnekontakter i så godt som alle fengsler i Norge. Det er kjempebra!

Vi er også enige om at det skal gis et sterkt og entydig signal om at barns rettsstilling skal styrkes. Men vi skiller altså lag når det gjelder vurdering av tydelighet, ansvar og likebehandling. Lovbestemmelser driver vi med. Barneombudet sier i sitt høringssvar at å ha en lovfesting er et tydeligere signal enn en forskriftsfesting. Arbeiderpartiet er enig.

Forskrifter kan endres uten at Stortinget er orientert. Det gjør det vanskelig for stortingspolitikere å ha det nødvendige ansvar for denne gruppa barn. Det politiske ansvaret blir tydeligere ved en lovfesting.

Arbeiderpartiet mener ikke at lovtekster sjelden leses, slik flertallet gjør. Tvert imot mener vi at en lovfesting vil gi ansatte i andre etater, frivillige organisasjoner og ikke minst innsatte og deres pårørende et tydeligere signal og gjøre kunnskapen lettere tilgjengelig for allmennheten enn en forskrift.

For Arbeiderpartiet er dette også et spørsmål om likebehandling. Rundt 9 000 barn har hvert år en av foreldrene i fengsel. Disse barna er ikke mindre utsatt enn barn av foreldre med alvorlig ruslidelse, psykisk eller somatisk sykdom. De er ikke like mange, kanskje, men desto viktigere er det at de får vår oppmerksomhet.

Stortinget har enstemmig tatt liknende ansvar før. I juni 2008 uttalte en enstemmig helse- og sosialkomité:

«Komiteen er glad for at det nå legges opp til å gi barn juridiske rettigheter til oppfølging som pårørende. Dette er et tema som har blitt reist flere ganger. Det er helt åpenbart at en rekke barn som er pårørende, har behov for en spesiell oppfølging, dette være seg om barnets forelder er psykisk syk, har rusproblemer eller annen sykdom som kan påvirke barnet alvorlig.»

Videre utalte en samstemmig komité:

«Komiteen ber om at en vurderer ytterligere tiltak som vil kunne sikre barnas rettigheter som pårørende.»

Jeg registrer at dagens flertall har vurdert saken annerledes, at Harald Tom Nesvik, som er gruppeleder i Fremskrittspartiet, sannsynligvis har snudd, og at Kristelig Folkeparti har forlatt Laila Dåvøys politiske linje når det gjelder rettigheter til barn som pårørende. Det er svært beklagelig.

Høyres Hårek Elvenes uttalte i Dagbladet i desember at de innsatte ikke er syke. Videre uttalte han:

«Man bør ikke gjøre barn av innsatte til en mer spesiell gruppe enn det de er. De ivaretas i dag på en god måte med det gjeldende lovverket.»

Med sitt utspill mener jeg Høyre gjør barn av innsatte mindre spesielle enn de er. Arbeiderpartiet tror vi kan gjøre mer, og mener vi må gjøre mer. Dessuten er det helt feil. Innsatte i fengsel har stor sykelighet, mer enn andre. Barna deres har større utfordringer, flere enn andre, både helsemessig, økonomisk og utdanningsmessig. Hvis det er denne oppfatninga som ligger til grunn for Høyres standpunkt, viser det stor mangel på fakta. Det er synd – ikke for Høyre, men for barna.

Jeg er fornøyd med at justisministeren la opp til at Stortinget kunne bestemme, selv om jeg skulle ønske at justisministeren, som er opptatt av barns forhold, og som er opptatt av barn som lider, hadde valgt å vise tydeligere handlekraft i denne saken. Han kunne fulgt opp Harald Tom Nesviks og Fremskrittspartiets standpunkt fra forrige periode. Men kanskje det er et resultat av at det er et toparti-parti – ett stortingsparti og ett regjeringsparti – som ikke alltid er omforent når det gjelder justispolitiske standpunkt.

Men når det er sagt, er det bra at vi får en forskriftsfesting. Det er et steg i riktig retning. Det er et tydelig – dog ikke det tydeligste – signal til barn og til foreldre i fengsel. Stortinget sier med dette: Dere har krav på tilrettelegging, oppfølging, koordinering og informasjon. Det er bra, og der er vi enige, alle partier.

Jeg tar opp forslaget som mindretallet har fremmet i innstillinga.

Presidenten: Representanten Kari Henriksen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:43:31]: Jeg er glad for at representanten Henriksen sluttet der hun gjorde. Jeg opplever dette som et viktig vedtak og har egentlig ikke så stort behov for å lage stor polemikk om hvorvidt en er for en forskrift eller en lovendring. Jeg hadde tenkt å rose representanten Kari Henriksen, som gjentatte ganger i interpellasjoner og i andre saker har presisert hvor viktig det er å ta vare på barn av innsatte, som er en sårbar gruppe, og som rammes hardt når mor eller far dømmes til fengselsstraff. Jeg vil også rose saksordføreren, Ebbesen, som har gjort en god jobb i komiteen.

Kriminalomsorgen har ansvar for å ta vare på ungene til innsatte. Derfor har vi ment at det er viktig at det utpekes barnansvarlig i fengslene. Heldigvis har veldig mange fengsler dette allerede. Vi må sørge for at dette gode arbeidet så raskt som mulig implementeres i hele kriminalomsorgen. Derfor valgte Kristelig Folkeparti i komiteen å gå inn for at dette bør gjøres i en forskrift – istedenfor å lovfeste det. En forskriftsfesting av ordninga med barneansvarlig i kriminalomsorgen vil gi et veldig tydelig signal. Det vil – som representanten Henriksen sa – være et krav om at barns rettsstilling skal styrkes. Forskriften vil komme raskt på plass. En lovendring ville tatt lengre tid, krevd høring, osv. Dette innebærer også at kriminalomsorgen får mulighet til å organisere seg og tilpasse arbeidet sitt etter de ulike behovene som er i hvert enkelt fengsel.

Det avgjørende i saken – slik jeg ser det – er hvordan vi kan sikre barns beste. Kristelig Folkeparti mener at det gjøres gjennom å kreve barneansvarlig i hvert enkelt fengsel. Det er dette vi nå gjør, gjennom en forskriftsfesting.

Jenny Klinge (Sp) [12:45:41]: Eg vil først slutte meg til det representanten Kari Henriksen sa i innlegget sitt. Der var det mange gode argument for kvifor dette er viktig.

Når nokon blir sette i fengsel, er det ikkje berre den det gjeld sjølv som blir ramma, men også familiemedlemar. Den som er dømd til straff, skal ta straffa si, men vi må sørgje for at familiemedlemar, særleg ungar, ikkje føler at dei òg blir påførte straff.

Det er viktig at samfunnet stiller opp med ordningar, slik at dei det gjeld, opplever å få både rettleiing og råd om korleis dei kan gå fram. Eg vil framheve at det i departementet og Kriminalomsorgsdirektoratet har vore jobba godt med å få på plass barnekontaktar i alle fengsel. Det er derfor gledeleg at dette snart kjem. Vi set vår lit til at det vil fungere på ein god måte. Eg vil takke forslagsstillarane frå Arbeidarpartiet for eit godt forslag. Senterpartiet har i komiteen stilt seg bak forslaget, og støttar dette.

Kriminalomsorga har eit viktig ansvar for å vareta det behovet ungar har som pårørande. Det er positivt at arbeidet er i gang. Men som lovgjevarar innanfor viktige politikkområde må vi sikre at vi får på plass ordningar som er godt forankra i eit klart regelverk. I den samanhengen skal våre internasjonale forpliktingar vere førande, men det er ikkje alltid klare signal og retningsliner er nok. Nokre gonger vil det vere rett å heimle enkelte ordningar i lov. Med det forslaget til lovendring vi har oppe i dag, gjev ein ikkje ungane automatisk rett til å besøkje dei innsette foreldra, men ein barnekontakt skal vurdere, saman med anna fagpersonell, om det vil vere bra for ungen å besøke foreldra. Dette er krevjande og samansette vurderingar som krev at det er kompetente menneske som gjer dei.

Ungar er forskjellige og må behandlast ulikt. Dette tek den føreslåtte lovendringa opp i seg.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:47:58]: Lat meg først begynne med å seie at det er veldig positivt at alle parti stiller seg bak intensjonen i dette lovforslaget frå meg sjølv og fleire representantar frå Arbeidarpartiet om å lovfeste barnekontakt til barn av innsette. Eg tvilar på ingen måte på at alle partia i Stortinget synest det er ei viktig problemstilling og meiner at det skal tre i kraft. Ein kan jo seie at når forskjellen mellom høgre- og venstresida vert forskjellen mellom lov eller forskrift, er det kanskje ikkje så lett for alle utanfor denne salen å sjå det. Eg vil likevel argumentere for at i nettopp dette spørsmålet kan det vere ein markant forskjell, og eg vil seie at det er viktig å lovfeste retten til barnekontakt til barn av innsette.

Lat meg kort gå gjennom dei argumenta mot lovfesting som eg har klart å fange opp. For det første har ein utanfor denne salen, men ikkje enno frå talarstolen her, høyrt uttrykt at barn av innsette kanskje ikkje er ei så spesiell gruppe. Det er eg glad for at ingen har vore i nærleiken av å seie her, for barn av innsette er ei veldig spesiell gruppe menneske. Det er barn som kan ha heilt unike erfaringar og opplevingar og ein ganske mykje vanskelegare situasjon enn veldig mange andre barn. Det som iallfall eg og SV etter kvart har lært oss, er at generelle reglar ofte er veldig gode og viktige, og at det er viktig med likebehandling, men når nokon er i ein heilt ulik situasjon enn andre, er den mest rimelege behandlinga å gje dei spesielle rettar og moglegheiter – og det er tilfellet her.

Så er det nokon som seier at det å lovfeste ikkje er så viktig, og, som det står i innstillinga, at det ikkje er så mange som les lover. Men når justiskomiteen uttrykkjer litt skepsis til kor mange som synest lover er viktige, kan ein jo spørje seg kven som står opp for lovene om ikkje justiskomiteen gjer det. Eg vil seie det sånn at ein skal ikkje overvurdere betydinga av å lovfeste ting, og ein bør definitivt ikkje lovfeste i utide, men når det gjeld barn av innsette sine rettar, er det i tide fordi for dei gruppene som har få personar som kan kjempe for seg, som ikkje er veldig taleføre sjølve, og som er utsette, kan det vere særleg viktig å ha ei lovfesting, den tydelegaste forma for rettigheit ein kan ha, å slå i bordet med. Difor synest eg det er spesielt viktig i ei sak som dette at vi kan lovfeste rettane deira.

Så vart det sagt av saksordføraren at det var underleg at SV, Arbeidarpartiet og Senterpartiet gjennom den raud-grøne regjeringa først sende forslaget på høyring med høyringsfrist i 2012, at det så ikkje vart fremja, men at vi fremjar det no. Men det som hadde vore veldig underleg, var om vi ikkje følgde opp den politikken vi sto for i regjering når vi ikkje fekk lagt fram det forslaget så lenge vi sat der. Det gjer vi altså no, og mi oppfatning er at det ville vere svært viktig å få ei slik lovfesting. Det er likevel svært positivt og viktig for barn i Noreg at vi kan få ei forskriftsfesting, og eg håpar det vil skje så raskt som mogleg. Ein av styrkane med det er at vi kan setje det i verk ganske raskt, og at det på dei stadene der det ikkje er sånn i dag, faktisk kan gjennomførast, og at barn kan få styrkt sine rettar.

Statsråd Anders Anundsen [12:51:57]: Jeg har først lyst til å takke saksordføreren for et godt arbeid og et godt innlegg og vise til det hun sa. Jeg har også lyst til å takke representanten Kari Henriksen for et årelangt engasjement for barn av innsatte i fengsel, bl.a. gjennom å ha tatt opp dette temaet i flere interpellasjoner i denne salen. Det synes jeg er veldig bra.

Debatten illustrerer at det er ingen uenighet om det som ligger til grunn for representantforslaget knyttet til å sikre barns rettigheter når de har en av foreldrene i fengsel. Men jeg må si at jeg reagerte lite grann på fremstillingen fra representanten Kari Henriksen når det på en måte ble fremstilt slik at de som var for lovfesting, var ordentlig opptatt av barns rettigheter, mens de som ikke var for det, men som var for forskriftsfesting, egentlig ikke var så opptatt av barns rettigheter. Det mener jeg det ikke er grunnlag for å si. Jeg tror kanskje det viktigste er å se hva som gir best og raskest resultater.

Representanten Solhjell var innom høringen i 2012. Jeg har lyst til å minne om at der fikk lovforslaget den gang blandet mottakelse. Det var ingen allmenn «åtgaum» til lovforslaget da. Derfor vil en forskriftsfesting kunne bidra til at dersom det skulle være ting som endrer seg underveis, kan man raskere endre det til barnets fordel om det skulle få et utslag man kanskje ikke forutså.

Jeg har også lyst til å si at det er viktig å få en forskriftsfesting. Samtidig er det ganske gledelig å kunne komme med informasjon i dag om at alle fengsler nå har utpekt barneansvarlig. Jeg hadde møte med Kriminalomsorgsdirektoratet tidligere denne uken. De kunne fortelle at det nå var utpekt barneansvarlig, og at ordningen vil tre i kraft ved alle fengsler over nyttår. Det betyr at vi for en gangs skyld er i en situasjon hvor praksis går foran både forskriftsfesting og lovfesting, og det er bra.

Derfor synes jeg det er litt underlig når representanten Henriksen etterlyser tydeligere handlekraft fra statsrådens side. Jeg er mest opptatt av resultater – det har jeg sagt i andre debatter også – og nå har vi i hvert fall oppnådd dette resultatet før både lovforslaget og forskriften er kommet.

Jeg synes også det er viktig å huske på et par andre ting. Det er ikke bare den type utfordringer som er pekt på i dette representantforslaget, som er viktig for barn. Det er også viktig å tenke helhetlig. Hvordan kan fengslet legge til rette for bedre og mer utstrakt kontakt mellom barn og foreldre?

Det er ingen tvil om at barn av innsatte er en særlig sårbar gruppe. I mange fengsler legges det nå til rette for nye besøksrom som man utformer på en mer barnevennlig måte. Enkelte fengsler – der hvor foreldre sitter fysisk langt unna familien sin – begynner å se på muligheten for å bruke Skype og andre typer kommunikasjonsmidler. I de tilfellene barnet skal besøke mor eller far i fengsel, jobbes det med å sikre at barna slipper å gå gjennom hele fengselsgården og få det veldig tunge inntrykket av fengsel før man skal inn til mor eller far, for det er klart at dette er noe som også påvirker barns situasjon.

Jeg har til slutt lyst til å si at egentlig er dette en gledens dag fordi disse barna får oppmerksomhet i Stortinget. Det resultatet som nå kommer, kommer ganske raskt. Jeg synes vi skal være fornøyd med det rett i forkant av jul.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) [12:56:02]: Ja, justisminister, jeg er veldig glad. Jeg synes dette er en veldig fin dag, og det er viktig at vi har tatt et første steg i det viktige arbeidet med å rettighetsfeste mer for barn av innsatte. Det jeg lurer på om statsråden har reflektert over, og som kan være en del av den problematikken, er – og han har sikkert reflektert over det, så det var egentlig en litt dum måte å spørre på: Vi har en kriminalomsorg som er presset på ansatte. Ansattes organisasjoner sier at de vil gjerne ha en barnekontakt i alle fengsler, men de ser at det vil være utfordringer med å klare å følge opp både arbeidet rettet mot barn og det rehabiliteringsarbeidet som skal skje inne i fengslene. Vi ser at regjeringa ikke har lagt på bordet flere penger til stillinger i kriminalomsorgen bortsett fra en justering knyttet til disse 41 nye plassene, så jeg lurer på om justisministeren kan si litt om sine tanker for å videreføre og styrke dette arbeidet ressursmessig framover.

Statsråd Anders Anundsen (Frp) [12:57:08]: Som jeg nevnte i innlegget, trer nå denne ordningen i kraft ganske raskt. Alle fengsler vil da ha en egen barneansvarlig. Det vil også være ulikt behov i ulike fengsler. Noen fengsler har ganske mange innsatte med barn – hvor arbeidsbyrden for barneansvarlig naturlig nok vil være større og fokuset på tilrettelegging vil være viktigere og større – mens andre fengsler har veldig få innsatte med barn. Det er viktig for oss at denne oppgaven ivaretas på en skikkelig måte. Det er derfor vi mener det er så viktig at vi skal forskriftsfeste det, slik at en ikke skal kunne gå rundt denne problemstillingen på noe vis.

Jeg vil selvfølgelig følge med både på ressurssituasjonen i kriminalomsorgen helt generelt og også på den typen tiltak spesielt, for å sikre at det ivaretas på en skikkelig og ryddig måte.

Kari Henriksen (A) [12:57:57]: Det er to spørsmål jeg kunne tenke meg å stille i tillegg til dette. Det ene er hvilke vurderinger justisministeren har gjort seg når det er så stor grad av enighet om intensjonen. Hva er det som gjør at justisministeren har valgt å lande på et litt lavere trinn forvaltningsmessig og lovmessig enn en lovfesting? For den argumentasjonen klarer jeg ikke helt å få tak i. Hvorfor ikke ta steget ut – når alle er enige om at det er så viktig – og si at det skal lovfestes?

Det andre spørsmålet mitt er: Vi er alle enige om at dette er viktig, men jeg må si jeg ble overasket over Elvenes’ uttalelser i Dagbladet, og jeg spør om justisministeren er enig i hans vurderinger.

Statsråd Anders Anundsen (Frp) [12:58:47]: Når det gjelder forskjellen på nivå lov og forskrift, vil det i en del sammenhenger ha betydning. I dette tilfellet, hvor poenget er å ivareta helt konkrete rettigheter som blir rettighetsfestet i en forskrift, vil den praktiske forskjellen være veldig liten. Det som er årsaken til at vi mener dette bør forskriftsfestes, fremgår også av innstillingen: En får både gjort dette raskere og får en fleksibilitet hvis det f.eks. skulle dukke opp behov for å forsterke barns rettigheter raskere. Og så er det det poenget, som jeg viste til i innlegget, at lovfesting av tilsvarende bestemmelse fikk ganske blandet mottakelse i høringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Henriksen (A) [12:59:53]: Jeg fikk ikke gjort det i forrige innlegg, men jeg vil også takke saksordfører Ebbesen for arbeidet med å lose denne saken igjennom i komiteen, og som jeg sa i innlegget mitt, vil jeg gi honnør til alle de ansatte som har vært opptatt av dette, for hvordan de har fått det til. Justisministeren sier nå at det nå er barnekontakter i alle fengsler, og det er veldig bra.

Det som jeg også synes er bra, er at det er satt i gang veldig mye arbeid knyttet til både fagkunnskap og frivillig arbeid med hensyn til denne problemstillinga. Foreningen For Fangers Pårørende har i mange, mange år jobbet for denne tause gruppa, noe som har gjort at dette temaet faktisk er blitt satt på dagsordenen også politisk. Jeg vil også takke de frivillige organisasjonene som har stått på for barns rettigheter, og det er flere enn foreningen For Fangers Pårørende, men de har vært drivere i dette.

Så er det riktig det som justisministeren sier – og jeg skal ikke gå inn og starte en polemikk om det, for jeg er enig, og jeg sa i mitt innlegg at jeg var glad for at det var enighet, jeg er glad for at vi har fått en forskriftsfesting, men jeg mener det er et første steg på veien. Jeg mener at vi fremdeles skal jobbe for at det skal bli en lovfesting. Det var delte meninger i høringsuttalelsene – det var et mindretall, og det var et flertall som mente at det var riktig. En god del av det mindretallet som var imot, begrunnet det med hensynet til ressursene. Det var få som var uenig i selve saken. Det var noen som så noen juridiske utfordringer knyttet til det, og det var noen som så ressursmessige utfordringer knyttet til det. Så jeg tenker at det er ikke nødvendig å lage en debatt av noe som ikke er en debatt, for alle var enige om at det i utgangspunktet burde kunne lovfestes, men en måtte se på andre forhold og om de var godt nok belyst.

Ebbesen nevnte i sitt innlegg at en har tillit til kriminalomsorgen. Jeg har også stor tillit til kriminalomsorgen, og jeg tenker at dette er ikke et spørsmål om å ha tillit eller ikke ha tillit, men det er også et signal til oss som lovgivere om at vi er forpliktet til å sørge for at ressursene faktisk også kommer på plass når det er lovfesting og forskriftsfesting, selv om jeg mener at den nyansen er der fremdeles.

Så vil jeg bare til slutt si til Anundsen at hvis han har oppfattet at jeg har sagt at det er noen som er for barneansvarlig, og noen som er imot fordi de er uenig i å lovfeste det, er det helt feil. Da har jeg uttrykt meg ekstremt klønete. Jeg kan ikke huske at jeg sa det slik. Jeg mener at i denne salen – og det sa jeg tydelig – er det flertall for at intensjonen i dette skal følges opp, og jeg gleder meg til å jobbe sammen med de frivillige organisasjonene og fagfolkene for å se hvordan dette blir.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 6 og 7 behandles under ett. – Det anses vedtatt.